Til Odelstinget
Regjeringen legger i proposisjonen frem:
Forslag om endringer i lovbestemte
beløpsgrenser
Forslag om fradrag for pengegaver til Den norske kirke
Forslag om likestilling av samboere med felles barn med
ektefeller ved realisasjon av tidligere felles bolig
Forslag om ny normrentemodell for beregning av fordel ved
rimelig lån i arbeidsforhold
Forslag om skattefritak for utenlandske spillegevinster
mv.
Forslag om endringer i reglene for beskatning av livsforsikringer
Forslag om endringer i reglene for boligsparing med skattefradrag
for ungdom (BSU)
Forslag om endringer i arveavgiftsloven
Forslag om endringer i skattereglene for kraftforetak
Forslag om fritak for eiendomsskatt for sykehus eid av helseforetak
Forslag om innføring av skatteplikt for SND Invest
AS
Forslag om fjerning av nedre grense for kommunale og fylkeskommunale
skattesatser
Forslag om regulering av inngangsverdien på grunnfondsbevis
ved fondsemisjon
Forslag om endringer i reglene om RISK-regulering
Forslag om endringer i ligningsloven og skatteloven som
følge av opprettelse av et aksjonærregister
Forslag om endringer i nemndsstrukturen i ligningsforvaltningen
Forslag om endring i årssyklus for ligning av næringsdrivende
Forslag om endringer i merverdiavgiftslovgivningen
Forslag om lov om kompensasjon av merverdiavgift for kommuner,
fylkeskommuner mv.
Omtale av departementets skattefritakspraksis etter skatteloven §§ 11-21
og 11-22
Forslag om oppretting av lovtekst
Oversikt over fradragsbeløp og beløpsgrenser
i skatteloven
Forslagene er nærmere omtalt nedenfor i denne innstillingen,
i Ot.prp. nr. 1 (2003-2004) Skatte- og avgiftsopplegget 2004 - lovendringer,
i St.prp. nr. 1 (2002-2003) Skatte-, avgifts- og tollvedtak og i St.meld.
nr. 1 (2003-2004) Nasjonalbudsjettet kapittel 4. Generelt er det
kun Regjeringens konkrete forslag som krever lovhjemmel, og Regjeringens
vurderinger vedrørende lovforslagene, som er gjengitt nedenfor
i sammendragene under det enkelte punkt. Gjeldende norsk rett, utenlandsk
rett, utvalgsrapporter, høringsuttalelser mv. knyttet til
det enkelte forslag, er redegjort nærmere for i de nevnte
dokumenter fra Regjeringen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ranveig
Frøiland, Svein Roald Hansen, Tore Nordtun, Tomas Norvoll
og Torstein Rudihagen, fra Høyre, Svein Flåtten,
Torbjørn Hansen, Heidi Larssen og Jan Tore Sanner, fra
Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, lederen Siv Jensen
og Per Erik Monsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein
Djupedal, Audun Bjørlo Lysbakken og Heidi Grande Røys,
fra Kristelig Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn og Bjørg
Tørresdal, fra Senterpartiet, Morten Lund, fra Venstre,
May Britt Vihovde, og fra Kystpartiet, Steinar Bastesen,
viser til at proposisjonen ble lagt frem sammen med statsbudsjettet
for 2004, og viser til merknader under de enkelte punkter nedenfor. Komiteen viser
til rettebrev fra finansministeren 23. oktober 2003, som
er vedlagt innstillingen.
Regjeringen foreslår å heve grensen for når
det skal betales arbeidsgiveravgift for lønnet arbeid i
privat hjem og fritidsbolig, når lønnen ikke er
fradragsberettiget for arbeidsgiveren, og arbeidet ikke er en del
av arbeidstakerens næring, fra 30 000 kroner til 50 000
kroner. Forslaget anslås å ha ubetydelige virkninger
på skatteinntektene. Regjeringen foreslår at endringen
trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret
2004. Det vises til forslag til endring i folketrygdloven § 23-2
sjuende ledd andre punktum.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Regjeringen foreslår å heve grensen for fradrag for
fagforeningskontingent, og kontingent til arbeidsgiverforening og
visse yrkes- og næringsorganisasjoner, fra 1 450
kroner til 1 800 kroner. Dette er i tråd med hva
Regjeringen signaliserte overfor partene i næringslivet
i forbindelse med tariffoppgjøret for 2003. Regjeringen
foreslår at endringene trer i kraft straks med virkning
fra og med inntektsåret 2004. Det vises til forslag til
endring i skatteloven § 6-19 annet ledd fjerde
punktum og § 6-20 fjerde ledd annet punktum.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2002-2003) punkt 2.1 og
fremmer følgende forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
I
§ 6-20 oppheves.
II
Endring under I trer i kraft straks og med virkning fra og med
inntektsåret 2004."
Regjeringen foreslår å heve bunnfradraget ved beregning
av prosentinntekt av bolig fra 80 000 kroner til 90 000
kroner. Det vises til forslag til endring i skatteloven § 7-11
første ledd bokstav d første punktum. Lovendringen
foreslås å tre i kraft straks med virkning fra
og med inntektsåret 2004.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Senterpartiet og Kystpartiet, slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkepart og Venstre anser hevingen av bunnfradraget fra
80 000 kroner til 90 000 kroner som et skritt
videre mot å fjerne fordelsbeskatningen av egen bolig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker å avvikle
boligskatten i løpet av få år og foreslår
en ytterligere reduksjon på 20 pst. i budsjettet 2004. Disse
medlemmer viser i denne forbindelse til merknader i Budsjett-innst.
S. nr. 1 (2003-2004) kapittel 2.1.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
I
§ 7-11 første ledd bokstav
a skal lyde:
Prosentinntekten beregnes til 2 pst. av eiendommens ligningsverdi
1. januar i ligningsåret etter fradrag som fastsatt
i bokstav d. For den delen av ligningsverdien som før fradrag
overstiger 451 000 kroner, skal inntekten likevel beregnes
til 4 pst.
§ 7-12 sjette ledd bokstav a skal
lyde:
Prosentinntekt beregnes med 2 pst. av andel av eiendommens
ligningsverdi 1. januar i ligningsåret etter fradrag
som fastsatt i § 7-11 d. For den delen av andel
av ligningsverdi som før fradrag overstiger 451 000
kroner, skal inntekt likevel beregnes med 4 pst.
II
Endring under I trer i kraft straks og med virkning fra og med
inntektsåret 2004."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til merknad og forslag i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2003-2004), punkt
3.5.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at Senterpartiets opplegg for boligbeskatningen er nedfelt i
Innst. O. nr. 115 (2000-2001). Dette betyr at Senterpartiet går
inn for en annen og mer rettferdig modell. Senterpartiet går
inn for at vanlige boliger skal skjermes for skatt. Samtidig er
systemet så enkelt at folk selv kan kontrollere at taksten
på boligen er korrekt. Dette medlem viser
til at Senterpartiet vil beholde skattesatser fra 2001 inntil arbeidet
med å fastsette nytt takseringssystem er avsluttet.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endringer:
§ 7-11 første ledd bokstav
a skal lyde:
Prosentinntekten beregnes til 2,5 pst. av eiendommens ligningsverdi
1. januar i ligningsåret etter fradrag som fastsatt
i bokstav d. For den delen av ligningsverdien som overstiger 451 000
kroner, skal inntekten likevel beregnes med 5,0 pst.
§ 7-12 sjette ledd bokstav a skal
lyde:
Prosentinntekt beregnes med 2,5 pst. av andel av eiendommens
ligningsverdi 1. januar i ligningsåret etter fradrag
som fastsatt i § 7-11d. For den delen av andel
av ligningsverdi som før fradrag overstiger 451 000
kroner, skal inntekt likevel beregnes med 5 pst."
Komiteens medlem fra Kystpartiet viser
til merknad om økning av bunnfradraget i boligbeskatningen
i Budsjett-innst. S. I (2003-2004).
Dette medlem fremmer derfor forslag om følgende
endringer i lov om skatt av formue og inntekt av 26. mars
1999 nr. 14:
"I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt
av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endringer:
I
§ 7-11 første ledd bokstav
d første punktum skal lyde:
Ved beregning av nettoinntekt etter bokstav a skal det
gjøres et fradrag på 200 000 kroner i
ligningsverdien.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2004."
Den norske kirke anses tradisjonelt som en del av statsforvaltningen
og ikke som en frivillig organisasjon. Gaver gitt til Den norske
kirke er derfor ikke fradragsberettigede etter skatteloven § 6-50
slik bestemmelsen lyder i dag. Den norske kirke driver imidlertid
i stor grad virksomhet som kan karakteriseres som frivillig.
Regjeringen foreslår å innføre rett
til fradrag for pengegaver til Den norske kirke. Fradragsretten
foreslås samordnet med fradragsretten for gaver til visse frivillige
organisasjoner, jf. skatteloven § 6-50. Forslaget
innebærer at det maksimalt kan gis fradrag for gaver til
Den norske kirke og visse frivillige organisasjoner med til sammen
6 000 kroner årlig.
Fradragsretten for gaver til frivillige organisasjoner er avhengig
av at organisasjonen driver virksomhet innenfor godkjente formål
oppregnet i skatteloven § 6-50 første
ledd. Gjennom sin regnskapsføring må organisasjonen
vise at den har brukt minst like mye midler til formål
innenfor disse kriteriene som den har mottatt som fradragsberettigede
gaver. Derimot stilles det ikke noe krav til nærmere formålsangivelse
eller bruksområde for den enkelte gave. Når realiteten
er at statskirken kan forutsettes å ville overoppfylle
skatteordningens formalkrav til totalforbruk, ser ikke Regjeringen
at det er grunn til å stille opp slike krav for kirken.
Kravene til regnskap og innberetning fra kirken vil bli fastsatt
gjennom en senere endring av § 6-50 i Finansdepartementets
forskrift til skatteloven.
Regjeringen anslår på svært usikkert
grunnlag at den foreslåtte endringen vil gi et provenytap
i størrelsesorden 55 mill. kroner påløpt
og 45 mill. kroner bokført i 2004.
Det vises til forslag til endringer i skatteloven § 6-50.
Lovendringen foreslås å tre i kraft straks
med virkning fra og med inntektsåret 2004.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til
Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre er glad for at ordningen med skattefradrag
for gaver til frivillige organisasjoner nå også er
utvidet til å gjelde gaver til Den norske kirke. En rekke
aktiviteter innenfor Den norske kirke kan karakteriseres som frivillig
og er således ikke omfattet av det statlige og kommunale finansieringsansvaret
for Den norske kirke. Denne utvidelsen av ordningen med skattefradrag
for gaver til frivillige organisasjoner vil derfor være
et godt tiltak for å stimulere den frivillige innsatsen
som blir gjort innenfor Den norske kirke.
Etter disse medlemmers oppfatning er det også viktig
at ordningen har en utforming som er minimalt byråkratisk
og maksimalt rettferdig og treffsikker. På denne bakgrunn,
og for å sikre en mest mulig lik behandling av Den norske
kirke og andre trossamfunn, ber disse medlemmer Regjeringen,
i Revidert nasjonalbudsjett 2004, om å komme tilbake med
en vurdering av praktiske ordninger for trossamfunn som er godkjent
etter Lov om trudomssamfunn, som mottakere av gaver med skattefradrag,
og som samtidig ikke bryter med skattelovgivningen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at det ikke bør gis skattefradrag for gaver til frivillige
organisasjoner, heller ikke den norske kirken. Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
"I lov om endringer i lov 26. mars 1999
nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres
følgende endring:
I
§ 6-50 oppheves.
II
Endringen under I trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret
2004."
Disse medlemmer slutter seg subsidiært
til Regjeringens forslag i henhold til budsjettavtalen mellom regjeringspartiene
og Arbeiderpartiet, jf. Budsjett-innst. S. I (2003-2004) punkt 3.1.2.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sin merknad under punkt 3.1.2.5 i Budsjett-innst. S. I (2003-2004),
når det gjelder budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet
og regjeringspartiene.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine merknader i Budsjett-innst. S nr. 1 (2003-2004), avsnitt
2.1.
Disse medlemmer viser til at ordningen med skattefradrag
for frivillige organisasjoner bidrar til økte inntekter
for frivillige organisasjoner. På den andre siden reiser
dette prinsipielle problemstillinger som krever nøye gjennomtenking.
Dette er en type offentlig finansiering av frivillige organisasjoner som
vi ikke har hatt i noe omfang i Norge. I tillegg til ordinær
støtte over budsjettet, vil organisasjonene med en slik
ordning få indirekte støtte gjennom skattefradrag
til enkeltpersoner og bedrifter som velger å støtte
organisasjonene. Disse medlemmer påpeker
at det ikke lenger vil være en politisk prioritering som
avgjør nivået på den offentlige støtten
til de ulike organisasjonene. I stedet er det de organisasjonene som
har velviljen til de mest bemidlede som vinner kampen også om
de offentlige pengene. Disse medlemmer understreker
at nivået på offentlige tilskudd skal bestemmes
gjennom politiske vedtak.
Disse medlemmer understreker at slike skattefradragsordninger
er en trussel mot offentlige inntekter. Med det antydede nivået
er ikke dette dramatisk, men nye typer skattefradrag der alle utgifter til
samfunnsnyttige formål kan trekkes fra etter amerikansk
mønster, kan på sikt bety en alvorlig svekkelse
av skattegrunnlaget. Ikke minst finner disse medlemmer grunn
til å advare mot at dette åpner for helt nye former
for skatteunndragelser f.eks. gjennom etablering av stiftelser e.l.
Disse medlemmer understreker at Sosialistisk Venstreparti
i andre sammenhenger jobber for økte midler til organisasjonene
direkte, f.eks. gjennom endringen av tippenøkkelen og økte
tilskudd for øvrig.
Disse medlemmer foreslår derfor å redusere maksimalt
skattefradrag for gaver til frivillige organisasjoner fra 6 000
kroner til 1 800 kroner.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen foreslår
utvidelse av ordningen med skattefradrag for frivillige organisasjoner
til også å gjelde gaver til Den norske kirke.
Av de samme grunner som er nevnt ovenfor, vil disse medlemmer gå mot
dette forslaget.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
I
§ 6-50 fjerde ledd annet punktum
skal lyde:
Det gis maksimalt fradrag for gaver etter denne paragraf
med til sammen 1 800 kroner årlig.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra
og med inntektsåret 2004."
Disse medlemmer viser til sin merknad under punkt
3.1.2.6 i Budsjett-innst. S. I (2003-2004) når det gjelder
budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til svar på spørsmål nr. 125 og 126 fra
Senterpartiet datert 27. oktober 2003, der det går
fram at det er gitt avslag til over 165 organisasjoner på deres søknader
om godkjenning. Listen over organisasjoner og stiftelser som er
godkjent teller nå 142, uten at en eneste idrettsorganisasjon
er kommet med. Dette medlem er kjent med at Norges
Idrettsforbund har søkt på vegne av et stort antall
særforbund, som åpenbart hver for seg tilfredsstiller
kravene som stilles om å drive barne- og ungdomsrettet
arbeid, om å være landsomfattende. Dette
medlem er videre kjent med at søknaden ble avslått
av Oslo ligningskontor med begrunnelse om at hvert særforbund
kunne søke på vegne av sine klubber. Idrettsforbundet mener
en slik ordning er vanskelig å praktisere da ca. 7 500
idrettslag er såkalt fleridrettslig og driver med idrettsgrener
som ligger under flere særforbund. Avslaget er derfor blitt
anket, og har vært til behandling i Skattedirektoratet
siden 21. mai 2003. Dette medlem vil påpeke
viktigheten av at det legges til rette for at vanlige idrettslag,
som har tyngden av sin aktivitet rettet mot barn og unge, blir omfattet
av skattefritaksordningen, og ber Regjeringen medvirke til at Norges
Idrettsforbund blir gitt medhold i sin klage til Skattedirektoratet. Dette
medlem anser at en felles søknad fremmet av Norges
Idrettsforbund må være tilstrekkelig til at idrettsorganisasjoner,
som ellers tilfredsstiller kravene, kan omfattes av ordningen med
skattefritak for gaver.
Dette medlem vil videre minne om at Senterpartiet ønsker å utvide
denne ordningen til å omfatte en langt større
del av de frivillige organisasjonene, og også ønsker
at beløpsgrensene skal heves betydelig. Senterpartiet vil
komme tilbake med forslag om å forenkle administrasjon
og dokumentasjon knyttet til dette skattefritaket ved å fjerne
kravet om landsomfattende virksomhet, slik at gaver kan gå direkte
til en lokal organisasjon.
Etter gjeldende rett kan den ene ektefellen flytte ut ved separasjonen
og den andre bli boende uten at den som først flyttet ut
kommer i en annen skattemessig stilling ved senere realisasjon av
boligen enn den som ble boende. Den av partene som har flyttet ut
ved skilsmissen, kan oppnå fritak for gevinstbeskatning på linje
med den som har blitt boende selv om boligen først selges
flere år etter separasjonen eller skilsmissen.
For samboere med felles barn foreligger det etter dagens regelverk
ingen tilsvarende regel om godskriving av den annen parts botid.
Det innebærer at den av samboerne som flytter ut etter
et samlivsbrudd, vil kunne ha et sterkt skattemessig motiv til å realisere boligen
ved samlivsbruddet mens vilkårene for fritak for gevinstbeskatning
fortsatt er oppfylt. Selv om den andre parten ønsker å bli
boende i boligen med barna, vil den som flytter ut isolert sett
kunne være tjent med å selge sin andel av eiendommen
på grunn av reglene om gevinstbeskatning. I slike tilfelle
kan familieboligen bli solgt fordi ingen av partene har anledning
til å kjøpe ut den andre straks, slik at den som
skal flytte ut kan realisere sin andel skattefritt.
Regjeringen foreslår derfor et nytt fjerde punktum i
skatteloven § 9-3 annet ledd bokstav b slik at samboere
som har eller har hatt felles barn, likestilles med ektefeller med
hensyn til realisasjon av tidligere felles bolig etter samlivsbrudd.
Når tidligere samboere med felles barn skal likebehandles
med tidligere ektefeller når det gjelder realisasjon av
felles bolig, innebærer dette at den av samboerne som flytter
ut, skal dra nytte av den gjenboende samboerens botid ved senere
salg. Dette vil også gjelde i tilfeller hvor boligen har
sunket i verdi. Ved verdireduksjon medfører regelen om
identifikasjon at muligheten for skattemessig fradrag for eventuelt
tap faller bort i samme utstrekning som eventuell gevinst ville
vært skattefri, jf. skatteloven § 9-4 første
ledd. Den av samboerne som først flyttet ut, kan altså ikke
velge å få sin egen botid lagt til grunn ved den
skattemessige vurderingen i situasjoner hvor dette hadde vært
en gunstigere løsning for vedkommende. Ettersom ordningen
på denne måten også kan virke til ugunst
for skattyter, foreslås det at ordningen først
gis virkning for samlivsbrudd som skjer fra og med inntektsåret
2004.
Regjeringen antar at en slik ordning ikke har særlige
administrative kostnader forutsatt at man begrenser identifikasjonen
til å gjelde samboere som har eller har hatt felles barn.
De økonomiske virkningene av ordningen vil trolig være
begrenset.
Det vises til forslag til nytt fjerde punktum i skatteloven § 9-3
annet ledd bokstav b.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Fordelen ved rimelige lån i arbeidsforhold blir i dag
beskattet ved hjelp av en normrentesats, som blir fastsatt i Stortingets
skattevedtak for det enkelte budsjettår. Den skattepliktige
rentefordelen settes til differansen mellom normalrentesatsen og
den renten skattyter faktisk betaler.
Regjeringen har utarbeidet en ny modell for å beregne
normalrentesatsen som åpner for inntil seks mulige endringer
i løpet av inntektsåret. Modellen bidrar til at
normalrenten i langt større grad vil avspeile den faktiske
renteutviklingen gjennom året.
Regjeringens forslag innebærer at Stortinget ikke lenger
skal fastsette normalrentesatsen i skattevedtaket, men at departementet
fastsetter normalrentesatsen i forskrift.
Endring av måten normalrentesatsen fastsettes på forutsetter
en endring i skatteloven. Siden endringene vil kunne skje så vidt
hyppig som hver annen måned, er det hensiktsmessig at normalrentesatsen
ikke lenger fastsettes i skattevedtaket, men av departementet i
forskrift. Regjeringen foreslår på denne bakgrunn
at det foretas en endring av skatteloven § 5-12
fjerde ledd annet punktum slik at departementet gis hjemmel til å fastsette
normalrentesatsen i forskrift. Samtidig foreslår Regjeringen
at det gjøres endringer i skatteloven § 5-12
fjerde ledd første og annet punktum med forskrifter, slik
at rentesatsen omtales som "normrente" i stedet for "normalrente". Årsaken
til dette er at den fastsatte rentesatsen ikke gir uttrykk for et
normalt rentenivå, men snarere er en norm ved beskatningen
av rimelige lån i arbeidsforhold.
Regjeringen legger opp til at normrenten skal beregnes med utgangspunkt
i den effektive renten på 0-3 måneders statskasseveksler.
Dette tilsvarer den renten staten ifølge annenhåndsomsetning
i markedet kunne lånt til med opp til tre måneders
rentebindingstid. Med sikte på at normrenten skal følge
markedsrenten på utlån best mulig, foreslås
det at normrenten beregnes på grunnlag av gjennomsnittlige
renter for to måneder. Etter de to månedene som
utgjør beregningsperioden følger to måneders
etterslep før normrenten eventuelt endres. Dette må ses
i sammenheng med at bankene er lovpålagt å varsle
seks uker på forhånd ved renteøkninger
på utlån. Modellen åpner for seks mulige
endringer i normrenten pr. år (januar, mars, mai, juli,
september og november). På denne måten vil modellen
sikre at eventuelle endringer i normrenten faller sammen med terminene
for innberetning av skatt. I modellen settes et påslag
på rentene på 0-3 måneders statskasseveksler
i beregningsperioden på 1/2 prosentpoeng. Regjeringen
antar at dette over tid vil være et godt anslag på beste
effektive markedsrente på utlån fra bankene. Regjeringen
legger videre til grunn at normrenten bare skal endres dersom utviklingen
i renten på 0-3 måneders statskasseveksler i beregningsperioden
tilsier en endring i normrenten på minst 1/4 prosentpoeng.
Normrenten avrundes deretter til nærmeste 1/4
prosentpoeng. Det er administrative kostnader ved endring av normrenten,
og slik unngår man at marginale svingninger i markedsrentene
slår ut i normrenten.
Det tas sikte på å innarbeide normrentemodellen under § 5-12
i Finansdepartementets forskrift til skatteloven. Regjeringen legger
opp til at Skattedirektoratet skal stå for den praktiske
håndhevingen av forskriften.
Regjeringen peker på at det er viktig at arbeidsgivere
mv. som yter lån til enhver tid er kjent med gjeldende
normrente for å sikre at forskuddsskatt og arbeidsgiveravgift
beregnes riktig. Det legges derfor opp til å publisere
endringer i normrentesatsen på Skattedirektoratets og Finansdepartementets
hjemmesider på Internett.
Regjeringen antar at renten i forbindelse med lån i
arbeidsforhold normalt er tilpasset normalrentesatsen. Regjeringen
legger dermed til grunn at forslaget til ny normrentemodell ikke
vil få provenymessige konsekvenser.
Forslag til ny metode er forelagt for Skattedirektoratet. Direktoratet
peker på at metoden vil kunne føre til noe merarbeid
for arbeidsgiver. Regjeringen legger imidlertid til grunn at fordelen
ved en mer fleksibel og markedsbasert normrente mer enn oppveier
denne ulempen.
Regjeringen foreslår at endringen trer i kraft straks
med virkning fra og med inntektsåret 2004.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Regjeringen foreslår å innføre skattefritak
for gevinster fra pengespill innenfor EØS-området
som er tilsvarende de pengespill som er tillatt i Norge.
Det vil da være nødvendig med en nærmere
presisering av innholdet i uttrykket "tilsvarende". Utgangspunktet
er at det stilles de samme kravene til utenlandske spill som til
de norske dersom gevinster fra utenlandske spill også skal
omfattes av skattefritaket. Innholdet av uttrykket "tilsvarende"
bør således referere seg til hva som er tillatt
etter norsk lovgivning. Det bør komme klart frem at det
bare er spilleformer som er tillatt i Norge som kan omfattes av skattefritaket,
at spillet må ha hjemmel i lov og avholdes i henhold til
en offentlig gitt tillatelse og at spillet må være
underlagt offentlig regulering og kontroll. Slike kriterier vil
være hensiktsmessige for å avgrense mot rent kommersielle
spill hvor gevinstandelen er svært høy
og hvor det er private subjekter som sitter igjen med overskuddet
fra spillet. Det innebærer at gevinster fra blant annet
casinoer fortsatt vil være skattepliktige slik de er i
dag. Det lovendringen derimot tar sikte på, er å likestille
den skattemessige behandlingen av gevinster fra utenlandske spill
som er av samme art som de som er tillatt tilbudt i Norge og hvor
det føres offentlig kontroll og tilsyn med spillet.
Regjeringen legger opp til en løsning hvor bevisbyrden
for at vilkårene for skattefritaket er oppfylt, legges
på vinneren av gevinsten. Norske myndigheter har ikke den
samme muligheten til å innhente opplysninger fra utenlandske
spilleselskaper som en har for innenlandske. Dersom en ikke stiller
krav om dokumentasjon fra vinneren, er det derfor en viss fare for
at inntekter som i realiteten stammer fra annen virksomhet, vil
kunne bli forsøkt skjult som gevinst fra et utenlandsk
pengespill. Dersom det er tvil om en gevinst stammer fra et spill
som oppfyller vilkårene for skattefritak, vil det derfor
være vinneren som må fremskaffe tilstrekkelig
relevant dokumentasjon om spillet for å dokumentere grunnlaget
for eventuell skattefrihet. Da Norge er tilsluttet EØS-avtalen,
har en videre funnet å begrense skattefritaket for utenlandske
spill til EØS-området, selv om Finansdepartementet
ikke er enig med ESA i at skattereglene på dette området
er i strid med EØS-avtalen. Regjeringen ser således
ingen grunn til å gjøre skattefritaket globalt.
Dermed vil fortsatt alle gevinster på over 10 000
kroner fra land som ikke er omfattet av EØS-avtalen, være
fullt ut skattepliktige her.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 5-50
annet ledd.
Regjeringen antar at skattefritaket for gevinster fra visse typer
utenlandske pengespill ikke vil ha provenymessige virkninger av
betydning, men at det kan skape noe merarbeid for ligningsmyndighetene.
Regjeringen foreslår at det blir inntatt et annet punktum i § 5-50
annet ledd bokstav d hvor departementet gis kompetanse til i forskrift å utfylle
og gjennomføre bestemmelsen dersom en skulle finne det
nødvendig.
Regjeringen foreslår at lovendringen settes i kraft fra
den tid Kongen bestemmer. Regjeringen foreslår at en velger
en slik løsning ut fra at spørsmålet
vedrørende ulik skattlegging av spillegevinster ut fra
nasjonalitet ikke synes avklart innad i EU.
I sammenheng med forslaget om endring av reglene for
skattlegging av gevinster fra utenlandske pengespill etter skatteloven § 5-50
annet ledd, foreslår Regjeringen også en endring
av redaksjonell art i skatteloven § 5-50 annet
ledd.
Etter skatteloven § 5-50 annet ledd bokstav
d er gevinster fra Den norske stats premielån unntatt fra beskatning.
Det har ikke blitt utstedt nye premielån siden 1985, og
de siste premielånene ble innløst i 1995. Bestemmelsen
i skatteloven § 5-50 annet ledd bokstav d har
derfor ikke hatt noe reelt innhold siden 1995. Regjeringen foreslår
etter dette å oppheve bestemmelsen om skattefritak for
gevinst fra Den norske stats premielån. Endringen vil ikke
medføre økonomiske eller administrative kostnader.
Regjeringen foreslår at en på grunn av systematikken
i skatteloven § 5-50 annet ledd erstatter den gjeldende
bestemmelsen om skattefritak for premielån med den nye
bestemmelsen om skattefritak for premier fra visse utenlandske pengespill,
jf. omtalen ovenfor.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Reglene i skatteloven §§ 5-20 og 5-21
omhandler hvilke inntekter som skal skattlegges som kapitalinntekt.
For så vidt gjelder livsforsikringer, følger det
av reglene at årlig avkastning på sparedelen av
en livsforsikring i norsk selskap (kapitalforsikring) regnes som
fordel vunnet ved kapital for forsikringstakeren. Årlig
avkastning av sparedelen i en utenlandsk livsforsikring blir derimot
ikke regnet som skattepliktig kapitalinntekt. Videre følger
det at utbetaling av livsforsikring (kapitalforsikring) ikke regnes
som inntekt med mindre utbetalingen skjer fra et utenlandsk forsikringsselskap.
Da bestemmelsene i skatteloven §§ 5-20
og 5-21 skiller mellom livsforsikringer tegnet i norske og utenlandske
forsikringsselskap, har EFTAs overvåkingsorgan (ESA) anført
at reglene kan være i strid med Norges forpliktelser etter
EØS-avtalen. Regjeringen har overfor ESA svart at en ville
se nærmere på regelverket for skattlegging av
livsforsikringer og at et eventuelt forslag til lovendring ville
bli fremmet i forbindelse med statsbudsjettet for 2004.
Regjeringen antar at det vil være to mulige løsninger
som kan velges med tanke på hvorledes en kan skattlegge
livsforsikringer fra Norge og andre EØS-stater likt. Den
ene løsningen kan være å pålegge skattytere
som har tegnet livsforsikringer i en EØS-stat skatteplikt
på årlig avkastning, samt en dokumentasjonsplikt
for å falle inn under det skatteregimet som gjelder for
norske livsforsikringer. Den andre løsningen vil være å unnlate å skattlegge
den årlige avkastningen også av norske livsforsikringer, slik
tilfellet er for utenlandske livsforsikringer i dag. Denne siste
løsningen synes likevel etter Regjeringens oppfatning å være
lite aktuell, da en slik løsning i stor grad vil stride
mot gjeldende skatterettslige prinsipper om skattlegging av inntekter
etter hvert som de blir innvunnet. En omlegging av skattereglene
for livsforsikringer tegnet i norske selskap antas også å innebære
et betydelig større lovgivningsarbeid enn den første
løsningen med regelverksendringer på flere rettsområder.
Regjeringen antar derfor at et forslag om å endre reglene
for skattlegging bør innebære en løsning
hvor en skattlegger den løpende avkastningen også av livsforsikringer
som er tegnet i en annen EØS-stat.
Ved en regelendring hvor skattyter pålegges en skatteplikt
på årlig avkastning av en utenlandsk livsforsikring,
samt dokumentasjonsplikt for denne avkastningen, blir det et spørsmål
om hva slags dokumentasjon som kreves for utenlandske forsikringer for å bli
skattlagt på linje med norske livsforsikringer. Etter skatteloven § 5-41
er skatteplikten for livrente som er tegnet i selskap som har eller
har hatt tillatelse til å drive forsikringsvirksomhet her
i landet, begrenset til den del av livrenten som anses å gå ut over
tilbakebetalingen av premie for forsikringen, dvs. at det kun er
avkastningen som er skattepliktig. Forutsetningen er at det ikke
er gitt fradrag for premien ved ligningen. Regjeringen har lagt
til grunn at utenlandske forsikringsselskap med hovedsete i en annen
EØS-stat er omfattet av ordlyden i skatteloven § 5-41
og Finansdepartementets forskrift til skatteloven § 5-41,
slik at disse selskapene kan tilby livrenter i Norge. Regjeringen
antar at en ved kravene til dokumentasjon fra skattyter ved skattlegging
av avkastningen fra en livsforsikring (kapitalforsikring) i utlandet,
kan se hen til den dokumentasjonen som kreves ved skattlegging av
livrenter i utenlandske forsikringsselskap etter gjeldende regler.
Regjeringen antar videre at det allerede foreligger tilstrekkelig
hjemmel i ligningsloven (§ 4-3 nr. 2) til å gi
forskrift om hva slags dokumentasjon som kreves fremlagt for å kunne
bli skattlagt etter de foreslåtte nye reglene for skattlegging
av utenlandske livsforsikringer. Det kan i så fall bli
aktuelt å utforme og inkorporere regler om dokumentasjon
i forskrift av 5. mars 1984 nr. 1255 om plikt til å gi
ytterligere opplysninger og legitimasjoner for bestemte poster i
vedlegg til selvangivelsen gitt av Skattedirektoratet.
Ved å pålegge skattyter skatteplikt på løpende avkastning
samt et dokumentasjonskrav, er det flere spørsmål
som reiser seg. Ett er hvordan dette skal løses for skattytere
som flytter til Norge og som har en løpende livsforsikring
i utlandet. Regjeringen har ikke gått nærmere
inn på å undersøke hvordan livsforsikringer
skattlegges i EØS-området, men antar at skattleggingen
som på andre skatteområder kan variere fra stat
til stat. En bør derfor søke å finne
en løsning som ikke er avhengig av den skattemessige behandlingen
i den aktuelle EØS-staten hvor livsforsikringen er tegnet.
Regjeringen antar at det her vil være mest hensiktsmessig å se
hen til den alminnelige regel om skatteplikt til Norge.
Skatteplikten bør i disse tilfellene knyttes til de årene
skattyter har vært skattepliktig til Norge. Det vil si
at en skattyter som flytter til Norge med en livsforsikring i annen
EØS-stat, kan få utbetalt livsforsikringen skattefritt
i Norge dersom han opplyser om og blir skattlagt for den årlige
avkastningen av forsikringen for de årene han har vært
skattepliktig til Norge. Tilsvarende kan en nordmann som har tegnet
livsforsikring i utlandet få utbetalt denne skattefritt,
dersom han innberetter og blir skattlagt for den årlige
avkastningen av forsikringen.
Gjennom lovendringen oppstår spørsmålet
om hvilke konsekvenser det skal kunne få dersom en skattyter
ett eller flere år ikke innberetter den årlige avkastningen
av den utenlandske livsforsikringen. En kunne tenke seg at en for
disse tilfellene innførte en sjablonmessig beskatning av
utbetalingen beregnet ut fra antall år forsikringen har
løpt med fradrag for de årene skattyter faktisk
har innberettet og blitt skattlagt for avkastningen. En slik løsning
vil likevel etter Regjeringens oppfatning kunne føre til
spekulasjon fra skattytere og dermed være uheldig. Skattyter kunne
da i år med god avkastning velge å ikke innberette,
samtidig som han for år med liten eller ingen avkastning
kunne velge å innberette. På denne måten kunne
han satse på at samlet beskatning blir lavere enn sjablonbeskatningen.
For å unngå dette måtte en i så fall
sette sjablonbeskatningen høyt, og dette kunne i så fall
fremstå som urimelig for skattyter.
Regjeringens oppfatning er derfor at de endrede reglene for beskatning
av livsforsikringer må innebære at dersom skattyter
ikke innberetter den årlige avkastningen av en utenlandsk
livsforsikring, skal avkastningen fastsettes ved skjønn
etter de ordinære regler for skjønnsligning i
ligningsloven. Det vil si at ligningsmyndighetene kan fastsette
grunnlaget for ligningen ved skjønn når de finner
at skattyter ikke har fremlagt den nødvendige dokumentasjonen
for avkastningen av forsikringen. Denne løsningen vil etter
forslaget gjelde både for eldre forsikringer som omfattes
av overgangsreglene og for nytegnede forsikringer. Dersom skattyter
først har klart å fremskaffe tilstrekkelig og
nødvendig dokumentasjon fra det utenlandske forsikringsselskapet
for noen år, skulle det ikke være noen grunn til
at skattyter ikke kan fremskaffe denne dokumentasjonen for alle årene.
Det vises til utkast til endringer i skatteloven § 5-20
annet ledd og § 5-21 annet ledd bokstav a.
Ved innføring av en regel som foreslått ovenfor blir
det spørsmål om hvorledes en skal løse
dette for livsforsikringer som er tegnet av norske skattytere i utlandet
før lovendringen. Etter gjeldende regler er avkastningen
av slike forsikringer ikke skattepliktig, mens utbetaling av slike
livsforsikringer er skattepliktig inntekt. Regjeringen antar derfor
at det bør innføres overgangsregler for de skattytere
som har tegnet livsforsikringer i utenlandske forsikringsselskap
før lovendringen trer i kraft. Disse skattyterne bør
få en mulighet til å bli skattlagt for tidligere
ikke skattlagt avkastning, slik at fremtidige utbetalinger også for
disse skattytere blir skattefrie. Dette vil kunne gjøres
ved at skattytere gis en frist til å fremskaffe nødvendig
dokumentasjon over den årlige avkastningen av forsikringene
for de tidligere år. Skattyter vil da måtte ta
hele skattebelastningen for de tidligere års avkastning
det året han/hun krever en slik beskatning og
kan fremlegge dokumentasjonen for alle de årene det gjelder.
Dersom skattyter ikke benytter seg av denne muligheten, vil forsikringen
bli skattlagt på utbetalingstidspunktet.
Skattytere som kommer inn under de nye reglene for beskatning
av livsforsikringer bør gis en rimelig tid til å fremskaffe
nødvendig dokumentasjon av den årlige avkastningen
for de årene forsikringen har løpt. Regjeringen
foreslår derfor at det gis en overgangsbestemmelse i ikrafttredelsesbestemmelsen
til endringsloven hvor skattytere som har gjeldende livsforsikringer
i forsikringsselskap hjemmehørende i en annen EØS-stat,
får frist til selvangivelsesfristen for inntektsåret
2004 til å fremskaffe nødvendig dokumentasjon.
Da de nye reglene også vil gjelde for allerede tegnede
og løpende livsforsikringer i utlandet, ser Regjeringen
at enkelte skattytere kan få en stor skattebelastning ved
overgangen til de nye reglene. Skattytere som har hatt en slik forsikring
i mange år og hvor den totale avkastningen etter hvert
har blitt stor, har forholdt seg til at skattebelastningen først
kommer på utbetalingstidspunktet. Den samlede skattebelastning
for de tidligere års avkastning i ett inntektsår
før livsforsikringen kommer til utbetaling, kan muligens
sette enkelte i en vanskelig likviditetsmessig situasjon. Ligningsmyndighetene
bør derfor kunne avhjelpe skattytere som kommer særlig
uheldig ut av lovendringen dersom praksis viser at dette blir nødvendig.
Regjeringen foreslår på bakgrunn av behovet
for en nærmere regulering at det blir inntatt en forskriftshjemmel
for departementet til å utfylle og gjennomføre
bestemmelsene om skattlegging av utenlandske livsforsikringer. Det
vises til utkast til nytt fjerde ledd i skatteloven § 5-21.
Etter dagens regelverk er årlig avkastning av en utenlandsk
livsforsikring (kapitalforsikring) ikke skattepliktig, og skattytere
har derfor ikke hatt behov for å fremlegge dokumentasjon
på dette for ligningsmyndighetene. En endring av reglene
som foreslått, vil innebære at skattytere som
har utenlandske livsforsikringer i fremtiden må kunne fremlegge
dokumentasjon over den årlige avkastningen. Dersom de ikke
gjør det, vil beregningsgrunnlaget for avkastningen fastsettes
ved skjønn. Regjeringen antar likevel at det ikke er mange
nordmenn som har tegnet eller kommer til å tegne livsforsikring
i utlandet, slik at det ikke vil medføre stort administrativt
merarbeid for ligningsmyndighetene at livsforsikringer fra norske og
utenlandske selskaper blir likestilt.
Av samme grunn antar Regjeringen at lovendringen heller ikke
vil ha provenymessig virkning av betydning.
Regjeringen foreslår at lovendringen trer i kraft straks
med virkning fra og med inntektsåret 2004.
Komiteen viser til brev datert 23. oktober 2003
fra finansministeren om feil i proposisjonen, der det fremgår
at forslaget til endring av skatteloven § 5-20
andre ledd var ment å inneholde en begrensning til EØS-området.
Brevet følger som vedlegg til denne innstillingen.
Komiteen fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"§ 5-20 annet ledd skal lyde:
(2) Årlig avkastning på sparedelen av
en livsforsikring (kapitalforsikring) i forsikringsselskap
hjemmehørende i en stat innenfor EØS-området, regnes som
fordel vunnet ved kapital for forsikringstakeren. Departementet
kan gi forskrift om beregning av avkastning."
Komiteen slutter seg for øvrig til Regjeringens forslag.
Regjeringen har av EFTAs overvåkingsorgan ESA blitt
bedt om å redegjøre for BSU-ordningens vilkår
om at fradrag bare gis for innskudd i "innenlandsk bank, samvirkelag
eller fast organisert innenlandsk spareforening". Regjeringen antar
at vilkåret ikke kan opprettholdes uten å komme
i konflikt med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen og
foreslår derfor å endre bestemmelsen slik at også innskudd
i spareinstitusjoner i andre EØS-stater kan oppfylle vilkårene
for fradrag. Endringen begrenses til å gjelde innskudd
i andre EØS-stater, jf. forslag til endring av skatteloven § 16-10
første ledd første punktum.
Det er i dag bankene som er ansvarlige for innrapportering av
bevegelser på BSU-konti de har til forvaltning og om eventuelle
brudd på sparevilkårene. Norske skattemyndigheter
har ikke kompetanse til å pålegge utenlandske
spareinstitusjoner denne plikten, og Regjeringen legger derfor opp
til at skattytere som velger å opprette BSU-konto i utlandet, selv
må stå for innrapporteringen.
Da skattyters plikt til å gi opplysninger om konti i
utlandet allerede følger av ligningslovens bestemmelser
med tilhørende forskrifter, har Regjeringen ikke funnet
det nødvendig å foreslå en egen bestemmelse
om dette i skatteloven. Nærmere regulering av hva slags
opplysninger som skal kreves, bør eventuelt gis i Finansdepartementets
forskrift til BSU-reglene. For skattytere som har eller oppretter
BSU-konto i Norge, skal rapporteringen fortsatt gjøres
av spareinstitusjonen.
Det vil være i skattyters egen interesse å melde fra
om eventuelle innskudd som gir rett til skattefradrag. Derimot vil
skattyter ikke ha samme motivasjon for å melde fra om eventuelle
brudd på sparevilkårene. Det er derfor nødvendig å sørge
for at skattyter ikke lar være å gi opplysninger
i disse tilfellene. Regjeringen foreslår derfor at skattyters
brudd på opplysningsplikten tilknyttet BSU-konto i utlandet skal
anses som brudd på sparevilkårene med mindre det
foreligger særlige omstendigheter som har hindret skattyter
i å gi opplysningene. Det må ikke være kurant
for skattyter å påberope seg denne unntaksbestemmelsen,
da ligningen ved sparing i utlandet er basert på at skattyter
fremskaffer denne informasjonen.
Finansdepartementet har i skatteloven § 16-10 siste
ledd hjemmel til å gi utfyllende bestemmelser om BSU-ordningen
i forskrift. Det legges derfor opp til at bestemmelsen om konsekvensen
av brudd på opplysningsplikten ved sparing i utlandet,
tas inn i forskriften.
Endringen forventes ikke å ha provenymessige virkninger
av betydning. I forbindelse med omlegging av rutiner og utforming
av ny veiledning forventes det imidlertid å påløpe
enkelte etableringskostnader. I løpende kostnader antas
ikke regelendringen å innebære noen endring sammenlignet
med dagens ordning.
Lovendringen foreslås å tre i kraft straks
med virkning fra og med inntektsåret 2004.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Arveavgiftsloven § 2 første ledd bokstav
e fastsetter avgiftsplikt for gaver til selskap, legat, stiftelse eller
annen formuesmasse hvor personer som nevnt i § 2
første ledd bokstav a-d gjennom aksjebesittelse eller på annen
måte er interessert på vesentlig samme måte
som en deltaker eller eier. Departementet har i rundskriv av 20. februar
1965 presisert at avgiftsplikten etter denne bestemmelsen gjelder
hele gavebeløpet, ikke bare den del av gaven som tilsvarer
de relevante personers eierandel. Trondheim tingrett har imidlertid
i dom av 11. desember 2002 kommet til at arveavgiftsloven § 2
første ledd bokstav e må tolkes slik at det bare
skal regnes avgift av den del av gave til et aksjeselskap som tilsvarer
de relevante personers eierandel i selskapet. Dommen er ikke påanket.
Regjeringen foreslår at gave til selskap som nevnt i
arveavgiftsloven § 2 første ledd bokstav
e blir avgiftspliktig, i samme utstrekning som de relevante personer
eier aksjer eller andeler eller på annen måte er
interessert på vesentlig samme måte som eier eller deltaker.
Det foreslås at bokstav e skal omfatte gave til selskap
i den utstrekning noen som er nevnt under bokstavene a, b, c eller
d direkte eller indirekte er eiere eller er interessert på vesentlig
samme måte som eier eller deltaker. Hvorvidt noen er interessert
på vesentlig samme måte som eier eller deltaker
må bero på en konkret vurdering. En som har rett
til utbytte fra selskapet uten å være eier, vil
normalt omfattes av regelen. Selskapets avgiftsplikt begrenses til
de relevante personers samlede eierinteresse.
Det foreslås at ny bokstav f skal omfatte gave til stiftelse
eller annen formuesmasse når det kan påregnes
at utdelinger kommer noen som er nevnt under bokstavene a, b, c
eller d eller medlemmer av en eller flere bestemte familier til
gode. Regjeringen foreslår at hele gaven skal være
avgiftspliktig når det er påregnelig at utdelinger
vil skje til de personer som er nevnt. En regel hvor en må fastslå hvor
stor del av gaven som forholdsmessig tilsvarer påregnelige
fremtidige utdelinger, vil bli meget vanskelig å håndheve og
vil kunne medføre tvister om avgiftsgrunnlagets størrelse.
En må da fastsette hvor store utdelinger som kan påregnes
i fremtiden og hvor stor del av disse som blir gitt til den omfattede
personkrets. Det er enklere å fastslå de relevante
personers eierandeler på gavetidspunktet.
En ulempe ved en slik regel er at hele gaven vil bli avgiftspliktig
selv ved beskjedne utdelinger til den nevnte personkrets. Kravet
til at fremtidige utdelinger skal være påregnelige
på gavetidspunktet, vil kunne hindre urimelige utslag av
regelen. Forslaget innebærer en fortsettelse av den regel
som har vært anvendt i praksis. Det vises til forslag om
ny bokstav e og f i arveavgiftsloven § 2 første
ledd.
Forslaget innebærer lempninger i avgiftsplikten. Forslaget
vil innebære at avgiftsmyndigheten må ta stilling
til hvor mye av gaven som er avgiftspliktig. Regjeringen antar imidlertid
at dette ikke vil medføre ekstraarbeid av betydning. Siden
forslaget er en lovfesting av rettsforståelsen i Trondheim
tingretts dom, innebærer lovfestingen i seg selv ikke provenytap.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet bemerker at lovendringen tydeliggjør
hvor enkelt det er å unngå arveavgift i sin helhet
hvis man vil.
Arv og gave til allmennyttig formål som tilfaller offentlig
godkjent stiftelse eller legat som har sete i riket, er fritatt
for arveavgift, jf. arveavgiftsloven § 4 femte
ledd første punktum. Etter andre punktum kan Skattedirektoratet
etter søknad frita også andre gavemottakere eller
arvinger, når midlene blir brukt til allmennyttige formål.
Regjeringen går inn for å beholde avgiftsfritaket for
arv og gaver til allmennyttige formål. I likhet med arveavgiftsutvalget
foreslår Regjeringen at dagens avgrensing til allmennyttige
formål beholdes. Uttrykket "allmennyttig" er blitt innarbeidet
gjennom praksis. Ved valg av et annet avgrensningskriterium ville
en ikke kunne støtte seg på denne praksis.
Regjeringen foreslår at dagens krav om at arv og gave
må gis til allmennyttige formål for å oppnå avgiftsfrihet,
endres til et krav om at midlene må gis til en juridisk
person som har allmennyttig formål.
Etter gjeldende rett kan enkeltpersoner eller juridiske personer
som ikke har allmennyttig formål, motta avgiftsfri arv
og gave hvis midlene brukes til allmennyttig formål. Forslaget
vil fjerne denne muligheten og innebærer en innsnevring
i forhold til dagens ordning.
Når kravet til allmennyttig formål knyttes
til mottakeren av midlene, vil bruken av midlene ikke være relevant
for avgiftsfriheten. Arv og gave vil i utgangspunktet være
avgiftsfri selv om midlene brukes til ikke allmennyttige formål.
Regjeringen fremmer forslag om et visst begrenset unntak fra dette
utgangspunktet.
Regjeringen foreslår at dagens skjønnsmessige samtykkeordning
i § 4 femte ledd annet punktum oppheves, og at
alle typer juridiske personer skal omfattes av det lovbundne fritaket
i første punktum. Det innebærer at arv eller gave
til en juridisk person som har allmennyttig formål skal
gis fritak når vilkårene i loven er oppfylt.
En lovumiddelbarhet innebærer at kompetansen til å innvilge
fritak flyttes fra Skattedirektoratet til skattefogder og tingretter.
Hvis en kommer til at slik myndighet ikke bør overføres,
kan en ikke innføre lovumiddelbarhet. En overføring
av kompetansen til skattefogder og tingretter vil kunne innebære
ulik praktisering av fritaket. Imidlertid vil de avgiftspliktige
kunne klage skattefogdens eller tingrettens avgjørelse
inn for Skattedirektoratet som også kan omgjøre
vedtaket av eget tiltak. I tillegg kan Skattedirektoratet i instrukser
og rundskriv sikre rettsenhet mellom de forskjellige avgiftsmyndighetene.
Regjeringen mener at det vil være uproblematisk i forhold til
lik håndhevelse av reglene å overføre
kompetansen til skattefogdene og tingrettene.
Det antas at innføring av lovumiddelbarhet vil kunne
medføre ikke ubetydelige administrative lettelser ved at
avgjørelsene fattes på ett nivå. Regjeringen
har derfor kommet til at avgjørelseskompetansen bør
overføres til skattefogdene og tingrettene.
En regel om lovumiddelbarhet må omfatte alle typer juridiske
personer og ikke bare stiftelser og legater. Selskaper vil likevel
normalt ikke bli ansett som allmennyttige på grunn av sin
organisasjonsform fordi deltakerne vil kunne oppløse selskapet
og skaffe seg eiendomsretten til selskapsmidlene. Når alle
typer organisasjonsformer omfattes, vil det ikke lenger være
nødvendig med en egen regel for stiftelser og legater.
Etter gjeldende samtykkeregel stilles det ikke alltid et krav
om at styret må ha sete i riket. Regjeringen mener det
vil være uheldig om allmennyttige institusjoner i utlandet
skulle være utelukket fra avgiftsfritak. Regjeringen foreslår
at kravet om at styret skal ha sete i riket, oppheves.
Det foreslås at Finansdepartementet gis hjemmel til å fastsette
forskrift til utfylling og gjennomføring av reglene i § 4
femte ledd. Departementet kan i forskriften blant annet kreve at
den juridiske persons formål skal fremgå av vedtektene
og videre stille krav til regnskap og revisjon.
Etter gjeldende rett omfattes bare gaver som er avgiftspliktige
etter arveavgiftsloven § 2 annet ledd av det lovumiddelbare
fritaket i § 4 femte ledd første punktum.
Gaver som er avgiftspliktige etter § 2 første
ledd bokstav b bør også omfattes av et lovumiddelbart
fritak. I dag gis avgiftsfritak for slike gaver med hjemmel i arveavgiftsloven § 46.
Regjeringen foreslår derfor at henvisningen i § 4
femte ledd også bør gjelde § 2
første ledd bokstav b.
Utdeling av midler fra noen som har mottatt avgiftsfri arv etter
reglene i § 4 femte ledd, til noen som er fortrinnsberettiget
på grunn av slektskap, regnes som arv direkte fra arvelateren,
jf. § 4 femte ledd tredje punktum. Regelen foreslås
videreført. Formålet med regelen er å hindre
omgåelse av avgiftsplikten på arv ved at arvemidlene
kanaliseres gjennom et annet rettssubjekt. Regelen gjelder i dag
imidlertid bare for arv. Regjeringen foreslår at regelen
også bør gjelde for gaver slik at mottaker regnes å ha
mottatt gaven direkte fra giveren.
Hvis giver eller arvelater har gitt bestemmelse om bruk av arve-
eller gavemidlene som ikke faller inn under et allmennyttig formål,
foreslår Regjeringen at arve- eller gavemidlene som omfattes
av bestemmelsen ikke skal omfattes av avgiftsfriheten etter § 4
femte ledd, jf. forslag til nytt fjerde punktum i § 4
femte ledd. All arv som omfattes av en slik bestemmelse vil derfor
bli avgiftspliktig. Hvorvidt gaver som omfattes av en slik bestemmelse
blir avgiftspliktig, beror på om gaven er avgiftspliktig
etter reglene i § 2.
Det stilles ikke formkrav til en slik bestemmelse. Også en
muntlig eller underforstått bestemmelse kan omfattes. Det
vil være et viktig moment ved vurderingen av om det foreligger
en slik bestemmelse om giver eller arvelater har ment å omgå avgiftsplikten.
Det vises til forslag til endring av arveavgiftsloven § 4
femte ledd.
Regjeringen foreslår at lovendringene skal gjelde for
rådighetserverv, jf. arveavgiftsloven §§ 9
og 10 som skjer fra det tidspunktet lovendringen trer i kraft. Loven
foreslås satt i kraft fra 1. januar 2004.
Regjeringen antar at forslaget ikke innebærer at antallet
mottakere av avgiftsfri arv eller gave vil endre seg og at forslaget
derfor neppe har provenymessige konsekvenser. En overgang til lovumiddelbarhet og
overføring av avgjørelsen etter § 4
femte ledd til avgiftsmyndigheten, innebærer betydelige
administrative lettelser.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Regjeringen foreslår at beskatning av gevinst i alminnelig
inntekt og grunnrentegevinst knyttet til realisasjon av særskilte
driftsmidler i kraftanlegg, kan unnlates ved samlet realisasjon
av særskilte driftsmidler i kraftanlegg og fallrettigheter,
dersom overdragelsen skjer med skattemessig kontinuitet på kjøpers
hånd.
Unnlatt gevinstbeskatning ved realisasjon avviker fra den alminnelige
skatterettslige ordning hvor gevinst skattlegges ved realisasjon.
Det må derfor foreligge særlige forhold som tilsier
en slik behandling av realisasjonsgevinst for kraftnæringen.
På den annen side er nøytralitet i beskatningen
i forhold til investeringsbeslutninger og organisasjonsform, et hovedhensyn
ved utformingen av skatteregler. Dette kan gi grunnlag for å fravike
grunnleggende prinsipper dersom særlige forhold tilsier
det.
