Til Odelstinget
I proposisjonen foreslår departementet at det opprettes
et nytt sentralt organ som skal ha ansvaret for etterforskingen
av anmeldelser mot ansatte i politiet og påtalemyndigheten.
Departementet foreslår videre at organet gis påtalekompetanse
for alle sakene der statsadvokaten etter straffeprosessloven § 67 sjette
ledd har påtalekompetanse i dag. Departementet mener at
det nye organet bør organiseres i regionale avdelinger
som vil forestå etterforskingen i sine regioner.
Departementet ser videre behov for å gå nærmere inn
på hvordan klager på politiets tjenesteutøvelse mv.
blir behandlet i politietaten. Man tenker her i første
rekke på saker hvor det ikke er mistanke om noe straffbart,
men hvor det for eksempel rettes kritikk mot tjenestemenns opptreden
eller politiets håndtering av en sak ("systemkritikk").
Departementet redegjør i proposisjonen for det arbeid som
er iverksatt for å vurdere disse spørsmålene
nærmere.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Anne
Helen Rui, Ola Røtvei og Knut Storberget, fra Høyre,
Carsten Dybevig, lederen Trond Helleland og Linda Cathrine Hofstad,
fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad,
fra Kristelig Folkeparti, Einar Holstad og Finn Kristian Marthinsen,
og fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen,
mener det er nødvendig med en ny organisering av kontrollen
med politiets og påtalemyndighetens tjenesteutøvelse.
Politiet i Norge har gjennomgående hatt særdeles
høy tillit ute i befolkningen. Slik må det fortsatt være.
Komiteen viser til at politiet er gitt stadig
flere metoder for å oppklare kriminalitet. Politiet er
gitt større mulighet for å anvende tvangs- og
maktmidler. Komiteen innser at fremtidens kriminalitetsutvikling
vil kreve ytterligere metoder og maktmidler for å kunne
demme opp for kriminalitet. Dette fordrer at kontrollapparatet overfor
politiets virksomhet er effektivt, uavhengig og at det har tillit
i befolkningen. Slik vil et effektivt kontrollapparat i seg selv
være en viktig faktor for å styrke politiets rolle.
Videre viser komiteen til at det de senere årene
har vært reist betydelige innvendinger mot kvaliteten av
og tilliten til etterforskningsarbeidet som gjøres av SEFO.
Det kan ikke etter komiteens mening hefte en slik
usikkerhet rundt denne viktige etterforskningen. Komiteen går
av denne grunn inn for en betydelig omlegging av etterforskningen
av politisakene.
Komiteen vil dessuten understreke at økt
publikumstilgjengelighet og bedre informasjonsformidling er sentrale
virkemidler for å gi publikum en god innsikt i og kontroll
med behandlingen og resultatet av etterforskningen.
På denne bakgrunn støtter komiteen opprettelsen
av et nytt sentralt landsdekkende organ som skal ha ansvaret for
etterforskningen av anmeldelser mot ansatte i politiet og påtalemyndigheten.
Komiteen mener det er av avgjørende betydning
at etterforskningen også kan utføres raskt, da
slike saker er en stor belastning også for dem som er satt under
etterforskning. Denne nyordningen vil kunne fungere raskere enn
dagens ordning.
Komiteen mener at ordningen må gjøres
mest mulig rasjonell og effektiv slik at man nå sikrer
en smidig organisasjon med et minimum av nytt byråkrati. Komiteen har
således merket seg Regjeringens anslag over økonomiske
og administrative konsekvenser.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, er av den oppfatning at Regjeringen må gis
mulighet til å etablere regionale kontorer.
Flertallet vil påpeke at eventuelle regionale enheter
også må gjøres helt uavhengige av arbeidet
i politietaten og påtalemyndigheten. Flertallet ser behovet
for at eventuelle regionale enheter ledes av en jurist. Sett ut
fra at arbeidsmengden kan bli for begrenset til å ha en
lederstilling på heltid, bør slike ledere også kunne
bli ansatt på deltid. Flertallet vil presisere
at Regjeringen har frihet til å organisere den regionale
virksomheten slik den finner mest hensiktsmessig for å oppnå målet
om en effektiv, uavhengig og tillitsvekkende kontroll med politiets
og påtalemyndighetens tjenesteutøvelse.
