Til Odelstinget
I proposisjonen legg Arbeids- og sosialdepartementet fram forslag
til ei ny lov om supplerande stønad for personar med kort
butid i Noreg og tilsvarande redusert rett til ytingar frå folketrygda.
Dersom dei manglande ytingane frå folketrygda ikkje vert
kompenserte av ytingar frå utlandet, vert desse personane i
regelen varige mottakarar av økonomisk sosialhjelp når
dei når pensjonsalderen. Formålet med den nye lova
er å garantere ei minste samla inntekt for denne gruppa.
Minstekravet for å få alderspensjon frå folketrygda
er ei butid i Noreg på 3 år mellom fylte 16 og
67 år. For å få full pensjon, må ein
ha ei butid på minst 40 år. Med kortare butid
vert pensjonen tilsvarande redusert. Dei som kjem hit etter at dei
har fylt 67 år, kan ikkje få alderspensjon. På den
andre sida kan personar med tilleggspensjon få ytingar
på nivå med eller høgare enn minstepensjon,
sjølv om tida i Noreg er kortare enn 40 år.
Personar som vert rekna som flyktningar eller statslause etter
FN-konvensjonane får full minstepensjon sjølv
om dei ikkje fyller butidsvilkåra.
Personar frå EØS-landa og frå andre
land som vi har trygdeavtale med, er sikra ytingar frå Noreg
og frå heimlandet etter reglane i avtalane om trygdekoordinering.
Dei fleste tilfella med sosialhjelp vil vere innvandrarar frå land
i den tredje verda med lite utbygde sikringssystem. Problemet er
synleg alt i dag, sjølv om førstegenerasjonsinnvandrarane
har ein låg gjennomsnittsalder. Venteleg vil det vere om
lag dobbelt så mange som treng sosialhjelp som supplement
til trygdeytingar i år 2020.
Økonomisk sosialhjelp er meint som ei mellombels og
unntaksvis yting. Når sosialhjelpa må supplere
pensjonar frå folketrygda, er dette av langvarig karakter.
Mange vil oppleve det som vanskeleg personleg å vere sosialklient
over lengre tid. Kommunane får på si side auka
utgifter over sosialhjelpsbudsjettet, og vert varsame med å ta
imot personar i denne gruppa, som ofte blir verande urimeleg lenge
i asylmottak i påvente av busetjing i ein kommune.
Ei stønadsordning for dei som får liten eller
ingen pensjon frå folketrygda på grunn av kort
butid i yrkesaktiv alder har vore oppe i Stortinget i samband med
handsaminga av St.meld. nr. 50 (1998-1999) (Utjamningsmeldinga)
og St.meld. nr. 6 (2002-2003) (Fattigdomsmeldinga).
Ved handsaminga av Storbymeldinga (St.meld. nr. 31 (2002-2003)
bad kommunalkomiteen om ei snarleg løysing og viste til
merknaden i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2003-2004).
Arbeids- og sosialdepartementet har sett på ulike alternative
løysingar, mellom anna ei ordning med refusjon til kommunane
for sosialhjelp til einskilde grupper, men meiner at ei ny stønadsordning
vil vere den beste løysinga.
Eit notat med ei skisse til stønadsordning vart sendt
på høyring ved brev frå Sosialdepartementet 23. april
2004.
Arbeids- og sosialdepartementet konstaterer at det ikkje er nokon
som kjem dårlegare ut etter innføringa av ei supplerande
stønadsordning. Den supplerande ordninga må vurderast
for seg, slik ein òg må gjere med folketrygda.
Det kan ikkje vere diskriminering at det gjeld ulike reglar i dei
to ordningane, der folketrygda byggjer på oppteningskrav
og den andre ordninga byggjer på eit individuelt behov
for ytingar. Det er heller ikkje slik at innvandrarar er stengde
ute frå folketrygda, tvert om vil det store fleirtalet
i Noreg få heile eller mesteparten av den norske ytinga
si derifrå. Samanlikna med økonomisk sosialhjelp,
vil den nye stønadsordninga innebere viktige føremoner. Ytingane
får eit sterkare preg av rettskrav, og stønadstakarane
kan i større grad få ytingar i utlandet enn når
det gjeld sosialhjelp. Dette inneber til dømes betre sjansar
til å utøve retten til eit familieliv etter Menneskerettskonvensjonen
artikkel 8.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Sigvald Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen
og Signe Øye, frå Høgre, Peter Skovholt
Gitmark, Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, frå Sosialistisk
Venstreparti, Karin Andersen og Heikki Holmås, frå Kristeleg
Folkeparti, Anita Apelthun Sæle og Ivar Østberg,
og frå Senterpartiet, leiaren Magnhild Meltveit Kleppa, vil
understreke behovet for at personar med lovleg opphald i Noreg vert
sikra eit økonomisk fundament. Fleirtalet viser
til at ei ordning med supplerande økonomisk stønad
ved kort butid i Noreg vart varsla i Utjamningsmeldinga våren
1999. Ordninga var meint å gjelde eldre som ikkje hadde
tent opp fulle rettar i folketrygda. Fleirtalet har
ved fleire høve etterlyst ei oppfølgjing og seier
seg nøgd med at forslaget no føreligg. Fleirtalet er
samd med Regjeringa i at økonomisk sosialhjelp skal vere
ei mellombels og unntaksvis yting og at ein difor må finne
andre ordningar for dei som er avhengige av stønader på lang
sikt.
Fleirtalet registrerer at Arbeids- og sosialdepartementet
har vurdert ulike løysingar og har kome fram til at ei
varig stønadsordning er den beste løysinga. Fleirtalet er
samd med departementet i dette.
Fleirtalet merkar seg også at forslag
til ny lov har vore ute på høyring, og at Regjeringa
har teke omsyn til nokre av innvendingane som har kome. Fleirtalet er
samd i at nivået på stønaden vert på linje
med minstepensjonen i folketrygda og at ordninga vert iverksett
frå 1. januar 2006.
Fleirtalet vil slå fast at dette skal
vere ei ordning av varig og føreseieleg karakter for dei
den gjeld. Ordninga må difor utformast på ein
slik måte at den liknar ei trygdeordning.
Fleirtalet vil òg understreke at kommunane
til no har hatt ekstrakostnad til sosialhjelp som ikkje er godtgjort
frå staten. Dette har medført at fleire kommunar
har vegra seg for å busetje eldre flyktningar. Fleirtalet ser
det som positivt at ordninga både vil gi ei meir føreseieleg
inntekt for den einskilde dette gjeld, samstundes som ordninga også vil
fjerna eit hinder for raskare busetjing. Fleirtalet vil
elles påpeike at det er viktig å vurdere erfaringane
med ordninga når det har gått ei viss tid. Fleirtalet føreslår
difor at ordninga vert evaluert etter 2 år.
Fleirtalet fremjar følgjande forslag:
"Stortinget ber Regjeringa leggje fram ei vurdering av følgjene
av lov om supplerande stønad to år etter iverksetjing."