Etter Regjeringens syn må det legges til grunn at utformingen
av reglene for avskrivning av kostpris på særskilte
driftsmidler i kraftforetak, sats og metode for inntektsføring
for selgers gevinst, samt de særegne eierformene i kraftbransjen,
er egnet til å skape større innlåsningseffekter
i kraftnæringen enn i andre næringer. Innføring
av regler om overdragelse uten gevinstbeskatning kan avhjelpe dette.
Selv om samme type innlåsningseffekter kan tenkes å oppstå også ved
realisasjon av andre typer driftsmidler hvor avskrivningstiden er
svært lang, f.eks. forretningsbygg som saldoavskrives med
2 pst. årlig i gruppe i, antas det at de samlede effektene
er større i kraftnæringen enn for andre næringer.
Bakgrunnen for dette er blant annet at kraftnæringen generelt
sett er svært kapitalintensiv sett i forhold til andre
næringer, at de særskilte driftsmidlene utgjør
hoveddelen av driftsmidlene i kraftproduksjon, og at disse avskrives
lineært.
Et slikt fritak for gevinstbeskatningen ved realisasjon av driftsmidler
i kraftanlegg og fallrettigheter eller andel i dette, forutsetter
at overdragelse skjer med skattemessig kontinuitet slik at kjøper
overtar de skattemessige verdier knyttet til det overdratte.
Imidlertid er disse innlåsningseffektene spesielt knyttet
til særskilte driftsmidler i kraftsektoren, jf. skatteloven § 18-6.
Det er bare disse driftsmidlene som skal avskrives lineært
over en lang periode. Videre utløses det kun beskatning
av grunnrentegevinst ved realisasjon av kraftverket som sådan
eller realisasjon av fallrettighet og ikke ved realisasjon av enkelte
driftsmidler, jf. skatteloven § 18-3 sjette ledd. Unnlatt
gevinstbeskatning ved overdragelse av driftsmidler i kraftverk,
i forbindelse med realisasjon av kraftverk, eller andel i kraftverk,
bør derfor avgrenses til denne typen driftsmiddel (fallrettigheter kraftstasjon,
dammer, tunneler osv.), ellers vil kraftnæringen få en
utilsiktet fordel i forhold til andre næringer. Unnlatt
beskatning av gevinst ved realisasjon av særskilte driftsmidler
bør derfor bare tillates ved samlet realisasjon av kraftverk
og fallrettighet, eller andel i slike, og ikke ved realisasjon av
enkelte driftsmidler i kraftverket eller driftsmidler som ikke er særskilte
for kraftanlegg.
Fradrag for friinntekt i grunnrenteinntekten fra kraftverk beregnes
etter de skattemessige verdiene av driftsmidlene. Forslaget vil
normalt innebære at de skattemessige verdiene i kraftverket
blir lavere for kjøper enn ved gjeldende gevinstbeskatningsregler. En
konsekvens av dette er at selger ikke kan realisere hele grunnrenten
i kraftverket ved salg ettersom kjøperen overtar selgerens
grunnrenteskatteposisjon. Istedenfor at grunnrenten realiseres og
beskattes ved salg, vil den ved skattemessig kontinuitet overføres til
kjøper og beskattes løpende der.
Ved søknad om skattefritak for overdragelse av kraftverk
og fallrettigheter etter skatteloven § 11-22 stilles
det vilkår om overdragelse til skattemessig kontinuitet.
For at kjøper ikke skal beskattes hardere for grunnrente
enn selger, tillates akkumulert negativ grunnrenteinntekt på selgers
hånd overdratt til kjøper. Dersom det vedtas en
generell regel om å unnlate gevinstbeskatning ved overdragelse
av særskilte driftsmidler i kraftverk, tilsier likebehandlingshensyn
at det også bør tillates overføring av
akkumulert negativ grunnrenteinntekt knyttet til det kraftverk som
overdras til kjøper. Dersom det ikke gis adgang til å overdra
akkumulert negativ grunnrenteinntekt, vil kjøper måtte
betale mer grunnrenteskatt enn det selger ville ha gjort uten salg.
Etter Regjeringens syn er den beste løsningen for å hindre
innlåsningseffekter og for å sikre best mulig eierskap
til de enkelte kraftverk å tillate overdragelse uten gevinstbeskatning,
men til skattemessig kontinuitet på kjøpers hånd.
Regjeringen antar at dette på sikt vil være gunstig
for bransjen.
Det presiseres at adgang til å overdra kraftverk eller
andel i kraftverk uten gevinstbeskatning, bare gjelder gevinst knyttet
til særskilte driftsmidler i kraftanlegg dersom skattemessige
verdier videreføres på kjøpers hånd.
For gevinst knyttet til øvrige driftsmidler gjennomføres
gevinstbeskatning etter de alminnelige regler. Dette medfører
at det ikke stilles krav om at kjøper viderefører
de skattemessige verdiene i forhold til disse driftsmidlene. Dersom
partene ikke ønsker å gjennomføre transaksjonen
med skattemessig kontinuitet, beskattes transaksjonen etter de alminnelige
regler.
Det vises til forslag om endring av skatteloven § 9-3
for gevinst i alminnelig inntekt og forslag om ny bokstav b i skatteloven § 18-3
sjette ledd for gevinstbeskatning i grunnrenteskatt til staten.
Det foreslås at reglene gis virkning fra og med inntektsåret 2004.
På kort sikt kan skatteinntektene reduseres noe i de
tilfeller det omsettes kraftverk som også ville blitt omsatt
etter gjeldende regler. Regjeringen har imidlertid ingen informasjon
om omfanget av slike salg slik at det ikke er mulig å anslå noe
provenytap som følge av dette. Regelendringen vil ikke
ha provenyvirkning ved salg som ellers ikke ville blitt gjennomført
etter gjeldende regler.
På lengre sikt antar Regjeringen at et eventuelt kortsiktig
provenytap motvirkes av høyere løpende inntekter
fra inntektsskatt og grunnrenteskatt, slik at den langsiktige provenyvirkningen
blir tilnærmet null. Dette har sammenheng med at overdragelser
av driftsmidler til skattemessig kontinuitet fører til
at fradragene for avskrivninger i alminnelig inntekt og grunnrenteinntekten
og friinntekten i grunnlaget for grunnrenteinntekten, blir lavere
for kjøper enn etter dagens regler.
Regjeringen antar videre at hvis regelendringen fører
til samfunnsøkonomisk fornuftige omstillinger i kraftnæringen,
kan dette på sikt bidra til økt lønnsomhet.
Dette vil i så fall kunne bidra til økte skatteinntekter
over tid.
Overdragelser med skattemessig kontinuitet er kjent i skatteetaten
gjennom reglene om skattefri fusjon og fisjon som også gjennomføres
med skattemessig kontinuitet. Regjeringen legger til grunn at den
praksis som følges i forhold til kontroll av disse transaksjonene
også kan benyttes ved fritak for gevinstbeskatning ved
realisasjon av kraftverk og fallrettigheter.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet, slutter
seg til Regjeringens forslag.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet går
imot Regjeringa sitt forslag om at skattlegging av gevinst i allminneleg
inntekt og grunnrentevinst knytta til realisasjon av særskilte driftsmidlar
i kraftanlegg, kan unnlatast ved samla realisasjon av særskilte
driftsmidlar i kraftanlegg og fallrettar, dersom overdraginga skjer
med skattemessig kontinuitet på kjøpars hand.
Desse medlemene kan ikkje sjå at det
ligg føre særleg tilhøve som tilseier
ei slik handsaming av realisasjonsvinst for kraftnæringa.
Tvert imot vil desse medlemene halde fast på den
alminnelege skatterettslege ordninga der vinst vert skatta ved realisasjon.
Regjeringen foreslår å heve grensen for fastsettelse
av grunnrenteinntekt og naturressursskatt fra 1 500 kVA
til 5 500 kVA.
Hovedbegrunnelsen for å foreslå en heving av
de nedre grensene for fastsettelse av grunnrenteinntekt og naturressursskatt,
er at en slik skattemessig gunstig behandling av kraftverk under
5 MW isolert sett vil gi økte incentiver til investeringer
i små kraftprosjekter ved at lønnsomheten etter
skatt øker ved slike prosjekter. Dersom en ønsker å stimulere
til økt utbygging av mindre kraftverk, kan en heving av
de nedre grensene derfor bidra til dette.
Videre vil det etter Regjeringens syn være en fordel
om ulike grenser for fastsettelser mv. for kraftverk innenfor skattesystemet
og konsesjonsreglene i størst mulig grad er samordnet når
ikke andre hensyn taler for å opprettholde forskjellene.
En heving av grensene kan også redusere de administrative
kostnadene knyttet til skattene. Dette gjelder spesielt for kraftverk
eid av privatpersoner og selskaper som kun eier småkraftverk.
Tall fra NVE viser at om lag to tredjedeler av småkraftverkene
pr. 1. januar 2002 var eid av foretak som har en samlet midlere årsproduksjon
under 0,5 TWh. Regjeringen antar at disse eierne har relativt større
administrative kostnader knyttet til grunnrenteskatten og naturressursskatten
enn eiere av større kraftverk, særlig når man
ser disse kostnadene i forhold til provenyet disse skattartene innbringer.
I tillegg til at en økt grense vil redusere de administrative
kostnadene for foretakene, antar Regjeringen at også de
administrative kostnadene til ligningsmyndighetene kan reduseres
noe. Dette gjelder f.eks. i forbindelse med at naturressursskatten
er etterskuddspliktig også for forskuddspliktige skattytere. Gjeldende
regler krever at Skattedirektoratet behandler alle forskuddspliktige
skattytere som eier kraftverk særskilt i forbindelse med
ligningen, jf. Finansdepartementets forskrift til skatteloven § 18-2-9.
Ulempene ved forslaget er i hovedsak knyttet til at en endring
av grensene for fastsettelse av grunnrenteinntekt og naturressursskatt
vil redusere statens og kraftkommunenes inntekter fra henholdsvis grunnrenteskatt
og naturressursskatt.
Grunnrenteskatten er i hovedsak en nøytral skatt, det
vil si at en må anta at samfunnsøkonomisk lønnsomme
prosjekter blir gjennomført. En økt grense for fastsettelse
av grunnrenteskatten vil føre til at en del av grunnrenten
i vannkraftproduksjonen blir unntatt fra beskatning.
Formålet med naturressursskatten er å gi kommuner
og fylkeskommuner stabile inntekter fra verdiskapningen i vannkraftproduksjon.
Naturressursskatten er en ren produksjonsskatt og er dermed uavhengig
av lønnsomheten i kraftverket. Imidlertid samordnes naturressursskatten
mot inntektsskatten til staten slik at den ikke innebærer
en effektiv beskatning av selskapene.
Dette må imidlertid ses i sammenheng med at småkraftverk
har en relativt lav grunnrenteinntekt og naturressursskatt i forhold
til de administrative kostnadene skatteartene innebærer.
Ifølge tall fra NVE er det pr. 1. januar 2002
om lag 155 kraftverk som har en installert effekt mellom 1,35 MW
og 5 MW. Disse kraftverkene representerer nærmere 30 pst.
av antallet kraftverk over 1,35 MW og står for en samlet
midlere årsproduksjon på om lag 2,1 TWh eller
om lag 1,8 pst. av samlet midlere årsproduksjon. Dersom
eierne av disse kraftverkene betaler like mye i grunnrenteskatt
pr. kWh produsert som øvrige kraftverk, ville samlet grunnrenteskatt
fra disse utgjøre om lag 15 mill. kroner i 2001. Imidlertid antar
Regjeringen at grunnrenten i små kraftverk er forholdsvis
mindre enn i større kraftverk og anslår på usikkert
grunnlag at forslaget vil redusere statens inntekter fra grunnrenteskatt
med om lag 5 mill. kroner. I gjennomsnitt betaler eierne av disse
155 kraftverkene anslagsvis vel 175 000 kroner i naturressursskatt,
noe som samlet sett utgjør om lag 30 mill. kroner.
En annen ulempe ved å heve grensene er at dette fører
til en skattemessig forskjellsbehandling av ulike kraftprodusenter,
noe som kan skape konkurransevridninger og uheldige vridninger i
investeringsincentivene. Dette har sammenheng med at det blir relativt
mer lønnsomt å bygge ut mindre småkraftverk framfor
investeringer i større kraftverk, selv om større
kraftverk kan være samfunnsøkonomisk mer lønnsomme.
Jo høyere en slik grense settes, desto større antar
Regjeringen at dette problemet kan bli.
Hensynet til statens og kraftkommunenes inntekter fra grunnrenteskatt
og naturressursskatt taler isolert sett for at man ikke hever disse
grensene. Spesielt gjelder dette i forhold til grunnrenteskatten
ettersom bruk av grunnrenteskatt prinsipielt sett må anses
som gunstig i forhold til andre mer vridende skattearter. Naturressursskatten
utgjør kraftkommunenes andel av inntektene fra vannkraftproduksjon.
Imidlertid antar Regjeringen at statens og kommunenes isolerte provenytap
er relativt lavt, spesielt sett i forhold til de administrative
kostnadene disse skatteartene har for små kraftverk. Naturressursskatten
inngår dessuten i inntektsutjevningssystemet for kommunene
som delvis vil kunne kompensere for reduserte skatteinntekter. I
tillegg vil en heving av grensene kunne bidra til lokal næringsutvikling.
Det påpekes videre at Stortingets vedtak om endringer i
fastsettelsen av konsesjonskraftprisen isolert sett vil medføre økte
inntekter for kommunene, jf. Stortingsvedtak 161 (2002-2003) og
St.prp. nr. 1 (2003-2004) Skatte-, avgifts- og tollvedtak kapittel
3.
Regjeringen foreslår at grensen for fastsettelse av naturressursskatt
og grunnrenteinntekt økes fra 1 500 kVA til 5 500
kVA. Dette innebærer at kraftverk som har en installert
effekt under om lag 5 MW i gjennomsnitt ikke blir ilagt naturressursskatt
og grunnrenteskatt. Endringen foreslås å tre i
kraft fra 1. januar 2004. Det vises til forslag til endringer
i skatteloven §§ 18-2 annet ledd og 18-3
sjuende ledd.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet
fra Senterpartiet, slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader i Budsjett-innst. S nr. 1 (2002-2003) punkt 2.1,
der det er tatt til orde for en ytterligere økning av grensen
for beregning av grunnrenteinntekt og naturressursskatt.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
også til at Regjeringen foreslår å heve
grensen for naturressursskatt, med den konsekvens at kraftkommunenes
inntekter reduseres med ytterligere 25 mill. kroner. Dette er en
dreining av skatteinntekter fra kommunene til staten, fordi statens
overskuddsskatt øker tilsvarende. Dette medlem har
merket seg synspunktet fra LVK som mener at den sist nevnte skatteendringen
vil kunne bidra til skattemotiverte utbygginger, fordi skattebelastningen
vil være mindre ved oppsplitting av kraftutbyggingsprosjekter
i flere mindre. En slik oppsplitting av skattehensyn vil ikke nødvendigvis
være gunstig av hensyn til miljøet. Det virker
ikke som Regjeringen har vært oppmerksom på denne
effekten.
Dette medlem går derfor mot Regjeringens forslag
til endringer.
Fra og med 1998 ble selskapsskatten gjort statlig. Dette innebærer
at en av hovedbegrunnelsene for å innføre gjeldsbegrensningsregelen
har falt bort. Spørsmålet om å opprettholde
gjeldsbegrensningsregelen beror på en avveining mellom
behovet for å beskytte offentlige skatteinntekter fra inntektsskatten og
ulempene ved gjeldsbegrensningsregelen. Ulempene er i hovedsak knyttet
til manglende nøytralitet i beskatningen ved ulik behandling
av offentlig og privat eide kraftforetak og de administrative problemene
ved gjeldsbegrensningsregelen.
Gjeldsbegrensningsregelen kan redusere det offentliges incentiver
til å eie og investere i kraftforetak. Dette skyldes at
offentlige eiere som regel har et høyere normalavkastningskrav
til investeringer enn private, fordi det offentlige normalt ikke
er skattepliktig for kapitalinntekter. Uten gjeldsbegrensningsregelen
kan normalavkastningen skjermes mot skatt, og inntektsbeskatningen
av kraftforetakene virker nøytralt på det offentliges
investeringsbeslutninger.
Med en slik begrensning vil skattesystemet gi det offentlige
et skattemessig motiv til ikke å eie og investere i kraftverk.
Forutsatt at skattesystemet virker nøytralt på de
privates investeringsbeslutninger, vil private investorer få et
fortrinn i forhold til de offentlige med hensyn til å eie
og investere i kraftverk. Skattemessig likebehandling taler for
en opphevelse av bestemmelsen.
Fordi private kraftforetak fullt ut innrømmes fradrag
for gjeldsrenter og fradragsretten for offentlig eide kraftforetak
er begrenset, er det hevdet at dagens gjeldsbegrensningsregel er
til hinder for samfunnsøkonomisk lønnsomme
investeringer i kraftbransjen og dermed fornuftige omstruktureringer.
Det blir anført at regelen innebærer en økonomisk
barriere for offentlige eide kraftforetaks deltakelse i videre vannkraftutbygging
samt oppkjøp av selskaper som driver slik virksomhet.
I den grad gjeldsbegrensningsregelen innebærer en reell
skranke for gjeldsfinansiering av investeringer, kan den hindre ønskede
omstruktureringer i kraftmarkedet.
Regjeringen er ikke kjent med at dette har vært et utbredt
problem i praksis. Dette kan ha en viss sammenheng med at det i
all hovedsak er rene eierselskap som foretar slike oppkjøp.
Eierselskap eier kraftverk indirekte gjennom aksjer i produksjonsselskap.
Etter hva Regjeringen erfarer, har det vært delte oppfatninger
i bransjen, men enkelte har lagt til grunn at eierselskaper ikke
er omfattet av gjeldsbegrensningsregelen. Det er videre mulig at
problemet foreløpig ikke har aktualisert seg for så mange
offentlig eide kraftforetak. Usikkerheten rundt dette spørsmålet
er i seg selv et argument for opphevelse av gjeldsbegrensningsregelen.
Gjeldsbegrensningsregelen hadde til formål å sikre
utbyggingskommunenes inntektsskatt også fra offentlig eide
kraftverk.
Fra og med inntektsåret 1998 er aksjeselskap og andre
etterskuddspliktige skattytere kun skattepliktige til staten, jf.
skatteloven § 3-2 og Stortingets skattevedtak § 3-3.
Opprinnelig ble naturressursskatten etter skatteloven § 18-2
satt til 1 øre pr. kWh til kommunene. I forbindelse med
omleggingen til en statlig selskapsskatt ble naturressursskatten økt
med 0,1 øre for at kraftkommunene skulle kompenseres for
halvparten av inntektsbortfallet.
Endringen til ren statsskatt kombinert med kompensasjonen gjennom
naturressursskatten medfører at hensynet bak gjeldsbegrensningsregelen
er svekket. Kommunene er sikret skatteinntekter fra kraftvirksomheten
uavhengig av gjeldsbegrensningsregelen.
På den annen side presiseres det i forarbeidene at det
er hensynet til offentlige skatteinntekter som taler for en gjeldsbegrensning.
Betalt naturressursskatt kan fradras i utlignet fellesskatt til
staten for forskuddspliktige og utlignet skatt på alminnelig
inntekt for etterskuddspliktige, jf. skatteloven § 18-2
fjerde ledd. Dersom naturressursskatten overstiger dette, kan det
overskytende fremføres med rente, jf. skatteloven § 18-2
fjerde ledd siste punktum. Etter endringen blir staten sittende
som "garantist" for kommunenes skatteinntekter fra kraftvirksomheten.
På denne bakgrunn er det viktig å sikre et visst
skattegrunnlag til det offentlige slik at grunnlaget generelt ikke
reduseres.
En arbeidsgruppe med deltakelse fra Kommunal- og regionaldepartementet,
Finansdepartementet og Skattedirektoratet, nedsatt for å utrede
mulige modeller for å tilføre kommunene inntekter
fra utvikling av næringsvirksomhet, har foreslått
at en andel av skatten hos selskapene kan tilføres kommunene
basert på data for den geografiske fordelingen av det enkelte foretaks
sysselsetting. (Systemet som inntil 1999 ble nyttet for å kommunefordele
en andel av selskapsskatten var meget arbeidskrevende og tungdrevet både
for bedriftene og likningskontorene. En forutsetning for arbeidet
var dermed at fordelingen måtte skje etter andre metoder
og kriterier enn dem som ble benyttet inntil 1999.) Dersom det innføres
en modell av den type som arbeidsgruppen foreslår, vil
en avvikling av gjeldsbegrensningsregelen i svært liten grad
kunne påvirke kraftkommunenes inntekter fra kraftverk.
Dette skyldes dels at kraftproduksjon er svært kapitalintensiv
og dels at kraftforetakenes andel av den samlede selskapsskatten
er liten.
Spørsmålet er under vurdering, og på nåværende tidspunkt
foreligger det ikke et konkret forslag fra Regjeringen om at kommunene
skal få en andel av selskapsskatten. Etter Regjeringens
vurdering er ulempene ved gjeldsbegrensningsregelen av en slik karakter
at spørsmålet om forholdet til en kommunal andel
av selskapsskatten er underordnet. Særlig når man
ser dette i forhold til at det ikke er aktuelt å foreslå å gjeninnføre
den tidligere ordningen. Regjeringen kan derfor ikke se at det er
grunnlag for å avvente en avvikling av gjeldsbegrensningsregelen
til et slikt forslag eventuelt foreligger.
Etter Regjeringens syn er hensynet til å beskytte offentlige
skatteinntekter ikke lenger så sterkt at det er behov for
en særskilt regel, men det kan fortsatt være gode
grunner for å ha en begrensningsregel som sikrer et visst
skattegrunnlag.
Regjeringen har vurdert om andre regler i skatteloven og finansmarkedet
som sådant kan motvirke for lav egenkapitalandel i offentlig
eide kraftforetak.
Dersom inntekten er redusert som følge av direkte eller
indirekte interessefellesskap, kan inntekten forhøyes etter
skatteloven § 13-1. Regelen om interessefellesskap
kan også anvendes dersom egenkapitalen er for "tynn", det
vil si at kraftforetaket har en høyere lånefinansiering
fra eieren enn hva selskapet ville oppnådd overfor uavhengige
kreditorer eller renteberegningen ellers ikke er forretningsmessig.
Regjeringen antar at bestemmelsen om tynn kapitalisering i skatteloven § 13-1
sikrer en viss egenkapitalgrad i offentlig eide selskaper.
Det er blitt hevdet at finansmarkedet vil fungere som en korreksjon
mot for lav egenkapitalgrad i offentlig eide selskaper ved at bankene
som regel vil stille betingelse om en viss grad av soliditet før
de ønsker å yte lån til kraftselskapene.
Etter Regjeringens vurdering er det grunn til å anta
at finansmarkedet til en viss grad vil kunne motvirke for lav egenkapitalgrad
i offentlig eide selskaper, men at markedsmekanismen kan virke noe
svakere i kraftbransjen sammenlignet med annen virksomhet.
Korreksjonsskatten fremskynder skatteplikten på selskapets
hånd når selskapet deler ut utbytte eller foretar
avsetninger til utbytte av inntekt som ennå ikke er beskattet
hos selskapet. Midlertidige forskjeller mellom verdiene i skatteregnskapet
og finansregnskapet skal ikke gi grunnlag for utdeling av utbytte
uten fremskyndet skatt. De midlertidige forskjellene oppløses
ikke, men selskapet ilegges en korreksjonsskatt som tilbakebetales
parallelt med den senere oppløsing av skattekreditten.
Det er naturlig å anta at selskaper vil unngå å komme
i korreksjonsskatteposisjon, men siden korreksjonsskattereglene
kun er periodiseringsbestemmelser som medfører en foreløpig
beskatning av skattekreditter, vil disse reglene sannsynligvis ikke alene
motvirke lav egenkapitalgrad i selskapet.
Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at den regnskapsmessige
egenkapitalandelen i gjennomsnitt var om lag 48 pst. for kraftforetak
i 2001. Tilsvarende egenkapitalandel for ikke-finansielle aksjeselskaper var
om lag 35 pst. EBL anfører at selv om egenkapitalen er
relativt høy, vil gjeldsbegrensningsregelen få anvendelse
dersom de skattemessige verdier er lave. Dette vil være
tilfellet dersom de skattemessige verdier gjennomgående
er betydelig lavere enn de bokførte verdier.
At skattemessige verdier skal være vesentlig lavere
enn bokførte slik EBL hevder, er eventuelt et problem i
seg selv og ikke noe som svekker gjeldsbegrensningsregelens berettigelse.
Forskjellen kan indikere at de skattemessige avskrivningsreglene
er for gunstige og/eller at de skattemessige inngangsverdiene
er satt feil. Det siste er trolig ikke tilfellet ettersom inngangsverdiene
var relativt gunstig skattemessig da de ble fastsatt. Dette er derfor
ikke et selvstendig argument for å oppheve gjeldsbegrensningsregelen.
Gjeldsbegrensningsregelen reiser en rekke uavklarte tolkningsspørsmål.
Behandlingen av disse spørsmålene beslaglegger
administrative ressurser både for skattyterne, departementet
og skatteetaten.
Etter Regjeringens oppfatning tilsier ikke de uavklarte tolkningsspørsmålene
alene en opphevelse av gjeldsbegrensningsregelen.
Etter en samlet vurdering er Regjeringen kommet til at det ikke
lenger er tilstrekkelig grunnlag for en gjeldsbegrensningsregel
for offentlig eide kraftforetak. Dette delvis fordi begrunnelsen
for regelen er svekket i forhold til da den ble innført,
samt at den kan innebære en begrensning på samfunnsøkonomisk
fornuftige omstillinger i kraftnæringen. I tillegg reiser
regelen en rekke administrative problemer som taler for at den bør
oppheves.
Regjeringen foreslår at gjeldsbegrensningsregelen i
skatteloven § 18-4 oppheves med virkning fra og
med inntektsåret 2004.
En avvikling av gjeldsbegrensningsregelen kan potensielt sett
redusere skatteinntektene i den grad avviklingen øker de
kommunale eiernes bruk av ansvarlige lån. Regjeringen antar
at slike tilpasninger vil være relativt beskjedne, dels
ut fra at den kommunale eierandelen har blitt vesentlig redusert
gjennom oppkjøp og dels fordi mange kommunalt eide kraftforetak
ikke har særlig høy gjeldsgrad. Det antas at andre
regler til en viss grad vil motvirke lav egenkapitalgrad i offentlig
eide selskaper.
I den grad gjeldsbegrensningsregelen har hindret samfunnsøkonomiske
lønnsomme investeringer, kan en avvikling, også bidra
til økte skatteinntekter gjennom økt lønnsomhet
i kraftnæringen. Samlet sett antar Regjeringen at en avvikling
av gjeldsbegrensningsregelen vil ha relativt beskjedne provenyvirkninger.
Isolert sett vil en avvikling av gjeldsbegrensningsregelen innebære
en betydelig administrativ forenkling for både selskapene
og ligningsmyndighetene. På den annen side kan en avvikling
til en viss grad øke presset på øvrige
regler som motvirker for lav egenkapitalgrad i selskapene.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Spørsmålet om sentral ligning er vurdert i
forhold til en generell overføring av kraftforetak, dvs.
foretak som driver produksjon av vannkraft, jf. skatteloven § 18-1,
til sentral ligning ved SFS. Overføringen foreslås
begrenset til kraftforetak hvor kraftforetaket eier minst ett kraftverk
hvor det fastsettes naturressursskatt og grunnrenteinntekt, jf.
forslag om å heve grensen for fastsettelse av naturressursskatt
og grunnrenteinntekt ovenfor. For skattytere som bare eier kraftverk
hvor det ikke skal fastsettes naturressursskatt eller grunnrenteinntekt,
vil ikke de spesielle reglene for beskatning av kraftforetak gjøre
seg gjeldende.
Regjeringen har ikke vurdert overføring av foretak som
driver med overføring/distribusjon og/eller omsetning
av vannkraft. Årsaken er at de særskilte reglene
om naturressursskatt og grunnrenteinntekt er uten betydning for
slike foretak. Foretakene regnskapslignes etter skattelovens alminnelige
regler og bør etter Regjeringens oppfatning fortsatt underlegges
en konkret vurdering om overføring til sentral ligning
i det enkelte tilfellet, jf. ligningsloven § 2-4 nr.
1 bokstav b med tilhørende forskrift.
Også etter omorganiseringen av ligningsforvaltningen,
iverksatt fra 1. mars 2002, er utgangspunktet at ligningsforvaltningen
bygger på at ligningen skal skje mest mulig lokalt i forhold
til den kommune hvor skattyter er hjemmehørende eller har
stedbunden inntekt og formue. Andre løsninger vil fortsatt kreve
en særlig begrunnelse.
Et særlig komplekst regelverk er et forhold som kan
tilsi sentral ligning. Skattereglene for kraftforetak ble endret
f.o.m. 1. januar 1997 og det ble innført regnskapsligning
for alle kraftforetak. Det nye kraftskattesystemet baserer seg på skatt
på alminnelig inntekt, formuesskatt, naturressursskatt
til kommunen samt grunnrenteskatt. Naturressursskatten er samordnet
med overskuddsskatten til staten.
Ved regnskapsligning av kraftforetak er det skattelovens alminnelige
regler som kommer til anvendelse. I utgangspunktet kan ikke særlig
ligningsbehandling av alle kraftforetak begrunnes i at disse reglene
krever en annen kompetanse enn ligningsmyndighetene er i besittelse
av. Når en ser regnskapsligning i sammenheng med naturressursskatt
og grunnrenteskatt ved produksjon av vannkraft, kan imidlertid dette
stille seg annerledes.
Selv om et enklere og mer oversiktlig regelverk var et sentralt
siktemål ved utformingen av reglene for beskatning av kraftforetak,
fremtrer likevel kombinasjonen av regnskapsligning, naturressursskatt
og grunnrenteskatt samlet som et relativt omfattende og komplekst
beskatningssystem. Både naturressursskatten og grunnrenteskatten
er skattemessige nyskapninger. Nyskapningene stiller kontinuerlig
ligningsmyndighetene overfor nye utfordringer og krav til kompetanse,
blant annet på grunn av uavklarte tolkningsspørsmål.
I forhold til kraftforetakene er det ønskelig med oppbygging
av en særlig ekspertise og bransjekunnskap på ligningssiden.
Det vises til at det er en del særtrekk ved kraftforsyningen
som får betydning ved anvendelse av de alminnelige og de
spesielle skattereglene for kraftforetak. Disse særtrekkene
bør ligningsmyndighetene ha gode kunnskaper om og innsikt
i for at ligningsresultatet skal bli best mulig.
Det er grunn til å anta at denne nye kompetansen vil
kunne bygges opp og konsolideres mer effektivt og rasjonelt dersom
sentralisert ligningsbehandling velges enn ved ordinær
lokal ligning.
Omorganiseringen av ligningsforvaltningen vil gi et større
og bedre fagmiljø og sikre effektiv ressursbruk og god
kvalitet i ligningsarbeidet samt kontroll med skattyterne. De fylkesvise
kraftforetaksgruppene har samarbeidet siden kraftskattereformen.
Praksis har avdekket at det stadig oppstår nye og til
dels kompliserte spørsmål som løses ulikt
på flere nivåer. I enkelte tilfeller vil de ulike
resultatene kunne ramme forskjellige eiere i samme selskap ulikt. Det
er grunn til å anta at SFS innehar den særlige kompetanse
som sikrer effektiv ligningsbehandling av kraftforetakene. Regjeringen
er derfor av den oppfatning at man ved sentral ligning vil oppnå større grad
av effektivisering, rasjonalisering og likebehandling sammenholdt
med dagens regionale samarbeid.
Regjeringen er ikke kjent med at det regionale samarbeidet i
form av fylkesvise arbeidsgrupper har endret karakter som følge
av omorganiseringen i ligningsforvaltningen. Regjeringen er kjent
med at samarbeidet fungerer godt, men antar likevel at man ved sentral
ligning vil oppnå større grad av effektivisering,
rasjonalisering og likebehandling.
Mange kraftforetak er utvilsomt å anse som storbedrifter
med hensyn til brutto omsetning, antall kraftverk og antall ansatte.
Enkelte av disse er overført til SFS. Regjeringen antar
at foretakets størrelse alene ikke kan begrunne generell
overføring av kraftforetakene til sentral ligning. Dette
hensynet blir løpende ivaretatt og vurdert ved Skattedirektoratets håndtering
av overføringsmyndigheten etter ligningsloven § 2-4
nr. 1 bokstav b.
På grunn av skattelovens regler om skattested kan ett
enkelt skattesubjekt ha plikt til å svare skatt til en
rekke kommuner, noe som er av betydning for fordelingen av skatteprovenyet
mellom kommunene og eventuelt mellom fylkene. Etter Regjeringens
oppfatning er virksomheten for mange kraftforetaks vedkommende i
så stor utstrekning spredt på forskjellige kommuner,
at hensynet til effektivitet og kontroll med ligningsbehandlingen
tilsier at de bør overføres til sentral ligning.
Overføring av skattytere som skal svare skatt av inntekt
ved produksjon av vannkraft til sentral ligning, vil innebære
klare forenklinger. For skattyterne vil sentral ligning innebære
en betydelig forenkling ved at de får ett ligningssted å forholde
seg til samtidig som ligningsmyndighetene unngår dobbeltbehandling.
På denne måten vil en unngå parallelle
klagesaker med mulige ulike utfall og sikre enhetlig behandling.
Overføring til sentral ligning vil også være arbeidsbesparende
for Skattedirektoratet og departementet fordi en sikrer enhetlig
behandling, reduserer antall henvendelser og forenkler koordinering
av arbeidet med vannkraftbeskatningen i etaten.
Praksis etter kraftskattereformen har vist at kompleksiteten
i regelverket kan medføre ulike eller sprikende resultater
i likeartede tilfeller ved ligningskontorene og ligningsnemndene.
Sentralisering av ligningsbehandlingen vil sikre lik behandling
av like tilfeller.
SFS innehar en særlig ekspertise og bransjekunnskap
på vannkraftbeskatningens område. Gode kunnskaper
om og innsikt i særtrekkene ved kraftforsyningen har stor
betydning ved anvendelse av de alminnelige og spesielle skattereglene
for kraftforetak. Sentral ligning vil etter Regjeringens oppfatning medføre
betydelige forenklinger og effektivitetsgevinster.
Etter Regjeringens oppfatning er det et særskilt behov
for en samlet vurdering og kontroll av bruttolignede kraftforetak
etter skatteloven § 18-5 sjuende ledd.
Behovet for samlet vurdering og kontroll knytter seg spesielt
til verdsettelsen av selve kraftanlegget. Det avdekkede behov for
tiltak gjelder særlig fastsettelse av verdien for eiendomsskatteformål,
men vil få tilsvarende effekt for formuesbeskatningen.
Regjeringen er også gjort kjent med at ligningsmyndighetene
i enkelte tilfeller mottar avvikende produksjonstall for ulike bruttolignede
skattytere i samme produksjonsfellesskap. Avviket oppstår
på bakgrunn av ligningsmyndighetenes manglende adgang til
kontroll og koordinering. Regjeringen antar at sentral ligning vil
avhjelpe dette.
Praksis har også avdekket sprikende resultater under
klagebehandlingen hos ligningsnemnder som følge av ulik
forståelse av regelverket. Regjeringen antar at en overføring
til SFS vil ivareta kontrollbehovet samt sikre enhetlig takserings-
og ligningspraksis.
Den samlede inntekt og formue i kraftforetak som deltakerlignes
etter en nettometode, vil etter gjeldende rett bli undergitt "sentral"
ligning selv om dette ikke skjer hos SFS, jf. ligningsloven § 8-6
nr. 5. Disse regler om "sentral" fastsettelse kommer også til anvendelse
ved fastsettelse av eiendomsskattegrunnlaget etter skatteloven § 18-5,
jf. eigedomsskattelova § 8 fjerde ledd for kraftanlegg
som eies av slike deltakerlignede foretak. Dette systemet trådte
i kraft for fastsettelse av eiendomsskattegrunnlag for kraftanlegg
fra og med ligningsåret 2001, dvs. ved fastsettelse av
eiendomsskattegrunnlag for eiendomsskatteåret
2002.
Saksbehandlingsrutinene for fastsettelsen av eiendomsskattegrunnlaget
for kraftanlegg var helt spesielle for det første året
eigedomsskattelova § 8 trådte i kraft
for kraftanlegg. Fastsettelse av eiendomsskattegrunnlaget for eiendomsskatteåret
2001 ble ikke foretatt i forbindelse med selve den ordinære
ligning for inntektsåret 1999. Verdsettelsen ble foretatt
på bakgrunn av særskilt innhentede tilleggsopplysninger
fra skattyterne i løpet av juli/august 2000 og
i medhold av den særskilt vedtatte lov 23. juni
2000 nr. 48 om mellombels tillegg til eigedomsskattelova.
Under denne særlige behandlingsrunden høsten 2000
ble det ikke lagt opp til at foretak som deltakerlignes etter nettometoden
skulle innlevere særskilte selskapsoppgaver sml. ligningsloven § 4-9
nr. 5 med særskilt angivelse av samlet verdsettelse etter
skatteloven § 18-5 for foretakets kraftanlegg.
Grunnlag for verdsettelsen ble bare innhentet fra den enkelte deltaker
i foretaket. Tilsvarende var det i overgangsåret for iverksettelse
av eigedomsskattelova § 8 for kraftanlegg ikke
grunnlag for å foreta "sentral" fastsettelse av den samlede
verdi på foretakets kraftanlegg slik ligningsloven § 8-6
nr. 5 normalt forutsetter. Verdsettelsen av kraftanlegg for eiendomsskatteåret
2001 ble med andre ord foretatt for den enkelte deltakers andel
av foretaket/kraftanlegget og ved de ligningskontor vedkommende
deltakere hører til etter de alminnelige regler om skatte-
og ligningssted, jf. skatteloven kapittel 2.
Det er fra ligningsmyndighetenes side ikke foretatt noen generell
gjennomgang av verdsettelsene for nettolignede kraftforetak for
eiendomsskatteåret 2001 med sikte på å rette
opp eventuelle feil som en samordnet behandling av verdsettelsene
muligens ellers ville ha avdekket. Ovenstående forhold
har imidlertid dannet grunnlag for klager, begjæring om
innsyn og anmodninger om endring av verdsettelsene som ligningsmyndighetene
vil behandle på vanlig måte. Ligningsmyndighetene
har opplyst at de har mottatt få anmodninger om endring
av ligning. Henvendelsene har i stor grad vært begrenset
til begjæring om innsyn.
Selv om ovenstående særlige behandling av verdsettelsen
av kraftanlegg for eiendomsskatteåret 2001 må anses
mindre heldig enn behandling etter etablerte regler for sentral
ligning av nettolignede foretak, jf. ligningsloven § 8-6
nr. 5, vil ikke denne svakhet gjøre seg gjeldende for senere år.
Når det gjelder vurderingen av om ligningen som nå gjøres
etter ligningsloven § 8-6 nr. 5 bør overføres til
SFS, vises det til vurderingen over som også har gyldighet
for eiendomsskatt. Ligningens betydning for utskriving av eiendomsskatt
styrker begrunnelsen for overføring til sentral ligning.
Det er en slik sammenheng mellom verdsettelse og fordeling av eiendomsskatten
og fastsettelse av inntekt, formue og grunnrenteskatt at det vil
være mest effektivt dersom spørsmål som
gjelder fastsettelsen av eiendomsskattegrunnlaget, blir behandlet
sentralt av SFS.
For kraftanlegg eiet av foretak som bruttolignes, jf. skatteloven § 18-5
sjuende ledd, vil det ikke bli foretatt noen samlet verdsettelse
av eiendomsskattegrunnlaget. Den enkelte deltakers andel av eiendomsskatt
fra kraftforetak blir fastsatt individuelt og ved det ligningskontor
den enkelte deltaker hører til etter de alminnelige regler
om ligningssted, jf. skatteloven § 3-3 og eigedomsskattelova § 8
A-1. Dette innebærer i mange tilfeller et unødvendig
ekstraarbeid. Skattyter må forholde seg til flere ligningskontor,
og hvert enkelt ligningskontor må tilsvarende foreta verdsettelse
av eiendomsskattegrunnlaget for de enkelte deltakerne. En overføring
til sentral ligning vil muliggjøre samordnet verdsettelse
og derigjennom sikre enhetlig praksis og avverge tvister.
Regjeringen påpeker at det dreier seg om et betydelig
antall skattytere som bruttolignes for sin inntekt fra kraftvirksomhet.
En overføring av kun bruttolignede skattytere ville medføre
praktiske og administrative problemer ved at man i realiteten overfører
på kraftverksnivå og ikke på foretaksnivå.
Skattedirektoratet har fastsettelseskompetansen for kommunefordelingen
for eiendomsskattegrunnlaget for kommunekryssende kraftanlegg, jf.
forskrift 20. desember 2000 nr. 1393 § 5
nr. 1. Kompetansen har blitt fastsatt årlig siden ikrafttredelsen
av gjeldende kommunefordelingsregler i eigedomsskattelova § 8
A, første gang for eiendomsskatteåret 2001.
Ligningsloven § 8-11 bestemmer at ligningsmyndighetene
foretar de fastsettelser som er nødvendige for utskriving
av eiendomsskatt. Skatteloven § 3-3 nr. 2 bokstav
e om stedbunden beskatning av formue i og inntekt av elektrisitetsverk
bestemmer at det er vertskommunen for kraftanlegget som har fastsettelsesmyndigheten.
Det innebærer at for kommunekryssende anlegg vil kompetansen
ligge til den kommune de enkelte anleggsdeler befinner seg i. Foranstående
vil bare gjelde formuesskattepliktige skattytere, dvs. personlige
skattytere. Upersonlige skattytere som aksjeselskaper er fritatt
for formuesskatt og betaler bare inntektsskatt til staten, jf. skatteloven § 2-36
annet ledd. Det store flertallet av skattyterne som eier og driver
kraftanlegg er selskaper og vil få fastsatt sin skattepliktige
formue i hovedkontorkommunen, jf. skatteloven § 3-2,
jf. ligningsloven § 8-6. For kraftanlegg som eies
og drives av ett skattesubjekt vil ligningsmyndighetene fastsette
formuesverdiene for alle anleggsdelene under ett, jf. skatteloven § 18-5
første og annet ledd. For kraftanlegg som eies av flere
eiere som deltakerlignes etter nettometoden, fastsetter ligningsmyndighetene
formuen på tilsvarende måte og fordeler denne
på deltakerne etter eierbrøk, jf. skatteloven § 4-40.
Flere kraftanlegg eies av flere eiere i såkalte produksjonsfellesskap.
I slike tilfeller skal eierne deltakerlignes etter bruttometoden,
jf. skatteloven § 10-40. Formuesverdiene fastsettes
da på den enkelte deltakers hånd i forhold til
eierandelen i kraftanlegget.
Dersom det ikke var gitt egne regler for fastsettelse av fordeling
av eiendomsskattegrunnlaget, ville reglene for kompetanse ved fastsettelse
av eiendomsskattegrunnlaget blitt å legge til grunn også for
fastsettelsen av fordelingen. I forbindelse med fremleggelsen av
gjeldende kommunefordelingsregler i eigedomsskattelova § 8
A i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) kapittel 16, uttalte Finansdepartementet:
"Den løsning som følger av ligningsloven § 8-11 sammenholdt
med de alminnelige regler om fordeling av fastsettelseskompetansen
for formuesverdien på kraftanlegg, gir etter departementets
oppfatning ingen tilfredsstillende løsning for spørsmålet
om hvilken ligningsmyndighet som bør ha fordelingskompetansen.
Etter departementets oppfatning bør kommunefordelingen
av det samlede eiendomsskattegrunnlag for det enkelte kraftanlegg
kun tilligge én ligningsmyndighet."
Flere alternativer ble vurdert, herunder at kompetansen skulle
legges til SFS. Fordi det var nødvendig å få lagt
fastsettelseskompetansen til en myndighet slik at fordelingsnøkler
kunne fastsettes til bruk for utskriving av eiendomsskatten for
eiendomsskatteåret 2001, ble kompetansen lagt
til Skattedirektoratet. Det ble uttalt at dette ikke skulle være
en varig ordning, men at en ville arbeide videre med spørsmålet
og i dette ta hensyn til blant annet administrative kostnader.
Fastsettelse av kommunefordelingsnøkler etter eigedomsskattelova § 8
A er ikke en oppgave som naturlig hører inn under Skattedirektoratets
arbeidsoppgaver. Når det nå foreslås
at alle kraftforetak skal overføres til sentral ligning
ved SFS, finner Regjeringen det naturlig både av hensyn
til administrative kostnader og effektivitet at denne kompetansen
legges til SFS. Under forutsetning av at forslaget om sentral ligning
vedtas, vil Finansdepartementet fastsette dette ved endring av § 5
nr. 1 i forskrift 20. desember 2000 nr. 1393.
Når det gjelder behandlingen av saker som verserer for
domstolene eller fylkesskattenemndene, vil man følge den
tidligere praksis som Skattedirektoratet har benyttet ved overføring
av enkeltselskaper til SFS. Normalt overtar SFS saker som fremdeles
ikke er endelig avgjort etter særskilt vedtak fra Skattedirektoratet.
EBL har i sin høringsuttalelse påpekt at bransjen erfarer
et avvikende kompetansenivå mellom SFS/ligningsnemndene
ved SFS og fylkesskattenemnda i Østfold, og at dette medfører
at det tar unødig lang tid før endelig ligning
foreligger. Fylkesskattenemndene er sammensatt av lekfolk, jf. ligningsloven §§ 2-2
annet ledd flg. Generelt vil dette kunne medføre et avvikende
kompetansenivå mellom ligningskontor og fylkesskattenemnd.
Regjeringen kan ikke se at SFS" høye kompetansenivå i
seg selv er et argument mot å overføre alle kraftforetak
til sentral ligning. Dette vil gjøre seg gjeldende for
alle skattytere som er overført til sentral ligning og
vil ikke være særegent ved overføring
av alle kraftforetak.
Det er Regjeringens oppfatning at regelverket for beskatning
av kraftforetak fortsatt fremstår som et komplekst beskatningssystem
og at det er grunn til å anta at det særlige kompetansebehovet
blir best ivaretatt ved at foretakene lignes ved SFS. Regjeringen antar
at det i fremtiden vil reise seg nye tolkningsproblemer ved ligningen
av kraftverk og at SFS vil kunne behandle disse mest effektivt og
rasjonelt ved en samlet ligningsbehandling.
Overføring av kraftforetak til sentral ligning vil medføre
at SFS får et noe økt antall ansatte. Det legges
opp til at dette skal gjennomføres innenfor Skatteetatens
budsjettrammer.
Rene effektiviseringsbetraktninger i form av antall reduserte årsverk
i Skatteetaten som helhet er ikke et avgjørende argument
for å overføre alle kraftforetak til sentral ligning
ved SFS. Viktigst er hensynet til effektivisering og kvalitetssikring
av ligningsbehandlingen. Hovedformålet er å sikre
en mest mulig riktig fastsettelse av skattegrunnlagene.
Ved at SFS får overført flere selskaper til
ligning, vil antall klagesaker øke ved Østfold
fylkesskattekontor samtidig som antall klagesaker for kraftforetak
på landsbasis antakelig vil bli redusert på grunn av
SFS" høye kompetanse på området.
Regjeringen foreslår at kraftforetak som skal svare
skatt av inntekt ved produksjon av elektrisk kraft, overføres
til sentral ligning ved SFS. Dette skal gjelde kraftforetak som
eier minst ett kraftverk hvor det skal fastsettes naturressursskatt
og grunnrenteinntekt, jf. skatteloven §§ 18-2
annet ledd og 18-3 sjuende ledd. Det gis bestemmelse om dette i
forskrift 7. januar 1993 nr. 4 om overføring av
skattytere til sentral ligning ved Sentralskattekontoret for storbedrifter.
Endringen foreslås gitt virkning fra 1. januar 2004.
Forslaget om overføring av kraftforetak som driver produksjon
av elektrisk kraft til sentral ligning, vil medføre administrative
konsekvenser for SFS og de lokale ligningskontor som ligner slike
foretak etter dagens regler. Skattedirektoratet anslår
at det er 50-60 personer ved de lokale ligningskontor som i tillegg
til alminnelig ligning arbeider med ligning av kraftforetak. Ved
overføring av kraftforetakene til SFS vil disse personene
få frigjort ressurser til andre oppgaver. De lokale ligningskontor
vil få redusert arbeidsmengden noe, mens SFS vil få økt
arbeidsmengde. Regjeringen antar at overføring av kraftforetak
til sentral ligning vil medføre økonomiske og administrative
besparelser for skattyterne. Endringen forventes ikke å få vesentlige
provenyvirkninger.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk
Venstreparti sluttar seg til Regjeringa sitt forslag om
innføring av sentral likning av kraftføretak som
driv produksjon av vasskraft, men vil særleg peike på at
dette ikkje må føre til dårlegare kvalitet
på likninga og svekka likningsressursar. Desse medlemene ber
Regjeringa komme attende med forslag om å styrke Sentralskattekontoret
for storbedrifter (SFS), om det viser seg naudsynt som følgje
av denne omlegginga.
Eiendomsskattegrunnlaget for kraftanlegg skal settes til kraftanleggets
verdi ved ligningen i året før eiendomsskatteåret.
Etter skatteloven § 18-5 fastsettes denne verdien
etter en avkastningsmetode. Imidlertid skal verdien etter skatteloven § 18-5
ikke settes lavere enn 1,10 kroner pr. kWh av grunnlaget for naturressursskatten,
jf. eigedomsskattelova § 8 fjerde ledd.
LVK hevder at eiendomsskattegrunnlagene ikke samsvarer med de
reelle markedsverdiene. Beregningene fra ECON som LVK viser til,
bygger blant annet på en forutsetning om at kraftprisen
i fremtiden er 20 øre/kWh. De forskjeller mellom
markedsverdi og eiendomsskattegrunnlag som fremheves av LVK, har bakgrunn
i disse forholdene. I beregningen av eiendomsskattegrunnlaget benytter
man imidlertid et gjennomsnitt av historiske observasjoner for de
fem siste årene. Dette er gjort for å oppnå en
objektiv fastsettelse av eiendomsskattegrunnlaget og av hensyn til
at kommunene skal få stabile inntekter fra eiendomsskatt.
Det vises til St.prp. nr. 1 (2003-2004) avsnitt 3.5 for en nærmere
omtale av verdsettelse etter skatteloven § 18-5.
Minimumsverdien innebærer en asymmetri mellom utviklingen
i samlet eiendomsskatt og lønnsomheten i det enkelte kraftverk.
Mens kommunene får full uttelling av høye kraftpriser
gjennom høyere eiendomsskatt, slipper kommunen å ta
sin andel av den lavere lønnsomheten ved lave kraftpriser.
Dette innebærer at kommunene kun tar en andel av oppsiderisikoen
i kraftverkene (risikoen for høye priser og økt lønnsomhet)
mens selskapene må bære det meste av nedsiderisikoen
(risikoen for lave priser og lav lønnsomhet). For en investor
vil dette blant annet innebære at den samlede skattebelastningen
ved lave priser blir relativt sett høyere enn ved høye
priser der kraftverkene i hovedsak får fastsatt eiendomsskattegrunnlag
etter hovedregelen i eigedomsskattelova § 8 første
ledd. Dette innebærer at reglene for fastsettelse av eiendomsskattegrunnlaget
ikke er symmetriske ved høye og lave kraftpriser. Isolert
sett kan dette innebære at investeringer som er lønnsomme
før skatt, ikke blir lønnsomme etter skatt.
Regjeringen foreslår derfor at minimumsverdien senkes
til 0,8 kroner pr. kWh samt at det innføres en maksimumsverdi
på 2,50 kroner pr. kWh. Det vises til St.prp. nr. 1 (2003-2004)
avsnitt 3.5 for en nærmere redegjørelse for bakgrunnen
for lovendringsforslagene samt provenyvirkningene av de foreslåtte
endringer.
Det vises til forslag om endring av eigedomsskattelova § 8
fjerde ledd.
Endringene i eigedomsskattelova foreslås satt i kraft
straks med virkning for eiendomsskatteåret 2004. Det vil
være grunnlagstallene for formuesverdien for inntektsåret
2002 samt grunnlaget for naturressursskatt for 2002, som legges
til grunn ved beregningen av eiendomsskattegrunnlaget i henhold
til skatteloven § 18-5 og reglene om minimumsverdi
og maksimumsverdi i eigedomsskattelova § 8 fjerde ledd.
Regjeringens endringsforslag innebærer at ligningskontorene
av eget tiltak må fatte endringsvedtak om endret eiendomsskattegrunnlag
for 2004, jf. ligningsloven § 9-5 nr. 2 bokstav
b. Endringen av fastsettelsen av eiendomsskattegrunnlagene vil kunne
foretas av ligningskontorene på bakgrunn av de grunnlag
for naturressursskatt og grunnlagstallene for formuesverdi for anleggene
som allerede er rapportert på skjema RF-1161 for inntektsåret
2002. Medvirkning fra skattyterne er således ikke nødvendig,
men arbeidet må foretas ved manuelle beregninger ved ligningskontorene.
Av hensyn til kommunenes budsjettering for 2004 er det ønskelig
at de endrede eiendomsskattegrunnlag kan fastsettes og oversendes
skattyterne og kommunene snarest mulig etter at lovendringsforslagene
måtte bli vedtatt. Tilsvarende endring av ligning ble også foretatt
da minimumsverdien ble hevet til 1,10 kroner pr. kWh høsten
2000, jf. Ot. prp. nr. 24 (2000-2001) punkt 3.6.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre viser til budsjettavtalen mellom regjeringspartiene
og Arbeiderpartiet, der en er enig om at minimumsverdien ved verdsetting
av kraftverk for eiendomsskatteformål økes fra
0,8 kr/KWh, som foreslått av Regjeringen, til
0,95 kr/KWh, og det innføres en maksimumsverdi på 2,35
kr/KWh.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"I lov av 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt
til kommunene gjøres følgende endring:
I
§ 8 fjerde ledd skal lyde:
Verdet (taksten) av anlegg som nemnt i skatteloven § 18-5
første leden skal ikkje settast lågare enn kr 0,95/kWh
eller høgare enn kr 2,35/kWh av grunnlaget
for naturressursskatten for anlegget sett ved likninga året
før skatteåret.
