Til Odelstinget
Justisdepartementet legger med dette frem forslag om enkelte
endringer i produktkontrolloven. Endringene gjennomfører
Europaparlamentets og Rådets direktiv 2001/95/EF
om alminnelig produktsikkerhet. Endringene vil sikre norske næringsaktører
og forbrukere tilsvarende rammebetingelser og beskyttelse som i
resten av EØS-området. Loven legger opp til forebyggelse
av helseskade og miljøforstyrrelse ved at de som har befatning
med produkter og forbrukertjenester pålegges en aktsomhetsplikt
og en plikt til å treffe forebyggende tiltak for å forhindre slike
virkninger.
Mottakere av forbrukertjenester er ikke pålagt en aktsomhetsplikt
etter gjeldende lov. En slik plikt gjelder for samtlige andre som
omfattes av loven, og det foreslås derfor at aktsomhetsplikten
også skal gjelde for mottakere av forbrukertjenester.
Det foreslås å pålegge produsenter
og importører av forbrukerprodukter aktivt å gi
brukerne relevante opplysninger som setter dem i stand til å vurdere
og sikre seg mot den risiko for helseskadelige virkninger som er
forbundet med produktet. Tilsvarende foreslås overfor den
som eier eller leder virksomhet som tilbyr forbrukertjenester.
For å styrke muligheten for å kunne spesifisere og
spore opprinnelsen til forbrukerprodukter som viser seg å ikke
være sikre, foreslås det en regel om at alle som
distribuerer produkter, i en periode på 5 år, skal
oppbevare den dokumentasjon som er nødvendig for dette
formål.
På lik linje med det som gjelder på produktområdet
foreslås det å innføre en adgang for
myndighetene til å nedlegge eksportforbud for forbrukertjenester som
utgjør en uakseptabel risiko for helseskade.
Det forslås også enkelte endringer og tilføyelser om
meldeplikt. Terskelen for når meldeplikten til myndighetene
inntrer foreslås senket fra der produktet medfører
en betydelig risiko for helseskade og miljøforstyrrelse
til der det foreligger en uakseptabel risiko for slik virkning.
Det presiseres i lovteksten at for at meldeplikten skal inntre,
er det et krav at vedkommende vet eller burde vite at produktene
kan medføre en uakseptabel risiko for helseskade og miljøforstyrrelse.
Målsettingen med produktsikkerhetsdirektivet er at forbrukerprodukter
som er gjort tilgjengelig på markedet skal være
sikre mot helseskadelige virkninger. Direktivet gjelder i sin helhet
for de forbrukerprodukter som ikke er regulert gjennom egne direktiver.
Direktivet oppstiller en plikt om å markedsføre kun
sikre produkter. Med sikre produkter mener direktivet produkter
som ikke medfører noen risiko eller kun minimal risiko.
Produkter som er i samsvar med harmoniserte standarder skal anses å være
sikre.
Endringsdirektivet oppstiller nye bestemmelser som ikke anses
fullt ut dekket av produktkontrollloven og som dermed nødvendiggjør
enkelte endringer. Sentrale punkter i direktivet i så henseende
er: en klarere definisjon av direktivets formål og virkeområde,
produkter som opplyses å være produsert i henhold
til harmonisert standard skal anses å oppfylle kravene
til sikkerhet i direktivet, samt nye krav til produsent/distributør
med hensyn til informasjon til brukerne samt informasjon til og
samarbeid med nasjonale myndigheter om farlige produkter.
De endringer som foreslås i produktkontrolloven når
det gjelder forbrukerprodukter, foreslås i stor grad også å gjelde
for forbrukertjenester, til tross for at direktivet ikke omfatter
forbrukertjenester. Det er ønskelig å ha tilsvarende
høyt sikkerhetsnivå på forbrukertjenesteområdet
som på produktområdet.
