Til Odelstinget
Proposisjonen inneholder forslag til ny konsesjonslov ved erverv
av fast eiendom. En foreslår at gjeldende lov av 31. mai
1974 nr. 19 oppheves, og at den nye loven erstatter denne. I tillegg
til dette inneholder proposisjonen forslag om opphevelse av kravet
i jordloven og skogbruksloven til jord- og skogbruksfaglig kompetanse
i kommunene, samt noen bestemmelser i skogbruksloven som gjelder kommuneskog.
Departementets høringsnotat er inntatt som vedlegg til
proposisjonen.
I ny lov om konsesjon ved erverv av fast eiendom foreslår
departementet:
1. at hensynet til miljøet og
fremtidige generasjoners behov skal gå fram av formålsbestemmelsen.
2. at erverv av ubebygde enkelttomter til bolig- eller fritidshus
kan skje uten konsesjon dersom tomta enten ligger i område
som i kommuneplan, reguleringsplan eller bebyggelsesplan etter plan-
og bygningsloven er utlagt til byggeområde, og hvor tomteinndelingen
er foretatt eller godkjent av bygningsmyndighetene, eller dersom
tomta ikke er større enn 2 dekar. Departementet foreslår
at konsesjonsfriheten ved slike erverv skal være betinget
av at tomta bebygges innen 5 år. Betingelsen i dagens lov
om at erververen og hans nærmeste familie ikke kan eie
tomt fra før, faller bort i forslag til ny lov.
3. at erverv av andre ubebygde eiendommer kan skje uten
konsesjon dersom eiendommen ligger i område som i reguleringsplan
er regulert til annet enn landbruksområde, eller den ligger
i område som i kommuneplanen er lagt ut til byggeområde.
Departementet foreslår at konsesjonsfriheten ved slike
erverv skal være betinget av at erververen ikke foretar
bruksendring i strid med plan.
4. at erverv av bebygd eiendom ikke større enn
100 dekar kan skje uten konsesjon dersom ikke mer enn 20 dekar av
eiendommen er fulldyrket. Departementet foreslår at konsesjonsfriheten
ved slike erverv skal være betinget av at erververen ikke
foretar bruksendring i strid med eventuell reguleringsplan. Det
samme gjelder hvor eiendommen i kommuneplanens arealdel er lagt
ut til byggeområde, eller til landbruks-, natur og friluftsområde.
5. at den lovbestemte boplikten ved nær slekts
erverv endres tilsvarende forslaget til ny arealgrense i forslag
4.
6. at erverv av aksjer og parter i selskap med begrenset
ansvar kan skje uten konsesjon.
7. at utenlandsboende kan erverve eiendom til fritidsformål
uten konsesjon.
8. at bestemmelsen i gjeldende konsesjonslov om alminnelige
forhold som taler mot konsesjon ikke videreføres i ny lov
(gjeldende konsesjonslov § 7, den såkalte
"spekulasjonsbestemmelsen").
9. at det lovfestes nærmere kriterier for skjønnsutøvelsen
ved avgjørelsen av saker som gjelder landbrukseiendom.
Departementet foreslår å innarbeide momenter fra
jordlovens formålsbestemmelse, lovfeste gjeldende praksis
som innebærer at det kan legges vekt på at sameie
i landbrukseiendom som hovedregel er en uheldig eierform, samt lovfeste
at det kan gis konsesjon til selskaper med begrenset ansvar.
10. at priskontrollen oppheves for alt annet enn landbruk.
Når det gjelder erverv av eiendom som er eller har vært
brukt som helårsbolig, og som i henhold til lokale forskrifter
faller inn under dagens regler om nedsatt konsesjonsgrense, foreslås:
1. at reglene om nedsatt konsesjonsgrense
beholdes i den nye loven, og at de får anvendelse med de nye
arealgrensene som går fram av forslag nr. 4 ovenfor.
2. at nære slektninger og besvogrede av overdrageren
kan overta uten konsesjon dersom noen av dem som omfattes av slektskapsunntaket
i lovutkastet § 5 første ledd nr. 1 har
eid eiendommen i minst 5 år. Betingelsen gjelder ikke dersom
eieren dør før tidsfristen er ute.
3. at hus under oppføring, og hus som enda ikke
er tatt i bruk til helårsbolig, ikke kan overtas uten konsesjon
dersom eiendommen er regulert til boligformål.
4. at det overlates til kommunene selv å velge
om punkt 3 skal få anvendelse i deres kommune.
5. at det innføres en frist for tilflytting til
slik eiendom.
6. at innholdet i bosettingskravet skal tilsvare innholdet
i den lovbestemte boplikten i saker som gjelder landbrukseiendom.
Departementet foreslår imidlertid at bosettingskravet ikke
skal være personlig for erververen.
7. at det lovfestes en rekke kriterier som gjennom praksis
er relevante ved avgjørelsen av om konsesjon skal gis eller
ikke.
I St.meld. nr. 43 (1992-1993) Om praktiseringen av jord- og konsesjonslovgivningen
og i Ot.prp. nr. 72 (1993-1994) Om ny jordlov, foreslo departementet
at landbrukslovgivningen skulle gjennomgås med sikte på en
oppdatering. Departementet foreslo da at en skulle gjennomgå jordloven,
konsesjonsloven og jordleieproblematikken.
I St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon,
ble det så redegjort for en rekke forslag til endringer
i konsesjonsloven. Ved lovendring 4. mai 2001 ble noen
av disse endringene gjennomført. I Ot.prp. nr. 33 (2000-2001)
som lå til grunn for Stortingets behandling, forutsatte
en imidlertid at det måtte foretas en generell gjennomgang
av loven i ettertid, med sikte på å fremme en
proposisjon om endringene i løpet av våren 2003.
Næringslovutvalget var et fast regjeringsoppnevnt utvalg.
Utvalget hadde som mandat å ta stilling til spørsmål
av betydning for små og mellomstore bedrifter. I januar
1995 fremmet utvalget forslag til endringer i konsesjonsloven. Forslagene
er, i den grad de fortsatt er aktuelle, omtalt i tilknytning til
de enkelte forslag i denne proposisjonen.
Gjennom EØS-avtalen har Norge forpliktet seg til fri
bevegelse av varer, tjenester, personer og kapital innen avtaleområdet.
Omsetning av fast eiendom faller inn under traktatens bestemmelser
om fri bevegelse av kapital. Avtalen har etter dette betydning for det
offentliges kontroll med omsetning av eiendommer og rettigheter.
Verken regelverk eller praksis kan innrettes slik at de direkte
eller indirekte forskjellsbehandler nordmenn og andre EØS-borgere
med hensyn til å sikre seg eiendomsrett eller bruk av arealene. Reglene
må dessuten utformes slik at reguleringen ikke blir mer
omfattende enn det som er nødvendig for å nå de
nasjonale målene.
Det er en jevn nedgang i antall aktive driftsenheter i landbruket,
mens antall landbrukseiendommer er stabilt. Som følge av
dette har et økende antall eiendommer først og
fremst funksjon som bosted og livsmiljø i arbeid
og fritid. Det er viktig at ressursgrunnlaget på bygdene
i større grad blir utnyttet til ulik næringsutvikling
og til bosetting; også for borgere uten direkte tilknytning
til primærnæringene. En ser det bl.a. som ønskelig
at flest mulig gis adgang til å skaffe seg fast eiendom.
Regjeringen ønsker på denne bakgrunn en utvidet
og mer aktiv nærings- og bosettingspolitikk for disse eiendommene.
Det er en økende etterspørsel etter mindre landbrukseiendommer, og
regjeringen ønsker en friere omsetning av disse. Det er
derfor nedfelt i Sem-erklæringen at konsesjonsgrensen skal
heves til 20 dekar fulldyrket mark og 80 dekar annet areal.
Behovet for regler som regulerer eier- og bruksforhold må ses
i lys av de endringene som er skjedd i samfunnet når det
gjelder styring av arealbruk etter andre lovregler, f.eks. gjennom
regler etter plan- og bygningsloven. Etablert praksis som det er ønskelig å holde
fast ved, bør i større grad enn i dag omtales
i lovteksten.
Landbruksdepartementet vil peke på at det ved revisjon
av konsesjonsloven også må legges vekt på effektivitet.
Regler som ikke gir ønsket samfunnsgevinst bør
oppheves eller endres på en slik måte at de bedre
kan bidra til en arealbruk som er gagnlig for samfunnet. I en framtidig
konsesjonslov bør det som nå være hjemmel
for å gi forskrifter hvor det kan gjøres unntak
fra hovedreglene, men det bør for øvrig tilstrebes
at sentrale unntaksbestemmelser i gjeldende forskrifter innarbeides
i loven. Administrasjonen av konsesjonssystemet må knyttes
til effektive, enkle kontrollrutiner hvor en tar hensyn til hvilke
virkninger dette har for offentlig økonomi og administrasjon og
for avtalepartene i en eiendomshandel.
Landbruksdepartementets vurdering av endringsbehovet har samlet
sett ført til at en ser behov for å utarbeide
en ny konsesjonslov til erstatning for lov 31. mai 1974
nr. 19 om konsesjon ved erverv av fast eiendom. Forslagene fører
til at den nye loven i hovedsak vil få praktisk betydning
ved erverv av ubebygde landbruksarealer og større bebygde
landbrukseiendommer.
Basert på de premissene som er omtalt ovenfor, formet
departementet ut et høringsnotat der en redegjorde for
lovforslaget. Notatet ble sendt ut på høring 15. mai
2002. Høringsfristen gikk ut 2. september 2002.
Innen 13. november hadde departementet mottatt 211 uttalelser.
Uttalelsene kom fra 9 departementer, 9 fylkesmenn, 13 fylkeslandbruksstyrer,
2 fylkesting, 159 kommuner og 19 "andre". Mange av høringsinstansene
har gitt grundige og svært omfattende kommentarer til høringsnotatet.
Høringsinstansene har i hovedsak svart direkte på de
spørsmål og forslag som ble fremsatt, og hovedtyngden
av dem har sluttet seg til de fleste forslagene. Dette gjelder bl.a.
at formålsbestemmelsen beholdes omtrent som i dag, at konsesjonspliktens
omfang reduseres for arealer som ikke kan karakteriseres som landbruksarealer,
og at loven stiller som vilkår for konsesjonsfrihet at
søkers formål ikke er i strid med plan etter plan-
og bygningsloven. Et stort flertall bekrefter at det er behov for å lovfeste
de skjønnsmomentene som ble nevnt i høringsnotatet,
og for å styrke rekkevidden av reglene om nedsatt konsesjonsgrense. Det
er imidlertid stor uenighet mellom høringsinstansene i
forhold til forslag nr. 2 og 5. Det konkrete innholdet i høringsinstansenes
innspill er omtalt fortløpende i proposisjonen i tilknytning
til departementets behandling av de enkelte forslagene.
I høringsnotatet foreslo Landbruksdepartementet at det
sentrale målet for loven, som i gjeldende lov, skal være å sikre
et effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer og slike eier-
og bruksforhold som er mest gagnlige for samfunnet. Formålene
innebærer at lovens virkemidler kan nyttes både
for å styre eierforhold og bruk av arealet.
Departementet foreslo likevel enkelte endringer. En pekte på at
hensynet til miljøet er fremhevet i St.prp. nr. 8 (1992-1993)
Landbruk i utvikling som en viktig del av landbrukspolitikken, og
at hensynet burde synliggjøres i formålsparagrafen
på samme måte som i jordloven. Videre ga departementet
uttrykk for at det ikke er behov for den uttrykkelige opplistingen
av ulike landbruksnæringer som finnes i gjeldende formålsbestemmelse.
Jordressursen er grunnleggende for all biologisk produksjon og
mangfold, og Norge har knapphet på arealer som kan brukes
til jordbruksproduksjon. Det må legges til grunn et langsiktig
føre-var-perspektiv ved forvaltningen av jordsmonnet som
ressurs. Dette kan sikre framtidige generasjoners tilgang på mat. Langsiktig
bevaring av jordressursene er derfor en del av den nasjonale miljøvernpolitikken.
Grunnloven § 110 b pålegger statlige
myndigheter å ta hensyn til miljøet. Ved bruk
og vern av arealer må en forholde seg til samfunnsnytte
sett i et langsiktig tidsperspektiv. Etter departementets syn bør
både hensynet til miljøet, herunder jordvernet,
og til fremtidige generasjoner, reflekteres i ordlyden i konsesjonslovens
formålsbestemmelse på en måte som er forenlig
med den betydning disse hensynene har for arealbruken i dagens samfunn.
Begge hensynene bør innarbeides tydelig i lovgivningen,
noe de fleste høringsuttalelsene slutter seg til.
Det er fastsatt i gjeldende konsesjonslov § 2
at erverv av fast eiendom utløser konsesjonsplikt med mindre
det er gjort unntak fra plikten i loven, eller i medhold av den.
Konsesjonspliktens omfang bør avspeile samfunnets behov
for og ønske om å kontrollere omsetningen av fast
eiendom. Dersom det er enighet om at kontrollbehovet er redusert
for enkelte arealgrupper, står en overfor et valg mellom
helt å unnta slike erverv fra konsesjonsplikt eller etablere en
eller annen mellomform hvor kontrollen delvis er i behold.
Departementet mener det er grunnlag for å utvide konsesjonsfriheten.
Spørsmålet om utformingen av reglene i form av
positiv eller negativ avgrensing av hva som skal utløse
konsesjonsplikt, er et hensiktsmessighetsspørsmål,
og må bl.a. ses i sammenheng med hvilke endringer et slikt
systemskifte fører til på kontrollsiden.
Etter departementets vurdering er forslagene til endringer i
konsesjonspliktens omfang så omfattende at det kan være
lettere enn tidligere å "speilvende" lovens ordlyd. Med
dette som bakgrunn antar Landbruksdepartementet at en positiv avgrensning
kan knyttes til arealtyper, eventuelt kombinert med arealets størrelse.
Departementet mener imidlertid at det ikke er ønskelig å speilvende
kriteriene knyttet til erververens stilling. En slutter seg på dette
punktet til Justisdepartementets syn som er referert i proposisjonen.
Myndigheten til å avgjøre konsesjonsspørsmålene
foreslås, som i loven fra 1974, lagt til Kongen. Hensynet
til en planmessig konsesjonspolitikk og til en konsekvent og enhetlig
praktisering av loven har betydning for hvem som i praksis bør
utøve denne myndigheten. I St.meld. nr. 19 (2001-2002)
Nye oppgaver for lokaldemokratiet - regionalt og lokalt nivå, er
det lagt til grunn at avgjørelsesmyndigheten skal delegeres
til kommunene. En ønsket å legge til rette for
at kommunen i større grad enn før kan bli en landbrukspolitisk
aktør hvor mer myndighet og ansvar ville kunne gi større
nærhet til borgerne og brukerne slik at den enkelte næringsutøver
også fikk større mulighet og anledning til å påvirke
egen utvikling.
Visse disposisjoner er etter gjeldende konsesjonsloven § 3
likestilt med erverv, og rettighetshaveren må søke
konsesjon ved stiftelse eller overdragelse av slik rett, herunder
nærmere angitte rettigheter som gjelder eiendom som ligger
i strøk som i reguleringsplan etter plan- og bygningsloven
er avsatt til fornyelsesområde. Departementet ba om høringsinstansenes
syn på om det fortsatt er behov for slike regler i konsesjonsloven,
eventuelt om virkemidlene i plan- og bygningsloven dekker behovet
for regulering på dette området. I lovutkastet
som ble sendt ut på høring var bestemmelsene sløyfet.
