1. Sammendrag

1.1 Innledning

Helsedepartementet legger i proposisjonen fram forslag til endringer i kommunehelsetjenesteloven, folketrygdloven, spesialisthelsetjenesteloven og pasientrettighetsloven.

Det foreslås at de regionale helseforetakene får ansvaret for dekning av reiseutgifter, herunder oppholdsutgifter og utgifter til nødvendig ledsager for pasienter som reiser til behandling i spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Det understrekes at rettighetene for pasientene forblir uendret.

Departementet foreslår videre at ansvaret for transport av helsepersonell overføres til de regionale helseforetakene og kommunene slik at de regionale helseforetakene får ansvaret for transport av helsepersonell i spesialisthelsetjenesten, mens kommunene får ansvaret for transport av helsepersonell i kommunehelsetjenesten. Kommunen vil også få ansvaret for dekning av reiseutgifter for helsepersonell utenfor kommunehelsetjenesten (annet helsepersonell) i den grad behandlingen dekkes etter folketrygdloven kapittel 5.

Det foreslås at finansieringsansvaret for syketransport og transport av helsepersonell overføres fra 1. januar 2004.

1.2 Bakgrunn for overføringen

Utgifter til syketransport dekkes etter folketrygdloven §§ 5-16 til og med 5-18. Stønadsordningen omfatter transport av pasient og eventuell nødvendig ledsager til og fra medisinsk behandling, når transporten ikke må foregå med ambulanse. I 2002 var utgiftene til syketransport 1,543 mrd. kroner, mens oppholdsutgiftene utgjorde 47,7 mill. kroner.

Reiseutgifter for behandlingspersonell dekkes med hjemmel i folketrygdloven § 5-19. Formålet med bestemmelsen er å sikre at pasienter som på grunn av sin helsetilstand ikke kan møte fram hos behandler, får et behandlingstilbud. Utgifter til transport av helsepersonell utgjorde nesten 330 mill. kroner i 2002.

I forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2003 vedtok Stortinget følgende:

"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med oppfølgingen av Hagen-utvalget (finansieringssystemet i spesialisthelsetjenesten) forberede overføring av finansieringen av syketransport fra Rikstrygdeverket til de regionale helseforetakene."

Spørsmålet om en ansvarsoverføring av syketransport har vært vurdert av en departementsoppnevnt arbeidsgruppe som avga innstilling i mars 2002. Flertallet i arbeidsgruppen anbefaler at ansvaret for syketransport overføres fra folketrygden til de regionale helseforetakene.

Det vises til tidligere forsøk med ansvarsoverføring gjennom et prøveprosjekt som ble gjennomført tidlig på 1990-tallet da sju fylkeskommuner overtok ansvaret for syketransport på frivillig basis. Resultatene viste at det gjennomgående var lavere utgiftsvekst i prøvefylkene enn i landet for øvrig. I en fellesuttalelse til Sosialdepartementet uttalte prøvefylkene at en overføring av ansvaret for syketransport til kommunesektoren var riktig ut fra en vurdering av forvaltningsnivåenes kompetanse, øvrige ansvarsområder og muligheter til å rasjonalisere virksomheten.

Hagen-utvalget la fram sin innstilling NOU 2003:1 i desember 2002. Flertallet i utvalget foreslår at rettigheten til syketransport opprettholdes, og at ansvaret for syketransport overføres til de regionale helseforetakene. Et mindretall i Hagen-utvalget støtter ikke forslaget om overføring av finansieringsansvaret for syketransport til de regionale helseforetakene, men foreslår at folketrygden fortsatt bør ha ansvaret for syketransport. De høringsinstansene som har uttalt seg om syketransport og transport av helsepersonell i forbindelse med høringsrunden om NOU 2003:1, er referert i proposisjonen.

1.3 Begrunnelse for overføring av finansieringsansvaret

Det framholdes at det er et mål å stimulere til behandling nær pasientens bosted når dette både er til fordel for pasienten og representerer sparte utgifter til syketransport. Departementet mener at dagens finansieringsordninger og oppdeling av finansieringsansvaret i noen tilfeller kan hindre rasjonelle behandlingsløsninger, og at en ordning der finansieringsansvaret og utgiftsansvaret samles på ett nivå, vil bidra til mer rasjonelle behandlingsløsninger og et mer kostnadseffektivt transporttilbud.

De regionale helseforetakene utløser anslagsvis 80 prosent av dagens utgifter til syketransport, mens kommunesektoren utløser anslagsvis 20 prosent av utgiftene. Ut fra prinsippet om at den som utløser en utgift i størst mulig grad bør ha ansvaret for utgiftsdekningen, har departementet vurdert å dele ansvaret for syketransport mellom de regionale helseforetakene og kommunene. Det framholdes at hvis alle kommuner og fem helseregioner får ansvaret for syketransport, vil det bli flere ulike løsninger og større forskjeller i tilbudet, og at mange kommuner er små og kan mangle kompetanse, ressurser og virkemidler for å ivareta syketransportansvaret på en god måte. I tillegg legger departementet vekt på at syketransport fortsatt skal være en lovfestet rettighet for pasientene. Et alternativ der kommunene overtar ansvaret for pasienters reiseutgifter til/fra kommunehelsetjenesten, anbefales derfor ikke, og departementet vil heller ikke anbefale at folketrygden fortsatt skal dekke pasientenes reiseutgifter til kommunehelsetjenesten. Departementet foreslår at de regionale helseforetakene får ansvaret for å dekke reiseutgifter til pasienter som reiser til undersøkelse og behandling både i spesialisthelsetjenesten, kommunehelsetjenesten og hos private behandlere der behandlingsutgiftene i dag dekkes etter folketrygdloven kapittel 5.

