Til Odelstinget
Regjeringen legger i proposisjonen fram forslag til endringer
i lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler m.v. (legemiddelloven)
og lov 12. januar 1995 nr. 6 om medisinsk utstyr. Forslaget må ses
på bakgrunn av Ot.prp. nr. 29 (1998-1999) Om lov om apotek.
Stortingets sosialkomité ba i sine kommentarer til proposisjonens
kapittel om reklame med medisinske påstander, om "en fullstendig
gjennomgang av dette feltet" (jf. Innst O. nr. 52 (1999-2000) s.
24).
Proposisjonens sentrale problemstilling er i hvilken grad bruk
av helsepåstander i markedsføringen skal gjøre
et produkt til et legemiddel. Legemidler må forhåndskontrolleres
før de kan selges, og i denne forbindelse reises spørsmålet
om hvilke krav som skal stilles til den dokumentasjonen som må legges fram
i forbindelse med kontrollen. Spørsmålene er av stor
betydning for blant annet naturmiddelbransjen, som ønsker
større adgang til å benytte helsepåstander i
markedsføringen uten at produktene av den grunn skal regnes
som legemidler.
Et høringsnotat med forslag til endringer i legemiddelloven
ble sendt på høring i september 2001. Departementet
har mottatt 37 høringsuttalelser.
Det vises til at helseaspektet tillegges vesentlig vekt i markedsføringen
av en rekke produkter, og at dette ikke bare gjelder legemidler
med markedsføringstillatelse, men også andre produktkategorier som
befinner seg i grenseområdet mellom legemidler, næringsmidler,
kosmetikk og medisinsk utstyr.
Hvorvidt et produkt regnes som legemiddel eller som noe annet,
det vil si næringsmiddel, medisinsk utstyr eller kosmetikk,
avhenger av om legemiddeldefinisjonen i legemiddelloven § 2
får anvendelse på produktet. Produkter som grenser
opp mot legemidler, blir i proposisjonen omtalt som legemiddelnære produkter.
Alle produkter som konsumeres, reguleres enten av næringsmiddellovgivningen
eller legemiddellovgivningen.
Alle legemidler skal i henhold til legemiddelloven § 8
ha en markedsføringstillatelse utstedt av Statens legemiddelverk
før de kan markedsføres og selges i Norge. Legemidler
gis markedsføringstillatelse på grunnlag av vitenskapelig
dokumentasjon av teknisk kvalitet, sikkerhet og effekt.
Begrepet legemidler omfatter vanlige legemidler og naturlegemidler.
Kravene til dokumentasjon for sikkerhet og effekt er noe lempeligere
for naturlegemidler.
Naturmidler, kosttilskudd, prestasjonsfremmende produkter og
slankemidler selges gjerne som pulver, piller eller i flytende form.
Disse produktgruppene har til felles at de i stor grad markedsføres
for helseformål. De vil i utgangspunktet være å anse
som næringsmidler, men blir regnet som legemidler dersom
de inneholder legemiddelsubstanser eller de frambys som legemidler
gjennom markedsføringen. Det samme gjelder en rekke hudprodukter
som bruker helseargumenter i markedsføringen.
Videre markedsføres produkter som helsemadrasser, magnetarmbånd,
elektriske akupunkturapparater osv. med helsepåstander.
Det er først og fremst forbrukermyndighetene som fører
tilsyn med markedsføringen av denne produktgruppen.
Det framholdes at den helsefremmende funksjonen til kosttilskudd,
naturmidler og andre helsekostprodukter er omstridt. Produktenes
helsemessige betydning er imidlertid ikke avgjørende for
reguleringen av markedsføringen. Markedsføringsloven, næringsmiddelloven
og legemiddelloven stiller alle krav om at presentasjonen av et
produkt ikke skal være uriktig eller villedende.
Et annet aspekt ved legemiddelnære produkter er at de
i noen tilfeller kan inneholde andre substanser enn det som er oppgitt
ved merking og annen presentasjon.
Det framholdes at både forbrukerhensyn og hensynet til
folkehelsen taler for at lovgivningen gir legemiddelmyndighetene
anledning til å gripe inn overfor produkter som ikke er
det de utgir seg for og som kan ha uheldige konsekvenser på forbrukeres helse.
Det understrekes at i forhold til totalmarkedet for naturmidler
synes omfanget av slike saker å være lite, men
at konsekvensene for forbrukerne i det enkelte tilfellet kan være
alvorlige.
I de senere år har alternative terapiformer fått økt gjennomslag
blant forbrukerne med tilhørende fornyet interesse for
naturmidler og en rekke andre produktgrupper som grenser opp til
legemidler. Anslag tyder på at omsetningen av legemiddelnære
produkter er like stor som reseptfrie legemidler, det vil si i overkant
av et par milliarder kroner.
Ifølge Bransjerådet for Naturmidler består
naturmiddelbransjen i Norge av 370 helsekostbutikker, 108 leverandører
og tre helsekostgrossister. Til sammen representerer dette ca. 5 500 årsverk.
Legemiddelloven inneholder to ulike regelsett for markedsføring.
Loven har på den ene siden bestemmelser om bruk av helsepåstander
i markedsføring av legemidler som etter en forhåndsgodkjenning har
fått markedsføringstillatelse. På den
annen side har loven også bestemmelser som regulerer bruken av
helsepåstander i reklame for varer som ikke er legemidler.
Det nedlegges i § 2 og § 20
forbud mot bruk av medisinske påstander for andre produkter enn
legemidler. Disse bestemmelsene er samtidig avgjørende
for hvilke produkter som faktisk skal regnes som legemidler, ettersom
produkter som likevel benytter medisinske påstander også skal
klassifiseres som legemidler. Reglene har således i dette
tilfellet en dobbel funksjon idet de på samme tid både
trekker grensen mellom legemidler og andre produkter, og gir anvisning
på hvilke helsepåstander som kan knyttes til produkter
som ikke er legemidler.
Legemiddelloven § 2 definerer hva som etter
loven er å anse som et legemiddel. Som legemiddel regnes
for det første produkter som faktisk har en legende effekt.