I samarbeid med Justisdepartementet ble det ved riksadvokatens
brev 6. september 2000 nedsatt en arbeidsgruppe (Rønnebergutvalget)
som skulle undersøke bl.a. kvaliteten og saksbehandlingen
i De særskilte etterforskingsorganers (SEFOs) behandling
og etterforsking av anmeldelser mot ansatte i politiet og påtalemyndigheten.
Rapporten ble avlevert departementet i desember 2001, og
senere sendt på høring. Rønnebergutvalget
konkluderer med at kvaliteten på SEFO-organenes etterforsking
er tilfredsstillende. Samtidig avdekker utvalget også "til
dels påfallende ulikheter mellom de forskjellige organene".
Dette gjelder både i forhold til iverksetting av etterforsking,
saksbehandlingstid og etterforskingens kvalitet.
Flere av høringsinstansene tok til orde for vesentlige
endringer i organiseringen av etterforskingen i saker som gjelder
spørsmålet om en ansatt i politiet eller påtalemyndigheten
har begått straffbar handling i tjenesten. En diskusjon
av den generelle organiseringen av SEFO-ordningen mv. var imidlertid
ikke en del av arbeidsgruppens mandat, og ble følgelig ikke
behandlet i rapporten.
På bakgrunn av ovennevnte og den kritikk som har vært
fremført mot SEFO, bl.a. i media, fant departementet behov
for å foreta en vurdering av organiseringen av ordningen
med særskilte etterforskingsorgan, jf. også St.prp.
nr. 1 (2002-2003). Departementet utarbeidet et høringsnotat
på bakgrunn av ovennevnte høringsrunde, og gjennomførte
høringsmøte 7. mars 2003 med påfølgende
skriftlig høring.
I kapittel 3 i proposisjonen foretar departementet et tilbakeblikk
på ordningen med særskilte etterforskingsorganer,
og det vises til proposisjonen på dette punkt.
Komiteen tar til etterretning Rønnebergutvalgets
vurdering av at SEFO-organenes etterforskning er tilfredsstillende. Komiteen merker
seg imidlertid at det ble avdekket til dels påfallende
ulikheter mellom de forskjellige organene, både i forhold
til iverksetting av etterforskning, saksbehandlingstid og etterforskningens
kvalitet. Dette underbygger at det er nødvendig med en
ny organisering av etterforskningen av saker som gjelder
spørsmålet om en ansatt i politiet eller påtalemyndigheten
har begått straffbare handlinger i tjenesten. Videre merker komiteen seg
at ca. 30 pst. av anmeldelsene som ble inngitt til SEFO i realiteten
var klager over kritikkverdige men ikke straffbare forhold. Komiteen vil
av denne grunn be Regjeringen intensivere arbeidet med å få en
klar prosess rundt klagebehandlingen.
Spørsmålet om tiltale avgjøres i dag
som hovedregel av statsadvokaten etter innstilling fra det enkelte
SEFO-organ.
Rønnebergutvalget foreslår i sin rapport å overføre
påtalekompetansen for SEFO-sakene fra statsadvokatene til
SEFOs organer. Aktoreringen av sakene foreslo Rønnebergutvalget å overlate
til SEFO-organets advokatmedlem.
Høringsinstansene er delt i synet på forslaget
om overføring av påtalekompetanse til etterforskingsorganet.
Et knapt flertall av høringsinstansene som har uttalt seg
om forslaget er negative til en slik ordning.
Departementet foreslår at det sentrale organets leder
gis påtalekompetanse for alle SEFO-sakene der statsadvokaten
etter straffeprosessloven § 67 sjette ledd har
påtalekompetanse i dag, dvs. i alle saker der ikke påtalespørsmålet
etter straffeprosessloven §§ 64 og 65
hører under Kongen i statsråd eller riksadvokaten.
En slik løsning vil samsvare best med reglene for påtalemyndigheten
for øvrig, og er i tråd med riksadvokatens syn.
