Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Eirin
Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre, Afshan Rafiq,
lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen, fra Fremskrittspartiet,
Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Sosialistisk Venstreparti,
Magnar Lund Bergo og May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, Dagrun
Eriksen og Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Ola T. Heggem,
vil understreke at staten har et overordnet ansvar for barnevernet.
Fylkesmannen skal føre tilsyn med barnevernsvirksomheten
i de enkelte kommuner og institusjoner. Fylkesmannen skal både
veilede og kontrollere, samt føre tilsyn med private og
offentlige barnevernsinstitusjoner og med det kommunale barnevern.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti er opptatt av å styrke
tilsynet med barnevernet. Dette er avgjørende for å sikre
rettssikkerheten i barnevernssaker. Disse medlemmer mener
derfor at fylkesmannen må få instruksjonsmyndighet
overfor det kommunale barnevernet. Det er også viktig at
fylkesmannen får adgang til å overprøve
de faglige vurderingene.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere og komme tilbake med forslag
til lovendring der fylkesmannen gis instruksjonsmyndighet overfor
det kommunale barnevernet. Fylkesmannen gis også adgang
til å overprøve de faglige vurderingene til barnevernet."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet ser behovet for at fylkesmannen foretar
en analyse av kvaliteten på de tiltak som iverksettes -
enten ved at det opprettes en kvalitetssikringsgruppe
eller ved at departementet foretar stikkprøver.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet mener at fylkesmennenes tilsyn
med kommunene på barnevernsområdet er viktig.
Det er ikke foreslått noen endringer på dette
området slik at fylkesmannen fortsatt skal føre
tilsyn med kommunenes virksomhet.
Disse medlemmer viser til at fylkesmannen er klageinstans
for alle kommunale vedtak om hjelpetiltak etter barnevernloven.
Fylkesmannen kan overprøve alle sider ved slike vedtak.
Fylkesmannens vedtak i klagesaker vil være bindende for
kommunene og vil ha samme virkning som instruksjon. Disse medlemmer mener
at en generell instruksjonsrett vil komme i konflikt med fylkesmannens
rolle som uavhengig klageinstans. I saker som hører under
fylkesnemndas myndighetsområde har fylkesmannen en selvstendig
rett til å fremme sak for fylkesnemnda dersom det ikke
gjøres fra kommunens side.
Disse medlemmer har også merket seg at når
det gjelder de statlige tiltakene vil regionene stå ansvarlig
for kvaliteten på disse. I tillegg skal fylkesmannen fortsatt
også føre tilsyn med institusjonene. De sentrale
statlige myndigheter vil ha det overordnede ansvar for kvaliteten
i de fremtidige statlige tiltakene, med statsråden som
den øverste ansvarlige.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til at det er nødvendig
for fylkesmannens tilsynsfunksjon i barnevernet i samarbeid med
kommuner og regioner, også å ha faglige utviklingsoppgaver i
barnevernet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet understreker at godkjenningsordningen
og tilsynet må organiseres slik at habiliteten er ivaretatt.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen opprette en statlig godkjenningsordning
for barnevernsinstitusjonene."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti går inn for at barn
får rett til barnevernstjenester.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, mener ordningen med fylkesnemndene fungerer
godt i forbindelse med tvangssaker. Fylkesnemndene tar den endelige
avgjørelsen på bakgrunn av bevisførsel
og vurdering i hver enkelt sak. I fylkesnemndene er lekmedlem i mindretall
i forhold til jurist og sakkyndige.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, finner det
helt nødvendig at foreldre som blir fratatt omsorgen for
barna, eller føler at de er utsatt for dårlig behandling
fra offentlig etat, kan bringe saken inn for retten.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet viser til at slik klage/ankeadgang
følger av gjeldende lov. Alle vedtak etter barnevernloven
kan påklages og/eller påankes. Barneverntjenestens
vedtak kan påklages til fylkesmannen, og fylkesnemndas
vedtak kan bringes inn for de alminnelige domstoler for rettslig
overprøving.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti mener at staten må betale
kommunens kostnader med sakkyndige og advokater i de saker som reises
for fylkesnemnda. Med dette sikrer en seg mot at budsjetter og lokale
prioriteringer får innflytelse på vurderingen
om og eventuelt hvilke tiltak barnevernet skal sette inn.
Et tredje flertall, alle unntatt medlemmene fra
Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at fylkesmannen
er klageinstans på alle kommunale vedtak om hjelpetiltak
og kan overprøve alle sider ved kommunens vedtak. For andre
typer tiltak er det fylkesnemnda som har avgjørelsesmyndighet.
