Etter gjeldende rett er hvitvaskingsregelverket plassert i finansvl. § 2-17
og § 2-17a. Det er gitt utfyllende regler i forskrift
14. februar 1994 nr. 118 om legitimasjonskontroll og tiltak mot
hvitvasking av penger (hvitvaskingsforskriften).
Regjeringen foreslår å plassere regler om tiltak mot
hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger mv. i egen lov,
jf. forslag til lov om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare
handlinger mv. (hvitvaskingsloven).
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurdering.
Etter Regjeringens syn bør loven ha en formålsbestemmelse.
En formålsbestemmelse vil bl.a. kunne ha betydning for
tolkningen av lovens øvrige innhold. Etter Regjeringens
vurdering er det imidlertid vanskelig å presist definere
hva som er lovens formål i en lovbestemmelse. Det er en
risiko for utilsiktede begrensninger i regelverkets rekkevidde.
Regelverket om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger
skal ivareta flere hensyn. Den primære hensikten med regelverket
er å hindre at kriminelle kan nyte godt av profittmotivert
kriminalitet. Videre skal reglene bidra til å spore opp
midlenes opprinnelse og dermed gjøre det mulig å avdekke
den kriminelle handlingen utbyttet er generert fra, som igjen gjør
det mulig å finne ut hvem som står bak de straffbare
handlingene og hvitvaskingen. Reglene skal også bidra til å hindre
at det skaffes til veie økonomiske midler til finansiering
av terrorhandlinger, og at økonomiske midler og finansielle
tjenester stilles til rådighet for terrorister eller terrornettverk.
Reglene skal også beskytte finansinstitusjoner og virksomheter
mv. mot å bli utnyttet av kriminelle, med fare for tap
av renommé, troverdighet, tillit og penger mv. På den
annen side er reglene ikke ment til å avdekke eller hindre
ulovlige forhold som ikke kan sies å ha en viss tilknytning
til hvitvasking av utbytte eller finansiering av terrorisme.
Regjeringen har på bakgrunn av dette kommet til at det
bør lovfestes en generell formålsbestemmelse. Regjeringen
legger til grunn at formålet med loven er å forebygge
og bekjempe hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger.
Det vises til lovforslaget § 1.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Regjeringen er i likhet med arbeidsgruppen i tvil om hensiktsmessigheten
av å lovfeste en definisjon av "hvitvasking". Begrepet
er i lovforslaget kun foreslått benyttet som et stikkord
i angivelsen av lovens formål. Det er ikke benyttet i lovens
materielle bestemmelser. Behovet for en definisjon er derfor begrenset.
Når det gjelder forståelsen av begrepet "utbytte"
i denne loven, legges det til grunn samme forståelse som
etter straffeloven § 317. Regjeringen slutter
seg etter dette til arbeidsgruppens vurdering, og foreslår
ikke å lovfeste en definisjon av begrepet. Regjeringen
slutter seg imidlertid til arbeidsgruppens uttalelse om innholdet
i begrepet "hvitvasking", som bygger på endringsdirektivet
art. 1 bokstav C:
"Med hvitvasking av utbytte menes bl.a. å bruke, konvertere,
overdra, tilegne eller besitte formuesgoder eller å skjule
eller tilsløre formuesgodenes reelle art, opprinnelse,
plassering, råderett, bevegelser, eierforhold, samt forsøk
på eller medvirkning hertil, når den som gjør
det vet eller burde vite at formuesgodene stammer fra straffbare
handlinger eller fra deltakelse i straffbare handlinger."
Opplistingen er ikke ment å være uttømmende.
Innholdet i bestemmelsene i straffeloven § 147
a (terrorhandlinger) og § 147 b (finansiering
av terrorisme) er utfyllende omtalt i Ot.prp. nr. 61 (2001-2002)
Om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. (lovtiltak
mot terrorisme - gjennomføring av FN-konvensjonen 9. desember
1999 om bekjempelse av finansiering av terrorisme og FNs sikkerhetsråds
resolusjon 1373 28. september 2001), særlig punkt 7.8,
kapittel 9 og 10, samt kapittel 15. Det vises også til
rapportens punkt 2.1.5, hvor det bl.a. heter:
"Lovendringene gjennomfører FN-konvensjonen 9. desember
1999 om bekjempelse av finansiering av terrorisme (terrorfinansieringskonvensjonen)
og FNs sikkerhetsråds resolusjon 1373 i norsk rett. Det
er bl.a. vedtatt et nytt straffebud i straffeloven § 147
a, som uttrykkelig retter seg mot terrorhandlinger. Enkelte nærmere
angitte straffbare handlinger skal nå anses som terrorhandlinger
dersom de utføres med det forsett loven nevner. Videre
er det gjort straffbart å inngå forbund (avtale)
om å begå slike handlinger. Det er dessuten vedtatt
et nytt straffebud i straffeloven § 147 b, som
rammer finansiering av terrorisme. Bestemmelsen rammer det å skaffe
til veie økonomiske midler eller stille finansielle tjenester
til rådighet for terrorister eller terrornettverk. Endelig
er det vedtatt nye regler om båndlegging av verdier som
har tilknytning til terrorvirksomhet. Reglene innebærer at
påtalemyndigheten på nærmere vilkår
kan frata siktede rådigheten over formuesgoder, først
og fremst for å forhindre fremtidige straffbare handlinger."