Når det gjelder det sentrale organs avgjørelser
av påtalespørsmålet, er det et spørsmål
om disse bør kunne påklages til riksadvokaten
på lik linje med det som gjelder for statsadvokatenes avgjørelser
i disse sakene i dag. Mot en slik løsning taler at det
vil kunne svekke organets uavhengige stilling. Departementet vil
likevel foreslå en løsning der det sentrale organs avgjørelser
av påtalespørsmålet kan påklages
til riksadvokaten. Løsningen innebærer en rettssikkerhetsgaranti,
som er særlig viktig i en situasjon som her der man løfter
påtalekompetansen ut av den ordinære påtalemyndigheten.
Dette innebærer også at det blir god sammenheng
og klare linjer i påtalesystemet, hvilket departementet
legger avgjørende vekt på. Departementet går
videre inn for at organet skal være undergitt riksadvokatens
alminnelige instruksjonsmyndighet ved etterforsking og påtale.
I tillegg til de foreslåtte endringer i straffeprosessloven §§ 59 a
og 67, nødvendiggjør forslaget om overføring
av påtalekompetansen en rekke endringer i påtaleinstruksen
kapittel 34. Her vil departementet blant annet komme tilbake til
enkelte sider ved det interne forholdet mellom sentralorganet og
de regionale enhetene. Forslag til endringer i påtaleinstruksen vil
bli sendt på høring på et senere tidspunkt.
Komiteen støtter at Spesialenheten
for politisaker gis påtalekompetanse for alle saker der
statsadvokaten har påtalekompetanse i dag. Komiteen finner
det naturlig at påtalekompetansen tillegges lederen av
det sentraliserte organet, og at det kreves at vedkommende skal
ha juridisk embetseksamen og bred juridisk erfaring.
Komiteen støtter at lederen skal kunne
delegere påtalekompetansen til andre med juridisk embetseksamen. Komiteen støtter
videre at lederen og eventuelle andre som får delegert
påtalekompetanse, er underordnet riksadvokaten. Komiteen ser
dette som en viktig rettssikkerhetsgaranti, og organiseringen vil
medføre god sammenheng og klare linjer i påtalesystemet.
Komiteen understreker at organiseringen av enheten
sikrer at vedkommende som tillegges påtalekompetansen ikke
tar del i etterforskningen i de konkrete saker, men vurderer påtalespørsmålet
når innstilling foreligger.
De særskilte etterforskingsorganenes organisering er
nærmere regulert i påtaleinstruksen. Særskilte etterforskingsorganer
(SEFO) er opprettet i hvert statsadvokatdistrikt med unntak av Oslo
statsadvokatdistrikt hvor det er opprettet tre organer. Hvert organ
har i utgangspunktet et varaorgan bestående av tre varamedlemmer.
Departementet drøftet i høringsnotatet tre
alternative organisasjonsmodeller:
Utvidelse av dagens ordning med etablering
av Sentralenhet for SEFO
Sentralt landsdekkende organ
Sentralt organ organisert i avdelinger etter geografisk
prinsipp
Ingen høringsinstanser går inn for å beholde SEFO-ordningen
slik den er i dag. Høringsinstansene er delt i synet på hvilken
av de foreslåtte modellene som er best egnet for etterforskingen
i disse sakene.
Samlet sett finner departementet, på bakgrunn av høringsrunden,
at det bør opprettes en sentralisert ordning for etterforsking
av anmeldelser mot ansatte i politiet og påtalemyndigheten
som bør organiseres i avdelinger etter geografisk prinsipp.
Det foreslås at det nye organet gis navnet Spesialenheten
for politisaker. Organet bør ha politimyndighet. Politimyndigheten
bør tildeles etter nærmere bestemmelse av Justisdepartementet.
Komiteen mener det er viktig at den
nye organiseringen sikrer en rettssikker og ensartet behandling
av dem som vil anmelde ansatte i politiet eller påtalemyndigheten.
Ordningen må videre ivareta rettssikkerheten til dem som
blir beskyldt for ulovlige handlinger.
Komiteen ønsker å påpeke
at det nye organet må sikre høy faglig kompetanse
hos dem som skal utføre etterforskningen. Det er videre
grunnleggende for å gi allmennheten tillit til etterforskningen
i disse sakene at ordningen sikrer uavhengighet for organet som
skal lede etterforskningen og avgjøre påtalespørsmålet.
Dette innebærer at det må være nødvendig
organisatorisk avstand mellom etterforsker og anmeldt embets- eller
tjenestemann.