Departementet mottok samlet 52 innspill knyttet til spørsmålet
om å oppheve den utvidede konsesjonsplikten i fornyelsesområder.
En har ikke mottatt innspill som gjelder andre deler av bestemmelsen.
8 av de 42 kommunene som har uttalt seg, mener at det er behov
for bestemmelsene om utvidet konsesjonsplikt i saneringsstrøk.
Formålet med den utvidede konsesjonsplikten var å legge
til rette for at kommunen skulle ha anledning til å gripe
inn med bruk av forkjøpsrett. Bestemmelsen som regulerer
fornyelse av boligområder er nå tatt inn i plan-
og bygningsloven. Kommunens forkjøpsrett etter konsesjonsloven ble
opphevet i 2001. Koblingen til reguleringsplanen gir imidlertid
mulighet for vilkår/avslag i de tilfeller erververen/rettighetshaver
skal nytte eiendommen i strid med plan. Denne koblingen er ikke
avhengig av en egen bestemmelse om utvidet konsesjonsplikt i saneringsområder,
og koblingen er beholdt i forslaget til ny konsesjonslov. Endringene
innebærer etter departementets syn at bestemmelsene i gjeldende
konsesjonsloven §§ 3 og 5 har mistet
sin praktiske betydning.
Forskriftshjemlene i gjeldende lov gir rom for å fastsette
nærmere regler om hvilke rettigheter som medfører
konsesjonsplikt. Etter departementets vurdering dekker hjemmelen
i § 2 behovet for forskriftshjemler om konsesjonsplikt.
Forskriftshjemmelen i gjeldende lov § 3 første
ledd kan følgelig sløyfes i ny lov.
Utgangspunktet i konsesjonsloven § 2 er, som nevnt,
at erverv av fast eiendom utløser konsesjonsplikt med mindre
det er gjort unntak fra plikten i loven selv, eller i medhold av
den. En sentral gruppe unntak bygger på objektive kriterier
ved den eiendommen som omsettes, for eksempel eiendommens størrelse
eller reguleringsstatus.
Gjeldende konsesjonsloven § 5 første
ledd nr. 1 innebærer at erverv av ubebygd enkelttomt til
bolig- eller fritidsformål i hovedsak skjer uten konsesjonsbehandling.
Erverv av ubebygde arealer som ikke kan karakteriseres som enkelttomter
medfører i hovedsak konsesjonsbehandling. I gjeldende konsesjonslov
er det imidlertid gjort unntak fra konsesjonsplikten ved visse erverv
fra kommuner eller kommunale tomteselskap. Kommuner og fylkeskommuner
er dessuten etter konsesjonsloven § 6 første
ledd nr. 4 gitt unntak fra konsesjonsplikten ved visse erverv. Ut
over dette er det i forskrift fastsatt unntak basert på reguleringsstatus
og arealstørrelse.
Konsesjonsloven § 5 første ledd nr.
2 gjelder unntak for bebygd eiendom. Bestemmelsen ble endret 4. mai
2001. Endringen trådte først i kraft 1. september
2001, og gjaldt erverv av alle typer eiendommer; for eksempel bolig-,
fritids-, nærings- og landbrukseiendom. Hovedinnholdet
i endringen var at arealgrensen ved erverv av bebygd eiendom ble hevet
fra 5 til 20 dekar. I de nye reglene er det bl.a. en forutsetning
for konsesjonsfriheten at erververen ikke skal foreta bruksendring
i strid med planen. Det er videre en forutsetning at jordbruksarealet
på eiendommen holdes i hevd, jf. påbudet i jordloven § 8. Reglene
har ikke vært i funksjon i så lang tid at det
er mulig å si noe om de erfaringene som er gjort etter
at de ble innført.
I høringsnotatet ga departementet uttrykk for at konsesjonspliktens
omfang bør avspeile samfunnets behov for, og ønske
om, å kontrollere omsetningen av fast eiendom. Departementet
mente det er grunnlag for å utvide konsesjonsfriheten både
ved erverv av ubebygd og bebygd eiendom.
Samfunnsinteressene som begrunner konsesjonsbehandling ved erverv
av tomter er flere. Et hensyn er å sikre en samfunnsgagnlig
fordeling av tomter til bolig- og fritidsformål. Et annet
hensyn knytter seg til kommunenes interesse av at tomtene bygges
ut i en takt som svarer til de planer og grunnlagsinvesteringer
som kommunene legger til grunn for utviklingen i lokalsamfunnet.
Et tredje hensyn er knyttet til vern av arealer til andre formål
slik som landbruksdrift og friluftsliv. Det er et mål at
reglene om konsesjonsplikt ved erverv av enkelttomter skal balansere alle
disse hensynene på en måte som ivaretar samfunnets
behov. Et stort flertall av høringsinstansene slutter seg
til at konsesjonsfriheten ved erverv av enkelttomter til bolig-
eller fritidshus utvides til å gjelde uavhengig av hvor
mange tomter familien eier fra før. Departementet foreslår
i tråd med dette at det foretas en slik endring. Endringen
bør gjelde uavhengig av reguleringsstatus. I forhold til
gjeldende regler innebærer forslaget at konsesjonsbehandlingen
av erverv av tomt nummer to faller bort.
Høringsinstansene bekrefter at det er en risiko for at
mange tomter kan bli liggende ubrukte i lang tid. Skal fortetting
være mulig i praksis, må kommunene sikres mulighet
til å kreve utbygging av tomter. Etter departementets oppfatning
bør disse hensynene i et langsiktig perspektiv gis så stor
vekt at det bør oppstilles som et vilkår for konsesjonsfrihet
at tomta skal bebygges innen en bestemt tidsfrist. Departementet er
imidlertid enig med Den norske advokatforening i at innholdet i
en byggefrist bør klarlegges gjennom forarbeider og rundskriv.
For at den lovbestemte fristen ikke skal bli for tyngende, bør
den være så romslig at det blir mulig å bebygge
den innen utløpet av fristen. 5 år anses å være
romslig nok til at dette lar seg gjennomføre.
Departementet foreslår videre at arealgrensen på 2
dekar i gjeldende lov beholdes i den nye loven.
I takt med utviklingen av plansystemet og kommunenes oppfølging
av denne utviklingen, er konsesjonslovens virkemidler i dag mindre
aktuelle for styring av arealbruken enn i 1974. Flertallet av høringsinstansenes
syn på spørsmålet om en kobling mellom plan
og konsesjon, bekrefter dette. Opprettholdes konsesjonsplikten utelukkende
for å styre arealbruk i snever forstand, foretas det en
dobbeltkontroll som må anses som unødvendig. Innenfor
områder som er regulert eller lagt ut i plan kan konsesjonsbehandling likevel
ha selvstendig betydning dersom det er behov for å vurdere
det framtidige eierforholdet, eller framtvinge gjennomføring
av eksisterende planer. Spørsmålet om plan er
egnet til å erstatte konsesjonsbehandling avhenger av hvilken
plantype arealet omfattes av, og av hvor viktig det er å styre
arealbruk og eierforhold som ikke er regulert gjennom planen. Når det
gjelder vurderingen av eierforhold, herunder ønsket i gjeldende
lov om å unngå oppsamling av fast eiendom, uheldig
kapitalplassering mv., mener departementet at det bør vises
nøkternhet mht. hva en kan oppnå med gjeldende
konsesjonsregler. En ser heller ikke grunnlag for å opprettholde
konsesjonsplikt alene for å sikre at bare profesjonelle
utbyggere skal få hånd om tomtearealer. Med dette
som bakgrunn, mener Landbruksdepartementet at plan ved omsetning
av visse typer ubebygd areal (ikke landbruksareal), kan være
egnet til å erstatte konsesjonsbehandling.
Etter departementets mening er det ikke behov for noen arealgrense
for konsesjonsfrihet for eiendom som omfattes av reguleringsplan
eller kommuneplan. En arealgrense vil være tilfeldig valgt;
den forteller i liten grad om behovet for kontroll er større eller
mindre. Konsesjonsfriheten bør etter dette utvides til å gjelde
erverv av ubebygde arealer som ligger i område som i reguleringsplan
er regulert til annet enn landbruksområde, eller i område
som i kommuneplanen er lagt ut til byggeområde. Landbruksdepartementet
mener, i motsetning til det Miljøverndepartementet gir
uttrykk for i sin høringsuttalelse, at det er ønskelig å oppstille
som tilleggsvilkår at eiendommen ikke skal nyttes i strid
med planen. Dette kan bidra til å redusere faren for rene
spekulasjonsoppkjøp, og gir dessuten konsesjonsmyndighetene effektive
sanksjonsmuligheter som skal sikre at eiendommen ikke tas i bruk
til nye formål som ikke passer inn i planverket. Departementet
foreslår etter dette konsesjonsfrihet ved erverv av ubebygde
eiendommer (som verken er tomter eller landbruksarealer) hvor arealene
ligger i område som i reguleringsplan er regulert til byggeområde,
eller som ligger i område som i kommuneplanen er lagt ut
til byggeområde. Konsesjonsfriheten er betinget av at erververen
ikke foretar bruksendring i strid med planen. Dersom forslaget vedtas,
vil en betydelig andel av de ca. 500-600 konsesjonssakene kommunene
avgjør i dag unntas fra konsesjonsbehandling. Dette fører
til sparte administrative kostnader for kommunene.
Ved erverv av ubebygd landbrukseiendom taler bl.a. hensynet i
jordloven § 1 om driftsmessig gode løsninger
for at det foretas en konsesjonsbehandling selv om arealet i henhold
til reguleringsplan er regulert til landbruk. Eventuell konsesjonsfrihet
bør etter dette ikke omfatte ubebygde landbruksarealer.
Høringsinstansene har heller ikke kommet med merknader
som tilsier at slike arealer bør kunne erverves uten konsesjon.
Forslagene til endring i konsesjonspliktens omfang bygger på et
utgangspunkt om at reglene ikke bør være strengere
enn det som er nødvendig. Hovedsynspunktet er at en bør
legge til rette for økt frihet der dette er mulig. Sem-erklæringen
bygger på at en ikke gikk langt nok mht. å heve
arealgrensen for landbrukseiendommer gjennom endringen 4. mai 2001.
Forslaget må sees som et ønske om å styrke
bosettingen i distriktene, og oppnå regelforenklinger som
kan lette borgernes hverdag, og redusere myndighetenes arbeidsomfang.
Der bosettingshensynet gjør seg gjeldende har kommunene
etter gjeldende regler mulighet til å innføre
nedsatt konsesjonsgrense for å hindre at helårsboliger
blir brukt til fritidsboliger. I forslaget til ny lov mener departementet
at denne muligheten bør beholdes og regelverket styrkes.
Flere høringsinstanser peker på at forslaget
til endring fører til at små landbrukseiendommer
tas ut av rasjonaliseringsmarkedet. Departementet er enig i at relativt
små bruk med svake bygningsressurser kan være
aktuelle rasjonaliseringsobjekter. Det er en risiko for at slike
eiendommer under den nye arealgrensen kan bli mindre aktuelle i
markedet for tilleggsjord fordi prisen blir for høy. Dette
gjelder trolig særlig i tettstedsnære strøk.
De samfunnsmessige følgene av dette må imidlertid
vurderes i lys av hvilken betydning eiendommene har som rasjonaliseringsobjekt.
Kostnadene ved konsesjonskontroll må stå i rimelig
forhold til de samfunnmessige fordelene som kan oppnås
gjennom slik kontroll.
To høringsinstanser, Direktoratet for naturforvaltning
og Friluftsrådenes Landsforbund, har påpekt at
en heving av arealgrensen vil redusere mulighetene for å sikre
allmennheten tilgang til friarealer, særlig i strandsonen
på Østlandet og Sørlandet. Etter Landbruksdepartementets
syn er gevinstene ved å sette vilkår, eventuelt
avslå konsesjon på eiendommer med totalareal mellom
20 og 100 dekar hvor ikke mer enn 20 dekar kan være fulldyrket,
ikke av et slikt omfang at konsesjonsplikten bør opprettholdes.
Plan- og bygningsloven gir hjemmel for at kommunen kan regulere
arealet til friluftsformål dersom allmennheten har behov
for dette. Kommunen kan deretter ekspropriere arealet
eller eiendommen, jf. samme lov § 35. Ordningen
gir det offentlige mulighet for å tilegne seg de arealer
det her er snakk om uten at en tar i bruk reglene i konsesjonsloven.
Forslaget til endring vil dessuten føre til en betydelig
regelforenkling i konsesjonsloven.
En arealgrense koblet til fulldyrka mark kan føre til
at enkelte grunneiere vanhevder jorda slik at det ikke oppstår
konsesjonsplikt. Kommunen har her et ansvar for å følge
opp og pålegge tiltak som kan hindre vanhevd, jf. jordloven § 8.
Sett på denne bakgrunn mener departementet at de reelle
mulighetene for slik "omgåelse" av konsesjonsplikten vil
få et begrenset omfang.
Dokument 8-forslaget fra stortingsrepresentantene Hedstrøm
og Solholm om å unnta erverv av rene skogeiendommer fra
konsesjonsplikten har ikke vært drøftet i høringsrunden,
og det er heller ikke reist av høringsinstansene. Noen
høringsinstanser, bl.a. NORSKOG, mener imidlertid at priskontrollen
og boplikten bør oppheves. Etter departementets vurdering
vil det imidlertid også være uheldig dersom en skal
operere med to ulike forvaltningsregimer for erverv av skog, dvs.
at rene skogeiendommer erverves uten konsesjon (og uten boplikt
eller priskontroll), mens det oppstår konsesjonsplikt ved
erverv av skog som ligger til en eiendom med jordbruksareal.
Regjeringen har foretatt en omlegging av virkemidlene i skogpolitikken.
Omleggingen medfører bl.a. at skogeierne i større
grad får ansvar for å opprettholde de langsiktige
avvirkningsmulighetene i skogen. Skogeierne bør tilsvarende
gis større handlefrihet ved avgjørelsen av til
hvilken pris han eller hun skal kjøpe skog for. Gjennom
justeringene som er beskrevet ovenfor er det ikke etablert konsesjonsfrihet ved
erverv av rene skogeiendommer, men intensjonene i Dokument nr. 8:7
(2002-2003) om en større handlefrihet er langt på vei
imøtekommet.
Gjeldende konsesjonslov inneholder en rekke unntak fra konsesjonsplikt
basert på erververens stilling. I høringsnotatet
ble det ikke fremmet forslag til endringer i gjeldende lov. Det
ble imidlertid påpekt at grensen for bo- og driveplikt
bør ses i sammenheng med forslaget til ny arealgrense ved
erverv av bebygd eiendom.
Forslaget til ny arealgrense ved erverv av bebygd eiendom, jf.
lovutkastet § 4 nr. 4, gjelder erverv som foretas
av alle erververe uavhengig av om de er nære slektninger
eller ikke. Dette innebærer at nære slektninger
kan overta bebygd landbrukseiendom inntil den nye arealgrensen uten
at det oppstår konsesjonsplikt eller bo- og driveplikt.
Lovutkastet angir mao. ikke strengere regler for boplikt ved overdragelser innen
familie enn ved salg til utenforstående.
