Til Odelstinget
I Ot.prp. nr. 45 (2001-2002) ble det fremmet forslag til en ny lov om valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer (valgloven). Proposisjonen bygde på Valglovutvalgets utredning NOU 2001:3 Velgere, valgordning, valgte.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen besluttet først å behandle og avgi innstilling om de deler av proposisjonen som angikk valg til fylkesting og kommunestyrer, med sikte på at nye regler kunne gjelde fra og med valget i 2003. De spesielle reglene om valg til Stortinget ble utsatt til behandling på et senere tidspunkt. I tillegg utsatte komiteen behandlingen av proposisjonens forslag til endringer i kommuneloven om innbyggerinitiativ. Komiteen avga Innst. O. nr. 81 (2001-2002) om lov om valg til fylkesting og kommunestyrer (valgloven). Dette resulterte i lov 28. juni 2002 nr. 57, som trådte i kraft 1. september 2002. Fra samme tid ble lov 1. mars 1985 nr. 3 om stortingsvalg, fylkestingsvalg og kommunestyrevalg (valgloven) opphevet, med unntak av § 83.
Komiteen har senere avgitt Innst. O. nr. 46 (2002-2003) om endringer i valgloven mv. Innstillingen gjaldt enkelte endringer i reglene om valg til kommunestyrer og fylkesting. Dette resulterte i lov 10. januar 2003 nr. 4 som trådte i kraft 1. februar 2003.
I den foreliggende innstilling vil komiteen behandle de deler av proposisjonen som spesielt gjelder valg til Stortinget og innbyggerinitiativ. Innarbeidingen i valgloven av bestemmelser om stortingsvalg gjøres i form av endringer i den valglov som nå bare gjelder fylkestings- og kommunestyrevalg. Mange av bestemmelsene i denne valgloven vil bli gjeldende for stortingsvalg som en direkte følge av at lovens overskrift og virkeområde blir endret til også å omfatte stortingsvalg. Disse deler av loven vil stort sett ikke bli omtalt i denne innstilling.
Utvalget foreslår at visse bestemmelser som nå finnes
i Grunnloven, overflyttes til valgloven. Dagens grunnlovbestemmelse
i § 58 tredje ledd fordeler et bestemt antall mandater
til hvert distrikt/fylke. Utvalget foreslår å erstatte
denne med en bestemmelse om en metode for fordelingen og overlate
den nærmere reguleringen til lov. På bakgrunn
av befolkningsutviklingen skal mandatfordelingen justeres foran
annethvert stortingsvalg. Det foreslås også at navnene
på valgdistriktene tas ut av Grunnloven og at denne ikke
lenger skal bestemme at hvert fylke skal utgjøre et valgdistrikt.
Imidlertid forutsetter utvalget at det fortsatt skal være
19 valgdistrikter, jf. dagens fylkesinndeling.
Utvalgets flertall (alle unntatt medlemmet Haram) går
inn for følgende forslag:
Det totale antall stortingsrepresentanter økes
fra 165 til 169. Det velges 150 distriktsmandater og 19 utjevningsmandater.
Antallet utjevningsmandater økes fra 8 til 19 for å få til
en ytterligere politisk proporsjonal valgordning. Det fordeles ett
utjevningsmandat fra hver valgkrets.
Sperregrensen for utjevningsmandater blir, som i dag, 4
pst. oppslutning på landsbasis.
Det totale antallet stortingsrepresentanter fordeles på valgkretsene
etter en fordelingsmetode som gir 1 poeng per innbygger og 1,8 poeng
per kvadratkilometer. Denne fordelingen skal justeres i forkant
av annethvert valg. Dette betyr at det fremdeles skal tas distriktspolitiske
hensyn i mandatfordelingen. Utvalget viser til at dette har lange
tradisjoner, og at en geografisk motsetning fortsatt gjør
seg gjeldende i norsk politikk.
Utvalgets forslag tar utgangspunkt i det foreliggende grunnlovsforslag
nr. 7. Departementet anser at utvalgets forslag korresponderer best
med forslag D alternativ 2 når det gjelder endringer i
Grunnloven § 57, og med forslag F alternativ 1
når det gjelder endringer i Grunnloven § 59. Departementets
lovforslag baserer seg på at disse grunnlovsforslagene
blir vedtatt.
Ved stortingsbehandlingen av grunnlovsforslag nr. 7 (Dokument
nr. 12:7 (1999-2000)), 26. mai 2003, ble forslag D alternativ 2
og forslag F alternativ 1 bifalt.
Stortingsvalg er i dag rene partivalg. Velgerne kan riktignok
endre på stemmesedlene og derved angi preferanser for særskilte
kandidater, men velgernes rettinger har i praksis ikke hatt betydning
for kandidatkåringen. Tidligere valglov bestemte i korthet
følgende om stortingsvalg: Rekkefølgen av kandidatnavnene
på stemmesedlene regnes slik velgeren har angitt den ved
plassen på stemmeseddelen eller ved tilføyd nummer.
Et kandidatnavn kan strykes ved å sette strek over navnet
(§ 44). Ved kandidatoppgjøret for den enkelte
valgliste teller en først bare de navn som står
som nr. 1 på stemmesedlene. Den kandidat som får
flest stemmer ved denne opptelling, er valgt. Skal listen ha mer
enn én representant, teller en deretter opp de navn som
står som nr. 2 på stemmesedlene. Den kandidat
som får flest stemmer sammenlagt ved de to opptellingene,
når en ser bort fra den allerede valgte, er valgt. På samme
måte fortsetter en inntil alle de representantplasser listen
skal ha, er besatt. Har flere kandidater fått like mange
stemmer, anses den valgt som står først i rekkefølgen
på listen (§ 52). Tilsvarende regler gjaldt for
fylkestingsvalget.
Valglovutvalget (alle unntatt medlemmet Haram) går inn
for å øke velgernes innflytelse på personvalget.
Utvalget viser til at kunnskapssamfunnet har gitt et kvalifisert
velgerkorps, der medbestemmelse oppfattes som en sentral verdi.
Videre peker utvalget på at en stadig mindre andel av befolkningen er
partimedlemmer og at dette kan bety at stadig færre er
med på å bestemme hvilke kandidater velgerne har å velge
mellom. Utvalget legger vekt på at personvalget er viktig
for velgerne, spesielt ved kommunestyrevalgene. Personvalget blir
viktigere også fordi konfliktene i en rekke prinsipielle
politiske spørsmål etter hvert går like
mye gjennom de politiske partiene som mellom dem. Utvalget fremholder
at et sentralt tema har vært hvordan en best mulig kan
balansere partienes interesser mot velgernes.
Utvalget legger følgende prinsipper til grunn for sitt
reformforslag:
Velgerinnflytelsen bør økes.
Reglene bør bygge på elementer som er
kjente for velgerne.
Rammene for personvalget bør være mest
mulig like i de ulike typer valg.
Tersklene for at personvalget skal slå igjennom bør
ikke være for høye, særlig gjelder dette
kommunestyrevalgene.
Gjennom personvalget skal velgernes positive preferanser
stå i fokus.
Utvalget foreslår følgende felles regler for
velgernes rettinger på stemmesedlene til stortings-, fylkestings-
og kommunestyrevalg: Personstemmer gis ved å krysse av
ved kandidatenes navn på listene. Det kan kun gis én
personstemme til hver enkelt kandidat. Det settes ingen begrensninger
på hvor mange kandidater det kan gis tilleggsstemme til.
Forslaget innebærer at adgangen til å stryke kandidatnavn
faller bort.
Utvalget foreslår ved stortings- og fylkestingsvalg
en flat fem-pst. "sperregrense" for at personstemmene skal få effekt.
For at personstemmene skal tas i betraktning, kreves at en kandidat
med sine personstemmer oppnår minst fem pst. av partiets
stemmetall i sin valgkrets. Kandidaten vil da rykke forbi de andre
kandidatene foran på listen. De kandidater som har fått
minst fem pst. av stemmene, rangeres i rekkefølge etter
personlig stemmetall, og i tilfelle av stemmelikhet, etter rekkefølgen
på listen.
Av høringsinstansene har forholdsvis få uttalt
seg om disse forslagene vedrørende stortingsvalg. Likestillingssenteret
peker på - for alle typer valg - at dagens valgordninger
viser at partiene i større grad enn velgerne har mulighet
for å sikre en jevn kjønnsbalanse, og er bekymret
over at utvalget foreslår å svekke partiene på dette
punkt.
Departementet deler utvalgets syn på grunner som tilsier
at velgernes innflytelse over personvalget bør økes.
Fokuset ved de forskjellige valgene har vært noe forskjellig
når det gjelder balansen mellom hensynet til velgernes
påvirkningsmuligheter og partienes innflytelse over personvalget.
Ved stortingsvalg og fylkestingsvalg har partivalget blitt sett
på som mer sentralt enn personvalget. På denne
bakgrunn er departementet enig med utvalget i at personvalget bør
stå sterkere ved kommunestyrevalget enn ved stortingsvalg
og fylkestingsvalg. Likevel er departementet enig med utvalget i
at velgerne bør gis større innflytelse også på personsammensetningen
av Stortinget. Departementet støtter utvalgets forslag om
at velgerne også ved stortingsvalg kan gi personstemmer
ved å krysse av ved kandidatenes navn på listene,
men foreslår at "sperregrensen" for personstemmer settes
til åtte pst. i stedet for fem pst. som foreslått
av utvalget, for å hindre tilfeldige utslag. Det vises
til at ved svenske riksdagsvalg er grensen åtte pst., og
at ordningen med større innslag av personvalg ved stortingsvalg
vil være et nytt element i valgordningen. Prosentsatsen
bør kunne vurderes med tanke på en lavere prosentsats
når man har vunnet erfaringer med ordningen.
Under henvisning til ovenstående ble det i proposisjonen
foreslått bestemt i valgloven at velgeren ved alle valg
kan gi kandidater på stemmeseddelen en personstemme ved å sette
et merke ved kandidatens navn. Det er ingen begrensning med hensyn
til antallet kandidater som hver velger kan gi en personstemme.