Komiteen støtter langt på vei
Regjeringens organisasjonsmodell, men mener det skal lovfestes at etterforskningen
av ansatte i politiet og påtalemyndigheten ledes av et
sentralt organ, og vil foreslå dette nedenfor. Enheten
skal bestå av et visst antall fast ansatte som vil forestå etterforskningen. Komiteen vil
derfor foreslå følgende:
"Straffeprosessloven § 67 sjette ledd første
punktum skal lyde:
I saker som gjelder anmeldelse av embets- eller tjenestemenn
i politiet eller påtalemyndigheten for å ha begått
en straffbar handling i tjenesten, skal etterforskningen
foretas og ledes av et eget sentralt organ etter nærmere
fastsatte regler."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, går videre inn for at det forskriftsfestes
at det ved behov kan opprettes regionale enheter som kan bistå med
etterforskning, og at de ansatte i disse enhetene er sikret uavhengighet
til politi og påtalevirksomhet. Den foreslåtte
karantenetid tiltres, dog slik at dette gjelder for dem som rekrutteres
fra annen type virksomhet enn politiet. Flertallet foreslår
etter dette følgende:
"Straffeprosessloven § 67 nytt syvende ledd skal lyde:
Kongen kan bestemme at det etableres regionale kontorer
underlagt den sentrale enheten hvor de som utøver etterforsking
er ansatt i etterforskingsenheten og uavhengig fra politi- og påtalemyndigheten.”
Komiteen tar til etterretning at det
nye organet gis navnet Spesialenheten for politisaker.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at SEFOs organisering også tidligere har vært
diskutert, blant annet som følge av et privat forslag fra
representanten fra Fremskrittspartiet. Disse medlemmer vil,
nå som da, hevde at et landsdekkende sentralt organ vil
være den beste måten å organisere den
nye enheten på. Disse medlemmer vil vise
til at dette også er i tråd med Politiets Fellesforbunds ønske
om organisering.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
”Det opprettes et sentralt landsdekkende organ som skal
ha ansvaret for etterforskning av anmeldelser mot ansatte i politiet
og påtalemyndigheten.”
Når det gjelder dagens krav til hvem som bør oppnevnes
som medlemmer, vises det til påtaleinstruksen § 34-1
annet ledd, jf. Ot.prp. nr. 4 (1994-95) om lov om endringer i straffeloven
m.m. hvor departementet uttaler at til organet vil det bli oppnevnt
fortrinnsvis to, men i alle fall ett medlem, som ikke tidligere
har arbeidet i politi eller påtalemyndighet.
Departementet ga i høringsnotatet uttrykk for at det
kan synes uheldig dersom man i en ordning for etterforsking av denne
type saker kun har medlemmer med politi- og påtalebakgrunn.
Det har ut fra hensynet til publikums tillit til ordningen og for å sikre
en uhildet behandling, også vært et mål å rekruttere
personer uten politi- og påtalebakgrunn til etterforskingsorganene.
Bakgrunnen har vært antakelsen om at ikke bare ansatte,
men også tidligere ansatte innen politiet og påtalemyndigheten
har et habilitetsproblem.
Høringsinstansene er overveiende positive til at den
sammensetning av kompetanse man har under dagens ordning, med personer
med bakgrunn som dommere, forsvarsadvokater og politietterforskere, videreføres.
Betydningen av etterforskingskompetanse understrekes av langt de
fleste høringsinstansene.
Departementet ser det slik at Spesialenheten bør kunne
anmode om bistand og bestille tjenester fra ulike kompetansemiljø på de
fagfelt hvor denne selv ikke kan forventes å knytte til
seg egen kompetanse. For eksempel besitter politiets særorganer
særlig god kompetanse innen sine fagområder, noe
som kan være en ressurs også i Spesialenhetens
saker.
Departementet har merket seg de prinsipielle og praktiske argumentene
mot forslaget om karantenetid. Samtidig taler en rekke argumenter
for en slik regel fremfor en regel om at en viss andel skal være uten
erfaring fra politi- og påtalemyndighet. Det sentrale bør,
slik departementet ser det, være å fremskaffe
de best kvalifiserte personene, samtidig som man gjennom karantenetid
kan ivareta hensynet til tilliten. Departementet finner det således
hensiktsmessig å foreslå karantenetid på 2 år
for de av avdelingenes medlemmer som rekrutteres fra stillinger
som dommere eller advokater.
