I høringsbrevet vurderte departementet om Barnekonvensjonens
bestemmelser om de sentrale og grunnleggende rettigheter burde innarbeides
gjennom en rettighetskatalog. Det ble likevel ikke foreslått å lovfeste
en slik rettighetskatalog. I Norge har vi ingen lov som gjelder
generelle rettigheter for barn hvor en slik katalog ville passe
inn.
Det er bare to høringsinstanser som har uttalt seg om
dette spørsmålet i høringsrunden, og
som begge støtter departementets syn på at det
ikke er hensiktsmessig å lovfeste en slik rettighetskatalog
i dag.
Departementet fastholder at det ikke er hensiktsmessig å lovfeste
en rettighetskatalog av den type som er nevnt i høringsbrevet.
Når Barnekonvensjonen nå foreslås inkorporert
i norsk lov gjennom menneskerettsloven, vil dessuten Barnekonvensjonen
i seg selv framstå som en rettighetskatalog i norsk lov.
I høringsbrevet ba departementet om høringsinstansenes
syn på forskjellige forslag som kunne styrke barnets rett
til å bli hørt, herunder om dagens 12-årsgrense
burde senkes. Et stort flertall av høringsinstansene som
uttalte seg om spørsmålet, ønsket å senke
aldersgrensen for barnets ubetingede rett til å bli hørt
i barneloven.
Forslag om å senke aldersgrensen i barneloven § 31
til 7 år ble fremmet for Stortinget 20. desember 2002,
jf. Ot.prp. nr. 29 (2002-2003).
I høringsbrevet ble det foreslått flere endringer
i privatskoleloven for å synliggjøre artikkel
28 og 29 bedre. Det ble foreslått å lovfeste opplæringsplikten, rådgivningsplikten
og bestemmelsene om reglement og disiplin i skolen. Videre ble det
foreslått å lovfeste målsetninger for
utdanningen slik de er angitt i artikkel 29.
Flertallet av høringsinstansene støttet disse
forslagene.
Regjeringen har foreslått at disse bestemmelsene tas
inn i ny friskolelov, jf. Ot.prp. nr. 33 (2002-2003).
I høringsnotatet ble det foreslått endringer
i straffeloven § 104 a første ledd for å synliggjøre
protokollens artikkel 4. Endringen er for øvrig også nødvendig
for at norsk rett skal oppfylle protokollens krav.
Dette forslaget ble fremmet for Stortinget 12. april
2002, jf. Ot.prp. nr. 61 (2001-2002), og bestemmelsen ble endret
ved lov 28. juni 2002 nr. 54.
Flere høringsinstanser påpeker at det også bør gjøres
endringer i utlendingsloven for å synliggjøre Barnekonvensjonen
bedre, og enkelte kommer med konkrete forslag til lovendringer.
Kommunal- og regionaldepartementet nedsatte et utvalg 14. desember
2001 for å revidere utlendingsloven. Det framgår
klart av mandatet at utvalget skal ta stilling til på hvilken
måte FNs Barnekonvensjon skal innarbeides i utlendingsloven.
Utvalgets frist er 31. desember 2003.
Departementet finner det mest hensiktsmessig at utvalget kan
foreta en samlet vurdering av hvordan Barnekonvensjonen skal innarbeides
i norsk lov, og vil ikke foreslå endringer i utlendingsloven
nå. Justisdepartementet har imidlertid oversendt de relevante
høringsuttalelsene til Kommunal- og regionaldepartementet,
som har videresendt dem til utvalget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener det er høyst
nødvendig at enslige mindreårige asylsøkere
behandles på lik linje med norske barn. I den forbindelse
vises det til Budsjett-innst. S. nr. 5 (2001-2002) hvor komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti foreslo
at enslige mindreårige asylsøkere skal være
et ansvar for barnevernet og ha et tilbud på lik linje
med norske barn under omsorg fra barnevernet. Dersom dette hadde
blitt vedtatt, ville plasseringsvedtak bli fattet etter barnevernloven,
og asylmottakene for barna ville bli omgjort til institusjoner som
fyller vilkårene i barnevernloven. Disse medlemmer mener
det er beklagelig at forslaget ikke fikk flertall, og ser fram til
innstilling fra Utlendingslovutvalget som legges fram i slutten
av året.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er
kjent med at det er nedsatt et utlendingslovutvalg, og er glad for
at Barnekonvensjonen er en del av mandatet til dette utvalget. Dette medlem mener
det er særdeles viktig at Norge endrer både lover
og praksis som hindrer barn i å bli hørt og som
kolliderer med prinsippet i artikkel 3 om hensynet til barns beste. Dette
medlem er selvsagt klar over at det er Kommunaldepartementet
og kommunalkomiteen som har det overordnede ansvaret i disse sakene. Dette
medlem mener likevel at justiskomiteen har et særskilt
ansvar for å følge med på dette feltet,
da flere spørsmål berører vårt
ansvarsområde, blant annet fordi justiskomiteen har ansvar for
innarbeiding av FN-konvensjoner som Norge har ratifisert. Eksempler
på at barns beste ikke alltid ivaretas, finner man i saker
der (som regel mannlige) ikke-norske statsborgere med barn i Norge
blir utvist fra landet som en følge av kriminelle handlinger,
eller der (som regel mannlige) ikke-norske statsborgere med barn
i Norge blir skilt før tre år er gått,
og til tross for at grunnlaget for oppholdstillatelsen er falt bort,
er blitt værende i landet. Foreningen for Fangers Pårørende
(FFP) mener det er grunn til å tro at Norge bryter sine
internasjonale forpliktelser i noen slike utvisningssaker, fordi
barns beste ikke er en del av vurderingsgrunnlaget. Dette
medlem mener det må utredes om utvisning og bortvisning
av utlendinger etter utlendingslovens kapittel 5, bør være
en vurdering domstolene tar, og ikke et forvaltningsvedtak. Slik
er det i Sverige. Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringa utrede om kompetansen til å utvise
og bortvise utlendinger etter utlendingslovens kapittel 5, bør
overføres til domstolene."