Etter departementets syn er det med en fortsatt folketrygdfinansiering av transport av helsepersonell en risiko for uønskede virkninger, fordi transport av helsepersonell er gratis for dem som utløser den, og som samtidig har ansvaret for utvikling og organisering av helsetjenesten. Vurderingen av en deling av ansvaret mellom kommunene og de regionale helseforetakene for transport av helsepersonell blir etter departementets syn en annen enn for syketransport fordi kommunehelsetjenestens andel av de samlede reiseutgiftene er langt større enn den tilsvarende utgiftsandelen for syketransport, og fordi kommunene har ansvar for bruken av egne ansatte og må antas å ha en mer direkte påvirkning på omfanget av transport av personell som er ansatt i kommunehelsetjenesten. Departementet foreslår at ansvaret for transport av helsepersonell innen spesialisthelsetjenesten overføres til de regionale helseforetakene, mens ansvaret transport innen kommunehelsetjenesten overføres til kommunene.

Det framholdes at etter den foreslåtte ansvars­overføringen vil de regionale helseforetakene i større grad stimuleres til å opprette behandlingstilbud nærmere pasientens hjemsted, for eksempel i forbindelse med dialyse- og cellegiftbehandling, og pasientene vil dermed unngå lange reiser til sykehuset med de ulemper dette medfører.

Etter departementets syn kan en ansvarsoverføring til de regionale helseforetakene på sikt medføre at etterspørselen etter transporttjenester vil kunne reduseres dersom helsetjenester lokaliseres på en annen måte.

1.4 Pasientens rettsstilling

Departementet forutsetter at dagens rettigheter til syketransport skal videreføres og mener dette kan gjøres ved å fastsette bestemmelser i pasientrettighetsloven om at pasient og ledsager har rett til å få dekket nødvendige reiseutgifter mv. slik som beskrevet i folketrygdloven. Når det gjelder pasientenes klagemuligheter, vises det til at pasientrettighetsloven kapittel 7 regulerer hva som er gjenstand for overprøving etter loven. Helsetilsynet i fylket (tidligere fylkeslegen) er klageinstans og kan overprøve vedtaket om dekning av utgifter til syketransport. Avgjørelsen til Helsetilsynet i fylket kan bringes inn for domstolen.

1.5 Ny forvaltningsordning

For å redusere transportutgiftene til syketransport er det opprettet kjørekontorer i fylkene som samordner syketransport med drosje. Det framholdes at det operative arbeidet som pågår ved kjørekontorene, og arbeidet som utføres av transportkonsulentene som har oppgaver knyttet bl.a. til drift av disse, er sentralt for å få til en effektiv samordning av transporten. Departementet mener det er naturlig at disse oppgavene overføres til regionale helseforetak (eventuelt helseforetak avhengig av regional organisering) fra 2004.

Det framholdes at trygdeetaten har kompetanse innenfor syketransportområdet, og departementet mener det vil være hensiktsmessig å utnytte denne kompetansen slik at trygdeetaten fortsetter å levere disse tjenestene i 2004. Det legges opp til at de regionale helseforetakene kan kjøpe saksbehandlings- og utbetalingstjenester av trygdeetaten.

Det er anslått at trygdeetaten bruker ca. 200 årsverk på oppgaver knyttet til oppgjør med transportører og behandling av enkeltsaker overfor brukere. Forslaget innebærer at arbeidsgiveransvaret forblir i trygdeetaten, og at de ansattes rettsstilling forblir uendret.

Når det gjelder transport av helsepersonell, legges det til grunn at helseforetakene og kommunene skal utføre denne arbeidsoppgaven fra 2004.

1.6 Personalets rettsstilling

Departementet legger til grunn at overføringene av arbeidsoppgaver vil skje etter reglene om virksomhetsoverdragelse i lov om arbeidsvern og arbeidsmiljø m.v. Det uttales at alle ansatte som har sitt arbeidsforhold knyttet til oppgaver som helt eller vesentlig overføres til foretakene, i samsvar med reglene om virksomhetsoverdragelse vil bli tilbudt videreføring av ansettelsesforholdet i regionale helseforetak/helseforetak. Ved en slik overføring av statlig virksomhet har det vært praksis for å tilstå opparbeidede rettigheter til fortrinnsrett og ventelønn i en avgrenset periode for de tilsatte som blir overført. Departementet foreslår i samsvar med denne praksisen at disse bestemmelsene blir videreført i en overgangsperiode på tre år fra overdragelsestidspunktet.

