Til Odelstinget
I denne proposisjonen foreslås det at FNs Barnekonvensjon
inkorporeres i norsk lov gjennom menneskerettsloven. Det foreslås
også noen konkrete lovendringer som vil føre til
at konvensjonen synliggjøres bedre i norsk lovgivning.
Departementet foreslår videre at de to valgfrie protokollene
om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi og om barn
i væpnet konflikt inkorporeres; den siste under forutsetning
av at Stortinget godkjenner at protokollen ratifiseres.
Det foreslås endringer i tvistemålsloven, forvaltningsloven,
adopsjonsloven og barnevernloven som vil styrke barnets rett til å bli
hørt, jf. Barnekonvensjonen artikkel 12.
Videre foreslås en endring i barnevernloven som vil
synliggjøre Barnekonvensjonen artikkel 20 om barnets rett
til vern og bistand.
Departementet fremmer også forslag om endring av straffeloven
slik at barnepornografi defineres som pornografisk materiale med
bruk av personer som er eller som fremstår som å være
under 18 år. Departementet mener at en slik endring vil
føre til at vi best mulig oppfyller våre forpliktelser
etter Barnekonvensjonens artikkel 34 og den valgfrie protokollen
om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi.
Det gjøres også i proposisjonen rede for forskjellige
forslag som kom opp under høringen, men som ikke vil bli
fulgt opp med forslag til lovendringer.
Da FNs konvensjon 20. november 1989 om barnets rettigheter
(Barnekonvensjonen) ble ratifisert av Norge i 1991, ble det ikke
foretatt lovendringer. Konvensjonen ble dermed ikke gjenstand for
aktiv innarbeiding.
Ved behandlingen i Stortinget mente flertallet i justiskomiteen
at også FNs Barnekonvensjon burde inkorporeres i menneskerettsloven,
se Innst. O. nr. 51 (1998-1999). Flertallet foreslo imidlertid ikke å føye disse
to konvensjonene til listen over konvensjonene i lovforslaget, men
ba Regjeringen komme tilbake med forslag om dette.
Våren 1999 ble det nedsatt en interdepartemental arbeidsgruppe
som skulle vurdere hvordan Barnekonvensjonen best kunne innarbeides
i norsk lov. På bakgrunn av arbeidet til arbeidsgruppen
ble det utarbeidet et høringsnotat som Justisdepartementet
sendte på høring i februar 2001.
I Barnekonvensjonen del I finner man så vel sivile og
politiske som økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.
Disse rettighetene finnes også i de alminnelige menneskerettskonvensjonene,
men ved at de er tatt inn i Barnekonvensjonen tydeliggjøres
det at de også gjelder for barn. I tillegg har konvensjonen regler
som ivaretar barns særlige behov. Med barn menes personer
under 18 år, med mindre den lov som får anvendelse
for barnet bestemmer at myndighetsalder nås tidligere.
De sivile og politiske rettigheter omfatter bl.a. krav om ikke-diskriminering,
rett til liv, rett til navn, statsborgerskap og identitet, rett
til ikke å skilles fra foreldrene med mindre det er til
barnets eget beste, og til rettslig overprøving av avgjørelser
om å skilles fra foreldrene. Videre omhandles rett til
ytringsfrihet, tanke-, samvittighets- og religionsfrihet, forenings- og
forsamlingsfrihet og rett til beskyttelse av privatlivet. Konvensjonen
gir videre barn som er plassert av myndighetene for omsorg, vern
eller behandling, rett til periodisk overprøving av behandlingen
og alle andre forhold av betydning for barnets plassering. Den forbyr
tortur, dødsstraff og ulovlig frihetsberøvelse.
Dessuten gir den rett til overprøving av frihetsberøvelse
og rettssikkerhetsgarantier i forbindelse med straffesaker.
Blant de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene
finner man krav om at statene skal gi spesiell beskyttelse til barn
som ikke kan være i familiemiljøet og flyktningbarn,
anerkjenne at funksjonshemmede barn skal ha et fullverdig liv og
ha rett til spesiell omsorg, anerkjenne barnets rett til den høyest
tilgjengelige helsestandard, rett til sosial sikkerhet, adekvat levestandard,
utdannelse, hvile og fritid, beskyttelse mot økonomisk
utnyttelse og skadelig arbeid, narkotika, seksuell utnyttelse og
misbruk, barnehandel og andre former for skadelig utnyttelse.
I en mellomgruppe faller statenes plikt til å oppfordre
massemedia til å spre informasjon som barn kan nyttegjøre
seg m.m., statens plikt til å sikre at barnets beste er
avgjørende ved adopsjon og følge visse regler
for å sikre dette, og at statene skal iverksette tiltak,
herunder sosiale programmer, for å beskytte barn mot fysisk
og psykisk vold.
Av andre bestemmelser som gjelder ivaretakelse av barns særlige
behov, kan nevnes at hensynet til barnets beste skal være
et overordnet prinsipp både ved private og offentlige myndigheters
behandling av spørsmål som gjelder barn, og barnets
rett til å bli hørt i alle forhold som angår
barnet selv.
FNs generalforsamling vedtok 25. mai 2000 to valgfrie
protokoller til Barnekonvensjonen. Den valgfrie protokollen om salg
av barn, barneprostitusjon og barnepornografi trådte i
kraft 18. januar 2002, og ble ratifisert av Norge 2. oktober
2001. Den pålegger statene å gjøre en
lang rekke handlinger knyttet til salg av barn, barneprostitusjon
og barnepornografi straffbare i sin lovgivning. Blant annet for å kunne
oppfylle denne protokollen best mulig, fremmes det i proposisjonen
forslag om endring av definisjonen av barnepornografi i straffeloven.
Etter protokollen om barn i væpnet konflikt, som trådte
i kraft 12. februar 2002, skal statene treffe alle nødvendige
tiltak for å sikre at personer i deres væpnede
styrker som er under 18 år, ikke tar direkte del i fiendtligheter.
Videre innføres det et forbud mot å tvangsrekruttere
personer under 18 år, til de væpnede styrker.
Når det gjelder frivillig rekruttering, skal statene i
det minste øke aldersgrensen til 16 år. For å kunne
oppfylle bestemmelsene i protokollen om barn i væpnet konflikt,
har det vært nødvendig å endre vernepliktsloven,
heimevernsloven og straffeloven. Det er fremmet en stortingsproposisjon
om norsk ratifikasjon av tilleggsprotokollen i nær framtid,
jf. St.prp. nr. 61 (2002-2003).
Barnekonvensjonen stiller ikke krav til en spesiell gjennomføringsform,
men overlater dette til statene. Det vises til artikkel 4 som fastsetter
at statene skal sørge for alle lovgivningsmessige, administrative
og øvrige tiltak som er nødvendig for å virkeliggjøre
de rettigheter som anerkjennes i konvensjonen.
I de avsluttende merknader fra FNs komité for barnets
rettigheter til Norges annen rapport om Barnekonvensjonen, uttalte
komiteen at den var betenkt over at konvensjonens bestemmelser ennå ikke
var fullt og helt innarbeidet i norsk rett. Komiteen pekte imidlertid
ikke på konkrete konvensjonsbestemmelser som den anså utilstrekkelig
gjennomført. Komiteen anbefalte videre norske myndigheter å overveie å inkorporere
konvensjonen på tilsvarende måte som andre regionale
og internasjonale menneskerettskonvensjoner er inkorporert i menneskerettsloven.
I høringsnotatet ga Justisdepartementet uttrykk for
det foreløpige syn at Barnekonvensjonen burde innarbeides
i norsk lovgivning ved delvis transformasjon (synliggjøring).
Det ble særlig lagt vekt på at dette var den metoden
som ville gjøre innholdet i Barnekonvensjonen mest tilgjengelig
for brukerne, og dermed kunne føre til en bedre gjennomføring
av Barnekonvensjonens bestemmelser i praksis.
Det store flertall av høringsinstansene er positive til
at Barnekonvensjonen skal innarbeides i norsk lov ved synliggjøring.
En rekke høringsinstanser mener imidlertid at synliggjøring
ikke er tilstrekkelig, og at Barnekonvensjonen i tillegg, og i første
rekke, må inkorporeres i norsk lov. De høringsinstanser
som tar stilling til rangspørsmålet, mener at
Barnekonvensjonen bør ha forrang foran bestemmelser i annen
lovgivning.
Departementet er kommet til at Barnekonvensjonen både
bør inkorporeres i norsk lov og innarbeides ved delvis
aktiv transformasjon (synliggjøring). Også de
to valgfrie protokollene til konvensjonen om salg av barn, barneprostitusjon
og barnepornografi og om barn i væpnet konflikt bør
inkorporeres, den siste under forutsetning av at Stortinget godkjenner
at protokollen ratifiseres. Inkorporeringen bør skje gjennom
menneskerettsloven, noe som medfører at konvensjonsbestemmelsene
får forrang foran bestemmelser i annen norsk lovgivning
dersom det skulle være motstrid.
Inkorporasjon av Barnekonvensjonen er den innarbeidingsmetode
som gir den sterkeste signaleffekt både nasjonalt og internasjonalt.
Ved å inkorporere Barnekonvensjonen viser norske myndigheter
tydelig at Norge tar konvensjonen alvorlig, og at vi formelt sett
oppfyller konvensjonens krav. Ved å inkorporere Barnekonvensjonen
vil man også ivareta hensynet til en helhetlig framstilling
av barns rettigheter i norsk lov. Bestemmelsene kan lettere leses
i sammenheng, og loven vil gi en mer helhetlig oversikt over barns
rettigheter.
Departementet legger til grunn at norsk rett i all hovedsak oppfyller
Barnekonvensjonens krav, og til dels også gir barn sterkere
rettigheter enn konvensjonen krever. En inkorporasjon vil etter
departementets syn likevel kunne styrke barns rettsstilling. Det
vises i denne sammenheng til Barnekonvensjonens artikkel 3 som fastsetter
at hensynets til barnets beste skal være et sentralt hensyn
i alle forhold som gjelder barn.