II
Endring under I trer i kraft straks og med virkning fra og med
eiendomsskatteåret 2004."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at hensikten med minimumsverdien i eiendomsskattegrunnlaget
er å sikre kraftkommunene inntekter fra eiendomsskatten
i perioder med lave priser. Disse medlemmer mener
at en reduksjon av minimumsverdien vil bety at dette hensynet blir
dårligere ivaretatt enn det som er tilfelle med dagens
regler. Mange kommuner har svært anstrengt økonomi,
og den foreslåtte endringen vil føre til at det
må kuttes i velferdstilbudet til innbyggerne. Dissemedlemmer går
derfor imot Regjeringens forslag om å redusere minimumsverdien,
samt å innføre en maksimumsverdi i eiendomsskattegrunnlaget.
Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag
til endring i lov 6. juni 1975 nr. 29 om eiendomsskatt
til kommunene, § 8 fjerde ledd.
Disse medlemmer slutter seg subsidiært
til forslaget fra komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre i henhold til budsjettavtalen mellom regjeringspartiene
og Arbeiderpartiet, jf. Budsjett-innst. S. I. (2003-2004) punkt
3.1.2.2.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kystpartiet viser til at Regjeringen i
sitt budsjettforslag foreslår å redusere minimumsverdien
i eiendomsskattegrunnlaget for kraftforetakene med 30 øre/kWh.
Konsekvensen av dette er at mer enn 100 kommuner får redusert
sine eiendomsskatteinntekter allerede i 2004. Inntektstapet er anslått
til om lag 100 mill. kroner.
Disse medlemmer vil understreke at eiendomsskatt
på kraftforetak for mange kommuner er en svært
viktig inntektskilde for å opprettholde velferdstilbudet.
Dersom Regjeringens forslag får flertall, vil det føre
til ytterligere kutt innen barnehage, skole og eldreomsorg. Disse
medlemmer mener at det er uforståelig at Regjeringen
velger å svekke kommunenes økonomi for å gi
skattelettelser til en kraftbransje som aldri har hatt større
overskudd enn i dag.
Samtidig skaper forslaget problemer for kommunenes budsjettprosesser,
fordi de fleste kommunene har vedtatt sine budsjetter før
de aktuelle lovendringene er vedtatt. I tillegg skal de lokale ligningskontor fastsette
endrede eiendomsskattegrunnlag før kommunene vet hvor store
skatteinntekter de vil få. Disse medlemmer mener
at dette er svært uheldig for kommunene.
Disse medlemmer oppfatter Regjeringens begrunnelse
som en noe i nærheten av en omkamp med Stortingets vedtak
om pris på konsesjonskraft i 2002, siden Regjeringen har
begrunnet forslaget bl.a. med at kommunene har oppnådd økt
gevinst av ordningen med konsesjonskraft. Det er en utrolig begrunnelse
av Regjeringen etter at et enstemmig storting gjenopprettet en mangeårig
urett. Dette kan selvsagt ikke være med på å legitimere
redusert eiendomsskatteinntekter til kommunene nå.
Disse medlemmer går derfor mot Regjeringens
forslag til endringer.
Disse medlemmer viser til sin merknad under punkt
3.1.2.6 i Budsjett-innst. S. I (2003-2004) når det gjelder
budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
i utgangspunktet forslaget om lavere minimumsverdi (fra 1,1 kroner
til 0,8 kroner/kWh) som et ledd i å stimulere
til økte investeringer i kraftproduksjon. Disse
medlemmer synes imidlertid det er urimelig at kommunene
får slike endringer på kort varsel, og foreslår
derfor at denne endring først trer i kraft fra 2005. I
tillegg forutsetter disse medlemmer at Regjeringen
legger frem en oversikt som sannsynliggjør at endringer
vil utløse ekstra investeringer.
Disse medlemmer viser i denne forbindelse til
merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2003-2004) kap. 2.1.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"I lov av 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt
til kommunene gjøres følgende endring:
I
§ 8 fjerde ledd skal lyde:
Verdet (taksten) av anlegg som nemnt i skatteloven § 18-5
første leden skal ikkje settast lågare enn kr.
1,10/kWh eller høgare enn kr. 2,5/kWh
av grunnlaget for naturressursskatten for anlegget sett ved likninga året
før skatteåret.
II
Endring under I trer i kraft straks og med virkning
fra og med eiendomsskatteåret 2004."
Disse medlemmer viser til sin merknad under punkt
3.1.2.5 i Budsjett-innst. S. I (2003-2004) når det gjelder
budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene.
I Innst. O. nr. 3 (2001-2002) punkt 3.1.2 ble det henvist til
departementets vurdering i Ot.prp. nr. 23 (1995-1996) punkt 12.5.3
om at en avskrivningssats på 5 pst. var mest i samsvar
med faktisk økonomisk verdifall for anlegg for overføring
og distribusjon av elektrisk kraft og elektroteknisk utstyr i kraftforetak. Det
ble derfor foreslått og vedtatt at denne typen driftsmidler
skulle skilles ut i en egen saldogruppe, saldogruppe g med en avskrivningssats
på 5 pst. Tidligere saldogruppe g ble ny saldogruppe h.
Regjeringen står fast ved denne vurderingen. Ved endringen
i avskrivningssatsen ble ikke forskriften om gjenstående
levetid endret. Det er uheldig at gjenstående levetid ikke
er i samsvar med faktisk økonomisk verdifall. Finansdepartementet
vil derfor endre gjenstående levetid for driftsmidler i
saldogruppe g i skattelovforskriften § 18-5-11
tredje ledd fra 38 år til 31 år med virkning fra
inntektsåret 2003 og eiendomsskatteåret 2005.
Det vises til St.prp. nr. 1 (2003-2004) Skatte-, avgifts- og
tollvedtak avsnitt 3.5.9 for en nærmere omtale.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurdering.
I eigedomsskattelova § 8 A-1 annet ledd er
det forutsatt at kommunefordelingen av eiendomsskattegrunnlaget
for kraftanlegg som var satt i drift pr. 1. januar 2000
og som er basert på gjenanskaffelsesverdi (GAV), skal korrigeres
for kostpris på investeringer i særskilte driftsmidler
i kraftanlegg, som er ført i skatteregnskapet første
gang for inntektsåret 1997 eller senere. Slik korrigering
skal gjøres for at fordelingen av eiendomsskattegrunnlaget
skal svare til verdien av de særskilte driftsmidler i kraftanlegget som
ligger i den enkelte kommune. Slik korrigering skal første
gang skje for eiendomsskatteåret 2004, jf. eigedomsskattelova § 8
A-1 annet ledd annet punktum.
Den forutsatte korrigering av kommunefordelingsnøklene
fastsatt på basis av GAV vil kreve presisering av hvilke
påkostninger og verdier som er relevante, innhenting av
den aktuelle kostpris på de aktuelle driftsmidler med angivelse
av kommunetilknytning, samt en samordning og korrigering av disse
verdier i forhold til de allerede fastsatte fordelingsnøkler
basert på GAV. Dette arbeidet vil blant annet innebære
medvirkning og samarbeid med skattyterne og NVE og vil medføre
kostnader og merarbeid for ligningsmyndighetene.
Iverksettelsen av korrigeringsreglene er to ganger tidligere
utsatt. Det vises til vurderingene i Ot.prp. nr. 1 (2001-2002) punkt
11.1.3.3 i forbindelse med at gjennomføringen av korrigeringen
av kommunefordelingen ble utsatt fra eiendomsskatteåret 2002
til eiendomsskatteåret 2003. Videre vises det til vurderingene
i Ot.prp. nr. 1 (2002-2003) punkt 14.1.3 i forbindelse med at korrigeringen
av kommunefordelingsreglene ble utsatt til eiendomsskatteåret 2004.
I Ot.prp. nr. 1 (2002-2003) ble det sagt at sluttføringen
av arbeidet med korrigeringsreglene ville skje i løpet
av 2003. Departementet har imidlertid på grunn av arbeidet
med den samlede vurderingen av de skattemessige og konsesjonsbaserte
ordningene ikke hatt kapasitet til å ferdigstille dette
arbeidet. Regjeringen tar sikte på å sluttføre
arbeidet i løpet av 2004.
Det vises til forslag om endring av eiendomsskattelova § 8
A-1 annet ledd siste punktum.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Ved kraftskattereformen av 1997 ble det innført to særskilte
skatter knyttet til produksjon av vannkraft; naturressursskatt i
skatteloven § 18-2 og grunnrenteskatt i skatteloven § 18-3.
Skattepliktig for disse skattene er "skattyter som eier kraftverk
eller som er berettiget til uttak av kraft", jf. skatteloven §§ 18-2
første ledd og 18-3 første ledd.
Regjeringen er kjent med at det både blant skattyterne
og hos ligningsmyndighetene har vært tvil om rekkevidden
av bestemmelsene i skatteloven §§ 18-2 første
ledd og 18-3 første ledd i forhold til hvem som er skattesubjekt
for de særskilte kraftskattene naturressursskatt og grunnrenteskatt.
Regjeringen er også kjent med ett tilfelle hvor denne tvilen
har medført ulikt resultat i vedtak i ligningsnemndene
ved to forskjellige likningskontor for kraftskattene fra samme kraftverk.
Denne usikkerheten antas å ha bakgrunn i lovens ordlyd
og tidligere gjeldende forskrifter. Usikkerheten gjelder særlig
i forhold til andre rettighetshavere enn formell eier (rett til
uttak av deler av kraftproduksjonen fra et kraftverk).
På bakgrunn av klare uttalelser i forarbeidene og sammenhengen
med hvem som tilordnes friinntekten i grunnrenteskattegrunnlaget
i skatteloven § 18-3, er det Regjeringens oppfatning
at det er den som etter en nærmere vurdering er å anse
som skattemessig eier av kraftverk som skal svare naturressursskatt
og grunnrenteskatt knyttet til kraftverket, jf. skatteloven §§ 18-2
og 18-3. På bakgrunn av den usikkerhet som har gjort seg
gjeldende hos skattyter og ligningsmyndigheter er det Regjeringens
syn at bestemmelsene bør endres slik at alternativet "berettiget
til uttak av kraft" ikke lenger fremgår av ordlyden. Hvorvidt
en uttaksberettiget vil være å anse som skattemessig
eier av kraftverket uttaksretten knytter seg til, vil bero på alminnelige
skatterettslige vurderinger av om andre enn formell eier skal anses
som reell eier.
Hvorvidt en uttaksberettiget vil være å anse
som skattemessig eier av kraftverket uttaksretten knytter seg til,
vil bero på alminnelige skatterettslige vurderinger av
om den uttaksberettigede skal anses som reell eier. Ved denne vurderingen
vil det være avgjørende om den uttaksberettigede
har de vesentligste eierbeføyelsene knyttet til kraftverket
eller en andel av dette, så som rett til å selge
eller hindre salg av kraftverket eller andelen, rett til å pantsette,
delta i videre utbygging, rett til å bestemme produksjonsvolum
og -tid mv. samt om den uttaksberettigede har det vesentlige av
den økonomiske risikoen, herunder plikt til å dekke
en forholdsmessig andel av investerings- og driftskostnadene. Utgangspunktet
er at uttaksretten må være varig, men kravet til
varighet må også vurderes i sammenheng med den økonomiske risiko
og de eierbeføyelser som den uttaksberettigede har i tilknytning
til kraftanlegget.
Endringen vil være en presisering av gjeldende rett.
Det er derfor ikke nødvendig å fastsette særlige overgangsregler.
I den grad det ved ligningen har vært lagt en annen forståelse
til grunn, skal de alminnelige regler for endring av ligning i ligningsloven
få anvendelse.
Det vises til forslag om endring i skatteloven §§ 18-2
første ledd og 18-3 første ledd.
Regjeringen foreslår at lovendringen trer i kraft straks.
Avhengig av hvilken oppfatning som er lagt til grunn ved ligningen
i forhold til hvem som er skattesubjekt for de særskilte
kraftskattene, vil endringen virke til gunst for noen skattytere
og til ugunst for andre.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kystpartiet viser til at departementets
forslag til presisering av lovteksten i skattelovens § 18-2
første ledd og § 18-3 første
ledd, blant annet har sin bakgrunn i en sak der Tydal kommune ble
skadelidende fordi det var intern uenighet mellom ligningsmyndighetene
om hvem som skal betale skatten.
Finansdepartementet har i brev til Tydal kommune datert 5. november
2003 som svar på kommunens krav på å bli
holdt skadesløs sagt at:
"Etter departementets syn er staten ikke erstatningsansvarlig
for Tydal kommunes tap. Skattekreditor må selv ha risikoen
for skattetap ved for liten skatteutligning, uten noe kompensasjonskrav
mot staten. Dette må også gjelde om ligningsorganet
er statlig. Det foreligger heller ikke kommunaløkonomiske grunner
til at bortfallet av naturressursskatt for Tydal kommune skal kompenseres
av staten. Det vises bl.a. til at deler av den bortfalte naturressursskatten
vil bli kompensert gjennom inntektsutjevningssystemet. Anmodningen
blir derfor å avslå."
For Tydal kommune betyr dette at inntekt på 11 mill.
kroner pluss rente for årene 1998-2000 forsvinner pga.
uenighet og sendrektighet internt hos ligningsmyndighetene.
Disse medlemmer vil også vise til at
e-verkene kan framføre naturressursskatten fullstendig mot
overskuddsskatten, som er statlig. Altså er det staten
selv som i sin helhet tar de inntektene Tydal kommune mister.
Disse medlemmer mener det er uakseptabelt at en
kommune skal miste store skatteinntekter på grunn av sendrektighet
og uenighet mellom ligningskontorer, samtidig som det er staten
som blir sittende med skatteinntektene kommunen skulle hatt.
På denne bakgrunn ber disse medlemmer departementet
om å sørge for at Tydal kommune holdes skadesløs
for intern uenighet hos ligningsmyndighetene knyttet til fortolkningen
av skattelovens §§ 18-2,1 og 18-3,1.
En ordning med klagerett for kommunen som skattekreditor vil
bryte med den alminnelige ordning om at skattekreditorer ikke har
klagerett etter ligningsloven. Dette gjelder alle skattekreditorer,
både stat og kommune. Denne ordning ble etablert på et tidspunkt
da kommunene fortsatt var skattekreditor for vesentlige deler av
de skatteinntekter fra selskaper som ligningen ga grunnlag for.
Det fremkom ingen sterke motforestillinger fra kommunene mot denne
endringen av ligningsordningen da den ble innført. Dette
til tross for at disse skatteinntektene representerte betydelige
inntekter for kommunene. Etablering av en særskilt klageordning
for kommunene for ligningsfastsettelsene i forbindelse med fastsettelse
av eiendomsskattegrunnlaget, eventuelt etablering av en særskilt
klageordning i forhold til fastsettelsen av eiendomsskattegrunnlag
for kraftanlegg, må derfor bygge på at kommunene
har et helt særlig behov for kontrollmuligheter med eiendomsskattegrunnlaget
og fordelingen av dette.
LVK fremhever i sin høringsuttalelse at eiendomsskatten
er en ren kommunal skatt som også er fradragsberettiget
i skattyters alminnelige inntekt. LVK peker på at en av
den grunn ikke kan forvente at staten vil ha interesse i å overprøve
uriktig fastsatte eiendomsskattegrunnlag i samme grad som for inntekts-
og grunnrenteskatten.
Ligningslovens system forutsetter at det foreligger en grunnleggende
tillit mellom ligningsmyndighetene og de øvrige involverte;
skattyter og skattekreditor om at ligningsmyndighetene kommer fram til
riktige resultater. Som angitt av finanskomiteen er det tilsvarende
av betydning at det blir skapt tillit til beregningene av eiendomsskattegrunnlaget.
Som utgangspunkt for denne grunnleggende tilliten må en forutsette
at ligningsmyndighetene kun har interesse av å fastsette
riktige skattegrunnlag uavhengig av hvem som er skattekreditor.
Selv om eiendomsskatten er fradragsberettiget i alminnelig inntekt,
vil staten ikke ha interesse av at uriktige skattegrunnlag svekker
kommuneøkonomien. Regjeringen viser også til at
deler av formuesskatten fra personlige skattytere og dødsbo
går til kommunene. Videre tilfaller en ikke ubetydelig
del av inntektsskatten kommunene. Mellom 9,4 og 13 pst. av inntektsskatten
for inntektsåret 2003, jf. Stortingets vedtak om fastsettelse
av den kommunale og fylkeskommunale inntektsskatteøren
for inntektsåret 2003. Dette har stor betydning for de
kommuner som ikke har skatteinntekter fra kraftnæringen.
Kommunene har ikke klagerett over fastsettelsen av disse skattegrunnlagene.
Regjeringens syn er at skatteinntekter er av stor betydning for
kommuner generelt, og eiendomsskattens økonomiske betydning
for kraftkommuner kan ikke begrunne at det gis særskilte
klagerettigheter over fastsettelsen av eiendomsskattegrunnlaget
for disse kommunene.
Den omstendighet at kommunene etter byskatteloven § 4
hadde klagerett over eiendomsskattegrunnlaget, er etter Regjeringens
oppfatning ikke tilstrekkelig til å begrunne at en lignende
ordning bør etableres ved ikrafttredelsen av § 8.
LVK viser i sin høringsuttalelse til at kommuner har
klagerett i forhold til fastsettelsen av eiendomsskattegrunnlaget
for andre eiendommer enn kraftanlegg.
Saksbehandlingsreglene i eigedomsskattelova kapittel 6 som ikke
er satt i kraft, vil heller ikke gi kommunen/skattekreditor
klagerett over fastsettelsen av eiendomsskattegrunnlaget eller fordelingen
av dette når bestemmelsene trer i kraft. Dette har vært
en forutsetning helt siden vedtagelsen av eigedomsskattelova. Skattekreditor
har som påpekt ovenfor ikke klagerett i forhold til andre
skattegrunnlag. Det forhold at kommunene tidligere hadde en større
kontrollmulighet, kan ikke i seg selv begrunne at det gis særskilt
klagerett for kommuner over forhold knyttet til denne skatten. Kommunene
har også i dag en kontrollmulighet gjennom anledningen
til å anmode om endringsligning, jf. § 9-5
og den innsynsrett dette gir. Videre har kommunene muligheten til å gå til
søksmål mot ligningsmyndighetene, jf. ligningsloven § 11-2
nr. 1.
Ligningslovens system fordrer en grunnleggende tillit mellom
ligningsmyndighetene og de øvrige involverte; skattyter
og skattekreditor om at ligningsmyndighetene kommer fram til riktige
resultater. Blant annet de av LVK anførte synspunkter om
feil og mangler ved foretatte ansettelser nevnt i brev fra LVK til
departementet 17. november 2000, tyder på at det
i hvert fall i en startfase ved omleggingen av reglene
ikke forelå en slik tillit som nevnt.
Blant annet på denne bakgrunn gikk departementet ut
med en generell anmodning om at kommunenes anmodninger om endringer
av verdsettelser og kommunefordelingsvedtak for 2001 skulle tas
opp til realitetsvurdering. Det vises til brev 26. februar
2001 til Skattedirektoratet.
Etter det Regjeringen kjenner til, kom det en del slike anmodninger
i forhold til fastsettelse av eiendomsskattegrunnlaget for eiendomsskatteåret
2001. Et flertall av disse henvendelsene gjaldt innsynsrett i grunnlaget
for verdsettelsen. I tillegg er det opplyst fra Sentralskattekontoret
for storbedrifter at henvendelsene dit gjaldt anlegg i Sira-Kvina-
og Ulla-Førre-vassdragene. Antall henvendelser sank betraktelig for
eiendomsskatteåret 2002, og etter det Regjeringen kjenner
til, begrenser de seg nå til å gjelde innsyn i
grunnlaget for verdsettelsen.
I Ot.prp. nr. 94 (2000-2001) punkt 1.2 ble det også fremmet
forslag om en særlig presisering av utgangspunktet for
kommunenes søksmålsfrist etter ligningsloven § 11-2
nr. 2 i tilfeller hvor det er fremmet anmodning om endring etter
ligningsloven § 9-5, jf. endringslov av 15. juni
2001 nr. 46.
De uoverensstemmelser en ser i eiendomsskattegrunnlag fastsatt
etter tidligere regler for taksering og eiendomsskattegrunnlag fastsatt
etter skatteloven § 18-5, kan i stor grad forklares
med at overgangen til lønnsomhetsbasert verdsettelse nødvendigvis
måtte føre til en endring fordi kraftprisen ble
gjort til en viktig del av beregningsgrunnlaget.
Kraftprisene var generelt lave i perioden 1997-2000. Dette gir
utslag ved verdsettelsen av kraftanlegget i den perioden disse inntektsårene
inngår i beregningsgrunnlaget, men det antas at virkningen
vil avta i tiden fremover etter hvert som de høyere prisene
fra 2001 kommer inn i beregningsgrunnlaget. Provenyanslagene som
ble lagt til grunn i Ot.prp. nr. 47 (1999-2000) ble for øvrig
sikret ved at man økte minimumsverdien for kraftanlegg
i eigedomsskattelova § 8 fjerde ledd, jf. Ot.prp.
nr. 24 (2000-2001) og Innst. O. nr. 40 (2000-2001). På denne
bakgrunn antar Regjeringen at antall anmodninger om endring av verdsettelse
fra kommuner for fremtidige år ikke vil være like
høyt som for eiendomsskatteåret 2001. Dessuten
er det Regjeringens syn at anmodningene om endringsligningen også har
bakgrunn i den generelle uro som kan forventes ved overgangen til
et nytt system mer enn grunnleggende problemer ved verdsettelsesreglene.
Regjeringen mener etter dette at problemene ved overgang til nytt
verdsettelsessystem ikke kan begrunne klagerett for kommuner.
Omleggingen til lønnsomhetsbasert verdsettelse av kraftanlegg
måtte nødvendigvis medføre endringer
i skattegrunnlaget. Dette ble også forutsatt ved vedtakelsen
av ikrafttredelsen av eigedomsskattelova § 8 se
Ot.prp. nr. 47 (1999-2000) punkt 2.6.3. og Ot.prp. nr. 24 (2000-2001)
punkt 3.1. En nedgang i de samlede inntektene fra eiendomsskatt
på 10 til 15 pst. var her ventet og akseptert av Stortinget,
jf. Innst. O. nr. 85 (1999-2000) punkt 2.5.
En nedgang på 10 til 15 pst. i provenyet vil nødvendigvis
ramme enkeltkommuner noe ulikt, slik at noen får en større
nedgang, noen en mindre og andre en økning i inntektene
fra eiendomsskatt på kraftanlegg. Kommunene har derfor
hatt en oppfordring til å ta høyde for dette ved
utarbeidelsen av sine budsjetter. Lavere verdsettelse og lavere
skatteinngang kan i seg selv ikke avhjelpes ved eller begrunne innføring av
klagerett for kommunene.
Som grunnlag for krav om klageadgang har LVK blant annet hevdet
at reglene for verdsettelse av kraftanlegg er så kompliserte
at dette representerer en særlig grunn til å innføre
klagerett for kommunene over fastsettelsen av eiendomsskattegrunnlaget.
Regjeringen viser her til vurderingen av spørsmålet
om innføring av sentral ligning av kraftforetak, jf. ligningsloven § 2-4
nr. 1 bokstav b. Om ligningsmetode og skattested vises til punkt
10.6.2. Det fremgår her at en stor del av kraftforetakene
deltakerlignes etter nettometoden. Eigedomsskattelova § 8
trådte i kraft for kraftanlegg med virkning for skatteåret 2001.
Saksbehandlingsrutinene for fastsettelse av eiendomsskattegrunnlaget
var imidlertid helt spesielle for dette skatteåret. Fastsettelse
av eiendomsskattegrunnlaget for dette året ble ikke foretatt
som en del av det ordinære ligningsarbeidet for inntektsåret 1999.
Verdsettelsen ble foretatt på bakgrunn av særskilt
innhentede tilleggsopplysninger fra skattyterne i løpet
av juli/august 2000.
Det ble ved ligningsbehandlingen i 2000 (inntektsåret
1999) ikke lagt opp til at kraftforetak som deltakerlignes etter
nettometoden skulle innlevere selskapsoppgaver slik den alminnelige
ordning er, jf. ligningsloven § 4-9 nr. 5 med
særskilt angivelse av samlet verdsettelse etter skatteloven § 18-5
for foretakets kraftanlegg. Grunnlag for verdsettelsen ble bare
innhentet fra den enkelte deltaker i foretaket. Tilsvarende var
det i overgangsåret for ikrafttredelsen av eigedomsskattelova § 8
for kraftanlegg ikke grunnlag for å foreta fastsettelse
av den samlede verdi ved ligningsmyndighetene i kraftforetakets
hovedkontorkommune slik ligningsloven § 8-6 nr.
5 normalt forutsetter. Verdsettelsen av kraftanlegg for eiendomsskatteåret
2001 ble med andre ord foretatt for den enkelte deltakers andel
av kraftforetaket/kraftanlegget og ved de ligningskontor
vedkommende deltakere hører til etter de alminnelige regler
om skattested i skatteloven kapittel 2.
Ligningsmyndighetene har ikke foretatt noen generell gjennomgang
av de her omtalte verdsettelsene som ligger til grunn for deltakerligning
etter nettometoden for skatteåret 2001, med tanke på å avdekke eventuelle
feil en samordnet ligning muligens kunne ha avdekket.
Regjeringen antar at dette er en del av bakgrunnen for de forskjeller
som har vist seg i eiendomsskattegrunnlaget for eiendomsskatteåret
2001 og som er påpekt i flere brev til departementet fra
LVK.
Disse forskjellene kan etter all sannsynlighet forklares nettopp
med de ovenfor angitte forhold. De særlige omstendigheter
oppsto fordi de regler som skulle anvendes, ble vedtatt på et
så sent tidspunkt at de alminnelige frister for innlevering
av ligningsoppgaver ikke kunne overholdes. Regjeringen oppfatter det
som mindre sannsynlig at de varierende verdsettelsene skyldes at
reglene er særlig kompliserte å anvende.
For årene etter eiendomsskatteåret 2001 skal
ligningsarbeidet for kraftforetak følge den alminnelige ordning
for deltakerligning etter nettometoden i ligningsloven § 8-6
nr. 5. Det må antas at denne behandling lettere vil kunne
avdekke eventuelle feil i verdsettelsen som ligger til grunn for
deltakerligning etter nettometoden. Den svakhet som heftet ved deltakerligningen
etter nettometoden for eiendomsskatteåret 2001 antas derfor
ikke å være av permanent karakter.
Vedrørende kraftforetak som deltakerlignes etter bruttometoden
etter skatteloven § 10-40 tredje ledd har det
i brev fra LVK vært hevdet at det for disse kraftforetakene
fremkommer særlig store forskjeller i verdsettelsen av
kraftanlegg. I finansministerens svar til LVK 1. desember
2000 fremgår det at verdsettelsesgrunnlaget for eiere som
deltakerlignes generelt, vil kunne variere. Eierne i kraftforetak
som deltakerlignes etter bruttometoden tar ut og selger kraft for
egen regning. Disse vil derfor kunne ha ulik lønnsomhet
av anlegget i det enkelte år. Dette vil kunne avspeile
seg i verdsettelsene for den enkelte deltaker. Dette er altså et
resultat av reglene slik de er ment å fungere og ikke at
de er så kompliserte at ulikheter i verdsettelsene nødvendigvis
representerer feil i ligningsarbeidet.
LVK viser i sin høringsuttalelse til at et flertall
av kraftanleggene nå får fastsatt eiendomsskattegrunnlag
til minimumsverdi etter eigedomsskattelova § 8 fjerde
ledd som er en produksjonsbasert størrelse. Med økende
kraftpriser vil flere kraftanlegg få fastsatt eiendomsskattegrunnlag
etter hovedregelen i skatteloven § 18-5 som er
en lønnsomhetsbasert skatt. Grunnlaget for feil i fastsettelsene
vil dermed øke. Regjeringen viser til at selv om eiendomsskattegrunnlaget
blir fastsatt til minimumsverdi, blir det beregnet eiendomsskattegrunnlag
både etter hovedregelen i skatteloven § 18-5
og etter regelen om minimumsverdi i eigedomsskattelova § 8
fjerde ledd. Dette fremgår også av skjema RF-1161B
post 163 og 164. En økning av antall kraftanlegg som får
fastsatt eiendomsskattegrunnlag etter hovedregelen i skatteloven § 18-5,
vil således ikke øke antall feil i fastsettelsene
i forhold til i dag. Imidlertid vil eventuelle feil kunne få større
betydning ved at det vil gjelde flere eiendomsskattegrunnlag.
Regjeringen antar etter dette at reglene for verdsettelse og
ligning av kraftanlegg ikke er så kompliserte at det i
seg selv kan begrunne at den alminnelige ligningsordning fravikes
ved at det innføres klagerett over eiendomsskattegrunnlaget
og kommunefordelingsnøklene for eiendomsskattegrunnlaget.
For ligningen i ligningsåret 2000 kjenner Regjeringen
til at 10 til 15 kommuner har hatt en nedgang i sine eiendomsskatteinntekter
på mer enn 10 til 15 pst. i forhold til det tidligere systemet.
Ingen av disse har varslet søksmål på grunnlag
av ligningsloven § 11-2. Derimot er det tatt ut
flere stevninger kommuner imellom fordi noen kommuner har inntatt
det standpunkt at de gamle fordelingsavtaler ikke gjelder. Tallet
for kommuner som vil komme til å benytte seg av en eventuell
klageadgang vil med bakgrunn i denne erfaringen ikke bli veldig
stort. En må likevel regne med at et noe større
antall enn de kommunene som har meldt fra til departementet om nedgang
i eiendomsskatteinntektene vil benytte seg av en eventuell klagerett.
Klage over ligningen er dessuten et mindre skritt enn søksmål.
Av den grunn må en også regne med at flere vil ønske å benytte
seg av denne muligheten. En innføring av klagerett for
kommuner over fastsetting av eiendomsskattegrunnlag og fordeling
av dette grunnlaget vil derfor føre til en del merarbeid
for ligningsmyndighetene.
Innføring av klagerett for kommuner over fastsettelsen
av eiendomsskattegrunnlaget for kraftanlegg og kommunefordelinger
vil bryte med ligningslovens ordning om at skattekreditor ikke anses
som part ved ligningen, og dermed ikke er gitt partsrettigheter
som klagerett og innsynsrett. Det må derfor sterke grunner
til for at en skal bryte med den ordningen og gå inn for å gi
kommunene slike rettigheter i forhold til fastsettelsen av eiendomsskattegrunnlaget og
kommunefordelingen.
Regjeringens oppfatning er at den misnøye som har oppstått
i forbindelse med fastsettelsen av eiendomsskattegrunnlaget og fordelingen
av dette, har sin bakgrunn i forhold som var kjent på tidspunktet for
vedtakelsen av ikrafttredelsen av eigedomsskattelova § 8,
og som det allerede da var antatt kunne føre til endringer
i eiendomsskattegrunnlaget. Disse forholdene er blant annet at verdsettelsen
av kraftanlegg skulle bli lønnsomhetsbasert og at det ikke
lenger var anledning til å avtale fordeling av eiendomsskattegrunnlaget
på tvers av fordelingsreglene i eigedomsskattelova §§ 8-A
flg.
Ved overgangen til et nytt skattesystem vil det som regel være
noen av de berørte kommunene som ikke får opprettholdt
sine skatteinntekter fullt ut. Etter Regjeringens oppfatning var
disse forhold tilstrekkelig varslet i det arbeid som førte
frem til ikrafttredelsen av eigedomsskattelova § 8,
og kommunene hadde oppfordring til å ta høyde
for dette i arbeidet med sine budsjetter. De negative utslag de nye
verdsettelsesreglene har ført til for enkelte kommuner
for eiendomsskatteåret 2001, er tilstrekkelig kompensert
gjennom det særskilte tilskuddet som ble gitt i forbindelse
med Revidert nasjonalbudsjett 2001. Regjeringen antar at tilliten
til ligningsmyndighetenes fastsettelse av eiendomsskattegrunnlaget
for kraftanlegg er styrket i forhold til situasjonen ved innføringen
av lønnsomhetsbasert verdsettelse. Regjeringen viser til
den markante nedgangen i henvendelser fra kommunene om klage over
og innsyn i fastsettelsen av eiendomsskattegrunnlaget. Stortingets
anmodning om en vurdering av klagerett hadde sin bakgrunn i den
svekkede tillit overgangen til lønnsomhetsbasert verdsettelse
medførte. Videre antar Regjeringen at negative utslag vil
jevne seg ut over tid. Det foreligger derfor ikke tilstrekkelige grunner
til å etablere en særordning med klagerett for skattekreditor
over fastsetting og kommunefordeling av eiendomsskattegrunnlaget.
En annen mulighet er å videreføre ordningen
for ligningsbehandlingen for eiendomsskatten i eiendomsskatteåret
2001. Ligningsmyndighetene anmodes om å ta opp til realitetsvurdering
kommuners anmodning om endring av ligningen etter ligningsloven § 9-5
såfremt denne er faktisk eller rettslig begrunnet i konkrete
omstendigheter. Kommunene vil da få innsynsrett i opplysninger
som ligger til grunn for ligningen, jf. § 3-13
nr. 1 så langt denne rekker i forhold til å vurdere
grunnlaget for søksmål, se nærmere om
innsynsretten i kapittel 10. Denne ordningen synes å være
den mest praktiske.
Kommunenes interesser ved fastsetting og kommunefordeling av
eiendomsskattegrunnlaget anses tilstrekkelig ivaretatt ved dagens
ordning, som følger av ligningsloven. Det foreligger ikke
særskilte forhold som kan begrunne at det etableres en
særlig klagerett for kommunene over fastsettelsen av eiendomsskattegrunnlag
for kraftanlegg og kommunefordelingen av eiendomsskattegrunnlaget.
For å skape nødvendig tillit i en overgangsfase
foreslås at den forutsetning om realitetsbehandling av
kommunenes anmodning om endring som ble lagt til grunn i departementets
brev til Skattedirektoratet 26. februar 2001, legges til
grunn i ytterligere fem år fra og med eiendomsskatteåret
2003.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurderinger og forslag.
Tilliten mellom ligningsmyndighetene og skattyter er sentral
ved ligningsbehandlingen, og en utvidelse av gjeldende regler om
innsyn for tredjepart i opplysninger skattyter har gitt ved ligningen
må veies mot skattyters behov for at disse opplysningene skjermes.
Regjeringen antar at de signaler en har mottatt tidligere om
behovet for en slik utvidet rett til innsyn i fastsettelsen av grunnlaget
for eiendomsskatt for kommunene, dels var en følge av overgangen
fra et system hvor kommunene selv hadde hånd om verdsettelsen
av kraftanlegg til et nytt verdsettelsessystem hvor kommunen ikke
lenger er part under ligningen/verdsettelsen, og dels en
følge av at de nye verdsettelsesreglene etter sitt innhold
medførte at verdsettelsen ble endret i forhold til de gamle
takstene. De opplysninger tidligere taksering bygget på var av
en annen og mer skjønnsmessig karakter ved at en benyttet
befaringer av kraftverket som grunnlag for verdsettelsen. De regnskapsmessige
opplysninger som ligger til grunn for fastsettelsen av eiendomsskattegrunnlaget
etter eigedomsskattelova § 8, jf. skatteloven § 18-5,
er svært detaljerte. Skattyter og hans medkontrahenter
har således et større behov enn tidligere for
at disse opplysningene skjermes i forhold til tredjemann, også skattekreditor.
Antall henvendelser fra kommunene når det gjelder innsyn
og klage har sunket betraktelig etter eiendomsskatteåret
2001, som var det første året hvor verdsettelser
etter skatteloven § 18-5 ble lagt til grunn for
utskriving av eiendomsskatt for kraftanlegg. Etter det Regjeringen
kjenner til, har det vært fremsatt svært få klager,
og ingen av disse har ført til søksmål
fra kommuner angående verdsettelsen av kraftanlegg. Regjeringen
antar at dette er en følge av at de nye verdsettelsesreglene
nå har fått festnet seg og at kommunene har hatt
anledning til å innrette seg i forhold til det lønnsomhetsbaserte
verdsettelsessystemet. Etter Regjeringens syn tyder de avtakende henvendelsene
om innsyn i fastsettelsen av eiendomsskattegrunnlaget på at
kommunene ikke har et slikt behov for utvidet innsynsrett at det
kan gå foran skattyters behov for at de opplysninger han
gir om andre skattegrunnlag er taushetsbelagte. Regjeringens vurdering
er at innsynsretten etter gjeldende regler vil avdekke i hvilken
grad ligningsmyndighetene har fraveket skattyters egne opplysninger
og på hvilket grunnlag disse er fraveket. En slik innsynsrett vil
etter Regjeringens oppfatning være tilstrekkelig til at
kommunene kan vurdere om en skal anmode om endring av ligningen
eller gå til søksmål. I tilfeller hvor
en kommune har gått til søksmål, vil
en i noen grad være hjulpet av å anmode departementet
om samtykke til å føre vitner eller å fremlegge
dokumenter etter ligningsloven § 3-13 nr. 3. Regjeringens
syn er at det ikke er grunnlag for ytterligere presiseringer eller
endringer i kommuners adgang til innsyn i verdsettelsen av kraftanlegg
i forhold til hva som følger av gjeldende regler.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurderinger.
Regjeringen foreslår at sykehus tilhørende
helseforetak fritas for eiendomsskatt på samme måte
som lovens bestemmelse vedrørende de tidligere direkte eide
sykehusene, jf. eigedomsskattelova § 5 bokstav a
sjette strekpunkt.
Sykehus har vært fritatt for kommunal eiendomsskatt
fram til sykehusreformen enten direkte i medhold av loven eller
gjennom særskilt vedtak av kommunestyrene. Regjeringen
legger til grunn at opprettelsen av helseforetakene ikke var ment å skulle endre
på dette.
Før overføringen til helseforetakene var sykehusene
underlagt staten eller fylkeskommunen, og fritatt for skatter i
samme utstrekning som staten og fylkeskommunene selv. Som en konsekvens
av at spesialisthelsetjenesten nå er organisert gjennom
egne rettssubjekter, ble helseforetakene ved sykehusreformen fritatt
fra alminnelig inntekts- og formuesskatt etter skatteloven § 2-30
første ledd bokstav g nr. 7. Regjeringen kan ikke se at
det ved vedtakelse av helseforetaksloven lå et ønske
om å endre rettstilstanden når det gjelder eiendomsskatt
på sykehus.
For de tidligere fylkeskommunale sykehusene innebærer
omdanningen til helseforetak ingen endring i forhold til eiendomsskatteplikt
etter gjeldende regler i eigedomsskattelova. Regjeringen antar at
en kommune også etter dagens regler kan frita et sykehus
eid av et helseforetak fra eiendomsskatt med hjemmel i eigedomsskattelova § 7.
For sykehus og andre helseinstitusjoner som tidligere var eid
direkte av staten, medfører omdanningen til helseforetak
imidlertid en reell endring ved at disse nå ikke lenger
er fritatt fra eiendomsskatt etter eigedomsskattelova § 5.
Regjeringens forslag om unntak fra eiendomsskatt på sykehus
eid av et helseforetak vil i praksis ikke medføre endringer
i forhold til rettstilstanden slik den var forut for opprettelsen av
helseforetakene.
Regjeringen ser ikke grunn til at kommuner ved sitt skattevedtak
skal kunne velge om de helseforetakseide sykehusene skal være
fritatt for eiendomsskatt eller ikke. Fritaket bør være
obligatorisk og følge direkte av loven. Derfor foreslås
at sykehus som er eid av et helseforetak uttrykkelig fritas for
eiendomsskatt etter eigedomsskattelova § 5. Regjeringen
viser til forslag om ny eigedomsskattelov § 5
første ledd bokstav g.
Omfanget av fritaket for eiendomsskatt på sykehus eid
av helseforetak foreslås utformet på tilsvarende
måte som dagens fritak for eiendomsskatt på sykehus
eid direkte av staten, jf. eigedomsskattelova § 5 bokstav
a sjette strekpunkt, jf. forskrift 18. november 1992 nr.
850. Ved å henvise til bokstav a sjette strekpunkt i lovteksten
er omfanget av fritaket nærmere avgrenset i forskriften.
Det følger av forskriften at fritaket omfatter den del
av en statlig eiendom som "[...] er sykehus. Unntaket
omfatter ikke lokaler som benyttes til administrasjon, boligformål
for andre enn pasienter eller pårørende, forretningsvirksomhet
eller som kan benyttes til ervervsmessig laboratorievirksomhet".
Avgrensningen vil kunne medføre at enkelte bygninger
eller deler av bygninger på et sykehusområde ikke
er fritatt fra eiendomsskatt. Videre vil kontorlokaler som benyttes
i forbindelse med administrasjon av selve helseforetakene falle
utenfor fritaket.
Forslaget innebærer ingen materiell utvidelse i forhold
til gjeldende regler om fritak fra eiendomsskatt på sykehus
som tidligere var eiet direkte av staten. For de tidligere fylkeskommunale
sykehusene medfører lovforslaget en formell endring av
eiendomsskatteplikten. I realiteten antas lovforslaget kun å innebære
en lovfesting av gjeldende praksis om fritak fra eiendomsskatt på fylkeskommunale
sykehus etter eigedomsskattelova § 7.
Regjeringen antar at forslaget ikke vil gi økonomiske
eller administrative virkninger.
Eigedomsskattelova § 14 annet ledd fastsetter
at "Eigedomsskatten skal så langt råd er vera
utskriven før 1. mars i skatteåret."
Dette innebærer at lovendringen ikke vil kunne få virkning
for inneværende eiendomsskatteår 2003. På denne
bakgrunn foreslår Regjeringen at endringen av eigedomsskattelova § 5 trer
i kraft med virkning fra og med eiendomsskatteåret 2004.
Som det fremgår ovenfor legger Regjeringen til grunn
at ikrafttredelse som nevnt ikke vil få økonomiske
eller administrative konsekvenser verken for staten eller kommunene.
Regjeringen viser her til at det i praksis ikke synes å ha
blitt skrevet ut eiendomsskatt på sykehus verken før
eller etter reformen.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurderinger.
Regjeringen foreslår å oppheve skatteloven § 2-30
første ledd bokstav e nr. 8 som fritar SND Invest AS for
skatteplikt. Forslaget har sammenheng med at SND Invest AS er overført
fra Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) til
Nærings- og handelsdepartementets forvaltning, med sikte
på et salg av de statseide aksjene i selskapet. Dette bør
lede til alminnelig skatteplikt for selskapet, noe som oppnås ved å oppheve
fritaksregelen. Også skattefritaket for SND Invest AS" heleide
datterselskaper som har vedtekter med samme virkeområde
og formål som gjelder for SND Invest AS, foreslås
dermed fjernet.
Ettersom SND Invest AS har vært unntatt fra skatteplikt,
foreligger det ikke skattemessige inngangsverdier for selskapets
eiendeler. I brev av 13. mai 2003 til Nærings-
og handelsdepartementet ga Finansdepartementet uttrykk for at en
antok at skattemessige inngangsverdier ved en eventuell innføring
av skatteplikt for SND Invest AS måtte fastsettes på grunnlag
av markedsverdiene for selskapets eiendeler på tidspunktet
for overgangen til skatteplikt.
Eiendelene i SND Invest AS består i hovedsak av aksjer
i noe over 100 andre selskaper. Aksjene er for det meste unoterte
aksjer med lav omsetning, slik at det er vanskelig å finne
markedsverdien på tidspunktet for salget av SND Invest
AS. I brev til Finansdepartementet av 2. juni 2003 ga Nærings-
og handelsdepartementet uttrykk for at dette ville gjøre
det vanskelig for potensielle kjøpere av SND Invest AS å beregne
framtidige skattekostnader, noe som kunne innebære en lavere
pris for aksjene i SND Invest AS og også at salgsprosessen
ville kunne stanse helt opp.
På bakgrunn av det ovennevnte ga Finansdepartementet
i brev av 14. juli 2003 til Nærings- og handelsdepartementet
uttrykk for at det ville være hensiktsmessig at spørsmålet
om fastsettelse av skattemessige inngangsverdier for aksjene eid
av SND Invest AS, ble regulert i lov som en overgangsregel til en
lov om opphevelse av skattefritaket for SND Invest AS. Det ble videre
gitt uttrykk for at det ville være naturlig å foreslå at
de skattemessige inngangsverdiene skal fastsettes ved at kjøpesummen
for SND Invest AS fordeles på aksjene eid av selskapet
etter samme forhold som i den verdivurdering av aksjene som er foretatt
av SND Invest AS i forbindelse med selskapets siste kvartalsavslutning
før overgangen til skatteplikt. Finansdepartementet foreslår
en overgangsbestemmelse om fastsettelse av skattemessige inngangsverdier
for aksjene eid av SND Invest AS i samsvar med dette.
Skattemessig formuesverdi for ikke-børsnoterte aksjer
fastsettes på grunnlag av selskapets skattemessige formuesverdi
1. januar året før ligningsåret, jf. skatteloven § 4-12
tredje ledd. Ettersom både SND og SND Invest AS har vært
fritatt fra skatteplikt, er det ikke fastsatt noen formuesverdi
for aksjene i SND Invest AS. Finansdepartementet foreslår
derfor en overgangsbestemmelse slik at skattemessig formuesverdi
for aksjene i SND Invest AS ved ligningen for det året
salget av selskapet til private eiere er skjedd, skal fastsettes
på grunnlag av selskapets skattemessige formuesverdi 1. januar
i ligningsåret.
Endringen foreslås å tre i kraft med virkning
fra den tid Kongen bestemmer. Det forutsettes at tidspunktet for
ikrafttredelse skal samordnes med tidspunktet for salget av SND
Invest AS.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
I motsetning til statsskattesatser som hjemles direkte i Grunnloven § 75
a gjennom Stortingets skattevedtak (plenarvedtak) hvert år,
må kommunale og fylkeskommunale skattesatser ha hjemmel
i lov. Dette er lovteknisk ordnet slik at skatteloven § 15-2
tillegger Stortinget å gjøre plenarvedtak om fastsetting av
maksimums- og minimumssatser for kommunal inntekts- og formuesskatt
og for fylkeskommunal inntektsskatt.
Systemet med Stortingets fastsetting av maksimumssatser må videreføres.
Men den årlige fastsetting av minimumssatser fremtrer i
dag som en historisk overlevning uten praktisk betydning. I de siste
25 år har ingen kommune eller fylkeskommune valgt lavere
sats enn maksimumssatsene. Det ligger ingen nærmere skattepolitisk
vurdering bak fastsettingen av det intervall som minimumssatsene
gir når de holdes opp mot maksimumssatsene. I stedet er
det en lovteknisk komplikasjon å måtte justere
minimumssatsene i takt med justeringer i maksimumssatsene for å holde
intervallet noenlunde intakt. Disse parallelle justeringene i minimumssatsene
er praktisk sett verdiløse og bør kunne bortfalle.
Videre kan hensynet til kommunenes og fylkeskommunenes formelle
valgfrihet tilsi at Stortinget ikke fastsetter noen nedre grense
for satsene. Dette gjelder selv om den reelle valgfriheten begrenses
av de generelle økonomiske rammebetingelsene for kommunene
og fylkeskommunene.
Regjeringen foreslår derfor at skatteloven § 15-2 endres
til bare å gjelde Stortingets fastsetting av maksimumssatser.
I St.prp. nr. 1 (2003-2004) Skatte-, avgifts- og tollvedtak er dette
fulgt opp med forslag om at også Stortingets plenarvedtak
om de kommunale og fylkeskommunale skattesatser bare skal gjelde maksimumssatser.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 15-2.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag. Komiteen viser også til sine merknader
i Innst. S. nr. 1 (2003-2004) punkt 3.17.
Fondsemisjon i sparebanker kan gjennomføres ved at midler
overføres fra overkursfond eller utjevningsfond til grunnfondsbeviskapitalen.
En annen måte å gjennomføre fondsemisjon
på er å overføre midler fra årets
overskudd til grunnfondsbeviskapitalen.
Når fondsemisjon gjennomføres ved overføring fra
utjevningsfond, innebærer dette en reduksjon av vedkommende
fond og en tilsvarende økning av grunnfondsbeviskapitalen.
Etter gjeldende rett vil en slik anvendelse av utjevningsfondet
medføre en nedregulering av grunnfondsbeviseiernes inngangsverdier.
Overføringen innebærer imidlertid bare en overføring
av kapitalen til et annet fond som grunnfondsbeviseierne har en
særlig rett til. Dette kan tilsi at grunnfondsbeviseiernes
inngangsverdi ikke bør nedreguleres i forbindelse med fondsemisjonen.
Gjennomføres fondsemisjon ved overføring fra årets
overskudd, vil dette ikke påvirke grunnfondsbeviseiernes
inngangsverdi. Fondsemisjonen innebærer imidlertid en økning
av den kapitalen grunnfondsbeviseierne anses å ha en særskilt
rett til. Dette kan tilsi at en slik fondsemisjon bør føre
til en oppregulering av inngangsverdiene på samme måte
som om midlene hadde blitt tillagt utjevningsfondet.
I forbindelse med endringen av reglene for regulering av inngangsverdi
på grunnfondsbevis ble ikke forholdet til fondsemisjon
berørt. De effektene som oppstår ved fondsemisjon
i sparebanker, er etter Regjeringens oppfatning utilsiktede effekter
av endringene som ble vedtatt i 2000. Etter Regjeringens vurdering
er derfor behov for enkelte endringer i skatteloven § 10-34
sjuende ledd for å avhjelpe disse effektene.
Slike endringer som omtalt ovenfor innebærer at grunnfondsbeviskapitalen
etter en fondsemisjon kan bestå av både innbetalt
kapital og kapital som ikke er innbetalt av grunnfondsbeviseierne.
Dette gjør det nødvendig å vurdere endringer
for tilfeller der grunnfondsbeviskapital utdeles til grunnfondsbeviseierne. Grunnfondsbeviskapitalen
kan nedskrives og nedskrivningsbeløpet benyttes til utdeling
til grunnfondsbeviseierne. En slik nedskrivning av grunnfondsbeviskapitalen
og utdeling til grunnfondsbeviseierne medfører en reduksjon
i den kapitalen som grunnfondsbeviseierne har en særlig
rett til.
Utdeling av grunnfondsbeviskapital kan enten skje ved innløsning
av grunnfondsbevis eller ved nedskrivning av pålydende
på grunnfondsbevisene.
Dersom utdelingen av grunnfondsbeviskapital skjer ved nedskrivning
av grunnfondsbevisenes pålydende, reduseres den delen av
egenkapitalen i sparebanken som grunnfondsbeviseierne anses å ha
en særlig rett til. Dette tilsier at en slik utdeling av grunnfondsbeviskapital
bør ha virkning på grunnfondsbevisenes inngangsverdier.
Hvis den utdelte grunnfondsbeviskapitalen stammer fra tidligere
innbetalt kapital, angir skatteloven § 10-35 at
grunnfondsbeviseiernes inngangsverdi skal reduseres. Denne bestemmelsen
gjelder etter sin ordlyd bare for "tilbakebetaling" til grunnfondsbeviseierne
og omfatter således bare grunnfondsbeviskapital som stammer
fra innbetaling fra grunnfondsbeviseierne. Bestemmelsen omfatter
ikke utdeling av grunnfondsbeviskapital som stammer fra fondsemisjon
med unntak for overføring fra overkursfondet som består
av innbetalt kapital.
Utdeling fra grunnfondsbeviskapitalen av ikke innbetalt kapital
behandles som utbytte hos mottakeren. Utdelingen vil som nevnt innebære
en reduksjon i den kapitalen grunnfondsbeviseierne har en særskilt rett
til. Etter Regjeringens vurdering er det derfor behov for endringer
i skatteloven § 10-34 sjuende ledd slik at nedsettelse
av grunnfondsbeviskapitalen med utdeling av ikke innbetalt kapital
medfører nedregulering av grunnfondsbeviseiernes inngangsverdier.
Skjer utdelingen ved innløsning av grunnfondsbevis,
innebærer dette en realisasjon av vedkommende grunnfondsbevis,
og reglene om gevinstbeskatning kommer til anvendelse. Det vil da
ikke være behov for særskilte regler for regulering
av inngangsverdier i slike tilfeller.
Regjeringen foreslår at det tas inn en regel i skatteloven § 10-34
sjuende ledd om at inngangsverdien for grunnfondsbevis ved fondsemisjon
skal reguleres med endringen i summen av overkursfond, utjevningsfond
og grunnfondsbeviskapitalen. En slik regel vil oppfylle
det behovet for regulering av inngangsverdi for grunnfondsbevis
som foreligger i forbindelse med fondsemisjonen.
Som følge av endringene som nevnt ovenfor vil det også være
behov for en regel som kan fange opp de tilfeller hvor en slik fondsemisjon
etterfølges av nedsettelse av grunnfondsbeviskapitalen
med utdeling av ikke tidligere innbetalt kapital. Regjeringen foreslår
derfor at det i skatteloven § 10-34 sjuende ledd
tas inn en regel som går ut på at inngangsverdien for
grunnfondsbevis skal reguleres med endringen i grunnfondsbeviskapitalen
ved utbetaling av grunnfondsbeviskapital som ikke er innbetalt av
grunnfondsbeviseieren.
Det vises til utkast til nytt fjerde og femte punktum i skatteloven § 10-34
sjuende ledd.
Endringen foreslås satt i kraft straks med virkning
fra og med inntektsåret 2003. Regjeringen er kjent med
at slike disposisjoner som er omtalt her er utsatt i påvente
av de foreslåtte endringene. Endringene vil ha begrensede
konsekvenser for provenyet og bør derfor tre i kraft så snart
som mulig.
De foreslåtte endringene vil innebære at reglene for
regulering av inngangsverdi for grunnfondsbevis kompliseres noe.
Det antas likevel at endringene vil få begrensede administrative
og økonomiske konsekvenser.
Regjeringen antar at det i liten grad vil bli foretatt fondsemisjoner
i sparebanker dersom reglene for regulering av inngangsverdi ikke
endres. Det antas derfor at endringene vil få begrensede
provenyvirkninger.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Regjeringen legger frem forslag til presiseringer og endringer
i skattelovens bestemmelser om Regulering av Inngangsverdi med Skattlagt
Kapital (RISK-reglene). Forslagene er omtalt i "Høringsnotat i
forbindelse med opprettelsen av et sentralt aksjonærregister"
av april 2003.
Ved oppløsning av aksjeselskap skal aksjonærene
tilordnes RISK i oppløsningsåret frem til og med eventuell
forhåndsligning. Oppløsningen setter således
en sluttstrek for RISK-reguleringen i selskapet. Skulle selskapets
ligning bli tatt opp på nytt og dette medfører
endring av selskapets inntekt, skal det ikke gjennomføres
ny RISK-beregning i selskapet, jf. skatteloven § 10-37
tredje ledd tredje punktum.
Bestemmelsen i skatteloven § 10-37 tredje ledd tredje
punktum er begrunnet ut fra ligningstekniske hensyn. Bestemmelsen
medfører imidlertid uønskede tilpasningsmuligheter.
