Til Odelstinget
Departementet fremmer i proposisjonen forslag til nytt regelverk
om register over opplysninger om valutaveksling og overføring
av betalingsmidler inn og ut av Norge. Formålet med registeret
er i første rekke å forebygge og bekjempe økonomisk
kriminalitet og å bidra til riktig skatte- og avgiftsbetaling.
Registrerte opplysninger skal videre kunne brukes til statistikkformål
og i arbeidet med å sikre finansiell stabilitet. Opplysningene
i registeret skal også kunne brukes i arbeidet med å avdekke
trygdemisbruk.
Det foreslås etablert et nytt elektronisk register som
skal erstatte dagens BRAVO-register i Norges Bank. I dag rapporterer
bankene og kortselskapene til Norges Bank om overføringer
av betalingsmidler over landegrensen (BRAVO-registeret). Hovedelementene
i dagens system videreføres, men lovforslaget innebærer
samtidig en oppdatering og videreutvikling av gjeldende regelverk
for registrering av utenlandstransaksjoner.
Opplysningene i BRAVO brukes av Norges Bank i forbindelse med
utenlandsbetalingsstatistikken og av Norges Bank og Kredittilsynet
i arbeidet med å sikre finansiell stabilitet. I tillegg
brukes opplysningene av ØKOKRIM, skatteetaten og toll-
og avgiftsetaten i forbindelse med etterforskning og kontrollvirksomhet.
Innhenting av opplysninger til valutastatistikken er under omlegging,
og det foreslås av den grunn et nytt regelverk som sikrer
kontroll- og etterforskningsorganene fortsatt tilgang til opplysninger
om overføring av betalingsmidler inn og ut av Norge.
Med forslaget vil Norge fortsatt oppfylle FATFs (Financial Action
Task Force on Money Laundering) anbefalinger på dette området
selv om BRAVO-registeret avvikles.
Toll- og avgiftsdirektoratet vil bli ansvarlig for å samle
inn opplysningene og vedlikeholde og drifte registeret.
Banker og finansieringsinstitusjoner skal rapportere til registeret.
Bankene skal rapportere om grensekryssende transaksjoner inn og
ut av Norge, med identifiserende opplysninger om blant annet partene i
transaksjonen og beløpets størrelse. For transaksjoner
på NOK 100 000 eller mer skal det ved utgående transaksjoner
også rapporteres hva beløpet gjelder. Bankene
skal i tillegg rapportere om kjøp og salg av valuta (veksling)
dersom beløpet overstiger NOK 5 000.
Kortselskapene skal rapportere grensekryssende transaksjoner
foretatt med internasjonale kreditt- eller betalingskort. Her vil
det bli en beløpsgrense på NOK 25 000,
slik at det ikke registreres enkelttransaksjoner på beløp
under denne grensen. For transaksjoner under beløpsgrensen
vil det bli rapportert aggregerte summer pr. måned, mens
det for transaksjoner over NOK 25 000 skal rapporteres
opplysninger om enkelttransaksjoner. I dag rapporteres bruk av kort
i utlandet for mer enn NOK 20 000 pr. måned.
I tillegg skal deklarasjonspliktig inn- og utførsel av
kontanter registreres via toll- og avgiftsetaten. Inn- og utførsel
av kontanter med mer enn NOK 25 000 (eller tilsvarende
i annen valuta) skal meldes til toll- og avgiftsetaten i medhold
av regler i tolloven. Dette gjelder for enhver som bringer eller
frakter kontanter, herunder kurerer, post- eller budfirmaer og privatreisende.
Toll- og avgiftsetaten sørger for at disse deklarasjonene
registreres i valutaregisteret.
Valutaregisteret vil inneholde personopplysninger. Departementet
har lagt vekt på å ivareta personvernet på best
mulig måte, samtidig som det er viktig at det offentlige
har egnede midler til å bekjempe kriminalitet. Personopplysningslovens
alminnelige regler for personregistre vil i utgangspunktet gjelde,
og blant annet sikre den enkelte rett til innsyn i registrerte opplysninger
om seg selv. Hensynet til personvernet tilsier også at
det blir regulert og begrenset hvem som skal ha tilgang til opplysningene
i registeret. Departementet foreslår at registeret i første
rekke gjøres tilgjengelig for politiet, skatteetaten og
toll- og avgiftsetaten. Dette er de samme etater som har tilgang til
dagens BRAVO-register, bortsett fra at tilgangen for politiet ikke
lenger foreslås begrenset til ØKOKRIM. Norges
Bank, Statistisk sentralbyrå og Kredittilsynet vil også få tilgang
på samme måte som i dag. I tillegg foreslås
at Rikstrygdeverket (men ikke hele trygdeetaten) og bostyrere kan
benytte opplysninger fra valutaregisteret. Opplysningene skal kun brukes
i forbindelse med disse etatenes etterforskning og kontrollvirksomhet.
Også Norges Bank og Statistisk sentralbyrå vil
kunne bruke opplysningene i registeret i forbindelse med utarbeidelse
av statistikk. Dette bidrar til å redusere den
totale rapporteringsplikten for foretak som har virksomhet med utlandet.
Det vil bli gitt forskrift med nærmere regler om rapporteringspliktens
innhold og registerets drift.
Det er i punkt 2, 3, 4 og 5 i proposisjonen redegjort for henholdsvis
bakgrunnen for forslagene, gjeldende rett på dette området,
behovet for et valutaregister, og for rettstilstanden i andre land.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ranveig
Frøiland, Svein Roald Hansen, Tore Nordtun, Torstein Rudihagen
og Hill-Marta Solberg, fra Høyre, Svein Flåtten,
Torbjørn Hansen, Heidi Larssen og Jan Tore Sanner, fra
Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, lederen Siv Jensen
og Per Erik Monsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein
Djupedal, Audun Bjørlo Lysbakken og Heidi Grande Røys,
fra Kristelig Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn og Bjørg
Tørresdal, fra Senterpartiet, Morten Lund, fra Venstre,
May Britt Vihovde, og fra Kystpartiet, Steinar Bastesen,
viser til merknader under de enkelte avsnitt nedenfor.
Forslaget om et register over opplysninger om valutaveksling
og overføring av betalingsmidler inn og ut av Norge reiser
vanskelige spørsmål om forholdet mellom personvernhensyn
på den ene siden og ønsket om en effektiv kriminalitetsbekjempelse
på den andre. Den elektroniske utviklingen muliggjør
i stor grad registrering av transaksjoner og opplysninger som kan
være av interesse for arbeidet med å avdekke økonomisk
kriminalitet. Samtidig er det viktig å ivareta den enkeltes
legitime krav på en privatsfære som andre ikke
uten videre skal kunne samle opplysninger om.
Valutaregisteret vil både inneholde personopplysninger
og opplysninger som ikke kan knyttes til en enkeltperson. De fleste
transaksjonene som skal rapporteres fra bankene vil være
opplysninger knyttet til foretak og virksomheter, mens rapporteringene
fra kortselskapene hovedsakelig vil inneholde personopplysninger.