Redd Barna har foreslått at prinsippet om ikke-diskriminering,
jf. artikkel 2, og prinsippet om barnets beste, jf. artikkel 3,
bør komme bedre til uttrykk i norsk lovgivning, og nevner
spesielt barnevernloven og kommunehelsetjenesteloven ved sidene
av utlendingsloven.
Barnevernloven § 1-2 annet ledd fastslår
at barnevernloven gjelder for alle som oppholder seg i riket. Etter
departementets syn innebærer denne bestemmelsen sammen
med det forvaltningsrettslige prinsippet om at det ikke skal skje
usaklig forskjellsbehandling, et diskrimineringsforbud.
Etter kommunehelsetjenesteloven § 2-1 har enhver
rett til nødvendig helsehjelp i den kommune der han eller
hun bor, eller midlertidig oppholder seg. Dette er en rett som gjelder
uavhengig av om personene har norsk statsborgerskap eller ikke,
eller har lovlig opphold her i landet. Det er heller ikke adgang til å frata
noen retten til nødvendig helsehjelp på noe annet
diskriminerende grunnlag. Departementet ser derfor ikke at det er
behov for å endre kommunehelsetjenesteloven på dette
punktet.
Med henvisning til artikkel 7 om barns rett til identitet, mener
Statens ungdoms- og adopsjonskontor at adgangen til anonym sæddonasjon
må fjernes. Spørsmålet om anonym sæddonasjon
er drøftet i St.meld. nr. 14 (2001-2002) Evaluering av
lov om medisinsk bruk av bioteknologi. Helsedepartementet drøfter
her de forskjellige hensyn for og mot anonym sæddonasjon,
og konkluderer med at anonymiteten bør oppheves. Helsedepartementet
har sendt spørsmålet på høring
og vil fremme en proposisjon om endringer i lov om medisinsk bruk
av bioteknologi i løpet av våren. Her vil det
bli foreslått at anonymiteten oppheves og at barnet får
rett til opplysninger om donor.
Aksjonsgruppen barns rett til samvær med foreldre og
besteforeldre ber i sin høringsuttalelse om at det innføres
straff for "samværsnekt". Etter gjeldende rett kan en avgjørelse
om samværsrett gjennomføres ved tvangsbot. For
en viss tid kan namsretten fastsette en stående tvangsbot,
som skal gjelde hver gang samværsretten ikke blir respektert.
Departementet vurderer ikke å innføre straff som
sanksjonsmiddel i disse sakene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Kristelig Folkeparti, mener Norge må gjøre
langt mer for å sikre barn med funksjonsnedsettelser sine
rettigheter og muligheter til å fungere best mulig i samfunnet,
i fellesskap med sine jevnaldrende. Flertallet mener
Regjeringa må synliggjøre Barnekonvensjonen i
lovverk som angår disse barna.
Flertallet fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringa foreta en gjennomgang av lovverk og
praksis som angår barn med funksjonsnedsettelser, med sikte
på å synliggjøre Norges forpliktelser
etter FNs Barnekonvensjon."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti understreker at Regjeringen ved kgl.res. den
29. november 2002 nedsatte et lovutvalg som skal vurdere
behovet for en egen antidiskrimineringslov for bedre å sikre
de funksjonshemmedes rettigheter - ikke minst ut fra våre
internasjonale forpliktelser - og i så fall utarbeide forslag
til en slik lov. Arbeidet med å styrke rettighetene til
barn med funksjonsnedsettelser vil stå sentralt i dette
arbeidet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti har merket seg FNs komité for
barnets rettigheter sine anbefalinger til Norge i komiteens 24.
møte. Disse medlemmer har spesielt merket
seg anbefalingene hva gjelder barn av foreldre som sitter i fengsel,
barn med psykiske lidelser, og tilbudene til barn over 15 år
som har begått straffbare handlinger. Disse medlemmer mener
det trengs en ytterligere gjennomgang av lovverket for å synliggjøre Barnekonvensjonen
flere steder, og det fremmes derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringa gjennomgå lovverket på nytt
på områder FNs komité for barnets rettigheter anbefaler
Norge å se nærmere på, med sikte på å synliggjøre
Barnekonvensjonen flere steder."