Fleirtalet viser elles til utfyllande merknader under
dei respektive kapitla.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Torbjørn Andersen og Per Sandberg, viser til at
utlendinger med opphold på humanitært grunnlag,
arbeidsinnvandrere og nordmenn med lengre utenlandsopphold, og som ikke
har 40 års botid i landet, ikke har rett til full alderspensjon
fra folketrygden. Disse medlemmer viser videre til
at dersom botiden er under 3 år i aldersperioden 16-67 år
gis det ingen stønad fra folketrygden. Disse personkretsene
vil derfor være avhengig av sosialhjelp, noe disse
medlemmer finner akseptabelt og rettferdig.
Disse medlemmer registrerer at flyktninger (etter
FN-konvensjonen) har rett til minstepensjon etter folketrygdens
regler uavhengig av botid.
Disse medlemmer konstaterer at Regjeringens forslag
innbefatter en egen "pensjonsordning" for personer med kort botid
i landet. Videre registrerer disse medlemmer at "særordningen"
skal være en behovsprøvd ekstraytelse som skal
representere differansen mellom en fastsatt minimumsinntekt (90
pst. av minstepensjon) og den reelle inntekten, og at dersom den
reelle inntekten overstiger minimumsinntekten ytes det ingen pensjonsytelser.
Videre skal inntekt eller pensjon fra utlandet regnes med i den
reelle inntekten.
Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets
merknader i Innst. S. nr. 222 (1999-2000), hvor Fremskrittspartiet
allerede på det tidspunkt avviste en særskilt
ordning for pensjonister med kort botid i Norge.
Disse medlemmer viser til at begrunnelsen den
gang som nå, ligger i at det vil være urettferdig
at denne personkretsen skal motta ytelser fra folketrygden, som
nordmenn har brukt 40 år på å tjene opp. Disse
medlemmer mener forslaget fra Regjeringen om at eldre innvandrere
som kommer til Norge skal få tilnærmet minstepensjon,
uten å ha botid, vil virke svært urettferdig på nordmenn
som har lang botid (opptjening) i Norge, men som kan få mindre
pensjon enn innvandrere uten opptjening. Dette vil særlig
gjelde minstepensjonister, men vil sannsynligvis også skape
sterke reaksjoner fra personer med tilleggspensjon.
Disse medlemmer vil igjen vise til at for å oppnå fulle
ytelser kreves det 40 års botid/opptjening i Norge
både for minstepensjonister som ikke har vært
yrkesaktive og for personer med yrkesaktiv bakgrunn.
Disse medlemmer vil i tillegg vise til at både
utlendingeloven og EØS-avtalen regulerer at far eller mor
til en person som er i Norge, bare får komme til Norge
dersom de kan bli forsørget av personen som er her.
Disse medlemmer viser til at Arbeids- og sosialdepartementet
har sett på ulike løsninger, bl.a. en ordning
med refusjon til kommunene for sosialhjelp til bestemte grupper. Disse
medlemmer viser videre til at Fremskrittspartiet har hatt
et ønske om å fjerne den økonomiske byrden
det er for kommunene å ha innvandrere uten pensjon på sosialbudsjettene.
Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til
at Stortinget i løpet av vårsesjonen sannsynligvis
vil behandle egen sak vedrørende "ny velferdsetat".
Disse medlemmer finner det imidlertid naturlig å behandle
stønadsordning til grupper med kort botid i Norge og andre
grupper når denne etaten er etablert.
Disse medlemmer vil med denne bakgrunn avvise
hele proposisjonen.
Departementet foreslår at den supplerande stønadsordninga
får ei aldersgrense på 67 år, dvs. den same
aldersgrensa som for alderspensjon frå folketrygda. Det
skal likevel ikkje vere noko vilkår at ein stønadstakar
har rett til slik pensjon. Dette ville stengje ute dei som kjem
til Noreg så seint i livet at dei ikkje vil kunne få ei
butid på 3 år før pensjonsalderen, og
som difor aldri kan få ein vanleg alderspensjon. Det er
denne gruppa som kanskje har mest bruk for ei supplerande ordning.
Ein viser til § 3 første leddet i
lovforslaget.
Departementet foreslår at "busett i Noreg" skal innebere å vere
registrert i folkeregisteret og ha opphaldsløyve etter
utlendingslova som gir grunnlag for busetjing i Noreg.
Ein viser til § 3 første leddet i
lovforslaget.
Av utlendingslova og EØS-avtalen følgjer at
far eller mor til ein person som er i Noreg berre får kome hit
dersom dei kan bli forsørgde av personen som er her. Reglane
tek sikte på å unngå at desse familiemedlemene
i oppstigande linje vert ei belastning for velferdsordningane.
Departementet meiner det er vesentleg i desse sakene at underhaldskravet
i utlendingslova er ein realitet i det minste i den første
tida i Noreg. Det ville vere uheldig dersom ein kunne ta far eller
mor til Noreg og utan vidare overføre ansvaret for underhaldet til
det offentlege.
Det vil liggje nærare å gi supplerande stønad
når familiemedlemen i oppstigande linje har vore i Noreg i
lengre tid. Ikkje minst gjeld dette når personen har fått
løyve til å busetje seg i Noreg fast. I denne samanhengen
vil ein kunne byggje på ordninga i utlendingslova med opphaldsløyve
som gir grunnlag for busetjing i Noreg etter tre år. Departementet
foreslår difor at forsørgde familiemedlemer i
oppstigande linje skal kunne få supplerande stønad
når dei har fått løyve til å busetje
seg fast i Noreg.
Ein viser til § 3 andre leddet i lovforslaget.
Departementet foreslår etter dette at supplerande stønad
ikkje vert gitt under langvarige opphald i institusjon der opphaldet
vert dekt av det offentlege. I tråd med forslaget frå Rikstrygdeverket,
foreslår ein at ytingane skal falle bort frå same
tid som ytingane frå folketrygda etter folketrygdlova § 3-27,
dvs. når opphaldet i institusjonen varar utover ein kalendermånad
etter den månaden då vedkomande vart innlagt.
Ein viser til § 12 i lovforslaget og til merknadene til
denne paragrafen.
Departementet foreslår at retten til supplerande stønad
skal falle bort dersom ein person oppheld seg eller har tenkt å opphalde
seg i utlandet i meir enn tre månader i samanheng eller
i meir enn tre månader i alt i eit kalenderår.
Vidare foreslår departementet at lova får eksplisitte
reglar om når retten til stønad skal falle bort
på grunn av for langt opphald i utlandet. Ved eit utanlandsopphald
som er meint å vare i meir enn tre månader, bør
ytinga bli stoppa frå og med månaden etter den
månaden då utanlandsopphaldet tok til. I andre tilfelle
bør ytingane bli stoppa frå og med månaden etter
den månaden då utanlandsopphaldet har vara i tre
månader eller summen av utanlandsopphalda i eit kalenderår
utgjer tre månader. Resultata vil i og for seg svare til
resultata etter dei vanlege reglane om verknaden av endringar, sjå lovforslaget § 11
første og andre leddet, men det kan oppstå tvil
om korleis ein skal forstå desse reglane nett i denne samanhengen,
særleg i situasjonen med utanlandsopphald som er meint å vare
i meir enn tre månader. Lova bør vere heilt klår
på dette punktet.
Departementet foreslår vidare at lova får ein
heimel som gjer det mogleg å gi ytingar i lengre tid dersom
heimreisa til Noreg vert forseinka på grunn av eigen sjukdom.