Dette flertallet viser videre til at de private parter
har krav på å få dekket sine saksomkostninger uten
behovsprøving i saker for fylkesnemnda og ved en eventuell
overprøving i rettsapparatet. Den offentlige parten dekker
imidlertid sine saksomkostninger.
Dette flertallet mener det er uheldig å likestille
privat og offentlig part i barnevernsaker.
Dette flertallet mener det er viktig å opprettholde
prinsippet om to forskjellig rettsparter også i barnevernsaker. Dette
flertallet understreker derfor viktigheten av at staten
dekker saksomkostninger for den private part i saker som reises
for fylkesnemnda, i saker reist for domstolene og ved anke, men
mener kommunen som motpart må dekke egne omkostninger. Dette
flertallet viser til verdien av lokaldemokratiet og det
kommunale selvstyre, og vil legge vekt på å opprettholde
det finansielle ansvarsprinsipp i de tjenester kommunen har ansvar for. Dette
flertallet kan ikke gå inn for å frata kommunene
verken finansieringen for eller kostnadene med slike tjenester som
kommunen har ansvaret for.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
understreke at dette prinsippet forutsetter en akseptabel kommuneøkonomi.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med
en plan på hvordan staten skal dekke kommunenes kostnader
med sakkyndige og advokater og andre uforutsette kostnader i de
barnevernssaker som reises for fylkesnemnda."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at fylkesnemndene ikke fungerer etter intensjonene. Disse
medlemmer er av den oppfatning at særdomstoler
ikke er av det gode, og at man derfor bør avvikle fylkesnemndene for
sosiale saker, og føre tilbake deres saker til det ordinære
domsapparat. Disse medlemmer vil allikevel understreke
betydelig glede ved at departementet ser at rettssikkerheten er
truet, og at det nå gis ankeadgang for vedtak gjort av
fylkesnemndene.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gjøre de nødvendige lovendringene,
slik at fylkesnemndene for sosiale saker avvikles."
Komiteen er kjent med at fylkeskommunens oppgaver
innen barnevern er ansvar for etablering av drift av institusjoner
for barn og ungdom som omfattes av barnevernloven og å bistå kommunene
med plassering av barn utenfor hjemmet.
Komiteen vil peke på de viktige oppgavene fylkeskommunene
har når det gjelder rekruttering og formidling av fosterhjemsordning,
for opplæring og generell veiledning av fosterhjemmene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti er enig i at det er en viktig
oppgave å rekruttere og formidle fosterhjem, samt å ha
ansvar for opplæring og veiledning av disse. Disse medlemmer mener
imidlertid at for at alle skal få et mest mulig like godt
kvalitativt tilbud, uavhengig av i hvilket fylke man bor i, er det
viktig at dette blir en statlig oppgave. Også fordi det
da blir lettere å heve kompetansen til fosterhjemmene,
og få en overordnet oversikt over tilbud og etterspørsel
av tjenesten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet understreker
at stadig flere av barna som plasseres i fosterhjem har hatt sterke
traumer før plasseringen. Dette skjerper kravene til oppfølging og
veiledning. Disse medlemmer mener dette stiller økte
krav til kompetanse angående veiledning og kunnskap om
det enkelte barns spesielle problemer. Disse medlemmer mener
derfor veiledningsansvaret i kommunene må koordineres med statlig
nivå.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, er enig at de statlige
regionene skal ha ansvaret for å rekruttere og formidle
fosterhjem, og for den generelle opplæringen og veiledningen
av fosterhjemmene. Det understrekes imidlertid fra flertallet at
oppfølgningen i forhold til det enkelte barn i fosterhjem fortsatt
bør være en kommunal oppgave.
Komiteen vil påpeke at barnevernet
trenger legitimitet ute i samfunnet. Dette er også påpekt
av Befringutvalget. Barnevernet er et samfunnstiltak for å komme
kriserammede barn og unge til unnsetning.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at man i loven skiller mellom
frivillige tiltak og tvangstiltak. Frivillige hjelpetiltak i hjemmet
bygger i utgangspunktet på samtykke fra foreldrene og forutsetter
et samarbeid mellom barnevernet og de private parter. Enkelte hjelpetiltak
kan imidlertid iverksettes også uten foreldrenes samtykke;
dette gjelder opphold i barnehage og tilsyn i hjemmet.
Flertallet påpeker at det er fylkesnemnda
som isåfall treffer vedtak etter forslag fra barnevernstjenesten.
I de tilfeller barnevernstjenesten vurderer det som nødvendig
av hensyn til barnet kan de ta initiativ til tiltak mot foreldrenes
vilje. Disse omtales da som tvangstiltak.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet vil understreke at barnevernet
er et felt samfunnet og folk flest ikke kjenner godt nok til. Barnevernet
kan ikke tvinge noen til å ta imot hjelpetiltak selv om
barnevernet vurderer dette til å være til beste
for barnet.
