Til Odelstinget
Regjeringen legger i proposisjonen frem:
Forslag om endringer i lovbestemte
beløpsgrenser
Forslag om endringer i reglene om fradrag i skatt for kostnader
til forskning og utvikling (FoU)
Forslag vedrørende arbeidsgivers dekning av ansattes
helseutgifter
Forslag om endringer i skogavgiftsordningen
Forslag om endringer i jordbruksfradraget
Forslag om særregel for livsforsikringsselskap med
hensyn til skattemessige konsekvenser av regnskapsmessig opp- og
nedskrivning av fast eiendom
Forslag om innstramming i reglene om særfradrag
for usedvanlig store utgifter ved sykdom
Forslag om innstramming i reglene for skattefri dekning
av kost, losji og reise ved arbeidspendling mellom utlandet og Norge
Forslag om endringer i merverdiavgiftslovgivningen
Forslag om å gi Statens Innkrevingssentral særnamsmannskompetanse
og utvidet motregningsadgang ved innfordring av ubetalt årsavgift
for motorvogn
Forslag om å avvikle plikten til å registrere
småbåter i det sentrale småbåtregisteret
Forslag om å oppheve ordningen med personlige stedfortredere
for medlemmene i Oljeskattenemnda
Omtale av og forslag om endring av beskatningen av kraftforetak
Omtale av departementets lempningspraksis etter skatteloven §§ 11-21
og 11-22
Omtale og vurdering av en "lønnstilskuddsordning"
for fergerederier
Omtale av en forskriftsendring vedrørende boligsparing
med skattefradrag for ungdom (BSU)
Omtale av forslag om å redusere ligningstakstene for
boligeiendommer og fritidseiendommer.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ranveig
Frøiland, Svein Roald Hansen, Tore Nordtun, Torstein Rudihagen
og Hill-Marta Solberg, fra Høyre, Svein Flåtten,
Torbjørn Hansen, Heidi Larssen og Jan Tore Sanner, fra
Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, lederen Siv Jensen
og Per Erik Monsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein
Djupedal, Audun Bjørlo Lysbakken og Heidi Grande Røys,
fra Kristelig Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn og Bjørg
Tørresdal, fra Senterpartiet, Morten Lund, fra Venstre,
May Britt Vihovde, og fra Kystpartiet, Steinar Bastesen, viser
til at proposisjonen ble lagt frem sammen med statsbudsjettet for
2003, og viser til merknader under de enkelte punkter nedenfor.
Regjeringen foreslår å heve fradrag for kontingent
til fagforening og yrkes- og næringsorganisasjon til 1 100
kroner med virkning fra og med inntektsåret 2003. Samtidig
foreslås at fradraget blir et eget fradrag, det vil si
at samordningen med fradraget for gaver til frivillige organisasjoner
opphører.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, slutter seg til forslaget til endring av skatteloven § 6-19
annet ledd fjerde punktum.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, slutter seg til forslaget
om endring av skatteloven § 6-20 fjerde ledd annet
punktum.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti finner få grunner til å skille
mellom gaver til organisasjonene og fagforeningskontingenten. Disse medlemmer ser
dette som et utslag av at Regjeringen ikke ønsker å øke
fradraget for fagforeningskontingent i takt med fradraget til andre
frivillige organisasjoner.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
fradraget for fagforeningskontingent og gaver til frivillige organisasjonen
bør heves til det nivå det var før regjeringen
Bondevik I fikk flertall for å redusere fradraget fra 1 800
til 900 kroner. For 2003 vil disse medlemmer foreslå å øke
fradraget til kr 1 350.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 6-19 annet ledd fjerde punktum
skal lyde:
Fradrag kan enten gis med inntil 1 350 kroner
eller med inntil to promille av samlet utbetalt lønn.
§ 6-20 fjerde ledd annet punktum
skal lyde:
Fradrag kan samlet gis med inntil 1 350 kroner eller
med en forholdsmessig del av dette beløpet når fradragsberettiget
kontingent er betalt for bare en del av inntektsåret.
§ 6-50 fjerde ledd annet punktum
skal lyde:
Det gis maksimalt fradrag for gaver etter denne paragraf
og fagforeningskontingent med til sammen 1 350 kroner årlig.
II
Endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret
2003."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
et enklere skattesystem og foreslår i forbindelse med dette
at fradragsmulighetene for fagforeningskontingent fjernes. Disse medlemmer viser
til at dette maksimalt utgjør en skatteskjerpelse på 252
kroner i forhold til dagens regler. Samtidig vil denne fjerningen
bety en forenkling både for skatteyter, arbeidsgiver, fagforening
og ligningskontor.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
§ 6-20 oppheves.
II
Endringen under I trer i kraft straks og med virkning fra og
med inntektsåret 2003."
Regjeringen foreslår at den maksimale beløpsgrensen
for fradrag for gaver til visse frivillige organisasjoner økes
til 6 000 kroner med virkning fra og med inntektsåret
2003.
Private stiftelser omfattes i dag ikke av fradragsordningen.
Når den nye stiftelsesloven trer i kraft, vil skillet mellom
offentlige og private stiftelser falle bort. Dette vil medføre
at en del av de private stiftelsene som i dag ikke oppfyller vilkårene
etter skatteloven § 6-50, vil kunne omfattes av
bestemmelsen. Det er ikke fastsatt når den nye stiftelsesloven
trer i kraft, og private stiftelser vil derfor inntil videre falle utenfor
ordningen.
Det er behov for en nærmere vurdering av hvilke stiftelser
som bør komme inn under ordningen. Regjeringen ser det
som ønskelig at fradragsordningen likebehandler frivillige
organisasjoner med ulik organisasjonsform og at ordningen er mest
mulig målrettet og effektiv. Regjeringen tar derfor sikte
på å komme tilbake med forslag til endringer av
skattelovens fradragsordning for gaver til frivillige organisasjoner.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til
forslaget til endring av skatteloven § 6-50 fjerde
ledd annet punktum.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og Senterpartiet,
viser til den viktige rollen de frivillige organisasjoner spiller
i samfunnet og den store innsatsen de legger ned gjennom frivillig
arbeid. Flertallet er glad for at Regjeringen foreslår å øke
fradraget for gaver til frivillige organisasjoner fra 900 til 6 000
kroner. Dette er beregnet å kunne gi en skattelette i størrelsesorden
ca. 100 mill. kroner pr. år.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti, Venstre og Senterpartiet viser også til
at samordningen mellom fradraget for gaver til frivillige organisasjoner
og fradraget for fagforeningskontingent opphører, slik
at det blir mulig å få fradrag både for
gaver og for fagforeningskontingent.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til at Regjeringen foreslår å utvide
den maksimale beløpsgrensen for fradrag for gaver til frivillige organisasjoner
til 6 000 kroner. Samordningen med fradrag for fagforeningskontingent
skal opphøre.
Disse medlemmer viser til at dette vil bidra til økte
inntekter for frivillige organisasjoner. På den andre siden
reiser dette prinsipielle problemstillinger som krever nøye
gjennomtenking. Dette er en type offentlig finansiering av frivillige
organisasjoner som vi ikke har hatt i noe omfang i Norge. I tillegg
til ordinær støtte over budsjettet, vil organisasjonene med
en slik ordning få indirekte støtte gjennom skattefradrag
til enkeltpersoner og bedrifter som velger å støtte
organisasjonene. Disse medlemmer påpeker
at det ikke lenger vil være en politisk prioritering som
avgjør nivået på den offentlige støtten
til de ulike organisasjonene. I stedet er det de organisasjonene som
har velviljen til de mest bemidlede som vinner kampen også om
de offentlige pengene. Disse medlemmer understreker
at nivået på offentlige tilskudd skal bestemmes
gjennom politiske vedtak.
Disse medlemmer understreker at slike skattefradragsordninger
er en trussel mot offentlige inntekter. Med det antydede nivået
er ikke dette dramatisk, men nye typer skattefradrag der alle utgifter til
samfunnsnyttige formål kan trekkes fra etter amerikansk
mønster, kan på sikt bety en alvorlig svekkelse
av skattegrunnlaget. Ikke minst finner disse medlemmer grunn
til å advare mot at dette åpner for helt nye former
for skatteunndragelser for eksempel gjennom etablering av stiftelser,
eller lignende.
Disse medlemmer understreker at en i andre sammenhenger
jobber for økte midler til organisasjonene direkte, for
eksempel gjennom endringen av tippenøkkelen og økte
tilskudd for øvrig.
Disse medlemmer går derfor mot forslaget om økt
skattefradrag for gaver til frivillige organisasjoner.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kystpartiet mener
det er positivt for de frivillige organisasjonene som omfattes av ordningen
at dette fradraget blir en egen post på selvangivelsen,
og at beløpsgrensen økes til 6 000 kroner. Disse
medlemmer vil peke på at de 44 organisasjonene
som i dag er godkjent til å kunne motta skattefrie gaver,
er en meget liten og snever bit av frivillig sektor. Disse
medlemmer mener at langt flere av de frivillige organisasjonene
må bli omfattet av ordningen og at beløpsgrensen
bør økes vesentlig. Disse medlemmer mener
det er god samfunnsøkonomi å gi de frivillige
organisasjonene romsligere vilkår, og at stimulanser i
form av skattelette vil bidra til økt giverglede. Disse
medlemmer er sikker på at givergleden vil bli ytterligere
forsterket om gaven kan gis til å støtte frivillig
arbeid som gir resultater der folk bor eller oppholder seg i arbeid
eller fritid. Disse medlemmer mener derfor at alle
allmennyttige og ikke-kommersielle organisasjoner må kunne
søke om å få komme på lista
over de som kan motta skattefrie gaver. Prinsippet må være
at det er samfunnsnytten som skal belønnes med skattefritak
Disse medlemmer vil vise til Senterpartiets forslag
i Dokument nr. 8:20 (2001-2002) der det bl.a. er vist til en utredning
fra Handels- og servicebedriftenes Hovedorganisasjon "Frivillig
sektor. Verdiskaper og velferdsleverandør i et demokratisk
samfunn". Ifølge denne utredning er det bare Norge, Sverige
og delvis Finland av mange omtalte land som ikke har allmenn fradragsrett
for gaver til allmennyttige organisasjoner.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag som sikrer at ordningen
med skattefritak for gaver fra skatteåret 2004 kan omfatte
alle allmennyttige og ikke-kommersielle frivillige organisasjoner."
Regjeringen foreslår å øke øvre
grense for sjømanns- og fiskerfradraget med 10 000
kroner fra 70 000 kroner til 80 000 kroner.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Senterpartiet og Kystpartiet, slutter seg til forslaget til
endring av skatteloven § 6-60 første
ledd og § 6-61 første ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
for øvrig til sine merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1
(2002-2003) punkt 2.1.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kystpartiet vil
peke på at den reelle verdien av dette fradraget har blitt
betydelig redusert, og måtte vært hevet til 125 000
kroner for å gi samme fordel som da det ble innført. Disse
medlemmer vil vise til at reduksjonen i skattefordelen bl.a.
har ført til at mer av fiskernes inntekt tas ut som lott-inntekt
som gir gunstigere beskatning.
Disse medlemmer vil heve den øvre
grense for fradraget med 30 000 kroner til 100 000
kroner, og fremmer følgende forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 6-60 første ledd skal
lyde:
Skattyter som i minst 130 dager av inntektsåret personlig
har drevet eller deltatt i fiske eller fangst på havet
eller langs kysten, gis fradrag med inntil 30 prosent av netto arbeidsinntekt
av fisket eller fangsten, begrenset til 100 000 kroner.
§ 6-61 første ledd skal
lyde:
Sjøfolk gis fradrag med inntil 30 prosent
av inntekten ombord, begrenset til 100 000 kroner."
Ved lov nr. 113/2001 ble det vedtatt ny § 16-40
i skatteloven om fradrag i skatt for kostnader til prosjekter vedrørende
forskning og utvikling (FoU).
I forbindelse med notifikasjon av ordningen overfor EFTA Surveillance
Authority (ESA) har overvåkningsorganet reist innvendinger
mot de vedtatte reglene. Det er vist til at intensiteten i støtten overskrider
det maksimalt tillatte i ESAs retningslinjer til EØS-avtalen
med hensyn til såkalt "utvikling før konkurransestadiet"
(precompetitive activity).
Departementet legger til grunn at innsigelsene fra ESA gjør
det nødvendig med endringer i skatteloven § 16-40
for å oppnå endelig godkjennelse av ordningen.
Det fremmes nå forslag om å beholde den vedtatte
avgrensningen av hvilke skattytere som kan omfattes av ordningen,
men der det innføres to ulike fradragssatser for å imøtekomme
ESAs krav. Fradragssatsen på 20 pst. opprettholdes
for de bedrifter som også oppfyller tilleggsvilkår
med hensyn til bedriftsstørrelse og uavhengighet (ikke
konserntilknytning) for virksomheten. Dette åpner i henhold
til ESAs retningslinjer for høyere støtteintensitet
uten å komme i strid med forbudet mot ulovlig statsstøtte. For
foretak som ikke oppfyller disse tilleggsvilkårene, reduseres
fradragssatsen til 18 pst. Departementet antar at de fleste
bedrifter som ville vært omfattet etter de vedtatte reglene
fortsatt vil kvalifisere til 20 pst. fradrag.
Endelig fremmes det forslag om en presisering i lovteksten av
at også fradrag for kostnader til innkjøpte forskningstjenester
forutsetter en godkjennelse av prosjektet fra Norges forskningsråd.
Endringene gis virkning fra og med inntektsåret 2002.
Videre foreslår departementet en utvidelse av ordningen
med virkning fra og med inntektsåret 2003. Fra 2003 foreslår
departementet at ordningen skal omfatte alle foretak uten noen begrensning
med hensyn til størrelse mv. For foretak som tilfredsstiller ESAs
definisjon av SMB foreslås det en sats for fradraget på 20 pst.
For alle andre skattytere gis det fradrag med en sats på 18 pst.
Den utvidede ordningen vil bygge på de samme regler som
den vedtatte ordningen hva angår krav til godkjennelse
fra Norges forskningsråd, hvilke former for forskning som
omfattes, og hvordan fradraget beregnes.
I proposisjonen punkt 3.2 omtales den vedtatte ordningen og ESAs
innvendinger nærmere. Departementets vurderinger og forslag
knyttet til dette er omtalt i punkt 3.3 i proposisjonen. I punkt
3.4 og 3.5 i proposisjonen omtales hhv. forslaget om godkjennelseskravet
og forslaget om utvidelse av ordningen nærmere.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til forslag til vedtak
II om endring av skatteloven § 16-40 for inntektsåret
2002 og til forslag til vedtak V om endring av skatteloven § 16-40
med ikrafttredelsesbestemmelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet viser til at Norge bruker en vesentlig lavere
andel av BNP til FoU enn gjennomsnittet i OECD.
Det er først og fremst den private forskningen som er
mindre i Norge enn andre land som det er naturlig å sammenligne
oss med. Disse medlemmer ser på forskning
og utvikling som en investering i fremtiden, og tror derfor at hver
krone som blir investert i FoU vil gi mer tilbake i form av økt
verdiskapning. Disse medlemmer er derfor positive til
skatteincentiver som stimulerer til økt FoU og støtter
derfor fullt ut Hervik-utvalgets forslag der bedriftene får
trekke fra 25 pst. av FoU-utgifter. Disse medlemmer ser
det som klart positivt at Regjeringen har foreslått forbedringer
i forhold til hvilke grupper som faller inn under denne ordningen
og vil slutte seg til denne endringen. Disse medlemmer viser
imidlertid til at Hervik-utvalgets innstilling, som Stortinget har
sluttet seg til, ennå ikke er fulgt opp når det
gjelder prosentsats. Disse medlemmer mener derfor
at Regjeringen må fremme forslag i forbindelse med Revidert
nasjonalbudsjett 2003 om å øke prosentsatsen til
25 pst.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk
Venstreparti viser til dei gode erfaringane ein hadde med
statlege tilskott til verksemder øyremerka forsking og
utvikling, den såkalla FUNN-ordninga. Ordninga sette som
vilkår at statlege tilskott skulle løyse ut løyvingar
frå næringslivet. Ordninga som for 2001 hadde
ei økonomisk ramme på 200 mill. kroner,
vart for 2002 erstatta med ei skatteinsentivordning. Desse
medlemene syner til at Sosialistisk Venstreparti går
imot prinsippet om at skattefrådrag skal vere eit virkemiddel
for å nå viktige samfunnsmål. Desse
medlemene vil difor opprette ei tilskottsordning i tråd
med den opphavlege FUNN-ordninga, og vil hevde at denne er meir treffsikker
i høve til prioriterte forskingsområder. Dessutan
treff tilskott betre verksemder som ikkje er i skatteposisjon. Desse
medlemene foreslår difor å omfordele skatteinsentivordninga
til ei tilskottsordning, samt til auka tilskott til forskings- og
utviklingskontraktar og SND, med same ramme som den godtskrivne
effekten av SkatteFUNN.
Desse medlemene fremjar difor følgjande forslag:
"I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 16-40 med deloverskrift oppheves.
Nåværende § 16-50 med
deloverskrift blir ny § 16-40.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning
fra og med inntektsåret 2002."
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
vise til at dette medlem ved forrige budsjettbehandling gikk mot å fjerne
den meget vellykkede FUNN-ordningen som på en rask og ubyråkratisk måte
formidlet statlig støtte til bedrifter med FoU-prosjekter. Dette
medlem vil minne om at Regjeringens skattelette-baserte
ordning ikke ble operativ i 2002, og at endringen derved har bidratt
til mindre FoU-virksomhet. Dette medlem vil påpeke
at FUNN-ordningen ville vært den beste også fordi
statlige midler ble tilgjengelig tidlig i arbeidet. Dette medlem erkjenner
at det ikke er et flertall for å gjeninnføre den
ordning som det aller meste av næringslivet og de fleste
forskningsinstitusjonene ønsket å beholde, og
vil støtte en utvidelse av dagens regler om fradrag i skatt
for kostnader til forskning og utvikling. Dette medlem vil
understreke nødvendigheten av at regelverket og praktiseringen
av dette må tilpasses slik at det store antall små og
mellomstore bedrifter også kan få nytte av ordningen.
Departementet foreslår å innføre en
fullmaktshjemmel i skatteloven § 5-15 annet ledd
til å gi forskrift om skattefritak for arbeidsgivers dekning
av behandlingsutgifter under sykdom og av behandlingsforsikringer
for sine ansatte.
Foranledningen til forslaget er at Regjeringen i St.prp. nr.
1 Tillegg nr. 4 (2001-2002) varslet at Finansdepartementet ville
komme tilbake med forslag om at en arbeidsgiver innenfor visse rammer
skal kunne tilby sine ansatte dekning av kostnader til behandling
av sykdom, uten at dette kommer til beskatning på den ansattes
hånd og uten at det skal svares arbeidsgiveravgift av ytelsen.
Videre fattet Stortinget 21. juni 2002 på bakgrunn
av Innst. S. nr. 271 (2001-2002) følgende vedtak:
"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med Statsbudsjettet
for 2003 legge frem forslag om å unnta private behandlingsforsikringer
for arbeidsgiveravgift og personskatt med virkning fra 1. januar 2003."
Skattefrihet for premie til privat behandlingsforsikring bør
ses i sammenheng med spørsmålet om skattefri direkte
dekning av helseutgifter, ettersom dette i prinsippet er to parallelle
måter arbeidsgiver kan dekke ansattes helsekostnader på.
Det er videre mest hensiktsmessig å utforme et felles regelverk
for de to ordningene.
Reguleringen må bli så detaljert at den ikke
vil passe direkte inn i en lovtekst. Problemstillingene som må vurderes
er mange, og et forslag til forskrift vil sendes på høring.
Forslaget her går derfor ut på å innføre
en forskriftshjemmel. Departementet vil arbeide videre med detaljutformingen
av reglene utover høsten, men slik at ordningen vil få virkning
fra 1. januar 2003. Ordningen vil innebære at
både arbeidsgivers direkte dekning av behandlingsutgifter for
pådratt skade/sykdom og arbeidsgivers dekning av
premie til arbeidstakers behandlingsforsikring innenfor visse rammer
skal være skattefrie på arbeidstakers hånd
og fritatt fra arbeidsgiveravgift.
Gjeldende rett og Finansdepartementets vurderinger og forslag
er omtalt nærmere i hhv. punkt 4.2 og 4.3 i proposisjonen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
slutter seg til forslaget til skatteloven § 5-15
annet ledd fjerde punktum.
Flertallet viser til at Regjeringen foreslår å gi skattefritak
for arbeidsgivers dekning av behandlingsutgifter under sykdom og
av behandlingsforsikringer for sine ansatte. Flertallet viser
til at dette vil bidra til at syke og skadede arbeidstakere raskere kan
bringes tilbake i arbeid og at det offentliges utgifter til sykepenger
kan reduseres.
Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ynskjer ei helseteneste
som er tilgjengeleg for alle etter kva trong ein har, og ynskjer ikkje
eit skattesystem som oppmuntrar til skeiv fordeling av helsetenester.
Desse medlemene vil peike på at det er sannsynleg
at det er velutdanna, høgtlønte, mannlege arbeidstakarar
som vil nyte godt av dei ordningane Regjeringa legg fram forslag
på. Desse medlemene synest det er svært
dårleg fordelingspolitikk å gi skattelette til
denne gruppa. I USA og Tyskland ser vi meir reindyrka variantar
av eit slikt system, slik at personar med sjukeforsikring får
prioritet framfor andre. Dette har heilt klart skapt eit klassesystem
innan medisinsk handsaming. Desse medlemene vil òg
peike på at ei slik ordning vil føre til at det
er arbeidsgivar, og betalingsevna til arbeidsgivar, som avgjer kven
som skal få medisinsk handsaming, og ikkje helsepersonell
etter ei medisinskfagleg vurdering av tilstanden til ein person.
Desse medlemene vil hevde at forslaget bryt med
etablerte reglar for skattlegging, der hovudregelen er at alle typar
inntekter skal skattleggjast. Desse medlemene vil òg
peike på at ordninga fører til ulik handsaming
av skattytarar. Ein skattytar som får behandlingsforsikring,
eller behandlingsutgifter dekka av arbeidsgivar vil få skattelette,
medan ein skattytar som teiknar denne forsikringa sjølv
ikkje får slik skattelette.
Desse medlemene vil gå imot dei endringane
som er foreslått i skattelova § 5-15
andre ledd.
Desse medlemene viser til at det allereie er etablert
ei ordning med kjøp av helsetenester for sjukepengar i
regi av Trygdeetaten. Denne vart landsdekkjande frå 2000
og 6 608 menneske vart dette året hjulpen av ordninga.
I denne ordninga er det ikkje teikn til at personar med høg
inntekt og høg status vert prioritert. Desse medlemene vil
understreke at det er svært viktig at ordninga er universell,
og ikkje avhengig av lommeboka til den enkelte, eller kor den enkelte
bur i landet.
Desse medlemene vil peike på at mangelen på helsepersonell
vil føre til at all oppbygging av private helsetenester
utanfor planane i helseforetaka, vil føre til skjerpa konkurranse
om, og prisen på, helsepersonell. Ei slik oppbygging vil òg
forsterke mangelen på helsepersonell. Desse medlemene ser
at private tilbod i hovudsak vert etablert i dei største
byane, og at det fører til enno større vanskar
med å fordele personell til det regionale og desentrale
helsevesenet.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til Innst. S. nr. 250 (2000-2001) hvor Senterpartiet gikk imot å fjerne
beskatningen av utgifter til behandling av sykdom, samt Innst. S.
nr. 271 (2001-2002) hvor Senterpartiet gikk imot å unnta
arbeidsgivers dekning av private behandlingsforsikringer fra skatteplikt. Dette
medlem vil vise til at Senterpartiet både for inneværende år
og for 2003 har fremmet forslag om økt bevilgning til trygdeetatens
kjøp av operasjoner. I tillegg har Senterpartiet foreslått økte
bevilgninger til sykehusene for å fjerne de uverdige og
unødvendige behandlingskøene.
Finansdepartementet foreslår visse endringer av skattereglene
for skogavgift slik at dagens system der det anvendte skogavgiftsbeløp
inntektsføres etter et trappesystem, erstattes med en flat
sats for inntektsføring på 40 pst. Dette
innebærer et fast skattefritak på 60 pst.
for investeringer i skogbrukstiltak som nevnt under skatteloven § 8-2
annet ledd bokstav a. Skattefordelen under skogavgiftsordningen
ved anvendelse av skogavgift til investering i nye skogsveier foreslås
fjernet.
Gjeldende rett og Finansdepartementets vurderinger og forslag
er omtalt nærmere i hhv. punkt 5.2 og 5.3 i proposisjonen.
Ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser og økonomiske
og administrative konsekvenser er omtalt nærmere i hhv.
punkt 5.4 og 5.5 i proposisjonen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet, slutter
seg til forslaget til endring av skatteloven § 8-2
annet ledd bokstav a med ikrafttredelses- og overgangsbestemmelse.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk
Venstreparti registrerer at Regjeringa foreslår å kutte
i tilskott til skogkultur, i bytte mot auka skattefordel. Forslaget
vil gå ut over område med mykje planting og liten
avvikling. Særleg vil endringa gå utover område
med forsøksplanting. For ei rekke område er føresetnaden
for å halde aktiviteten kring skogkultur oppe, at tilskottet
vert oppretthalde. Mange stader har langsiktige investeringar vore
prioritert fram til no, og må prioriterast òg
i framtida. Viss ikkje, vert nedgangen i aktiviteten dramatisk, ikkje
berre for skogplantinga, men òg innanfor pleie av ungskog,
tynning og hogstaktivitet.
Desse medlemene viser til Budsjett-innst. S. I
(2002-2003), der desse medlemene foreslår ein auke på 161
mill. kroner ekstra til skogkultur, og ynskjer å føre
vidare dagens ordning med skattereglar for skogavgift.
Desse medlemene vil såleis gå imot
Regjeringa sitt forslag.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kystpartiet slutter
seg til Regjeringens forslag om å øke skattefordelen
i skogavgiftsordningen. Disse medlemmer vil videre
gå imot Regjeringens forslag om å ta bort avtrappingen
i skattefordelsatsen. En skattefordelsordning med avtrapping slik
det er i dag vil være et mer målrettet tiltak
for å videreutvikle skogbruket i alle deler av landet. Disse
medlemmer mener at en framtidsrettet skogpolitikk trenger
videre investeringer i skogsvei og mener det fortsatt bør
være mulig å investere i nye skogsveier med skattefordel.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å beholde dagens lovgivning
i skatteloven § 8-2 (opprettholde avtrapping og
fradrag for bygging av skogsvei), men med skattefordelen som ligger
i budsjettforslaget for 2003."
Finansdepartementet legger fram forslag om at jordbruksfradraget
skal økes med et inntektsavhengig tillegg. Dessuten foreslås
at det kommer klart til uttrykk i loven at ingen har krav på mer
enn ett fradrag, og at ektefeller i samme husholdning som driver
hver sin driftsenhet, bare skal kunne gjøre krav på fradrag
for den driftsenheten de bor på.
Bakgrunnen for forslaget, høringsrunden, Finansdepartementets
vurderinger og forslag og økonomiske og administrative
konsekvenser er omtalt nærmere i kap. 6 i proposisjonen.
Komiteen slutter seg til forslaget
til endring av skatteloven § 8-1 sjette ledd med
ikrafttredelsesbestemmelse.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser til merknader
i Innst. S. nr. 250 (2001-2002) hvor Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet ba om en utredning av fordelingsvirkninger
ved ulike utforminger ved skattefradraget.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kystpartiet mener
jordbruksfradraget bør utvides til 25 pst. av
positiv alminnelig inntekt. Dette vil være et positivt
bidrag til å heve inntektsnivået i næringen.
