Proposisjonen inneholder forslag til ny konsesjonslov ved erverv
av fast eiendom. En foreslår at gjeldende lov av 31. mai
1974 nr. 19 oppheves, og at den nye loven erstatter denne. I tillegg
til dette inneholder proposisjonen forslag om opphevelse av kravet
i jordloven og skogbruksloven til jord- og skogbruksfaglig kompetanse
i kommunene, samt noen bestemmelser i skogbruksloven som gjelder kommuneskog.
Departementets høringsnotat er inntatt som vedlegg til
proposisjonen.
I ny lov om konsesjon ved erverv av fast eiendom foreslår
departementet:
1. at hensynet til miljøet og
fremtidige generasjoners behov skal gå fram av formålsbestemmelsen.
2. at erverv av ubebygde enkelttomter til bolig- eller fritidshus
kan skje uten konsesjon dersom tomta enten ligger i område
som i kommuneplan, reguleringsplan eller bebyggelsesplan etter plan-
og bygningsloven er utlagt til byggeområde, og hvor tomteinndelingen
er foretatt eller godkjent av bygningsmyndighetene, eller dersom
tomta ikke er større enn 2 dekar. Departementet foreslår
at konsesjonsfriheten ved slike erverv skal være betinget
av at tomta bebygges innen 5 år. Betingelsen i dagens lov
om at erververen og hans nærmeste familie ikke kan eie
tomt fra før, faller bort i forslag til ny lov.
3. at erverv av andre ubebygde eiendommer kan skje uten
konsesjon dersom eiendommen ligger i område som i reguleringsplan
er regulert til annet enn landbruksområde, eller den ligger
i område som i kommuneplanen er lagt ut til byggeområde.
Departementet foreslår at konsesjonsfriheten ved slike
erverv skal være betinget av at erververen ikke foretar
bruksendring i strid med plan.
4. at erverv av bebygd eiendom ikke større enn
100 dekar kan skje uten konsesjon dersom ikke mer enn 20 dekar av
eiendommen er fulldyrket. Departementet foreslår at konsesjonsfriheten
ved slike erverv skal være betinget av at erververen ikke
foretar bruksendring i strid med eventuell reguleringsplan. Det
samme gjelder hvor eiendommen i kommuneplanens arealdel er lagt
ut til byggeområde, eller til landbruks-, natur og friluftsområde.
5. at den lovbestemte boplikten ved nær slekts
erverv endres tilsvarende forslaget til ny arealgrense i forslag
4.
6. at erverv av aksjer og parter i selskap med begrenset
ansvar kan skje uten konsesjon.
7. at utenlandsboende kan erverve eiendom til fritidsformål
uten konsesjon.
8. at bestemmelsen i gjeldende konsesjonslov om alminnelige
forhold som taler mot konsesjon ikke videreføres i ny lov
(gjeldende konsesjonslov § 7, den såkalte
"spekulasjonsbestemmelsen").
9. at det lovfestes nærmere kriterier for skjønnsutøvelsen
ved avgjørelsen av saker som gjelder landbrukseiendom.
Departementet foreslår å innarbeide momenter fra
jordlovens formålsbestemmelse, lovfeste gjeldende praksis
som innebærer at det kan legges vekt på at sameie
i landbrukseiendom som hovedregel er en uheldig eierform, samt lovfeste
at det kan gis konsesjon til selskaper med begrenset ansvar.
10. at priskontrollen oppheves for alt annet enn landbruk.
Når det gjelder erverv av eiendom som er eller har vært
brukt som helårsbolig, og som i henhold til lokale forskrifter
faller inn under dagens regler om nedsatt konsesjonsgrense, foreslås:
1. at reglene om nedsatt konsesjonsgrense
beholdes i den nye loven, og at de får anvendelse med de nye
arealgrensene som går fram av forslag nr. 4 ovenfor.
2. at nære slektninger og besvogrede av overdrageren
kan overta uten konsesjon dersom noen av dem som omfattes av slektskapsunntaket
i lovutkastet § 5 første ledd nr. 1 har
eid eiendommen i minst 5 år. Betingelsen gjelder ikke dersom
eieren dør før tidsfristen er ute.
3. at hus under oppføring, og hus som enda ikke
er tatt i bruk til helårsbolig, ikke kan overtas uten konsesjon
dersom eiendommen er regulert til boligformål.
4. at det overlates til kommunene selv å velge
om punkt 3 skal få anvendelse i deres kommune.