Også bruk av påstander om medisinsk effekt i markedsføringen
av en vare kan gjøre produktet til et legemiddel i lovens
forstand. Ifølge etablert praksis er det kun varer med
legemiddellignende form som kan klassifiseres som legemidler som følge
av markedsføringen.
Reklame for varer som ikke er legemidler etter § 2,
reguleres av § 20 med hensyn til hvilke påstander
om medisinsk effekt som kan benyttes i markedsføringen.
Legemiddelmyndighetenes tolking av bestemmelsene gjennomgås
i proposisjonen.
Dersom markedsføringen fører til at produktet blir å regne
som et legemiddel etter § 2 og produktet ikke
har markedsføringstillatelse fra Statens legemiddelverk,
vil markedsføringen av produktet være ulovlig
etter § 20. Bestemmelsen i § 20
får betydning for de produktene som ikke blir legemidler
etter § 2, men som likevel markedsføres
med påstander om medisinsk effekt.
Innvilgelse av markedsføringstillatelse og med det alminnelig
adgang til å omsette produktet som legemiddel forutsetter
at produktets tekniske kvalitet, sikkerhet og effekt dokumenteres.
I utgangspunktet skal denne dokumentasjonen være basert
på strengt vitenskapelige undersøkelsesmetoder.
For naturlegemidler, som rettslig sett er å anse som legemidler,
er det imidlertid gjort et unntak fra den ordinære godkjenningsordningen.
Dette medfører at produsenter av naturlegemidler kan velge
om de vil søke legemidlet godkjent på vanlig måte
eller i en forenklet godkjenningsordning for naturlegemidler.
Naturlegemiddelordningen er ikke uttrykkelig hjemlet i norsk
lovgivning, men legemiddelmyndighetene har benyttet seg av adgangen
til å gjøre unntak fra kravene om markedsføringstillatelse
i "særlige tilfeller".
Produkter som utgir seg for å ha en generell helseeffekt,
og som ikke inneholder legemiddelsubstanser, regnes ikke som legemidler
etter gjeldende praksis. I 1998 utga Statens legemiddelkontroll
en liste over påstander som gjennom praksis var ansett
for å være medisinske.
Det redegjøres for lovgivning som grenser opp mot legemiddelloven
slik som næringsmiddellovgivningen og markedsføringslovgivningen.
Videre redegjøres det for gjeldende reguleringer i EØS-avtalen gjennom
EU-direktiv av 28. november 2001 (2001/83/EF)
om opprettelse av en fellesskapskodeks for humanmedisinske legemidler.
Norge har gjennom EØS-avtalen forpliktet seg til å tilpasse
lovgivningen i tråd med blant annet dette direktivet. Det
framholdes at direktivets legemiddeldefinisjon angir den ytre ramme
for hvilke endringer en kan foreta i norsk rett på dette
området. Det er ikke slik at det opereres med felles legemiddellister
i EØS-området. Hvert enkelt land klassifiserer
selv legemidler, og det er derfor forskjeller mellom landene.
Det redegjøres for gjeldende rett i Sverige, Danmark,
Irland, England, Tyskland, Australia, USA og Canada. Gjennomgangen
av rettstilstanden i andre land viser at det norske regelverket
med hensyn til klassifisering av legemidler ikke skiller seg fra
de øvrige EØS-landenes regelverk. All lovgivning
på området er basert på direktiv 2001/83/EF,
og definisjonen av legemidler er i all hovedsak den samme. Imidlertid
finnes det forskjellige tilnærminger til hvilke dokumentasjonskrav
som stilles til produkter som allerede er klassifisert som legemidler.
De skandinaviske landene har en naturlegemiddelordning som gir enklere
markedsadgang for de produkter som omfattes. Frankrike og Tyskland
stiller tilsvarende lempeligere krav til bestemte opplistede produkter.
Land i den vestlige kulturkrets utenfor Europa har også en relativ
streng regulering av hvilke helsepåstander som kan knyttes
til ikke-legemidler. Særlig Australia fører en
praksis som er like streng og undertiden strengere enn norsk forvaltningspraksis
på området.
Under drøftingen av behovet for endringer i lovens legemiddeldefinisjon
tas bl.a. opp spørsmålet om i hvilken grad produkter
med helsepåstander bør forhåndskontrolleres.
Det framholdes at folkehelsehensynet om å sikre riktig
og effektiv behandling ved sykdommer, lidelser eller sykdomssymptomer som
ubehandlet vil kunne få store negative konsekvenser for
pasienter eller dyr, tilsier at produkter som utgir seg for å ha
effekt på slike tilstander, må underlegges en
forhåndskontroll, og at udokumenterte påstander
om helsebringende effekt må forbys. I vurderingen av om
slike påstander bør forbys, skal det legges vekt
på hvorvidt en manglende behandling kan føre til
at pasienten påføres unødig smerte eller ubehag.
Det uttales at selv om helsekost i de fleste tilfellene trolig er
forbundet med få bivirkninger, tilsier hensynet til å forebygge
skade som følge av dårlig produktsikkerhet at
naturprodukter ikke bør særbehandles og unntas
fra legemiddellovens krav, og at behovet for å beskytte
sårbare forbrukergrupper taler for strengere krav til bruk
av helsepåstander i markedsføringen av naturmidler.
Det framholdes at hensynet til europeisk og særlig nordisk
rettslikhet taler for at Norge ikke endrer sin praksis for klassifisering
av produkter som legemidler i vesentlig grad.
Det påpekes at utarbeidelse av dokumentasjonen for et
legemiddels virkemåte er svært kostbar for legemiddelprodusentene,
og at det derfor vil kunne oppfattes som urimelig overfor legemiddelindustrien å tillate
omsetning av næringsmidler eller kosmetikk med tilsvarende,
men udokumenterte, helsepåstander.
Departementet mener det er behov for å informere forbrukerne
om produktenes bruksmåte og virkninger, herunder uheldige
bivirkninger, og at det bør holdes fast ved at produkter
med kjente bivirkninger ikke skal selges som næringsmidler
uten noen form for myndighetskontroll. At bivirkninger forekommer,
indikerer etter departementets syn et behov for en nærmere
kontroll av sammensetning og sikkerhetsnivå.
Hensynet til helsekostbransjens omsetning bør, slik
departementet ser det, ikke være tilstrekkelig til å begrunne
en legemiddellovgivning som i mindre grad ivaretar forbrukernes
behov for sikre produkter som blir markedsført med korrekt
informasjon.