Selskap som er omfattet av skatteloven § 6-10 fjerde
ledd annet punktum skal inntekts- og utgiftsføre regnskapsmessige
opp- og nedskrivninger av sine faste eiendommer, med skattemessig
virkning. Bestemmelsens ordlyd forutsetter imidlertid at de faste eiendommene
verdiendringen gjelder, er overført til vedkommende livsforsikringsselskaps
eller pensjonskasses forsikringsfond. Slik form for overføring skjedde
da bestemmelsen kom inn i skatteloven, men er senere opphørt.
Det vises altså til en forsikringsteknisk ordning som ikke
lenger eksisterer.
Departementet foreslår på denne bakgrunn en endring
av ordlyden i skatteloven § 6-10 fjerde ledd annet
punktum. Endringsforslaget innebærer en videreføring
av bestemmelsens innhold, men med en tilpasning av ordlyden til
dagens forhold. Videre foreslås en teknisk endring av ordlyden
i skatteloven § 6-10 fjerde ledd første
punktum.
Bakgrunnen for regelen i skatteloven § 6-10
fjerde ledd, gjeldende rett, høringen, departementets vurderinger
og forslag og økonomiske og administrative konsekvenser
er omtalt nærmere i kap. 7 i proposisjonen.
Komiteen slutter seg til forslaget
til endring av skatteloven § 6-10 fjerde ledd.
Regjeringen foreslår å sette en øvre
beløpsmessig grense for særfradrag for store sykdomsutgifter.
Den øvre grensen skal tilsvare fullt særfradrag
for alder, det vil si 12 månedsfradrag for alder, jf. skatteloven § 6-81
første ledd bokstav a. Dette utgjør 18 360
kroner. Endringen foreslås gjennomført lovteknisk
ved en endring i skatteloven § 6-83 første
ledd annet punktum.
Lovforslaget er ikke ment å endre gjeldende praksis
med å innrømme et standardisert fradrag tilsvarende
seks månedsfradrag for skattytere som har godkjente utgifter
mellom to tredeler av seks månedsfradrag og seks månedsfradrag.
Særfradrag ut over dette standardiserte fradraget gis til
skattytere som har godkjente utgifter ut over dette fradragsbeløpet,
men fradraget skal da tilsvare de faktiske godkjente utgiftene,
oppad begrenset til 18 360 kroner. Bestemmelsen inneholder
etter dette en øvre grense for fradrag for faktiske utgifter
på tolv ganger månedsbeløpet samt et
standardisert fradragsbeløp på seks ganger månedsbeløpet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, går imot
Regjeringens forslag til endring av skatteloven § 6-83
første ledd annet punktum.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre, slutter seg til Regjeringens forslag
til endring av skatteloven § 6-83 første
ledd annet punktum og fremmer følgende forslag:
"I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
§ 6-83 første ledd annet punktum skal
lyde:
Særfradraget kan ikke overstige tolv ganger månedsfradraget
etter § 6-81 første ledd a og skal i
alminnelighet ikke overstige seks ganger månedsfradraget.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2003."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet viser til at Regjeringens
forslag om å innføre en øvre grense i
særfradraget for sykdomsutgifter, rammer funksjonshemmede
og kronisk syke hardt. Disse gruppene har gjennomsnittlig godt over dobbelt
så høye sykdomsutgifter som den øvrige
befolkningen. Mange har årlige utgifter som langt overstiger
det foreslåtte taket på 18 360 kroner.
Innføringen av et tak 2 for enkelte typer sykdomsutgifter
reduserer effekten av dette taket noe, men disse medlemmer understreker
at dette allikevel rammer svake grupper hardt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet viser til at Regjeringen foreslår å begrense
fradraget for store sykdomsutgifter til 18 360 kroner. Disse
medlemmer mener dette er et urimelig forslag. Etter disse medlemmers oppfatning
slipper staten billig unna ved å bare dekke 28 pst.
av slike sykdomsutgifter. Forslaget vil medføre at en rekke
personer får en skatteskjerpelse, for eksempel uføre
som bygger om egen bolig for å få den tilpasset
til egne bevegelsesvansker, foreldre med funksjonshemmede barn eller andre
med alvorlige sykdommer. Disse medlemmer vil derfor
stemme imot denne endringen.
Når ein skattytar pendlar mellom den eigentlege bustaden
og ein bustad ved arbeidsstaden, gjeld det nærare reglar
om frådrag for meirutgifter til kost, losji og reiser som
skattytaren dekkjer sjølv, og om skattefritak for ytingar
frå arbeidsgivaren i samband med pendlinga, til dømes
fritt losji og fri reise. Ved arbeidspendling frå utlandet
har reglane for arbeidsgivardekning blitt praktiserte meir liberalt
enn ved ordinær vekependling mv. innanlands. Departementet
foreslår å stramme inn dette, slik at skattereglane for
pendling frå utlandet blir meir lik dei tilsvarande reglane
for innanlands arbeidspendling.
Når arbeidsgivaren dekkjer meirutgifter til arbeidspendling,
er det rimeleg at dekninga blir skattefri for arbeidstakaren så langt
som frådragsretten gjeld. Av praktiske grunnar let ein
også bruttoskattane (medlemsavgift og toppskatt) av dekningsbeløpet gå inn
under skattefritaket, sjølv om frådragsretten ved
eigendekning berre gjeld nettoskattane. Dette kallast nettometoden.
Denne løysinga er for lengst etablert ved innanlands arbeidspendling,
til dømes ved vekependling mellom ein distriktskommune
og ein større by. Dei frådragssatsane som gjeld
for eigendekning, gjeld òg som skattefrie satsar ved kontant
godtgjersle frå arbeidsgivaren. Held arbeidsgivaren gratis
ytingar (fri kost, fritt losji mv.), blir det heller ikkje noko
inntektstillegg hos arbeidstakaren for desse naturalytingane, med
unnatak for kostsparing i heimen. Men dekning av utgifter som det
ikkje er frådragsrett for, skattleggjast som løn.
Det same gjeld dekning av dagleg arbeidsreise mellom bustaden ved arbeidsstaden
og sjølve arbeidsstaden. Denne løysinga ved innanlands
arbeidspendling vil departementet føre vidare.
Ved arbeidspendling frå utlandet har det utvikla seg
ein praksis om at arbeidsgivardekninga kan bli skattefri sjølv
om ho går lengre enn det frådragsretten rekk.
Bruken av nettometoden går òg lengre enn i dei typiske
innanlandske pendlerhøva. Vidare har mange utlendingar
med midlertidig arbeidsopphald her i riket eit standardfrådrag
som skal avskjere frådrag for pendlarutgifter. I praksis
får dei utanlandske arbeidstakarane likevel skattefritak
for dekning frå arbeidsgivaren for slike pendlarutgifter.
Departementet foreslår at dette blir stramma inn, til
føremon for meir likebehandling av innanlands og utanlands
arbeidspendling.
Av di (verdien av) standardfrådrag ved utanlands arbeidspendling
kan vere lågare enn dei faktiske pendlarutgiftene som arbeidsgivaren
dekkjer, foreslår departementet og at det skal bli mogleg å velje frådragsrett
for vanlege pendlarutgifter i staden for standardfrådraget.
Skattefritaket for dekning frå arbeidsgivaren av slike
pendlarutgifter vil då rekkje like langt som denne frådragsretten,
også ved arbeidspendling frå utlandet.
Forslaga til justeringar i reglane har vore på høyring.
Det er ikkje kome sterke innvendingar mot forslaga. Forslaga er
likevel noe endra på grunnlag av dei innspela som har kome.
Gjeldande rett, departementet sine vurderingar og forslag og økonomiske
og administrative konsekvenser er omtalt nærmere i kap.
9 i proposisjonen.
Komiteen slutter seg til forslaget
til endring av skatteloven § 5-11 tredje ledd, § 5-12
fjerde ledd siste punktum og § 6-70 første
ledd bokstav b og ny bokstav c.
Departementet foreslår at unntakene i merverdiavgiftsloven § 5
første ledd nr. 1 bokstav d utvides til å gjelde
når organisasjonene mv. benytter kommisjonærer.
Forslaget innebærer at kommisjonærers omsetning
av prospektkort, brosjyrer, kalendere og andre gjenstander av ubetydelig
verdi - forutsatt at dette skjer leilighetsvis og er ledd i oppdragsgiverens
virksomhet - og varer til betydelig overpris, på vegne
av organisasjonene mv., er utenfor merverdiavgiftsområdet.
Komiteen slutter seg til forslaget
til merverdiavgiftsloven § 5 første ledd
nr. 1 bokstav d nytt tredje punktum.
Regjeringen foreslår at NRKs allmennkringkastingsvirksomhet
tas inn i merverdiavgiftssystemet med full fradragsrett og en redusert
merverdiavgiftssats på 12 pst. på kringkastingsavgiften.
Regjeringens vurderinger av alternative løsninger og
forslag er nærmere beskrevet i St.prp. nr. 1 (2002-2003)
Skatte-, avgifts- og tollvedtak punkt 3.2.3.
Komiteen viser til merknader i Budsjett-innst. S.
nr. 1 (2002-2003) punkt 4.6.
Komiteen slutter seg til forslaget om opphevelse
av merverdiavgiftsloven § 5 første ledd
nr. 1 bokstav e.
Bakgrunnen for forslaget, gjeldende rett og departementets vurdering
og forslag er omtalt i punkt 10.3 i proposisjonen.
Under behandlingen av Innst. S. nr. 145 (2001-2002) ble det blant
annet uttalt at privat utleie av båtplasser burde likestilles
med utleie fra båtplassforeninger. Det følger
av vedtaket at Stortinget ønsker en avgiftsmessig likebehandling
mellom næringsmessig utleie av båtplasser og den
utleie som skjer gjennom foreninger hvor driften er basert på dugnad
og medlemskontingenter.
Departementet vil peke på at dagens bestemmelser ikke
innebærer en avgiftsmessig forskjellsbehandling som er
særskilt for dette området. Grensen mellom virksomhet
i og utenfor næring må trekkes for alle omsetningsformer
innenfor merverdiavgiftsområdet.
Finansdepartementet antar at formålet med stortingsvedtaket
best kan oppnås ved å innføre et generelt
unntak fra avgiftsplikt for utleie av båtplasser. Dette
kan gjennomføres ved at merverdiavgiftsloven § 5a
annet ledd nr. 2 oppheves. Utleie av båtplasser vil da
omfattes av det generelle unntaket i merverdiavgiftsloven § 5a
første ledd og vil gjelde uavhengig av hvem eller hvilke
som driver utleievirksomheten.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til forslaget om opphevelse
av merverdiavgiftsloven § 5a annet ledd nr. 2.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk
Venstreparti viser til Innst. S. nr. 145 (2001-2002) der
desse medlemene gikk imot forslaget om å likestille utleige
av båtplassar og båtforeiningar når det
gjeld meirverdiavgift.
Desse medlemene viser òg til handsaminga i
Stortinget hausten 2000 av Meirverdiavgiftsreforma 2001 og vil gå imot
forslaget om oppheving av meirverdiavgiftslova § 5a
andre ledd nr. 2.
Det bør etter departementets syn fremgå av
ordlyden i merverdiavgiftsloven at varer og tjenester som varelager,
driftsmidler, immaterielle verdier samt andre aktiva mv. som omsettes
som ledd i overdragelse av virksomheten eller del av denne til ny innehaver
er unntatt avgiftsplikt. Når det gjelder vare- og tjenestebegrepene
vises det til definisjonene av disse i merverdiavgiftsloven § 2.
Forslaget innebærer således en klargjøring
av rettstilstanden. Etter forslaget vil det av ordlyden fremgå at
det som etter merverdiavgiftsloven omfattes av varebegrepet og tjenestebegrepet
kan omsettes uten at det utløser avgiftsplikt dersom omsetningen
skjer som ledd i overdragelse av virksomhet eller del av denne til
ny innehaver.
Komiteen slutter seg til forslaget
til merverdiavgiftsloven § 16 første
ledd nr. 6.
Finansdepartementet legger i punkt 10.5 i proposisjonen fram
forslag om at gjeldende fritak for elektrisk kraft til husholdningsbruk
i fylkene Finnmark, Troms og Nordland utvides til å omfatte
energi levert fra alternative energikilder.
Komiteen slutter seg til forslaget
til merverdiavgiftsloven § 16 første
ledd nr. 9.
Helsetjenester er unntatt fra den generelle merverdiavgiftsplikten
på omsetning av tjenester.
For tjenesteområder innenfor alternativ medisin mener
Regjeringen det er behov for en nærmere vurdering av ytterligere
unntak fra den generelle merverdiavgiftsplikten.
Med alternativ medisin menes terapi- og behandlingsformer som
vanligvis ikke ytes innenfor den etablerte helsetjenesten.
Etter samarbeid med Helsedepartementet er Finansdepartementet
kommet til at det er lite heldig å utvide tolkingen av
begrepet helsetjenester i merverdiavgiftsloven. Departementet foreslår
derfor at merverdiavgiftsloven § 5b første
ledd nr. 1 endres til også å omfatte helserelaterte
tjenester. En slik utvidelse av bestemmelsen vil gi et bedre grunnlag
for ytterligere unntak for tjenester som ikke er helsetjenester
i tradisjonell forstand.
Komiteen viser til merknader i Budsjett-innst. S.
nr. 1 (2002-2003), punkt 4.5.
Komiteen slutter seg til forslaget til merverdiavgiftsloven § 5b
første ledd nr. 1 og § 5b annet ledd første
punktum med ikrafttredelsesbestemmelse.
Departementet foreslår at Statens Innkrevingssentral
(SI) gis særnamsmannskompetanse til bruk i innfordring
av ubetalt årsavgift for motorvogn, samt forhøyet
avgift ilagt ved betaling etter forfall (tilleggsavgift). Lovhjemmel
foreslås tatt inn i motorkjøretøy- og
båtavgiftsloven som ny § 5a første
ledd. Dette lovforslaget er for øvrig omtalt i St.prp.
nr. 1 (2002-2003).
Departementet foreslår videre at SI skal kunne motregne årsavgift
og tilleggsavgift i tilgodebeløp på skatt etter
reglene i skattebetalingsloven, jf. forslag til ny § 5a
annet ledd i motorkjøretøy- og båtavgiftsloven.
Forslaget innebærer at det for ubetalt årsavgift og
tilleggsavgift etableres en utvidet motregningsadgang utover det
som følger av de alminnelige motregningsregler.
Komiteen slutter seg til forslaget
til motorkjøretøy- og båtavgiftsloven § 5a.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det isolert sett er god sammenheng i at SI får særnamsmannskompetanse ved
innfordring av ubetalt årsavgift på samme måte som
SI har slik kompetanse for andre innfordringsformål.
Disse medlemmer mener imidlertid også at det
bør tas opp til bredere vurdering hvorvidt SI bør ha
særnamsmannskompetanse i det hele tatt.
Regjeringen varslet i forbindelse med behandlingen av Revidert
nasjonalbudsjett 2002 at en ville foreslå å avvikle
registreringsplikten i småbåtregisteret fra 1. januar
2003. Bakgrunnen er at det ikke er aktuelt for Regjeringen å innføre
en båtavgift, og at en ikke ser at behovet for en obligatorisk
registrering på dette private området er stort
nok til å rettferdiggjøre en offentligrettslig,
straffesanksjonert meldeplikt.
Departementet foreslår endringer som tar sikte på å legge
til rette for en frivillig registreringsordning for småbåter
som inntil videre opprettholdes i toll- og avgiftsetaten. De foreslåtte
endringene forutsettes videre å være tilpasset
muligheten for en fremtidig konkurranseutsetting av forvaltningen
av registeret.
Det foreslås at § 5 videreføres
i en noe endret form, slik at den blir dekkende for den nye ordningen.
I § 6 gis nærmere regler om tidspunktet
for når registreringsplikten oppstår. På bakgrunn
av at registreringsplikten er vedtatt avviklet, foreslås
bestemmelsen opphevet.
Ved overgang til en registreringsordning basert på frivillighet,
ser departementet behov for at loven regulerer hvem som har adgang
til å registrere båten i registeret.
Småbåtloven § 8 fastsetter
regler om utstedelse av båtkort og tildeling av kjennemerke
for båter som er registrert i småbåtregisteret.
Etter departementets oppfatning vil bestemmelsen ha aktualitet også ved frivillig
registrering av småbåter. Den foreslås
derfor videreført i en form som er tilpasset den nye registreringsordningen.
Etter departementets oppfatning medfører vedtaket om
avvikling av registreringsplikten til fordel for en frivillig registreringsordning,
at bestemmelsene om gebyrplikt og tvangsinnkreving i § 9
ikke er egnet for videreføring i sin nåværende
form. På bakgrunn av at den fremtidige organiseringen av
registeret inntil videre er uavklart, foreslår departementet
at § 9 første ledd endres til en hjemmel
for Kongen til i forskrift å gi regler om gebyr ved frivillig
registrering i registeret.
Registreringsmyndigheten har, i tillegg til å hente opplysninger
fra båteieren selv, etter § 11 hjemmel
til innsamling av opplysninger om blant annet båteier, båt
og motor fra nærmere angitte offentlige og private instanser
og registre. Ved overgang til en ordning med frivillig registrering
vil det etter departementets oppfatning kunne oppstå behov
for å kvalitetssikre opplysningene som registreres i småbåtregisteret. Departementet
foreslår derfor at bestemmelsen videreføres i
en form som er tilpasset den nye registreringsordningen.
Annet ledd pålegger forsikringsselskaper plikt til etter
krav fra registreringsmyndigheten å gi opplysninger om
forhold av betydning for registrering i småbåtregisteret.
Departementet mener at bestemmelsen ikke er egnet for videreføring
når registreringsplikten for småbåter
avvikles. Samtidig ser en at det kan oppstå behov for å kvalitetssikre
eventuelle registrerte opplysninger av forsikringsmessig art. Det foreslås
derfor at "forsikringsselskaper" tilføyes til listen av
instanser som registreringsmyndigheten kan kreve opplysninger fra
til kontrollformål.
Småbåtloven § 14 fastsetter
at innsynsrett etter personopplysningsloven § 18,
jf. § 23 gjelder for småbåtregisteret.
Departementet bemerker at bestemmelsen ikke har noen annen funksjon
enn å vise til personopplysningslovens hovedregel om innsynsrett.
Ettersom personopplysningsloven gjelder generelt for behandling
av personopplysninger med mindre annet følger av særskilt
lov, anser departementet det lite hensiktsmessig i småbåtloven å vise
spesielt til lovens bestemmelser om innsyn. Småbåtloven § 14
foreslås derfor opphevet.
Småbåtloven § 16 pålegger
registreringsmyndigheten ansvaret for at bestemmelser gitt i eller
i medhold av lovens §§ 10 til 15 og personopplysningsloven
blir overholdt. På bakgrunn av at registreringsplikten
i småbåtregisteret avvikles, og at behandling av
personopplysninger reguleres direkte i personopplysningsloven, finner
departementet at bestemmelsen er overflødig. Småbåtloven § 16
foreslås derfor opphevet.
Småbåtloven §§ 17,
18 og 19 inneholder nærmere regler om kontroll med mer
av at regelverket om registrering av småbåter
overholdes, og hjemler ulike sanksjoner ved overtredelse av bestemmelser
gitt i eller i medhold av småbåtloven kap. 2.
Bestemmelsene er etter departementets oppfatning uten aktualitet
ved avvikling av registreringsplikten og overgang til en frivillig
registreringsordning. Småbåtloven §§ 17
til 19 foreslås derfor opphevet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
slutter seg til forslaget om endring av småbåtloven §§ 5,
8, 9 og 11 og om opphevelse av §§ 6,
7, 14, 16, 17, 18 og 19.
Komiteens medlemmerfra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartietviser
til brev fra Finansnæringens Hovedorganisasjon til finanskomiteen,
hvor det bes om at det obligatoriske småbåtregisteret
blir opprettholdt og vedlikeholdt slik det er i dag. Det pekes bl.a. på at
et obligatorisk småbåtregister vi ha en kriminalitetsforebyggende
effekt, blant annet ved at det er et virkemiddel for å forhindre
forsikringssvindel og hvitvasking av svarte penger, og at forutsetningen
for at registeret skal fungere i disse sammenhengene er at det er
obligatorisk.
Disse medlemmer viser videre til henvendelse fra
Kongelig Norsk Båtforbund hvor det pekes på at
erfaringene fra det frivillige båtregisteret i Sverige
er at det dekker bare 20 pst. av småbåtflåten,
at det ikke vedlikeholdes skikkelig og at det derfor har mistet
sin troverdighet. Kongelig Norsk Båtforbund ønsker
en ny vurdering av hensiktsmessigheten av å beholde småbåtregisteret,
som er obligatorisk register.
Disse medlemmer er kjent med at Sjøfartsdirektoratet
i et brev til Barne- og familiedepartementet av 28. oktober
2002 har pekt på at et obligatorisk småbåtregister
er av betydning for at Norge skal kunne overholde sine forpliktelser
i forhold til EØS-avtalen når det gjelder tilsyn
med produsenter, forhandlere og importører av fritidsbåter,
tilsyn med båter som er satt på markedet og kontroll
med omsetning av selvbygde fritidsbåter. Sjøfartsdirektoratets tilsynsansvar
på disse områdene er forankret i Produktkontrolloven
og forskrift av 14. juni 1996, som implementerer direktiv
94/25 som fastsetter en felles norm for EØS-området.
Disse medlemmerviser
videre til den vurdering ECON har foretatt av Småbåtregisteret
helt entydig konkluderer med at registeret er til nytte for politiet
ved at etterforskning av tyveri, skadeverk, kollisjoner, promillekjøring
mv. blir mer effektiv. For Hovedredningssentralene bidrar Småbåtregisteret
til at leteaksjoner enten ikke iverksettes eller blir hurtig avblåst,
noe som innebærer betydelige samfunnsøkonomiske
besparelser.
Disse medlemmerviser
til at ECON konkluderer sin evaluering med at det er sannsynlig
at den samfunnsøkonomiske nytteverdien av Småbåtregisteret
over tid overstiger den samfunnsøkonomiske kostnaden, og
at den samfunnsøkonomiske gevinsten forventes å øke
framover.
Disse medlemmer vil peke på at en opphevelse
av registreringsplikten i småbåtregisteret vil svekke
sikkerheten til sjøs, kampen mot økonomisk kriminalitet
og båttyverier, og innebære at de om lag 90 mill.
kroner som til nå er brukt for å etablere og bygge
opp et register som er til stor nytte for både eierne og
samfunnet, vil være bortkastet.
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn
gå imot Regjeringens forslag til endringer i lov om fritids-
og småbåter.
Disse medlemmerviser
til at motstanden mot småbåtregisteret fra båtorganisasjonenes
side har vært knyttet til at loven hjemler at registeret
kan benyttes til innkreving av en eventuell avgift på småbåter. Disse
medlemmervil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
"I lov 26. juni 1998 nr. 47 om fritids- og småbåter gjøres
følgende endring:
§ 4 nr. 5 skal lyde:
5. innkreving av skatt, merverdiavgift, toll og gebyrer
i tilknytning til båter og båtmotorer, samt avgifter
for båtmotorer."
Selskaper som driver utvinning, behandling og rørledningstransport
av petroleum lignes i første instans av en særskilt
ligningsnemnd, Oljeskattenemnda. Nemnda skal ha fem medlemmer med
personlige stedfortredere, herav en formann med stedfortreder som
begge må fylle kravene etter domstolloven § 54 til å være
tingrettsdommer. Oljeskattenemndas medlemmer oppnevnes av Kongen.
Etter departementets oppfatning fungerer ikke gjeldende ordning
med personlige stedfortredere (varamedlemmer) tilfredsstillende.
Det foreslås i stedet en ordning der den enkelte stedfortreder
kan kalles inn uavhengig av hvilket av de faste medlemmene som er
fraværende. Videre foreslås det at nestleder for
nemnda velges blant nemndas faste medlemmer.
Komiteen slutter seg til forslaget
om endring av petroleumsskatteloven § 6 nr. 1
bokstav b første avsnitt.
Vurderingen av kommunefordelingsreglene er ikke ferdigstilt.
Departementets generelle inntrykk er at de gjeldende kommunefordelingsreglene
i de fleste tilfeller nå synes å fungere. Dette
inntrykket bygger blant annet på at antall klager over
disse reglene har vært langt færre ved utskriving
av eiendomsskatten for eiendomsskatteåret 2002 enn for
eiendomsskatteåret 2001. Dette kan nok også ha
en viss sammenheng med at det verserer tvister for domstolene om
gyldigheten av ovennevnte kommunale avtaler om fordeling av eiendomsskattegrunnlaget.
Departementet vil ved ekstern bistand få nærmere
utredet enkelte sider ved kommunefordelingsreglene, blant annet
omfordelingsvirkninger ved å inkludere innsatsfaktorer
som i dag ikke er eiendomsskatteobjekt etter eigedomsskattelova § 3,
jf. § 4 annet ledd. Departementet tar
sikte på å ferdigstille arbeidet med vurderingen
i løpet av 2003, slik at det foreligger permanente kommunefordelingsregler
til bruk for skatteåret 2004.
I påvente av at arbeidet med vurderingen av kommunefordelingsreglene
ferdigstilles, som nevnt i punkt 14.1.1 i proposisjonen, er det
på det rene at kommunefordelingsreglene i eigedomsskattelova § 8 A
vil bli å legge til grunn også for eiendomsskatteåret
2003.
Departementet foreslår derfor at Skattedirektoratet
blir fastsettelsesmyndighet for kommunefordelingen for eiendomsskattegrunnlaget
også for skatteåret 2003. Dette vil bli fastsatt
i den særlige bestemmelsen i § 5 nr.
1 i forskrift 20. desember 2000 nr. 1393 om kommunefordeling
av grunnlaget for eiendomsskatt på kraftanlegg.
I eigedomsskattelova § 8 A-1 annet
ledd er det forutsatt at kommunefordelingen av eiendomsskattegrunnlaget
for kraftanlegg som var satt i drift pr. 1. januar 2000
og som er basert på GAV, skal korrigeres for kostpris på investeringer
i særskilte driftsmidler i kraftanlegget som er ført
i skatteregnskapet første gang for inntektsåret
1997. Slik korrigering skal gjøres for at fordelingen av
eiendomsskattegrunnlaget skal svare til verdien av de særskilte driftsmidler
i kraftanlegget som ligger i den enkelte kommune. Slik korrigering
skal første gang skje for eiendomsskatteåret 2003,
jf. eigedomsskattelova § 8 A-1
annet ledd. Departementet viser til de vurderinger som ble gjort
i Ot.prp. nr. 1 (2001-2002) punkt 11.1.3.3 i forbindelse med at
gjennomføringen av korrigering av kommunefordelingen for
anlegg som ble satt i drift pr. 1. januar 2002 ble utsatt
fra skatteåret 2002 til 2003.
Departementet har ikke ferdigstilt dette arbeidet, som er sett
i sammenheng med den generelle vurderingen av kommunefordelingsreglene
som nevnt i punkt 14.1.1 i proposisjonen. Sluttføring vil
skje i løpet av 2003. Det foreslås derfor at første
gangs korrigering av kommunefordelingen basert på GAV etter de
gjeldende regler, utsettes til skatteåret 2004.
Det vises til forslag om endring av eigedomsskattelova § 8 A-1
annet ledd siste punktum.
Komiteen slutter seg til forslaget
om endring av eigedomsskattelova § 8 A-1 annet
ledd siste punktum.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at
departementet ikke har ferdigstilt arbeidet med kommunefordelingen
som nevnt i punkt 14.1.1 i proposisjonen. Flertallet vil
understreke behovet for en samlet gjennomgang av beskatning av kraftforetak,
inklusiv kommunefordelingen av eiendomsskattegrunnlaget, og ber
Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en slik samlet gjennomgang.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre tar orienteringen til etterretning. Disse
medlemmer ser positivt på den gjennomgangen departementet
varsler i Ot.prp. nr. 1 (2001-2002) knyttet til de konsesjonsbaserte
ordningene og skattereglene for kraftnæringen. Disse
medlemmer viser til at gjennomgangen vil inkludere verdsettelsesreglene
for fastsettelse av eiendomsskattegrunnlaget på kraftproduksjonsanlegg. Disse
medlemmer er tilfreds med at det tas sikte på å komme
tilbake til Stortinget med en redegjørelse i løpet
av 2003.