Ved erverv av bebygd eiendom vil arealgrensen for den lovbestemte
bo- og driveplikten for nære slektninger ut fra forslagene
som er inntatt i lovutkastet bli litt forskjellig fra arealgrensen
for odlingsjord, jf. odelsloven § 2. Arealgrensen
i lovutkastet til ny konsesjonslov er knyttet til 20 dekar fulldyrka
mark, mens kravet til odlingsjord etter odelsloven bygger på 20
dekar jordbruksareal. Dette innebærer at det blir en annen
arealgrense for den lovbestemte bo- og driveplikten for odelsberettigede,
jf. odelsloven § 27 enn lovbestemt bo- og driveplikt
for den som kan erverve konsesjonsfritt med hjemmel i lovutkastet § 4 første
ledd nr. 4. I denne forbindelse kommer også hensynet til
de øvrige odelsberettigede inn. Departementet mener imidlertid
at ulempene for de odelsberettigede kan avdempes gjennom praksis
i saker som gjelder søknad om dispensasjon fra bo- og driveplikt.
Gjeldende konsesjonsloven § 5a er et unntak
fra konsesjonsfriheten etter gjeldende konsesjonsloven § 5
første ledd nr. 1 og 2 dersom erververen er utenlandsboende
og eiendommen skal nyttes til fritidsformål. Bestemmelsen
får anvendelse både ved erverv av bebygd og ubebygd
eiendom. Bestemmelsen ble innført i forbindelse med inngåelsen
av EØS-avtalen.
I høringsnotatet foreslo departementet at særregelen
i konsesjonsloven § 5a om utenlandsboendes plikt
til å søke konsesjon, skulle oppheves. Svært
få fritidseiendommer er blitt overdratt til utenlandsboende,
og i de tilfeller der utenlandsboende erverver fritidseiendom er
svært få søknader avslått. Bestemmelsen
har trolig hatt liten betydning for innenlandsboendes muligheter
for å sikre seg fritidseiendom, og har heller ikke innvirket
i særlig grad på prisnivået på slike
eiendommer. Et stort flertall av høringsinstansene støtter
forslaget til oppheving av gjeldende bestemmelse om konsesjon ved
utenlandsboendes erverv av fritidseiendom. Opphevelse fører
til at utenlandsboende likestilles med innenlandsboende også ved
erverv av fritidseiendom.
Gjeldende konsesjonsloven § 4 fastsetter konsesjonsplikt
ved visse aksjeerverv og ved omsetning av parter i andre selskap
med begrenset ansvar. Bestemmelsens funksjon var opprinnelig å hindre
omgåelser av konsesjonsplikten ved at eiendommen reelt
sett skifter eier uten at det skjer en formell eiendomsoverdragelse.
I høringsnotatet foreslo Landbruksdepartementet opphevelse
av bestemmelsen om konsesjonsplikt ved erverv av aksjer, jf. konsesjonsloven § 4,
da man var usikker på hvor stor samfunnsgevinsten ved konsesjonsbehandling
er. Behovet for konsesjonsplikt ved erverv av aksjer er redusert
fordi selskapet selv må ha konsesjon ved kjøp
av eiendommen. I den forbindelse kan og bør det stilles konsesjonsvilkår
som mer direkte gir den styring av arealbruk og eierforhold som
er ønskelig, noe som også kan gjøres
med sikte på fremtidige overtakelser.
Opphevelse av gjeldende bestemmelse om konsesjon ved aksjeerverv
fører til at landbrukseiendommer eid av aksjeselskaper
reelt sett kan skifte eiere uten at dette konsesjonsbehandles. Opphevelse
vil også føre til at det ikke lenger kan gripes
inn med hjemmel i konsesjonsloven dersom det omsettes aksjeposter
i store selskaper som eier landbrukseiendom. Departementet antar
at noen av eiendommene dette gjelder kan være av en betydelig
størrelse. Statistikken som er beskrevet i proposisjonen
gir imidlertid indikasjoner på at det er relativt få eiendommer der
bestemmelsen har en reell betydning.
Ikke alle erverv som omfattes av loven er konsesjonspliktige.
Ett av unntakene gjelder bebygd eiendom med areal ikke over 20 dekar.
Begrunnelsen for dette unntaket slår ikke til for områder
der det er nødvendig å hindre at hus som har vært
nyttet til helårsbolig blir nyttet til fritidshus. For
slike områder kan en derfor ved forskrift begrense eller
sette ut av kraft konsesjonsfriheten for bebygd eiendom. Konsesjonsplikt
kan likevel ikke innføres for erverv hvor erververen forplikter
seg til at eiendommen blir brukt som helårsbolig. Forskriften
kan heller ikke gjøres gjeldende for helårsboliger
under oppføring og helårsboliger som er ferdig
oppført, men som ennå ikke er tatt i bruk som
helårsbolig. Ved vurderingen av om konsesjon skal gis,
kan en ikke trekke inn andre hensyn enn dem som har vært
bestemmende for innføringen av forskriften, dvs. bosettingshensynet.
Landbruksdepartementet kom i høringsnotatet ikke med forslag til
endringer i gjeldende konsesjonslov § 5 tredje ledd
som gir adgang til å sette ned konsesjonsgrensen for bebygd
eiendom. Departementet stilte i stedet en rekke spørsmål
basert på erfaringer og kommunenes holdninger til loven.
Departementet har på bakgrunn av svarene og egen erfaring
kommet til at § 5 tredje ledd bør endres. Nedsatt
konsesjonsgrense får etter dagens regler ingen betydning
når eiendommen overdras mellom nære slektninger
og besvogrede. Denne begrensningen i forskriftens virkeområde
er pekt på som en viktig grunn til at virkemidlet nedsatt
konsesjonsgrense ikke er effektivt. Uttalelsene fra kommunene viser
at problemet har et slikt omfang at det bør innføres
regler som sikrer større grad av måloppnåelse.
Regjeringen mener likevel at det bør være mulig
for slekt og besvogrede å overta eiendommen uten at det
oppstår plikt til å bruke eiendommen til helårsbolig.
Slektningenes konsesjonsfrihet gjøres betinget av at noen i
familiekretsen har eid eiendommen i en tid forut for overdragelsen.
Regjeringen mener at en tidsfrist på 5 år er tilstrekkelig
til å ivareta de hensyn som gjør seg gjeldende.
Departementet er videre enig med høringsinstansene i
at en bør behandle likt eiendommer med hus under oppføring
og eiendommer med ferdig bebygde hus som ennå ikke er brukt
til helårsbolig. Bestemmelsen bør åpne
for en adgang til å innføre forskrift som omfatter
bolighus under oppførelse og ferdig oppførte bolighus
som ennå ikke er brukt til helårsbolig, forutsatt
at tomta er regulert til boligformål. Den foreslåtte
ordningen bør gjøres valgfri for kommunen.
Uttrykket "har vært i bruk som helårsbolig"
har reist en del tolkingsspørsmål. Et av dem er
hvilken betydning det skal ha for konsesjonsplikten at det har gått
noen tid siden huset har vært brukt som helårsbolig.
Bestemmelsen er forstått slik at det gjelder en tidsmessig
grense. Det sentrale spørsmålet er om det er nødvendig å hindre
at den aktuelle eiendommen blir brukt som fritidseiendom. Departementet
mener det vil være mer hensiktsmessig at kommunen trekker
tidsmomentet inn i vurderingen av om det skal gis konsesjon. En
vil da, til tross for at det er gått lang tid l siden eiendommen
har vært brukt som helårsbolig, kunne ta hensyn
til nødvendigheten av å føre eiendommen
tilbake til helårsbolig. Den tid som er gått vil
da ikke ha betydning for konsesjonsplikten, men være et
moment i vurderingen av om det skal gis konsesjon.
Det kan etter gjeldende regler være av betydning for
konsesjonsplikten hvor lenge den aktuelle eiendommen har vært
brukt som helårsbolig. En kan ikke med bakgrunn i dagens
praksis med sikkerhet fastslå hvor lenge eiendommen må ha
vært brukt til helårsbolig før erverv
av eiendommen til fritidsformål utløser konsesjonsplikt.
Også bosettingens varighet bør etter departementets
mening være et moment i den skjønnsmessige vurderingen.
Departementet mener, som bl.a. flertallet av de kommuner som
har uttalt seg, at det ikke har betydning for konsesjonsplikten
at det er foretatt rehabilitering av bebyggelsen. Det sentrale er
om det dreier seg om en eiendom med bebyggelse som har vært
i bruk som helårsbolig, og om det er nødvendig å bruke
denne eiendommen til helårsbolig ut fra en vurdering av
området eiendommen ligger i, bebyggelsens art og standard,
og om det gjør seg gjeldende slike særlige bosettingshensyn
som forskriften er innført for å ivareta. Departementet
mener loven bør endres i tråd med dette.
Erverver må etter dagens bestemmelser ikke holde seg
innenfor noen eksakt frist for tilflytting for å oppnå konsesjonsfrihet.
Flertallet av kommunene ønsker en frist for tilflytting.
Departementet er enig i dette. Det vil være klargjørende
for partene og for kommunene om en har en eksakt frist for tilflytting
i loven som grunnlag for å kunne fastslå om det
er oppstått konsesjonsplikt. En ett-årsfrist vil
gi erververen rimelig tid til å forberede flytting. Det
er også en fordel at fristen er den samme som fristen for å flytte
til landbrukseiendommer. Ett-årsfristen må også gjelde om
eieren vil leie bort. Fristen bør kunne forlenges når
særlige grunner foreligger.
Det er etter gjeldende regler ikke noe krav om at eieren selv
skal bo på eiendommen. Det er ikke tilstrekkelig grunn
til å gå bort fra regelen om at det skal være
adgang til å leie bort eiendommen til helårsbolig.
Hensynet til kontroll tilsier imidlertid at bestemmelsen endres
slik at det ikke skal være tvil om at eieren har en plikt
til å bruke eiendommen til helårsbolig i hele
eierens eiertid. Hvis eieren ikke lenger vil eller kan bo på eiendommen
selv, eller ved leietidens utløp ikke lenger vil eller
klarer å leie ut på nytt, er betingelsen for konsesjonsfritt
erverv ikke lenger til stede. Eieren kan da pålegges å søke
konsesjon. Kommunen må etter behandling av konsesjonssøknaden
avgjøre om eier skal få tillatelse til å bruke
eiendommen til andre formål enn helårsbolig, og
kan avslå søknaden dersom den ikke vil tillate
annen bruk enn helårsbeboelse. Eieren må i så fall
overdra eiendommen til noen som ikke trenger konsesjon eller som
vil få konsesjon.
Den som til enhver tid bor på eiendommen må ha eiendommen
som sitt reelle bosted enten vedkommende eier eller leier. Formålet
med bestemmelsen vil ellers ikke bli godt nok ivaretatt. Slik har
regelen blitt praktisert og departementet mener det også bør være
utgangspunktet for de nye reglene. Departementets erfaring er at
kommunene ønsker enklere og mer effektive regler når
det gjelder hva som skal til for å tilfredsstille bosettingskravet,
og foreslår at vedkommende skal anses for å ha
eiendommen som sitt reelle bosted dersom han er registrert bosatt
på eiendommen etter folkeregisterloven.
Erverver må søke konsesjon dersom vedkommende
ikke vil eller kan avgi erklæring om at vedkommende vil
bruke eiendommen til helårsbolig. Departementet er enig
i at det bør innføres kriterier for skjønnsutøvelsen.
Dette vil gi større forutberegnelighet for søker,
og gjøre det lettere å etterprøve de vedtakene
som blir truffet, samt lette kommunens praktisering. De mest sentrale
momentene i nødvendighetsvurderingen bør tas inn
i bestemmelsen samtidig som en åpner for at flere momenter
kan tillegges vekt.
Departementet foreslår også en bestemmelse
om at det skal gis konsesjon når kommunen finner det godtgjort
at eiendommen bare kan avhendes for en pris som er vesentlig lavere
enn prisnivået på sammenlignbare boligeiendommer.
Kommunen avgjør i første instans spørsmålet
om det skal gis konsesjon. Avslag på søknaden
kan påklages på vanlig måte i henhold
til forvaltningslovens regler. Fylkesmannen er klageinstans. Klageorganet må etter
forvaltningsloven § 34 legge vekt på hensynet
til det kommunale selvstyret ved prøving av det frie skjønn.
Formålet med konsesjonsloven framgår av konsesjonsloven § 1.
Det sentrale er hensynet til samfunnsgagnet. Det er ikke gitt en
uttømmende oppramsing av relevante hensyn. Det er gitt
generelle retningslinjer for skjønnsutøvelsen
i konsesjonsloven § 7. For landbrukseiendommer
er det gitt retningslinjer for vurderingen i konsesjonsloven § 8.
Det er forutsatt i motivene til gjeldende konsesjonslov, slik
også praksis var etter de tidligere konsesjonslovene, at
prisen skulle være gjenstand for kontroll. Landbrukskomiteen
la imidlertid i 1974 enstemmig til grunn at loven uttrykkelig burde
inneholde en bestemmelse om at priskontroll skulle brukes som et
middel for å oppnå at det ble et samfunnsmessig
forsvarlig prisnivå på fast eiendom. Regelen innebærer
at det skal foretas priskontroll ved konsesjonsbehandlingen, dvs.
at konsesjon kan avslås dersom prisen ikke er i samsvar
med en "samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling".
Landbruksdepartementet viste i høringsnotatet til at
gjeldende konsesjonslov § 8 har bestemmelser om særlige
forhold for landbrukseiendommer. Den ble endret 4. mai
2001, og en viste til at en så langt ikke hadde gjort erfaringer
som tilsier at en bør vurdere å endre de bestemmelsene
som allerede er nedfelt i § 8. Konsesjonsloven
har imidlertid ikke retningslinjer for hvordan en skal bedømme
ulike forhold for eierskap i landbrukseiendommer. En reiste derfor
i høringsnotatet spørsmål om det er grunn
til å gjøre tillegg i § 8. Departementet
foreslo videre endringer i konsesjonsplikten som vil innebære
at hovedtyngden av de ervervene som vil utløse konsesjonsplikt
vil gjelde større landbrukseiendommer, og at priskontrollen
oppheves ved erverv som ikke gjelder landbrukseiendom.
Departementet vil etter en ny vurdering likevel foreslå endringer
i § 8 utover det som er foreslått i høringsnotatet,
for sameie i landbrukseiendommer og selskaper med begrenset ansvar.
En gjør endringene fordi en ønsker å styrke
forutberegneligheten for erververen og gi kommunene et bedre redskap
i sin myndighetsutøvelse etter konsesjonsloven. Bestemmelsen
endres slik at den får en mer positiv vinkling i forhold
til erververen. Det skal tale til erververens fordel dersom den
pris som er avtalt er forenlig med en samfunnsmessig forsvarlig
prisutvikling vedrørende landbrukseiendommer, dersom erververs
formål vil ivareta hensynet til bosettingen i området,
og dersom ervervet innebærer en driftsmessig god løsning.
Dette vil gi et signal om at en ønsker en positiv tilnærming
til søknaden.
I någjeldende § 8 sies det at det
særlig skal tas hensyn til jordlovens formål,
jf. jordloven § 1. Departementet foreslår å gjøre
skjønnsutøvelsen mer forutberegnelig ved å peke
på de momenter i jordlovens formålsbestemmelse
som er sentrale i vurderingen av om konsesjon skal gis for erverv
av landbrukseiendommer.
Landbruksdepartementet har erfaring for at sameie kan være
en uheldig eierform i landbrukseiendommer. På bakgrunn
av dette, og de høringsuttalelsene en har fått,
bør nevnte forhold gå fram av konsesjonsloven.