Slik forlenging bør berre bli gitt dersom stønadstakaren
legg fram fullgod dokumentasjon. Det vil kunne vere andre tilfelle
der det kan framstå som rimeleg å gi ytingar i
lengre tid enn lova opnar for, men ein generell heimel for dette
vil vere vanskeleg å praktisere. Ein foreslår
difor at unntaket nå vert avgrensa til sjukdomstilfella,
og at ein i tilfelle supplerer lova med andre konkrete tilfelle
dersom røynslene i praksis gir grunnlag for det.
Ein viser til § 4 i lovforslaget.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Høgre, Sosialistisk Venstreparti, Kristeleg Folkeparti og
Senterpartiet, er samd med Regjeringa i at den supplerande
stønadsordninga no skal avgrensast til å gjelde
personar over 67 år. Fleirtalet meiner likevel
at det vil vere behov for å vurdere ytterlegare utviding
av personkrinsen, t.d. til å gjelde uføre over 60 år
og yngre psykisk eller fysisk funksjonshemma. Dette er spørsmål
som også er reiste i høyringsrunden. Fleirtalet føreslår
difor at Regjeringa vurderer om ordninga også skal gjelde
desse gruppene.
Fleirtalet fremjar følgjande forslag:
"Stortinget ber Regjeringa vurdere om lov om supplerande stønad
skal utvidast til å gjelde andre grupper enn personar over
67 år."
Fleirtalet er elles samd med Regjeringa i at ein
med busett i Noreg legg til grunn at personen er registrert i folkeregisteret
og har opphaldsløyve etter utlendingslova med grunnlag
for busetjing i Noreg.
Fleirtalet støttar også Regjeringa
si vurdering av at forsørgde familiemedlemmer i oppstigande
linje skal kunne få supplerande stønad når
dei har fått løyve til å busetje seg
fast i Noreg.
Fleirtalet meiner at ved opphald i institusjon skal
supplerande stønad handsamast på same vis som for
ytingar frå folketrygda.
Fleirtalet viser til at Regjeringa ved opphald
i utlandet føreslår ein strammare praksis enn
det som gjeld ved ytingar frå Folketrygda. Fleirtalet ser
at det er naudsynt å sikre at ordninga skal gå til
utgifter til opphald her i landet og støttar Regjeringa
sitt forslag.
Utmålinga av ytingar frå ei supplerande ordning må skje
ut frå eit standardnivå eller garantinivå.
Supplerande stønad vert berre gitt dersom summen av dei andre
inntektene til stønadstakaren er lågare enn dette
garantinivået.
Utgangspunktet ved fastlegginga av nivået vil naturleg
vere minsteytingane i folketrygda. Dette er det nivået
som er fastlagt for personar som har minst 40 år i Noreg
i yrkesaktiv alder. Kjenneteiknet på dei som høyrer
til i målgruppa for ei supplerande ordning er at dei ikkje
fyller dette kravet om butid.
Departementet foreslår at full supplerande stønad skal
utgjere
a) 1,6433 G for kvar av ektemakane
når begge har fylt 67 år.
b) 2,2933 G for stønadstakarar med ein ektemake under
67 år.
c) 1,7933 G for stønadstakarar som er einslege.
d) Stønadsbeløpa i bokstavane a til c
skal aukast med 0,4 G for kvart barn under 18 år
som stønadstakaren forsørgjer. I saker der begge
ektemakane har fylt 67 år, skal denne auken av ytinga gå til
den av ektemakane som har lågast inntekt.
e) Stønadsbeløpet i bokstav b og tillegget
for forsørgt barn etter bokstav d gjeld berre dersom respektive
ektemaken og barnet bur saman med stønadstakaren i eitt
hushald.
f) Eit barn vert ikkje rekna som forsørgt dersom
det har høgare inntekt enn G.
g) Retten til auka ytingar på grunn av ektemake
under 67 år eller barn gjeld berre dersom ektemaken eller
barnet ikkje oppheld seg i utlandet i lengre tid enn fastsett i
lovforslaget § 4.
h) Sambuarar og registrerte partnarar skal reknast som ektemakar
i denne samanhengen. Som sambuarar reknast alle som lever saman
som ektefolk utan å vere gifte med kvarandre.
Departementet viser til § 2 andre leddet og § 5
i lovforslaget. Forslaget gir følgjande fulle årlege
stønadssatsar og beløp (G = 58 778
kroner, beløp utan avrundingar på grunn av utbetalingsreglane):
Tabell 1 Stønadssatsar
Tilfelle | Stønadssats - andel av
G | Stønadssats
i kroner |
Einsleg | 1,7933 | 105 407 |
Med ektemake under
67 år | 2,2933 | 134 796 |
Stønad til
kvar av ektemakane når begge har fylt 67 år | 1,6433 | 96 590 |
Tillegg for forsørgt
ektemake* | (0,5) | (29 389) |
Tillegg per forsørgt
barn | 0,4 | 23 511 |
* Tillegget for ektemake er integrert i stønadssatsen
for ein person med ektemake under 67 år og framgår
ikkje på anna vis i lova.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Høgre, Sosialistisk Venstreparti, Kristeleg Folkeparti og
Senterpartiet, er samd i at utmålinga av ei supplerande
ordning skal skje ut frå eit standardnivå eller
minstenivå. Fleirtalet støttar
at utgangspunktet er minsteytingane i folketrygda og seier seg også samd
i dei forslag til innretning og avgrensingar som departementet føreslår.
Sett i høve til målgruppa for ei supplerande
stønadsordning, er det klårt at behovsprøving
av denne ytinga i det vesentlege vil innebere inntektsprøving. Ein
kan ikkje vente at personar i denne gruppa vil ha særleg
formue. Ordninga bør likevel opne for å ta omsyn
til dette dersom einskilde likevel skulle ha formue av ein viss
storleik.
Hovudpunktet ved utforminga av ein ny stønadsordning
vert likevel reglane for inntektsprøving. Behovet for supplerande
stønad er som tidlegare nemnd individuelt, og ytingane
bør avkortast i samsvar med den samla inntekta hos stønadstakaren.
Samstundes er det viktig at arbeidet for trygdeetaten vert minst mogleg.
Departementet foreslår:
Alle former for inntekt skal inngå ved
inntektsprøvinga av supplerande stønad, pensjonsinntekt, kapitalinntekt
og arbeidsinntekt, norske inntekter så vel som inntekter
frå utlandet. Inntekt hos ektemake, sambuar eller registrert
partnar inngår i prøvinga.
Ytingane til ektemakar som begge har fylt 67 år, vert
inntektsprøvde for seg. Dersom ein av ektemakane har ei
høgare inntekt enn full supplerande stønad, skal
den overskytande delen av inntekta takast med ved prøvinga
av ytingane til den andre ektemaken.
Inntekt som inngår i prøvinga skal gå til
frådrag i stønaden krone for krone.
Supplerande stønad skal utgjere eventuell positiv differanse
mellom full supplerande stønad og inntektene som inngår
i prøvinga.
Supplerande stønad vert prøvd mot formue,
men ikkje vanleg bolig eller andre vanlege ting til dagleg bruk
for stønadstakaren. Departementet får heimel til å gi
forskrift til utfylling av lova.