Når det gjelder transport av helsepersonell i kommunesektoren og andre behandlere som foreslås overført til kommunene, er etter trygdeetatens beregninger antall årsverk knyttet til disse arbeidsoppgavene så ubetydelige at det antas at ingen ansatte i praksis vil følge med arbeidsoppgavene over til kommunene.

Når det gjelder pensjoner, vises det bl.a. til at Statens Pensjonskasse har inngått avtaler med de tidligere fylkeskommunale pensjonskassene som har omtrent identiske pensjonsordninger om overføring av rettigheter. Overføringsavtalen innebærer at arbeidstakeren får utbetalt pensjon fra den siste pensjonsleverandøren som om vedkommende hadde vært medlem der hele tiden. Pensjonsleverandørene foretar så et internt oppgjør seg imellom.

1.7 Lovforslag

1.7.1 Syketransport

Departementet foreslår at hjemlene for dekning av reiseutgifter til undersøkelse og behandling og ledsager flyttes fra folketrygdloven §§ 5-16 til og med 5-18 til pasientrettighetsloven § 2-6 med tilhørende forskrifter. Reglene om dekning av oppholdsutgifter i folketrygdloven § 5-17 foreslås videreført i forskrift gitt med hjemmel i pasientrettighetsloven § 2-6. For å sikre at pasientenes rettigheter videreføres foreslås hjemmelen for dekning av nødvendige reiseutgifter til undersøkelse eller behandling overført fra folketrygdloven til pasientrettighetsloven § 2-6 med tilhørende forskrifter. Departementet legger til grunn at dette er en teknisk overføring, og at dagens tolkning og retningslinjer for folketrygdloven §§ 5-16 til og med 5-18 for dekning av reiseutgifter, stønad til ledsager og oppholdsutgifter videreføres. Folketrygdloven §§ 5-16 til og med 5-18 foreslås opphevet. Det foreslås en forskriftshjemmel der departementet kan gi regler om utbetaling av refusjon for reiseutgifter m.m. slik at bl.a. reglene i folketrygdloven §§ 22-17 og 22-19 kan videreføres. I tillegg foreslår departementet at prinsippet fra folketrygdloven § 5-1 tredje ledd om at retten til dekning av reiseutgifter faller bort i den utstrekning utgiftene dekkes etter annen lovgivning, videreføres i pasientrettighetsloven.

Departementet foreslår at de regionale helseforetakene pålegges i spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a nr. 5 å sørge for at befolkningen i helseregionen får transport til undersøkelse eller behandling i kommunehelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten. "Sørge for ansvaret" innebærer at de regionale helseforetakene får et ansvar for å oppfylle de rettsforpliktelser som er hjemlet i pasientrettighetsloven.

For å sikre pasientens rett til å få dekket sine reiseutgifter, foreslår departementet at de regionale helseforetakene i spesialisthelsetjenesteloven § 5-2 pålegges å dekke pasientens reiseutgifter til undersøkelse eller behandling. For å oppnå lik egenbetaling i alle helseregioner, foreslår departementet at departementet gis hjemmel i spesialisthelsetjenesteloven § 5-5 nr. 4 til å fastsette størrelsen på egenbetalingen ved reise til undersøkelse eller behandling, herunder fritak for betaling til enkelte pasientgrupper.

Departementet foreslår at det presiseres i folketrygdloven § 5-3 at egenandel for reiseutgifter fortsatt skal inngå i egenandelstak 1.

1.7.2 Transport av helsepersonell

Departementet foreslår at de regionale helseforetakene pålegges i spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a nr. 6 å sørge for at helsepersonell i spesialisthelsetjenesten kan reise til pasienten. De regionale helsefore­takene skal tilrettelegge for at helsepersonell kan reise hjem til pasienten når pasientens helsetilstand er til hinder for at pasienten kan møte opp på behandlingsstedet. Etter departementets vurdering er det ikke nødvendig å lovregulere utgiftsansvaret i spesialisthelsetjenesteloven siden ansvaret kun gjelder eget helsepersonell.

Departementet foreslår at kommunene i kommunehelsetjenesteloven § 1-3 andre ledd nr. 8 pålegges å sørge for at helsepersonell ansatt i kommunehelse­tjenesten og annet helsepersonell kan reise til pasienten. Kommunene skal tilrettelegge for at helsepersonell kan reise til pasienten når pasienten ikke kan møte fram på behandlingsstedet på grunn av sin helsetilstand. Dette gjelder også for øvrig helsepersonell som gir behandling med hjemmel i folketrygdloven kapittel 5.

Departementet foreslår at kommunene i kommunehelsetjenesteloven § 5-1 tredje ledd pålegges å dekke reiseutgifter til transport av alt helsepersonell som er knyttet til kommunehelsetjenesten.

Departementet foreslår også at kommunene pålegges ansvaret for transportutgifter for annet helsepersonell enn de som er ansatt i kommunehelsetjenesten, eller som har avtale med kommunen om å yte helsehjelp. Begrunnelsen for dette er at kommunen har ansvar for å sørge for et helhetlig tjenestetilbud til befolkningen i kommunen.

Departementet foreslår at det presiseres i folketrygdloven § 5-24 at folketrygden skal dekke reiseutgifter og utgifter til reise for helsepersonell når medlemmet har behov for helsetjenester under opphold i utlandet.