Ved det vil en gjøre det klart at en kan trekke inn i konsesjonsvurderingen
den solide erfaringen en har for at sameier kan gjøre det
vanskelig å få til fast bosetting på og
forsvarlig drift av eiendommen. Sameietilfellene er imidlertid av
ulik karakter. Departementet legger derfor til grunn at en som tidligere
skal foreta en konkret og individuell vurdering.
Høringsinnspillene viser en bred enighet om at landbrukseiendommer
bør eies av fysiske personer. Dette har vist seg å være
en stabil og rasjonell eierform som vil kunne hindre at eiendommen
blir en kapitalplassering hvor eierne ikke er bosatt og brukeren er
uten eiertilknytning. Det er likevel behov for en bestemmelse som
legger til rette for fleksible løsninger i de tilfellene
der dette byr på fordeler i forhold til den tradisjonelle
eierformen. En foreslår derfor at det uttrykkelig sies
at konsesjon kan gis til selskaper med begrenset ansvar.
Departementets forslag til endringer i konsesjonspliktens omfang
fører til at konsesjonsplikten i hovedsak vil knytte seg
til større landbrukseiendommer. Ved erverv av andre typer
eiendom kan det oppstå konsesjonsplikt, men dette vil i
hovedsak oppstå dersom eiendommene vil være over
ny arealgrense, erververen vil nytte eiendommen i strid med plan,
eller hvor erververen ikke er i slekt med overdrageren. Hovedtyngden
vil antakelig bli omsatt uten at det oppstår konsesjonsplikt.
Det vil være få likhetstrekk innenfor den gruppen
erverv som vil utløse konsesjonsplikt, og dermed uklart
hvilke samfunnsmessige gevinster som kan oppnås gjennom
en priskontroll. Uttalelsene fra høringsinstansene synes å bekrefte dette
synet. Departementet foreslår etter dette at priskontrollen
oppheves for alt annet enn landbruk.
I den nye loven foreslår departementet en omredigering
av de forskriftshjemlene som er knyttet til dokumentasjon av unntak
fra konsesjonsplikt. Disse bestemmelsene bør samles i en
egen bestemmelse, lovutkastet § 8.
Uttrykket "fulldyrka jord" som er nevnt i lovutkastet § 4
første ledd nr. 4 kan oppfattes som så upresist
at det kan oppstå tvil om konsesjonsplikten. Departementet
foreslår på denne bakgrunn en hjemmel for forskrift
om hva det innebærer at jorda er fulldyrka. Hjemmelen er
innarbeidet i lovutkastet § 8.
I høringsnotatet reiste departementet spørsmål om
det burde gå fram av loven at det ved krav om salg på grunn
av mislighold kan fastsettes at eiendommen eller deler av den skal
overdras til noen bestemt. De fleste høringsinstansene
er tvilende eller avvisende til en slik lovfesting. Departementet
har derfor ikke fulgt opp forslaget i den nye loven.
De nye reglene vil få anvendelse for erverv som skjer
etter at reglene er trådt i kraft. Departementet mener
at de nye reglene som innebærer en lempning av konsesjonsplikten
også bør få anvendelse for erverv som
er skjedd forut for endringen. Det forslås derfor at det
fastsettes i overgangsreglene at de endringene som innebærer
en lempning av konsesjonsplikten også skal gjelde for saker
som er under konsesjonsbehandling ved ikrafttredelsen.
Den nye loven stiller et tilleggsvilkår for konsesjonsfrihet
som er nytt i forhold til tidligere lovgivning. Vilkåret
innebærer at konsesjonsfriheten etter § 4
nr. 1 og 2 er betinget av at tomta bebygges innen 5 år.
Overgangsbestemmelsene innebærer at erverv av eiendommen
som fyller vilkåret i § 4 nr. 1 og 2
behandles etter disse bestemmelsene dersom saken fortsatt er under
forvaltningsmessig behandling selv om ervervet skjedde før
ikrafttredelsen. Disse ervervene vil således bli underlagt
et nytt vilkår for konsesjonsfrihet.
Endringene bør ikke få betydning for konsesjonsvilkår
som er stilt etter gjeldende regler. Departementet viser til at
slike vilkår bl.a. kan innebære at tredjemenn
er gitt rettigheter som ikke uten videre faller bort ved lovendring.
En gjør imidlertid oppmerksom på at konsesjonsloven § 5
inneholder en hjemmel for etter søknad å lempe
på konsesjonsvilkår. Ved behandling av slike søknader
må den nye rettstilstanden etter departementets vurdering
trekkes med ved vurderingen av om vilkåret opprettholdes.
Det er i dag 77 kommuner som har innført nedsatt konsesjonsgrense
med hjemmel i gjeldende konsesjonsloven § 5 tredje
ledd. Det er grunn til å tro at antallet kommuner vil være
nokså likt ved lovens ikrafttredelse. Departementet mener
at det vil spare kommunene for arbeid med tilpassing til den nye
loven dersom det fastsettes at forskriftene fortsatt skal gjelde.
Det er i så fall ønskelig at innholdet i den nye loven § 7
skal legges til grunn. Dette sikrer at virkeområdet for
forskriftene blir likt i hele landet, noe som gjør det
lettere for borgerne å orientere seg om hvilke rettsregler
som kommer til anvendelse.
Landbruksdepartementet ønsker å følge
opp og forsterke tidligere prosesser og beslutninger der kommunene
gis større handlingsrom og det legges til rette for et
forsterket lokaldemokrati på landbruksområdet.
Landbruksdepartementet vil legge avgjørelsesmyndigheten
i alle konsesjonssaker og delingssaker til kommunene. Videre vil
avgjørelsene etter skogbruksloven bli lagt til kommunene,
med unntak av avgjørelsesmyndigheten knyttet til vernskogsgrensene.
Kravet til jord- og skogbruksfaglig kompetanse kom for første
gang inn i jordloven av 1955 og gjeldende skogbrukslov ved lov 11. juni
1993 nr. 96 om endringar i lov 18. mars 1955 nr. 2 om tilskiping
av jordbruk (jordlova) m.fl. Høringsnotatet for ny konsesjonslov
av mai 2002 inneholdt ikke forslag til lov om opphevelse av skogbruksloven § 4
tredje ledd og jordloven § 4, samt forskrift av
11. mars 1994 om krav til jord- og skogbruksfaglig kompetanse
i kommunene. Det foreligger således ingen høringsuttalelser
vedrørende lovforslaget. Slik den gjeldende forskriften
om krav til jord- og skogbruksfaglig kompetanse lyder, er det formalkompetansen
som vil være avgjørende i forhold til hvorvidt
kommunene oppfyller de plikter som forskriften pålegger.
Det er departementets oppfatning at det er realkompetansen i kommunene
som bør være det avgjørende, ikke formalkompetansen.
Tilstrekkelig kompetanse i kommunene er imidlertid en viktig forutsetning
for at kommunene skal kunne få flere oppgaver og et større ansvar
på landbruksområdet. Det legges derfor til grunn
at kommunene følger opp med en tilfredsstillende kompetanse
og kapasitet både for å oppfylle de jordbruks-
og skogbruksrelaterte oppgaver som er pålagt dem samt for å ivareta
forvaltningslovens bestemmelser om utredningsplikt ved enkeltvedtak.
De viktigste endringsforslagene knytter seg til ny konsesjonslov.
I den forbindelse er forslagene til endringer i konsesjonspliktens
omfang av størst betydning. Det er vanskelig å gi
sikre og fullstendige opplysninger om det totale antallet saker
som vil bli unntatt fra konsesjonsplikten dersom forslagene til nye
regler vedtas. Samlet sett innebærer likevel forslagene
til endringer i forhold til dagens lov en betydelig reduksjon i
antallet erverv som vil utløse konsesjonsplikt. Dette er
av betydning for kjøpere og selgere av fast eiendom. Disse
vil normalt raskere kunne gjennomføre avtalene sine. De
slipper dessuten å betale konsesjonsgebyr. Forslagene får
også betydning for arbeidsomfanget for ulike offentlige
myndigheter.
Statistikken inntatt i vedlegg 2 i proposisjonen viser antall
konsesjonssaker som er behandlet over en forholdsvis lang tidsperiode.
Innen saksfelt som i dag avgjøres på kommunenivå gir
denne statistikken nokså sikre holdepunkter for hvor mange
saker som blir borte dersom forslagene vedtas. Forslaget går
ut på at arealgrensen for konsesjonspliktig erverv heves fra
20 dekar totalareal i gjeldende lov, til 100 dekar totalareal hvorav
ikke mer enn 20 dekar fulldyrka jord i lovutkastet. Departementet
har grunn til å anta at forslaget vil gjelde et så stort
saksomfang at det med enkelte unntak utelukkende blir større
bebygde landbrukseiendommer som vil utløse konsesjonsplikt ved
omsetning og føre til reduksjon i saksporteføljen både
for kommunene, fylkesmennene og fylkeslandbruksstyrene. Samlet sett
bør det legges til grunn at forslagene som er skissert
ovenfor vil føre til at særlig kommunenes arbeidsbyrde
reduseres betydelig.
For de kommunene som har innført nedsatt konsesjonsgrense
er det grunn til å anta at de i fremtiden vil behandle
et noe større antall konsesjonssaker etter forskriftene.
Departementet har foreslått en rekke endringer i bestemmelsene
om utøvelsen av skjønnet i saker som gjelder erverv
av landbrukseiendom og saker som gjelder nedsatt konsesjonsgrense.
For konsesjonssøkerne vil endringene føre til
større grad av forutberegnelighet.
I kap. 14 foreslår departementet at kravene i jordloven
og skogbruksloven til jord- og skogbruksfaglig kompetanse i kommunene
skal oppheves. Dette innebærer at kommunene selv står
fritt til å vurdere hvorvidt nyansatte skal ha jord- og
skogbruksfaglig kompetanse.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen
Olav Akselsen, Bendiks H. Arnesen, Grethe Fossli og Aud Gaundal,
fra Høyre, Ivar Kristiansen, Michael Momyr og Erlend Nornes, fra
Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm og Lodve
Solholm, fra Sosialistisk Venstreparti, Åsa Elvik og Inge Ryan,
fra Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide og Olaf Gjedrem,
og fra Senterpartiet, Odd Roger Enoksen, viser til at departementet
i Ot.prp. nr. 79 (2002-2003) fremmer forslag om ny konsesjonslov.
I tillegg til proposisjonen vises det til brev til komiteen fra
statsråd Sponheim, datert 22. oktober 2003 og 5. november
2003 (vedlagt). Komiteen viser for øvrig
til merknader under de enkelte avsnitt nedenfor.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at hensikten med konsesjonsloven
er å sørge for at landets knappe jordbruksareal
holdes i hevd av mange kompetente næringsutøvere
til det beste for samfunnet. På denne måten er
loven også et viktig virkemiddel for å skape grunnlag
for bosetting som gir levedyktige lokalsamfunn. Samtidig skal loven
bidra til å unngå maktkonsentrasjon av eiendomsretten
gjennom at landbruksarealer ikke skal havne kun på et fåtall
hender. Flertallet vil også understreke
at loven skal bidra til å sikre et prisnivå på landbrukseiendommer
som sikrer at de som virkelig er interessert i å drive
og forvalte ressursene på en gård, settes i stand
til å forrente kjøpet gjennom driften på gården.
På denne bakgrunn støtter flertallet departementets
forslag til formålsparagraf.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil
imidlertid understreke at disse hensynene må ivaretas i
resten av lovverket for å opprettholde blant annet dagens
konsesjonsregler og prisregulering av landbrukseiendommer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet sier
seg enig med Regjeringen i at det er behov for å få til
lettelser i konsesjonsplikten blant annet gjennom en økning
av arealgrensene. Disse medlemmer vil likevel understreke
at de foreslåtte endringer vil få liten betydning
i landbrukssammenheng. Det er grunn til å understreke at
det er mange tiår siden 20 dekar hadde noe betydning i jordbrukssammenheng.
På samme måte er det lenge siden 100 dekar skog
og utmark genererte verdier av noe større betydning.
Disse medlemmer viser til at konsesjonslovgivningen,
også med de endringer som foreslås, innebærer
i prinsippet en klar tilsidesettelse av eiendomsretten. Dette er
svært betenkelig fordi eiendomsretten er en av bærebjelkene
i vårt demokrati, samtidig som den representerer den beste
garantien for å oppnå en rasjonell disponering
av begrensede ressurser. Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme forslag om å oppheve konsesjonsloven. Dette
vil styrke den enkeltes eiendomsrett, og derved redusere den makt
politikere og byråkrater har bemektiget seg på bekostning
av den enkelte borger.
Disse medlemmer mener konsesjonslovgivningen for
landbrukseiendommer ikke fungerer som et tjenlig redskap som kan
bidra til en fornuftig ressursutnyttelse i en helhetlig landbrukspolitikk. Disse
medlemmer viser til at primærprodusentene i landbrukssektoren
vil bli nødt til å ta større ansvar for
egen inntekt i tiden fremover. Derfor må omfanget av de
reguleringer som hindrer landbruket i å være rasjonelt
og effektivt, avvikles. Konsesjonsloven står sentralt i
dette.
Disse medlemmer viser til konsesjonslovens formålsparagraf
som skal tilgodese et behov for regulering av og kontroll med omsetningen
av fast eiendom. Disse medlemmer vil hevde at prisreguleringen
har gitt kunstig lave priser på en del eiendommer samt
motarbeidet både omsetning, vedlikehold og kvalitetsskjøtsel
av eiendommene. Veier, bygninger og tekniske anlegg settes ikke
i stand fordi eierne ikke får investeringene kompensert
før ved et eventuelt salg. På denne bakgrunn vil dissemedlemmer at
ordningen med prisregulering avskaffes. Markedsprisen bør
derfor legges til grunn ved omsetning av landbrukseiendommer.
Disse medlemmer viser til at det finnes erfaringer
med opphevelse av prisreguleringen både fra Finland og
Sverige. Erfaringen etter dereguleringen for eksempel i Sverige
beskriver at det med et fungerende marked fastsettes eiendomspriser
som gjenspeiler eiendommens reelle verdi. Videre blir eiendomsstrukturen
mer robust, prisene og det lokale eierskapet øker. Dissemedlemmer mener
det bør trekkes veksler på erfaringsgrunnlaget
fra våre naboland som et grunnlag for en liberalisering
av lovverket i Norge.
Disse medlemmer minner om at lovgivningen med
personlig boplikt og regulering av eiendomsprisen har
til hensikt å styrke bosettingen og sikre at yngre personer
etablerer seg i landbruket. Disse medlemmer er av
den oppfatning at den sterke reguleringen av eiendomsmarkedet i
Norge med personlig boplikt og prisregulering ikke har hatt noen
positiv effekt for bosettingen. Mye tyder på at det er
blitt færre bosatte bruk enn det en ville hatt uten regulering
av eiendomsmarkedet. Dissemedlemmer mener
bygdenes hovedproblem er mangel på nyskapning og nye arbeidsplasser.
Fri prisdannelse for landbrukseiendommer, bortfall av konsesjonsbegrensninger
og boplikt vil være viktig virkemidler for å gi
nytt liv til distriktene.
Disse medlemmer viser til forskningsprosjektet
- Offentlig regulering av eiendomsmarkedet og verdiskapning i norske
landbruk - der professor Norman Aanesland og forsker Olaf Holm blant
annet konkluderer med at personlig boplikt og prisregulering fører
til lavere investeringer og annen aktivitet i bygdene. Dissemedlemmer konstaterer
at departementet ikke har dokumentert at boplikten har en positiv
effekt på bosettings-, nærings- og samfunnsutviklingen
i distriktene. Disse medlemmer mener på denne
bakgrunn at boplikten må vurderes ut fra sin faktiske virkning,
ikke sin tilsiktede virkning, og ber om at det gjennomføres
en uavhengig undersøkelse av bopliktens faktiske betydning
for bosettingen.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gjennomføre en uavhengig
undersøkelse av bopliktens faktiske betydning for bosettingen,
annen aktivitet og utvikling i distriktene."
