2.1 Fylkesmannens ansvar

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Eirin Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre, Afshan Rafiq, lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, Dagrun Eriksen og Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Ola T. Heggem, vil understreke at staten har et overordnet ansvar for barnevernet. Fylkesmannen skal føre tilsyn med barnevernsvirksomheten i de enkelte kommuner og institusjoner. Fylkesmannen skal både veilede og kontrollere, samt føre tilsyn med private og offentlige barnevernsinstitusjoner og med det kommunale barnevern.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er opptatt av å styrke tilsynet med barnevernet. Dette er avgjørende for å sikre rettssikkerheten i barnevernssaker. Disse medlemmer mener derfor at fylkesmannen må få instruksjonsmyndighet overfor det kommunale barnevernet. Det er også viktig at fylkesmannen får adgang til å overprøve de faglige vurderingene.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen vurdere og komme tilbake med forslag til lovendring der fylkesmannen gis instruksjonsmyndighet overfor det kommunale barnevernet. Fylkesmannen gis også adgang til å overprøve de faglige vurderingene til barnevernet."

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ser behovet for at fylkesmannen foretar en analyse av kvaliteten på de tiltak som iverksettes - enten ved at det opprettes en kvalitets­sikringsgruppe eller ved at departementet foretar stikkprøver.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener at fylkesmennenes tilsyn med kommunene på barnevernsområdet er viktig. Det er ikke foreslått noen endringer på dette området slik at fylkesmannen fortsatt skal føre tilsyn med kommunenes virksomhet.

Disse medlemmer viser til at fylkesmannen er klageinstans for alle kommunale vedtak om hjelpetiltak etter barnevernloven. Fylkesmannen kan overprøve alle sider ved slike vedtak. Fylkesmannens vedtak i klagesaker vil være bindende for kommunene og vil ha samme virkning som instruksjon. Disse medlemmer mener at en generell instruksjonsrett vil komme i konflikt med fylkesmannens rolle som uavhengig klageinstans. I saker som hører under fylkesnemndas myndighetsområde har fylkesmannen en selvstendig rett til å fremme sak for fylkesnemnda dersom det ikke gjøres fra kommunens side.

Disse medlemmer har også merket seg at når det gjelder de statlige tiltakene vil regionene stå ansvarlig for kvaliteten på disse. I tillegg skal fylkesmannen fortsatt også føre tilsyn med institusjonene. De sentrale statlige myndigheter vil ha det overordnede ansvar for kvaliteten i de fremtidige statlige tiltakene, med statsråden som den øverste ansvarlige.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det er nødvendig for fylkesmannens tilsynsfunksjon i barnevernet i samarbeid med kommuner og regioner, også å ha faglige utviklingsoppgaver i barnevernet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet understreker at godkjenningsordningen og tilsynet må organiseres slik at habiliteten er ivaretatt.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen opprette en statlig godkjenningsordning for barnevernsinstitusjonene."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti går inn for at barn får rett til barnevernstjenester.

2.2 Fylkesnemndene

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener ordningen med fylkesnemndene fungerer godt i forbindelse med tvangssaker. Fylkesnemndene tar den endelige avgjørelsen på bakgrunn av bevisførsel og vurdering i hver enkelt sak. I fylkesnemndene er lekmedlem i mindretall i forhold til jurist og sakkyndige.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, finner det helt nødvendig at foreldre som blir fratatt omsorgen for barna, eller føler at de er utsatt for dårlig behandling fra offentlig etat, kan bringe saken inn for retten.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at slik klage/ankeadgang følger av gjeldende lov. Alle vedtak etter barnevernloven kan påklages og/eller påankes. Barneverntjenestens vedtak kan påklages til fylkesmannen, og fylkesnemndas vedtak kan bringes inn for de alminnelige domstoler for rettslig overprøving.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at staten må betale kommunens kostnader med sakkyndige og advokater i de saker som reises for fylkesnemnda. Med dette sikrer en seg mot at budsjetter og lokale prioriteringer får innflytelse på vurderingen om og eventuelt hvilke tiltak barnevernet skal sette inn.

Et tredje flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at fylkesmannen er klageinstans på alle kommunale vedtak om hjelpetiltak og kan overprøve alle sider ved kommunens vedtak. For andre typer tiltak er det fylkesnemnda som har avgjørelsesmyndighet.

Dette flertallet viser videre til at de private parter har krav på å få dekket sine saksomkostninger uten behovsprøving i saker for fylkesnemnda og ved en eventuell overprøving i rettsapparatet. Den offentlige parten dekker imidlertid sine saksomkostninger.