Adgangen til å stryke kandidatnavn videreføres ikke,
heller ikke adgangen til å endre rekkefølgen på kandidatnavnene
ved stortingsvalg og fylkestingsvalg. Det ble foreslått
innført de samme regler for personvalg ved fylkestingsvalg
og stortingsvalg.
I Innst. O. nr. 81 (2001-2002) støttet kontroll- og konstitusjonskomiteen
forslaget om å gi velgerne større innflytelse
på personvalget ved valg til fylkesting og kommunestyre.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,
støttet proposisjonens forslag om åtte-pst. sperregrense
for velgerpåvirkning på personvalget ved fylkestingsvalget. Fremskrittspartiets
medlemmer støttet utvalgets forslag om fem-pst. grense.
Det samme flertall støttet også Regjeringens forslag
om å fjerne velgernes rett til å stryke kandidater
ved fylkestings- og kommunestyrevalg. Fremskrittspartiets medlemmer ønsket å opprettholde
velgernes rett til å stryke kandidater. Innholdet i § 7-2
og § 11-10 annet ledd i den nye valgloven ble i samsvar
med komitéflertallets oppfatning.
For kommunestyrevalg ble det ikke fastsatt noen tilsvarende sperregrense,
men partiet kan bestemme at et visst antall kandidater skal få et
tillegg i sitt personlige stemmetall på 25 pst. av det
totale antall stemmer partiet får, jf. § 6-2 tredje
ledd og § 11-12 annet ledd.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit
Brørby, Kjell Engebretsen og Jørgen Kosmo, fra
Høyre, André Dahl og Martin Engeset, fra Fremskrittspartiet,
Carl I. Hagen og Henrik Rød, fra Sosialistisk Venstreparti,
Siri Hall Arnøy og Ågot Valle, og fra Kristelig
Folkeparti, Modulf Aukan, viser til forslaget til ny valglov.
Bakgrunnen for forslaget er ønske om en valglov som er
smidigere og lettere fanger opp endringer i samfunnet mv. Forslagene
til endringer i valgloven skal videre bidra til å sikre
en mer "rettferdig" fordeling av representantene mellom valgdistriktene
og inspirere velgerne til å gå til urnene.
Komiteen viser til stortingsbehandlingen av grunnlovsforslag
nr. 7 om valgordningen den 26. mai 2003, og til Innst. S. nr. 209
(2002-2003) fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Dokument nr.
12:7 (1999-2000).
Komiteen viser også til tidligere behandling av
spørsmål i tilknytning til kommune- og fylkestingsvalget. Komiteen vil
understreke verdien av et mest mulig lettfattelig valgsystem og
ser det som et mål å sikre at regelverket i størst
mulig grad er ensartet for de ulike valg.
Komiteen er enig i at en rekke bestemmelser flyttes
ut av Grunnloven og over i valgloven. Navn på valgkretser,
mandatfordeling mv. hører naturlig hjemme i denne loven.
Hovedprinsipper som forholdet mellom distriktsrepresentanter og
utjevningsmandater og prinsipper for fordeling av mandater mellom
valgkretser, skal derimot fortsatt være i Grunnloven med
den sikkerhet for bred enighet om endringer som prosedyrene for
behandling av grunnlovsforslag er underlagt. Komiteen har
merket seg at det er fremmet forslag om å kreve 2/3
flertall for endringer i valgloven. Komiteen finner
det ikke nødvendig med en slik særbehandling av
spørsmål i valgloven, blant annet fordi de helt
grunnleggende bestemmelser om valg til Storting fortsatt vil ligge
i Grunnloven.
Når det gjelder forslagene til fordeling av mandater
mellom valgdistriktene, viser komiteen til stortingsbehandlingen
av grunnlovsforslag nr. 7, 26. mai 2003, og til sine merknader i
Innst. S. nr. 209 (2002-2003).
Ved stortingsbehandlingen bifalt Stortinget forslag D alternativ
2 om endringer i Grunnloven § 57, som innebærer
at det totale antallet stortingsrepresentanter skal fordeles på valgkretsene
etter en fordelingsmetode som gir 1 poeng per innbygger og 1,8 poeng
per kvadratkilometer.
Stortinget bifalte videre forslag F alternativ 1 om endringer
i Grunnloven § 59, som innebærer en opprettholdelse
av sperregrensen på 4 prosent av velgerne på landsbasis
for å få rett til utjevningsmandat.
Komiteen er av den mening at ingen valgkrets bør
ha mindre enn fire mandater, og viser til Innst. S. nr. 209 (2002-2003)
der en samlet komité uttaler at det bør innføres
en bestemmelse i Grunnloven som sikrer at hvert valgdistrikt skal
ha en minimumsrepresentasjon på fire mandater. Et slikt
grunnlovsendringsforslag er per i dag ikke fremmet og må fremmes
på ordinær måte innen de frister som Grunnloven
fastsetter.
Komiteen viser til innføring av velgerinnflytelse
på personvalget til fylkestinget. Ordningen vil første
gang bli gjort gjeldende ved kommune- og fylkestingsvalget høsten
2003.
Komiteen ser både fordeler og ulemper
ved å innføre en slik ordning og viser til at
det knytter seg stor usikkerhet med hensyn til hvorledes en slik
ordning vil slå ut. Forutsetningen for at en utvidelse
av velgernes rett til personpåvirkning skal ha noen konsekvens,
er at mange velgere benytter seg av retten til å kumulere.
Blir ordningen bare benyttet av et lite bevisst mindretall, vil
disse i realiteten få en uforholdsmessig og lite demokratisk
innflytelse på hvem som blir valgt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, anbefaler
derfor at man i denne omgang begrenser ordningen til å gjelde
ved fylkestingsvalg, men slik at det etter valget i 2003 foretas
en gjennomgang og evaluering av ordningen.
Flertallet går følgelig imot
forslaget i proposisjonen på dette punkt.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til at forslaget om åpning for
personvalg også ved stortingsvalg har sin bakgrunn i at
dette er en vel innarbeidet ordning for kommunevalg og her anses
som en demokratisk selvfølge av velgerne. Hensynet til
ensartethet gjorde at Stortinget i 2002 vedtok at det skulle innføres
personvalg også ved avviklingen av fylkestingsvalg. Disse
medlemmer finner det på bakgrunn av dette naturlig
at velgerne gis tilsvarende økt innflytelse også ved
stortingsvalg. Disse medlemmer antar at det for velgerne
vil virke forvirrende og noe underlig dersom de ikke gis tilsvarende
muligheter til å påvirke personvalget her som
ved andre valg. Disse medlemmer er av den oppfatning
at en 8-pst. sperregrense for å påvirke personvalget
er en relativt høy terskel. Disse medlemmer viser
til at det kan stilles spørsmål ved i hvilken
grad de politiske partiers nominasjonsprosesser kan regnes som mer demokratiske
enn at over 8 pst. av et partis velgere ønsker en annen
rekkefølge enn den partienes nominasjonsmøter
har foreslått.
Disse medlemmer viser for øvrig til Valglovutvalget
og Regjeringens vurderinger og anbefalinger om personvalg, jf. punkt
2.1 ovenfor, og slutter seg til Regjeringens forslag når
det gjelder velgerinnflytelse på personvalget.
Komiteen viser til merknader og forslag i forbindelse
med behandlingen av de deler av proposisjonen som omhandler kommune-
og fylkestingsvalg, og vil understreke betydningen av en balanse mellom
kvinner og menn ved valg til Stortinget. Målet må være
at begge kjønn er representert med minst 40 pst.
Komiteen viser for øvrig til sine merknader under
de enkelte bestemmelser. Der komiteen uten videre
kan slutte seg til bestemmelsen, fremmes ingen særskilt
merknad.
Valglovens overskrift forandres til "lov om valg til Stortinget,
fylkesting og kommunestyrer (valgloven)".
Formålsbestemmelsen i § 1-1 får en
tilføyelse om at den også gjelder valg av representanter
til Stortinget..
I § 1-2 om lovens virkeområde tilføyes
i første ledd bokstav a at loven også gjelder
ved valg av representanter til Stortinget.
Det tilføyes en § 2-1 om stemmerett ved stortingsvalg.
Bestemmelsen viderefører gjeldende rett: Man må være
norsk statsborger og ha fylt 18 år innen utgangen av valgåret,
jf. Grunnloven § 50, og man må være eller
noen gang ha vært folkeregisterført som bosatt
i Norge, jf. § 3 i tidligere valglov. Det siste vilkåret
gjelder ikke for ansatte i diplomatiet eller konsulatvesenet og
deres husstand. Dessuten må man ikke ha mistet stemmeretten
etter Grunnloven § 53.
I § 2-2 om stemmerett ved fylkestingsvalg og kommunestyrevalg
gjøres noen redaksjonelle endringer som følge
av at § 2-1 blir tilføyd.
Det tilføyes en § 3-1 om valgbarhet ved stortingsvalg.
I første ledd foreslås bestemt at valgbar til
Stortinget og pliktig til å ta imot valg er alle som har stemmerett
ved valget og som ikke er utelukket eller fritatt. Ifølge
Grunnloven § 61 er det også et vilkår for
valgbarhet at man har oppholdt seg i riket i 10 år. I grunnlovsforslag
nr. 7 forslag G er kravet om 10 års botid foreslått
sløyfet, og proposisjonen bygger på forutsetningen
om at Grunnloven blir endret i tråd med dette forslaget.
I § 3-1 annet ledd foreslås bestemmelser om hvem
som er utelukket fra valg til Stortinget. Ifølge gjeldende
Grunnlov § 62 er følgende grupper utelukket: a)
Ansatte i departementene, med unntak av statsråder og statssekretærer,
b) Hoffets ansatte og dets pensjonister, c) Ansatte i diplomatiet
og konsulatvesenet. Proposisjonen skiller seg fra gjeldende Grunnlov
på følgende punkter: a) Dommere i Høyesterett
blir utelukket fra valg til Stortinget, b) Tilsatte ved hoffet og
dets pensjonister, samt politiske rådgivere ansatt i departementene,
skal ikke lenger utelukkes fra valg. Grunnlovsforslag nr. 7 forslag
H inneholder fire alternative forslag til endringer i Grunnloven § 62.