Det er derfor ikke minst i forhold til kortselskapenes rapporteringer
at hensynet til personvernet blir sentralt.
Regler for behandling av personopplysninger finnes i personopplysningsloven,
i særlover og i forvaltningsloven. I tillegg er Norge gjennom
EØS-avtalen bundet av Europaparlamentets og rådets
direktiv 95/46/EF om beskyttelse av fysiske personer
i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling
av slike opplysninger. Personopplysningsloven og forvaltningsloven
er generelle lover som i utgangspunktet gjelder all behandling av
personopplysninger, hvis ikke annet følger av vedkommende
særlov.
Komiteen viser til merknader under
de enkelte avsnitt nedenfor.
Det er i proposisjonen redegjort for gjeldende rett og høringsinstansenes
merknader når det gjelder rapportering fra kortselskapene.
Departementet er opptatt av at hensynet til den enkeltes personvern
skal ivaretas på best mulig måte. Inngrepet i
personvernet blir større jo mer detaljert rapportering
det legges opp til. Samtidig vil et detaljert register kunne være
til bedre hjelp for kontrolletatene i deres arbeid.
Departementet har merket seg høringsinstansenes merknader
om at forslaget går langt når det gjelder rapporteringer
fra kortselskapene. Rapportering av samtlige enkelttransaksjoner
vil gi et register med detaljerte opplysninger om den enkeltes bruk
av kredittkort. Som det fremgår av høringsnotatet
var bakgrunnen for dette forslaget hensynet til en samordnet rapportering
med statistikkmyndighetene, for å unngå å pålegge
doble rapporteringsplikter. I det videre arbeidet er det imidlertid
avklart at det av statistikkhensyn ikke er avgjørende
med rapportering av samtlige enkelttransaksjoner. For kontrolletatene
er det heller ikke behov for så detaljert rapportering
og registrering. Sterke personvernhensyn taler også mot slik
rapportering, fordi det vil gå unødig langt i å registrere
den enkeltes pengeforbruk. Ved å legge inn en nedre beløpsgrense
for når enkelttransaksjoner skal rapporteres, unngår
man en detaljert registrering av den enkeltes kortbruk.
Departementet foreslår at ordningen med rapportering
av aggregerte summer videreføres, og at kun transaksjoner
over en viss beløpsgrense rapporteres enkeltvis. Beløpsgrensen
foreslås satt til NOK 25 000. Grensen heves da
i forhold til dagens beløpsgrense. Videre blir det samsvar
med grensen for rapportering av inn- og utførsel av kontanter,
som også er på NOK 25 000. En slik beløpsgrense
innebærer at det ikke vil bli rapportert enkelttransaksjoner
på lavere beløp. Enkelttransaksjoner på NOK
25 000 eller mer, vil bli rapportert og registrert. For
korttransaksjoner med beløp under beløpsgrensen
vil det bli foretatt aggregeringer, det vil si at det rapporteres samlesummer
pr. kort pr. måned pr. land for nordmenns bruk i utlandet,
og pr. kort pr. måned for utlendingers bruk i Norge. For
rapportering av aggregerte månedssummer vil det ikke bli
registrert hvilket brukersted kortet er benyttet, bare i hvilket
land og med hvilket samlet beløp i løpet av perioden
(og antallet transaksjoner).
Departementet foreslår at det i loven gis hjemmel til å fastsette
beløpsgrenser for rapporteringer fra kortselskapene. Beløpsgrensen
på NOK 25 000 vil bli fastsatt i forskrift.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger.
Når det gjelder rapporteringer om grensekryssende betalingsoverføringer
gjennom bankene, foreslås i utgangspunktet å videreføre
dagens ordning med rapportering av samtlige transaksjoner innen
internasjonal betalingsformidling med sporbar informasjon om mottaker
og avsender. Opplysninger om hva beløpet gjelder vil imidlertid
kun bli obligatorisk ved utgående transaksjoner på over
NOK 100 000. Personvernhensynet gjør seg sterkere
gjeldende når det også skal registreres hva beløpet
gjelder, og ikke bare mer nøytrale opplysninger om beløpets
størrelse og mellom hvem betalingen overføres.
Det legges til grunn at det hovedsakelig vil være virksomheter
og bedrifter som foretar betalinger på beløp over
grensen på NOK 100 000, og personvernhensynet
gjør seg da i mindre grad gjeldende.
Valutavekslinger skal rapporteres dersom beløpet overstiger
NOK 5 000. Her vil det ikke bli registrert hva beløpet
gjelder, men hvem som har vekslet, hvor vekslingen har funnet sted
og beløpet. Dette antas ikke å reise særlige
personvernmessige problemer. Den kontrollmessige interesse ligger
her særlig i å kunne avdekke serievekslinger som
i sum betyr erverv av en stor, privat valutabeholdning.
Inn- og utførsel av kontanter med mer enn NOK 25 000
skal meldes til toll- og avgiftsetaten, og også registreres
i valutaregisteret. Her skal det oppgis hva beløpet gjelder.
Departementet legger til grunn at de personvernmessige betenkeligheter
her må vike for toll- og avgiftsetatens (og de øvrige
brukere av valutaregisteret) behov for disse kontrollopplysningene.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger.
Det er i proposisjonen redegjort for gjeldende rett og høringsinstansenes
merknader når det gjelder valutaregisterets karakter.
Etter departementets syn må det skilles mellom på den
ene siden mer omfattende registrering hvor det fremgår
til hvilket brukersted beløpet er overført (kredittkorttransaksjoner)
og overføringer via bank hvor det fremgår hva
beløpet gjelder, og på den annen side mer begrenset
registrering av transaksjoner hvor disse opplysningene ikke fremkommer.
Ved registreringer i det siste tilfellet, hvor det ikke angis til hvilket
brukersted pengene er overført eller hva beløpet
gjelder, vil det ikke være tale om registrering av sensitive
opplysninger.
Det foreslås ikke lenger at enhver enkelttransaksjon
med kredittkort skal rapporteres, jf. punkt 6.2.4 i proposisjonen.
For bruk av kredittkort til betaling av beløp under NOK
25 000, vil det ikke bli registrert hvilket brukersted
betalingen gjelder, bare sum beløp pr. måned og
pr. land. Registeret vil derfor ikke inneholde opplysninger om for
eksempel kjøp av apotekvarer og legebesøk.
Når det gjelder banktransaksjoner, er det først
ved utgående overføringer av beløp på over
NOK 100 000 at opplysninger om hva beløpet gjelder,
blir obligatorisk. Hva beløpet gjelder (betalingsart) vil
for øvrig bli registrert med relativt vide kategorier for
betalingsart (kjøp/salg av varer, kjøp/salg
av tjenester, arv/gave, kjøp/salg av
aksjer osv.).