Dette flertallet mener det er uheldig å likestille privat og offentlig part i barnevernsaker.

Dette flertallet mener det er viktig å opprettholde prinsippet om to forskjellig rettsparter også i barnevernsaker. Dette flertallet understreker derfor viktigheten av at staten dekker saksomkostninger for den private part i saker som reises for fylkesnemnda, i saker reist for domstolene og ved anke, men mener kommunen som motpart må dekke egne omkostninger. Dette flertallet viser til verdien av lokaldemokratiet og det kommunale selvstyre, og vil legge vekt på å opprettholde det finansielle ansvarsprinsipp i de tjenester kommunen har ansvar for. Dette flertallet kan ikke gå inn for å frata kommunene verken finansieringen for eller kostnadene med slike tjenester som kommunen har ansvaret for.

Komiteens medlem fra Senterpartiet vil understreke at dette prinsippet forutsetter en akseptabel kommuneøkonomi.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en plan på hvordan staten skal dekke kommunenes kostnader med sakkyndige og advokater og andre uforutsette kostnader i de barnevernssaker som reises for fylkesnemnda."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at fylkesnemndene ikke fungerer etter intensjonene. Disse medlemmer er av den oppfatning at særdomstoler ikke er av det gode, og at man derfor bør avvikle fylkesnemndene for sosiale saker, og føre tilbake deres saker til det ordinære domsapparat. Disse medlemmer vil allikevel understreke betydelig glede ved at departementet ser at rettssikkerheten er truet, og at det nå gis ankeadgang for vedtak gjort av fylkesnemndene.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen gjøre de nødvendige lovendringene, slik at fylkesnemndene for sosiale saker avvikles."

2.3 Fylkeskommunens ansvar i dag

Komiteen er kjent med at fylkeskommunens oppgaver innen barnevern er ansvar for etablering av drift av institusjoner for barn og ungdom som omfattes av barnevernloven og å bistå kommunene med plassering av barn utenfor hjemmet.

Komiteen vil peke på de viktige oppgavene fylkeskommunene har når det gjelder rekruttering og formidling av fosterhjemsordning, for opplæring og generell veiledning av fosterhjemmene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti er enig i at det er en viktig oppgave å rekruttere og formidle fosterhjem, samt å ha ansvar for opplæring og veiledning av disse. Disse medlemmer mener imidlertid at for at alle skal få et mest mulig like godt kvalitativt tilbud, uavhengig av i hvilket fylke man bor i, er det viktig at dette blir en statlig oppgave. Også fordi det da blir lettere å heve kompetansen til fosterhjemmene, og få en overordnet oversikt over tilbud og etterspørsel av tjenesten.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet understreker at stadig flere av barna som plasseres i fosterhjem har hatt sterke traumer før plasseringen. Dette skjerper kravene til oppfølging og veiledning. Disse medlemmer mener dette stiller økte krav til kompetanse angående veiledning og kunnskap om det enkelte barns spesielle problemer. Disse medlemmer mener derfor veiledningsansvaret i kommunene må koordineres med statlig nivå.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, er enig at de statlige regionene skal ha ansvaret for å rekruttere og formidle fosterhjem, og for den generelle opplæringen og veiledningen av fosterhjemmene. Det understrekes imidlertid fra flertallet at oppfølgningen i forhold til det enkelte barn i fosterhjem fortsatt bør være en kommunal oppgave.

2.4 Samfunn og barnevern

Komiteen vil påpeke at barnevernet trenger legitimitet ute i samfunnet. Dette er også påpekt av Befring­utvalget. Barnevernet er et samfunnstiltak for å komme kriserammede barn og unge til unnsetning.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at man i loven skiller mellom frivillige tiltak og tvangstiltak. Frivillige hjelpetiltak i hjemmet bygger i utgangspunktet på samtykke fra foreldrene og forutsetter et samarbeid mellom barnevernet og de private parter. Enkelte hjelpetiltak kan imidlertid iverksettes også uten foreldrenes samtykke; dette gjelder opphold i barnehage og tilsyn i hjemmet.

Flertallet påpeker at det er fylkesnemnda som isåfall treffer vedtak etter forslag fra barnevernstjenesten. I de tilfeller barnevernstjenesten vurderer det som nødvendig av hensyn til barnet kan de ta initiativ til tiltak mot foreldrenes vilje. Disse omtales da som tvangstiltak.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil understreke at barnevernet er et felt samfunnet og folk flest ikke kjenner godt nok til. Barnevernet kan ikke tvinge noen til å ta imot hjelpetiltak selv om barnevernet vurderer dette til å være til beste for barnet.