Detpartementet mener at folkehelsehensynet tilsier at det foretas
en forhåndskontroll av alle helseprodukter med hensyn til
sikkerhet og kvalitet, og at alle produkter som er ment benyttet
mot alvorligere lidelser, må undersøkes med hensyn
til effekt. Det uttales at dette taler for at dagens legemiddeldefinisjon opprettholdes,
og at en streng praksis for tillatt markedsføring videreføres
i størst mulig grad. Departementet mener at også dagens
strenge praksis for hva som skal underlegges forhåndskontroll,
i stor grad bør opprettholdes.
Når det gjelder hvilke dokumentasjonskrav til teknisk
kvalitet, sikkerhet og effekt som bør stilles i forhåndskontrollen
av produktene, må etter departementets syn kravene tilpasses
de enkelte legemiddelgruppenes særegenheter.Det framholdes
at en måte å oppnå dette på,
er å la flere naturbaserte produkter få adgang
til å benytte seg av en forenklet kontrollordning.
Det presenteres seks alternative løsninger for endring
av legemiddellovens regler om markedsføring. De alternative
løsningene går alle ut på å endre legemiddeldefinisjonen
slik at det tillates sagt mer om produktenes helsefremmende eller
behandlende effekt i markedsføringen enn i dag uten at
produktet av den grunn skal regnes som legemiddel:
Innføre en ny godkjenningsordning
for helseprodukter som ikke regnes som legemidler.
Unnta ufarlige produkter fra legemiddeldefinisjonen.
Bare produkter som utgis for å virke mot alvorligere
lidelser, skal regnes som legemidler.
Privat kontrollordning.
Endre begrepet "påvirke fysiologiske funksjoner".
Tillate alle påstander som ikke omhandler helbredelse,
lindring eller forebyggelse av sykdom.
Departementet anser at ingen av de alternative løsningsforslagene
i tilstrekkelig grad ivaretar de hensynene som ligger bak utformingen
av legemiddeldefinisjonen, og begrunner dette med at samtlige alternativer
i større eller mindre grad vil innebære en svekkelse
av såvel folkehelsehensyn som forbrukerhensyn. Det bemerkes
videre at norsk praksis vil komme til å avvike merkbart
fra de øvrige europeiske land dersom noen av alternativene
velges. Departementet tilrår derfor ikke å gjennomføre
lovendring basert på noen av disse alternativene.
Departementet anser at en adgang for naturmiddelbransjen til
i større grad å kunne informere sine kunder vil
kunne fremme forbrukernes sikkerhet ved bruk av produktene, men
at dette ikke bør oppnås ved å redusere
adgangen for myndighetene til å kreve teknisk forhåndskontroll
av produktenes kvalitet, sikkerhet og effekt.
Videre antar departementet at en utvidet naturlegemiddelordning
i stor utstrekning vil kunne imøtekomme det behovet som
naturmiddelbransjen har for å kunne gi informasjon om og
framheve spesielle egenskaper ved sine produkter. Etter departementets syn
vil en utvidelse av naturlegemiddelordningen i stedet for en innskrenkning
av legemiddeldefinisjonen kombinere ønsket om en god kontroll
av helserisiko med ønsket om å gi forbrukere mer
informasjon. Samtidig vil det norske regelverket bli bedre harmonisert
med våre naboland.
Uheldige utslag av den nåværende generelle
legemiddeldefinisjonen antar departementet en kan bøte
på ved mindre endringer i praksis, eventuelt ved en konkret
binding i forskrifts form av det skjønnet som legemiddelmyndighetene
må utøve i tilknytning til § 2.
Departementet ser det som mest hensiktsmessig å videreføre
dagens legemiddeldefinisjon slik den framkommer av legemiddelloven §§ 2
og 20.
Det uttales at når departementet går inn for å beholde
dagens legemiddeldefinisjon, innebærer det at det ikke
bør foretas vesentlige endringer i grensene for hvilken
markedsføring som fører til at et helseprodukt
klassifiseres som legemiddel.
Det finnes i dag ikke skrevne retningslinjer for vurderingen
av hvilke produkter som skal omfattes av legemiddelloven i kraft
av sin presentasjon som virkningsfulle på fysiologiske
funksjoner, og departementet anser at det er behov for en presisering
av hvilke momenter som kan inngå i vurderingen av om legemiddeldefinisjonen
er oppfylt i det enkelte tilfelle. Det er også etter departementets
oppfatning behov for å synliggjøre og kodifisere
retningslinjer for vurderingen av når et produkt bør
omfattes av legemiddelloven. Det uttales at fordi retningslinjene
vil kunne bli relativt kompliserte, vil de best passe i forskrifts
form, og at regulering i forskrift også er hensiktsmessig
fordi regelverket bør vurderes løpende i takt
med utviklingen på området.
Det foretas i proposisjonen en drøfting av hvilke momenter
som skal tas i betraktning for å finne fram til hensikten
med et produkt, og hvilke hensikter andre produkter enn legemidler
bør kunne utgis for å ha. Det gis eksempler på konkrete
konsekvenser av mulige endringer i forhold til dagens praksis.
Det drøftes i proposisjonen i hvilken grad naturlegemiddelordningen
bør endres for å imøtekomme kravene til
et mer hensiktsmessig kontrollsystem for naturmidler.
Som naturlegemiddel regnes visse legemidler som er beregnet brukt
til egenbehandling, og som er ment å tas gjennom munnen,
påføres hud eller til lokal bruk på slimhinner.
Som virksomt stoff i naturlegemidler inngår oftest bestanddeler
fra planteriket, sjeldnere fra dyreriket, i visse tilfeller også mikroorganismer,
salter og mineraler.
Det stilles samme dokumentasjonskrav med hensyn til teknisk kvalitet
for ordinære legemidler og naturlegemidler. Med hensyn
til dokumentasjon av naturlegemidlets effekt er det tilstrekkelig å dokumentere
at produktet er tradisjonelt brukt på det omsøkte bruksområdet
i Europa eller Nord-Amerika.
Salg av godkjente naturlegemidler kan skje utenom apotek.