Dersom et kredittkort brukes til å betale for eksempel
et kostbart sykehusopphold i utlandet (mer enn NOK 25 000),
vil det bli registrert at vedkommende kortkunde har brukt sitt kort
til en betaling til det aktuelle sykehuset. Etter departementets
syn kan dette likevel ikke karakteriseres som registrering av opplysning
om "helseforhold". Det følger av forarbeidene til personopplysningsloven,
Ot.prp. nr. 92 (1998-1999) s. 104 at uttrykket helseforhold omfatter "opplysninger
om en persons tidligere, nåværende og fremtidige
fysiske eller psykiske tilstand, inkludert opplysninger om medisin-
og narkotikamisbruk. Uttrykket omfatter dessuten genetiske opplysninger". Opplysningene
som vil bli registrert i valutaregisteret gjelder kun selve betalingsoverføringen,
og ikke helseforholdet. Selv om forholdene kan ligge slik an at det
etter omstendighetene kan gjøres visse antakelser om helseforholdet
på grunnlag av betalingsopplysningen (for eksempel dersom
sykehuset er et spesialsykehus som kun ufører en viss type
behandling), vil det etter departementets syn hefte usikkerhetsmomenter
ved slike slutninger, som gjør det unaturlig å karakterisere
betalingsopplysningen som en sensitiv helseopplysning.
Departementet kan heller ikke se at registeret vil inneholde
opplysninger om seksuelle forhold. Når det gjelder opplysninger
om straffbare forhold, vises det til at bøter og forelegg
i Norge kreves inn av Statens Innkrevingssentral. Statens Innkrevingssentral krever
også inn en rekke andre offentligrettslige fordringer,
og registrering av en betaling til Innkrevingssentralen røper
i utgangspunktet ikke et straffbart forhold. Andre land kan ha andre
måter å drive inn strafferettslige krav på.
Som nevnt er det kun ved bankoverføringer på over
NOK 100 000 at det skal oppgis hva beløpet gjelder.
Departementet legger til grunn at det i praksis vil være
virksomheter eller bedrifter som ilegges bøter i en slik
størrelsesorden, og at en eventuell grensekryssende betaling
av slike bøter derfor ikke reiser personvernspørsmål.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger.
Det er i proposisjonen redegjort for gjeldende rett og høringsinstansenes
merknader når det gjelder den registrertes rett til innsyn.
En persons rett til å få informasjon om behandlingen
av personopplysninger om seg selv er en grunnleggende rettighet
etter personopplysningsloven. Personopplysningsloven inneholder
egne innsynsregler som på visse vilkår
gir rett til informasjon om behandlingen av personopplysninger.
Personopplysningsloven skiller mellom allmennhetens rett til innsyn
(enhver) og innsynsrett for den det er registrert opplysninger om.
Enhver har rett til informasjon om hva slags behandling av personopplysninger
som blir gjort innenfor alle offentlige etater og organer. Personer
som er registrert hos den behandlingsansvarlige, har i tillegg til
den alminnelige innsynsretten rett til innsyn i alle opplysninger
som gjelder vedkommende selv. Kunnskap om hvilke opplysninger som
er registrert er en forutsetning for å kunne ivareta sitt
personvern.
Internasjonale regelsett har også betydning for utformingen
av norske regler om behandling av personopplysninger. Eventuelle
begrensninger i personopplysningslovens regler må være
forenlig med de krav som stilles til utformingen av norsk lovgivning på området,
blant annet kravene i EU-direktivet om beskyttelse av fysiske personer
i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av
slike opplysninger (Europaparlamentet og rådets direktiv
95/46/EF, inntatt i EØS-avtalen ved beslutning
25. juni 1999).
Departementet ser at tungtveiende hensyn taler mot å begrense
den enkeltes rett til innsyn i de registrerte opplysningene om seg
selv. Mange høringsinstanser har uttalt seg negativt til
dette forslaget, og det vises til innvendingene som er referert
ovenfor. Hvorvidt det skal være alminnelig rett til innsyn
for den enkelte, eller en mer begrenset innsynsrett i begrunnede
tilfeller, har også en kostnadsmessig side. Erfaringene
fra BRAVO-registeret tilsier at det vil bli en del henvendelser
om innsyn. Det er imidlertid vanskelig å anslå på forhånd
hvor store ressurser som må påregnes for å kunne
håndtere en alminnelig innsynsrett. På denne bakgrunn,
og i lys av høringsinstansenes merknader, legger derfor
departementet til grunn at de personvernmessige hensynene må veie tyngst.
Departementet foreslår etter dette å fjerne § 6 fjerde
ledd i lovutkastet som ble sendt på høring. Personopplysningslovens
alminnelige regler om innsyn vil da gjelde.
Spesifikke personvernhensyn knyttet til etatenes tilgang til
valutaregisterets lagrede opplysninger er behandlet i punkt 7 i
proposisjonen.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger.
Det er i proposisjonen redegjort for gjeldende rett og høringsinstansenes
merknader når det gjelder frist for sletting av opplysninger.
Den relativt korte oppbevaringstiden som til nå har
vært praktisert for opplysningene som er lagret i BRAVO,
må sees i lys av at statistikkformålet har vært
det primære hensyn bak registeret. I en egen lov om valutaregister
hvor det bærende hensyn er kontroll- og etterforskningsformål,
er det grunn til å vurdere fristens lengde på nytt.
Ut fra rene kontrollhensyn vil det være gunstig med forholdsvis
lang oppbevaringstid. Samtidig taler personvernhensyn for en mer
begrenset lagringstid. Jo lengre tidsperiode opplysningene lagres,
desto flere personopplysninger om den enkelte vil til enhver tid
kunne være registrert.
Departementet har kommet til at personvernhensyn tilsier en kortere
oppbevaringstid enn opprinnelig foreslått. Departementet
foreslår at opplysningene ikke skal lagres i mer enn fem år
etter registreringsåret. Det innebærer
en lengre lagringstid enn etter dagens system, men samtidig blir
opplysningene ikke lagret lengre enn opplysningene i ØKOKRIMs
register over transaksjoner som kan mistenkes å ha tilknytning
til utbytte av en straffbar handling eller til forhold som rammes
av straffelovens § 147 a eller § 147
b (hvitvaskingsregisteret). Disse opplysningene skal slettes senest
fem år etter utløpet av registreringsåret,
jf. hvitvaskingsloven § 10. Det kan være hensiktsmessig
at enkelte opplysninger slettes før denne fristen, for
eksempel opplysninger om beløp under en viss grense. Behandlingsansvarlig
kan da foreta slik sletting.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger og til forslaget til § 7 i valutaregisterloven.
Det er i proposisjonen redegjort for gjeldende rett og høringsinstansenes
merknader når det gjelder tilgang til opplysningene i registeret.