5. at det innføres en frist for tilflytting til
slik eiendom.
6. at innholdet i bosettingskravet skal tilsvare innholdet
i den lovbestemte boplikten i saker som gjelder landbrukseiendom.
Departementet foreslår imidlertid at bosettingskravet ikke
skal være personlig for erververen.
7. at det lovfestes en rekke kriterier som gjennom praksis
er relevante ved avgjørelsen av om konsesjon skal gis eller
ikke.
I St.meld. nr. 43 (1992-1993) Om praktiseringen av jord- og konsesjonslovgivningen
og i Ot.prp. nr. 72 (1993-1994) Om ny jordlov, foreslo departementet
at landbrukslovgivningen skulle gjennomgås med sikte på en
oppdatering. Departementet foreslo da at en skulle gjennomgå jordloven,
konsesjonsloven og jordleieproblematikken.
I St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon,
ble det så redegjort for en rekke forslag til endringer
i konsesjonsloven. Ved lovendring 4. mai 2001 ble noen
av disse endringene gjennomført. I Ot.prp. nr. 33 (2000-2001)
som lå til grunn for Stortingets behandling, forutsatte
en imidlertid at det måtte foretas en generell gjennomgang
av loven i ettertid, med sikte på å fremme en
proposisjon om endringene i løpet av våren 2003.
Næringslovutvalget var et fast regjeringsoppnevnt utvalg.
Utvalget hadde som mandat å ta stilling til spørsmål
av betydning for små og mellomstore bedrifter. I januar
1995 fremmet utvalget forslag til endringer i konsesjonsloven. Forslagene
er, i den grad de fortsatt er aktuelle, omtalt i tilknytning til
de enkelte forslag i denne proposisjonen.
Gjennom EØS-avtalen har Norge forpliktet seg til fri
bevegelse av varer, tjenester, personer og kapital innen avtaleområdet.
Omsetning av fast eiendom faller inn under traktatens bestemmelser
om fri bevegelse av kapital. Avtalen har etter dette betydning for det
offentliges kontroll med omsetning av eiendommer og rettigheter.
Verken regelverk eller praksis kan innrettes slik at de direkte
eller indirekte forskjellsbehandler nordmenn og andre EØS-borgere
med hensyn til å sikre seg eiendomsrett eller bruk av arealene. Reglene
må dessuten utformes slik at reguleringen ikke blir mer
omfattende enn det som er nødvendig for å nå de
nasjonale målene.
Det er en jevn nedgang i antall aktive driftsenheter i landbruket,
mens antall landbrukseiendommer er stabilt. Som følge av
dette har et økende antall eiendommer først og
fremst funksjon som bosted og livsmiljø i arbeid
og fritid. Det er viktig at ressursgrunnlaget på bygdene
i større grad blir utnyttet til ulik næringsutvikling
og til bosetting; også for borgere uten direkte tilknytning
til primærnæringene. En ser det bl.a. som ønskelig
at flest mulig gis adgang til å skaffe seg fast eiendom.
Regjeringen ønsker på denne bakgrunn en utvidet
og mer aktiv nærings- og bosettingspolitikk for disse eiendommene.
Det er en økende etterspørsel etter mindre landbrukseiendommer, og
regjeringen ønsker en friere omsetning av disse. Det er
derfor nedfelt i Sem-erklæringen at konsesjonsgrensen skal
heves til 20 dekar fulldyrket mark og 80 dekar annet areal.
Behovet for regler som regulerer eier- og bruksforhold må ses
i lys av de endringene som er skjedd i samfunnet når det
gjelder styring av arealbruk etter andre lovregler, f.eks. gjennom
regler etter plan- og bygningsloven. Etablert praksis som det er ønskelig å holde
fast ved, bør i større grad enn i dag omtales
i lovteksten.
Landbruksdepartementet vil peke på at det ved revisjon
av konsesjonsloven også må legges vekt på effektivitet.
Regler som ikke gir ønsket samfunnsgevinst bør
oppheves eller endres på en slik måte at de bedre
kan bidra til en arealbruk som er gagnlig for samfunnet. I en framtidig
konsesjonslov bør det som nå være hjemmel
for å gi forskrifter hvor det kan gjøres unntak
fra hovedreglene, men det bør for øvrig tilstrebes
at sentrale unntaksbestemmelser i gjeldende forskrifter innarbeides
i loven. Administrasjonen av konsesjonssystemet må knyttes
til effektive, enkle kontrollrutiner hvor en tar hensyn til hvilke
virkninger dette har for offentlig økonomi og administrasjon og
for avtalepartene i en eiendomshandel.