Departementet vurderer det samlet sett dit hen at de regionale
avdelingene i hovedsak bør få politifaglig etterforskingskompetanse
fra tidligere polititjenestemenn. Slik vil man muligens kunne unngå noe kritikk
i form av at polititjenestemenn etterforsker kolleger. De tidligere
polititjenestemennene som rekrutteres til verv, bør derfor
ha en tilsvarende karantenetid som de øvrige medlemmene.
Da det for bemanning av ledelsen og avdelingen som omfatter Østlands-
og Oslofjordområdet vil være tale om stillinger
på heltid, fremstår det ikke som naturlig å operere
med verken karantenetid eller lignende for ansatte med bakgrunn
i politiet eller påtalemyndigheten, da dette ikke forekommer
i andre deler av straffesakssystemet. Det samme gjelder i den grad
en ansetter etterforskere på heltid til de øvrige
avdelingene.
Departementet antar at det vil være behov for om lag
10 personer i full stilling ved avdelingen som omfatter Østlands-
og Oslofjordområdet. Dette bør være både
personer med erfaring som politietterforsker og med erfaring som
dommere eller forsvarsadvokater. Av hensyn til saksmengden anses
det ikke å være behov for ansatte i full stilling
i de øvrige regionale avdelinger. Personer med erfaring
som dommere, advokater og politietterforskere vil fortsatt være
de mest aktuelle gruppene for å inneha denne type verv.
Departementet ser det som helt nødvendig at lederen
av Spesialenheten har juridisk embetseksamen og bred juridisk erfaring
for å kunne utøve påtaleansvaret. I utøvelsen
av påtaleansvaret vil lederen og eventuelt de andre som
tildeles påtalemyndighet være underordnet riksadvokaten.
Lederen av enheten bør etter departementets oppfatning
ikke ta del i etterforskingsledelsen i de konkrete saker, men vurdere påtalespørsmålet
når innstilling foreligger fra en av de regionale avdelinger.
Komiteen ser det som avgjørende
at rekrutteringen til organet ivaretar at det er godt kvalifiserte personer
som ansettes, samtidig som det er nødvendig organisatorisk
avstand til dem som etterforskes.
Komiteen finner det nødvendig å understreke at
målet med omorganiseringen er å sikre en rettsikker
og ensartet behandling av dem som vil anmelde ansatte i politiet
eller påtalemyndigheten. For å oppnå dette
er det avgjørende at de ansatte er uavhengige og at det
er nødvendig organisatorisk avstand mellom etterforsker
og anmeldt embets- eller tjenestemann. Å sikre at allmennheten
har tillitt til etterforskningen av disse sakene er et viktig mål
for omorganiseringen.
Komiteen støtter forslaget om at Spesialenheten
skal kunne anmode om bistand og bestille tjenester fra ulike kompetansemiljø på de
fagfelt hvor denne selv ikke kan forventes å knytte til
seg egen kompetanse.
Den nåværende inndeling i og antallet SEFO-distrikter
har medført visse problemer i forbindelse med Politireform
2000, hvor antallet politidistrikter ble senket til 27. Dette har
medført at enkelte SEFO-organ kun dekker ett politidistrikt.
For å ivareta habilitet bør polititjenestemannsmedlemmet
komme fra et annet politidistrikt og således ikke etterforske
tjenestemenn fra eget distrikt.
Departementet mener det er hensiktsmessig å operere
med færre regionale avdelinger enn det er statsadvokatdistrikter.
Dette vil medføre at ingen avdelinger vil tilsvare politidistrikter.
Videre vil dette også gi personellmessig "robuste" og mindre
sårbare avdelinger enn tilfellet er med dagens SEFO-organer. Nedenstående
forslag til inndeling i avdelinger er basert på antallet
saker i de ulike SEFO-organene og geografi:
Østlands- og Oslofjordområdet
(Østfold, Hedmark, Oppland, Akershus, Oslo, Buskerud, Vestfold
og Telemark) - Avdeling Øst
Sør- og Sør-Vestlandet (Aust-Agder, Vest-Agder og
Rogaland) - Avdeling Sør
Vestlandet (Hordaland og Sogn og Fjordane) - Avdeling Vest
Midt-Norge (Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og
Nord-Trøndelag) - Avdeling Midt-Norge
Nord-Norge (Nordland, Troms og Finnmark) - Avdeling Nord
Organets sentrale ledelse bør av faglige og praktiske
hensyn samlokaliseres med avdeling Øst.