Etater som foreslås å ha elektronisk tilgang
til registeret, vil selv kunne gjennomføre søk
og hente ut relevante opplysninger. Enkelte instanser kan tenkes å ha
behov for opplysningene fra registeret, men ikke så ofte
at det er naturlig eller nødvendig med direkte elektronisk
tilgang. De vil kunne få tilgang til opplysningene i registeret
via behandlingsansvarlig (Toll- og avgiftsdirektoratet).
I dag har ØKOKRIM, skatteetaten og toll- og avgiftsetaten
tilgang til opplysningene i BRAVO-registeret. Departementet foreslår å videreføre
dette, slik at disse etatene fortsatt får tilgang til opplysninger om
pengestrømmen mellom Norge og utlandet. Når det
gjelder ØKOKRIM og politiet, ble det i høringsnotatet
foreslått å utvide tilgangen til å gjelde
politiet som etat. Flere høringsinstanser har uttalt seg
positiv til dette, og ØKOKRIM har påpekt at det
ikke finnes gode grunner til at politiet som etat ikke skal få tilsvarende
tilgang som de øvrige etater. ØKOKRIM presiserer
at vilkåret for å søke i registeret er
at etterforskning er iverksatt eller at opplysninger må være nødvendig
for etterforskningen av et straffbart forhold. Departementet opprettholder
forslaget om at politiet gis elektronisk tilgang til registeret.
Ifølge Riksadvokaten bør det presiseres i § 6
at opplysningene bare kan innhentes i forbindelse med iverksatt etterforskning,
slik at det tydeligere fremgår at opplysningene ikke kan
innhentes for å vurdere om etterforskning skal iverksettes.
Departementet legger dette til grunn, og foreslår at lovteksten
presiseres til å gjelde iverksatt etterforskning. Skatteetaten,
toll- og avgiftsetaten og Rikstrygdeverket vil kunne bruke registerets
opplysninger i forbindelse med sin kontrollvirksomhet. Disse etatene
vil kunne søke i registeret både i forbindelse
med konkrete kontrollsaker, og i forbindelse med stikkprøvekontroller
og andre kontroller som er en del av etatens alminnelige kontrollvirksomhet.
Også Kredittilsynet foreslås gitt tilgang til
registeret. Kredittilsynet vil kunne bruke opplysningene i sitt
tilsynsarbeid og arbeid med å sikre finansiell stabilitet.
Etatene som gis søkeadgang i registeret, vil kunne benytte
de fremsøkte data i sitt arbeid i samsvar med valutaregisterlovens
formål og etter de saksbehandlingsregler som gjelder for
etaten. Departementet kan ikke se at personvernhensyn taler avgjørende mot
dette.
Skattedirektoratet har foreslått at også skatteoppkreverne
bør få tilgang til valutaregisteret. Skatteoppkreverne
er kommunale, og har ansvaret for blant annet innkreving og bokføring
av vanlige skatter og arbeidsgiveravgift.
Skatteoppkreverne har ikke tilgang til BRAVO-registeret. Å gi
de kommunalt ansatte skatteoppkreverne tilgang til det nye valutaregisteret
vil innebære en ikke uvesentlig utvidelse i forhold til
dagens løsning. Skatteoppkreverne er ikke en del av den
statlige skatteetaten, men utfører viktige oppgaver i skattesystemet.
Ved å gi dem tilgang må registeret gjøres tilgjengelig
for et stort antall flere brukere over hele landet. Personvernhensyn
taler imot det. Departementet foreslår at man på dette
punkt i første omgang viderefører dagens løsning,
slik at tilgangen til registeret ikke utvides til også å gjelde
skatteoppkreverne. Gjennom skatteetaten vil likevel registeropplysninger
kunne brukes også av de kommunale skatteoppkreverne.
Rikstrygdeverket har foreslått at trygdeetaten gis innsyn
i registeret, jf. høringsuttalelsen som er referert ovenfor.
Rikstrygdeverket har blant annet vist til at det er etablert en
egen misbruksseksjon i Trygdedirektørens internrevisjon,
og at det på fylkesnivå er registrert seks regionale
misbruksteam. Mange av de samme hensyn som gjør seg gjeldende
for skatteetaten og toll- og avgiftsetatens behov for slike opplysninger,
gjelder også for trygdeetaten. Dette taler for at også trygdeetaten
gis tilgang til opplysninger om pengestrømmen over landegrensen
for å effektivisere og bedre kontrollen med stønadsmottakere.
Samtidig taler personvernhensyn mot å utvide kretsen av
de tilgangsberettigede. Jo flere som har tilgang til opplysningene,
jo større blir spredningsfaren.
Ytelser fra folketrygden er den største utgiftsposten
på statsbudsjettet. I de senere årene har trygdeetaten
avdekket et betydelig og økende misbruk av folketrygdens
midler. Trygdemisbruk kommer blant annet til uttrykk ved at personer
som mottar ytelser fra folketrygden og flytter utenlands, unnlater å melde fra
om flyttingen for å hindre at ytelsen reduseres eller faller
bort. Videre er det avdekket at personer som mottar ytelser fra
folketrygden under opphold i utlandet, ikke melder fra om inntektsgivende
arbeid som kan være grunnlag for å redusere ytelsene
fra folketrygden. Trygdeetaten har iverksatt en rekke tiltak for å motvirke
trygdemisbruk, og Rikstrygdeverket opplyser i sin høringsuttalelse
at de vil forsterke kontrollinnsatsen i forhold til stønadsmottakere
i utlandet. Finansdepartementet ser det som viktig at misbruk av folketrygdens
midler avdekkes og forfølges, slik at midlene ikke tildeles
uberettigede brukere. Søk i valutaregisteret over pengeoverføringer
inn og ut av landet vil kunne gi nyttig informasjon for trygdeetaten
blant annet i de tilfeller hvor det er tvil om en person som mottar
ytelser fra folketrygden er bosatt eller oppholder seg i Norge.
Etter Finansdepartementets vurdering bør trygdemyndighetene
få tilgang til valutaregisteret. Trygdeetaten er en stor
etat, og personvernhensyn gjør det betenkelig å utvide
tilgangen til opplysninger om grensekryssende pengeoverføringer
til hele etaten som sådan. Finansdepartementet foreslår
at tilgangen for trygdeetaten begrenses til Rikstrygdeverket. Rikstrygdeverket
har etablert en egen misbruksseksjon med ansvar for å jobbe
med mistanke om trygdemisbruk, og eventuelle henvendelser fra lokalplanet
om opplysninger fra registeret bør kunne behandles der.
Rikstrygdeverket foreslås gitt elektronisk tilgang til
registeret.