Landbruksdepartementets vurdering av endringsbehovet har samlet
sett ført til at en ser behov for å utarbeide
en ny konsesjonslov til erstatning for lov 31. mai 1974
nr. 19 om konsesjon ved erverv av fast eiendom. Forslagene fører
til at den nye loven i hovedsak vil få praktisk betydning
ved erverv av ubebygde landbruksarealer og større bebygde
landbrukseiendommer.
Basert på de premissene som er omtalt ovenfor, formet
departementet ut et høringsnotat der en redegjorde for
lovforslaget. Notatet ble sendt ut på høring 15. mai
2002. Høringsfristen gikk ut 2. september 2002.
Innen 13. november hadde departementet mottatt 211 uttalelser.
Uttalelsene kom fra 9 departementer, 9 fylkesmenn, 13 fylkeslandbruksstyrer,
2 fylkesting, 159 kommuner og 19 "andre". Mange av høringsinstansene
har gitt grundige og svært omfattende kommentarer til høringsnotatet.
Høringsinstansene har i hovedsak svart direkte på de
spørsmål og forslag som ble fremsatt, og hovedtyngden
av dem har sluttet seg til de fleste forslagene. Dette gjelder bl.a.
at formålsbestemmelsen beholdes omtrent som i dag, at konsesjonspliktens
omfang reduseres for arealer som ikke kan karakteriseres som landbruksarealer,
og at loven stiller som vilkår for konsesjonsfrihet at
søkers formål ikke er i strid med plan etter plan-
og bygningsloven. Et stort flertall bekrefter at det er behov for å lovfeste
de skjønnsmomentene som ble nevnt i høringsnotatet,
og for å styrke rekkevidden av reglene om nedsatt konsesjonsgrense. Det
er imidlertid stor uenighet mellom høringsinstansene i
forhold til forslag nr. 2 og 5. Det konkrete innholdet i høringsinstansenes
innspill er omtalt fortløpende i proposisjonen i tilknytning
til departementets behandling av de enkelte forslagene.
I høringsnotatet foreslo Landbruksdepartementet at det
sentrale målet for loven, som i gjeldende lov, skal være å sikre
et effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer og slike eier-
og bruksforhold som er mest gagnlige for samfunnet. Formålene
innebærer at lovens virkemidler kan nyttes både
for å styre eierforhold og bruk av arealet.
Departementet foreslo likevel enkelte endringer. En pekte på at
hensynet til miljøet er fremhevet i St.prp. nr. 8 (1992-1993)
Landbruk i utvikling som en viktig del av landbrukspolitikken, og
at hensynet burde synliggjøres i formålsparagrafen
på samme måte som i jordloven. Videre ga departementet
uttrykk for at det ikke er behov for den uttrykkelige opplistingen
av ulike landbruksnæringer som finnes i gjeldende formålsbestemmelse.
Jordressursen er grunnleggende for all biologisk produksjon og
mangfold, og Norge har knapphet på arealer som kan brukes
til jordbruksproduksjon. Det må legges til grunn et langsiktig
føre-var-perspektiv ved forvaltningen av jordsmonnet som
ressurs. Dette kan sikre framtidige generasjoners tilgang på mat. Langsiktig
bevaring av jordressursene er derfor en del av den nasjonale miljøvernpolitikken.
Grunnloven § 110 b pålegger statlige
myndigheter å ta hensyn til miljøet. Ved bruk
og vern av arealer må en forholde seg til samfunnsnytte
sett i et langsiktig tidsperspektiv. Etter departementets syn bør
både hensynet til miljøet, herunder jordvernet,
og til fremtidige generasjoner, reflekteres i ordlyden i konsesjonslovens
formålsbestemmelse på en måte som er forenlig
med den betydning disse hensynene har for arealbruken i dagens samfunn.
Begge hensynene bør innarbeides tydelig i lovgivningen,
noe de fleste høringsuttalelsene slutter seg til.
Det er fastsatt i gjeldende konsesjonslov § 2
at erverv av fast eiendom utløser konsesjonsplikt med mindre
det er gjort unntak fra plikten i loven, eller i medhold av den.