Disse medlemmer er kjent med at barneombud Trond Waage har uttalt at "problemet er ikke at barnevernet griper inn for ofte. Problemet er at de griper inn for sjelden".

Disse medlemmer mener selvsagt ikke at det er et mål å få flest mulig barn inn under barnevernets vinger. Men det er viktig at de barna som trenger det får den hjelpen de har bruk for.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil hevde at barnevernet trenger å vise en mer ydmyk forståelse for ulik livsstil og variasjoner i daglivet i familie, nærmiljø osv. Disse medlemmer er ikke av den oppfatning at barnevernet griper for sjeldent inn, derimot er disse medlemmer av den oppfatning at barnevernet griper alt for omfattende inn i familier og alt for raskt fjerner barnet fra sin familie i en del saker. Barnevernet bør hjelpe familier, ikke ødelegge dem, dette gjøres best etter disse medlemmers oppfatning ved å gå inn med hjelpetiltak i familien på et langt tidligere tidspunkt enn tilfellet er i dag.

Disse medlemmer mener at staten også skal bistå barnet og familien økonomisk i tilfeller hvor disse ikke er i stand til å dekke kostnadene ved en overtagelsessak selv.

Disse medlemmer regner med at kostnadsdekningen også gjelder ved en eventuell ankesak. Det blir svært urimelig om kommunene skulle få dekket sine utgifter hos staten mens den private part ikke får det, og disse medlemmer vil ikke være med på en slik forskjellsbehandling.

2.5 Samarbeid med andre organisasjoner og institusjoner

Komiteen vil understreke at det i fremtiden vil være helt nødvendig å styrke samarbeidet mellom barnevernet, rusomsorgen og barne- og ungdomspsykiatrien og andre hjelpeinstanser. Samarbeidet mellom skole, barnehage, rehabiliteringstjeneste og politi må ikke hindres av en taushetsplikt som kan føre til at utsatte barn og unge ikke får den hjelpen de trenger. Barn som hele eller deler av oppveksten er under barnevernets ansvar/omsorg, har krav på gode faglige og trygge rettssikkerhetsmessige tiltak.

2.6 Kommunalt ansvar

Komiteen vil understreke behovet for at det fortsatt skal være kommunen som skal være den viktigste aktøren på barnevernsområdet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, ser behovet for at barnevernet organiseres slik at mulighet for politisk styring av alle sider av virksomheten styrkes. Dette for at flere kan ansvarliggjøres i forhold til barnevernet og i arbeidet for og med barn.

Flertallet mener det er viktig at barnevernet har politisk forankring for å sikre legitimitet i befolkningen. Etter overgangen fra kommunale barnevernsnemnder til fylkesnemnder har lokalpolitikerne mistet en betydelig innsikt i barnevernets virksomhet. Selv om rettssikkerheten for barn og foreldre er betydelig styrket ved innføring av fylkesnemnder, har ikke barnevernets legitimitet i befolkningen hatt den samme utviklingen. Mye skyldes at det ikke lenger er folkevalgte på lokalnivå som føler ansvar for de utsatte barna og det arbeidet barnevernsansatte utfører.