Proposisjonen bygger på forutsetningen om at alternativ
4 i forslag H blir vedtatt.
I § 3-1 tredje ledd foreslås bestemt at om
en person skal utelukkes fra valg til Stortinget avhenger av om
vedkommende innehar stillingen på valgdagen. Dette er i
samsvar med den tidligere valglov § 13 siste ledd.
Det tilføyes en § 3-2 om rett til å kreve
fritak fra stortingsvalg. Grunnloven § 63 har bestemmelser
om dette. Proposisjonens første ledd viderefører
gjeldende rett og er i samsvar med Grunnloven, bortsett fra at den
bygger på en forutsetning om at Grunnloven § 63
første ledd bokstav c oppheves. Der bestemmes nå at
den som har fylt 60 år senest i det år valget
holdes, har rett til å kreve seg fritatt. Proposisjonen
forutsetter dermed at Grunnloven § 63 endres i henhold til
grunnlovsforslag nr. 7 forslag I.
Annet og tredje ledd i § 3-2 viderefører den
tidligere valglov, jf. Grunnloven § 63.
Stortinget bifalt 26. mai 2003 forslag G, forslag H, alternativ
4 og forslag I under grunnlovsforslag nr. 7.
Komiteen viser til stortingsbehandlingen
av grunnlovsforslag nr. 7, 26. mai 2003, der Stortinget bifalt forslag
H alternativ 4 om endringer i Grunnloven § 62 - som innebærer
at blant andre alle tjenestemenn i departementene unntatt statssekretærer
og politiske rådgivere, ikke vil være valgbare.
Komiteen viser for øvrig til sine merknader
i Innst. S. nr. 209 (2002-2003) om Dokument nr. 12:7 (1999-2000).
Det tilføyes en § 4-4 om riksvalgstyret. Bestemmelsen
er en videreføring av den tidligere valglov. Det presiseres
at riksvalgstyrets oppgave er å fordele utjevningsmandatene
ved stortingsvalg.
I § 6-1 første ledd tilføyes at listeforslaget
anses for innlevert når det er kommet inn til fylkeskommunen
ved stortingsvalg. I den tidligere valgloven het det at listeforslaget
anses for innlevert når det ved stortingsvalg og fylkestingsvalg
er kommet fylkesvalgstyret i hende. I samsvar med proposisjonen
ble det fastsatt i valgloven av 28. juni 2002 at ved fylkestingsvalg
anses listeforslaget for innlevert når det er kommet inn
til fylkeskommunen, og ved kommunestyrevalg når det er
kommet inn til kommunen. I proposisjonen er endringen begrunnet
med at den tidligere bestemmelsen medførte tolkingsproblemer
i praksis.
§ 6-2 handler om antall kandidatnavn på listeforslaget.
I første ledd tilføyes at ved stortingsvalg skal listeforslaget
være utfylt i rekkefølge med navnet på så mange
kandidater som det skal velges stortingsrepresentanter fra fylket.
I tillegg kan forslaget inneholde inntil seks andre navn. Bestemmelsen
er i samsvar med den tidligere valgloven.
§ 6-3 handler om antall underskrifter på listeforslaget.
Ved valgloven av 28. juni 2002 ble bestemt i første ledd
at det for registrerte partier er nok med underskrift av to styremedlemmer
i partiets lokalavdeling i det fylket eller den kommunen listen
gjelder, dersom partiet ved forrige stortingsvalg fikk en oppslutning
på minst 500 stemmer i ett fylke eller minst 5 000 stemmer
i hele landet. Det samme gjelder for partier som er blitt registrert
etter forrige stortingsvalg. Underskriverne må ha stemmerett
i valgdistriktet. "For øvrige forslagsstillere" ble bestemt
i annet ledd bokstav a at ved fylkestingsvalg skal listeforslaget
være underskrevet av minst 500 personer med stemmerett
i fylket. Nå foreslås tilføyd i annet
ledd bokstav a at også ved stortingsvalg gjelder "for øvrige
forslagsstillere" at listeforslaget må være underskrevet
av minst 500 personer med stemmerett i fylket. Tallet 500 er i samsvar
med den tidligere valgloven.
Komiteen viser til kravet om at listeforslaget må være
underskrevet av minst 500 personer med stemmerett i fylket eller
at partiet må ha hatt oppslutning fra minst 5 000 velgere
i hele landet eller minst 500 i ett fylke ved siste stortingsvalg. Komiteen har
vurdert om det burde stilles krav til flere underskrifter ved stortingsvalg
enn ved kommune- og fylkestingsvalg, men er kommet til at det er
hensiktsmessig med samme regler for alle valg.
I § 7-1 tilføyes at ved stortingsvalg sørger
fylkesvalgstyret for at det blir trykt stemmesedler for alle godkjente
valglister i fylket før forhåndsstemmegivningen
starter innenriks. Bestemmelsen er en videreføring av tidligere
valglov, men fristen for når de trykte stemmesedlene skal
foreligge, er ikke lenger knyttet til en bestemt dato, men til starten
på forhåndsstemmegivningen.
§ 7-2 første ledd bestemmer nå at
velgeren ved fylkestingsvalg og kommunestyrevalg kan gi kandidater
på stemmeseddelen én personstemme. Dette gjøres
ved å sette et merke ved kandidatens navn. I proposisjonen
er bestemmelsen foreslått å gjelde ved alle valg.
Det vises til omtale foran under "Personvalget ved stortingsvalg".
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, slutter
seg ikke til forslaget om å åpne for at velgerne
skal kunne gi kandidater på stemmeseddelen én
personstemme ved stortingsvalg, jf. omtale innledningsvis.
Flertallet fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen foreta en gjennomgang og evaluering
av ordningen med velgerpåvirkning på personvalget
ved fylkestingsvalget 2003 og forutsetter at resultatet av gjennomgangen
fremmes for Stortinget på egnet måte."
Flertallet foreslår opprettholdt de tidligere
reglene om personvalget ved stortingsvalg og viser til tilrådingen § 7-2
første ledd og § 11-5.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti slutter seg til forslaget om å åpne
for at velgerne skal kunne gi kandidater på stemmeseddelen én
personstemme, jf. merknad innledningsvis, og fremmer Regjeringens
forslag på dette punktet:
"§ 7-2 første ledd skal lyde:
(1) Velgeren kan ved alle valg gi kandidater på stemmeseddelen én
personstemme. Dette gjøres ved å sette et merke
ved kandidatens navn.
§ 11-5 skal lyde:
§ 11-5 Kåring av kandidater til distriktsmandatene
ved stortingsvalg
(1) Når det er avgjort hvor mange distriktsmandater
en valgliste skal ha, fordeler fylkesvalgstyret disse kandidatene
på listen. Kandidater som ikke er valgbare settes ut av
betraktning.
(2) Kandidater på listen som har oppnådd et
personlig stemmetall på minst åtte prosent av
listens totale stemmetall, kåres i rekkefølge
etter antall mottatte personlige stemmer. Øvrige kandidater
kåres på grunnlag av deres rekkefølge
på listen.
(3) Hver liste skal så vidt mulig tildeles så mange vararepresentanter
som den får representanter, med tillegg av tre. Kandidatene
til vararepresentantplassene fordeles på samme måte
som representantene etter annet ledd."
Disse medlemmer vil subsidiært støtte
flertallets forslag om å be Regjeringen foreta en gjennomgang
og evaluering av virkningene av personvalg ved fylkestingsvalget.
I § 9-1 foreslås tilføyd et første
ledd om at valg av representanter til Stortinget skal holdes i alle
kommuner på en og samme dag i september måned
i det siste året av hver stortingsperiode. Bestemmelsen
er i samsvar med den tidligere valgloven og Grunnloven § 54.
I annet ledd foreslås tilføyd at fylkestings- og
kommunestyrevalget holdes i det andre året av hver stortingsperiode.
Dette siste er en innarbeidet tradisjon, men har ikke vært
lovfestet.
Utvalget drøfter spørsmålet om felles
valgdag for stortingsvalg og kommunestyre-/fylkestingsvalg, eventuelt
sammenslåing av stortingsvalg og fylkestingsvalg. Utvalgets
flertall - alle unntatt medlemmet Kolberg - trekker den konklusjon
at stortingsvalget fortsatt bør avvikles separat. Medlemmet
Kolberg foreslår at stortingsvalg, fylkestingsvalg og kommunestyrevalg
holdes på samme dag, for å øke valgdeltakelsen
ved lokalvalgene. Det store flertallet av høringsinstansene
går inn for at stortingsvalget fortsatt bør avvikles
separat fra lokalvalgene.
Departementet mener at en bør opprettholde dagens skille
med stortingsvalg som rikspolitiske valg på den ene siden,
og kommunestyre- og fylkestingsvalgene som lokalvalg på den
andre siden. Etter departementets syn er dette den beste måten å skape
interesse for, og fokus på, lokale og regionale saker. Å slå sammen
alle valgene vil ventelig føre til at de rikspolitiske
sakene vil overskygge de lokale sakene i enda større grad
enn tilfellet er i dag. Etter departementets syn kan en eventuell økt
valgdeltakelse ved lokalvalg ikke oppveie de prinsipielle ulemper
en felles avvikling av alle valg vil medføre.
Grunnloven bestemmer i § 50 tredje ledd at det ved lov
kan fastsettes regler om stemmerett for ellers stemmeberettigede
personer som åpenbart lider av alvorlig sjelelig svekkelse
eller nedsatt bevissthet. Slike regler var tatt inn i § 41
annet ledd i den tidligere valgloven. I proposisjonen er slike regler
ikke videreført, fordi Grunnloven § 50 tredje
ledd var foreslått opphevet i grunnlovsforslag nr. 7 forslag
B.
