Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sylvia Brustad, Knut Werner Hansen og Rolf Terje Klungland, fra Høyre, Øyvind Halleraker, Siri A. Meling og Leif Frode Onarheim, fra Fremskrittspartiet, Øyvind Korsberg og Øyvind Vaksdal, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H. Langeland og Ingvild Vaggen Malvik, fra Kristelig Folkeparti, Ingmar Ljones og lederen Bror Yngve Rahm, og fra Senterpartiet, Inger S. Enger, bifaller forberedelsene til norsk ratifikasjon av Århuskonvensjonen om tilgang til miljøinformasjon, allmennhetens deltakelse i beslutningsprosesser og adgang til klage og domstolsprøving på miljøområdet. Komiteen viser til at Århuskonvensjonen er i tråd med Agenda 21 og etablerer ethvert menneskes rett til å leve i et rent miljø, og erkjenner at demokratiske beslutningsprosesser er en forutsetning for bærekraftig utvikling. Konvensjonen fokuserer på kommunikasjon mellom befolkning og myndigheter i en demokratisk prosess. Århuskonvensjonen stadfester nålevende og framtidige generasjoners rett til å leve i et miljø som er forenlig med menneskers helse og velbefinnende. Gjennom å koble miljø- og menneskerettigheter blir Århuskonvensjonen noe mer enn en miljøkonvensjon. Mens en tidligere så på miljøinformasjon som et virkemiddel i miljøpolitikken, betraktes den nå som en rettighet for enkeltindividet.
Komiteen viser til at Århuskonvensjonen bygger på tre pilarer: 1) rett til miljøinformasjon, 2) rett til å delta i beslutningsprosesser som berører miljøet, og 3) rett til å få overprøvd miljøbeslutninger av en domstol eller et annet uavhengig og upartisk organ. Komiteen understreker at i denne sammenheng er de tre pilarene gjensidig avhengige av hverandre. Oppdatert miljøinformasjon er viktig for forståelse av miljørelaterte problemstillinger. Informasjon er ikke minst nødvendig for å kunne delta i beslutningsprosesser om miljø. Retten til å overprøve beslutninger styrker de to andre pilarene gjennom å sikre at disse faktisk overholdes. Dersom relevant informasjon ikke har vært tilgjengelig og/eller beslutninger ikke har fulgt en tilfredsstillende prosedyre, skal dette kunne klages inn for en domstol.
Komiteen viser til at allmennhetens rett til miljøinformasjon er fastsatt i Grunnloven § 111 b, og er tilfreds med at Regjeringen nå følger opp denne grunnlovsbestemmelsen gjennom forslaget til ny lov om miljøinformasjon.
Komiteen mener det er viktig at folk får en større mulighet til å ta personlige kunnskapsbaserte valg som bidrar til et bedre miljø, og mulighet til å påvirke samfunnsutviklingen som miljøbevisste forbrukere og med kontroll av offentlige myndigheter.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser i denne sammenheng til arbeidet med Lokal Agenda 21. Flertallet viser videre til at Regjeringen har varslet at den arbeider med en Nasjonal Agenda, og at den legges fram i forbindelse med budsjettforslaget for 2004, slik Regjeringen har foreslått.
Flertallet viser til at lov om miljøinformasjon legger opp til at flere virksomheter kan gå sammen om å oppfylle informasjonsplikten. Dette kan for eksempel gjennomføres ved at det bransjevis gis uttømmende miljøinformasjon, dersom den er dekkende.
Flertallet viser videre til at innføringen av lovendringene kun innebærer en passiv informasjonsplikt, det vil si rett til å få informasjon på forespørsel. Flertallet viser til at departementet skriver (på side 34 i proposisjonen):
"Dersom man skulle ønske å utvikle mer aktive informasjonsplikter, ville det kreve grundig utredning av samlet virkemiddelbruk, blant annet hvilken handlefrihet man har nasjonalt uten å komme i konflikt med det internasjonale handelsregelverket, og forholdet mellom nasjonal og internasjonal regulering mer generelt. På dette tidspunkt er det derfor et stykke frem til at disse spørsmålene er modne for lovregulering."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det allerede er etablert merkeordninger som kan informere om produkter, men mener det er behov for en forbedring av disse virkemidlene og en mer aktiv bevisstgjøring av forbrukerne. Disse medlemmer ber om at Regjeringen setter igang en slik utredning som de mener kreves for å utvikle mer aktive informasjonsplikter, herunder merking av produkter, bedre informasjon i salgsleddet og lignende. Disse medlemmer ber videre om at Regjeringen i statsbudsjettet for 2004 melder tilbake hvordan arbeidet med dette skal legges opp.