Departementet foreslår at bestemmelsene om rett til ventelønn og fortrinnsrett til annen statsstilling for de tidligere statsansatte tjenestemenn som nå overføres fra trygdeetaten til foretak, blir videreført i en overgangsperiode på tre år fra overdragelsestidspunktet.

1.8 Økonomiske konsekvenser

Departementet legger til grunn at overføringen av ansvaret i tråd med lovforslaget ikke vil medføre økonomiske konsekvenser for staten samlet sett på kort sikt. Det uttales at på lengre sikt er det muligheter for at overføringen av ansvar kan bidra til en lavere vekst i offentlige utgifter enn det en ellers kunne forventet.

I forbindelse med overføringen av ansvaret bortfaller retten til trygderefusjon etter folketrygdens bestemmelser. Denne erstattes fra budsjettåret 2004 med en betalingsplikt for de regionale helseforetakene for 50 prosent av utgiftene, mens de resterende 50 prosent dekkes av staten med en egen bevilgning over statsbudsjettet.

Det vil i budsjettforslaget for 2004 bli foreslått å overføre budsjettmidler fra folketrygden til kommunene og til de regionale helseforetakene i tråd med endrede ansvarsforhold.

2. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bjarne Håkon Hanssen, Britt Hildeng, Asmund Kristoffersen og Gunn Olsen, fra Høyre, Beate Heie­ren Hundhammer, Bent Høie og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Fremskrittspartiet, lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, fra Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar Ballo og Sigbjørn Molvik, fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund og Per Steinar Osmundnes, og fra Senterpartiet, Ola D. Gløtvold, viser til at det i proposisjonen foreslås å overføre finansieringsansvaret for syketransport, herunder oppholdsutgifter og utgifter til nødvendig ledsager for pasienter som reiser til behandling i spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten, fra folketrygden til de regionale helseforetaka. Videre foreslås det at ansvaret for transport av helsepersonell overføres til de regionale helseforetak og kommunene på en slik måte at de regionale helseforetaka får ansvaret for transport av helsepersonell i spesialisthelsetjenesten, mens kommunene får ansvaret for transport av helsepersonell i kommunehelsetjenesten.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at Stortinget ved behandlinga av statsbudsjettet for 2003 vedtok følgende:

"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med oppfølgingen av Hagen-utvalget (finansieringssystemet i spesialisthelsetjenesten) forberede overføring av finansieringen av syketransport fra Rikstrygdeverket til de regionale helseforetakene."

Flertallet er tilfreds med at Regjeringen gjennom fremleggelsen av Ot.prp. nr. 66 (2002-2003) følger opp dette vedtaket.

Flertallet er opptatt av å stimulere til behandling nær pasientens bosted når dette både er til fordel for pasienten og kan representere reduserte utgifter til syketransport. Flertallet mener at dagens finansieringsordning der den instans som utløser utgifter - i dette tilfellet spesialisthelsetjenesten - ikke samtidig har finansieringsansvaret, kan være til hinder for rasjonelle behandlingsløsninger og et kostnadseffektivt transporttilbud.

Flertallet viser til at utgifter til syketransport som i dag dekkes av Rikstrygdeverket, har hatt en betydelig vekst de siste åra. I 2002 utgjorde disse utgiftene 1,543 mrd. kroner, og veksten i løpende kroner var på 13 prosent fra 2001 til 2002.

Flertallet mener at ved å overføre finansieringsansvaret til de regionale helseforetaka, vil det være mulig å dempe denne kostnadsveksten. Flertallet viser i denne sammenheng til tidligere gjennomførte forsøk med ansvarsoverføring gjennom et prøveprosjekt som ble gjennomført tidlig på 90-tallet. I dette prosjektet overtok sju fylkeskommuner ansvaret for syketransport på frivillig basis, og resultatet viste at det gjennomgående var en lavere utgiftsvekst til syketransport i prøvefylkene enn i landet for øvrig.

Flertallet viser også til at flertallet i Hagen-utvalget som i desember 2002 la fram sin innstilling NOU 2003:1 om det framtidige finansieringssystemet i spesialisthelsetjenesten, også foreslår at ansvaret for syketransport overføres til de regionale helseforetaka, mens et mindretall i Hagen-utvalget går inn for at folketrygden fortasatt skal ha ansvaret for syketransport.

Flertallet viser videre til at et flertall av de høringsinstansene til NOU 2003:1 som uttalte seg om syketransport og transport av helsepersonell, stiller seg positivt til å overføre finansieringsansvaret til de regionale helseforetaka, bl.a. gjelder det de fem regionale helseforetaka.

