Forslaget tar sikte på å gjennomføre
direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester (2002/65/EF)
av 23. september 2002 ved endringer i lov 21. desember 2000
nr. 105 om opplysningsplikt og angrerett mv. ved fjernsalg og salg
utenfor fast utsalgssted (angrerettloven). Direktivet regulerer
fjernsalg av finansielle tjenester, dvs. avtaler som inngås
uten at partene møtes, som for eksempel ved telefon, Internett
eller ved innsending av svarkupong i markedsføringsmateriell.
Angrerettloven, som blant annet gjennomfører det generelle
fjernsalgsdirektivet (97/7/EF), trådte
i kraft 1. mai 2001. De to hovedelementene i angrerettloven
er opplysningsplikt før og i forbindelse med avtaleinngåelse
og angrerett. Finansielle tjenester er i begrenset grad omfattet
av loven i dag.
For å gjennomføre EU-direktivet om fjernsalg
av finansielle tjenester, foreslås angrerettloven endret slik
at det i større grad gjelder regler om opplysningsplikt
og angrerett også ved fjernsalg av finansielle tjenester.
Reglene blir ufravikelige, dvs. at de ikke kan fravikes til skade
for forbrukeren.
Reglene vil gjelde avtaler mellom forbrukere og næringsdrivende.
I tillegg til å gjelde for vanlige banker, forsikringsselskap
mv., vil de også gjelde når offentlige institusjoner
yter finansielle tjenester, som for eksempel Statens Pensjonskasse,
Den Norske Stats Husbank og Statens lånekasse for utdanning.
Reglene om opplysningsplikt gjelder for alle typer finansielle
tjenester. Før avtale inngås, skal tjenesteyteren
gi forbrukerne opplysninger om blant annet tjenesteyter, den finansielle
tjenesten og fjernsalgsavtalen. Det stilles også krav om
at forbrukerne skal motta opplysningene på et varig medium,
dvs. skriftlig, per e-post eller på papir. Informasjonskravene
vil gjelde i tillegg til andre informasjonskrav som følger
av spesiallovgivningen, for eksempel finansavtaleloven.
Angrerett vil som utgangspunkt gjelde for alt fjernsalg av finansielle
tjenester, ikke bare telefonsalg som i dag, men det foreslås
en rekke unntak og begrensninger:
unntak for forsikringer med varighet
mindre enn en måned (for eksempel reiseforsikringer)
unntak for tjenester der prisen er avhengig av svingninger
i finansmarkedet (for eksempel kjøp av aksjer og fondsandeler
og avtaler om fastrentelån)
unntak for lån sikret med pant i fast eiendom eller i
andre rettigheter knyttet til fast eiendom
bortfall av angreretten der avtalen er fullt ut oppfylt
fra begge parters side
plikt til å betale for den tjenesten man har mottatt (for
eksempel etableringsgebyr og renter for lån i perioden
inntil man angrer).
Tvister bør behandles i Bankklagenemnda, Forsikringsskadenemnda,
Lånekassens klagenemnd eller Klagenemnda for Husbanken.
Det foreslås derfor at Forbrukertvistutvalgets kompetanse
begrenses til tvister som ikke kan behandles i en av disse nemndene.
Bakgrunnen for forslaget er EUs direktiv om fjernsalg av finansielle
tjenester (2002/65/EF) som er innlemmet i EØS-avtalen
og skal gjennomføres i norsk rett.
Utviklingen på det finansielle området har
vært rask og omfattende de siste årene. Stadig
nye produkter utvikles og tilbys forbrukerne. Samtidig inngår forbrukerne
i stadig større grad avtaler om finansielle tjenester per
telefon, sms eller via Internett. Direktivet inneholder grunnleggende
regler om forbrukerbeskyttelse på dette området,
og sikrer at reglene innenfor EØS-området i stor
grad blir like. Dette gjør kjøp og salg av finansielle
tjenester over landegrensene enklere, både for forbrukere
og næringsdrivende.
Direktivet gjelder avtaler om finansielle tjenester inngått
ved fjernsalg. Begrepet finansielle tjenester favner vidt, og dekker
blant annet forsikring og individuelle pensjonsavtaler, tradisjonelle
banktjenester som kontoavtaler, avtaler om betalingskort og betalingsformidling,
samt investeringstjenester, som avtaler knyttet til kjøp
og salg av fondsandeler og aksjer. Definisjonen er ikke uttømmende,
slik at direktivet også vil fange opp nye produkter som
utvikles og tilbys forbrukerne i fremtiden.
Bare avtaler mellom forbrukere og næringsdrivende omfattes.
Direktivet gjelder også når offentlige institusjoner
yter finansielle tjenester.
Direktivets hovedbestemmelser inneholder regler om:
krav til opplysninger som skal gis
forbrukeren før avtalen inngås, artikkel 3
krav om at forbrukeren skal motta forhåndsopplysninger
og avtalevilkår skriftlig, på papir eller e-post,
og når dette skal skje, artikkel 5
innføring av en rett til å gå fra
avtalen, angrerett i 14 dager, men 30 dager for livsforsikringsavtaler og
individuelle pensjonsavtaler, artikkel 6. Det er unntak, blant annet
for korttidsforsikringer, avtaler som fullt ut er oppfylt og avtaler
knyttet til verdipapirer o.l. Hvert enkelt land vurderer ved gjennomføringen
om blant annet boliglån og lån som er sikret ved
pant i fast eiendom og lignende skal unntas fra angreretten
oppgjør ved bruk av angreretten og forpliktelse for
forbrukeren til å yte delbetaling for mottatte ytelser
når angreretten brukes, artikkel 7
rett til annullering av transaksjoner og tilbakebetaling
til forbrukeren ved svikaktig misbruk av forbrukerens betalingskort,
artikkel 8
forbud mot å yte eller kreve betaling for tjenester som
ikke er bestilt, artikkel 9
begrensninger i bruken av visse kommunikasjonsmidler i markedsføringsøyemed,
blant annet krav om forhåndssamtykke ved bruk av e-post
og rett til å reservere seg mot uønsket markedsføring,
artikkel 10.
Departementet vil bemerke at selv om det norske regelverket knyttet
til markedsføring og omsetning av finansielle tjenester
allerede i dag er godt og ivaretar viktige forbrukerhensyn, så vil
forslaget medføre en ytterligere styrking på noen
områder. Departementet har ved utarbeidelse av forslaget
generelt foretatt avveininger mellom behovet for like rammevilkår
og for forbrukerbeskyttelse, sistnevnte ut fra de erfaringer blant
annet Forbrukerrådet og Forbrukerombudet har med ulike
former for markedsføring og salgsvirksomhet.
Direktivet er delvis et totalharmoniseringsdirektiv.
Utgangspunktet mht. angreretten er totalharmonisering. Dette
innebærer at en ved gjennomføringen i norsk rett
må velge den eller de løsningene som direktivet
foreskriver. På noen punkter som gjelder angreretten
er det imidlertid valgfrihet.
Når det gjelder opplysningspliktbestemmelsene, kan landene
innføre eller opprettholde regler som går videre
enn direktivet (minimumsharmonisering).
Andre EU-direktiver som er innlemmet i EØS-avtalen og
gjennomført i norsk rett legger også føringer
på hvilke regler man kan ha nasjonalt om angrerett. Dette
gjelder EUs dørsalgsdirektiv fra 1985. Også EUs
generelle fjernsalgsdirektiv fra 1997 om fjernsalg av varer og andre
tjenester enn finansielle tjenester, har regler om angrerett.
I eksisterende angrerettlov ligger altså disse to EU-direktivene
til grunn, og setter rammer for hvilke regler man kan ha. Disse
direktivene er ikke blitt oppdatert og samordnet i forbindelse med
vedtakelsen av direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester.
Det er derfor en del punkter der det er dårlig sammenheng eller
ubegrunnede forskjeller mellom reglene.
Departementet vurderte ved utarbeidelsen av forslaget om det
var hensiktsmessig med en forenkling og harmonisering av regelverk
ved gjennomføringen av direktivet. Forslaget som ble sendt
på høring tok imidlertid utgangspunkt i at en
samordning ikke ville være hensiktsmessig, og at endringene
utelukkende er en innføring av de reglene direktivet fastsetter.
Departementet uttalte i høringsnotatet at en samordning
med annen lovgivning ikke anses hensiktsmessig i forbindelse med
dette arbeidet, blant annet fordi ytterligere forbrukerregelverk
på finansområdet er under utarbeidelse i EU. Departementet
foreslo derfor å gjennomføre direktivets bestemmelser
i angrerettloven uten å samordne med andre lover.