Et selskap kan unnlate å anmode om forhåndsligning
før selskapet oppløses. I stedet kan selskapet
levere selvangivelse etter utgangen av avviklingsåret og
samtidig kreve at underskudd i avviklingsåret dekkes i
tidligere års overskudd etter skatteloven § 14-7
annet ledd. Resultatet kan bli at selskapet får lav eller
ingen skattepliktig inntekt i endringsåret. Selskapet vil
da få tilbakebetalt for mye innbetalt skatt. Som følge
av bestemmelsen i skatteloven § 10-37 tredje ledd
tredje punktum skal tidligere RISK-beregning ikke endres i slike
tilfeller. Reduksjonen i selskapets skattlagte kapital vil med andre
ord ikke reflekteres i selskapets RISK-beregning. Aksjonærene
vil følgelig få høyere RISK-beløp
enn det selskapets skattlagte kapital gir grunnlag for.
På bakgrunn av det ovennevnte foreslo departementet
i høringsnotatet at bestemmelsen i skatteloven § 10-37
tredje ledd tredje punktum oppheves.
I sin høringsuttalelse tiltrer Skattedirektoratet forslaget,
men antar at det kan være behov for nærmere regulering
av hvordan aksjenes inngangsverdi skal endres i de aktuelle tilfellene.
På bakgrunn av dette vil Regjeringen på det nåværende
tidspunkt ikke foreslå endringer vedrørende differanse-RISK
i selskap som er oppløst, men tar sikte på å komme
tilbake til dette på et senere tidspunkt.
Med konsernfisjoner menes fisjoner der det ikke utstedes vederlagsaksjer
i det overtakende selskap, men i et annet selskap innen samme konsern
som det overtakende selskap. Konsernfisjoner kan gjennomføres
uten beskatning såfremt vederlagsaksjene består
av aksjer i morselskapet til det overtakende selskap, jf. skatteloven § 11-4
første ledd.
Konsernfisjoner er i dag ikke omfattet av ordlyden i skatteloven § 10-34
tredje ledd bokstav e. Hensynet til skattemessig kontinuitet tilsier
imidlertid at akkumulert RISK-beløp på aksjene
i det overdragende (fisjonerende) selskap skal omfordeles til vederlagsaksjene
i det overtakende selskaps morselskap. Dagens lovtekst bør
således endres slik at den også omfatter slike
konsernfisjoner. Det vises til forslag til endring av skatteloven § 10-34
tredje ledd bokstav e.
Departementet tar sikte på å komme tilbake
til endringer i skattelovforskriften som regulerer beregningen av
justeringsfaktor i disse tilfellene.
Fisjoner kan også gjennomføres uten innløsning av
enkeltaksjer, men med nedskrivning av pålydende på aksjene
i det overdragende selskap.
Fisjoner som gjennomføres uten innløsning av enkeltaksjer,
dekkes ikke direkte av bestemmelsen i skatteloven § 10-34
tredje ledd tredje punktum om omfordeling av RISK-beløp
eller av ordlyden i skattelovforskriften § 10-34-1
om beregning av justeringsfaktor. I samsvar med de kontinuitetsforutsetninger
fisjonsreglene bygger på, må det likevel legges
til grunn at det skal foretas en omfordeling av RISK-beløp
også i slike fisjonstilfeller. Omfordelingen må skje
ved at RISK-beløpene på aksjene i det overdragende
selskap skal fordeles på aksjene i det overdragende og
i det overtakende selskap ut fra aksjenes pålydende før
og etter fisjonen. Omfordelingen innebærer således
at RISK-beløpet på aksjene i det overdragende
selskap må nedreguleres tilsvarende den andel av RISK-beløpet
som overføres til vederlagsaksjene i det overtakende
selskap.
Regjeringen foreslår at det inntas en ny bestemmelse
i skatteloven § 10-34 tredje ledd som omfatter omfordeling
av RISK-beløp i ovennevnte fisjonstilfeller. Det vises
til forslag til skatteloven § 10-34 tredje ledd
ny bokstav f.
Departementet tar sikte på å komme tilbake
til endringer i skattelovforskriften som regulerer beregningen av
justeringsfaktor i disse tilfellene.
Erverv av egne aksjer tilsvarer reelt sett en innløsning
av aksjene med tilsvarende nedsettelse av aksjekapitalen. Aksjene
har i utgangspunktet ingen verdi når selskapet eier dem
selv. Dette er hovedgrunnen til at det tidligere var sterke begrensninger
i adgangen for et selskap til å erverve og eie egne aksjer.
Formelt sett er det likevel et kjøp av aksjer som finner
sted når selskapet erverver egne aksjer. Fra en selskapsrettslig
synsvinkel kan aksjene ikke anses bortfalt når selskapet
erverver dem, og i flere sammenhenger er det velbegrunnet at et
selskap sitter med aksjer i seg selv. Adgangen for et selskap til å eie egne
aksjer ble derfor vesentlig utvidet ved innføringen av
de nye aksjelovene, dvs. fra og med 1999. De nye aksjelovene åpner
for at et selskap kan erverve egne aksjer dersom den samlede pålydende
verdi av selskapets egne aksjer etter ervervet ikke overstiger 10
pst. av selskapets aksjekapital.
Skattelovgivningen regulerer ikke direkte den skattemessige behandlingen
av egne aksjer. Skattemessig behandling av egne aksjer må skje
gjennom anvendelse av skattemessige hovedregler og hovedprinsipper
holdt opp mot de økonomiske realitetene og selskapsrettslige
regler.
I et brev av 8. august 2001 til Skattedirektoratet gikk
departementet nærmere inn på ulike skatterettslige
spørsmål som kan oppstå i tilknytning
til egne aksjer. Løsningene som er angitt i brevet er i
stor grad utslag av at departementet har lagt vekt på de økonomiske
realitetene ved egne aksjer. I en del sammenhenger er det imidlertid
lagt avgjørende vekt på formelle selskapsrettslige
forhold, først og fremst at aksjene selskapsrettslig sett
ikke bortfaller når selskapet erverver dem.
I brevet går departementet også inn på RISK-regulering
av aksjenes kostpris. I brevet vises det til Lignings-ABC 2000 s.
27 hvor det heter:
"Eier selskapet aksjer i seg selv, skal disse aksjene
være med ved fordelingen av RISK-beløp. Dette gjelder
også aksjer som er eid i strid med aksjeloven."
I brevet uttaler departementet at denne løsningen "kan
videreføres inntil videre". Videre uttales det i brevet
at selskapets innløsning eller sletting av egne aksjer
ikke er å anse som en skattemessig realisasjon etter skatteloven § 10-31,
jf. § 10-37.
Regjeringen legger til grunn at det ovenstående må anses
som gjeldende rett. Etter gjeldende rett skal således akkumulert
RISK på egne aksjer som slettes, ikke overføres
til aksjonærene i selskapet. Etter Regjeringens vurdering
tilsier imidlertid de økonomiske realiteter at man ved
innløsning fordeler akkumulert RISK på de andre
aksjene.
På bakgrunn av det ovennevnte foreslår Regjeringen
en lovendring slik at RISK-beløp som er tilordnet egne
aksjer, skal overføres til de resterende aksjene i selskapet
når de egne aksjene slettes. Det vises til vedlagte forslag
til endring i skatteloven § 10-34 tredje ledd
ny bokstav g.
Skatteloven § 10-34 femte ledd gir regler om endring
av RISK-beløp; såkalt differanse-RISK.
Etter gjeldende rett skal endring av ligning etter at et selskap
er oppløst, ikke påvirke aksjonærenes inngangsverdi,
jf. skatteloven § 10-37 tredje ledd tredje pkt.
Det er ikke gjort unntak for de tilfeller der et selskap oppløses
i forbindelse med en skattefri fusjon eller fisjon. Bestemmelsen
innebærer således at differanse-RISK i et overdragende
selskap ikke skal overføres til aksjene i det overtakende
selskap i slike tilfeller.
Alminnelige kontinuitetsbetraktninger tilsier imidlertid at differanse-RISK
i det overdragende selskap bør overføres til aksjene
i det overtakende selskap dersom det overdragende selskap oppløses
i forbindelse med en skattefri fusjon eller fisjon. En slik overføring
av differanse-RISK er også i tråd med foreliggende
praksis.
På bakgrunn av det ovennevnte foreslår Regjeringen
at det gjennomføres en lovendring, slik at differanse-RISK
i det overdragende selskap skal overføres til det overtakende
selskap dersom det overdragende selskap oppløses i forbindelse
med en skattefri fusjon eller fisjon. Det vises til vedlagte forslag
til endring av skatteloven § 10-34 femte ledd.
Regjeringen foreslår at disse endringene trer i kraft
straks med virkning for inntektsåret 2003.
De foreslåtte endringer om omfordeling av RISK-beløp
ved sletting av egne aksjer er en mindre tilpasning i regelverket,
og Regjeringen antar at endringen vil ha begrensede økonomiske
og administrative konsekvenser. De øvrige forslagene innebærer en
kodifisering av gjeldende rett.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurderinger og forslag.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kystpartiet vil
påpeke at RISK-reglene kort fortalt er konstruert
for å utligne den skattemessige forskjellen mellom overskudd
som utbetales som utbytte (noe som er skattefritt for eier/mottaker)
og overskudd som beskattes og beholdes i selskapet og som dernest
kan få som virkning at selskapet, og derved aksjene, blir
mer verdt. Gevinst ved salg av aksjer er skattepliktig, såfremt
ikke verdiøkningen fanges opp av RISK-reglene.
Disse medlemmer har registrert at det oppfattes
som enormt krevende å føre RISK-reguleringen for
alle aksjeselskap, andeler i aksjefond etc. Det er derfor også svært
vanskelig for ligningsmyndighetene å føre effektiv
kontroll med skatteyterens oppgaver. Foruten Norge, skal det kun
være Mexico som praktiserer et tilsvarende regelverk. Fjerning
av RISK-reglene vil kunne være et riktig grep, ut fra de hensyn
som er nevnt nedenfor.
Disse medlemmer ber derfor Regjeringen i forbindelse
med oppfølgingen av Skaugeutvalget om at RISK-reglene blir
vurdert fjernet og erstattet av regler som bidrar til å stimulere
langsiktig eierskap, som for eksempel skattefrihet ved realisasjon
av aksjer som er eid lenger enn fire år. Regelendringen
vil videre stimulere til å betrakte et eierskap i en noe lengre
tidshorisont og motvirke tendensen til transaksjonsøkonomi.
Regjeringen går inn for at det etableres et aksjonærregister
for ligningsformål i skatteetatens regi.
Aksjonærregisteret vil være en sentral database under
skatteetatens kontroll som inneholder informasjon om sentrale elementer
i aksjers inngangsverdi. Andre enn skattyteren vil ikke få innsyn
i opplysningene i databasen i større utstrekning enn det
som følger av ligningslovens regler om taushetsplikt.
Etter Regjeringens oppfatning vil opprettelsen av et aksjonærregister
medføre fordeler både for skattyterne og ligningsmyndighetene.
Aksjonærregisteret vil først og fremst yte
viktig service for aksjonærene ved realisasjon. Gevinst-
og tapsberegninger er nødvendigvis kompliserte og arbeidskrevende.
Selv om registeret vil påføre selskaper, VPS og
aksjonærene enkelte nye byrder i form av økt opplysningsplikt
til myndighetene, representerer den beregningshjelpen registeret
legger til rette for, totalt sett, et viktig forenklingstiltak.
Opplysninger fra registeret vil også gi et bedre informasjonsgrunnlag
om skattemessige forhold for skattyteren når han vurderer å selge
aksjer, noe som igjen kan bidra til et mer velfungerende aksjemarked.
Når aksjegevinstbeskatningsreglene nødvendigvis
er relativt kompliserte, er det påregnelig at det oppstår
feil og mangler i en del av realisasjonsoppgavene. Regjeringen antar
at et aksjonærregister vil bidra til mer korrekt skattlegging
og til at aksjonærenes rettssikkerhet og likebehandling
ivaretas på en bedre måte enn i dag.
Aksjonærregisteret vil også lette ligningsmyndighetenes
arbeid. Ligningsmyndighetene bruker i dag betydelige ressurser på å gjennomgå og
rette opp realisasjonsoppgaver. Som en følge av den beregningshjelpen
som aksjonærene tilbys gjennom aksjonærregisteret,
må det antas at kvaliteten på realisasjonsoppgavene
som ligningsmyndighetene mottar, forbedres. Dette vil legge til
rette for en mer effektiv utnyttelse av ligningsmyndighetenes ressurser.
En samlet database med grunnlagsopplysninger knyttet til aksjeerverv
vil videre kunne bli en viktig informasjonskilde i ligningsmyndighetenes
kontrollarbeid. Det må antas at bedre kontrollmuligheter
vil føre til større likebehandling av aksjonærer
ved at det blir vanskeligere å unndra aksjegevinster fra
beskatning. Det må også antas at feil både
i skattyternes favør og disfavør lettere kan oppdages
og bli rettet opp som følge av de kontrollmuligheter aksjonærregisteret
legger til rette for.
Aksjonærregisteret vil endelig være et viktig skritt
mot automatisering av ligningen også i forhold til aksjegevinstbeskatningen.
På lengre sikt er det naturlig å se for seg at
opplysninger fra registeret vil kunne tas direkte inn i den forhåndsutfylte
selvangivelsen. Dette vil i så fall innebære en
ytterligere forenkling for aksjonærene.
Gode grunner kan tale for å la grunnfondsbevis omfattes
av aksjonærregisteret. Selv om grunnfondsbevis ikke vil
kunne omfattes fra og med oppstart, tar Regjeringen sikte på å arbeide
videre med problemstillingen.
Det ble i høringsnotatet lagt til grunn at aksjonærregisteret
skulle settes i drift fra 1. januar 2004. Regjeringen slutter
seg ikke til forslaget fra flere høringsinstanser om å utsette
etableringen av aksjonærregisteret til etter at Stortinget
har behandlet forslagene fra Skauge-utvalget. Uavhengig av hvilken
beskatningsmodell som velges for fremtiden, vil det være
behov for å etablere ordninger som i ulik grad holder rede
på sentrale elementer i aksjers inngangsverdi. De forslagene
som Skauge-utvalget tar opp, baserer seg på kostpris som
grunnlag for aksjegevinstbeskatningen. Dette forsterker - ikke svekker -
behovet for et aksjonærregister. Men behovet er også klart
til stede i dagens skattesystem. Regjeringen foreslår derfor
at aksjonærregisteret settes i drift fra 1. januar
2004.
Ytterligere innhenting av ligningsopplysninger i forbindelse
med opprettelsen av aksjonærregisteret vil medføre
at ligningsmyndighetene vil behandle flere personopplysninger enn
tidligere. Opprettelsen av aksjonærregisteret vil også medføre
at opplysninger om aksjonærer vil systematiseres på en
annen måte enn tidligere ved at opplysningene samles og behandles
i den registerløsningen som er valgt. Opplysningene i aksjonærregisteret
vil som andre ligningsopplysninger være taushetsbelagt
etter ligningsloven § 3-13.
Behandlingen av opplysningene omfattes av personopplysningslovens
virkeområde, jf. personopplysningsloven § 3
bokstav a, jf. § 2 nr. 1-3.
Forholdet til personopplysningsloven ble ikke tatt opp særskilt
i høringsnotatet. Datatilsynet hadde enkelte merknader
knyttet til de personvernrettslige spørsmålene
som opprettelsen av aksjonærregisteret reiser.
Etter Regjeringens oppfatning vil behandlingen av opplysningene
som inngår i aksjonærregisteret være
ordinær ligningsbehandling. Ved å legge opplysningene
inn i et register vil opplysningene kunne behandles maskinelt. Plikten
til å gi opplysningene hjemles i ligningsloven.
Det følger av personopplysningsloven § 8
at personopplysninger bare kan behandles dersom ett av de nærmere
angitte behandlingsgrunnlag foreligger. Et av behandlingsgrunnlagene
er at det er fastsatt i lov at det er adgang til den aktuelle behandlingen
av opplysningene. Innsamlingen av opplysningene til aksjonærregisteret
har hjemmel i ligningsloven og således behandlingsgrunnlag
i personopplysningsloven § 8.
Behandlingen av opplysningene anses å være
en del av skatteetatens behandlinger som allerede er innmeldt til
Datatilsynet.
Departementet har vært i kontakt med Datatilsynet etter
at de sendte sin høringsuttalelse. Etter enkelte avklaringer
har Datatilsynet ikke merknader til at innsamlingen av opplysningene
til aksjonærregisteret har sitt behandlingsgrunnlag i ligningsloven.
Regjeringen finner ikke å kunne legge opp til spesifikke
kontroller av de opplysningene som inntas i aksjonærregisteret.
Selv om det blir etablert en del automatiske kontrollrutiner vil
registeret kunne inneholde data med feilkilder. Dette er en viktig
begrensning i løsningen idet et register i skatteetaten
helst bør være pålitelig fra starten
av uten behov for senere kvalitetssikring. Teoretisk sett kunne
man tenke seg ordninger der ligningsmyndighetene foretok en foreløpig
ligningsbehandling av dataene før de ble registrert. Regjeringen
vil ikke foreslå en slik løsning. En ordning med
foreløpig kontroll av data når de registreres
vil nødvendigvis være ressurskrevende og vil bryte
med dagens system for beskatning av aksjegevinster og tap. Det er
først ved realisasjon av aksjene det er grunnlag for å ta
stilling til hvilke forhold som eventuelt bør undersøkes
nærmere. På denne bakgrunn bør også aksjonærens
plikt til å oppbevare dokumentasjon om aksjeerverv videreføres
selv om det opprettes et aksjonærregister.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Kystpartiet, slutter seg til Regjeringens
vurderinger og forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet viser til høringsuttalelsene fra
NHO, Bedriftsforbundet, HSH, NARF og Den norske revisorforening
vedrørende tidspunktet for oppstart av registeret.
Disse medlemmer slutter seg til disse høringsinstansers
innvendinger, og mener således at oppstart av registeret
bør utsettes til Stortinget har behandlet Regjeringens
melding om skattepolitikken basert på Skauge-utvalgets
innstilling.
Regjeringen er kommet til at opplegget i høringsnotatet
- hvor VPS skulle pålegges å rapportere opplysninger
om selskaper og aksjonærer som selskapene i dag ikke har
plikt til å rapportere til VPS - ikke er hensiktsmessig.
Regjeringen går i stedet inn for at plikten til å rapportere
slike opplysninger til bruk i aksjonærregisteret, pålegges
selskapene direkte. VPS vil likevel få plikt til å rapportere
til aksjonærregisteret de opplysningene som selskapene
er pålagt å rapportere til VPS.
Nye opplysninger som selskapene skal rapportere til aksjonærregisteret,
kan være aktuelle på følgende områder:
Stiftelse, fusjoner og fisjoner, nyemisjoner
og spleis og splitt av aksjer. Her må selskapene i noe større
grad enn i dag gi opplysninger om hvilken type transaksjon eller
hendelse som har foregått.
Årets endringer i aksjekapital og overkurs rapportert
med tidspunkt og endringer. Hittil har selskapene rapportert om
kapitalforholdene ved årsskiftet. Aktuelle hendelser er økning
av pålydende (ved fondsemisjon og nyemisjon), nedsettelse av
pålydende (ved dekning av tap, utbetaling til aksjonærene
eller ved fisjon) samt utbetaling fra overkursfond (ved tilbakebetaling
til aksjonærene).
Endringer i aksjonærsammensetningen og den enkelte
aksjonærs beholdning i løpet av året,
herunder opplysninger knyttet til den enkelte aksjonær
i forbindelse med hendelser som nevnt ovenfor. Hittil har selskapene
rapportert om forholdene ved årsskiftet.
Regjeringen har fått opplyst at VPS vil kunne tilby
en ordning der de nye opplysningene de VPS-registrerte selskapene
skal rapportere, kan formidles fra VPS til aksjonærregisteret
på vegne av selskapene. For selskaper som velger å benytte
seg av et slikt tilbud, vil merbelastningen knyttet til rapporteringen bli
begrenset og ikke større enn det som ble antydet i høringsnotatet.
Regjeringen legger til grunn at de nye opplysningene som vil
kreves i forbindelse med opprettelsen av aksjonærregisteret,
er opplysninger som gjelder forhold som bare oppstår høyst
noen få ganger i løpet av "levetiden" til et selskap
som ikke er registrert i VPS. Den utvidede opplysningsplikten som
foreslås vil derfor - i praksis - få relativt
liten betydning for slike selskaper.
Regjeringen er kommet til at det i ligningsloven § 6-11
bør presiseres hvilke nye opplysninger som skal rapporteres
fra selskapene for bruk i aksjonærregisteret. Det vises
til Regjeringens lovutkast.
Etter skatteloven § 10-34 tredje ledd skal
et selskap sende melding om omfordeling til ligningsmyndighetene.
Etter skatteloven § 10-34 fjerde ledd skal selskapet
sende melding til aksjonærene om de årlige endringene
av aksjens inngangsverdi, samt om omfordeling og retting av tidligere års
reguleringsbeløp. Er selskapet registrert i VPS, kan melding
sendes av VPS.
På bakgrunn av de opplysninger som selskapene (eventuelt
via VPS) etter forslaget skal rapportere til ligningsmyndighetene
som følge av opprettelsen av aksjonærregisteret,
vil det ikke lenger være behov for særskilt melding
om de forhold som omfattes av skatteloven § 10-34
tredje og fjerde ledd til ligningsmyndighetene eller aksjonærene.
Dette vil bli ivaretatt gjennom rapporteringen til aksjonærregisteret
og gjennom de oppgaver ligningsmyndighetene sender ut til aksjonærene.
Regjeringen foreslår derfor at det gjøres unntak fra
rapporteringsplikten etter skatteloven § 10-34 tredje
og fjerde ledd for selskaper som omfattes av forslaget til ligningsloven § 6-11
nr. 1-3. Det vises til Regjeringens lovutkast.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Regjeringen går inn for at verdipapirregistres rapporteringsplikt
etter ligningsloven § 6-5 utvides noe. Utvidelsen
er begrenset til å omfatte selskapets kapitalforhold og
endringer i dette, herunder årsak til endringen. De nye
opplysningene som skal rapporteres, er opplysninger som selskapene
allerede er pålagt å gi til VPS.
Regjeringen er kommet til at det i ligningsloven § 6-5
bør presiseres hvilke opplysninger som skal rapporteres.
Det vises til Regjeringens lovutkast.
Regjeringen legger til grunn at meglerforetakene også i
fremtiden vil rapportere opplysninger om kostpris frivillig til
VPS. Regjeringen foreslår derfor at det ikke gis noen særskilt
pliktregel om dette nå. Spørsmålet om å pålegge
meglerforetakene slik plikt, kan eventuelt vurderes når
man har vunnet erfaring med aksjonærregisteret.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Regjeringen legger ikke opp til at aksjonæren skal ha
noen plikt til å gi opplysninger til aksjonærregisteret
før han realiserer aksjer. Aksjeeiere vil likevel ha en
klar egeninteresse i at opplysningene i aksjonærregisteret
er oppdaterte slik at gevinstberegningen blir enklere når
aksjer realiseres.
Aksjonærens plikt til å gi alle nødvendige
opplysninger i forbindelse med beregning av gevinst eller tap ved
realisasjon, vil fortsatt bestå.
Som følge av at skattyter ikke får noen plikt
til å gi opplysninger til aksjonærregisteret før
aksjene realiseres, ser Regjeringen etter en fornyet vurdering ikke
behov for en særskilt regel om oppfordring til å gi
opplysninger til aksjonærregisteret. Ligningsmyndighetene
kan uansett oppfordre aksjonæren til å komme med
opplysninger. Dersom aksjonæren ikke gir opplysninger til
ligningsmyndighetene før realisasjon, vil det ikke være
grunnlag for sanksjoner.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurdering.
For aksjer som erverves i løpet av 2003 vil registeret
inneholde opplysninger om aksjenes skattemessige inngangsverdi.
Innhentingen av opplysningene vil skje gjennom den ordinære
rapporteringen av opplysningene fra selskapene VPS og aksjonærene for
inntektsåret 2003.
Selskapene vil bli bedt om å gi opplysninger om ervervstidspunkt
for de aksjonærene som eide aksjer pr. 1. januar
2003. Hvis den enkelte aksjonær har ervervet aksjer i selskapet
i flere omganger, vil selskapet bli bedt om å opplyse ervervstidspunkt
og antall aksjer for hvert erverv. For innhenting av ervervstidspunkt
gjelder en viktig begrensning. Hvor det har funnet sted en selskapsomdannelse,
f. eks. fusjon eller fisjon, vil det ikke innhentes opplysninger
lenger tilbake enn den siste selskapsomdannelsen.
Jo lenger tilbake i tid selskapet gir opplysninger, desto bedre
informasjon vil aksjonærregisteret kunne gi den enkelte
aksjonær. Dersom det gis opplysninger tilbake til 1. januar
1989, vil det være mulig å foreta en maskinell
behandling av oppregulerte inngangsverdier fra skattereformen i
1992. Dersom selskapene ikke gir opplysninger om ervervsdato, vil det
ikke kunne foretas en korrekt RISK-beregning på den enkelte
aksjonærs hånd.
For VPS-registrerte selskaper har VPS lagt til rette for at rapporteringen
kan skje gjennom VPS. Selskaper som ikke er registrert i VPS må rapportere opplysningene
på egen hånd. Regjeringen ser at dette kan fremstå som
en utfordring for mange selskaper. Dette gjelder særlig
de som ikke er registrert i VPS. Det foreslås derfor at
den sistnevnte gruppen gis en noe utvidet rapporteringsfrist.
Ved Skattedirektoratets årlige utsendelse av RISK-opplysninger
til selskapene i januar 2003 ble selskapene anmodet om å kontrollere
opplysningene i RISK-registeret. Selskapene ble særlig
anmodet om å kontrollere opplysningene om justeringsfaktor. Noen
ytterligere oppfølging fra selskapene for så vidt gjelder
RISK-opplysninger, vil det ikke bli anmodet om.
Regjeringens opplegg innebærer at aksjonæren selv
som utgangspunkt skal rapportere kostpris til aksjonærregisteret,
selv om VPS for selskaper som er registrert der har disse opplysningene.
Rapportering av kostpris er frivillig. Aksjonæren vil likevel
ha en egeninteresse i å rapportere slike opplysninger slik
at aksjonærregisteret kan yte best mulig beregningshjelp.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurdering.
Ved fastsettelse av fristen for innlevering av oppgaver til aksjonærregisteret
må det blant annet tas hensyn til at opplysningene - etter
at de er rapportert til registeret - skal registreres og bearbeides
før de forelegges skattyteren i en beholdningsoppgave som skal
vedlegges selvangivelsen. Den tidligste frist for innlevering av
selvangivelse er som kjent 28. februar. Dersom forslaget
om ny årssyklus for næringsdrivende vedtas, vil
denne fristen kunne forskyves.
I og med at aksjonæren må gi sin eventuelle
tilbakemelding på de tilsendte opplysningene sammen med
selvangivelsen, må aksjonærregisteroppgaven sendes
til aksjonæren i god til før selvangivelsesfristen.
Etter en fornyet vurdering er Regjeringen kommet til at det er praktisk
mulig å forskyve oppgavefristen til 31. januar
dersom forslaget til ny årssyklus for næringsdrivende
vedtas. Dersom forslaget til ny årrsyklus ikke vedtas,
vil fristen bli 20. januar. Disse fristene samsvarer for øvrig
med fristen for en rekke andre ligningsoppgaver som skal inn i skatteetatens databaser.
Når det gjelder rapportering av historiske opplysninger,
legges det opp til at VPS-registrerte selskaper skal gi de aktuelle
opplysningene innen de samme frister som gjelder for innlevering
av øvrige oppgaver til aksjonærregisteret. For
selskaper som ikke er registrert i VPS, foreslår Regjeringen
at rapporteringsfristen settes til 31. mai 2004. Dette
innebærer at registeret i første driftsår
ikke vil inneholde fullstendige opplysninger om aksjer i selskaper
som ikke er registrert i VPS.
Tidspunktet for innlevering av oppgaver vil bli nærmere
regulert i forskrift.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurdering.
Det følger av ligningsloven § 10-8,
jf. § 6-16 bokstav c at for sen innlevering av
kontrolloppgaver etter ligningsloven §§ 6-5
og 6-11 kan sanksjoneres med gebyr. Utfyllende regler er gitt i
forskrift 22. januar 1991 nr. 57 om gebyr ved for sent
eller ikke leverte ligningsoppgaver.
Regjeringen legger til grunn at de regler som allerede finnes
på området, er tilstrekkelige, og foreslår derfor
ingen endringer i sanksjonsreglene.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurdering.
Den noe utvidede opplysningsplikten omfatter blant annet innberetning
av opplysninger om endringer i aksjonærstrukturen, kapitalutvidelser
og nedsettelser, innløsning av enkeltaksjer, fusjon og
fisjon og opplysninger om skattemessig og regnskapsmessig innbetalt
aksjekapital og overkurs.
For VPS-registrerte selskaper vil merbelastningen ikke bli særlig
stor i og med at opplysningene kan rapporteres via VPS.
For selskaper som ikke er registrert i VPS vil utvidelsen også få mindre
praktisk betydning. De nye opplysningene som skal rapporteres, gjelder
i det vesentligste forhold som relativt sjelden oppstår
i slike selskap.
I dag gir aksjeselskaper opplysninger om alle aksjonærer
ved siste årsskifte, herunder om samlet utbytte utdelt
i løpet av året. På selskapsnivå gis
det opplysninger om samlet aksjekapital, antall aksjer, pålydende
og samlet utdelt utbytte.
Den belastningen som aksjonærene får ved å gjennomgå beholdningsoppgaven
fra aksjonærregisteret det enkelte år, vil erstatte
den belastningen aksjonærene uansett ville hatt ved realisasjon
av aksjene.
Regjeringen er kjent med at en viktig årsak til skattyternes
kontakt med ligningskontoret før innlevering av selvangivelse,
er utfordringer knyttet til utfylling av realisasjonsoppgave for
aksjer. Under ligningsbehandlingen oppdages det ofte feil ved aksjonærenes
angivelse av RISK-beløp. Aksjonærenes innberetning
av gevinst eller tap ved realisasjon vil bli forenklet ved at aksjonærene
får hjelp til beregning av inngangsverdiene på aksjer
i form av et utkast til realisasjonsoppgave. Dersom aksjonæren kontrollerer
de tallene som legges inn i registeret underveis, vil det være
mulig å legge det tilsendte utkastet til realisasjonsoppgave
med tilleggsopplysninger om salgsvederlag ved selvangivelsen.
For at aksjonærregisteret skal kunne gi bistand ved
beregning av inngangsverdi for aksjer som er ervervet før
oppstart av registeret, er det nødvendig med en del historiske
data. Dette vil medføre noe ekstrabelastning for selskapene
og aksjonærene i forbindelse med oppstart av registeret.
Etter Regjeringens oppfatning er det vanskelig å komme
med noen tallmessig analyse av selskapenes og aksjonærenes
kostnader og besparelser som følge av opprettelsen av aksjonærregisteret.
Det er anslått at kostnader til drift av et aksjonærregister
vil bli om lag 13,5 mill. kroner årlig. Kostnadene vil
i hovedsak påløpe til drift av løsningen
i en sentral enhet og porto til utsending av materiale til selskap,
VPS og aksjonærer. Det er antatt at nytteverdien for ligningsmyndighetene
vil utligne belastning ved innlegging av tilleggsopplysninger og
endringer fra aksjonærene. Det er forutsatt at skatteetaten
må dekke kostnadene til drift av løsningen innenfor
egen ramme.
Arbeidet med utvikling av aksjonærregisteret startet
opp i november 2001. Frem til oppstart i 2004 vil skatteetaten arbeide
med å klargjøre til drift ved å registrere
data, opplæring og å utarbeide rutinebeskrivelser.
Pr. 15. november 2002 har det påløpt
om lag 29 mill. kroner til prosjektet, og totale prosjektkostnader
er anslått til om lag 50 mill. kroner.
Komiteen tar dette til orientering.
Etter omorganisering av ligningsforvaltningen er antallet ligningskontorer
og - distrikter redusert fra 435 til 99. Ni av disse ligningsdistriktene
dekker kun én kommune, mens de øvrige dekker fra
to til åtte kommuner. De fleste ligningskontorene vil derfor ligne
skattytere i flere kommuner. Det er fremdeles en ligningsnemnd og
en overligningsnemnd i hver kommune, og dette innebærer
at de fleste ligningskontorene har flere sett med ligningsnemnder
og overligningsnemnder å forholde seg til, i noen tilfeller
opptil åtte sett, altså opptil 16 nemnder for
det enkelte ligningskontor.
Etter omorganiseringen av ligningsforvaltningen medfører
dagens nemndsstruktur store administrative utfordringer for ligningskontorene.
De fleste ligningsdistriktene omfatter flere kommuner, og det enkelte
ligningskontor må derfor planlegge og avvikle nemndsmøter
for flere nemnder enn tidligere. Dette innebærer økt
tidsforbruk i forbindelse med beramming av møter, innkalling
av nødvendige varamenn, fordeling og utsending av saker
til medlemmene i de respektive nemnder og administrering av møte-
og reisegodtgjørelser. I tillegg medgår mye tid
til reise og deltakelse i nemndsmøtene.
En annen konsekvens av dagens nemndsstruktur er at mange nemnder
har et fåtall saker til behandling og dermed sjelden nemndsmøter.
Dette forholdet skyldes ikke omorganiseringen av ligningskontorene,
men det forhold at mange kommuner har et lavt innbyggertall og få ligningsklager.
Basert på erfaringer og tallmateriale innhentet fra et
representativt utvalg ligningskontorer, har Skattedirektoratet i
en rapport konkludert med at det er et markert skille med hensyn
til antall nemndsmøter og antall saker for nemndene i kommuner
med henholdsvis flere eller færre enn 10 000 innbyggere.
Direktoratet viser også til at det tar lengre tid å få behandlet
en klage i en liten kommune enn i en stor kommune. Direktoratet
påpeker dessuten at det kan være vanskelig for
nemndsmedlemmer i små kommuner å opparbeide den
nødvendige kunnskap og erfaring, og at det er store ulikheter
i nemndenes behandling av likeartede saker.
For å avhjelpe de uheldige konsekvenser av dagens nemndsstruktur
har Skattedirektoratet foreslått å redusere antallet
nemnder slik at det blir en ligningsnemnd og en overligningsnemnd
i hvert distrikt. Direktoratet peker på at en slik endring
vil innebære at ligningskontorene vil bruke mindre tid
og ressurser til å administrere nemndene og at de fleste nemnder
vil få et større antall saker til behandling.
Regjeringen ser det som viktig at ligningsnemndene organiseres
slik at hensynet til korrekte ligningsavgjørelser og ensartet
ligningspraksis ivaretas. Regjeringen mener derfor at Skattedirektoratets
forslag til endringer i nemndsstrukturen har gode grunner for seg.
Ved å få flere saker til behandling vil nemndsmedlemmene
få et bredere erfaringsgrunnlag og dermed økt
kompetanse. Kombinert med muligheten for et bedre og mer målrettet
opplæringstilbud til nemndsmedlemmene vil dette sikre god
kvalitet på nemndenes arbeid. Færre nemnder vil
dessuten bedre ivareta hensynet til en ensartet behandling av skattytere
som sogner til samme ligningskontor.
En endring i nemndsstrukturen i tråd med direktoratets
forslag vil også ivareta hensynet til en god utnyttelse
av ligningsforvaltningens ressurser. Ligningskontorene vil få langt
færre nemnder å administrere, og planlegging og
gjennomføring av nemndsmøter vil derfor kreve
mindre ressurser. Med flere saker per nemnd vil nemndene kunne sammenkalles
oftere, og det vil bli enklere å oppfylle kravene til saksbehandlingstid
i Skatteetatens Serviceerklæring.
En reduksjon i antall ligningsnemnder vil innebære en
betydelig større saksmengde for enkelte nemnder. Nemndene
skal i utgangspunktet treffe avgjørelser i møte
hvor minst halvparten av medlemmene er til stede, men da nemndene
i store kommuner vanskelig kan overkomme å behandle alle
saker i samlet nemnd, åpner loven for at lignings- og overligningsnemnda
med fylkesmannens godkjenning kan dele seg i avdelinger ved behandling
av enkeltsaker, jf. ligningsloven § 3-10 nr. 2
og 3. Regjeringen antar at behovet for avdelingsvis behandling vil øke dersom
nemndene skal behandle saker for et større distrikt og
foreslår derfor at denne muligheten videreføres.
Regjeringen fremmer forslag til endring i ligningsloven § 2-1
nr. 1 slik at det fremgår at det skal være en
ligningsnemnd og overligningsnemnd for hvert ligningskontor.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Etter ligningsloven § 2-1 nr. 2 skal ligningsnemnda
bestå av en leder og fire andre medlemmer som alle velges
av kommunestyret. Også overligningsnemndas fire medlemmer
velges av kommunestyret, mens overligningsnemndas leder velges av fylkestinget,
jf. § 2-1 nr. 3.
Skattedirektoratet har skissert tre mulige modeller for oppnevning
av medlemmer til lignings- og overligningsnemnder som dekker flere
kommuner. En mulig modell er at fylkestinget oppnevner medlemmene
blant de kandidater som foreslås av de aktuelle kommunestyrer.
En slik løsning er valgt for oppnevning av skjønnsmenn,
jf. lov 1. juni 1917 nr. 1 om skjønn og ekspropriasjonssaker
(skjønnsprosessloven) § 14 første
ledd. En annen mulighet er at kommunene i ligningsdistriktet i fellesskap
blir enige om hvem som skal oppnevnes. En tredje mulighet er at
oppnevning av nemndsmedlemmene legges til et forvaltningsorgan som
departementet eller fylkesmannen, slik som ved oppnevning av fylkesnemnda for
sosiale saker, jf. lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale
tjenester § 9-2.
Skattedirektoratet anbefaler at medlemmer til lokale nemnder
som omfatter flere enn én kommune velges av fylkestinget,
men slik at tinget må velge blant de kandidater som foreslås
av de berørte kommunestyrer. Nemnder som omfatter kun én
kommune foreslås oppnevnt av kommunestyret. I sin vurdering
har Skattedirektoratet blant annet lagt vekt på at valg
av de lokale nemndene bør gjennomføres på en effektiv
måte etter klare retningslinjer og som et ledd i de folkevalgte
organers myndighetsutøvelse.
Regjeringen er av den oppfatning at nemndenes rolle og organisering,
herunder hensiktsmessigheten ved dagens system med klagenemnder
på fire nivåer, bør undergis en omfattende
vurdering. Regjeringen vil senere komme tilbake til Stortinget med
en slik bredere gjennomgang.
Etter Regjeringens syn er det naturligst å vurdere innslaget
av folkevalgt representasjon i nemndene som ledd i denne mer omfattende
gjennomgang. Regjeringen vil derfor ikke vurdere spørsmålet
om nemndsmedlemmenes politiske tilknytning nå, men legger
til grunn at medlemmer til ligningsnemndene fremdeles skal oppnevnes
av folkevalgte organer. Disse organene har allerede i dag adgang
til å legge vekt på faglige kvalifikasjoner ved
valg av nemndsmedlemmer.
Etter Regjeringens forslag til endringer i nemndsstrukturen vil
de fleste ligningsnemnder og overligningsnemnder behandle klager
og endringssaker vedrørende skattytere i flere kommuner.
Det vil da ikke være naturlig at nemndsmedlemmene velges av
kommunestyrene. Regjeringen støtter direktoratets forslag
og foreslår at kompetansen til å velge medlemmer
til ligningsnemndene og overligningsnemndene for ligningsdistriktene
i fylket tillegges fylkestinget. Der ligningsdistriktet kun omfatter
en kommune, finner Regjeringen det hensiktsmessig at nemndsmedlemmene
velges av kommunestyret slik som etter gjeldende rett.
Regjeringen mener at fylkestinget ikke bør stå fritt
ved valg av nemndsmedlemmer, men må velge mellom kandidater
foreslått av kommunestyrene i det enkelte ligningsdistrikt.
Kommunestyret antas å ha bedre forutsetninger enn fylkestinget
til å plukke ut kvalifiserte personer, og kommunene vil
på den måten få en viss innflytelse med
hensyn til nemndenes sammensetning. Av hensyn til kravet om representasjon
av begge kjønn i offentlige utvalg mv. foreslår Regjeringen
at hvert kommunestyre skal foreslå minst to medlemmer til
hver nemnd, ett av hvert kjønn. Der ligningsdistriktene
kun omfatter to kommuner, må hvert kommunestyre foreslå minst
tre medlemmer slik at det totale antall på fem medlemmer
i hver nemnd kan oppnås. Regjeringen viser til forslag
til lovtekst i § 2-1 nr. 2 og nr. 3.
Bortsett fra bestemmelsene i ligningsloven § 2-5 om
utelukkingsgrunner og § 2-6 om tjenesteplikt og fritaksgrunner,
oppstiller loven ingen formelle kvalifikasjonskrav til medlemmer
i ligningsnemnder og overligningsnemnder. Det følger imidlertid
av forarbeidene til loven at nemndene bør settes sammen
av kvalifiserte personer med innsikt i de fremtredende næringer
i kommunen.
Etter Regjeringens mening er det viktig at nemndsstrukturen sikrer
tilfredsstillende rettssikkerhet for skattyterne og at den gir et
best mulig grunnlag for ensartede og riktige ligningsavgjørelser.
Regelverket på skatteområdet er til dels svært
komplisert, og Regjeringen ser det derfor som viktig at noen av
medlemmene i hver nemnd innehar juridisk og økonomisk kompetanse.
Faglige kvalifikasjoner kombinert med et større antall
saker til behandling vil gi nemndene et bedre grunnlag for å vurdere
ligningskontorenes innstillinger til vedtak og ta selvstendig stilling
til sakene. Etter Regjeringens syn vil dette i seg selv medføre
at den folkevalgte kontroll med forvaltningen blir mer reell.
I tillegg til juridisk og økonomisk kompetanse er det
etter Regjeringens syn også behov for nemndsmedlemmer med
lokalkunnskap. Med lokalkunnskap menes først og fremst
generell innsikt og kunnskap om arbeids- og næringsliv,
befolkning og boligmasse, geografi og kommunikasjonsnett i distriktet.
Lokalkunnskap i form av detaljkunnskap om enkeltskattytere vil kunne
føre til forskjellsbehandling og vil derfor ha mindre betydning.
Regjeringen finner ikke grunn til å stille formelle krav
til nemndsmedlemmenes kvalifikasjoner, men peker på viktigheten
av at fylkestinget sørger for en balansert representasjon
i nemndene slik at hensynene til faglige kvalifikasjoner og lokalkunnskap
ivaretas og kravene til kjønnsfordeling oppfylles.
Opplysninger fra Skattedirektoratet viser at 31 av totalt 99
ligningsdistrikter omfatter flere enn fem kommuner. Etter gjeldende
rett består både ligningsnemnda og overligningsnemnda
av fem medlemmer, hvorav en leder. Ved en reduksjon i antallet nemnder slik
at hver nemnd omfatter et ligningsdistrikt, vil det der ligningsdistriktet
dekker flere kommuner enn fem, ikke være mulig at alle
kommunene er representert i nemnda. Etter Regjeringens syn er det
ikke nødvendig at antall nemndsmedlemmer er like stort
som antallet kommuner som nemnda skal betjene. Regjeringen antar
at fem medlemmer i hver nemnd normalt vil sikre den nødvendige
kunnskap og kompetanse i nemndene. Dessuten vil Regjeringen peke
på at ligningsloven § 2-1 nr. 4 åpner
for at kommunestyret med fylkesmannens godkjenning kan bestemme
at ligningsnemnda skal ha et annet ulike antall medlemmer og at
overligningsnemnda skal ha et annet like antall medlemmer enn etter
hovedregelen. Begrunnelsen for denne bestemmelsen er at et høyere
antall nemndsmedlemmer vil kunne være nødvendig
for å gjennomføre avdelingsvis behandling i de
største kommunene, jf. § 3-10 nr. 2 og
3. Regjeringen foreslår at bestemmelsen endres, slik at
fylkestinget etter fylkesmannens godkjenning kan bestemme at enkelte nemnder
skal ha et annet ulike antall nemndsmedlemmer enn fem dersom særlige
behov gjør det nødvendig. I tillegg foreslås
at § 2-1 nr. 4 første punktum oppheves,
da ingen av de nye ligningsdistriktene bortsett fra Svalbard vil
ha færre enn tre tusen innbyggere.
Etter ligningsloven § 2-1 nr. 3 kan lederen
for overligningsnemnda samtidig være medlem av et ligningsorgan
i en annen kommune. Bestemmelsen åpner for felles leder
i flere overligningsnemnder, og begrunnelsen er at man da kan få en
erfaren og kyndig nemndsleder også i små kommuner
med et lite antall saker til behandling. Etter forslaget til ny nemndsstruktur
vil de fleste overligningsnemnder få et større
antall saker til behandling, og de fleste lederne vil oppnå den
nødvendige erfaring og kompetanse. Behovet for felles leder
i flere overligningsnemnder synes derfor å bli mindre.
Regjeringen foreslår likevel å videreføre
bestemmelsen slik at det kan velges felles leder dersom dette anses
mest hensiktsmessig.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Det er i dag et takstutvalg i hver kommune. Hvert takstutvalg
består av en leder og to medlemmer som alle velges av kommunestyret.
Takstutvalgets oppgave er å gi forslag om verdsetting etter
anmodning fra ligningskontoret ligningsnemnda eller overligningsnemnda,
jf. ligningsloven § 7-3. Det er i forarbeidene forutsatt
at anmodningene først og fremst vil gjelde fast eiendom,
men departementet åpner også for at ligningsmyndighetene
kan be takstutvalget verdsette andre betydelige formuesobjekter
som ikke er fast eiendom, f.eks. varebeholdninger og større
lystbåtfartøyer, jf. Ot.prp. nr. 29 (1978-1979)
side 96.
Opplysninger som Skattedirektoratet har innhentet, viser at de
lokale takstutvalgene benyttes svært sjelden. Direktoratet
antar at behovet for bistand i verdsettelsesspørsmål
avhjelpes på andre måter, f.eks. ved engasjement
av ekstern sakkyndig bistand eller ved at nemndene avgjør
verdsettelsesspørsmål på egen hånd.
Dette fører til at utvalgene får et lite erfaringsgrunnlag,
og direktoratet viser til at det dermed vil være tryggere
og mer rettferdig overfor skattyter å engasjere eksterne
sakkyndige i kompliserte saker. På denne bakgrunn foreslår
Skattedirektoratet at ordningen med lokale takstutvalg avvikles.
Regjeringen er enig i Skattedirektoratets vurderinger og støtter
forslaget om å avvikle takstutvalgene i hver kommune. Etter
Regjeringens syn er det lite hensiktsmessig å belaste kommunestyrene
med å velge medlemmer til et utvalg som ikke er i bruk.
Regjeringen vil dessuten peke på at ligningsmyndighetene kan
engasjere sakkyndig bistand til saksforberedelsen på alle
trinn, jf. ligningsloven § 2-9 nr. 2. Det antas
derfor at hensynet til korrekt verdsetting ivaretas på en
tilfredsstillende måte.
I tillegg til et takstutvalg i hver kommune er det også et
takstutvalg i hvert fylke, jf. ligningsloven § 2-2
nr. 1. Formålet med fylkestakstutvalgene er å samordne
takstprinsipper og takstnivå for hele fylket. Fylkestakstutvalgets
takster skal derfor være veiledende for takstutvalgene
i kommunen, ligningsnemndene og fylkesskattekontoret. Utvalgene
skal gi forslag til verdsetting etter anmodning fra fylkesskattekontoret
eller fylkesskattenemnda, jf. § 7-4. Det antas
i forarbeidene til bestemmelsen at slike takstanmodninger som regel
vil være et resultat av og et ledd i fylkesskattekontorets
alminnelige tilsyns- og veiledningsvirksomhet eventuelt i forbindelse
med en foreliggende endringssak for fylkesskattenemnda, jf. Ot.prp.
nr. 29 (1978-1979) side 97.
Skattedirektoratet foreslår at også denne ordningen
avvikles, da slike takstutvalg, ifølge opplysninger fra
fylkesskattekontorene, har vært brukt svært sjeldent.
Ettersom ordningen ifølge det opplyste ikke har vært
i bruk på lang tid, har Regjeringen ikke funnet det nødvendig å sende
dette spørsmålet på en egen høring.
Regjeringen støtter direktoratets vurderinger og foreslår
ordningen med fylkestakstutvalg avviklet.
Regjeringen fremmer på denne bakgrunn forslag om endringer
i ligningsloven § 2-1 nr. 1, § 2-2
nr. 1, § 2-5 første punktum, § 2-6
nr. 1, § 2-8 nr. 1 og § 2-9 nr. 2 slik
at henvisningene til takstutvalg tas ut av disse bestemmelsene.
Videre foreslås at § 2-1 nr. 5 og § 2-2
nr. 3 og nr. 4 om oppnevning av takstutvalgene i henholdsvis kommunen
og fylket oppheves. I tillegg foreslås §§ 7-3
og 7-4 om takstutvalgenes oppgaver opphevet. Gjeldende § 7-5
blir dermed ny § 7-3.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Regjeringens forslag til endringer i nemndsstrukturen innebærer
at antallet nemnder reduseres, slik at hvert ligningskontor får
en ligningsnemnd og en overligningsnemnd å forholde seg
til. For de ligningskontorene som i dag har flere nemnder å administrere,
vil forslaget medføre besparelser i forbindelse med planlegging
og avvikling av nemndsmøter. I tillegg vil forslaget føre
til reduksjon i kostnadene til utsending av dokumenter og til utbetaling
av møtegodtgjørelser, dekning av tapt arbeidsfortjeneste
og reise- og diettgodtgjørelser. Regjeringen ser behov for
at innsparinger som følge av forslaget kan bli brukt til å bedre
opplæringstilbudet og oppfølgingen av medlemmene.
Komiteen tar dette til orientering.
Gjeldende selvangivelsesfrist for næringsdrivende er
innen utgangen av februar i året etter inntektsåret.
I praksis gis det utsettelser både i enkelttilfeller og
ved rammeavtale med regnskaps- og revisororganisasjonene. Rammeavtalen
har som formål å forplikte de næringsdrivendes
hjelpere til å levere inn oppgaver i tilstrekkelig omfang
til at ligningsarbeidet går rasjonelt, samtidig som de
selv oppnår nødvendig utsettelse. Avtalene forutsetter
at revisorene/regnskapsførerne inngår
egne avtaler med det enkelte ligningskontor om puljevis innlevering
for de næringsdrivende som inngår i deres portefølje.
Erfaringen viser at ordningen med puljevis innlevering ikke etterleves.
De reelle innleveringstidspunktene er enda senere enn det som følger
av puljeavtalene. Dette er noe av bakgrunnen for at gjeldende fristbestemmelser
i ligningsloven § 4-7 har vært til vurdering.
Etter Regjeringens syn bør selvangivelsesfristen for
næringsdrivende være bedre tilpasset næringslivets
syklus for utarbeidelse av regnskaper. Fristen bør også være
bedre tilpasset skatteetatens system for elektronisk innrapportering
og behandling av selvangivelser og andre ligningsoppgaver fra næringsdrivende
som er under utvikling (SLN-systemet), samt bidra til å realisere
skatteetatens målsetning om økt innsats overfor
næringsdrivende skattytere. Sistnevnte synes å forutsette
en lengre og mer sammenhengende ligningsperiode. Gjeldende selvangivelsesfrist
og årssyklusen for behandling av selvangivelsene som følger
av denne fristen, sikrer heller ikke optimal ressursbruk hos ligningsetaten
ved behandlingen av de næringsdrivendes selvangivelser.
Hensynet til fremdriften av ligningsarbeidet og produksjon av et
tidligere skatteoppgjør og hensynet til næringsdrivendes
behov for romslige frister til å forberede innsendelse
av ligningsoppgaver, trekker i forskjellig retning. Selvangivelsesfristen
vil derfor være et kompromiss mellom de ulike hensynene.
Etter Regjeringens syn bør selvangivelsesfristen for næringsdrivende
settes til et tidspunkt som i betydelig grad reduserer behovet for å gi
fristutsettelser og som samtidig både muliggjør
et tidligere skatteoppgjør og sikrer ressursbruken i etaten.
Regjeringen foreslår derfor at ny hovedregel for selvangivelsesfristen
for næringsdrivende settes til 31. mai i året
etter inntektsåret.
Det vises til utkast til endring i ligningsloven § 4-7
nr. 1.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
På bakgrunn av erfaringene med dagens puljeordning antas
det også etter forslaget om ny selvangivelsesfrist 31. mai å være
et visst behov for å kunne gi utsettelse. Behovet for utsettelse
vil imidlertid være betydelig redusert i forhold til gjeldende
selvangivelsesfrist.
Etter Regjeringens oppfatning tillater den nye årssyklusen
bare at det i begrenset grad gis fristutsettelser og at det enkelte
ligningskontor er nærmest til å vurdere den konkrete
fristutsettelsen og i hvilket omfang dette kan innvilges. Søknaden
fra den enkelte regnskapsfører eller revisor må begrunnes
og må gjelde navngitte klienter. Regjeringen antar at utsettelse
av fristen først og fremst vil være aktuelt for
klienter som ikke har levert regnskapsbilag eller har levert ufullstendige
bilag til sin regnskapsfører/revisor. Utsettelsesadgangen
må ikke praktiseres slik at den skal komme gjengangere
til unnsetning år etter år. I slike tilfeller
må regnskapsfører eller revisor vurdere å si
fra seg oppdraget for vedkommende klient. Utsettelsesadgangen her
vil også omfatte skattytere som leverer selvangivelse på papir.
Regjeringen mener at det bør åpnes for en begrenset
adgang til å gi utsettelse med innleveringen av selvangivelsen
for klienter av regnskapsfører og revisor. Etter Regjeringens
syn er det viktig at fristutsettelse ikke skaper problemer for produksjonen
av skatteoppgjøret. Dette innebærer at fristutsettelsen
ikke bare må begrenses i omfang, men også i tid.
Regjeringen anbefaler at fristutsettelse etter søknad fra
regnskapsfører og revisor kan gis med inntil en måned.
Det vises til utkast til ligningsloven § 4-7
nytt nr. 6.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Gjeldende regler angir kun én innleveringsfrist for
selvangivelse for næringsdrivende som praktiseres liberalt.