Produktsikkerhetsdirektivet har et snevrere anvendelsesområde
enn produktkontrolloven. Kun produkter som tilbys forbrukere omfattes
av direktivet. Som forbrukerprodukter regnes også produkter
som med rimelig sannsynlighet kan forventes brukt av forbrukere,
selv om de i utgangspunktet ikke var ment for disse. På grunn
av at det ikke er fullt samsvar mellom anvendelsesområdene,
må det ved implementeringen tas stilling til om de endrede
kravene i loven som følge av direktivet skal gjelde for
alle produkter som faller inn under lovens anvendelsesområde,
samt overfor forbrukertjenester, eller om de kun skal gjelde for
forbrukerprodukter.
Når det gjelder de formål som skal ivaretas
er det også forskjell mellom direktivet og loven. Spørsmålet
blir da hvilke(t) formål endringsbestemmelsene som gjennomfører
direktivets krav skal ha.
Når det gjelder produktsikkerhetsdirektivet mener Justisdepartementet
at det her er tale om å gjennomføre regler som
innholdsmessig hører sammen med de reglene som i dag finnes
i produktkontrollloven. Departementet mener derfor at det er riktig å innarbeide
direktivet i gjeldende lov.
Med bakgrunn i høringsuttalelsene går Justisdepartementet
inn for å begrense de foreslåtte lovendringene
til kun å omfatte forbrukerprodukter. Forslagene i høringsnotatet
til endringer når det gjelder forbrukertjenester opprettholdes.
Av hensyn til fristen for gjennomføring av produktsikkerhetsdirektivet
i norsk rett og for å sikre norske næringsaktører
og forbrukere tilsvarende rammebetingelser og beskyttelse som i
resten av EØS-området, foreslår departementet å begrense endringene
til kun å omfatte forbrukerprodukter. Det vil ta tid å få full
oversikt over kategorien "øvrige produkter" og å utrede
eventuelle konsekvenser ved å la endringene i produktkontrolloven
omfatte alle produkter. Melding av reglene i henhold til direktiv 98/34/EF
vil også forsinke gjennomføringen av produktsikkerhetsdirektivet.
Utgangspunktet for produktkontrolloven er å beskytte
den som har befatning med et produkt uansett om denne er forbruker
eller ikke. Justisdepartementet ser at en innføring av
særskilte krav til forbrukerprodukter vil kunne medføre
uklarheter både for næringsaktører og
tilsynsmyndigheter rundt hvilket regelsett som gjelder for det enkelte
produkt og om hva som ligger i begrepet "forbrukerprodukt". På den
annen side vil det utvikle seg en praksis innen EØS-området
når det gjelder forståelsen av begrepet som vil være
til hjelp for nasjonal tolkning og anvendelse av regelverket.
Forskjellen mellom direktivet og loven når det gjelder
hvilke hensyn som skal ivaretas, innebærer at det som følge
av implementeringen har vært nødvendig å ta
stilling til hvilke formål de aktuelle reglene skal omfatte.
For å gjøre dette mest mulig oversiktlig for bruker
av loven, foreslås det å endre formålsbestemmelsen
i § 1 ved å dele inn de forskjellige
formål i bokstavene a til c. Ved en slik inndeling kan
man i de øvrige bestemmelsene enkelt vise til de spesifikke formålene
som bestemmelsen skal ivareta. At de nye bestemmelsene om forbrukerprodukter
kun har til formål å sørge for at produktene
er sikre fremgår av den enkelte paragraf.
Barne- og familiedepartementet ønsket høringsinstansenes
syn på en eventuell endring av lovens navn fra "Lov om
kontroll med produkter og forbrukertjenester" til "Lov om forebyggelse
av helseskade og miljøforstyrrelser ved produkter og forbrukertjenester".
Justisdepartementet går inn for at lovens navn fortsatt
skal være "Lov om kontroll med produkter og forbrukertjenester".