Konsesjonspliktens omfang bør avspeile samfunnets behov
for og ønske om å kontrollere omsetningen av fast
eiendom. Dersom det er enighet om at kontrollbehovet er redusert
for enkelte arealgrupper, står en overfor et valg mellom
helt å unnta slike erverv fra konsesjonsplikt eller etablere en
eller annen mellomform hvor kontrollen delvis er i behold.
Departementet mener det er grunnlag for å utvide konsesjonsfriheten.
Spørsmålet om utformingen av reglene i form av
positiv eller negativ avgrensing av hva som skal utløse
konsesjonsplikt, er et hensiktsmessighetsspørsmål,
og må bl.a. ses i sammenheng med hvilke endringer et slikt
systemskifte fører til på kontrollsiden.
Etter departementets vurdering er forslagene til endringer i
konsesjonspliktens omfang så omfattende at det kan være
lettere enn tidligere å "speilvende" lovens ordlyd. Med
dette som bakgrunn antar Landbruksdepartementet at en positiv avgrensning
kan knyttes til arealtyper, eventuelt kombinert med arealets størrelse.
Departementet mener imidlertid at det ikke er ønskelig å speilvende
kriteriene knyttet til erververens stilling. En slutter seg på dette
punktet til Justisdepartementets syn som er referert i proposisjonen.
Myndigheten til å avgjøre konsesjonsspørsmålene
foreslås, som i loven fra 1974, lagt til Kongen. Hensynet
til en planmessig konsesjonspolitikk og til en konsekvent og enhetlig
praktisering av loven har betydning for hvem som i praksis bør
utøve denne myndigheten. I St.meld. nr. 19 (2001-2002)
Nye oppgaver for lokaldemokratiet - regionalt og lokalt nivå, er
det lagt til grunn at avgjørelsesmyndigheten skal delegeres
til kommunene. En ønsket å legge til rette for
at kommunen i større grad enn før kan bli en landbrukspolitisk
aktør hvor mer myndighet og ansvar ville kunne gi større
nærhet til borgerne og brukerne slik at den enkelte næringsutøver
også fikk større mulighet og anledning til å påvirke
egen utvikling.
Visse disposisjoner er etter gjeldende konsesjonsloven § 3
likestilt med erverv, og rettighetshaveren må søke
konsesjon ved stiftelse eller overdragelse av slik rett, herunder
nærmere angitte rettigheter som gjelder eiendom som ligger
i strøk som i reguleringsplan etter plan- og bygningsloven
er avsatt til fornyelsesområde. Departementet ba om høringsinstansenes
syn på om det fortsatt er behov for slike regler i konsesjonsloven,
eventuelt om virkemidlene i plan- og bygningsloven dekker behovet
for regulering på dette området. I lovutkastet
som ble sendt ut på høring var bestemmelsene sløyfet.
Departementet mottok samlet 52 innspill knyttet til spørsmålet
om å oppheve den utvidede konsesjonsplikten i fornyelsesområder.
En har ikke mottatt innspill som gjelder andre deler av bestemmelsen.
8 av de 42 kommunene som har uttalt seg, mener at det er behov
for bestemmelsene om utvidet konsesjonsplikt i saneringsstrøk.
Formålet med den utvidede konsesjonsplikten var å legge
til rette for at kommunen skulle ha anledning til å gripe
inn med bruk av forkjøpsrett. Bestemmelsen som regulerer
fornyelse av boligområder er nå tatt inn i plan-
og bygningsloven. Kommunens forkjøpsrett etter konsesjonsloven ble
opphevet i 2001. Koblingen til reguleringsplanen gir imidlertid
mulighet for vilkår/avslag i de tilfeller erververen/rettighetshaver
skal nytte eiendommen i strid med plan. Denne koblingen er ikke
avhengig av en egen bestemmelse om utvidet konsesjonsplikt i saneringsområder,
og koblingen er beholdt i forslaget til ny konsesjonslov. Endringene
innebærer etter departementets syn at bestemmelsene i gjeldende
konsesjonsloven §§ 3 og 5 har mistet
sin praktiske betydning.
Forskriftshjemlene i gjeldende lov gir rom for å fastsette
nærmere regler om hvilke rettigheter som medfører
konsesjonsplikt. Etter departementets vurdering dekker hjemmelen
i § 2 behovet for forskriftshjemler om konsesjonsplikt.
Forskriftshjemmelen i gjeldende lov § 3 første
ledd kan følgelig sløyfes i ny lov.