Komiteen viser til at man har åpnet
for forsøk med valg til kommunestyre på ulike
tidspunkt. Komiteen anser slike forsøk som
interessante ikke minst med tanke på virkningen på velgeroppslutning og
interesse for lokale spørsmål, og vil avvente
erfaringene.
Komiteen finner det på det nåværende
tidspunkt ikke aktuelt å gå inn for en felles
valgdag for alle tre valg.
Som følge av at grunnlovsforslag nr. 7 forslag B om å oppheve
Grunnloven § 50 tredje ledd, ikke ble bifalt av Stortinget
26. mai 2003, har komiteen i § 9 5
nytt femte ledd videreført valglovens tidligere regler
på dette området.
§ 10-6 fjerde ledd, som ble endret ved lov av 10. januar
2003 nr. 4, bestemmer at ved fylkestingsvalget skal fylkesvalgstyrene
i forbindelse med valgoppgjøret registrere rettinger velgerne
har gjort på stemmesedlene. Videre er det bestemt at hver
listes stemmetall finnes ved å telle hvor mange stemmesedler
som er avgitt til hver liste, sammenlagt for alle kommunene i fylket.
Det foreslås tilføyd at disse bestemmelsene også skal
gjelde ved stortingsvalg.
§ 10-7 tredje ledd tilføyes at fylkesvalgstyret også ved
stortingsvalg skal føre protokoll i forbindelse med kontrollen
med valgstyrets gjennomføring av valget, samt valgoppgjøret.
Kopi av protokollen skal ved stortingsvalg sendes Stortinget og
riksvalgstyret.
I § 10-8 første ledd tilføyes at valgstyret
ved stortingsvalg skal sende nærmere bestemt materiell
til fylkesvalgstyret. Det tilføyes et annet ledd om at Oslo
kommune skal sende det samme materiellet til fylkesmannen ved stortingsvalg.
§ 10-9 første ledd tilføyes at fylkesvalgstyret
skal kontrollere gjennomføringen av stortingsvalg i kommunene
på grunnlag av det materiell det får tilsendt etter § 10-8.
Det tilføyes et annet ledd om at for Oslo kommune gjennomføres
kontrollen ved stortingsvalg av fylkesmannen. Innholdsmessig er
bestemmelsene i samsvar med den tidligere valglov.
Det vises til omtale foran under "Mandatfordelingen mellom valgdistriktene
ved stortingsvalg".
I § 11-1 foreslås bestemt at landet deles inn
i 19 valgdistrikt ved stortingsvalg og at hvert fylke utgjør et
valgdistrikt. Begge elementer følger nå av Grunnloven § 58.
Den tidligere valgloven hadde ikke slike bestemmelser. Forslaget
forutsetter at Grunnloven § 57 endres i henhold
til grunnlovsforslag nr. 7 forslag D, der det i siste ledd heter
at nærmere bestemmelser om rikets inndeling i valgdistrikter
og mandatenes fordeling på valgdistriktene fastsettes ved
lov.
I § 11-2 foreslås bestemt at det skal velges
169 representanter til Stortinget og at av disse velges 150 som
distriktsrepresentanter og 19 som utjevningsrepresentanter. Videre
at det skal velges en utjevningsrepresentant fra hvert valgdistrikt.
Det forutsettes at Grunnloven § 57 endres i henhold til
grunnlovsforslag nr. 7 forslag D, der de samme bestemmelser er tatt
inn. Den tidligere valgloven hadde ikke slike bestemmelser.
§ 11-3 gjelder fordelingen av mandatene på valgdistriktene.
I første ledd foreslås bestemt at samtlige stortingsmandater
skal fordeles på valgdistriktene, og at fordelingen foretas
av departementet hvert åttende år. I proposisjonen
er det forutsatt at Grunnloven § 57 endres i henhold til
grunnlovsforslag nr. 7 forslag D alternativ 2.
I § 11-3 annet ledd foreslås at hvert valgdistrikts fordelingstall
fastsettes ved at antallet innbyggere i valgdistriktet ved nest
siste årsskifte før det aktuelle stortingsvalget
adderes med antall kvadratkilometer i valgdistriktet multiplisert
med 1,8. Dette bygger på femte ledd i grunnlovsforslag
nr. 7 forslag D alternativ 2.
Utvalget har ikke diskutert hvilken fremgangsmåte som
skal brukes for å fordele mandatene på valgdistriktene
i forhold til deres forholdsmessige andel av henholdsvis innbyggertall
og areal. Departementet foreslår å bruke den rene
oddetallsrekken (St. Laguës rene metode) med delingstallene
1-3-5-7 osv. for denne fordelingen. Denne metoden likestiller små og
store enheter. Ved den geografiske mandatfordelingen som her skal
skje, finnes det ikke argumenter for å favorisere store
enheter. I samsvar med dette foreslås i § 11-3
tredje ledd at hvert valgdistrikts fordelingstall skal divideres
med 1-3-5-7 osv. De kvotienter som fremkommer nummeres fortløpende.
Representantplassene fordeles på fylkene på grunnlag av
de fremkomne kvotienter. Representantplass nr. 1 tilfaller det fylket
som har den største kvotienten, osv.
§ 11-4 gjelder fordelingen av distriktsmandatene mellom
valglistene ved stortingsvalg. I første ledd foreslås
at av det antall mandater som hvert valgdistrikt skal ha i henhold
til § 11-3, skal alle unntatt ett fordeles som distriktsmandater.
Det siste mandatet fordeles av riksvalgstyret som utjevningsmandat. Ifølge
annet ledd skal fylkesvalgstyret foreta valgoppgjør for
fylket. Mandatfordelingen skal skje i henhold til St. Laguës
modifiserte metode. Tredje ledd beskriver denne metoden, som innebærer
at hver listes stemmetall divideres med 1,4-3-5-7 osv. Dette er
den samme fordelingsmetode som Grunnloven nå foreskriver
i § 59 fjerde ledd. I grunnlovsforslag nr. 7 forslag F
er metoden tatt inn i § 59 annet ledd. Selv om Grunnloven
beskriver St. Laguës modifiserte metode, foreslår
departementet at beskrivelsen også tas inn i valgloven,
bl.a. fordi valgoppgjøret også ved fylkestingsvalg
og kommunestyrevalg skal foretas etter samme metode.
§ 11-5 gjelder kåring av kandidater til distriktsmandatene
ved stortingsvalg. I annet ledd er foreslått at kandidater
på listen som har oppnådd et personlig stemmetall
på minst åtte pst. av listens totale stemmetall,
kåres i rekkefølge etter antall mottatte personlige
stemmer. Øvrige kandidater kåres på grunnlag av
deres rekkefølge på listen. Det vises til omtale
foran under "Personvalget ved stortingsvalg". De øvrige deler
av paragrafen er i samsvar med den tidligere valgloven.
§ 11-6 gjelder fordelingen av utjevningsmandatene på partiene
og valgdistriktene ved stortingsvalg. Den foreslåtte § 11-6
forutsetter ifølge proposisjonen at Grunnloven § 59
endres i henhold til grunnlovsforslag nr. 7 forslag F alternativ
1. I henhold til dette alternativet vil metoden for fordeling av
utjevningsmandatene mellom partiene fortsatt fremgå av Grunnloven,
mens nærmere bestemmelser om fordeling av partienes utjevningsmandater
på valgdistriktene fastsettes ved lov.
Riksvalgstyret skal fordele utjevningsmandatene mellom partiene
i henhold til Grunnloven § 59, jf. § 11-6
annet ledd. Regler om dette skal i henhold til forslag F stå i
Grunnloven § 59 fjerde og femte ledd, tilsvarende femte
og sjette ledd i någjeldende § 59.
I henhold til § 11-6 tredje ledd skal utjevningsmandatene
fordeles med ett på hvert fylke, på følgende
måte: For hvert fylke og for hvert parti som har vunnet
minst ett ujevningsmandat, tas utgangspunkt i partiets stemmetall
i fylket. Har partiet ikke fått noe distriktsmandat, skal
partiets stemmetall i fylket legges til grunn. Har partiet fått
distriktsmandat, skal partiets stemmetall divideres med et tall
som er mer enn det dobbelte av antall distriktsmandater partiet har
fått i fylket. Partiets stemmetall eller de fremkomne kvotienter
divideres med det gjennomsnittlige antall stemmer per distriktsmandat
i vedkommende fylke. De fremkomne kvotientene for samtlige fylker og
for samtlige partier som har vunnet minst ett utjevningsmandat,
ordnes etter størrelse. Utjevningsmandat nr. 1 tildeles
det parti og det fylke som etter beregningen har den største
kvotienten, osv. Når et fylke er blitt tildelt et utjevningsmandat,
kommer det ikke i betraktning ved de videre beregningene. Når
et parti har fått det antall utjevningsmandater det skal ha
i henhold til fordelingen etter annet ledd, kommer partiet ikke
i betraktning ved de videre beregningene. Denne metoden er i samsvar
med utvalgets forslag. Departementet bemerker at selv om metoden
kan synes noe komplisert, gir den en rettferdig fordeling av utjevningsmandatene,
når en ser hen til partienes oppslutning i de ulike valgdistriktene.
§ 11-7 gjelder kåring av kandidater til utjevningsmandatene.
Bestemmelsen er i samsvar med gjeldende rett for så vidt
som kåringen skjer i fortsatt rekkefølge etter
samme prinsipper som gjelder for kåring av kandidatene
til distriktsmandatene.
§ 11-8 handler om fullmakter til de valgte stortingsrepresentantene
og er forenklet i forhold til tidligere valglov. Det foreslås
at fullmaktene skal sendes til Stortinget, i stedet for - som tidligere
- til den som er valgt som første representant i hvert
fylke.
§ 11-9 handler om underretning til de valgte stortingsrepresentantene.
Innholdet er i det vesentlige i samsvar med tidligere valglov.
§ 11-10 første ledd og § 11-12 første
ledd, som begge ble endret ved lov av 10. januar 2003 nr. 4, viser
nå til Grunnloven § 59 fjerde ledd når
det gjelder innholdet i St. Laguës modifiserte metode.