I punkt 14.2 i proposisjonen er eiendomsskatt på anlegg
for overføring og distribusjon av elektrisk kraft omtalt.
Komiteen tar Regjeringens omtale til
orientering.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til merknad
under punkt 14.1 ovenfor.
I punkt 14.3 i proposisjonen er omtalt forestående vurdering
av kraftnæringen.
Komiteen tar Regjeringens omtale til
orientering.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til merknad
under punkt 14.1 ovenfor.
I kap. 15 i proposisjonen omtales Finansdepartementets praksis
i 2001 knyttet til skatteloven §§ 11-21
og 11-22.
Komiteen viser til at skatteloven § 11-21
med forskrift gir mulighet for overføring av eiendeler mellom
norske selskaper i samme konsern, uten at dette utløser
skatteplikt. I proposisjonen punkt 15.6.1 gis det uttrykk for at
reglene brukes i betydelig utstrekning når formålet
med overføringene er ren omstrukturering av eierinteresser,
men at reglene ikke er anvendelige når formålet
er tilrettelegging for eierendringer.
Komiteen er kjent med at regelsettet har vært brukt
blant annet i tilfeller der aksjeposter overføres som ledd
i planleggingen av salg av aksjeposten, slik at den skattemessige
verdien i realiteten skrives opp uten at denne verdiøkningen
beskattes på noe tidspunkt. Finansdepartementet arbeider
med et høringsutkast om regelendringer som vil kunne foreligge rundt årsskiftet
og komiteen anser dette som et viktig arbeid som
bør gis prioritet, og regner med at Regjeringen kommer
tilbake til Stortinget med forslag til lovendringer om nødvendig. Komiteen ønsker
at Regjeringen senest i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett
2003 orienterer Stortinget om fremdrift og status for det arbeidet
med regelendringer som nå pågår.
På grunnlag av merknad fra regjeringspartiene og Fremskrittspartiet
i Innst. S. nr. 255 (2001-2002) er to mulige norske "nettolønnsordninger"
vurdert i proposisjonen. En skatte- og avgiftsfritaksordning, og
en ordning med refusjon av forskuddstrekk. Ordningene er nærmere
beskrevet i kap. 16 i proposisjonen.
De generelle rammebetingelsene for næringslivet bør
være så gode at bedrifter, kapital og arbeidskraft ønsker å være
i Norge. Samtidig må en unngå å uthule
og overbelaste skatte- og avgiftssystemet med lettelser rettet mot
enkeltnæringer eller grupper, slik som en "nettolønnsordning"
for fergerederiene vil være. Slike selektive lettelser
vil både gå på bekostning av generelle
lettelser, og føre til at skatte- og avgiftssystemet samlet
blir mindre effektivt og mer komplisert. En "nettolønnsordning"
vil, uansett modell, føre til økte administrative
kostnader.
Særskilte skatte- og avgiftsordninger bryter med prinsippet
om skattemessig likebehandling av ulike næringer, investeringer
og spareformer. Skattesystemet bør være enkelt
og forutsigbart for å redusere omfanget av og mulighetene
for skattemotiverte tilpasninger. Dessuten er særskilte
skatteordninger generelt et lite presist virkemiddel for å oppnå spesielle næringspolitiske
mål.
Det er en rekke konkurranseutsatte virksomheter i Norge som står
overfor utfordringer som følge av bl.a. økt kronekurs, økt
lønnsnivå og negativ markedsutvikling. Lønnsomhet
gjennom markedstilpasning og effektiv ressursbruk, er grunnlaget
for et sterkt næringsliv. For å bidra til en mest
mulig effektiv ressursbruk er det viktig at de omstillingsimpulsene
som økt bruk av oljeinntekter gir, rettes mot en så bred
del av konkurranseutsatt sektor som mulig.
I lys av behovet for en stram prioritering i finanspolitikken
har Regjeringen valgt å vektlegge gode generelle rammebetingelser
for næringslivet fremfor næringsspesifikk støtte.
Det er videre Regjeringens oppfatning at en "nettolønnsordning"
for fergerederier vil bli komplisert, og at den vil medføre økte
administrative kostnader. Etter en samlet vurdering kan ikke Regjeringen
se at det er ønskelig å subsidiere bruk av arbeidskraft
i fergenæringen gjennom en "nettolønnsordning".
Det vises for øvrig til at Regjeringen også foreslår å fjerne
dagens tilskuddsordninger for sjøfolk, dvs. refusjonsordningen
for sjøfolk i NIS og NOR samt tilskudd til fergerederier
i utenriksfart i NOR. Forslagene er nærmere omtalt i St.prp.
nr. 1 (2002-2003) for Nærings- og handelsdepartementet.
Regjeringen foreslår imidlertid at den maksimale beløpsgrensen
for sjømanns- og fiskerfradraget økes med 10 000
kroner til 80 000 kroner fra inntektsåret 2003.
Forslaget er nærmere omtalt punkt 2.3 i proposisjonen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kystpartiet, går
imot Regjeringens forslag om å fjerne dagens nettolønnsordning
for ferjerederier. Flertallet mener det er svært
uheldig at det skapes en slik usikkerhet for en tradisjonsrik og
viktig næring. Flertallet viser til at det
er riktig med en målrettet satsing på samfunnsnyttige
og framtidsrettede næringer. Regjeringens målsetting
om næringsnøytralitet bidrar på dette
området til å skape stor usikkerhet for flere
næringer.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk
Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Venstre slutter seg
til Regjeringens vurderinger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sitt forslag om endret rederibeskatning og nettolønnsordning
under punkt 21.6 i denne innstilling.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at Regjeringen presenterer en rekke svært gode argumenter
for ikke å innføre nettolønnsordning
for sjøfolk. Ulempene ved en selektiv næringsstøtte,
hensynet til effektiviteten i skattesystemet, og behovet for en
stram prioritering av hva man bruker fellesskapets ressurser på,
gir til sammen en klar anbefaling om å ikke foreslå nettolønnsordninger.
Dette er disse medlemmer enige i.
Disse medlemmer påpeker at dette innebærer
at ansatte på fergene skal slippe all skatt (inntektsskatt
og trygdeavgift), mens rederiene skal slippe å betale arbeidsgiveravgift.
Skatteteknisk kan dette ordnes på flere måter
som alle har det til felles at de i stor grad bidrar til å forkludre
det norske skattesystemet, og som også reiser en rekke
problemstillinger i tilknytning til det sosiale sikkerhetsnettet.
Disse medlemmer vil gjøre oppmerksom
på at bakgrunnen for forslaget er den internasjonale skattedumpingen
vi har sett på dette området de seinere årene.
Lenge sto Norden samla mot denne trenden, men Danmark ga etter for
et par år siden, og siden har også Sverige innført
denne typen skattedumping.
Disse medlemmer understreker at alle næringer
som utsettes for konkurranse vil ønske spesialordninger
som gjør det lettere for dem å klare seg i konkurransen.
Men for Norge som nasjon er det svært viktig at vi anvender
våre ressurser, både kapital og arbeidskraft,
der de skaper størst verdi. Gir vi enkeltnæringer
spesielle fordeler - billigere arbeidskraft gjennom nettolønnsordninger
eller refusjonsordninger, direkte støtte eller skattesubsidier
- betyr det at de får en større andel av ressursene
enn de bør få. Det betyr at vi ikke utnytter ressursene
våre på best mulig måte. Disse
medlemmer påpeker at et annet ord for dette er
sløsing.
Disse medlemmer ser ingen holdbare argumenter
for fortsatt subsidiering av redernæringen. Verken miljøhensyn,
distriktshensyn eller fordelingshensyn skulle tilsi dette, snarere
tvert imot. Disse medlemmer støtter derfor
Regjeringen når de går mot forslaget om nettolønnsordning
for ansatte på ferger i utenriksfart. Disse medlemmer går
også mot forslaget om refusjonsordning for sjøfolk,
og de øvrige særordningene i rederibeskatningen. Disse
medlemmer støtter økningen av sjømannsfradraget.
Disse medlemmer ser imidlertid et behov for å se
på muligheter for å gjøre norske sjøfolk
mer attraktive. Dette dreier seg om kompetanse og kvalitet. Disse
medlemmer vil komme tilbake til tiltak som kan stimulere
nordmenn til å velge en maritim karriere.
Det framgår av skattelovforskriften at vilkårene for
boligsparing anses brutt ved skattyters død. Etter departementets
vurdering er det i prinsippet riktig at skattefordelene skal reverseres
når sparemidlene ikke anvendes etter forutsetningene. I
de tilfeller hvor spareren dør kan denne forskriftsfestede
løsningen likevel virke unødvendig streng. Departementet
tar derfor sikte på å endre forskriften, slik
at skattyters død ikke lenger skal anses som brudd på BSU-kontrakten.
Regelen bør gå ut på at BSU-kontrakten
anses bortfalt ved skattyters død. Det tas sikte på at
forskriftsendringen kan tre i kraft fra og med inntektsåret
2002, dvs. også for dødsfall som allerede er skjedd
i år.
Komiteen tar dette til etterretning.
Regjeringen vil redusere ligningstakstene for boligeiendommer
og fritidseiendommer mv. med 5 pst. Dette gjelder takstene
pr. 1. januar 2004 som er grunnlaget for ligningen for
inntektsåret 2003. Reduksjonen omfatter ikke forretningseiendommer, landbrukseiendommer
og andre næringseiendommer.
Departementet vil sørge for at det blir gitt regler om
reduksjonen av ligningstakster i samsvar med dette i Skattedirektoratets
takseringsregler med hjemmel i ligningsloven § 7-1.
Det vises til St.prp. nr. 1 (2002-2003) Skatte-, avgifts- og
tollvedtak for en nærmere redegjørelse for bakgrunnen
for reduksjonen av ligningstakstene.
Komiteen viser til merknader i Budsjett-innst. S.
nr. 1 (2002-2003) punkt 3.12.
Ved lov nr. 92/2000 ble ligningsloven § 4-7
endret, noe som bl.a. medførte at ligningsloven § 4-7
nr. 5 og 6 ble ny nr. 6 og 7. Ved en inkurie ble ikke henvisningen
fra ligningsloven § 8-10 nr. 1 og 4 til ligningsloven § 4-7
nr. 5 og 6 endret. Den korrekte henvisningen skal være
til ligningsloven § 4-7 nr. 6 og 7, jf. forslag
til endring i ligningsloven § 8-10 nr. 1 og 4.
Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks.
Komiteen slutter seg til forslaget
om endring av ligningsloven § 8-10 nr. 1 og 4.
I vedlegg 1 til proposisjonen følger en oversikt over
fradragsbeløp og beløpsgrenser i skatteloven, med årstall
for ikrafttredelsen av de siste endringer av beløpsgrensene.
Komiteen tar oversikten i proposisjonen
til orientering.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til Stortingets
vedtak om å innføre skattefrihet på arbeidsgivers
og arbeidstagers hånd når det gjelder tilbud av
gratis plass i barnehage, jf. Innst. S. nr. 255 (2001-2002) punkt
10.4.1.
For å sikre skattefrihet for arbeidsgivers dekning av
barnehage for ansattes barn, vil det være nødvendig å endre
skatteloven § 5-15 annet ledd annet punktum.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
§ 5-15 annet ledd annet punktum
skal lyde:
Departementet kan også gi
forskrift om skattefritak for arbeidsgivers dekning av kostnad til
barnehave for ansattes barn.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra
og med inntektsåret 2003."
Flertallet presiserer at fullmakten til å gi
forskrift skal benyttes. Forskriften skal sikre skattefrihet på arbeidsgivers
og arbeidstagers hånd for enhver arbeidsgiverbetalt barnehageplass,
uavhengig av eierskap til barnehagen.
Flertallet viser for øvrig til sine merknader
i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2002-2003) punkt 3.20.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet viser til merknader i Budsjett-innst. S.
nr. 1 (2002-2003) punkt 3.10 og foreslår følgende
endringer i skatteloven:
"I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 5-13 første ledd første
punktum skal lyde:
Fordel ved privat bruk av arbeidsgivers bil fastsettes på grunnlag
av en antatt årlig privat kjørelengde på 10 000
km med tillegg av kjøring mellom hjem og arbeidssted.
§ 6-12 annet ledd første punktum skal
lyde:
Reduksjon etter første ledd skal ikke overstige 50 pst.
av de beregnede samlede kostnader ved bilholdet.
II
Endringene under I trer i kraft straks og med virkning fra og
med inntektsåret 2003."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti mener det er viktig for industrien
med et stramt budsjett som kan bidra til lavere rente og kronekurs.
Det er noe av bakgrunnen for at disse medlemmer ikke
bruker mer penger enn Regjeringen i sine alternative budsjett. Et
annet forhold som har stor betydning for lønnsomheten i
industrien, og derfor også for arbeidsplassene, er avskrivningssatsene
for maskiner. Det er anslått at minst 3/4 av industriens
investeringer er i maskiner. Det er vanskelig å anslå hva
som er den økonomiske levetiden på ulike maskiner,
og dermed hvilke avskrivningssatser som er de korrekte. Disse
medlemmer mener det er mulig å forsvare at avskrivningssatsen
på maskiner skal være 20 pst., og går
derfor inn for at satsene økes fra 15 til 20 pst.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til Budsjett-innst. S. nr. 1 (2002-2003), der det går fram
at Senterpartiet vil heve avskrivingssatsene for maskiner og inventar
fra 15 pst til 20 pst.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, fremmer følgende
forslag:
"I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
§ 14-43 første ledd bokstav d skal
lyde:
d. personbiler, traktorer,
maskiner, redskap, instrumenter, inventar, mv. - 20 pst.
II
Endringen trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret
2003."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet viser til merknader i Budsjett-innst. S.
nr. 1 (2002-2003) punkt 3.10.
Komiteens medlem fra Kystpartiet viser
til merknader vedrørende mulighetene til å gjøre
fondsavsetning innen fiskerinæringen i Budsjett-innst.
S. nr. 1 (2002-2003).
Dette medlem mener at man innenfor skipsfartsnæringen
og fiskerinæringen må få tilbake de "gamle"
avskrivningssatsene for skip for å få nødvendig
kapitalakkumulasjon til å fornye skipsflåten tilfredsstillende.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet foreslår følgende endringer
i skatteloven:
"I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
§ 14-43 skal lyde:
§ 14-43 Avskrivningssatser
(1) Saldo for driftsmidler mv. som nevnt i § 14-41
første ledd kan avskrives med inntil følgende
sats:
a) kontormaskiner og lignende
- 30 pst.
b) ervervet forretningsverdi - 30 pst.
c) vogntog, lastebiler, busser, varebiler, drosjebiler og
kjøretøyer for transport av funksjonshemmede -
25 pst.
d) personbiler, traktorer, maskiner, redskap, instrumenter,
inventar mv. - 20 pst.
e) skip, fartøyer, rigger mv. - 20 pst.
f) fly, helikopter - 12 pst.
g) anlegg for overføring og distribusjon av elektrisk kraft
og elektroteknisk utrustning i kraftforetak - 5 pst.
h) bygg og anlegg, hoteller, losjihus, bevertningssteder
mv. - 4 pst.
i) forretningsbygg - 2 pst.
(2) Bygg nevnt under h, og i, som er lokalisert i kommune eller
del av kommune som pr. 31. desember i inntektsåret
omfattes av det geografiske virkeområdet for distriktspolitiske
virkemidler som forvaltes av Statens nærings- og distriktsutviklingsfond
og av fylkeskommunene kan avskrives med dobbel sats.
(3) Forhøyet avskrivningssats gjelder også for saldo
for bygg med så enkel konstruksjon at det må anses å ha
en brukstid på ikke over 20 år fra oppføringen.
Saldo for slikt bygg kan avskrives med inntil 10 pst.
II
Endringen under I trer i kraft straks og med virkning fra og
med inntektsåret 2003."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker å avvikle
boligskatten i løpet av tre år og foreslår
en reduksjon på 25 pst. i budsjettet 2003. Disse
medlemmer viser i denne forbindelse til merknader i Budsjett-innst.
S. nr. 1 (2002-2003) punkt 3.10.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 7-11 første ledd bokstav
a skal lyde:
Prosentinntekten beregnes til 1,875 pst. av eiendommens
ligningsverdi 1. januar i ligningsåret etter fradrag
som fastsatt i bokstav d. For den delen av ligningsverdien som før
fradrag overstiger 451 000 kroner, skal inntekten likevel
beregnes til 3,75 pst.
§ 7-12 sjette ledd bokstav a skal
lyde:
Prosentinntekt beregnes med 1,875 pst. av andel av
eiendommens ligningsverdi 1. januar i ligningsåret
etter fradrag som fastsatt i § 7-11 d. For den
delen av andel av ligningsverdi som før fradrag overstiger
451 000 kroner, skal inntekt likevel beregnes med 3,75 pst.
II
Endringene under I trer i kraft straks og med virkning fra og
med inntektsåret 2003."
Komiteens medlem fra Kystpartiet viser
til merknad om økning av bunnfradraget i boligbeskatningen
i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2002-2003).
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"I
I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og
inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:
§ 7-11 første ledd bokstav
d første punktum skal lyde:
Ved beregning av nettoinntekt etter bokstav a skal det
gjøres et fradrag på 200 000 kroner i
ligningsverdien.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2003."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet viser til sine merknader i Budsjett-innst.
S. nr. 1 (2002-2003) punkt 3.4.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 6-81 første ledd bokstav
a skal lyde:
§ 6-81 annet ledd skal lyde:
(2) Fra og med den måned skattyter mottar foreløpig
uførestønad etter folketrygdloven § 12-16
eller uførepensjon fordi ervervsevnen er satt ned med minst
2/3, gis det et særfradrag i alminnelig inntekt på 2 083
kroner pr. påbegynt måned.
II
Endringene under I trer i kraft straks og med
virkning fra og med inntektsåret 2003."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til den ubalansen som eksisterer i rammevilkårene for norske
sjøfolk og rederier i forhold til det man finner i EU-landene.
Disse medlemmer viser videre til at Stortinget
i plenum, med unntak av stemmene fra Sosialistisk Venstreparti,
etter Budsjett-innst. S. nr. 8 (2001-2002), 7A, rammeområde
9, til statsbudsjettet for 2002, St.prp. nr. 1 (2001-2002), gjorde
følgende vedtak:
"Stortinget ber Regjeringen så snart som mulig om å utrede
et forslag til et system for å sikre at norske sjøfolk
er konkurransedyktige."
Disse medlemmer registrerer at Regjeringen i forslaget
til statsbudsjett for 2003 ikke har kommet tilbake med et forslag
til et system som sikrer norske sjøfolks konkurransedyktighet.
Disse medlemmer viser til merknaden fra Kristelig
Folkeparti, Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet i Revidert
nasjonalbudsjett for 2001, der det heter at:
"Gjennom utbredelsen av rederiskatteordningen etableres
det nå tilnærmet like skattefrihetsregimer i stadig
flere EU-land. For å ivareta de norske aktørenes
behov for internasjonalt konkurransedyktige vilkår, er
disse medlemmer innforstått med at de norske rammebetingelsene
for så vel sjøfolkene som rederiselskapene må harmoniseres
med EUs regelverk."
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn,
i størst mulig grad gjennom endret og ny formell lov, fremme
forslag til tilpasninger i rammebetingelsene for den maritime næring
for å bringe disse på linje med det man finner
i andre europeiske land. I tillegg til en nettolønnsordning
for norske sjøfolk foreslås det også tilpasninger
i det særskilte tonnasjeskattesystemet for å bringe
dette mer i tråd med tilsvarende system i andre europeiske
land.
Disse medlemmer mener det er viktig å utvikle
rammevilkår som sikrer at Norge fortsatt kan være
en av verdens ledende maritime nasjoner. Disse medlemmer minner
om at dette også var målsetningen da Stortinget
i 1996 vedtok en ny maritim politikk. Stortinget understreket at
mulighetene for å videreutvikle den maritime kompetansen
og sikre et fortsatt sterkt norsk eierskap i maritim virksomhet,
er avhengig av at rammebetingelsene for næringen ikke er
vesentlig dårligere enn i konkurrentlandene.
Disse medlemmer registrerer at den maritime næringen
er landets nest største eksportnæring, og sysselsetter
i størrelsesorden 80 000 nordmenn. Neppe noe annet
land har en så bred maritim kompetanse. Rederiene og deres
sjøfolk er kjernen i denne næringen - en næring
som er sterkt forankret i så vel distriktene som i sentrale
strøk. Det dreier seg her også om en av de få internasjonale,
norskbaserte næringer med et sterkt norsk aktivt eierskap.
Bortsett fra oljen og skjermet sektor er det maritime næringsmiljøet
Norges mest omfattende verdiskaper. I tillegg er denne aktiviteten
kompetansebasert og sterkt internasjonalt orientert. Dette gjør
at den maritime næringsklyngen har utviklingsmuligheter
også når petroleumssektorens bidrag til verdiskapningen
faller.
Disse medlemmer viser til at målet med å utvide
refusjonsordningen for sjøfolk fra 1. juli 1996 nettopp
var å sikre at norske sjøfolk skulle kunne hevde
seg i den internasjonale konkurransen. Opprinnelig ble 20 pst.
av den enkelte sjømanns brutto lønnsutgifter refundert.
Ordningen er siden endret en rekke ganger. Refusjonssatsen er i
dag 12 pst., med redusert sats for sjøfolk om
bord på fartøy knyttet til petroleumsvirksomhet
(9,3 pst.). Dessuten er sjøfolk om bord på flere
fartøyskategorier ikke lenger omfattet.
Disse medlemmer viser til at det med virkning
fra inntektsåret 1996 også ble innført
et nytt skattesystem for skipsfartsselskaper. I stedet for å bli beskattet
innenfor det ordinære bedriftsbeskatningssystemet kan skipsfartsselskaper
som tilfredsstiller en rekke vilkår velge å la
seg beskatte i henhold til det særskilte tonnasjeskattesystemet.
Dersom dette alternativet velges svarer skipsfartsselskapet ikke
for løpende overskuddsbeskatning av skipsfartsinntekter,
men må til gjengjeld betale en årlig tonnasjeskatt beregnet
på grunnlag av nettotonnasjen for skip innenfor ordningen.
Alle andre inntekter, herunder de personlige eieres gevinster, beskattes
på vanlig måte. Dersom ubeskattet kapital tas
ut av selskapet påløper også 28 pst.
skatt på inntekten som danner grunnlaget for utbyttet.
Disse medlemmer erkjenner at de innstramningene
som er gjort i vilkårene overfor sjøfolk og skipsfartsselskaper,
samt endringene i andre lands politikk, har bidratt til at Norge
ikke lenger har konkurransedyktige rammevilkår. Den ustabiliteten
som har vært omkring den maritime politikken har i seg selv
også vært uheldig.
Disse medlemmer registrerer at siden Norge vedtok
den nye maritime politikken for seks år siden, har EU-kommisjonen
fastsatt nye retningslinjer for statsstøtte til skipsfart,
i forordning av 6. mai 1997 (97/C 205/05).
ESA har fastsatt tilsvarende retningslinjer av 16. juli
1997 (kap. 24A i ESAs retningslinjer for statsstøtte).
Det fremgår av disse retningslinjene at særskilte
skattelettelser til skipsfart skal betraktes som statsstøtte,
jf. punkt 24a.3.1 (5), men likevel skal være tillatt på nærmere
fastsatte betingelser. Dette innebærer at EU og ESA har
tillatt at det overfor rederiene kan innføres skatteregler
som ikke ville være tillatt for annen industri.
Disse medlemmer merker seg at støtte
til sjøfart i form av reduserte sosiale avgifter og inntektsskatt
til sjøfolk har til formål å redusere
byrdene for skipsfartsselskapene uten å redusere nivået
på sosial sikkerhet for sjøfolk.
Disse medlemmer har videre registrert at EU-kommisjonen
oppfordrer medlemslandene til å benytte de muligheter statstøtteregelverket
gir for å fremme EUs skipsfartsinteresser. Dette innebærer
at disse ordningene er kommet for å bli, og vil bli ytterligere
utvidet innenfor EU-området.
Disse medlemmer har merket seg at land som Storbritannia,
Danmark, Finland og Sverige alle har vedtatt beskatningssystemer
som sikrer at sjøfolk utsatt for internasjonal konkurranse
er fritatt fra inntektsskatt, trygdeavgift og arbeidsgiveravgift.
Danmark innførte full nettolønnsordning høsten
2000, mens Sverige innførte sin ordning med virkning fra oktober
2001.
Disse medlemmer har også merket seg at gjennom
EU-kommisjonens retningslinjer for statsstøtte har de europeiske
landene aktivt lagt til rette også for skipsfartsselskapene.
Hittil har Hellas, Nederland, Tyskland, Storbritannia, Spania, Danmark,
Irland og Frankrike - land som representerer om lag 90 pst.
av EUs flåte - innført særskilte skattesystemer
for internasjonal rederidrift. Det er også mer eller mindre
fremskredne prosesser for å innføre slike særskilte
ordninger i øvrige europeiske land. Selv om den konkrete
utforming varierer, er prinsippet det samme: Inntekter fra internasjonal
skipsfart blir ikke løpende beskattet, og den opparbeidede
ubeskattede kapital disponeres i betydelig utstrekning til andre
næringsformål.
Det er disse medlemmersvurdering
at det ikke foreligger grunner for at det norske regelverket overfor
det maritime næringslivet bør avvike vesentlig
fra det vi finner ellers i EØS-området. Tvert
imot er det neppe noe annet europeisk land hvor sjøfolkene
og rederiene betyr så mye for sysselsetting, verdiskaping
og regional utvikling.
Det er disse medlemmers vurdering at det vil være
hensiktsmessig å ta utgangspunkt i de ordningene vi finner
i våre naboland når vi i Norge skal tilpasse oss
den europeiske normen. Det synes hensiktsmessig at en norsk nettolønnsordning
utformes etter mønster av den man finner i Sverige. Det
synes videre hensiktsmessig å foreta visse justeringer
i det norske tonnasjeskattesystemet med utgangspunkt i elementer
fra den danske tonnasjeskattemodellen.
Disse medlemmer vil i denne innstillingen fremme
en rekke forslag for å styrke den maritime næringens
rammebetingelser. For å tilpasse ordningen til utviklingen
i EU vil det bli foreslått:
Innføring av en nettolønnsmodell
som innebærer at arbeidsgiver fritas for innbetaling av
forskottstrekk og arbeidsgiveravgift for arbeidstakeren
Overgang fra tonnasjeskatt til tonnasjeinntekt
Endringer i systemet for fastsettelse av inntektstillegg
ved høy egenkapitalandel og fastsettelse av normrenten
Endringer i metoden for beregning og fordeling av netto
finansinntekter og utgifter
Endringer i behandlingen av valutainntekter og valutatap
Endringer i adgangen til fradrag for utenlandsk skatt
Endringer i adgangen til å yte konsernbidrag
Nye former for adgang til å yte lån og
stille sikkerhet til selskap utenfor ordningen
Endringer i adgangen til å eie utenlandske ikke-børsnoterte
selskaper
Endringer i adgangen til å eie deltakerlignede
selskaper i kjede
Krav til forholdsmessighetsvurdering ved pliktig uttreden
av rederiordningen.
Disse medlemmer viser til at samlet sett vil disse
forslagene bringe det norske skatte- og avgiftssystemet for skipsfarten
mer på linje med den utviklingen som nå skjer
i Europa gjennom de nye EØS-reglene.
Disse medlemmer viser til at det fremgår
av ESAs retningslinjer at støtte i form av redusert skattesats
for skipsfartsselskaper og sjøfolk, samt lettelser i sosiale
avgifter for sjøfolk, vil være forenlig med EØS-avtalen
forutsatt at visse betingelser er ivaretatt.