Flertallet vil understreke behovet for at kommunene oppretter et Samarbeidsorgan for lokale tjenester (SLT) f.eks. bestående av representanter for barnevernet, skole, barnehage, politi, helsevesen, frivillige organisasjoner og politikere. Målet for den tverretatlige samordningen er å koordinere, målrette og sikre kvaliteten i det forebyggende barne- og familievernet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener de råd barnevernet får kan skje gjennom tverrfaglige konsensusgrupper. Her kan nøkkelpersonell søke å finne fram til felles råd overfor barnevernet når det gjelder hvilken intervensjon eller hvilken faglig bistand som er tilrådelig. Disse medlemmer mener at dermed vil også ulike faggrupper kunne opptre koordinert og målrettet som ledd i å bistå barnet og dets pårørende/eller omsorgsperson(er), der målet primært vil være å finne fram til tiltak som vil være til beste for barnet, enten barnet forblir hos sine pårørende, eller omsorgsovertagelse finner sted.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at behovet for samarbeids- og koordineringsinstanser for kommunene er omhandlet i St.meld. nr. 40 (2001-2002) og at kommunene oppfordres til å finne frem til gode løsninger i denne sammenheng. Det vil imidlertid være opp til kommunene å opprette ulike samarbeidsorganer.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, er enig i at det er kommunene som er den viktigste aktøren på barnevernområdet. Dette fordi de er i førstelinjen, og derfor kommer i kontakt med brukerne av tjenesten. Flertallet vil hevde at det er helt klart at barnevernet må organiseres også i kommunene på en slik måte at det ikke bare er den økonomiske delen av barnevernet som styres av politikerne. Flertallet mener at politikerne må ansvarliggjøres når det gjelder utsatte barn og unges oppvekst. Slik at man unngår at barn og unge ikke får den hjelpen de behøver til rett tid. Slik barnevernet har vært organisert etter at den nye loven om barneverntjenester kom i 1993, ser man at ansvaret har hatt en tendens til å pulveriseres.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti er ikke enig i at ansvaret for det enkelte barn og behandlingen av enkeltsaker i barnevernet har hatt en tendens til pulverisering etter ikrafttredelsen av gjeldende lov. Det generelle ansvaret for oppvekstmiljøet har imidlertid vist en slik tendens. Disse medlemmer vil vise til komiteens behandling av dette spørsmålet, jf. innstillingen til St.meld. nr. 40 (2001-2002).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er av den oppfatning at man ikke nødvendigvis ønsker seg barnevernsnemnder i kommunene, men et utvalg som har et politisk ansvar. Dette utvalget bør også ha innstillingsrett i alle barnevernssaker som bringes inn for fylkesnemndene (i dagens modell), eller for det ordinære rettsapparatet (etter disse medlemmers forslag til modell). Med en slik innstillingsrett får utvalget det øverste lokale ansvaret i barnevernsaker. Dette politiske utvalget er ansvarlig for og sikrer økonomi og faglig innhold i barnevernet. Dette utvalget bør fungere som en førstelinje klageinstans for saker etter lov om barnevern.

Komiteen fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å anmode kommunene å opprette et Samarbeidsorgan for lokale tjenester (SLT) bestående av representanter fra f.eks. barnevern, skole, barnehage, politi, helsevesen, frivillige organisasjoner og politikere."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det er helt nødvendig å bygge opp en samlet førstelinjetjeneste i nærmiljøet for å få til en tilrettelagt og tverrfaglig tjeneste.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti ser det som mest hensiktsmessig å utvide helsestasjonene til å bli en familiesentral som skal bestå av en tverrfaglig kompetanse.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at familiene skal henvende seg ett sted i kommunen og fagkompetansen skal hentes inn dit slik at de slipper å forholde seg til mange ulike instanser. Dette er hensiktsmessig og ressurssparende både for kommunene og brukerne.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at lokalt fagpersonell i barnets og familiens nærhet vil ofte ha en kunnskap og innblikk i barnets og pårørendes situasjon som bør vektlegges i kartleggingsarbeidet omkring barnets situasjon, og der mulige alternativer til omsorgsovertakelse gjennom faglig intervensjon også kan drøftes med fagpersonell. Taushetsplikten må ikke være til hinder for at ulike fagpersonell kan drøfte tiltak som kan være til gagn for barnet. Regjeringen bør gjennom forskrift tilrettelegge for at fagpersonell kan delta i tverrfaglige rådgivningsgrupper sammen med barnevernet.

Komiteen fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme de lovendringer som er nødvendig for at taushetsplikten i barnevernsaker ikke skal være til hinder for et samarbeid med andre etater."

2.7 Statlig overtakelse

Komiteen mener at det er helt nødvendig å se barnevernet og familievernet i en sammenheng og sier seg enig med departementet i at barnevernet og familievernet bør organiseres i den samme statlige etaten. Utviklingen har i de senere årene ført til at familievernet og barnevernet griper mer inn i hverandre. Det legges større vekt på familiebaserte tiltak i barnevernet, og barnas situasjon vies mer oppmerksomhet i familievernets rådgivning og behandling.

Komiteen støtter forslaget om statlig overtakelse av fylkeskommunens oppgaver på barnevernsområdet og vil begrunne dette med behovet for å sikre et godt, likeverdig og differensiert tiltaksapparat for hele landet.

Komiteen mener det er av stor betydning at avstanden mellom kommunene og det regionale nivået ikke blir for stor. Et godt tiltaksapparat er betinget av god dialog og samarbeid mellom de ulike instansene og lokalkunnskap om barnets miljø. Det lokale tiltaksapparatet må tilpasses barnas og de unges behov. Komiteen mener derfor Regjeringen må opprette så mange regioner som nødvendig for å imøtekomme hensynet til nærhet mellom instansene og hensynet til lokalt tilpassede tiltak for den enkelte bruker. Komiteen mener dagens inndeling i helseregioner ikke skal være førende for antallet regioner knyttet til barne- og familievernet.