Departementet viser til §§ 6, 7 og
8 i lovforslaget.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Høgre, Sosialistisk Venstreparti, Kristeleg Folkeparti og
Senterpartiet, meiner det er viktig at behovsprøvinga
skjer etter klåre og enkle reglar. Fleirtalet meiner
departementet sitt forslag i utgangspunktet synest oversiktleg og
praktikabelt, og viser til at reglar for behovsprøving
også er eit område som eventuelt kan endrast når
ordninga vert evaluert. Fleirtalet vil understreke
at supplerande stønad også kan prøvast
mot formue, men ikkje mot ein bustad av vanleg standard eller andre
eigendelar som fell inn under omgrepet ting til dagleg bruk. Fleirtalet gir
departementet heimel til ei eventuell utfylling av lova gjennom
forskrift på dette punktet.
Vilkåra for ytingar frå den supplerande stønadsordninga
gjer det naudsynt med kontroll i høve til inntekt og formue
og i høve til opphald i utlandet. Kontrollen må vere
meir omfattande enn for ytingar frå folketrygda, særleg
når det gjeld opphald i utlandet.
Departementet peikar på at Riksrevisjonen ved fleire
høve har retta kritikk mot at kontrollen i trygdeetaten
ikkje har vore god nok, slik at ytingar er gitt med uriktige beløp.
Ein legg difor til grunn at den nye lova om supplerande stønad
bør ha minst dei same heimlane for trygdeetaten som i folketrygda
til å hente opplysningane sjølv.
Dersom trygdekontoret er i tvil om inntektsopplysningane dei
har fått er korrekte, bør dei - dersom det er
vanskeleg å skaffe god dokumentasjon på annan
måte - kunne løyse eventuelle kontrollproblem ved å påleggje
stønadstakaren ei plikt til å dokumentere at opplysningane
stemmer. Dersom stønadstakaren ikkje skaffar dokumentasjonen,
bør retten til stønaden falle bort så lenge
det er tvil om vilkåra er oppfylte.
Departementet foreslår følgjande:
a) Supplerande stønad
vert gitt for 12 månader om gongen. Ved søknad
om stønad eller om forlenging av stønadsperioden
må søkjaren møte personleg på trygdekontoret.
b) Det vert innarbeidd reglar i den nye lova om stønadstakaren
si plikt til å gi opplysningar om inntekt og formue og
andre tilhøve som verkar inn på retten til supplerande
stønad, etter mønster av dei tilsvarande reglane
i folketrygdlova.
c) Det vert innarbeidd reglar slik at trygdeetaten kan hente
opplysningar som nemnd i bokstav b, tilsvarande reglane i folketrygda.
d) Opplysningsplikta for stønadstakaren og heimelen
for trygdeetaten til å hente opplysningar skal gjelde tilsvarande
for stønadstakaren sin ektemake eller sambuar.
e) Trygdeetaten kan setje som vilkår for å gi
stønad eller halde fram med å utbetale stønad
at stønadstakaren eller ektemaken/sambuaren legg
fram dokumentasjon om tilhøve som gjer det usikkert om
vilkåra for ytinga er oppfylte.
f) Det vert innarbeidd heimel for departementet til å gi
forskrift om kontroll, mellom anna med sikte på eventuelt å påleggje
personleg frammøte på trygdekontoret etter nærare
reglar i tillegg til plikta til personleg frammøte etter
bokstav a.
Ein viser til lovforslaget § 11 første
leddet og til §§ 18, 19, 20 og 21.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Høgre, Sosialistisk Venstreparti, Kristeleg Folkeparti og
Senterpartiet, meiner mottakarar av supplerande stønad
slik ordninga no er utforma vil vere å rekne
som varige stønadsmottakarar.
Fleirtalet vil understreke at eit stønadsregime der
søknad må fremjast kvar 12. månad vil
medføre auka administrative kostnader. Fleirtalet legg
til grunn at ei ny ordning må følgjast tett, og
støttar difor i denne omgang Regjeringa sitt forslag. Fleirtalet viser
til forslaget om evaluering og meiner dette er ei side ved ordninga
som bør evaluerast.
Arbeids- og sosialdepartementet meiner at det bør fastsetjast
ei beløpsgrense, slik at den supplerande stønaden
berre vert gitt dersom stønadsbeløpet vert minst
så høgt som dette beløpet. Kostnadene
ved å administrere ei sak og ved utbetalinga av ytingar
talar for dette. Sett på bakgrunn av målet med
den nye lova, bør minstebeløpet ikkje vere for
høgt. Departementet meiner òg at det vil vere
ei føremon å få ei beløpsgrense
som ikkje må regulerast særskilt.
Etter ei samla vurdering vil departementet foreslå at
supplerande stønad ikkje vert utbetalt dersom stønaden
er lågare enn to prosent av full supplerande stønad
etter lovforslaget § 5 første leddet
bokstav a (nivået for einslege stønadstakarar)
utan tillegg for forsørgde barn. Med eit grunnbeløp
på 58 778 kroner vert grensa 2 108 kroner
per år og 176 kroner per månad.
Ein viser til lovforslaget § 9 og merknadene
til denne paragrafen.
Den nye lova må ha reglar om kva som skal skje når
inntektene endrar seg over tid.
Grensa for endring av stønaden ved inntektsendringar
vert avgjerande for når stønaden skal setjast opp
eller ned. Det er viktig at ein ikkje får for mange endringssaker,
men dette må vurderast i høve til utslaga for
stønadstakarane. Det vil generelt heller ikkje vere heldig
at ytingane er høgare eller lågare enn den faktiske
inntekta skulle føre til. Departementet foreslår
at inntektsendringar skal føre til endringar i stønaden
når stønaden som følgje av dette vil
gå opp eller ned med minst 10 pst. Dette tilsvarar grensa
i praksis i folketrygda.
Det er òg andre tilhøve som vil kunne føre
til endringar i stønaden, til dømes endringar
i sambuarskap eller at eit forsørgt barn fyller 18 år.
Departementet foreslår difor at lova får ei generell
utforming.
Ein viser til lovforslaget § 10.
Departementet vil peike på at ytingane frå ei
supplerande stønadsordning skal dekkje dei daglege behova
til stønadstakaren. Ytinga er meint å erstatte, heilt
eller delvis, behovet for økonomisk sosialhjelp i den aktuelle
gruppa, og stønadstakarane vil normalt ha vore klientar
på sosialkontoret i perioden som det vil vere aktuelt å gi
etterbetaling av ytingar for. Det vil ikkje vere tenleg å leggje
opp til etterbetaling for lange periodar. Arbeids- og sosialdepartementet
meiner at ein bør kunne leggje til grunn hovudregelen i folketrygdlova § 22-13
tredje leddet om etterbetaling i tre månader. Regelen gjeld
for dei fleste av ytingane frå folketrygda, til dømes
for uførepensjon.
Av dei same grunnane meiner departementet at det heller ikkje
er aktuelt å opne for utvida etterbetaling av supplerande
stønad når feil på trygdekontoret er årsaka
til at ytinga ikkje er gitt tidlegare.
Departementet foreslår at supplerande stønad berre
vert gitt i inntil tre månader før den kalendermånaden
då søknaden om stønad vart sett fram.