Departementet foreslår lovendringer som vil synliggjøre
sentrale bestemmelser i konvensjonen i norsk lov. Etter departementets
syn vil dette gi en bedre tilgjengelighet av disse bestemmelsene
for brukerne, og gjøre de aktuelle bestemmelsene mer presise,
forståelige og brukervennlige.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Dag
Terje Andersen, Ola Røtvei og Knut Storberget, fra Høyre, John-Ragnar
Aarset, Carsten Dybevig og Linda Cathrine Hofstad, fra Fremskrittspartiet,
Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad, fra Kristelig
Folkeparti, Einar Holstad og Finn Kristian Marthinsen, og fra Sosialistisk
Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, viser til de respektive
partiers merknader i Innst. O. nr. 51 (1998-1999).
Barnekonvensjonen er etter komiteens vurdering
blant de mest sentrale menneskerettskonvensjonene, og bør
derfor inkorporeres i nasjonal lovgivning på linje med
Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, FNs konvensjon om sivile
og politiske rettigheter og FNs konvensjon om økonomiske,
sosiale og kulturelle rettigheter. Komiteen vil påpeke
at Barnekonvensjonen gir barn både sivile, sosiale og kulturelle
rettigheter. Konvensjonen stadfester etter komiteens mening
et viktig prinsipp: barn er å anse som et eget rettssubjekt
med individuelle rettigheter som også staten har ansvar
for at overholdes.
Norge har gjennom flere tiår vært et foregangsland
hva gjelder menneskerettighetsarbeid både nasjonalt og
internasjonalt. For at vi også i fremtiden, med tyngde,
skal kunne arbeide for at menneskerettighetene overholdes i utlandet,
er det etter komiteens mening viktig at Barnekonvensjonen
inkorporeres i norsk rett. Komiteen har i sin vurdering særlig
vektlagt det forhold at FNs komité for barnets rettigheter
eksplisitt har oppfordret Norge til å inkorporere konvensjonen.
Komiteen har merket seg at Barnekonvensjonen på flere
punkter er noe vag og at den flere steder retter seg direkte til
landets myndigheter. Disse forhold kan medføre at konvensjonen
først får reell betydning for barn om den danner
grunnlag for presis lovgivning. Videre har komiteen merket
seg regjeringsadvokatens påstand om at inkorporering av konvensjonens
noe uklare ordlyd kan medføre en økning av domstolenes
makt på bekostning av lovgivers makt på barnerettens
område.
Komiteen mener Regjeringens forslag til synliggjøring
av konvensjonens bestemmelser i nasjonal lovgivning er viktig nettopp
av hensyn til konvensjonens noe uklare ordlyd. Delvis transformasjon
av konvensjonen som foreslått fra Regjeringens side, vil kompensere
for uklarhet. Komiteen mener også at synliggjøring
av Barnekonvensjonen i nasjonal lovgivning gjennom delvis transformasjon,
er viktig av pedagogiske hensyn.
Videre vurderer komiteen den reelle fare for maktforskyving
fra lovgiver til domstolene gjennom inkorporering av Barnekonvensjonen,
som liten. Komiteen legger i denne forbindelse vekt
på at domstolene tradisjonelt er tilbakeholdne med å konstatere
motstrid mellom nasjonal rett og internasjonale menneskerettighetsforpliktelser.
Etter komiteens oppfatning er det positivt at Regjeringen
fremmer forslag om å inkorporere Barnekonvensjonen og to
valgfrie protokoller av 25. mai 2000 i norsk rett gjennom
menneskerettsloven. Komiteen støtter forslaget
under forutsetning av at Stortinget aksepterer ratifisering av tilleggsprotokoll til
Barnekonvensjonen av 25. mai 2000 om barn i væpnet
konflikt, jf. St.prp. nr. 61 (2002-2003).
Komiteen har merket seg at Regjeringen i St.meld.
nr. 21 (1999-2000) uttaler at det vil bli lagt frem forslag om innarbeiding
av FNs kvinnekonvensjon, FNs rasediskrimineringskonvensjon og FNs torturkonvensjon. Komiteen ser
positivt på dette, og vil særlig oppfordre Regjeringen
til å prioritere arbeidet med innarbeiding av FNs rasediskrimineringskonvensjon.
Det følger av artikkel 12 at barnet skal ha rett til å gi
uttrykk for sine synspunkter i saker som berører det, og
at barnets synspunkter skal tillegges behørig vekt i samsvar
med dets alder og modenhet. Denne retten gjelder også i
rettssaker og forvaltningssaker. Bestemmelsen gir uttrykk for et
generelt prinsipp. Det vil være opp til statene å presisere
og konkretisere bestemmelsen på de forskjellige saksområder.
Departementet foreslår endringer i barnevernloven, adopsjonsloven,
tvistemålsloven og forvaltningsloven for å synliggjøre
artikkel 12 på en bedre måte. Det kan også være
aktuelt å foreta endringer i annen lovgivning, for eksempel
i barneloven, vergemålsloven og utlendingsloven, for å synliggjøre
artikkel 12 bedre. Departementet vil imidlertid ikke foreslå endringer
i disse lovene i denne proposisjonen. Både vergemålsloven
og utlendingsloven er under revisjon, og det framgår klart
av mandatet til Utlendingslovutvalget at det skal ta stilling til
på hvilken måte FNs Barnekonvensjon skal innarbeides
i utlendingsloven. Når det gjelder endringen i barneloven,
er det fremmet forslag om endring i § 31 i Ot.prp.
nr. 29 (2002-2003). Vergemålslovutvalget har frist for å komme
med sin utredning 1. juli 2003. Utlendingslovutvalget har
frist til 31. desember 2003. Departementet finner at det
vil gi en mer forsvarlig saksbehandling om synliggjøring
av artikkel 12 i disse lovene vurderes i forbindelse med oppfølgningen
av utvalgsarbeidene.
Departementet finner ikke at det er grunnlag for å endre
hovedregelen om at det er vergen som representerer barnet overfor
forvaltningsorganer og domstoler. Det finnes allerede en del sakstyper
hvor barnet kan utøve sine partsrettigheter, alene eller sammen
med vergen. Dersom det er behov for slike særregler også på andre
saksområder, bør dette reguleres spesielt for
disse saksområdene.
Komiteen mener det er viktig og nødvendig
at prinsippet om barns medbestemmelse i Barnekonvensjonen artikkel
12 konkretiseres og synliggjøres i annen norsk lovgivning.
Dette for å sikre at barns rett til medbestemmelse blir
en realitet for barn i Norge. Komiteen vil særlig
påpeke barns behov for medbestemmelse i barnehage og skole,
og ber Regjeringen påse at dette er en realitet for barn
i dag.
Det følger av barnevernloven at et barn skal informeres
og tas med på råd når barnets utvikling, modning
og sakens art tilsier det. Dersom barnet er fylt 12 år,
skal det alltid få si sin mening før det blir truffet
vedtak om plassering i fosterhjem, institusjon, eller om senere
flytting. Det skal legges vekt på hva barnet mener.
Barne- og familiedepartementet foreslo i høringsbrevet
en endring av barnevernloven § 6-3 første
ledd for å synliggjøre Barnekonvensjonen artikkel
12 på en bedre måte. Departementet foreslo at barn
som er fylt 7 år, skal informeres og gis anledning til å uttale
seg før det tas avgjørelse i sak som berører
dem, mens de som er yngre, skal informeres og gis anledning til å uttale
seg dersom de er i stand til å danne seg egne synspunkter.
Departementet foreslo å videreføre barneverntjenestens
plikt til å informere barna, da informasjon ofte vil være
en forutsetning for at et barn skal ha mulighet til å gjøre
seg opp en mening. Departementet foreslo videre at det i bestemmelsen
tas inn at barnets mening skal tillegges behørig vekt i
samsvar med barnets alder og modenhet, jf. Barnekonvensjonen artikkel
12, som erstatning for dagens formulering om at en skal legge vekt på hva
barnet mener. Departementet bemerket for øvrig at det vil
være viktig å utarbeide retningslinjer om praktiseringen
av en slik bestemmelse, og at det bør vurderes om det er
behov for kompetanseheving på området, blant annet
i form av utvikling av modeller for høring av små barn,
for å oppnå ønsket effekt av bestemmelsen.
Alle høringsinstanser som har uttalt seg om forslaget,
er av den oppfatning at barnevernloven § 6-3 første
ledd bør endres. Det store flertallet støtter
departementets forslag slik det framgår i høringsnotatet.
Barne- og familiedepartementet fastholder forslaget om å endre
barnevernloven slik som foreslått i høringsnotatet.
Departementet finner at en fast nedre aldersgrense på 7 år
for ubetinget rett til informasjon og til å uttale seg,
kombinert med en skjønnsmessig adgang i tråd med
formuleringen i Barnekonvensjonen artikkel 12 for de yngre barna,
totalt sett vil sikre flest barn anledning til å framkomme
med sine synspunkter. Det vil imidlertid være viktig at
barnet ikke føler seg presset til å uttale seg.
Barnet må derfor ikke bare informeres om saken, men også om
at det står fritt til å uttale seg.
Det følger av adopsjonslovens § 6
at den som har fylt 12 år, ikke kan adopteres uten eget
samtykke. For barn under 12 år har adopsjonsloven ingen
egen bestemmelse om at barnet fritt skal kunne gi uttrykk for sine
synspunkter og at synspunktene skal gis behørig vekt i
samsvar med dets alder og modenhet.
Departementet foreslo i høringsbrevet en endring av
adopsjonslovens § 6 for å styrke barnets
stilling og danne et bedre avgjørelsesgrunnlag for myndighetenes
vurdering av hva som er til gagn for barnet ved behandlingen av
en søknad om adopsjon. Departementet mente at for barn
under 12 år, kan rettighetene etter Barnekonvensjonens
artikkel 12 best ivaretas ved å ta inn i adopsjonsloven
bestemmelser som sikrer at barnet gis mulighet til å danne
seg en mening og til å uttrykke den. I denne forbindelse
ble det drøftet om det burde settes en nedre aldersgrense
for hvilke barn som skal ha en absolutt rett til å uttale
seg. Departementet kom til at retten burde innføres fra fylte
7 år, slik det også ble foreslått for
barnevernsakene. I høringsnotatet ble det også foreslått å innta
en bestemmelse om at barnets mening skal tillegges behørig
vekt i samsvar med dets alder og modenhet.