Disse medlemmer vil imidlertid understreke at lovfestingen av retten til miljøinformasjon og retten til å delta i beslutningsprosesser som berører miljøet, også blir fulgt opp gjennom konkrete tiltak slik at lovendringen faktisk fører til at folk kan ta mer aktive miljøvalg og delta i beslutningsprosesser som berører miljøet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at hensynet til allmennhetens krav på miljøinformasjon må kombineres med andre viktige hensyn som bedriftenes rett til å skjerme opplysninger om produksjonsmetoder og produktsammensetning innsyn fra konkurrerende bedrifter, mindre byråkrati og å unngå belastende rapporteringsplikt for bedriftene. Flertallet viser til høringsrunden på NOU 2001:2 "Retten til miljøopplysninger" og de innsigelser som fremkom der.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti er glad for at Regjeringen i sitt lovforslag har tatt høringsrunden og den informasjon som der kom frem på alvor, og ivaretar hensynet til bedriftenes rett til å skjerme sensitiv informasjon om produksjonsmetoder og produktsammensetning.
Disse medlemmer vil understreke at rett til miljøinformasjon, slik lovforslaget legger opp til det, i utgangspunktet innebærer rett til tilgang på informasjon som allerede foreligger av andre lovpålagte hensyn, for eksempel årsberetning, forurensingsloven og produktkontrolloven, og at rett til miljøinformasjon ikke innebærer noen utredningsplikt verken for private bedrifter eller offentlige myndigheter. Disse medlemmer er derfor glad for at forslaget i NOU 2001:2 om å pålegge offentlige myndigheter utredningsplikt i forhold til miljøinformasjon ikke er tatt med i lovforslaget. Dette er i samsvar med informasjon som kom frem i høringsrunden på NOU 2001:2. En slik utredningsplikt ville ført til betydelig økt offentlig byråkrati, og strider mot disse medlemmers ønske om en enklere forvaltning.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at en generelt skal være forsiktig med å pålegge virksomheter større byrder enn det som er nødvendig for å oppfylle samfunnsmessige behov på en tilfredsstillende måte. Flertallet viser til at dette særlig gjelder små og mellomstore bedrifter.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener at små og mellomstore bedrifter ikke bør pålegges vesentlig ytterligere rapporteringsplikt utover det som allerede følger av andre lovpålagte hensyn, og er glad for at lovforslaget imøtekommer dette. Det må sørges for at miljøvernforvaltningen, særlig gjennom Klagenemnda for miljøinformasjon sitt arbeid, følger nøye de virkninger loven får for spesielt små og mellomstore bedrifter. Dersom pliktene i loven viser seg å innebære urimelige og utilsiktede byrder for disse, må miljøvernforvaltningen komme tilbake med forslag til hvordan dette bør løses.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil advare mot misbruk, og ber derfor om at miljøvernforvaltningen spesielt må være oppmerksom på slik aksjonsvirksomhet hvor bedrifter blir forespurt om informasjon gjentatte ganger over kort tidsrom fra samme interessenter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det er innvendt at informasjon fra private rettssubjekter kan være spesielt byrdefullt fordi særlig små og mellomstore bedrifter har begrensede ressurser. Disse medlemmer vil påpeke det prinsipielle utgangspunktet om rett til å kreve informasjon hos private. Disse medlemmer viser videre til at virksomheter allerede i henhold til gjeldende rett er pålagt kunnskapsplikter om sin miljøpåvirkning. Dette gjelder bl.a. regnskapslovens regler om miljørapportering i årsberetningen og kravene til internkontroll i henhold til internkontrollforskriften. Når