Disse medlemmer er kjent med at barneombud Trond
Waage har uttalt at "problemet er ikke at barnevernet griper inn
for ofte. Problemet er at de griper inn for sjelden".
Disse medlemmer mener selvsagt ikke at det er
et mål å få flest mulig barn inn under
barnevernets vinger. Men det er viktig at de barna som trenger det
får den hjelpen de har bruk for.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
hevde at barnevernet trenger å vise en mer ydmyk forståelse
for ulik livsstil og variasjoner i daglivet i familie, nærmiljø osv. Disse medlemmer er
ikke av den oppfatning at barnevernet griper for sjeldent inn, derimot
er disse medlemmer av den oppfatning at barnevernet
griper alt for omfattende inn i familier og alt for raskt fjerner
barnet fra sin familie i en del saker. Barnevernet bør
hjelpe familier, ikke ødelegge dem, dette gjøres
best etter disse medlemmers oppfatning ved å gå inn
med hjelpetiltak i familien på et langt tidligere tidspunkt
enn tilfellet er i dag.
Disse medlemmer mener at staten også skal bistå barnet
og familien økonomisk i tilfeller hvor disse ikke er i
stand til å dekke kostnadene ved en overtagelsessak selv.
Disse medlemmer regner med at kostnadsdekningen
også gjelder ved en eventuell ankesak. Det blir svært
urimelig om kommunene skulle få dekket sine utgifter hos
staten mens den private part ikke får det, og disse
medlemmer vil ikke være med på en slik
forskjellsbehandling.
Komiteen vil understreke at det i fremtiden
vil være helt nødvendig å styrke samarbeidet
mellom barnevernet, rusomsorgen og barne- og ungdomspsykiatrien
og andre hjelpeinstanser. Samarbeidet mellom skole, barnehage, rehabiliteringstjeneste
og politi må ikke hindres av en taushetsplikt som kan føre
til at utsatte barn og unge ikke får den hjelpen de trenger.
Barn som hele eller deler av oppveksten er under barnevernets ansvar/omsorg,
har krav på gode faglige og trygge rettssikkerhetsmessige
tiltak.
Komiteen vil understreke behovet for
at det fortsatt skal være kommunen som skal være
den viktigste aktøren på barnevernsområdet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Kristelig Folkeparti, ser behovet for at barnevernet
organiseres slik at mulighet for politisk styring av alle sider
av virksomheten styrkes. Dette for at flere kan ansvarliggjøres
i forhold til barnevernet og i arbeidet for og med barn.
Flertallet mener det er viktig at barnevernet har
politisk forankring for å sikre legitimitet i befolkningen.
Etter overgangen fra kommunale barnevernsnemnder til fylkesnemnder
har lokalpolitikerne mistet en betydelig innsikt i barnevernets
virksomhet. Selv om rettssikkerheten for barn og foreldre er betydelig
styrket ved innføring av fylkesnemnder, har ikke barnevernets
legitimitet i befolkningen hatt den samme utviklingen. Mye skyldes
at det ikke lenger er folkevalgte på lokalnivå som
føler ansvar for de utsatte barna og det arbeidet barnevernsansatte
utfører.
Flertallet vil understreke behovet for at kommunene
oppretter et Samarbeidsorgan for lokale tjenester (SLT) f.eks. bestående
av representanter for barnevernet, skole, barnehage, politi, helsevesen,
frivillige organisasjoner og politikere. Målet for den tverretatlige
samordningen er å koordinere, målrette og sikre
kvaliteten i det forebyggende barne- og familievernet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet mener de råd barnevernet
får kan skje gjennom tverrfaglige konsensusgrupper. Her kan
nøkkelpersonell søke å finne fram til
felles råd overfor barnevernet når det gjelder
hvilken intervensjon eller hvilken faglig bistand som er tilrådelig. Disse
medlemmer mener at dermed vil også ulike faggrupper
kunne opptre koordinert og målrettet som ledd i å bistå barnet
og dets pårørende/eller omsorgsperson(er),
der målet primært vil være å finne fram
til tiltak som vil være til beste for barnet, enten barnet
forblir hos sine pårørende, eller omsorgsovertagelse
finner sted.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til at behovet for samarbeids- og koordineringsinstanser
for kommunene er omhandlet i St.meld. nr. 40 (2001-2002) og at kommunene
oppfordres til å finne frem til gode løsninger
i denne sammenheng. Det vil imidlertid være opp til kommunene å opprette
ulike samarbeidsorganer.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Kristelig Folkeparti, er enig i at det er
kommunene som er den viktigste aktøren på barnevernområdet.