For så vidt gjelder en samordning av reglene i angrerettloven
ved ulike produkter og salgsformer, ble det i høringsnotatet
vist til at direktivene legger så mange og til dels motstridende
premisser at det vil være svært vanskelig å få til
et konsistent, helhetlig og noenlunde enkelt regelverk. Departementet
viste også til at det er varslet en mer omfattende gjennomgang
av EU-regelverket på dette området, og at det vil
være bedre å avvente en slik gjennomgang enn å innføre
regler som likevel ville måtte endres igjen om kort tid.
Ettersom det allerede er angrerett på finansielle tjenester
ved salg utenfor fast utsalgssted, samt at norsk regelverk i dag
har utfyllende regler i spesiallovgivningen om informasjon i forbindelse
med avtaler om finansielle tjenester, vil det heller ikke være noe
stort udekket behov for forbrukerbeskyttelse. Det ble derfor ikke
foreslått endringer i øvrig regelverk, med unntak
av fjerning av en maksimalfrist for angreretten ved salg utenfor
fast utsalgssted. Bakgrunnen for dette var at departementet er blitt
kjent med at en slik frist ikke er forenlig med EUs dørsalgsdirektiv.
Departementet opprettholder forslaget om ikke å foreta
noen samordning med bestemmelsene i annet regelverk om finansielle
tjenester, og viser til Justisdepartementets høringsuttalelse
der det fremgår at det vil være naturlig å vurdere
samordning i forbindelse med fremtidig revisjon av spesiallovgivningen. Departementet
vil imidlertid påpeke at mange av reglene det kunne være
tale om å foreta en samordning av, har bakgrunn i ulike
direktiver som også inneholder ulike opplysningsbestemmelser.
Dette begrenser i seg selv mulighetene for samordning. Tilsynelatende
nokså like opplysningskrav kan heller ikke alltid samordnes
fordi de har ulikt anvendelsesområde eller ulikt formål.
Mens reglene som foreslås her skal gi forbrukeren opplysninger
om tjenesteyteren, den finansielle tjenesten og avtalen, vil spesiallovgivningen
typisk inneholde krav til opplysninger om selve tjenesten.
Den enkelte tjenesteyter må dermed fortsatt forholde
seg til flere forskjellige regelverk og at disse kan ha til dels
overlappende bestemmelser. Informasjons- og avtaleinngåelsesrutiner
innrettes etter det vi kan forstå nokså standardisert
og skjematisk, og det er ved utarbeidelsen av disse man må undersøke
kravene i flere ulike lover. Ingen høringsinstanser har påvist
noen motstrid mellom gjeldende regelverk og forslaget til endringer
i angrerettloven. Annet regelverk inneholder heller ikke noe forbud
mot å opplyse om mer enn det som kreves, slik at en tjenesteyter kan
velge å opplyse om for eksempel både adresse og organisasjonsnummer
ved alle former for avtaleinngåelse og ikke bare ved fjernsalg
for å få til standardiserte løsninger.
Dersom man skulle gå gjennom alt regelverket nå med
sikte på samordning, ville det for en del bestemmelsers
vedkommende bare være en midlertidig løsning.
Det er for eksempel ventet nye regler om forbrukerkreditt i form
av et EU-direktiv som vil medføre behov for lovendring.
Det ville etter departementets vurdering være en dårlig
løsning å endre regler i spesiallovgivningen nå,
for så å måtte endre dem om kort tid.
Det samme hensynet taler for at det heller ikke foretas noen
samordning av reglene i angrerettloven om opplysningsplikt og angrerett
for de ulike produkter og salgsformer. Departementet vil også påpeke
at når gjeldende angrerettlov er såpass kompleks, skyldes
det at loven regulerer mange ulike produkter og salgsformer, der
det i varierende grad er behov for forbrukerbeskyttelse.
EU setter i 2005 i gang en gjennomgang av flere forbrukerdirektiver,
blant annet direktivene om dørsalg og fjernsalg, med sikte
på harmonisering og større konsistens i reglene.
Dette arbeidet vil ventelig resultere i behov for endringer i norsk
rett senere. Det er derfor hensiktsmessig å la en helhetlig
gjennomgang av angrerettloven bero til resultatet av EUs gjennomgang
foreligger.
Departementet går inn for å gjennomføre
direktivet ved endringer i gjeldende angrerettlov. Det er etter
departementets vurdering mest hensiktsmessig at alle angrerettreglene
finnes i angrerettloven, selv om det medfører at loven
blir mer omfattende enn i dag. Direktivet om fjernsalg av finansielle
tjenester er en videreføring og supplering av det generelle
fjernsalgsdirektivet, og inneholder de samme elementene; angrerett
og opplysningsplikt før og i forbindelse med avtaleinngåelse.
Angrerettloven er dessuten i ferd med å bli kjent og innarbeidet,
og må antas å være den loven brukerne
søker til ved spørsmål om angrerett.
For å sikre at de norske reglene som gjennomfører
direktivet får samme virkeområde som direktivet, foreslo
departementet i høringsnotatet at det tas inn en definisjon
av "finansiell tjeneste" som tilsvarer direktivets i angrerettloven § 6
bokstav f.
Ved vurderingen av om en tjeneste omfattes av de foreslåtte
reglene, må man ta utgangspunkt i tjenestens karakter og
ikke hvem som tilbyr den. Det vil ikke i seg selv være
avgjørende om tjenesteyter er konsesjonspliktig, underlagt
tilsyn eller om virksomheten er omfattet av særlovgivning.
På den annen side kan det imidlertid ikke utelukkes at
det i tvilstilfelle kan få betydning om tilbyderen av tjenesten
har sin hovedvirksomhet innenfor finanssektoren eller ikke.
Departementet antok videre at det karakteristiske ved en finansiell
tjeneste er at den har med finanser å gjøre. Det
finansielle elementet må videre være hovedelementet
i avtalen mellom forbrukeren og tjenesteyteren.
Departementet pekte videre på at en tjeneste må være
særskilt priset for å komme inn under definisjonen.
Dersom forbrukeren ikke betaler noe for tjenesten som ytes, vil
det verken være behov for de opplysningene dette regelverket
gir anvisning på eller for angrerett. Det kan imidlertid
være annet regelverk som pålegger opplysningsplikt
også der tjenesten er gratis for forbrukeren.
Ingen høringsinstanser gikk imot at det tas inn en definisjon
i angrerettloven av hva som anses som finansiell tjeneste i denne
loven. Departementet foreslår å beholde den formuleringen
som ble foreslått i høringsnotatet. Det vises
til lovforslagets § 6 f.
I høringsnotatet la departementet til grunn at visse
rådgivningstjenester ytt ved fjernsalg er å anse som
finansielle tjenester.
Departementet uttalte videre at dersom forbrukeren kjøper
finansielle tjenester som følge av rådgivning
som han eller hun ikke betaler for, enten ved råd fra en
ansatt i en finansinstitusjon eller ved råd fra en uavhengig
rådgiver som finansierer sin virksomhet ved provisjon av
salget av finansielle produkter, gjelder forslagets regler om opplysningsplikt
og eventuelt angrerett kun for de enkelttjenestene som forbrukeren
kjøper, ikke for rådgivningstjenesten i seg selv.
Hvis forbrukeren derimot inngår en avtale med noen som
tilbyr rådgivning mot at forbrukeren for eksempel betaler
et bestemt årlig beløp eller et engangsbeløp,
vil denne avtalen være omfattet av de foreslåtte
reglene.
Departementet argumenterte for at ikke bare investeringsrådgivning,
men også andre former for finansiell rådgivning
bør kunne være omfattet av definisjonen. Forutsetningen
er imidlertid at rådgivningen er hovedelementet i forholdet
mellom forbrukeren og tjenesteyteren og at den er særskilt
priset.
Departementet har som nevnt valgt å ta inn en definisjon
av finansielle tjenester i angrerettloven som ligger nær
opp til direktivets ordlyd for å sikre at de norske reglene
får samme anvendelsesområde som direktivet. Direktivet
nevner ikke rådgivningstjenester. Departementet foreslår
derfor ikke å ta inn rådgivning i angrerettlovens
definisjon av finansiell tjeneste.
I høringsnotatet gav departementet uttrykk for at kjøp
og salg av verdipapirer er en finansiell tjeneste i direktivets
forstand.
Departementet vil understreke at et utgangspunkt for vurderingen
av om en avtale er omfattet av reglene om fjernsalg av finansielle
tjenester, vil være forbrukerens behov for opplysninger.
Når departementet i høringsnotatet uttalte at
kjøp/salg av verdipapirer anses som en finansiell
tjeneste uavhengig av hvordan det bedømmes etter annet
regelverk, var bakgrunnen at når forbrukeren for eksempel
legger inn ordre om kjøp av aksjer hos en tjenesteyter,
er det irrelevant i forhold til fjernsalgsreglene hvordan oppdraget
effektueres, og dermed hvordan virksomheten vurderes etter verdipapirhandelloven.