det gjelder jordbruket viser disse medlemmer til arbeidet med planleggings- og dokumentasjonssystemet for kvalitet i varekjeden, KSL-systemet (kvalitetssikring i landbruket) som er planlagt innført fra 2003, og vil danne et godt grunnlag for å sikre de nødvendige miljøopplysninger fra jordbrukssektoren. Disse medlemmer forutsetter at departementet gjennom samarbeid med næringsorganisasjonene for små og mellomstore bedrifter legger best mulig til rette for at de kan oppfylle plikten til å gi miljøinformasjon uten at dette påfører dem unødig mye ekstraarbeid.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at et meget viktig organ for å sikre deltagelse i beslutningsprosesser er offentlige høringer. Dette sikres i lovforslagets § 20. Slik forslaget imidlertid foreligger inneholder det et vesentlighetskriterium for kravet til høring. Dette innebærer en skjønnsmessig kvalifisering av hva som har eller kan ha betydning for miljøet før en eventuell høring. Disse medlemmer mener dette er uheldig idet det nettopp i en høring skal og vil fremkomme ulike syn på hvorvidt regelverk, planer eller programmer har vesentlige konsekvenser for miljøet. Disse medlemmer mener det i unnlatelseskriteriene i annet ledd a) til d) er tatt tilstrekkelig høyde for å ikke skulle måtte gjennomføre høringer. Et ytterligere vesentlighetskriterium vil redusere allmennhetens rett og mulighet til å få informasjon for å kunne delta og påvirke den offentlige debatten. Disse medlemmer ønsker at allmennheten så bredt som mulig skal kunne påvirke offentlige myndigheter gjennom offentlig debatt og at loven ikke skal inneholde et vesentlighetskriterium. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"I miljøinformasjonsloven skal § 20 annet ledd første punktum lyde:
For regelverk, planer eller programmer som kan ha konsekvenser for miljøet, skal det gjennomføres en offentlig høring."
"I plan- og bygningsloven gjøres følgende endring:
§ 33-13 første ledd første punktum skal lyde:
Ved saker om omgjøring eller fornyet behandling av en konsesjon eller en tillatelse for tiltak som kan ha virkninger for miljø, naturressurser eller samfunn, skal det gjennomføres en offentlig høring."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at proposisjonen inneholder en grundig drøfting av forholdet mellom miljøinformasjonsloven og produktkontrollloven. Flertallet viser til at departementet foreslår en todeling, der miljøinformasjonsloven er den generelle loven og dens bestemmelser gjelder i utgangspunktet alle produkter, inklusive produkter som faller inn under produktkontrollovens områder. Dersom produkter som faller inn under produktkontrollovens område - dvs. produkter som kan medføre helseskade eller miljøforstyrrelse - produseres eller brukes i en virksomhet, har allmennheten rett til informasjon om dette. Men dersom spørsmål direkte gjelder det enkelte produkts egenskaper, virkninger, innhold mv., vil slik "produktspesifikk" informasjon reguleres etter de to foreslåtte nye §§ 9 10 i produktkontrolloven.
Flertallet foreslår:
"§ 3 annet ledd strykes."
Flertallet viser til at informasjonsplikten vedrørende helseskader eller miljøforstyrrelser som produksjon og distribusjon av produkter eller tjenester forårsaker, samt åpenhet om alle ledd i verdikjeden, bør gjelde likt for alle produkter og tjenester omsatt og forbrukt i Norge. Dette vil sikre norske bedrifter og forbrukere trygghet i at de får lik informasjon om alle produkter og tjenester de benytter. Samtidig vil man unngå at eventuelle strengere krav i Norge vil påføre norske produsenter en ulempe i forhold til produkter og tjenester som helt eller delvis er produsert i utlandet.