Justisdepartementet og Konkursrådet har anført at
bostyrere i konkursboer bør ha innsyn i registeret. Dette
er blant annet begrunnet med at innsyn i transaksjoner til og fra
utlandet vil kunne bidra til å spore opp midler som tilhører
boet og at personvernhensyn i dette tilfellet ikke er til hinder
for at bostyrere får innsyn i registeret. Etter Finansdepartementets
vurdering taler gode grunner for at bostyrere i konkursboer får
tilgang til opplysinger fra valutaregisteret. Departementet støtter
den begrunnelsen Justisdepartementet og Konkursrådet har
gitt. Finansdepartementet legger til grunn, i samsvar med uttalelsene
fra Justisdepartementet og Konkursrådet, at det ikke er hensiktsmessig å gi
bostyrere direkte elektronisk tilgang til registeret. De bør
kunne henvende seg til behandlingsansvarlig (Toll- og avgiftsdirektoratet)
og få de aktuelle opplysningene de trenger i forbindelse med
behandlingen av det konkrete bo via behandlingsansvarlig.
Statistisk sentralbyrå vil ha tilgang til opplysningene
i registeret i medhold av statistikkloven 16. juni 1989
nr. 54 § 3-2 første ledd og forskrift
13. februar 1990 nr. 105 om gjennomføring og utfylling
av lov om offisiell statistikk og Statistisk sentralbyrå.
Norges Bank har foreslått at Statistisk sentralbyrå nevnes i
lovens § 6 på samme måte som
Norges Bank. Etter Finansdepartementets syn er det unødvendig å innta en
særskilt bestemmelse om Statistisk sentralbyrås adgang
til registeret, så lenge det fremgår klart av
statistikkloven § 3-2 første ledd at
Statistisk sentralbyrå har rett til å utnytte
administrative datasystemer i statsforvaltningen som grunnlag for
offisiell statistikk.
Utenriksdepartementet har brukt BRAVO-registeret i forbindelse
med oppfølgning og kontroll av internasjonalt vedtatte
sanksjoner mot enkeltland. Finansdepartementet foreslår
at Utenriksdepartementet fortsatt gis tilgang til valutaregisteret
til innhenting av nødvendige opplysninger for å kontrollere
internasjonalt vedtatte sanksjoner mot andre land. Det legges til
grunn at Utenriksdepartementet ikke har behov for elektronisk tilgang,
men kan få de nødvendige opplysninger via behandlingsansvarlig.
I høringsnotatet er det foreslått en bestemmelse som
gir departementet fullmakt til ved enkeltvedtak å bestemme
at andre enn etatene som er nevnt i bestemmelsen, skal få tilgang
til opplysninger fra registeret. Det er ikke kommet innvendinger
mot dette i høringsuttalelsene. Departementet opprettholder
forslaget, og legger til grunn at tilgang i slike tilfeller ikke
gis i form av direkte elektronisk tilgang, men ved at behandlingsansvarlig
etter forespørsel leverer ut opplysningene i elektronisk
form eller på papir.
Videre opprettholdes forslaget om en forskriftshjemmel som gir
departementet mulighet for å gi forskrifter om at bare
nærmere definerte brukergrupper i etatene skal ha elektronisk
tilgang til opplysningene i registeret. Det følger imidlertid
av lovens formålsbestemmelse og § 6 første
ledd at søk i registeret kun skal skje ut fra etatenes
behov for opplysninger i forbindelse med iverksatt etterforskning,
kontrollvirksomhet og tilsyn. I dette ligger også en begrensning av
hvem innen de enkelte etater som kan foreta søkene. Det
vil være de tjenestemenn som har et saklig og faglig behov
for opplysningene i sitt arbeide. Det vil ikke være anledning
for enhver tjenestemann i de forskjellige kontrolletatene til å gjennomføre
søk i registeret. Den enkelte etat vil også ha
et ansvar for å sikre forsvarlige saksbehandlingsrutiner.
Skatteetaten har for eksempel i sin standard for informasjonssikkerhet inntatt
et punkt om såkalt "minste privilegiums prinsipp", som
innebærer at en tilsatt bare gis tilgang og adgang til
de IT-systemene og den informasjon vedkommende har behov for i sitt
arbeid. Etter departementets vurdering er det likevel fornuftig å åpne
for at dette om nødvendig kan reguleres mer detaljert i forskrift.
Komiteen konstaterer at tilgangen til
det nye valutaregisteret er foreslått utvidet i forhold
til dagens BRAVO-register. Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger på dette punkt. Komiteen forutsetter
imidlertid at tilgangen til registeret begrenses til det som er
nødvendig for å ivareta lovens formål.
Komiteen slutter seg til departementets forslag
til § 6 i valutaregisterloven, men ber departementet
påse, og eventuelt bruke forskriftshjemmelen til å sikre,
at bare tilsatte som har behov for tilgang til registeret får
det.
Det er i proposisjonen redegjort for gjeldende rett og høringsinstansenes
merknader når det gjelder taushetsplikt og informasjonssikkerhet.
Ved opprettelsen av et nytt register over overføring
av betalingsmidler inn og ut av Norge er det viktig å ha
tilfredsstillende regler om sikkerheten rundt registeret, herunder
regler som hindrer at opplysningene blir kjent for uvedkommende.
Personopplysningsloven stiller krav til sikkerheten ved et personregister.
Etter personopplysningsloven § 13 første ledd
skal den behandlingsansvarlige og databehandleren gjennom planlagte
og systematiske tiltak sørge for tilfredsstillende informasjonssikkerhet
med hensyn til konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet ved
behandling av personopplysninger. Personopplysningsloven § 14
har nærmere regler om internkontroll hos den behandlingsansvarlige.
Med informasjonssikkerhet i personopplysningslovens forstand menes
at:
personopplysningene i vedkommende
etat eller organ er sikret mot at uvedkommende får tilgang til
dem, for eksempel ved uautorisert innsyn
informasjonen ikke kan endres utilsiktet eller av uvedkommende
personopplysningene er tilgjengelige for rettmessige brukere
når de har behov for å kunne utføre sine
oppgaver
Personopplysningslovens regler vil gjelde for det nye valutaregisteret.
Behandlingsansvarlig for det nye registeret vil være
Toll- og avgiftsdirektoratet. Som behandlingsansvarlig for valutaregisteret
må direktoratet følge personopplysningslovens
alminnelige regler om behandling av personopplysninger. I tillegg
er Toll- og avgiftsdirektoratet underlagt taushetsplikt etter tolloven
10. juni 1966 nr. 5 § 8. I utgangspunktet
har enhver tilsatt i toll- og avgiftsetaten plikt til å hindre
at uvedkommende får tilgang eller kjennskap til det han i
sitt arbeid får vite om noens "drifts- eller forretningshemmeligheter,
eller andre økonomiske eller personlige forhold".
I høringsnotatet er det lagt til grunn at det er viktig å synliggjøre
i valutaregisterloven at opplysningene som samles inn i utgangspunktet
er underlagt taushetsplikt. Regler om konfidensialitet, informasjonssikkerhet
og taushetsplikt finnes imidlertid allerede i personopplysningsloven
og tolloven. Ut fra et lovgivningsteknisk synspunkt bør
det unngås å gi nye regler som bare sier det som
følger av generell lov, selv om det ut fra et informasjonssynspunkt
kan være grunn til å "dublere" reglene. Personopplysningsloven
inneholder de generelle reglene om blant annet behandlingen av personopplysninger,
og det taler for at det ikke i særlovgivningen tas inn
saksbehandlingsregler som unødvendig overlapper personopplysningsloven.