Det skal heller ikkje vere opning for å krevje kompensasjon
for tapte terminar etter lova om skadebot eller etter alminnelege
erstatningsrettslege reglar. Tilsvarande skal ein ikkje gi renter
eller eventuell erstatning for rentetap.
Departementet foreslår i tillegg at det vert gitt reglar
om utbetaling av ytingar mv. i tråd med reglane for månadsvise
ytingar i folketrygda.
Stønadstakaren vil ofte ha hatt økonomisk sosialhjelp
i heile eller delar av perioden som ei etterbetaling av supplerande
stønad refererer seg til. Det er her behov for ei samordning,
ettersom det ikkje er meininga at stønadstakaren skal ha
begge stønadene fullt ut. Departementet finn at den enklaste
løysinga vil vere at trygdeetaten av eige tiltak gjer frådrag
i den supplerande stønaden for sosialhjelp som er gitt
i etterbetalingsperioden.
Ein viser til § 11 i lovforslaget.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Høgre, Sosialistisk Venstreparti, Kristeleg Folkeparti og
Senterpartiet, støttar forslaget i proposisjonen.
Departementet foreslår at lova om supplerande stønad
får ein paragraf som gir heimel for å krevje attende
feilutbetalte ytingar dersom stønadstakaren forsto eller
burde ha forstått at utbetalinga grunna seg på ein
feil. Mønsteret er den tilsvarande regelen i bidragsinnkrevjingslova § 14
nr. 2 snarare enn dei meir kompliserte reglane i folketrygdlova § 22-15.
Forslaget inneber vidare at beløp som vert krevde attende
kan bli avrekna i framtidige terminar av supplerande stønad
eller andre ytingar til livsopphald, men slik at avrekninga er avgrensa
til 10 pst. av dei aktuelle terminbeløpa. Dette tilsvarar
ordninga etter folketrygdlova § 22-16 (sjå òg
den same lova § 22-15 tredje leddet).
Ein viser til § 13 i lovforslaget.
Det vert lagt til grunn at utgiftene til supplerande stønad
skulle dekkjast av det ordinære statsbudsjettet. Dette
er mellom anna vesentleg for å få unntak frå eksportkravet
i EØS-avtalen. Departementet foreslår at dette
vert slått fast i den nye lova § 14,
som er utforma etter mønster av barnetrygdlova §§ 20
og 21.
Ein viktig del av reglane for handsaming av saker om supplerande
stønad er omtalte i kapittelet om kontroll (kapittel 5
i innstillinga). Det er òg bruk for andre reglar, som i
store trekk kan byggje på dei tilsvarande reglane i folketrygda.
Departementet foreslår:
a) I § 15
i den nye lova vert det bestemt at reglane i forvaltningslova gjeld
for handsaminga av sakene, men med dei unntaka som framgår
av lova (tilsvarande er bestemt i folketrygdlova § 21-1).
b) I § 16 vert det bestemt at Rikstrygdeverket
avgjer saker etter lova, men slik at avgjerda kan bli delegert til
anna organ i trygdeetaten (tilsvarande er bestemt i folketrygdlova § 20-2).
Rikstrygdeverket vil vurdere nærare om desse sakene skal
avgjerast lokalt på trygdekontoret eller om handsaminga
skal leggjast til anna organ med sikte på å sikre
særleg kompetanse på dette området. Det einskilde
trygdekontoret vil ofte ha få slike saker.
c) I § 17 vert det bestemt at søknad
om supplerande stønad skal setjast fram for trygdekontoret
på bustaden, som har plikt til å hjelpe til med å fylle
ut det aktuelle skjemaet (tilsvarande er bestemt i folketrygdlova § 21-2,
sjå òg forvaltningslova). Det vert presisert at
søkjaren må møte personleg i samband
med søknaden.
d) I § 22 vert det bestemt at saker etter
lova kan ankast inn for Trygderetten. For saker etter folketrygdlova
framgår dette av same lova § 21-12, som
inneheld ei rekkje andre reglar om anke og klage. Etter forslaget
til § 22 i lova om supplerande stønad
skal desse reglane gjelde så langt dei høver.
Departementet har vurdert om ei anna ordning for anke eller klage
kunne vere aktuelt for saker om supplerande stønad, men
har ikkje funne grunnlag for dette.
e) I § 23 vert det vist til andre saksbehandlingsreglar
mv. i folketrygda, som skal gjelde for saker om supplerande stønad
så langt dei høver. Dette gjeld folketrygdlova §§ 20-8
(revisjon), 21-9 (teieplikt), 21-10 (behandlingstid og plikt til skriftleg
melding om vedtak), 21-11 (heimel for Rikstrygdeverket til å gjere
om vedtak i underordna organ), 22-1 (utbetaling til den som har
rett til ytinga), 22-6 (utbetaling til sosialkontoret eller andre
når stønadstakaren ikkje kan disponere ytinga
sjølv) og 22-18 (utbetalingsmåten for ytingar).
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Høgre, Sosialistisk Venstreparti, Kristeleg Folkeparti og
Senterpartiet, støttar forslaga i proposisjonen.
Trygdereglane i EØS-avtalen vil styrke retten til ordinære
trygdeytingar for personar frå dei nye EU-landa. Fleire
vil få alderspensjon frå folketrygda, og fleire
vil få ytingar frå heimlandet under opphald i Noreg.
Styrkinga av pensjonsrettane for dei nye EØS-borgarane
i Noreg vil vere mest markert når det gjeld uførepensjon,
der ein kan få saker som ikkje kvalifiserer for ytingar
i dag, men som kan få samla ytingar godt over minstenivået
når EØS-reglane slår inn. Dette vil sjølvsagt
etter kvart verke inn på ytingane som alderspensjonistar
i Noreg.
Styrkinga av den ordinære pensjonsretten for personar
frå dei nye EU-landa har til konsekvens at det gjennomsnittlege
behovet for sosialhjelp og/eller supplerande stønad
vert redusert for denne delen av innvandrarbefolkninga. Utan vesentlege
endringar i migrasjonen mellom Noreg og desse landa vil resultatet
av det utvida EØS-området bli at utgiftene til
sosialhjelp og til ei ny supplerande stønadsordning går ned.
Auka migrasjon vil i tilfelle redusere denne effekten.
Slik det ser ut i dag, med den overgangsordninga på arbeidsmarknaden
som Noreg har etablert, vil utvidinga av EØS-området
først og fremst auke utgiftene til dei ordinære
trygdeordningane. Den supplerande stønadsordninga vert
venteleg billegare å etablere. I denne samanhengen må ein òg
vere merksam på forslaget om at eldre personar med opphaldsløyve i
Noreg som forsørgde familiemedlemer, ikkje skal få tilgang
til den supplerande stønadsordninga før dei har
løyve til varig busetjing her. I dei første åra
ville det mest vere denne gruppa som ville kunne innebere eit auka
press mot den nye ordninga, som etter forslaget skal få ei
aldersgrense på 67 år.
Utgangspunktet er ein personkrins på om lag 4 900
personar i 2002, som det reknast med vil auke til om lag 5 900
personar i 2005 og 6 400 personar i 2006.