Departementet foreslo å ta inn en bestemmelse i adopsjonslovens § 6
om at barnets hjemkommune skal bistå bevillingsmyndigheten
i å opplyse saken, dvs. informere barnet, motta uttalelse
fra barn under 12 år og innhente samtykke fra barn over
12 år. Forslaget i høringsnotatet innebærer
at det vil være opp til kommunen å bestemme hvilken
instans den vil legge dette ansvaret til.
Alle høringsinstanser som har uttalt seg til forslaget,
er av den oppfatning at adopsjonslovens § 6 bør endres,
og det store flertallet støtter departementets forslag
slik det framkommer i høringsnotatet.
Etter departementets oppfatning bør det innføres samme
aldersgrense i adopsjonssakene som i barnevernsakene. En fast nedre
aldersgrense slik at barn over 7 år skal ha en absolutt
rett til informasjon og til å uttale seg, og en skjønnsmessig
adgang til å informere og høre yngre barn, vil
best sikre at flest barn får anledning til å gi
uttrykk for sine meninger. Dette forslaget gis også bred
støtte av høringsinstansene. Departementet opprettholder
forslaget til bestemmelse om at barnets mening skal tillegges vekt
i samsvar med dets alder og modenhet. Departementet opprettholder
gjeldende bestemmelse om en fast 12-års aldersgrense for
når barnets samtykke skal innhentes. Departementet mener
at retten til å uttale seg for barn under 12 år,
best kan ivaretas ved at det etableres en forsvarlig ordning der
de informeres og gis mulighet til å uttale seg om adopsjonssøknaden,
samt at det sikres at barnets mening tillegges vekt ved avgjørelsen.
Departementet fastholder også vurderingen av at det er
kommunen som er nærmest til å bistå adopsjonsmyndighetene
i å opplyse en søknad om adopsjon, dvs. informere
barnet, motta uttalelse fra barn under 12 år og innhente
samtykke fra barn over 12 år.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet
fra Sosialistisk Venstreparti, støtter Regjeringens forslag
om at barn som er fylt 7 år skal gis informasjon og anledning
til å uttale seg i saker vedrørende barnevern
og adopsjon, jf. forslag til endring i barnevernloven § 6-3
og adopsjonsloven § 6. En veiledende aldersgrense
sikrer at de barn som bør bli hørt faktisk blir
hørt, og at det ikke utvikler seg ulik praksis på området.
Det er etter flertallets oppfatning meget viktig
at barn ikke føler seg presset til å uttale seg
eller ha en mening om forhold som berører dem. Myndighetene
plikter imidlertid å legge forholdene til rette slik at
barnet får en mulighet til å formidle sine synspunkt.
Det er videre etter flertallets oppfatning en klar
fordel at lover som regulerer barns familieforhold og omsorgssituasjon
har samme aldersgrense. Men flertallet vil presisere
at oppfyllelse av Barnekonvensjonen artikkel 12 forutsetter at også barn under
7 år høres i saker som gjelder dem. Dette under forutsetning
av at barnet er i stand til å danne seg egne synspunkter.
For å sikre barn de rettigheter som barnevernloven § 6-3
og adopsjonsloven § 6 gir, er det etter komiteens oppfatning
viktig at Regjeringen i forbindelse med lovens ikrafttreden klargjør
hvordan barnet skal informeres og høres. En klargjøring
kan for eksempel skje gjennom utarbeidelse av retningslinjer. Videre
vil komiteen fremheve viktigheten av at de som snakker
med barna om adopsjon og saker etter barnevernloven, har den nødvendige
kompetanse. Kompetanseoppbygging i barnevernet vil være nødvendig,
og komiteen vil påpeke at det derfor kan
være hensiktsmessig å legge det kommunale ansvaret
for kontakt med barn i adopsjonssaker nettopp til barnevernet. Komiteen går
imidlertid ikke inn for å lovfeste et ansvar for barnevernet
etter adopsjonsloven, men velger å la den endelige vurdering av
hva som er mest hensiktsmessig være opp til den enkelte
kommune.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti deler
synspunktene til bl.a. Barneombudet, som er skeptisk til å sette
kriterier for når barn skal ha rett til informasjon og
til å bli hørt i saker som angår dem. Dette
medlem mener at alle barn skal ha denne rettigheten, og
at FNs Barnekonvensjon stiller strenge krav i så måte,
som Norge best oppfyller ved å slå fast et slikt
prinsipp. Dette fordrer imidlertid en stor innsats fra norske myndigheter
med hensyn til kunnskaps- og kompetanseoppbygging, samt aktiv støtte
til utvikling av metoder tilpasset barn. Dette medlemstøtter Barneombudets forslag
om at alle som arbeider med barn, eller som trenger barnefaglig
kompetanse, må gjennomføre et kurs, men mener
at forslaget om fire vekttall synes lavt. Dette medlem fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringa fremme forslag for Stortinget om krav
til formell barnefaglig kunnskap for yrkesgrupper som arbeider med
barn, eller som trenger barnefaglig kompetanse i sin yrkesutøvelse."
Dette medlem vil vise til Sosialistisk
Venstrepartis merknader til Ot.prp. nr. 29 (2002-2003) om barneloven,
samt til St.meld. nr. 40 (2001-2002) om barne- og ungdomsvernet,
der Sosialistisk Venstrepartis medlemmer går inn for å fastsette
prinsippet om alle barns rett til å bli hørt i
enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår
barnet. Dette medlem mener dette prinsippet bør
gjelde også i barnevernloven og adopsjonsloven, og foreslår derfor
følgende:
"I lov 26. februar 1986 nr. 8 om adopsjon
skal § 6 lyde:
Barnet skal som hovedregel informeres og gis anledning
til å uttale seg før det tas avgjørelse
om adopsjonsbevilling skal gis. Dersom ikke barnet høres, skal årsak
oppgis skriftlig. Barnets mening skal tillegges behørig
vekt, i samsvar med dets alder og modenhet. Barnet har rett til å bli
hørt, men ikke plikt til å uttale seg."
"I lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester skal § 6-3
første ledd lyde:
Barnet skal som hovedregel informeres og gis anledning
til å uttale seg før det tas avgjørelse
i sak som berører ham eller henne. Dersom ikke barnet høres, skal årsak
oppgis skriftlig. Barnets mening skal tillegges behørig
vekt, i samsvar med dets alder og modenhet. Barnet har rett til å bli
hørt, men ikke plikt til å uttale seg."
Videre mener dette medlem at barns rett til å bli
hørt særlig må styrkes i barnefordelingssaker, hvor
barnets beste har en tendens til å forsvinne helt. Dommere
og advokater må få bedre opplæring i
barnekunnskap og i hvordan barns beste bedre kan ivaretas. Dette
gjelder også i seksuelle overgrepssaker, der mangelen på kunnskap
innen rettsvesen og påtalemyndighet kan føre til
enorme lidelser for barn og deres familier. Det påhviler
Regjeringa en spesiell forpliktelse i så måte,
og det vises i denne sammenheng til FN-komiteen for barnets rettigheter
sine anbefalinger til Norge på dette feltet. Dette
medlem mener det bør stilles krav til foreldre
som går fra hverandre om at de skal utarbeide en skriftlig
kontrakt eller avtale der barnets rett til å bli hørt
og barnets interesser og rettigheter blir ivaretatt. Uansett må barnet
høres i langt større grad under meklingen mellom
foreldre, og det må vurderes om alle par med barn bør
møte til tvungen mekling. Dette fordrer i så fall
kompetanseoppbygging og metodeutvikling. Barns rett til å bli
hørt kan ikke innfris før denne kompetansen er
på plass hos alle som har ansvar for at denne rettigheten
innfris i praksis.
I høringsbrevet reiste departementet spørsmål
om det i forvaltningsloven bør fastsettes en plikt for
forvaltningen til å sørge for at barnets synspunkter
kommer fram og blir tatt hensyn til.
Alle de høringsinstanser som uttaler seg om spørsmålet,
er positive til at det fastsettes en slik bestemmelse.
Departementet går inn for å fastsette i forvaltningsloven
at forvaltningen skal sørge for at barnets synspunkter
kommer fram og blir tatt hensyn til. En slik bestemmelse vil synliggjøre
forvaltningens plikt etter Barnekonvensjonen, og sikre at forvaltningen sørger
for at barnets synspunkter kommer fram og blir tatt hensyn til.
Departementet foreslår også å lovfeste
Barnekonvensjonens bestemmelse om at barnets synspunkter skal tillegges
vekt i samsvar med dets alder og modenhet. Også dette må relateres
til vedtakets art, slik at det vil være større
grunn til å legge vekt på barnets syn i saker
som angår det direkte og personlig.
I høringsbrevet ble det også reist spørsmål
om barns prosessuelle rettigheter burde utvides. Det ble særlig
vist til spørsmålet om barn burde få rett
til partsinnsyn i sakens dokumenter, og rett til å kreve muntlig
forhandling. Det ble også reist spørsmål
om hvilke aldersgrenser som burde gjelde for slike prosessuelle
rettigheter.
Av de høringsinstanser som uttaler seg om spørsmålet,
er flertallet positive til at barnets prosessuelle rettigheter styrkes.
Det er få høringsinstanser som uttaler seg om
hvilke aldersgrenser som skal gjelde for barns prosessuelle rettigheter.
Departementet har vurdert om saksbehandlingsreglene i særlovgivningen
bør utvides, slik at særlovgivningen vil gi en
uttømmende regulering av barnets prosessuelle rettigheter
for de aktuelle sakstyper. Etter departementets syn bør
barns generelle prosessuelle rettigheter reguleres i forvaltningsloven.
Dersom det på enkelte saksområder er behov for
særlige regler, bør slike inntas i særlovgivningen.
For å sikre at barn over en viss alder får oppfylt
sine rettigheter, anser departementet det som viktig at det settes
aldersgrenser for rettigheter som forvaltningen plikter å oppfylle
av eget tiltak.