Forbrukeren vil ha behov for opplysninger om tjenesten som ytes, pris,
tidspunkt for oppfyllelse og så videre, uavhengig av om
tjenesteyter "matcher" ordren mot en annen ordre, legger den inn
i børsens handelssystem eller selger fra egen beholdning.
Departementet ser det slik at en finansiell tjeneste ikke nødvendigvis
må inneholde elementer av vurderinger eller rådgivning,
for å være omfattet av direktivet. Etter departementets
oppfatning vil mottak og formidling av ordre være omfattet
av begrepet finansiell tjeneste.
Mottak og formidling av ordre vil slik departementet ser det,
kunne være avtaler om separate transaksjoner av samme type
som omfattes av § 7 a siste ledd og § 9
a siste ledd. I så fall vil verdipapirforetaket kun ha
plikt til å gi forbrukeren disse opplysningene før
eller rett etter inngåelse av den første avtalen,
hvis det er mindre enn ett år mellom hver gang kunden foretar
kjøp.
Direktivet inneholder i artikkel 2 bokstav a en definisjon
av "fjernsalsavtale" som tilsvarer definisjonen i det generelle
fjernsalgsdirektivet, og som fremgår av angrerettloven § 6
bokstav a. Begrepet "fjernkommunikasjonsmiddel" som inngår
i definisjonen av "fjernsalsavtale" er definert i direktivet artikkel
2 bokstav e, en definisjon som tilsvarer definisjonen i
det generelle fjernsalgsdirektivet, og som fremgår av angrerettloven § 6
bokstav b. Departementet foreslo i høringsnotatet
en videreføring av definisjonen av fjernsalg, og definisjonen
av den særlige fjernsalgsformen telefonsalg i gjeldende
angrerettlov.
Det stilles opp to vilkår for at det skal anses å foreligge
fjernsalg. Ett av vilkårene er knyttet til at tjenesteyteren
har tilrettelagt for og faktisk inngår avtaler ved fjernkommunikasjon,
og det andre vilkåret er at tjenesteyteren faktisk har
markedsført et slikt tilbud om å inngå avtale.
Departementet vil bemerke at det ikke spiller noen rolle om forbrukeren
velger å ta kontakt og inngå avtale ved hjelp
av en annen form for fjernkommunikasjon enn den som er markedsført.
Forutsetningen er at tjenesteyteren har lagt til rette for, og kommuniserer
utad, tilbud om inngåelse av avtaler ved hjelp av den typen
fjernkommunikasjon forbrukeren benytter. Hvorvidt den enkelte forbruker
faktisk har sett en konkret annonse eller ikke spiller ingen rolle.
Norges Fondsmeglerforbund reiser spørsmål om "mottak
og formidling av ordre" kan anses som en fjernsalgsavtale selv om
kommunikasjonen mellom verdipapirforetaket og kunden skjer via telefon.
Departementet vil bemerke at det vil være naturlig å se
avtale om opprettelse av konto i Verdipapirsentralen som en egen
avtale og inngivelse av ordre som separate avtaler fra denne. Ved
vurdering av om en avtale om opprettelse av konto skal anses som
inngått ved fjernsalg, må det legges vekt på når
en avtale som er bindende for begge parter er inngått.
Generelt gjelder det at en avtale kan anses inngått ved
fjernsalg, selv om partene møtes, dersom dette skjer etter at
avtalen er inngått, og det fysiske møtet kun er
knyttet til overlevering av en vare, legitimering, utlevering av
nøkler eller lignende.
Når det gjelder spørsmålet om tilfeller
der forbrukeren først har vært i personlig fysisk
kontakt med den næringsdrivende, er dette noe departementet
antar vil skape få problemer i praksis. Selv om en forbruker
henter brosjyrer om lån i en banks forretningslokaler og
snakker med personalet i form av "en uforpliktende prat", endog
med spørsmål knyttet til forbrukerens økonomiske
situasjon, for så senere å ta kontakt med den
samme banken og inngå en låneavtale via nett eller
telefon, vil det være naturlig både for banken
og for forbrukeren å anse det som en fjernsalgsavtale.
Der det er mer omfattende kontakt og konkrete forhandlinger som
munner ut i fremsettelse av et konkret lånetilbud i bankens
lokaler, vil det ikke være naturlig, verken for kunden
eller for banken, å anse avtalen som en fjernsalgsavtale,
selv om lånedokumenter senere sendes til forbrukeren i posten
og han eller hun sender disse tilbake i undertegnet stand for eksempel
på fax.
Gjeldende angrerettlov har i § 6 bokstav c
en definisjon av telefonsalg.
Departementet foreslo i høringsnotatet at denne definisjonen
også skulle legges til grunn for bestemmelser om telefonsalg
av finansielle tjenester. Bakgrunnen for at telefonsalg i en del
tilfeller reguleres annerledes enn annet fjernsalg er at det må anses
som mer aggressiv markedsføring, når forbrukeren
kontaktes direkte og personlig hjemme uten at han eller hun er forberedt
på det.
Artikkel 1 nr. 2 første avsnitt avgrenser direktivets
virkeområde, og departementet reiste i høringsnotatet
spørsmålet om bestemmelsen bør gjennomføres
i norsk lov for å sikre at anvendelsesområdet
for de nye bestemmelsene om fjernsalg av finansielle tjenester er
i overensstemmelse med direktivet.
Etter departementets oppfatning vil en etter norsk rett, blant
annet ved anvendelse av alminnelige prinsipper for avtaletolkning,
komme til det samme resultat som følger av ordlyden i artikkel
1 nr. 2 første avsnitt. Departementet foreslo derfor at
det ikke tas inn noen uttrykkelig bestemmelse i loven.
Flere høringsinstanser påpeker at det er viktig
for både tjenesteyter og forbruker å ha klart
for seg denne avgrensningen av bestemmelsenes anvendelsesområde
både med hensyn til opplysningsplikt og angrerett, og det
vil derfor være hensiktsmessig at dette fremkommer uttrykkelig
i lovteksten.
Departementet har forståelse for høringsinstansenes
syn på dette spørsmålet, men etter å ha
gjennomgått problemstillingen på nytt, kan departementet imidlertid
ikke se at det er mulig å utforme en enkel og forståelig
bestemmelse.
Departementet kan heller ikke se behovet for en slik bestemmelse,
da det i de fleste tilfeller vil være åpenbart
både for forbrukere og tjenesteytere hvordan loven skal
forstås på dette punktet.
Opplysningsplikten er regulert i artiklene 3, 4 og 5. Artikkel
3 inneholder en liste over opplysninger tjenesteyter skal gi forbrukerne
i forbindelse med markedsføring.
Artikkel 4 nødvendiggjør ikke endringer i norsk rett.
Bestemmelsen slår fast at direktivets krav til forhåndsopplysninger
ikke medfører at ytterligere opplysningskrav som følger
av andre direktiver bortfaller.
Artikkel 5 bestemmer at forbrukeren skal få opplysningene
skriftlig og på hvilket tidspunkt dette skal skje.
Informasjonskravene i direktivet er relativt omfattende, og følger
bare delvis av norsk regelverk i dag.
Når det gjelder angrerettloven, inneholder den for finansielle
tjenester i dag bare krav om at det opplyses om angreretten ved
telefonsalg og salg utenfor fast utsalgssted.
Departementet foreslo i høringsnotatet at direktivbestemmelsene
tas inn i angrerettloven som nye bestemmelser om fjernsalg av finansielle
tjenester uten at det foretas noen samordning med informasjonskrav
i angrerettloven eller andre lover. Departementet viste til at en
slik samordning ikke anses hensiktsmessig i forbindelse med arbeidet
her, blant annet fordi ytterligere forbrukerregelverk på finansområdet
er under utarbeidelse i EU.
Departementet understreket at informasjonsbestemmelsene som gjennomfører
direktivet kun vil være et supplement til den øvrige
finanslovgivningen i fjernsalgstilfellene. De foreslåtte
reglene om fjernsalg av finansielle tjenester fritar ikke tjenesteyteren fra
opplysningsplikt etter annet regelverk.
I artikkel 3 nr. 1 listes det opp en rekke opplysninger som tjenesteyter
skal gi forbrukerne i rimelig tid før de blir bundet av
en fjernsalgsavtale eller et tilbud. Det skal gis relativt detaljerte
opplysninger om mange forhold, men det er likevel snakk om generelt utformede
krav som skal brukes på ulike former for finansielle tjenester.
Opplysningsplikten vedrørende tjenesteyteren skal først
og fremst gi forbrukeren informasjon om hvem tilbyderen er og hvordan
man kan komme i kontakt med vedkommende, eventuelt om man handler
med en representant for tjenesteyter.