Forslaget om ny hovedregel for selvangivelsesfrist for næringsdrivende
er en tilpasning til flere viktige hensyn. Dels er det en tilpasning
til innføringen av elektroniske systemer for levering og
behandling av selvangivelser med vedlegg i skatteetaten (SLN), dels
imøtekommes ønsker og behov hos skattyterne og
deres rådgivere og hjelpere som med forslaget vil få bedre
tid til å forberede selvangivelse og andre ligningsoppgaver.
Regjeringen legger til grunn at en del næringsdrivende
fortsatt i noen tid fremover vil levere selvangivelse med vedlegg
i papirformat. For ligningsåret 2004 vil disse selvangivelsene
bli behandlet manuelt og vil ikke bli lagt inn i samme system som
skal behandle de elektroniske oppgavene (SLN). Det vil ta lengre
tid å behandle papiroppgavene, og det vil være nødvendig
med en tidligere innleveringsfrist. Som nevnt er det lagt til grunn
at andelen papiroppgaver vil være synkende i årene
som kommer. Skattedirektoratet mener at fristen for papiroppgaver
bør settes så tidlig som 31. mars. Bakgrunnen
for dette er at papiroppgavene bør være ferdig
basislignet (dvs. undergitt grunnkontroll etter den nye årssyklusen)
før 1. juni da arbeidet med de elektronisk leverte selvangivelsene
starter.
Regjeringen viser til at oppstartsfasen for SLN kan være
sårbar. Et risikodempende tiltak i en overgangsfase vil
derfor være om selvangivelser på papir blir innlevert
så tidlig at de fleste papiroppgavene er ferdig basislignet
innen 1. juni. Regjeringen vil bemerke at det også i
dag opereres med forskjellige frister for innlevering av selvangivelse.
Skattedirektoratet mener videre at andelen som vil levere papiroppgave
i 2004 vil være større enn tidligere antatt. Regjeringen
legger til grunn at denne situasjonen vil være av forbigående
art. Andelen papiroppgaver vil reduseres gradvis og vil trolig være
nede i ca. 10 pst. i løpet av en 5-6 års periode.
Regjeringen viser til at behovet for en tidligere innleveringsfrist
for papiroppgaver vil være tidsbegrenset og ha karakter
av en overgangsordning. På denne bakgrunn foreslår
Regjeringen at det i ligningsloven § 4-7 i nytt
nr. 8 åpnes for at Skattedirektoratet kan bestemme at skattyter
som leverer selvangivelse i papirformat, skal ha tidligere selvangivelsesfrist
enn det som er foreslått som hovedregel i ligningsloven § 4-7
nr. 1. Tidligere frist enn utgangen av mars måned anses
i denne forbindelse uaktuelt.
Det vises til utkast til ligningsloven § 4-7
nytt nr. 8.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Ligningen ved sentralskattekontorene følger reglene
i ligningsloven. Ligningen ved Oljeskattekontoret følger
særskilte saksbehandlingsregler i petroleumsskatteloven
i tillegg til ligningsloven som gjelder der annet ikke følger
av særlov. Gjeldende kompetansefordeling mellom Oljeskattekontoret
og Oljeskattenemnda vil være vanskelig å forene
med en ny årssyklus for næringsdrivende. Regjeringen
går derfor inn for at forslaget til ny årssyklus
skal gjelde for sentralskattekontorene, men ikke Oljeskattekontoret.
Hensynet til mer effektiv utnyttelse av elektroniske løsninger
og bedre rammebetingelser for ligningsarbeidet og for næringslivet
gjør seg også gjeldende for skattytere som lignes
ved sentralskattekontorene og ved Oljeskattekontoret. Regjeringen
går derfor inn for at skattyterne som lignes ved disse
kontorene, også skal kunne levere selvangivelse med vedlegg
elektronisk. Dette tilsier at innleveringsfristen settes senere
enn den som følger av dagens praksis.
Etter Regjeringens syn bør hensynet til enhetlige regler
tillegges vekt der det ikke er tungtveiende hensyn som krever andre
løsninger. Sentralskattekontorene har i hovedsak sammenfallende
ligningsperiode som de ordinære ligningskontorene og har
tilsvarende kompetansefordeling mellom kontor og nemnder. Regjeringen
anbefaler at ny årssyklus gis anvendelse for sentralskattekontorene
med selvangivelsesfrist 31. mai året etter inntektsåret.
Ligningsarbeidet ved Oljeskattekontoret avviker i stor grad fra
det som gjelder for andre ligningskontor. Oljeskattekontoret forbereder
ligningen, men den formelle ligningsfastsettelsen foretas av ligningsnemnda.
Dette skyldes at Oljeskattekontoret ikke er tildelt ligningskompetanse,
og nemnda har ikke adgang til å delegere sin myndighet.
Behandlingen i ligningsnemnda skjer på høsten
og avsluttes i oktober. Etter Regjeringens vurdering tilsier disse
forhold at gjeldende ligningssyklus og kompetansefordeling ved Oljeskattekontoret
videreføres, men med senere selvangivelsesfrist for skattyterne
som lignes ved kontoret.
Regjeringen foreslår at selvangivelsesfristen for skattyterne
ved Oljeskattekontoret settes til 30. april. Dette har
sin bakgrunn i at skattytere ved Oljeskattekontoret også skal
kunne levere selvangivelse elektronisk, og systemet trenger noe
tid til å klargjøre mottaket av disse selvangivelsene
før selvangivelsesfristen for de øvrige næringsdrivende.
Det vises til utkast til ligningsloven § 4-7 nytt
nr. 3.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Etter ligningsloven § 4-7 nr. 5 har Skattedirektoratet
hjemmel til å gi utsettelse med selvangivelsesfristen med
inntil en måned for grupper av skattytere og for enkelte
skattytere som skal levere selvangivelse til mer enn 10 kommuner.
Denne utsettelsesadgangen gjelder i forhold til selvangivelsesfristen
for næringsdrivende som i dag er utgangen av februar og
i forhold til de som leverer forhåndsutfylt selvangivelse.
Regjeringen foreslår at denne ordningen videreføres
samt at den utvides til også å gjelde for skattytere som
leverer selvangivelse på papir.
Det vises til utkast til ligningsloven § 4-7
nytt nr. 7.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Ligningslovens system er at endringer som gjøres før
skatteoppgjør/utlegg anses som en del av ordinær
ligning og følger reglene i ligningsloven kapittel 8. Under
ordinær ligning er det ligningskontoret som treffer alle
avgjørelser med mindre kompetansen i lov eller forskrift
er lagt til annen ligningsmyndighet, jf. ligningsloven § 8-4
nr. 1. Bestemmelsen ble endret med virkning fra 2001. Tidligere
lå avgjørelsesmyndigheten til ligningsnemnda som
i stor utstrekning delegerte sin myndighet til ligningskontoret.
Ordinær ligning er etter gjeldende årssyklus perioden
fra innlevering av selvangivelsen frem til skatteoppgjør/utlegg.
Endringssaker etter dette tidspunktet anses som formelle endringssaker
og følger reglene i ligningsloven kapittel 9. Ligningskompetansen
er da lagt til ligningsnemnda.
Forslaget til ny årssyklus for ligning av næringsdrivende
baserer seg på en tilsvarende kompetansefordeling mellom
ligningskontor og ligningsnemnd som etter dagens system. Men med
en senere innleveringsfrist for selvangivelsen og et tidligere skatteoppgjør
vil en del av ligningsarbeidet måtte foretas etter utleggstidspunktet.
For å sikre en effektiv utnyttelse av ressursene i ligningsperioden
foreslås at reglene om ligningskompetanse endres
slik at ligningskontoret kan foreta første gangs endring
av ligning innenfor en 12-månedersperiode regnet fra selvangivelsesfristen.
En konsekvens av forslaget er at en del av det arbeidet som i
dag inngår i den ordinære ligningsbehandlingen
for næringsdrivende før utlegg, vil bli flyttet
til etter utleggstidspunktet. Forslaget vil derfor bryte med det
gjeldende systemet i ligningsloven ved at det foretas ligning etter
skatteoppgjøret. Forslaget bygger på behovet for å ha
en lengre og mer sammenhengende ligningsperiode for ligning av næringsdrivende.
I rapporten er det lagt opp til at ligningsperioden skal strekke
seg over en 12-månedersperiode som løper fra selvangivelsesfristen
i innleveringsåret og til selvangivelsesfristen året
etter. Eventuelle endringer etter denne 12-månedersperioden
vil følge samme regler som gjelder for endring av ligning
i dag. Den tyngste delen av ligningsbehandlingen vil etter forslaget
i rapporten skje etter skatteoppgjør og vare frem til selvangivelsesfristen året
etter. Det er derfor viktig at saksbehandlingsreglene i denne perioden
bidrar til å sikre en effektiv utnyttelse av ressursene
på ligningskontorene.
Etter Regjeringens syn vil en lengre og sammenhengende ligningsperiode
bidra til å sikre en kvalitativ heving av ligningen av
næringsdrivende. Endringer etter denne 12-månedersperioden
skal derimot følge gjeldende regler i ligningsloven kapittel
9 hvor ligningsnemnda er tillagt endringskompetansen.
Det er usikkerhet rundt hvor stor andel av selvangivelsene som
vil bli fraveket etter utlegg. Siden ligningsarbeidet vil foregå over
en lengre periode enn i dag, har ligningsmyndighetene bedre tid
og kan foreta mer inngående analyser mv. Med slike rammebetingelser
er det ikke usannsynlig at det kan bli funnet flere feil. På den
annen side må det antas at senere leveringsfrist gir bedre
oppgavekvalitet. Vissheten om at ligningsmyndighetene har øket
innsatsen overfor næringsdrivende kan også anspore
skattyterne og deres hjelpere til å levere korrekte oppgaver.
Regjeringen legger likevel til grunn at det blir en viss økning i
antallet endringssaker, men at det ikke vil gi seg slike utslag
at det nødvendiggjør endringer i forskuddsutskrivingen.
Regjeringen viser til at Danmark har hatt tilsvarende modell i mange år.
Forskuddsutskrivingen foregår på tilsvarende måte
der som i Norge. Regjeringen presiserer at resultatet av ligningen
vil foreligge omtrent på samme tid som i dag eller noe før
og vil utgjøre grunnlaget for skatteoppgjøret.
I likhet med i dag blir ligningen pr. skatteoppgjøret et endelig
resultat. Ligningen kan bli endret etter klage fra skattyter eller
etter initiativ fra ligningsmyndighetene slik tilfellet også er
i dag. Etter Regjeringens forslag vil det bli lagt opp til at alle
endringsvedtak som ligningskontoret har kompetanse til å avgjøre,
i hovedsak skal være klare innen selvangivelsesfristen året
etter.
Regjeringen foreslår at endringer i selvangivelsen som
foretas etter skatteoppgjøret skal underkastes noe strengere
saksbehandlingsregler enn det som i dag gjelder under den ordinære
ligningsbehandling før skatteoppgjøret. Etter
skatteoppgjøret foreslås det derfor en ubetinget
plikt til å varsle skattyter om at ligningskontoret vil
foreta endringer med rett for skattyter til å gi tilsvar
med utfyllende opplysninger mv.
Etter Regjeringens vurdering vil det lovteknisk være
enklere å innpasse de nødvendige endringene i ligningsloven
kapittel 9 fremfor i ligningsloven kapittel 8. På denne
bakgrunn foreslår Regjeringen at ligningsloven § 9-8
nr. 4. endres slik at ligningskompetansen under ordinær
ligning frem til selvangivelsesfristen året etter tillegges
ligningskontoret. I tråd med dette foreslår Regjeringen
også at ligningskontoret kan ta sakene opp til endring
uten å måtte foreta den vurderingen som ligningsloven § 9-5
nr. 7 foreskriver.
Det vises til utkast til ligningsloven § 9-5
nr. 7 nytt 3. punktum.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Etter Regjeringens syn bør det være en absolutt varslingsplikt
før det gjøres endring i et gjennomført skatteoppgjør.
Dette er en annen løsning enn det som følger av
gjeldende regler om ordinær ligning i ligningsloven kapittel
8. Regjeringen presiserer at den nåværende varslingsbestemmelse
i ligningsloven § 9-7 vil komme til anvendelse
på de endringer som det er foreslått at ligningskontoret
skal kunne foreta etter utlegg, men innenfor ligningsperioden på 12 måneder.
Det vil således ikke være behov for lovendring
på dette punkt.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurdering.
Etter Regjeringens syn er ikke formreglene i ligningsloven kapittel
8 så godt egnet for endringer av ligning som skjer etter
at det foreligger et skatteoppgjør. Bakgrunnen for dette
er at det i slike tilfeller vil dreie seg om endring i et allerede
gjennomført skatteoppgjør. Samtidig er det viktig
at hensynet til en rasjonell saksbehandling også ivaretas
på dette stadium av ligningsarbeidet. Etter Regjeringens
vurdering vil det først og fremst være i de tilfeller
skattyteren har inngitt tilsvar til varselet om endring at det vil
være størst behov for et begrunnet vedtak. Regjeringen foreslår
derfor at reglene om vedtaks form og underretning skal gjelde i
de tilfeller skattyter har kommet med tilsvar til varselet om endring.
Dersom det ikke er inngitt tilsvar til varselet, vil skattyteren
normalt akseptere endringen. Er skattyteren uenig i endringen, kan
denne likevel påklages. I de tilfellene det ilegges tilleggsskatt
bør likevel reglene om vedtak gjelde som i dag under ordinær
ligning.
Det vises til utkast til ligningsloven § 3-11
nytt nr. 4.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Regjeringen foreslår at ligningskontoret får
myndighet til å endre ligningen etter utlegg innenfor en 12
måneders frist. Det foreslås at overligningsnemnda
skal være klageinstans for slike endringer. Dette vil være
samme ordning som i dag når ligningskontoret treffer endringsvedtak
etter delegasjon fra ligningsnemnda, jf. ligningsloven § 9-2
nr. 1 bokstav b. Regjeringen foreslår at dersom ligningen
har vært endret en gang etter utlegg, men innenfor 12-månedersfristen,
skal overligningsnemnda være klageinstans.
Regjeringen vil presisere at klagefristen skal regnes fra det
tidspunkt avgjørelsen om endring er kommet frem til skattyter.
Dette følger allerede av gjeldende bestemmelse i ligningsloven §§ 9-2
nr. 5 og 3-7. Der skattyter ikke har kommet med innsigelser til varselet
om endring, vil utgangspunktet for beregning av klagefristen være
tidspunktet for mottatt underretning om det endrede skatteoppgjøret.
Regjeringen viser til at endringer avgjort av ligningskontoret
eller ligningsnemnda kan påklages til overligningsnemnda.
Regjeringen foreslår at første gangs endring etter
utlegg gjøres av ligningskontoret og at klage på slik
endring går til overligningsnemnda. Dette er i samsvar
med dagens ordning der en har to klagerunder på endringer
som gjøres før utlegg og en klagerunde på endringer
som gjøres etter utlegg, jf. ligningsloven § 9-2
nr. 1 bokstav b. Dette krever således ingen lovendringer.
Regjeringen har vurdert særskilt om videreføring av
gjeldende ordning gir skattyterne god nok rettsbeskyttelse også under
den foreslåtte årssyklusen. I forslaget er det
lagt opp til at dagens system med forhåndskontroll skal
videreføres og forsterkes. Ved at selvangivelsesfristen
settes senere, vil de næringsdrivende og deres rådgivere
få bedre tid til å forberede oppgaveinnleveringen.
Regjeringen legger til grunn at dette vil medføre en kvalitetsforbedring
på skatteoppgjøret. Likevel antas klagefrekvensen å øke
noe som følge av forslaget, trolig mest i oppstartsfasen
av ny årssyklus. Erfaringen med gjeldende klageordning
er gode og viser en meget lav klagefrekvens til overligningsnemnda.
Klageordningen i ligningsforvaltningen er i samsvar med grunnprinsippene
for rettssikkerhet som man har i forvaltningen ellers. Dette sammenholdt
med at ligningskontoret vil få en mer omfattende plikt
til å gi begrunnelse for sine ligningsavgjørelser,
jf. utkast til ligningsloven § 3-11 nytt nr. 4,
innebærer etter Regjeringens oppfatning at skattyternes
rettssikkerhet er vel ivaretatt. Regjeringen er derfor kommet til
at overligningsnemnda bør være klageorgan for
ligningsvedtak i endringssak også om det påklagede
vedtaket er truffet av ligningskontoret under den fortsatte ligningsbehandlingen
etter utlegg i den nye ligningssyklusen. I dette ligger at Regjeringen
ikke ser noe behov for å innføre en ny klageordning
med både ligningsnemnd og overligningsnemnd som klageorgan
etter endringsvedtak truffet av ligningskontoret.
Regjeringen mener at der ligningskontoret har foretatt endring
av ligningen etter utlegg innenfor 12-månedersfristen,
jf. forslaget til nytt nr. 4 i § 9-8, skal kompetanse
til å foreta neste endring i utgangspunktet ligge til nemndene.
Regjeringen legger her vekt på at lovens hovedordning er
at endringskompetansen tilligger nemndene, men med en viss delegasjonsmyndighet
til ligningskontoret.
Det vises til utkast til ligningsloven § 9-8
nytt nr. 4.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurderinger og forslag.
Skatteoppgjøret vil som under gjeldende årssyklus
bli lagt ut på høsten i året etter inntektsåret.
Det er ikke lagt opp til at forslaget skal medføre forskyvninger
over årsskiftet av inn- og utbetalinger til stat og kommune.
Den foreslåtte ordningen vil heller ikke ha andre økonomiske
konsekvenser.
For næringslivet vil forslaget innebære at
de vil motta skatteoppgjøret om lag en måned tidligere
enn etter gjeldende ordning og at flere næringsdrivende vil
få senere innleveringsfrist for selvangivelsen. Dette antas å ikke
ha økonomiske konsekvenser av betydning.
I forhold til gjeldende årssyklus vil forslaget til ny årssyklus
innebære at skatteoppgjøret i noe større grad
baseres på skattyters opplysninger og enkelte maskinelle
kontroller. I denne perioden av ligningsfasen vil de fleste ressurser
bli satt inn på å produsere et tidlig skatteoppgjør.
Etter skatteoppgjøret vil det tyngre ligningsarbeidet bli
prioritert med bilagskontroll og bokettersyn mv. Dette vil imidlertid
ikke ha andre administrative konsekvenser enn at disponeringen av
ressursene på det enkelte ligningskontor vil kunne bli
noe annerledes enn i dag. Regjeringen kan ikke se at forslaget vil
ha andre administrative konsekvenser av betydning.
Komiteen tar dette til orientering.
Forslaget i dette kapitlet gjør det nødvendig å rette
opp lovhenvisningene i ligningsloven §§ 4-7
og 9-8. Det vises til forslagene til endring.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Regjeringen foreslår at endringene i dette kapitlet trer
i kraft 1. januar 2004.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Nedenfor fremmes de lovendringer som er nødvendige som
følge av Regjeringens forslag om å innføre
merverdiavgift på persontransport med lav merverdiavgiftssats
på 6 pst. fra 1. mars 2004.
Det foreslås også endringer i reglene som gjelder formidling
av persontransport, opplysninger om rutegående persontransport
og innenlandsk ferging av kjøretøyer. Bakgrunnen
for dette er den nære sammenhengen mellom slike tjenester
og tjenester som gjelder persontransport.
Som ledd i forslaget om å gjøre persontransporttjenester
merverdiavgiftspliktige kan det prinsipielt være gode grunner
til også å ta infrastrukturtjenester knyttet til
transport inn under avgiftsområdet. Dette gjelder blant
annet tjenester fra Avinor kommunale havner og Jernbaneverket. Regjeringen
foreslår imidlertid ikke å ta slike tjenester
inn i avgiftsområdet i denne omgang. Dette vil kreve ytterligere
utredninger av blant annet provenykonsekvenser.
Merverdiavgiftsunntaket for persontransporttjenester gir opphav
til en rekke avgrensningsproblemer og konkurransevridninger som
vil kunne løses ved at unntaket oppheves. Dersom det samtidig
innføres en ny lav merverdiavgiftssats på 6 pst.
for slike tjenester, vil man ved siden av et enklere regelverk legge
til rette for at billettprisene forblir uendret eller noe redusert.
Nedenfor gis det en nærmere begrunnelse og redegjørelse
for forslaget. Spørsmål knyttet til enkelte særskilte
problemstillinger drøftes også. Etter Regjeringens
forslag om å oppheve unntaket for merverdiavgift i merverdiavgiftsloven § 5
b første ledd nr. 9, vil merverdiavgiftsplikten for persontransport
fremgå av hovedregelen om merverdiavgiftsplikt på omsetning
av tjenester etter merverdiavgiftsloven § 13. Det
er imidlertid nødvendig å vurdere behovet for
andre endringer i merverdiavgiftsloven som følge av forslaget
om at persontransport skal omfattes av den generelle avgiftsplikten
på omsetning av tjenester. En slik vurdering er foretatt
nedenfor, og det foreslås i den forbindelse enkelte lovendringer.
Innføringen av en lav merverdiavgiftssats på persontransport nødvendiggjør
også endringer i Stortingets plenarvedtak om
merverdiavgift. Forslag til endringer i Stortingets plenarvedtak
er fremmet i St.prp. nr. 1 (2003-2004) Skatte-, avgifts- og tollvedtak.
Den nærmere beskrivelse av de budsjettmessige konsekvensene
av forslagene som fremmes, redegjøres også for i
St.prp. nr. 1 (2003-2004) Skatte-, avgifts- og tollvedtak.
Komiteen viser til sine merknader nedenfor under
det enkelte punkt.
Ved å innføre lav merverdiavgiftssats på persontransport
blir det nødvendig å avgjøre hvilke tjenester som
skal anses som persontransport. Dette vil være avgjørende
for avgrensningen av området for den lave merverdiavgiftssatsen.
Nedenfor pekes det på en del sentrale momenter i denne
vurderingen illustrert med enkelte eksempler.
Persontransport kan skje med ulike transportmidler, og i de fleste
tilfeller vil det ikke være noe problem å avgjøre
om noe er en persontransporttjeneste eller ikke. Det kan imidlertid
oppstå avgrensningsspørsmål, og i disse
tilfellene må det tas utgangspunkt i hva som er naturlig
språklig forståelse av uttrykket der det vil være
et sentralt moment om reisemomentet er av underordnet betydning
eller ikke. Således vil f.eks. karusellturer turer i berg-
og-dal-baner, rafting, hundekjøring, hesteriding (ikke
hestedrosje) og lignende ikke anses som persontransport selv om
slike tjenester inneholder et visst reisemoment. I mange av disse
tilfellene vil dessuten transporten eller kjøringen utføres
av deltakerne selv og ikke av transportøren. For øvrig
vil mange av de nevnte tjenestene i dag være omfattet av
spesielle unntak i merverdiavgiftsloven, jf. merverdiavgiftsloven § 5
b første ledd nr. 5, 11 og 12.
Utleie av biler og andre kjøretøyer uten fører
anses naturlig nok ikke som en persontransporttjeneste, men som
en utleietjeneste, og avgiftsberegnes dermed etter den normale merverdiavgiftssatsen
for utleie av varer. Dersom man leier bil med fører, vil imidlertid
dette anses som persontransport da forholdet nærmest kan
sammenlignes med en drosjetjeneste.
Ambulansetransporter og andre syketransporter med særskilt
innrettet transportmiddel ville etter definisjon av persontransport
i utgangspunktet vært omfattet av den lave satsen, men
i stedet unntas slike tjenester på linje med helsetjenester,
jf. merverdiavgiftsloven § 5 b første
ledd nr. 1.
Med persontransport forstås ved siden av transport av
passasjerer også bagasje som disse tar med seg på reisen.
Det kan imidlertid tenkes at man tar med bagasje utover det normale
og at det må betales ekstra for dette. I så fall
vil den ekstra delen utgjøre varetransport og ikke persontransport.
Betaling for ekstra bagasje på f.eks. en fly- eller togreise
vil således følge de vanlige reglene for varetransport.
Når det gjelder ferging av kjøretøyer
med sjåfør vises det til særskilt omtale
av dette nedenfor.
I mange tilfeller vil passasjerene måtte betale ekstra
for sitteplass, eller det er nødvendig å overnatte på reisen
(nattog båt med lugar o.l.). Dette vil imidlertid inngå som
en del av persontransporttjenesten og dermed også beskattes
etter den lave merverdiavgiftssatsen. Men dette vil ikke gjelde
ved kjøp av pakketurer o.l. hvor man ved siden av persontransport
kjøper normale overnattingstjenester (hotell, hytteovernatting
osv.). Her vil man måtte skille ut hvor stor del av vederlaget
som gjelder persontransporten. Bare den delen som refererer seg
til dette, vil være omfattet av den lave merverdiavgiftssatsen
for persontransport.
På flyreiser innenlands har det vært vanlig å inkludere
servering av mat og drikke i reisen. Enkelte bussruter tilbyr også gratis
kaffe og te til passasjerene. I tilfeller hvor serveringen utgjør
en så liten del av hele tjenesten, vil det ikke være
naturlig å splitte opp tjenesten i en del persontransport
og en del servering. I stedet vil dette anses som en omkostning
ved omsetning av persontransporttjenesten. Dette gjelder imidlertid
ikke dersom det betales særskilt for mat og drikke om bord.
Likeledes vil guidetjenester som ytes i forbindelse med en persontransport
måtte skilles ut som en egen (unntatt) tjeneste dersom
det betales særskilt vederlag for denne tjenesten, jf.
merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd
nr. 11.
Transport med skiheiser blir i dag tolket som persontransport
i tråd med det finanskomiteen mente i forbindelse med behandlingen
av merverdiavgiftsreformen 2001, jf. Innst. O. nr. 24 (2000-2001)
s. 14. Regjeringen vil imidlertid ikke endre reglene på dette området
nå, og det foreslås derfor videreført
et særskilt unntak fra avgiftsplikt for skiheisene. Det
samme gjelder transport med kabelbaner og lignende. Dette unntaket
vil imidlertid bli vurdert nærmere med sikte på likestilling
med annen persontransport. Det vises til forslag til lov om endring
i merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 9.
Komiteen viser til henvendelse fra
Norske Skiheisers Forening til komiteen som peker på de
positive virkningene det kan ha for konkurransesituasjonen og nyinvesteringer å bringe
skiheiser mv. inn under momssystemet på linje med persontransport. Det
vises videre til svar fra Finansdepartementet til komiteen hvor
det heter at det vil ha positive avgiftstekniske konsekvenser å bringe
skiheiser mv. inn i momssystemet.
Komiteen mener det vil være et bidrag
til å styrke norske vintersportssteders konkurransemuligheter
i turistmarkedet å innlemme skiheiser mv. i momssystemet
med samme sats som for persontrafikk.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kystpartiet, fremmer følgende
forslag:
"I lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift
gjøres følgende endring:
I
§ 5b første ledd nr. 9 oppheves.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
1. mars 2004."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Senterpartiet og Kystpartiet viser til merknader i Budsjett-innst.
S. nr. 1 (2003-2004) , kapittel 4.4.4 vedrørende å inkludere skiheiser,
kabelbaner og lignende i merverdiavgiftssystemet, samt å ta
verneverdige fartøyer ut av merverdiavgiftssystemet.
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme
følgende forslag:
"I lov av 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift gjøres
følgende endringer:
I
§ 5b første ledd nr. 9 skal
lyde:
Transport av personer med verneverdige fartøy.
§ 5b første ledd nr. 10
skal lyde:
Formidling av personbefordring med verneverdige fartøy.
§ 5b første ledd nr. 16
skal lyde:
Tjenester som gjelder opplysninger om rutegående
verneverdige fartøy.
§ 16 første ledd nr. 10
skal lyde:
Transporttjenester med verneverdig fartøy som består
i ferging av kjøretøy.
§ 17 første ledd nr. 1 bokstav
b skal lyde:
Skoleskip, verneverdig fartøy, marinefartøy
til forsvaret og skip til bruk i forskning og værvarsling.
§ 17 tredje ledd ny bokstav d skal
lyde:
Og transport med verneverdig fartøy som er nevnt
under nr. 1."
Merverdiavgift er en avgift på innenlands forbruk av
varer og tjenester. For å sikre at innenlands forbruk avgiftsbelegges
og at forbruk i utlandet ikke pålegges norsk merverdiavgift
(unngå ingen eller dobbel avgiftsberegning) har vi regler
i merverdiavgiftsloven om eksport og import. Når det gjelder
eksport, er regelen at det ikke betales avgift av omsetning
av varer og tjenester til utlandet, jf. merverdiavgiftsloven § 16
første ledd nr. 1 og forskrift 23. februar 1970
nr. 1 vedrørende omsetning av varer og tjenester til bruk
i utlandet mv. (forskrift nr. 24). Det er også gitt visse
avgiftsfritak ved eksportlignende tilfeller.
Eksportører av avgiftspliktige varer og tjenester har
fradragsrett for inngående merverdiavgift på sine anskaffelser,
selv om de ikke skal oppkreve merverdiavgift når varen
eksporteres til utlandet eller tjenesten omsettes til utlandet (fritak
med nullsats). Dette sikrer at det ikke er noen skjult norsk merverdiavgift ved
eksport av slike varer og tjenester.
Som en følge av at det nå foreslås
merverdiavgift på persontransport, vil alle virksomheter
som driver persontransport til utlandet oppnå fradragsrett
på anskaffelser til bruk i virksomheten. Dette betyr at
den frivillige registreringsordningen for skipsrederier og flyselskaper
i forskrift 14. september 1971 nr. 1 om frivillig registrering
av skipsrederier og flyselskaper (forskrift nr. 48) ikke lenger
vil få noen praktisk betydning, og at den derfor bør
oppheves.
Ved merverdiavgiftsplikt på persontransporttjenester
vil transport til eller fra utlandet (internasjonal persontransport)
stå i en særstilling. I disse tilfellene benyttes
det transportmidler som beveger seg mellom inn- og utland slik at
man står overfor en blanding av innenlands og utenlands
forbruk. I utgangspunktet kunne det tenkes at internasjonal persontransport
avgiftsberegnes der transporten faktisk skjer i dette tilfellet
dels i Norge og dels i utlandet. Dette er imidlertid vanskelig å gjennomføre
i praksis, særlig hvor det skjer en (direkte) reise gjennom
flere land. Ved siden av hensynet til praktikable regler er det også et
siktemål at regelverket ivaretar hensynet til nøytralitet
mellom ulike transportmidler i internasjonal trafikk og at regelverket
på dette området samsvarer med de løsninger
som er valgt i andre land.
Ved internasjonal varetransport skal det ikke betales merverdiavgift
av transporttjenester her i landet når transporten av varen
skjer direkte til eller fra utlandet, jf. merverdiavgiftsloven § 16
første ledd nr. 4. Begrensningen til transporttjenester
her i landet har sin bakgrunn i at den øvrige del av transporten
som skjer utenfor landet, blir avgiftsfri fordi tjenesten ikke anses
som omsatt i Norge. Nærmere bestemmelser om dette eksportlignende
fritaket er fastsatt i forskrift 26. mai 1970 nr. 3 om
avgiftsfri transport direkte til eller fra utlandet (forskrift nr.
31). Som direkte transport i dette tilfellet regnes når
det er sluttet avtale om sammenhengende transport av varer her i landet
til et sted i utlandet eller omvendt. Lignende bestemmelser finnes
i de fleste andre land.
Som et utgangspunkt mener Regjeringen at persontransport står
i en noe annen stilling enn varetransport. Mens den alt overveiende
del av varetransporten gjelder import eller eksport i næring,
hvilket innebærer at vareeier ville hatt fradragsrett dersom merverdiavgift
hadde påløpt, vil en stor del av persontransporten
til og fra utlandet gjelde private reiser. Av konkurranse- og kontrollmessige
grunner er det derfor ikke gitt at en bør ha like bestemmelser
for person- og varetransport til og fra utlandet. Satt på spissen
blir det spørsmål om rimeligheten av at en person
som f.eks. reiser fra Trondheim til Strømstad i Sverige
oppnår fullt avgiftsfritak for hele reisen, selv om den
alt vesentlige del av transporten skjer innenlands, mens en person
som reiser nesten tilsvarende distanse fra Trondheim til Halden,
skal betale merverdiavgift. Det kan derfor reises spørsmål
om ikke avgiftsfritaket for den innenlandske del av reiser til og
fra utlandet bør begrenses.
Regjeringen har imidlertid kommet til at den mest hensiktsmessige
løsningen for blant annet å ivareta hensynet til
nøytraliteten i regelverket samlet sett, er at all direkte
persontransport til eller fra utlandet fritas for beregning av utgående
merverdiavgift, dvs. også den innenlandske delen av slik
transport. Dette vil trolig også gi den mest praktikable
regelen, og den vil dessuten være i samsvar med regelverket
i flere EU-land som har avgiftsplikt på persontransport,
herunder Sverige og Finland.
At den innenlandske delen av en internasjonal reise ikke skal
avgiftsberegnes, reiser enkelte spørsmål i forhold
til avgiftsberegningen ved transport av transitt- og transferpassasjerer.
Det forekommer f.eks. at en person først reiser med fly
fra Trondheim til Oslo og deretter fortsetter med samme eller et
annet fly til utlandet. Spørsmålet er om reisen
mellom Trondheim og Oslo skal anses som (del av) en direkte transport
til utlandet eller ikke.
Når det gjelder flyging av transitt- og transferpassasjerer
her i landet til eller fra utlandet, blir dette i dag behandlet
som en direkte flytransport til utlandet dersom visse vilkår
er oppfylt, jf. forskrift nr. 48 § 2. Med transitt-
og transferflyging menes i dette tilfellet flyreise med påfølgende
reise med samme fly (transittpassasjerer) eller med annet
fly (transferpassasjerer) når det på forhånd
er inngått avtale om gjennomgående transport og
den påfølgende flyreisen påbegynnes innen
24 timer og står i direkte forbindelse med den første
reisen. Dette gjelder for øvrig uten hensyn til om reisen
skjer med rute og/eller charterfly og uten hensyn til om
den påfølgende reisen innebærer skifte
av lufthavn såfremt vilkårene for øvrig
er oppfylt.
Når det gjelder kravet til "direkte forbindelse" er det
imidlertid foreslått at dette vilkåret presiseres
ved at det i forskrift nr. 48 § 2 tilføyes
et nytt tredje ledd som sier at "(E)n påfølgende
flyreise vil stå i direkte forbindelse med en annen flyreise
etter annet ledd når reisedokument (flybillett) og ombordstigningskort
er utstedt fra første flyplass her i landet til endelig
bestemmelsessted i utlandet eller omvendt; og all bagasje er sjekket
inn fra start".
Regjeringen mener at reglene for flyging av transitt- og transferpassasjerer
her i landet til eller fra utlandet bør videreføres
på samme vilkår, men med tillegg av den presiseringen
av "direkte forbindelse" som er foreslått.
Tilsvarende regler bør dessuten gjelde for transport
med andre transportmidler enn fly slik som f.eks. buss og tog. Det
må imidlertid være en forutsetning at transporten
her i landet til eller fra utlandet skjer med samme type transportmiddel
og at det av kontrollhensyn stilles tilsvarende strenge krav til
at billetten må være utstedt fra første
påstigningssted her i landet til endelig bestemmelsessted
i utlandet eller omvendt; og at eventuell bagasje er sjekket inn
fra begynnelsen av reisen.
Dette vil f.eks. ikke omfatte transport til flyplassen med tog,
buss eller drosje, selv om reisen fortsetter umiddelbart videre
med fly direkte til utlandet. Dersom slik transport inngår
i en pakke sammen med direkte transport til utlandet, vil deler
av denne pakken anses som vanlig innenlands transport og dermed følge
reglene for dette.
Når det gjelder den nærmere avgrensningen av
et fritak for den innenlandske delen av en direkte reise til eller
fra utlandet, vil dette bli vurdert fastsatt i en egen forskrift.
Det vises til forslag til lov om endring i merverdiavgiftsloven § 16
første ledd nr. 4 første punktum.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurderinger og forslag.
Utenlandske næringsdrivende som i forbindelse med direkte
transport av varer til eller fra utlandet også utfører
transport i Norge, er i prinsippet registreringspliktig for merverdiavgift
her i landet. Skattedirektoratet har imidlertid etter forskrift
31. mars 1977 nr. 4933 om registrering av utenlandsk næringsdrivende
ved representant mv. (forskrift nr. 71) § 7 fritatt
utenlandske næringsdrivende for registreringsplikten i
disse tilfellene. Ved innføring av merverdiavgift på persontransport
bør utenlandske virksomheter som kun har persontransport
i Norge som står i direkte forbindelse med transport til
eller fra utlandet, fritas på samme måte.
Når det gjelder persontransport i Norge som ikke står
i direkte forbindelse med transport til eller fra utlandet, vil
dette stille seg annerledes. I disse tilfellene vil norske transportører
måtte beregne merverdiavgift i Norge, og likhetshensyn
tilsier at det samme bør gjelde utenlandske transportører.
Regjeringen mener derfor at utenlandske virksomheter som utfører
transporttjenester i Norge - utover direkte transport til og fra
utlandet - vil være registreringspliktige i Norge for denne
omsetningen. Dette innebærer f.eks. at et utenlandsk busselskap som
utfører en rundreise i Norge skal beregne merverdiavgift
i Norge for den delen av reisen som gjennomføres i Norge.
Dette tilsvarer for øvrig rettstilstanden i Sverige på dette
området.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurderinger.
Alle anskaffelser av varer og tjenester til bruk i virksomhet
med persontransport blir i dag belastet med merverdiavgift med mindre
det er gitt særskilte avgiftsfritak på anskaffelsen
eller virksomheten er frivillig registrert for merverdiavgift (skipsrederier og
flyselskaper), jf. forskrift nr. 48 til merverdiavgiftsloven.
Ved innføring av merverdiavgift på persontransport
vil alle virksomheter som yter persontransporttjenester få fradragsrett
for inngående merverdiavgift på anskaffelser av
varer og tjenester til bruk i denne virksomheten, jf. merverdiavgiftsloven § 21.
Dette gjør det imidlertid nødvendig å endre
merverdiavgiftsloven § 22 første ledd,
jf. merverdiavgiftsloven § 14 annet ledd nr. 5
som fastslår at det ikke foreligger rett til fradrag for
inngående merverdiavgift av varer og tjenester som anskaffes
utelukkende til bruk i persontransport.
Det vises til forslag til lov om endring i merverdiavgiftsloven
om opphevelse av § 14 andre ledd nr. 5.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurderinger og forslag.
For en virksomhet som driver med persontransport vil en stor
del av de totale anskaffelsene gjelde kjøp og drift av
selve transportmiddelet. Etter hovedregelen for fradragsrett vil
slike anskaffelser i utgangspunktet være fradragsberettiget.
I forhold til personkjøretøyer vil imidlertid
en slik fradragsrett gjøre det nødvendig med endringer
i gjeldende bestemmelser som avskjærer fradragsretten for
inngående merverdiavgift på anskaffelse og drift
mv. av personkjøretøy. Etter gjeldende rett er
fradragsretten avskåret for personkjøretøy
uten hensyn til bruken. For yrkesmessig utleie av personkjøretøy
er det gjort unntak fra denne bestemmelsen.
Dette spørsmålet er særlig aktuelt
for drosjenæringen og busselskapene hvor en avskjæring
av fradragsretten vil få langt større økonomiske
konsekvenser enn for andre avgiftspliktige. Nøytralitetshensyn
mellom de ulike transportnæringer tilsier at en slik avskjæring
av fradragsretten for visse kjøretøyer oppheves.
Det er et bærende prinsipp i merverdiavgiftssystemet at
en avgiftspliktig næringsdrivende skal ha adgang til å løfte
avgift av sine anskaffelser til bruk i den avgiftspliktige virksomheten.
For drosjenæringen og busselskaper som bruker personkjøretøyer
i sin virksomhet ville en slik avskjæring av fradragsretten
trolig også ført til at prisene på disse transporttjenestene økte
kraftig.
Regjeringen går derfor inn for at gjeldende bestemmelser
endres slik at det gis fradragsrett for inngående merverdiavgift
på anskaffelse og drift mv. av personkjøretøy
til bruk i persontransportvirksomhet. Det samme må gjelde
leie/leasing av personkjøretøyer til
bruk i slik virksomhet.
Når det gjelder anskaffelse og drift mv. av personkjøretøy
i virksomheter som ikke driver persontransportvirksomhet, vil dette
stille seg annerledes. I disse tilfellene tilsier nøytralitetshensyn
at det også her bør foreligge fradragsrett for
inngående merverdiavgift ved anskaffelse og drift mv. av
personkjøretøy. Det foreligger imidlertid etter
Regjeringens mening betydelige kontrollproblemer som taler sterkt imot å endre
regelverket på dette området. En slik fradragsrett
for alle næringsdrivende som tar i bruk personkjøretøy
i sin virksomhet, vil åpne for muligheter til uberettiget
fradrag til privat forbruk som vanskelig lar seg kontrollere.
Regjeringen foreslår derfor at man opprettholder gjeldende
bestemmelser som avskjærer fradragsretten for inngående
merverdiavgift på anskaffelse og drift mv. av personkjøretøyer.
Dette vil imidlertid ikke gjelde ved anskaffelse og drift mv. av
slike kjøretøyer til bruk i virksomhet med videresalg
av personkjøretøy, persontransportvirksomhet og
yrkesmessig utleievirksomhet. Begrensningen i fradragsretten for
personkjøretøyer vil også gjelde inngående merverdiavgift
på vederlag for leie/leasing av personkjøretøyer
slik at man ikke kan unngå disse begrensningene ved å leie/lease
i stedet for å kjøpe. De fleste EU-land har også visse
begrensninger i fradragsretten ved anskaffelse mv. av personkjøretøyer.
Når det gjelder motorvogn registrert som buss, anses
slike i dag etter merverdiavgiftsloven og forskrift 25. oktober
1971 nr. 2 om avgrensning av uttrykket "personkjøretøyer"
(forskrift nr. 49) § 1 nr. 5 som personkjøretøy.
Regjeringen mener imidlertid at det ikke er like stor grunn til å avskjære
fradragsretten når en virksomhet anskaffer et slikt kjøretøy.
En virksomhet som f.eks. anskaffer en buss for å transportere
ansatte mellom arbeidssteder til flyplass osv., bør således
få fradrag for inngående merverdiavgift ved en
slik anskaffelse. Slike kjøretøyer vil være mindre
egnet til privat bruk, og faren for sammenblanding og manglende
kontrollmuligheter vil derfor ikke være til stede i samme
grad som tilfellet er ved anskaffelse og drift av andre personkjøretøyer.
Når det gjelder mindre busser, vil disse være
mer egnet til privat bruk enn større busser og det er derfor
grunn til fortsatt å avskjære fradragsretten ved
anskaffelse av slike personkjøretøyer. Den nærmere
avgrensningen mellom mindre og større busser i denne sammenheng bør
trolig sees i forhold til den avgrensningen man har foretatt med
hensyn til engangsavgiften på slike motorvogner.
En utvidelse av retten til fradrag for inngående merverdiavgift
på anskaffelser av personkjøretøy til virksomheter
som nevnt ovenfor, vil for øvrig gjøre det nødvendig
med en tilsvarende utvidelse av tilbakeførings-/bindingsreglene
i forskrift 24. januar 1989 nr. 58 om beregning av merverdiavgift
på personkjøretøyer som er anskaffet
eller uttatt til bruk i yrkesmessig utleievirksomhet (forskrift
nr. 90). Dette innebærer at personkjøretøyer
anskaffet til bruk i drosjevirksomhet vil bli omfattet av reglene
om bindingstid i forskrift nr. 90.
Det er ikke uvanlig at varebiler og andre kjøretøyer
som ikke er personkjøretøy brukes til persontransport
også av andre enn de som omsetter persontransporttjenester.
Dette gjelder også etter at man fra 1. april 2001
fikk endrede krav til lastekapasitet for varebiler.
Fradragsretten for inngående merverdiavgift på anskaffelse
og drift mv. av varebiler gjelder i dag bare varebiler som brukes
til varetransport i avgiftspliktig virksomhet. Dersom varebilen
benyttes dels til avgiftspliktig varetransport og dels til ikke-avgiftspliktig
persontransport, skal det foretas en forholdsmessig fordeling av
inngående merverdiavgift etter antatt bruk, jf. merverdiavgiftsloven § 23.
Dette betyr f.eks. at en snekker som benytter en varebil til å frakte
seg selv mellom to byggeplasser, etter dagens regelverk ikke får
fradrag for inngående merverdiavgift på f.eks.
drivstoff til denne kjøringen. Dersom vedkommende i tillegg
frakter en viss mengde varer/verktøy, vil imidlertid
forholdet anses som varetransport og dermed være fradragsberettiget.
Ved innføring av merverdiavgiftsplikt på persontransport,
vil Regjeringen foreslå at man skal få fradragsrett
for inngående merverdiavgift på anskaffelser og
drift av slike kjøretøyer også der disse
brukes til persontransport. Dette vil blant annet oppheve det ovennevnte
skillet mellom varetransport og persontransport. En forutsetning
er imidlertid fortsatt at bruken av kjøretøyet
skjer i virksomheten slik at det ikke vil foreligge fradragsrett
for private reiser slik som reiser mellom hjem og arbeidssted.
Det vises til forslag til lov om endring i merverdiavgiftsloven § 14
nytt tredje ledd og § 22 første ledd
nr. 3.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurderinger og forslag.
Regjeringen har vurdert om det skal gjelde begrensninger i fradragsretten
ved kjøp av persontransporttjenester slik tilfellet som
nevnt er for anskaffelse og drift av personkjøretøy.
Dette spørsmålet gjelder ikke fradragsretten til
virksomheter som yter persontransporttjenester, men altså de
som kjøper slike tjenester.
Selv om et stort antall reiser vil skje til privat bruk og det
dermed vil være en betydelig fare for sammenblanding mellom
slike reiser (private reiser) og reiser til bruk i avgiftspliktig
virksomhet (forretningsreiser), er Regjeringen av den oppfatning
at det ikke foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner til å foreslå særskilte
bestemmelser med sikte på å avskjære
fradragsretten for inngående merverdiavgift på kjøp
av persontransporttjenester til bruk i virksomheten. Dette gjøres
heller ikke i Sverige og Finland.
For det første er incitamentet til urettmessig å karakterisere
en privat reise som en forretningsreise redusert ved at merverdiavgiftssatsen
på persontransporttjenester er satt til 6 pst.
For det andre antar Regjeringen at de fleste virksomheter vil
vegre seg for å betale de ansattes private reiser. Selv
om arbeidsgiveren betaler reisen, vil det bare være reiser
som faktisk er til bruk i virksomheten som vil være fradragsberettiget,
jf. merverdiavgiftsloven § 21. Det vil f.eks.
ikke foreligge fradragsrett for inngående merverdiavgift
på utgifter til en reise mellom hjem og arbeidssted, selv
om denne betales av den avgiftspliktige næringsdrivende
og merverdiavgiften kan legitimeres ved bilag.
For det tredje vil kravene til salgsdokumentets innhold måtte
utformes slik at misbruk av fradragsretten i disse tilfellene vil
være vanskelig. Som følge av at billetter og reisedokumenter
vanligvis ikke er utformet som ordinære salgsbilag, er
det imidlertid nødvendig å utforme nærmere
bestemmelser om legitimasjon for å godtgjøre at
transporttjenesten faktisk har vært til bruk i en avgiftspliktig
virksomhet. Regjeringen vil se nærmere på dokumentasjonsreglene
særlig i lys av arbeidet som foregår med ny bokføringslov.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurderinger.
Omsetning er definert i merverdiavgiftsloven som levering av
vare eller ytelse av tjeneste mot et vederlag. Også byttehandel
anses som omsetning, jf. merverdiavgiftsloven § 3
nr. 3. Definisjonen av omsetning forutsetter med andre ord en gjensidig
bebyrdende transaksjon - ytelse mot motytelse.
Dersom det foreligger omsetning av en vare eller tjeneste vil
det i utgangspunktet foreligge en plikt for selgeren til å beregne
og betale merverdiavgift av vederlaget for varen eller tjenesten.
Innføring av merverdiavgiftsplikt på omsetning av
persontransporttjenester vil ikke innebære noen endring
av disse reglene, men fordi store deler av persontransportnæringen
i dag mottar offentlige tilskudd/overføringer,
vil dette være en viktig praktisk problemstilling på dette
området.
Det kan i enkelte tilfeller være vanskelig å avgjøre
om det foreligger omsetning mellom det offentlige organet som yter
tilskuddet og den (transportøren) som mottar tilskuddet.
Spørsmålet blir om det kan sies at det offentlige
kjøper en persontransporttjeneste i disse tilfellene. Hvorvidt
det som ytes blir omtalt som betaling, tilskudd, overføring
eller lignende, bør imidlertid ikke ha noen betydning i
denne vurderingen.
Om det foreligger omsetning, vil bero på en helhetsvurdering
hvor et vesentlig moment vil være om det offentlige har
krav på en konkret gjenytelse slik at kravet til gjensidighet
er oppfylt. I denne vurderingen vil man blant annet måtte
legge vekt på om:
tjenesten som tilskuddet er knyttet
til, er spesifisert med hensyn til resultatene som skal oppnås
den som yter tilskuddet, har rett til å påvirke
utformingen av tjenesten som tilskuddet skal dekke
den som mottar tilskuddet, har fått dette etter konkurranse
med andre (f.eks. anbud)
den som yter tilskuddet, har rett til erstatning eller kompensasjon
dersom tjenesten blir mangelfullt utført.
Regjeringen antar at de fleste "tilskudd" som ytes på dette
området, er for generelle til at det kan sies å foreligge
en konkret gjenytelse.
Det er ikke uvanlig at offentlig støtte innen transportsektoren
brukes for å oppnå prisreduksjon overfor tredjemann.
Det er imidlertid ikke vanlig å anse dette som omsetning
slik at beregningsgrunnlaget for merverdiavgiften er den reduserte
prisen som tredjemann betaler. Hvis støtten i stedet hadde
blitt overført direkte til tredjemann, ville imidlertid
beregningsgrunnlaget for avgiften blitt den ordinære prisen.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurderinger.
Forslaget om lav merverdiavgiftssats på persontransporttjenester
vil også gjelde der en virksomhet yter persontransport
som underleverandør til en annen transportør.
Dersom den lave satsen bare skulle omfatte omsetning til kunden
i siste ledd, kunne det oppstått problemer med å fastslå hvem
som utgjør siste ledd. Ved siden av dette avgiftstekniske
hensynet, er det også en kontrollmessig forenkling å ha
lav sats i alle omsetningsledd av en persontransporttjeneste (i
den grad slike tjenester omsettes i flere ledd). Dette er også slik
det gjøres for den reduserte satsen på næringsmidler.
Komiteen tar dette til orientering.
I forbindelse med innføring av merverdiavgift på omsetning
av persontransporttjenester vil det oppstå enkelte spørsmål
i forbindelse med persontransport som blir bestilt eller betalt
før endringslovens ikrafttredelse, men hvor selve gjennomføringen/reisen skjer
etter dette tidspunktet. Det avgjørende for avgiftsplikten
i disse tilfellene vil være når tjenesten anses
levert, jf. merverdiavgiftsloven § 74. Dette vil være
tidspunktet tjenesten utføres på og f.eks. ikke bestillings-
eller betalingstidspunktet. Det skal med andre ord beregnes merverdiavgift
på alle reiser som gjennomføres 1. mars
2004 eller senere uavhengig av om bestilling eller betaling har
skjedd før dette tidspunktet.
Når det gjelder forhåndsbetalte reiser/billetter
der reisetidspunktet ikke er kjent for selgeren på forhånd -
f.eks. fleksikort som selges av Oslo sporveier - vil det imidlertid
være umulig for selgeren å vite om reisen(e) gjennomføres
før eller etter lovens ikrafttredelse. Det samme gjelder
billetter som gjelder et begrenset tidsrom, men som må stemples
av kunden i en automat før den benyttes. I disse tilfellene
vil Regjeringen av praktiske hensyn foreslå at det ikke
beregnes merverdiavgift for noen del av omsetningen av slike kort
som foretas før 1. mars 2004. Det er for det første
grunn til å anta at prisen på kollektivtransport
snarere vil reduseres enn økes som følge av forslaget
om merverdiavgift på persontransport, og at det derfor
ikke vil være så interessant å kjøpe
opp store mengder av slike kort på forhånd. Dessuten
vil dette bare gjelde kort som selges før 1. mars
2004 og det er grunn til å anta at disse også vil
ha begrenset varighet av hensyn til senere takstendringer osv.
Når det gjelder billetter og kort som er gyldige i en
på forhånd kjent periode - f.eks. årskort
og halvårskort som selges før 1. mars
2004 - vil man derimot kunne henføre omsetningen til før
og etter ikrafttredelsestidspunktet.
Et annet spørsmål knytter seg til reiser som
starter før lovens ikrafttredelse, men som avsluttes etter dette
tidspunktet. Dette kan gjelde alt fra drosjetransport som begynner
og slutter like før og etter midnatt, til båttransport
langs kysten som starter før og pågår
flere dager etter ikrafttredelsen. Regjeringen vil foreslå at
det ikke skal beregnes merverdiavgift på slike reiser som
påbegynnes før lovens ikrafttredelse selv om den
avsluttes etter dette tidspunktet. Det er imidlertid en forutsetning
at det dreier seg om en og samme reise.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurderinger.
Avgiftsplikt på persontransport taler for at formidling
av persontransport også bør komme innenfor merverdiavgiftssystemet.
Hvis ikke, vil virksomheter som yter formidling av persontransport
få andre konkurransevilkår enn virksomheter som
yter persontransport og som forestår billettsalget direkte
overfor kundene. For å unngå konkurransevridninger
på dette området foreslår Regjeringen
derfor at formidling av persontransport blir gjort avgiftspliktig
med samme merverdiavgiftssats som for persontransport.
Ved avgiftsplikt både på persontransport og
formidling av persontransport vil merverdiavgift på provisjonen
for formidlingen kunne føres til fradrag hos transportørene,
turoperatørene, reisearrangørene osv. Merverdiavgiften
vil dermed ikke føre til økte omkostninger for
leverandørens persontransporttjenester eller føre
til konkurransevridninger mellom reisebyråenes virksomhet
med formidling av persontransport og transportørenes virksomhet
direkte overfor kundene. Avgiftsplikt på formidlerens tjenester
vil dermed skape mer nøytralitet i avgiftssystemet, også fordi
formidlere vil kunne fradragsføre inngående merverdiavgift
på egne anskaffelser til bruk i formidlingsvirksomheten.
Virksomheter som i tillegg til å formidle persontransport
arrangerer egne reiser eller selger reiser i eget navn, vil dessuten
bli avgiftspliktige for denne omsetning ved at persontransport kommer
innenfor avgiftsområdet. Det kan også tenkes at
reisebyråer påtar seg konsulentoppdrag hvor de
setter sammen reiseopplegg osv. og dermed vil de også kunne
være avgiftspliktige for omsetning av konsulenttjenester.