Dette fordi de er i førstelinjen, og derfor kommer i kontakt
med brukerne av tjenesten. Flertallet vil hevde at
det er helt klart at barnevernet må organiseres også i
kommunene på en slik måte at det ikke bare er
den økonomiske delen av barnevernet som styres av politikerne. Flertallet mener at
politikerne må ansvarliggjøres når det
gjelder utsatte barn og unges oppvekst. Slik at man unngår
at barn og unge ikke får den hjelpen de behøver
til rett tid. Slik barnevernet har vært organisert etter
at den nye loven om barneverntjenester kom i 1993, ser man at ansvaret
har hatt en tendens til å pulveriseres.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti er ikke enig i at ansvaret for det enkelte barn
og behandlingen av enkeltsaker i barnevernet har hatt en tendens
til pulverisering etter ikrafttredelsen av gjeldende lov. Det generelle
ansvaret for oppvekstmiljøet har imidlertid vist en slik
tendens. Disse medlemmer vil vise til komiteens behandling
av dette spørsmålet, jf. innstillingen til St.meld.
nr. 40 (2001-2002).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at man ikke nødvendigvis ønsker
seg barnevernsnemnder i kommunene, men et utvalg som har et politisk
ansvar. Dette utvalget bør også ha innstillingsrett
i alle barnevernssaker som bringes inn for fylkesnemndene (i dagens
modell), eller for det ordinære rettsapparatet (etter disse
medlemmers forslag til modell). Med en slik innstillingsrett
får utvalget det øverste lokale ansvaret i barnevernsaker.
Dette politiske utvalget er ansvarlig for og sikrer økonomi
og faglig innhold i barnevernet. Dette utvalget bør fungere som
en førstelinje klageinstans for saker etter lov om barnevern.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å anmode kommunene å opprette
et Samarbeidsorgan for lokale tjenester (SLT) bestående
av representanter fra f.eks. barnevern, skole, barnehage, politi,
helsevesen, frivillige organisasjoner og politikere."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener det er helt nødvendig å bygge
opp en samlet førstelinjetjeneste i nærmiljøet
for å få til en tilrettelagt og tverrfaglig tjeneste.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti ser
det som mest hensiktsmessig å utvide helsestasjonene til å bli
en familiesentral som skal bestå av en tverrfaglig kompetanse.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at familiene skal henvende seg
ett sted i kommunen og fagkompetansen skal hentes inn dit slik at
de slipper å forholde seg til mange ulike instanser. Dette er
hensiktsmessig og ressurssparende både for kommunene og
brukerne.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet viser til at lokalt fagpersonell
i barnets og familiens nærhet vil ofte ha en kunnskap og innblikk
i barnets og pårørendes situasjon som bør vektlegges
i kartleggingsarbeidet omkring barnets situasjon, og der mulige
alternativer til omsorgsovertakelse gjennom faglig intervensjon
også kan drøftes med fagpersonell. Taushetsplikten
må ikke være til hinder for at ulike fagpersonell
kan drøfte tiltak som kan være til gagn for barnet.
Regjeringen bør gjennom forskrift tilrettelegge for at
fagpersonell kan delta i tverrfaglige rådgivningsgrupper
sammen med barnevernet.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme de lovendringer som er nødvendig
for at taushetsplikten i barnevernsaker ikke skal være
til hinder for et samarbeid med andre etater."
Komiteen mener at det er helt nødvendig å se barnevernet
og familievernet i en sammenheng og sier seg enig med departementet
i at barnevernet og familievernet bør organiseres i den
samme statlige etaten. Utviklingen har i de senere årene
ført til at familievernet og barnevernet griper mer inn
i hverandre. Det legges større vekt på familiebaserte
tiltak i barnevernet, og barnas situasjon vies mer oppmerksomhet
i familievernets rådgivning og behandling.
Komiteen støtter forslaget om statlig
overtakelse av fylkeskommunens oppgaver på barnevernsområdet
og vil begrunne dette med behovet for å sikre et godt,
likeverdig og differensiert tiltaksapparat for hele landet.
Komiteen mener det er av stor betydning at avstanden
mellom kommunene og det regionale nivået ikke blir for
stor. Et godt tiltaksapparat er betinget av god dialog og samarbeid
mellom de ulike instansene og lokalkunnskap om barnets miljø.
Det lokale tiltaksapparatet må tilpasses barnas og de unges behov. Komiteen mener
derfor Regjeringen må opprette så mange regioner
som nødvendig for å imøtekomme hensynet
til nærhet mellom instansene og hensynet til lokalt tilpassede
tiltak for den enkelte bruker. Komiteen mener dagens
inndeling i helseregioner ikke skal være førende
for antallet regioner knyttet til barne- og familievernet.