Flertallet viser i denne forbindelse til forslaget til § 16 der det heter:
"Rett til miljøinformasjon etter første ledd gjelder også påvirkning på miljøet som følge av produksjon eller distribusjon av produkt utenfor Norges grenser i den grad slik informasjon er tilgjengelig. Virksomheten skal rette forespørsel til foregående salgsledd dersom dette er nødvendig for å besvare kravet."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser i denne forbindelse til endring av produktkontrolloven § 10 og § 16 annet ledd i lovforslaget til miljøinformasjonsloven hvor det utover de rimelige begrunnelsene for å avvise krav om informasjon gjøres et spesielt forbehold hvor produksjon og distribusjon skjer utenfor Norges grenser. Disse medlemmer mener at de generelle forbeholdene er tilstrekkelige og at det bør være like krav til informasjon uavhengig av verdikjedens sammensetning. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"I produktkontrolloven gjøres følgende endring:
§ 10 tredje ledd første punktum skal lyde:
Rett til informasjon i henhold til første ledd bokstav d gjelder også informasjon om virkninger på miljøet som følge av produksjon eller distribusjon av produkt utenfor Norges grenser."
"I miljøinformasjonsloven skal § 16 annet ledd første punktum lyde:
Rett til miljøinformasjon etter første ledd gjelder også påvirkning på miljøet som følge av produksjon eller distribusjon av produkt utenfor Norges grenser."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til lovforslagets § 19 om klage. Forbrukerrådet påpekte i høringen at sammensetningen av Klagenemnda omtalt i tredje og fjerde ledd er det uklart hvordan forskjellige interessenter vil bli representert. Disse medlemmer påpeker videre at det offentlige både som innkjøper og som premissleverandør for næringsutvikling spiller en viktig rolle for økt åpenhet omkring miljøinformasjon og etablering av bedre rammebetingelser for miljøinformasjon som for eksempel Grønn Stat og miljøsertifisering. Disse medlemmer vektlegger at Klagenemnda må sammensettes så bredt som mulig og fremmer derfor følgende forslag:
"I miljøinformasjonsloven skal følgende bestemmelser lyde:
§ 19 tredje ledd siste punktum:
Klagenemnda sammensettes som følger: To av medlemmene skal ha bakgrunn fra privat næringsliv, ett skal ha bakgrunn fra offentlig innkjøp eller det statlige virkemiddelapparatet for næringsutvikling og de tre andre fra henholdsvis en miljøvernorganisasjon, en forbrukerorganisasjon og ett medieorgan.
§ 19 fjerde ledd:
Ved behandling av den enkelte sak skal Klagenemnda bestå av leder eller nestleder og to medlemmer med annen bakgrunn enn leder eller nestleder."
Videre er disse medlemmer opptatt av at Klagenemndas vedtak fortløpende offentliggjøres blant annet gjennom Lovdata. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"I miljøinformasjonsloven skal § 19 femte ledd lyde:
Avgjørelser fra Klagenemnda treffes ved alminnelig flertall i skriftlig grunngitt vedtak og offentliggjøres, etter nærmere regler fastsatt av Kongen."
Disse medlemmer viser til LOs kommentar i høringsuttalelsen hvor det reises spørsmål om mangel på sanksjoner. Lovforslaget mangler regler for straffeansvar. Disse medlemmer ser at dette kan være uheldig, idet fravær av sanksjonsmuligheter kan begrense oppfølging av lovens intensjon. Hovedformålet med loven er å sikre allmennheten tilgang på miljøinformasjon, og disse medlemmer viser til at regler for straffeansvar bør være en del av loven for å begrense bevisste forsøk på å unngå å formidle slik informasjon. Disse medlemmer vil også vise til at mangel på sanksjonsmulighet kan være et signal om at plikten til å gi miljøinformasjon ikke vektes særlig tungt.
Disse medlemmer ber Regjeringen følge utviklingen på dette området nøye, herunder vurdere effekten av de foreslåtte endringene av tvangsfullbyrdelsesloven, og eventuelt komme tilbake med forslag om sanksjoner dersom det viser seg vanskelig å håndheve plikten til å gi miljøinformasjon.
Komiteen er opptatt av at lov om miljøinformasjon får virke en periode for å se at den fungerer etter sitt formål. Komiteen ber derfor Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en samla evaluering av lov om miljøinformasjon. Evalueringen bør skje etter at Klagenemnda har vært i funksjon i to år.