Reisebyråer som formidler overnattingstjenester eller
guidetjenester, vil imidlertid ikke være avgiftspliktig
for denne delen av virksomheten. Samtidig vil de heller ikke ha
fradragsrett for inngående merverdiavgift på anskaffelser
til denne delen av virksomheten.
Ved å innføre en lav merverdiavgiftssats på formidling
av persontransport, blir det nødvendig å avgjøre
når man står overfor slik formidling. Dette vil være
avgjørende for avgrensningen av området for den
lave merverdiavgiftssatsen.
Når det gjelder skillet mellom de tilfeller hvor man
opptrer som formidler av persontransport og de tilfeller hvor man
handler i eget navn eller selv står for transporten, vil
det som påpekt overfor ikke være like avgjørende å skille
mellom formidlingen og selve persontransporten siden begge deler
er omfattet av den samme merverdiavgiftssatsen.
De som formidler persontransport, skal for det første
beregne merverdiavgift med lav sats av den provisjonen som belastes
oppdragsgiverne. Dessuten skal det beregnes slik merverdiavgift
når disse tar direkte betalt av de reisende i form av gebyrer
for bestilling av persontransporttjenester.
I de tilfeller hvor det formidles pakketurer der det ved siden
av persontransport inngår andre tjenester (overnatting,
servering, guiding) må det foretas en fordeling slik at
det bare beregnes merverdiavgift etter lav sats for den delen av
vederlaget som utgjør formidling av persontransport.
Lav merverdiavgiftssats på formidling av persontransport
nødvendiggjør for øvrig endringer i Stortingets
plenarvedtak om merverdiavgift. Forslag til endringer i Stortingets
plenarvedtak er fremmet i St.prp. nr. 1 (2003-2004) Skatte-, avgifts-
og tollvedtak.
Formidling av persontransport til og fra utlandet må ses
i sammenheng med Regjeringens forslag om at det ikke skal beregnes
utgående merverdiavgift på direkte persontransport
til eller fra utlandet, herunder av den innenlandske delen av slik
transport. Av samme hensyn som taler for at formidling av persontransport
blir avgiftspliktig på samme måte som selve persontransporttjenesten,
vil Regjeringen foreslå at det heller ikke skal beregnes
utgående merverdiavgift av formidling av direkte transport
til og fra utlandet. Tilsvarende regler finner man også i
svensk rett.
Det vises til forslag til lov om endring i merverdiavgiftsloven § 5
b første ledd nr. 10.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurderinger og forslag.
Når det er foreslått at persontransport og
formidling av persontransport kommer innenfor avgiftsområdet,
vil sammenhengen mellom disse tjenestene og tjenester som gjelder
opplysninger om rutegående persontransport, tilsi at disse
tjenestene igjen blir avgiftspliktige. Dersom slike tjenester fortsatt
skal holdes utenfor avgiftsområdet, vil det oppstå kumulasjon
av merverdiavgift mellom tilbyderne og mottakerne av disse tjenestene.
Regjeringen foreslår på denne bakgrunn at unntaket
i merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd
nr. 16 oppheves. Det foreslås imidlertid ikke å innføre
lav merverdiavgiftssats på disse tjenestene. Bakgrunnen for
dette er at virksomheter som driver med persontransport vil ha fradragsrett
for inngående merverdiavgift ved kjøp av slike
tjenester. Det antas at private i liten grad kjøper slike
tjenester.
Komiteen slutter seg til Regjeringens vurderinger
og forslag.
Innføring av lav merverdiavgiftssats på persontransport
gjør det nødvendig å se på dagens
fritak for ferging av kjøretøyer blant annet fordi
det kan bli nødvendig å skille mellom hva som
skal anses som ferging av kjøretøyer og persontransport.
Regjeringen mener det i utgangspunktet vil være uheldig
dersom ferging av kjøretøyer skal ha en lavere
merverdiavgiftssats (nullsats) enn den som skal gjelde for persontransport
(6 pst.). Det vil f.eks. medføre at man må betale
høyere merverdiavgift for passasjerer i bilen eller personer
som ikke følger med noe kjøretøy.
Regjeringen foreslår derfor at ferging av kjøretøy og
persontransport skal følge samme merverdiavgiftssats. Alle
fergebilletter vil dermed være omfattet av den lave merverdiavgiftssatsen
på 6 pst. Dette vil dessuten være en enkel regel å praktisere
for alle parter.
Dette vil kunne gi en viss merbelastning for fergeselskapene
ettersom de nå er innenfor avgiftssystemet med nullsats.
Det foreslås derfor at riksvegfergene blir kompensert for
dette gjennom økt budsjettstøtte. Det vises til
nærmere omtale i Stortingsproposisjonen. Innføringen
av en lav merverdiavgiftssats for ferging av kjøretøyer
nødvendiggjør også endringer i Stortingets
plenarvedtak om merverdiavgift.
Det vises til forslag til lov om endring i merverdiavgiftsloven
om opphevelse av § 16 første ledd nr. 10.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurderinger og forslag.
Ved å innføre merverdiavgift på persontransport med
lav merverdiavgiftssats på 6 pst., skal virksomheter som
driver med persontransport beregne 6 pst. merverdiavgift på sin
omsetning av persontransporttjenester samtidig som de vil kunne
trekke fra all inngående merverdiavgift på kjøp
av varer og tjenester (som normalt er pålagt 24 pst. merverdiavgift).
Det er nærliggende å anta at utslagene av et slikt
forslag kan bli litt forskjellig for ulike deler av persontransportnæringen,
og at de virksomheter med store avgiftspliktige anskaffelser kombinert
med store generelle offentlige tilskudd som ikke skal avgiftsberegnes,
vil ha de største fordelene av forslaget. Avgiftsplikt
med 6 pst. vil innebære en avgiftslettelse på knapt
500 mill. kroner årlig for persontransporten samlet. For en
nærmere redegjørelse og de ulike beregninger på de
ulike transportområdene vises for øvrig til St.prp. nr.
1 (2003-2004) Skatte-, avgifts- og tollvedtak.
Når det gjelder de administrative konsekvenser for næringen,
vil forslaget for det første medføre at virksomheter
som ikke allerede er registrert i merverdiavgiftsmanntallet, må registreres.
Imidlertid vil mange virksomheter allerede være registrert
i avgiftsmanntallet fordi de driver annen avgiftspliktig virksomhet
(som f.eks. varetransport). Antall nye registreringer vil trolig
først og fremt komme fra drosjenæringen hvor det
finnes et stort antall mindre selvstendige næringsdrivende.
Ved siden av selve registreringen må virksomhetene levere
avgiftsoppgjør. Det antas at de fleste virksomhetene benytter
elektroniske systemer til regnskapsføringen, og slike systemer
vil kunne håndtere et avgiftsoppgjør uten behov
for større tilpasninger.
For virksomheter som i dag driver kombinert virksomhet i forhold
til avgiftsplikten, dvs. persontransport i kombinasjon med annen
avgiftspliktig virksomhet (f.eks. varetransport), vil som nevnt
forslaget medføre klare administrative forenklinger ved at
man slipper problemene ved fordelingen av inngående merverdiavgift
ved fellesanskaffelser.
Merverdiavgift på persontransport vil få betydning
for arbeidet med merverdiavgiftsmanntallet. På grunnlag
av søk i Enhetsregisteret har Skattedirektoratet antatt
at forslaget om merverdiavgift på persontransport vil medføre
ca. 9 500 nye enheter i manntallet. For fylkesskattekontorene
vil dette medføre en engangsinnsats for å få registrert
alle enhetene. I tillegg vil det bli normalt vedlikehold av manntallet.
En ny, lav merverdiavgiftssats på 6 pst. vil dessuten
medføre at det må gjennomføres endringer
i programvaren MVA 3. Endringene vil ha konsekvenser for en rekke
sentrale moduler i systemet som må tilpasses den nye satsen.
Disse endringene vil imidlertid få betydning dersom man
senere ønsker å benytte samme merverdiavgiftssats
på andre områder enn persontransport. Dessuten
vil forslaget få enkelte konsekvenser for den elektroniske
leveringstjenesten for merverdiavgift, ved siden av at det blir
nødvendig med endringer i det sentrale oppgavemottaket
som leser papiroppgaver maskinelt (for de avgiftspliktige som ikke
leverer avgiftsoppgavene elektronisk).
For selve oppgavebehandlingen vil forslaget medføre økt
arbeid med blant annet behandling av forespørsler som følge
av feil i oppgavene, behandling/attestering av eventuelle
tilgodeoppgaver og oppgavekontroll.
Skattedirektoratet har anslått engangskostnadene ved
forslaget til å utgjøre 12 mill. kroner og de årlige driftskostnadene
til 600 000 kroner. I tillegg kommer 2,6 årsverk
i forbindelse med ekstraordinær innsats ved registreringen
og 8,2 årsverk til ordinær drift.
Komiteen tar dette til orientering.
Regjeringen foreslår at den generelle beløpsgrensen
for registrering i merverdiavgiftsmanntallet økes fra 30 000
kroner til 50 000 kroner med virkning fra 1. januar
2004.
En heving av grensen vil innebære forenklinger både
for de næringsdrivende og for avgiftsmyndighetene. Mange
små næringsdrivende vil slippe de forpliktelser
de i dag er pålagt etter merverdiavgiftslovgivningen, herunder
forpliktelser vedrørende registrering og oppgaveinnsendelse.
For avgiftsmyndighetene innebærer dette en administrativ
fordel, særlig i forbindelse med lettelser i manntallsføringen
og oppgavebehandlingen.
For at omsetning av varer og tjenester skal utløse plikt
til å beregne merverdiavgift, må omsetningen skje
som ledd i næringsvirksomhet. En heving av grensen vil
derfor i tillegg innebære færre vanskelige grensedragninger
i forbindelse med spørsmålet om det foreligger
næringsvirksomhet.
Provenyeffekten av en slik endring vil være om lag 400
mill. kroner. Den positive provenyeffekten som oppstår
ved en heving av registreringsgrensen, skyldes særlig at
små næringsdrivende ofte leverer oppgaver der
fradragsberettiget inngående merverdiavgift overstiger
utgående merverdiavgift slik at de får tilbakebetalt
avgift fra staten.
En heving av den generelle registreringsgrensen til 50 000
kroner vil ifølge tallmateriale innhentet fra Skattedirektoratet,
resultere i at om lag 48 000 næringsdrivende som
i dag er registrert i merverdiavgiftsmanntallet, tas ut av registeret.
Etter merverdiavgiftsloven § 28 fjerde ledd er
utgangspunktet nå som tidligere at en allerede registrert
virksomhet hvor omsetning og uttak synker under registreringsgrensen, skal
stå i manntallet i minst to hele kalenderår etter
at omsetning og uttak har sunket under registreringsgrensen. Ved
vurderingen etter fjerde ledd er det den til enhver tid gjeldende
beløpsgrense i bestemmelsens første ledd som legges
til grunn. Dette innebærer at virksomheter som ved en vurdering
etter 1. januar 2004 har hatt omsetning under 50 000
kroner i minst to hele kalenderår, skal tas ut av registeret.
Regjeringen viser til forslag til endring av merverdiavgiftsloven § 28
første ledd første setning. Det foreslås
at lovendringen trer i kraft 1. januar 2004.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Senterpartiet og Kystpartiet, slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kystpartiet vil
foreslå at ny omsetningsgrense settes til 40 000
kroner for derved å spare 29 000 mindre næringsdrivende
for et betydelig inntektstap. Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
"I lov om merverdiavgift gjøres følgende
endring:
§ 28 første ledd første
setning skal lyde:
Registrering skal skje når den næringsdrivendes omsetning
og avgiftspliktige uttak av varer og tjenester til sammen har oversteget
40 000 kroner i en periode på 12 måneder."
I praksis er det vanlig at en assistenttannlege leier kontor,
utstyr og eventuelt tannhelsesekretær hos eieren av en
tannlegepraksis. I en del tilfeller behandler assistenttannlegen
også praksiseiers pasienter. Som vederlag for disse tjenestene
betaler assistenttannlegen en prosentandel av innbetalt pasienthonorar.
Helsetjenester er unntatt merverdiavgiftsplikt etter merverdiavgiftsloven.
Unntaket omfatter også varer og tjenester som leveres som
et naturlig ledd i ytelsen av en helsetjeneste. Dette gjelder imidlertid kun
levering av varer og tjenester til pasienten fra den som yter helsetjenesten.
Omsetning av andre varer og tjenester ellers mellom selvstendig
næringsdrivende helsepersonell omfattes heller ikke av
unntaket. Det gjelder også mellom selvstendig næringsdrivende helsepersonell
i samme praksis.
Leieforholdet mellom assistenttannlegen og praksiseier omfattes
dermed ikke av merverdiavgiftsunntaket for helsetjenester. Andre
unntak kan imidlertid komme til anvendelse. Utleie av fast eiendom
er eksempelvis unntatt avgiftsplikt. Det samme gjelder utleie av
helsepersonell. Utleie av varer/utstyr har imidlertid vært
merverdiavgiftspliktig fra innføringen av merverdiavgift
i Norge. Dette gjelder også når utleien skjer
mellom selvstendige næringsdrivende helsepersonell som
yter unntatte helsetjenester. Dersom assistenttannlegen mot vederlag
nyter godt av å kunne benytte praksiseiers pasientportefølje,
kan også dette utløse avgiftsplikt.
I Dokument nr. 8:95 (2002-2003) ble det lagt fram et privat lovforslag
som gikk ut på å endre merverdiavgiftsloven slik
at den type utleie som er beskrevet ovenfor ikke lenger skal være
avgiftspliktig. Departementet gav i sitt svarbrev utrykk for at
man i samarbeid med Skattedirektoratet ville se nærmere på hvordan
et slikt unntak kunne utformes. Det ble videre uttalt at unntaket
også måtte omfatte andre grupper av selvstendig
næringsdrivende helsepersonell som organiserer seg på tilsvarende
måte.
Stortinget vedtok 28. mai 2003 å vedlegge forslaget
protokollen. I Innst. S. nr. 211 (2002-2003) uttaler imidlertid
finanskomiteen:
"at den difor er glad at finansministeren i sitt svarbrev
skriv at han har sett i gong eit arbeid med tanke på å få eit
unntak for tenester som vert ytt mellom sjølvstendige næringsdrivande
tannlegar i samme praksis.
Komiteen er likevel også av
den meining at innføring av særordningar for einskilde
grupper av næringsdrivande er uheldig, og er såleis
einig i at det må setjast klåre avgrensingar for
eit slikt fritak. Komiteen ser og at ei slik særordning
i tillegg må gjelde andre grupper sjølvstendige
næringsdrivande helsepersonell som organiserer seg på tilsvarande
måte. Komiteen har merka seg at finansministeren vil sjå nærmare
på dette og komme tilbake med forslag om unntak i samband
med statsbudsjettet for 2004."
Komiteen uttaler også:
"Når det gjeld tannlegar er komiteen tilfreds
med at finansministeren med heimel i merverdiavgiftslova § 70
etablerer ei avgrensa unntaksordning for utleige i dei nevnte tilfella."
På bakgrunn av stortingsbehandlingen besluttet Finansdepartementet
ved vedtak av 8. juli 2003 å innvilge tannleger
som leier ut utstyr mv. til en assistenttannlege et midlertidig
fritak for plikten til registrering i avgiftsmanntallet med hjemmel
i merverdiavgiftsloven § 70.
Finansdepartementet har i samarbeid med Skattedirektoratet arbeidet
med regelutformingen av et slikt unntak. Det viser seg at det er
behov for å bruke noe lenger tid på dette arbeidet
enn det som tidligere er varslet. Dette skyldes særlig
at forslagene til nye regler etter Regjeringens vurdering bør
sendes på alminnelig høring. Et forslag om å unnta
utleie av varer mellom selvstendig næringsdrivende helsepersonell
i samme praksis vil bli sendt på høring så snart
som mulig.
Utsettelsen vil ikke få noen betydning i praksis.
Komiteen tar dette til orientering.
I forbindelse med behandling av Innst. S. nr. 86 (2002-2003)
ba Stortinget Regjeringen om å foreta en rask utredning
av merverdiavgiftsfritak for utleie og leasing av 0-utslippsbiler.
I merverdiavgiftsloven § 16 nr. 14 er det gitt
fritak (0-sats) for omsetning av kjøretøy som
bare bruker elektrisitet til fremdrift, jf. merverdiavgiftsloven § 63
første ledd første punktum som gir fritaket tilsvarende
anvendelse ved innførsel. Fritaket omfatter ikke utleie/leasing
og en utvidelse forutsetter derfor lovendring.
Merverdiavgiften er en generell forbruksavgift på varer
og tjenester. Det er derfor betenkelig å bruke merverdiavgiftssystemet
til å tilgodese de hensynene som ligger bak dagens fritak
for el-biler. Det kan i denne sammenheng vises til at fritak fra
plikten til å beregne utgående merverdiavgift
ved omsetning av el-biler, samtidig som den avgiftspliktige har
fradragsrett for all inngående merverdiavgift (0-sats)
indirekte medfører en form for subsidiering gjennom avgiftssystemet.
Merverdiavgiftssystemet bør virke mest mulig nøytralt
i forhold til valg av finansieringsform. I så måte
er det uheldig at leasing og kjøp behandles forskjellig
i avgiftssammenheng. Isolert taler dette for en likestilling. Ved
en generell utvidelse av fritaket til også å omfatte
leie og leasing vil det imidlertid oppstå en avgiftsmessig
forskjell mellom salg og utleie/leasing av elektriske kjøretøyer
i tilknytning til reparasjoner og vedlikehold. En person som eier
et slikt kjøretøy, blir belastet med merverdiavgift
på reparasjoner og vedlikehold. En utleier vil derimot
ha rett til fradrag for inngående merverdiavgift ved kjøp av
disse tjenestene, jf. merverdiavgiftsloven § 21.
De faktiske kostnader knyttet til elektriske kjøretøy
blir med dette noe lavere ved utleie/leasing, noe som kan innebære
en konkurransevridning i disfavør av privat eie.
Med de unntak som oppstilles i avtalen selv, forbyr EØS-avtalens
artikkel 61(1) medlemslandene å yte støtte som
vrir eller truer med å vri konkurransen ved å begunstige
enkelte foretak eller produksjon av enkelte varer dersom dette påvirker
samhandelen mellom EØS-landene. Støtte omfatter
statsmidler av enhver form, herunder avgiftsfritak.
Før en eventuell utvidelse av fritaket til også å gjelde
utleie/leasing, må det avklares om dette er forenlig
med EØS-avtalens bestemmelser om statsstøtte.
I forhold til statsstøtteregelverket vil vurderingen i
utgangspunktet falle likt ut for omsetning og utleie/leasing
av el-biler. Finansdepartementet har i den sammenheng forelagt saken
for Nærings- og handelsdepartementet og vil om nødvendig
også ta saken opp med EFTAs overvåkningsorgan
(ESA).
Regjeringen anbefaler på denne bakgrunn at spørsmålet
om å innføre merverdiavgiftsfritak ved utleie
og leasing av kjøretøy som kun benytter elektrisitet
til fremdrift, utsettes til de EØS-rettslige sider av saken
er avklart.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurdering.
I forbindelse med behandlingen av budsjettet for 2003 ble det
lagt til grunn at tjenester innen alternativ behandling skulle unntas
fra merverdiavgift og at dette skulle iverksettes senest i forbindelse
med Revidert nasjonalbudsjett 2003 innenfor de rammer Stortinget
trakk opp. Etter forutgående høring ble forskrift
15. juni 2001 nr. 682 (Nr. 119) om avgrensing av merverdiavgiftsunntaket
for helsetjenester endret 1. juli 2003, slik at ytterligere
fem alternative behandlingsformer ble unntatt fra merverdiavgiftsplikten.
Dette da i tillegg til akupunktur og homøopati som allerede
var unntatt. De nye unntatte behandlingsformene er naprapati, osteopati,
soneterapi, aromaterapi, samt ernæringsterapi og urtemedisinbehandling.
Ved vurderingen av hvilke behandlingsformer som burde unntas, ble
det i samsvar med Ot.prp. nr. 27 (2002-2003) punkt 7.15 lagt vekt
på om behandlingsformene har stor utbredelse, om det foreligger
vitenskapelig belegg eller systematisert kunnskap, om tjenesten
er regulert i andre land eller om den anvendes av autorisert helsepersonell
eller i helsetjenesten.
I forbindelse med forslaget om å utvide merverdiavgiftsunntaket
for alternativ behandling med fem nye behandlingsformer, mottok
departementet en rekke høringsinnspill. Det er nå foretatt
en ytterligere gjennomgang av disse. I samsvar med de avgrensingskriterier
som følger av Ot.prp. nr. 27 (2002-2003) Om lov om alternativ
behandling av sykdom mv. har Finansdepartementet i samarbeid med
Helsedepartementet kommet til at også kinesiologi og klassisk
(svensk) massasje kan unntas fra merverdiavgiftsplikten. Disse behandlingsformene
er unntatt fra merverdiavgift fra 1. oktober 2003.
Som en oppfølging av Stortingets behandling av Ot.prp.
nr. 27 (2002-2003) Om lov om alternativ behandling av sykdom mv.,
har Helsedepartementet nå sendt på høring
et forslag til forskrift om opprettelsen av en frivillig registerordning
for utøvere av alternativ behandling. Høringsfristen
er satt til 15. oktober 2003.
Forslaget til registerordning går i korte trekk ut på at
Sosial- og helsedirektoratet godkjenner utøverorganisasjoner
som oppfyller nærmere bestemte vilkår. Den enkelte
utøver vil deretter kunne bli registrert i registerordningen
såfremt det er dokumentert at vedkommende er medlem av
en slik godkjent utøverorganisasjon og dernest
oppfyller nærmere bestemte vilkår. Registeret
skal opprettes ved Brønnøysundregistrene, og registerordningen
skal være åpen både for personer som
er helsepersonell etter helsepersonelloven og som utøver
alternativ behandling, og andre som utøver alternativ behandling.
Når forskriften om en slik registerordning er trådt i
kraft, vil det bli vurdert om unntak fra merverdiavgiftsplikten
for alternative behandlingsformer kan knyttes opp mot denne. Et
eventuelt forslag om dette vil bli sendt på alminnelig
høring.
Komiteen tar dette til orientering.
Regjeringen går inn for at det innføres en
generell kompensasjonsordning for merverdiavgift. Regjeringen anser
at en generell kompensasjonsordning utenfor merverdiavgiftssystemet
er egnet til å motvirke konkurransevridningene mellom kommunal
egenproduksjon og kjøp fra andre. Ordningen vil også motvirke
vridninger mellom ulike former for kommunalt samarbeid. Siden ordningen
vil omfatte alle varer og tjenester, vil den være robust
i forhold til en utvikling med økt konkurranse mellom offentlig
og privat tjenesteproduksjon. Regjeringen viser til at man også i
Sverige og Danmark har valgt en generell kompensasjonsordning.
En generell kompensasjonsordning medfører ikke endringer
i merverdiavgiftslovgivningen. Regjeringen anser at det er hensiktsmessig å innføre
en ny lov om kompensasjon av merverdiavgift. Regjeringen går
inn for at den nye loven avløser lov 17. februar
1995 nr. 9 om kompensasjon for merverdiavgift til kommuner og fylkeskommuner
mv. Lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i
forvaltningssaker (forvaltningsloven) vil gjelde for den nye loven,
slik at klageadgang mv. vil følge forvaltningslovens bestemmelser.
Kompensasjonsordningen etter den nye loven vil administreres av
skatteetaten. Dette innebærer at ordningen i første
instans vil håndteres av fylkesskattekontoret i hvert fylke.
Regjeringen foreslår at den nye loven trer i kraft 1. januar
2004. Av hensyn til tilrettelegging og den praktiske gjennomføring
av kompensasjonsordningen, foreslås det imidlertid en overgangsordning
som innebærer at første periode 2004 først
kan søkes kompensert sammen med annen periode 2004. Det vil
si at oppgaven for annen periode 2004 vil omfatte merverdiavgift
på varer og tjenester som er anskaffet til bruk i enheten
i perioden januar til og med april 2004. Søknadsfristen
vil være 10. juni 2004 med utbetaling av kompensasjonsbeløpet
innen tre uker etter utløpet av søknadsfristen.
Kompensasjonsutbetalingene innenfor ordningen er lagt på Finansdepartementets
budsjett kap. 1632 post 61 Tilskudd til kommuner og fylkeskommuner
og post 72 Tilskudd til private, jf. St.prp. nr. 1 (2003-2004) Finansdepartementet.
Komiteen viser til sine merknader nedenfor under
det enkelte punkt.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre er positive til at det foreslås
innført en generell kompensasjonsordning for merverdiavgift
i kommunesektoren. Dette vil bidra til at merverdiavgiften ikke
lenger fører til forskjellsbehandling ved tjenesteproduksjon, enten
tjenestene kjøpes fra private, skjer i egen regi eller
i samarbeid med andre kommuner. Disse medlemmer vil
påpeke at dette vil kunne bidra til et bedre tjenestetilbud
i kommunene ved at tilgjengelige ressurser utnyttes på en
mer effektiv måte.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet
og Kystpartiet viser til at Regjeringen foreslår
at det innføres en generell ordning med kompensasjon for
merverdiavgift for kommuner og fylkeskommuner, og for private virksomheter
som utfører enkelte lovpålagte kommunale oppgaver. Disse
medlemmer mener at Regjeringen har et for ensidig fokus
på konkurranseutsetting og privatisering som virkemiddel
for å effektivisere kommunesektoren. Disse medlemmer mener
at ytterligere konkurranseutsetting innenfor helsevesen og eldreomsorg
må stanses inntil konsekvensene er evaluert. Disse
medlemmer ønsker derfor ikke å innføre
en generell kompensasjonsording for merverdiavgift for kommunesektoren,
men mener at dagens regelverk bør videreføres og
videreutvikles. Disse medlemmer går imot forslaget
til lov om kompensasjon av merverdiavgift for kommuner, fylkeskommuner
mv.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet slutter
seg subsidiært til Regjeringens forslag i henhold til budsjettavtalen
mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet, jf. Budsjett-innst.
S. I. (2003-2004) punkt 3.1.2.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet i mange år har arbeidet for en
generell momskompensasjonsordning for kommunene, for å fjerne
den konkurransevridningen merverdiavgiften har skapt mellom offentlig
og privat produksjon. Disse medlemmer vil støtte
Regjeringens opplegg som et viktig virkemiddel for å få fart
på effektivisering og konkurranseutsetting i kommunesektoren.
Disse medlemmer mener det finnes et stort innsparingspotensial
gjennom konkurranseutsetting innen offentlig sektor, og at en liknende
ordning også må finnes for statlige virksomheter.
Disse medlemmer viser til sin merknad under punkt
3.1.2.5 i Budsjett-innst. S. I (2003-2004) når det gjelder
budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
gå imot den nye momskompensasjonsordningen og viser til
at forslaget slik det ligger, er et opplegg for mer privatisering
og konkurranseutsetting. Det hersker stor usikkerhet i kommuner/fylkeskommuner
om reformen, tallberegningene og konkrete fordelingsvirkninger. Disse medlemmer vil
påpeke at KS under prosessen ikke er blitt orientert om
den praktiske gjennomføringen av reformen.
Reformen medfører premiering av kommuner som konkurranseutsetter
mye og de som har råd til å investere mye fordi
det gir større refusjon enn uttrekk. Tilsvarende vil kommuner
som velger kommunal drift eller ikke kan eller har behov for samme volum
på investeringer de neste åra, tape penger. Dette
vil kunne tvinge fram privatisering og konkurranseutsetting og kunne
overstyre investeringsplaner kommunene har. Disse medlemmer viser
til at dette bekreftes gjennom de vurderinger som ligger til grunn
for lovforslaget, bl.a. at den nye ordningen også skal
omfatte private eller ideell virksomhet som ikke, eller i liten
grad, mottar offentlig støtte, og ikke er en del av offentlige
planer.
Disse medlemmer viser til at utredningen som ligger
til grunn for endringen er for snever, og ikke vurderer alle sider
ved konkurransevridning. Disse medlemmer mener det
bør utredes en utvidelse av dagens begrensede ordning,
der det gis kompensasjon for sjablonmessige beregnede kompensasjonskostnader
som reflekterer tjenestedelen av leveransen. Da treffer en det som
utgjør konkurransevridningen mellom å utføre
oppgaven med egne ansatte og kjøp fra private. Disse
medlemmer vil komme tilbake til dette under behandlingen
av budsjettet på kommunaldepartementets område. Disse medlemmer påpeker
at det er nødvendig og avgjørende å sikre
at frivillige organisasjoners samfunnsnyttige, nonprofitt virksomhet
ikke blir nedlagt som følge av konkurranseutsetting og
viser til merknader under kapittel 20.6.2.
Disse medlemmer vil derfor gå imot lovendringene.
Disse medlemmer viser til sin merknad under punkt
3.1.2.6 i Budsjett-innst. S. I (2003-2004) når det gjelder
budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kystpartiet vil
påpeke at den foreslåtte ordningen vil ha stor
betydning for den enkelte kommunes økonomiske situasjon,
og vil stille omfattende krav til tilpasninger av regnskapssystemer
og opplæring av regnskapsmedarbeidere. Fristene for å gjøre
kompensasjonskrav gjeldende vil bli svært korte.
Disse medlemmer viser videre til at Kommunenes
Sentralforbund i sitt høringsnotat uttalte:
"Det hersker stor forvirring og usikkerhet i kommuner/fylkeskommuner
om reformen, tallberegninger og konkrete fordelingsvirkninger."
Disse medlemmer viser også til at det
er høyst uklart hvilke konsekvenser reformen vil ha i forhold
til økt kommunal administrasjon. Det er stor forskjell
mellom det enkeltkommuner rapporterer inn og det Regjeringen mener
er administrativt merarbeid, jf. Svar på spørsmål
nr. 102, fra Senterpartiet til finansministeren:
"For kommunenes del vil forslaget om innføring av
en generell kompensasjonsordning på noen områder
medføre administrativt merarbeid. En generell ordning vil
medføre at betydelig flere anskaffelser blir kompensasjonsberettiget.
Videre er innrapporteringsperiodene foreslått forkortet
i forhold til dagens ordning. Utvidelsen til en generell ordning
vil imidlertid også medføre at den administrative
arbeidsbyrden blir redusert på enkelte felt. Med en generell kompensasjonsordning
vil man unngå ressursbruk knyttet til avgrensing av ordningen
til enkelte tjenester. Videre vil den administrative ressursbruken
knyttet til hver enkelt sak reduseres som følge av enklere krav
til dokumentasjon ved innsendelse av kompensasjonskravene. Samlet
sett anslås det administrative merarbeidet i kommunene å bli
om lag uendret som følge av lovforslaget."
Disse medlemmer mener på dette grunnlag at
det ikke bør innføres en generell kompensasjonsordning
for merverdiavgift til kommunene på det nåværende
tidspunkt, og viser til forslag i Innst. S nr. 1 (2003-2004).
Disse medlemmer vil understreke at en ordning
med momskompensasjon vil være en ytterligere stimulans
for kommunene til å konkurranseutsette sine tjenester. Disse
medlemmer viser til at det er flere uavklarte prinsipielle
spørsmål knyttet til konkurranseutsetting, særlig
innenfor helse- og omsorgssektoren, som må avklares før
det foreslås tiltak som vil være en ytterligere
stimulans til konkurranseutsetting i kommunesektoren. Disse
medlemmer vil videre understreke at den foreslåtte
ordningen innføres med svært kort varsel. Dette
innebærer at kommuner og fylkeskommuner må ha
implementert nye rutiner mv. allerede fra januar 2004. Dersom rutinene
ikke er på plass innen 10. juni 2004, vil kompensasjonskrav
for perioden januar-april 2004 gå tapt med endelig virkning.
Ordningen omfatter kommunal og fylkeskommunal sektor. Regjeringen
er av den oppfatning at ordningen bør omfatte enheter som
omhandlet i kommuneloven. Dette vil si kommuner og fylkeskommuner
med kommunal og fylkeskommunal virksomhet der kommunestyret, fylkestinget
eller annet styre eller råd i henhold til kommuneloven
eller kommunal særlovgivning er øverste myndighet.
Ordningen bør også omfatte interkommunale og interfylkeskommunale
sammenslutninger organisert etter kommuneloven eller etter kommunal
særlovgivning. Slik interkommunal virksomhet omfattes av
dagens begrensede kompensasjonsordning. Interkommunalt samarbeid
etter kommuneloven § 27 og lov 29. januar
1999 nr. 6 om interkommunale selskaper bør etter Regjeringens
oppfatning derfor også omfattes av den generelle kompensasjonsordningen.
Kommunalt samarbeid som er skilt ut i egne selskaper etter aksjelovene
eller selskapsloven, bør etter Regjeringens oppfatning
ut fra hensynet til nøytralitet derimot behandles på lik
linje med private virksomheter.
Kommunale virksomheter som driver ordinær avgiftspliktig
omsetningsvirksomhet, forutsettes ikke å bli berørt
av den generelle kompensasjonsordningen. For disse virksomhetene
foreligger det fradragsrett for inngående merverdiavgift
på alle anskaffelser til bruk i den avgiftspliktige delen
av virksomheten etter de alminnelige fradragsbestemmelsene i merverdiavgiftsloven.
Slike virksomheter skal ved innføring av en generell kompensasjonsordning
fortsatt sende inn vanlige omsetningsoppgaver innenfor merverdiavgiftssystemet
hvor inngående merverdiavgift kan føres til fradrag
i avgiftsoppgjøret med staten. Kompensasjonsordningen vil
likevel omfatte kommunale enheter som driver omsetningsvirksomhet,
men hvor tjenesten er unntatt fra den generelle merverdiavgiftsplikten.
Merverdiavgiften påvirker i dag organiseringen av kommunalt
samarbeid for tjenester som er merverdiavgiftspliktige og som ikke
omfattes av dagens kompensasjonsordning. Hvis kommunene eksempelvis
velger en løsning hvor en kommune etter avtale skal levere
tjenester til andre kommuner (vertskommunemodellen), oppstår
det merverdiavgiftsplikt når tjenestene omsettes til de
andre kommunene. En generell kompensasjonsordning vil motvirke eventuelle konkurransevridninger
som merverdiavgiftssystemet skaper mellom ulike kommunale samarbeidsformer. Dette
skjer ved at de kjøpende kommuner får kompensert
merverdiavgiften ved kjøp fra vertskommunen.
Ved en generell kompensasjonsordning vil kommunale virksomheter
til dels få nøytralisert merverdiavgiften gjennom
merverdiavgiftslovens alminnelige bestemmelser om fradrag for inngående
merverdiavgift, og til dels refundert inngående merverdiavgift
gjennom kompensasjonsordningen.
For kommunale enheter som er avgiftspliktige etter merverdiavgiftsloven § 11
annet ledd, dvs. virksomheter som hovedsakelig har til formål å tilgodese egne
behov, forutsetter Regjeringen at den generelle kompensasjonsordningen
skal gjelde for den del av enhetens virksomhet som ikke gir rett
til fradrag for inngående merverdiavgift etter merverdiavgiftslovens
bestemmelser. Disse enhetene vil da på tilsvarende måte
få nøytralisert merverdiavgiften, dels gjennom
den vanlige retten til fradrag for inngående merverdiavgift
og dels gjennom kompensasjonsordningen.
Regjeringen viser til forslaget til ny lov §§ 1
og 2 bokstav a og b.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kystpartiet, slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet
og Kystpartiet viser til sine merknader under punkt 20.1.2. hvor
det går fram at disse medlemmer går
imot lovforslaget.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at interkommunale selskaper vil profittere på Regjeringens
forslag til endringer i momskompensasjon. Disse medlemmer vil,
for å oppnå samme økonomiske stilling
for disse selskapene, foreslå en direkte kompensasjonsordning
til slike selskaper innenfor rammene av kommunesektorens rammer.
En generell kompensasjonsordning vil medføre nye konkurransevridninger
mellom kommunale og private virksomheter når private virksomheter
yter tjenester innen områder som ikke er omfattet av merverdiavgiftsplikten.
Dette kan eksempelvis gjelde tjenesteproduksjon innenfor helse og
undervisning. En konkurransevridning kan oppstå når
kommunen skal velge om velferdstjenester som er unntatt fra merverdiavgiftsplikt,
skal produseres av kommunale eller private virksomheter. Kommunene
vil få kompensert merverdiavgiften på sine innkjøp,
i motsetning til de private tilbydere som ikke vil få fradrag
eller kompensasjon for merverdiavgift på sine innkjøp. Kommunene
vil dermed kunne se seg tjent med å produsere slike tjenester
selv fremfor å kjøpe dem fra andre. En generell
kompensasjonsordning kan også gi nye konkurransevridninger
når ikke-avgiftspliktige tjenester omsettes til andre enn
kommunen. Kommunal tjenesteproduksjon vil bli kompensert for inngående
merverdiavgift gjennom en generell kompensasjonsordning. En privat
produsent av tilsvarende tjenester blir derimot belastet med inngående
merverdiavgift. Private produsenter kan dermed komme til å måtte
ta en høyere pris i markedet enn en kommunal produsent
av tilsvarende tjenester.
En generell kompensasjonsordning som skal omfatte alle private
og ideelle virksomheter som utfører lovpålagte
oppgaver, kan bli meget omfattende. Regjeringen ser det derfor nødvendig
ut fra hensynet til finansiering og administrasjon av ordningen,
samt usikkerhet knyttet til omfanget av de nye konkurransevridningene, å begrense
ytterligere hvilke private virksomheter som utfører lovpålagte
oppgaver som skal være kompensasjonsberettiget.
Regjeringen foreslår at de nye konkurransevridningene
motvirkes ved å la private og ideelle virksomheter som
utfører lovpålagte helse-, undervisnings- eller
sosialtjenester, omfattes av kompensasjonsordningen. Det er på disse
områdene, foruten fast eiendom, at det må antas
at kommunene i størst grad vil kunne komme i en konkurransesituasjon
med ikke-avgiftspliktige private virksomheter. En begrensning til
helsetjenester, undervisningstjenester og sosiale tjenester gjør
at kultur, idrett og samferdsel på samme måte
som etter dagens begrensede kompensasjonsordning, ikke vil omfattes
av kompensasjonsordningen.
Med lovpålagte oppgaver menes ytelser som den enkelte
har et rettskrav på å motta. Lovpålagte
oppgaver vil dermed stå i motsetning til oppgaver som utføres
på frivillig basis. Lovpålagte oppgaver vil også være
forskjellig fra oppgaver som kun pålegger kommunen eller
fylkeskommunen ansvaret for å "sørge for" at en
ytelse eller tjeneste finnes i en viss utstrekning. I slike tilfeller
er det gjerne ikke i særlig grad konkretisert hvilke ytelser
det er tale om. Det vises her til at utenfor kjerneområdet
for kommunal tjenesteyting, finnes det mange felt det kan tenkes
kommunal aktivitet på. Dersom kompensasjonsordningen skulle
omfatte alle disse, ville den bli svært omfattende. Det
er også vanskelig å avgrense alle de områder
hvor det kan tenkes kommunal aktivitet på. Dessuten er
det usikkert hvilket omfang konkurransevridningsproblemet har på de
utenforliggende områdene.
Siden det er avgiftsunntakene i merverdiavgiftsloven som nødvendiggjør
grep for å motvirke de nye konkurransevridningene, må "helse-"
"sosial-" og "undervisningstjenester" forstås med utgangspunkt
i bruk av disse begrepene i merverdiavgiftsloven med tilhørende
forskrifter.
Dagens kompensasjonsordning ble med virkning fra 1. januar
2000 utvidet til å omfatte private og ideelle virksomheter
som utfører tilsvarende oppgaver og tjenester som kommunene
eller fylkeskommunene, jf. kompensasjonsloven § 1
annet ledd og forskriften § 1 nr. 3. Det er satt
som vilkår at den aktuelle virksomheten er tatt med i offentlige
planer som en integrert del av det kommunale eller fylkeskommunale
tjenestetilbudet og er finansiert fullt ut med offentlige midler,
samt eventuelt brukerbetaling på lik linje med tilsvarende
offentlige virksomheter.
Regjeringen anser vilkårene om at "virksomheten skal
være omtalt i offentlige planer" og være "finansiert
fullt ut med offentlige midler" for å være lite hensiktsmessige.
Regjeringen går derfor ikke inn for en videreføring
av disse vilkårene. Regjeringen viser til at det i dag
pågår en sanering av plankrav i særlov. Henvisning
til fylkes- eller kommuneplanen og handlingsplanen eller økonomiplanen
blir dermed lite formålstjenlig. Dette skyldes at de lover
som ligger til grunn for nevnte planer, ikke stiller krav til planene
med et slikt detaljeringsnivå som er nødvendig
i forhold til å praktisere kriteriet. Etter Regjeringens
vurdering kan det i dag, og særlig i fremtiden, variere
betydelig fra tjeneste til tjeneste og fra kommune til kommune hva
som er tatt inn i planene som spesifikasjoner av private tilbud
drevet i avtale med kommunen eller fylkeskommunen. Regjeringen viser
videre til at for å oppnå en størst mulig
grad av konkurransenøytralitet mellom kommunale og private
produsenter som utfører lovpålagte oppgaver, bør en
generell kompensasjonsordning i større omfang enn med dagens
subjektavgrensning omfatte private og ideelle virksomheter. Kompensasjonsordningen bør
etter Regjeringens oppfatning derfor også omfatte private
eller ideelle virksomheter som ikke eller i liten grad mottar offentlig
støtte.
På helsesektoren vil kompensasjonsordningen omfatte
primærhelsetjenesten etter kommunehelsetjenesteloven § 1-3
og de lovpålagte tannhelsetjenester jf. lov om tannhelsetjenester § 1-3.
Når det gjelder fastlegeordningen, er dette en del av allmennlegetjenestene.
Fastlegene er mange, og det ville medføre at kompensasjonsordningen
ville bli svært omfattende dersom disse ble omfattet. På grunn
av dette og problemer med å anslå omfanget av
konkurransevridingsproblemet når det gjelder denne gruppen,
går Regjeringen inn for at leger som arbeider som selvstendig
næringsdrivende og som har fastlegeavtale med kommunen,
ikke omfattes av kompensasjonsordningen. Problemet med å anslå omfanget
av konkurransevridningsproblemet gjør seg også gjeldende for
fysioterapeuter med kommunal driftsavtale som arbeider som selvstendig
næringsdrivende. Regjeringen går derfor inn for
at også disse holdes utenfor ordningen.
Når det gjelder undervisningssektoren, vil kompensasjonsordningen
omfatte grunnskoleopplæring og spesialpedagogisk hjelp
etter opplæringsloven §§ 13-1
og 13-2. Den vil også omfatte videregående opplæring
for ungdom og voksne, jf. § 13-3, samt voksenopplæring,
jf. § 4 A-4.
Regjeringen viser til forslaget til ny lov § 2
bokstav c.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kystpartiet, slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser til sin merknad
under punkt 20.1.2, hvor det går fram at disse medlemmer går
imot lovforslaget.
Kompensasjonsordningen vil på sosialsektoren blant annet
omfatte sosiale ytelser etter sosialtjenesteloven § 4-2.
Barnehager er en sosialtjeneste i merverdiavgiftslovens forstand
og således unntatt merverdiavgiftsplikt, men det foreligger
ikke rettskrav på barnehageplass. Ettersom en generell
kompensasjonsordning kan medføre konkurransevridninger
i disfavør av private barnehager, går Regjeringen
inn for at ordinære barnehager etter barnehageloven § 13 omfattes
av kompensasjonsordningen.
Regjeringen viser til forslaget til ny lov § 2
bokstav d.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kystpartiet, slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser til sin merknad
under punkt 20.1.2, hvor det går fram at disse medlemmer går
imot lovforslaget.
Selv om det faller utenfor de tre tjenesteområdene som
er nevnt, går Regjeringen inn for at kirkelig fellesråd
som i dag er omfattet av kompensasjonsordningen, også omfattes
av den generelle kompensasjonsordningen.
Regjeringen viser til forslaget til ny lov § 2
bokstav e.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kystpartiet, slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser til sin merknad
under punkt 20.1.2, hvor det går fram at disse medlemmer går
imot lovforslaget.
Fordi omsetning og utleie av fast eiendom ikke er merverdiavgiftspliktig,
kan en generell kompensasjonsordning gi kommunene en oppfordring
til å føre opp bygg selv fremfor å kjøpe
eller leie disse av andre. Hvis kommunen selv fører opp
bygget, vil merverdiavgiften på byggekostnadene være
kompensasjonsberettiget. En privat byggherre som leier ut et bygg
til en kommune, vil derimot ikke være kompensasjonsberettiget.
For å motvirke disse konkurransevridningene anbefaler Regjeringen
at dagens frivillige registreringsordning etter forskrift 6. juni
2001 om frivillig registrering av utleier av bygg eller anlegg til
bruk i virksomhet som er registrert etter merverdiavgiftsloven (forskrift
nr. 117) utvides til å omfatte også utleie til
kommunale virksomheter. Dette gjelder selv om lokalene ikke brukes
til avgiftspliktig virksomhet. Private utleiere får dermed
fradragsrett for inngående merverdiavgift og unngår
konkurranseulempen ved å legge merverdiavgiftskostnaden
på leievederlaget. Departementet vil utvide forskrift nr. 117
med virkning fra 1. januar 2004.
Kommunene vil også kunne få en betydelig konkurransefordel
i forhold til private ved salg og utleie av fast eiendom til private
ikke-avgiftspliktige virksomheter. Regjeringen foreslår
derfor at kompensasjonsordningen ikke skal omfatte tilfeller hvor
kommunen eller private virksomheter leier ut eller selger fast eiendom.
Når det gjelder utleie av fast eiendom til helseformål
og sosiale formål, eksempelvis omsorgsboliger og tilrettelagte
boliger for personer med funksjonsnedsettelser, foreslår
Regjeringen at dette likevel omfattes av kompensasjonsordningen.
Det samme gjelder fellesanlegg i tilknytning til boligen.
Regjeringen viser til forslaget til ny lov § 4
annet ledd nr. 2 og § 4 tredje ledd.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kystpartiet, slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser til sin merknad
under punkt 20.1.2, hvor det går fram at disse medlemmer går
imot lovforslaget.
Merverdiavgiftsloven § 21 tredje ledd innebærer at
det kan kreves tilbakeføring av fradragsført inngående
merverdiavgift vedrørende bygg og anlegg etter bruksendring.
Tilbakeføring kan kreves dersom bygget eller anlegget før
fullføringen eller innen tre år etter at det er
fullført, selges, leies ut eller på annen måte
disponeres til formål som faller utenfor merverdiavgiftsloven.
Adgangen til tilbakeføring gjelder for fullt beløp for
deler av bygg eller anlegg som ikke brukes i den registrerte virksomhet.
Dette i motsetning til den ordning man har i Danmark og Sverige,
hvor en har lengre frist, men hvor tilbakeføringen skjer
etter avtrappende satser.
Hensynet til konkurransevridning overfor private utbyggere og
utleiere tilsier etter Regjeringens syn at det bør innføres
en ordning med tilbakeføring av kompensert merverdiavgift
når kommunen etter noe tid leier ut eller selger bygget
eller anlegget. Regjeringen foreslår derfor at det skal
justeres for kompensert merverdiavgift når det skjer endringer
i bruken av fast eiendom etter anskaffelsen eller fremstillingen.
Regjeringen foreslår at det ikke skal være noen forpliktelse
til å foreta justeringer mer enn 10 år regnet
fra utløpet av det år anskaffelsen fremstillingen eller
utførelsen ble foretatt. De nærmere regler om justeringen
vil bli fastsatt ved forskrift.
Regjeringen viser til lovforslaget § 16.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kystpartiet, slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser til sin merknad
under punkt 20.1.2, hvor det går fram at disse medlemmer går
imot lovforslaget.
Regjeringen anser at innberetning av krav og utbetaling av kompensasjon
bør skje raskere enn det gjøres etter dagens ordning.
Regjeringen foreslår derfor at kompensasjonsoppgave skal
sendes inn annenhver måned, dvs. som for de ordinære
merverdiavgiftsoppgavene. Det foreslås videre at utbetaling
skal skje innen tre uker fra utløpet av fristen for innsendelse
av krav. Utbetaling skal skje direkte til den kompensasjonsberettigede
som har fremsatt kravet. Fordi innsendelse av oppgave annenhver
måned kan virke ressurskrevende, foreslår Regjeringen
at de kompensasjonsberettigede som ser seg tjent med det, skal ha
adgang til å sende inn oppgave bare én gang i året.
Regjeringen går inn for at dokumentasjonskravene forenkles.
Departementet foreslår at krav om kompensasjon skal vedlegges
revisorerklæring. Ettersom egendeklarasjon og etterfølgende
kontroll er det som gjelder i merverdiavgiftssystemet for øvrig, kan
det reises spørsmål om hvorfor det anses nødvendig
med revisorbekreftelse. Departementet vil her vise til at det i
merverdiavgiftssystemet for øvrig er et krav til næringsdrift,
det vil si at registrerte næringsdrivende skal levere betalingsoppgaver.
Næringsdrivende med liten omsetning under registreringsgrensen
og med negative oppgaver, blir fulgt opp spesielt med tanke på at
disse ikke lenger måtte fylle vilkårene for å være
registrert i merverdiavgiftsmanntallet. Den foreslåtte
kompensasjonsordningen har en helt annen karakter. Dette blir en
ren utbetalingsordning som kan sammenlignes med andre utbetalingsordninger,
slik som trygdeutbetalinger, sosialhjelp eller næringsstøtte.
Kontrollbehovet blir derfor større enn ved vanlige omsetningsoppgaver
for merverdiavgift.
Hensikten vil være at beslutningstakerne i kommunene
ser bort fra merverdiavgiften i vurderingen av om en skal produsere
tjenester selv eller kjøpe dem av andre. Behovet for å endre
de kommunale regnskapsrutinene for å bedre incentivvirkningen
i ordningen, er derfor vurdert. Dagens ordning innebærer
at kompensasjonen i kommunene håndteres som en fri inntekt
tilsvarende skatt og rammetilskudd. Det er derfor svært
usikkert om den virksomheten som har stått for anskaffelsen,
faktisk får tilført kompensasjonen på sitt
budsjett. To alternative løsninger på dette er
vurdert. En nettoordning hvor anskaffelsene regnskapsføres
eksklusive merverdiavgift, og et alternativ med en bruttoordning
hvor anskaffelser regnskapsføres inklusiv merverdiavgift, men
hvor virksomheten samtidig fører hele kompensasjonen som
gjelder virksomheten til inntekt på sitt driftsbudsjett/driftsregnskap.
Flere høringsinstanser har pekt på at en ordning
med nettoregnskapsføring vil ha som konsekvens at kommunesektorens
driftbalanse svekkes. Dette skyldes at finansieringen av ordningen
gjennom reduksjon i de frie inntektene slår fullt ut i
driftsbalansen. Regjeringen foreslår på denne
bakgrunn en løsning hvor anskaffelser regnskapsføres
brutto, men hvor virksomhetene fører kompensasjonen for
merverdiavgift til inntekt på sitt budsjett og regnskap.
En slik løsning gir i stor grad de samme incentivvirkninger
som en nettoordning. Løsningen sikrer at kompensasjonsbeløpene
kommer til inntekt på budsjett og regnskap til de virksomheter
som har foretatt anskaffelsene. Regnskapsrutinene er nærmere
beskrevet i rundskriv fra Kommunal- og regionaldepartementet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kystpartiet, slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser til sin merknad
under punkt 20.1.2, hvor det går fram at disse medlemmer går
imot lovforslaget.
Regjeringen legger til grunn at med den avgrensing av kompensasjonsordningen
som foreslås, vil mange private og ideelle virksomheter
kunne bli omfattet. Ordningen vil dermed bli meget omfattende, hvilket
medfører store administrative kostnader. Hensikten med
kompensasjonsordningen er å motvirke konkurransevridninger
mellom offentlig og privat virksomhet, men omfanget av konkurransevridningsproblemet
er usikkert på enkelte områder. På denne
bakgrunn foreslås den begrensning at det ikke vil kunne
fremsettes krav om kompensasjon for merverdiavgift før
merverdiavgiftskostnadene i løpet av et kalenderår
utgjør minst 20 000 kroner. For virksomheter som
har mindre merverdiavgiftskostnader enn 20 000 kroner årlig,
må konkurransevridningene antas å være
av lite omfang. De som ellers er kompensasjonsberettiget, men ikke
har så høye merverdiavgiftskostnader i løpet
av kalenderåret, er avskåret fra å fremsette
krav.
Regjeringen viser til lovforslaget § 6 annet
ledd.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kystpartiet, slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet
og Kystpartiet viser til sin merknad under punkt 20.1.2,
hvor det går fram at disse medlemmer går
imot lovforslaget.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til merknad under punkt 20.1.2.
Disse medlemmer vil vise til Dokument nr. 8:11
(2003-2004) - forslag fra stortingsrepresentantene Kristin Halvorsen,
Karin Andersen, Olav Gunnar Ballo og Sigbjørn Molvik om å gi
kommuner lov til å inngå kontrakter med frivillige
organisasjoner, som Røde Kors og Frelsesarmeen, om helse-
og sosialtjenester uten anbudsutsettelse. Hensikten med dette forslaget
er å unnta helse- og sosialtjenester fra reglene om anbudsutsetting
i lov om offentlige anskaffelser, slik at eventuell anbudsutsetting
av disse tjenestene blir noe de folkevalgte i kommunene selv kan avgjøre.
Forslaget tar særlig sikte på å verne
de frivillige organisasjonene som yter helse- og sosialtjenester
til det offentlige. Disse medlemmer vil påpeke
at dette er et nødvendig og avgjørende virkemiddel
for å sikre at slike organisasjoners samfunnsnyttige nonprofitt
virksomhet ikke blir nedlagt, som følge av konkurranseutsetting.
Siden den generelle kompensasjonsordningen betyr at kommunesektoren
får kompensert merverdiavgiften på alle anskaffelser,
vil det redusere kommunesektorens utgifter betydelig. Regjeringen
legger opp til at ordningen finansieres av kommunesektoren selv
gjennom engangsreduksjon av kommunenes frie inntekter. Reduksjonen
i kommunenes frie inntekter bør fastsettes slik at ordningen
i minst mulig grad påvirker de totale økonomiske
rammer i kommunesektoren. Finansdepartementet har i samarbeid med
Kommunal- og regionaldepartementet beregnet betalt merverdiavgift
for ikke-avgiftspliktig kommunal virksomhet til om lag 9 mrd. kroner
i 2004. Dagens begrensede ordning utgjør drøyt 1,6
mrd. kroner. Netto blir kommunenes frie inntekter trukket med knapt
7,4 mrd. kroner. Det samlede omfang av ordningen er usikkert, og
Regjeringen vil vurdere omfanget av trekket på nytt i forbindelse
med Revidert nasjonalbudsjett 2005, når det foreligger
en oversikt over samlede kompensasjonsutbetalinger for 2004.