Flertallet er opptatt av å legge til rette for og stimulere til et desentralisert behandlingstilbud for pasientene i spesialisthelsetjenesten. Gjennom en ordning der helseforetaka får det finansielle ansvaret for syketransport, legges det til rette for at helseforetaka må ta hensyn til de totale kostnadene knytta til pasientbehandlingen, også de kostnadene som relaterer seg til transport. Dermed kan det i mange tilfelle vise seg å være økonomisk fordelaktig å opprette eller opprettholde allerede eksisterende, desentraliserte behandlingstilbud. Flertallet mener dette vil være til fordel for pasientene. Slik ordningen er i dag, må mange pasienter, særlig kronisk syke, foreta hyppige og til dels lange og slitsomme reiser for å få nødvendig behandling. Gjennom å etablere desentraliserte behandlingstilbud der det er faglig forsvarlig, vil en - slik flertallet ser det - kunne oppnå en dobbelt positiv effekt. Pasientene vil bli spart for den belastningen lange og hyppige reiser er, samtidig som helseforetaka over tid vil kunne frigjøre midler som ellers ville bli brukt til syketransport til direkte pasientbehandling.

Flertallets hovedbegrunnelse for å gå inn for departementets forslag om overføring av finansieringsansvaret av syketransporten til helseforetaka er ikke primært å spare samfunnet for utgifter, men å frigjøre deler av de midlene som i dag brukes til syketransport, til økt innsats på pasientbehandling.

Flertallet registrerer at noen av høringsinstansene gir uttrykk for at det må være mulig å gjøre tilpasninger i dagens regelverk slik at utgifter til behandling og syketransport kan sees i sammenheng uten å overføre finansieringsansvaret fra folketrygden til helseforetaka. Flertallet kan vanskelig se hvordan en kan oppnå dette uten å følge prinsippet om at den instans som utløser utgiftene, også må ha ansvaret for å finansiere disse.

Flere av høringsinstansene til NOU 2003:1 - ikke minst flere pasientorganisasjoner - er opptatt av pasientenes rettigheter til syketransport i forbindelse med en evt. overføring av ansvaret fra folketrygden til helseforetaka. Flere av organisasjonene påpeker i sine høringsuttalelser at rett til syketransport skal opprettholdes som en rettighet som er uavhengig av bosted, og noen av organisasjonene går derfor inn for at denne rettigheten fortsatt må være knytta til folketrygdloven.

Flertallet viser til at departementet i proposisjonen legger til grunn at det er en forutsetning for ansvarsoverføringen at dagens rettigheter til syketransport skal videreføres gjennom å innarbeide denne rettigheten i pasientrettighetsloven.

Flertallet vil sterkt understreke at det ikke gjennom den foreslåtte ansvarsoverføringen må skje noen svekkelse av pasientenes rettigheter når det gjelder nødvendig syketransport, og forutsetter at pasientene i framtida skal ha like klare rettigheter når det gjelder syketransport gjennom pasientrettighetsloven som de i dagens ordning har gjennom folketrygdloven.

Flertallet viser til at trygdeetaten har etablert kjørekontorer og transportkonsulenter rundt om i landet som har som hovedoppgave å få til en mest mulig effektiv og samordna syketransporttjeneste. Slik flertallet ser det, er det viktig å ta vare på og videreføre den kompetansen som er opparbeida i kjørekontorene og hos transportkonsulentene. Flertallet støtter derfor departementets forslag om at de ansatte ved kjørekontorene og transportkonsulentene i samsvar med reglene om virksomhetsoverdragelse blir tilbudt videreføring av ansettelsesforholdet i regionale helseforetak eller helseforetak. På denne måten vil en nyttiggjøre seg allerede opparbeida kompetanse samtidig som de ansatte får beholde arbeidet sitt.

På samme måte mener flertallet det er fornuftig at de regionale helseforetaka fra 1. januar 2004 trer inn i de prisavtaler som i noen fylker er inngått med enkelte transportører.

Flertallet er kjent med at det i flere fylker og regioner er gjort mye godt arbeid i forhold til å samordne ulike skyss- og transportbehov som ulike offentlige instanser innafor et geografisk område har. Dette gir både rasjonelle transportløsninger og betydelige samfunnsmessige gevinster i form av økonomiske innsparinger på utgifter til transport. Flertallet forutsetter at de regionale helseforetaka når de nå får overført finansieringsansvaret for syketransporten, fortsetter deltagelsen i og videreutviklingen av slike samordningsløsninger, og ber departementet følge opp overfor de regionale helseforetaka at dette skjer.

Når det gjelder oppgjør med transportører og saksbehandlings- og utbetalingstjenester, foreslår departementet at dette fortsatt skal utføres av trygdeetaten i 2004. Flertallet er enig i dette. Det framstår som lite hensiktsmessig at de regionale helseforetaka skal etablere et eget forvaltningsapparat for å håndtere saksbehandling og utbetalinger overfor transportører og brukere. Derfor mener flertallet det må være riktig at de regionale helseforetaka fra 2004 kjøper disse tjenestene fra trygdeetaten.

I tråd med prinsippet om at den instans som utløser utgifter, også bør være ansvarlig for finansieringen, foreslår departementet at utgifter til transport av helsepersonell som i dag finansieres av folketrygden, blir belastet de regionale helseforetaka og kommunene. Flertallet støtter dette forslaget, men vil likevel understreke noen viktige problemstillinger og forutsetninger.

Noen av høringsinstansene er bekymra over at kommunene gjennom denne ordningen blir påført utgifter som de ikke før har hatt, uten at de samtidig blir tilført nødvendige midler til å betale disse. Flertallet har forståelse for denne bekymringen og vil derfor sterkt understreke at de midlene som brukes på transport av helsepersonell i kommunene gjennom folketrygden, må overføres fra folketrygden til kommunene for å sikre at kommunene får det nødvendige økonomiske grunnlag for å påta seg denne oppgaven.