Komiteen er enig med departementet om at det regionale nivå skal overta alle fylkeskommunens oppgaver på barnevernområdet. Det regionale nivå skal ha ansvar for å bistå kommunene med plassering av barn utenfor hjemmet, herunder ansvaret for rekruttering og formidling samt oppfølging av fosterhjem, jf. utkastet til § 2-3 annet ledd.

Komiteen mener det er en forbedring av dagens system at kommunene kan henvende seg direkte til den regionale myndighet ved behov for et fosterhjem eller en institusjonsplass for et barn. Regionen skal ha en fullstendig oversikt over alle ledige institusjonsplasser i regionen, samt ha tilgjengelige institusjonsplasser. Det er avgjørende at både tilbudet til barn med atferdsvansker og den faglige kompetansen i forhold til fosterhjemarbeid, overgrepsproblematikk, atferdsvansker, næromsorgstiltak og annet blir styrket.

Komiteen vil understreke viktigheten av at de statlige regionale myndigheters ansvar blir nedfelt i barnevernloven.

Komiteen sier seg enig i at barnevern og familievern organiseres i samme statlige etat, fordi det er viktig at alle landets fylker får et mest mulig likt tilbud. Komiteen er trygg på at ved en statlig overtagelse vil også de påtenkte familievernkontorene som ikke har startet opp, fordi man ventet på en avklaring om eierforholdet, bli etablert. Komiteen vil presisere at staten ved en overtagelse bør bestrebe seg på å få ned ventetiden ved familievernkontorene. I noen kommuner er ventetiden opptil 6 måneder, noe som selvsagt gjør at konfliktnivået i noen familier blir svært høyt før de kommer så langt at fagfolk kommer i kontakt med dem.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er kritisk til den sentraliseringseffekt den statlige overtakelsen av barnevernet kan få dersom barne- og familievernet organiseres i fem regioner. Disse medlemmer vil understreke at både første- og andrelinjetjenesten er avhengig av et tett og godt samarbeid. Det er dermed viktig å sikre at både den geografiske og forvaltningsmessige avstanden mellom forvaltningsnivåene ikke blir for stor. For å utvikle gode tjenester for brukerne er det viktig at de ulike tiltakene kan tilpasses regionale forskjeller. Det må derfor være fleksible løsninger innen forvaltningsregionene som ivaretar disse hensynene. Disse medlemmer vektlegger betydningen av den regionalpolitiske forankring innen barne- og familievernet, samt behovet for et tett samarbeid mellom første- og andrelinjetjenesten.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, mener at de regionale kontorene skal ha politisk forankring og bestå av et råd bestående av politiske representanter oppnevnt fra hvert fylke samt tverrfaglige representanter.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at odelstingsproposisjonen understreker det lokalpolitiske ansvaret for barnevernet og understreker betydningen av politisk engasjement. På samme måten som for de regionale helseforetakene vil det nå bli statsråden som skal representere den politiske legitimiteten for andrelinjetjenesten i barnevernet. Det er et paradoks at proposisjonen understreker behovet for lokalpolitisk forankring og ansvar i det kommunale barnevernet, men foreslår å fjerne den lokalpolitiske forankringen fra det regionale nivået.

Disse medlemmer mener prinsipielt sett at andrelinjetjenesten i barnevernet fortsatt burde vært et fylkeskommunalt ansvar. Også denne tjenesten har behov for en regional politisk forankring og for at det blir utviklet tiltak som er tilpasset spesielle regionale forhold. Fem regionale kontorer representerer dess­uten en sterk sentralisering av andrelinjetjenesten og betyr at kontorene skal forvalte ansvar i forhold til svært mange kommuner.

Disse medlemmer mener det er svært uheldig at den statlige overtakelsen av fylkeskommunens ansvar på helse- og sosialområdet ikke er blitt behandlet i helhet. Familievern, barnevern, rusomsorg og psykiatri har så mange fellesnevnere at framtidig organisering burde vært behandlet samlet. Det er sterkt kritikkverdig at det legges fram en drøfting av sektor etter sektor og at dette ikke er samordnet i tid.