Det er et mål at ordningen i minst mulig grad skaper
omfordelinger mellom kommunene. Imidlertid er det en forutsetning
for at ordningen skal fungere etter hensikten at den enkelte kommunes
bidrag til finansieringen er uavhengig av hva kommunen mottar i kompensasjon.
Det legges opp til å bruke regnskapstall fra den enkelte
kommune som utgangspunkt for et engangsuttrekk av frie inntekter.
Samlede frie inntekter justeres da ned tilsvarende summen av påløpt
merverdiavgift når ordningen innføres.
Når enkelte private og ideelle virksomheter i tillegg
inkluderes i ordningen, antas omfanget ved innføringen å utgjøre
om lag 9,3 mrd. kroner samlet på årsbasis. Når
det gjelder private barnehager, grunnskoler og videregående
skoler, foreligger ikke mulighet for reduserte kostnader for kommunene
hvor offentlige bidrag hovedsakelig er statstilskudd. Det er derfor
lagt opp til at merverdiavgiftskompensasjonen knyttet til private
grunn- og videregående skoler finansieres av virksomhetene
selv gjennom reduserte tilskudd fra staten. Merverdiavgiftskompensasjon
for investeringer i kommunale og private barnehager finansieres
gjennom reduserte investeringstilskudd. Merverdiavgiftskompensasjon
for driftsutgifter i private barnehager, finansieres gjennom reduksjon
i skjønnsmidlene til barnehagene. Eventuell økt
kompensasjon i fremtiden som følge av økt kjøp
av merverdiavgiftspliktige varer og tjenester i kommunesektoren,
finansieres gjennom økte merverdiavgiftsinntekter. Det
vises til omtale i St.prp. nr. 1 (2003-2004) Skatte-, avgifts- og
tollvedtak.
Regjeringen viser til lovforslaget § 5.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kystpartiet, slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet
og Kystpartiet viser til sin merknad under punkt 20.1.2,
hvor det går fram at disse medlemmer går
imot lovforslaget.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at det kan bli stort sprik mellom det en kommune blir trukket
i rammetilskudd og det som refunderes. Disse medlemmer viser
til merknad under punkt 20.1.2 der vi påpeker at dette
følger av at reformen medfører premiering av kommuner
som konkurranseutsetter mye og de som har råd til å investere
mye, fordi det gir større refusjon enn uttrekk. Tilsvarende
vil kommuner som velger kommunal drift eller ikke kan, eller har
behov for samme volum på investeringer de neste åra,
tape penger. Dette vil kunne tvinge fram privatisering og konkurranseutsetting
og kunne overstyre investeringsplaner kommunene har. Disse
medlemmer viser til at dette bekreftes gjennom de vurderinger som
ligger til grunn for lovforslaget, bl.a. at den nye ordningen også skal
omfatte privat eller ideell virksomhet som ikke, eller i liten grad,
mottar offentlig støtte, og ikke er en del av offentlige
planer.
Med en generell kompensasjonsordning vil en unngå avgrensning
av ordningen til enkelte tjenester, samtidig som det gis kompensasjon
for merverdiavgift på hele leveransen. Man unngår
også å operere med sjablongmessig fastsatte kompensasjonssatser. Dette
gir en enklere ordning med færre avgrensingsproblemer og
lavere administrative kostnader enn dagens begrensede kompensasjonsordning.
Med den generelle kompensasjonsordning Regjeringen foreslår
i denne proposisjonen, legger en til grunn at det vil være
om lag 7 000 kompensasjonsberettigede. En generell kompensasjonsordning
vil føre til at antallet fakturaer som gir grunnlag for
kompensasjon, vil øke sammenlignet med dagens ordning. Dette
vil isolert sett gi økte administrative kostnader for de
kompensasjonsberettigede virksomhetene. Samtidig vil de administrative
kostnadene ved håndteringen av den enkelte faktura reduseres,
bl.a. som følge av en enklere ordning og reduserte avgrensingsproblemer.
Revisorattestasjonen kommer med dagens priser imidlertid til å koste
anslagsvis 2 000-3 000 kroner pr. oppgave.
Overgangen til en generell kompensasjonsordning gjør
at det vil måtte utvikles ny datafunksjonalitet knyttet
til oppgavebehandlingen. De samlede engangskostnadene knyttet til
utvikling av dette og til informasjon er anslått til 3,1
mill. kroner. Innføringen av ny ordning vil også medføre
at de årlige driftskostnadene for kompensasjonsordningen
vil måtte justeres fra 2004. Kostnadene ved internettlevering, optisk
lesning av papirutgaver samt personalkostnader er anslått
til 3,2 mill. kroner.
Regjeringen foreslår at de private og ideelle virksomhetene
skal sende krav direkte til skatteetaten. Dette vil føre
til økte administrative kostnader for skatteetaten. Regjeringen
foreslår også kortere innrapporterings- og utbetalingsterminer
enn i dagens ordning. Overgang til kortere terminer vil føre
til flere oppgaver og mer administrative kostnader både
for kommunene og skatteetaten. Det legges imidlertid opp til automatiserte
løsninger. Dette krever investeringer i oppstartsfasen,
men vil på sikt redusere kostnadene.
Ordningen vil gjøre at kommunene vil unngå en del
avgrensingsspørsmål blant annet i forhold til
ulike kompensasjonskategorier som finnes i dagens begrensede ordning.
Isolert sett gir dette reduserte administrative kostnader for kommunene.
Samtidig vil en generell ordning medføre at betydelig flere
anskaffelser vil bli kompensasjonsberettigede, noe som isolert sett
kan øke de administrative kostnadene. Dette kan også kortere
innrapporteringsperioder medvirke til. Kortere innrapporteringsperioder
vil for den enkelte kommunale virksomhet medføre at likviditetstapet
som dagens ordning medfører, blir vesentlig redusert. Enklere
krav til dokumentasjon ved innsendelse bidrar til å redusere
de administrative kostnadene for kommunen knyttet til hver søknad.
En utvidelse av dagens begrensede ordning til en generell kompensasjonsordning,
vil isolert sett gi reduserte administrative kostnader for kommunene.
Forslaget til endringene i den praktiske innretningen av ordningen,
kan imidlertid gi en viss økning i administrative kostnader
for kommunen. Samlet sett antas derfor de administrative kostnadene
for kommunene å bli om lag uendret som følge av
Regjeringens forslag.
En generell kompensasjonsordning vil ikke gi administrative kostnader
for de næringsdrivende som omsetter til kommunen. Endringene
i den praktiske innretningen vil få tilsvarende konsekvenser
for private og ideelle virksomheter som omfattes av ordningen som
for kommunale virksomheter. I og med at den foreslåtte
ordningen ikke blir generell for de private, vil det fortsatt bli
snakk om avgrensingsproblemer. Samtidig vil en generell ordning
omfatte betydelig flere anskaffelser, noe som isolert sett kan øke de
administrative kostnadene noe. Kortere perioder vil isolert sett
medføre flere oppgaver pr. år, noe som også kan
bidra til å øke de administrative kostnadene. Revisorattestasjonen
kommer i tillegg til å representere et utlegg. De administrative
kostnadene for de private og ideelle virksomhetene som omfattes
av ordningen, antas derfor å øke noe som følge
av forslaget. Det vesentlige for de næringsdrivende blir
at de vil få krav på å få utbetalt
kompensasjon direkte fra fylkesskattekontoret, og ikke være
avhengig av den enkelte kommunes praktisering av ordningen.
En generell kompensasjonsordning som erstatter dagens begrensede
ordning vil bli enklere å administrere for skatteetaten.
Det må utarbeides nye skjemaer for kompensasjon, men dette
vil medføre begrensede engangskostnader. Kortere perioder
vil medføre flere oppgaver per år. Enklere krav
til dokumentasjon bidrar til å redusere de administrative
kostnadene for skatteetaten knyttet til behandlingen av hver oppgave.
Regjeringen foreslår at private skal sende inn sine oppgaver
direkte til skatteetaten. Dette vil isolert sett øke de
administrative kostnadene for skatteetaten. Det samme vil Regjeringens
forslag til endringer i den praktiske innretningen av ordningen.
En utvidelse av dagens begrensede ordning til en generell kompensasjonsordning
vil isolert sett gi reduserte administrative kostnader for skatteetaten.
Samlet sett antas de administrative kostnadene for skatteetaten
i liten grad å bli endret som følge av Regjeringens
forslag. Det legges opp til en mindre økning i bevilgningene
til skatteetaten som følge av innføringen av ordningen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kystpartiet, slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser til sin merknad
under punkt 20.1.2, hvor det går fram at disse medlemmer går
imot lovforslaget.
For en nærmere redegjørelse om øvrige
bestemmelser i lovutkastet vises det til proposisjonens punkt 20.10.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kystpartiet, slutter seg til lovutkastets øvrige bestemmelser.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser til sin merknad
under punkt 20.1.2, hvor det går fram at disse medlemmer går
imot lovforslaget.
I medhold av skatteloven § 11-22 kan Finansdepartementet
samtykke i at inntekt ved realisasjon av fast eiendom, virksomhet,
aksjer og visse selskapsandeler fritas for skattlegging eller skattlegges
etter lavere satser enn fastsatt i Stortingets og kommunestyrets
skattevedtak. Loven stiller vilkår om at realisasjonen
må være ledd i en omorganisering eller omlegging
av virksomhet med sikte på å gjøre denne mer
rasjonell og effektiv. Etter fast praksis gis det ikke endelig skattefritak,
men utsettelse av skattlegging typisk til en eventuell senere realisasjon
av vederlagsaksjer. Av den grunn har departementets samtykkevedtak
gjerne vært omtalt som vedtak om skattelempning, ikke skattefritak.
I den senere tid har departementet i sine vedtak likevel konsekvent
benyttet terminologien "skattefritak på nærmere
vilkår" i disse sakene, bl.a. fordi dette gir den mest
korrekte beskrivelse av ordningen.
Skatteloven § 11-21 gir departementet hjemmel både
til å fastsette forskrift og til å fatte enkeltvedtak vedrørende
overføringer innenfor konsern med mer enn 90 pst. eierfellesskap.
I proposisjonens kap. 21 omtales Finansdepartementets praksis
i 2002 knyttet til skatteloven §§ 11-21 og 11-22.
Regjeringen legger til grunn at i den grad det er forsvarlig
og hensiktsmessig, bør i størst mulig utstrekning
transaksjoner som i dag krever søknadsbehandling, lovfestes.
Dette vil blant annet bidra både til å redusere
problemet med saksbehandlingstid, øke forutberegneligheten
for næringslivet og avlaste departementet. Regjeringen
har som mål å foreta en bred lovregulering av
fritakspraksis. Dette er et krevende arbeid som nødvendigvis
vil ta noe tid. Departementet vurderer imidlertid fortløpende
de mer kurante tilfellene med tanke på forenklinger inntil
en bredere gjennomgang kan foretas. En del transaksjoner er likevel
av en slik sammensatt karakter at de vanskelig lar seg innpasse
i et generelt regelverk.
Departementet har i 2002 behandlet 12 saker der det søkes
fritak ved konvertering av fordring til aksjekapital ved såkalte
konsernfusjoner og fisjoner. Departementet har for tiden til vurdering
om dette kan være et typetilfelle under gjeldende fritakspraksis
som kan lovfestes på en hensiktsmessig måte.
Komiteen tar dette og omtalen i proposisjonens
kapittel 21 til orientering.
Etter lov 13. juni 1975 nr. 35 om skattlegging av undersjøiske
petroleumsforekomster m.v. (petroleumsskatteloven) § 6
nr. 1 bokstav a første punktum, skal selskaper som driver
utvinning, behandling og rørledningstransport av petroleum
lignes i første instans av en særskilt ligningsnemnd,
Oljeskattenemnda. Det følger av loven § 6
nr. 1 bokstav a tredje punktum at "departementet gir nærmere
forskrifter om gjennomføringen av denne bestemmelse, herunder
om fordeling av fradrag for utdelt utbytte". Reglene om
fradrag for utdelt utbytte ble opphevet i forbindelse med skattereformen
1992, jf. Ot.prp. nr. 35 (1990-1991) og Innst. O. nr. 80 (1990-1991).
Det er derfor ikke lenger aktuelt for departementet å gi nærmere
forskrifter om fordeling av fradrag for utdelt utbytte i medhold
av petroleumsskatteloven § 6 nr. 1 bokstav a tredje
punktum. Regjeringen foreslår at denne delen av § 6
nr. 1 bokstav a tredje punktum oppheves. Det vises til vedlagte
forslag til endring i petroleumsskatteloven § 6
nr. 1 bokstav a tredje punktum. Regjeringen foreslår at
endringen trer i kraft straks.
Ved lov 13. juni 1980 nr. 29 ble kompetansen til å ligne
særskattepliktige selskaper i første instans overført
fra de lokale ligningsnemnder til Oljeskattenemnda. Oljeskattenemnda
fastsatte ligningen første gang for inntektsåret
1980. For å avskjære tvil fikk Oljeskattenemnda
ved lov 14. mai 1982 nr. 15 uttrykkelig kompetanse til å treffe
vedtak om endring av ligning også for årene forut
for 1980, jf. petroleumsskatteloven § 6 nr. 4
første punktum. Eventuelle søksmål skulle
i slike tilfeller reises mot staten, jf. petroleumsskatteloven § 6
nr. 4 annet punktum. Det følger imidlertid av ligningsloven § 9-6
nr. 1 at endringssak ikke kan "tas opp mer enn ti år etter
inntektsåret". Denne bestemmelsen gjelder også ved
ligning av særskattepliktig virksomhet, jf. petroleumsskatteloven § 8
første ledd. Bestemmelsen i § 6 nr. 4 har
derfor ikke lenger praktisk betydning. Regjeringen foreslår
at § 6 nr. 4 oppheves. Det vises til vedlagte
forslag om opphevelse av petroleumsskatteloven § 6
nr. 4. Regjeringen foreslår at opphevelsen trer i kraft
straks.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Ved lov 30. juni 2000 nr. 57 som trådte i kraft 1. januar
2002 ble det vedtatt endringer i folketrygdloven som førte
til at bestemmelsen om attføringsstønad fikk endret
paragraftall fra § 11-7 til § 11-8.
Skatteloven § 5-43 første ledd bokstav
d nr. 5 har en henvisning til folketrygdloven § 11-7.
Ved en inkurie ble henvisningen i skatteloven § 5-43
første ledd bokstav d nr. 5 ikke rettet i forbindelse med
lovendringen 30. juni 2000 nr. 57. Rett henvisning skal være
til folketrygdloven § 11-8. Regjeringen foreslår at
skatteloven § 5-43 første ledd bokstav
d nr. 5 endres i samsvar med dette. Endringen foreslås å tre
i kraft straks.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
I vedlegg 1 til proposisjonen følger en oversikt over
fradragsbeløp og beløpsgrenser i skatteloven, med årstall
for ikrafttredelsen av de siste endringer av beløpsgrensene.
Komiteen tar oversikten i vedlegg 1
til proposisjonen til orientering.
Komiteen viser til merknader i kap.
2.8.3. i Budsjett-innst. S. I (2003-2004) og Budsjett-innst. S. nr.
1 (2003-2004) punkt 3.20, og fremmer følgende forslag til
lov om heleide dattersamvirkeforetak:
"Lov om heleide dattersamvirkeforetak
§ 1
Et samvirkeforetak må ha minst to medlemmer. Departementet
kan godkjenne at et samvirkeforetak skal være heleid av
annen sammenslutning.
§ 2
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti ønsker å fjerne
ordningen med skattefritak for arbeidsgivers dekning av behandlingsforsikringer
og direkte behandlingsutgifter. Ordningen bryter med sentrale skattepolitiske
og helsepolitiske målsettinger. Hovedregelen i skattelovgivningen
er at alle typer inntekt skal beskattes, det gjelder uavhengig av
i hvilken form inntekten er mottatt, som lønn, naturalia,
dekning av privatutgifter eller annen økonomisk støtte.
Ordningen med skattefritak for sykebehandling og forsikring innebærer
en uakseptabel forskjellsbehandling. Noen få arbeidstakere
får dekket utgifter til privat behandling skattefritt,
mens andre må velge mellom enten å betale tilsvarende
behandling med egne, skattlagte midler, eller å vente på behandling
i det offentlige helsevesen. Hvem som kan tilgodeses gjennom et
slikt skattefritak, er det opp til arbeidsgiveren å avgjøre.
Det er grunn til å anta at i mange tilfeller vil den ansattes
posisjon på den enkeltes arbeidsplass være utslagsgivende,
slik at det bare vil være enkelte utvalgte arbeidstakere
som får tilbud om arbeidsgiverdekket helsebehandling eller
forsikring. Attraktive arbeidstakere vil også ved inngåelse av
lønnsavtale stille krav om at arbeidsgiver skal dekke deres
fremtidige utgifter ved privat behandling. Dette vil gi en helt
uakseptabel utvikling i retning av ytterligere forskjeller. Dersom
det blir en oppbygging av et omfattende privat helsetilbud, er det
en fare for at begrensede ressurser trekkes bort fra det offentlige
helsevesenet.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
I
§ 5-15 annet ledd fjerde punktum
oppheves.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2004."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Kystpartiet viser til merknader
i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2003-2004) kap. 2.1 og fremmer følgende
forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
I
§ 14-43 første ledd bokstav d skal
lyde:
d. personbiler, traktorer,
maskiner, redskap, instrumenter, inventar mv. - 25 pst.
II
Endringen under I trer i kraft straks og med virkning fra og
med inntektsåret 2004."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Arbeiderpartiet og sentrumspartiene i statsbudsjettet for
2001 ble enige om å innføre en skatt på utbytte
på mottakers hånd. Denne skatten skulle være
midlertidig, inntil et nytt system for nærings- og kapitalbeskatning
var på plass. Til tross for at et slikt system fortsatt
var under utredning, valgte regjeringen Bondevik II å fjerne
utbytteskatten i 2002-budsjettet. Disse medlemmer går inn
for å gjeninnføre utbytteskatten inntil et nytt
system for nærings- og kapitalbeskatning er på plass. Skattesatsen
settes til 16 pst., og det gis et grunnfradrag på kr 5 000.
Ingen annen inntektsart er så skjevt fordelt mellom ulike
grupper som aksjeinntekter. En liten gruppe mennesker med høy
inntekt mottar mesteparten av utbetalt aksjeutbytte. Internasjonalt
er det også vanlig med en egen skatt på utbetalt
utbytte.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endringer:
I
§ 10-12 første ledd og nytt
annet ledd skal lyde:
(1) Godtgjørelse fastsettes til mottatt utbytte
multiplisert med 12/28 av aksjonærens skattesats
for alminnelig inntekt.
(2) I følgende tilfeller fastsettes likevel godtgjørelsen
til mottatt utbytte multiplisert med aksjonærens skattesats:
a) Mottaker av utbyttet er et aksjeselskap eller
likestilt selskap etter § 10-1 første
ledd.
b) Mottatt utbytte til aktiv aksjonær, så langt
utbyttet ikke overstiger den beregnede personinntekt som tilordnes
aksjonæren fra selskapet i det inntektsår utbyttet
utdeles.
c) For den del av samlet utbytte til aksjonæren som
ikke overstiger kr 5 000 (bunnfradrag).
Nåværende annet, tredje og fjerde
ledd blir henholdsvis tredje, fjerde og femte ledd.
§ 10-32 annet ledd skal lyde:
(2) Inngangsverdien settes til anskaffelsesverdien, eventuelt
med opp- eller nedregulering med et beløp fastsatt etter § 10-34
eller § 10-35. Er beløp fastsatt etter § 10-34
positivt, skal inngangsverdien ved realisasjon som nevnt i § 10-37,
og realisasjon ved overføring av aksje til selskapet som
har utstedt aksjen, reguleres med 12/28 av beløpet.
Forrige punktum får ikke anvendelse på realisasjon
foretatt av aksjeselskap og likestilt selskap etter § 10-1
første ledd, ved realisasjon av andel i verdipapirfond,
eller ved realisasjon som nevnt i § 2-5 første
ledd bokstav b og annet ledd bokstav a. Anskaffelsesverdien settes
til det beløp skattyter har betalt for aksjen dersom ikke annet
er bestemt.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning
fra og med 12. november 2003."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine merknader til Budsjett-innst. S. nr. 1 (2003-2004), der
det foreslås å innføre skatt på aksjeutbytte
på 17 pst.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endringer:
I
§ 10-12 første ledd og nytt
annet ledd skal lyde:
(1) Godtgjørelse fastsettes til mottatt utbytte multiplisert
med 11/28 av aksjonærens skattesats for alminnelig
inntekt.
(2) I følgende tilfeller fastsettes likevel godtgjørelsen
til mottatt utbytte multiplisert med aksjonærens skattesats:
a) Mottaker av utbytte er et aksjeselskap
eller likestilt selskap etter § 10-1 første
ledd
b) Mottatt utbytte til aktiv aksjonær, så langt
utbyttet ikke overstiger den beregnede personinntekt som tilordnes
aksjonæren fra selskapet i det inntektsår utbytte
utdeles.
Nåværende annet, tredje og fjerde
ledd blir henholdsvis tredje, fjerde og femte ledd.
§ 10-32 annet ledd skal lyde:
(2) Inngangsverdien settes til anskaffelsesverdien, eventuelt
med opp- eller nedregulering med et beløp fastsatt etter § 10-34
eller § 10-35. Er beløp fastsatt etter § 10-34
positivt, skal inngangsverdien ved realisasjon som nevnt i § 10-37,
og realisasjon ved overføring av aksje til selskapet som
har utstedt aksjen, reguleres med 11/28 av beløpet.
Forrige punktum får ikke anvendelse for realisasjon foretatt
av aksjeselskap eller likestilt selskap etter § 10-1
første ledd, for realisasjon av andel i verdipapirfond,
eller ved realisasjon som nevnt i § 2-5 første
ledd bokstav b og annet ledd bokstav a. Anskaffelsesverdien settes til
det beløp skattyter har betalt for aksjen dersom ikke annet
er bestemt.
II
Endringene under I trer i kraft straks og med
virkning fra og med 6. november 2003."
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til merknad i Budsjett-innst. S. I (2003-2004) punkt 2.1. Dette
medlem foreslår å gjeninnføre en
skatt på utbytte på mottakers hånd. Skattesatsen settes
til 11 pst. og det gis et grunnfradrag på 10 000 kroner.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endringer:
I
§ 10-12 første ledd og nytt
annet ledd skal lyde:
(1) Godtgjørelsen fastsettes til mottatt utbytte multiplisert
med 11/28 av aksjonærens skattesats for alminnelig
inntekt.
(2) I følgende tilfeller fastsettes likevel godtgjørelsen
til mottatt utbytte multiplisert med aksjonærens skattesats:
a) Mottaker av utbyttet er et aksjeselskap eller
likestilt selskap etter § 10-1 første
ledd.
b) Mottatt utbytte til aktiv aksjonær, så langt
utbyttet ikke overstiger den beregnede personinntekt som tilordnes
aksjonæren fra selskapet i det inntektsår utbyttet
utdeles.
c) For den del av samlet utbytte til aksjonæren som
ikke overstiger 10 000 kroner (bunnfradrag).
Nåværende annet, tredje og fjerde
ledd blir henholdsvis tredje, fjerde og femte ledd.
§ 10-32 annet ledd skal lyde:
(2) Inngangsverdien settes til anskaffelsesverdien, eventuelt
med opp- eller nedregulering med et beløp fastsatt etter § 10-34
eller § 10-35. Er beløp fastsatt etter § 10-34
positivt, skal inngangsverdien ved realisasjon som nevnt i § 10-37,
og realisasjon ved overføring av aksje til selskapet som
har utstedt aksjen, reguleres med 11/28 av beløpet.
Forrige punktum får ikke anvendelse på realisasjon
foretatt av aksjeselskap og likestilt selskap etter § 10-1
første ledd, ved realisasjon av andel i verdipapirfond,
eller ved realisasjon som nevnt i § 2-5 første
ledd bokstav b og annet ledd bokstav a. Anskaffelsesverdien settes
til det beløp skattyter har betalt for aksjen dersom annet ikke
er bestemt.
II
Endringene under I trer i kraft straks og med
virkning fra og med inntektsåret 2004."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at ved beregning av formuesskatt på unoterte aksjer
verdsettes disse til 65 pst. av aksjenes skattemessige verdi. Formuesverdien,
som er basert på den skattemessige verdien av eiendelene, vil
normalt være vesentlig lavere enn aksjenes reelle verdi.
Aksjer notert på SMB-listen ved Oslo Børs verdsettes
til 65 pst. av kursverdien. Disse medlemmer går
inn for å heve verdsettingen til 100 pst. av skattemessig
verdi på ikke-børsnoterte selskaper og 100 pst.
av kursverdien på aksjer notert på SMB-listen.
Også grunnfondsbevis skal verdsettes til 100 pst. av kursverdien.
Endringene skal gjelde første gang ved ligningen for inntektsåret
2003.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endringer:
I
§ 4-12 andre, tredje og fjerde ledd
skal lyde:
(2) Aksje notert på SMB-listen ved Oslo Børs verdsettes
til kursverdien 1. januar i ligningsåret.
(3) Ikke-børsnotert aksje verdsettes til aksjens forholdsmessige
andel av aksjeselskapets eller allmennaksjeselskapets samlede skattemessige
formuesverdi 1. januar året før ligningsåret
fordelt etter pålydende.
(4) Ikke-børsnotert aksje i utenlandsk selskap verdsettes
til aksjens antatte salgsverdi 1. januar i ligningsåret.
Aksjen skal verdsettes etter tredje ledd når skattyteren
krever dette og kan sannsynliggjøre selskapets skattemessige
formuesverdi.
§ 4-13 første ledd skal
lyde:
(1) For aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, som er
stiftet året før ligningsåret, settes
aksjeverdien til summen av aksjenes pålydende beløp
og overkurs. Er stiftelsen skjedd ved overgang fra personlig firma til
aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, legges verdien 1. januar
i ligningsåret til grunn, fastsatt i samsvar med § 4-12
tredje ledd.
II
I lov 21. juni 2002 nr. 32 om endringer
i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner
mv. (omdanning av sparebanker til aksjeselskap eller allmennaksjeselskap)
gjøres følgende endring:
Vedtak VI, om endring i lov 26. mars 1999 nr.
14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) § 4-12 sjette
ledd, oppheves.
III
Endringene under I og II trer i kraft straks med virkning
fra og med inntektsåret 2004."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine merknader til Budsjett-innst. S. nr. 1 (2003-2004), der
det foreslås å fjerne skatterabatten på ikke
børsnoterte aksjer, aksjer i små og mellomstore
bedrifter og grunnfondsbevis i forhold til beregning av formuesskatt.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endringer:
I
§ 4-12 andre ledd skal lyde:
Aksje notert på SMB-listen ved Oslo børs verdsettes
til kursverdien 1. januar i ligningsåret.
§ 4-12 tredje ledd skal lyde:
Ikke børsnotert aksje verdsettes til aksjens forholdsmessige
andel av aksjeselskapets eller allmennaksjeselskapets samlede skattemessige
formuesverdi 1. januar året før ligningsåret
fordelt etter pålydende.
§ 4-12 fjerde ledd første
punktum skal lyde:
Ikke børsnotert aksje i utenlandsk selskap verdsettes
til aksjens antatte salgsverdi 1. januar i ligningsåret.
§ 4-12 sjette ledd skal lyde:
Grunnfondsbevis i sparebank, gjensidig forsikringsselskap,
kreditt- og hypotekforening og selveiende finansieringsforetak verdsettes
til kursverdien 1. januar i ligningsåret. Er kursen
ikke notert eller kjent, settes verdien til den antatte salgsverdi.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning
fra og med inntektsåret 2004."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at dagens modell for beskatning av opsjoner i arbeidsforhold gir
en skattekreditt som først og fremst kommer bedriftsledelsen
og høyt lønnede til gode. Arbeiderpartiet er skeptisk
til bruk av opsjoner som avlønning fordi dette bidrar til
større ulikhet, med negative virkninger for lønnsdannelsen, og økte
problemer med innsidehandel. En opsjon representerer en økonomisk
fordel for den ansatte og bør likestilles med kontant lønnsutbetaling.
Den foreslåtte innstrammingen innebærer at fordelen
av ikke-børsnoterte opsjoner skal beskattes på samme
måte som lønn ved innløsning eller salg.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt gjøres følgende endringer:
I
§ 5-14 tredje ledd bokstav b oppheves.
§ 5-14 tredje ledd bokstav c blir
bokstav b.
II
Endringene under I trer i kraft straks og med
virkning fra og med inntektsåret 2004."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at inntekter fra næringsvirksomheter hvor eierne deltar
aktivt, er dels avkastning på arbeid og dels avkastning
på kapital, uten at dette skillet kommer fram i regnskapet.
Fordi skattesatsen for arbeidsinntekt (personinntekt) er høyere
enn satsen for kapitalinntekt (alminnelig inntekt), er det nødvendig
med regler for næringsdrivende som bestemmer hvordan den
samlede inntekten skal fordeles på arbeid og kapital. Med
dagens regler for begrensning av personinntekt for ikke-liberale
foretak klassifiseres en for liten del av inntekten som arbeidsinntekt.
Arbeiderpartiet foreslår derfor å endre reglene
slik at en større del av inntekten beskattes som arbeidsinntekt
(inntekt opp til 23G og inntekt over 75G skattlegges som personinntekt,
mens inntekt mellom 23G og 75G skattlegges som alminnelig inntekt).
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
I
§ 12-17 første ledd skal lyde:
Dersom skattyterens samlede personinntekt fra foretak der
det fastsettes beregnet personinntekt ville overstige 23 ganger
Folketrygdens grunnbeløp (G), skal beregnet personinntekt
begrenses så langt beløpsgrensen ville bli overskredet.
Personinntekt fra foretak som overstiger 75G skal likevel ikke begrenses
ved fastsettelse av beregnet personinntekt. Annen personinntekt
enn beregnet personinntekt, jf. § 12-2, skal ikke
begrenses.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra
og med inntektsåret 2004."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet viser til merknader i Budsjett-innst. S nr.
1 (2003-2004) kapittel 2.1 og fremmer følgende forslag:
"I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt
av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endringer:
I
§ 5-13 første ledd første
setning skal lyde:
Fordel ved privat bruk av arbeidsgivers bil fastsettes
på grunnlag av en antatt årlig privat kjørelengde
på 10 000 km med tillegg av kjøring mellom
hjem og arbeidssted.
§ 6-12 andre ledd første
setning skal lyde:
Reduksjon etter første ledd skal ikke overstige
50 prosent av de beregnede samlede kostnader ved bilholdet.
II
Endringene under I og II trer i kraft straks
og med virkning fra og med inntektsåret 2004."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet viser til merknader i Budsjett-innst. S.
nr. 1 (2003-2004) punkt 2.1 og 3.4 og fremmer følgende
forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
I
§ 6-81 skal lyde:
(1) Særfradrag for alder gis etter følgende
regler:
Fra og med den måned skattyter fyller 70 år,
gis det et særfradrag i alminnelig inntekt på 1 697
kroner pr. påbegynt måned. Ektefeller har til
sammen rett til samme særfradrag som en enslig.
Bestemmelsen i a gjelder tilsvarende når skattyter
etter fylte 67 år tar ut alderspensjon etter § 19-6
i folketrygdloven. Tar skattyteren bare ut en del av full alderspensjon,
reduseres særfradraget tilsvarende. Tar begge ektefeller
ut deler av full alderspensjon, er den høyeste pensjonsandelen
avgjørende for denne reduksjonen.
Dersom begge ektefeller har alderspensjon fra folketrygden,
fordeles særfradraget med en halvpart på hver.
(2) Fra og med den måned skattyter mottar foreløpig
uførestønad etter folketrygdloven § 12-16
eller uførepensjon fordi ervervsevnen er satt ned med minst
2/3, gis det et særfradrag i alminnelig inntekt på 1 697
kroner pr. påbegynt måned.
(3) Andre skattytere enn nevnt i første og annet ledd
som har mottatt rehabiliteringspenger, foreløpig uførestønad
eller attføringspenger etter folketrygdloven eller uførepensjon
etter nevnte lov eller andre lover, skal for hver påbegynt
måned slike ytelser er mottatt, ha et særfradrag
lik halvparten av månedsfradraget etter første
ledd a første punktum.
(4) Reglene om ektefeller i denne paragraf gjelder tilsvarende
for samboere som omfattes av § 2-16.
(5) Departementet kan gi forskrift om fordelingen av særfradrag
etter denne paragraf.
II
Endringen under I trer i kraft straks og med
virkning fra og med inntektsåret 2004."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet ønsker å avvikle taket
på 2 G for friinntekt for pensjonister. Disse medlemmer viser
i denne forbindelse til merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2003-2004)
kap. 2.1.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd
(folketrygdloven) gjøres følgende endring:
I
Ny § 19-6 tredje ledd første punktum
skal lyde:
Alderspensjonen skal ikke reduseres selv om alderspensjonisten
har pensjonsgivende årsinntekt i tillegg til pensjonen.
II
Endringen under I trer i kraft straks og med
virkning fra og med inntektsåret 2004."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet viser til at den norske tonnasjebeskatningen
er i utakt med tilsvarende systemer i andre europeiske land. Spesielt
utgjør beskatningen av valutaposter et kritisk element
for næringen. Disse medlemmer ønsker
derfor at reglene om fritak for valutabeskatning gjeninnføres med
virkning allerede for inneværende år. Forslaget innebærer
at verken valutagevinster eller valutatap gis skattemessig virkning
innenfor ordningen. Beskatningen av valutaposter vil dermed tilsvare
den som ble vedtatt ved innføringen av tonnasjeskatteordningen
i 1996.
Når det gjelder begrunnelsen for en endring i valutabeskatningen,
viser disse medlemmer til omtalen av dette punkt
i Rederiforbundets høringsuttalelse til statsbudsjettet
2004:
"Norsk internasjonal rederivirksomhet har den altoverveiende
del av sine kontantstrømmer i utenlandsk valuta. Driftsinntekter,
driftsutgifter, gjeld og eiendeler verdsettes, etableres og omsettes
normalt i dollar eller annen funksjonell valuta.
Et
bærende prinsipp i den norske tonnasjeskatteordningen er
at inntekter fra drift av skip skal være gjenstand for
utsatt beskatning. Dagens beskatning av valutaposter bryter med
dette prinsippet og gir til dels skjeve og utilsiktede virkninger.
Årsakene
til disse virkningene er sammensatte, og berører flere
forhold.
Valutaposter knyttet til finansiering av
skipet, som er en naturlig og sentral del av rederiets drift, blir fullt
ut skattlagt. Den motsvarende verdireduksjonen på skipet
- valutatapet - kommer likevel først til fradrag ved uttreden
av ordningen. Skipsfartsaktiviteten og finansieringen av det viktigste
driftsmiddelet - skipet - er to sider av samme sak. Den skattemessige behandlingen
av disse elementene bør derfor likestilles.
Et
valutalån fungerer også som en kurssikring mot
driftsoverskudd i tilsvarende valuta. Normalt vil dette lånet
nedbetales med oppsparte valutamidler. Et kursfall vil føre
til et lavere driftsoverskudd målt i norske kroner, men
samtidig blir også kroneverdien av avdragene lavere, noe
som gir opphav til valutagevinst. Resultatet er at det realiseres
stadig større valutagevinster. Et lavere driftsoverskudd
medfører dermed økt skatt. I en dollarøkonomi
vil imidlertid en dollar tjent og en dollar brukt representere samme verdi.
Rederiene
har ofte rullerende lån som gir en jevnlig refinansiering
gjennom skipets levetid. Skattemessig blir denne rulleringen, og
nedbetaling av avdrag, vurdert som realisasjon, og gir umiddelbar skattlegging
av valutapostene. Skattebetalingen blir dermed både skjev
og tilfeldig, og gjøres avhengig av rederiets tilbakebetalingsstruktur
og finansieringsstrategi.
Ved salg av et skip vil
en synkende valutakurs gi opphav til et valutatap ved salget. Dette
tapet gis det ikke fradrag for innenfor tonnasjeskatteordningen. Imidlertid
blir valutagevinsten som parallelt oppstår ved tilbakebetalingen
av skipets finansiering skattepliktig umiddelbart. Denne behandlingen
avviker fra behandlingen av valutaposter utenfor tonnasjeskatteordningen,
der skattleggingen av valutapostene er sammenfallende i tid.
De
til dels skjeve og utilsiktede effektene som er gjennomgått
ovenfor, forsterkes betraktelig av overgangsreglene som ble innført
da valutabeskatningen trådte i kraft og fastsatte ny inngangsverdi
for alle valutaposter til kursen 1. januar 2001. I tillegg
blir de skattemessige konsekvenser isolert til det enkelte selskap.
Den normale mekanismen med konsernbidrag for å utjevne
resultater mellom konsernselskapene er positivt lovmessig avskåret
for selskaper innenfor ordningen."
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
I
§ 8-15 annet ledd skal lyde:
(2) Renteinntekter, gevinster ved realisasjon av aksjer og andre
finansielle inntekter, unntatt kurssvigninger på valuta,
er skattepliktige. Tilsvarende kostnader og tap er fradragsberettiget.
Dette gjelder likevel ikke gevinst eller tap ved realisasjon av
aksje eller andel som nevnt i § 8-11 første
ledd d-g. Det gis kun fradrag for en andel av selskapets faktiske
renteutgifter tilsvarende forholdet mellom selskapets balanseførte
finanskapital og totalkapital. Ved beregning av rentefradraget skal
eiendelens verdi fastsettes til gjennomsnittet av verdien ved inntektsårets
begynnelse og verdien ved inntektsårets avslutning. Underskudd
fastsatt etter reglene i denne bestemmelsen kommer ikke til fradrag
i inntekt fastsatt etter fjerde og femte ledd og § 8-14
tredje ledd, men kan fremføres mot senere inntekt fastsatt
etter denne bestemmelse etter reglene i § 14-6.
Bestemmelsen i § 10-43 om fradragsbegrensning
kommer ikke til anvendelse ved fastsettelse av inntekt som nevnt
i første punktum for kommandittister og stille deltakere innenfor
ordningen."
Disse medlemmer mener at det er behov
for en oppjustering av avskrivningssatsene for skip, fartøy
og rigger i tråd med de viktige forbedringer i avskrivningssystemet
som Stortinget vedtok høsten 2002 for annen næringsvirksomhet.
Denne forbedringen var en gjenoppretting i forhold til budsjettforliket
høsten 2000, da avskrivningssatsene for en rekke driftsmidler
ble vesentlig redusert.
Disse medlemmer viser til at rederinæringen
ikke ble del i denne kurskorreksjonen, og satsene ligger fremdeles
vesentlig under nivået ellers i Europa. Dette gjelder bl.a.
skip, rigger og fartøyer, som fikk satsene redusert fra
20 pst. til 14 pst. høsten 2000.
Innenfor tonnasjeskattesystemet gis det ikke skattemessig fradrag
for driftsutgifter. Dette gjelder også avskrivninger. En
rekke skipsfartsselskaper befinner seg imidlertid utenfor tonnasjeskattesystemet. Selskaper
som befinner seg utenfor tonnasjeskattesystemet, er underlagt de
alminnelige bedriftsskattereglene.
Regelverket for avskrivninger er et hovedelement i skattesystemet
for en internasjonal kapitalintensiv og syklisk virksomhet som rederinæringen. Det
er derfor svært uheldig at avskrivningssatsene på skip
og fartøyer vesentlig avviker fra de satser som benyttes
i land som konkurrerer på det samme markedet.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven), gjøres følgende
endring:
I
§ 14-43 første ledd litra
e. skal lyde:
e. skip, fartøyer, rigger mv. - 20 pst."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til merknad i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2003-2004) punkt 2.1, der
det foreslås å øke satsen i bunnfradraget
til 26 pst.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"I lov 26. mai 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
§ 6-32 første ledd første
punktum skal lyde:
Minstefradraget fastsettes til et beløp som svarer til
26 pst. av summen av inntekt som omfattes av § 6-31."
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kystpartiet viser
til Budsjett-innst. S. I (2003-2004) punkt 3.3. Disse medlemmer foreslår å heve
prosentsatsen i minstefradraget til 27,5 pst., og fremmer følgende
forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 19 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres slik endring:
§ 6-32 første ledd skal
lyde:
§ 6-32 Beregning av minstefradrag
(1) Minstefradraget fastsettes til et beløp som svarer
til 27,5 pst. av summen av inntekt som omfattes av § 6-31.
Beregningsgrunnlaget avrundes nedover til nærmeste tall
som kan deles med 100. Stortinget fastsette den nedre og øvre
grense for minstefradrag. Stortinget kan fastsette en særskilt
nedre grense for minstefradrag som beregnes av og gis i inntekt
som omfattes av § 6-31 første ledd a,
c eller d eller annet ledd. Skattyter som både har inntekt
som nevnt i foregående punktum og inntekt som omfattes av § 6-31
første ledd b, gis det høyeste av
a) minstefradrag beregnet med særskilt
nedre grense, men uten at minstefradrag beregnes som inntekt omfattet
av § 6-31 første ledd b, eller
b) minstefradrag beregnet av samlet inntekt, men uten at
særskilt nedre grense kommer til anvendelse."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine merknader til Budsjett-innst. S. nr. 1 (2003-2004), der
det foreslås å øke frikortgrensa fra
23 400 kroner til 35 000 kroner.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd
gjøres følgende endring:
I
§ 23-3 fjerde ledd skal lyde:
Det skal ikke betales avgift når inntekten er
mindre enn 34 600 kroner. Avgiften må ikke utgjøre
mer enn 25 pst. av den del av inntekten som overstiger 34 600
kroner.
II
Endringen under I trer i kraft straks og med
virkning fra og med inntektsåret 2004."
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kystpartiet viser
til merknad i Budsjett-innst. S. I (2003-2004) punkt 2.1 og fremmer
følgende forslag:
"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd
(folketrygdloven) gjøres følgende endring:
§ 23-3 fjerde ledd skal lyde:
Det skal ikke betales avgift når inntekten er
mindre enn 40 000 kroner. Avgiften må ikke utgjøre
mer enn 25 pst. av den del av inntekten som overstiger 40 000
kroner."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine merknader til Budsjett-innst. S. nr. 1 (2002-2003), der
det foreslås å fjerne skatterabatten på ikke
børsnoterte aksjer, andeler i kommandittselskaper og ansvarlige
selskaper i forhold til arveavgiften.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"I lov 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv
og visse gaver gjøres følgende endring:
I
§ 11 A oppheves.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning for
rådighetserverv, jf. arveavgiftsloven §§ 9
og 10, som skjer 1. januar 2004 eller senere."
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kystpartiet viser
til at aleneboende utgjør en stor del av antall husholdninger
i landet. Aleneboende får i dag en forholdsvis mye større
belastning som følge av høye grunnavgifter for
eksempel på vann og renovasjon. Disse medlemmer mener
at det er rett å gi et særskilt fradrag i skatt
på 1 000 kroner for enpersonshusholdninger med
inntekt under 180 000 kroner.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
§ 16-1 skal lyde:
§ 16-1 Fradrag i skatt for enslige
(1) Enslig personlig skatteyter som ikke bor i husstandsfellesskap
med andre, gis fradrag i skatt og trygdeavgift når alminnelig
inntekt ikke overstiger et beløp på 180 000
kroner.
(2) Fradrag som nevnt i forrige ledd skal være 1 000
kroner.
(3) Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring
av denne paragraf. Når særlige hensyn tilsier
det, kan departementet utvide eller begrense kretsen av personer
som har krav på fradrag etter denne paragraf."
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kystpartiet vil
heve den øvre grensen for fradraget med 20 000
kroner til 100 000 kroner, og fremmer følgende
forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endringer:
§ 6-60 første ledd skal
lyde:
Skattyter som i minst 130 dager av inntektsåret personlig
har drevet eller deltatt i fiske eller fangst på havet
eller langs kysten, gis fradrag med inntil 30 pst. av netto arbeidsinntekt
av fisket eller fangsten, begrenset til 100 000 kroner.
§ 6-61 første ledd skal lyde:
Sjøfolk gis fradrag med inntil 30 pst. av inntekten,
begrenset til 100 000 kroner."
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kystpartiet vil
redusere nedre grense fra 9 200 til 8 800 kroner,
og fremmer følgende forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
§ 6-44 første ledd skal
lyde:
(1) Det gis fradrag for reise mellom hjem og arbeidssted
og besøksreiser etter § 6-13 etter forskrift fastsatt
av departementet med utgangspunkt i reiseavstand og reisehyppighet.
Fradraget er begrenset til den del av beløpet som overstiger
8 800 kroner."
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kystpartiet viser
til at dagens avskrivningsregler for landbruksbygg i liten grad
samsvarer med de stadige krav til modernisering og opprustning innen
landbrukssektoren. Saldogruppe h i skatteloven av 26. mars
1999 nr. 14 inneholder en svært stor og uensartet gruppe.
Landbruksbygg avskrives i saldogruppe h bygg og anlegg mv. med normalt
en sats på 4 pst. Dersom bygningene har kortere levetid
enn 20 år, kan de avskrives med en sats på 8 pst.
Disse medlemmer viser til svar på spørsmål nr.
70 fra Senterpartiets stortingsgruppe der departementet hevder at
"Ved å benytte avskrivningssatser som næringspolitisk
virkemiddel vil en bryte med dette prinsippet og samtidig stimulere
til for høy kapitalbruk i sektoren."
Disse medlemmer er uenig med departementet i at
et slikt virkemiddel vil bidra til for høy kapitalbruk
i sektoren.
Nye husdyrforskrifter medfører økte investeringer
for norsk landbruk på anslagsvis fem mrd. kroner. Stadige
endringer av rammevilkårene for næringen, eksempelvis
gjennom økte konsesjonsgrenser i husdyrproduksjonene fører
også til et økt investeringsbehov.
Når landbruksbygg for 2000 og 2001 hadde en høyere
avskrivningssats enn andre næringer, skyldes dette bl.a.
at disse antas å falle raskere i verdi enn andre bygninger.
Nye krav til utforming av husdyr-rom og generell slitasje i form
av eksempelvis fukt, gjødsel og dyr som utgjør
er særlig påkjenning på bygningene er
medvirkende årsaker til dette.
Disse medlemmer mener derfor at det er hensiktsmessig å opprette
en egen saldogruppe for landbruksbygg. Det er etter disse
medlemmers mening derfor riktig å heve avskrivningssatsen
for landbruksbygg med 2 pst., med virkning fra 1. januar 2004.
Dette vil bidra til en lettelse på 110 mill. kroner for
landbruksnæringa.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endringer:
I
§ 14-41 første ledd ny bokstav
j skal lyde:
j. landbruksbygg
II
§ 14-43 første ledd ny bokstav
j skal lyde:
j. Landbruksbygg - 6 pst.
III
Endringene under I og II trer i kraft straks
og med virkning fra og med inntektsåret 2004."
Komiteens medlem fra Kystpartiet viser
merknad om skattlegging av fiskefartøyer i Budsjett-innst.
S. I (2003-2004).
Dette medlem mener at man må ta hensyn
til fiskerienes spesielle karakter når skattesystemet utformes.
Fiskerne kan dessverre ikke, som mange andre yrker, øke
sin inntjening gjennom bedre utnytting av investert kapital og økt
arbeidsinnsats. Dette fordi man vanskelig kan planlegge årlig
tilvekst innen fiskebestandene og man kan heller ikke verken på kort eller
lang sikt planlegge f.eks. vær- og sjøforholdene. Man
kan derfor ikke gjennomføre en langsiktig planlegging av
fremtidig inntekt og avkastning. Svingningene innenfor inntekts
og avkastning er i all hovedsak naturgitte. Derfor bør
næringsaktørene innen fiskeriene ha mulighet til å gjøre
fondsavsetninger i gode tider, for å bygge opp egenkapital
og reserver til å møte dårlige tider
og til å investere i nye fartøyer og utstyr, som
er særdeles kapitalkrevende.
Dette medlem fremmer derfor følgende
forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
Ny § 8-7 skal lyde:
§ 8-7 Fondsavsetning for eiere av fiskefartøy
(1) Skatteyter som driver fiskerivirksomhet med eget fiskefartøy,
eller som leier ut slikt fartøy til andre som benytter
fartøyet i fiskerivirksomhet, kan kreve fradrag i alminnelig
inntekt for avsetning til fond etter reglene i denne bestemmelse.
(2) Avsetningen er begrenset oppad til 30 pst. av årets
alminnelige inntekt av virksomhet som nevnt i foregående
ledd.
(3) Krav om avsetning må fremmes innen utløpet av
selvangivelsesfristen.
(4) Beløp som det er gitt fradrag for etter bestemmelsene
foran, skal legges til skatteyterens inntekt for det året
midlene dispenseres, og senest ved ligningen for det femte året
etter at det ble gitt fradrag for beløpet.
(5) Departementet gir forskrift til utfylling og gjennomføring
av denne bestemmelsen."
Komiteens medlem fra Kystpartiet mener
at Regjeringen gjør altfor lite for å gi den norske
sjøfartsnæringa gode nok vilkår. Dette
medlem mener at ordningen med nettolønn som finnes
i dag, må utvides til en reell nettolønnsordning
for å gi de maritime næringene i Norge rimelig
utjevning av det misforhold som de maritime næringene har
her i landet i forhold til andre land.
På denne bakgrunnen fremmer dette medlem følgende
forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt på formue
og inntekt gjøres følgende endring:
I
§ 5-15 første ledd ny bokstav
m skal lyde:
Fordel vunnet ved arbeid som ikke er virksomhetsinntekt
om bord i skip.
II
Endringa under I trer i kraft straks med virkning frå og
med 1. juli 2004.
Departementet kan gje overgangsreglar, medrekna reglar
om avkorting av minstefrådrag og personfrådrag."
Forslag fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk
Venstreparti:
Forslag 1
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
I
§ 5-15 annet ledd fjerde punktum
oppheves.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2004.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Kystpartiet:
Forslag 2
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
I
§ 14-43 første ledd bokstav
d skal lyde:
d. personbiler, traktorer, maskiner, redskap,
instrumenter, inventar mv. - 25 pst.
II
Endringen under I trer i kraft straks og med
virkning fra og med inntektsåret 2004.
Forslag fra Arbeiderpartiet:
Forslag 3
I lov om endringer i lov 26. mars 1999
nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres
følgende endring:
I
§ 6-50 oppheves.
II
Endringen under I trer i kraft med virkning fra
og med inntektsåret 2004.
Forslag 4
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endringer:
I
§ 10-12 første ledd og nytt
annet ledd skal lyde:
(1) Godtgjørelse fastsettes til mottatt utbytte
multiplisert med 12/28 av aksjonærens skattesats
for alminnelig inntekt.
(2) I følgende tilfeller fastsettes likevel godtgjørelsen
til mottatt utbytte multiplisert med aksjonærens skattesats:
d) Mottaker av utbyttet er et aksjeselskap
eller likestilt selskap etter § 10-1 første
ledd.
e) Mottatt utbytte til aktiv aksjonær, så langt
utbyttet ikke overstiger den beregnede personinntekt som tilordnes
aksjonæren fra selskapet i det inntektsår utbyttet
utdeles.
f) For den del av samlet utbytte til aksjonæren som
ikke overstiger kr 5 000 (bunnfradrag).
Nåværende annet, tredje og fjerde
ledd blir henholdsvis tredje, fjerde og femte ledd.
§ 10-32 annet ledd skal lyde:
(2) Inngangsverdien settes til anskaffelsesverdien, eventuelt
med opp- eller nedregulering med et beløp fastsatt etter § 10-34
eller § 10-35. Er beløp fastsatt etter § 10-34
positivt, skal inngangsverdien ved realisasjon som nevnt i § 10-37,
og realisasjon ved overføring av aksje til selskapet som
har utstedt aksjen, reguleres med 12/28 av beløpet.
Forrige punktum får ikke anvendelse på realisasjon
foretatt av aksjeselskap og likestilt selskap etter § 10-1
første ledd, ved realisasjon av andel i verdipapirfond,
eller ved realisasjon som nevnt i § 2-5 første
ledd bokstav b og annet ledd bokstav a. Anskaffelsesverdien settes
til det beløp skattyter har betalt for aksjen dersom ikke annet
er bestemt.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning
fra og med 12. november 2003.
Forslag 5
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endringer:
I
§ 4-12 andre, tredje og fjerde ledd
skal lyde:
(2) Aksje notert på SMB-listen ved Oslo Børs verdsettes
til kursverdien 1. januar i ligningsåret.
(3) Ikke-børsnotert aksje verdsettes til aksjens forholdsmessige
andel av aksjeselskapets eller allmennaksjeselskapets samlede skattemessige
formuesverdi 1. januar året før ligningsåret
fordelt etter pålydende.
(4) Ikke-børsnotert aksje i utenlandsk selskap verdsettes
til aksjens antatte salgsverdi 1. januar i ligningsåret.
Aksjen skal verdsettes etter tredje ledd når skattyteren
krever dette og kan sannsynliggjøre selskapets skattemessige
formuesverdi.
§ 4-13 første ledd skal
lyde:
(1) For aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, som er
stiftet året før ligningsåret, settes
aksjeverdien til summen av aksjenes pålydende beløp
og overkurs. Er stiftelsen skjedd ved overgang fra personlig firma til
aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, legges verdien 1. januar
i ligningsåret til grunn, fastsatt i samsvar med § 4-12
tredje ledd.
II
I lov 21. juni 2002 nr. 32 om endringer
i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner
mv. (omdanning av sparebanker til aksjeselskap eller allmennaksjeselskap)
gjøres følgende endring:
Vedtak VI, om endring i lov 26. mars 1999 nr.
14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) § 4-12 sjette
ledd, oppheves.
III
Endringene under I og II trer i kraft straks
med virkning fra og med inntektsåret 2004.
Forslag 6
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt gjøres følgende endringer:
I
§ 5-14 tredje ledd bokstav b oppheves.
§ 5-14 tredje ledd bokstav c blir
bokstav b.
II
Endringene under I trer i kraft straks og med
virkning fra og med inntektsåret 2004.
Forslag 7
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
I
§ 12-17 første ledd skal lyde:
Dersom skattyterens samlede personinntekt fra foretak der
det fastsettes beregnet personinntekt ville overstige 23 ganger
Folketrygdens grunnbeløp (G), skal beregnet personinntekt
begrenses så langt beløpsgrensen ville bli overskredet.