Flertallet vil videre peke på de store forskjellene mellom norske kommuner når det gjelder geografi, avstander, bosettingsmønster og kommunikasjoner. Dette vil medføre store forskjeller i utgifter til transport av eget helsepersonell mellom kommuner som ellers har likt folketall. Slik flertallet ser det, er det på denne bakgrunn viktig at det blir tatt hensyn til slike ulikheter når overføringene til kommunene til denne oppgaven skal foretas.

Flertallet vil også peke på at noen kommuner samarbeider med andre instanser for å få til samordna transportløsninger. Som et eksempel på det kan nevnes Flora kommune i Sogn og Fjordane, som er i gang med et samarbeidsprosjekt med Helse Førde om båttransport der de inkluderer både ambulanse, sjuketransport og transport av helsepersonell i det eksi­sterende båtrutesystemet i regionen. Det er også tenkt inkludert andre transportbehov som for eksempel transport til arbeid og skole.

Flertallet vil oppmuntre til slike samordna løsninger der lokale forhold ligger til rette for det, og vil understreke at overføring av finansiering av transport av helsepersonell til helseforetaka og kommunene ikke må være til hinder for slike samarbeidsløsninger.

Flertallet vil understreke at de regionale helseforetaka må samarbeide med kommunene i planleggingen for å sikre behovet for skyss av kommunehelsetjenestens personell. Flertallet forutsetter at det er de regionale helseforetaka som inngår kontrakter og står for det økonomiske oppgjøret med båteierne og på denne måten tillegges et hovedansvar for opprettelse og drift av ambulansebåter som også utfører annen transporttjeneste.

Flertallet forutsetter videre at kommunene på samme måte som i dag gis rett til å bruke disse båtene til skyss av sitt helsepersonell, og at den enkelte kommune betaler regionalt helseforetak for sin bruk av båtene.

Flertallet forutsetter at de regionale helse­fore­takas overordna ansvar når det gjelder ambulansebåter som også driver syketransport og transport av helsepersonell, samt kommunenes rett til å benytte slike båter til skyss av eget helsepersonell, presiseres i forskriftene til loven slik det framkommer av helseministerens brev av 31. oktober 2003 til Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe.

Flertallet registrerer at det er presisert i proposisjonen at forslaget om å overføre finansieringsansvaret for skyss av helsepersonell til kommunene og de regionale helseforetaka kun innebærer en overføring av finansieringsansvaret for transport av helsepersonell, og at det ikke legges opp til noen endringer i helsepersonellets materielle rettigheter i forhold til å få dekket sine reiseutgifter. Spørsmålet om reisegodtgjørelse for helsepersonell reguleres i dag i folketrygdloven § 5-19. Med hjemmel i denne bestemmelsen er det gitt nærmere retningslinjer i "Forskrift om stønad til dekning av utgifter til skyss i forbindelse med reise for å foreta undersøkelse eller behandling". Denne forskriften angir vilkårene for dekning av reiseutgifter og hvordan godtgjørelsen beregnes.

I proposisjonens forslag til ny bestemmelse i kommunehelsetjenesteloven § 5-1 er det ikke inntatt en tilsvarende forskriftshjemmel. Det er heller ikke gitt noen begrunnelse for hvorfor det ikke skal videreføres en forskriftshjemmel tilsvarende den man i dag har i folketrygdloven § 5-19. Flertallet antar at dette skyldes en inkurie siden det i proposisjonen gis klart uttrykk for at man ønsker å videreføre dagens materielle rettigheter i forhold til å få reiseutgifter dekket.

Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"I lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene skal § 5-1 nytt fjerde ledd lyde:

Departementet gir nærmere forskrifter om dekning av reiseutgifter for behandlingspersonell, og kan gi bestemmelser om dekning av reiseutgifter i andre tilfeller enn nevnt i tredje ledd. Videre kan det gis bestemmelser om fast skyssgodtgjørelse til behandlingspersonell.

§ 5-1 nåværende tredje ledd blir nytt femte ledd."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet kan ikke støtte Regjeringens forslag om å overføre ansvaret for syketransporten fra folketrygden til de regionale helseforetakene. Disse medlemmer er kjent med at det argumenteres med at det er viktig å stimulere til behandling nær pasientens bosted når dette både er til fordel for pasienten og en kan redusere det offentliges utgifter til syketransport. Dette er en målsetting som ingen er uenig i. Problemet med den endringen som foreslås i proposisjonen, er imidlertid at det er grunn til å frykte at ordningen "fritt sykehusvalg" kan bli begrenset, og da særlig knyttet opp mot godkjente private aktører. Det hevdes at dette ikke skal skje, men disse medlemmer frykter at så lenge de regionale helseforetakene har en så presset økonomisk situasjon som nå er tilfelle, vil dette i seg selv være en grunn til å forsøke å begrense antallet brukere. Dette kan gjøres på flere måter selv om en har en lovfestet rett til fritt sykehusvalg. Dette kan skje ved at det ikke gis god nok informasjon om de alternativer som finnes, eller at man for eksempel forsøker å overtale pasienten til å velge et annet sykehus enn det som var ønsket. Det er også grunn til å frykte at økonomiske innsparingstiltak kan settes foran hensynet til hvilket transportmiddel som er i samsvar pasientens helse og interesse.