Formålet med støtte til arbeidskraftrelaterte
kostnader i skipsfart er å bringe disse kostnadene på nivå på linje
med resten av verden. Disse medlemmer registrerer
at slike tiltak skal direkte stimulere utviklingen i næringen
og fremme sysselsetting av kvalifiserte EØS-sjøfolk,
og er derfor å foretrekke fremfor generell finansiell støtte.
For så vidt gjelder skattelettelser samt reduksjon i
sosiale avgifter til sjøfolk fremgår at følgende
tiltak skal være tillatt:
Reduserte prosentsatser for sosiale
avgifter for EØS-sjøfolk som er ansatt om bord
på skip som er registrert i en EØS-stat
Reduserte prosentsatser for inntektsskatt for EØS-sjøfolk
som er ansatt om bord på skip som er registrert i en EØS-stat.
Disse prosentsatsene kan reduseres ned til null. Subsidier på nettoinntekten
til sjøfolk kan imidlertid ikke gis, fordi dette kan lede
til en vridning av konkurransebetingelsene mellom EØS-stater.
Det er tillatt å anvende et system med tilbakebetaling
til skipsfartsselskapene, helt eller delvis, for kostnadene som
oppstår i forbindelse med disse skattebyrdene som et alternativ
til å redusere prosentsatsene. Dette er begrunnet i at
EØS-statenes lovgivning når det gjelder skattesystemer
ikke er harmonisert, slik at begge alternativer må aksepteres.
Forutsetningen for at tilbakebetalingsalternativet skal være
tillatt er at det kan påvises en klar forbindelse mellom
den betaling som rederiene mottar, og de arbeidskraftsrelaterte
kostnader disse skal dekke, slik at det ikke foreligger noe element
av overkompensasjon. Et slikt system må være transparent
og sikret mot misbruk.
Disse medlemmer har videre merket seg at selskapsskatt
for skipsfartsselskaper kan frafalles i sin helhet uten at dette
kommer i strid med statsstøttereglene, herunder tillates
et system med tonnasjeskatt i stedet for vanlig selskapsskatt. Dette
innebærer at skipsfartsselskapene betaler et skattebeløp
som er direkte knyttet opp til tonnasje, uavhengig av virksomhetens
faktiske inntekter, fortjeneste eller tap.
Formålet med å tillate skattelettelser til
skipsfartsselskapene, samt et system for tonnasjeskatt i stedet
for vanlig selskapsskatt, er å fremme konkurransedyktigheten
for tonnasje i EØS på det globale markedet. Følgelig
skal skattelettelser som hovedregel forutsette en forbindelse til
en EØS-flaggstat. Unntaksvis kan imidlertid skattelettelser
tillates for en hel flåte eid av et rederi som er etablert
i en EØS-stat og som er underlagt selskapsskatt i en EØS-stat, forutsatt
at det er påvist at den strategiske og kommersielle ledelsen
av alle de aktuelle skip er styrt fra den EØS-staten, og
at denne virksomheten bidrar vesentlig til økonomisk aktivitet
og sysselsetting i EØS.
Videre fremgår det at fordelene av skattelettelsene
skal fremme utviklingen av skipsfartssektoren og sysselsetting,
følgelig må skattefordelen være begrenset
til skipsfartsvirksomhet. I tilfeller hvor et rederi også er
involvert i andre kommersielle aktiviteter, kreves det at regnskapsføringen
skjer på en slik måte at det forhindrer "overskvalpingseffekter"
av støtten til virksomhet som ikke er relatert til skipsfart.
Det fremgår videre av retningslinjene at det er visse
absolutte grenser for tillatt statsstøtte.
Som nevnt ovenfor er det anledning til å gi reduserte
skattesatser, eller å foreta tilbakebetaling av innbetalt
skatt for sjøfolk. Dersom disse to kombineres, vil det
være en mulighet for at den kumulerte effekten av støtten
innebærer en overkompensasjon som kan medføre
et subsidiekappløp som vrir konkurransen mellom EØS-statene.
Disse medlemmer konstaterer derfor at uansett
hvilken form støtten gis, kan den akkumulerte fordelen
ikke være større enn full skattelemping. Den totale
støtte som ytes i form av direkte betalinger, skal derfor
ikke overstige det totale beløp som er innbetalt i form
av skatter og sosiale avgifter fra skipsfartsvirksomhet og sjøfolk.
Et slikt regelverk som tillater statsstøtte til skipsfart,
skal gi alle fysiske og juridiske personer i EØS-statene
tilgang på ikke-diskriminerende basis.
Disse medlemmer legger vekt på at formålet
med dette forslaget er å skape mest mulig likeverdige vilkår
for det maritime næringslivet sammenlignet med rammebetingelsene
i EU. De norske næringene er utsatt for en næringspolitisk
systemfeil gjennom forskjellen i skattesystemene.
Rammebetingelser som gir konkurransedyktighet basert på et
troverdig regelverk med bred politisk forankring er derfor av avgjørende
betydning. EUs retningslinjer for den maritime politikken gir overordnede
rammer som det enkelte land konkretiserer utfra egne tradisjoner
og systemer.
Basert på ESAs retningslinjer mener disse medlemmer at
en norsk ordning for sjøfolkene mest nærliggende
kan ta utgangspunkt i den nettolønnsordningen som nylig
er gjennomført i Sverige. For skipsfartsselskapenes vedkommende
synes en tilpasning av den norske tonnasjeskatteordningen, ved å overføre
relevante elementer fra den danske ordningen som ble vedtatt våren
2002, som mest formålstjenlig.
Det fremgår altså at Norge på lik
linje med de øvrige EØS-statene, i henhold til
ESAs retningslinjer for statsstøtte til skipsfart, har
adgang til å gi full skattelemping for skipsfartsselskaper
og sjøfolk. Dersom Norge ikke utnytter denne muligheten,
stilles norske skipsfartsselskaper svakere i konkurransen, både
innenfor EØS og globalt, i forhold til hva regelverket åpner
for. Det er på denne basis disse medlemmer mener
norske myndigheter må gjennomføre endringer i
sine rammebetingelser som innebærer at vi fullt ut tilpasser
oss det regime EU og ESA har lagt opp til.
Disse medlemmer viser til at norsk skipsfart baserer
seg på fordelene ved internasjonal arbeidsdeling når
det gjelder bemanningen på norske skip. Totalt sysselsetter
norsk skipsfartsvirksomhet om lag 26 000 norske sjøfolk,
hvorav 16 000 er utsatt for internasjonal konkurranse.
I tillegg sysselsetter norsk skipsfartsvirksomhet i overkant av
50 000 utenlandske sjøfolk.
Det økte fokus på kompetanse som basis for
verdiskaping aktualiserer politikken for bruk av norsk arbeidskraft
på norske skip. Kompetanseberikelse fra håndverket
om bord er avgjørende for næringsutvikling og
nyskaping på land. Norsk skipsfartspolitikk må derfor
innrettes slik at norsk sjømannskap sikres konkurransedyktighet
i tilstrekkelig omfang til at kompetansekapitalen ikke forringes.
Disse medlemmer viser videre til at innføringen
av såkalte nettolønnsordninger i de øvrige
europeiske land har medført en uholdbar konkurransesituasjon
for de norske sjøfolkene. Økonomiske beregninger
viser at lønnskostnadene med å drive et norsk
fartøy er mer enn 50 pst. høyere enn
hva kostnadene er for de utenlandske virksomhetene. Dersom en i
fremtiden ønsker å opprettholde en tilstedeværelse
av norsk skipsfartsvirksomhet og norske sjøfolk, er det
etter disse medlemmers vurdering avgjørende
at de norske sjøfolkene får samme rammebetingelser
som gjelder i de øvrige europeiske land.
Disse medlemmer legger til grunn at en nettolønnsordning
betyr at arbeidsgivers utgifter til bemanning begrenses til den
netto lønn som sjøfolkene mottar. Dette innebærer
at arbeidsgiver tilgodeses med verdien av skatt, trygd og arbeidsgiveravgift som
beregnes og trekkes av de ansattes lønninger. Dette er
størrelser som vanligvis blir beregnet og innbetalt til
skattemyndighetene.
Det finnes ulike europeiske modeller for hvordan nettolønnsordningene
er innrettet og gjennomført på. Ordningene i Danmark,
Sverige, Finland og Storbritannia er eksempelvis utviklet gjennom
endringer i skattereglene eller skattebetalingsreglene. Utgiftene til
disse ordningene fremkommer således som en reduksjon av
skatter og avgifter på inntektssiden i de respektive lands
statsbudsjetter. I Norge har derimot tiltakene for sjøfolkene,
både refusjonsordningene og den gjeldende nettolønnsordningen
for utenriksfergene, vært gjennomført som en etterbetaling
- refusjon - av deler av innbetalte skatter og avgifter. Kostnadene
med de norske ordningene fremkommer i så måte
som et tiltak på statsbudsjettets utgiftsside. Denne metoden
er erfaringsmessig utsatt for press i form av endringsforslag i
forbindelse med Stortingets budsjettbehandlinger.
Disse medlemmer viser til at Norge har hatt ulike
omfang og nivåer i den såkalte refusjonsordningen
for sjøfolk som ble innført fra 1994. Refusjonssatsen
og typen av fartøyer som har vært omfattet av ordningen
har variert i denne perioden.
Refusjonsordningene har ikke vært lovfestet, men har
hele tiden vært knyttet til statsbudsjettets utgiftsside.
Ordningen har siden innføringen vært forsøkt
fjernet av skiftende regjeringer, fartøyskategorier er
tatt ut og satsen er blitt redusert fra 20 pst. til dagens
12 pst. og 9,3 pst.
Fra 1. juli 2002 ble det også innført
en refusjonsbasert nettolønnsordning for sjøfolk
om bord på de norske passasjerfergene registrert i NOR
i utenriksfart. Ordningen omfatter alle ansatte som har sin hovedbeskjeftigelse
om bord, forutsatt at arbeidet har vart i minst 130 dager i samme
inntektsår.
Disse medlemmer er kjent med at sjømenn ansatt
om bord på skip registrert i Dansk Internasjonalt Skipsregister
(DIS) får utbetalt en nettolønn. Denne lønnen
er fritatt for beskatning i henhold til interne danske skatteregler.
Samtidig er skipsfartsselskapene fritatt for innbetaling av skatter
og avgifter til staten på vegne av sjømennene.
En netto avlønning innebærer i utgangspunktet
at den enkelte sjømann ikke får benyttet mulige
individuelle fradrag til nedsettelse av en beregnet skatt som for
eksempel rentefradrag og forsørgerfradrag mv. Skipsfartsselskapene
og sjømennenes organisasjoner har imidlertid avtalt at
sjømannen skal få utbetalt et kompensasjonsbeløp
som svarer til skatteverdien av de uutnyttede individuelle fradragene
dersom man har slike fradrag og sjømannen er fullt ut skattepliktig
til Danmark.
Våren 2000 besluttet det danske Folketinget å utvide
DIS-registeret til også å omfatte ansatte om bord på passasjerferger
i trafikk mellom danske og utenlandske havner.
Disse medlemmer er kjent med at utvidelsen av
den danske nettolønnsordningen til også å omfatte
passasjerferger, medførte at svenske myndigheter med virkning
fra 1. oktober 2001 innførte en ordning med nettolønn
for svenske sjømenn ansatt på laste- og passasjerfartøyer
i internasjonal trafikk. Ordningen er direkte regulert gjennom skattelovgivningen
og tilhørende forskrifter.
Hovedprinsippet i den svenske nettolønnsordningen er
at det foretas en kreditering av arbeidsgivers skattetrekkskonto
hver måned i forbindelse med tidspunktet for skatte- og
avgiftsinnbetalingen. Beløpet som godkjennes er imidlertid
en formell størrelse, det finner ikke sted noen faktisk
overføring av trygd og skatt mellom skipsfartsselskap og
den svenske staten.
For å sikre norske sjøfolk lik konkurransekraft som
det de europeiske sjøfolkene har, foreslår disse medlemmer en
lovfesting av en norsk nettolønnsordning etter svensk modell,
gjennomført ved endringer i henholdsvis skattebetalingsloven
og folketrygdloven.
Etter disse medlemmers oppfatning vil dette gi
ordningen en større politisk stabilitet og forutsigbarhet.
I tillegg anses den svenske modellen som enklere å gjennomføre
enn eksempelvis den danske nettolønnsmodellen.
Fordelen med denne løsningen er derved at skipsfartsselskapene
unngår en tidkrevende og likviditetsbelastende rundgang
av midler. I tillegg er ordningen administrativ enkel. Den svenske
ordningen, i motsetning til den danske, medfører derfor
ikke noe behov for å endre eller reforhandle de ansattes
lønnsavtaler, ordningen er kun et anliggende mellom skipsfartsselskapene
og kontrollmyndighetene.
På alle lønnsutbetalinger til sine ansatte
plikter arbeidsgivere normalt å betale arbeidsgiveravgift.
På samme lønnsutbetaling har arbeidsgiver plikt
til å trekke de ansatte for skatt og trygd (forskottstrekk)
i henhold til arbeidstakerens skattekort. Nevnte beløp avsettes
på en særskilt skattetrekkskonto, og innbetales
periodisk til skattemyndighetene. Inntektene inngår som
en del av statsbudsjettets inntektsside (skatter og avgifter). Disse
medlemmer foreslår derfor at en norsk nettolønnsordning
gjennomføres ved at arbeidsgiver som har eller har hatt
ansatt om bord på skip i fart som er utsatt for internasjonal
konkurranse, fritas fra plikten til å sende oppgjør
for forskottstrekk og arbeidsgiveravgift til skatteoppkreveren som
nevnt i skattebetalingsloven og folketrygdloven med forskrifter.
Arbeidstagerbegrepet i forslaget defineres her etter de samme
reglene som gjelder for arbeidsgiveravgiften. Både ansatte
i arbeidsforhold (ansatte) og frilansere (oppdragsmottakere som
ikke er selvstendig næringsdrivende) vil således
omfattes. Derimot skal det ikke foretas forskuddstrekk i vederlag
for oppdrag som ledd i selvstendig næringsvirksomhet. Sistnevnte
omfattes derfor ikke av forslaget.
Forslaget omhandler kun sjøfolk om bord på skip i
fart utsatt for internasjonal konkurranse. Ordningen vil i utgangspunktet
derfor ikke omfatte ansatte på ferger som går
på innenriksruter i Norge.
For øvrig vil kun sjøfolk som har krav på sjømannsfradrag
etter skatteloven § 6-61 første til tredje ledd
kvalifisere for ordningen. Dette innebærer at de krav som
stilles mht. antall dager om bord, utseilt distanse og skipstype/fartsområde,
gis tilsvarende anvendelse. Nettolønnsordningen er ikke
ment å omfatte fiskere. Dette gjøres ved å avgrense
mot skatteloven § 6-61 fjerde ledd.
Ved innføring av en nettolønnsmodell vil det oppstå spørsmål
hvordan man skal løse situasjonen med for mye eller for
lite trukket skatt. Dersom det er trukket for lite skatt, må den
ansatte etter forslaget betale restskatten til kemnerkontoret på vanlig
måte. I et slikt tilfelle vil arbeidsgiveren ha fått
for "liten" refusjon. Dette vil i lovforslaget løses på den
måten at mens den ansatte skal innbetale restskatten til
skatteoppkreveren på vanlig måte, vil ikke arbeidsgiveren
få noen utbetaling fra skatteoppkreveren som følge
av for lite forskuddstrekk. Denne ordningen gir derfor den ansatte
et incentiv til å ha så korrekt skattetrekk som
mulig.
Dersom det er trukket for mye skatt, skal den ansatte ifølge
forslaget få tilbakebetalt dette beløpet fra skatteoppkreveren.
Arbeidsgiveren må på sin side tilbakebetale den
forhøyede "refusjonen" til skatteoppkreveren.
Dersom den ansatte har lønnsinntekt fra flere kilder,
vil det kunne oppstå et spørsmål hvordan
dette rent praktisk skal løses. Også i et slikt
tilfelle legger forslaget til grunn at den for mye innbetalte skatten anses å komme
fra sjømannsvirksomheten, og at rederiet må tilbakebetale
refusjonen også i disse tilfellene. Dette for å forhindre
at ordningen blir for vanskelig å praktisere. Av praktiske
hensyn foreslås det imidlertid at beløp på under
1 000 kroner pr. ansatt ikke skal tilbakebetales.
Dersom den skattepliktige ikke leverer noe skattekort, skal arbeidsgiver
etter gjeldende regler trekke 50 pst. i forskuddsskatt.
For å unngå misbruk av ordningen og for å forhindre
en risiko for skattekreditorene, foreslås det at denne
bestemmelsen ikke skal gjelde for ansatte som omfattes av nettolønnsordningen.
Disse er derfor pliktig til å fremlegge et skattekort før
arbeidsgiver får krav på refusjon.
Når det gjelder arbeidsgiveravgiften vil det ikke oppstå noen
problemer med for lite eller for mye refusjon. Arbeidsgiveravgiften
skal beregnes av den lønn som arbeidsgiver er pliktig til å innberette.
Når lønnen er innberettet korrekt, vil også beregningen
av arbeidsgiveravgiften bli korrekt. Man har derfor ikke behov for
en etterfølgende korreksjon på samme måte
som for forskuddstrekket.
Finansdepartementet har i Ot.prp. nr. 1 (2002-2003) punkt 16.2.2
uttalt at ordningen vil "medføre sterke motiver for skattemessige
tilpasninger". Det er ikke nevnt noe eksempel på slike
eventuelle tilpasninger. Forslaget legger for øvrig til
grunn at alle opplysninger vedrørende lønn, arbeidsgiveravgift
og forskuddstrekk til enhver tid vil kunne kontrolleres av ligningsmyndighetene
slik de også kan etter gjeldende rett. Forslaget legger
heller ikke opp til noen innskrenkninger i deres kontrollmuligheter.
Finansdepartementet nevner i samme proposisjon, i punkt 16.3,
at det vil kreve store ressurser for ligningsmyndighetene å skrive
ut mest mulig korrekte skattekort og mest mulig korrekte forhåndsutfylte selvangivelser
og foreta korrekt ligning i det maskinelle systemet mv. Slike problemer
ville kunne oppstå dersom det var foreslått innføring
av modellen som benyttes i Danmark. Men ved innføring av
modellen som benyttes i Sverige, vil ikke disse innvendingene være
aktuelle. Dette fordi lønn og arbeidsgiveravgift skal innberettes
på samme måte som i dag, men ikke innbetales til
staten av arbeidsgiveren. Disse medlemmer legger
derfor til grunn at herværende forslag vil la seg gjennomføre
uten for store kostnader og omlegginger for skatteetaten.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"I
I lov 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving
av skatt gjøres følgende endringer:
Ny § 12A-1 skal lyde:
(1) Arbeidsgiver som har eller har hatt ansatt om bord
på skip i fart, er etter denne bestemmelses nærmere
vilkår fritatt fra plikten til å sende oppgjør
for forskottstrekk til skatteoppkreveren som nevnt i § 12 første
ledd.
(2) Fritaket omfatter forskottstrekk som nevnt i denne lovs kapittel
II trukket av lønn og annen godtgjørelse til ansatt
som er skattepliktig til Norge og omfattes av lov 26. mars
1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) § 6-61
første til tredje ledd. Fritaket omfatter ikke forskottstrekk
trukket av ansatte i rutegående innenlandsk passasjertrafikk.
(3) Arbeidsgiver som vil påberope seg fritaket som nevnt
i første ledd, må innen de samme tidsfrister som
gjelder for innbetaling av forskottstrekk, innsende opplysninger
og dokumentasjon som nærmere spesifisert på skjema
utarbeidet av Skattedirektoratet. Skjemaet sendes til skatteoppkreveren
i den kommune hvor arbeidsgiveren hører hjemme eller har
sitt hovedkontor.
(4) Fritaket som nevnt i første ledd kommer ikke til
anvendelse hvis den skattepliktige ikke legger frem skattekort og
arbeidsgiver heller ikke på annen måte har fått
de opplysninger som fremgår av skattekortet.
(5) Når skatten ved likningen utgjør et større
beløp enn det forskottstrekk som skal godskrives den skattepliktige,
gjelder reglene i denne lovs § 23.
(6) Er tilbakeholdt forskottstrekk etter denne bestemmelse større
enn den utliknede skatt, jf. denne lovs § 24,
skal det overskytende beløp tilbakebetales av arbeidsgiveren
etter krav fra skatteoppkreveren etter at ligningen for vedkommende
arbeidstaker er lagt ut. For øvrig gjelder reglene i denne
lovs § 31 nr. 4. Beløp mindre enn kr 1 000
pr. ansatt skal ikke tilbakebetales av arbeidsgiver. Denne bestemmelse
endrer ikke den ansattes eller arbeidsgivers øvrige rettigheter
og plikter etter lovgivningen for øvrig.
(7) Departementet eller den dette gir fullmakt, kan gi nærmere
forskrifter til utfylling og gjennomføring av denne bestemmelse.
II
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endringer:
§ 23-2 nytt niende ledd skal lyde:
Arbeidsgiver som er fritatt fra plikten til å sende oppgjør
for forskottstrekk etter skattebetalingsloven § 12A-1
er på de samme vilkår fritatt fra å betale
arbeidsgiveravgift.
Nåværende niende til tolvte ledd
blir nytt tiende til trettende ledd."
Disse medlemmer viser til det forannevnte om at
flere nasjoner i de senere år har innført særlovgivning
som lemper på beskatningen av skipsfartsselskaper for å fremme
egen maritim industri og sikre tilnærmet like rammevilkår
i et internasjonalt perspektiv, og at slike regler ble innført
i Norge første gang med virkning fra 1996.
De norske reglene innebærer ikke, i motsetning til mange
andre lempelige ordninger, lavere skattesatser, men i stedet en
skatteutsettelse av skipsfartsinntekten til den blir tatt ut av
ordningen i form av utbytte eller ved en uttreden av ordningen.
For å kvalifisere til slik utsatt beskatning må skipsfartsselskapet tilfredsstille
en del vilkår, som bl.a. går på at selskapet
ikke kan eie andre eiendeler enn skip og enkelte finansaktiva. Selskapet
kan ikke ha ansatte eller drive annen virksomhet enn skipsfart.
Så lenge et selskap befinner seg innenfor tonnasjeskatteordningen,
betales en tonnasjeskatt i stedet for alminnelig inntektsskatt.
I tillegg beskattes netto finansinntekter og finansutgifter, herunder
netto valutagevinster og valutatap. Fradragsretten for renteutgifter
er begrenset til den andelen av de faktiske renteutgiftene som tilordnes
finanskapitalen.
For å motvirke at selskaper akkumulerer kapital innenfor
ordningen, blir eventuell overkapitalisering av selskapene - tykk
kapitalisering, beskattet i form av en beregnet renteinntekt basert
på et maksimalt egenkapitaltak på 50 pst.,
såkalt inntektstillegg for høy egenkapital.
Den generelle adgangen til å utligne skattepliktig overskudd
mellom konsernselskaper, såkalt konsernbidrag, er ikke
gitt anvendelse innenfor ordningen. Videre er det en begrenset adgang
for selskapene til å få godskrevet utenlandsk
betalt skatt i norsk skatt.
Den norske ordningen har følgelig en del særtrekk
som ikke bare avviker fra de generelle norske beskatningsreglene,
men også skiller seg klart fra tilsvarende systemer i andre
land.
Den senere tids internasjonale utvikling har som nevnt innledningsvis
skapt et behov for at beskatningen av norsk skipsfart bringes mer
i overensstemmelse med øvrige land og EUs nye skatteregime.
Det er på denne bakgrunn at disse medlemmer foreslår enkelte
tilpasninger i det norske regelverket.
Disse medlemmer viser til at skipsfartsselskaper,
i stedet for løpende overskuddsbeskatning av skipsfartsinntekter,
må betale en årlig tonnasjeskatt beregnet på grunnlag
av nettotonnasjen for skip innenfor ordningen, uavhengig av om selskapet
går med underskudd eller overskudd. Satsene for tonnasjeskatten
fastsettes av Stortinget i det årlige statsskattevedtaket.
I tillegg må skipsfartsselskapene betale skatt av sine
finansinntekter og ved utdeling av utbytte og uttreden av rederiskatteordningen.
I den norske tonnasjeskatteordningen utgjør tonnasjeskatten
således en årlig beregnet betalbar bruttoskatt.
Det norske systemet skiller seg her vesentlig fra de øvrige
tonnasjeskatteordningene i EU, hvor nettotonnasjen anvendes til å beregne
en årlig tonnasjeinntekt som er gjenstand for ordinær
bedriftsbeskatning etter alminnelige bedriftsskattesatser.
Disse medlemmer viser til at nivået på tonnasjeskatten
i Norge er vesentlig høyere enn i de øvrige europeiske
landene med tilsvarende tonnasjeskattesystem. Dette illustreres
i tabellene nedenfor (kilde: Norges Rederiforbund).
[Figur:]
| Norge | Nederland | Tyskland | Danmark | Storbritannia | Spania |
Per dag per 1 000 nettotonn | NOK | NOK | NOK | NOK | NOK | NOK |
0 - 1 000 tonn | 0 | 69 | 69 | 71 | 73 | 68 |
1 000 - 10 000 | 72 | 51 | 52 | 51 | 55 | 53 |
10 000 - 25 000 | 48 | 34 | 35 | 30 | 36 | 30 |
over 25 000 | 24 | 17 | 17 | 20 | 18 | 15 |
Skattesats | Bruttosats | 0,35 | 0,25 | 0,3 | 0,3 | 0,35 |
Tonnasjeskatteordninger -
satser | Norge | Nederland |
Første 1 000 tonn | 1*0*300 dager | 0 | 1*69*300 dager | 20 700 |
Fra 1 000 - 10 000 tonn | 9*72*300 dager | 194 000 | 9*51*300 dager | 137 700 |
Fra 10 000 - 25 000 tonn | 15*48*300 dager | 216 000 | 15*34*300 dager | 153 000 |
Over 25 000 | (108-25)*24*300
dager | 597 600 | (108-25)*17*300
dager | 423 300 |
Inntekt | | | | 734 700 |
Skatt | | 1 008 000 | 35 % skatt | 257 145 |
Eksempel: Beregning for en
VLCC med 108 000 nettotonn i drift 300 dager i ett årEtter disse medlemmers vurdering er det også en
ulempe at grunnlaget for den norske tonnasjeskatten ikke er å anse
som inntekt og dermed ikke tas hensyn til på konto for
tilbakeholdt skattlagt inntekt. Når grunnlaget for påløpt
tonnasjeskatt ikke tas hensyn til ved måling av skattlagt
kapital i rederiet, innebærer dette en dobbeltbeskatning
ved at samme driftsoverskudd må dekke både tonnasjeskatt,
utbytteskatt og eventuell skatt ved uttredelse. Grunnlaget for tonnasjeskatten
blir heller ikke tatt hensyn til ved RISK-reguleringen av selskapet
aksjer.
Etter disse medlemmersvurdering
bør det inntas en lovbestemmelse hvor beregningen av tonnasjeskatt
erstattes med en beregning av en tonnasjeinntekt. Tonnasjeinntekten
beregnes på grunnlag av den nettotonnasjen selskapet eier,
etter gjeldende satser, og skattlegges som alminnelig inntekt med
en sats på 28 pst. Tonnasjeinntekten skal inngå på konto for
tilbakeholdt skattlagt inntekt, samt få virkning for selskapets
RISK. Det innrømmes ikke inntektsfradrag i tonnasjeinntekten.
En slik løsning medfører at den norske tonnasjeskatten,
både nivåmessig og systemmessig, blir harmonisert
med nivået og reglene for beskatning av tonnasjeinntekt
i tonnasjeskattesystemene i EU.