Departementet vil foreslå at barn som er part i en sak,
skal få en selvstendig rett til dokumentinnsyn etter forvaltningsloven § 18,
selv om det er vergen som ellers representerer barnet. Gjennom innsyn
etter forvaltningsloven § 18 vil barnet også kunne
få innsyn i opplysninger som er underlagt lovbestemt taushetsplikt.
Parter som får kjennskap til slike opplysninger, kan bare
bruke disse opplysningene til å vareta sine interesser
i saken, og forvaltningsorganet kan også pålegge
dem taushetsplikt. Etter departementets syn kan man ikke forvente
at yngre barn fullt ut forstår alvoret i at taushetsbelagte
opplysninger ikke skal bringes videre til andre. Barn under 15 år
vil dessuten ikke være strafferettslig ansvarlig for brudd
på taushetsplikt. Departementet vil derfor foreslå at
barn under 15 år ikke kan få innsyn i opplysninger
som er underlagt lovbestemt taushetsplikt.
Departementet foreslår også å endre
forvaltningsloven § 11 d slik at mindreårige
parter gis samme rett som myndige parter til muntlig kontakt med tjenestemann
i det organet som behandler saken, selv om de blir representert
ved verge. En slik rett vil være spesielt verdifull for
barn, som ofte ikke har samme forutsetninger for skriftlig kommunikasjon
som voksne. Etter departementets syn bør det ikke være noen
aldersgrense for denne retten. Dersom et barn er modent nok til å ta
initiativ til å få snakket med en tjenestemann
som behandler saken, bør det få rett til det.
Videre går departementet inn for at bestemmelsen om
forhåndsvarsel i § 16 videreføres,
likevel slik at aldersgrensen heves til 15 år. Departementet
viser til at en 15-års grense i § 16
vil harmonere godt med 15-årsgrensen som er foreslått
i forvaltningsloven § 18 om rett til å gjøre
seg kjent med taushetsbelagte opplysninger.
Etter departementets syn bør mindreårige parter over
15 år ha krav på å bli gjort kjent med
opplysninger etter § 17. Denne retten kan ses
som en naturlig forlengelse av retten til å bli varslet
etter § 16. Det kan også legges til grunn
at det ikke fører til noen vesentlig merbelastning for
forvaltningen å sende opplysninger til barnet samtidig
med vergen. I tilfeller der den mindreårige har tett kontakt
med vergen, kan det likevel virke unødvendig og tungvint
med foreleggelse av opplysningene til den mindreårige i
tillegg til vergen. I departementets lovforslag er det derfor gjort
unntak fra informasjonsplikten overfor den mindreårige
hvis den mindreårige har erklært at slik informasjon
ikke er nødvendig.
Etter departementets forslag vil mindreårige parter
over 15 år ha krav på å bli varslet før
enkeltvedtak treffes, og krav på å bli gjort kjent
med opplysninger etter § 17. Departementet mener
at det ville være lite konsekvent om de da ikke skulle
bli underrettet når vedtaket er truffet. Departementet
foreslår derfor at det tas inn en regel om dette i forvaltningsloven § 27.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet
fra Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at Regjeringen foreslår
endringer i forvaltningsloven §§ 11,
16, 17, 18 og 27 for bedre å sikre at barnets synspunkter
kommer frem og blir tatt hensyn til ved enkeltsaksbehandling i den
offentlige forvaltning.
Etter flertallets vurdering er det mer hensiktsmessig å foreta
forbedringer i barns prosessuelle rettigheter gjennom endringer
i forvaltningsloven, enn det vil være å gjøre
tilsvarende endringer i særlovgivningen. Dette fordi forvaltningsloven
har et vidt virkeområde, og gjelder i alle forvaltningsavgjørelser
hvor et barn er part. Flertallet støtter
de konkrete forslag til endring i forvaltningsloven, og har ingen
merknader til de enkelte lovendringsforslag.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
Barnekonvensjonens ordlyd i artikkel 12 stiller større
krav til forvaltningen enn det Regjeringas forslag til endringer
legger opp til. Dette medlem fremmer derfor følgende
forslag:
"I lov 10. februar 1967 om behandlingsmåter
i forvaltningssaker skal § 17 første
ledd lyde:
Forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst
som mulig før vedtak treffes. Det skal påse at mindreårige
parter har fått mulighet til å gi uttrykk for
sitt syn, dersom de mindreårige parter ønsker
dette selv. De mindreåriges syn skal tillegges behørig vekt
i samsvar med alder og utvikling."
Dette medlem vil videre påpeke viktigheten av
at Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda må få opplæring
i Barnekonvensjonen, og spesielt konvensjonens artikkel 12. I dag
blir asylsøker- og flyktningebarn som kommer til Norge
sammen med sine foreldre, sjelden eller aldri hørt, noe
Norge plikter å forandre på. Dette medlemer glad for at forvaltningsloven endres,
selv om dette medlem hadde håpet på en
strammere tekst enn flertallet legger opp til. Dette medlem mener
den nye teksten likevel vil kunne ha positive virkninger for mange barn.
Dette fordrer imidlertid at Regjeringa tar ansvar for å formidle
til organene på utlendingsområdet hvilke krav
som stilles til dem for å ta barn med på råd.
I sivile saker er hovedregelen at personer under 18 år
mangler prosessdyktighet, og at det er vergen som opptrer for barnet
i sivile saker. Det er gjort visse unntak fra dette. Barn som ikke
er prosessdyktige etter en særlig lovbestemmelse, har likevel
visse prosessuelle rettigheter. Mindreårige over 16 år
skal varsles til rettsmøtene og meddeles prosesskrift samtidig
med vergen. Det må antas at også mindreårige har
rett til utskrift av rettsbøker.
I høringsnotatet reiste Justisdepartementet spørsmål
om det ville være hensiktsmessig med endringer i tvistemålsloven,
og antydet at det ville være aktuelt å utrede
dette nærmere. Alle høringsinstanser som uttalte
seg om spørsmålet, var positive til en slik videre utredning.
Enkelte høringsinstanser ga også uttrykk for konkrete
forslag.
På bakgrunn av høringsinstansenes positive
tilbakemelding, sendte Justisdepartementet forslag til konkrete
endringer i tvistemålsloven på en begrenset høring.
Det ble foreslått å senke aldersgrensen i tvistemålsloven § 37
fra 16 til 15 år, og å lovfeste en plikt for retten
til å opplyse barnet om at det har rett, men ikke plikt
til å være til stede på rettsmøtet.
Det ble videre foreslått å lovfeste at barn over
15 år som er parter i en sak, har samme rett til innsyn
i dokumenter som parter ellers.
Alle høringsinstanser som har uttalt seg om disse spørsmålene,
er positive til forslagene.
Departementet vil foreslå at aldersgrensen for rettighetene
etter tvistemålsloven § 37 andre ledd senkes
fra 16 til 15 år. Det ble ikke gitt noen særlig begrunnelse
for valg av 16 år som aldersgrense da bestemmelsen ble
innført. En rekke andre bestemmelser om prosessuelle rettigheter
har 15 år som aldersgrense. Justisdepartementet foreslår å lovfeste
at barn også skal opplyses om at de har rett, men ikke
plikt til å være til stede på rettsmøtet.
Etter tvistemålsloven § 37 har domstolen
plikt til å sende prosesskriftene til barnet samtidig med
at disse oversendes vergen. Justisdepartementet vil foreslå at
man lovfester at barnet kan fraskrive seg retten til særskilt
meddelelse av prosesskriftene. Hvis barnet har nær kontakt
med vergen, kan det lett fremstå som en unødvendig
formalitet om prosesskriftene må meddeles særskilt
til barnet.
Departementet har foreslått at det ikke skal være noen
aldersgrense for retten til partsinnsyn etter forvaltningsloven,
likevel slik at barn under 15 år ikke skal få innsyn
i opplysninger underlagt lovbestemt taushetsplikt. I forhold til
tvistemålsloven vil departementet likevel foreslå at
det settes en 15-års grense. For det første vil
dokumentene som rettssaksdokumenter gjennomgående ha en
slik karakter at yngre barn sjelden vil ha evne til å forstå innholdet
i dem. Viktigere er det at retten til partsinnsyn etter tvistemålsloven § 135
er absolutt. Det kan forekomme opplysninger i saken som det vil
være skadelig for yngre barn å få kjennskap
til på en slik måte. For eksempel vil sakkyndige
rapporter kunne inneholde opplysninger og vurderinger som yngre
barn ikke bør få kunnskap om gjennom partsinnsyn
i rapporten. I tillegg vil rettssaksdokumenter være i en
slik form at det lett kan føre til misforståelser
dersom barnet ikke har nådd den modenhet som er nødvendig
for å forstå innholdet i denne type dokumenter.
Departementet ser imidlertid at også barn under 15 år
kan ha nådd en slik modenhet at de kan forstå og
nyttiggjøre seg informasjon som framkommer i rettssaksdokumenter. Departementet
vil derfor foreslå en skjønnsmessig adgang for
retten til å gi barn under 15 år helt eller delvis
innsyn i rettssaksdokumenter.
Komiteen støtter Regjeringens
forslag til endring i tvistemålsloven §§ 37
og 135. Etter komiteens mening er det hensiktsmessig
at aldersgrensen for prosessuelle rettigheter nå er samsvarende
i tvistemålsloven, forvaltningsloven og barnevernloven.
Barnekonvensjonen artikkel 20 omhandler statens plikter til å sørge
for at barn som av forskjellige årsaker ikke kan tas vare
på av familien, får et alternativt omsorgstilbud.
Det gis eksempler på slike omsorgstilbud, og gis retningslinjer
for hvilke vurderinger som skal foretas når slike alternative
løsninger overveies.
Barnevernloven inneholder bestemmelser av betydning for barn
som er kommet i situasjoner som er beskrevet i artikkel 20. Loven
gir også anvisning på alternative omsorgsformer,
som fosterhjemsplassering og institusjonsplassering. Det følger
av barnevernloven at når barn skal plasseres utenfor hjemmet, f.eks.
i fosterhjem, skal stedet velges ut fra hensynet til barnets egenart
og behov for omsorg og opplæring i et stabilt miljø.