Naturlegemidler svarer legemiddelavgift (for tiden 1,4 pst.)
og full merverdiavgift, mens naturmidler som omsettes etter næringsmiddelloven,
pålegges halv merverdiavgift. I tillegg kommer en registreringsavgift
ved første gangs registrering av produktet (for tiden 30 000
kroner).
Ordningen med godkjenning av naturlegemidler ble igangsatt i
april 1995. Etter dette har i overkant av 30 naturlegemidler fått
markedsføringstillatelse.
Det redegjøres for regelverket i EU gjennom rådsdirektiv
2001/83/EF for legemidler som regulerer alle produkter
som faller inn under legemiddeldefinisjonen, herunder også naturlegemidler.
I artikkel 10 åpnes det for å godta detaljerte
referanser til offentliggjort vitenskapelig litteratur (bibliografisk
dokumentasjon) som dokumentasjonsgrunnlag for visse legemidler.
Adgangen til å benytte bibliografisk dokumentasjon i stedet
for ulike forsøk har vært anført som
hjemmel for at Norge og flere av medlemsstatene i EU har innført
ordninger som i en viss grad letter dokumentasjonsbyrden for produkter
som betegnes som naturlegemidler. Det uttales at den norske naturlegemiddelordningen
ikke synes å skille seg prinsipielt fra svensk og dansk
ordning, og at den er i overensstemmelse med EU-kommisjonens forståelse av
direktiv 2001/83/EF.
EU-kommisjonen la 17. januar 2002 fram et forslag til endringer
i direktiv 2001/83/EF om humanmedisinske legemidler.
Utkastet er sendt til Ministerrådet og Europaparlamentet
for videre behandling. Endringsforslaget innebærer at det
innføres en egen ordning for utstedelse av markedsføringstillatelse
for visse såkalte tradisjonelle plantelegemidler, dvs.
de typiske naturmidlene. Det framgår at ordningen bare skal
gjelde produkter som forbrukere kan benytte til grunnleggende egenomsorg.
Kravene til dokumentasjon av produkters sikkerhet og effekt lempes
etter forslaget noe i forhold til det som allerede framgår
av direktiv 2001/83/EF. Det framholdes at Kommisjonens
forslag i stor grad synes å være inspirert av
de nordiske naturlegemiddelordningene, og at det derfor bare vil
være nødvendig med mindre tilpasninger av det
norske regelverket på området dersom forslaget vedtas
slik det nå foreligger.
Det redegjøres for gjeldende rett i Sverige, Danmark,
England, Irland, Portugal, USA, Canada og Australia.
De nordiske landene er alene om å ha opprettet egne
naturlegemiddelordninger, men noen av de øvrige EØS-statene
har ordninger som i realiteten ofte fører til samme resultat.
Frankrike, Tyskland, Belgia og Østerrike har for eksempel
opprettet en forenklet registreringsprosedyre for legemidler som
utelukkende inneholder ingredienser som finnes på bestemte
lister. Felles for de forenklede ordningene er at de baserer seg
på velkjente produkter fra plante- eller dyreriket. Det
er bare de nordiske landene, England, Nederland og Østerrike
som tillater salg av naturlegemidler andre steder enn i apotek.
I vurderingen av om Norge har en strengere lovgivning eller praksis
enn andre land, framholdes det at i de fleste land er bruk av naturmidler
nært knyttet til folkemedisinsk tradisjon og kultur, og
at det derfor er vanskelig å sammenligne norsk lovgivning
og praksis med lovgivning og praksis i andre land. I forhold til
våre naboland og flere andre EU-land har vi en svakere
folkemedisinsk tradisjon i Norge. Antallet naturmidler som har markedsadgang
som mat eller medisin er mindre i Norge enn i de fleste andre europeiske
land, og det antas at dette i like stor grad skyldes tradisjon og
kultur som lovgivning. Med unntak av USA er det et fellestrekk for
de land hvor rettstilstanden er undersøkt, at det enten
eksisterer eller er foreslått opprettet egne reguleringer
av naturbaserte legemidler. Det legges vekt på å foreta
en myndighetskontroll av sikkerhet, effekt og teknisk kvalitet, slik
at forbrukeren kan gis en rimelig grad av beskyttelse. Imidlertid
er det på grunn av naturmidlenes spesielle karakter lempet
på dokumentasjonskravene i forhold til skolemedisinske
legemidler. I så måte skiller ikke Norge seg fra
de andre landene. Norsk praksis avviker imidlertid fra våre
naboland med hensyn til hvilke produkter som skal falle inn under den
lempeligere ordningen, og hvilke påstander som kan knyttes
til disse produktene. I Sverige og Danmark er det flere naturlegemidler
på markedet. Det skyldes delvis at disse landene regner
alle naturmidler for naturlegemidler (obligatorisk ordning), og
det er ikke adgang til å omsette produktene som næringsmidler.
I Norge er lovgivning og praksis mindre streng, idet det er opp
til markedsfører om visse produkter ønskes solgt
som naturmidler uten medisinske påstander, eller som naturlegemidler
med medisinske påstander godkjent av Statens legemiddelverk.
Norge fører dessuten en strengere praksis enn våre
naboland når det gjelder synet på hvilke tilstander
som egner seg for egenpleie, og hvilke konkrete påstander som
kan knyttes til produktene.
Departementet uttaler at den norske ordningen ikke synes å fungere
tilfredsstillende per i dag, og årsakene som anføres,
er at ordningen er blitt oppfattet som kostbar og for snever av
potensielle søkere.
Naturlegemiddelordningen bør etter departementets oppfatning
ha en videre definisjon av egenomsorg enn det som legges til grunn
i dag.
Dagens ordning for naturlegemidler er frivillig for de urtepreparater
som ikke er klassifisert som legemiddel (hovedsakelig naturmidler).
Det foretas en drøfting av fordeler og ulemper ved en obligatorisk registrering,
og departementet konkluderer med at naturlegemiddelordningen ikke
bør være obligatorisk for produkter som har samme
innhold som et naturlegemiddel med markedsføringstillatelse.