Departementet mener at det er hensiktsmessig å ha en korttittel
på loven. Med utgangspunkt i høringsnotatets forslag
til nytt navn samt innkomne forslag, har departementet ikke funnet
et navn og tilhørende korttittel som gjenpeiler lovens
formål om både å forebygge helseskade
og miljøforstyrrelse.
For gjennomføring av direktivets formål om
sikre produkter, foreslo Barne- og familiedepartementet i
høringsnotatet å ta inn at loven har til formål å sørge for
at produkter og forbrukertjenester er sikre. Det ble videre foreslått å omstrukturere
og klargjøre bestemmelsen ved å dele de forskjellige
hensyn inn under bokstavene a til d.
På bakgrunn av de innspill som er kommet under høringen,
vil Justisdepartementet justere forslaget i høringsnotatet.
Departementet er enig med de høringsinstansene som mener
at gjeldende formål i § 1 er i samsvar
med direktivets formål om at kun sikre produkter skal på markedet.
Justisdepartementet ønsker å opprettholde synliggjøringen
av sikkerhet som formål i loven. Årsaken er hensynet
til tilstrekkelig gjennomføring av direktivet samt å fremheve
sikkerhet som en viktig del av lovens formål om å forebygge
helseskade.
Det foreslås imidlertid en annen ordlyd i formålsbestemmelsen
enn den som ble foreslått i høringen. Departementet
ser at forslaget i høringen om å skille ut sikkerhet
i et eget punkt kan forstås som en utvidelse av lovens
formål, atskilt fra formålet om forebyggelse av
helseskade. Departementet ønsker å klargjøre
dette i selve bestemmelsen, kombinert med definisjoner av sikkert
forbrukerprodukt og sikre forbrukertjenester. Det foreslås
at sikkerhetsaspektet tas inn i forslag til bokstav a om forebyggelse
av helseskade, slik at sikre forbrukerprodukter og forbrukertjenester
synliggjøres som en del av dette formålet.
På bakgrunn av et ønske fra flertallet av høringsinstansene,
vil departementet gi en nærmere beskrivelse i loven av
hva som menes med sikkert forbrukerprodukt og sikker forbrukertjeneste.
Den viktigste endringen er klargjøringen av at produkter
som i utgangspunktet var ment for yrkesmessig bruk, men som med
tiden også anvendes av private forbrukere, omfattes av
begrepet "forbrukerprodukt". Hvorvidt det foreligger en situasjon
hvor produktet under rimelig forutsigbare betingelser kan forventes
brukt av forbrukerne, selv om det ikke er ment for dem, beror på en
konkret vurdering.
Forslag til definisjon av forbrukerprodukt blir:
"Med forbrukerprodukt menes ethvert produkt som er beregnet
på forbrukere eller som med rimelighet kan forventes brukt
av forbrukere."
Departementet mener at begrepet "forbruker" bør defineres
i produktkontrolloven. Forslag til definisjon av forbruker blir:
"Med forbruker menes en fysisk person som ikke hovedsakelig
handler som ledd i næringsvirksomhet."
Justisdepartementet finner at bruk av lovens "uakseptabel risiko"
vil tilfredsstille det sikkerhetsnivå som direktivet krever.
Begrepet uakseptabel risiko er en rettslig standard og innholdet
i den skal utvikles gjennom forvaltningspraksis. Hva som skal anses som
et tilstrekkelig sikkerhetsnivå, vil måtte avgjøres konkret
i det enkelte tilfelle. Forslag til definisjon av et sikkert forbrukerprodukt
blir etter dette:
"Med sikkert forbrukerprodukt menes et forbrukerprodukt
som med utgangspunkt i normale bruksvilkår eller bruksvilkår
som med rimelighet kan forventes, ikke medfører en uakseptabel
risiko for helseskade, som ikke er i samsvar med et høyt
vernenivå for menneskers helse og sikkerhet."
Justisdepartementet foreslår at de særlige
hensynene som direktivet oppstiller for forbrukerprodukter så langt
det passer, skal gjøres gjeldende for forbrukertjenester.