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"A
Ot.prp. nr. 79 (2002-2003) - om lov om konsesjon
ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) mv. - bifalles ikke.
B
Vedtak til lov
om opphevelse av lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon ved
erverv av fast eiendom
(konsesjonsloven)
I
Lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon ved erverv av
fast eiendom (konsesjonsloven) oppheves.
II
Lovvedtaket trer i kraft 1. januar 2004."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til brev til komiteen fra statsråd
Sponheim, datert 22. oktober 2003, som var et svar på henvendelse
fra næringskomiteen datert 13. oktober 2003. Spørsmålet
gjaldt hvilke konsekvenser EU-dommen om personlig boplikt (dom i
EF-domstolen avsagt 23. september 2003 i sak C-452/01,
Margarethe Ospelt og Schlössle Weissenberg Familienstiftung)
vil ha for Norge.
Flertallet er enig med det statsråden
sier i brevet til komiteen om at "det er mulig å opprettholde den
personlige boplikten med de samme reglene som i dag - (...) også etter
EF-domstolens avgjørelse".
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil
understreke betydningen av at departementet i oppfølgingen
av dommen i EF-domstolen i sammenheng med NOU 2003:26 Om odels-
og åsetesretten fastholder prinsippet om personlig boplikt
som hovedregel.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Landbruksdepartementets fortolkning av Ospelt-dommen som er
forelagt komiteen pr. brev av 22. oktober 2003. Disse
medlemmer mener brevet er tvetydig og vitner om høy usikkerhet
med hensyn til hvilke konsekvenser dommen vil ha for norsk rettspraksis. Disse
medlemmer vil fraråde at brevet vedlegges komitéinnstillingen
eller på annen måte får direkte påvirkning
på lovens forarbeider, før en nøyere
vurdering er gjennomført.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at det i Innst. O. nr. 61 (2000-2001) var et flertall
for å heve konsesjonsgrensen fra 5 dekar til 20 dekar.
Vedtaket ble satt i kraft fra 1. januar 2001.
Flertallet viser til at sentrumsregjeringen, bestående
av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, fremmet forslag
om å heve konsesjonsgrensen for landbrukseiendommer fra
5 til 15 da, i St.meld. nr. 19 (1999-2000) framlagt av daværende
landbruksminister Kåre Gjønnes (Kristelig Folkeparti).
I innstillingen til St.meld. nr. 19 (1999-2000), Innst. S. nr.
167 (1999-2000) skrev komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Fremskrittspartiet:
"Flertallet viser til at departementet foreslår å heve
arealgrensen ved konsesjonsfritt erverv av bebygd eiendom fra 5
til 15 dekar ut fra hensynet til at dette vil gi økt utbud
av landbrukseiendommer og dermed legge til rette for økt
bosetting. Flertallet er opptatt av at dette hensynet balanseres
mot andre hensyn knyttet til eierskap av arealer.
Flertallet
vil peke på at eiendomsrett er et knapt gode. At denne
retten spres på flest mulig gir en betydelig maktfordeling
i samfunnet. Flertallet mener et størst mulig antall eiendommer
bør fanges opp av det forvaltningssystemet konsesjonsloven
legger grunnlag for. Dette innebærer ikke bare en eiendomsrett,
men også en eiendomsplikt for den som erverver landbrukseiendom.
Flertallet mener likevel at arealgrensen bør økes
til bebygd eiendom med et totalareal på 20 dekar."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at den siste reguleringen av konsesjonsgrensene skjedde i 2001.
Effekten av denne reguleringen er det vanskelig å slå fast
da den kun har vært gjeldende i 2 år. Viser i
denne sammenheng til brev fra statsråden av 22. oktober
2003. Disse medlemmer viser til at det nå også er
kommet en NOU 2003:26 om odels- og åsetesretten hvor arealgrensene
for odel også er berørt. Disse medlemmer vil
derfor ikke endre konsesjonsgrensene nå, men ser det som
naturlig å komme tilbake til spørsmålet
om endrede konsesjonsgrenser i forbindelse med behandlingen av odelsloven.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti støtter forslaget til ny lov og viser
til at forslaget om økt arealgrense i konsesjonsloven er
helt i samsvar med landbrukspolitiske mål om friere omsetning
av landbrukseiendommer, nedfelt i Sem-erklæringen, Samarbeidsregjeringens politiske
grunnlag. Disse medlemmer mener forslaget bidrar
til styrket eiendomsrett og bedre tilrettelegging for næringsutvikling
knyttet til landbruket.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet er av den oppfatning at med den korte tiden
gjeldende grenser har vært i funksjon, er det ikke mulig å si
noe sikkert om konsekvensene i forhold til de hensyn konsesjonsreglene
skal sikre. Det er oppsiktsvekkende at departementet uten noen form
for konsekvensanalyse av forrige endring allerede nå foreslår å heve grensene
kraftig.
Disse medlemmer vil videre peke på at
det verken i høringsnotatet eller i proposisjonen er gjort noe
forsøk på å anslå hvor mange
eiendommer som nå vil bli konsesjonsfrie. Tall som Norges
Bondelag har hentet fra SSB viser at over 25 500 landbrukseiendommer
vil bli konsesjonsfrie med departementet forslag. Dette er etter disse
medlemmers mening åpenbart at det ville få store
og uoversiktlige konsekvenser. Disse medlemmer går
derfor mot forslaget om å heve dagens konsesjonsgrense
på 20 dekar.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, vil påpeke den mulighet kommunene
har til å sette konsesjonsgrense 0. Det er vesentlig for
utøvelsen av lokaldemokratiet at denne retten opprettholdes. Flertallet legger
til grunn at de kommuner som velger å sette konsesjonsgrense
0, blir respektert og at kommunenes vedtak ikke undergraves ved
en liberal fortolkning av unntaksreglene på dette punktet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer
at Regjeringens forslag til konsesjonsregelverk beholder kommunenes adgang
til å fastsette konsesjonsgrensene slik som i dag, dvs.
upersonlig boplikt for alle boligeiendommer. Disse medlemmer sier
seg uenig i dette, fordi erfaringene med ordningen er store problemer for
lokalbefolkningen. Derfor bør boplikten for boligeiendom
oppheves.
Disse medlemmer viser til en undersøkelse av
Aanesland og Holm om de økonomiske og samfunnsmessige konsekvenser
av boplikt som er innført i 76 norske kommuner. Ut fra
totaltall og gjennomsnittstall for kommunene, synes boplikt å ha
liten betydning. Det blir ikke flere bebodde helårsboliger
i kommuner med boplikt. Boliger i kommuner med boplikt er like mye
bebodd som i kommuner uten boplikt. Andelen av helårsboliger
som blir fritidsboliger er større i kommuner med boplikt
enn i kommuner uten. De fleste kommuner som innfører boplikt
har som regel liten kontroll med det som foregår. Lovverket
med konsesjonsloven og plan- og bygningsloven er komplisert og åpner
for flere muligheter for å unngå boplikten. Eiendommen
kan overføres til nære slektninger (slektsparagrafen),
nye boliger kan bygges uten boplikt (ikke nullkonsesjon på ubebygd
areal) og eiendommen kan leies bort mer eller mindre proforma ("lei
en sørlending").
Disse medlemmer mener ordningen i tillegg har
bidratt til å skape splid, uvennskap, angiveri og dårlig
bomiljø. Et konsesjonslovverk som hjemler at lokalpolitikerne
nærmest kan utøve tvangsbosetting og i ytterste
konsekvens kan tvinge folk til å selge sin private eiendom,
vil disse medlemmer karakterisere som et høyst
upassende offentlig inngrep.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at departementet har foreslått å fjerne kravet
til at det skal være jord- og skogbruksfaglig kompetanse
i kommunene. Forslaget framstår etter flertallets oppfatnings
som uheldig når det skjer samtidig med at departementet
vil legge avgjørelsesmyndighet i alle konsesjonssaker og
delingssaker til kommunene.
Det er viktig at kommunene som forvalter av flere økonomiske
og juridiske virkemidler besitter jord- og skogsbruksfaglig kompetanse.
For det første får landbrukskommunene større
overføringer til kommunal landbruksforvaltning for å skape
grunnlag for ny næringsutvikling og attraktive bosteder.
Samtidig vil lav kompetanse sannsynligvis føre til flere
klager og dårligere rettssikkerhet, noe som igjen fører
til lengre saksbehandlingstid og behov for større kapasitet
og mer kompetanse på fylkesnivå. Samfunnskostnadene
ved en slik utvikling vil være store. Flertallet går
derfor mot forslaget om å fjerne kravet til jord- og skogbruksfaglig
kompetanse.
Forslag fra Høyre og Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
§ 4 første
ledd nr. 4 skal lyde:
4. bebygd eiendom, ikke over 100 dekar, der ikke mer
enn 20 dekar av arealet er fulldyrket.
§ 5 annet ledd første punktum
skal lyde:
Ved erverv av jord- og skogbrukseiendommer med et totalareal
på over 100 dekar, eller der mer enn 20 dekar er fulldyrket,
er konsesjonsfriheten etter første ledd nr. 1 betinget
av at erververen bosetter seg på eiendommen innen ett år
og selv bebor og driver den i minst fem år.
§ 9 A utgår.
§ 23 (endringer i andre lover)
skal lyde:
1. I lov 21. mai 1965 om skogbruk og skogvern
gjøres følgende endringer:
§ 4 tredje ledd oppheves.
Nåværende fjerde ledd blir tredje
ledd.
§ 35 annet ledd oppheves.
§ 37 oppheves.
2. I lov 12. mai 1995 nr. 23 om jord oppheves § 4.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 2
A
Ot.prp. nr. 79 (2002-2003) - om lov om konsesjon ved erverv av
fast eiendom (konsesjonsloven) mv. - bifalles ikke.
B
Vedtak til lov
om opphevelse av lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon
ved erverv av fast eiendom
(konsesjonsloven).
I
Lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon ved erverv av fast eiendom
(konsesjonsloven) oppheves.
II
Lovvedtaket trer i kraft 1. januar 2004.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen gjennomføre en uavhengig
undersøkelse av bopliktens faktiske betydning for bosettingen,
annen aktivitet og utvikling i distriktene.
Komiteen har for øvrig ingen
merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre
følgende
vedtak til lov
om konsesjon ved erverv av fast eiendom
(konsesjonsloven) mv.
Kapittel 1. Formål og virkemidler
§ 1 (lovens formål)
Loven har til formål å regulere og kontrollere omsetningen
av fast eiendom for å oppnå et effektivt vern
om landbrukets produksjonsarealer og slike eier- og bruksforhold
som er mest gagnlige for samfunnet, bl.a. for å tilgodese:
1. framtidige generasjoners behov.
2. landbruksnæringen.
3. behovet for utbyggingsgrunn.
4. hensynet til miljøet, allmenne naturverninteresser
og friluftsinteresser.
5. hensynet til bosettingen.
§ 2 (virkemiddel)
Med de unntak som følger av loven, kan fast eiendom
ikke erverves uten tillatelse av Kongen (konsesjon). Kongens myndighet
kan overføres til kommunen.
Loven omfatter ikke erverv som er konsesjonspliktige etter:
1. lov 3. juli 1914 nr. 5 om erverv av kalkstensforekomster.
2. lov 14. desember 1917 nr. 16 om erverv av vannfall, bergverk
og annen fast eiendom m.v. kapittel I eller II.
3. lov 17. juni 1949 nr. 3 om erverv av kvartsforekomster.
4. lov 29. juni 1990 nr. 50 kapittel 3 om produksjon, omforming,
overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi m.m.
Kongen kan ved forskrift gjøre unntak fra konsesjonsplikten
utover det som følger av §§ 4, 5 og 7. Når
særlige hensyn foreligger, kan Kongen også i det enkelte
tilfelle gjøre unntak fra konsesjonsplikt.
Kapittel 2. Disposisjoner som likestilles med
erverv av fast eiendom
§ 3 (særlige rettigheter som omfattes
av loven)
Lovens regler om konsesjon gjelder også stiftelse og
overdragelse av leierett og annen lignende bruksrett over fast eiendom
med mindre retten er stiftet for en tid av høyst 10 år,
uten adgang for brukeren til å kreve kontraktstiden forlenget
ut over dette tidsrom. Det samme gjelder for andre rettigheter over
fast eiendom som innebærer at eierens adgang til å rå over eiendommen
eller til å få det økonomiske utbyttet
av den blir vesentlig innskrenket. Stiftelse og overdragelse av
utbyggingskontrakter av enhver art, herunder avtaler om fortrinnsrett
til å foreta utbygging, medfører konsesjonsplikt
uten hensyn til varighet.
Fast eiendom kan ikke tas til brukelig pant for lengre
tid enn 3 år uten konsesjon.
Kapittel 3. Overdragelser som ikke trenger
konsesjon, nedsatt konsesjonsgrense mv.
§ 4 (unntak på grunnlag av eiendommens
karakter)
Konsesjon er ikke nødvendig ved erverv av:
1. ubebygde enkelttomter for bolig eller fritidshus, dersom
tomten ikke er større enn 2 dekar og er godkjent fradelt
etter plan- og bygningsloven og jordloven.
2. ubebygde enkelttomter for bolig eller fritidshus som
ligger i et område som i kommuneplanens arealdel, reguleringsplan
eller bebyggelsesplan etter plan- og bygningsloven er utlagt til
byggeområde, og der tomteinndeling er foretatt eller godkjent
av bygningsmyndighetene.
3. andre ubebygde arealer, dersom de ligger i et område
som i reguleringsplan er regulert til annet enn landbruksområde,
eller som i kommuneplanens arealdel er lagt ut til byggeområde.
4. bebygd eiendom, ikke over 20 dekar.
Konsesjonsfriheten etter første ledd nr. 1 og
2 er betinget av at tomten blir bebygd innen 5 år.
Konsesjonsfriheten etter første ledd nr. 3 er
betinget av at erververen ikke foretar bruksendring i strid med
planen.
I områder som er regulert i reguleringsplan, er konsesjonsfriheten
etter første ledd nr. 4 betinget av at erververen ikke
foretar bruksendring i strid med planen. Det samme gjelder når
eiendommen i kommuneplanens arealdel er lagt ut til byggeområde
eller til landbruks-, natur- og friluftsområde. Konsesjonsfriheten
etter første ledd nr. 4 kan settes ut av kraft ved forskrift
etter § 7 første ledd.
§ 5 (unntak på grunnlag av erververens
stilling)
Konsesjon er ikke nødvendig når erververen
er:
1. eierens ektefelle, eller er i slekt med eieren
eller eierens ektefelle i rett oppstigende eller nedstigende linje
eller i eierens eller ektefellens første sidelinje til
og med barn av søsken, eller er i svogerskap med eieren
i rett oppstigende linje, forutsatt at eieren har sitt konsesjonsforhold
i orden. Konsesjonsplikt kan likevel følge av § 7
annet ledd.
2. odelsberettiget til eiendommen.
3. staten.
4. den fylkeskommune eller kommune der eiendommen ligger,
såfremt ervervet gjelder en eiendom i område som
omfattes av kommuneplan, reguleringsplan eller bebyggelsesplan etter
plan- og bygningsloven, og eiendommen i planen er utlagt til annet
enn landbruksområde eller ervervet skjer ved ekspropriasjon.