Naturlegemiddelordningen er i dag bare nedfelt i Statens legemiddelverks
retningslinjer. Etter departementets oppfatning bør ordningen
forskriftsfestes i forbindelse med evalueringen av den. En slik
forskriftsfesting vil dels være en kodifisering av gjeldende
praksis og dels en implementering av aktuelle endringsforslag. Forskriften
vil kunne hjemles i legemiddelloven § 10 annet
ledd, jf. § 8 femte ledd, og det vil derfor ikke
være behov for en egen lovbestemmelse om naturlegemiddelordningen.
Det framholdes at i utformingen av naturlegemiddelordningen bør
det tas hensyn til den kommende reguleringen av feltet i EU.
Departementet legger til grunn at en utvidelse av naturlegemiddelordningen
vil innebære en viss favorisering av naturmidler som søker
opptak i naturlegemiddelordningen på bekostning av naturmidler
som selges som næringsmidler. Dette vil gi aktørene
et insentiv til å innordne seg rammer for markedsføring og
en forhåndskontroll av produktets sammensetning. Folkehelsen
vil slik kunne fremmes på bekostning av mindre seriøse
aktører.
Departementet vil starte et arbeid med å forskriftsfeste
en naturlegemiddelordning med et videre egenomsorgsbegrep, en utvidet
adgang til å omtale bruksområde samt adgang til
delvis bruk av tilleggsdokumentasjon. Departementet antar dette
er den mest hensiktsmessige måten å imøtekomme
naturmiddelbransjens ønske om en videre adgang til å informere
om sine produkter.
Departementet antar at et godt fungerende naturmiddelmarked i
stor grad er avhengig av at de begrensningene som legemiddelloven
legger på markedsføringen av helseprodukter, støttes
av et vel fungerende kontrollapparat. Departementet anser at et samarbeid
med markedsaktørene kan være et viktig supplement
til det tilsynet som utføres av legemiddelmyndighetene,
og at dette blant annet vil kunne gi større muligheter
til å fjerne useriøse aktører fra markedet.
Departementet vil undersøke nærmere muligheten
for å opprette en samarbeidsavtale med representanter for
naturmiddelbransjen med tanke på å fremme utviklingen
av et selvjustisorgan. Departementet understreker imidlertid at
det ikke kan foretas noen delegering av myndighet etter legemiddelloven
til private bransjeorganer, og videre at legemiddelmyndighetene
må stå fritt til å komme til andre resultater enn
et eventuelt selvjustisorgan.
Statens legemiddelverk har etter påtrykk fra naturmiddelbransjen
offentliggjort en liste over i utgangspunktet forbudte medisinske
påstander. Legemiddelverkets negativliste er ment som en
veiledning til bransjen og er ikke uttømmende.
Departementet anser det ikke som hensiktsmessig å forskriftsfeste
påstandslister, men er av den oppfatning at en negativliste
vil kunne gi en viss veiledning med hensyn til hvilke påstander
som kan medføre at et produkt kan klassifiseres som et
legemiddel. Det uttales at dagens liste derfor bør videreføres
på en måte som gjør klassifiseringspraksis
lett tilgjengelig for markedets aktører. Det understrekes at
listen bare skal være av veiledende karakter, og at endelig
klassifisering skal skje på grunnlag av en helhetsvurdering
av en rekke forhold.
Det er adgang til å gi tvangsmulkt etter legemiddelloven § 28.
Departementet vil se nærmere på hvordan bruken
av tvangsmulkt kan gjøres mer effektiv, og legge bedre
til rette for bruk av hjemmelen som et ledd i håndhevingen
av regelverket. Slik vil det kunne være mulig å bedre
etterlevelsen av loven også med mindre inngripende sanksjoner.
Departementet mener at domstolen også i framtiden må avgjøre
et eventuelt salgsforbud etter at markedsføringen av et
produkt er brakt i overensstemmelse med legemiddelloven §§ 2
og 20.
Det finnes i dag ingen regulering som gjør det påkrevet å merke
helseprodukter som ikke er legemidler, med advarsler om interaksjoner
med legemidler eller at de ikke er vurdert av legemiddelmyndighetene.
Departementet tilrår at det ikke innføres noen hjemmel
til å påby merking av produkter som ikke er legemidler,
med opplysninger som tar sikte på å skille disse
fra legemidler. Departementet legger til grunn at en slik bestemmelse
vil innebære at legemiddelloven gis anvendelse på et
saksområde som det er mest hensiktsmessig å overlate
til andre myndigheter enn legemiddelmyndighetene å forvalte.
Det framholdes at mer og bedre informasjon om godkjente naturlegemidler,
mer synlig merking av naturlegemidler og bedre kontroll av påstander
om helseprodukter som ikke er legemidler, vil kunne føre
til en økt bevisstgjøring av forbrukerne.
Det foreslås at et produkt som omfattes av legemiddeldefinisjonen
utelukkende på grunn av innholdsstoffene, skal kunne omklassifiseres
til næringsmiddel dersom det etter en konkret vurdering oppfyller
kravene i næringsmiddelloven. Grunnvilkåret for
dette er at produktet ikke må utgjøre noen helsefare
for befolkningen dersom det selges på lik linje med næringsmidler.
Departementet anser det naturlig at dokumentasjonen for at fritt
konsum av aktuelle produkter ikke kan føre til fare eller
ulempe for befolkningens helse, må komme fra rettighetshaveren
eller den part som ønsker omklassifisering, og at næringsmiddelmyndighetene
skal vurdere kvaliteten på den informasjonen og de vurderingene
som gis av søkeren. Etter en slik gjennomgang av dokumentasjonen
skal det gis en tilråding i saken til legemiddelmyndighetene.
Legemiddelloven § 2 gir hjemmel for at nærmere
bestemmelser om krav til dokumentasjon og framgangsmåte
ved søknad kan utformes i forskrift. Departementet foreslår
hjemmel til å kreve avgift eller gebyr i forbindelse med
søknad om omklassifisering.
Departementet foreslår å ta gjenstander (løsøre) bort
fra legemiddelloven § 20 sitt anvendelsesområde
ved å endre ordet "vare" til "stoff, droge eller preparat".
Departementet foreslår videre at lov om medisinsk utstyr § 5
tilføyes et nytt tredje ledd der det framgår at
produkt som ikke er merket i tråd med første og
annet ledd, ikke kan utgis for å være medisinsk utstyr.