Komiteen er enig med departementet om at det regionale
nivå skal overta alle fylkeskommunens oppgaver på barnevernområdet.
Det regionale nivå skal ha ansvar for å bistå kommunene
med plassering av barn utenfor hjemmet, herunder ansvaret for rekruttering
og formidling samt oppfølging av fosterhjem, jf. utkastet
til § 2-3 annet ledd.
Komiteen mener det er en forbedring av dagens
system at kommunene kan henvende seg direkte til den regionale myndighet
ved behov for et fosterhjem eller en institusjonsplass for et barn.
Regionen skal ha en fullstendig oversikt over alle ledige institusjonsplasser
i regionen, samt ha tilgjengelige institusjonsplasser. Det er avgjørende
at både tilbudet til barn med atferdsvansker og den faglige
kompetansen i forhold til fosterhjemarbeid, overgrepsproblematikk,
atferdsvansker, næromsorgstiltak og annet blir styrket.
Komiteen vil understreke viktigheten av at de statlige
regionale myndigheters ansvar blir nedfelt i barnevernloven.
Komiteen sier seg enig i at barnevern og familievern
organiseres i samme statlige etat, fordi det er viktig at alle landets
fylker får et mest mulig likt tilbud. Komiteen er
trygg på at ved en statlig overtagelse vil også de
påtenkte familievernkontorene som ikke har startet opp,
fordi man ventet på en avklaring om eierforholdet, bli
etablert. Komiteen vil presisere at staten ved en
overtagelse bør bestrebe seg på å få ned
ventetiden ved familievernkontorene. I noen kommuner er ventetiden
opptil 6 måneder, noe som selvsagt gjør
at konfliktnivået i noen familier blir svært høyt
før de kommer så langt at fagfolk kommer i kontakt
med dem.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet er kritisk til den sentraliseringseffekt
den statlige overtakelsen av barnevernet kan få dersom
barne- og familievernet organiseres i fem regioner. Disse
medlemmer vil understreke at både første-
og andrelinjetjenesten er avhengig av et tett og godt samarbeid.
Det er dermed viktig å sikre at både den geografiske
og forvaltningsmessige avstanden mellom forvaltningsnivåene
ikke blir for stor. For å utvikle gode tjenester for brukerne
er det viktig at de ulike tiltakene kan tilpasses regionale forskjeller.
Det må derfor være fleksible løsninger
innen forvaltningsregionene som ivaretar disse hensynene. Disse
medlemmer vektlegger betydningen av den regionalpolitiske
forankring innen barne- og familievernet, samt behovet for et tett
samarbeid mellom første- og andrelinjetjenesten.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Kristelig Folkeparti, mener at de regionale
kontorene skal ha politisk forankring og bestå av et råd
bestående av politiske representanter oppnevnt fra hvert
fylke samt tverrfaglige representanter.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at odelstingsproposisjonen understreker
det lokalpolitiske ansvaret for barnevernet og understreker betydningen
av politisk engasjement. På samme måten som for
de regionale helseforetakene vil det nå bli statsråden
som skal representere den politiske legitimiteten for andrelinjetjenesten
i barnevernet. Det er et paradoks at proposisjonen understreker
behovet for lokalpolitisk forankring og ansvar i det kommunale barnevernet,
men foreslår å fjerne den lokalpolitiske forankringen
fra det regionale nivået.
Disse medlemmer mener prinsipielt sett at andrelinjetjenesten
i barnevernet fortsatt burde vært et fylkeskommunalt ansvar.
Også denne tjenesten har behov for en regional politisk
forankring og for at det blir utviklet tiltak som er tilpasset spesielle
regionale forhold. Fem regionale kontorer representerer dessuten
en sterk sentralisering av andrelinjetjenesten og betyr at kontorene
skal forvalte ansvar i forhold til svært mange kommuner.
Disse medlemmer mener det er svært uheldig
at den statlige overtakelsen av fylkeskommunens ansvar på helse-
og sosialområdet ikke er blitt behandlet i helhet. Familievern,
barnevern, rusomsorg og psykiatri har så mange fellesnevnere
at framtidig organisering burde vært behandlet samlet.
Det er sterkt kritikkverdig at det legges fram en drøfting
av sektor etter sektor og at dette ikke er samordnet i tid.