I høringsbrevet ble det foreslått å fastsette
i barnevernloven § 4-15 første ledd at
barneverntjenesten ved valg av plasseringssted også skal
ta hensyn til ønskeligheten av kontinuitet i barnets oppdragelse
og til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn.
Ordlyden samsvarer med den norske oversettelsen av Barnekonvensjonen
artikkel 20 nr. 3. Selv om det i praksis også i dag legges
vekt på de momentene artikkel 20 nr. 3 viser til, ble det
i høringsbrevet uttalt at en ved å synliggjøre
kravet tydeligere i loven, vil kunne sikre at barnevernet i større
grad tar hensyn til disse forholdene i sine vurderinger. Det ble imidlertid
understreket at utgangspunktet fortsatt vil være at barnets
beste alltid skal ligge til grunn for avgjørelsen. Det
vil derfor kunne være tilfeller der en plassering med vekt
på kontinuitet i barnets oppdragelse eller barnets etniske
og religiøse bakgrunn mv., ikke er til det beste for barnet.
Videre kan det være vanskelig eller umulig å finne
plasseringssted som oppfyller de nevnte kravene.
Det store flertall av høringsinstanser som har uttalt
seg om dette, støtter lovendringsforslaget slik det lyder
i høringsnotatet.
Barne- og familiedepartementet går inn for å følge
opp forslaget i høringsbrevet.
Komiteen vil fremheve at alle avgjørelser
som fattes med hjemmel i barnevernloven, skal være til barnets
beste, jf. barnvernloven § 4-1 og Barnekonvensjonen
artikkel 3. Ikke minst gjelder dette ved plassering av barn utenfor
hjemmet.
Det følger av den norske oversettelsen av Barnekonvensjonen
artikkel 20 at man skal ta "tilbørlig hensyn til" kontinuitet
for barnet ved omsorgsoverføring. Komiteen vil
i den forbindelse presisere at det kan forekomme tilfeller hvor
det ikke er i barnets interesse at det plasseres i et fosterhjem
som viderefører den biologiske families tradisjoner og/eller
har samme etniske og religiøse bakgrunn. Når dette
er tilfeller skal hensynet til kontinuitet i barnets oppdragelse
tillegges liten vekt ved valg av plassering.
For å sikre at hensynet til kontinuitet ikke
tillegges større vekt i praksis enn det Barnekonvensjonen anbefaler,
mener komiteens flertall, alle unntatt medlemmet
fra Sosialistisk Venstreparti, at ordet "tilbørlig" bør
innlemmes i barnevernloven § 4-15 første
ledd. Flertallet har i sin vurdering av ordlyden
i § 4-15 særlig lagt vekt på pedagogiske
hensyn og behovet for klarhet i barnevernloven som i stor grad praktiseres
av andre enn den juridiske profesjon.
Flertallet foreslår at barnevernloven § 4-15 første
ledd formuleres på følgende måte:
"Innenfor den ramme som er fastsatt i § 4-14, skal
stedet for plassering velges ut fra hensynet til barnets egenart
og behov for omsorg og opplæring i et stabilt miljø.
Det skal også tas tilbørlig hensyn
til at det er ønskelig med kontinuitet i barnets oppdragelse,
og til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige
bakgrunn. Det skal videre tas hensyn til hvor lenge det er trolig
at plasseringen vil vare, og til om det er mulig og ønskelig
at barnet har samvær og annen kontakt med foreldrene."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti har
merket seg innvendingene som er kommet fra flere organisasjoner,
samt Barneombudet, mot Regjeringens forslag til barnevernloven § 4-15. Dette
medlem er av den oppfatning at ordet "tilbørlig"
er et lite egnet ord, fordi det for de fleste vil være
nokså uklart hva ordet innebærer. Dette medlem foreslår
derfor at barnevernloven § 4-15 første
ledd formuleres på følgende måte:
"Innenfor den ramme som er fastsatt i § 4-14, skal
stedet for plassering først og fremst velges
ut fra hensynet til barnets egenart og behov for omsorg og opplæring
i et stabilt miljø. Det skal også tas hensyn til
at det kan være ønskelig
med kontinuitet i barnets oppdragelse, og det
skal tas hensyn til barnets etniske, religiøse, kulturelle
og språklige bakgrunn. Det skal videre tas hensyn til hvor
lenge det er trolig at plasseringen vil vare, og til om det er mulig
og ønskelig at barnet har samvær og annen kontakt
med foreldrene."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener det er nødvendig å lovfeste
barns rett til å motta barneverntjenester. Det vises til
Innst. S. nr. 121 (2002-2003), om barnevernet, hvor familie-, kultur-
og administrasjonskomiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og
Sosialistisk Venstreparti skriver:
"Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk
Venstreparti vil påpeke viktigheten av at barn får
en lovbestemt rett til å motta barnevernstjenester. Dette
er særs viktig med dårlig kommune- og fylkesøkonomi.
Befring-utvalget mener en slik rett bør innføres
for å sette barn og barns interesser i fokus og som et
ledd i en harmonisering av sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven.
Komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen
fremme forslag om at barn får en lovbestemt rett til barnevernstjenester.""
Disse medlemmer er skuffet over at ikke flere
partier støttet dette, da en slik rett vil kunne få store
positive ringvirkninger, for barna selv, for deres familier og for
samfunnet for øvrig.
Straffeloven setter straff for ulike former for befatning med
barnepornografi. Barnepornografi defineres som "kjønnslige
skildringer i rørlige og urørlige bilder hvor
det gjøres bruk av barn, noen som må regnes som
barn eller noen som er fremstilt som barn". Barnepornografi er det
straffbart å produsere, innføre til eget bruk,
besitte, overlate til en annen eller mot vederlag gjøre
seg kjent med.
Barnekonvensjonen inneholder flere bestemmelser som skal verne
barn mot å bli utnyttet. Artikkel 34 forplikter statene
til å verne barn mot seksuell utnytting, blant annet ved
at statene skal treffe tiltak for å hindre at noen utnytter
barn ved å bruke dem i pornografiske forestillinger eller
i pornografisk materiale. Den valgfrie protokollen styrker dette
vernet. Den pålegger statene å gjøre
en lang rekke handlinger knyttet til salg av barn, barneprostitusjon
og barnepornografi straffbare i den nasjonale lovgivningen.
Europarådet vedtok 8. november 2001 en konvensjon
om kriminalitet knyttet til informasjons- og kommunikasjonsteknologi
(Convention on Cybercrime). Konvensjonen ble undertegnet av Norge 23. november
2001. Konvensjonsstatene forplikter seg bl.a. til å kriminalisere
nærmere bestemte handlinger, som ulike former for befatning
med barnepornografi. Det såkalte Datakrimutvalget (oppnevnt
ved kgl. res. 11. januar 2002) skal blant annet vurdere hvilke
lovendringer som er nødvendige for å ratifisere
konvensjonen om IKT-kriminalitet. Utvalgets utredning om ratifikasjonsspørsmålet
er ventet å foreligge i løpet av første
halvdel av 2003.
Departementet foreslo i høringsnotatet at "barnepornografi"
defineres i § 204 første ledd bokstav
d som kjønnslige skildringer i rørlige og urørlige
bilder hvor det gjøres bruk av barn. Departementet slo
i høringsnotatet fast at det vil oppfylle våre
internasjonale forpliktelser best om § 204 definerer
barn som personer under 18 år. Dette gjelder særlig
i forhold til den valgfrie protokollen til FNs barnekonvensjon, men
også i forhold til Europarådets konvensjon om IKT-kriminalitet.
Videre pekte departementet på at hensynet til å beskytte
barn og unge mot seksuell utnyttelse også taler for i relasjon
til § 204 å definere barn som alle personer
under 18 år.
I høringsnotatet presenterte departementet to alternative
forslag til § 204 annet ledd annet punktum:
"Alternativ 1
Med barn menes personer som er eller må regnes å være
under 18 år.
Alternativ 2
Med barn menes personer som ikke er kjønnsmodne, eller
som er under 18 år etter det som fremgår av bildet
eller omstendighetene ellers."
Departementet foreslo en straffritaksregel i et nytt femte ledd
i § 204 etter mønster av straffeloven §§ 195
og 196. Straff skulle etter forslaget kunne falle bort når
gjerningspersonen og den fornærmede er omtrent jevnbyrdige
i alder og utvikling. I høringsnotatet la departementet
til grunn at fiktive fremstillinger allerede etter gjeldende rett
er omfattet av § 204. Departementet ba likevel
høringsinstansene om å uttale seg om ordlyden
uttrykkelig bør nevne dette.
Et flertall av høringsinstansene som uttaler seg, er
positive til forslaget i høringsnotatet. Når det
gjelder synet på hvilket av de to foreslåtte alternativene til
nytt annet punktum i § 204 annet ledd som bør
velges, er det en liten overvekt blant høringsinstansene som
foretrekker alternativ 1. Et flertall av høringsinstansene
går imot en regel om straffritak slik departementet foreslo.
Når det gjelder spørsmålet om § 204 uttrykkelig
bør nevne at fiktive framstillinger er omfattet, er et
flertall av høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet,
positive til dette.
Departementet har gjennom høringen blitt styrket i troen
på at forslaget vil gi barn og unge et bedre vern mot seksuell
utnyttelse. I tillegg til våre folkerettslige forpliktelser,
anser departementet hensynet til best mulig beskyttelse av barn
og unge og hensynet til effektivt internasjonalt samarbeid som tungtveiende
argumenter for den foreslåtte endringen. Departementet
vil derfor holde fast ved at § 204 bør
endres.
I valget mellom alternativ 1 og 2 slik de ble presentert i høringsnotatet,
fremmer departementet forslag i tråd med alternativ 1.
Departementet mener at det etter forholdene ikke behøver å være
straffverdig å ta og besitte private bilder dersom den
som er avbildet, er mellom 16 og 18 år og har samtykket,
og de to er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling. Departementet
foreslår derfor et nytt femte ledd i § 204
om straffritak, men med et snevrere omfang enn det som var foreslått
i høringsnotatet. Regelen slik den nå foreslås,
ligner mer på de forhold som det er tenkt på ved
straffritaksregelen i straffeloven §§ 195
og 196 - nemlig unge menneskers rom for å utforske egen
seksualitet. På den andre siden er en slik avgrensning
i tråd med formålet om å gi denne gruppen
et vern mot press på egne grenser.