Så lenge det ikke skal gis avvikende regler i forhold til
personopplysningslovens bestemmelser, er det unødvendig
med egne regler om konfidensialitet og informasjonssikkerhet i valutaregisterloven.
Når det gjelder taushetsplikten hos etatene som skal
hente opplysninger ut av registeret, vil som nevnt Toll- og avgiftsdirektoratet
være underlagt tollovens bestemmelser i § 8
(og - i egenskap av behandlingsansvarlig - personopplysningslovens
regler om informasjonssikkerhet). De øvrige kontrolletatene
vil også være underlagt bestemmelser om taushetsplikt
i lovene som regulerer de respektive etatenes virksomhet. Skatteetaten
har regler om taushetsplikt i ligningsloven 13. juni 1980
nr. 24 § 3-13, politiet er underlagt taushetsplikt
etter reglene i straffeprosessloven 22. mai 1981 nr. 25 § 61a
til § 61e og Kredittilsynet har taushetsplikt
etter kredittilsynsloven 7. desember 1956 nr. 1 § 7.
Norges Banks taushetsplikt er regulert i sentralbankloven 24. mai
1985 nr. 28 § 12 og Statistisk sentralbyrå har
taushetsplikt etter statistikkloven 16. juni 1989 nr. 54 § 2-4.
Rikstrygdeverket er underlagt taushetsplikt i folketrygdloven 28. februar
1997 nr. 19 § 21-9. I den grad Utenriksdepartementet
vil benytte opplysninger fra valutaregisteret, vil departementet
være bundet av taushetspliktsbestemmelsene i forvaltningsloven
10. februar 1967 §§ 13 flg. Bostyrere
er underlagt taushetsplikt i medhold av konkursloven 8. juni
1984 nr. 58 § 160.
Ved bruk av opplysningene i valutaregisteret må således
de forskjellige etatene og brukerne overholde den taushetsplikt
de er underlagt i sin saksbehandling. Disse bestemmelsene er gitt
etter en avveining av de forskjellige hensyn som gjelder for den
enkelte etats behov. For eksempel vil politiet kunne bruke opplysningene
som bevis i straffesaker uten hinder av taushetsplikten. Ved å fastsette
en egen bestemmelse om taushetsplikt i valutaregisterloven, risikerer
man at det kan bli uklarheter og tolkingsproblemer i forhold til
etatenes generelle bestemmelser om taushetsplikt. Enkelte høringsinstanser
har påpekt dette i sine høringsuttalelser, jf.
ovenfor.
Departementet er etter en samlet vurdering kommet til at det
ikke er nødvendig å fastsette egne bestemmelser
om informasjonssikkerhet og taushetsplikt i valutaregisterloven.
Dette er tilfredsstillende regulert i personopplysningsloven og
i de respektive kontroll- og etterforskningsorganers egne regelverk. Hensynet
til en enhetlig, systematisk og oversiktlig oppbygging av lovverket
tilsier da at det ikke foreslås nye regler om det samme.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger.
Det er i proposisjonen redegjort for gjeldende rett og høringsinstansenes
merknader når det gjelder behovet for en formålsparagraf
i loven.
På grunnlag av høringsinstansenes uttalelser
opprettholder departementet forslaget om at loven skal ha en egen
formålsbestemmelse. På grunnlag av innspillene
fra Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet, foreslår
Finansdepartementet at betegnelsen "profittmotivert kriminalitet
og annen alvorlig kriminalitet" brukes i stedet for "økonomisk
kriminalitet". Økonomisk kriminalitet er et paraplybegrep
for en rekke forskjellige typer kriminalitet, og betegner - generelt
sett - den kriminaliteten som er knyttet til næringslivet
og annen organisert virksomhet i privat og offentlig sektor. Det
er profittmotiverte, lovstridige handlinger som ofte begås
innenfor eller med utspring i økonomisk virksomhet som
i seg selv er - eller gir seg ut for å være -
lovlig. Skatte- og avgiftskriminalitet, konkurransekriminalitet,
internasjonale bedragerier, korrupsjon, verdipapirkriminalitet,
hvitvasking og konkurskriminalitet er alle former for økonomisk
kriminalitet.
Behovet for et valutaregister som sporsted er imidlertid til
stede for all kriminell virksomhet som genererer utbytte, som for
eksempel narkotikakriminalitet og alvorlige vinningsforbrytelser.
Formålsangivelsen bør derfor omfatte både økonomisk
kriminalitet i tradisjonell forstand, og andre alvorlige saker hvor
pengesporet kan tjene som bevis.
Opplysningene i registeret vil også kunne brukes av
Norges Bank i forbindelse med bankens oppgaver etter sentralbankloven.
Dette foreslås presisert i § 1 da det
faller utenfor lovens primære formål. Norges Bank
utarbeider i samarbeid med Statistisk sentralbyrå blant
annet utenlandsbetalingsstatistikk. Statistisk sentralbyrå vil
ha tilgang til opplysningene i registeret i medhold av statistikkloven § 3-2
(1). Ved at opplysningene også kan brukes av Norges Bank
og Statistisk sentralbyrå, økes kvaliteten på statistikken, og
det unngås at de rapporteringspliktige må rapportere
de samme opplysningene flere steder.
Utenriksdepartementet har i enkelte tilfeller brukt BRAVO-registeret
i forbindelse med oppfølgning og kontroll av internasjonalt
vedtatte sanksjoner mot enkeltland, jf. lov 7. juni 1968
nr. 4 om gjennomføring av bindende vedtak av De Forente
Nasjoners Sikkerhetsråd. Finansdepartementet foreslår
at denne ordningen videreføres, slik at Utenriksdepartementet fortsatt
kan innhente nødvendige opplysninger for å kontrollere
internasjonalt vedtatte sanksjoner mot andre land. Det presiseres
derfor i § 1 at registeret kan brukes til dette
formålet.
Skattedirektoratet har fremholdt at begrepet "skatte- og avgiftsfastsettelse"
i formålsbestemmelsen må forstås i vid
betydning slik at det også omfatter innfordringen av skatt
og avgifter. Direktoratet skriver at det bør overveies å innta
en tilføyelse i formålsbestemmelsen om "innfordring".
Formålet med registeret vil blant annet være å forebygge
og bekjempe profittmotivert kriminalitet og annen alvorlig kriminalitet,
herunder skatte- og avgiftskriminalitet. Departementet legger til
grunn at unndragelser av skatter og avgifter i forbindelse med innkreving
vil være å anse som skatte- og avgiftskriminalitet.
Departementet foreslår å bruke betegnelsen "skatte-
og avgiftsbetalingen" da dette er et videre og bedre dekkende begrep.