Disse medlemmer mener det er viktig at familievern,
barnevern, rusomsorg og psykiatri ses i sammenheng og organiseres
på samme nivå. På bakgrunn av at psykiatrien
og rusomsorg vil være et statlig ansvar vil disse
medlemmer slutte seg til forslaget om statlig overtakelse
av barnevern og familievern.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet slutter
seg til at det fylkeskommunale sektoransvaret på barnevern
og familievernområdet overføres til staten. Grunnen
til dette er at ved en slik organisering vil det bli et mest mulig
likeverdig tilbud over hele landet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at det
er svært uheldig at barn og unge får et ulikt
tilbud avhengig av hvilket fylke de bor i. Disse medlemmer er
av den oppfatning at fylkeskommunene ikke i tilstrekkelig grad har
maktet å ivareta sine oppgaver på barnevernområdet
fullt ut. Disse medlemmer vil peke på at
det er svært uheldig at noen oppgaver som er så viktige
som barnevern og familievern blir liggende igjen i fylkeskommunen
som restoppgaver.
Disse medlemmer vil foreslå at det opprettes
et eget statlig barneverntilsyn etter mønster av andre
uavhengige kontrolltilsyn. Barneverntilsynet bør både
behandle klager på barnevernets arbeidsutførelse,
fremme forslag om gode og sikre arbeidsmetoder basert på den
innsikt som fremkommer fra klagebehandlingen og bør også kontrollere
alle barneverninstitusjoner.
Disse medlemmer vil foreslå:
"Stortinget ber Regjeringen utrede og fremme forslag om etablering
av et statlig barneverntilsyn."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at barnevernet har gjennom lovgivningen og i sin utvikling fått
en meget betydelig makt i forhold til svake familier med problemer
og da er det meget viktig med et forsvarlig kontrollsystem for å hindre
maktmisbruk. En kontroll lagt til en instans som får tilsyn
med barnevernet som kun en av mange andre oppgaver vil ikke kunne
tilegne seg grundig og forsvarlig kompetanse. Derfor bør
det være en egen instans.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti er
uenige i departementets tolkning av § 5-1 der
de har kommet fram til at det ikke skal være nødvendig å lovfeste
regionenes ansvar for å utarbeide en plan for institusjonene. Disse
medlemmer er imot at det ikke skal nevnes i lovteksten at
det å utarbeide en helhetlig plan for bruk av private og/eller
kommunale institusjoner om bruk av institusjonsplasser er en lovpålagt
oppgave for regionene. Disse medlemmer vil dermed fremme
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere en endring av ny § 5-1
i lov om barnevern ved at det tas inn en bestemmelse om at regionene
også har et lovpålagt ansvar for å utarbeide
en plan for bruk av private og/eller kommunale institusjonsplasser."
Komiteen mener at en ny statlig barnevern-
og familievernetat skal være en moderne kunnskapsorganisasjon
med høy faglig kompetanse. For å kunne etablere
et godt tilbud i hele landet, vil det være av avgjørende
betydning å beholde og videreutvikle kompetansen til det
personale som er knyttet til sektoren.
Komiteen vil be departementet om å legge forholdene
til rette for å sikre kompetanseutvikling og gi den enkelte
ansatte utviklingsmuligheter.
Komiteen vil understreke behovet for et godt og
forpliktende samarbeid med de ansattes organisasjoner for å ivareta
de ansattes interesser og skape et godt arbeidsmiljø med
mulighet for faglig og personlig utvikling. Ved statlig overtakelse
må departementet sørge for at de ansatte blir
godt informert og gis mulighet for aktiv medvirkning.
Komiteen støtter at barne-
og familievernet organiseres som et forvaltningsorgan med ansvar
for å samordne og sørge for en rimelig geografisk
fordeling av institusjonsplasser. Forvaltningsorganet skal ha ansvar
for å utvikle et bedre tilbud som ivaretar barns og unges
rettssikkerhet og gir mulighet for politisk og økonomisk
styring med alle sider av virksomheten.
Komiteen mener at dersom foretaksmodellen velges,
vil barnevernet miste ytterligere politisk støtte og forankring
- og grunnlaget for å sikre legitimitet i befolkningen
svekkes ytterligere.
Komiteen støtter departementets forslag
om at den sentrale etatsledelsen skal legges til den eksisterende
Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen (BUFA), men at dette ikke
skal skje før BUFA er styrket med kompetanse på barnevern-
og familieområdet.
Komiteen mener det er viktig å ha en
viss grad av fleksibilitet i regioninndelingen, både når
det gjelder antallet og muligheten for å etablere kontaktpunkter
lokalt i regionene, og ber Regjeringen vurdere dette på nytt.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at den nye organiseringen av barnevernet
forutsetter at det etableres lokale, faglige ressursenheter som
kan bistå kommunene i vanskelige barnevernssaker, herunder
i forbindelse med plassering av barn utenfor hjemmet.
Flertallet vil likevel påpeke at et felles
administrativt regionkontor for Nordland, Troms og Finnmark lokalisert
til Alta kan vise seg å være for lite tatt i betraktning
de store avstandene, og at dette vil kunne vanskeliggjøre
barnevernets arbeid.