Regjeringen finner ikke grunn til å ta inn en forklaring
av hva som menes med "terrorfinansiering", da dette begrepet som
nevnt er forklart nærmere i Ot.prp. nr. 62 (2001-2002).
Regjeringen foreslår å ta inn en definisjon
av "rapporteringspliktig" i lovforslaget. Det vises til at begrepet
benyttes som et koblingsord i flere av lovens materielle bestemmelser.
Det foreslås at det i lovteksten fastsettes at det med
rapporteringspliktige menes virksomhet eller person som nevnt i § 4,
jf. lovforslaget § 2 nr. 1.
Arbeidsgruppen legger til grunn en vid tolkning av transaksjonsbegrepet
og foreslår at det skal omfatte enhver overføring,
formidling, ombytting eller plassering av formuesgoder. For eksempel
anses åpning av konto og søknad om lån
som en transaksjon. Arbeidsgruppen foreslår imidlertid
ikke at det lovfestes en definisjon av begrepet "transaksjon".
Etter Regjeringens syn bør pliktene etter loven avgrenses
så klart og tydelig som mulig. En definisjon kan bidra
til å klargjøre rapporteringsplikten. Det anses
derfor nødvendig å definere innholdet i begrepet
"transaksjon" i loven. En slik legaldefinisjon vil også kunne
presisere at transaksjonsbegrepet må tolkes vidt i denne
sammenheng.
Regjeringen slutter seg ikke til Kredittilsynets forslag om å erstatte
"transaksjon" med "aktivitet". Etter Regjeringens vurdering er "aktivitet"
et for vidtrekkende begrep som kan forstås på flere
ulike måter. Det vises videre til at undersøkelses-
og rapporteringsplikten etter svensk og dansk rett er knyttet til
"transaksjoner", og at dette er i tråd med direktivet og
internasjonale anbefalinger (FATFs alminnelige anbefalinger).
Det foreslås etter dette at med "transaksjon" skal det
forstås enhver overføring, formidling, ombytting eller
plassering av formuesgoder, jf. lovforslaget § 2 nr.
2.
Ovennevnte gir imidlertid bare generelle utgangspunkter ved tolkningen
av transaksjonsbegrepet. Det vises til at begrepet vil reise ulike
tolkningsspørsmål i forhold til de ulike rapporteringspliktige. Begrepet
skal tolkes vidt, jf. ovenfor. Generelt vil Regjeringen påpeke
at begrepet også omfatter transaksjoner som allerede er
foretatt. Dette antas bl.a. å ha betydning for revisorer,
regnskapsførere og advokater. Videre vil fremtidige transaksjoner
kunne omfattes. Det er ikke et vilkår at den rapporteringspliktige
blir bedt om å delta i gjennomføringen av den
aktuelle transaksjonen for at rapporteringsplikt skal inntre. Det
vises for øvrig til omtalen av de enkelte rapporteringspliktige
nedenfor, hvor det gis enkelte retningslinjer for tolkningen i tilknytning
til de ulike situasjoner som kan oppstå. Ytterligere veiledning kan
eventuelt gis i forskrift eller i rundskriv.
Det vises til lovforslaget § 2.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurderinger og forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser
i forbindelse med forklaringen av begrepet "terrorfinansiering"
til merknad under punkt 1.2.
Utgangspunktet er at loven gjelder for rapporteringspliktige
som er etablert i Norge. Dette vil også omfatte filialer
av utenlandske virksomheter som er etablert i Norge. Det foreslås å presisere
dette i lovteksten. Regjeringen anser en slik løsning å være
fullt ut i samsvar med våre EØS-forpliktelser,
jf. lovforslaget § 3 første ledd.
Regjeringen har merket seg uttalelsene fra Justisdepartementet
om lovens anvendelse for Svalbard og Jan Mayen. Regjeringen foreslår
derfor en hjemmel for Kongen til å fastsette forskrift
om lovens anvendelse for Svalbard og Jan Mayen og til å eventuelt fastsette
særregler, jf. lovforslaget § 3 andre
ledd.
Det vises til lovforslaget § 3.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.