Personinntekt fra foretak som overstiger 75G skal likevel ikke begrenses
ved fastsettelse av beregnet personinntekt. Annen personinntekt
enn beregnet personinntekt, jf. § 12-2, skal ikke
begrenses.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra
og med inntektsåret 2004.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kystpartiet:
Forslag 8
I lov av 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift gjøres
følgende endringer:
I
§ 5b første ledd nr. 9
skal lyde:
Transport av personer med verneverdige fartøy.
§ 5b første ledd nr. 10
skal lyde:
Formidling av personbefordring med verneverdige fartøy.
§ 5b første ledd nr. 16
skal lyde:
Tjenester som gjelder opplysninger om rutegående
verneverdige fartøy.
§ 16 første ledd nr. 10
skal lyde:
Transporttjenester med verneverdig fartøy som består
i ferging av kjøretøy.
§ 17 første ledd nr. 1 bokstav
b skal lyde:
Skoleskip, verneverdig fartøy, marinefartøy
til forsvaret og skip til bruk i forskning og værvarsling.
§ 17 tredje ledd ny bokstav d skal
lyde:
Og transport med verneverdig fartøy som er nevnt
under nr. 1.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Kystpartiet:
Forslag 9
I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt
av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endringer:
I
§ 5-13 første ledd første
setning skal lyde:
Fordel ved privat bruk av arbeidsgivers bil fastsettes
på grunnlag av en antatt årlig privat kjørelengde
på 10 000 km med tillegg av kjøring mellom
hjem og arbeidssted.
§ 6-12 andre ledd første
setning skal lyde:
Reduksjon etter første ledd skal ikke overstige
50 prosent av de beregnede samlede kostnader ved bilholdet.
II
Endringene under I og II trer i kraft straks
og med virkning fra og med inntektsåret 2004.
Forslag 10
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
I
§ 6-81 skal lyde:
(2) Særfradrag for alder gis etter følgende
regler:
Fra og med den måned skattyter fyller 70 år,
gis det et særfradrag i alminnelig inntekt på 1 697
kroner pr. påbegynt måned. Ektefeller har til
sammen rett til samme særfradrag som en enslig.
Bestemmelsen i a gjelder tilsvarende når
skattyter etter fylte 67 år tar ut alderspensjon
etter § 19-6 i folketrygdloven. Tar skattyteren
bare ut en del av full alderspensjon, reduseres særfradraget
tilsvarende. Tar begge ektefeller ut deler av full alderspensjon,
er den høyeste pensjonsandelen avgjørende for denne
reduksjonen.
Dersom begge ektefeller har alderspensjon fra folketrygden,
fordeles særfradraget med en halvpart på hver
(2) Fra og med den måned skattyter mottar foreløpig
uførestønad etter folketrygdloven § 12-16
eller uførepensjon fordi ervervsevnen er satt ned med minst
2/3, gis det et særfradrag i alminnelig inntekt på 1 697
kroner pr. påbegynt måned.
(3) Andre skattytere enn nevnt i første og annet ledd
som har mottatt rehabiliteringspenger, foreløpig uførestønad
eller attføringspenger etter folketrygdloven eller uførepensjon
etter nevnte lov eller andre lover, skal for hver påbegynt
måned slike ytelser er mottatt ha et særfradrag
lik halvparten av månedsfradraget etter første
ledd a første punktum.
(4) Reglene om ektefeller i denne paragraf gjelder tilsvarende
for samboere som omfattes av § 2-16.
(5) Departementet kan gi forskrift om fordelingen av særfradrag
etter denne paragraf.
II
Endringen under I trer i kraft straks og med
virkning fra og med inntektsåret 2004.
Forslag 11
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd
(folketrygdloven) gjøres følgende endring:
I
Ny § 19-6 tredje ledd første punktum
skal lyde:
Alderspensjonen skal ikke reduseres selv om alderspensjonisten
har pensjonsgivende årsinntekt i tillegg til pensjonen.
II
Endringen under I trer i kraft straks og med
virkning fra og med inntektsåret 2004.
Forslag 12
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
I
§ 8-15 annet ledd skal lyde:
(2) Renteinntekter, gevinster ved realisasjon av aksjer
og andre finansielle inntekter, unntatt kurssvigninger
på valuta, er skattepliktige. Tilsvarende kostnader og
tap er fradragsberettiget. Dette gjelder likevel ikke gevinst eller
tap ved realisasjon av aksje eller andel som nevnt i § 8-11
første ledd d-g. Det gis kun fradrag for en andel av selskapets
faktiske renteutgifter tilsvarende forholdet mellom selskapets balanseførte
finanskapital og totalkapital. Ved beregning av rentefradraget skal
eiendelens verdi fastsettes til gjennomsnittet av verdien ved inntektsårets
begynnelse og verdien ved inntektsårets avslutning. Underskudd
fastsatt etter reglene i denne bestemmelsen kommer ikke til fradrag
i inntekt fastsatt etter fjerde og femte ledd og § 8-14
tredje ledd, men kan fremføres mot senere inntekt fastsatt
etter denne bestemmelse etter reglene i § 14-6.
Bestemmelsen i § 10-43 om fradragsbegrensning
kommer ikke til anvendelse ved fastsettelse av inntekt som nevnt
i første punktum for kommandittister og stille deltakere innenfor
ordningen.
Forslag 13
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven), gjøres følgende
endring:
I
§ 14-43 første ledd litra
e. skal lyde:
e. skip, fartøyer, rigger mv. - 20 pst.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 14
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
I
§ 6-20 oppheves.
II
Endring under I trer i kraft straks og med virkning
fra og med inntektsåret 2004.
Forslag 15
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endringer:
I
§ 7-11 første ledd bokstav
a skal lyde:
Prosentinntekten beregnes til 2 pst. av eiendommens ligningsverdi
1. januar i ligningsåret etter fradrag som fastsatt
i bokstav d. For den delen av ligningsverdien som før fradrag
overstiger 451 000 kroner, skal inntekten likevel beregnes
til 4 pst.
§ 7-12 sjette ledd bokstav a skal
lyde:
Prosentinntekt beregnes med 2 pst. av andel av eiendommens
ligningsverdi 1. januar i ligningsåret etter fradrag
som fastsatt i § 7-11 d. For den delen av andel
av ligningsverdi som før fradrag overstiger 451 000
kroner, skal inntekt likevel beregnes med 4 pst.
II
Endringene under I trer i kraft straks og med
virkning fra og med inntektsåret 2004.
Forslag 16
I lov av 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt
til kommunane gjøres følgende endring:
I
§ 8 fjerde ledd skal lyde:
Verdet (taksten) av anlegg som nemnt i skatteloven § 18-5
første leden skal ikkje settast lågare enn kr.
1,10/kWh eller høgare enn kr. 2,5/kWh
av grunnlaget for naturressursskatten for anlegget sett ved likninga året
før skatteåret.
II
Endringen under I trer i kraft straks og med
virkning fra og med eiendomsskatteåret 2004.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 17
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
I
§ 6-50 fjerde ledd annet punktum
skal lyde:
Det gis maksimalt fradrag for gaver etter denne paragraf
med til sammen 1 800 kroner årlig.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra
og med eiendomsskatteåret 2004.
Forslag 18
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endringer:
I
§ 10-12 første ledd og nytt
annet ledd skal lyde:
(1) Godtgjørelse fastsettes til mottatt utbytte multiplisert
med 11/28 av aksjonærens skattesats for alminnelig
inntekt.
(2) I følgende tilfeller fastsettes likevel godtgjørelsen
til mottatt utbytte multiplisert med aksjonærens skattesats:
c) Mottaker av utbytte er et aksjeselskap
eller likestilt selskap etter § 10-1 første
ledd
d) Mottatt utbytte til aktiv aksjonær, så langt
utbyttet ikke overstiger den beregnede personinntekt som tilordnes
aksjonæren fra selskapet i det inntektsår utbytte
utdeles.
Nåværende annet, tredje og fjerde
ledd blir henholdsvis tredje, fjerde og femte ledd.
§ 10-32 annet ledd skal lyde:
(2) Inngangsverdien settes til anskaffelsesverdien, eventuelt
med opp- eller nedregulering med et beløp fastsatt etter § 10-34
eller § 10-35. Er beløp fastsatt etter § 10-34
positivt, skal inngangsverdien ved realisasjon som nevnt i § 10-37,
og realisasjon ved overføring av aksje til selskapet som
har utstedt aksjen, reguleres med 11/28 av beløpet.
Forrige punktum får ikke anvendelse for realisasjon foretatt
av aksjeselskap eller likestilt selskap etter § 10-1
første ledd, for realisasjon av andel i verdipapirfond,
eller ved realisasjon som nevnt i § 2-5 første
ledd bokstav b og annet ledd bokstav a. Anskaffelsesverdien settes til
det beløp skattyter har betalt for aksjen dersom ikke annet
er bestemt.
II
Endringene under I trer i kraft straks og med
virkning fra og med 6. november 2003.
Forslag 19
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endringer:
I
§ 4-12 andre ledd skal lyde:
Aksje notert på SMB-listen ved Oslo børs verdsettes
til kursverdien 1. januar i ligningsåret.
§ 4-12 tredje ledd skal lyde:
Ikke børsnotert aksje verdsettes til aksjens forholdsmessige
andel av aksjeselskapets eller allmennaksjeselskapets samlede skattemessige
formuesverdi 1. januar året før ligningsåret
fordelt etter pålydende.
§ 4-12 fjerde ledd første
punktum skal lyde:
Ikke børsnotert aksje i utenlandsk selskap verdsettes
til aksjens antatte salgsverdi 1. januar i ligningsåret.
§ 4-12 sjette ledd skal lyde:
Grunnfondsbevis i sparebank, gjensidig forsikringsselskap,
kreditt- og hypotekforening og selveiende finansieringsforetak verdsettes
til kursverdien 1. januar i ligningsåret. Er kursen
ikke notert eller kjent, settes verdien til den antatte salgsverdi.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning
fra og med inntektsåret 2004.
Forslag 20
I lov 26. mai 1999 nr. 14 om skatt av formue
og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:
§ 6-32 første ledd første
punktum skal lyde:
Minstefradraget fastsettes til et beløp som svarer til
26 pst. av summen av inntekt som omfattes av § 6-31.
Forslag 21
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd
gjøres følgende endring:
I
§ 23-3 fjerde ledd skal lyde:
Det skal ikke betales avgift når inntekten er
mindre enn 34 600 kroner. Avgiften må ikke utgjøre
mer enn 25 pst. av den del av inntekten som overstiger 34 600
kroner.
II
Endringen under I trer i kraft straks og med virkning fra
og med inntektsåret 2004.
Forslag 22
I lov 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv
og visse gaver gjøres følgende endring:
I
§ 11 A oppheves.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning for
rådighetserverv, jf. arveavgiftsloven §§ 9
og 10, som skjer 1. januar 2004 eller senere.
Forslag fra Senterpartiet og Kystpartiet:
Forslag 23
I lov om merverdiavgift gjøres følgende
endring:
§ 28 første ledd første
setning skal lyde:
Registrering skal skje når den næringsdrivendes omsetning
og avgiftspliktige uttak av varer og tjenester til sammen har oversteget
40 000 kroner i en periode på 12 måneder.
Forslag 24
I lov 26. mars 1999 nr. 19 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres slik endring:
§ 6-32 første ledd skal
lyde:
§ 6-32 Beregning av minstefradrag
(1) Minstefradraget fastsettes til et beløp som svarer
til 27,5 pst. av summen av inntekt som omfattes av § 6-31.
Beregningsgrunnlaget avrundes nedover til nærmeste tall
som kan deles med 100. Stortinget fastsetter den nedre og øvre
grense for minstefradrag. Stortinget kan fastsette en særskilt
nedre grense for minstefradrag som beregnes av og gis i inntekt
som omfattes av § 6-31 første ledd a,
c eller d eller annet ledd. Skattyter som både har inntekt
som nevnt i foregående punktum og inntekt som omfattes av § 6-31
første ledd b, gis det høyeste av
c) minstefradrag beregnet med særskilt
nedre grense, men uten at minstefradrag beregnes som inntekt omfattet
av § 6-31 første ledd b, eller
d) minstefradrag beregnet av samlet inntekt, men uten at
særskilt nedre grense kommer til anvendelse.
Forslag 25
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
§ 16-1 skal lyde:
§ 16-1 Fradrag i skatt for enslige
(1) Enslig personlig skatteyter som ikke bor i husstandsfellesskap
med andre, gis fradrag i skatt og trygdeavgift når alminnelig
inntekt ikke overstiger et beløp på 180 000
kroner.
(2) Fradrag som nevnt i forrige ledd skal være 1 000
kroner.
(3) Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring
av denne paragraf. Når særlige hensyn tilsier
det, kan departementet utvide eller begrense kretsen av personer
som har krav på fradrag etter denne paragraf.
Forslag 26
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endringer:
§ 6-60 første ledd skal
lyde:
Skattyter som i minst 130 dager av inntektsåret personlig
har drevet eller deltatt i fiske eller fangst på havet
eller langs kysten, gis fradrag med inntil 30 pst. av netto arbeidsinntekt
av fisket eller fangsten, begrenset til 100 000 kroner.
§ 6-61 første ledd skal lyde:
Sjøfolk gis fradrag med inntil 30 pst. av inntekten,
begrenset til 100 000 kroner.
Forslag 27
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd
(folketrygdloven) gjøres følgende endring:
§ 23-3 fjerde ledd skal lyde:
Det skal ikke betales avgift når inntekten er
mindre enn 40 000 kroner. Avgiften må ikke utgjøre
mer enn 25 pst. av den del av inntekten som overstiger 40 000
kroner.
Forslag 28
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
§ 6-44 første ledd skal
lyde:
(1) Det gis fradrag for reise mellom hjem og arbeidssted
og besøksreiser etter § 6-13 etter forskrift fastsatt
av departementet med utgangspunkt i reiseavstand og reisehyppighet.
Fradraget er begrenset til den del av beløpet som overstiger
8 800 kroner.
Forslag 29
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endringer:
I
§ 14-41 første ledd ny bokstav
j skal lyde:
j. landbruksbygg
II
§ 14-43 første ledd ny bokstav
j skal lyde:
j. Landbruksbygg - 6 pst.
III
Endringene under I og II trer i kraft straks
og med virkning fra og med inntektsåret 2004.
Forslag fra Senterpartiet:
Forslag 30
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endringer:
§ 7-11 første ledd bokstav
a skal lyde:
Prosentinntekten beregnes til 2,5 pst. av eiendommens ligningsverdi
1. januar i ligningsåret etter fradrag som fastsatt
i bokstav d. For den delen av ligningsverdien som overstiger 451 000
kroner, skal inntekten likevel beregnes med 5,0 pst.
§ 7-12 sjette ledd bokstav a skal
lyde:
Prosentinntekt beregnes med 2,5 pst. av andel av eiendommens
ligningsverdi 1. januar i ligningsåret etter fradrag
som fastsatt i § 7-11d. For den delen av andel
av ligningsverdi som før fradrag overstiger 451 000
kroner, skal inntekt likevel beregnes med 5 pst.
Forslag 31
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endringer:
I
§ 10-12 første ledd og nytt
annet ledd skal lyde:
(1) Godtgjørelsen fastsettes til mottatt utbytte multiplisert
med 11/28 av aksjonærens skattesats for alminnelig
inntekt.
(2) I følgende tilfeller fastsettes likevel godtgjørelsen
til mottatt utbytte multiplisert med aksjonærens skattesats:
d) Mottaker av utbyttet er et aksjeselskap eller
likestilt selskap etter § 10-1 første
ledd.
e) Mottatt utbytte til aktiv aksjonær, så langt
utbyttet ikke overstiger den beregnede personinntekt som tilordnes
aksjonæren fra selskapet i det inntektsår utbyttet
utdeles.
f) For den del av samlet utbytte til aksjonæren som
ikke overstiger 10 000 kroner (bunnfradrag).
Nåværende annet, tredje og fjerde
ledd blir henholdsvis tredje, fjerde og femte ledd.
§ 10-32 annet ledd skal lyde:
(2) Inngangsverdien settes til anskaffelsesverdien, eventuelt
med opp- eller nedregulering med et beløp fastsatt etter § 10-34
eller § 10-35. Er beløp fastsatt etter § 10-34
positivt, skal inngangsverdien ved realisasjon som nevnt i § 10-37,
og realisasjon ved overføring av aksje til selskapet som
har utstedt aksjen, reguleres med 11/28 av beløpet.
Forrige punktum får ikke anvendelse på realisasjon
foretatt av aksjeselskap og likestilt selskap etter § 10-1
første ledd, ved realisasjon av andel i verdipapirfond,
eller ved realisasjon som nevnt i § 2-5 første
ledd bokstav b og annet ledd bokstav a. Anskaffelsesverdien settes
til det beløp skattyter har betalt for aksjen dersom annet ikke
er bestemt.
II
Endringene under I trer i kraft straks og med
virkning fra og med inntektsåret 2004.
Forslag fra Kystpartiet:
Forslag 32
I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt
av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
I
§ 7-11 første ledd bokstav
d første punktum skal lyde:
Ved beregning av nettoinntekt etter bokstav a skal det
gjøres et fradrag på 200 000 kroner i
ligningsverdien.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra
og med inntektsåret 2004.
Forslag 33
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
Ny § 8-7 skal lyde:
§ 8-7 Fondsavsetning for eiere av fiskefartøy
(1) Skatteyter som driver fiskerivirksomhet med eget fiskefartøy,
eller som leier ut slikt fartøy til andre som benytter
fartøyet i fiskerivirksomhet, kan kreve fradrag i alminnelig
inntekt for avsetning til fond etter reglene i denne bestemmelse.
(2) Avsetningen er begrenset oppad til 30 pst. av årets
alminnelig inntekt av virksomhet som nevnt i foregående
ledd.
(3) Krav om avsetning må fremmes innen utløpet av
selvangivelsesfristen.
(4) Beløp som det er gitt fradrag for etter bestemmelsene
foran, skal legges til skatteyteren inntekt for det året
midlene dispenseres, og senest ved ligningen for det femte året
etter at det ble gitt fradrag for beløpet.
(5) Departementet gir forskrift til utfylling og gjennomføring
av denne bestemmelsen.
Forslag 34
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt på formue
og inntekt gjøres følgende endring:
I
§ 5-15 første ledd ny bokstav
m skal lyde:
Fordel vunnet ved arbeid som ikke er virksomhetsinntekt
om bord i skip.
II
Endringa under I trer i kraft straks med virkning frå og
med 1. juli 2004.
Departementet kan gje overgangsreglar, medrekna reglar
om avkorting av minstefrådrag og personfrådrag.
Komiteen viser til proposisjonen og til det som står foran, og rår Odelstinget til å gjøre slike
vedtak til lover:
A.
Vedtak til lov
om endringer i lov 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv og visse gaver
I lov 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv og visse gaver gjøres følgende endringer:
I
§ 2 første ledd ny bokstav e) og f) skal lyde:
e) selskap i den utstrekning noen som er nevnt under bokstavene a), b), c) eller d) direkte eller indirekte er eiere eller er interessert på vesentlig samme måte som eier eller deltaker.
f) stiftelse eller annen formuesmasse når det kan påregnes at utdelinger kommer noen som er nevnt under bokstavene a), b), c) eller d) eller medlemmer av en eller flere bestemte familier til gode. Hele gaven skal regnes med i avgiftsgrunnlaget når avgiftsplikten følger av denne bokstav.
§ 4 nytt femte ledd skal lyde:
Arv og gave som nevnt i § 2 første ledd bokstav b) og § 2 annet ledd, til juridisk person med allmennyttig formål er unntatt fra avgiftsplikt. Utdeling av midler fra institusjon eller organisasjon som har mottatt avgiftsfri arv eller gave etter reglene i dette ledd til noen som er fortrinnsberettiget på grunn av slektskap, regnes som arv eller gave direkte fra giveren eller arvelateren. Avgiftsfrihet etter dette ledd gis ikke hvis giver eller arvelater har gitt bestemmelse om bruk av arve- eller gavemidlene som ikke faller inn under et allmennyttig formål. Departementet kan i forskrift gi regler til utfylling og gjennomføring av reglene i dette ledd, herunder gi regler om krav til vedtekter, regnskap og revisjon.
II
Endringene under I trer i kraft den 1. januar 2004 og gjelder for rådighetserverv, jf. arveavgiftsloven §§ 9 og 10, som inntrer fra og med samme dato.
B.
Vedtak til lov
om endringer i lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift
I lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift gjøres følgende endringer:
I
§ 5b første ledd nr. 9 oppheves.§ 5b første ledd nr. 10 skal lyde:
Formidling av romutleie i hotellvirksomhet m.v.
§ 5b første ledd nr. 16 oppheves.
§ 14 annet ledd nr. 5 oppheves.
§ 14 nytt tredje ledd skal lyde:
Når fradragsrett ikke er avskåret etter § 22, skal det også svares avgift som ved uttak når personkjøretøyer brukes til annet enn som salgsvare, i annen virksomhet enn yrkesmessig utleievirksomhet eller persontransportvirksomhet. Det skal også svares avgift av varer og tjenester til vedlikehold, bruk og drift av personkjøretøyer til annet formål enn nevnt i første punktum. Som personkjøretøy anses også campingtilhenger. Departementet kan ved forskrift fastsette nærmere vilkår for minste eiertid og bruk.
Gjeldende § 14 tredje ledd blir nytt fjerde ledd og skal lyde:
Departementet kan gi forskrifter om hva som går inn under reglene i annet og tredje ledd.
§ 14 nåværende fjerde ledd blir femte ledd.
§ 16 første ledd nr. 4 første punktum skal lyde:
Transporttjenester her i landet når transporten skjer direkte til eller fra utlandet.
§ 16 første ledd nr. 10 oppheves.
§ 22 første ledd nr. 3 skal lyde:
Andre varer og tjenester som anskaffes utelukkende til bruk som nevnt i § 14 annet og tredje ledd.
§ 28 første ledd første punktum skal lyde:
Registrering skal skje når den næringsdrivendes omsetning og avgiftspliktige uttak av varer og tjenester til sammen har oversteget kr 50 000 i en periode på 12 måneder.
II
Endringene under I trer i kraft med virkning fra og med 1. mars 2004. Endringen i § 28 første ledd første punktum trer likevel i kraft fra 1. januar 2004.
C.
Vedtak til lov
om endringer i lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane
I lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane gjøres følgende endringer:
I
§ 8 A-1 annet ledd siste punktum skal lyde:
Slik korrigering vert første gong gjennomført med verknad for eigedomsskatteåret 2005.
II
§ 5 første ledd ny bokstav g) skal lyde:
g) Eigedom som helseforetak eig, i same omfang som fritaket for statens eigedom etter bokstav a sjette strekpunkt.
§ 8 fjerde ledd skal lyde:
Verdet (taksten) av anlegg som nemnt i skatteloven § 18-5 første leden skal ikkje settast lågare enn kr 0,95/kWh eller høgare enn kr 2,35/kWh av grunnlaget for naturressursskatten for anlegget sett ved likninga året før skatteåret.
III
Endringen under I trer i kraft straks.
Endringene under II trer i kraft straks med virkning fra og med eiendomsskatteåret 2004.
D.
Vedtak til lov
om endringer i lov 13. juni 1975 nr. 35 om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster m.v.
I lov 13. juni 1975 nr. 35 om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster m.v. gjøres følgende endringer:
I
§ 6 nr. 1 bokstav a tredje punktum skal lyde:
Departementet gir nærmere forskrifter om gjennomføringen av denne bestemmelse.
§ 6 nr. 4 oppheves.
Nåværende § 6 nr. 5 blir ny § 6 nr. 4.
II
Endringene under I trer i kraft straks.
E.
Vedtak til lov
om endringer i lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven)
I lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) gjøres følgende endringer:
I
§ 2-1 skal lyde:§ 2-1 Lokale ligningsmyndigheter
1. De lokale ligningsmyndigheter består av ligningskontor, ligningsnemnd og overligningsnemnd. Ligningskontorene er statlige, og kan omfatte en eller flere kommuner. Det skal være en ligningsnemnd og en overligningsnemnd for hvert ligningskontor. Organiseringen av ligningskontorene bestemmes av departementet.
2. Ligningsnemnda skal bestå av en leder og fire andre medlemmer. For ligningsnemnder som omfatter flere kommuner etter nr. 1, velges leder og medlemmer av fylkestinget etter forslag fra de berørte kommunestyrer. For ligningsnemnder som omfatter to kommuner, foreslår hvert kommunestyre minst tre medlemmer. For ligningsnemnder som omfatter tre eller flere kommuner, foreslår hvert kommunestyre minst to medlemmer. For ligningsnemnder som omfatter en kommune etter nr. 1 velges leder og medlemmer av kommunestyret. Ligningsnemnda velger selv sin nestleder.
3. Overligningsnemnda skal bestå av en leder og fire andre medlemmer. For overligningsnemnder som omfatter flere kommuner etter nr. 1, velges leder og medlemmene av fylkestinget etter forslag fra de berørte kommunestyrer. For overligningsnemnder som omfatter to kommuner, foreslår hvert kommunestyre minst tre medlemmer. For overligningsnemnder som omfatter tre eller flere kommuner, foreslår hvert kommunestyre minst to medlemmer. For overligningsnemnder som omfatter en kommune etter nr. 1 velges leder og medlemmer av kommunestyret. Overligningsnemnda velger selv sin nestleder. § 2-7 skal ikke være til hinder for at lederen i overligningsnemnda samtidig kan være medlem av ligningsorgan for andre kommuner.
4. Fylkestinget, for nemnder som etter nr. 1 omfatter en kommune, kommunestyret, kan med fylkesmannens godkjenning bestemme at ligningsnemnda og overligningsnemnda skal ha et annet ulike antall medlemmer enn bestemt i nr. 2 og nr. 3.
§ 2-2 nr. 1 skal lyde:
1. For hvert fylke skal det være et statlig fylkesskattekontor og en fylkesskattenemnd.
§ 2-2 nr. 3 og 4 oppheves.
§ 2-5 første punktum skal lyde:
Utelukket fra å gjøre tjeneste som medlem av nemnd som nevnt i §§ 2-1 til 2-4 er
a) riksadvokaten, statsadvokater, politiembetsmenn, politiadjutanter og politifullmektiger,
b) skattefogder og skatteoppkrevere samt tjenestemenn ved deres kontorer, jfr. skattebetalingslovens § 48,
c) tjenestemenn ved ligningsforvaltningen,
d) enhver som er fradømt stemmerett i offentlige anliggender,
e) enhver som i løpet av de siste ti år er straffet for overtredelse av denne lov, skatteloven, skattebetalingsloven, straffelovens § 406, regnskapsloven eller lovene om merverdiavgift og om avgift på investeringer m.v. og
f) enhver som i løpet av de siste ti år er ilagt tilleggsskatt etter § 10-4 nr. 1 annet punktum.
§ 2-6 nr. 1 skal lyde:
1. Enhver stemmeberettiget person som bor i kommunen, fylket eller riket er valgbar og plikter å gjøre tjeneste etter valg eller oppnevning som medlem av, eller varamedlem til, nemnd som nevnt i §§ 2-1 til 2-3.
§ 2-8 nr. 1 skal lyde:
1. Medlemmer av nemnd som nevnt i §§ 2-1 til 2-4, og like mange varamedlemmer for disse, velges eller oppnevnes for fire år.
§ 2-9 nr. 2 annet punktum skal lyde:
Engasjert sakkyndig kan gis adgang til å møte i nemnd.
§ 3-11 nytt nr. 4 skal lyde:
4. Der endringssaken er avgjort av ligningskontoret i medhold av § 9-8 nr. 4 og skattyter ikke har kommet med innsigelser til varsel om endring, gjelder § 8-3 nr. 5 tilsvarende. Hvis tilleggsskatt ilegges, følges reglene i nr. 1 til 3.
§ 4-7 nr. 1 skal lyde:
1. Selvangivelse med vedlegg skal leveres innen utgangen av mai i året etter inntektsåret.
§ 4-7 nytt nr. 3 skal lyde
3.Skattyter som lignes etter § 2-4 nr. 1 bokstav c skal levere selvangivelse med vedlegg innen utgangen av april i året etter inntektsåret.
Nåværende nr. 3 og 4 blir nytt nr. 4 og 5.
§ 4-7 nytt nr. 6 skal lyde:
6.Ligningskontoret kan etter søknad fra regnskapsfører eller revisor som bistår næringsdrivende med utfylling av selvangivelse med vedlegg, gi utsettelse av leveringsfristen for en mindre andel av søkerens klienter. Søknaden må gjelde navngitte skattytere. Utsettelse på dette grunnlag kan ikke gis lengre enn til 30. juni i året etter inntektsåret.
§ 4-7 nytt nr. 7 skal lyde:
7.Skattedirektoratet kan forlenge fristen etter nr. 1 og nr. 2 med inntil en måned, for grupper av skattytere og for enkelt-skattytere som skal levere selvangivelse til mer enn 10 kommuner.
§ 4-7 nytt nr. 8 skal lyde:
8.Skattedirektoratet kan bestemme at skattyter som leverer selvangivelse på papir, skal levere selvangivelsen tidligere enn leveringsfristen som er fastsatt i nr. 1, dog ikke tidligere enn utgangen av mars måned.
Nåværende nr. 6 og 7 blir nytt nr. 9 og 10.
Overskriften i § 6-5 skal lyde:
§ 6-5 Om finansielle instrumenter m.v.§ 6-5 nytt nr. 3 skal lyde:
3.Verdipapirregistre skal ukrevet gi ligningsmyndighetene oppgave over forhold som kan få betydning for skattleggingen av den enkelte investor ved realisasjon av aksjer. Det skal blant annet gis opplysninger om erverv og avganger i løpet av inntektsåret, om utdelt utbytte og om beholdning ved utgangen av inntektsåret. Departementet kan gi forskrift om utfylling og gjennomføring av denne bestemmelsen, herunder bestemme at det skal gis opplysninger om forhold som nevnt for tidligere år.
§ 6-5 nr. 3 blir nytt nr. 4.
§ 6-11 nr. 1 bokstav a skal lyde:
a. aksjekapitalens størrelse og aksjenes antall og størrelse, herunder endringer i løpet av inntektsåret som følge av stiftelse, emisjoner, fusjon, fisjon mv.,
§ 6-11 nr. 1 bokstav b skal lyde:
b. eiere av aksjer pr. 1. januar i ligningsåret identifisert ved personnummer, endringer av aksjonærsammensetningen i løpet av inntektsåret, utdelt utbytte og øvrige opplysninger som kan få betydning for skattleggingen av den enkelte aksjonær ved realisasjon av aksjer.
§ 6-11 nr. 2 skal lyde:
2. Med mindre annet er bestemt, leveres oppgave som nevnt i nr. 1 til ligningskontoret for den kommune hvor selskapet har sitt kontor eller styret har sitt sete, eventuelt til Sentralskattekontoret for storbedrifter dersom selskapet lignes der.
§ 6-11 nytt nr. 5 skal lyde:
5.Departementet kan gi forskrift om utfylling og gjennomføring av denne bestemmelsen, herunder bestemme at det skal gis opplysninger om forhold som nevnt for tidligere år, samt begrense plikten etter nr. 1-3 for selskaper som nevnt i nr. 4.
§§ 7-3 og 7-4 oppheves. Nåværende § 7-5 blir § 7-3.
§ 9-5 nr. 7 nytt tredje punktum skal lyde:
Bestemmelsene i første og annet punktum gjelder ikke der ligningskontoret tar opp spørsmål om endring i medhold av § 9-8 nr. 4.
§ 9-8 nytt nr. 4 skal lyde:
4.Ligningskontoret avgjør endringsspørsmål som tas opp etter § 9-5 nr. 1 a, dersom saken gjelder skattyter som skal levere selvangivelse etter § 4-7 nr. 1 og ny ligningsavgjørelse foreligger innen ett år etter utløpet av selvangivelsesfristen i § 4-7 nr. 1.
Nåværende § 9-8 nr. 4 blir nytt nr. 5.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra 1. januar 2004.
F.
Vedtak til lov
om endring i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) gjøres følgende endring:
I
§ 23-2 sjuende ledd annet punktum skal lyde:
Bortfallet av avgiftsplikt etter første punktum gjelder bare når slik lønn fra husholdningen ikke overstiger 50 000 kroner i inntektsåret.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2004.
G.
Vedtak til lov
om endringer i lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
I
§ 5-43 første ledd litra d nr. 5 skal lyde:
5. attføringsstønad etter § 11-8
§ 18-2 første ledd skal lyde:
(1) Eier av kraftverk skal svare naturressursskatt til de kommunene og fylkeskommunene som er tilordnet kraftanleggsformuen i henhold til § 3-3, jf. § 18-7.
§ 18-3 første ledd første punktum skal lyde:
Eier av kraftverk skal svare skatt til staten på grunnlag av grunnrenteinntekt som fastsettes etter bestemmelsene i annet til åttende ledd for hvert kraftverk.
II
§ 10-34 tredje ledd bokstav e skal lyde:
e. ved skattefri fisjon for så vidt gjelder RISK-beløp for innløste aksjer i det overdragende (fisjonerende) selskapet som skal omfordeles på vederlag i form av aksjer i det eller de overtakende (utfisjonerte) selskap eller i overtakende selskaps morselskap.
§ 10-34 tredje ledd ny bokstav f skal lyde:
f. for skattefri fisjon som gjennomføres uten innløsning av aksjer, for så vidt gjelder RISK-beløp for aksjene i det overdragende selskap som skal omfordeles på vederlag i form av aksjer i det eller de overtakende selskap eller i overtakende selskaps morselskap.
§ 10-34 tredje ledd ny bokstav g skal lyde:
g. når selskapet innløser egne aksjer.
§ 10-34 femte ledd nytt tredje og fjerde punktum skal lyde:
For selskap som ble oppøst i forbindelse med skattefri fusjon, skal endring av selskapets ligning etter at selskapet ble oppløst, få virkning for inngangsverdien til aksjene i det overtakende selskap. For selskap som ble oppløst i forbindelse med skattefri fisjon, skal endring av selskapets ligning etter at selskapet ble oppløst, få virkning for inngangsverdien til aksjene i de overtakende selskap etter samme forhold som aksjenes inngangsverdi ble fordelt ved fisjonen.
§ 10-34 sjuende ledd nytt fjerde og femte punktum skal lyde:
Ved fondsemisjon reguleres inngangsverdien for grunnfondsbevis med endringen i summen av overkursfond, utjevningsfond og grunnfondsbeviskapital. Ved utbetaling av grunnfondsbeviskapital som ikke regnes som innbetalt grunnfondsbeviskapital, reguleres inngangsverdien for grunnfondsbevis med den endringen i grunnfondsbeviskapitalen som følger av utbetalingen.
Nåværende fjerde punktum blir nytt sjette punktum.
III
§ 5-12 fjerde ledd første og annet punktum skal lyde:
Fordel ved rimelig lån i arbeidsforhold fastsettes til differansen mellom en normrentesats og lånets faktiske rentesats. Departementet fastsetter normrentesats til bruk ved beregning av fordel ved rimelig lån i arbeidsforhold.
§ 6-19 annet ledd fjerde punktum skal lyde:
Fradrag kan enten gis med inntil 1 800 kroner eller med inntil to promille av samlet utbetalt lønn.
§ 6-20 fjerde ledd annet punktum skal lyde:
Fradrag kan samlet gis med inntil 1 800 kroner eller med en forholdsmessig del av dette beløpet når fradragsberettiget kontingent er betalt for bare en del av inntektsåret.
Overskriften i § 6-50 skal lyde:§ 6-50 Gaver til visse frivillige organisasjoner mv.§ 6-50 nytt femte ledd skal lyde:
(5) Den norske kirke likestilles i denne paragraf med sammenslutning som går inn under første ledd.
§ 7-11 første ledd bokstav d første punktum skal lyde:
Ved beregning av nettoinntekt etter bokstav a skal det gjøres et fradrag på 90 000 kroner i ligningsverdien.
§ 9-3 nytt sjuende ledd skal lyde:
(7) Gevinst ved samlet realisasjon av særskilte driftsmidler i kraftanlegg som nevnt i § 18-6 første ledd og fallrettigheter eller andel i slike, er unntatt fra skatteplikt dersom overtaker viderefører de skattemessige verdiene og ervervstidspunktene for eiendeler, rettigheter og forpliktelser som overføres.
Nåværende § 9-3 sjuende ledd blir nytt § 9-3 åttende ledd.
§ 15-2 skal lyde:
Stortinget fastsetter hvert år maksimumssatser for
a) skatt til kommunene av formue og inntekt
b) skatt til fylkeskommunene av inntekt
§ 16-10 første ledd første punktum skal lyde:
Personlig skattyter gis til og med det inntektsåret vedkommende fyller 33 år, fradrag i inntektsskatt og trygdeavgift for innskudd på boligsparekonto i innenlandsk bank, samvirkelag eller fast organisert innenlandsk spareforening, eller i tilsvarende spareinstitusjon i annen EØS-stat, når innskuddet skal brukes til erverv av - eller til nedbetaling av gjeld på - egen bolig som er anskaffet etter at kontrakt om sparing ble inngått.
§ 18-2 annet ledd annet punktum skal lyde:
Av produksjon i kraftverk med generatorer som i inntektsåret har en samlet påstemplet merkeytelse under 5 500 kVA, fastsettes ikke naturressursskatt.
§ 18-3 sjette ledd ny bokstav b skal lyde:
b) Kraftverk og fallrettighet kan realiseres uten beskatning som nevnt i dette ledd. Slik overdragelse kan bare skje dersom kraftverk og fallrettighet overføres samlet og overtaker viderefører de skattemessige verdiene og ervervstidspunktene for eiendeler, rettigheter og forpliktelser som overføres. Ved slik realisasjon kan negativ grunnrenteinntekt knyttet til kraftverket på overdragelsestidspunktet overdras til overtaker.
Nåværende § 18-3 sjette ledd bokstav b blir ny bokstav c.
§ 18-3 sjuende ledd skal lyde:
(7) Av produksjon i kraftverk med generatorer som i inntektsåret har en samlet påstemplet merkeytelse under 5 500 kVA, fastsettes ikke grunnrenteinntekt.
§ 18-4 oppheves.
IV
§ 5-20 annet ledd skal lyde:
(2) Årlig avkastning på sparedelen av en livsforsikring (kapitalforsikring) i forsikringsselskap hjemmehørende i en stat innenfor EØS-området, regnes som fordel vunnet ved kapital for forsikringstakeren. Departementet kan gi forskrift om beregning av avkastning.
§ 5-21 annet ledd bokstav a skal lyde:
a) ved utbetaling fra forsikringsselskap hjemmehørende i en stat utenfor EØS-området, eller
§ 5-21 nytt fjerde ledd skal lyde:
(4) Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av bestemmelsen i annet ledd bokstav a.
V
§ 9-3 annet ledd bokstav b nytt fjerde punktum skal lyde:
Tilsvarende gjelder etter samlivsbrudd for tidligere samboere som har eller har hatt felles barn.
VI
§ 10-34 tredje ledd nytt femte punktum skal lyde:
Dette gjelder likevel ikke selskap som omfattes av ligningsloven § 6-11 nr. 1-3.
Tidligere femte til sjuende punktum blir nytt sjette til åttende punktum.
§ 10-34 fjerde ledd nytt annet punktum skal lyde:
Dette gjelder likevel ikke selskap som omfattes av ligningsloven § 6-11 nr. 1-3.
Tidligere annet og tredje punktum blir nytt tredje og fjerde punktum.
VII
§ 5-50 andre ledd bokstav d skal lyde:
d) pengespill og lotterier i en annen EØS-stat som godtgjøres å tilsvare de spill eller lotterier som lovlig kan tilbys i Norge, og som er underlagt offentlig tilsyn og kontroll i hjemstaten. Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av denne bestemmelsen.
VIII
§ 2-30 første ledd bokstav e nr. 8 oppheves.
IX
Endringene under I trer i kraft straks.
Endringene under II trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2003.
Endringene under III trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2004.
Endringene under IV trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2004.
Endringen under V trer i kraft straks med virkning for samlivsbrudd som finner sted i 2004 eller senere.
Endringene under VI trer i kraft 1. januar 2004.
Endringen under VII trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Endringen under VIII trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Overgangsbestemmelser
Ved ikrafttredelse av endringen under IV gjelder følgende overgangsregel:
Skattyter som har tegnet livsforsikring (kapitalforsikring) i forsikringsselskap hjemmehørende i annen EØS-stat før 1. januar 2004, kan for inntektsåret 2004 kreve å bli skattlagt for avkastning for tidligere inntektsår skattyteren har vært skattepliktig til Norge etter skatteloven § 2-1. Slikt krav må fremsettes innen selvangivelsesfristen for inntektsåret 2004. Dersom slikt krav ikke fremmes, skal forsikringen skattlegges på utbetalingstidspunktet. Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av denne bestemmelsen.
Ved ikrafttredelse av endringen under VIII gjelder følgende overgangsregler:
1.
Skattemessige verdier for aksjene eid av SND Invest AS fastsettes slik at de på tidspunktet for overgang til skatteplikt svarer til en forholdsmessig andel av den totale kjøpesummen for aksjene i SND Invest AS, fordelt i samme forhold som i den verdivurdering av aksjene eid av SND Invest AS som er foretatt av selskapet i forbindelse med siste kvartalsavslutning før overgangen til skatteplikt.
2.
Ved formuesligningen av SND Invest AS" eiere for det året salget av selskapet til private eiere er skjedd, legges verdien 1. januar i ligningsåret til grunn, fastsatt i samsvar med skatteloven § 4-12 tredje ledd.
H.
Vedtak til lov
om kompensasjon av merverdiavgift for kommuner, fylkeskommuner mv.
§ 1 Formål
Formålet med denne loven er å motvirke konkurransevridninger som følge av merverdiavgiftssystemet gjennom at det ytes kompensasjon for merverdiavgift til kommuner, fylkeskommuner og visse private og ideelle virksomheter.
§ 2 Virkeområde
Denne loven gjelder:
a) kommuner og fylkeskommuner med kommunal og fylkeskommunal virksomhet der øverste myndighet er kommunestyret, fylkestinget eller annet styre eller råd i henhold til kommuneloven eller kommunal særlovgivning,
b) interkommununale og interfylkeskommunale sammenslutninger organisert etter kommuneloven eller annen kommunal særlovgivning,
c) private eller ideelle virksomheter som produserer helsetjenester, undervisningstjenester eller sosiale tjenester som kommunen eller fylkeskommunen er pålagt å utføre ved lov,
d) barnehager som nevnt i lov 5. mai 1995 nr. 19 om barnehager § 13,
e) kirkelig fellesråd.
Virksomheten skal være registrert i Enhetsregisteret.
§ 3 Kompensasjon
Det ytes kompensasjon for merverdiavgift ved kjøp av varer og tjenester fra registrerte næringsdrivende.
§ 4 Begrensninger
Kompensasjon ytes bare i den utstrekning anskaffelsen skjer til bruk i den kompensasjonsberettigede virksomheten.
Det ytes ikke kompensasjon:
1. Når det foreligger rett til fradrag for inngående merverdiavgift etter bestemmelsene i merverdiavgiftsloven kapittel VI.
2. For merverdiavgift på anskaffelser som nevnt i merverdiavgiftsloven § 22 første ledd.
3. For merverdiavgift på anskaffelser til bygg, anlegg eller annen fast eiendom for salg eller utleie.
Kompensasjon ytes likevel for anskaffelser til boliger med helseformål eller sosiale formål. Det samme gjelder fellesanlegg i tilknytning til boligene.
§ 5 Finansiering
Det totale beløp som kompenseres etter § 3 skal som hovedregel finansieres gjennom reduksjon i overføringene til kommunene og fylkeskommunene.
§ 6 Innsendelse av oppgave
For å få kompensert merverdiavgift må det sendes oppgave til fylkesskattekontoret i det fylke den kompensasjonsberettigede hører hjemme.
Det kan ikke fremsettes krav om kompensasjon før merverdiavgiftskostnadene i et kalenderår utgjør minst 20 000 kroner.
Kompensasjonsoppgave sendes periodevis. Hver periode omfatter to kalendermåneder. Første periode januar og februar, annen periode mars og april, tredje periode mai og juni, fjerde periode juli og august, femte periode september og oktober og sjette periode november og desember. Virksomheter som nevnt i § 2 bokstav b-e kan fremsette krav som omfatter et helt kalenderår på oppgaven for sjette periode.
Krav om kompensasjon medtas i oppgaven for den periode beløpet er registrert i regnskapssystemet etter regnskapsbestemmelsene som følger av lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner eller lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap mv. (regnskapsloven).
§ 7 Oppgavefrist
Oppgaven må være kommet frem til fylkesskattekontoret innen 1 måned og 10 dager etter utløpet av hver periode. Oppgave som sendes i posten anses å være kommet frem i rett tid hvis den er poststemplet innen utløpet av fristen.
Krav om kompensasjon for merverdiavgift på anskaffelser gjort i løpet av en periode kan tidligst fremsettes ved periodens utløp.
Kompensasjonsoppgave skal sendes inn elektronisk. Oppgaver som omfatter et helt kalenderår kan leveres som papiroppgave.
§ 8 Revisorattest
Grunnlaget for kompensasjonskravet skal kontrolleres og attesteres av registrert eller statsautorisert revisor eller kommunerevisor.
§ 9 Utbetaling av kompensasjon
Kompensasjon etter denne lov skal utbetales innen 3 uker etter at fristen etter § 7 for å sende inn oppgave er utløpt. Dersom kompensasjonsoppgaven mottas etter utløpet av fristen i § 7 skal kravet avvises. For virksomheter som nevnt i § 2 bokstav b-e kan kravet tas med i oppgaven for neste periode.
§ 10 Foreldelse
Foreldelsesfristen for krav om kompensasjon er ett år. Fristen regnes fra utgangen av det kalenderår som kompensasjonskravet oppsto.
For virksomheter som nevnt i § 2 bokstav a er foreldelsesfristen sammenfallende med fristen for å sende inn oppgave etter § 7.
§ 11 Tilbakebetaling
Dersom det er utbetalt kompensasjon i strid med bestemmelsene i denne lov eller forskrift gitt med hjemmel i denne lov, skal det uriktig utbetalte beløp tilbakebetales.
§ 12 Regnskap og kontroll
Den som har fremmet krav om eller mottatt refusjon skal innrette bokføringen slik at det til enhver tid kan kontrolleres at kompensasjon for merverdiavgift ytes etter reglene i denne lov. Bestemmelsene om oppbevaring av bøker og bilag mv. i lov av 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap mv. (regnskapsloven) kapittel 2 gjelder også for de som ikke er regnskapspliktige etter regnskapsloven.
Den som har fremmet krav om eller mottatt refusjon etter denne lov skal på forespørsel legge frem, utlevere eller sende inn registrerte og dokumenterte regnskapsopplysninger, regnskapsmateriale og andre dokumenter av betydning for kontrollen når avgiftsmyndighetene forlanger det. Det skal også gis fullstendige opplysninger om forhold som avgiftsmyndighetene finner kan ha betydning for kontrollen.
Den som fremmer krav om kompensasjon etter denne lov skal yte nødvendig veiledning og bistand og gi adgang til virksomhetslokaler. Det samme gjelder den som er i tjeneste hos eller bistår den som søker om kompensasjon.
§ 13 Kontroll hos selger
I forbindelse med kontroll etter § 12 skal næringsdrivende, når avgiftsmyndighetene forlanger det, gi de opplysninger som kreves for å føre kontroll med at kompensasjon for merverdiavgift ytes etter reglene i denne lov. Næringsdrivende skal på forlangende gi avgiftsmyndighetene opplysninger om ethvert mellomværende som han har eller har hatt med andre navngitte næringsdrivende når det knytter seg til begge parters virksomhet. Det kan kreves opplysning om og spesifiserte oppgaver over omsetning av varer og tjenester. Det kan også kreves opplysninger og spesifiserte oppgaver over vederlaget og om andre forhold som knytter seg til mellomværendet. Næringsdrivende skal på forlangende innsende gjenpart av næringsoppgave, årsregnskap og årsberetning.
§ 14 Omgjøring
Fylkesskattekontoret kan kreve utbetalt kompensasjon korrigert i inntil 10 år fra tidspunktet for utbetalingen av kompensasjonen.
§ 15 Renter
Utbetales kompensasjon senere enn den frist som er fastsatt i § 9 har den kompensasjonsberettigede krav på renter. Det foreligger ikke krav på renter dersom overskridelsen av fristen for utbetaling skyldes forhold som kan legges den kompensasjonsberettigede til last eller som denne er nærmest til å bære ansvaret for.
Kompensasjon tillegges renter fra den dag fristen for behandling av kravet etter § 10 er utløpt og til og med den dag kompensasjonsbeløpet utbetales.
For kompensasjon som skal tilbakebetales etter korrigering beregnes renter fra den dag kompensasjonsbeløpet ble utbetalt og til og med den dagen tilbakebetaling skjer.
Det benyttes de rentesatser som fremgår av forskrift 23. desember 1974 nr. 9 om betaling av avgift og beregning og betaling av renter og rentegodtgjørelse etter merverdiavgiftsloven.
§ 16 Justering av kompensert merverdiavgift
Det skal justeres for kompensert merverdiavgift ved endringer i bruken eller overdragelse av bygg, anlegg eller annen fast eiendom etter anskaffelsen, fremstillingen eller utførelsen. Det pliktes ikke å foreta justeringer mer enn 10 år regnet fra utløpet av året anskaffelsen, fremstillingen eller utførelsen ble foretatt.
Departementet fastsetter nærmere regler for justering i forskrift.
§ 17 Administrasjon
Kompensasjonsordningen administreres av avgiftsmyndighetene ved fylkeskattekontoret.
§ 18 Forskriftshjemmel
Departementet kan gi nærmere forskrifter om avgrensing, utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i denne lov, herunder om beregning, utbetaling, renter, inndekning og kontroll av kompensasjonsbeløpene, samt om krav til innholdet av selgers salgsdokument. Departementet kan videre gi nærmere forskrifter om de kompensasjonsberettigedes plikt til å selv kontrollere og revidere ordningen.
§ 19 Straff
Ved overtredelse av denne loven eller forskrifter gitt i medhold av denne loven gjelder straffebestemmelsene i merverdiavgiftsloven § 72 tilsvarende.
§ 20 Overgangsregler
Krav om kompensasjon for merverdiavgift på anskaffelser som er foretatt i løpet av første periode 2004 kan tidligst fremsettes på oppgaven for andre periode 2004.
§ 21 Ikrafttredelse. Opphevelse av tidligere lov
Denne loven trer i kraft fra 1. januar 2004. Fra samme tidspunkt oppheves lov 17. februar 1995 nr. 9 om kompensasjon for merverdiavgift til kommuner og fylkeskommuner mv.
I.
Vedtak til lov
om heleide dattersamvirkeforetak
§ 1
Et samvirkeforetak må ha minst to medlemmer. Departementet kan godkjenne at et samvirkeforetak skal være heleid av annen sammenslutning.
§ 2
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
I Ot.prp. nr. 1 (2003-2004) Skatte- og avgiftsopplegget 2004
- lovendringer er det oppdaget enkelte feil, jf. nedenfor.
Jeg viser til forslaget om heving av grensen for arbeidsgiveravgiftsfritak
for privat arbeid i hjemmet i punkt 2.1, samt tilhørende
forslag til endring i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd
(folketrygdloven) romertall I, side 173. I dette forslaget er det
feilaktig henvist til sjette ledd annet punktum i folketrygdloven § 23-2.
Ved lovendring som trådte i kraft 1. september
2003 ble det gjort en endring i folketrygdloven § 23-2.
Endringen medførte at bestemmelsen om arbeidsgiveravgiftsfritak
for privat arbeid i hjemmet ble forskjøvet fra sjette til
sjuende ledd. Riktig henvisning i punkt 2.1, samt tilhørende
forslag til lovendring, skal derfor være til folketrygdloven § 23-2
sjuende ledd annet punktum.
Jeg ber komiteen om å ta hensyn til dette i sin innstilling.
I kapittel 7 har Finansdepartementet fremmet forslag til endring
av skatteloven §§ 5-20 og 5-21. I punkt
7.3 heter det at:
"Finansdepartementet antar derfor at et forslag om å endre
reglene for skattlegging bør innebære en løsning
hvor en skattlegger den løpende avkastningen også av
livsforsikringer som er tegnet i en annen EØS-stat."
I henhold til dette er det i forslaget til endring av § 5-20
annet ledd brukt følgende ordlyd:
"Årlig avkastning på sparedelen av en livsforsikring (kapitalforsikring) regnes
som fordel vunnet ved kapital for forsikringstakeren. Departementet
kan gi forskrift om beregning av avkastning."
Dessverre er her begrensningen til EØS-området falt
ut. Denne begrensningen følger av hele opplegget i proposisjonens
begrunnelse for endringsforslaget. Forslaget skulle derfor hatt
følgende ordlyd:
"Årlig avkastning på sparedelen av en
livsforsikring (kapitalforsikring) i forsikringsselskap
hjemmehørende i en stat innenfor EØS-området,
regnes som fordel vunnet ved kapital for forsikringstakeren. Departementet
kan gi forskrift om beregning av avkastning."
Jeg anmoder derfor komiteen om å overveie å fremme
forslag til endring av skatteloven § 5-20 annet
ledd i samsvar med departementets intensjon som nevnt ovenfor. Det
vil i tilfelle innebære følgende forslag i komiteens
innstilling til Odelstinget om endringer i skatteloven:
"§ 5-20 annet ledd skal lyde:
(2) Årlig avkastning på sparedelen av en livsforsikring (kapitalforsikring) i forsikringsselskap
hjemmehørende i en stat innenfor EØS-området, regnes som
fordel vunnet ved kapital for forsikringstakeren. Departementet
kan gi forskrift om beregning av avkastning."
Samtidig bes proposisjonens pkt. 7.1 annet avsnitt annen og tredje
setning lest med den samme begrensning til EØS-området
som underforstått.
I punkt 20.10, side 157, merknadene til § 7
om behandling av for sent innsendt kompensasjonsoppgave, står
det i tredje setning:
"Dersom oppgaven kommer frem etter en måned og
ti dager etter utløpet av en periode, vil oppgaven først
bli behandlet og komme til utbetaling innen fire uker etter utløpet
av neste periode."
Setningen skulle hatt følgende ordlyd:
"Dersom oppgaven kommer frem etter en måned og ti dager
etter utløpet av en periode, vil oppgaven først
bli behandlet og komme til utbetaling innen tre uker etter utløpet
av neste periode."
Oslo, i finanskomiteen, den 20. november 2003
Siv Jensen |
Tore Nordtun |
leder |
ordfører |