Flertallet vil derfor be Regjeringen vurdere regioninndelingen
løpende i lys av de erfaringer man høster med
nyorganiseringen.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet og Senterpartiet, støtter Regjeringens
forslag om å åpne for å drive forsøk
med kommunal oppgavedifferensiering, slik at enkeltkommuner eller
flere kommuner sammen kan få ansvaret for de tjenester
det i utgangspunktet foreslås skal overtas av staten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet vil understreke at dersom
en sentral etatsledelse skal ha noen som helst funksjon, må den
representere høy faglig kompetanse og være organisert
og lokalisert slik at den ikke må kjempe om plass og ressurser
innenfor et eksisterende apparat. Disse medlemmer ser
nytten av å samordne tjenestene med BUFA, men det er helt
nødvendig å gi en høy grad av faglig
autonomi som avspeiles i organiseringen, fagsammensetningen og ledelsen
av den nye etaten.
Disse medlemmer vil poengtere at Barne-, ungdoms-
og familieforvaltningen (BUFA) trenger å styrke kompetansen
for å overta oppgaver på barnevern- og familievernområdet.
Det vil kreve en nøye planlagt prosess i samarbeid med
departementet i forhold til hvilke oppgaver de skal overta og på hvilken måte
BUFA skal rekruttere den nødvendige kompetansen for å dekke
kompetansebehovet og til å kunne løse de oppgavene
som departementet gradvis skal delegere til BUFA. Disse medlemmer merker seg
at departementet ser at BUFA ikke har den nødvendige kompetansen
i dag, men samtidig mener at BUFA skal få overført
oppgavene innen ett år. Disse medlemmer er
bekymret over den korte fristen for kompetanseheving og til det å få overført
og ha hovedansvaret av oppgaver fra departementet innen barnevern-
og familievernområdet.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til at den statlige virksomheten på barne-
og familievernområdet vil bli politisk styrt fra regjering
og storting, og at de foreslåtte regionene vil være
ordinære forvaltningsorganer som er underlagt statlig instruksjonsmyndighet.
Det er ikke naturlig å oppnevne et folkevalgt råd i
tilknytning til et statlig forvaltningsorgan som er underlagt departementets
instruksjonsmyndighet. Det er videre vanskelig å se formålet
med et slikt folkevalgt råd fra fylkene i og med at fylkeskommunene ikke
lenger vil ha noen oppgaver på dette området.
Det er kommunene (og ikke fylkene) som vil være bestillere
av regionenes tiltak og tjenester. Det er derfor kommunene som,
gjennom sine administrative og politiske systemer, vil være
den viktigste påvirkningsaktøren i forhold til
utviklingen av tiltak og tjenester. Det er fremhevet i proposisjonen
at ett av de viktigste formålene med en statlig overtakelse
vil være å styrke bistanden til kommunene. Kommunene vil
derfor være en viktig samarbeidspartner for de statlige
regionene både på administrativt og politisk nivå.
Disse medlemmer mener at regionene selv vil ha
bredt sammensatt fagkompetanse og derigjennom ivareta behovet for
tverrfaglighet. I tillegg vil regionene ha utstrakt samarbeid med
andre tjenester og ulike faggrupper, som for eksempel helseforetakene
(herunder barne- og ungdomspsykiatrien) og rusmiddelomsorgen.
Disse medlemmer mener det ikke er hensiktsmessig å opprette
eventuelle nye politiske organer knyttet til de regionale kontorene
da disse er ordinære forvaltningsorganer.
Disse medlemmer viser til at staten skal overta
fylkeskommunens oppgaver på barnevern- og familievernområdet
1. januar 2004. Oppbyggingen av kompetansen i BUFA må derfor
påbegynnes umiddelbart. Slik kompetansebygging vil bl.a.
naturlig skje gjennom nyansettelser. Disse medlemmer kan
ikke se at det av tidsmessige årsaker vil være
mulig å avvente denne prosessen i påvente av en
ny stortingsbehandling.
Disse medlemmer viser videre til at i hver region
vil det være et sentralt kontor som skal ha ansvaret for
de administrative oppgavene og for samordning av tiltakene i regionen.
I hver region skal det også være en rekke institusjoner
som til sammen skal utgjøre et bredt og differensiert tiltaksapparat.
Det må være et mål med den statlige overtakelsen
at institusjonen skal fordeles geografisk slik at det i større grad
enn i dag blir et mer likeverdig tilbud i hele landet. Institusjonene
må derfor ligge spredt geografisk i alle regionene. Det
administrative regionkontoret skal ha det overordnede ansvaret for
dette tiltaksapparatet og skal til enhver tid ha fullstendig oversikt over
ledige plasser i institusjon og fosterhjem.