Kripos har med støtte av Politidirektoratet og Redd
Barna tatt opp i sine høringsuttalelser at barnepornografi
skiller seg klart fra annen pornografi, og derfor bør reguleres
av et eget straffebud. Departementet finner det ikke hensiktsmessig å foreta
en slik oppdeling nå, men vil vurdere spørsmålet
i forbindelse med arbeidet med en ny straffelov.
Komiteen mener det er behov for å gjøre
det klart at barn skal forstås på samme måte
i forhold til alle befatningsmåtene i straffeloven § 204,
og støtter derfor Regjeringens forslag til språkendring
i bestemmelsens første ledd bokstav d.
Etter komiteens oppfatning bør § 204
definere barn som personer under 18 år. En slik definisjon vil
på en god måte oppfylle Norges internasjonale forpliktelser
på området og gi et tydelig signal om at barn
ikke skal vurderes som seksualobjekter. Den foreslåtte
lovendring innebærer en internasjonal harmonisering av
straffelovens pornografibestemmelse. Et effektivt internasjonalt
politisamarbeid for å bekjempe produksjon, distribusjon
og besittelse av barnepornografi, forutsetter samsvarende lovgivning
på området landende imellom.
For øvrig har komiteen ingen merknader
til de foreslåtte endringer i straffeloven.
Komiteen er kjent med at Regjeringen i januar 2002
oppnevnte det såkalte Datakrimutvalget. Utvalget skal vurdere
hvilke lovendringer som er nødvendige for at Norge skal
kunne ratifisere Europarådets konvensjon om kriminalitet
knyttet til informasjons- og kommunikasjonsteknologi av 8. november
2001. Komiteen ber Regjeringen prioritere oppfølgingen
av de anbefalinger som Datakrimutvalget gir.
Komiteen vil understreke at barn har behov for
et styrket rettsvern. Barnepornografi er et alvorlig samfunnsproblem.
Pornografiske bilder av barn vil i praksis være produkt
av overgrep mot barna, ikke sjelden også gjentatte overgrep
over tid. Befatning med barnepornografi innebærer en utnyttelse
av dette. Etterspørsel etter barnepornografi bidrar til å opprettholde
et marked der barn kan bli utsatt for nye og vedvarende overgrep
- det leder direkte eller indirekte til produksjon av nye bilder
mv. Dette vil også gjelde ved etterspørsel av
materiale som det ikke betales for, selv om sammenhengen er klarere
ved betaling.
Komiteen viser til at forbudet mot besittelse av
barnepornografi er regulert i den alminnelige pornografibestemmelsen.
Denne paragrafen skal beskytte samfunnet mot handlinger en finner
umoralske, ubehagelige eller støtende. Komiteen vil
understreke at et forbud mot barnepornografi først og fremst
skal beskytte barn mot at seksuelle overgrep blir begått
mot dem. Dette vil slik komiteen ser det, komme tydeligere
frem dersom forbudet mot barnepornografi gis i egen lovbestemmelse.
En egen lovbestemmelse vil markere overfor samfunnet at barn har
krav på et utvidet vern, slik det understrekes bl.a. i
Barnekonvensjonen. Komiteen vil vise til at Redd
Barna og Kripos med støtte av Politidirektoratet i sine
høringsuttalelser har pekt på at barnepornografi
skiller seg klart fra annen pornografi, og derfor bør reguleres
av et eget straffebud.
Komiteen ber derfor departementet utrede et eget
straffebud om barnepornografi som klart definerer at barnepornografi
ikke er alminnelig pornografi, men en skildring av overgrep mot
barn. Det fremmes følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide et eget straffebud om barnepornografi
som klart definerer at barnepornografi ikke er alminnelig pornografi,
men en skildring av overgrep mot barn. Forslaget fremmes for Stortinget
så raskt som mulig, uavhengig av fremleggelse av ny straffelov."
Komiteen vil understreke at barn ikke på noen måte
skal være seksuelle objekter for voksne. Barn beskyttes
best ved at man skaper holdninger i samfunnet som gjør
det uakseptabelt at barn ansees på en slik måte.
Overgangen er ikke skarp mellom seksuelle overgrep og annen seksuell
utnytting. Barn har uansett krav på beskyttelse. Komiteen er
kjent med at det har vært usikkerhet knyttet til om barn som
poserer, er omfattet av forbudet i dagens lovbestemmelse. Komiteen er
av den klare oppfatning at såkalte poseringsbilder er omfattet
av lovens § 204 og viser til Ot.prp. nr.28 (1999-2000)
Om lov om endringer i straffeloven mv. (seksuallovbruddutvalgets
innstilling) s. 98-99:
"Begrepet "kjønnslig skildring" kan etter forholdene
være mer omfattende når det er barn som er avbildet
enn når modellen er voksne. Det avgjørende må være
om barn er brukt på en slik måte at det er egnet
til å gi seksuelle assosiasjoner. Det er ikke et vilkår
at barnet er involvert i åpenbare seksuelle situasjoner
eller at barnet kan sies å ha deltatt i en seksuell situasjon
ved avbildningen."
Komiteen vil presisere at alle former for befatning
med barnepornografisk materiale skal være ulovlig. Den
nedre grense må trekkes mot tilfeller der en under surfing
på Internett støter på materiale som vedkommende
ikke lette etter eller forventet å se.
Når det gjelder produksjon av barnepornografisk materiale,
vil komiteen i likhet med departementet understreke
at det seksuelle overgrepet som fremstilles, er straffbart etter
de vanlige sedelighetsreglene. Den som utfører overgrepshandlingen
eller er til stede og f.eks. filmer denne, skal straffes etter bestemmelser
med langt høyere strafferammer, blant annet som sedelighetsforbrytelse
eller medvirkning til slik forbrytelse. Den form for produksjon
som skal rammes av lovbestemmelsen uten samtidig å være
en del av overgrepshandlingene, må slik komiteen ser det,
avgrenses til å være den nødvendige etterfølgende
tekniske behandlingen av fremstillingene, som å overføre
barnepornografi fra ett teknisk medium til et annet, fremkalle film
eller ved hjelp av datateknikk å gjøre et digitalt
bilde synbart.
Komiteen er kjent med at domstolene den siste
tiden har skjerpet straffenivået i denne type saker, i
tråd med de signaler lovgiver har gitt knyttet til saker
vedrørende overgrep mot barn. Komiteen vil understreke
at også den øvre del av strafferammen må tas
i bruk.
Komiteen viser til at departementet i Ot.prp. nr.
62 (2002-2003) Om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven
mv. (lovtiltak mot organisert kriminalitet og menneskehandel, gjengangerstraff
mv.) foreslår en ny straffebestemmelse som åpner
adgang til å skjerpe straffen ved organisert kriminalitet. Komiteen vil
som departementet presisere at det er behov for å skjerpe
straffen der det er tale om organisert befatning med barnepornografi.
Komiteen viser videre til at det i EU foreligger
forslag til rammebeslutning om bekjempelse av seksuell utnyttelse
av barn og barnepornografi. Rammeavgjørelsens formål
er å sikre en tilnærming av medlemsstatenes lovgivning
om bekjempelse av seksuell utnyttelse av barn og barnepornografi.
Det følger av beslutningen at medlemsstatene skal sikre
at overtredelser som omfattes av bestemmelsen om barnepornografi,
skal kunne straffes med fengsel i minst 1 til 3 år. Utbredelse
av barnepornografi der den fornærmede er under den seksuelle
lavalder og der minst en av de øvrige skjerpende omstendigheter
som beslutningen nevner, foreligger, skal kunne medføre
en fengselsstraff på 5 til 10 år. Komiteen ber
departementet utrede behovet for endringer i strafferammer som følge
av dette, særlig sett hen til nødvendigheten av
politisamarbeid på tvers av landegrenser. Komiteen fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede behovet for endringer i strafferammen,
basert på nødvendigheten av å skape rettsenhet
med EU i bekjempelsen av organisert kriminalitet knyttet til barnepornografi."
Komiteen mener at politiet må gå aktivt
inn i arbeidet med å avdekke og bekjempe barnepornografi
på Internett. Politiets etterforskningsarbeid må systematiseres
og styrkes. Det må kartlegges om etterforskningsmetodene
og dataverktøyene er gode nok i arbeidet med å avdekke
og etterforske barnepornografi på Internett. Komiteen vil
særlig understreke viktigheten av at det settes inn ressurser
i arbeidet med å identifisere ofre og gjerningspersoner.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti har
merket seg Redd Barnas behov for å sikre en full stilling
viet arbeidet mot barnepornografi. Redd Barna benyttes av mange
som faginstans på området, de driver en tipslinje
og de driver aktiv informasjonsvirksomhet. Dette medlem mener
dette arbeidet må støttes med større
ressurser enn i dag.
I høringsbrevet vurderte departementet om Barnekonvensjonens
bestemmelser om de sentrale og grunnleggende rettigheter burde innarbeides
gjennom en rettighetskatalog. Det ble likevel ikke foreslått å lovfeste
en slik rettighetskatalog. I Norge har vi ingen lov som gjelder
generelle rettigheter for barn hvor en slik katalog ville passe
inn.
Det er bare to høringsinstanser som har uttalt seg om
dette spørsmålet i høringsrunden, og
som begge støtter departementets syn på at det
ikke er hensiktsmessig å lovfeste en slik rettighetskatalog
i dag.
Departementet fastholder at det ikke er hensiktsmessig å lovfeste
en rettighetskatalog av den type som er nevnt i høringsbrevet.
Når Barnekonvensjonen nå foreslås inkorporert
i norsk lov gjennom menneskerettsloven, vil dessuten Barnekonvensjonen
i seg selv framstå som en rettighetskatalog i norsk lov.
I høringsbrevet ba departementet om høringsinstansenes
syn på forskjellige forslag som kunne styrke barnets rett
til å bli hørt, herunder om dagens 12-årsgrense
burde senkes. Et stort flertall av høringsinstansene som
uttalte seg om spørsmålet, ønsket å senke
aldersgrensen for barnets ubetingede rett til å bli hørt
i barneloven.