Forslag til definisjon av forbrukertjeneste blir:
"Med sikker forbrukertjeneste menes en tjeneste som med
utgangspunkt i normale vilkår for gjennomføring
eller vilkår for gjennomføring som med rimelighet
kan forventes, ikke medfører en uakseptabel risiko for
helseskade, som ikke er i samsvar med et høyt vernenivå for
menneskers helse og sikkerhet."
Til hjelp for å vurdere om sikkerhetsnivået
til et produkt er tilfredsstillende i det enkelte tilfellet er det i
direktivet tatt inn en samsvarsbestemmelse. Ifølge samsvarsbestemmelsen
står to produktkategorier i en særstilling; produkter
som omfattes av nasjonal lovgivning, i fravær av særlige
fellesskapsbestemmelser, og produkter som omfattes av harmoniserte
standarder. Det ble i høringsnotatet foreslått å ta
inn en tilsvarende samsvarsvurdering i produktkontrolloven § 3.
Endringsbestemmelsene ble foreslått begrenset til risikovurderinger
i forhold til forebyggelse av helseskade, da miljøforstyrrelse
ikke er omfattet av direktivet. Det ble videre ikke ansett å være
praktisk å inkludere miljøhensyn, da det ikke
foreligger, og foreløpig ikke planlegges utarbeidet, harmoniserte standarder
på miljøområdet. Det ble foreslått å inkludere
forbrukertjenester til tross for at disse faller utenfor direktivets
anvendelsesområde.
Justisdepartementet går inn for å skille ut
en samsvarsvurdering som oppstilt i direktivet i forslag til ny § 3b.
På bakgrunn av innspillene fra høringsinstansene
foreslås enkelte justeringer i lovteksten i forhold til
den teksten som ble foreslått i høringen. Blant
annet foreslår departementet at forslaget til ny § 3b
får tittelen "Kriterier for vurdering av sikkerheten ved
forbrukerprodukter og forbrukertjenester".
Departementet er enig i at en samsvarsbestemmelse ikke bør
plasseres i § 3 om aktsomhetsplikt. Bestemmelsen
er ingen pliktbestemmelse, men oppstiller kriterier som skal ligge
til grunn ved vurderingen av om det alminnelige sikkerhetskravet
er oppfylt. Departementet foreslår derfor å plassere
bestemmelsen i ny § 3b.
Statens forurensningstilsyn sier i sin høringsuttalelse
at bestemmelsen bør gjelde for hele lovens anvendelsesområde.
Direktivet regulerer kun produktenes helseskadelige aspekter. De
standardene som ventes harmonisert på dette området
vil derfor være utarbeidet med sikkerhet for liv og helse
som formål, og slik departementet ser det, bør
derfor bestemmelsen ikke omfatte miljøforstyrrelser.
I høringsnotatet ble det foreslått at produkter innenfor
"harmonisert område" skulle vurderes etter samsvarsbestemmelsen.
Justisdepartementet foreslår å ta ut begrepet
"harmonisert område" i forslaget til § 3b
og i stedet angi bestemmelsens anvendelsesområde ut fra
det formål som skal ivaretas, nemlig å sørge
for at forbrukerprodukter er sikre.
Justisdepartementet ønsker for øvrig å videreføre forslaget
i høringen om at forbrukertjenester skal omfattes av samsvarsvurderingen
selv om disse faller utenfor direktivets område. Dette
for å fange opp eventuelle fremtidige harmoniserte standarder
på dette området.
Forslaget til ny § 3b første ledd
går ut på at forbrukerprodukter og forbrukertjenester
skal anses sikre mot helseskadelige virkninger dersom
kravene i de harmoniserte standardene er oppfylt.