Opplysningene om den finansielle tjenesten som ytes, gjelder
tjenestens viktigste karakteristika og hva forbrukeren skal betale
til tjenesteyter og eventuelt til andre, og om oppgjør/betaling.
For så vidt gjelder tjenester som er knyttet til finansielle
instrumenter, suppleres kravene med et krav om en særskilt
opplysning om risiko.
Opplysningene som skal gis om selve fjernsalgsavtalen gjelder
om det finnes en angrerett eller ikke og bruk av denne, eventuell
bindingstid, misligholdsbeføyelser, lovvalgs- og vernetingsklausuler
og språkkrav m.m.
Opplysningene om klageadgang gjelder for det første
om det finnes utenrettslige tvisteløsningsordninger, og
opplysninger om garantifond eller erstatningsordninger.
I høringsnotatet foreslo departementet at artikkel 3
nr. 1 gjennomføres i angrerettloven ny § 7 a
første ledd.
I tråd med direktivet, foreslo departementet at opplysningene
som kreves etter forslaget til ny § 7 a skal gis
"i rimelig tid før forbrukeren blir bundet" av en fjernsalgsavtale.
Opplysningene skal gis før forbrukeren aksepterer et tilbud
fra tjenesteyter eller før forbrukeren gir et tilbud som
er bindende for forbrukeren.
Dette er imidlertid ikke krav som stilles til den næringsdrivendes
markedsføring. Departementet tok i høringsnotatet
utgangspunkt i at tjenesteyter ikke nødvendigvis er forpliktet
til å ta med alle opplysningene i alt markedsføringsmateriell,
alle annonser og så videre. Opplysningsplikten etter direktivet
må forstås slik at tjenesteyter kun må ha
opplysningene tilgjengelige for forbrukere som ønsker å inngå avtale på bakgrunn
av markedsføringen. Departementet uttalte at tjenesteyter
må ha opplysningene tilgjengelige parallelt med annen markedsføring,
samt opplyse om at det finnes ytterligere opplysninger og hvor forbrukerne
kan finne dem.
Forbrukerombudet mener næringsdrivende ikke kan pålegges
informasjonsplikt om alle de forhold som reguleres i § 7 a
første ledd i enhver form for markedsføring. I
så fall er det imidlertid svært viktig at det
fremgår av markedsføringen hvor ytterligere informasjon
er tilgjengelig, slik at det er mulig for forbrukeren å sette
seg inn i den.
Departementet er enig med ombudet i at det er viktig at det opplyses
hvor ytterligere informasjon er tilgjengelig, og har vurdert om
en slik presisering bør tas inn i loven. For å tydeliggjøre
at opplysningene må være tilgjengelige parallelt
med annen markedsføring, foreslår departementet
at det i tillegg presiseres i § 7 a annet
ledd siste punktum at det skal opplyses i markedsføringen
hvor opplysningene kan fås.
Artikkel 3 nr. 2 inneholder blant annet krav om at forhåndsopplysningene
skal gis "på en klar og forståelig måte".
Dette følger for en stor del allerede av gjeldende regelverk,
både av reglene for finansielle tjenester, og av markedsføringsloven
generelt. Departementet foreslo i høringsnotatet at bestemmelsen tas
inn i angrerettloven ny § 7 a annet ledd.
Departementet vil bemerke at formålet med denne bestemmelsen
er at informasjonen må gis på en slik måte
at forbrukerne kan nyttiggjøre seg den. Det er i denne
sammenhengen verken noe som er til hinder for, eller noe pålegg
om at opplysningene gis en standardisert form. Departementet viser
for øvrig til tilsvarende bestemmelse i angrerettloven § 7
annet ledd.
Direktivet (artikkel 3) inneholder særbestemmelser om
taletelefoni, noen for å motvirke uheldige sider ved telefonsalg
(redusere faren for "overrumpling"), noen for å avhjelpe
problemer knyttet til at taletelefoni er en muntlig kommunikasjonsform
(forenklede opplysningskrav).
Departementets forslag på dette punktet er en direkte
gjennomføring av direktivets regler. Departementet deler
Forbrukerombudets skepsis til telefonsalg som salgsform, særlig
når det gjelder kompliserte produkter og avtaler som inneholder
elementer som det er vanskelig å redegjøre for,
og ikke minst å oppfatte, i en telefonsamtale. Unntaket
i direktivet fra å gi alle opplysningene gjelder imidlertid
uavhengig av om det er tjenesteyteren eller forbrukeren som foretar
oppringningen, og uavhengig av hvem som har tatt initiativet.
Departementet mener også det er usikkert om man ved å unnlate å innføre
direktivets unntak fra opplysningsplikten ved bruk av taletelefoni,
vil avhjelpe problemene ombudet peker på. Forbrukerens mulighet
til å nyttiggjøre seg så mange opplysninger som
må gis muntlig hvis unntaket ikke innføres, vil antakelig
være begrenset. Departementet legger imidlertid avgjørende
vekt på at forbrukeren uansett skal motta alle opplysningene
skriftlig i etterkant av samtalen, og der tjenesteyteren uoppfordret
kontakter forbrukeren, skal det skje før avtaleinngåelsen,
jf. forslag til § 9 a.
Behovet for å dokumentere hvilke opplysninger som er
gitt, er etter departementets oppfatning ivaretatt i direktivets
og angrerettlovens system. Rettsvirkningene etter angrerettloven
er knyttet til om tjenesteyteren har gitt fullstendige opplysninger
og avtalevilkår på varig medium etter telefonsamtalen,
og ikke til om tjenesteyter har oppfylt sin opplysningsplikt i samtalen.
De foreslåtte reglene for telefonsamtaler gir etter det
departementet kan se ikke mulighet for spekulasjon i når
angrefristen begynner å løpe, ettersom fristen
ikke er knyttet til de muntlige opplysningene, men til at alle opplysninger
og avtalevilkår er gitt i henhold til § 9 a,
jf. forslaget § 22 a annet ledd.
Forbrukerombudet opplyste under departementets arbeid med forslaget
at det er et problem at mange forbrukere mener de ikke har mottatt
tilstrekkelig informasjon forut for inngåelse av avtaler
om investeringer som innebærer et risikomoment for forbrukeren,
for eksempel avtaler om investeringer i aksjefond.
Artikkel 3 nr. 1 2) bokstav c pålegger tjenesteyter å gi
forbrukeren en særskilt opplysning om risiko knyttet til
finansielle instrumenter, som for eksempel at de svinger i verdi
og at historisk avkastning ikke er en indikasjon på framtidig
avkastning. Dette er opplysninger som vil kunne avhjelpe problemet
Forbrukerombudet har pekt på. I henhold til direktivet
er imidlertid dette en av de opplysningene forbrukere som samtykker
til å få færre opplysninger, ikke vil
få i telefonsamtalen. Ved kjøp av investeringstjenester vil
ikke forbrukeren ha angrerett, og det er derfor ekstra viktig at
forbrukeren får tilstrekkelig god informasjon før
avtaleinngåelsen.
Høringsinstansene var delt i synet på om forbrukeren
i en telefonsamtale alltid skal få en særskilt opplysning
om det eventuelt er knyttet risiko til den finansielle tjenesten.
Til argumentet om at man bør være varsom med å innføre
ekstrakrav på grunn av forholdet til annet regelverk, vil
departementet bemerke at denne opplysningen alltid skal gis skriftlig ved
alt fjernsalg. Spørsmålet er kun om den også må bli
gitt muntlig i telefonsamtaler. Det er ingen høringsinstanser
som har funnet motstrid med annet regelverk verken for taletelefoni
eller annet fjernsalg, og departementet stiller seg tvilende til
om det i seg selv vil skape motstridsproblemer at direktivets unntak
ikke skal gjelde akkurat denne opplysningen og denne kommunikasjonsformen.
Departementet kan heller ikke se at det representerer en særlig
stor tilleggsbyrde for tjenesteyteren å gi en slik opplysning
om risiko i telefonsamtaler. Det kan opplyses at man i det danske
og det svenske lovforslaget har valgt samme løsning.
Departementet foreslår derfor at tjenesteyteren der
det er aktuelt også i telefonsamtaler må gi opplysningene
nevnt i § 7 a første ledd bokstav d,
jf. forslag til § 7 a tredje ledd første
punktum.
Artikkel 5 regulerer tjenesteyterens opplysningsplikt overfor
en forbruker som det skal inngås avtale med, og fastsetter
at forbrukeren skal få informasjonen på et varig
medium han eller hun råder over.
Artikkel 5 skal således sikre at forbrukeren har de relevante
opplysningene om avtalen og den finansielle tjenesten i en varig
form som gir mulighet for sette seg inn i avtalevilkårene
og å finne tilbake til opplysningene ved behov.