Forslag om å senke aldersgrensen i barneloven § 31
til 7 år ble fremmet for Stortinget 20. desember 2002,
jf. Ot.prp. nr. 29 (2002-2003).
I høringsbrevet ble det foreslått flere endringer
i privatskoleloven for å synliggjøre artikkel
28 og 29 bedre. Det ble foreslått å lovfeste opplæringsplikten, rådgivningsplikten
og bestemmelsene om reglement og disiplin i skolen. Videre ble det
foreslått å lovfeste målsetninger for
utdanningen slik de er angitt i artikkel 29.
Flertallet av høringsinstansene støttet disse
forslagene.
Regjeringen har foreslått at disse bestemmelsene tas
inn i ny friskolelov, jf. Ot.prp. nr. 33 (2002-2003).
I høringsnotatet ble det foreslått endringer
i straffeloven § 104 a første ledd for å synliggjøre
protokollens artikkel 4. Endringen er for øvrig også nødvendig
for at norsk rett skal oppfylle protokollens krav.
Dette forslaget ble fremmet for Stortinget 12. april
2002, jf. Ot.prp. nr. 61 (2001-2002), og bestemmelsen ble endret
ved lov 28. juni 2002 nr. 54.
Flere høringsinstanser påpeker at det også bør gjøres
endringer i utlendingsloven for å synliggjøre Barnekonvensjonen
bedre, og enkelte kommer med konkrete forslag til lovendringer.
Kommunal- og regionaldepartementet nedsatte et utvalg 14. desember
2001 for å revidere utlendingsloven. Det framgår
klart av mandatet at utvalget skal ta stilling til på hvilken
måte FNs Barnekonvensjon skal innarbeides i utlendingsloven.
Utvalgets frist er 31. desember 2003.
Departementet finner det mest hensiktsmessig at utvalget kan
foreta en samlet vurdering av hvordan Barnekonvensjonen skal innarbeides
i norsk lov, og vil ikke foreslå endringer i utlendingsloven
nå. Justisdepartementet har imidlertid oversendt de relevante
høringsuttalelsene til Kommunal- og regionaldepartementet,
som har videresendt dem til utvalget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener det er høyst
nødvendig at enslige mindreårige asylsøkere
behandles på lik linje med norske barn. I den forbindelse
vises det til Budsjett-innst. S. nr. 5 (2001-2002) hvor komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti foreslo
at enslige mindreårige asylsøkere skal være
et ansvar for barnevernet og ha et tilbud på lik linje
med norske barn under omsorg fra barnevernet. Dersom dette hadde
blitt vedtatt, ville plasseringsvedtak bli fattet etter barnevernloven,
og asylmottakene for barna ville bli omgjort til institusjoner som
fyller vilkårene i barnevernloven. Disse medlemmer mener
det er beklagelig at forslaget ikke fikk flertall, og ser fram til
innstilling fra Utlendingslovutvalget som legges fram i slutten
av året.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er
kjent med at det er nedsatt et utlendingslovutvalg, og er glad for
at Barnekonvensjonen er en del av mandatet til dette utvalget. Dette medlem mener
det er særdeles viktig at Norge endrer både lover
og praksis som hindrer barn i å bli hørt og som
kolliderer med prinsippet i artikkel 3 om hensynet til barns beste. Dette
medlem er selvsagt klar over at det er Kommunaldepartementet
og kommunalkomiteen som har det overordnede ansvaret i disse sakene. Dette
medlem mener likevel at justiskomiteen har et særskilt
ansvar for å følge med på dette feltet,
da flere spørsmål berører vårt
ansvarsområde, blant annet fordi justiskomiteen har ansvar for
innarbeiding av FN-konvensjoner som Norge har ratifisert. Eksempler
på at barns beste ikke alltid ivaretas, finner man i saker
der (som regel mannlige) ikke-norske statsborgere med barn i Norge
blir utvist fra landet som en følge av kriminelle handlinger,
eller der (som regel mannlige) ikke-norske statsborgere med barn
i Norge blir skilt før tre år er gått,
og til tross for at grunnlaget for oppholdstillatelsen er falt bort,
er blitt værende i landet. Foreningen for Fangers Pårørende
(FFP) mener det er grunn til å tro at Norge bryter sine
internasjonale forpliktelser i noen slike utvisningssaker, fordi
barns beste ikke er en del av vurderingsgrunnlaget. Dette
medlem mener det må utredes om utvisning og bortvisning
av utlendinger etter utlendingslovens kapittel 5, bør være
en vurdering domstolene tar, og ikke et forvaltningsvedtak. Slik
er det i Sverige. Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringa utrede om kompetansen til å utvise
og bortvise utlendinger etter utlendingslovens kapittel 5, bør
overføres til domstolene."
Redd Barna har foreslått at prinsippet om ikke-diskriminering,
jf. artikkel 2, og prinsippet om barnets beste, jf. artikkel 3,
bør komme bedre til uttrykk i norsk lovgivning, og nevner
spesielt barnevernloven og kommunehelsetjenesteloven ved sidene
av utlendingsloven.
Barnevernloven § 1-2 annet ledd fastslår
at barnevernloven gjelder for alle som oppholder seg i riket. Etter
departementets syn innebærer denne bestemmelsen sammen
med det forvaltningsrettslige prinsippet om at det ikke skal skje
usaklig forskjellsbehandling, et diskrimineringsforbud.
Etter kommunehelsetjenesteloven § 2-1 har enhver
rett til nødvendig helsehjelp i den kommune der han eller
hun bor, eller midlertidig oppholder seg. Dette er en rett som gjelder
uavhengig av om personene har norsk statsborgerskap eller ikke,
eller har lovlig opphold her i landet. Det er heller ikke adgang til å frata
noen retten til nødvendig helsehjelp på noe annet
diskriminerende grunnlag. Departementet ser derfor ikke at det er
behov for å endre kommunehelsetjenesteloven på dette
punktet.
Med henvisning til artikkel 7 om barns rett til identitet, mener
Statens ungdoms- og adopsjonskontor at adgangen til anonym sæddonasjon
må fjernes. Spørsmålet om anonym sæddonasjon
er drøftet i St.meld. nr. 14 (2001-2002) Evaluering av
lov om medisinsk bruk av bioteknologi. Helsedepartementet drøfter
her de forskjellige hensyn for og mot anonym sæddonasjon,
og konkluderer med at anonymiteten bør oppheves. Helsedepartementet
har sendt spørsmålet på høring
og vil fremme en proposisjon om endringer i lov om medisinsk bruk
av bioteknologi i løpet av våren. Her vil det
bli foreslått at anonymiteten oppheves og at barnet får
rett til opplysninger om donor.
Aksjonsgruppen barns rett til samvær med foreldre og
besteforeldre ber i sin høringsuttalelse om at det innføres
straff for "samværsnekt". Etter gjeldende rett kan en avgjørelse
om samværsrett gjennomføres ved tvangsbot. For
en viss tid kan namsretten fastsette en stående tvangsbot,
som skal gjelde hver gang samværsretten ikke blir respektert.
Departementet vurderer ikke å innføre straff som
sanksjonsmiddel i disse sakene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Kristelig Folkeparti, mener Norge må gjøre
langt mer for å sikre barn med funksjonsnedsettelser sine
rettigheter og muligheter til å fungere best mulig i samfunnet,
i fellesskap med sine jevnaldrende. Flertallet mener
Regjeringa må synliggjøre Barnekonvensjonen i
lovverk som angår disse barna.
Flertallet fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringa foreta en gjennomgang av lovverk og
praksis som angår barn med funksjonsnedsettelser, med sikte
på å synliggjøre Norges forpliktelser
etter FNs Barnekonvensjon."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti understreker at Regjeringen ved kgl.res. den
29. november 2002 nedsatte et lovutvalg som skal vurdere
behovet for en egen antidiskrimineringslov for bedre å sikre
de funksjonshemmedes rettigheter - ikke minst ut fra våre
internasjonale forpliktelser - og i så fall utarbeide forslag
til en slik lov. Arbeidet med å styrke rettighetene til
barn med funksjonsnedsettelser vil stå sentralt i dette
arbeidet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti har merket seg FNs komité for
barnets rettigheter sine anbefalinger til Norge i komiteens 24.
møte. Disse medlemmer har spesielt merket
seg anbefalingene hva gjelder barn av foreldre som sitter i fengsel,
barn med psykiske lidelser, og tilbudene til barn over 15 år
som har begått straffbare handlinger. Disse medlemmer mener
det trengs en ytterligere gjennomgang av lovverket for å synliggjøre Barnekonvensjonen
flere steder, og det fremmes derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringa gjennomgå lovverket på nytt
på områder FNs komité for barnets rettigheter anbefaler
Norge å se nærmere på, med sikte på å synliggjøre
Barnekonvensjonen flere steder."
Loven vil bare ha mindre økonomiske og administrative
konsekvenser.
Komiteen har merket seg at Norge ved
ratifiseringen av Barnekonvensjonen forpliktet seg til å iverksette
egnede tiltak for å gjøre konvensjonens bestemmelser
og prinsipper kjent både for voksne og barn, jf. artikkel
42. Under justiskomiteens høring om forslagene i Ot.prp.
nr. 45 (2002-2003) i Stortinget den 24. april 2003, ble
det gitt informasjon fra flere instanser om at kunnskapsnivået
i samfunnet om Barnekonvensjonen er relativt lavt. Komiteen ber i
den forbindelse Regjeringen iverksette nødvendige tiltak,
og ber videre om en tilbakemelding på egnet måte
om hvilke initiativ som iverksettes for å øke kunnskapen
blant barn og voksne om innholdet i Barnekonvensjonen.
Komiteens utkast til innstilling ble 15. mai 2003 oversendt familie-,
kultur- og administrasjonskomiteen til uttalelse. Familie-, kultur-
og administrasjonskomiteen uttaler følgende i brev av 26.
mai 2003:
”Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til partiets merknader i Innst. O. nr. 51 (1998-1999) og Innst.