Det foreslås videre å foreta enkelte justeringer
av høringsnotatets forslag om andre relevante anerkjente
normer. Denne bestemmelsen kommer til anvendelse på områder
hvor det ikke foreligger lov, forskrift eller harmoniserte standarder
som regulerer det aktuelle forbrukerproduktet eller forbrukertjenesten. Kriteriene
det vises til skal inngå i en helhetsvurdering av om det
alminnelige sikkerhetsnivået er oppfylt. Justisdepartementet
foreslår å legge lovteksten tett opp mot direktivet
ved å liste opp de kriteriene som fremgår der.
De kriteriene som listes opp er: andre nasjonale standarder enn
de som gjennomfører harmoniserte standarder, kommisjonsrekommandasjoner,
regler for god bransjepraksis, det gjeldende tekniske utviklingsnivå,
og det sikkerhetsnivå som brukeren med rimelighet kan forvente
seg.
I forslag til ny § 3b fjerde ledd fremgår
det at tilsynsmyndigheten kan gripe inn overfor forbrukerprodukter
og forbrukertjenester til tross for at de er i overensstemmelse
med det som fremgår av forslag til § 3b
første og annet ledd. Departementet vurderer denne "sikkerhetsklausulen"
som svært viktig for å sikre at fagmyndighetene
fortsatt skal ha anledning til å foreta en konkret vurdering
knyttet opp mot å forebygge at forbrukerprodukter og forbrukertjenester
medfører helseskade.
Samsvarsbestemmelsen i § 3b er ikke til hinder for
myndighetenes adgang til å gi særskilte regler
for et bestemt forbrukerprodukt.
Direktivet sier i artikkel 1 at direktivets krav viker for eventuelle
krav til produkter som fremgår av særdirektiver
som regulerer det aktuelle produktet. Produktkontrolloven har ingen
tilsvarende bestemmelse. Barne- og familiedepartementet foreslo
i høringsnotatet å ikke endre loven, da spesialitetsprinsippets
status og vekt i norsk rett er tilstrekkelig for å ivareta
direktivets krav.
Spesialitetsprinsippet er lovfestet i produktkontrolloven når
det gjelder forbrukertjenester. Det ble i høringsnotatet
foreslått at denne bestemmelsen oppheves. Barne- og familiedepartementets
begrunnelse for dette forslaget var at det kan være uheldig
og lite konsekvent med en lovfesting av prinsippet når
det gjelder forbrukertjenester, men ikke når det gjelder produkter.
På bakgrunn av det som kom frem under høringen,
vil Justisdepartementet opprettholde de forslagene som ble fremmet
i høringsnotatet samt de vurderingene som ble lagt til
grunn for disse.
Barne- og familiedepartementet foreslo i høringen å innføre
en aktsomhetsplikt i loven for de som deltar i en forbrukertjeneste.
På bakgrunn av det som kom frem under høringen,
vil Justisdepartementet opprettholde forslaget i høringsnotatet
om å lovfeste en aktsomhetsplikt for de som deltar på en
forbrukertjeneste. Departementet finner imidlertid at "den som deltar
på en forbrukertjeneste" språklig sett ikke er
et like godt begrep i alle sammenhenger. Departementet finner at
"mottaker av en forbrukertjeneste" er mer anvendelig og dekkende
for denne gruppen uavhengig av tjenestetype. Det foreslås
på denne bakgrunn at dette begrepet brukes i lovteksten.
Det ble i høringen forslått å endre
lovens aktsomhetsplikt ved å tilføye et eksempel
på rimelig tiltak som kan treffes for å forebygge
helseskade eller miljøforstyrrelse. Tiltaket som ble foreslått
var tilrettelegging av virksomhetene for slik å unngå at
produkter medfører helseskade eller miljøforstyrrelse.
Justisdepartementet foreslår å ikke videreføre
høringsnotatets forslag om å foreta tilføyelser
i aktsomhetsplikten. Departementet antar at direktivets artikkel
5 punkt 1 og 2 er tilstrekkelig ivaretatt gjennom den gjeldende
aktsomhetsplikten i produktkontrollloven generelt og i internkontrollforskriften
spesielt. Behovet for lovendring må derfor veies opp mot
de ulemper dette innebærer. Departementet er på bakgrunn
av dette kommet til at det ikke er ønskelig å gjøre
endringer på dette punkt.