Den gjennomsnittlege butida i Noreg som gir rett til pensjon
vert rekna å auke frå 12,84 år i 2002
til 13,66 år i 2005 og 14,47 år i 2006. Årsaka
til auken er ei høgare gjennomsnittleg butid hos dei nye årskulla
som når pensjonsalderen i 2005/2006 enn gjennomsnittet
i 2002.
Det er lagt til grunn at 43,6 pst. av populasjonen ikkje vil
vere aktuelle for supplerande stønad på grunn
av full grunnpensjon og/eller tilleggspensjon utover særtillegget.
Utgiftene til supplerande stønad på årsbasis
vert rekna til 150 mill. kroner i 2006. Talet er usikkert. Dette
gjeld mellom anna i høve til korleis dei nærare vilkåra
for ytingar etter lovforslaget vil verke inn på utgiftene,
til dømes forslaga om at ein skal ta omsyn til sambuarskap
på same måten som ekteskap (sjå lovforslaget § 2
andre leddet) og at personar under lengre opphald i institusjon
ikkje skal få ytingar (sjå lovforslaget § 12).
Ein har ikkje data som gir grunnlag for å rekne på dette.
Tilsvarande er det usikkert kor mange stønadstakarar ein
får i ordninga. Talet dei næraste åra
vil venteleg utgjere ein stad mellom 1 700 og 2 500
personar.
Etableringa av ei supplerande stønadsordning vil innebere
reduserte utbetalingar frå sosialkontora. Totalutgiftene
til sosialhjelp i 2006 utan ei supplerande stønadsordning
og utan reduksjonar på grunn av EØS-utvidinga
frå 1. mai 2004 kan reknast til 164 mill. kroner.
Utgangspunktet er utgiftene i 2002 oppjusterte med ein årleg
auke i mottakarane av sosialhjelp på 5 pst. og ein auke
i utbetalingane per person på 2 pst. per år. Innsparinga
i sosialhjelp i 2006 på grunn av innføringa av
den supplerande stønadsordninga vert rekna å utgjere
i gjennomsnitt 70 000 kroner per sak, 135 mill. kroner i alt. Talet
vil bli revidert i samband med budsjettframlegget for 2006.
Ressursbehov i trygdeetaten vil dels gjelde utgifter til utvikling
av IT-støtte, dels ressursar til det kontinuerlege arbeidet
med sakene, inkludert kontrolltiltak.
Eingongskostnadene ved å innarbeide den foreslåtte
supplerande stønadsordninga i IT-opplegget for trygdeetaten
reknar Rikstrygdeverket til 6 mill. kroner, med ein utviklingsperiode
på 16 månader. I tillegg kjem opplæringskostnader
på om lag 0,5 mill. kroner.
Dersom ein legg til grunn at det kjem 2 500 søknader
i innføringsåret, vil arbeidet med handsaminga av
søknadene ifølge Rikstrygdeverket utgjere om lag 12 årsverk.
Ein kan leggje til 3-4 årsverk for kontrollarbeid i dette året.
Ressursbehovet tilsvarar i alt om lag 7 mill. kroner.
I åra etter innføringsåret vil kontrollarbeidet
vere den vesentlegaste delen av arbeidet. Talet personar med supplerande
stønad vil dei to første påfølgjande åra
venteleg liggje mellom 2 000 og 3 000, og arbeidet
med kontroll vil då i følgje Rikstrygdeverket
utgjere 12-15 årsverk, tillagt 2-3 årsverk for
handsaming av nye søknader (venteleg mellom 300 og 600 dei
første to åra), tilsvarande om lag 7,5 mill. kroner.
Innføringa av ei supplerande stønadsordning
vil innebere mindrearbeid for sosialkontora. Den administrative
innsparinga som det er mogleg å ta ut, vert rekna til 4
mill. kroner.
Utgiftene til utbetaling og administrasjon av ytingar etter den
nye stønadsordninga er tenkt inndekte ved ein reduksjon
i rammeoverføringa til kommunane tilsvarande innsparinga
i økonomisk sosialhjelp og administrativ innsparing på sosialkontora,
og ved andre omdisponeringar på budsjetta til Arbeids-
og sosialdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet. I åra
etter innføringsåret vil stønads- og administrasjonsutgiftene
gå over Arbeids- og sosialdepartementet sitt budsjett på vanleg
måte.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, registrerer
at Regjeringa legg opp til å finansiere ordninga ved å redusere
rammeløyvingane til kommunesektoren. Fleirtalet viser
til at departementet grunngjev dette med mindre behov for sosialhjelp. Fleirtalet er usamd
i ei slik vurdering. Fleirtalet vil understreke at
dette er ein kostnad som kommunane aldri burde hatt og som dei no
i fleire år har hatt grunn til å tru vart endra. Fleirtalet viser
til at noko av bakgrunnen for denne saka er å avlaste dei
kommunale sosialhjelpsbudsjetta med utgifter til varige stønadsmottakarar.
Då kan ein ikkje på same tid leggje til grunn at
ordninga skal finansierast gjennom reduserte inntekter til kommunane. Fleirtalet går
såleis imot at ordninga skal finansierast ved ein reduksjon
i rammeoverføringane til kommunane.
Fleirtalet fremjar følgjande forslag:
"Stortinget ber Regjeringa iverksetja lov om supplerande stønad
til personar med kort butid i Noreg utan å gjere uttrekk
i rammeoverføringane til kommunane."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti stiller seg bak departementets forslag om å kutte
i kommunerammene til finansiering av den nye ordningen. Disse
medlemmer vil fremheve hvor viktig denne ordningen er for
de det gjelder, og ønsker ikke å forsinke behandlingen
av saken.
Disse medlemmer vil fremheve at den foreslåtte
ordningen på sikt vil være lønnsom for
kommunesektoren. Begrunnelsen for dette er at utgiftene til supplerende
stønad ventes å stige sterkt i årene
etter 2010. Det samme vil gjelde utgiftene til sosialhjelp, dersom
den supplerende ordningen ikke gjennomføres. Disse
medlemmer vil presisere at kuttet i kommunerammene er begrenset
til de langt mer beskjedne virkningene i innføringsåret.
Det er ikke meningen at økningen i utgiftene til supplerende stønad
i kommende år skal føre til nye kutt i kommunerammene. Disse
medlemmer viser i så henseende til proposisjonens
punkt 11.5.
Etter rådsforordning 1408/71 artikkel 10 kan
ein ikkje stogge utbetalinga av pensjonsytingar og andre ytingar
av di pensjonisten flyttar til eit anna EØS-land. Tilsvarande
har ein arbeidstakar krav på pensjon utan omsyn til nasjonale
krav om bustad, sjølv om vedkomande bur i eit anna EØS-land
når spørsmålet om å tilstå ytinga
oppstår.
Etter forordninga artikkel 10a kan ytingar i visse tilfelle avgrensast
til busette personar.
Ei ny supplerande stønadsordning vil i prinsippet vere
omfatta av EØS-avtalen og eksportreglane der. Ytinga er
likevel av ein slik art at Noreg kan rekne med å få eksportunntak.
Spørsmålet om eksportunntak i EØS
er vesentleg i høve til om ein bør etablere ei
supplerande ordning. Dersom stønadstakarane skulle få ytinga
utbetalt til seg etter at dei har flytta frå Noreg, ville
dette snu om på heile grunnlaget for ordninga.