Disse medlemmer mener det er viktig at familievern, barnevern, rusomsorg og psykiatri ses i sammenheng og organiseres på samme nivå. På bakgrunn av at psykiatrien og rusomsorg vil være et statlig ansvar vil disse medlemmer slutte seg til forslaget om statlig overtakelse av barnevern og familievern.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet slutter seg til at det fylkeskommunale sektoransvaret på barnevern og familievernområdet overføres til staten. Grunnen til dette er at ved en slik organisering vil det bli et mest mulig likeverdig tilbud over hele landet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at det er svært uheldig at barn og unge får et ulikt tilbud avhengig av hvilket fylke de bor i. Disse medlemmer er av den oppfatning at fylkeskommunene ikke i tilstrekkelig grad har maktet å ivareta sine oppgaver på barnevernområdet fullt ut. Disse medlemmer vil peke på at det er svært uheldig at noen oppgaver som er så viktige som barnevern og familievern blir liggende igjen i fylkeskommunen som restoppgaver.

Disse medlemmer vil foreslå at det opprettes et eget statlig barneverntilsyn etter mønster av andre uavhengige kontrolltilsyn. Barneverntilsynet bør både behandle klager på barnevernets arbeidsutførelse, fremme forslag om gode og sikre arbeidsmetoder basert på den innsikt som fremkommer fra klagebehandlingen og bør også kontrollere alle barneverninstitusjoner.

Disse medlemmer vil foreslå:

"Stortinget ber Regjeringen utrede og fremme forslag om etablering av et statlig barneverntilsyn."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at barnevernet har gjennom lovgivningen og i sin utvikling fått en meget betydelig makt i forhold til svake familier med problemer og da er det meget viktig med et forsvarlig kontrollsystem for å hindre maktmisbruk. En kontroll lagt til en instans som får tilsyn med barnevernet som kun en av mange andre oppgaver vil ikke kunne tilegne seg grundig og forsvarlig kompetanse. Derfor bør det være en egen instans.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti er uenige i departementets tolkning av § 5-1 der de har kommet fram til at det ikke skal være nødvendig å lovfeste regionenes ansvar for å utarbeide en plan for institusjonene. Disse medlemmer er imot at det ikke skal nevnes i lovteksten at det å utarbeide en helhetlig plan for bruk av private og/eller kommunale institusjoner om bruk av institusjonsplasser er en lovpålagt oppgave for regionene. Disse medlemmer vil dermed fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen vurdere en endring av ny § 5-1 i lov om barnevern ved at det tas inn en bestemmelse om at regionene også har et lovpålagt ansvar for å utarbeide en plan for bruk av private og/eller kommunale institusjonsplasser."

2.8 Kompetanse

Komiteen mener at en ny statlig barnevern- og familievernetat skal være en moderne kunnskapsorganisasjon med høy faglig kompetanse. For å kunne etablere et godt tilbud i hele landet, vil det være av avgjørende betydning å beholde og videreutvikle kompetansen til det personale som er knyttet til sektoren.

Komiteen vil be departementet om å legge forholdene til rette for å sikre kompetanseutvikling og gi den enkelte ansatte utviklingsmuligheter.

Komiteen vil understreke behovet for et godt og forpliktende samarbeid med de ansattes organisasjoner for å ivareta de ansattes interesser og skape et godt arbeidsmiljø med mulighet for faglig og personlig utvikling. Ved statlig overtakelse må departementet sørge for at de ansatte blir godt informert og gis mulighet for aktiv medvirkning.

2.9 Organisering av barnevernet

Komiteen støtter at barne- og familievernet organiseres som et forvaltningsorgan med ansvar for å samordne og sørge for en rimelig geografisk fordeling av institusjonsplasser. Forvaltningsorganet skal ha ansvar for å utvikle et bedre tilbud som ivaretar barns og unges rettssikkerhet og gir mulighet for politisk og økonomisk styring med alle sider av virksomheten.

Komiteen mener at dersom foretaksmodellen velges, vil barnevernet miste ytterligere politisk støtte og forankring - og grunnlaget for å sikre legitimitet i befolkningen svekkes ytterligere.

Komiteen støtter departementets forslag om at den sentrale etatsledelsen skal legges til den eksisterende Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen (BUFA), men at dette ikke skal skje før BUFA er styrket med kompetanse på barnevern- og familieområdet.

Komiteen mener det er viktig å ha en viss grad av fleksibilitet i regioninndelingen, både når det gjelder antallet og muligheten for å etablere kontaktpunkter lokalt i regionene, og ber Regjeringen vurdere dette på nytt.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at den nye organiseringen av barnevernet forutsetter at det etableres lokale, faglige ressursenheter som kan bistå kommunene i vanskelige barnevernssaker, herunder i forbindelse med plassering av barn utenfor hjemmet.