Komiteen fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gjennomføre en samla evaluering av lov om miljøinformasjon etter at Klagenemnda har vært i funksjon i to år."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til § 6 Betaling i lovforslaget og miljøvernministerens svar i brev av 20. desember 2002 til flertallet. Flertallet understreker at tilgangen til miljøinformasjon skal være kostnadsfri. Flertallet viser til at det påligger det offentlige og virksomheter en kunnskapsplikt om miljøforhold som definert i § 2.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti anser at innsamling, systematisering, tilrettelegging og sammenstilling av miljøinformasjonen er en del av denne kunnskapsplikten, og at det således ikke skal kunne kreves betaling for dette. Videre anser disse medlemmer at det heller ikke kan kreves betaling for opplysninger eller materiell som er nødvendig for å sette miljøinformasjonen inn i en konkret sammenheng eller situasjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet er enig i at Århuskonvensjonen ratifiseres og at lovverket tilpasses slik at dette kan skje. Disse medlemmer er derimot ikke enig i at norsk lovgivning skal gå vesentlig lengre på dette området enn nødvendig for å ratifisere konvensjonen og enn det en har forstått at de fleste EU-land vil legge seg på.
Disse medlemmer minner om at deler av næringslivet er hardt pressa og mener en generelt skal være svært forsiktig med å pålegge virksomheter større byrder enn det som er nødvendig for å oppfylle samfunnsmessige behov på tilfredsstillende måte. En kan ikke se at er gitt tilstrekkelig begrunnelse i proposisjonen for den foreslåtte merbelastningen. Det er i liten grad belyst de ekstra plikter lovforslaget innebærer for næringslivet og som konkurrenter i andre land ikke har. Det er heller ikke lagt vekt på at lovforslaget bryter sterkt med de politiske intensjonene om at det skal bli enklere å drive næringsvirksomhet her i landet.
Disse medlemmer peker på at lovforslaget innebærer at det med svært begrensa unntak foreligger en forpliktelse til å gi alle opplysninger som enhver måtte finne det for godt å be om. I § 2 defineres miljøinformasjon til å omfatte: faktiske opplysninger og vurderinger om miljøet og om faktorer som påvirker eller kan påvirke miljøet, herunder planlagte og iverksatte tiltak eller aktiviteter i miljøet, produkters egenskaper eller innhold, forhold ved drift av virksomhet, og administrative avgjørelser og tiltak, herunder enkeltavgjørelser, avtaler, regelverk, planer, strategier og programmer, samt tilhørende analyser, beregninger og forutsetninger. Samla sett innebærer bestemmelsen et betydelig inngrep i eiers rådighet over egen virksomhet og eiendom.
Disse medlemmer peker på at tusenvis av små virksomheter, både innen primærnæringene og ellers, mangler administrasjonskapasitet til å oppfylle krava i loven. Loven setter også forbud mot å ta betalt for arbeidet med å framskaffe og gi ut slik informasjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har merket seg at lovforslaget i utgangspunktet skal være en tilpasning til Århuskonvensjonen. Denne konvensjonen gjelder det offentliges plikt til å gi miljøinformasjon, allmennhetens rett til deltakelse i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet, samt adgang til klage og domstolprøving på miljøområdet.
Disse medlemmer mener at Regjeringens lovforslag går betydelig lenger enn hva som er nødvendig for å følge opp Århuskonvensjonen. Etter lovforslaget skal ikke plikten til å gi miljøinformasjon bare gjelde det offentlige, men også all privat virksomhet. Dette er etter disse medlemmers mening en særnorsk oppfølging av konvensjonen. Som eksempel kan nevnes at verken gjeldende eller forslag til nytt miljøinformasjonsdirektiv i EU pålegger privat virksomhet å gi slik informasjon.
Lovforslaget innebærer at norsk næringsliv pålegges enda et særnorsk krav, noe disse medlemmer er svært skeptiske til. Plikten til å måtte besvare ethvert spørsmål av miljømessig art vil kunne føre til betydelige kostnader i store deler av norsk næringsliv. Dette kan bidra til å svekke norsk næringslivs konkurranseevne i forhold til konkurrenter i andre land som ikke har tilsvarende krav til sin virksomhet.
