Jeg viser til Familie-, kultur- og administrasjonskomiteens brev
av 4. februar 2005.
Komiteen ber om departementets vurdering av følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge frem sak der man gjennomgår
opplysningspliktreglene, sett i sammenheng med hva som allerede
eksisterer i finansavtaleloven og kredittkjøpsloven, med
sikte på at disse blir forenklet og samordnet."
Det er Justisdepartementet som har ansvaret for finansavtaleloven
og kredittkjøpsloven, og forslaget har også vært
forelagt dem.
Som det er redegjort for i proposisjonen, er det er ikke uten
videre mulig med en fullstendig samordning av opplysningspliktreglene.
Mange av de overlappende reglene har ulikt formål og ulikt
virkeområde, og lar seg vanskelig samordne. For eksempel gjelder
reglene som foreslås i angrerettloven opplysninger om det
som er viktig for forbrukeren å få i fjernsalgssituasjonen.
Spesiallovgivningen inneholder på sin side regler om opplysninger
som skal gis i tilknytning til en spesiell tjeneste. Norske regler
bygger dessuten i stor grad på EU-direktiver som er dårlig
samordnet og som også setter klare grenser for hva man
overhodet kan foreta seg på nasjonalt plan.
Departementet har forståelse for at spørsmålet om
samordning og forenkling reises, men mener det vil være
lite hensiktsmessig å igangsette et slikt arbeid. Bakgrunnen
for dette er særlig at kontraktslovgivningen i EU for tiden
er i betydelig utvikling. Arbeidet med et nytt forbrukerkredittdirektiv
og et direktiv om betalingstjenester vil ha betydning for reglene
om finansielle tjenester. I tillegg vil EUs arbeid med å gjennomgå og
analysere kontraktretten mer generelt kunne få betydning.
Man vil neppe være tjent med at det brukes ressurser
på at det norske regelverket samordnes og endres nå,
hvis endringer i de underliggende direktiver medfører at
deler av regelverket må endres på nytt om kort
tid. Uavhengig av om det mer generelt kunne være aktuelt
med en samordning er det under enhver omstendighet naturlig å avvente
disse direktivarbeidene, blant annet fordi direktivene selv ventelig
vil samordnes med annen fellesskapslovgivning. Etter departementets
syn anser vi det hensiktsmessig at en gjennomgang finner sted når
relevant EU-regelverk er på plass.
Når det gjelder spørsmålet om ikrafttredelsestidspunkt
for endringene i angrerettloven, er departementet klar over at man
i hvert fall fra bankenes side ville foretrekke at ikrafttredelsestidspunktet
settes senere enn 1. juli 2005 som er antydet i proposisjonen, blant
annet fordi innarbeiding av reglene i de ulike saksbehandlingssystemene
tar tid. Departementet har ingen synspunkter på dette utover
at reglene som her er foreslått i stor grad samsvarer med
direktivet og forslaget som ble sendt på høring,
slik at mulighetene for å forberede seg på innføringen
av nye regler burde ha vært gode.