Formelt sett kan ikkje eit eksportunntak tingast inn i EØS-avtalen
før etter at ordninga er etablert i lov. Departementet
finn på bakgrunn av dette at ei ny lov om supplerande stønad
i utgangspunktet ikkje bør tre i kraft før ein
har fått på plass eit unntak frå eksportplikta
etter rådsforordning 1408/71.
Sak om unntak frå eksportplikta kan takast opp ved dei
relevante EØS-organa med ein gong lova er på plass
og medan den praktiske implementeringa i trygdeetaten vert førebudd.
Kor lang tid det tek å tinge inn eit eksportunntak vil
kunne variere. Spørsmålet om unntak for den tilsvarande
svenske ordninga tok ca. eitt år.
Departementet foreslår etter dette at den nye lova trer
i kraft frå det tidspunktet Kongen bestemmer. Etter tilhøva
kan det vere vanskeleg å få iverksett lova før
1. januar 2006.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Høgre, Sosialistisk Venstreparti, Kristeleg Folkeparti og
Senterpartiet, legg til grunn at Regjeringa syter for at
lov om supplerande stønad vert gjeve unntak frå eksportplikta
etter EØS-avtalen. Fleirtalet legg vidare
til grunn at lova vert iverksett frå 1. januar
2006.
Komiteen har elles ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjere slike
vedtak:
A.
Vedtak til lov
om supplerande stønad til personar med kort butid i Noreg
Kapittel 1. Formål - definisjonar
§ 1 Formålet med lova
Formålet med lova er å garantere ei minste samla inntekt for personar med liten eller ingen pensjon frå folketrygda på grunn av kort butid i Noreg.
§ 2 Definisjonar
Med grunnbeløpet meiner ein i lova her grunnbeløpet etter folketrygdlova § 1-4.
Med ektemake meiner ein i lova her personar som er gifte etter ekteskapslova og som bur saman i eitt hushald, personar som bur saman som ektefolk utan å vere gifte med kvarandre, og registrerte partnarar som bur saman i eitt hushald.
Kapittel 2. Personkrins - opphald i utlandet
§ 3 Kven som kan få stønad
Supplerande stønad vert gitt til personar som har fylt 67 år og som er busette i Noreg. Ein person vert rekna som busett dersom han eller ho er registrert i folkeregisteret og har opphaldsløyve som gir grunnlag for busetjing i riket.
Familiemedlemer i oppstigande linje som har fått opphaldsløyve av di dei er forsørgde av personar som oppheld seg her, kan berre få supplerande stønad for tidsrom etter at dei har fått løyve til fast busetjing i Noreg.
§ 4 Opphald i utlandet
Retten til supplerande stønad fell bort når ein person oppheld seg eller har tenkt å opphalde seg i utlandet i meir enn tre månader i samanheng eller i meir enn tre månader i alt i eit kalenderår.
Dersom opphaldet i utlandet er meint å vare i meir enn tre månader i samanheng, fell ytingane bort frå og med månaden etter den månaden då opphaldet i utlandet tok til. I andre tilfelle fell ytingane bort frå og med månaden etter den månaden då vedkomande hadde vore i utlandet i tre månader eller summen av utanlandsopphalda i eit kalenderår utgjer tre månader.
I tilfelle som går inn under andre leddet andre punktumet kan ytingar bli gitt for lengre tid enn nemnd dersom stønadstakaren legg fram dokumentasjon på at han eller ho ikkje kunne vende attende til Noreg på grunn av eigen sjukdom.
Kapittel 3. Fastsetjing av ytingar
§ 5 Full supplerande stønad
Full supplerande stønad skal vere
a) 1,7933 gonger grunnbeløpet for einslege stønadstakarar
b) 2,2933 gonger grunnbeløpet for personar med ektemake under 67 år
c) 1,6433 gonger grunnbeløpet for kvar av ektemakane når begge har fylt 67 år.
Ytingane etter første leddet bokstavane a til c skal aukast med 40 prosent av grunnbeløpet per barn under 18 år som personen forsørgjer og bur saman med i eitt hushald. Dersom begge ektemakane har fylt 67 år, skal auken gå til den av dei som har lågast inntekt (sjå § 6 første leddet).
Eit barn vert rekna å forsørgje seg sjølv dersom det har inntekt som nemnd i § 6 første leddet, og inntekta er høgare enn grunnbeløpet.
Dersom ein ektemake under 67 år oppheld seg i utlandet i lengre tid enn fastsett i § 4, skal ytinga til stønadstakaren fastsetjast etter første leddet bokstav a. Tilsvarande fell retten til tillegg for forsørgt barn bort når barnet har utanlandsopphald som nemnd. Reglane i § 4 gjeld tilsvarande med omsyn til tidspunktet for omrekning av ytingane etter første og andre punktumet.
§ 6 Inntekt som går til frådrag i supplerande stønad
Full supplerande stønad skal setjast ned med
a) arbeidsinntekt
b) pensjon frå folketrygda
c) andre norske offentlege eller private pensjonar
d) utanlandske offentlege eller private pensjonar
e) kapitalinntekter.
Det skal reknast med slik inntekt hos stønadstakaren sjølv så vel som hos ektemaken. Dersom begge ektemakane har fylt 67 år, skal inntekt hos den eine ektemaken berre inngå ved prøvinga av ytingane til den andre ektemaken med den delen som overstig full supplerande stønad etter § 5 første leddet bokstav c.
§ 7 Utmåling av supplerande stønad
Supplerande stønad vert gitt dersom full supplerande stønad etter § 5 er høgare enn inntektsgrunnlaget etter § 6. Stønaden skal utgjere differansen mellom desse beløpa.
§ 8 Formue
Dersom ein søkjar eller ektemaken har så stor formue at det ville vere urimeleg å gi supplerande stønad, kan ein gi avslag på søknaden. Som formue vert ikkje rekna vanleg bustad eller vanlege ting til dagleg bruk.
Departementet kan gi forskrift til utfylling av reglane i paragrafen her.
§ 9 Låge stønadsbeløp
Supplerande stønad vert ikkje gitt dersom ytinga ville utgjere eit mindre beløp enn to prosent av full supplerande stønad etter § 5 første leddet bokstav a utan tillegg for forsørgde barn.
§ 10 Endringar
Fastsett stønad skal setjast opp eller ned dersom det skjer endringar i inntektene eller dei andre tilhøva som er lagt til grunn ved fastsetjinga av stønaden, og dette fører med seg ei endring av stønaden med minst 10 prosent.
§ 11 Stønadsperiode og utbetaling
Supplerande stønad vert gitt for ein periode på 12 månader. Stønadstakaren kan søkje om forlenging av ytingane med 12 månader om gongen.
Stønad vert gitt frå og med månaden etter den månaden då vilkåra for ytinga var oppfylte, men ved forlenging av stønadsperioden som nemnd i første leddet tidlegast frå og med månaden etter utløpet av den siste stønadsperioden. Dersom retten til ytingar fell bort av andre grunnar enn at stønadsperioden løper ut, vert ytingar gitt til og med den månaden då retten fall bort.