Et kommunalt tomteselskap der vedkommende kommune har minst halvparten
av kapitalen og flertallet i styret, likestilles med kommunen når
det gjelder konsesjonsfrihet etter dette nummer.
5. bank eller annen institusjon som Kongen har godkjent
i denne sammenheng, når ervervet skjer gjennom tvangssalg
for å redde en fordring som erververen har panterett for
i eiendommen. Eiendommen må selges videre innen to år.
Fristen regnes fra stadfestingen av auksjonsbudet og kan forlenges
av departementet.
Ved erverv av jord- og skogbrukseiendommer med et totalareal
på over 20 dekar, er konsesjonsfriheten etter første
ledd nr. 1 betinget av at erververen bosetter seg på eiendommen
innen ett år og selv bebor og driver den i minst 5 år.
Erververen kan oppfylle driveplikten ved å leie bort jordbruksarealet
som tilleggsjord til en annen landbrukseiendom i minst 10 år.
Slik oppfyllelse av driveplikten er betinget av at leieavtalen er
skriftlig, og at den fører til driftsmessig gode løsninger.
Avtaler som fører til driftsmessig uheldige løsninger
kan følges opp som brudd på forutsetningen for
konsesjonsfritaket, jf. § 17.
Kongen kan lempe på eller helt frita fra bo- og driveplikten
etter annet ledd.
§ 6 (bopliktens innhold)
Erverver som etter § 5 annet ledd har boplikt
på en eiendom, skal ta eiendommen som sin reelle bolig. En
eiendom er tatt som reell bolig hvis eieren er registrert bosatt
på eiendommen etter regler fastsatt i eller i medhold av
lov 16. januar 1970 nr. 1 om folkeregistrering.
En eier som over tid overnatter på eiendommen minst
50 prosent av nettene, men som ikke oppfyller vilkåret
om registrering i folkeregisteret, jf. første ledd, fordi
eierens øvrige husstand er bosatt et annet sted, må gi
kommunen melding om hvordan bosettingsforholdet vil bli ordnet.
Meldingen må sendes skriftlig innen utløpet av
ett år. Departementet avgjør om boplikten kan
anses oppfylt på den måten eieren har gjort rede
for.
§ 7 (nedsatt konsesjonsgrense for bebygd
eiendom)
Kongen kan ved forskrift sette konsesjonsfriheten etter § 4
første ledd nr. 4 ut av kraft for:
1. bebygd eiendom som er eller har vært
i bruk som helårsbolig.
2. eiendom med bebyggelse som ikke er tatt i bruk som helårsbolig,
herunder eiendom med bebyggelse under oppføring, i områder
som i reguleringsplan etter plan- og bygningsloven er regulert til
boligformål.
I områder som omfattes av forskrifter etter første ledd,
gjelder konsesjonsfriheten for nærstående etter § 5
første ledd nr. 1 bare dersom eieren har hatt tinglyst
hjemmel til eiendommen de siste 5 årene forut for overdragelsen.
Til denne eiertiden regnes også den tid andre som faller
inn under § 5 første ledd nr. 1 i forhold til
erververen har eid eiendommen. Dør eieren før
5-års fristen er ute, gjelder konsesjonsfriheten etter § 5
første ledd nr. 1 fullt ut.
Konsesjonsplikt etter forskrift gitt i medhold av første
ledd, gjelder ikke når erververen forplikter seg til at
eiendommen skal brukes til helårsbolig i den tiden han
eier eiendommen, enten av ham selv eller andre.
En eiendom er i bruk som helårsbolig etter tredje ledd
når erververen eller andre har tatt eiendommen i bruk som
sin reelle bolig, jf. § 6.
Fristen for bosetting etter tredje ledd er ett år
regnet fra ervervet. Departementet kan etter søknad forlenge
fristen når særlige grunner foreligger.
Forskrifter etter første ledd kan bare fastsettes
etter anmodning fra kommunen, og når det anses nødvendig
for å hindre at eiendommer som bør brukes til helårsbolig
blir brukt til fritidsformål.
§ 8 (forskrift om krav til opplysninger
etter §§ 4, 5 og 7)
Departementet kan gi forskrifter om hvilke opplysninger
som må foreligge for at et erverv kan sies å gå inn
under §§ 4, 5 og 7, og om hva som er fulldyrket jord
etter § 4 første ledd nr. 4.
Kapittel 4. Forhold av betydning for om
konsesjon skal gis
§ 9 (særlige forhold for landbrukseiendommer)
Ved avgjørelsen av søknad om konsesjon
for erverv av eiendom som skal nyttes til landbruksformål skal
det til fordel for søker legges særlig vekt på
1. om den avtalte prisen tilgodeser en samfunnsmessig
forsvarlig prisutvikling,
2. om erververs formål vil ivareta hensynet til
bosettingen i området,
3. om ervervet innebærer en driftsmessig god løsning,
og
4. om erververen anses skikket til å drive eiendommen.
Konsesjon skal i alminnelighet ikke gis dersom det ved
ervervet oppstår sameie i eiendommen, eller antallet sameiere økes.
Det kan gis konsesjon til selskaper med begrenset ansvar.
Det skal legges vekt på hensynet til dem som har yrket
sitt i landbruket.
§ 9A (alminnelige forhold som taler
mot konsesjon)
Konsesjon skal i alminnelighet ikke gis dersom det er grunn
til å anta at erververen først og fremst tar sikte
på å plassere kapital i eiendommen, eller dersom
ervervet kan ses som et ledd i oppsamling av fast eiendom. Det samme
gjelder hvis det er grunn til å anta at erververen tar
sikte på å skaffe seg vinning ved å selge
eiendommen eller deler av den innen kort tid.
§ 10 (særlige forhold ved avgjørelser
av saker etter forskrift om nedsatt konsesjonsgrense)
Departementet skal gi konsesjon når det ikke er nødvendig å hindre
at eiendommen blir brukt til fritidsformål. Ved denne avgjørelsen
kan det blant annet legges vekt på eiendommens beliggenhet,
herunder om det området der eiendommen ligger i har karakter
av å være et utpreget fritidsområde,
bebyggelsens art og standard, hvor lang tid det er gått
siden eiendommen er brukt som helårsbolig, hvor lang tid den
ble brukt som helårsbolig, og om det er påregnelig
at andre vil kjøpe eiendommen for å bruke den
til helårsbolig.
Konsesjon skal også gis dersom departementet finner
det godtgjort at eiendommen bare kan avhendes som helårsbolig
til en pris som er vesentlig lavere enn prisnivået for
tilsvarende helårsboliger i området.
§ 11 (vilkår for konsesjon)
Konsesjon etter loven kan gis på slike vilkår
som i hvert enkelt tilfelle finnes påkrevd av hensyn til
de formål loven skal fremme. Det kan lempes på vilkårene
etter søknad.
Kapittel 5. Saksbehandlingen
§ 12 (søknad om konsesjon)
Søknad om konsesjon etter loven skal sendes til ordføreren
i den kommune der eiendommen ligger. Søknaden skal være
i samsvar med skjema fastsatt av departementet. Søknaden
skal opplyse om erververen, den eiendommen det gjelder og om formålet
med og alle vilkårene for ervervet. Gjelder det arv, gave eller
gavesalg, skal eiendommens eller rettighetens verdi oppgis. Kopier
av hjemmelsdokument (skjøte), kontrakt og takst skal vedlegges
hvis slike dokumenter foreligger. Det må gjøres
rede for forhold som kan ha betydning for spørsmålet
om konsesjon. Eieren og brukeren må finne seg i at det
blir holdt befaring, oppmåling, kartlegging og bonitering
av eiendom og bebyggelse.
Kongen kan gi nærmere regler om hvilke opplysninger
og dokumenter som skal følge med en søknad om
konsesjon, og om at søknaden skal skrives på særskilt
skjema.
§ 13 (frist for søknad om konsesjon)
Søknad etter § 12 skal sendes til ordføreren
innen fire uker etter at avtalen om overdragelsen ble gjort eller
erververen fikk rådighet over eiendommen. Ved tvangssalg
regnes fristen fra stadfestelsen av budet. Namsretten skal sende
melding til departementet når den stadfester et bud fra
en kjøper som trenger konsesjon til ervervet.
Overholdes ikke reglene i første ledd, skal Kongen
sette en frist for erververen til å søke om konsesjon.
Kongen kan sette en frist for erververen til å søke konsesjon
dersom:
1. tidsgrensen for tvangsbruk etter § 3
annet ledd overskrides.
2. erververen unnlater å bygge innen 5 år
i strid med § 4 annet ledd.
3 erververen foretar bruksendring i strid med plan i henhold
til § 4 tredje eller fjerde ledd.
4. erverver som nevnt i § 5 første ledd
nr. 1 eller 2 ikke overholder bo- og driveplikten etter § 5
annet ledd eller odelsloven § 27.
5. erverver som nevnt i § 5 første ledd
nr. 5 ikke overholder fristen for videresalg.
6. kravet til bosetting etter § 7 tredje ledd jf. § 6
ikke overholdes.
Oversittes fristen for å søke konsesjon
kommer § 19 tilsvarende til anvendelse.
§ 14 (forskrift om saksbehandlingen)
Kongen kan gi nærmere forskrifter som supplerer saksbehandlingsreglene
i forvaltningsloven og loven her, herunder om at den ordinære
saksgang skal fravikes for visse typer saker og om intern arbeidsdeling i
fylkeslandbruksstyret slik at styret kan overlate til administrasjonen å gi
uttalelse eller ta avgjørelser på vegne av styret
i nærmere bestemte saker.
Kapittel 6. Forskjellige bestemmelser
§ 15 (konsesjon er et vilkår for
tinglysing)
Erverv som krever konsesjon etter denne loven, kan ikke
tinglyses med mindre konsesjon er gitt.
§ 16 (overtredelse av konsesjonsvilkår)
For overtredelse av vilkår som er satt for konsesjon
i henhold til denne loven, kan Kongen fastsette en tvangsmulkt som
påløper inntil forholdet er bragt i orden, eller
som forfaller for hver overtredelse. Pålegg om mulkt er
tvangsgrunnlag for utlegg.
Dersom en konsesjon er gitt på grunnlag av uriktige
eller ufullstendige opplysninger om forhold av vesentlig betydning,
eller erververen overtrer fastsatte vilkår av vesentlig
betydning, kan konsesjonen trekkes tilbake.
Blir konsesjonen trukket tilbake, skal det fastsettes en
frist for innehaveren til å sørge for at eiendommen
blir overdratt til noen som lovlig kan erverve den. Oversittes fristen,
får § 19 tilsvarende anvendelse.
§ 17 (kontroll med at vilkår overholdes
m.m.)
Kommunen og fylkesmannen skal føre kontroll med
at vilkår som er satt for konsesjon blir overholdt. Melding
om overtredelse eller brudd på forutsetninger skal straks
sendes til departementet. Det samme gjelder dersom kommunen eller
fylkesmannen får kjennskap til erverv som mangler nødvendig
konsesjon etter denne loven.
Kongen kan bestemme at andre sakkyndige organer skal utføre
gjøremålene etter denne paragrafen istedenfor
eller i tillegg til fylkesmannen eller kommunen.
§ 18 (frist til å ordne forholdet
når konsesjon ikke er gitt)
Er søknad om konsesjon ikke innsendt innen den fristen
som er satt i medhold av § 13 annet eller tredje ledd,
eller er søknaden avslått, skal Kongen sette en frist
for panthaver til å bringe tvangsbruk som strider mot § 3
annet ledd til opphør eller sette en frist for erververen
til å sørge for enten at overdragelsen blir omgjort
eller at eiendommen blir overdratt til noen som kan få konsesjon
eller som ikke trenger konsesjon.
§ 19 (oversittelse av fastsatt frist)
Oversittes en frist som er fastsatt etter § 17
for avvikling av eiendomserverv eller panthavers tvangsbruk, kan
departementet uten varsel la eiendommen selge gjennom namsmyndighetene
etter reglene om tvangssalg så langt de passer. Bestemmelsene
i tvangsfullbyrdelsesloven § 11-20 om det minste bud som
kan stadfestes, gjelder ikke i slike tilfeller.
Oversittes en frist som er fastsatt etter § 17
når det gjelder rettigheter som nevnt i § 3 første
ledd, kan departementet enten la rettigheten tvangsselge etter reglene
i første ledd eller med bindende virkning erklære
rettigheten for bortfalt.
§ 20 (forbud mot forringelse av eiendommen)
Er et erverv av en fast eiendom betinget av konsesjon etter
denne loven, må det inntil forholdet er bragt i orden ikke
foretas hugst eller noe som forringer eiendommens verdi. Departementet
kan i konkrete tilfeller gjøre unntak fra dette.
Forsettlig overtredelse av forbudet i første ledd straffes
med bøter. Det som er avvirket eller på annen måte
fraskilt eiendommen i strid med forbudet eller verdien av dette,
kan inndras hos den skyldige eller den han har handlet på vegne
av.
§ 21 (ikrafttredelse)
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Fra samme tid oppheves lov 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon
ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven).
§ 22 (overgangsbestemmelser)
Forskrifter fastsatt med hjemmel i lov 31. mai 1974 nr.
19 § 5 tredje ledd skal gjelde til de blir endret eller
opphevet. Forskriftene skal forstås i samsvar med de nye
reglene i § 7 i denne loven, jf. § 4 første
ledd nr. 4.
Dersom konsesjonssaken ikke er endelig avgjort når
loven trer i kraft, skal unntakene fra konsesjonsplikt på grunnlag
av eiendommens karakter og erververens stilling i §§ 4
og 5 gjelde selv om ervervet av eiendommen er skjedd før
loven trådte ikraft.
Dersom konsesjonssaken ikke er endelig avgjort når
loven trer i kraft, skal erverv av aksjer eller parter i selskap
med begrenset ansvar som omfattes av bestemmelsen om konsesjonsplikt
etter tidligere konsesjonslov § 4, følge de nye
bestemmelsene selv om ervervet av eiendommen er skjedd før
loven trådte ikraft.
Konsesjonssaken anses som endelig avgjort i forhold til
annet og tredje ledd dersom klage ikke er mottatt innen klagefristens
utløp, eller dersom forvaltningen har fattet avgjørelse
i klagesaken.
Ved lovbestemt bo- og driveplikt som har oppstått
etter tidligere konsesjonslov § 6 første ledd
nr. 1, får den nye bestemmelsen i § 5 annet ledd
anvendelse selv om eiendommen er ervervet før loven trådte
i kraft.
Jeg viser til Næringskomiteens henvendelse datert 13. oktober
2003. Komiteen ber om svar på hvilke konsekvenser EU-dommen
om personlig boplikt (dom i EF-domstolen avsagt 23. september
2003 i sak C-452/01, Margarethe Ospelt og Schlössle
Weissenberg Familienstiftung) vil ha for Norge. Komiteen ber også opplyst
om dommen vil ha innvirkning på Stortingets behandling
av Ot.prp. nr. 79 (2002-2003) om lov om konsesjon ved erverv av
fast eiendom (konsesjonsloven) mv. I tillegg til dette ber komiteen opplyst
hvilke erfaringer departementet har hatt med den siste endring av
konsesjonsgrensene, for eksempel med hensyn til pris på landbrukseiendom
og eventuelle endringer i bosettingsmønsteret.
Etter min vurdering er det mulig å opprettholde en personlig
boplikt med de samme reglene som i dag - regler som er videreført
i lovforslaget - også etter EF-domstolens avgjørelse.