Når det gjelder spørsmålet om skatteoppkrevernes
tilgang til registeret, vises til omtale i punkt 7.4 i proposisjonen.
Generelt legger departementet til grunn at lovens formål
ikke bare omfatter innsyn i valutatransaksjoner som i seg selv kan
innebære regelbrudd, men at formålet også omfatter
fullt legale transaksjoner, ut fra de sporingsmuligheter til andre
regelbrudd som kjennskap til slike transaksjoner vil gi.
Komiteen er enig i vurderingene om
behovet for en formålsparagraf i loven. Komiteen er
imidlertid av den oppfatning at betegnelsen "profittmotivert kriminalitet
og annen alvorlig kriminalitet" er unødvendig lang og derfor
med fordel kan erstattes med betegnelsen "kriminalitet". Dermed
vil man slå fast, på en klar og tydelig måte,
at lovens formål er å forebygge og bekjempe all
kriminalitet uavhengig av om kriminaliteten er profittmotivert eller
ikke. Komiteen antar imidlertid at denne endringen
ikke vil ha noen stor praktisk betydning siden kriminalitet som
kan forebygges og bekjempes ved hjelp av opplysningene i valutaregisteret,
i de aller fleste tilfellene også vil være profittmotivert. Komiteen viser
i denne forbindelse også til spørsmål
7 fra Fremskrittspartiets fraksjon i komiteen 4. mars 2004
og svar fra finansministeren, datert 12. mars 2004.
Komiteen fremmer derfor følgende
forslag:
"§ 1 første ledd
skal lyde:
Formålet med loven er å forebygge
og bekjempe kriminalitet og å bidra til riktig skatte-
og avgiftsbetaling, ved at kontroll- og etterforskningsorganene får
tilgang til opplysninger om valutavekslinger og fysisk eller elektronisk
overføringer av betalingsmidler inn og ut av Norge."
Det nye systemet skal omfatte forskjellige typer grensekryssende
transaksjoner; banktransaksjoner, korttransaksjoner og kontanttransaksjoner.
Det skal registreres elektronisk rapportering fra finansinstitusjoner
(norske banker og utenlandske banker med filial i Norge) og norske
avdelinger av internasjonale kredittkortselskap. I tillegg skal
inn- og utførsel av kontanter til/fra Norge med
over NOK 25 000 registreres via toll- og avgiftsetaten.
Også kjøp og salg av utenlandske sedler og mynt
(valutaveksling) skal registreres. Dette er isolert sett ingen grensekryssende transaksjon,
men også i dag meldes valutavekslinger til Norges Bank.
For etterforsknings- og kontrollorganene kan dette være
et avgjørende sporsted, og ordningen med rapportering av
valutavekslinger foreslås derfor videreført.
Det forventes at mellom 140 og 160 virksomheter vil bli rapporteringspliktige,
men dette tallet kan variere over tid. Fra de rapporteringspliktige
forventes det en daglig transaksjonsmengde på 50-60 000 transaksjoner.
I tillegg skal det månedlig rapporteres ca. 50 000
transaksjoner med aggregerte summer. Systemet vil fange opp den
sporbare pengestrømmen ut og inn av Norge.
Det kreves i dag konsesjon som valutabank for å drive
ervervsmessig betalingsformidling med utlandet på vegne
av allmennheten. Reguleringen av adgangen til å drive betalingsformidling
med utlandet er videreført i lov 20. juni 2003
nr. 44 om endringer i sentralbankloven mv. Betalingsformidling gjennom såkalt
Hawala-virksomhet (som er en betegnelse på visse internasjonale
nettverk for overføring av penger utenfor de ordinære
banksystemene), er ulovlig virksomhet som ikke vil bli registrert
i det nye registeret. Det er de legale pengeoverføringer
som omfattes.
Enkelte store foretak med virksomheter i flere land benytter
seg av oppgjørsordninger utenom norsk valutabank. Slike
betalinger vil normalt foregå via konto i utenlandsk bank
eller annen oppgjørsordning (netting, clearing eller annen
mellomregningsordning) med utlending. Ved betalinger/oppgjør
mellom innlending og utlending på denne måten,
er den enkelte innlending (foretaket eller privatpersonen) selv rapportansvarlig
overfor Norges Bank etter gjeldende BRAVO-regelverk. Rapportplikten
inntrer når gjennomsnittlig saldo og/eller omsetning
de siste 12 måneder overstiger NOK 100 000 000.
Denne rapporteringen har vært nødvendig for Norges
Banks utarbeidelse av utenriksregnskapet for Norge. Slik egenrapportering
foreslås imidlertid ikke videreført i det nye
valutaregisteret. Ut fra kontroll- og etterforskningshensyn
vil egenrapportering ikke ha like stor verdi.
Det er i proposisjonen redegjort nærmere om innmelding
av transaksjoner, inn /utførsel av kontanter, valutaveksling
og reisesjekker og utleveringsomfanget fra registeret.
Komiteen viser til at det har vært
en viss usikkerhet om loven medfører rapporteringsplikt
av transaksjoner mellom Svalbard og fastlandet. Komiteen viser
i denne forbindelse til spørsmål 5 fra Fremskrittspartiets
fraksjon i komiteen 24. mars 2004 og svar fra finansministeren,
datert 12. mars 2004, der finansministeren bl.a. presiserer
følgende:
"Det skal etter dagens lov ikke rapporteres transaksjoner
utført av nordmenn med norsk konto/kort bosatt
på Svalbard (transaksjoner i norske kroner mellom Svalbard
og fastlandet). Dette videreføres i utkastet til ny lov,
jf. Proposisjonens kapittel 12 s. 42. Dette rapporteringsfritaket
vil bli nærmere utdypet i forskrifter som skal gis med
hjemmel i lovens § 9."
Komiteen tar dette svaret til etterretning og slutter
seg ellers til det som står i proposisjonen om informasjonsomfanget
til og fra valutaregisteret.
Et register over valutavekslinger og overføringer av
betalingsmidler inn og ut av Norge antas å kunne bidra
til redusert økonomisk kriminalitet og til bedre og mer
effektiv kontrollvirksomhet og etterforskning. Samtidig
innebærer det nye registeret økte økonomiske
og administrative byrder for de myndigheter og virksomheter som
omfattes. Blant annet fordi nyttevirkningene er indirekte, og fordi
kostnadene er mangeartede og spredt på mange aktører,
synes det vanskelig å foreta noen konkret vurdering av
den samfunnsmessige gevinsten av et slikt regelverk. Departementet
viser til at en videreføring av et registreringssystem
med lignende egenskaper som dagens BRAVO-register er nødvendig
for å ivareta våre internasjonale forpliktelser.
Det er i proposisjonen redegjort nærmere for økonomiske
og administrative konsekvenser for henholdsvis det offentlige og
for private.