Etter at grunnlovsforslag nr. 7 forslag F er vedtatt, er denne henvisningen
feil, og det er i stedet foreslått å vise til valgloven § 11-4.
Komiteen viser til vedtak i Stortinget
26. mai 2003, som innebærer at grunnlovsforslag nr. 7 forslagene
D og F henholdsvis alternativ 2 og 1 til §§ 57
og 59, i tråd med proposisjonens forutsetning, legges til grunn
for utformingen av bestemmelsene i valgloven.
Når det gjelder § 11-5 om kåring av
kandidater til distriktsmandatene, vises det til merknadene under punkt
3.6 foran.
I første omgang kontrollerer fylkesvalgstyrene kommunenes
forberedelse og gjennomføring av stortingsvalget, jf. § 10-9
i denne innstilling. Stortinget foretar den endelige kontrollen
med valget, jf. Grunnloven § 64, hvorav følger
at Stortinget av eget tiltak skal bedømme om representantene
og vararepresentantene er lovlig valgt. For øvrig følger
det direkte av Grunnloven § 55 at valgstyrenes kjennelser i
tvister om stemmerett kan klages inn for Stortinget. Etter den tidligere
valglov kunne også forberedelse og gjennomføring
av valget påklages til Stortinget. Alle klager måtte
være skriftlige og kommet inn til en av valgmyndighetene
innen kl. 15 første onsdag etter valgdagen. Klagene ble
sendt til departementet, som avga uttalelse om klagene i brev til
Stortinget. Den tidligere valgloven bygde på at Stortinget
selv fattet vedtak i alle klagesaker ved stortingsvalg og at slike avgjørelser
først kunne tas etter valget.
Etter departementets syn er det tungtveiende hensyn som taler
for å gi en sentral instans myndighet til å ta
stilling til klagesaker før valget, og før det
nye Stortinget avgjør klagene med endelig virkning. I dag hindrer
klagesystemet dette. Det vil være ønskelig å forebygge
tvil om hvorvidt valget vil kunne bli gyldig så langt det
lar seg gjøre uten å stride mot det prinsipp at
Stortinget tar stilling til gyldigheten av valget.
Grunnloven § 55 er til hinder for at departementet tar
avgjørelser i saker vedrørende spørsmål
om stemmerett. Departementet skal - som tidligere - avgi uttalelse
til Stortinget om slike klagesaker. For øvrig antas Grunnloven
ikke å være til hinder for at andre valgorganer
enn Stortinget kontrollerer valgavviklingen og herunder retter opp
feil ved å omgjøre avgjørelser. Et valgorgan
kan imidlertid ikke omgjøre en avgjørelse med
bindende virkning for Stortinget. Stortinget kan omgjøre
alle avgjørelser av underordnete valgorganer. Slike saker
er langt på vei av forvaltningsmessig karakter, der juridiske
vurderinger står sentralt. Det er derfor grunn til å anta
at det vil være et fåtall saker der departementet
vil komme til avgjørelser som avviker vesentlig fra Stortingets standpunkt,
anfører departementet.
På denne bakgrunn foreslås bestemt i § 13-1
fjerde ledd at departementet gjøres til klageinstans for alle
andre valgklager enn de som gjelder stemmerett og retten til å avgi
stemme. Departementet avgjør klagene så snart
som mulig og med bindende virkning for valgmyndighetene. Det foreslås
også at departementet kan oppheve valgstyrenes og fylkesvalgstyrenes
avgjørelser av eget tiltak, etter de generelle reglene
i forvaltningsloven § 35. Departementet skal oversende
avgjørelsene i klagesakene til Stortinget, som kan overprøve
dem som en del av prøvingen av valgets gyldighet.
I den nye valgloven § 6-8 er det bestemt at klage med
krav om endring av valgstyrets eller fylkesvalgstyrets vedtak om å godkjenne
eller forkaste et listeforslag, må fremsettes innen sju
dager etter offentliggjøringen av overskriftene på de
godkjente valglistene. For øvrig gjelder bestemmelsene
om valgklager i kapittel 13, det vil bl. a. si at departementet
er klageinstans. § 6-8 blir gjeldende også for
stortingsvalg ved at valglovens virkeområde blir forandret
ifølge § 1-2 i denne innstilling.
§ 13-1 første ledd om hva som kan påklages
og hvem som har klagerett, er i samsvar med den tidligere valgloven.
Utvalget mener at klagefristen ved stortingsvalg på to
dager etter valgdagen er urimelig kort, og foreslår den
endret til sju dager etter valgdagen. Departementet er enig i at
fristen på to dager er svært kort, og anfører
videre at det vil være en forenkling om reglene gjøres
like for alle valg. Det foreslår at fristen for klage over
forhold på valgdagen samt manntallet blir satt til sju
dager etter valgdagen og fristen for klage over fylkesvalgstyrets
valgoppgjør til sju dager etter at valgoppgjøret
er ferdig, jf. § 13-1 annet ledd. Tilsvarende klagefrist
ved fylkestings- og kommunestyrevalg er satt til sju dager i den
nye valgloven § 13-2.
I § 13-3 første ledd er det foreslått
bestemt at det nyvalgte Stortinget treffer vedtak om stortingsvalget er
gyldig. Dette følger for øvrig av Grunnloven § 64.
Ifølge § 13-3 annet ledd skal Stortinget sørge
for at feil blir rettet i den utstrekning det er mulig. Stortinget
kan enten selv rette feil eller pålegge andre å rette
feil, f.eks. pålegge et fylkesvalgstyre å holde
ny opptelling eller nytt valgoppgjør. Dette er i samsvar med
den tidligere valgloven.
Den tidligere valgloven hadde i §§ 72 og 73
regler om hvilke feil som kunne føre til at Stortinget kjente
valget ugyldig. Denne oppregningen er i § 13-3 tredje ledd
foreslått sløyfet og erstattet med uttrykksmåten
"det er begått feil". Tilsvarende endring for fylkestingsvalg
og kommunestyrevalg er gjort i den nye valgloven § 13-4.
Ifølge § 77 i den tidligere valglov var feilene
ugyldighetsgrunner "dersom det finnes antakelig at de har hatt innflytelse
på utfallet av valget". Dette er videreført i § 13-3
tredje ledd med formuleringen "feil som antas å ha hatt
innflytelse på utfallet av valget". Men det er foreslått
at Stortinget ikke lenger skal kjenne et valg ugyldig hvis det er
mulig å rette en feil. Ugyldighet blir dermed ikke lenger
et vilkår for at Stortinget kan påby feil rettet, men
et vilkår for at Stortinget kan påby omvalg, jf. fjerde
ledd. Den tidligere regelen om at Stortinget i særlige
tilfelle kan påby omvalg også i kommuner som ikke
er rammet av feil, er videreført i fjerde ledd.
Komiteen har merket seg departementets
vurdering av at det er tungtveiende hensyn som taler for å gi
en sentral instans myndighet til å ta stilling til klagesaker
før valget, og før det nye Stortinget avgjør klagene
med endelig virkning. Dette unntatt avgjørelser i saker
vedrørende spørsmål om stemmerett, jf. Grunnloven § 55. Komiteen har
forståelse for dette, men stiller seg tvilende til om departementet
bør være denne instansen. Komiteen viser
til at valgstyrene er politisk oppnevnte organer. At departementet
skal kunne overprøve valgstyrenes avgjørelser,
reiser prinsipielle spørsmål som krever nærmere utredning.
Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen foreta en vurdering av alternative
løsninger når det gjelder hvilken instans som
skal gis myndighet til å ta stilling til klagesaker før
valget og før det nye Stortinget avgjør klagene
med endelig virkning, og komme tilbake til Stortinget på egnet
måte."
I sin tilråding har komiteen omformulert
proposisjonens forslag til § 13-1 fjerde ledd i samsvar med
dette.
§ 14-1 er innholdsmessig forutsatt å være
i samsvar med § 83 i den tidligere valgloven, som derfor foreslås
opphevet.
Det foreslås i § 15-9 at statskassen dekker
utgifter til kommunenes og fylkeskommunenes lovpålagte virksomhet
ved stortingsvalg. Hittil har refusjonen vært øremerket,
men departementet foreslår at den legges inn i inntektssystemet.
Innlemmingen vil innebære at kommunesektoren som helhet
fullt ut får dekket sine utgifter ved stortingsvalg. Den
enkelte kommune vil imidlertid ikke ha krav på å få dekket sine
utgifter krone for krone.
Komiteen viser til at avvikling av
stortingsvalg er en statlig oppgave der gjennomføringen
er pålagt kommunene og hvor den enkelte kommune har liten
mulighet for selv å påvirke sine utgifter. Komiteen anser
det derfor rimelig at staten gir kommunene full kompensasjon for
utgifter i forbindelse med avvikling av stortingsvalg. Dette må innebære
at det gis en realistisk dekning av utgifter både til gjennomføringen
av selve valget og arbeidet med forhåndsstemming.
I en merknad i Innst. O. nr. 81 (2001-2002) ba komiteen regjeringen
vurdere om det bør gjøres ytterligere innstramminger
slik at "døde" partier ikke på en vedtektsstridig
måte blir overtatt av andre politiske grupperinger som
ikke selv makter eller forsøker å fremskaffe de
nødvendige underskrifter for et nytt politisk parti. I
brev av 14. november 2002, som er trykt som vedlegg til Innst. O.
nr. 46 (2002-2003), vurderer departementet denne problemstillingen
i lys av de nye regler som er tatt inn i valgloven. Etter departementets
syn viser gjennomgangen av det vedtatte regelverket at det er tilstrekkelig
strengt til å imøtekomme de krav komiteen synes å ville
stille i henhold til Innst. O. nr. 81 (2001-2002).