Utgangspunktet i konsesjonsloven § 2 er, som nevnt,
at erverv av fast eiendom utløser konsesjonsplikt med mindre
det er gjort unntak fra plikten i loven selv, eller i medhold av
den. En sentral gruppe unntak bygger på objektive kriterier
ved den eiendommen som omsettes, for eksempel eiendommens størrelse
eller reguleringsstatus.
Gjeldende konsesjonsloven § 5 første
ledd nr. 1 innebærer at erverv av ubebygd enkelttomt til
bolig- eller fritidsformål i hovedsak skjer uten konsesjonsbehandling.
Erverv av ubebygde arealer som ikke kan karakteriseres som enkelttomter
medfører i hovedsak konsesjonsbehandling. I gjeldende konsesjonslov
er det imidlertid gjort unntak fra konsesjonsplikten ved visse erverv
fra kommuner eller kommunale tomteselskap. Kommuner og fylkeskommuner
er dessuten etter konsesjonsloven § 6 første
ledd nr. 4 gitt unntak fra konsesjonsplikten ved visse erverv. Ut
over dette er det i forskrift fastsatt unntak basert på reguleringsstatus
og arealstørrelse.
Konsesjonsloven § 5 første ledd nr.
2 gjelder unntak for bebygd eiendom. Bestemmelsen ble endret 4. mai
2001. Endringen trådte først i kraft 1. september
2001, og gjaldt erverv av alle typer eiendommer; for eksempel bolig-,
fritids-, nærings- og landbrukseiendom. Hovedinnholdet
i endringen var at arealgrensen ved erverv av bebygd eiendom ble hevet
fra 5 til 20 dekar. I de nye reglene er det bl.a. en forutsetning
for konsesjonsfriheten at erververen ikke skal foreta bruksendring
i strid med planen. Det er videre en forutsetning at jordbruksarealet
på eiendommen holdes i hevd, jf. påbudet i jordloven § 8. Reglene
har ikke vært i funksjon i så lang tid at det
er mulig å si noe om de erfaringene som er gjort etter
at de ble innført.
I høringsnotatet ga departementet uttrykk for at konsesjonspliktens
omfang bør avspeile samfunnets behov for, og ønske
om, å kontrollere omsetningen av fast eiendom. Departementet
mente det er grunnlag for å utvide konsesjonsfriheten både
ved erverv av ubebygd og bebygd eiendom.
Samfunnsinteressene som begrunner konsesjonsbehandling ved erverv
av tomter er flere. Et hensyn er å sikre en samfunnsgagnlig
fordeling av tomter til bolig- og fritidsformål. Et annet
hensyn knytter seg til kommunenes interesse av at tomtene bygges
ut i en takt som svarer til de planer og grunnlagsinvesteringer
som kommunene legger til grunn for utviklingen i lokalsamfunnet.
Et tredje hensyn er knyttet til vern av arealer til andre formål
slik som landbruksdrift og friluftsliv. Det er et mål at
reglene om konsesjonsplikt ved erverv av enkelttomter skal balansere alle
disse hensynene på en måte som ivaretar samfunnets
behov. Et stort flertall av høringsinstansene slutter seg
til at konsesjonsfriheten ved erverv av enkelttomter til bolig-
eller fritidshus utvides til å gjelde uavhengig av hvor
mange tomter familien eier fra før. Departementet foreslår
i tråd med dette at det foretas en slik endring. Endringen
bør gjelde uavhengig av reguleringsstatus. I forhold til
gjeldende regler innebærer forslaget at konsesjonsbehandlingen
av erverv av tomt nummer to faller bort.
Høringsinstansene bekrefter at det er en risiko for at
mange tomter kan bli liggende ubrukte i lang tid. Skal fortetting
være mulig i praksis, må kommunene sikres mulighet
til å kreve utbygging av tomter. Etter departementets oppfatning
bør disse hensynene i et langsiktig perspektiv gis så stor
vekt at det bør oppstilles som et vilkår for konsesjonsfrihet
at tomta skal bebygges innen en bestemt tidsfrist. Departementet er
imidlertid enig med Den norske advokatforening i at innholdet i
en byggefrist bør klarlegges gjennom forarbeider og rundskriv.
For at den lovbestemte fristen ikke skal bli for tyngende, bør
den være så romslig at det blir mulig å bebygge
den innen utløpet av fristen. 5 år anses å være
romslig nok til at dette lar seg gjennomføre.
Departementet foreslår videre at arealgrensen på 2
dekar i gjeldende lov beholdes i den nye loven.