Flertallet vil likevel påpeke at et felles administrativt regionkontor for Nordland, Troms og Finnmark lokalisert til Alta kan vise seg å være for lite tatt i betraktning de store avstandene, og at dette vil kunne vanskeliggjøre barnevernets arbeid.

Flertallet vil derfor be Regjeringen vurdere regioninndelingen løpende i lys av de erfaringer man høster med nyorganiseringen.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet, støtter Regjeringens forslag om å åpne for å drive forsøk med kommunal oppgavedifferensiering, slik at enkeltkommuner eller flere kommuner sammen kan få ansvaret for de tjenester det i utgangspunktet foreslås skal overtas av staten.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil understreke at dersom en sentral etatsledelse skal ha noen som helst funksjon, må den representere høy faglig kompetanse og være organisert og lokalisert slik at den ikke må kjempe om plass og ressurser innenfor et eksisterende apparat. Disse medlemmer ser nytten av å samordne tjenestene med BUFA, men det er helt nødvendig å gi en høy grad av faglig autonomi som avspeiles i organiseringen, fagsammensetningen og ledelsen av den nye etaten.

Disse medlemmer vil poengtere at Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen (BUFA) trenger å styrke kompetansen for å overta oppgaver på barnevern- og familievernområdet. Det vil kreve en nøye planlagt prosess i samarbeid med departementet i forhold til hvilke oppgaver de skal overta og på hvilken måte BUFA skal rekruttere den nødvendige kompetansen for å dekke kompetansebehovet og til å kunne løse de oppgavene som departementet gradvis skal delegere til BUFA. Disse medlemmer merker seg at departementet ser at BUFA ikke har den nødvendige kompetansen i dag, men samtidig mener at BUFA skal få overført oppgavene innen ett år. Disse medlemmer er bekymret over den korte fristen for kompetanseheving og til det å få overført og ha hovedansvaret av oppgaver fra departementet innen barnevern- og familievernområdet.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at den statlige virksomheten på barne- og familievernområdet vil bli politisk styrt fra regjering og storting, og at de foreslåtte regionene vil være ordinære forvaltningsorganer som er underlagt statlig instruksjonsmyndighet. Det er ikke naturlig å oppnevne et folkevalgt råd i tilknytning til et statlig forvaltningsorgan som er underlagt departementets instruksjonsmyndighet. Det er videre vanskelig å se formålet med et slikt folkevalgt råd fra fylkene i og med at fylkeskommunene ikke lenger vil ha noen oppgaver på dette området.

Det er kommunene (og ikke fylkene) som vil være bestillere av regionenes tiltak og tjenester. Det er derfor kommunene som, gjennom sine administrative og politiske systemer, vil være den viktigste påvirkningsaktøren i forhold til utviklingen av tiltak og tjenester. Det er fremhevet i proposisjonen at ett av de viktigste formålene med en statlig overtakelse vil være å styrke bistanden til kommunene. Kommunene vil derfor være en viktig samarbeidspartner for de statlige regionene både på administrativt og politisk nivå.

Disse medlemmer mener at regionene selv vil ha bredt sammensatt fagkompetanse og derigjennom ivareta behovet for tverrfaglighet. I tillegg vil regionene ha utstrakt samarbeid med andre tjenester og ulike faggrupper, som for eksempel helseforetakene (herunder barne- og ungdomspsykiatrien) og rusmiddelomsorgen.

Disse medlemmer mener det ikke er hensiktsmessig å opprette eventuelle nye politiske organer knyttet til de regionale kontorene da disse er ordinære forvaltningsorganer.

Disse medlemmer viser til at staten skal overta fylkeskommunens oppgaver på barnevern- og familievernområdet 1. januar 2004. Oppbyggingen av kompetansen i BUFA må derfor påbegynnes umiddelbart. Slik kompetansebygging vil bl.a. naturlig skje gjennom nyansettelser. Disse medlemmer kan ikke se at det av tidsmessige årsaker vil være mulig å avvente denne prosessen i påvente av en ny stortingsbehandling.

Disse medlemmer viser videre til at i hver region vil det være et sentralt kontor som skal ha ansvaret for de administrative oppgavene og for samordning av tiltakene i regionen. I hver region skal det også være en rekke institusjoner som til sammen skal utgjøre et bredt og differensiert tiltaksapparat. Det må være et mål med den statlige overtakelsen at institusjonen skal fordeles geografisk slik at det i større grad enn i dag blir et mer likeverdig tilbud i hele landet. Institusjonene må derfor ligge spredt geografisk i alle regionene. Det administrative regionkontoret skal ha det overordnede ansvaret for dette tiltaksapparatet og skal til enhver tid ha fullstendig oversikt over ledige plasser i institusjon og fosterhjem.