Spørsmålet om lovfesting av regler for gjennomføring
av lokale folkeavstemninger var et sentralt spørsmål
for Valglovutvalget. Departementet er i utgangspunktet positiv til
at kommunene og fylkeskommunene bruker lokale folkeavstemninger
når de selv finner dette hensiktsmessig. Dagens lovgivning er
ikke til hinder for dette. Kommunene og fylkeskommunene kan imidlertid
ikke avholde rettslig bindende avstemninger. Det er noe uklart for
departementet om utvalget ønsker å åpne
for dette. Departementet finner det i denne sammenheng nyttig å skille mellom
"politisk bindende" og "formelt bindende". Formelt bindende lokale
folkeavstemninger representerer noe helt nytt i vårt representative
demokrati. Å overdra myndighet til folkeavstemning reiser
en rekke prinsipielle problemstillinger. For kommunene og fylkeskommunene
vil det etter departementets syn kunne virke hemmende på bruken
av rådgivende folkeavstemninger dersom det fastsettes bindende
regler for gjennomføringen. Departementet kan ikke se noe
reelt behov for statlige regler om lokale folkeavstemninger og fremmer
derfor ikke noe forslag om dette.
Begrepet innbyggerinitiativ retter seg mot en ordning der innbyggerne
kan kreve et spørsmål behandlet av de folkevalgte
organer. Gjeldende rett har ikke regler om innbyggerinitiativ. Utvalget
går inn for at det tas inn slike regler i kommuneloven.
Det vises til at folkeavstemninger er en beslutningsmetode som har
til hensikt å ta politiske beslutninger på siden av
det representative systemet, mens formålet med innbyggerinitiativ
er det motsatte, nemlig å få satt saker på den
politiske dagsorden i det representative systemet.
Departementet deler utvalgets og flertallet av høringsinstansenes
oppfatning om at innbyggerinitiativ kan være et godt alternativ
til folkeavstemninger, for å sette spørsmål
innbyggerne er opptatt av på den politiske dagsorden.
Departementet foreslår at det innføres en regel om
innbyggerinitiativ i kommuneloven, utformet slik at kommunestyret
eller fylkestinget forpliktes til å ta stilling i en sak
som berører deres kompetanseområde, dersom minst
to prosent av innbyggerne, alternativt 300 i kommunen eller 500
i fylket krever det.
Spørsmålet skal etter forslaget tas opp til
behandling senest seks måneder etter at initiativet ble
fremmet.
Det foreslås en karantenetid på fire år
fra forslaget sist ble fremmet, til en sak kan fremmes på nytt.
Forslag skal ikke kunne fremmes dersom det har samme innhold
som et forslag som ligger til behandling i kommunestyret eller fylkestinget.
Departementet påpeker at kommunestyret eller fylkestinget
selvsagt vil stå fritt til å nedstemme et forslag
som settes frem gjennom innbyggerinitiativ og ser det som naturlig
at et slikt vedtak ikke skal kunne påklages.
Komiteen viser til at Valglovutvalget
utarbeidet forslag til regler for kommunale folkeavstemninger som
utvalget foreslo å ta inn i kommuneloven, og at Regjeringen
i proposisjonen avviser forslaget med den begrunnelse at viktige
prinsipielle konsekvenser av eventuelle bindende folkeavstemninger
ikke er utredet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, er enig i at innføring
av felles regelverk for lokale folkeavstemninger krever en grundigere utredning.
Samtidig mener dette flertallet at flere utviklingstrekk,
både nasjonalt og internasjonalt, taler for en grundig
utredning av problemstillinger knyttet til lokale folkeavstemninger
og deres virkning på lokaldemokratiet. Erfaringer fra andre land
bør inngå som en del av utredningen. Likeledes bør
det redegjøres for ulike modeller som for eksempel den
som er valgt for Nesodden kommune, der innbyggerne kan kreve en
sak opp til folkeavstemning ved å samle inn et bestemt
antall underskrifter. Resultatet av utredningen forutsettes lagt
fram for Stortinget på egnet måte.
Dette flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede problemstillinger knyttet
til lokale folkeavstemninger. Utredningen skal både omfatte
prinsipielle konsekvenser av bindende folkeavstemninger, og belyse
hvilke virkninger en modell der et bestemt antall innbyggere i en kommune
kan kreve en sak opp til folkeavstemning, kan ha for lokaldemokratiet.
Stortinget ber Regjeringen på egnet måte legge fram
resultatet av utredningen."
Et annet flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og
Kristelig Folkeparti, stiller seg positive til Regjeringens
forslag om å innta bestemmelser i kommuneloven om innbyggerinitiativ.
Dette kan være et positivt tiltak til å øke
det politiske engasjementet på lokalt plan, hvor innbyggerne kan
få satt saker som de er opptatt av på dagsorden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
også av den oppfatning at man i politisk arbeid må ta
i bruk folkeavstemninger som et viktig virkemiddel for å bedre
kommunikasjonen mellom velgere og politikere i den perioden som
er mellom valgene. Ved å benytte folkeavstemninger som
et virkemiddel i det politiske arbeidet, vil politikerne bidra til å øke
det politiske engasjementet blant folk flest ved at de inviteres
til å ta stilling til aktuelle politiske spørsmål
som berører deres hverdag. Folkeavstemninger bør
derfor benyttes ofte og spesielt ved spørsmål
som det er stor politisk uenighet om. Disse medlemmer er
av den oppfatning at folkeavstemninger skal være bindende
og at de skal avholdes dersom 1/3 av kommunestyrets medlemmer
krever det.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Kapitteloverskriften i foreslått Kapittel
6A i kommuneloven - Innbyggerinitiativ skal lyde :
Kapittel 6A-6B Innbyggerinitiativ/
Folkeavstemninger
Ny § 39b skal lyde:
Dersom 1/3 av kommunestyrets medlemmer ønsker å legge
et spørsmål som er til politisk behandling ut
til folkeavstemning, skal dette gjøres. Resultatet av folkeavstemningen
er bindende for videre politisk behandling i kommunen."
Forslag fra Høyre og Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
I valgloven gjøres følgende endringer:
§ 7-2 nytt første ledd skal lyde:
(1) Velgeren kan ved alle valg gi kandidater på stemmeseddelen én personstemme. Dette gjøres ved å sette et merke ved kandidatens navn.
11-5 skal lyde:
§ 11-5 Kåring av kandidater til distriktsmandatene ved stortingsvalg
(1) Når det er avgjort hvor mange distriktsmandater en valgliste skal ha, fordeler fylkesvalgstyret disse kandidatene på listen. Kandidater som ikke er valgbare settes ut av betraktning.
(2) Kandidater på listen som har oppnådd et personlig stemmetall på minst åtte prosent av listens totale stemmetall, kåres i rekkefølge etter antall mottatte personlige stemmer. Øvrige kandidater kåres på grunnlag av deres rekkefølge på listen.
(3) Hver liste skal så vidt mulig tildeles så mange vararepresentanter som den får representanter, med tillegg av tre. Kandidatene til vararepresentantplassene fordeles på samme måte som representantene etter annet ledd.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 2
I kommuneloven gjøres følgende endring:
Kapitteloverskriften i foreslått Kapittel 6A i kommuneloven - Innbyggerinitiativ skal lyde :
Kapittel 6A-6B Innbyggerinitiativ/ Folkeavstemninger
Ny § 39b skal lyde:
Dersom 1/3 av kommunestyrets medlemmer ønsker å legge et spørsmål som er til politisk behandling ut til folkeavstemning, skal dette gjøres. Resultatet av folkeavstemningen er bindende for videre politisk behandling i kommunen.
Komiteen har for øvrig ingen merknader og rår Odelstinget til å gjøre slike
vedtak:
A.
Vedtak til lov
om endringer i lov 28. juni 2002 nr. 57 om valg til fylkesting og kommunestyrer (valgloven)
I
I lov 28. juni 2002 nr. 57 om valg til fylkesting og kommunestyrer (valgloven) gjøres følgende endringer:
Lovens tittel skal lyde:
Lov om valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer (valgloven)
§ 1-1 skal lyde:
§ 1-1 Lovens formål
Formålet med loven er å legge forholdene til rette slik at borgerne ved frie, direkte og hemmelige valg skal kunne velge sine representanter til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer.
§ 1-2 første ledd skal lyde:
(1) Denne loven gjelder ved
a) valg av representanter til Stortinget,
b) valg av representanter til fylkesting og
c) valg av representanter til kommunestyrer.
§ 2-1 skal lyde:
§ 2-1 Stemmerett ved stortingsvalg
(1) Stemmerett ved stortingsvalg har norske statsborgere som oppfyller følgende vilkår:
a) vedkommende vil ha fylt 18 år innen utgangen av valgåret,
b) vedkommende har ikke mistet stemmeretten etter Grunnloven § 53 og
c) vedkommende er, eller har noen gang vært, folkeregisterført som bosatt i Norge.
(2) Ansatte i diplomatiet eller konsulatvesenet og deres husstand har stemmerett uavhengig av vilkåret i bokstav c.
(3) For å utøve stemmeretten må velgeren være innført i manntallet i en kommune på valgdagen.
§ 2-2 skal lyde:
§ 2-2 Stemmerett ved fylkestingsvalg og kommunestyrevalg
(1) Stemmerett ved fylkestingsvalg og kommunestyrevalg har de som har stemmerett ved stortingsvalg etter § 2-1.
(2) I tillegg har personer som ikke er norske statsborgere, men som for øvrig fyller vilkårene i § 2-1, stemmerett dersom de
a) har stått innført i folkeregisteret som bosatt i Norge de tre siste årene før valgdagen, eller
b) er statsborger i et annet nordisk land og er blitt folkeregisterført som bosatt i Norge senest 31. mai i valgåret.
(3) For å utøve stemmeretten må velgeren være innført i manntallet i en kommune på valgdagen.
§ 3-1 skal lyde:
§ 3-1 Valgbarhet ved stortingsvalg
(1) Valgbar til Stortinget og pliktig til å ta imot valg er alle som har stemmerett ved valget, og som ikke er utelukket eller fritatt.
(2) Utelukket fra valg til Stortinget er
a) ansatte i departementene med unntak av statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere,
b) dommere i Høyesterett og
c) ansatte i diplomatiet eller konsulatvesenet.