Departementet antok i høringsnotatet at det i hovedsak
er samsvar mellom hvordan begrepet varig medium er å forstå etter
gjeldende angrerettlov, og etter direktivet om fjernsalg av finansielle
tjenester. Det er imidlertid spørsmål om formuleringen
i angrerettloven § 9 "lesbart og lagret på papir
eller annet varig medium som forbrukeren råder over" går
noe lenger enn definisjonen i direktivet om fjernsalg av finansielle
tjenester gir rom for.
Det er viktig at begrepsbruken er konsistent, og departementet
vurderte om det bør tas inn en definisjon av "varig medium"
i angrerettloven. Departementet mente at dette ikke er hensiktsmessig,
særlig tatt i betraktning den raske utviklingen m.h.t.
hvilke medier som er tilgjengelige for forbrukerne og som kan tilfredsstille
kravene til lagringskapasitet.
Departementet foreslo imidlertid en endring i § 9 slik
at ordlyden blir den samme som i forslaget til ny § 9 a.
Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet,
med noen mindre endringer i formuleringene.
Tjenesteyteren skal i henhold til artikkel 5 nr. 1 gi forbrukeren
"alle avtalevilkår og alle opplysningar som er nemnde i
artikkel 3 nr. 1 og artikkel 4".
Departementet har forståelse for at det kan være ønskelig
med en presisering av hva som anses som "alle avtalevilkår",
fordi manglende oppfyllelse av opplysningsplikten får følger
for blant annet angreretten.
Departementet antar imidlertid at det ikke kan gis noen presisering
ut over det som følger av en allmenn forståelse
av avtalevilkårsbegrepet og foreslår ingen presisering
i lovteksten.
Opplysningene skal som hovedregel gis "i rimeleg tid før
forbrukaren vert bunden av ei fjernsalsavtale eller eit tilbod",
jf. artikkel 5 nr. 1.
I artikkel 5 nr. 2 oppstilles imidlertid et unntak fra hovedregelen.
Er fjernsalgsavtalen inngått på forbrukerens oppfordring
ved hjelp av en fjernkommunikasjonsmetode som gjør det
umulig å gi informasjonen på varig medium før
avtalen er bindende, skal tjenesteyteren gi informasjonen på varig
medium straks etter at avtalen er inngått.
Direktivets utgangspunkt er at forbrukeren skal få opplysninger
og avtalevilkår før avtaleinngåelse slik
at beslutningen om å inngå avtale treffes på et best
mulig grunnlag. Formålet er å forhindre at forbrukeren
inngår avtaler som han eller hun ikke ville inngått
dersom han eller hun visste hva avtalen innebærer.
Når det i direktivet artikkel 5 nr. 2 er tatt inn et unntak
fra kravet om at opplysningene og avtalevilkårene skal
gis før avtaleinngåelse, er dette etter det departementet
forstår fordi disse reglene ikke skal være til
hinder for at forbrukere kan inngå fjernsalgsavtaler umiddelbart,
der forbrukeren har behov for dette.
Formålsbetraktningene i direktivet gir også veiledning
om hvilke situasjoner unntaket ikke er ment å dekke. Som
departementet også ga uttrykk for i høringsnotatet,
antas det at direktivets krav om at avtaleslutningen skal skje på forbrukerens
oppfordring innebærer at unntaket ikke kan brukes ved telefonsalg
slik dette er definert i angrerettloven. Det har formodningen mot
seg at en forbruker som kontaktes av en selger uten selv å ha
oppfordret til det, har et så akutt behov for å inngå avtale
at dette ikke kan vente til hun eller han har mottatt skriftlige
opplysninger.
Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet
på dette punktet, jf. forslag til § 9
a første ledd.
I tilfelle der det inngås flere avtaler mellom de samme
parter om påfølgende transaksjoner eller separate
transaksjoner av samme type i løpet av mindre enn ett år,
gjør artikkel 1 nr. 2 annet avsnitt unntak fra artiklene
3 og 4 slik at tjenesteyter ikke har plikt til å gi forbrukeren
forhåndsopplysningene før hver enkelt transaksjon.
Tjenesteyterens opplysningsplikt anses oppfylt også for
de påfølgende avtalene hvis opplysningene er gitt
i forbindelse med den første avtalen.
Departementet redegjorde i høringsnotatet for hva som
anses som "påfølgjande operasjonar eller operasjonar
av same type". Det vil være transaksjoner av samme type
der forbrukeren kjøper nye andeler i samme fond. Det vil
det også være der forbrukeren kjøper
aksjer i samme selskap.
Departementet antok at det vil være veiledende for når
to avtaler mellom samme parter gjelder transaksjoner av samme type
i direktivets forstand, om forhåndsopplysningene forbrukeren
skal motta er de samme. Ved kjøp av aksjeposter i børsnoterte
selskap må man i utgangspunktet anta at samme informasjon om
risikoen ved å investere i aksjer vil oppfylle kravene
til informasjon etter artikkel 3 nr. 1 2), uansett hvilket selskap
det er snakk om å kjøpe aksjer i.
Departementet foreslo i § 7 a siste
ledd et unntak fra opplysningsplikten som gjennomfører
artikkel 1 nr. 2 annet avsnitt.
Direktivbestemmelsens formål er å forhindre
at de samme opplysningene gis gjentatte ganger, når det må antas
at forbrukeren kjenner tjenesten. Begrunnelsen er at forbrukeren
da ikke har behov for å få opplysningene og avtalevilkårene
skriftlig hver gang samme tjenesteyter skal utføre en ny
transaksjon. Formålsbetraktninger taler for å legge
en mer lempelig forståelse av direktivet til grunn enn
det ordlyden tilsier.
Departementet legger vekt på at tjenesteytere uansett
vil ha opplysningsplikt etter annet regelverk, og at forbrukerens
behov for informasjon ivaretas gjennom dette. I tillegg vil forbrukeren
alltid kunne kreve å få avtalevilkårene
skriftlig, jf. forslag til § 9 b første
ledd. Departementet foreslår dermed at det både
i § 7 a fjerde ledd og i § 9 a
annet ledd, gjøres unntak fra opplysningsplikten ved transaksjoner
av samme type.
Forslaget åpner dermed for at tjenesteyteren tilrettelegger
et system som gjennom en oversikt over kundenes transaksjoner gir
mulighet til å unnlate å gi opplysninger etter
angrerettloven, hvis dette anses hensiktsmessig. Departementet antar
dette særlig vil være hensiktsmessig i forbindelse
med tjenester som er unntatt fra angreretten.
For å kunne benytte seg av dette unntaket må imidlertid
tjenesteyteren ha oversikt over hvilken type transaksjoner som er
utført for den enkelte kunden, hvilke opplysninger som
ble gitt og når det skjedde. Dette er fordi det vil være
tjenesteyteren som må vurdere om vilkårene som
oppstilles for å benytte seg av unntaket er oppfylt. Dersom
det ikke dreier seg om transaksjoner av samme type, eller dersom
det har gått mer enn ett år siden sist en transaksjon
ble gjennomført, gjelder opplysningspliktreglene i angrerettloven.
Departementet viser til forslag til § 7 a
siste ledd og § 9 a siste ledd. Ordlyden
er noe endret sammenlignet med høringsnotatet, ut fra Finansnæringens Hovedorganisasjons ønske
om at den bør ligge nærmere opp til direktivteksten.
Med hjemmel i gjeldende angrerettlov har Barne- og familiedepartementet
fastsatt obligatoriske angreskjema som forbrukeren skal motta i
forbindelse med avtaler forbrukeren har angrerett på.
Departementet foreslo i høringsnotatet at hjemmelen
i angrerettloven § 10 endres slik at det blir
mulig å fastsette angreskjema også ved salg av
finansielle tjenester, dersom det viser seg at det er hensiktsmessig
og mulig å komme fram til et angreskjema for de ulike tjenestene.
Departementet konstaterer at høringsinstansene er delt
i spørsmålet om angreskjema, men velger å fastholde
sitt forslag som i denne omgang kun er å gi hjemmel til å fastsette
skjema også for fjernsalg av finansielle tjenester.
Til spørsmålet om det at direktivet er et totalharmoniseringsdirektiv
begrenser muligheten til å påby slike angreskjema,
vil departementet si at det her ikke er tale om å innføre
nye opplysningskrav, men eventuelt en presisering av på hvilken
måte opplysningene skal gis. Angreskjema bidrar til å sikre
etterlevelse av direktivet artikkel 3 nr. 2 som sier at opplysningene
skal gis på "ein klar og forståeleg måte",
jf. også forslag til § 7 a annet ledd.