Praktiseringen av reglene må imidlertid endres slik at
det må legges større vekt på en individuell
vurdering av om det skal fastsettes vilkår om personlig
boplikt eller om boplikten kan oppfylles av andre enn den nye eieren.
Forvaltningen må likevel kunne fastsette at plikten skal
være personlig når det anses nødvendig.
Jeg antar at en slik dreining av praksis vil føre til at
flere enn i dag får upersonlig boplikt.
Ot.prp. nr. 79 (2002-2003) bør behandles nå.
Mitt forslag til håndtering av proposisjonen er omtalt
nedenfor under punkt 5.
Spørsmålet om en endelig utforming av reglene om
personlig boplikt må ses i sammenheng med oppfølging
av odelslovutvalgets utredning. Det bør i den forbindelse
utredes hvorvidt upersonlig boplikt på landbrukseiendom
er tilstrekkelig for å ivareta formålene med loven,
herunder bosettingshensynet. Odelslovutvalget avgir sin innstilling
23. oktober 2003, og innstillingen vil deretter bli sendt
på høring.
Jeg vil utdype dette som følger:
Etter § 4 i Vorarlberger Grundverkehrsgesetz (heretter
VGVG) må erververe av landbruksarealer ha tillatelse fra
myndighetene (konsesjon) for å bli eiere. I § 5
nr. 1 bokstav a) i VGVG, oppstilles i utgangspunktet tre vilkår
for å få slik tillatelse:
tillatelsen må være
i overensstemmelse med allmenne hensyn i å opprettholde
et produktivt landbruk
erververen må selv utnytte arealet som et ledd
i sin landbruksvirksomhet
erververen må selv ha fast bopel på eiendommen
Selv om disse vilkårene ikke er oppfylt, kan konsesjon
gis dersom ervervet ikke er i strid med hensynet til å opprettholde
og etablere et økonomisk sunt selveie for små og
mellomstore landbrukseiendommer, jf. § 5 nr. 1
bokstav a) i.f.
Det følger av § 5 nr. 2 at konsesjon
likevel ikke kan gis i bestemte situasjoner. En av disse situasjonene
er det dersom det må antas at det ikke på lengre sikt
er sikkerhet for at erververen selv vil forestå driften,
eller at de faglige kvalifikasjoner som er nødvendige for å forestå driften
ikke foreligger (bokstav d).
I Land Vorarlberg forelå etter dette en klar hovedregel
om personlig boplikt og personlig driveplikt som vilkår
for i det hele tatt å få konsesjon.
Margarethe Ospelt overdro en jord- og skogbrukseiendom på 43
dekar til en familiestiftelse. Formålet med overdragelsen
var å unngå en arvemessig oppdeling av familieeiendommen.
Margarethe Ospelt bodde på eiendommens slott, og det synes
ut fra saksdokumentene som om hun fortsatt skulle gjøre det
etter overdragelsen. Den første begunstigede i stiftelsen
var Margarethe Ospelt selv. Hun hadde frem til overdragelsen forpaktet
bort jorda, og stiftelsen ønsket å fortsette å bortforpakte
jorda til de samme forpakterne.
Stiftelsen ble nektet konsesjon. Avslaget ble begrunnet med at
verken stiftelsen eller Ospelt selv drev landbruk eller hadde til
hensikt å gjøre dette i fremtiden. Videre ble
det vist til at ervervet ville være i strid med hensynet
til å opprettholde og etablere økonomisk rentable
små og mellomstore landbrukvirksomheter, jf. VGVG § 5
nr. 1 bokstav a).
Avslaget ble brakt inn for den østerrikske forvaltningsdomstolen
som stilte EF-domstolen to tolkningsspørsmål.
Det første gjaldt rekkevidden av EØS-avtalen.
Det andre spørsmålet var om EF-traktatens art.
56 flg. om fri kapitalbevegelse hindrer en slik konsesjonsordning
som er etablert gjennom VGVG.
EF-domstolen kom til at EF-traktatens bestemmelser om frie kapitalbevegelser
ikke er til hinder for at erverv av landbruksareal gjøres
avhengig av en forutgående tillatelse (konsesjon). Domstolen
la imidlertid til grunn at traktaten er til hinder for at søknaden
i alle tilfeller avslås fordi erververen ikke selv skal
dyrke det aktuelle arealet og ikke selv ha bopel der.
Domstolen bygger på at den konsesjonsordning som er
lovfestet i VGVG etter sitt formål er til hinder for den
frie kapitalbevegelse. Slike bestemmelser kan bare opprettholdes
dersom følgende vilkår er oppfylt:
Bestemmelsene må forfølge
allmenne hensyn på en ikke-diskriminerende måte.
Domstolen la til grunn at dette vilkåret er oppfylt.
Bestemmelsene må være egnet til å virkeliggjøre de
allmenne hensynene, og de må ikke begrense den frie bevegelighet
mer enn nødvendig for å nå målsettingen.
Forutsetningen innebærer at bestemmelsene bare er forholdsmessige
dersom formålet ikke kan nås med mindre inngripende virkemidler.
Domstolen la til grunn at systemet med forutgående tillatelser
(konsesjon) oppfyller forholdsmessighetskravet. Domstolen la imidlertid
til grunn at enkelte bestemmelser om gjennomføringen av
konsesjonsordningen ikke var forholdsmessige fordi de ikke i alle
henseender er nødvendige for å nå de
akseptable allmenne hensyn. Konklusjonen bygger på at VGVG
må tolkes slik at det oppstilles et ufravikelig krav om personlig
bo- og driveplikt. Dersom reglene hadde gitt anvisning på en
konkret vurdering ut fra formålet med regelen av om det
skulle pålegges personlig bo- og driveplikt, ville imidlertid
systemet i VGVG være forholdsmessig.
Domstolen forutsetter dessuten at tildelingen av konsesjon
skjer på bakgrunn av objektive og kjente kriterier som
gir potensielle erververe mulighet til å anvende rettsmidler.
Dette vilkåret vurderes ikke eksplisitt senere i dommen,
men er av betydning for hvordan fremtidige regler bør være.
Jeg oppfatter det slik at det er grensen mellom proporsjonale
og uproporsjonale tiltak under kulepunkt 2 som er kjernespørsmålet
i forhold til reglene i Norge, og i forhold til lovforslaget som
ligger til behandling i Stortinget. Se redegjørelsen for
dette under punkt 4.5.
Proposisjonen inneholder forslag til ny konsesjonslov, med bl.a.
forslag om omfattende endringer i reglene om konsesjonsplikt. Forslaget
om at arealgrensen for bebygd eiendom endres fra 20 dekar til 100
dekar, hvorav inntil 20 dekar fulldyrka mark, er en oppfølging
av Sem-erklæringen. Disse forslagene er etter min mening
viktige skritt for å få til en forenkling av dagens
regler, til beste for borgerne og for samfunnet.
I forbindelse med EF-domstolens avgjørelse er det relevant å merke
seg at regjeringen foreslår å beholde reglene
om
unntak fra konsesjonsplikt for nære
slektninger, jf. dagens lov § 6 første
ledd nr. 1, lovforslaget § 5 første ledd
nr. 1 og § 5 annet ledd. Unntaket er betinget
av at de skal bosette seg på eiendommen og drive den selv
adgang til å fastsette konsesjonsvilkår
om personlig bo- og driveplikt ved erverv av landbrukseiendommer,
jf. dagens lov § 9, og lovutkastet § 11
Videre er det viktig å merke seg at forvaltningen, ved
avveiningen av om konsesjon skal gis, skal legge vekt på om
erververs formål vil ivareta hensynet til bosettingen i
området (forslaget § 9 første
ledd nr. 2), og at det kan gis konsesjon til selskaper med begrenset
ansvar. Endringene i forhold til gjeldende konsesjonslov innebærer
at loven i noe større grad enn gjeldende lov åpner
for at boplikten ikke må være personlig i alle
tilfeller.
Avgjørelsen i EF-domstolen gjelder direkte den konkrete
saken i Østerrike. I EU-land som har regler om personlig
bo- og driveplikt, får avgjørelsen også direkte
følger for lovgivningen. EØS-avtalen inneholder
ikke tilsvarende regler om at domstolens avgjørelser får
direkte virkning. Det følger av EØS-avtalens artikkel
6 at EØS-avtalen skal tolkes i samsvar med rettspraksis
fra EF-domstolen avsagt før undertegningen av EØS-avtalen.
I ODA-avtalenAvtale mellom EFTA-statene om opprettelse
av et overvåkingsorgan og en domstol. er det
bestemt at ESA (EØS-avtalens kontrollorgan) og EFTA-domstolen
skal ta "tilbørlig hensyn" til senere relevante avgjørelser
fra EF-domstolen. Denne avtalen retter seg ikke mot norske domstoler.
Høyesterett har imidlertid ut fra likhetsbetraktninger
lagt til grunn at relevante avgjørelser fra EF-domstolen
avsagt etter 1992 skal tillegges stor vekt. Ospelt-dommen får
følgelig stor betydning for tolkningen av kapitalreglene
i EØS-avtalen enten reglene om konsesjon og personlig bo-
og driveplikt tas opp i norske domstoler eller av EFTAs overvåkingsorgan
ESA. Det samme gjelder dersom spørsmålet bringes
inn for EFTA-domstolen.
Hvis det er motstrid mellom bestemmelsene i EØS-avtalens
hoveddel og andre norske regler og den aktuelle EØS-bestemmelsen
er så klar og presis at private parter kan utlede rettigheter
av den, skal EØS-avtalens bestemmelser ha forrang, jf.
EØS-loven 27. november 1992 nr. 109 § 2.
Det må legges til grunn at EØS-avtalens artikkel
40 som forbyr restriksjoner på den frie bevegelighet av
kapital er så klar og presis.
EF-domstolen bygger på at konsesjonsordningen i VGVG
etter sitt formål er til hinder for den frie kapitalbevegelse.
Dette utgangspunktet må også gjelde forholdet
mellom EØS-avtalens artikkel 40 og reglene i gjeldende
konsesjonslov, lov 31. mai 1974 nr. 19, samt i forslaget
til ny konsesjonslov i Ot.prp. nr. 79 (2002-2003). De norske reglene
er ikke i strid med EØS-avtalen dersom vilkårene
i punkt 4.3 - 4.6 nedenfor er oppfylt.
Forslaget til ny konsesjonslov inneholder ingen forskjellsbehandling
av norske og utenlandske borgere. Gjennom Ospelt-dommen har EF-domstolen fastslått
at et bopelskrav ikke innebærer noen ulovlig forskjellsbehandling.
Det må også være utgangspunktet ved personlig
bo- og driveplikt som følger av et konsesjonsvilkår,
jf. lovutkastet § 11.
Det er lagt til grunn i tidligere saker for EF-domstolen at hensynet
til å sikre fast bosetting er et hensyn som kan begrunne
restriksjoner i form av krav om konsesjon. I Ot.prp. nr. 79 er bosettingshensynet uttrykkelig
framholdt som ett av formålene med loven (lovutkastet § 1
nr. 5, dette framgår også av formålsbestemmelsen
i gjeldende lov) og det taler til erververens fordel ved spørsmålet
om konsesjon skal gis at erververs formål ivaretar hensynet
til bosettingen i området (lovutkastet § 9
første ledd nr. 2). Dette hensynet til å sikre
fast bosetting kom ikke direkte fram i Ospelt-saken, trolig fordi
virkemidlene i VGVG ikke har som formål å sikre
bosettingsmessige hensyn, og kanskje også fordi Margarethe
Ospelt bodde på eiendommen og skulle fortsette med det. Etter
min mening bør dette tillegges vekt ved tolkningen av dommen.
Når EF-domstolen retter fokus på driveplikten,
mens bosettings-hensynet får en tilbaketrukket plass i
drøftelsene, bør en ikke trekke for klare slutninger
om dommens betydning for spørsmål om bosetting
og mer generell distriktsutvikling.
Hensynet til arealplanleggingen er et annet allment hensyn som
EF-domstolen har akseptert i tidligere konsesjonssaker.
EF-domstolen fremholder i Ospelt-dommen fire hensyn, omtalt som
sosiale hensyn, som allmenne hensyn som kan begrunne restriksjoner
i form av krav om konsesjon. Følgende hensyn nevnes:
hensynet til landbrukssamfunnet, herunder
både landbruksvirksomheten og befolkningen
hensynet til at eiendomsretten til jordarealer skal gi mulighet
for levedyktige gårdsbruk, fornuftig bruk av jorda og et
godt kulturlandskap og miljø
hensynet til fornuftig bruk av ledige arealer ved å begrense
press på jordareal
hensynet til å forebygge katastrofer
Særlig kulepunkt 2 viser at staten gis anledning til å regulere
eierforholdene i landbruket selv om dette innebærer en
restriksjon på den frie kapitalbevegelse. Et element i
dette synes å være muligheten for å fordele
eiendomsretten på flere eiere - i motsetning til en utvikling
i retning av konsentrasjon av eierforholdene.
I gjeldende konsesjonslov og i forslaget til ny lov jf. Ot.prp.
nr. 79 (2002-2003) er lovens formål bredere formulert enn
de begrunnelsene som er gjengitt ovenfor. De formål som
der er nevnt faller inn under de hensyn som etter domstolens praksis
har vært ansett som relevante begrunnelser for å ha
regler om konsesjon, priskontroll og personlig bo- og driveplikt.
Det ligger i kravet til forholdsmessighet at den nasjonale ordningen
må være egnet til å sikre de aktuelle
hensynene, og at den ikke går lenger enn det som er nødvendig
for å nå de lovlige målene. Hvorvidt
ordningen er forholdsmessig kan prøves av ESA og av EFTA-domstolen.
Dersom et vedtak truffet i medhold av konsesjonsloven bringes inn
for norske domstoler, vil vedtakets forholdsmessighet antakelig kunne
prøves for så vidt den konkrete tvisten inneholder
et EØS-rettslig (grenseoverskridende) element.
EF-domstolen legger til grunn at en konsesjonsordning kan være
egnet og nødvendig for å nå de aktuelle
allmenne hensyn ved omsetning av landbrukseiendom (Ospelt-dommen).
De norske reglene er på dette punktet svært like
reglene i VGVG, og det følger av dommen at prinsippet om
konsesjon ved erverv av landbrukseiendom ikke er i strid med kravet om
fri bevegelse av kapital.
I Ospelt-dommen forutsetter EF-domstolen at bestemmelser om bo-
og driveplikt kan tenkes å være et forholdsmessig
tiltak. Domstolen legger mao. til grunn at slike bestemmelser kan
være egnede virkemidler. Vurderingen av om bestemmelsene
er egnet må knyttes til lovens formål, jf. drøftingen
under punkt 4.4. ovenfor. Etter min vurdering er det en slik saklig
sammenheng mellom formålene og virkemidlene at bestemmelsene
om personlig bo- og driveplikt er egnet til å ivareta formålene
i lovforslaget.
I Ospelt-dommen er vurderingen av om personlig boplikt er nødvendig
eller ikke knyttet til to alternative resonnementer:
dersom konsesjon alltid krever personlig
bo- og driveplikt, går reglene lenger enn det som er nødvendig
for å oppnå formålene i VGVG
dersom bestemmelsene innebærer at konsesjon kan
gis selv om erververen ikke kan oppfylle en personlig bo- og driveplikt,
går reglene ikke lenger enn det som er nødvendig
Gjeldende konsesjonslov og utkastet til ny lov inneholder to
sett av bestemmelser som kan utløse personlig bo- og driveplikt.