Disse medlemmer viser til at den faglige virksomheten skal foregå lokalt i regionene. Dette bør skje ved at det lokalt i regionene vil bli etablert faglige ressursenheter som vil ha som oppgave å bistå kommunene i vanskelige barnevernsaker, herunder i forbindelse med plassering av barn utenfor hjemmet. De faglige kompetansemiljøene som i dag ligger i fylkeskommunene, vil fortsatt ligge der de ligger i dag, men administreres av regionkontoret. Disse fagmiljøene bør desentraliseres ytterligere. Avstanden mellom kommunene og annenlinjetjenesten vil derfor bli mindre enn den er i dag.

Faglig bistand til kommunene skal altså ikke ytes av de regionale hovedkontorene, men av de faglige ressursenhetene lokalt i regionene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, sier seg enig i at barne - og familievernet bør organiseres som et forvaltningsorgan, med en sentral instans som har det overordnede ansvar for samordning. Flertallet viser til at det er viktig med en viss nærhet til førstelinjetjenesten, og det bør derfor etableres regionale enheter med en viss andel politiske representanter. Idet flertallet ser det som svært viktig å plassere ansvaret der ansvaret skal ligge, og for å ha en linje fra det politiske lokalmiljøet, ser dette flertallet det som svært viktig at det blir representasjon av politikere på alle nivåer, og at statsråden har det overordnede ansvaret for barne- og familievern.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil at departementet skal synliggjøre for Stortinget hvordan denne prosessen skal foregå og fremmer dermed følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en oversikt over og plan for hvordan Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen (BUFA) skal opparbeide seg et tilfredsstillende nivå av kompetanseheving innen 1 år."

"Stortinget ber Regjeringen plassere ett regionskontor i Alta og ett regionskontor i Bodø og ett regionskontor i Fredrikstad."

"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med ny vurdering på antall regioninndelinger og på plassering."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at en deling av barnevernet til en hjelpetjeneste med ansvar for det forebyggende barnevernet og en annen del for å sette i gang tvangstiltak er ønskelig for å øke legitimiteten i barnevernet. Den dobbeltrollen som barnevernet har som hjelper og kontrollør er for mange en vanskelig grenseoppgang, og det kompliserer det forebyggende arbeidet. Barnevernet blir for mange brukere mer en trussel enn en ressurs. En mer sentral rolle for barnevernet i det forebyggende arbeidet er etter disse medlemmers syn avhengig av en slik todeling.

2.10 Organisering av barnevernet i Oslo

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at Oslo kommune har hatt ansvar både for første- og andrelinjes barne- og ungdomsvern. Målsettingen om en tett integrering av barneverntjenestene er derfor oppnådd i Oslo, og flertallet mener det kan virke mot sin hensikt å skulle dele opp dagens enhetlige organisering ved å overføre ansvaret for den fylkeskommunale delen av barne- og ungdomsvernet til staten. Barne- og ungdomsvernet i Oslo er dessuten i en særstilling når det gjelder omfanget av oppgaver og størrelsen på hjelpeapparatet. Flertallet støtter derfor Regjeringens forslag om at staten ikke overtar ansvaret for den fylkeskommunale delen av barne- og ungdomsvernet i Oslo.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, ser det som positivt at man ikke lovfester antall regioner, men vil bemerke at lokaliseringen av et regionkontor i Oslo synes uaktuelt ut fra at Oslo er i en spesiell situasjon.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ser at Oslo er i en spesiell situasjon ved å være kommune og fylkeskommune i ett. Oslo har mange utfordringer som gjør at det kan være hensiktsmessig å bevare den organiseringen Oslo har i dag.

Etter komiteens syn er det er ønskelig med en evaluering av situasjonen i Oslo om to år for å se om ordningen fungerer tilfredsstillende.

Komiteen stiller følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen gjøre en evaluering av Oslo to år fra endringene i barnevernloven og familievernkontorloven trer i kraft."

Regionkontoret som er planlagt å ligge i Oslo vil komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti plassere i Fredrikstad med den begrunnelse at i dette fylket toppes statistikken av barnevernstiltak (St.meld. nr. 40 (2001- 2002) Om barne- og ungdomsvernet).

2.11 Oppgjør

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil understreke at de kostnader som fylkeskommunene har i forbindelse med overtakelsesprosessen må kompenseres fullt ut. Like viktig er det at uttrekket fra rammetilskuddet skjer på en slik måte at de som har valgt å prioritere barnevernet ikke blir økonomisk skadelidende.