Det ble i høringsnotatet foreslått å lovfeste
en plikt for tilvirker og importør av produkter til aktivt å informere
brukere om risiko for helseskade ved bruk av produktet med mindre
risikoen klart fremgår uten slik informasjon. Tilsvarende
plikt ble foreslått overfor eier/leder av virksomhet
som tilbyr forbrukertjenester.
Justisdepartementet ønsker å videreføre
høringsnotatets forslag til aktiv informasjonsplikt, men
med enkelte tilføyelser og justeringer. Departementet foreslår
at bestemmelsen om aktiv informasjonsplikt kun skal gjelde forbrukerprodukter
og forbrukertjenester. Departementet ønsker derfor å tilføye
i bestemmelsen at brukeren også skal gis informasjon om hvordan
han kan sikre seg mot at forbrukerproduktet eller forbrukertjenesten
medfører fare.
Justisdepartementet ser at det kan reises spørsmål ved
om et absolutt språkkrav kan anses som handelshindrende
og være i strid med Norges EØS-forpliktelser.
Departementet foreslår derfor å ta ut kravet til norsk
språk. Det foreslås i stedet å ta inn
i bestemmelsen at informasjonen skal gis på en slik måte
at den er tydelig, lett tilgjengelig og tilpasset brukerens behov.
Den åpenbare risiko anses akseptabel etter loven, og
det vil her være uforholdsmessig å kreve at brukeren
skal informeres om slik risiko og hvordan han eller hun sikres mot
helseskadelig virkning. Det foreslås derfor å videreføre
høringens forslag om at informasjonsplikten ikke skal gjelde
i forhold til den åpenbare risiko.
I de tilfellene tilsynsmyndighetene finner at informasjonen ikke
er tilstrekkelig, kan de fatte vedtak om merking av produktet og
om advarsels- og sikkerhetsinformasjon ved forbrukertjenester.
Et annet spørsmål er hvem som skal være
pliktsubjekt. Direktivet pålegger denne plikten kun til produsenter
og importører av produkter. Det ble i høringen
foreslått å innføre denne plikten bare
for produsent og importør av produkter samt for eier og
leder av virksomhet som tilbyr forbrukertjenester i produktkontrolloven.
Justisdepartementet foreslår å videreføre
dette forslaget til tross for at enkelte høringsinstanser
mener at plikten bør pålegges flere aktører.
Overfor produkter innenfor direktivets anvendelsesområde,
vil det være å gå for langt å pålegge
andre aktører, som for eksempel detaljhandlere, et slikt
informasjonskrav.
I høringsnotatet ble det foreslått at bestemmelsen om
aktiv informasjonsplikt skal ha virkning kun i forhold til informasjon
om helseskadelig risiko. Statens forurensningstilsyn (SFT) mener
dette er uheldig da det vil skape tolkningstvil i forhold til hva
som gjelder ved informasjonsplikt om miljøforstyrrende virkninger,
og videre at regelen kan gi inntrykk av en nedprioritering av plikten
til å informere om miljøforstyrrende virkninger.
Ved utarbeidelsen av høringsnotatet ble denne problemstillingen
diskutert mellom Barne- og familiedepartementet og Miljøverndepartementet.
Det ble ikke ansett ønskelig å ta inn en aktiv
informasjonsplikt i forhold til miljøforstyrrende virkninger
i denne omgang.
Det ble i lovens § 6b foreslått å erstatte
begrepet "produsent" med "tilvirker". Markedsføringsbegrepet
ble foreslått endret til "har gjort tilgjengelig for bruker".
Det ble foreslått å senke terskelen for når meldeplikten
inntrer, fra ved "betydelig risiko for helse- og miljøskade"
til "en risiko for helse- og miljøskade".