I takt med utviklingen av plansystemet og kommunenes oppfølging
av denne utviklingen, er konsesjonslovens virkemidler i dag mindre
aktuelle for styring av arealbruken enn i 1974. Flertallet av høringsinstansenes
syn på spørsmålet om en kobling mellom plan
og konsesjon, bekrefter dette. Opprettholdes konsesjonsplikten utelukkende
for å styre arealbruk i snever forstand, foretas det en
dobbeltkontroll som må anses som unødvendig. Innenfor
områder som er regulert eller lagt ut i plan kan konsesjonsbehandling likevel
ha selvstendig betydning dersom det er behov for å vurdere
det framtidige eierforholdet, eller framtvinge gjennomføring
av eksisterende planer. Spørsmålet om plan er
egnet til å erstatte konsesjonsbehandling avhenger av hvilken
plantype arealet omfattes av, og av hvor viktig det er å styre
arealbruk og eierforhold som ikke er regulert gjennom planen. Når det
gjelder vurderingen av eierforhold, herunder ønsket i gjeldende
lov om å unngå oppsamling av fast eiendom, uheldig
kapitalplassering mv., mener departementet at det bør vises
nøkternhet mht. hva en kan oppnå med gjeldende
konsesjonsregler. En ser heller ikke grunnlag for å opprettholde
konsesjonsplikt alene for å sikre at bare profesjonelle
utbyggere skal få hånd om tomtearealer. Med dette
som bakgrunn, mener Landbruksdepartementet at plan ved omsetning
av visse typer ubebygd areal (ikke landbruksareal), kan være
egnet til å erstatte konsesjonsbehandling.
Etter departementets mening er det ikke behov for noen arealgrense
for konsesjonsfrihet for eiendom som omfattes av reguleringsplan
eller kommuneplan. En arealgrense vil være tilfeldig valgt;
den forteller i liten grad om behovet for kontroll er større eller
mindre. Konsesjonsfriheten bør etter dette utvides til å gjelde
erverv av ubebygde arealer som ligger i område som i reguleringsplan
er regulert til annet enn landbruksområde, eller i område
som i kommuneplanen er lagt ut til byggeområde. Landbruksdepartementet
mener, i motsetning til det Miljøverndepartementet gir
uttrykk for i sin høringsuttalelse, at det er ønskelig å oppstille
som tilleggsvilkår at eiendommen ikke skal nyttes i strid
med planen. Dette kan bidra til å redusere faren for rene
spekulasjonsoppkjøp, og gir dessuten konsesjonsmyndighetene effektive
sanksjonsmuligheter som skal sikre at eiendommen ikke tas i bruk
til nye formål som ikke passer inn i planverket. Departementet
foreslår etter dette konsesjonsfrihet ved erverv av ubebygde
eiendommer (som verken er tomter eller landbruksarealer) hvor arealene
ligger i område som i reguleringsplan er regulert til byggeområde,
eller som ligger i område som i kommuneplanen er lagt ut
til byggeområde. Konsesjonsfriheten er betinget av at erververen
ikke foretar bruksendring i strid med planen. Dersom forslaget vedtas,
vil en betydelig andel av de ca. 500-600 konsesjonssakene kommunene
avgjør i dag unntas fra konsesjonsbehandling. Dette fører
til sparte administrative kostnader for kommunene.
Ved erverv av ubebygd landbrukseiendom taler bl.a. hensynet i
jordloven § 1 om driftsmessig gode løsninger
for at det foretas en konsesjonsbehandling selv om arealet i henhold
til reguleringsplan er regulert til landbruk. Eventuell konsesjonsfrihet
bør etter dette ikke omfatte ubebygde landbruksarealer.
Høringsinstansene har heller ikke kommet med merknader
som tilsier at slike arealer bør kunne erverves uten konsesjon.
Forslagene til endring i konsesjonspliktens omfang bygger på et
utgangspunkt om at reglene ikke bør være strengere
enn det som er nødvendig. Hovedsynspunktet er at en bør
legge til rette for økt frihet der dette er mulig. Sem-erklæringen
bygger på at en ikke gikk langt nok mht. å heve
arealgrensen for landbrukseiendommer gjennom endringen 4. mai 2001.
Forslaget må sees som et ønske om å styrke
bosettingen i distriktene, og oppnå regelforenklinger som
kan lette borgernes hverdag, og redusere myndighetenes arbeidsomfang.