Høringsrunden har vist betydningen av en sentralisering
av ordningen med etterforsking av anmeldelser mot ansatte i politiet
og påtalemyndigheten, samtidig som det også synes å være
et klart behov for en regional tilstedeværelse av etterforskingsenheter. Departementet
finner det således hensiktsmessig at det opprettes et visst
antall regionale avdelinger for å sikre dette.
De fleste høringsinstansene har stilt seg positive til
den geografiske inndeling av avdelingene som er foreslått.
Departementet finner derfor i lys av ovennevnte ikke grunn til å endre
den foreslåtte geografiske inndeling av organets avdelinger.
Departementet finner det imidlertid hensiktsmessig at denne inndelingen
bør kunne justeres ettersom man vinner erfaring med den
nye ordningen for etterforskingen i denne type saker. Departementet
vurderer det på bakgrunn av høringsrunden som
fordelaktig at organets ledelse samlokaliseres med avdeling Øst.
Komiteen finner det hensiktsmessig
at det sentrale organet lokaliseres utenfor Oslo i nærhet
til hovedflyplassen på Gardermoen; bl.a. for å sikre
mulighet for rask uttrykning.
Komiteen viser videre til at inn under Regjeringens
myndighet til å organisere enheten, ligger også adgangen
til å plassere de ansatte i den nasjonale enheten ulike
steder i landet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, finner at det ligger innenfor Regjeringens
egen myndighet å organisere de regionale enhetene, men
understreker at organiseringen må ivareta omorganiseringens
hovedformål om å sikre allmennhetens tillit til
at etterforskning og påtalevedtak mot embets- og tjenestemenn
i politiet og påtalemyndigheten skjer på en mest
mulig uhildet og uavhengig måte.
I Rønnebergutvalgets rapport om SEFOs etterforsking,
er det foreslått at det etableres et eget Klage- og tilsynsorgan
til behandling av klager på politiet.
En opprettelse av et eget klageorgan for behandling av klager
mot politiet vil trolig nødvendiggjøre endringer
i regelverket. Det er en rekke spørsmål som må utredes
og vurderes før departementet kan fremme forslag om opprettelse
av et slikt klageorgan for politisaker. Et slikt forslag krever
også en grundig høringsprosess. Departementet
vil komme tilbake til saken så raskt som mulig.
Komiteen er enig med Regjeringen i
at det er behov for en ny ordning for behandling av klager mot politiet
og påtalemyndigheten, og ber Regjeringen snarest mulig
komme tilbake til Stortinget med forslag til endret modell for behandlingen
av slike klager. Etter komiteens oppfatning er det
viktig at klager på urettmessig opptreden mot ansatte i
politi- og påtalemyndighet får en mer grundig
behandling enn tilfellet er i dag. Dette er ikke minst viktig for å bevare
tilliten til etaten hos befolkningen.
Komiteen ønsker derfor å gjøre
det lettere å behandle klager på politiets og
påtalemyndighetens tjenesteutøvelse. Det er i
bakgrunnen for proposisjonen kommet fram at nærmere 30
pst. av de anmeldelsene som inngis til SEFO, i realiteten er klager
over kritikkverdige, men ikke straffbare forhold begått
av politiet. Sakene blir av den grunn ofte henlagt uten nærmere
etterforskning. Komiteen anser dette som svært
uheldig i forhold til allmennhetens tillit til politi og påtalemyndighet.
Komiteen understreker at det er ønskelig
med en størst mulig forvaltningsmessig sluttbehandling av
klager, og at politimestrenes arbeidsgiveransvar må fremheves
i denne sammenheng. Man har størst mulighet for å følge
opp og endre kritikkverdige forhold ved en slik ordning. Komiteen mener
at det bør åpnes for en saksbehandling hvor reelle
klager "sluses" ut av etterforskningsenheten og til administrativ
sluttbehandling i politiet med ankeadgang til Politidirektoratet
etter nærmere retningslinjer gitt av regjeringen. Spesialenheten
for politisaker pålegges å oversende saker til
forvaltningsmessig klagebehandling dersom etterforskningen i enheten
avklarer kritikkverdige forhold. Komiteen vil påpeke
at dette klargjør det linjeledelseansvar som gjelder i
politiet og at ansvaret derav ligger på flere nivå.