Etter gjeldende rett går meldeplikten ut på at
det skal meldes fra til produktkontrollmyndighetene når produsent,
importør eller distributør får opplysninger som
tilsier at produkter en markedsfører utgjør en
betydelig risiko for helse- og miljøskade. For gjennomføring
av direktivets krav ble det foreslått å utvide meldeplikten
til også å omfatte de tiltak som vedkommende har
iverksatt. Det ble foreslått at importør og distributør
også skulle ha en meldeplikt overfor produsenten der produktet
medførte en risiko for helse- eller miljøskade.
Det ble videre foreslått å innføre
en forskriftshjemmel for fastsettelse av nærmere regler
om meldeplikten. Direktivet oppstiller et krav om at distributører
av produkter skal oppbevare og sørge for dokumentasjon
som er nødvendig for å spore produktenes opprinnelse.
Det ble i høringsnotatet foreslått å ta
inn følgende bestemmelse:
"Enhver som distribuerer produkter skal ha tilgjengelig
opplysninger som er nødvendig for å kunne spesifisere
og spore produktenes opprinnelse."
Barne- og familiedepartementet (BFD) mente det ville være
vanskelig å praktisere denne regelen uten at det ble oppstilt
en minste periode for oppbevaring, og foreslo 10 år.
Justisdepartementet foreslår å ikke videreføre forslaget
i høringen om å erstatte "produsent" med "tilvirker".
Departementet går inn for at "produsent" og "produksjon"
skal benyttes konsekvent i loven. Departementet går inn
for å videreføre forslaget i høringen
om at begrepet "markedsfører" erstattes med "gjort tilgjengelig
for bruker".
Justisdepartementet ser ut fra høringsrunden at høringsnotatet
kan være noe uklart med tanke på hvilken risiko
som skal utløse meldeplikten, samt at forslaget til ordlyd
kan tolkes slik at plikten inntrer ved all form for risiko. Departementet
foreslår derfor å endre vilkåret for
meldeplikt fra "risiko" til der produktet eller forbrukertjenesten
utgjør en uakseptabel risiko for helseskade eller miljøforstyrrelse.
Det foreslås å knytte meldeplikten til de tilfellene der
pliktsubjektene vet eller burde vite at produktet eller tjenesten
kan medføre helseskade eller miljøforstyrrelse.
I direktivet inntrer meldeplikten overfor den "[...] som
får opplysninger som tilsier at produktet vedkommende markedsfører
utgjør en betydelig risiko [...]." En
naturlig forståelse antas å være at plikten
inntrer når vedkommende har positiv kunnskap om risikoen.
Ut fra en slik tolkning, vil ordlyden i endringsforslaget innbære
en utvidelse av meldeplikten ved at "burde vite" inkluderes.
Departementet finner for øvrig at dette ikke innebærer
en realitetsendring når gjeldende regel ses i sammenheng
med aktsomhetsplikten, som også innebærer en kunnskapsplikt.
Departementet foreslår å skille ut kravet om
meldeplikt om selvregulerende tiltak i et nytt § 6b
annet ledd:
"Ved melding av forbrukerprodukter som ikke er sikre,
skal informasjonen til tilsynsmyndighetene også inneholde
opplysninger om de tiltak som er iverksatt for å forhindre
at produktet medfører en uakseptabel risiko for forbruker."
Endringene legger til rette for at tilsynsmyndighetene skal få en
bedre oversikt over de potensielt farlige produktene som til enhver
tid befinner seg på markedet, samtidig som de får
mulighet til å vurdere om tiltakene som er truffet ved
selvregulering er tilstrekkelige for å forhindre uønskede
virkninger ved forbrukerprodukter. I tillegg må det antas
at den utvidede varslingsplikten gir tilsynsmyndigheten et bedre
grunnlag for å undersøke andre tilsvarende produkter
på markedet for den aktuelle risiko for uønskede
virkninger.