Forslaget innebærer at medisinsk utstyr ikke lenger omhandles
i legemiddelloven, men utelukkende i lov om medisinsk utstyr. Forslaget
om å unnta medisinsk utstyr fra anvendelsesområdet
til legemiddelloven § 20 innebærer at
forbrukermyndighetene kan gripe inn mot alle produkter uten riktig
merking (CE-merking) som utgis for å være medisinsk
utstyr, mens Sosial- og helsedirektoratet kan gripe inn mot produkter
med CE-merke som ikke har den påståtte medisinske
effekt.
Sosial- og helsedirektoratet vil få en mer aktiv rolle
i overvåkingen av markedsføringen for medisinsk
utstyr enn det etaten i praksis har i dag, og det vil trolig i større
utstrekning enn i dag bli nødvendig med et samarbeid med
forbrukermyndighetene.
Departementets forslag til videreføring og utvidelse
av dagens ordning for naturlegemidler får økonomiske
og administrative konsekvenser på kort og lang sikt. På kort
sikt vil det føre til en økt søknadspågang
for produkter som allerede er godkjent i våre naboland,
og på lang sikt vil antallet søknader på nye produkter
ligge på et moderat høyere nivå enn i
dag. Konsekvensene blir økt innsats og ressursforbruk fra legemiddelmyndighetenes
side, men samtidig også økte gebyrinntekter. Et
nøyaktig anslag over konsekvensene vil avhenge av den foreslåtte
forskriftsfesting av naturlegemiddelordningen.
Det uttales at den forventede pågang av søknader for
produkter som allerede har markedsadgang som naturlegemidler i Sverige
og Danmark, under visse forutsetninger vil kunne dekkes ved interne
omprioriteringer.
De kvalitative endringene i ordningen vil føre til en økt
arbeidsbyrde i forvaltningen, og departementet anslår det økte
ressursbehovet til å bli mellom ett til to årsverk
og legger til grunn at dette delvis vil bli finansiert gjennom økte
gebyrinntekter.
Departementets forslag om å overføre reguleringen
av markedsføringen av medisinsk utstyr i sin helhet fra
legemiddelloven til lov om medisinsk utstyr vil medføre
behov for å foreta en kontroll og etterprøving
av medisinsk utstyr som er mer omfattende enn tilfellet er etter
dagens praksis. Det vil derfor være grunn til å tro
at saksmengden vil komme til å øke i forhold til
det antall saker som i dag behandles. De administrative og økonomiske
konsekvensene av forslaget vil avhenge av hvor stor saksmengden
kommer til å bli, i hvilken grad forbrukermyndighetene
vil gå aktivt inn i markedet for å lete opp lovbrudd,
og hvor høyt Sosial- og helsedirektoratet finner grunn
til å prioritere arbeidet med medisinske påstander.
Det framholdes at etter dagens praksis prioriteres kun saker der
produkter kan utgjøre en helsefare, og at dersom dette
tilsynsnivået videreføres, vil det trolig ikke være
behov for å tilføre Sosial- og helsedirektoratet ressurser.
Dersom endringen av legemiddelloven § 2 annet ledd
vedtas, vil Statens næringsmiddeltilsyn få et større
ansvar i forbindelse med vurderingen av hva som skal være
legemidler. Det uttales at dette kan innebære et noe større
ressursbehov som eventuelt kan dekkes ved omprioriteringer.
Det uttales videre at økt ressursbehov hos næringsmiddelmyndighetene
for å gjennomføre risikovurderinger vil kunne
dekkes av en søknadsavgift som bør dimensjoneres
i forhold til de kostnadene som er forbundet med å foreta
en gjennomgang av søkerens dokumentasjon samt kostnadene
ved en nøytral risikovurdering av produktet. Avgiftens
størrelse vil departementet eventuelt komme tilbake til
i forbindelse med de årlige budsjettene.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bjarne
Håkon Hanssen, Britt Hildeng, Asmund Kristoffersen og Gunn
Olsen, fra Høyre, Beate Heieren Hundhammer, Bent Høie
og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Fremskrittspartiet,
lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, fra Sosialistisk Venstreparti,
Olav Gunnar Ballo og Sigbjørn Molvik, fra Kristelig Folkeparti, Åse
Gunhild Woie Duesund og Magne Aarøen, og fra Senterpartiet, Ola
D. Gløtvold, viser til at i forbindelse med behandlingen
av Ot.prp. nr. 29 (1998-1999) Om lov om apotek, uttalte en enstemmig
komité følgende i Innst. O. nr. 52 (1999-2000):
"Komiteen viser til at proposisjonen tar opp visse forhold
knyttet til legemiddellovens § 20, som omhandler
forbud mot medisinsk reklame. Det har ifølge proposisjonen
fremkommet synspunkter om at bestemmelsen tolkes for strengt. Det
vises blant annet til at det er fremholdt at Statens legemiddelkontroll anser
påstanden "hjelper mot sår hals" som medisinsk."
Komiteen uttaler på denne bakgrunn i den samme innstillingen
følgende:
"Komiteen vil på bakgrunn av blant annet henvendelsen
fra Bransjerådet for Naturmidler be Regjeringen komme tilbake
til Stortinget med forslag til endring av legemiddellovens § 20,
slik at en kan få en fullstendig gjennomgang av dette feltet."
På denne bakgrunn har Regjeringen i forbindelse med
fremleggelsen av Ot.prp. nr. 55 (2001-2002) lagt frem forslag om
lov om endringer i legemiddelloven og i lov 12. januar
1995 nr. 6 om medisinsk utstyr. Komiteen vil vise
til at proposisjonens sentrale problemstilling er i hvilken grad
bruk av helsepåstander i markedsføringen skal
gjøre et produkt til legemiddel. Dersom et produkt er å betrakte
som legemiddel, må dette forhåndsgodkjennes før
det kan selges, og i den forbindelse reises spørsmålet
om hvilke krav som skal stilles til den dokumentasjonen som må fremlegges
i forbindelse med kontrollen. Komiteen vil vise til
at denne problemstillingen er selve kjernen i den konflikt som en
ser utspille seg mellom Bransjerådet for Naturmidler på den
ene siden og de statlige myndigheter og skolemedisinerne på den
andre.