Disse medlemmer vil også bemerke at dette tilsvarer
den løsning som er valgt ved innføring av et tonnasjeskattesystem
i Danmark. Fordelen med en slik løsning også i
Norge er at skattesystemet for rederier da blir mer likt det systemet
som ellers gjelder for selskapsbeskatning i skatteloven.
Disse medlemmer foreslår at satsene som fremkommer
i Stortingets statsskattevedtak for inntektsåret 2002 lovfestes
som grunnlag for beregningen av tonnasjeinntekten.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 8-15 nytt annet ledd skal lyde:
(2) Tonnasjeinntekt beregnet etter § 8-16.
§ 8-16 skal lyde:
§ 8-16 Tonnasjeinntekt
(1) Aksjeselskap og allmennaksjeselskap som nevnt i § 8-10
skal som alminnelig skattepliktig inntekt årlig inntektsføre
en tonnasjeinntekt for skip og flyttbar innretning selskapet eier,
beregnet av nettotonnasje etter følgende satser:
0 kroner for de første 1 000 nettotonn,
deretter
72 kroner pr. dag pr. 1 000 nettotonn opp til 10 000
nettotonn, deretter
48 kroner pr. dag pr. 1 000 nettotonn opp til 25 000
nettotonn, deretter
24 kroner pr. dag pr. 1 000 nettotonn.
Inntekt beregnet etter første og annet punktum skal
også beregnes for innleid skip og flyttbar innretning når
eieren ikke er skattepliktig til Norge for utleie av skipet eller
innretningen. Bestemmelsene i §§ 10-41
og 10-65 gjelder tilsvarende.
(2) Departementet kan gi nærmere bestemmelser om
gjennomføringen av denne paragraf, herunder bestemme at
tonnasjeinntekt ikke skal beregnes når skipet eller den
flyttbare innretningen i et sammenhengende tidsrom av mer enn tre
måneder i inntektsåret er i opplag eller ute av
drift. Departementet kan også bestemme at leietaker ikke
skal beregne tonnasjeinntekt dersom annen leietaker innenfor ordningen
er pliktig til å beregne tonnasjeinntekt for samme skip eller
innretning i samme tidsrom."
Disse medlemmer går dermed
imot kapittel 5 i Regjeringens forslag til Stortingets skattevedtak for
inntektsåret 2003.
Disse medlemmer viser til at for alminnelige norske
selskaper stiller ikke skatteloven spesielle krav til forholdet
mellom et selskaps gjeld og egenkapital. Et selskap kan derfor være
100 pst. lånefinansiert og få løpende
fradrag for betalte gjeldsrenter eller være 100 pst.
egenkapitalfinansiert og ikke ha noen renter å føre
til fradrag.
Slik er det ikke for selskaper som omfattes av tonnasjeskatteordningen.
Selv om netto finansinntekter beskattes ordinært, innrømmes
selskapet kun fradrag for en andel av selskapets faktiske gjeldsrenter.
Utgangspunktet for reglene om inntektsføring ved høy
egenkapital er å kompensere for skjevvirkningene av at
gjeld kan plasseres utenfor det tonnasjebeskattede selskapet for å utnytte
fradragsretten for rentekostnader i ordinær beskattet virksomhet.
Selve beregningen gjennomføres ved at gjennomsnittet
av selskapets aktivaside i regnskapet den 1. januar og
31. desember multipliseres med 50 pst. som igjen
multipliseres med en etterskuddsvis fastsatt normrente. Dersom selskapets
faktiske gjeldsrenter er lavere enn det beregnede gjeldsrentefradraget,
anses differansen som skattepliktig finansinntekt for rederiselskapet.
Det er denne differansen som utgjør tillegget for høy
egenkapital og vil være gjenstand for en beskatning på 28 pst.
Da skipsfartsbeskatningen ble vedtatt i 1996 ble det fastsatt
et minste gjeldsrentefradrag tilsvarende 30 pst. av selskapets
totale balanseførte kapital multiplisert med en normrente.
Dette ble foreslått strammet inn i Ot.prp. nr. 1 (1998-1999)
til 50 pst. Forslaget ble vedtatt med virkning for inntektsåret
1999.
Etter disse medlemmersvurdering
har innstrammingen i bestemmelsen for de fleste rederier medført
at de har måttet øke sin gjeldsgrad. Dette har igjen
medført at finanskapitalens andel av rederiets kapitalbase,
for eksempel i form av bankinnskudd som genererer finansinntekter,
har økt, noe som igjen gir en høyere skattepliktig
finansinntekt. Kravet om en gjeldsgrad på minst 50 pst.
representerer et ikke ubetydelig problem for rederiene. Inntektstillegget som
beregnes går i realiteten ut over selskapenes mulighet
til å bygge opp egenkapital og derigjennom sikre næringens
soliditet og vekstevne.
Disse medlemmer viser til at selskaper innenfor
tonnasjeskatteordningen i realiteten er ordinært beskattet
for avkastningen av finanskapitalen, samt at rentekostnader knyttet
til finanskapitalen gir fradragsrett. Det er dermed verken faktisk
eller symmetrisk nødvendig å beregne tillegg for
høy egenkapital for denne delen av virksomheten. Etter disse medlemmersvurdering vil en symmetrisk behandling
kun foreligge dersom inntektstillegget for høy egenkapital
begrenses til realkapitalens (skipskapitalens) andel av totalkapitalen.
Dette vil også forhindre en dobbeltbeskatning av finanskapitalens
avkastning.
Disse medlemmer viser til at lovgiver i den danske
tonnasjeskatteordningen har løst denne problematikken.
Tillegget for høy egenkapital er i den danske ordningen
basert på et forhold på 2:1 mellom egenkapital
og gjeld for det enkelte skipsfartsselskap. Dersom gjelden blir
mindre enn halvparten av selskapets egenkapital forhøyes
den skattepliktige inntekten med differansen multiplisert med en
avkastningssats (normrente). Dette beregnede inntektstillegget kommer
til fradrag ved beregning av selskapets netto finansinntekter. I
den danske tonnasjeskatteordningen unngås dermed dobbeltbeskatning
av renteavkastningen, samt at tillegget for høy egenkapital
ikke tilordnes den del av virksomheten som er ordinært beskattet.
Disse medlemmer foreslår derfor en lovendring
i § 8-15 ny nr. 8 hvor det innføres krav
til et minsteforhold på 2:1 mellom egenkapital og gjeld
for selskapene som er innenfor ordningen, og at tillegg for høy
egenkapital først skal beregnes dersom dette kravet ikke
er oppfylt. Det foreslås også å innføre samme
ordning som i Danmark ved at inntektstillegget for høy
egenkapital kommer til fradrag ved beregning av netto finansposter.
Normrenten er nært knyttet opp til fastsettelsen av
gjeldsrentefradraget som nevnt ovenfor.
Normrenten fastsettes etterskuddsvis gjennom forskrift av Finansdepartementet.
Departementets praksis har vært å fastsette normrenten
ut fra et gjennomsnitt av renten på statsobligasjoner med
tre års løpetid for det aktuelle inntektsår
og de to foregående inntektsår, påplusset
et risikotillegg på 0,5 pst. og avrundet til nærmeste
tidels poeng. For inneværende år er denne fastsatt
til 6,7 pst.
De fleste rederier har størstedelen av sine inntekter
og lån i USD. En beregning av normrenten basert på norske
rentestørrelser vil således ikke representere det
reelle rentenivået. Næringen oppgir at faktiske rentekostnader
for selskaper innenfor ordningen ligger på en rente mellom
4,5 pst. til 5,5 pst. for 2001. Dette vil variere
blant rederiene basert på selskapenes finansieringsstruktur
og lønnsomhet.
Det fremkom klart i forarbeidene hvordan beregningen av normrenten
skulle foretas. Det ble uttalt i Ot.prp. nr. 11 (1996-1997) punkt
6.5.4.3 at "normrenten skal gjenspeile den lånerente selskapene
står overfor i markedet".
På denne bakgrunn foreslår disse medlemmer en
presisering i § 8-15 nytt åttende ledd
for å gjøre det helt klart at det er næringens
faktiske lånemarked, og rentenivået i dette markedet
som skal danne utgangspunktet for fastsettelsen av normrenten.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
§ 8-15 nytt åttende ledd
skal lyde:
(8) Dersom et selskap som nevnt i § 8-10
har en gjeld som er mindre enn halvparten av selskapets egenkapital
ved inntektsårets utløp, anses differansen multiplisert
med en normrente som skattepliktig inntekt. Normrenten fastsettes
av departementet og skal gjenspeile lånerenten selskapene
står overfor i markedet. Beregnet inntektstillegg etter
denne bestemmelse kommer til fradrag ved fastsettelsen av inntekt eller
tap som nevnt i § 8-15 nr. 3 første og
annet punktum."
Disse medlemmer viser til at da rederiskatteordningen
ble vedtatt i 1996 var finansinntektene skattepliktige mens tilsvarende
utgifter og tap var fradragsberettiget. Dette medførte
at alle gjeldsrenter i utgangspunktet var fradragsberettiget i netto
finansinntekt, også renter på gjeld som var etablert
for å finansiere selskapets realaktiva (skip).
Disse reglene ble strammet inn i Ot.prp. nr. 1 (1998-1999). Forslaget,
som ble vedtatt med virkning fra 1999, gikk ut på at man
ved beregning av netto finansinntekt kun skal innrømme
fradrag for den del av gjeldsrentene som kan tilordnes selskapets finanskapital.
Disse medlemmer vurderer det slik at innstrammingen
i gjeldsrentefradraget har medført en favorisering av skipsfartsselskaper
med en stor andel av selskapets midler plassert i finansielle aktiva, fremfor
skipsfartsselskaper som overveiende eier skip. Et slikt regelverk
gir videre incentiver til å leie skip fremfor å eie.
Disse medlemmer viser til den danske tonnasjeskatteordningen
der finansinntekter er skattepliktige i sin helhet, mens selskapet
får fullt fradrag for alle finansutgifter, inkludert gjeldsrenter.
Dette gjelder så lenge netto finansresultat er null eller
positivt. Dersom selskapet har netto finansutgifter skal disse fordeles
mellom skipsfartsvirksomheten (ikke fradragsberettiget del) og annen
virksomhet (fradragsberettiget del). Videre føres inntektstillegget
for høy egenkapital til fradrag ved beregning av netto
finansposter, men også dette blir fordelt på skipsfartsinntekter
og annen inntekt, slik at det ikke blir gitt fullt fradrag for tillegget.
Disse medlemmer foreslår derfor en tilsvarende
beregning av netto finansposter, samt en tilsvarende fordeling av
netto finansutgifter mellom finanskapital og realkapital for selskaper
innenfor den norske tonnasjeskatteordningen. § 8-15
nytt tredje ledd erstatter den tidligere § 8-15
annet ledd.
På bakgrunn av ovennevnte viser disse medlemmer til
lovforslaget som fremmes under punkt 21.6.4.5 nedenfor.
Disse medlemmer viser til at beskatningen av valutaposter
for selskaper innenfor den norske tonnasjeskatteordningen i stor
utstrekning tilsvarer beskatningen av valutaposter for ordinært
beskattede selskaper. Gevinst som følge av kurssvingninger
på valuta og andre finansielle inntekter er skattepliktig, mens
et tilsvarende tap er fradragsberettiget. Det tas likevel ikke hensyn
til valutagevinster eller valutatap som kan knyttes til realkapitalen,
eller kurssvingninger som har oppstått mellom 1996 og 1999.
Ved innføringen av tonnasjeskatteordningen i 1996 ble
valutagevinster og tap ikke gitt skattemessig effekt. Som begrunnelse
for dette standpunktet ble det vist til at valutagevinster og valutatap
anses som direkte knyttet til skipsfartsvirksomheten, og dette derfor
burde være unntatt fra beskatning på lik linje med
selve skipsfartsinntektene.
Imidlertid ble reglene foreslått innstrammet i Ot.prp.
nr. 1 (1998-1999), og det ble vedtatt innført skatteplikt
for valutagevinster og fradragsrett for valutatap med virkning for
inntektsåret 2000.
Etter disse medlemmersvurdering
gir beskatningen av valutaposter urimelige og utilsiktede virkninger
i forhold til tonnasjeskattereglenes intensjon. Dette skyldes at
regelsettet kun fokuserer på selskapenes gjeldsside, uten å hensynta
de tilsvarende verdiendringer som finner sted på selskapenes
eiendeler. I dagens situasjon medfører dette en skattlegging
av valutagevinster til tross for at det eksisterer en tilsvarende
verdireduksjon på skipene.
Videre er selskapenes finansiering normalt slik at man må refinansiere
omtrent tre ganger over skipenes levetid. Slik refinansiering anses
av selskapene kun som en videreføring av finansieringen,
men skattemessig anses det som en realisasjon. En rekke rederier
har vært nødt til å refinansiere seg
totalt (med bl.a. direkte innlån i de skipseiende selskaper,
og ikke-konsernbelåning) grunnet reglene som finnes knyttet
til belåning og garantistillelser, jf. punkt 21.6.4.8 nedenfor.
På denne måten blir de skattemessige konsekvenser
isolert til det enkelte selskap, og den normale mekanisme med konsernbidrag
for å utjevne effekten, er positivt lovmessig avskåret,
jf. punkt 21.6.4.7 nedenfor. Den "tvungne" fastsettelse av opptrekkskurs
til kurs pr. 1. januar 2000 gir videre asymmetri i konsern
i forhold til faktisk og reell opptrekkskurs. Samlet gir dette betydelige
negative effekter.
Rederivirksomheten atskiller seg fra annen virksomhet ved at
den som hovedregel har den altoverveiende del av sine kontantstrømmer
i utenlandsk valuta. Svært ofte vil for eksempel inntekter
fra fraktkontrakter og utgifter til bunkers være i amerikanske dollar.
I større grad enn for andre virksomheter vil derfor rederiselskapene
være eksponert for svingninger i valutakursene. Dette forhold,
samt at valutaelementet i så stor grad er knyttet til driften
av skipene, tilsier etter disse medlemmersvurdering en skattemessig likestilling
mellom behandlingen av valutaelementene og behandlingen av skipsfartsinntektene.
Disse medlemmer viser i denne forbindelse til
løsningen i den danske tonnasjeskatteordningen. I det danske
systemet holdes gevinst og tap ved kurssvingninger på valuta
utenfor ved beregningen av nettofinansutgifter. I stedet blir valutakursgevinster og
-tap fordelt og beskattet etter de samme reglene som for nettofinansutgifter,
med skatteplikt/fradragsrett for den delen av valutapostene
som kan tilordnes selskapets finanskapital.
Følgende eksempel, hentet fra de danske forarbeidene,
viser effektene:
Et selskap har nettofinansutgifter på 100 og en nettovalutakursgevinst
på 150. Begge disse postene skal fordeles forholdsmessig
mellom den regnskapsmessige verdi av selskapets realkapital og finanskapital.
Dersom det antas at finanskapitalen utgjør halvparten av
totalkapitalen vil nettofinansutgifter på 50 komme til
fradrag, mens 75 av nettovalutakursgevinsten vil måtte
føres til inntekt. Samlet kommer 25 til beskatning.
Uten en slik fordeling, ville 50 kommet til beskatning hos selskapet
innenfor ordningen, med det resultat at valutaposter som reelt er
knyttet til den skattefrie sfæren blir skattlagt.
Disse medlemmer foreslår derfor en tilsvarende
løsning for norske skipsfartsselskaper, ved at valutagevinster
og tap fordeles forholdsmessig mellom selskapets finanskapital og
realkapital.
På bakgrunn av ovennevnte viser disse medlemmer til
lovforslaget som fremmes under punkt 21.6.4.5 nedenfor.
Forslaget til endringer i § 8-15 annet, tredje
og fjerde ledd regulerer beskatningen av selskapets tonnasjeinntekt
og finansinntekter. Hovedprinsippet er at ordinære finansinntekter,
eksempelvis aksjegevinster, renteinntekter mv. fullt ut er skattepliktige.
Tilsvarende vil korresponderende finansutgifter være fradragsberettiget.
Netto finansinntekt skattlegges med 28 pst.
Beregnet tonnasjeinntekt etter § 8-15 annet
ledd vil ifølge forslaget inngå i alminnelig inntekt sammen
med et eventuelt finansoverskudd. Dersom finanspostene viser netto
finansunderskudd, vil dette likevel ikke kunne redusere den beregnede
tonnasjeinntekten. Etter forslaget til § 8-15
fjerde ledd skal det beregnes et inntektstillegg for høy
egenkapital. Dette inntektstillegget beskattes med 28 pst.
Slikt beregnet inntektstillegg kommer til fradrag ved beregningen
av netto finansinntekt eller finansutgift, eksklusiv valutaposter.
Dersom selskapet får et netto finansunderskudd etter § 8-15
tredje ledd (finanskostnadene overstiger finansinntektene), vil
ikke hele underskuddet kunne fradragsføres. Slikt underskudd
skal fordeles forholdsmessig mellom selskapets finanskapital og
realkapital. Kun den delen av underskuddet som kan tilordnes finanskapitalen
kan fradragsføres.
Etter de foreslåtte regler inngår valutaposter
ikke direkte i beregningen av nettofinansinntekt, men skal være
gjenstand for en separat fordeling mellom selskapets finanskapital
og realkapital. Kun den delen av valutainntekten eller valutakostnaden
som tilordnes finanskapitalen skal gis skattemessig virkning. Slik
beregnet gevinst eller tap inngår i selskapets totale skattepliktige
finansinntekt eller utgift, jf. § 8-15 tredje
ledd.
Eventuelt underskudd som fremkommer av inntektstillegget for
høy egenkapital, finansposter og valutaposter, kan ikke
avregnes mot inntekt fastsatt ved inntreden, inntektsføring
av gevinst- og tapskonto eller beskatning ved utdeling av utbytte
som overstiger konto for skattlagt inntekt, men kan kun fremføres
i fremtidig overskudd av de samme inntektsstørrelser.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag.
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
§ 8-15 nytt tredje ledd skal lyde:
(3) Renteinntekter, gevinster ved realisasjon av aksjer
og andre finansielle inntekter, unntatt valutagevinster og -tap,
er skattepliktige. Tilsvarende kostnader og tap er fradragsberettiget.
Dette gjelder likevel ikke gevinst eller tap ved realisasjon av
aksje eller andel som nevnt i § 8-11 første
ledd d-h. Kostnader og tap etter annet punktum som overstiger inntekter etter
første punktum, kommer bare til fradrag for den del som
tilordnes selskapets balanseførte finanskapital etter forholdet
mellom balanseført realkapital og finanskapital ved inntektsårets
utgang. Valutagevinst og -tap inntektsføres eller fradragsføres
etter samme forhold. Underskudd etter dette ledd kommer til fradrag
i inntekt etter åttende ledd. Underskudd som fremkommer
etter reglene i dette ledd kan fremføres mot senere inntekt
etter reglene i § 14-6. Underskudd som fremkommer
etter dette ledd kommer ikke til fradrag i inntekt fastsatt etter
femte og sjette ledd og § 8-14 tredje ledd. Bestemmelsen
i § 10-43 om fradragsbegrensningen kommer ikke
til anvendelse ved fastsettelse av inntekt som nevnt i dette ledd
for kommandittister og stille deltakere innenfor ordningen, eller
for deltaker innenfor ordningen som eier andel i selskap som nevnt
i § 10-60."
Skatteloven § 16-20 og etterfølgende
bestemmelser inneholder regler om at norske skattepliktige på ulike
måter får skattefradrag i norsk skatt for skatt
betalt i utlandet - kreditfradrag.
Disse medlemmer viser til at det for selskaper
innenfor det norske tonnasjeskattesystemet ikke gjennomføres
løpende beskatning av skipsfartsinntekter, og at reglene
om kreditfradrag innenfor et slikt system har vist seg lite egnet
til å forebygge dobbeltbeskatning i praksis. Disse
medlemmer ser derfor et behov for både en effektivisering
og forenkling av kreditbestemmelsene for selskaper innenfor ordningen.
Disse medlemmer foreslår derfor en særskilt
ordning for kreditfradrag i tonnasjebeskattede selskaper. For å sikre
full kredit for utenlandske skatter foreslås det at et
"kreditfradraget" tillegges selskapets konto for tilbakeholdt skattlagt
inntekt, slik at fradraget først blir effektivt enten ved
utdeling av utbytte eller ved uttreden av ordningen. Det skilles ikke
mellom kredit for finansinntekter (som kunne vært gitt
i skattepliktige finansinntekter) og kredit for driftsinntekter,
som tillegges konto for tilbakeholdt skattlagt inntekt. Uavhengig
av kilde blir kreditfradraget først effektivt ved utbytteutdeling
eller uttreden.
Det prinsipielle utgangspunktet for beregning av kreditfradrag
etter dagens regler er at fradraget beregnes til det laveste av
den beregnede norske skatten på utenlandsinntekten, og
faktisk betalt skatt i utlandet av denne skatten. Disse medlemmer foreslår at
dette prinsippet videreføres, likevel slik at det ikke gis
kredit i norsk skatt. Den utenlandske skatten omregnes til norsk
inntekt basert på den faktiske skattesats som er anvendt
i utlandet begrenset opp til 28 pst. Den beregnede inntektsstørrelse
tillegges konto for tilbakeholdt skattlagt inntekt i selskapet.
Konto for tilbakeholdt skattlagt inntekt er den konto som fortløpende
føres i skatteregnskapet for et skipsfartsselskap, for å holde
orden på den beskattede kapital i selskapet. For å unngå dobbeltbeskatning ved
utdeling av utbytte eller uttreden av ordningen, blir utbytte som
overstiger kontoen skattlagt mens ved uttreden kommer kontoen til
fradrag ved beregning av skattepliktig gevinst.
Etter disse medlemmers vurdering vil en ved å øke
konto for skattlagt kapital med en inntekt som tilsvarer kreditfradraget
oppnå en effektiv forebyggelse av dobbeltbeskatning. Videre
vil en slik ordning være symmetrisk da kreditfradraget
først får virkning når skipsfartsinntekter
opptjent i utlandet som har vært gjenstand for skatteutsettelse
i Norge, kommer til beskatning.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
§ 8-18 nytt femte ledd:
(5) Selskap som får sin inntekt fastsatt iht. § 8-15 kan
tillegge sin konto for beskattet kapital et beløp beregnet
til den utenlandske skatten delt på en hundredel av den
norske skattesatsen for alminnelig inntekt, så langt den
utenlandske skattesats er mindre eller lik den alminnelige skattesats
på alminnelig inntekt. Er den utenlandske skattesatsen
høyere enn den norske skattesatsen, skal hele den inntekten
som er gjenstand for beskatning i utlandet tillegges konto for beskattet
kapital."
Disse medlemmer viser til at skatteloven §§ 10-1
til 10-6 inneholder generelle regler om konsernbidrag. Konsernbidrag
innebærer at selskaper innenfor et skattekonsern kan kreve
fradrag for overføring av skattepliktig overskudd til et
annet selskap i konsernet, for beskatning der. Et skattekonsern
består av selskaper som er eiet med mer enn 90 pst.
av et annet selskap. Dette er særlig praktisk i de tilfeller mottaker
har et underskudd, slik at skattebelastningen utjevnes. Formålet
med konsernbidragsreglene er følgelig en inntektsutjevning
mellom konsernselskaper.
Disse medlemmer viser til finansministerens uttalelse
i brev av 10. februar 2000 til Høyres stortingsgruppe,
inntatt i Innst. O. nr. 53 (1999-2000) i punkt 2.14.3:
"Jeg er enig i at det etter disse vedtatte endringer i
rederiskattereglene kan være materielle grunner som tilsier
at konsernbidrag bør kunne ytes mellom rederibeskattede
selskaper med inntektsutjevnende virkning. (……)
Jeg vil på denne bakgrunn vurdere nærmere om det
bør innføres (begrensede) regler om adgang til å yte
konsernbidrag med inntektsutjevnende virkning mellom rederibeskattede
selskap, og komme tilbake til dette i forbindelse med skatteopplegget
for 2001."
Disse medlemmer viser til at det fortsatt ikke
har kommet noen forslag om slike regler fra Finansdepartementet. Disse
medlemmer tar med dette sikte på å følge
opp de positive signaler Finansdepartementet tidligere har gitt.
Konsernbidrag er et alternativ til andre former for å beskatte
konserner, for eksempel sambeskatning som benyttes i Danmark, hvor
hele konsernet under ett, og ikke det enkelte selskap hver for seg
som i Norge, beskattes.
Reglene om skipsfartsbeskatning har hatt bestemmelser om konsernbidrag
helt fra de ble innført, jf. § 8-18 fjerde
ledd. Men konsernbidragsreglene for skipsfartsselskaper har ikke
blitt gitt inntektsutjevnende effekt i administrativ praksis, med
bakgrunn i uttalelser fra Finansdepartementet.
Disse medlemmer viser til at formålet
med regler om konsernbidrag er at et konsern skal kunne utjevne
overskudd og underskudd mellom konsernselskapene, slik at det ikke
skal få noen skattemessig betydning om man velger å organisere
sin virksomhet i en eller flere enheter. På bakgrunn av
at netto finansinntekt i et skipsfartsselskap beskattes etter de alminnelige
reglene om virksomhetsinntekt i skatteloven, ble det i 1996 innført
regler om konsernbidrag for å utjevne beskatningen innenfor
et skipsfartskonsern. Imidlertid er gjeldende regler om konsernbidrag mellom
skipsfartsselskaper blitt tolket innskrenkende av Finansdepartementet
og skattemyndighetene, slik at konsernbidrag ikke har noen skatteutjevnende virkning
mellom slike selskaper. Dette innebærer at reglene om konsernbidrag
mellom skipsfartsselskaper ikke praktiseres i tråd med
formålet med konsernbidragsregelverket.
Disse medlemmer peker videre på at selv om
skattemyndighetene har tolket gjeldende regelverk om konsernbidrag
innskrenkende slik at det ikke kan ytes med inntektsutjevnende virkning,
har overligningsnemnda ved Sentralskattekontoret for storbedrifter
uttalt at regelverket på dette området har fått en
meget uheldig og forvirrende form, og anbefaler at det ryddes opp
i regelverket.
Etter disse medlemmers vurdering bør
det i tråd med dette inntas en lovendring som presiserer
at konsernbidrag mellom selskaper innenfor tonnasjeskatteordningen
på ordinær måte skal ha inntektsutjevnende
virkning.
På denne bakgrunn foreslår disse medlemmer at § 8-18
fjerde ledd bokstav b endres slik at konsernbidrag som ytes av inntektsårets
skattepliktige inntekt kommer til fradrag hos giver, og tas til
inntekt hos mottaker. Konsernbidrag som overstiger det skattepliktige
overskudd hos giver og ytes av ubeskattet inntekt, kommer ikke til
fradrag, og er heller ikke skattepliktig hos mottaker.
Konsernbidrag som ytes av skattlagt inntekt, reduserer givers
konto for skattlagt inntekt og legges til mottakers konto for skattlagt
inntekt, som i dag. Konsernbidrag som ikke er fradragsberettiget,
anses først tatt fra konto for skattlagt kapital, deretter
evt. ubeskattet kapital.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende
endring:
§ 8-18 tredje og fjerde ledd skal
lyde:
(3) Utdeling som nevnt i § 8-15 sjette
ledd a nr. 3 regnes som utbytte på mottakende aksjonærs
hånd, jf. §§ 10-10 til 10-13.
(4)
a. Selskaper innenfor ordningen
kan yte og motta konsernbidrag fra andre selskaper innenfor ordningen
forutsatt at vilkårene for rett til å yte og motta
konsernbidrag i § 10-4 er oppfylt.
b. Ytet konsernbidrag er fradragsberettiget for giver etter § 10-12
og skattepliktig for mottaker etter § 10-13. Givers
fradrag er begrenset til netto skattepliktig inntekt, jf. § 8-15
tredje og åttende ledd.
c. Konsernbidrag etter a som ikke er fradragsberettiget
hos giver og ytes av ubeskattet inntekt, skattlegges ikke hos mottaker.