Dersom ei endring som nemnd i § 10 fører til at stønaden vert sett opp, gjeld dette frå og med den månaden då endringa skjedde. Dersom ytinga vert sett ned, får dette verknad frå og med månaden etter den månaden då endringa skjedde.
Supplerande stønad vert ikkje gitt for lengre tid attende enn tre månader før den månaden då søknaden om ytingar vart sett fram. Renter vert ikkje gitt. Rentetap eller ytingar for tidlegare månader enn tre månader før søknadsmånaden kan heller ikkje krevjast erstatta med heimel i skadeserstatningslova eller i alminnelege erstatningsrettslege reglar.
Dersom det er utbetalt økonomisk stønad etter sosialtenestelova kapittel 5 i periodar som det vert etterbetalt supplerande stønad for, skal det gjerast frådrag i etterbetalinga tilsvarande den økonomiske stønaden.
Stønaden vert utbetalt i månadsbeløp før utgangen av den einskilde månaden. Månadsbeløpa vert avrunda til den næraste heile krona.
§ 12 Opphald i institusjon mv.
Personar som er innlagde i institusjon der opphaldet vert dekt av det offentlege, har ikkje rett til supplerande stønad for tidsrom etter at opphaldet har vara i ein kalendermånad utover den månaden då han eller ho vart innlagt.
Reglane i første leddet gjeld tilsvarande ved opphald i fengsel mv.
§ 13 Tilbakekrevjing
Supplerande stønad som er utbetalt utan at vilkåra for det var oppfylte, skal krevjast attende dersom den som fekk utbetalinga forsto eller burde ha forstått at utbetalinga grunna seg på ein feil. Vedtak om å krevje tilbake slike beløp er tvangsgrunnlag for utlegg.
Beløp som skal krevjast tilbake etter første leddet, kan avreknast i framtidige terminar av supplerande stønad eller andre ytingar til livsopphald som vert administrerte av trygdeetaten. Avrekninga kan ikkje utgjere meir enn 10 prosent av dei aktuelle terminbeløpa.
Beløp som ikkje vert innkravde etter andre leddet, kan innkrevjast etter reglane i bidragsinnkrevjingslova.
§ 14 Finansiering
Utgiftene som trygdeetaten har til supplerande stønad og til administrasjon av ordninga vert dekte av statskassa. Pengane som trengst til dekning av utgiftene skal overførast til Rikstrygdeverket på forskot, og seinast på det tidspunktet utbetaling skal skje. Trygdeetaten skal føre særskilt rekneskap over pengane som vert overførte til dekning av supplerande stønad.
Kapittel 4. Saksbehandling mv.
§ 15 Tilhøvet til forvaltningslova
Reglane i forvaltningslova gjeld for handsaminga av saker om supplerande stønad, med dei unntaka som går fram av lova her.
§ 16 Avgjerd etter lova
Saker om ytingar etter lova vert avgjorte av Rikstrygdeverket, som kan delegere avgjerda til anna organ i trygdeetaten.
§ 17 Søknad
Søknad om supplerande stønad skal setjast fram for trygdekontoret på bustaden til søkjaren på skjema fastsett av Rikstrygdeverket. Søkjaren skal møte personleg på trygdekontoret. Trygdekontoret skal hjelpe søkjar med utfyllinga så langt dette er naudsynt.
§ 18 Plikt til å gi opplysningar
Ein person som søkjer om supplerande stønad, har plikt til å gi dei opplysningane og levere dei dokumenta som trygdeetaten treng for å vurdere om han eller ho har rett til ytinga. Den som får supplerande stønad, skal gi melding til trygdeetaten om endringar i alle tilhøva som verkar inn på retten til eller storleiken på ytinga.
Trygdeetaten kan krevje at ein person som får supplerande stønad gir dei opplysningane og leverer dei dokumenta som trygdeetaten treng for å kontrollere storleiken på stønaden eller om han eller ho framleis har rett til ytinga.
Dersom ein søkjar eller stønadstakar ikkje legg fram dokumentasjon som trygdeetaten har bedt om, kan ein søknad om ytingar bli avslått, og ytingar som er gitt kan haldast attende. Det same gjeld dersom søkjaren gir uriktige opplysningar som er viktige for retten til eller storleiken på ytinga eller let vere å gi slike opplysningar.
§ 19 Henting av opplysningar mv.
Trygdeetaten kan krevje at likningsetaten eller skattefogdane gir opplysningar om inntekts- og formuestilhøva for ein person som søkjer om eller har fått supplerande stønad. Dette gjeld òg i høve til tidlegare likningar.
Ved behandlinga av krav om ytingar etter lova, og ved kontroll av ytingar som er gitt, har trygdeetaten rett til å få nødvendige opplysningar frå sosialtenesta, politiet, andre offentlege organ, arbeidsgivar, bankar, forsikringsselskap og private pensjonsordningar.
Trygdeetaten kan påleggje helseinstitusjonar, fengsel og andre institusjonar å gi rutinemessige meldingar når klientar vert innlagde eller utskrivne.
Dei som vert pålagt å gi opplysningar, har plikt til gjere dette utan ugrunna opphald og utan hinder av teieplikt. Dei kan ikkje krevje vederlag for å gi opplysningane.
§ 20 Opplysningar om ektemaken
Ektemaken til ein person som søkjer om eller får supplerande stønad etter lova, har plikt til å gi opplysningar om inntekts- eller formuestilhøva sine etter reglane i § 18. Reglane i § 19 gjeld tilsvarande i høve til henting av slike opplysningar.
§ 21 Kontroll
Rikstrygdeverket kan bestemme at saker om supplerande stønad skal få ei ny vurdering med fastsette mellomrom, og kan gi reglar om korleis slik etterprøving skal gjennomførast.
Departementet kan gi forskrift om tiltak med sikte på å kontrollere at vilkåra i § 4 er oppfylte eller om ein stønadstakar har hatt opphald i utlandet i strid med reglane. Forskrifta kan bestemme at ein stønadstakar skal møte personleg på trygdekontoret inntil to gonger i året og vise pass eller anna reisedokument.
§ 22 Anke til Trygderetten
Vedtak om supplerande stønad etter lova her kan ankast inn for Trygderetten. Reglane i folketrygdlova § 21-12 gjeld tilsvarande så langt dei høver.
§ 23 Andre reglar om saksbehandling
Reglane i folketrygdlova §§ 20-8, 21-9, 21-10, 21-11, 22-1, 22-6 og 22-18 gjeld tilsvarande så langt dei høver.
Kapittel 5. Ikraftsetjing
§ 24 Når lova tek til å gjelde
Lova tek til å gjelde frå det tidspunktet Kongen bestemmer.
B.
Stortinget ber Regjeringa leggje fram ei vurdering av følgjene av lov om supplerande stønad to år etter iverksetjing.
C.
Stortinget ber Regjeringa vurdere om lov om supplerande stønad skal utvidast til å gjelde andre grupper enn personar over 67 år.
D.
Stortinget ber Regjeringa iverksetja lov om supplerande stønad til personar med kort butid i Noreg utan uttrekk i rammeoverføringane til kommunane.
Oslo, i kommunalkomiteen, den 17. februar 2005
Magnhild Meltveit Kleppa |
leiar og ordførar |