(3) Om en person skal utelukkes fra valg til Stortinget avhenger av om vedkommende innehar stillingen på valgdagen.
§ 3-2 skal lyde:
§ 3-2 Rett til å kreve fritak fra stortingsvalg
(1) Rett til å kreve seg fritatt fra valg til Stortinget har
a) den som er stemmeberettiget i et annet valgdistrikt enn der vedkommende er satt opp som kandidat på listeforslag,
b) den som har møtt som representant på alle Storting etter forrige valg, og
c) den som er ført opp som kandidat på et listeforslag som er satt frem av noen andre enn et registrert politisk parti vedkommende er medlem av.
(2) Kandidater som er satt opp på listeforslag må søke om fritak innen den frist fylkesvalgstyret setter, ellers tapes retten til å strykes av listeforslaget.
(3) En valgt representant eller vararepresentant som ikke plikter å motta valget, må sende skriftlig melding om valget mottas eller ikke, innen tre dager etter å ha mottatt melding om valget fra fylkesvalgstyret. Ellers anses valget mottatt.
§ 4-4 skal lyde:
§ 4-4 Riksvalgstyret
(1) I de år det avholdes stortingsvalg oppnevner Kongen et riksvalgstyre. Riksvalgstyret skal fordele de stortingsmandatene som er utjevningsmandater.
(2) Riksvalgstyret skal ha minst fem medlemmer med varamedlemmer. Kongen oppnevner leder og nestleder, og bestemmer hvem som skal fungere som arbeidshjelp.
(3) Møtene i riksvalgstyret holdes for åpne dører.
§ 6-1 første ledd første og andre punktum skal lyde:
(1) Fristen for innlevering av listeforslag er 31. mars i valgåret. Listeforslaget anses for innlevert når det er kommet inn til kommunen ved kommunestyrevalg og til fylkeskommunen ved stortingsvalg og fylkestingsvalg.
§ 6-2 første ledd skal lyde:
(1) Ved stortingsvalg skal listeforslaget være utfylt i rekkefølge med navnet på så mange kandidater som det skal velges representanter til Stortinget fra fylket. Forslaget kan i tillegg inneholde inntil seks andre navn.
§ 6-3 annet ledd bokstav a skal lyde:
a) Ved stortingsvalg og fylkestingsvalg skal listeforslaget være underskrevet av minst 500 personer med stemmerett i fylket ved det aktuelle valget.
§ 7-1 første ledd skal lyde:
(1) Ved stortingsvalg og fylkestingsvalg sørger fylkesvalgstyret for at det blir trykt stemmesedler for alle godkjente valglister i fylket før forhåndsstemmegivningen starter innenriks.
§ 7-2 nytt første ledd skal lyde:
(1) Velgeren kan ved stortingsvalg endre rekkefølgen kandidatene er satt opp i på stemmeseddelen. Dette gjøres ved å sette nummer ved kandidatnavnet. Velgeren kan også stryke kandidatnavn ved å sette en strek over navnet.
Nåværende første, annet og tredje ledd blir annet, tredje og nytt fjerde ledd.
§ 9-1 skal lyde:
§ 9-1 Tidspunktet for valgene
(1) Valg av representanter til Stortinget skal holdes i alle kommuner på en og samme dag i september måned i det siste året av hver stortingsperiode.
(2) Valg av representanter til fylkesting og kommunestyrer skal holdes i alle kommuner på en og samme dag i september måned hvert fjerde år. Valgene holdes i det andre året av hver stortingsperiode.
§ 9-5 nytt femte ledd skal lyde:
(5) Finner stemmestyret grunn til å anta at velgeren lider av alvorlig sjelelig svekkelse eller nedsatt bevissthet, skal en forholde seg som beskrevet i fjerde ledd. I tillegg skal stemmestyret påføre omslagskonvolutten en begrunnelse for hvorfor stemmegivningen er lagt til side, og om avgjørelsen er enstemmig. Valgstyret avgjør om stemmegivningen skal godkjennes.
Nåværende femte ledd blir nytt sjette ledd.
§ 10-6 fjerde ledd skal lyde:
(4) Ved stortingsvalget og fylkestingsvalget skal fylkesvalgstyrene i forbindelse med valgoppgjøret registrere rettinger velgerne har gjort på stemmesedlene. Hver listes stemmetall finnes ved å telle hvor mange stemmesedler som er avgitt til hver liste, sammenlagt for alle kommunene i fylket.
§ 10-7 tredje ledd skal lyde:
(3) Fylkesvalgstyret skal føre protokoll i forbindelse med kontrollen med valgstyrets gjennomføring av stortingsvalg og fylkestingsvalg, samt valgoppgjøret. Bekreftet kopi av fylkesvalgstyrets protokoll skal ved stortingsvalg sendes Stortinget og riksvalgstyret.
§ 10-8 skal lyde:
§ 10-8 Oversending av materiell ved stortingsvalg og fylkestingsvalg
(1) Ved stortingsvalg og fylkestingsvalg skal valgstyret så snart som mulig sende følgende materiell til fylkesvalgstyret:
a) alle godkjente stemmesedler, sortert på urettede og rettede, de som er avgitt på valgtinget og de som er avgitt på forhånd hver for seg,
b) alle stemmegivninger og stemmesedler valgstyret har forkastet,
c) alle valgkort fra forhåndsstemmegivningen,
d) alle omslagskonvolutter fra forhåndsstemmegivningen utenriks og på Svalbard og Jan Mayen,
e) bekreftet avskrift av det som er protokollert i forbindelse med valget, og
f) kopi av innkomne klager.
(2) Oslo kommune skal sende det materiellet som er omtalt i første ledd til Fylkesmannen, så snart valgoppgjøret ved stortingsvalget er avsluttet.
(3) Materiellet skal pakkes i god orden i forsvarlig forseglet emballasje, og sendes på hurtigst betryggende måte.
§ 10-9 skal lyde:
§ 10-9 Fylkesvalgstyrets kontroll ved stortingsvalg og fylkestingsvalg
(1) Fylkesvalgstyret skal kontrollere gjennomføringen av stortingsvalg og fylkestingsvalg i kommunene med grunnlag i det materiell det får tilsendt etter § 10-8. Dersom fylkesvalgstyret finner feil ved valgstyrets avgjørelser om å godkjenne eller forkaste stemmegivninger eller stemmesedler, eller feil i valgstyrets opptelling, skal feilene rettes.
(2) I Oslo kommune gjennomføres kontrollen av stortingsvalg av Fylkesmannen. Dersom Fylkesmannen finner feil ved valgstyrets avgjørelser om å godkjenne eller forkaste stemmegivninger eller stemmesedler, eller feil i valgstyrets opptelling, skal feilene protokolleres. Bekreftet kopi av Fylkesmannens protokoll skal sendes Stortinget og riksvalgstyret.
§ 11-1 skal lyde:
§ 11-1 Valgdistriktene ved stortingsvalg
Landet deles inn i 19 valgdistrikt. Hvert fylke utgjør et valgdistrikt.
§ 11-2 skal lyde:
§ 11-2 Antall stortingsrepresentanter. Distriktsrepresentanter og utjevningsrepresentanter
(1) Det skal velges 169 representanter til Stortinget.
(2) Av disse velges 150 som distriktsrepresentanter og 19 som utjevningsrepresentanter. Det skal velges en utjevningsrepresentant fra hvert valgdistrikt.
§ 11-3 skal lyde:
§ 11-3 Fordeling av mandatene på valgdistriktene ved stortingsvalg
(1) Samtlige stortingsmandater skal fordeles på valgdistriktene. Fordelingen foretas av departementet hvert åttende år.
(2) Hvert valgdistrikts fordelingstall fastsettes ved at antallet innbyggere i valgdistriktet ved nest siste årsskifte før det aktuelle stortingsvalget adderes med antall kvadratkilometer i valgdistriktet multiplisert med 1,8.
(3) Hvert valgdistrikts fordelingstall divideres med 1-3-5-7 osv. De kvotienter som fremkommer nummereres fortløpende. Representantplassene fordeles på fylkene på grunnlag av de fremkomne kvotientene. Representantplass nr. 1 tilfaller det fylket som har den største kvotienten. Representantplass nr. 2 tilfaller det fylket som har den nest største kvotienten osv. Dersom to eller flere fylker har samme kvotient, tilfaller representantplassen det fylket som har det høyeste fordelingstallet.
(4) Departementet underretter Stortinget om utfallet av mandatfordelingen.
§ 11-4 skal lyde:
§ 11-4 Fordeling av distriktsmandatene mellom valglistene ved stortingsvalg
(1) Av det antall mandater hvert valgdistrikt skal ha i henhold til § 11-3, blir alle med unntak av ett å fordele som distriktsmandater. Det siste mandatet fordeles av riksvalgstyret som utjevningsmandat.
(2) Fylkesvalgstyret skal foreta valgoppgjør for fylket og fordele fylkets distriktsmandater mellom listene. Mandatfordelingen skjer i henhold til St. Laguës modifiserte metode.
(3) St. Laguës modifiserte metode innebærer at hver listes stemmetall divideres med 1,4-3-5-7 osv. Hvert stemmetall skal divideres så mange ganger som det er nødvendig for å finne det antall mandater listen skal ha. Det første mandatet tilfaller den listen som har den største kvotienten. Det andre mandatet tilfaller den listen som har den nest største kvotienten osv. Hvis flere lister har samme kvotient, tilfaller mandatet den av listene som har størst stemmetall. Har de samme stemmetall, avgjøres det ved loddtrekning hvilken liste mandatet skal tilfalle.