Departementet vil peke på at også tjenesteytere
vil ha nytte av slike skjema, ut fra at de sikrer seg at forbrukerne
får de aktuelle opplysningene. Hvordan skjemaene eventuelt
skal utformes og for hvilke tjenester, vil selvsagt måtte
vurderes i samråd med relevante myndigheter og næringsorganisasjoner.
I direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester har man valgt å pålegge
tjenesteyter plikt til å opplyse hvilke(t) språk
opplysninger og avtalevilkår er tilgjengelige på,
og hvilke(t) språk tjenesteyter vil kommunisere med forbrukere
på, jf. artikkel 3 nr. 1 3) bokstav g.
Angrerettloven §§ 7 tredje ledd og
9 tredje ledd inneholder språkkrav. Ved markedsføring
som er rettet direkte til norske forbrukere, eller der markedsføringen
er på norsk, skal opplysningene gis på norsk.
Departementet foreslo i høringsnotatet at det innføres
språkkrav ved fjernsalg av finansielle tjenester på linje
med språkkravet som gjelder annet fjernsalg. Begrunnelsen
var at det på dette området ofte er kompliserte
og omfattende opplysninger forbrukeren må sette seg inn
i. Departementet antok at direktivet gir adgang til å innføre
et slikt språkkrav da dette vil være å anse
som et krav om ytterligere opplysninger som kan tillates etter artikkel
4 nr. 2.
Departementet vil peke på at den foreslåtte
bestemmelsen ikke vil begrense muligheten til å bruke andre
språk i tillegg til norsk.
Departementet fastholder at artikkel 4 nr. 2 gir hjemmel til å innføre
ytterligere språkkrav enn de som følger av direktivet.
Etter det departementet har brakt på det rene, har man
i de øvrige nordiske landene ikke fremmet forslag om dette.
Direktivet har som formål at forbrukerne skal få tilfredsstillende
informasjon om tjenestene som tilbys, og i tillegg skal opplysningene
i henhold til artikkel 3 nr. 2 gis på " ein klar og forståeleg
måte". For mange forbrukere vil det være en forutsetning
for å kunne nyttiggjøre seg den informasjonen
direktivet gir anvisning på, at den er på norsk.
Det kan argumenteres med at tjenesteytere vil tilpasse seg dette
og bruke norsk, uavhengig av om dette er regulert i angrerettloven.
Departementet mener likevel det er klargjørende at språkvalget
uttrykkelig reguleres i loven. Departementet opprettholder derfor
forslaget om at opplysningene skal gis på norsk, men med
en litt annen ordlyd, jf. forslaget til § 7 a
annet ledd tredje punktum.
Etter gjeldende angrerettlov har forbrukeren en 14 dagers angrefrist
ved salg utenfor fast utsalgssted og telefonsalg av finansielle
tjenester bortsett fra investeringstjenester. Ved annet fjernsalg
enn telefonsalg er det ikke angrerett.
Angreretten er et hovedelement i direktivet om fjernsalg av finansielle
tjenester. Formålet med angreretten er at forbrukeren skal
kunne komme fri fra avtaler som er inngått ved salgsformer
som omfattes av direktivet. For fjernsalg er målet å gi
forbrukerne mulighet til å utnytte det indre marked gjennom å øke deres
valgfrihet. Regler som til dels er harmonisert på europeisk
nivå gjør det enklere, både for forbrukere og
næringsdrivende, å kjøpe og selge finansielle
tjenester over landegrensene.
Hovedforskjellene mellom gjeldende angrerettlov og direktivet
om fjernsalg av finansielle tjenester (for så vidt gjelder
fjernsalg av finansielle tjenester) er:
loven gir bare angrerett ved telefonsalg
av finansielle tjenester, mens direktivet gjelder alt fjernsalg,
inkludert bestilling per post, avtaler som inngås per telefon
på tjenesteyterens eller forbrukerens initiativ og netthandel.
etter loven er angrefristen 14 dager, mens den etter direktivet
er 14 dager som hovedregel, men 30 dager for livsforsikringsavtaler
og individuelle pensjonsavtaler.
loven gir ikke adgang til å kreve vederlag for
tjenester som er ytt fram til angreretten benyttes, mens etter direktivet
skal det ytes vederlag for mottatte tjenester, dersom visse vilkår
er oppfylt.
loven unntar ikke avtaler som er fullt ut oppfylt fra angreretten,
men det gjør direktivet.
loven unntar ikke korttidsforsikringer fra angreretten,
men det gjør direktivet, jf. forslaget § 22
b bokstav b.
loven unntar investeringstjenester fra angreretten, mens
direktivet har unntak for "tjenester hvis pris er avhengig av svingninger
i finansmarkedet" som favner videre
loven har ikke noe særlig unntak fra angreretten for
lån knyttet til fast eiendom, mens direktivet åpner
for mulighet til å unnta blant annet boliglån og
lån som er sikret med pant i fast eiendom.
både loven og direktivet har den ordningen at for at
angrefristen skal begynne å løpe må to
vilkår være oppfylt: avtalen må være
inngått og tjenesteyteren må ha oppfylt sin opplysningsplikt.
Dette innebærer at angrefristen først vil begynne å løpe
fra tre uker etter avtaleinngåelse dersom det først
er på dette tidspunktet forbrukeren mottar alle opplysninger.
Etter loven løper imidlertid fristen uansett ut senest
tre måneder etter avtaleinngåelse, eventuelt ett år
etter dersom det er opplysninger om angreretten som ikke er gitt.
Direktivet har ikke noen slik avskjæringsregel og gir heller
ikke mulighet til å ha en slik regel.
I samsvar med direktivet artikkel 6, foreslås det å innføre
en angrerett, ved nye regler i angrerettloven nytt kapittel 5 A.
Det foreslås at forbrukeren ved å gi melding til
tjenesteyteren skal kunne gå fra en avtale uten å angi
grunn, jf. forslaget § 22 a. Angrefristen løper
i 14 dager, men 30 dager for avtaler for livsforsikring og individuelle
pensjonsavtaler. Direktivet inneholder en rekke unntak fra angreretten.
Etter direktivet løper angrefristen fra avtaleinngåelsen,
ev. fra tidspunktet forbrukeren har mottatt all informasjon som
foreskrevet, hvis det skjer på et senere tidspunkt enn
avtaleinngåelsen.
Det generelle fjernsalgsdirektivet har en regel om 3 måneder,
som er gjennomført som hovedregel i angrerettloven. I den
norske loven er det imidlertid en utvidet frist, til ett år,
dersom det er opplysningene om angreretten som mangler.
I direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester finnes det
ikke noen 3-måneders regel som i det generelle fjernsalgsdirektivet,
og heller ingen tilsvarende begrensninger. Ettersom direktivet er
et totalharmoniseringsdirektiv, må man følge direktivets
løsning.
EF-domstolen har i en avgjørelse slått fast
at dørsalgsdirektivet hindrer at medlemsstatene i loven foreskriver
en slik ytterste tidsfrist. Departementet vil derfor ikke foreslå noen
maksimalfrist.
Det virker urimelig at angreretten skal kunne løpe på ubestemt
tid på grunn av at det mangler en eller flere opplysninger,
særlig hvis det er opplysninger som uansett ikke har noen
stor betydning for den konkrete avtalen. Det er flere forhold som
gjør at dette likevel i praksis ikke vil være
noe stort problem.
I og med at departementet underveis i arbeidet er blitt oppmerksom
på at fristen i gjeldende lov på 3 måneder/1 år
ikke kan opprettholdes på grunn av dørsalgsdirektivet,
foreslås denne fjernet for "salg utenfor fast utsalgssted",
jf. forslag til endringer i § 11 første
ledd og § 18 første ledd.
For en del tjenester ville det være uheldig med en angrerett,
fordi det ville ha åpnet for en urimelig mulighet til spekulasjon
fra forbrukerens side dersom forbrukeren kunne gå fra en
avtale som viser seg å være ugunstig.
Direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester inneholder en
rekke unntak /muligheter for unntak og begrensninger, samt
presisering av at nasjonale regler om oppsigelse og lignende ikke
berøres av direktivet.
Unntakene som følger av direktivet gjelder bl.a.:
Artikkel 6 nr. 2 bokstav a:
Tjenester der prisen avhenger av svingninger på finansmarkedet
som tjenesteyteren ikke har noen innflytelse på og som
kan forekomme i angreperioden, jf. forslaget til § 22
b bokstav a.
Artikkel 6 nr. 2 bokstav b: visse korttidsforsikringer,
jf. forslaget § 22 b bokstav b.
Artikkel 6 nr. 2 bokstav c: Avtaler som er fullt
ut oppfylt av begge parter, jf. forslaget til § 22
b bokstav c.