Der bosettingshensynet gjør seg gjeldende har kommunene
etter gjeldende regler mulighet til å innføre
nedsatt konsesjonsgrense for å hindre at helårsboliger
blir brukt til fritidsboliger. I forslaget til ny lov mener departementet
at denne muligheten bør beholdes og regelverket styrkes.
Flere høringsinstanser peker på at forslaget
til endring fører til at små landbrukseiendommer
tas ut av rasjonaliseringsmarkedet. Departementet er enig i at relativt
små bruk med svake bygningsressurser kan være
aktuelle rasjonaliseringsobjekter. Det er en risiko for at slike
eiendommer under den nye arealgrensen kan bli mindre aktuelle i
markedet for tilleggsjord fordi prisen blir for høy. Dette
gjelder trolig særlig i tettstedsnære strøk.
De samfunnsmessige følgene av dette må imidlertid
vurderes i lys av hvilken betydning eiendommene har som rasjonaliseringsobjekt.
Kostnadene ved konsesjonskontroll må stå i rimelig
forhold til de samfunnmessige fordelene som kan oppnås
gjennom slik kontroll.
To høringsinstanser, Direktoratet for naturforvaltning
og Friluftsrådenes Landsforbund, har påpekt at
en heving av arealgrensen vil redusere mulighetene for å sikre
allmennheten tilgang til friarealer, særlig i strandsonen
på Østlandet og Sørlandet. Etter Landbruksdepartementets
syn er gevinstene ved å sette vilkår, eventuelt
avslå konsesjon på eiendommer med totalareal mellom
20 og 100 dekar hvor ikke mer enn 20 dekar kan være fulldyrket,
ikke av et slikt omfang at konsesjonsplikten bør opprettholdes.
Plan- og bygningsloven gir hjemmel for at kommunen kan regulere
arealet til friluftsformål dersom allmennheten har behov
for dette. Kommunen kan deretter ekspropriere arealet
eller eiendommen, jf. samme lov § 35. Ordningen
gir det offentlige mulighet for å tilegne seg de arealer
det her er snakk om uten at en tar i bruk reglene i konsesjonsloven.
Forslaget til endring vil dessuten føre til en betydelig
regelforenkling i konsesjonsloven.
En arealgrense koblet til fulldyrka mark kan føre til
at enkelte grunneiere vanhevder jorda slik at det ikke oppstår
konsesjonsplikt. Kommunen har her et ansvar for å følge
opp og pålegge tiltak som kan hindre vanhevd, jf. jordloven § 8.
Sett på denne bakgrunn mener departementet at de reelle
mulighetene for slik "omgåelse" av konsesjonsplikten vil
få et begrenset omfang.
Dokument 8-forslaget fra stortingsrepresentantene Hedstrøm
og Solholm om å unnta erverv av rene skogeiendommer fra
konsesjonsplikten har ikke vært drøftet i høringsrunden,
og det er heller ikke reist av høringsinstansene. Noen
høringsinstanser, bl.a. NORSKOG, mener imidlertid at priskontrollen
og boplikten bør oppheves. Etter departementets vurdering
vil det imidlertid også være uheldig dersom en skal
operere med to ulike forvaltningsregimer for erverv av skog, dvs.
at rene skogeiendommer erverves uten konsesjon (og uten boplikt
eller priskontroll), mens det oppstår konsesjonsplikt ved
erverv av skog som ligger til en eiendom med jordbruksareal.
Regjeringen har foretatt en omlegging av virkemidlene i skogpolitikken.
Omleggingen medfører bl.a. at skogeierne i større
grad får ansvar for å opprettholde de langsiktige
avvirkningsmulighetene i skogen. Skogeierne bør tilsvarende
gis større handlefrihet ved avgjørelsen av til
hvilken pris han eller hun skal kjøpe skog for. Gjennom
justeringene som er beskrevet ovenfor er det ikke etablert konsesjonsfrihet ved
erverv av rene skogeiendommer, men intensjonene i Dokument nr. 8:7
(2002-2003) om en større handlefrihet er langt på vei
imøtekommet.
Gjeldende konsesjonslov inneholder en rekke unntak fra konsesjonsplikt
basert på erververens stilling. I høringsnotatet
ble det ikke fremmet forslag til endringer i gjeldende lov. Det
ble imidlertid påpekt at grensen for bo- og driveplikt
bør ses i sammenheng med forslaget til ny arealgrense ved
erverv av bebygd eiendom.