Disse medlemmer er av den oppfatning at man ved overføring av ansvaret for syketransporten til de regionale helseforetakene er mer interessert i å få redusert utgiftene på dette området enn å sikre pasientene en reell valgfrihet blant sykehustjenester. Disse medlemmer vil sørge for at pasientene i fremtiden skal ha et reelt fritt sykehusvalg og en akseptabel reisemåte tilpasset den enkeltes behov. Dette gjøres best ved at ansvaret for syketransport fortsatt skal være regulert i folketrygden og administrert av trygdeetaten.

Disse medlemmer vil også påpeke at dersom Regjeringens forslag blir vedtatt, så vil dette medføre at pasientene mister en rettighet de i dag har i henhold til folketrygden.

Disse medlemmer vil stemme imot proposisjonens forslag om å overføre ansvaret for syketransport og reiseutgifter for helsepersonell til de regionale helseforetakene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at dagens ordning med deling av finansieringsansvar for syketransport og finansiering av helsetjenester har ført til unødvendig lange reiser for pasienter i enkelte tilfeller. Landsforeningen for nyrepasienter og transplanterte påpekte i sin høringsuttalelse til sosialkomiteen at lang reisetid gir betydelige tilleggsbelastninger for denne pasientgruppen i tillegg til at kostnadene blir unødvendig høye. Flertallet vurderer at Regjeringens forslag vil legge til rette for et mer desentralisert helsetilbud når dette er til fordel for pasientene.

Flertallet viser videre til at pasientrettighetsloven § 2-4 gir pasientene rett til å velge sykehus. Regjeringen har i Ot.prp. nr. 63 (2002-2003) foreslått å utvide pasientens rett til valg av sykehus til også å omfatte private sykehus som de regionale helseforetakene har avtaler med. Videre er valgfriheten foreslått utvidet til å gjelde for barne- og ungdomspsykiatrien. Flertallet påpeker at retten til fritt sykehus­valg ikke kan begrenses av økonomiske hensyn i forhold til syketransport. Det forutsettes at de regionale helseforetakene lojalt forholder seg til dette, samt at plikten til å veilede pasientene om deres rettigheter blir ivaretatt. Slik det fremgår av Regjeringens forslag, skal pasientenes rettigheter i forhold til dekning av transportutgifter videreføres uendret.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil sterkt understreke følgende forutsetninger for å endre finansieringsansvaret for syketransport og reiseutgifter til helsepersonell:

• Pasienten må få det beste tilbudet til behandling og reisetilbud til denne behandlingen uavhengig av kostnad.

• Helseforetakene og kommunene må bli tilført økonomi slik at transporttilbudene kan opprettholdes og utvikles, ikke minst kvalitativt, i alle deler av landet. Ulikhet når det gjelder geografi og bosetting, skal ikke ramme pasienten og dens pårørende. Derfor må det i statens tilskuddsordninger klart kompenseres for ulike avstands- og bosetttingsforhold.

• Etablerte ordninger som er fleksible og fungerer godt lokalt bl.a. i samarbeid med drosjenæringen, bør i størst mulig grad videreføres og utvikles.

Etter disse medlemmers mening må det også være en klar forutsetning at all transport som er knyttet til spesialisthelsetjenestene, blir finansiert av helseforetakene. I det siste er det skapt usikkerhet omkring dette, bl.a. gjelder det ambulansetjenesten i Finnmark. Videre er det etter disse medlemmers mening en klar forutsetning at der spesialisthelsetjenesten er med i behandlingstilbudet, skal finansieringsansvaret for transport og reiseutgifter dekkes av helseforetakene. Dette må også gjelde for enogenhalvlinjetjenesten og de såkalte distriktsmedisinske sentrene.

3. komiteens tilråding

Komiteens tilråding fremmes av Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.

Komiteen viser til merknadene og til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende

vedtak til lov

om endringer i spesialisthelsetjenesteloven m.m. (Finansieringsansvar for syketransport og reiseutgifter for helsepersonell)

I

I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter gjøres følgende endringer:

Overskrift til kapittel 2 skal lyde:

Kapittel 2. Rett til helsehjelp og transport

Ny § 2-6 skal lyde:

§ 2-6 Rett til syketransport

Pasienten og ledsager har rett til dekning av nødvendige utgifter når pasienten må reise i forbindelse med en helsetjeneste som omfattes av lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. og som dekkes av et foretak etter lov 15. juni 2001 nr. 93 om helseforetak m.m. Det samme gjelder helsetjenester som omfattes av lov om folketrygd av 28. februar 1997 nr. 19 kapittel 5, herunder reise til familievernkontor og helsestasjon.

Stønad ytes bare til dekning av reiseutgifter til det nærmeste stedet der helsetjenesten kan gis.