Slik komiteen ser det, drøfter departementet seg
gjennom en rekke sentrale problemstillinger som omhandler den delen
av dette markedet som knytter seg til de produkter som er å anse
som et legemiddel. På dette området foretar en
også en gjennomgang av den politikk som føres
på dette området i land det er naturlig å sammenligne
oss med. Komiteen vil imidlertid påpeke
at omsetningen av det som kan kalles naturlegemidler eller produkter
som eventuelt kan oppfylle de krav til dokumentasjon som stilles,
bare er en liten del av det markedet som omhandler salg av naturmidler. Komiteen vil
vise til at det fra naturmiddelbransjens side er ønskelig
med en lovgivning som i betydelig større grad enn i dag åpner
for en større adgang til å kunne nytte helsepåstander
i markedsføringen av et produkt uten at dette dermed er å anse
som et legemiddel. Komiteen vil vise til at hvorvidt
et produkt er å anse som et legemiddel eller ikke, fremkommer
av om det gjeldende produkt faller inn under legemiddelloven § 2.
Ethvert produkt som konsumeres, reguleres enten av næringsmiddellovgivningen
eller av legemiddellovgivningen. Proposisjonen viser også til
at den norske bestemmelsen i legemiddelloven § 2
i det alt vesentlige samsvarer med Direktiv 2001/83/EF,
som omhandler definisjoner på bl.a. legemidler.
Komiteen har merket seg at departementet har foretatt
en gjennomgang av de problemstillinger som knytter seg til markedsføring
av produkter med helsepåstander. I den forbindelse foreslo
departementet i det høringsutkastet som ble sendt ut i
forbindelse med forarbeidet til proposisjonen, at dagens § 2
i legemiddelloven ble gitt et nytt annet ledd som var som følger:
"I vurderingen etter første ledd skal det særlig legges
vekt på i hvilken grunn ivaretakelsen av folkehelsehensyn
gjør det nødvendig med en forhåndskontroll
av varers effekt eller sikkerhet."
Departementet har imidlertid kommet til den konklusjon, etter
at høringsuttalelsene er blitt gjort kjent, at dette ikke
er en hensiktsmessig endring å gjøre i legemiddelloven § 2.
Proposisjonen tar videre for seg ulike alternative forslag til løsninger
hva angår markedsføring med helsepåstander,
og da med tanke på eventuelt behov for å endre
selve legemiddeldefinisjonen. Alle disse alternativene tar for seg problemstillingen
om det skal kunne tillates sagt mer om produktenes helsefremmende
eller behandlende effekt enn det som er tilfelle i dag. Komiteen vil vise
til at de alternativene som har blitt vurdert, er følgende:
1. Innføring av en ny godkjenningsordning
for helseprodukter som ikke regnes som legemidler. (Anbefales ikke
av departementet.)
2. Unnta ufarlige stoffer fra legemiddeldefinisjonen. (Anbefales
ikke av departementet.)
3. Bare produkter som utgis for å virke mot alvorlige
lidelser skal regnes som legemidler. (Anbefales ikke av departementet.)
4. Privat kontrollordning. (Anbefales ikke av departementet.)
5. Endre begrepet "påvirke fysiologiske funksjoner".
(Anbefales ikke av departementet.)
6. Tillate alle påstander som ikke omhandler helbredelse,
lindring eller forebyggelse av helse. (Anbefales ikke av departementet.)
Komiteen har merket seg de høringsuttalelser som
Bransjerådet for Naturmidler har kommet med i forbindelse
med proposisjonens høringsutkast, samt den informasjon
som fremkom gjennom Bransjerådet for Naturmidlers høring
i komiteen.
Det er etter komiteens mening viktig at den enkelte
person blir gitt de beste muligheter til selv å kunne ta
vare på sin helse på en best mulig måte.
Det er derfor viktig å merke seg de senere års
formidable økninger når det gjelder salg av naturmidler
i Norge. I en rekke tilfeller er dette preparater som det fra butikkenes
side ikke er tillatt å informere om hva de er ment å hjelpe
mot, da dette vil medføre at de vil være å betrakte
som legemidler. Komiteen er av den mening at forslaget
til endring av legemiddelloven § 2 ikke er til
hinder for at det kan bli gitt mulighet til å kunne gi
bedre informasjon til forbruker hva angår naturmidler,
da markedsføringsproblematikken omhandles i § 20.
Den foreslåtte endringen av § 2 annet ledd
er ment å være som en sikkerhetsventil for de
tilfellene der Statens legemiddelverk klassifiserer et produkt som
legemiddel, men rettighetshaverne ønsker å selge
produktet som et næringsmiddel. Endringen i § 2
annet ledd åpner for at en slik omklassifisering kan finne
sted så lenge de kriterier som fremkommer av § 2
annet ledd bokstav a og b, er oppfylt. Komiteen er
enig i denne lovendringen. Komiteen er også enig
i at det er Statens legemiddelverk som skal fatte vedtak i de saker
som omfattes av annet ledd.
Komiteen er av den oppfatning at med den økningen
vi ser når det gjelder salg og forbruk av naturmidler og
naturlegemidler, så er det viktig at Statens legemiddelverk
innehar den nødvendige kompetanse på dette feltet
slik at både kundenes, myndighetenes og bransjens interesser
blir ivaretatt på en tilfredsstillende måte. Komiteen mener
at kunden skal kunne få tilstrekkelig og god informasjon
om et produkt uten at det dermed automatisk er å betrakte
som et legemiddel. Dette er en problemstilling som det skulle være
mulig å løse uten at det trengs ytterligere lovendringer
til i denne omgang.
Komiteen ber derfor om at Helsedepartementet foretar
en gjennomgang av den såkalte gjeldende påstandsliste
om hva som er å anse som en medisinsk påstand.
Denne gjennomgangen bør foretas av et bredt sammensatt
utvalg.
Komiteen mener at hensikten med denne gjennomgangen
må være å få til en bedre praksis
med hensyn til hva det kan informeres om, når det gjelder naturmidler.
Komiteen er også opptatt av at Statens
legemiddelverk innehar den tilstrekkelige kompetanse på dette
området til enhver tid, og ser det på denne bakgrunn
som hensiktsmessig at det vurderes opprettet en egen avdeling for
naturmidler i Statens legemiddelverk. Slik komiteen ser
det, vil dette også kunne være med på å skape
en større forståelse mellom myndighetenes avgjørelser
og bransjens ønsker.