Forslaget til ny arealgrense ved erverv av bebygd eiendom, jf.
lovutkastet § 4 nr. 4, gjelder erverv som foretas
av alle erververe uavhengig av om de er nære slektninger
eller ikke. Dette innebærer at nære slektninger
kan overta bebygd landbrukseiendom inntil den nye arealgrensen uten
at det oppstår konsesjonsplikt eller bo- og driveplikt.
Lovutkastet angir mao. ikke strengere regler for boplikt ved overdragelser innen
familie enn ved salg til utenforstående.
Ved erverv av bebygd eiendom vil arealgrensen for den lovbestemte
bo- og driveplikten for nære slektninger ut fra forslagene
som er inntatt i lovutkastet bli litt forskjellig fra arealgrensen
for odlingsjord, jf. odelsloven § 2. Arealgrensen
i lovutkastet til ny konsesjonslov er knyttet til 20 dekar fulldyrka
mark, mens kravet til odlingsjord etter odelsloven bygger på 20
dekar jordbruksareal. Dette innebærer at det blir en annen
arealgrense for den lovbestemte bo- og driveplikten for odelsberettigede,
jf. odelsloven § 27 enn lovbestemt bo- og driveplikt
for den som kan erverve konsesjonsfritt med hjemmel i lovutkastet § 4 første
ledd nr. 4. I denne forbindelse kommer også hensynet til
de øvrige odelsberettigede inn. Departementet mener imidlertid
at ulempene for de odelsberettigede kan avdempes gjennom praksis
i saker som gjelder søknad om dispensasjon fra bo- og driveplikt.
Gjeldende konsesjonsloven § 5a er et unntak
fra konsesjonsfriheten etter gjeldende konsesjonsloven § 5
første ledd nr. 1 og 2 dersom erververen er utenlandsboende
og eiendommen skal nyttes til fritidsformål. Bestemmelsen
får anvendelse både ved erverv av bebygd og ubebygd
eiendom. Bestemmelsen ble innført i forbindelse med inngåelsen
av EØS-avtalen.
I høringsnotatet foreslo departementet at særregelen
i konsesjonsloven § 5a om utenlandsboendes plikt
til å søke konsesjon, skulle oppheves. Svært
få fritidseiendommer er blitt overdratt til utenlandsboende,
og i de tilfeller der utenlandsboende erverver fritidseiendom er
svært få søknader avslått. Bestemmelsen
har trolig hatt liten betydning for innenlandsboendes muligheter
for å sikre seg fritidseiendom, og har heller ikke innvirket
i særlig grad på prisnivået på slike
eiendommer. Et stort flertall av høringsinstansene støtter
forslaget til oppheving av gjeldende bestemmelse om konsesjon ved
utenlandsboendes erverv av fritidseiendom. Opphevelse fører
til at utenlandsboende likestilles med innenlandsboende også ved
erverv av fritidseiendom.
Gjeldende konsesjonsloven § 4 fastsetter konsesjonsplikt
ved visse aksjeerverv og ved omsetning av parter i andre selskap
med begrenset ansvar. Bestemmelsens funksjon var opprinnelig å hindre
omgåelser av konsesjonsplikten ved at eiendommen reelt
sett skifter eier uten at det skjer en formell eiendomsoverdragelse.
I høringsnotatet foreslo Landbruksdepartementet opphevelse
av bestemmelsen om konsesjonsplikt ved erverv av aksjer, jf. konsesjonsloven § 4,
da man var usikker på hvor stor samfunnsgevinsten ved konsesjonsbehandling
er. Behovet for konsesjonsplikt ved erverv av aksjer er redusert
fordi selskapet selv må ha konsesjon ved kjøp
av eiendommen. I den forbindelse kan og bør det stilles konsesjonsvilkår
som mer direkte gir den styring av arealbruk og eierforhold som
er ønskelig, noe som også kan gjøres
med sikte på fremtidige overtakelser.
Opphevelse av gjeldende bestemmelse om konsesjon ved aksjeerverv
fører til at landbrukseiendommer eid av aksjeselskaper
reelt sett kan skifte eiere uten at dette konsesjonsbehandles. Opphevelse
vil også føre til at det ikke lenger kan gripes
inn med hjemmel i konsesjonsloven dersom det omsettes aksjeposter
i store selskaper som eier landbrukseiendom. Departementet antar
at noen av eiendommene dette gjelder kan være av en betydelig
størrelse. Statistikken som er beskrevet i proposisjonen
gir imidlertid indikasjoner på at det er relativt få eiendommer der
bestemmelsen har en reell betydning.