Disse medlemmer mener det vil være kostnadskrevende både for det offentlige og for næringslivet å måtte besvare mer eller mindre intrikate spørsmål om miljø etter de krav loven stiller. Plikten til å utlevere miljøinformasjon går nemlig ut over rene faktaopplysninger som virksomheten har. Det vil også kunne kreves sammenstillinger av data og vurderinger. For ikke-byråkrater blir dette selvsagt enda vanskeligere, og for en god del enkeltmennesker som driver næring vil det bli bort i mot umulig å oppfylle lovens krav. Lovforslaget vil generelt pålegge norsk næringsliv betydelige kostnader, og vil spesielt ramme små og mellomstore bedrifter. Det er i Regjeringens lovforslag ikke lagt særlig vekt på denne merbelastningen for næringslivet, og det er heller ikke lagt vekt på at dette lovforslaget bryter sterkt med alle politiske intensjoner om at det skal bli enklere å drive næringsvirksomhet i landet.
Disse medlemmer mener det er grunn til å peke på at norsk næringsliv generelt er positive til åpenhet om miljøinformasjon i sin virksomhet. Hensynet til markedet tilsier at dette er fornuftig. Dette gjør behovet for en detaljert og altomfattende lovpålagt plikt enda mer unødvendig.
Disse medlemmer mener på bakgrunn av dette at plikten for private virksomheter til å gi miljøinformasjon tas ut av loven.
Disse medlemmer vil stemme imot § 5 annet ledd og kapittel 4 miljøinformasjon om virksomhet. Disse medlemmer vil også gå mot forslag om ny § 10 i produktkontrolloven.
Disse medlemmer foreslår:
"I miljøinformasjonsloven skal følgende bestemmelser lyde:
§ 4:
Loven gjelder for norske offentlige organer i Norge.
Kongen kan bestemme at loven helt eller delvis skal gjelde for offentlige organer og virksomheter på Svalbard og Jan Mayen.
§ 9:
Enhver virksomhet som omfattes av kapittel 3, plikter å ha kunnskap om forhold ved virksomheten, herunder deres innsatsfaktorer og produkter, som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning på miljøet."
Komiteens medlem fra Senterpartiet kunne ønska at lovforslaget ble begrensa til bare å gjelde retten til miljøinformasjon som det offentlige er i besittelse av, og ikke at det også skal omfatte private virksomheter. Det er dette Århuskonvensjonen legger opp til, det ville dessuten dekka opp det alt vesentlige av miljøinformasjon som allmennheten kan ha interesse av. Siden det oppfattes som usannsynlig å nå fram med et slikt forslag i den fasen som arbeidet nå er inne i, går dette medlem inn for mer moderate, men nødvendige endringer for å redusere belastningen for næringslivet og som i tilstrekkelig grad tar hensyn til at loven skal fungere i praksis. For det første må det fastsettes en nedre grense slik at små virksomheter ikke omfattes av loven. Det kan da være hensiktsmessig å benytte en eksisterende definisjon fra lovverket, for eksempel fra lov om årsregnskap mv. (regnskapsloven). For det andre bør informasjonsplikten strammes inn ved å formulere om noen av lovparagrafene.
Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:
"I miljøinformasjonsloven skal § 5 andre ledd lyde:
Bestemmelsene i kapittel 4 kommer til anvendelse på all annen offentlig virksomhet. Det samme gjelder for privat næringsvirksomhet og annen organisert virksomhet som er regnskapspliktig etter lov om årsregnskap."
Dette vil unnta private enkeltmannsforetak som samlet har eiendeler med verdi under 20 mill. kroner eller færre enn 20 ansatte, mens bl.a. aksjeselskaper, statsforetak, økonomiske foreninger omfattes av loven.
Videre vil dette medlem foreslå innstramminger i informasjonsplikten og fremmer følgende forslag:
"I miljøinformasjonsloven skal følgende bestemmelser lyde:
§ 2 første ledd punkt b:
§ 9:
Enhver virksomhet som omfattes av kapittel 3 eller 4, plikter å ha kunnskap om forhold ved virksomheten, herunder dens innsatsfaktorer og produkter, som kan medføre en vesentlig påvirkning på miljøet.
§ 16 første ledd:
Enhver har rett til miljøinformasjon fra virksomhet nevnt i § 5 annet ledd om forhold ved virksomheten, herunder dens innsatsfaktorer og produkter, som kan medføre en vesentlig påvirkning på miljøet."