Artikkel 6 nr. 7: Visse kredittavtaler som oppheves etter
annen lovgivning om angrerett.
I artikkel 6 nr. 3 angis det dessuten en del tilfeller der medlemsstatene
kan fastsette unntak fra angreretten dersom det er ønskelig.
Dette gjelder:
Direktivet inneholder i artikkel 6 nr. 2 bokstav a et
unntak fra angreretten for "finansielle tenester der prisen er avhengig
av svingningar på finansmarknaden som er utanfor tenesteytaren
sin kontroll, og som kan finne stad i tidsrommet då angreretten
gjeld".
Unntaket gjelder avtaler som innebærer at forbrukeren
bevisst tar en risiko. Formålet med unntaket er å motvirke
at risikoen, gjennom en angrerett, overflyttes til en næringsdrivende
som ikke kan påvirke prisforandringen på finansmarkedet.
Departementet foreslår en bestemmelse i § 22 b bokstav a
med en formulering som tilsvarer direktivets. Det er etter departementets
vurdering ikke hensiktsmessig å ta inn eksempellisten i
lovteksten. Det fremgår uttrykkelig av bestemmelsen at
oppregningen ikke er uttømmende.
Et sentralt spørsmål er om fastrentelån
omfattes av unntaket i artikkel 6 nr. 2 bokstav a. Spørsmålet om
direktivet skal fortolkes slik at unntaket omfatter fastrentelån
har vært diskutert på de nordiske samrådsmøtene,
men uten at man har kommet til noen felles forståelse.
Dersom man legger til grunn en tolkning som innebærer
at fastrentelån ikke omfattes av unntaket, blir spørsmål
om unntak for slike lån likevel aktuelt i forhold til en
annen bestemmelse i direktivet. Låneavtaler som inngås
med fast rente vil for en stor del være boliglån
eller lån som er sikret med pant i fast eiendom. Direktivet
gir i artikkel 6 nr. 3 bokstav a og b adgang til å unnta
slike lån fra angreretten, og departementet reiste derfor
spørsmål i høringsnotatet om denne adgangen
bør benyttes, og om et eventuelt unntak i så fall
bør gjelde både fastrentelån og lån med
flytende rente.
De av høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet
er delt. Det fremgår av høringsuttalelser at det
er argumenter ut fra ordlyd, typen produkter som er opplistet som
eksempler og i reelle hensyn, som trekker i forskjellig retning
når det gjelder spørsmålet om hvordan
direktivet skal forstås.
Etter ordlyden er det tre forutsetninger som må være
oppfylt:
at prisen avhenger av svingninger
på finansmarkedet
at disse svingningene er utenfor tjenesteyterens kontroll
at svingningene (og dermed endring av prisen) kan finne
sted i tidsrommet angreretten gjelder.
At det er en sammenheng mellom prisen på et fastrentelån
og finansmarkedet er det ingen tvil om. Det er også klart
at disse svingningene er utenfor tjenesteyterens kontroll. At svingningene
kan finne sted i tidsrommet angreretten gjelder, synes også rimelig klart,
selv om en legger normalfristen på 14 dager til grunn.
Det som gir grunn til nærmere drøftelser er
at definisjonen i direktivet krever at prisen "er avhengig av" svingningene.
Spørsmålet blir hvor nær sammenheng som
skal kreves for at en pris "er avhengig av" svingningene.
Departementet velger å legge til grunn en tolkning av
direktivet som innebærer at fastrentelån omfattes
av unntaket.
Direktivet gir, ettersom det er et totalharmoniseringsdirektiv,
bare mulighet til de unntakene som er nevnt i artikkel 6 nr. 3.
Det kan dermed ikke gjøres noe generelt unntak for lån.
Departementet pekte i høringsnotatet også på at innføringen
av en angrerett i tillegg til retten til førtidig tilbakebetaling
kan virke unødig kompliserende og forvirrende både
for forbrukeren og den næringsdrivende. Det forhold at
det finnes en lovregulert (jf. finansavtaleloven §§ 52
og 53), og formodentlig velkjent, rett til førtidig innfrielse
av lån i norsk lovgivning kan derfor være et argument
mot å ha angrerett etter angrerettloven for låneavtaler
som kan unntas etter direktivet. Retten til førtidig innfrielse
kan bli mindre sentral i forbrukernes bevissthet, dersom det er
angrerett etter angrerettloven med tilsvarende innhold. Utgangspunktet
på de områder man står fritt til å fastsette
nasjonalt om det skal være angrerett eller ikke, bør
etter departementets syn være at angrerett etter angrerettloven
bare skal vurderes der en angrerett tilfører noe ekstra
sammenlignet med rettigheter som følger av annet regelverk.
Departementet har i sin vurdering lagt til grunn at de økonomiske
konsekvensene for forbrukeren blir de samme, enten forbrukeren benytter
angreretten eller retten til førtidig tilbakebetaling,
ettersom fastrentelån uansett er unntatt fra angreretten.
Det må også presiseres at andre lån enn
boliglån eller lån sikret med pant i fast eiendom
og lignende ikke kan unntas på grunn av at direktivet ikke
inneholder noen unntaksadgang. Dette innebærer at det uansett
blir forskjeller i regelverket, som kan være forvirrende
og kompliserende. Tjenesteyters plikt til å opplyse forbrukeren
om dennes rettigheter vil formodentlig bidra til at forbrukeren
kan gjør fornuftige valg. Departementet mener at det kan
være vanskelig å operere med et skille avhengig
av hva lånet skal brukes til. Det vises for øvrig
til at det bare bør være angrerett der denne tilfører
forbrukeren noe ekstra sammenlignet med det som følger
av gjeldende rett. Departementet foreslår etter dette at
kreditt som er sikret med pant eller annen rettighet i fast eiendom
unntas fra angreretten.
Direktivet inneholder regler om de økonomiske konsekvensene
av bruk av angreretten, dels i artikkel 6 nr. 1 og dels i artikkel
7. Hovedprinsippene er at forbrukeren skal betale for den delen
av tjenesten som er mottatt, men at det ikke skal kunne kreves noe økonomisk
vederlag eller kompensasjon for tjenesteyterens arbeid med avvikling
av avtalen i form av "angregebyr", "administrasjonsgebyr" eller
lignende.
Virkningene av bruk av angreretten og reglene om det økonomiske
oppgjøret mellom partene er tatt inn i forslaget § 22 c.
Der avtalen ikke er oppfylt av noen av partene, innebærer
bruk av angreretten bare at partenes plikt til å oppfylle
faller bort. Dette ligger i angrerettens natur, men departementet
har likevel for ordens skyld foreslått å ta det
uttrykkelig inn i lovteksten. Dersom avtalen er fullt ut oppfylt
fra begge parter, faller angreretten bort, jf. § 22 b
bokstav c. Dersom avtalen er delvis oppfylt av en eller
begge parter, må det skje et økonomisk oppgjør.
Etter direktivet skal det betales for den delen av tjenesten
som er levert, og beløpet skal stå i rimelig forhold
til den delen av tjenesten som er levert sammenholdt med avtalens
fulle oppfyllelse. Dersom forbrukeren har betalt, kan det være
tale om tilbakebetaling, og hvis forbrukeren ikke har betalt blir
det et spørsmål om hva som skal betales.
Departementet går inn for regler i samsvar med direktivet
i § 22 c.
Det beløpet som skal betales må stå i
rimelig forhold til den tjenesten som er ytt, sammenlignet med avtalens
fulle oppfyllelse. Dette er særlig aktuelt ved avtaler
av en viss varighet, som for eksempel forsikringsavtaler, kredittavtaler
eller kontoavtaler og avtaler om betalingskort. Det som skal betales
blir en proporsjonal andel av prisen for hele tjenesten.
Betaling kan altså kreves for leverte ytelser fra avtalens
påbegynnelse og inntil tidspunktet da angreretten benyttes.
Summen som skal betales kan ikke i noe tilfelle være
så stor at den kan oppfattes som en "straff" for å bruke
angreretten, jf. direktivets artikkel 7. Forbrukeren pålegges
altså å betale de kostnader som påløper
uavhengig av om avtalen oppheves eller ikke. Men forbrukeren kan
ikke avkreves noen form for ekstra vederlag som følge av
opphevelsen i form av gebyr for opphevelse, det være seg
administrasjonsgebyr, opphevelsesgebyr eller lignende. Etter departementets
vurdering følger dette av at beløpet skal stå "i
et rimelig forhold til" omfanget av den tjenesten som allerede er
levert sammenlignet med avtalens fulle oppfyllelse, og det anses
ikke nødvendig å ta denne begrensningen inn i
lovteksten. Eventuell innretning av prissetting av tjenester som
i praksis fungerer som "straff" ved bruk av angreretten vil være
i strid med bestemmelsen.