Ved beregning av stønaden skal taksten for den billigste reisemåten med rutegående transportmiddel legges til grunn, med mindre pasientenes helsetilstand gjør det nødvendig å nytte et dyrere transportmiddel, eller det ikke går rutegående transport.

Retten til dekning av nødvendige utgifter etter denne paragrafen faller bort i den utstrekning utgiftene dekkes etter annen lovgivning.

Departementet kan gi forskrifter om dekning av reise- og oppholdsutgifter for pasienter og utgifter til nødvendig ledsager, herunder dekning av utgifter ved fritt sykehusvalg og regler om utbetaling av refusjon.

II

I lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. gjøres følgende endringer:

§ 2-1a første ledd nr. 3 og 4 og nytt nr. 5 og 6 skal lyde:

3. akuttmedisinsk beredskap,

4. medisinsk nødmeldetjeneste, luftambulansetjeneste og ambulansetjeneste med bil og eventuelt båt,

5. transport til undersøkelse eller behandling i kommune- og spesialisthelsetjenesten og

6. transport av behandlingspersonell.

§ 5-2 første ledd skal lyde:

Det regionale helseforetakets behandlings- og forpleiningsutgifter ogreiseutgifter til behandling skal dekkes av det regionale helseforetaket i pasientens bostedsregion, jf. § 5-1. Det samme gjelder utgifter til behandling, forpleining og reise som ytes av andre tjenesteytere etter avtale med det regionale helseforetaket i pasientens bostedsregion, jf. § 2-1a. Til gjennomføring av psykisk helsevern dekkes også andre utgifter av det regionale helseforetaket i pasientens bostedsregion.

§ 5-5 nr. 3 og og nytt nr. 4 skal lyde:

3. adgang til å bestemme at pasienter som oppholder seg i langtidsinstitusjoner helt eller delvis skal dekke 25 prosent av forpleiningsutgiftene når dette finnes rimelig etter pasientens økonomiske kår. Det kan ikke tas refusjon i kontant­ytelser som pasienten oppebærer etter folketrygdloven og heller ikke i midler som skriver seg fra slike ytelser,

4. pasientens betaling for reise til undersøkelse og behandling, herunder fritak for betaling for enkelte pasientgrupper.

III

I lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene gjøres følgende endringer:

§ 1-3 andre ledd nr. 7 og nytt nr. 8 skal lyde:

7. medisinsk nødmeldetjeneste

8. transport av behandlingspersonell.

§ 5-1 nytt tredje og fjerde ledd skal lyde:

Kommunen dekker reiseutgifter for behandlingspersonell som gir helsetjenester etter lov om folketrygd av 28. februar 1997 nr. 19 kapittel 5. Det samme gjelder for kommunalt ansatt helsepersonell eller helsepersonell som har avtale med kommunen for å yte helsehjelp, herunder helsepersonell ansatt ved familievernkontor. Det er et vilkår at pasienten på grunn av sin helsetilstand ikke kan møte fram på behandlingsstedet.

Departementet gir nærmere forskrifter om dekning av reiseutgifter for behandlingspersonell, og kan gi bestemmelser om dekning av reiseutgifter i andre tilfeller enn nevnt i tredje ledd. Videre kan det gis bestemmelser om fast skyssgodtgjørelse til behandlingspersonell.

§ 5-1 nåværende tredje ledd blir femte ledd.

IV

I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd gjøres følgende endringer:

I innholdsfortegnelsen i kapittel 5 oppheves åttende strekpunkt. Nåværende niende til femtende strekpunkt blir åttende til fjortende strekpunkt.

§ 5-3 første ledd bokstav d skal lyde:

d) reiseutgifter, jf. lov om spesialisthelsetjenesten m.m. av 2. juli 1999 nr. 61 § 5-5 nr. 4

§§ 5-16 til 5-19 oppheves

§ 5-24 første ledd skal lyde:

Et medlem gis stønad til nødvendige utgifter til helsetjenester i utlandet etter reglene i denne paragrafen. Utgiftene dekkes etter bestemmelsene i dette kapitlet, likevel slik at trygden også dekker reise- og oppholdsutgifter ved undersøkelse og behandling samt tilsvarende utgifter for behandlingspersonell som på grunn av pasientens helsetilstand må reise til medlemmet. For øvrig gjelder følgende særregler:

e) Utgiftene dekkes etter særskilte satser.

f) Utgiftene til ambulansetransport dekkes fullt ut.

g) Utgiftene til sykehusopphold dekkes med opptil et beløp som fastsettes av Stortinget.

V

Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser

1. Loven trer i kraft 1. januar 2004.

2. Tjenestemannsloven § 13 nr. 2 til 6 om fortrinnsrett til annen statsstilling og ventelønn skal ved overføringen av tjenestemenn fra trygdeetaten til den statlige spesialisthelsetjenesten fortsatt gjelde for disse arbeidstakere som blir sagt opp på grunn av forhold som nevnt i tjenestemannsloven § 13 nr. 1 bokstavene a, b og c. Fortrinnsrett til annen statsstilling og ventelønn etter første punktum opphører tre år etter overføring til foretak. Første og annet punktum gjør ingen innskrenkninger i rettighetene arbeidstakeren har etter arbeidsmiljøloven §§ 60 nr. 2 og 67.