Komiteen ser det som svært
viktig at kontroll- og etterforskningsorganene får dekket
sine behov for opplysninger om pengestrømmen over landegrensene. Komiteen er
imidlertid opptatt av at det legges opp til en smidig start for
de rapporteringspliktige slik at de ikke pålegges urimelige
kostnader i oppstartfasen. Komiteen viser i denne
forbindelse til spørsmål 2 fra Fremskrittspartiets
fraksjon i komiteen 4. mars 2004 og svar fra finansministeren,
datert 12. mars 2004, der finansministeren bl.a. svarer
følgende:
"Departementet vil imidlertid følge med i forberedelsene
til etablering og drift av valutaregisteret. Dersom det underveis
oppstår behov for overgangsordninger for å oppnå en
smidig start, vil departementet vurdere forskriftsregulering etter
lovutkastet § 9 for å ivareta slike behov."
Komiteen tar dette svaret til etterretning
og legger til grunn at departementet sikrer at finansnæringen,
i forbindelse med etableringen av registeret, ikke blir pålagt
urimelige byrder. På bakgrunn av dette støtter komiteen etableringen
av et nytt elektronisk register.
Komiteen viser til merknader under
avsnitt 5 foran hvor komiteen foreslår en endring i forhold
til Regjeringens forslag.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Komiteen viser til merknader under avsnitt 3 foran
hvor komiten slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteen viser til merknader under
avsnitt 2.6 foran hvor komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteen viser til proposisjonen og til det som står foran, og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om register over opplysninger om valutaveksling og overføring av betalingsmidler inn og ut av Norge (valutaregisterloven)
§ 1 Formål
Formålet med loven er å forebygge og bekjempe kriminalitet og å bidra til riktig skatte- og avgiftsbetaling, ved at kontroll- og etterforskningsorganene får tilgang til opplysninger om valutavekslinger og fysisk eller elektronisk overføringer av betalingsmidler inn og ut av Norge.
Opplysningene i registeret skal også kunne brukes til ivaretakelse av Norges Banks oppgaver etter sentralbankloven, Kredittilsynets oppgaver etter kredittilsynsloven og i forbindelse med kontroll av gjennomføring av bindende vedtak av De Forente Nasjoners sikkerhetsråd, jf. lov 7. juni 1968 nr. 4.
§ 2 Begreper
I denne lov forstås med:
1 Betalingsmidler:
Norske og utenlandske pengesedler, mynter, veksler, sjekker og andre anvisninger eller akkreditiver som gir rett til betaling i norske eller utenlandske pengesedler og mynter.
2 Valutaveksling:
Kjøp og salg av utenlandske betalingsmidler.
3 Behandlingsansvarlig:
Den enhet som er gitt i ansvar å samle inn opplysninger samt vedlikeholde og drifte registeret.
4 Norge:
Det norske fastland og alt område innenfor territorialgrensen.
§ 3 Register over valutaveksling og overføring av betalingsmidler inn og ut av Norge
Det skal føres et sentralt elektronisk register over opplysninger om valutaveksling og overføring av betalingsmidler inn og ut av Norge.
Departementet kan gi forskrifter om registerets organisasjon og om føringen av registeret.
§ 4 Rapporteringspliktige
Foretak som kan drive valutavirksomhet etter lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner skal rapportere til registeret om valutaveksling og om overføring av betalingsmidler inn og ut av Norge.
Toll- og avgiftsetaten skal rapportere til registeret deklareringspliktig inn- og utførsel av betalingsmidler.
§ 5 Rapporteringsplikten
Rapport om valutaveksling og om overføring av betalingsmidler inn og ut av Norge skal leveres elektronisk og inneholde opplysninger som identifiserer person eller foretak som mottar og sender, eller fører betalingsmidler inn eller ut av Norge, samt opplysninger om transaksjonen og betalingsmiddelet.
Departementet kan gi forskrifter om rapporteringspliktens innhold, herunder fastsette særskilte beløpsgrenser for rapportering.
§ 6 Tilgang til opplysningene i registeret
Politiet, skatteetaten, toll- og avgiftsetaten, Rikstrygdeverket og Kredittilsynet skal ha elektronisk tilgang til opplysningene i registeret. Søk i registeret skal kun skje ut fra disse etatenes behov for opplysninger i forbindelse med iverksatt etterforskning og kontrollvirksomhet og tilsyn.
Norges Bank og Utenriksdepartementet skal ha tilgang til opplysningene i registeret, jf. § 1 annet ledd. Bostyrer i konkursbo skal ha tilgang til opplysningene i registeret for å ivareta sine oppgaver etter konkursloven.
Departementet kan bestemme at andre skal ha tilgang til opplysninger fra registeret.
Departementet kan gi forskrifter om at bare nærmere definerte brukergrupper i etatene nevnt i første ledd skal ha elektronisk tilgang til opplysningene i registeret.
§ 7 Plikt til å slette opplysninger
Opplysninger i registeret skal slettes senest fem år etter utløpet av registreringsåret.
§ 8 Sanksjoner
Kredittilsynet kan gi rapporteringspliktige pålegg om at forhold i strid med denne loven eller forskrift gitt i medhold av loven skal opphøre. Kredittilsynet kan sette en frist for at forholdene bringes i samsvar med pålegget.
Kredittilsynet kan ilegge den som ikke etterkommer pålegg etter første ledd tvangsmulkt til staten i form av engangsmulkt eller løpende mulkt. Pålegg om mulkt er tvangsgrunnlag for utlegg.
§ 9 Forskrifter
Departementet kan i forskrift fastsette regler til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i loven. Departementet kan i forskrift også fastsette unntak fra enkelte eller flere av bestemmelsene i loven.
§ 10 Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser
Loven trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer.
Opplysninger fra Kontrolloppgaven fra kortselskapene, BRAVO-registeret og register over inn- og utførsel av sedler og mynt innhentet med hjemmel i lov 14. juli 1950 nr. 10 om valutaregulering, kan overføres til registeret som opprettes med hjemmel i denne lov.
§ 11 Endringer i andre lover
Fra den tid loven trer i kraft, gjøres følgende endringer i andre lover:
1. I lov 10. juni 1966 nr. 5 om toll (tolloven) skal § 8 nr. 2 bokstav b lyde:
til offentlig myndighet for bruk i forbindelse med håndheving av lovgivningen om inn- og utførsel av varer, regnskapsplikt og regnskapsførere, revisjonsvesen eller aksjeselskaper, eller som reviderer offentlig virksomhet,
2. I lov 12. desember 1975 nr. 59 om dokumentavgift oppheves kapittel V.
3. Lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) endres slik:
§ 12-1 nr. 1 bokstav c oppheves.
§ 3-13 nr. 2 bokstav b skal lyde:
til offentlig myndighet for bruk i forbindelse med håndheving av lovgivningen om arbeidsmiljø, regnskapsplikt og regnskapsførere, revisjonsvesen eller aksjeselskaper, eller som reviderer offentlig virksomhet,
Oslo, i finanskomiteen, den 25. mars 2004
Siv Jensen |
Gjermund Hagesæter |
leder |
ordfører |