Konsernbidrag etter foregående ledd som ytes av skattlagt
inntekt, legges til mottakerens konto for skattlagt inntekt. Konsernbidrag
som ikke er fradragsberettiget hos giver anses først tatt
fra selskapets konto for skattlagt inntekt, jf. § 8-15
fjerde ledd."
Disse medlemmer viser til at skattelovgivningen
ikke oppstiller noe forbud mot at aksjeselskaper eller andre selskaper
yter lån eller stiller sikkerhet for andre selskaper på markedsmessige
vilkår. Et lån er ingen vederlagsfri overføring,
men en gjensidig transaksjon der debitor har tilbakebetalingsplikt.
Et lån fra et selskap til en aksjonær kan derfor
i utgangspunktet ikke skattlegges som et utbytte. Dersom et lån
er ytt i strid med aksjelovens regler er det heller ingen automatikk
i at lånet må anses som utbytte fordi det var
utdelt ulovlig.
I Ot.prp. nr. 11 (1996-1997) konkluderte Finansdepartementet,
bl.a. etter innspill fra Norges Rederiforbund, med at det ikke skulle
være tillatt å yte lån til utenforstående
selskaper. Reglene om dette er nedfelt i skatteloven § 8-12.
I Innst. O. nr. 53 (1999-2000) er det som vedlegg inntatt et
brev fra finansministeren til Høyres stortingsgruppe av
10. februar 2000 hvor han til forslaget om å utvide
låneforbudet i skatteloven § 8-12 til
også å gjelde garanti og annen sikkerhetsstillelse
bl.a. uttaler:
"Finansdepartementet vil i løpet av inneværende år
vurdere både behovet for ytterligere lempninger av overgangsreglene
og om det kan etableres andre ordninger enn forbud mot garanti-
og sikkerhetsstillelse som på betryggende vis sikrer skattekreditorenes
interesser."
Det er ennå ikke kommet noen forslag fra Finansdepartementet
om etablering av andre ordninger enn forbud mot garanti- og sikkerhetsstillelse. Disse medlemmer tar
med dette sikte på å innføre slike ordninger
på et betryggende grunnlag.
Forbudet har i praksis skapt problemer for en effektiv finansiering
i en del selskapsgrupperinger. Dette skyldes i hovedsak den sedvanlige
finansieringsmåten ved innlån til holdingselskapet,
hvor långiver som hovedregel krever pant i skip som eies
av underliggende datterselskaper (flåtelån).
Reglene for aksjeselskapers adgang til å kunne yte lån
eller stille sikkerhet for en aksjeeier, er regulert i aksjeloven § 8-7
nr. 1 og allmennaksjeloven § 8-7 nr. 1. Det er
gjennom denne lovgivningen tatt hensyn til bl.a. kreditorinteressene
ved utlån fra selskapet, herunder skattekreditorenes interesser.
Det synes derfor ikke å være noen selskapsrettslige
betenkeligheter med å tillate selskaper innenfor ordningen å kunne
yte lån til selskap utenfor ordningen dersom vilkårene
i aksjelovene er oppfylt.
Etter disse medlemmers syn er det derfor et spørsmål
om det skattemessig er nødvendig med noen særregel
for disse selskapene, jf. dagens § 8-12.
Muligheten til å ta ut skjulte utbytter dersom det tillates å yte
lån til selskap utenfor ordningen må anses som
ubetydelig. Det vil også være lett for skattemyndighetene å avdekke
illojale forhold av denne typen. Med den avgrensede virksomheten
man finner i de selskaper som underlegges særskilt ligning
for rederibeskatning, kan det legges til grunn at forholdene vil
være tilstrekkelig gjennomsiktige. Det vises også til
at etter skatteloven § 13-1 nr. 1 skal alle mellomværender
mellom beslektede skattytere prises etter armlengdeprinsippet, dvs.
at lån og garantier etc. må prises på markedsmessige
vilkår. Dersom et lån prises markedsmessig kan
det derfor ikke være grunnlag for å anse en låntaker
for å disponere over kapital uten beskatning. I tillegg
kommer at kapitaltransaksjoner er den type mellomværender
som det er enklest å finne en markedsmessig pris på.
Skipsfartsbeskatningen har nå også virket en
tid og ligningsmyndighetene har opparbeidet seg en betydelig kompetanse
på området. Behovet for å ha et absolutt
forbud er derfor ikke lenger så nødvendig som
det var i oppstartsfasen.
Det følger av aksjeloven og allmennaksjeloven § 8-7
tredje ledd nr. 2 at selskapet bare kan gi kreditt eller stille
sikkerhet til fordel for en aksjeeier eller noen av aksjeeierens
nærstående innenfor rammen av de midler som selskapet
kan benytte til utdeling av utbytte og bare når det stilles
betryggende sikkerhet for kravet på tilbakebetaling eller
tilbakesøkning. De ovennevnte vilkårene kan imidlertid
fravikes dersom det ytes lån eller stilles sikkerhet overfor
morselskapet eller et annet selskap i konsernet. Disse medlemmer foreslår
derfor at det ikke skal være noen slike unntak dersom det
ytes lån til et annet konsernselskap utenfor skipsfartsbeskatningen.
Selv ved lån til morselskap eller annet konsernselskap
skal utbyttekravene være oppfylt, samt et krav om at det
er stilt betryggende sikkerhet, dersom låntaker er utenfor ordningen.
Disse medlemmer foreslår også en
endring av skatteloven § 8-12 som medfører
omvendt bevisbyrde for skipsfartsselskapene i denne type saker. Dersom
det ikke fremlegges tilfredsstillende dokumentasjon fra skipsfartsselskapene
på låneforholdet eller prisingen, kan derfor ligningsmyndighetene
velge å se bort fra låneforholdet ved ligningen
av selskapet.
Disse medlemmer viser også til at det
ikke eksisterer noe låneforbud tilsvarende det norske i
det danske tonnasjebeskatningssystemet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
§ 8-12 skal lyde:
§ 8-12 Lån og sikkerhetsstillelse
Unntaket i aksjeloven § 8-7 tredje ledd
andre alternativ kommer ikke til anvendelse på lån
eller sikkerhetsstillelse til fordel for konsernselskap, jf. aksjeloven
og allmennaksjeloven § 1-3, utenfor ordningen.
Skatteloven § 13-1 nr. 2 kommer også til anvendelse
på lån og sikkerhetsstillelse mellom selskaper
innenfor ordningen. Tilsvarende gjelder for slike disposisjoner
ytet til eller til fordel for skattytere utenfor ordningen med direkte
eller indirekte eierinteresser i selskapet, eller til skattyterens
nærstående. Som nærstående regnes
skattyterens foreldre, ektefelle, ektefelles foreldre, barn, barnebarn,
samboer eller samboers foreldre."
Innenfor ordinært beskattet virksomhet er det fri adgang
for norske skattytere å eie aksjer i utenlandsk virksomhet.
Dette gjelder for så vel både børsnoterte som
ikke-børsnoterte utenlandske aksjeselskaper.
Etter det norske tonnasjeskattesystemet kan selskaper innenfor
ordningen eie aksjer i både norsk og utenlandsk børsnotert
virksomhet. Avkastning av og gevinst på slik investering
vil normalt bli betraktet som skattepliktig finansinntekt. Videre
tillates aksjeselskaper innenfor det norske tonnasjeskatteregimet å eie
aksjer i ikke-børsnoterte norske selskaper, forutsatt at
disse skattlegges etter tonnasjeskattesystemet. Avkastning av og
gevinst på slik investering betraktes som skattefri skipsfartsinntekt.
Etter gjeldende regler er det ikke adgang for norske rederibeskattede
selskaper til generelt å eie aksjer i ikke-børsnoterte
utenlandske selskaper. Dette forbudet medfører en sterk
begrensning i norske rederi- og offshoreselskapers muligheter til å eie,
overta eller delta i utenlandsk skipsfartsvirksomhet.
Etter disse medlemmers syn er det i utgangspunktet
ingen fundamentale hensyn som tilsier at norske aksjeselskaper innenfor
tonnasjeskatteordningen ikke bør ha adgang til å kunne
eie aksjer i ikke-børsnoterte utenlandske selskaper som
driver skipsfartsvirksomhet. Det foreslås derfor at dette
tillates. Med skipsfartsvirksomhet forstås her utenlandsk
selskap som har inntekter knyttet til utleie og drift av egne og
innleide skip eller flyttbare innretninger.
Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at
de øvrige europeiske tonnasjeskattesystemene tillater eie
av alle typer aksjer, herunder også eierandeler i ikke-børsnoterte
utenlandske skipsfartsselskaper. En adgang til å eie tilsvarende
eiendeler innenfor den norske ordningen, vil således innebære en
større konkurranselikhet mellom den norske tonnasjeskatteordningen
og ordningene en finner ellers i Europa.
En sentral forutsetning ved innføringen av den norske
rederiskatteordningen var å motvirke at ubeskattede skipsfartsinntekter
ble kanalisert over i annen type virksomhet uten beskatning. Etter disse medlemmers oppfatning
forutsettes det derfor at dersom det utenlandske ikke-børsnoterte
skipsfartsselskapet også driver annen type virksomhet,
vil eierandelen i utgangspunktet være en ulovlig eiendel,
og kunne medføre plikt til uttreden. Eierandel i utenlandsk
ikke-børsnotert skipsfartsselskap skal således være
en lovlig, men ikke kvalifiserende eiendel.
Ovennevnte innebærer videre at utbytte fra et slikt
utenlandsk ikke-børsnotert aksjeselskap som driver skipsfartsvirksomhet
ikke vil være gjenstand for beskatning, på samme
måte med annen utbytteutdeling mellom aksjeselskaper som
kvalifiserer for den norske tonnasjeskatteordningen.
Disse medlemmer forutsetter at departementet med
hjemmel i skatteloven § 8-20 kan gi utfyllende
bestemmelser for å motvirke eventuelle utilsiktede eller
uønskede konsekvenser av denne regelendringen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 8-11 første ledd ny
bokstav h skal lyde:
h. Aksjer i utenlandsk ikke-børsnotert
selskap som driver skipsfartsvirksomhet.
§ 8-11 annet ledd skal lyde:
(2) Eierandel i selskap som nevnt i første ledd
e-hmå være minst tre
prosent gjennom hele inntektsåret. Vilkåret i
første punktum gjelder bare aksjonærer og deltakere
som er selskaper innenfor ordningen.
§ 8-15 nytt syvende ledd siste
punktum skal lyde:
Utdeling av kapital fra selskap som nevnt i § 8-11 h
skattlegges ikke."
Disse medlemmer legger til grunn at det ikke er
noen begrensning i skatteloven for at deltagerlignede selskaper
kan eie andeler i andre deltagerlignede selskaper.
Deltakerlignede selskaper innenfor tonnasjeskattordningen, herunder
også NOKUS-selskaper, kan ikke eie aksjer eller andeler
i andre deltagerlignede selskaper. De førstnevnte selskaper
må eie fartøy som nevnt i skatteloven § 8-11
første ledd a eller b direkte, jf. § 8-11
tredje ledd annet punktum og Innst. O. nr. 37 (1996-1997).
Det norske tonnasjeskattesystemet inneholder en rekke regler
som legger bånd på selskapenes organisatoriske
handlefrihet, bl.a. forbudet mot å eie deltagerlignede
selskaper i kjede. Begrensninger av denne type gir norske rederi-
og offshoreselskaper mindre organisatorisk handlefrihet og muligheter
enn det utenlandske selskaper tillates etter tonnasjeskattregimene
for øvrig i Europa. En tilpasning for å gjøre
det norske regelverket mer EU-konformt vil derfor innebære
at det åpnes for å eie deltagerlignede selskaper i
kjede.
Disse medlemmer ser at et viktig hensyn bak dagens
regel var ligningstekniske hensyn. Ligningen av deltagerlignede
selskap har imidlertid endret seg siden regelen ble innført.
Kravet om beregning av fradragsrammer for deltagerlignede selskaper
som sådan ble fjernet høsten 2000, tillegget for
høy egenkapital og skattlegging av finansinntekter gjennomføres
nå isteden på deltakerens hånd. Således
er de ligningstekniske hensyn, som tidligere ble anført
mot en slik adgang, i dag langt mindre fremtredende. Et eventuelt
merarbeid anses nå å bli begrenset til kontroll
av det deltakerlignede selskapets virksomhet. Denne kontrollen gjennomføres
allerede for andre deltakerlignede selskaper, og vil neppe utgjøre
noen ekstra belastning for ligningsmyndighetene.
På denne bakgrunn foreslår disse medlemmer at
selskaper innenfor tonnasjeskatteordningen gis adgang til å eie
deltakerlignede selskaper i flere ledd. Forslaget innebærer
at både ansvarlige selskaper, kommandittselskap og NOKUS-selskaper
kan eie selskapsandeler i tilsvarende selskaper, så fremt kravet
til eierandel er oppfylt. Det er også en forutsetning at
de deltakerlignede selskapene får inntekten fastsatt etter
reglene i skatteloven § 8-15.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 8-11 første ledd bokstav
e og f skal lyde:
e. andel i deltakerlignet selskap
mv. som nevnt i § 10-40, som kun eier eiendeler
som nevnt under a-e, og hvor inntekten fastsettes etter § 8-15.
f. aksjer i selskap som nevnt i § 10-60,
som kun eier eiendeler som nevnt under a-f og hvor inntekten fastsettes
etter § 8-15.
§ 8-11 tredje ledd skal lyde:
(3) Aksjeselskapet, allmennaksjeselskapet og selskap som
nevnt i første ledd g, må eie fartøy
som nevnt i første ledd a eller b eller andel eller aksje
i selskap som nevnt i første ledd e-h. Selskap som nevnt
i første ledd e-f må eie fartøy som nevnt
i første ledd a eller b eller andel i selskap som nevnt
i første ledd e-f."
Disse medlemmer legger til grunn at etter skatteloven § 8-17
første ledd bokstav b skal et skipsfartsselskap anses trådt
ut av ordningen dersom vilkårene som nevnt i §§ 8-11
til 8-13 brytes. Selskapet skal da beskattes etter de alminnelige
skattereglene fra og med det inntektsåret da bruddet oppstod,
jf. § 8-17 innledningsvis.
Ved pliktig uttreden skal det foretas et inntektsoppgjør
etter reglene i § 8-17 nr. 2.
Etter skatteloven § 8-17 tredje ledd første
punktum skal et selskap innenfor ordningen likevel ikke anses trådt
ut etter § 8-17 første ledd bokstav b
dersom brudd på vilkårene etter § 8-11, § 8-12
og § 8-13 første og annet ledd rettes
innen to måneder etter at bruddet oppstod. Dette gjelder
likevel ikke ved gjentatt brudd på vilkår i § 8-12
og § 8-13 første og annet ledd innen
tre år regnet fra det tidspunkt forrige brudd ble rettet,
jf. § 8-17 tredje ledd annet punktum. Rettingsadgangen
forlenger heller ikke fristene etter § 8-11 fjerde
og femte ledd.
Skatteloven § 8-17 sondrer imidlertid ikke
mellom de tilfeller der selskapet bevisst har overtrådt
vilkårene i §§ 8-11 til 8-13
og de tilfeller der bruddet ikke kan henføres til noen
forsettlig eller uaktsom handling. Konsekvensene av å bryte
vilkårene dersom rettefristen er utløpt er at
selskapet er trådt ut av ordningen fra og med det inntektsår
da vilkårene brytes. Som nevnt vil selskapet da bli skattlagt
for hele verdistigningen selskapene har undergått i perioden innenfor
ordningen, med unntak for den skattleggingen som har funnet sted
underveis.
Reglene om uttreden ved vilkårsbrudd har en viktig funksjon
for å sikre at en ikke får illojale tilpasninger
til regelverket. Konsekvensene ved å måtte tre
ut av ordningen dersom rettefristen i § 8-17 er
utløpt vil imidlertid ikke alltid stå i forhold
til bruddets omfang og den aktsomhet som er utvist.
Ved brudd på vilkårene er plikten til uttreden, forutsatt
at rettefristen er utløpt, absolutt. Dette innebærer
at selskapet må tre ut av ordningen, uavhengig av hva årsaken
til bruddet er, hvor graverende bruddet er, eller hvilke skattemessig
betydning dette har hatt. Reglene i skatteloven § 8-17
første ledd, slik de lyder, kan i sin ytterste konsekvens
medføre at selskapet, ved en feilaktig kreditering av en
reiseregning (ulovlig lån), må tre ut av ordningen.
Den absolutte plikten til uttreden medfører også at
selskapene, av frykt for utilsiktet å bryte vilkårene,
lar være å gjennomføre normale forretningsmessige
transaksjoner.
I lovgivningen er det vanligvis en naturlig forholdsmessighet
mellom et pliktbrudd og det reaksjonsmiddel som kan nyttes overfor
den som er ansvarlig for bruddet. Det vises i denne forbindelse
til ulik avtalerettslig lovgivning hvor det kreves vesentlig mislighold
for å kunne heve en avtale, kjøpsrettslig lovgivning
hvor det kreves vesentlig mangel for å heve, arbeidsrettslig
lovgivning hvor det kreves kvalifisert pliktbrudd for å kunne
reagere med oppsigelse eller avskjed og tvangsfullbyrdelseslovens
bestemmelser om midlertidig forføyning hvor det kreves
vesentlig fare for tap eller skade for å kunne få stanset en
virksomhet. Det bør derfor være en viss forholdsmessighet
mellom den foretatte feilen og den strenge reaksjonen som en uttreden
fra ordningen medfører.
På bakgrunn av dette foreslår disse
medlemmer en ny bestemmelse inntatt i § 8-17
tredje ledd nytt annet punktum. Regelen innebærer at selv
om det isolert sett foreligger et brudd på vilkårene
som nevnt i §§ 8-11 til 8-13 og rettefristen
i § 8-17 tredje ledd første punktum er
utløpt, skal selskapet likevel ikke anses trådt
ut av ordningen dersom en pliktig uttreden vil være en
uforholdsmessig reaksjon. Denne forholdsmessighetsvurderingen skal
baseres på bruddets art og omfang, skattyters aktsomhet,
disposisjonens økonomiske betydning, samt hvorvidt forholdet ellers
strider mot tonnasjeskattesystemets grunnleggende prinsipper.
Skjønnsutøvelsen som vil måtte foretas
av ligningsmyndighetene vil kunne overprøves av domstolene
dersom vedtaket om uttredenen fra ordningen bringes inn for retten.
Domstolene vil for eksempel kunne prøve om det fremstår
som et uforholdsmessig tiltak at selskapet blir kastet ut av ordningen
på bakgrunn av den feilen som er blitt begått.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
§ 8-17 tredje ledd skal lyde:
(3) Selskapet anses ikke trådt ut etter første
ledd b dersom brudd på vilkårene etter § 8-11, § 8-12
og § 8-13 første og annet ledd rettes
innen to måneder etter at bruddet oppstod. Selskapet anses
heller ikke trådt ut etter første ledd b dersom
plikten til uttreden, sett i forhold til bruddets art og omfang,
skattyters aktsomhet og forholdene for øvrig, vil innebære
et uforholdsmessig tiltak overfor selskapet. Første punktum
og annet punktum gjelder ikke ved gjentatt brudd på vilkår
i § 8-12 og § 8-13 første
og annet ledd innen tre år regnet fra det tidspunktet forrige brudd
ble rettet. Denne bestemmelse forlenger ikke fristene etter § 8-11
fjerde og femte ledd."
Lovendringene under 21.6.2 og 21.6.4 foreslås å tre
i kraft 1. januar 2003 med virkning for inntektsåret
2003.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til Budsjett-innst. S. nr. 8 (2002-2003) fra næringskomiteen,
der rammevilkår for de maritime næringene blir
drøftet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Kystpartiet viser til sine merknader i Budsjett-innst.
S. nr. 1 (2002-2003) og fremmer følgende forslag:
"I
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endring:
§ 23-3 fjerde ledd skal lyde:
Det skal ikke betales avgift når inntekten er mindre
enn 34 600 kroner. Avgiften må ikke utgjøre
mer enn 25 pst. av den del av inntekten som overstiger 34 600
kroner.
II
Endringen under I trer i kraft straks og med virkning fra og
med inntektsåret 2003."
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til merknad i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2002-2003) punkt 3.10 og
fremmer følgende forslag:
"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endring:
§ 23-3 fjerde ledd skal lyde:
Det skal ikke betales avgift når inntekten er mindre
enn 40 000 kroner. Avgiften må ikke utgjøre
mer enn 25 pst. av den del av inntekten som overstiger 40 000
kroner."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Senterpartiet viser til at disse medlemmer og mellompartiene
i statsbudsjettet for 2001 ble enige om å innføre
en skatt på utbytte på mottakers hånd.
Denne skatten skulle være midlertidig, inntil et nytt system
for nærings- og kapitalbeskatning var på plass.
Til tross for at et slikt system fortsatt var under utredning, valgte
regjeringen Bondevik II å fjerne utbytteskatten i 2002-budsjettet. Disse
medlemmer går inn for å gjeninnføre
utbytteskatten inntil et nytt system for nærings- og kapitalbeskatning
er på plass. Skattesatsen settes til 14 pst.,
og det gis et grunnfradrag på 10 000 kroner. Ingen
annen inntektsart er så skjevt fordelt mellom ulike grupper
som aksjeinntekter. En liten gruppe mennesker med høy inntekt
mottar mesteparten av utbetalt aksjeutbytte. Internasjonalt er det
også vanlig med en egen skatt på utbetalt utbytte.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 10-12 første ledd og
nytt annet ledd skal lyde:
(1) Godtgjørelse fastsettes til mottatt utbytte
multiplisert med halvparten av aksjonærens skattesats for alminnelig
inntekt.
(2) I følgende tilfeller fastsettes likevel godtgjørelsen
til mottatt utbytte multiplisert med aksjonærens skattesats:
a) Mottaker av utbyttet er et aksjeselskap eller
likestilt selskap etter § 10-1 første
ledd.
b) Mottatt utbytte til aktiv aksjonær, så langt
utbyttet ikke overstiger den beregnede personinntekt som tilordnes
aksjonæren fra selskapet i det inntektsår utbyttet
utdeles.
c) For den del av samlet utbytte til aksjonæren som
ikke overstiger 10 000 kroner (bunnfradrag).
Nåværende annet, tredje og fjerde
ledd blir henholdsvis tredje, fjerde og femte ledd.
§ 10-32 annet ledd skal lyde:
(2) Inngangsverdien settes til anskaffelsesverdien, eventuelt
med opp- eller nedregulering med et beløp fastsatt etter § 10-34
eller § 10-35. Er beløp fastsatt etter § 10-34
positivt, skal inngangsverdien ved realisasjon som nevnt i § 10-37,
og realisasjon ved overføring av aksje til selskapet som
har utstedt aksjen, reguleres med halvparten av beløpet.
Forrige punktum får ikke anvendelse på realisasjon
foretatt av aksjeselskap og likestilt selskap etter § 10-1
første ledd, ved realisasjon av andel i verdipapirfond,
eller ved realisasjon som nevnt i § 2-5 første
ledd bokstav b og annet ledd bokstav a. Anskaffelsesverdien settes til
det beløp skattyter har betalt for aksjen dersom ikke annet
er bestemt.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning
fra og med 14. november 2002."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2002-2003) og fremmer
følgende forslag:
"I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
§ 10-12 første ledd og
nytt annet ledd skal lyde:
(1) Godtgjørelse fastsettes til mottatt utbytte
multiplisert med 11/28 av aksjonærens skattesats
for alminnelig inntekt.
(2) I følgende tilfeller fastsettes likevel godtgjørelsen
til mottatt utbytte multiplisert med aksjonærens skattesats:
a. Mottaker
av utbytte er et aksjeselskap eller likestilt selskap etter § 10-1
første ledd
b. Mottatt utbytte til aktiv aksjonær, så langt
utbyttet ikke overstiger den beregnede personinntekt som tilordnes
aksjonæren fra selskapet i det inntektsår utbytte
utdeles
Nåværende annet, tredje og fjerde ledd
blir henholdsvis tredje, fjerde og femte ledd.
§ 10-32 annet ledd skal lyde:
(2) Inngangsverdien settes til anskaffelsesverdien, eventuelt
med opp- eller nedregulering med et beløp fastsatt etter § 10-34
eller § 10-35. Er beløp fastsatt etter § 10-34
positivt, skal inngangsverdien ved realisasjon som nevnt i § 10-37,
og realisasjon ved overføring av aksje til selskapet som
har utstedt aksjen, reguleres med 11/28 av beløpet.
Forrige punktum får ikke anvendelse for realisasjon foretatt
av aksjeselskap eller likestilt selskap etter § 10-1
første ledd, for realisasjon av andel i verdipapirfond,
eller ved realisasjon som nevnt i § 2-5 første
ledd bokstav b og annet ledd bokstav a. Anskaffelsesverdien settes til
det beløp skattyter har betalt for aksjen dersom ikke annet
er bestemt.
II
Endringene under I trer i kraft straks og med virkning fra og
med inntektsåret 2003."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2002-2003) og fremmer
følgende forslag:
"I
I lov 13. juni 1975 nr. 35 om skattlegging av undersjøiske
petroleumsforekomster mv. gjøres følgende endring:
§ 3 bokstav b første avsnitt
skal lyde:
Utgifter til erverv av rørledning og produksjonsinnretning
med de installasjoner som er en del av eller tilknyttet slik innretning,
kan kreves avskrevet under ett med inntil 10 prosent av saldo pr. år.
II
Endringen under I trer i kraft straks og med virkning fra
og med inntektsåret 2003."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til at ved beregning av
formuesskatt på unoterte aksjer verdsettes disse til 65 pst.
av aksjenes skattemessige verdi. Formuesverdien, som er basert på den skattemessige
verdien av eiendelene, vil normalt være vesentlig lavere
enn aksjens reelle verdi. Aksjer notert på SMB-listen ved
Oslo Børs verdsettes til 65 pst. av kursverdien. Disse
medlemmer går inn for å heve verdsettingen
til 100 pst. av skattemessig verdi på ikke-børsnoterte
selskaper og 100 pst. av kursverdien på aksjer
notert på SMB-listen. Også grunnfondsbevis skal
verdsettes til 100 pst. av kursverdien. Endringene skal
gjelde første gang ved ligningen for inntektsåret
2003.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 4-12 andre, tredje og fjerde
ledd skal lyde:
(2) Aksje notert på SMB-listen ved Oslo Børs verdsettes
til kursverdien 1. januar i ligningsåret.
(3) Ikke-børsnotert aksje verdsettes til aksjens forholdsmessige
andel av aksjeselskapets eller allmennaksjeselskapets samlede skattemessige
formuesverdi 1. januar året før ligningsåret
fordelt etter pålydende.
(4) Ikke-børsnotert aksje i utenlandsk selskap verdsettes
til aksjens antatte salgsverdi 1. januar i ligningsåret.
Aksjen skal verdsettes etter tredje ledd når skattyteren
krever dette og kan sannsynliggjøre selskapets skattemessige
formuesverdi.
§ 4-13 første ledd skal
lyde:
(1) For aksjeselskap eller allmennaksjeselskap som er stiftet året
før ligningsåret, settes aksjeverdien til summen
av aksjenes pålydende beløp og overkurs. Er stiftelsen
skjedd ved overgang fra personlig firma til aksjeselskap eller allmennaksjeselskap,
legges verdien 1. januar i ligningsåret til grunn,
fastsatt i samsvar med § 4-12 tredje ledd.
II
I lov 21. juni 2002 nr. 32 om endringer i lov 10. juni
1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner mv.
(omdanning av sparebanker til aksjeselskap eller allmennaksjeselskap)
gjøres følgende endring:
Vedtak VI, om endring i lov 26. mars 1999 nr. 14 om
skatt av formue og inntekt (skatteloven) § 4-12 sjette
ledd, oppheves.
III
Endringene under I og II trer i kraft straks med virkning fra
og med inntektsåret 2003."