Disse medlemmer viser til at den faglige virksomheten
skal foregå lokalt i regionene. Dette bør skje
ved at det lokalt i regionene vil bli etablert faglige ressursenheter
som vil ha som oppgave å bistå kommunene i vanskelige
barnevernsaker, herunder i forbindelse med plassering av barn utenfor hjemmet.
De faglige kompetansemiljøene som i dag ligger i fylkeskommunene,
vil fortsatt ligge der de ligger i dag, men administreres av regionkontoret. Disse
fagmiljøene bør desentraliseres ytterligere. Avstanden
mellom kommunene og annenlinjetjenesten vil derfor bli mindre enn
den er i dag.
Faglig bistand til kommunene skal altså ikke ytes av
de regionale hovedkontorene, men av de faglige ressursenhetene lokalt
i regionene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Kristelig Folkeparti, sier seg enig i at barne
- og familievernet bør organiseres som et forvaltningsorgan,
med en sentral instans som har det overordnede ansvar for samordning. Flertallet viser
til at det er viktig med en viss nærhet til førstelinjetjenesten,
og det bør derfor etableres regionale enheter med en viss
andel politiske representanter. Idet flertallet ser
det som svært viktig å plassere ansvaret der ansvaret
skal ligge, og for å ha en linje fra det politiske lokalmiljøet,
ser dette flertallet det som svært viktig
at det blir representasjon av politikere på alle nivåer,
og at statsråden har det overordnede ansvaret for barne-
og familievern.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
at departementet skal synliggjøre for Stortinget hvordan
denne prosessen skal foregå og fremmer dermed følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med
en oversikt over og plan for hvordan Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen
(BUFA) skal opparbeide seg et tilfredsstillende nivå av
kompetanseheving innen 1 år."
"Stortinget ber Regjeringen plassere ett regionskontor i Alta
og ett regionskontor i Bodø og ett regionskontor i Fredrikstad."
"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med ny vurdering på antall
regioninndelinger og på plassering."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener at en deling av barnevernet til en
hjelpetjeneste med ansvar for det forebyggende barnevernet og en
annen del for å sette i gang tvangstiltak er ønskelig
for å øke legitimiteten i barnevernet. Den dobbeltrollen
som barnevernet har som hjelper og kontrollør er for mange
en vanskelig grenseoppgang, og det kompliserer det forebyggende
arbeidet. Barnevernet blir for mange brukere mer en trussel enn
en ressurs. En mer sentral rolle for barnevernet i det forebyggende
arbeidet er etter disse medlemmers syn avhengig av
en slik todeling.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at Oslo kommune har hatt
ansvar både for første- og andrelinjes barne-
og ungdomsvern. Målsettingen om en tett integrering av
barneverntjenestene er derfor oppnådd i Oslo, og flertallet mener
det kan virke mot sin hensikt å skulle dele opp dagens
enhetlige organisering ved å overføre ansvaret
for den fylkeskommunale delen av barne- og ungdomsvernet til staten. Barne-
og ungdomsvernet i Oslo er dessuten i en særstilling når
det gjelder omfanget av oppgaver og størrelsen på hjelpeapparatet. Flertallet støtter
derfor Regjeringens forslag om at staten ikke overtar ansvaret for
den fylkeskommunale delen av barne- og ungdomsvernet i Oslo.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Høyre og Kristelig Folkeparti, ser det som positivt at
man ikke lovfester antall regioner, men vil bemerke at lokaliseringen
av et regionkontor i Oslo synes uaktuelt ut fra at Oslo er i en
spesiell situasjon.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet ser at Oslo er i en spesiell
situasjon ved å være kommune og fylkeskommune
i ett. Oslo har mange utfordringer som gjør at det kan
være hensiktsmessig å bevare den organiseringen
Oslo har i dag.
Etter komiteens syn er det er ønskelig
med en evaluering av situasjonen i Oslo om to år for å se
om ordningen fungerer tilfredsstillende.
Komiteen stiller følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gjøre en evaluering av
Oslo to år fra endringene i barnevernloven og familievernkontorloven
trer i kraft."
Regionkontoret som er planlagt å ligge i
Oslo vil komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti plassere
i Fredrikstad med den begrunnelse at i dette fylket toppes statistikken
av barnevernstiltak (St.meld. nr. 40 (2001- 2002) Om barne- og ungdomsvernet).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Senterpartiet vil understreke at de kostnader som fylkeskommunene
har i forbindelse med overtakelsesprosessen må kompenseres fullt
ut. Like viktig er det at uttrekket fra rammetilskuddet skjer på en
slik måte at de som har valgt å prioritere barnevernet
ikke blir økonomisk skadelidende.