§ 11-5 skal lyde:
§ 11-5 Kåring av kandidater til distriktsmandatene ved stortingsvalg
(1) Når det er avgjort hvor mange distriktsmandater en valgliste skal ha, fordeler fylkesvalgstyret disse til kandidatene på listen. Kandidater som ikke er valgbare, settes ut av betraktning. Kandidatkåringen foregår på følgende måte: Først telles de navn som er oppført som nr. 1 på stemmesedlene. Den kandidaten som har flest oppføringer blir valgt. Deretter telles de navn som er oppført som nr. 2 på stemmesedlene. Den kandidaten som har flest oppføringer når man legger sammen resultatene fra første og andre opptelling, blir valgt. Opptellingene fortsetter på samme måte inntil alle de representantplassene listen skal ha, er besatt. Oppnår flere kandidater samme resultat, er den opprinnelige rekkefølgen på listen avgjørende.
(2) Hver liste skal så vidt mulig tildeles så mange vararepresentanter som den får representanter, med tillegg av tre. Kandidatene til vararepresentantplassene fordeles på samme måte som representantene etter første ledd.
§ 11-6 skal lyde:
§ 11-6 Fordelingen av utjevningsmandatene på partiene og valgdistriktene ved stortingsvalg
(1) Riksvalgstyret skal foreta valgoppgjør for fordeling av utjevningsmandatene på grunnlag av de utskrifter som er sendt inn fra fylkesvalgstyrene.
(2) Riksvalgstyret fordeler utjevningsmandatene mellom partiene i henhold til Grunnloven § 59.
(3) Riksvalgstyret fordeler partienes utjevningsmandater med ett på hvert fylke, på følgende måte:
a) For hvert fylke og for hvert parti som har vunnet minst ett utjevningsmandat, tas utgangspunkt i partiets stemmetall i fylket. Har partiet ikke fått noe distriktsmandat, skal partiets stemmetall i fylket legges til grunn. Har partiet fått distriktsmandat, skal partiets stemmetall divideres med et tall som er én mer enn det dobbelte av antall distriktsmandater partiet har fått i fylket. Partiets stemmetall eller de fremkomne kvotienter divideres med det gjennomsnittlige antall stemmer per distriktsmandat i vedkommende fylke.
b) De fremkomne kvotientene for samtlige fylker og for samtlige partier som har vunnet minst ett utjevningsmandat, ordnes etter størrelse. Er flere kvotienter like store, er antall stemmer i vedkommende fylker avgjørende. I tilfelle stemmelikhet avgjøres rekkefølgen ved loddtrekning.
c) Utjevningsmandat nr. 1 tildeles det partiet og det fylket som etter beregningen foran har den største kvotienten. Utjevningsmandat nr. 2 tildeles det partiet og det fylket som har den nest største kvotienten osv.
d) Når et fylke er blitt tildelt et utjevningsmandat, kommer det ikke i betraktning ved de videre beregningene. Når et parti har fått det antall utjevningsmandater det skal ha i henhold til fordelingen etter annet ledd, kommer partiet ikke i betraktning ved de videre beregningene. Fordelingen fortsetter for de øvrige fylkene og de øvrige partiene inntil samtlige utjevningsmandater er fordelt.
§ 11-7 skal lyde:
§ 11-7 Kåring av kandidater til utjevningsmandatene ved stortingsvalg
Når det er avgjort hvilke partilister som får utjevningsmandater, skal riksvalgstyret utpeke listenes utjevningsrepresentanter og samtlige vararepresentanter. Ved dette oppgjøret ser en bort fra de som allerede er valgt som distriktsrepresentanter, og kårer kandidatene i fortsatt rekkefølge i henhold til § 11-5. Kandidater som ikke er valgbare, settes ut av betraktning.
§ 11-8 skal lyde:
§ 11-8 Fullmakter til de valgte stortingsrepresentantene
(1) Riksvalgstyret utferdiger fullmakter for samtlige valgte stortingsrepresentanter og vararepresentanter. Fullmaktene sendes til Stortinget.
(2) Riksvalgstyret skal protokollere resultatet av valgoppgjøret og underrette Stortinget og fylkesvalgstyrene om dette.
§ 11-9 skal lyde:
§ 11-9 Underretning til de valgte stortingsrepresentantene
(1) Etter å ha mottatt melding fra riksvalgstyret skal fylkesvalgstyret underrette de valgte representantene og vararepresentantene om valget og opplyse om retten til å søke om fritak fra valg.
(2) Er en kandidat blitt valgt til representant eller vararepresentant fra flere fylker, avgjør vedkommende selv hvilket valg som mottas. Skriftlig erklæring om hvilket valg som mottas skal sendes vedkommende fylkesvalgstyrer innen tre dager etter at underretning om valget er mottatt fra fylkesvalgstyrene. Gir ikke vedkommende underretning som nevnt, anses valget mottatt i det fylket hvor vedkommende er stemmeberettiget, eller - hvis vedkommende ikke er stemmeberettiget i noen av fylkene - det fylket som kommer først i alfabetisk orden. Blir det valget vedkommende har mottatt kjent ugyldig, kan vedkommende avgi ny erklæring.
§ 11-10 første ledd skal lyde:
(1) Fylkesvalgstyret skal foreta valgoppgjør ved fylkestingsvalg. Mandatfordelingen skjer i henhold til St. Laguës modifiserte metode etter § 11-4.
§ 11-12 første ledd skal lyde:
(1) Valgstyret skal foreta valgoppgjør ved kommunestyrevalg. Listestemmetallet skal legges til grunn for mandatfordelingen som skjer i henhold til St. Laguës modifiserte metode etter § 11-4.
§ 13-1 skal lyde:
§ 13-1 Klage ved stortingsvalg
(1) Alle som har stemmerett, kan klage over forhold i forbindelse med forberedelsen og gjennomføringen av stortingsvalget i det fylket vedkommende er manntallsført. Gjelder klagen spørsmål om stemmerett eller om adgangen til å avgi stemme, har også den som ikke er blitt manntallsført, klagerett.
(2) Klage må fremmes innen sju dager etter valgdagen. Klage over fylkesvalgstyrets valgoppgjør må fremmes innen sju dager etter at valgoppgjøret foreligger.
(3) Klagen skal være skriftlig og skal fremsettes for valgstyret, fylkesvalgstyret, Fylkesmannen, departementet eller Stortingets administrasjon.
(4) Stortinget er klageinstans. Departementet skal avgi uttalelse til Stortinget om klagesakene.
§ 13-3 skal lyde:
§ 13-3 Kontroll av stortingsvalg. Ugyldig valg – omvalg
(1) Det nyvalgte Stortinget treffer vedtak om stortingsvalget er gyldig.
(2) Stortinget skal sørge for at feil blir rettet i den utstrekning det er mulig.
(3) Stortinget skal kjenne stortingsvalget i en kommune eller i et fylke ugyldig hvis det er begått feil som antas å ha hatt innflytelse på utfallet av valget, og som det ikke er mulig å rette.
(4) Når valget i en kommune eller i et fylke er kjent ugyldig, påbyr Stortinget omvalg. Stortinget kan i særlige tilfeller påby omvalg i hele fylket selv om feilen ikke gjelder alle kommunene i fylket.
§ 14-1 skal lyde:
§ 14-1 Nytt valgoppgjør til Stortinget
(1) Fylkesvalgstyret skal, etter pålegg fra Stortinget, foreta nytt valgoppgjør hvis en representantplass i Stortinget blir stående ubesatt.
(2) Fylkesvalgstyret utferdiger fullmakt for den som er valgt til representant eller vararepresentant etter første ledd. I fullmakten angis hvilket nummer i rekkefølgen den valgte representanten skal ha. For vararepresentant angis hvilken eller hvilke representanter vedkommende skal erstatte, og nummeret i vararepresentantrekken. Fullmakten sendes til Stortinget. For øvrig gjelder § 11-9 tilsvarende.
§ 15-9 skal lyde:
§ 15-9 Utgifter som dekkes av statskassen
Statskassen dekker utgifter til kommunenes og fylkeskommunenes lovpålagte virksomhet ved stortingsvalg.
II
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Fra samme tid oppheves lov om stortingsvalg, fylkestingsvalg og kommunestyrevalg (valgloven) 1. mars 1985 nr. 3 § 83.
Fra den tid loven her trer i kraft gjøres følgende endringer i lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven):
Nytt kapittel 6A skal lyde:
Kapittel 6A. Innbyggerinitiativ
§ 39a. Innbyggerinitiativ
1. Kommunestyret eller fylkestinget plikter selv å ta stilling til et forslag som gjelder kommunens eller fylkeskommunens virksomhet, dersom minst 2 prosent av innbyggerne, alternativt 300 i kommunen eller 500 i fylket, står bak forslaget.
2. Kommunestyret eller fylkestinget skal ta stilling til forslaget senest 6 måneder etter at det er fremmet. Initiativtakerne skal informeres om de avgjørelser som treffes og de tiltak som gjennomføres som følge av forslaget.
3. Et forslag med samme innhold kan ikke fremmes to ganger i løpet av samme valgperiode. Et forslag kan heller ikke settes frem på nytt før det er gått fire år siden forslaget sist ble fremmet.
4. Et forslag som er fremmet etter reglene i denne paragraf og som blir nedstemt i kommunestyret eller fylkestinget, kan ikke påklages med mindre dette følger av andre regler.
B.
Stortinget ber Regjeringen foreta en gjennomgang og evaluering av ordningen med velgerpåvirkning på personvalget ved fylkestingsvalget 2003 og forutsetter at resultatet av gjennomgangen fremmes for Stortinget på egnet måte.
C.
Stortinget ber Regjeringen foreta en vurdering av alternative løsninger når det gjelder hvilken instans som skal gis myndighet til å ta stilling til klagesaker før valget og før det nye Stortinget avgjør klagene med endelig virkning, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.
D.
Stortinget ber Regjeringen utrede problemstillinger knyttet til lokale folkeavstemninger. Utredningen skal både omfatte prinsipielle konsekvenser av bindende folkeavstemninger, og belyse hvilke virkninger en modell der et bestemt antall innbyggere i en kommune kan kreve en sak opp til folkeavstemning, kan ha for lokaldemokratiet.
Stortinget ber Regjeringen på egnet måte legge fram resultatet av utredningen.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 28. mai 2003
Ågot Valle |
Kjell Engebretsen |
leder |
ordfører |