Komiteen er opptatt av at de som ønsker å kjøpe
naturmidler, på en egnet måte skal kunne få informasjon
om et produkt uten at dette dermed automatisk klassifiserer dette
som et legemiddel. Det er viktig, slik komiteen ser
det, at kunden blir gitt god informasjon samtidig som at en er sikker
på at det er trygge produkter. På denne bakgrunn
ber komiteen om at det blir vurdert innført
en ordning med forhåndsgodkjenning av naturmidler lagt
til en eventuell ny avdeling for naturmidler i Statens legemiddelverk.
Komiteen har merket seg at blant annet Farmasiforbundet,
Legemiddelindustriforeningen, Norges Apotekerforening og Forbrukerrådet
stiller seg positive til en merking av naturmidler som viser forbruker
at dette ikke er legemidler. Etter komiteens syn
vil det være i forbrukernes interesse at naturmidler merkes.
En type merking kan etter komiteens syn være: "Dette er ikke et legemiddel. Kontakt lege dersom
tilstanden vedvarer."
Komiteen er kjent med at den alt overveiende andel
av de produktene som i dag omsettes som naturmidler, defineres som
næringsmidler og dermed ligger under Næringsmiddeltilsynet.
Samtidig framstår produktene for forbruker som legemidler,
særlig begrunnet i form og markedsføring. Dermed
burde mange av disse produktene etter komiteens syn naturlig
høre hjemme under Legemiddelverkets tilsyn.
Kontroll med naturmidler bør etter komiteens syn
organiseres annerledes enn i dag, og en hensiktsmessig måte å gjøre
dette på kan etter komiteens syn være å bygge
opp en egen avdeling under Legemiddelverket for denne typen produkter,
der egenskaper produktet påstås å ha,
etterprøves ut fra produsentens henvisning til tilgjengelig
dokumentasjon. Dersom slik dokumentasjon ikke foreligger, kan én type
produktinformasjon være: "Dokumentert
effekt foreligger ikke."
Komiteen vil vise til at Norsk register for Naturmidler
(NONA) besitter fagkompetanse på området, inkludert
et system for kontroll av produkter, som vil kunne nyttiggjøres
innenfor en endret godkjenningsstruktur for naturmidler.
Komiteen merker seg at det i proposisjonen legges
opp til en innstramming av regelverket, der det åpnes for
en gjennomgang av den såkalte urtelisten, der urter som
antas å ha en medisinsk virkning, er ment fjernet.
Etter komiteens syn blir konsekvensen av en slik
tilnærming en større grad av uforutsigbarhet når det
gjelder omsetning av naturmidler og kosttilskudd, enn dersom det
i stedet stilles krav til informasjon om hvordan produktet er ment
brukt, hvilken helseforebyggende effekt det er ment å ha,
og i så fall hvilken dokumentasjon for en slik effekt som
foreligger.
Med den store utbredelsen slike produkter allerede har, er det
etter komiteens syn rimelig å anta at manglende
produktinformasjon i kombinasjon med krav til ikke-effekt heller
vil øke enn redusere innslaget av useriøse aktører
på dette markedet, fordi det dermed vil være nærmest
umulig for forbruker å skaffe seg informasjon om de produkter
som er i omsetning. Etter komiteens syn vil en konsekvens
av manglende produktinformasjon i kombinasjon med krav til manglende
effekt kunne være at en stadig større andel av
produktene blir omsatt via postordre og Internett. Det ønskelige
vil etter komiteens syn være at omsetningen
skjer via lokal forhandler som vil måtte ta ansvar overfor
kunden ved eventuelle reklamasjoner.
Komiteen viser til merknadene og til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak til lov
om endringer i lov om legemidler m.v. (legemiddellloven) og i lov om medisinsk utstyr
I
I lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler m.v. (legemiddelloven) gjøres følgende endringer:
§ 2 nytt annet ledd skal lyde:
Legemiddel kan etter søknad omklassifiseres til næringsmiddel dersom:
a) legemidlet ikke utgis for å brukes til å forebygge, lege eller lindre sykdom, sykdomssymptomer eller smerter eller påvirke fysiologiske funksjoner hos mennesker, eller til ved innvortes eller utvortes bruk å påvise sykdom, og
b) søkeren dokumenterer at det er godtgjort at varen kan selges som næringsmiddel uten fare eller ulempe for forbrukeres helse.
§ 2 nytt tredje ledd skal lyde:
Statens legemiddelverk innhenter de nødvendige uttalelser fra næringsmiddelmyndighetene og avgjør om dokumentasjonskravet i annet ledd er oppfylt.
Nåværende annet, tredje og fjerde ledd blir nytt fjerde, femte og sjette ledd.
§ 10 tredje ledd skal lyde:
I forskriftene kan fastsettes avgifter for å dekke utgifter ved søknad om markedsføringstillatelse, kontroll og undersøkelser m.v. av farmasøytiske spesialpreparater samt utgifter ved søknad om omklassifisering etter § 2 annet ledd.
§ 20 første ledd skal lyde:
Det er forbudt i reklame eller lignende, ved tekst eller bilder, direkte eller indirekte, å gi uttrykk for at stoff, droge eller preparat som ikke er legemiddel anbefales som middel til å forebygge, lege eller lindre sykdom, sykdomssymptomer eller smerter eller påvirke fysiologiske funksjoner hos mennesker eller dyr. Når særlige grunner foreligger, kan departementet gjøre unntak fra denne bestemmelse.
II
I lov 12. januar 1995 nr. 6 om medisinsk utstyr gjøres følgende endringer:
Overskriften i § 5 skal lyde:
Merking og markedsføring.
§ 5 nytt tredje ledd skal lyde:
Produkt som ikke er merket i tråd med første og annet ledd, kan ikke utgis for å være medisinsk utstyr.
Nåværende tredje ledd blir nytt fjerde ledd.
III
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
Oslo, i sosialkomiteen, den 12. desember 2002
John I. Alvheim |
Harald T. Nesvik |
Åse Gunhild Woie Duesund |
leder |
ordfører |
sekretær |