Komiteens medlem fra Kystpartiet mener
at man må ta hensyn til fiskerienes spesielle karakter
når skattesystemet utformes. Fiskerne kan dessverre ikke
som mange andre yrker øke sin inntjening gjennom bedre
utnytting av investert kapital og økt arbeidsinnsats. Dette
fordi man vanskelig kan planlegge årlig tilvekst innen
fiskebestandene og man kan heller ikke verken på kort eller
lang sikt planlegge for eksempel vær- og sjøforholdene.
Man kan derfor ikke gjennomføre en langsiktig planlegging
av fremtidig inntekt og avkastning. Svingningene innenfor inntekt
og avkastning er i all hovedsak naturgitte. Derfor bør
næringsaktørene innen fiskeriene ha mulighet til å gjøre
fondsavsetninger i gode tider for å bygge opp egenkapital
og reserver til å møte dårlige tider
og til å investere i nye fartøyer og utstyr, som
er særdeles kapitalkrevende.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
gjøres følgende endring:
Ny § 8-7 skal lyde:
§ 8-7 Fondsavsetning for eiere
av fiskefartøy
(1) Skatteyter som driver fiskerivirksomhet med eget fiskefartøy,
eller som leier ut slikt fartøy til andre som benytter
fartøyet i fiskerivirksomhet, kan kreve fradrag i alminnelig
inntekt for avsetning til fond etter reglene i denne bestemmelse.
(2) Avsetningen er begrenset oppad til 30 pst.
av årets alminnelige inntekt av virksomhet som nevnt i foregående
ledd.
(3) Krav om avsetning må fremmes innen utløpet av
selvangivelsesfristen.
(4) Beløp som det er gitt fradrag for etter bestemmelsene
foran, skal legges til skatteyterens inntekt for det året
midlene disponeres, og senest ved ligningen for det femte året
etter at det ble gitt fradrag for beløpet.
(5) Departementet gir forskrift til utfylling og gjennomføring
av denne bestemmelsen."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at inntekter fra næringsvirksomheter hvor eierne deltar
aktivt, er dels avkastning på arbeid og dels avkastning
på kapital, uten at dette skillet kommer fram i regnskapet.
Fordi skattesatsen for arbeidsinntekt (personinntekt) er høyere
enn satsen for kapitalinntekt (alminnelig inntekt), er det nødvendig
med regler for næringsdrivende som bestemmer hvordan den
samlede inntekten skal fordeles på arbeid og kapital. Med
dagens regler for begrensning av personinntekt for ikke-liberale
foretak klassifiseres en for liten del av inntekten som arbeidsinntekt.
Arbeiderpartiet foreslår derfor å endre reglene
slik at en større del av inntekten beskattes som arbeidsinntekt
(inntekt opp til 23G og inntekt over 75G skattlegges som personinntekt,
mens inntekt mellom 23G og 75G skattlegges som alminnelig inntekt).
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
§ 12-17 første ledd skal
lyde:
Dersom skattyterens samlede personinntekt fra foretak der
det fastsettes beregnet personinntekt ville overstige 23 ganger
folketrygdens grunnbeløp (G), skal beregnet personinntekt
begrenses så langt beløpsgrensen ville bli overskredet.
Personinntekt fra foretak som overstiger 75G skal likevel ikke begrenses
ved fastsettelse av beregnet personinntekt. Annen personinntekt
enn beregnet personinntekt, jf. § 12-2, skal ikke
begrenses.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2003."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at dagens modell for beskatning av opsjoner i arbeidsforhold gir
en skattekreditt som først og fremst kommer bedriftsledelsen
og høyt lønnede til gode. Arbeiderpartiet er skeptisk
til bruk av opsjoner som avlønning fordi dette bidrar til
større ulikhet, med negative virkninger for lønnsdannelsen, og økte
problemer med innsidehandel. En opsjon representerer en økonomisk
fordel for den ansatte og bør likestilles med kontant lønnsutbetaling.
Den foreslåtte innstrammingen innebærer at børsnoterte
opsjoner lønnsbeskattes ved tildelingen, samtidig som eventuell
ytterligere gevinst beskattes ved innløsning eller salg
av opsjonen. Fordelen av ikke-børsnoterte opsjoner skal
ved innløsning eller salg beskattes på samme måte
som lønn.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"I
I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og
inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 5-14 tredje ledd bokstav a første
punktum skal lyde:
Fordel ved innløsning eller salg av ikke-børsnotert
rett til erverv av eller salg av aksje eller grunnfondsbevis i arbeidsforhold,
regnes som fordel vunnet ved arbeid etter § 5-10.
§ 5-14 tredje ledd bokstav b skal
lyde:
Fordel ved erverv av og ved senere innløsning
eller salg av børsnotert rett til erverv av eller salg
av aksje eller grunnfondsbevis, regnes som fordel vunnet ved arbeid
etter § 5-10. Fordelen fastsettes slik:
1. Ved erverv av retten settes fordelen
til dens verdi ved ervervet, fratrukket skattyterens kostpris for retten.
2. Ved innløsning av rett til erverv av aksje eller grunnfondsbevis
settes fordelen til den del av differansen mellom aksjens eller
grunnfondsbevisets omsetningsverdi og innløsningsprisen
som overstiger skattyterens kostpris for retten og skattlagt fordel
etter nr. 1 ved ervervet av retten. Ved innløsning av rett
til salg av aksje eller grunnfondsbevis settes fordelen til differansen mellom
innløsningsprisen og aksjens eller grunnfondsbevisets omsetningsverdi,
fratrukket kostprisen.
3. Ved salg av retten settes fordelen til den del av differansen
mellom salgssum og kostpris som overstiger skattlagt fordel etter
nr. 1 ved ervervet av retten. Overføring av slik rett til
nærstående regnes ikke som salg etter denne bokstav.
Som nærstående regnes i alle tilfelle personer
som skattyteren er i slekt eller svogerskap med i opp- eller nedstigende
linje, samt første og andre sidelinje. Innløsning
fra den nærstående til annen ikke nærstående
regnes som innløsning eller salg fra skattyteren.
4. Beløp som er skattlagt ved ervervet etter nr.
1, kan fradras i inntekt ved senere bortfall av retten. Ved utnyttelse
av retten i form av innløsning til lavere verdi enn ervervsbeløpet,
gis slikt fradrag for differansen mellom ervervsbeløpet
og innløsningsverdien. Med innløsningsverdi menes
her omsetningsverdien av den underliggende aksje eller grunnfondsbevis
på innløsningstidspunktet, fratrukket innløsningsprisen.
Ved utnyttelse av retten i form av salg til lavere pris enn ervervsbeløpet,
gis slikt fradrag for differansen mellom ervervsbeløpet
og salgssummen.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2003."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer
følgende forslag:
"I
I lov 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr gjøres
følgende endring:
§ 1 annet ledd skal lyde:
Gebyret beregnes med utgangspunkt i et grunngebyr kalt
rettsgebyret. Dette utgjør kr 740.
II
Loven trer i kraft 1. januar 2003."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti fremmer
følgende forslag:
"I lov 26. mai 1999 nr. 14 om skatt av formue
og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:
§ 6-32 første ledd skal lyde:
§ 6-32 Beregning av minstefradrag
(1) Minstefradraget fastsettes til et beløp som svarer
til 24 pst. av summen av inntekt som omfattes av § 6-31.
Beregningsgrunnlag avrundes nedover til nærmeste tall som
kan deles med 100. Stortinget fastsetter den nedre og øvre
grense for minstefradrag. Stortinget kan fastsette en særskilt
nedre grense for minstefradrag som beregnes av og gis i inntekt
som omfattes av § 6-31 første ledd a,
c eller d eller annet ledd. Skattyter som både har inntekt
som nevnt i foregående punktum og inntekt som omfattes
av § 6-31 første ledd b, gis det høyeste
av
a) minstefradrag
beregnet med særskilt nedre grense, men uten at minstefradrag
beregnes av inntekt omfattet av § 6-31 første
ledd b, eller
b) minstefradrag beregnet av samlet inntekt, men uten at
særskilt nedre grense kommer til anvendelse."
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til Budsjett-innst. S. nr. 1 (2002-2003) punkt 3.3, der dette
medlem foreslår å heve prosentsatsen i
minstefradraget til 27,5 pst., og fremmer følgende
forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 19 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres slik endring:
§ 6-32 første ledd skal
lyde:
§ 6-32 Beregning av minstefradrag
(1) Minstefradraget fastsettes til et beløp som svarer
til 27,5 pst. av summen av inntekt som omfattes av § 6-31.
Beregningsgrunnlag avrundes nedover til nærmeste tall som
kan deles med 100. Stortinget fastsetter den nedre og øvre
grense for minstefradrag. Stortinget kan fastsette en særskilt
nedre grense for minstefradrag som beregnes av og gis i inntekt
som omfattes av § 6-31 første ledd a,
c eller d eller annet ledd. Skattyter som både har inntekt
som nevnt i foregående punktum og inntekt som omfattes
av § 6-31 første ledd b, gis det høyeste
av
a) minstefradrag
beregnet med særskilt nedre grense, men uten at minstefradrag
beregnes av inntekt omfattet av § 6-31 første
ledd b, eller
b) minstefradrag beregnet av samlet inntekt, men uten at
særskilt nedre grense kommer til anvendelse."
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at aleneboende utgjør en stor del av antall husholdninger
i landet. Aleneboende får i dag en forholdsvis mye større
belastning som følge av høye grunnavgifter for
eksempel på vann og renovasjon. Derfor mener dette
medlem at det er riktig at det gis et særskilt
fradrag i skatt på 1 000 kroner for enpersonshusholdninger
med inntekt under 180 000 kroner.
Dette medlem fremmer derfor følgende
forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
§ 16-1 skal lyde:
§ 16-1 Fradrag i skatt for enslige
(1) Enslig personlig skattyter som ikke bor i husstandsfellesskap
med andre, gis fradrag i skatt og trygdeavgift når alminnelig
inntekt ikke overstiger et beløp på 180 000 kroner.
(2) Fradrag som nevnt i forrige ledd skal være 1 000
kroner.
(3) Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring
av denne paragraf. Når særlige hensyn tilsier
det, kan departementet utvide eller begrense kretsen av personer
som har krav på fradrag etter denne paragraf."
Forslag fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 1
I lov 26. juni 1998 nr 47 om fritids- og småbåter gjøres følgende endring:
§ 4 nr. 5 skal lyde:
-
5. innkreving av skatt, merverdiavgift, toll og gebyrer i tilknytning til båter og båtmotorer, samt avgifter for båtmotorer.
Forslag fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 2
I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 4-12 andre, tredje og fjerde ledd skal lyde:
(2) Aksje notert på SMB-listen ved Oslo Børs verdsettes til kursverdien 1. januar i ligningsåret.
(3) Ikke-børsnotert aksje verdsettes til aksjens forholdsmessige andel av aksjeselskapets eller allmennaksjeselskapets samlede skattemessige formuesverdi 1. januar året før ligningsåret fordelt etter pålydende.
(4) Ikke-børsnotert aksje i utenlandsk selskap verdsettes til aksjens antatte salgsverdi 1. januar i ligningsåret. Aksjen skal verdsettes etter tredje ledd når skattyteren krever dette og kan sannsynliggjøre selskapets skattemessige formuesverdi.
§ 4-13 første ledd skal lyde:
(1) For aksjeselskap eller allmennaksjeselskap som er stiftet året før ligningsåret, settes aksjeverdien til summen av aksjenes pålydende beløp og overkurs. Er stiftelsen skjedd ved overgang fra personlig firma til aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, legges verdien 1. januar i ligningsåret til grunn, fastsatt i samsvar med § 4-12 tredje ledd.
II
I lov 21. juni 2002 nr. 32 om endringer i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner mv. (omdanning av sparebanker til aksjeselskap eller allmennaksjeselskap) gjøres følgende endring:
Vedtak VI, om endring i lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) § 4-12 sjette ledd, oppheves.
III
Endringene under I og II trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2003.
Forslag fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre:
Forslag 3
I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:
§ 6-83 første ledd annet punktum skal lyde:
Særfradraget kan ikke overstige tolv ganger månedsfradraget etter § 6-81 første ledd a og skal i alminnelighet ikke overstige seks ganger månedsfradraget.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2003.
Forslag fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet:
Forslag 4
I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 10-12 første ledd og nytt annet ledd skal lyde:
(1) Godtgjørelse fastsettes til mottatt utbytte multiplisert med halvparten av aksjonærens skattesats for alminnelig inntekt.
(2) I følgende tilfeller fastsettes likevel godtgjørelsen til mottatt utbytte multiplisert med aksjonærens skattesats:
-
a) Mottaker av utbyttet er et aksjeselskap eller likestilt selskap etter § 10-1 første ledd.
-
b) Mottatt utbytte til aktiv aksjonær, så langt utbyttet ikke overstiger den beregnede personinntekt som tilordnes aksjonæren fra selskapet i det inntektsår utbyttet utdeles.
-
c) For den del av samlet utbytte til aksjonæren som ikke overstiger 10 000 kroner (bunnfradrag).
Nåværende annet, tredje og fjerde ledd blir henholdsvis tredje, fjerde og femte ledd.
§ 10-32 annet ledd skal lyde:
(2) Inngangsverdien settes til anskaffelsesverdien, eventuelt med opp- eller nedregulering med et beløp fastsatt etter § 10-34 eller § 10-35. Er beløp fastsatt etter § 10-34 positivt, skal inngangsverdien ved realisasjon som nevnt i § 10-37, og realisasjon ved overføring av aksje til selskapet som har utstedt aksjen, reguleres med halvparten av beløpet. Forrige punktum får ikke anvendelse på realisasjon foretatt av aksjeselskap og likestilt selskap etter § 10-1 første ledd, ved realisasjon av andel i verdipapirfond, eller ved realisasjon som nevnt i § 2-5 første ledd bokstav b og annet ledd bokstav a. Anskaffelsesverdien settes til det beløp skattyter har betalt for aksjen dersom ikke annet er bestemt.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med 14. november 2002.
Forslag fra Arbeiderpartiet:
Forslag 5
I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 5-14 tredje ledd bokstav a første punktum skal lyde:
Fordel ved innløsning eller salg av ikke-børsnotert rett til erverv av eller salg av aksje eller grunnfondsbevis i arbeidsforhold, regnes som fordel vunnet ved arbeid etter § 5-10.
§ 5-14 tredje ledd bokstav b skal lyde:
Fordel ved erverv av og ved senere innløsning eller salg av børsnotert rett til erverv av eller salg av aksje eller grunnfondsbevis, regnes som fordel vunnet ved arbeid etter § 5-10. Fordelen fastsettes slik:
-
1. Ved erverv av retten settes fordelen til dens verdi ved ervervet, fratrukket skattyterens kostpris for retten.
-
2. Ved innløsning av rett til erverv av aksje eller grunnfondsbevis settes fordelen til den del av differansen mellom aksjens eller grunnfondsbevisets omsetningsverdi og innløsningsprisen som overstiger skattyterens kostpris for retten og skattlagt fordel etter nr. 1 ved ervervet av retten. Ved innløsning av rett til salg av aksje eller grunnfondsbevis settes fordelen til differansen mellom innløsningsprisen og aksjens eller grunnfondsbevisets omsetningsverdi, fratrukket kostprisen.
-
3. Ved salg av retten settes fordelen til den del av differansen mellom salgssum og kostpris som overstiger skattlagt fordel etter nr. 1 ved ervervet av retten. Overføring av slik rett til nærstående regnes ikke som salg etter denne bokstav. Som nærstående regnes i alle tilfelle personer som skattyteren er i slekt eller svogerskap med i opp- eller nedstigende linje, samt første og andre sidelinje. Innløsning fra den nærstående til annen ikke nærstående regnes som innløsning eller salg fra skattyteren.
-
4. Beløp som er skattlagt ved ervervet etter nr. 1, kan fradras i inntekt ved senere bortfall av retten. Ved utnyttelse av retten i form av innløsning til lavere verdi enn ervervsbeløpet, gis slikt fradrag for differansen mellom ervervsbeløpet og innløsningsverdien. Med innløsningsverdi menes her omsetningsverdien av den underliggende aksje eller grunnfondsbevis på innløsningstidspunktet, fratrukket innløsningsprisen. Ved utnyttelse av retten i form av salg til lavere pris enn ervervsbeløpet, gis slikt fradrag for differansen mellom ervervsbeløpet og salgssummen.
§ 6-19 annet ledd fjerde punktum skal lyde:
Fradrag kan enten gis med inntil 1 350 kroner eller med inntil to promille av samlet utbetalt lønn.
§ 6-20 fjerde ledd annet punktum skal lyde:
Fradrag kan samlet gis med inntil 1 350 kroner eller med en forholdsmessig del av dette beløpet når fradragsberettiget kontingent er betalt for bare en del av inntektsåret.
§ 6-50 fjerde ledd annet punktum skal lyde:
Det gis maksimalt fradrag for gaver etter denne paragraf og fagforeningskontingent med til sammen 1 350 kroner årlig.
§ 12-17 første ledd skal lyde:
Dersom skattyterens samlede personinntekt fra foretak der det fastsettes beregnet personinntekt ville overstige 23 ganger folketrygdens grunnbeløp (G), skal beregnet personinntekt begrenses så langt beløpsgrensen ville bli overskredet. Personinntekt fra foretak som overstiger 75G skal likevel ikke begrenses ved fastsettelse av beregnet personinntekt. Annen personinntekt enn beregnet personinntekt, jf. § 12-2, skal ikke begrenses.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2003.
Forslag 6
I
I lov 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr gjøres følgende endring:
§ 1 annet ledd skal lyde:
Gebyret beregnes med utgangspunkt i et grunngebyr kalt rettsgebyret. Dette utgjør kr 740.
II
Loven trer i kraft 1. januar 2003.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Kystpartiet:
Forslag 7
I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 5-13 første ledd første punktum skal lyde:
Fordel ved privat bruk av arbeidsgivers bil fastsettes på grunnlag av en antatt årlig privat kjørelengde på 10 000 km med tillegg av kjøring mellom hjem og arbeidssted.
§ 6-12 annet ledd første punktum skal lyde:
Reduksjon etter første ledd skal ikke overstige 50 pst. av de beregnede samlede kostnader ved bilholdet.
§ 6-81 første ledd bokstav a skal lyde:
§ 6-81 annet ledd skal lyde:
(2) Fra og med den måned skattyter mottar foreløpig uførestønad etter folketrygdloven § 12-16 eller uførepensjon fordi ervervsevnen er satt ned med minst 2/3, gis det et særfradrag i alminnelig inntekt på 2 083 kroner pr. påbegynt måned.
§ 14-43 skal lyde:
§ 14-43 Avskrivningssatser
(1) Saldo for driftsmidler mv. som nevnt i § 14-41 første ledd kan avskrives med inntil følgende sats:
-
a) kontormaskiner og lignende - 30 pst.
-
b) ervervet forretningsverdi - 30 pst.
-
c) vogntog, lastebiler, busser, varebiler, drosjebiler og kjøretøyer for transport av funksjonshemmede - 25 pst.
-
d) personbiler, traktorer, maskiner, redskap, instrumenter, inventar mv. - 20 pst.
-
e) skip, fartøyer, rigger mv. - 20 pst.
-
f) fly, helikopter - 12 pst.
-
g) anlegg for overføring og distribusjon av elektrisk kraft og elektroteknisk utrustning i kraftforetak - 5 pst.
-
h) bygg og anlegg, hoteller, losjihus, bevertningssteder mv. - 4 pst.
-
i) forretningsbygg - 2 pst.
(2) Bygg nevnt under h, og i, som er lokalisert i kommune eller del av kommune som pr. 31. desember i inntektsåret omfattes av det geografiske virkeområdet for distriktspolitiske virkemidler som forvaltes av Statens nærings- og distriktsutviklingsfond og av fylkeskommunene kan avskrives med dobbel sats.
(3) Forhøyet avskrivningssats gjelder også for saldo for bygg med så enkel konstruksjon at det må anses å ha en brukstid på ikke over 20 år fra oppføringen. Saldo for slikt bygg kan avskrives med inntil 10 pst.
II
Endringene under I trer i kraft straks og med virkning fra og med inntektsåret 2003.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 8
I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 6-20 oppheves.
§ 7-11 første ledd bokstav a skal lyde:
Prosentinntekten beregnes til 1,875 pst. av eiendommens ligningsverdi 1. januar i ligningsåret etter fradrag som fastsatt i bokstav d. For den delen av ligningsverdien som før fradrag overstiger 451 000 kroner, skal inntekten likevel beregnes til 3,75 pst.
§ 7-12 sjette ledd bokstav a skal lyde:
Prosentinntekt beregnes med 1,875 pst. av andel av eiendommens ligningsverdi 1. januar i ligningsåret etter fradrag som fastsatt i § 7-11 d. For den delen av andel av ligningsverdi som før fradrag overstiger 451 000 kroner, skal inntekt likevel beregnes med 3,75 pst.
II
Endringene under I trer i kraft straks og med virkning fra og med inntektsåret 2003.
Forslag 9
I
I lov 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt gjøres følgende endring:
Ny § 12A-1 skal lyde:
(1) Arbeidsgiver som har eller har hatt ansatt om bord på skip i fart, er etter denne bestemmelses nærmere vilkår fritatt fra plikten til å sende oppgjør for forskottstrekk til skatteoppkreveren som nevnt i § 12 første ledd.
(2) Fritaket omfatter forskottstrekk som nevnt i denne lovs kapittel II trukket av lønn og annen godtgjørelse til ansatt som er skattepliktig til Norge og omfattes av lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) § 6-61 første til tredje ledd. Fritaket omfatter ikke forskottstrekk trukket av ansatte i rutegående innenlandsk passasjertrafikk.
(3) Arbeidsgiver som vil påberope seg fritaket som nevnt i første ledd, må innen de samme tidsfrister som gjelder for innbetaling av forskottstrekk, innsende opplysninger og dokumentasjon som nærmere spesifisert på skjema utarbeidet av Skattedirektoratet. Skjemaet sendes til skatteoppkreveren i den kommune hvor arbeidsgiveren hører hjemme eller har sitt hovedkontor.
(4) Fritaket som nevnt i første ledd kommer ikke til anvendelse hvis den skattepliktige ikke legger frem skattekort og arbeidsgiver heller ikke på annen måte har fått de opplysninger som fremgår av skattekortet.
(5) Når skatten ved likningen utgjør et større beløp enn det forskottstrekk som skal godskrives den skattepliktige, gjelder reglene i denne lovs § 23.
(6) Er tilbakeholdt forskottstrekk etter denne bestemmelse større enn den utliknede skatt, jf. denne lovs § 24, skal det overskytende beløp tilbakebetales av arbeidsgiveren etter krav fra skatteoppkreveren etter at ligningen for vedkommende arbeidstaker er lagt ut. For øvrig gjelder reglene i denne lovs § 31 nr. 4. Beløp mindre enn kr 1 000 per ansatt skal ikke tilbakebetales av arbeidsgiver. Denne bestemmelse endrer ikke den ansattes eller arbeidsgivers øvrige rettigheter og plikter etter lovgivningen for øvrig.
(7) Departementet eller den dette gir fullmakt, kan gi nærmere forskrifter til utfylling og gjennomføring av denne bestemmelse.
II
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) gjøres følgende endringer:
§ 23-2 nytt niende ledd skal lyde:
Arbeidsgiver som er fritatt fra plikten til å sende oppgjør for forskottstrekk etter skattebetalingsloven § 12A-1 er på de samme vilkår fritatt fra å betale arbeidsgiveravgift.
Nåværende niende til tolvte ledd blir nytt tiende til trettende ledd.
III
I lov 26. mars 1999 nr. 14 skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 8-11 første ledd bokstavene e, f og ny h skal lyde:
-
e. andel i deltakerlignet selskap mv. som nevnt i § 10-40, som kun eier eiendeler som nevnt under a-e, og hvor inntekten fastsettes etter § 8-15.
-
f. aksjer i selskap som nevnt i § 10-60, som kun eier eiendeler som nevnt under a-f og hvor inntekten fastsettes etter § 8-15.
-
h. aksjer i utenlandsk ikke-børsnotert selskap som driver skipsfartsvirksomhet.
§ 8-11 annet og tredje ledd skal lyde:
(2) Eierandel i selskap som nevnt i første ledd e-hmå være minst tre prosent gjennom hele inntektsåret. Vilkåret i første punktum gjelder bare aksjonærer og deltakere som er selskaper innenfor ordningen.
(3) Aksjeselskapet, allmennaksjeselskapet og selskap som nevnt i første ledd g, må eie fartøy som nevnt i første ledd a eller b eller andel eller aksje i selskap som nevnt i første ledd e-h. Selskap som nevnt i første ledd e-f må eie fartøy som nevnt i første ledd a eller b eller andel i selskap som nevnt i første ledd e-f.
§ 8-12 skal lyde:
§ 8-12 Lån og sikkerhetsstillelse
Unntaket i aksjeloven § 8-7 tredje ledd 2. alternativ kommer ikke til anvendelse på lån eller sikkerhetsstillelse til fordel for konsernselskap, jf. aksjeloven og allmennaksjeloven § 1-3, utenfor ordningen. Skatteloven § 13-1 nr. 2 kommer også til anvendelse på lån og sikkerhetsstillelse mellom selskaper innenfor ordningen. Tilsvarende gjelder for slike disposisjoner ytet til eller til fordel for skattytere utenfor ordningen med direkte eller indirekte eierinteresser i selskapet, eller til skattyterens nærstående. Som nærstående regnes skattyterens foreldre, ektefelle, ektefelles foreldre, barn, barnebarn, samboer eller samboers foreldre.
§ 8-15 nye annet og tredje ledd skal lyde:
(2) Tonnasjeinntekt beregnet etter § 8-16.
(3) Renteinntekter, gevinster ved realisasjon av aksjer og andre finansielle inntekter, unntatt valutagevinster og -tap, er skattepliktige. Tilsvarende kostnader og tap er fradragsberettiget. Dette gjelder likevel ikke gevinst eller tap ved realisasjon av aksje eller andel som nevnt i § 8-11 første ledd d-h. Kostnader og tap etter annet punktum som overstiger inntekter etter første punktum, kommer bare til fradrag for den del som tilordnes selskapets balanseførte finanskapital etter forholdet mellom balanseført realkapital og finanskapital ved inntektsårets utgang. Valutagevinst og -tap inntektsføres eller fradragsføres etter samme forhold. Underskudd etter dette ledd kommer til fradrag i inntekt etter åttende ledd. Underskudd som fremkommer etter reglene i dette ledd kan fremføres mot senere inntekt etter reglene i § 14-6. Underskudd som fremkommer etter dette ledd kommer ikke til fradrag i inntekt fastsatt etter femte og sjette ledd og § 8-14 tredje ledd. Bestemmelsen i § 10-43 om fradragsbegrensningen kommer ikke til anvendelse ved fastsettelse av inntekt som nevnt i dette ledd for kommandittister og stille deltakere innenfor ordningen, eller for deltaker innenfor ordningen som eier andel i selskap som nevnt i § 10-60.
§ 8-15 nytt åttende ledd skal lyde:
(8) Dersom et selskap som nevnt i § 8-10 har en gjeld som er mindre enn halvparten av selskapets egenkapital ved inntektsårets utløp, anses differansen multiplisert med en normrente som skattepliktig inntekt. Normrenten fastsettes av departementet og skal gjenspeile lånerenten selskapene står overfor i markedet. Beregnet inntektstillegg etter denne bestemmelse kommer til fradrag ved fastsettelsen av inntekt eller tap som nevnt i § 8-15 nr. 3 første og annet punktum.
§ 8-15 nytt syvende ledd siste punktum skal lyde:
Utdeling av kapital fra selskap som nevnt i § 8-11 h skattlegges ikke.