I lovutkastet gjelder dette muligheten
for konsesjonsvilkår jf. § 11.
Videre er nære slektninger unntatt fra konsesjonsplikt
ved erverv av jord- og skogbrukseiendom dersom de skal oppfylle
en lovbestemt personlig bo- og driveplikt, jf. § 5
første ledd nr. 1 og § 5 annet ledd.
Driveplikten kan oppfylles ved bortleie på visse vilkår.
Pliktene varer i 5 år. Det kan dispenseres fra pliktene.
Oppfylles ikke pliktene, kan myndighetene pålegge den nye
eieren å søke konsesjon.
Etter lovutkastet, og også etter gjeldende bestemmelser,
skal det etter dette alltid foretas en konkret vurdering av om personlig
bo- og driveplikt er nødvendig for å nå målene
i lovutkastet § 1, og det må være
en reell mulighet for å få konsesjon uten å oppfylle
boplikten. Premissene i Ospelt-dommen må etter min mening
tolkes slik at hvis reglene gir tilstrekkelig åpning for
en konkret vurdering av om personlig bo- og driveplikt er nødvendig,
er kravet til forholdsmessighet oppfylt. Jeg mener at utgangspunktet
for en slik konkret vurdering må tas i den enkelte konsesjonssøknaden
og i de momenter som gjør seg gjeldende i saken. I noen
grad bør konsesjonsmyndighetene kunne foreta mer generelle
vurderinger, herunder konsekvenshensyn som er en samlet virkning
av flere enkeltsaker.
Fra årsskiftet vil alle konsesjonssaker og søknader
om dispensasjon fra den lovbestemte bo- og driveplikten avgjøres
på kommunenivå. Det bør nedfelles i retningslinjer
hvilke rammer kommunene må forholde seg til ved vurderingen
av i hvilke tilfeller bosettingshensynet eller andre allmenne hensyn
gjør det nødvendig å pålegge
personlig bo- og driveplikt eller om det er tilstrekkelig med upersonlig
boplikt. Jeg gjør oppmerksom på at den konkrete
vurderingen som må foretas, kan bli kompleks. Bl.a. vil
bosettingshensynet trolig slå ulikt ut i ulike deler av
landet, avhengig av befolkningsstruktur, fraflyttingsproblemer og
lignende.
Det følger av nyere praksis fra EF-domstolen at EF-retten
også stiller krav til måten konsesjonssystemet
er utformet på. Dette er også berørt
i Ospelt-dommen, men kommer klarere frem i andre dommer. Konsesjon
bør gis på bakgrunn av objektive og kjente kriterier
slik at søkerne kan forutberegne sin rettstilling. Disse
forutsetningene må også gjelde etter EØS-retten.
I de sakene der ordningene ikke aksepteres, synes det imidlertid
som om den private part har hatt små muligheter for å forutberegne
sin rettstilling.
I Ot.prp. nr. 79 (2002-2003) er det gitt nærmere regler
for skjønnsutøvelsen i §§ 9-11.
Disse reglene, sammen med klageadgangen som følger av forvaltningsloven
og muligheten for å bringe vedtakene inn for rettslig prøving
i en domstol, bidrar til at erververne kan forutberegne sin rettsstilling.
Det er en politisk avveining om det i tillegg til dette bør
utarbeides nærmere retningslinjer for kommunene slik det
er gjort etter gjeldende lov. Jeg bemerker i den forbindelse at
det mest aktuelle synes å være å gi retningslinjer
som presiserer de krav til forholdsmessighet som følger
allerede av EØS-retten, og som kommunene således
uansett er bundet av.
Med bakgrunn i det som er sagt ovenfor ber jeg Stortinget om å behandle
lovforslaget slik det er utformet, og etter planen.
Jeg ber imidlertid om at næringskomiteen på hensiktsmessig
måte, for eksempel ved at dette brevet vedlegges innstillingen,
sørger for at innholdet i dette brevet går fram
av lovforarbeidene.
Ulike hensyn som dels griper over i hverandre tilsier at det
bør kunne stilles vilkår om personlig boplikt.
Hensynene er i varierende grad reflektert i lovforarbeidene, og
de fremheves her:
Det er grunn til å anta at
stabil bosetting på landbrukseiendom sett i et langsiktig
perspektiv ivaretas bedre ved at eieren selv bor på eiendommen i
5 år enn ved at noen andre bor der. Bosettingshensynet
kan mao. tilsi at det bør kunne stilles vilkår
om personlig boplikt etter en konkret vurdering.
Det er grunn til å anta at gården og bygningene blir
bedre ivaretatt dersom eieren selv bor på eiendommen,
og at personlig boplikt øker aktiviteten i lokalsamfunnet.
Avgjørelsen i konsesjonssaken av om det skal kreves
personlig boplikt må bygge på et konkret skjønn.
Det ligger i dette at:
Det er en reell mulighet for å få konsesjon
uten å bo på eiendommen selv. Dette gjelder også for juridiske
personer (selskaper) selv om hensynet til bosettingen m.m. kan tilsi
at juridiske personer lettere kan nektes konsesjon enn fysiske personer.
Det må foretas en konkret vurdering av om vilkåret
er nødvendig. Ordet "påkrevd" i lovutkastet § 11
innebærer at personlig boplikt bare kan pålegges
dersom andre vilkår (for eksempel upersonlig boplikt) ikke
er tilstrekkelig for å nå lovens formål.
Dette innebærer at begrunnelsen for at gjeldende lov § 7
ikke videreføres i lovutkastet, må nyanseres noe,
jf. Ot.prp. nr. 79 (2002-2003) kapittel 11.4.1.
Departementets vurderinger knyttet til endring av arealgrensen
for bebygd eiendom er drøftet i Ot.prp. nr. 79 (2002-2003)
på s. 36-39. Departementet har ikke konkrete erfaringer
med hvilke følger endringen av arealgrensen i 2001 har
hatt for prisnivået på landbrukseiendom eller
på bosetningsmønsteret.
Fylkesmannen i Hedmark er referert i Ot.prp. nr. 79 (2002-2003)
på s. 26. Fylkesmannen uttalte følgende i tilknytning
til høringen av forslaget til ny konsesjonslov:
"Hvorvidt en heving av arealgrensen for bebygd eiendom
vil føre til større omsetning av eiendommer under
konsesjonsgrensen er usikkert. Vårt inntrykk er at endringen
i arealgrensen i 2001 har ført til et visst oppsving i
markedet - spesielt i tettstedsnære områder. Men
en vil trenge noe mer tid før en kan trekke klare konklusjoner."
En del andre høringsinstanser viser til at arealgrensen
ikke bør endres på nytt fordi det er ønskelig å vinne
kunnskap om konsekvensene av endringen i 2001 før en eventuell
ny endring.
Jeg mener det er for tidlig å trekke konklusjoner om
hvilken langsiktig betydning endringene har fått eller
vil få for eierstruktur og bosettingsmønster. Virkningene
for prisnivået på eiendommer under arealgrensen
er imidlertid en umiddelbar følge som må antas å slå betydelig
sterkere ut i tettstedsnære områder enn i områder
der avstanden til tettsteder er stor.
Jeg viser til Næringskomiteens henvendelse datert 4.
november 2003.
Komiteen ber opplyst om EF-domstolens dom i sak C-452/01
skal oppfattes slik at det var EØS-avtalens artikkel 40
som fikk anvendelse på saksforholdet. Jeg oppfatter det
slik at dette er en korrekt forståelse av dommen.
Komiteen ber opplyst om formuleringene i lovforslaget §§ 1
og 11 uttrykker tilstrekkelige objektive kriterier til at konsesjonssøkere
som erverver landbrukseiendom blir i stand til å forutberegne
sin rettsstilling. Komiteen viser i den forbindelse til at formålet
i lovforslaget (som i gjeldende lov) er å verne om landbrukets
produksjonsarealer og slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlige
for samfunnet, og at konsesjon kan gis på slike vilkår
som anses påkrevet for å realisere lovens formål.
Jeg vil for ordens skyld peke på at ordlyden som er
referert i komiteens oversendelse ikke omfatter hele formålsbestemmelsen.
I lovutkastet er det bl.a. lagt vekt på å tilgodese
framtidige generasjoners behov, og en rekke konkrete hensyn og interesser.
Utkastet til formålsbestemmelse lyder i sin helhet slik:
"Denne lov har til formål å regulere
og kontrollere omsetningen av fast eiendom for å oppnå et
effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer og slike eier-
og bruksforhold som er mest gagnlige for samfunnet, herunder framtidige
generasjoners behov, bl.a. for å tilgodese:
1. landbruksnæringen.
2. behovet for utbyggingsgrunn.
3. hensynet til miljøet, allmenne naturverninteresser
og friluftsinteresser.
4. hensynet til bosettingen."
Verken i lovutkastet, eller i gjeldende lov, er formåls-
eller vilkårsbestemmelsene det eneste grunnlaget for avgjørelse
av konsesjonsspørsmålet. I lovutkastet er de momentene
som skal legges til grunn for avgjørelse av en søknad
som gjelder landbrukseiendom inntatt i § 9 som lyder slik:
"§ 9. (særlige forhold for landbrukseiendommer).
Ved
avgjørelsen av søknad om konsesjon for erverv
av eiendom som skal nyttes til landbruksformål skal det
til fordel for søker legges særlig vekt på:
1. om den avtalte prisen tilgodeser en samfunnsmessig
forsvarlig prisutvikling,
2. om erververs formål vil ivareta hensynet til
bosettingen i området,
3. om ervervet innebærer en driftsmessig god løsning,
og
4. om erververen anses skikket til å drive eiendommen.
Konsesjon
skal i alminnelighet ikke gis dersom det ved ervervet oppstår
sameie i eiendommen, eller antallet sameiere økes.
Det
kan gis konsesjon til selskaper med begrenset ansvar. Det skal legges
vekt på hensynet til dem som har yrket sitt i landbruket."
Gjeldende konsesjonslov § 8 inneholder en liknende bestemmelse. § 9
i lovutkastet er bygd ut i forhold til dette bl.a. med sikte på å styrke
forutberegneligheten. Dette er omtalt slik i proposisjonen på side 64:
"Departementet foreslår å endre bestemmelsen slik
at den får en mer positiv vinkling i forhold til erververen.
En vil få fram at det skal tale til erververens fordel
dersom den pris som er avtalt er forenlig med en samfunnsmessig
forsvarlig prisutvikling vedrørende landbrukseiendommer,
dersom erververs formål vil ivareta hensynet til bosettingen
i området, og dersom ervervet innebærer en driftsmessig
god løsning. Dette vil gi et signal om at en ønsker
en positiv tilnærming til søknaden. En slik endring
vil også gjøre utfallet av skjønnet mer
forutberegnelig for erververen, idet bestemmelsen sier noe om utfallet
av søknaden når visse forutsetninger er oppfylt."
Konsesjonsreglene har primært betydning for lokal arealutnyttelse,
for næringsutvikling og vern. Avgjørelsesmyndigheten
i konsesjonssaker vil bli lagt til kommunene fra 1. januar 2004,
i tråd med St.meld. nr. 19 (2001-2002) Nye oppgaver for
lokaldemokratiet - regionalt og lokalt nivå. Begrunnelsen
for endringen er knyttet til et ønske om å gi
kommunene større handlingsrom og å legge til rette
for forsterket lokaldemokrati på landbruksområdet.
Etter min mening er det en krevende balansegang å sikre
en akseptabel grad av forutberegnelighet for partene og samtidig
gi kommunene et handlingsrom i tråd med forutsetningene
for overføringen av oppgaver. Jeg mener imidlertid at endringene
gir et godt grunnlag for en slik balansegang, og at bestemmelsene
ikke er utenfor de rammer som følger av våre forpliktelser etter
EØS-avtalens artikkel 40 slik denne bestemmelsen er tolket
i dag.
Komiteen reiser spørsmål om norske kjøpere
bør gis samme adgang til domstolsprøving som utenlandske.
Den som har rettslig interesse i konsesjonsavgjørelsen
kan reise søksmål for en norsk domstol enten han
er norsk eller utenlandsk statsborger.
Når det gjelder spørsmålet om forholdsmessigheten,
må det skilles mellom forvaltningens plikter, og domstolenes
kompetanse ved overprøving av forvaltningens skjønn.
Forvaltningen plikter etter EØS-retten å påse
at vedtaket forfølger allmenne hensyn og at avgjørelsen
er nødvendig for å nå disse hensynene. Etter
min mening vil de samme vurderingene måtte gjøres
for norske borgere etter forslaget til ny konsesjonslov. Et vilkår
om personlig boplikt er eksempelvis bare lovlig dersom dette er
nødvendig for å nå lovens formål,
jf. forslag til ny § 11. Det ligger imidlertid til domstolene
selv å ta stilling til om forholdmessigheten skal prøves
i en eventuell sak for domstolene. Etter min mening vil det være
uheldig dersom det gjennom konsesjonslovgivningen fastsetter særlige
rammer for hvor langt en slik domstolsprøving bør
gå. Jeg viser til at spørsmålet ligger
i et vanskelig grenseland mellom EØS-rett og tradisjonell
nasjonal rett og i skjæringen mellom forvaltningen og domstolenes
kompetanse.
Komiteen ber om mine synspunkter på om det bør åpnes
for at konsesjonsmyndighetene, når det er saklig behov
for det, plikter å avgi en bindende forhåndsuttalelse
i konsesjonssaken.
Verken gjeldende konsesjonslov eller lovutkastet gjør
noen endring i kjøper og selgers avtalefrihet. Det er også opp
til avtalepartene å hvordan de skal forholde seg til eventuelle
vilkår eller avslag. Det er da også vanlig ved
avtaler om overdragelse av konsesjonspliktig eiendom. Partene har
dermed selv full kontroll med hva som skal skje dem imellom dersom konsesjon
avslås, eller dersom det stilles vilkår for konsesjon.
Dette forholdet reduserer partenes behov for en forhåndsavklaring
av konsesjonsspørsmålet, og departementet har
ikke registrert ønsker og behov for en ordning med forhåndsuttalelse.
Etter min mening bør det ikke åpnes for at
konsesjonsmyndighetene plikter å gi en bindende forhåndsuttalelse
om konsesjonsspørsmålet før det er inngått
noen bindende avtale mellom partene. En slik endring vil etter min
vurdering
svekke mulighetene etter konsesjonsloven
for å ivareta samfunnshensyn. En forhåndsvurdering innebærer
at myndighetene der avtale ikke er inngått enten ikke har
mulighet til å få oversikt over konsekvensene
av avtalen, eller må basere vurderingen på hypotetiske
eller ulike alternative avtaler.
åpner for betydelig merarbeid for kommunene enn
dagens ordning. Jeg antar at det først og fremst er selger
som har interesse av en forhåndsuttalelse. Åpnes
det for slike uttalelser er det grunn til å tro at selger
vil bruke anledningen til å presentere flere ulike kjøpere
for kommunene for å vurdere hvem han skal selge til. Merarbeidet med
en slik ordning bør ikke undervurderes.
innebære en risiko for at myndighetene får
en fremtredende rolle som premisslegger i forbindelse med selve
avtaleinngåelsen enn de har i dag. Etter min mening bør
det ikke legges opp til ordninger som gjør at myndighetene
blir premisslegger for avtaler mellom private parter.
Avtaleforholdet er ryddigst dersom partene selv har kontroll med
premissene for avtalen.
Oslo, i næringskomiteen, den 11. november 2003
Olav Akselsen |
|
Odd Roger Enoksen |
leder |
|
ordfører |