Komiteen viser til at i Rønnebergutvalgets rapport
om SEFOs etterforskning, er det foreslått at klager behandles
av et eget klage- og tilsynsorgan. Komiteen vil understreke
at også andre modeller bør utredes av departementet.
Komiteen foreslår følgende:
”Stortinget ber Regjeringen gi regler om behandlingen
av klagesaker på embets- og tjenestemenn i politi og påtalemyndighet."
Komiteen vil fremheve at en alternativ modell er
at det nye etterforskningsorganet for politiet og påtalemyndigheten
også behandler klagesakene fullt ut. Komiteen antar
at dette vil styrke det nye etterforskningsorganets legitimitet
i befolkningen i større grad enn dagens SEFO. I tillegg
vil publikum kunne henvende seg til ett sted uavhengig av om klageren vet
om forholdet det klages på var en ulovlig handling eller
ikke. Komiteen er av den oppfatning at klagesaksbehandlingen
uansett må være mer omfattende enn at det kun
er den innklagedes overordnede som behandler klagen, selv om overordnede
synspunkter også må vektlegges ved behandlingen
av klagen.
Det antas samlet sett at en ny ordning som foreslått
vil innebære driftskostnader på om lag 21 mill. kroner.
Forslag fra Fremskrittspartiet
Det opprettes et sentralt landsdekkende organ som skal ha ansvaret for etterforskning av anmeldelser mot ansatte i politiet og påtalemyndigheten.
Komiteen har ellers ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slike
vedtak:
A.
Vedtak til lov
om endringer i straffeprosessloven (ny organisering av et eget etterforskingsorgan for politiet og påtalemyndigheten)
I
I straffeprosessloven 22. mai 1981 nr. 25 gjøres følgende endringer:
§ 59 a første ledd skal lyde:
Følgende vedtak av påtalemyndigheten kan med de begrensninger som følger av annet ledd, påklages til nærmeste overordnet påtalemyndighet:
1. henleggelse,
2. påtaleunnlatelse,
3. utferdigelse av forelegg,
4. utferdigelse av tiltalebeslutning,
5. vedtak etter § 459 (soningsutsettelse).
Riksadvokatens vedtak kan ikke påklages. Vedtak som nevnt i § 67 sjette ledd, kan påklages til riksadvokaten.
§ 67 sjette og nytt syvende ledd skal lyde:
I saker som gjelder anmeldelse av embets- eller tjenestemenn i politiet eller påtalemyndigheten for å ha begått en straffbar handling i tjenesten, skal etterforskingen foretas og ledes av et eget sentralt organ etter nærmere fastsatte regler. Det samme gjelder når påtalemyndigheten finner at det foreligger mistanke om straffbar handling i tjenesten som tilsier at etterforsking igangsettes mot noen person som nevnt i første punktum eller når en mistenkt selv begjærer etterforsking. Lederen eller en annen i organet med juridisk embetseksamen som lederen gir fullmakt i henhold til generelle retningslinjer gitt av riksadvokaten, avgjør spørsmålet om tiltale når påtalespørsmålet ikke hører under Kongen i statsråd eller riksadvokaten. I saker der organet avgjør spørsmålet om tiltale, utføres aktoratet av lederen av organet eller av en annen i organet som lederen gir fullmakt. Riksadvokaten kan instruere organet.
Kongen kan bestemme at det etableres regionale kontorer underlagt den sentrale enheten hvor de som utøver etterforsking er ansatte i etterforskingsetaten og uavhengig fra politi- og påtalemyndigheten.
Nåværende syvende og åttende ledd blir åttende og nytt niende ledd.
II
Ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser
1. Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
2. Kongen gir nærmere overgangsregler.
B.
Stortinget ber Regjeringen gi regler om behandlingen av klagesaker på embets- og tjenestemenn i politi og påtalemyndighet.
Oslo, i justiskomiteen, den 13. november 2003
Trond Helleland |
Knut Storberget |
leder |
ordfører |