Finansavtaleloven har i § 35 regler om ansvarsfordelingen
mellom kontohaveren (kortholderen) og finansinstitusjonen ved misbruk
av betalingskort. Utgangspunktet etter bestemmelsen er at det er
institusjonen som er økonomisk ansvarlig for det tap kontohaveren
lider som følge av at andre urettmessig benytter hans betalingskort.
Fra dette utgangspunktet gjøres det imidlertid enkelte
unntak.
Etter finansavtaleloven § 35 første
ledd må kontohaveren bære en egenandel på 800
kroner for tap som skyldes andres urettmessige bruk av betalingskortet,
forutsatt at tilhørende personlig kode (PIN-kode) eller
annen lignende sikkerhetsprosedyre er benyttet.
Etter finansavtaleloven § 35 annet ledd bokstav a har
kontohaveren et ansvar, som er beløpsmessig begrenset til
kr 8000, for tap som skyldes andres urettmessige bruk av betalingskortet,
forutsatt at kontohaveren ved grov uaktsomhet har muliggjort misbruket.
Finansavtaleloven § 35 fjerde ledd fastslår
at kontohaveren kan pådra seg et ubegrenset ansvar dersom
han forsettlig har muliggjort misbruket, eller dersom tapet har
oppstått som følge av at han har unnlatt å underrette
institusjonen snarest mulig etter å ha fått faktisk
kunnskap om den irregulære bruken av kortet.
Direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester artikkel 8 har
regler om betaling med kort.
I høringsnotatet ble det lagt til grunn at direktivet artikkel
8 har samme meningsinnhold som den tilsvarende bestemmelsen i det
generelle direktivet. Det ble vist til at det tidligere er lagt
til grunn at finansavtalelovens regler oppfyller kravene i det generelle
direktivet, og at det derfor i utgangspunktet ikke skulle være
behov for lovendring som følge av gjennomføringen
av det særlige direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester.
Det ble imidlertid vist til at det har vært reist spørsmål
om finansavtalelovens regler fullt ut oppfyller de krav direktivene
stiller, og høringsnotatet hadde på denne bakgrunn
en gjennomgåelse av forholdet mellom direktivene og finansavtaleloven § 35.
Høringsnotatet inneholdt en drøftelse av forholdet
mellom direktivene og finansavtaleloven § 35 første,
annet og fjerde ledd.
Følgende høringsinstanser mener at det på dette punktet
ikke er behov for endringer i norsk rett: Finansdepartementet, Kredittilsynet,
Den Norske Advokatforening, Finansieringsselskapenes forening, Finansnæringens
Hovedorganisasjon, Landsorganisasjonen i Norge og Sparebankforeningen.
Forbrukerombudet og Forbrukerrådet mener på sin
side at det er behov for endringer.
Justisdepartementet har på bakgrunn av merknadene fra
høringsinstansene vurdert om det er behov for å gjøre
endringer i finansavtaleloven § 35, men konkluderer
at det ikke er behov for å endre bestemmelsen. Når
det gjelder departementets drøftelser av Forbrukerombudets
og Forbrukerrådets innvendinger vises det til proposisjonen
pkt. 3.4 s. 57 flg.
Etter artikkel 13 skal medlemsstatene sørge for at det
finnes egnede og effektive midler til å sikre at bestemmelsene
i direktivet blir etterlevd til beste for forbrukerne, herunder
at det skal være adgang til å bringe klager inn
for domstolene eller for forvaltningsorganer.
Etter departementets vurdering ivaretar de ordningene som finnes
i dag mht. offentlig tilsyn og sanksjoner, kravene i direktivet.
Det vises også til at både forbrukerorganisasjoner
og andre kan bringe saker om overtredelse inn for Forbrukerombudet
eller for domstolene.
Det foreslås heller ikke direkte straffesanksjonering
av noen av bestemmelsene i angrerettloven, da markedsføringslovens
regler om tvangsgebyr og straff indirekte vil komme til anvendelse.
Etter artikkel 11 skal medlemsstatene fastsette passende sanksjoner
i de tilfellene der bestemmelsene ikke blir etterlevd.
Departementet vil ikke foreslå noen særskilte
regler om ugyldighet og erstatning. Det vises til at anvendelse
av alminnelige avtalerettslige prinsipper vil kunne medføre
ugyldighet og krav om erstatning. En generelt utformet bestemmelse
i loven vil etter departementets vurdering uansett ikke kunne gi
den nødvendige veiledning om når dette kan være
aktuelt. Departementet har også lagt vekt på at
det på dette området finnes en god ordning, Bankklagenemnda, både
for tvisteløsning for forbrukerne og for å få avklart
hvilket ansvar brudd på opplysningsplikten kan medføre.
Departementet tar utgangspunkt i at forbrukerne skal ha tilgang
til enkel, rimelig, hurtig, nøytral og kvalitativt god
tvisteløsning, se direktivets artikkel 14. Både
nemndene og Forbrukertvistutvalget er gode og velfungerende ordninger,
som ivaretar disse hensynene.
Departementet mener samarbeidet mellom bransjen og Forbrukerrådet
om klagenemnder er svært positivt og fungerer bra. Det
er også et viktig prinsipp at kostnadene ved å løse
tvister som utgangspunkt skal bæres av de næringsdrivende.
På denne måten pulveriseres kostnadene slik at
det aktuelle forbrukerkollektivet bidrar til finansiering av behandling
av de tvistene som den enkelte forbruker, mer eller mindre tilfeldig,
opplever. Forbrukertvistutvalget er på sin side finansiert
over statsbudsjettet. Departementet har merket seg at tre av de
fire avtalepartene på bransjesiden i Bankklagenemnda uttaler
at de er åpne for at nemndas kompetanse utvides.
Direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester er ikke like
klart på alle punkter. Samtidig er det slik at finansielle
tjenester er til dels kompliserte produkter, og utviklingen av nye,
til dels sammensatte, produkter skjer raskt. Det vil derfor fort
kunne oppstå tolkningsspørsmål der det
vil være en fordel med spesialkompetanse på feltet.
Departementet vurderer det derfor som ønskelig at flest
mulig tvister kan behandles av Bankklagenemnda eller Forsikringsskadenemnda
som har slik spesialkompetanse.
Flere av høringsinstansene påpeker at parallellkompetanse
for Forbrukertvistutvalget (FTU) og nemndene er uheldig fordi det
kan oppstå forskjellig praksis. Så lenge ikke
alle tjenesteytere som omfattes av loven er omfattet av nemndenes
kompetanse, vil dette kunne skje. Nemndene dekker imidlertid størstedelen
av de private aktørene, og det er derfor et lite antall
saker det dreier seg om.
Statens lånekasse for utdanning og Husbanken er ikke
medlemmer av Bankklagenemnda, men har egne klagenemnder. Tildeling
av lån mv. regnes som enkeltvedtak og følger forvaltningslovens
system med klage til overordnet organ, dvs. klagenemndene. Disse
tvistene bør derfor etter departementets oppfatning også unntas
fra Forbrukertvistutvalgets kompetanse.
Slik forbrukertvistloven lyder i dag, vil Forbrukertvistutvalget
i utgangspunktet ha kompetanse i alle saker knyttet til angrerettloven,
jf. § 1 første ledd bokstav c.
I § 14 er det imidlertid en hjemmel som gir mulighet
for Barne- og familiedepartementet til å godkjenne at klager
som ellers faller inn under Forbrukertvistutvalgets kompetanse,
i stedet skal behandles av en nemnd. Det vil i første omgang
være aktuelt å fastsette at tvister som kan behandles
i Bankklagenemnda, Forsikringsskadenemnda, Lånekassens
klagenemnd og Husbankens klagenemnd, unntas. Disse nemndene omfatter
til sammen størsteparten av tjenesteytersiden.
Forslaget innebærer at tvister som faller inn under
de klagenemndene som godkjennes av Barne- og familiedepartementet
etter forbrukertvistloven, skal behandles av disse nemndene. Forbrukertvistutvalget behandler øvrige
saker, dvs. hovedsakelig saker med tjenesteytere som ikke er tilsluttet
nemndene.
Hjemmelen i forbrukertvistloven § 14 er knyttet til
bransjenemnder. Det foreslås derfor en endring av ordlyden
i bestemmelsen, slik at adgangen til godkjenning gjelder klagenemnder
generelt. Dette medfører at også Lånekassens
klagenemnd og Husbankens klagenemnd kan godkjennes. Forholdet mellom ulike
nemnder og Forbrukertvistutvalget med hensyn til fordeling av kompetanse
vil bli vurdert på generelt grunnlag ved en eventuell fremtidig
gjennomgang av tvisteløsning på forbrukersektoren.