S. nr. 121 (2002-2003), samt behandling av Ot. prp. nr. 29 (2002-2003). Dette medlem har
for øvrig ingen merknader, og støtter proposisjonen.
Komiteens
medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til Sosialistisk
Venstrepartis merknader i Innst. O. nr. 51 (1998-1999) og Innst.
S. nr. 121 (2002-2003), samt til behandling av Ot. prp. nr. 29 (2002-2003). Disse
medlemmer ser svært positivt på det arbeidet
som nå blir gjort for å innlemme FNs Barnekonvensjon
i norsk lov og støtter proposisjonen.
Komiteen har
for øvrig ingen merknader.”
Forslag fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti:
Stortinget ber Regjeringa gjennomgå lovverket på nytt på områder FNs komité for barnets rettigheter anbefaler Norge å se nærmere på, med sikte på å synliggjøre Barnekonvensjonen flere steder.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringa fremme forslag for Stortinget om krav til formell barnefaglig kunnskap for yrkesgrupper som arbeider med barn, eller som trenger barnefaglig kompetanse i sin yrkesutøvelse.
Forslag 2
I lov 26. februar 1986 nr. 8 om adopsjon skal § 6 lyde:
Barnet skal som hovedregel informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse om adopsjonsbevilling skal gis. Dersom ikke barnet høres, skal årsak oppgis skriftlig. Barnets mening skal tillegges behørig vekt, i samsvar med dets alder og modenhet. Barnet har rett til å bli hørt, men ikke plikt til å uttale seg.
Forslag 3
I lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester skal § 6-3 første ledd lyde:
Barnet skal som hovedregel informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne. Dersom ikke barnet høres, skal årsak oppgis skriftlig. Barnets mening skal tillegges behørig vekt, i samsvar med dets alder og modenhet. Barnet har rett til å bli hørt, men ikke plikt til å uttale seg.
Forslag 4
I lov 10. februar 1967 om behandlingsmåter i forvaltningssaker skal § 17 første ledd lyde:
Forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Det skal påse at mindreårige parter har fått mulighet til å gi uttrykk for sitt syn, dersom de mindreårige parter ønsker dette selv. De mindreåriges syn skal tillegges behørig vekt i samsvar med alder og utvikling.
Forslag 5
I lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester skal § 4-15 første ledd lyde:
Innenfor den ramme som er fastsatt i § 4-14 skal stedet for plassering først og fremst velges ut fra hensynet til barnets egenart og behov for omsorg og opplæring i et stabilt miljø. Det skal også tas hensyn til at det kan være ønskelig med kontinuitet i barnets oppdragelse, og det skal tas hensyn til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Det skal videre tas hensyn til hvor lenge det er trolig at plasseringen vil vare, og til om det er mulig og ønskelig at barnet har samvær og annen kontakt med foreldrene.
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringa utrede om kompetansen til å utvise og bortvise utlendinger etter utlendingslovens kapittel 5, bør overføres til domstolene.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen, og rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak:
A.
Vedtak til lov
om lov om endring i menneskerettsloven mv. (innarbeiding av barnekonvensjonen i norsk lov)
I
I straffeloven 22. mai 1902 nr. 10 gjøres følgende endringer:
§ 204 første ledd bokstav d skal lyde:
d) produserer, innfører, besitter, overlater til en annen eller mot vederlag gjør seg kjent med kjønnslige skildringer i rørlige og urørlige bilder hvor det gjøres bruk av barn,
§ 204 annet ledd skal lyde:
Med pornografi menes i denne paragrafen kjønnslige skildringer som virker støtende eller på annen måte er egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående, herunder kjønnslige skildringer hvor det gjøres bruk av barn, lik, dyr, vold og tvang. Med barn menes personer som er eller fremstår som under 18 år. Som pornografi regnes ikke kjønnslige skildringer som må anses forsvarlige ut fra et kunstnerisk, vitenskapelig, informativt eller lignende formål.
§ 204 nytt femte ledd skal lyde:
Straff etter første ledd bokstav d kan falle bort for den som tar og besitter et bilde av en person mellom 16 og 18 år, dersom denne har gitt sitt samtykke og de to er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling.
II
I lov 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål gjøres følgende endringer:
§ 37 andre ledd skal lyde:
Mindreårig over 15 år skal varsles til rettsmøtene. Retten skal opplyse om at den mindreårige har rett, men ikke plikt, til å være til stede på rettsmøtet. Den mindreårige skal meddeles prosesskrift samtidig med vergen, hvis ikke den mindreårige har erklært at det ikke er nødvendig.
§ 135 første ledd skal lyde:
Partene har, når de har fylt 15 år, rett til på rettens kontor å undersøke rettsbøker og dokumenter som vedkommer saken, og kan forlange utskrifter av dem. Det samme gjelder tredjemann, når begge parter samtykker, eller han godtgjør, at det har rettslig interesse for ham. Retten kan bestemme at også parter som er under 15 år kan få innsyn og utskrift etter første punktum dersom deres alder og modenhet tilsier det. En part som er under 15 år skal ikke gjøres kjent med opplysninger som er underlagt lovbestemt taushetsplikt.
III
I lov 10. februar 1967 om behandlingsmåter i forvaltningssaker gjøres følgende endringer:
§ 11 d første ledd skal lyde:
I den utstrekning en forsvarlig utførelse av tjenesten tillater det, skal en part som har saklig grunn for det, gis adgang til å tale muntlig med en tjenestemann ved det forvaltningsorgan som behandler saken. Dersom en mindreårig er part i saken og blir representert av verge, gjelder dette også den mindreårige selv.
§ 16 første ledd skal lyde:
Part som ikke allerede ved søknad eller på annen måte har uttalt seg i saken, skal varsles før vedtak treffes og gis høve til å uttale seg innen en nærmere angitt frist. Dersom en mindreårig over 15 år er part i saken og blir representert av verge, skal dette også gjelde den mindreårige selv. Fristen løper fra den dag varslet er avsendt, når ikke annet uttrykkelig er sagt.
§ 17 første ledd skal lyde:
Forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Det skal påse at mindreårige parter har fått mulighet til å gi uttrykk for sitt syn, i den grad de er i stand til å danne seg egne synspunkter på det saken gjelder. De mindreåriges syn skal tillegges vekt i samsvar med deres alder og modenhet.
§ 17 nytt fjerde ledd skal lyde:
Dersom en mindreårig over 15 år er part i saken og blir representert av verge, skal opplysninger som nevnt i annet og tredje ledd også forelegges den mindreårige selv, hvis ikke den mindreårige har erklært at det ikke er nødvendig.
§ 18 første ledd skal lyde:
En part har rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter, for så vidt ikke annet følger av reglene i denne paragraf eller § 19. Dersom en mindreårig er part i saken og blir representert av verge, gjelder dette også den mindreårige selv. Retten til innsyn gjelder også etter at det er truffet vedtak i saken. En mindreårig under 15 år skal ikke gjøres kjent med opplysninger som er underlagt lovbestemt taushetsplikt.
§ 27 første ledd skal lyde:
Det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket, skal sørge for at partene underrettes om vedtaket så snart som mulig. Dersom en mindreårig over 15 år er part i saken og blir representert av verge, skal organet også underrette den mindreårige selv. Underretning skal gis av det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket, hvis ikke særlige grunner tilsier at dette overlates til et annet organ. I regelen gis underretning skriftlig. Den skriftlige underretningen kan gis ved bruk av elektronisk kommunikasjon når mottakeren uttrykkelig har godtatt dette og har oppgitt den elektroniske adressen som skal benyttes for slikt formål. Er det særlig byrdefullt for forvaltningsorganet å gi skriftlig underretning, eller haster saken, kan underretning gis muntlig eller på annen måte. I så fall kan en part kreve å få vedtaket skriftlig bekreftet. Underretning om vedtaket kan helt unnlates for så vidt underretning må anses åpenbart unødvendig og vedtaket ikke medfører skade eller ulempe for vedkommende part.
IV
I lov 28. februar 1986 nr. 8 om adopsjon skal § 6 lyde:
Et barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse om adopsjonsbevilling skal gis. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet.
Den som har fylt 12 år, kan ikke adopteres uten eget samtykke.
Kommunen skal på anmodning bistå bevillingsmyndigheten i å opplyse saken etter første ledd og i å innhente samtykke etter annet ledd.
V
I lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester gjøres følgende endringer:
§ 4-15 første ledd skal lyde:
Innenfor den ramme som er fastsatt i § 4-14 skal stedet for plassering velges ut fra hensynet til barnets egenart og behov for omsorg og opplæring i et stabilt miljø. Det skal også tas tilbørlig hensyn til at det er ønskelig med kontinuitet i barnets oppdragelse, og til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Det skal videre tas hensyn til hvor lenge det er trolig at plasseringen vil vare, og til om det er mulig og ønskelig at barnet har samvær og annen kontakt med foreldrene.
§ 6-3 første ledd skal lyde:
Et barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.
VI
I lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) gjøres følgende endringer:
§ 2 ny nr. 4 skal lyde:
4. De forente nasjoners internasjonale konvensjon 20. november 1989 om barnets rettigheter med følgende tilleggsprotokoller:
-
a) Valgfri protokoll 25. mai 2000 om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi,
-
b) Valgfri protokoll 25. mai 2000 om barn i væpnet konflikt
VII
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.
B.
Stortinget ber Regjeringen utarbeide et eget straffebud om barnepornografi som klart definerer at barnepornografi ikke er alminnelig pornografi, men en skildring av overgrep mot barn. Forslaget fremmes for Stortinget så raskt som mulig, uavhengig av fremleggelse av ny straffelov.
C.
Stortinget ber Regjeringen utrede behovet for endringer i strafferammen, basert på nødvendigheten av å skape rettsenhet med EU i bekjempelsen av organisert kriminalitet knyttet til barnepornografi.
D.
Stortinget ber Regjeringa foreta en gjennomgang av lovverk og praksis som angår barn med funksjonsnedsettelser, med sikte på å synliggjøre Norges forpliktelser etter FNs Barnekonvensjon.
Oslo, i justiskomiteen, den 27. mai 2003
Trond Helleland |
Finn Kristian Marthinsen |
leder |
ordfører |