§ 8-16 skal lyde:
§ 8-16. Tonnasjeinntekt
(1) Aksjeselskap og allmennaksjeselskap som nevnt i § 8-10 skal som alminnelig skattepliktig inntekt årlig inntektsføre en tonnasjeinntekt for skip og flyttbar innretning selskapet eier, beregnet av nettotonnasje etter følgende satser:
0 kroner for de første 1 000 nettotonn, deretter
72 kroner pr. dag pr. 1 000 nettotonn opp til 10 000 nettotonn, deretter
48 kroner pr. dag pr. 1 000 nettotonn opp til 25 000 nettotonn, deretter
24 kroner pr. dag pr. 1 000 nettotonn.
Inntekt beregnet etter første og annet punktum skal også beregnes for innleid skip og flyttbar innretning når eieren ikke er skattepliktig til Norge for utleie av skipet eller innretningen. Bestemmelsene i §§ 10-41 og 10-65 gjelder tilsvarende.
(2) Departementet kan gi nærmere bestemmelser om gjennomføringen av denne paragraf, herunder bestemme at tonnasjeinntekt ikke skal beregnes når skipet eller den flyttbare innretningen i et sammenhengende tidsrom av mer enn tre måneder i inntektsåret er i opplag eller ute av drift. Departementet kan også bestemme at leietaker ikke skal beregne tonnasjeinntekt dersom annen leietaker innenfor ordningen er pliktig til å beregne tonnasjeinntekt for samme skip eller innretning i samme tidsrom.
§ 8-17 tredje ledd skal lyde:
(3) Selskapet anses ikke trådt ut etter første ledd b dersom brudd på vilkårene etter § 8-11, § 8-12 og § 8-13 første og annet ledd rettes innen to måneder etter at bruddet oppstod. Selskapet anses heller ikke trådt ut etter første ledd b dersom plikten til uttreden, sett i forhold til bruddets art og omfang, skattyters aktsomhet og forholdene for øvrig, vil innebære et uforholdsmessig tiltak overfor selskapet. Første punktum og annet punktum gjelder ikke ved gjentatt brudd på vilkår i § 8-12 og § 8-13 første og annet ledd innen tre år regnet fra det tidspunktet forrige brudd ble rettet. Denne bestemmelse forlenger ikke fristene etter § 8-11 fjerde og femte ledd.
§ 8-18 tredje til femte ledd skal lyde:
(3) Utdeling som nevnt i § 8-15 sjette ledd a nr. 3 regnes som utbytte på mottakende aksjonærs hånd, jf. §§ 10-10 til 10-13.
(4)
-
a. Selskaper innenfor ordningen kan yte og motta konsernbidrag fra andre selskaper innenfor ordningen forutsatt at vilkårene for rett til å yte og motta konsernbidrag i § 10-4 er oppfylt.
-
b. Ytet konsernbidrag er fradragsberettiget for giver etter § 10-12 og skattepliktig for mottaker etter § 10-13. Givers fradrag er begrenset til netto skattepliktig inntekt, jf. § 8-15 tredje og åttende ledd.
-
c. Konsernbidrag etter a som ikke er fradragsberettiget hos giver og ytes av ubeskattet inntekt, skattlegges ikke hos mottaker. Konsernbidrag etter foregående ledd som ytes av skattlagt inntekt, legges til mottakerens konto for skattlagt inntekt. Konsernbidrag som ikke er fradragsberettiget hos giver anses først tatt fra selskapets konto for skattlagt inntekt, jf. § 8-15 fjerde ledd.
(5) Selskap som får sin inntekt fastsatt iht. § 8-15 kan tillegge sin konto for beskattet kapital et beløp beregnet til den utenlandske skatten delt på en hundredel av den norske skattesatsen for alminnelig inntekt, så langt den utenlandske skattesats er mindre eller lik den alminnelige skattesats på alminnelig inntekt. Er den utenlandske skattesatsen høyere enn den norske skattesatsen, skal hele den inntekten som er gjenstand for beskatning i utlandet tillegges konto for beskattet kapital.
IV
Endringene under I, II og III trer i kraft 1. januar 2003 med virkning fra inntektsåret 2003.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 10
I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 16-40 med deloverskrift oppheves.
Nåværende § 16-50 med deloverskrift blir ny § 16-40.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2002.
Forslag 11
I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 6-32 første ledd skal lyde:
§ 6-32 Beregning av minstefradrag
(1) Minstefradraget fastsettes til et beløp som svarer til 24 pst. av summen av inntekt som omfattes av § 6-31. Beregningsgrunnlag avrundes nedover til nærmeste tall som kan deles med 100. Stortinget fastsetter den nedre og øvre grense for minstefradrag. Stortinget kan fastsette en særskilt nedre grense for minstefradrag som beregnes av og gis i inntekt som omfattes av § 6-31 første ledd a, c eller d eller annet ledd. Skattyter som både har inntekt som nevnt i foregående punktum og inntekt som omfattes av § 6-31 første ledd b, gis det høyeste av
-
a) minstefradrag beregnet med særskilt nedre grense, men uten at minstefradrag beregnes av inntekt omfattet av § 6-31 første ledd b, eller
-
b) minstefradrag beregnet av samlet inntekt, men uten at særskilt nedre grense kommer til anvendelse.
§ 10-12 første ledd og nytt annet ledd skal lyde:
(1) Godtgjørelse fastsettes til mottatt utbytte multiplisert med 11/28 av aksjonærens skattesats for alminnelig inntekt.
(2) I følgende tilfeller fastsettes likevel godtgjørelsen til mottatt utbytte multiplisert med aksjonærens skattesats:
-
a. Mottaker av utbytte er et aksjeselskap eller likestilt selskap etter § 10-1 første ledd
-
b. Mottatt utbytte til aktiv aksjonær, så langt utbyttet ikke overstiger den beregnede personinntekt som tilordnes aksjonæren fra selskapet i det inntektsår utbytte utdeles
Nåværende annet, tredje og fjerde ledd blir henholdsvis tredje, fjerde og femte ledd.
§ 10-32 annet ledd skal lyde:
(2) Inngangsverdien settes til anskaffelsesverdien, eventuelt med opp- eller nedregulering med et beløp fastsatt etter § 10-34 eller § 10-35. Er beløp fastsatt etter § 10-34 positivt, skal inngangsverdien ved realisasjon som nevnt i § 10-37, og realisasjon ved overføring av aksje til selskapet som har utstedt aksjen, reguleres med 11/28 av beløpet. Forrige punktum får ikke anvendelse for realisasjon foretatt av aksjeselskap eller likestilt selskap etter § 10-1 første ledd, for realisasjon av andel i verdipapirfond, eller ved realisasjon som nevnt i § 2-5 første ledd bokstav b og annet ledd bokstav a. Anskaffelsesverdien settes til det beløp skattyter har betalt for aksjen dersom ikke annet er bestemt.
II
Endringene under I trer i kraft straks og med virkning fra og med inntektsåret 2003.
Forslag 12
I
I lov 13. juni 1975 nr. 35 om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster mv. gjøres følgende endring:
§ 3 bokstav b første avsnitt skal lyde:
Utgifter til erverv av rørledning og produksjonsinnretning med de installasjoner som er en del av eller tilknyttet slik innretning, kan kreves avskrevet under ett med inntil 10 prosent av saldo pr. år.
II
Endringen under I trer i kraft straks og med virkning fra og med inntektsåret 2003.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Kystpartiet:
Forslag 13
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) gjøres følgende endring:
§ 23-3 fjerde ledd skal lyde:
Det skal ikke betales avgift når inntekten er mindre enn 34 600 kroner. Avgiften må ikke utgjøre mer enn 25 pst. av den del av inntekten som overstiger 34 600 kroner.
II
Endringen under I trer i kraft straks og med virkning fra og med inntektsåret 2003.
Forslag fra Senterpartiet og Kystpartiet:
Forslag 14
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag som sikrer at ordningen med skattefritak for gaver fra skatteåret 2004 kan omfatte alle allmennyttige og ikke-kommersielle frivillige organisasjoner.
Forslag 15
Stortinget ber Regjeringen om å beholde dagens lovgivning i skatteloven § 8-2 (opprettholde avtrapping og fradrag for bygging av skogsvei), men med skattefordelen som ligger i budsjettforslaget for 2003.
Forslag 16
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 6-60 første ledd skal lyde:
Skattyter som i minst 130 dager av inntektsåret personlig har drevet eller deltatt i fiske eller fangst på havet eller langs kysten, gis fradrag med inntil 30 prosent av netto arbeidsinntekt av fisket eller fangsten, begrenset til 100 000 kroner.
§ 6-61 første ledd skal lyde:
Sjøfolk gis fradrag med inntil 30 prosent av inntekten ombord, begrenset til 100 000 kroner.
Forslag fra Senterpartiet:
Forslag 17
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) gjøres følgende endring:
§ 23-3 fjerde ledd skal lyde:
Det skal ikke betales avgift når inntekten er mindre enn 40 000 kroner. Avgiften må ikke utgjøre mer enn 25 pst. av den del av inntekten som overstiger 40 000 kroner.
Forslag 18
I lov 26. mars 1999 nr. 19 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres slike endringer:
§ 6-32 første ledd skal lyde:
§ 6-32 Beregning av minstefradrag
(1) Minstefradraget fastsettes til et beløp som svarer til 27,5 pst. av summen av inntekt som omfattes av § 6-31. Beregningsgrunnlag avrundes nedover til nærmeste tall som kan deles med 100. Stortinget fastsetter den nedre og øvre grense for minstefradrag. Stortinget kan fastsette en særskilt nedre grense for minstefradrag som beregnes av og gis i inntekt som omfattes av § 6-31 første ledd a, c eller d eller annet ledd. Skattyter som både har inntekt som nevnt i foregående punktum og inntekt som omfattes av § 6-31 første ledd b, gis det høyeste av
a) minstefradrag beregnet med særskilt nedre grense, men uten at minstefradrag beregnes av inntekt omfattet av § 6-31 første ledd b, eller
b) minstefradrag beregnet av samlet inntekt, men uten at særskilt nedre grense kommer til anvendelse.
§ 16-1 skal lyde:
§ 16-1 Fradrag i skatt for enslige
(1) Enslig personlig skattyter som ikke bor i husstandsfellesskap med andre, gis fradrag i skatt og trygdeavgift når alminnelig inntekt ikke overstiger et beløp på 180 000 kroner.
(2) Fradrag som nevnt i forrige ledd skal være 1 000 kroner.
(3) Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av denne paragraf. Når særlige hensyn tilsier det, kan departementet utvide eller begrense kretsen av personer som har krav på fradrag etter denne paragraf.
Forslag fra Kystpartiet:
Forslag 19
I
I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 7-11 første ledd bokstav d første punktum skal lyde:
Ved beregning av nettoinntekt etter bokstav a skal det gjøres et fradrag på 200 000 kroner i ligningsverdien.
Ny § 8-7 skal lyde:
§ 8-7 Fondsavsetning for eiere av fiskefartøy
(1) Skatteyter som driver fiskerivirksomhet med eget fiskefartøy, eller som leier ut slikt fartøy til andre som benytter fartøyet i fiskerivirksomhet, kan kreve fradrag i alminnelig inntekt for avsetning til fond etter reglene i denne bestemmelse.
(2) Avsetningen er begrenset oppad til 30 pst. av årets alminnelige inntekt av virksomhet som nevnt i foregående ledd.
(3) Krav om avsetning må fremmes innen utløpet av selvangivelsesfristen.
(4) Beløp som det er gitt fradrag for etter bestemmelsene foran, skal legges til skatteyterens inntekt for det året midlene disponeres, og senest ved ligningen for det femte året etter at det ble gitt fradrag for beløpet.
(5) Departementet gir forskrift til utfylling og gjennomføring av denne bestemmelsen.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2003.
Komiteen viser til proposisjonen og til det som står foran, og rår Odelstinget til å gjøre slike
vedtak til lover:
A.
Vedtak til lov
om endring i lov 19. juni 1959 nr. 2 om avgifter vedrørende motorkjøretøyer og båter
I
I lov 19. juni 1959 nr. 2 om avgifter vedrørende motorkjøretøyer og båter skal ny § 5a lyde:
§ 5a
Når Statens Innkrevingssentral er pålagt å innkreve årsavgift for motorvogn og tilhørende tilleggsavgift fastsatt av Stortinget, kan den inndrive kravet ved trekk i lønn og lignende ytelser etter reglene i dekningsloven § 2-7. Innkrevingssentralen kan også inndrive kravene ved å stifte utleggspant for kravet dersom panterett kan gis rettsvern ved registrering i et register eller ved underretning til en tredjeperson, jf. panteloven kapittel 5, og utleggsforretning kan holdes på innkrevingssentralens kontor etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9 første ledd.
Krav som nevnt i første ledd kan innkrevingssentralen også motregne i tilgodebeløp på skatt etter reglene i skattebetalingsloven.
II
Denne lov trer i kraft 1. januar 2003.
B.
Vedtak til lov
om endringer i lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift
I
I lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift gjøres følgende endringer:
§ 5 første ledd nr. 1 bokstav d nytt tredje punktum skal lyde:
Unntakene i første og annet punktum gjelder også for slik omsetning fra kommisjonær.
§ 5 første ledd nr. 1 bokstav e oppheves.
§ 5a annet ledd nr. 2 oppheves.
§ 5b første ledd nr. 1 skal lyde:
Helsetjenester og helserelaterte tjenester, herunder tjenester som nevnt i folketrygdloven §§ 5-4 til 5-12, samt ambulansetjenester utført med særskilt innrettet transportmiddel. Unntaket omfatter også tanntekniske tjenester. Unntaket omfatter også formidling av slike tjenester.
§ 5b annet ledd første punktum skal lyde:
Unntaket for helsetjenester og helserelaterte tjenester, sosiale tjenester og undervisningstjenester omfatter også andre tjenester og varer som institusjonen m.v. omsetter som et naturlig ledd i ytelsen av disse tjenestene.
§ 16 første ledd nr. 6 skal lyde:
Varer og tjenester som ledd i overdragelse av virksomheten eller del av denne til ny innehaver.
§ 16 første ledd nr. 9 skal lyde:
Elektrisk kraft og energi levert fra alternative energikilder til husholdningsbruk i fylkene Finnmark, Troms og Nordland.
II
Denne lov trer i kraft 1. januar 2003. Endringene i § 5b første ledd nr. 1 og § 5b annet ledd første punktum trer likevel i kraft fra det tidspunkt departementet bestemmer.
C.
Vedtak til lov
om endring i lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane
I
I lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane gjøres følgende endring:
I
§ 8 A-1 annet ledd siste punktum skal lyde:
Slik korrigering vert første gong gjennomført med verknad for eigedomsskatteåret 2004.
II
Denne lov trer i kraft straks.
D.
Vedtak til lov
om endring i lov 13. juni 1975 nr. 35 om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster m.v.
I
I lov 13. juni 1975 nr. 35 om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster m.v. gjøres følgende endring:
§ 6 nr. 1 bokstav b første ledd skal lyde:
Oljeskattenemnda skal ha 5 medlemmer og 5 varamedlemmer. Blant medlemmene skal det oppnevnes 1 leder og 1 nestleder som begge fyller kravene etter domstolloven § 54 til å være tingrettsdommer.
II
Denne lov trer i kraft straks med virkning fra 1. januar 2003.
E.
Vedtak til lov
om endring i lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven)
I
I lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) gjøres følgende endringer:
§ 8-10 nr. 1 skal lyde:
1. Forhåndsligning etter § 4-7 nr. 6 eller nr. 7 skal omfatte skattyterens inntekt i det løpende inntektsår og inntekt og formue i det foregående inntektsår hvis ligningen for dette år ikke er lagt ut etter § 8-8.
§ 8-10 nr. 4 skal lyde:
4. Den som krever forhåndsligning, kan kreve at ligningskontoret straks skriftlig erkjenner å ha mottatt kravet. Etter slik erkjennelse faller kravet på skatt og avgift av den oppgitte formue og inntekt bort, hvis det ikke er sendt på etterviselig måte til den som krevde forhåndsligningen, innen 4 uker i tilfelle som nevnt i § 4-7 nr. 6 eller innen 3 måneder i tilfelle som nevnt i § 4-7 nr. 7.
II
Denne lov trer i kraft straks.
F.
Vedtak til lov
om endringer i lov 26. juni 1998 nr. 47 om fritids- og småbåter
I
I lov 26. juni 1998 nr. 47 om fritids- og småbåter gjøres følgende endringer:
§ 5 skal lyde:§ 5. Adgang til å registrere småbåter
Småbåter som har fast havn her i riket eller som brukes i norsk kystfarvann, innsjø eller vassdrag av person med fast oppholdssted her i riket, og som har
1. motor som fremdriftsmiddel, eller
2. seil som fremdriftsmiddel og en største lengde på 4,5 meter eller mer,
kan registreres i småbåtregisteret av eieren i henhold til loven her. Ved overdragelse av båt som er registrert, kan både selger og kjøper sende melding om overdragelsen til småbåtregisteret.
Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om:
1. når en båt skal anses å ha fast havn her i riket, og
2. når en person skal anses å ha fast oppholdssted i riket.
§§ 6 og 7 oppheves.
§ 8 skal lyde:§ 8. Båtkort og kjennemerke
Registreringsmyndigheten utsteder båtkort og tildeler kjennemerke for båter som er registrert i småbåtregisteret.
Kongen kan gi nærmere forskrift om merkingen og om båtkortets gyldighet og utforming.
§ 9 skal lyde:§ 9. Gebyr m.m.
Kongen kan gi forskrift om gebyr ved registrering i småbåtregisteret.
§ 11 skal lyde:§ 11. Kontroll av opplysninger
Registreringsmyndigheten kan sammenholde opplysninger som nevnt i § 10 med opplysninger som kan kreves fra:
1. politiet,
2. skatte- og avgiftsmyndighetene,
3. Fiskeridirektoratet,
4. skipsregisteret (NOR),
5. det sentrale personregisteret,
6. båteiere,
7. båtorganisasjoner,
8. importører, tilvirkere og forhandlere av båter og båtmotorer, og
9.forsikringsselskaper.
Registreringsmyndigheten kan bestemme at opplysningene skal overføres elektronisk der dette er mulig.
§ 14 oppheves.
§§ 16 til 19 oppheves.
II
Denne lov trer i kraft 1. januar 2003.
G.
Vedtak til lov
om endringer i lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
I
§ 8-1 sjette ledd skal lyde:
Ved fastsettelsen av årets positive, alminnelige inntekt fra jord- og hagebruk, herunder biinntekter fra slik virksomhet, gis produsenten et jordbruksfradrag på inntil 36 000 kroner per driftsenhet per år. For inntekt over 36 000 kroner gis i tillegg et fradrag på 19 prosent av inntekten opp til et samlet fradrag på 61 500 kroner. Fradraget kan bare kreves av bruker som har bodd på og drevet jordbruksvirksomhet på driftsenheten over halvparten av inntektsåret. Personer som deler inntekten fra samme næringsoppgave mellom seg, skal dele fradraget forholdsmessig. Minst en av de personer som får fradrag må være registrert som bosatt på en av de landbrukseiendommene som driftsenheten består av. Hver skattyter kan til sammen ikke gjøre krav på mer enn ett helt fradrag. Ektefeller med bopel på samme driftsenhet kan ikke kreve fradrag for annen driftsenhet. Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av dette ledd.
II
§ 16-40 skal lyde:
(1) Skattyter som driver virksomhet gis fradrag i skatt og trygdeavgifter for 18 prosent av kostnader til forsknings- og utviklingsprosjekt etter bestemmelsene i denne paragraf, dersom virksomheten i inntektsåret oppfyller to av følgende tre vilkår;
a. virksomheten har mindre enn 80 millioner kroner i salgsinntekt,
b. virksomheten har mindre enn 40 millioner kroner i balansesum,
c. virksomheten har færre enn 100 ansatte.
(2) Det gis 20 prosent fradrag når virksomheten i tillegg til vilkårene i første ledd oppfyller ytterligere vilkår med hensyn til salgsinntekt, balansesum, antall ansatte og uavhengighet. Vilkårene og tidspunktet for oppfyllelse av disse fastsettes av departementet i forskrift.
(3) Følgende kostnader gir grunnlag for fradrag, dersom de også er fradragsberettiget etter kapittel 6:
a. Skattyters kostnader til egenutført forsknings- og utviklingsprosjekt, begrenset til 4 millioner kroner i inntektsåret. Prosjektet må være godkjent av Norges forskningsråd.
b. Skattyters kostnader til forsknings- og utviklingsprosjekt utført av forskningsinstitusjoner godkjent av Norges forskingsråd, begrenset til 8 millioner kroner i inntektsåret. Prosjektet må være godkjent av Norges forskningsråd. Samlet fradragsgrunnlag etter bokstav a og b skal ikke overstige 8 millioner kroner i inntektsåret.
(4) Det kan også gis fradrag etter tredje ledd ved samarbeidsprosjekter mellom flere skattytere når prosjektet er godkjent av Norges forskningsråd. Ved slike prosjekter gjelder kostnadsrammen pr. prosjekt, fordelt på deltakerne etter deltakerandel.
(5) For selskap som nevnt i § 2-2 annet ledd gjelder kostnadsrammen også for selskapet.
(6) I konsern etter aksjeloven § 1-3 og allmennaksjeloven § 1-3 skal prosjekter med innbyrdes sammenheng behandles som ett prosjekt. Fradragsgrunnlaget behandles da som i fjerde ledd annet punktum.
Nåværende sjette og syvende ledd blir nytt syvende og åttende ledd.
III
§ 5-11 tredje ledd skal lyde:
(3) Departementet kan gi forskrift til utfylling av første ledd og om i hvilken utstrekning reglene om forskuddstrekk i utgiftsgodtgjørelser skal gis tilsvarende anvendelse ved ligningen, jf. skattebetalingsloven § 5 nr.1 bokstav c.
§ 5-12 fjerde ledd siste punktum skal lyde:
Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av denne paragraf.
§ 5-15 annet ledd annet punktum skal lyde:
Departementet kan også gi forskift om skattefritak for arbeidsgivers dekning av kostnad til barnehave for ansattes barn.
§ 5-15 annet ledd fjerde punktum skal lyde:
Videre kan departementet gi forskrift om skattefritak for arbeidsgivers dekning av ansattes behandlingsutgifter under sykdom og av behandlingsforsikringer.
§ 6-10 fjerde ledd skal lyde:
Ved avskrivning etter første ledd tas det ikke hensyn til regnskapsmessige verdiendringer som gjelder fast eiendom. For livsforsikringsselskaper, private tjenestepensjonskasser eller kommunale og fylkeskommunale pensjonskasser skal det likevel tas hensyn til regnskapsmessige verdiendringer som gjelder selskapenes eller kassenes faste eiendom.
§ 6-19 annet ledd fjerde punktum skal lyde:
Fradrag kan enten gis med inntil 1 100 kroner eller med inntil to promille av samlet utbetalt lønn.
§ 6-20 fjerde ledd annet punktum skal lyde:
Fradrag kan samlet gis med inntil 1 100 kroner eller med en forholdsmessig del av dette beløpet når fradragsberettiget kontingent er betalt for bare en del av inntektsåret.
§ 6-50 fjerde ledd annet punktum skal lyde:
Det gis maksimalt fradrag for gaver etter denne paragraf med til sammen 6 000 kroner årlig.
§ 6-60 først ledd skal lyde:
(1) Skattyter som i minst 130 dager av inntektsåret personlig har drevet eller deltatt i fiske eller fangst på havet eller langs kysten, gis fradrag med inntil 30 prosent av netto arbeidsinntekt av fisket eller fangsten, begrenset til 80 000 kroner.
§ 6-61 første ledd skal lyde:
(1) Sjøfolk gis fradrag med inntil 30 prosent av inntekten ombord, begrenset til 80 000 kroner.
§ 6-70 første ledd bokstav b og ny bokstav c skal lyde:
b. har begrenset skatteplikt etter § 2-3 første ledd d og annet ledd, kan kreve standardfradrag etter denne paragraf i stedet for ordinære fradrag.
c. har begrenset skatteplikt etter § 2-3 første ledd h, skal ha standardfradrag etter denne paragraf. Har personen utelukkende skatteplikt etter § 2-3 første ledd h, skal han ha standardfradrag uansett hvor lenge denne skatteplikten består.
§ 14-43 første ledd bokstav d skal lyde:
d. personbiler, traktorer, maskiner, redskap, instrumenter, inventar, mv. - 20 pst.
IV
§ 8-2 annet ledd bokstav a skal lyde:
Frigitte skogavgiftsmidler som brukes til skogkultur og opprusting av skogsveier, samt til alternative avvirkningsfremmende investeringer i et vernet skogsområde hvor det er fastsatt restriktive forskrifter for bygging av skogsveier, tas til inntekt med 40 prosent.
V
§ 16-40 skal lyde:
(1) Skattyter som driver virksomhet gis fradrag i skatt og trygdeavgifter for 18 prosent av kostnader til forsknings- og utviklingsprosjekt etter bestemmelsene i denne paragraf. Det gis fradrag med 20 prosent når virksomheten oppfyller vilkår med hensyn til salgsinntekt, balansesum, antall ansatte og uavhengighet. Vilkårene og tidspunktet for oppfyllelse av disse fastsettes av departementet i forskrift.
(2) Følgende kostnader gir grunnlag for fradrag, dersom de også er fradragsberettiget etter kapittel 6:
a. Skattyters kostnader til egenutført forsknings- og utviklingsprosjekt, begrenset til 4 millioner kroner i inntektsåret. Prosjektet må være godkjent av Norges forskningsråd.
b. Skattyters kostnader til forsknings- og utviklingsprosjekt utført av forskningsinstitusjoner godkjent av Norges forskningsråd, begrenset til 8 millioner kroner i inntektsåret. Prosjektet må være godkjent av Norges forskningsråd. Samlet fradragsgrunnlag etter bokstav a og b skal ikke overstige 8 millioner kroner i inntektsåret.
(3) Det kan også gis fradrag etter annet ledd ved samarbeidsprosjekter mellom flere skattytere når prosjektet er godkjent av Norges forskningsråd. Ved slike prosjekter gjelder kostnadsrammen pr. prosjekt, fordelt på deltakerne etter deltakerandel.
(4) For selskap som nevnt i § 2-2 annet ledd gjelder kostnadsrammen også for selskapet.
(5) I konsern etter aksjeloven § 1-3 og allmennaksjeloven § 1-3 skal prosjekter med innbyrdes sammenheng behandles som ett prosjekt. Fradragsgrunnlaget behandles da som i tredje ledd annet punktum.
(6) Overstiger fastsatt fradrag den utliknede skatt, skal det overskytende beløp utbetales ved avregningsoppgjøret etter skattebetalingsloven.
(7) Departementet kan gi forskrift til gjennomføring og utfylling av denne paragraf, herunder gi regler om godkjennelse av prosjekter og institusjoner, om hva som regnes som forsknings- og utviklingskostnader og om saksbehandlings- og klageregler for godkjenningsordningen.
VI
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2002. Dog gjelder fradragssatsen på 19 prosent og samlet fradragsgrense på 61 500 kroner først med virkning fra og med inntektsåret 2003. For inntektsåret 2002 skal fradragssatsen være 9 prosent og samlet fradragsgrense være 47 500 kroner.
Endringen under II trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2002.
Endringene under III trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2003.
Endringen under IV trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2003.
Endringen under V trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Overgangsbestemmelse
Ved ikrafttredelse av endringen under IV gjelder følgende overgangsregel:
Til § 8-2 annet ledd bokstav a:
Ved frigivelse av skogavgiftsmidler i 2003 til dekning av utgifter til anlegg av ny skogsvei hvor byggetillatelse er gitt før 3. oktober 2002, tas avgiftsutbetalingen til inntekt etter satsene for 2002. Ved slik anvendelse av disse satsene anses annen frigivelse av skogavgiftsmidler i 2003 med 40 prosent inntektsføring å ligge i bunnen.
Oslo, i finanskomiteen, den 20. november 2002
Siv Jensen |
Tore Nordtun |
Ingebrigt S. Sørfonn |
leder |
ordfører |
sekretær |