Etter en nærmere vurdering av direktivet finner departementet
at det ikke kan utledes en meldeplikt for distributør og
importør til produsent der et produkt viser seg å ikke
være sikkert. På denne bakgrunn foreslås
det å ta ut høringens forslag til § 6b
første ledd annet punktum.
Distributørenes særskilte plikter følger
av direktivets artikkel 5 punkt 2. Det fremgår blant annet
her at distributørene innenfor rammen av sin virksomhet skal
medvirke til produsentens og myndighetenes kontroll med sikkerheten
ved produkter ved særlig å formidle produktrisiko.
Departementet legger til grunn at det ikke er nødvendig å foreta
en lovendring for gjennomføring av denne delen av direktivet.
Justisdepartementet foreslår å videreføre
høringens forslag til en regel om plikt til oppbevaring
av opplysninger om produkter, men foreslår en annen plassering
i loven samt å korte ned minsteperioden for oppbevaringen
og å begrense plikten til kun å gjelde forbrukerprodukter.
Et viktig spørsmål blir hvem denne plikten
skal gjelde for. I henhold til direktivet er det distributørene
som faller direkte inn under denne plikten. Departementet legger
til grunn at enhver i omsetningskjeden, bortsett fra produsent og
sluttbruker, omfattes av formuleringen, da formålet med
regelen er at farlige forbrukerprodukter skal kunne spores tilbake
til produsenten.
Flere instanser reagerte på høringens forslag
om en oppbevaringsperiode på 10 år. Departementet ønsker å legge
vekt på innvendingene om at bestemmelsen ikke skal være
uforholdsmessig for næringsaktørene. Departementet
antar at en 5 års periode her vil være tilstrekkelig
i de fleste tilfeller.
Lovens § 6a gir myndighetene hjemmel til å fatte vedtak
når det foreligger en uakseptabel risiko for at et produkt
medfører helseskade eller miljøforstyrrelse, eller
det foreligger en uakseptabel risiko for at en forbrukertjeneste
medfører helseskade. Det ble i høringen foreslått å endre
bestemmelsen for å oppnå større samsvar
med direktivet. Endringsforslaget gikk ut på å knytte
vedtaksvilkåret opp mot formålsbestemmelsen, slik
at myndighetene kan treffe vedtak når det anses nødvendig
for oppfyllelse av lovens formål.
Direktivets vilkår for myndighetens vedtak i artikkel
8 må ses i sammenheng med hvordan sikkert produkt defineres
i direktivet. Justisdepartementet har etter en nærmere
tolking av denne definisjonen kommet til at vilkåret for å fatte
vedtak ikke bør endres. Det vil si at vilkåret
for å fatte vedtak fortsatt skal være ved uakseptabel
risiko for helseskade, herunder å sørge for at
forbrukerprodukter og forbrukertjenester er sikre, og ved uakseptabel
risiko for miljøforstyrrelse.
Det foreligger etter gjeldende § 6a hjemmel
for myndighetene til å forby eksport av produkter som utgjør
en uakseptabel risiko for helseskade eller miljøforstyrrelse.
Ved forbrukertjenester er det ikke tatt inn en tilsvarende regel.
Et slikt forbud ble foreslått i høringsnotatet.
Justisdepartementet ønsker å videreføre
forslaget i høringsnotatet.
I direktivet fremgår det at når myndighetene
treffer vedtak, skal det handles i samsvar med EF-traktatens artikkel
28 og 30. Det vil si at det skal tas hensyn til forholdsmessighetsprinsippet
og til prinsippet om føre-var. Høringsinstansene
ble bedt om å gi tilbakemelding på om det er behov
for å lovfeste forholdsmessighetsprinsippet direkte i produktkontrolloven. Barne-
og familiedepartementet ga i høringsnotatet uttrykk for
at føre-var-prinsippet antas å være dekket gjennom
produktkontrolloven § 6, og at det ikke var nødvendig
med en nærmere lovfesting av prinsippet.
På bakgrunn av høringsinstansenes synspunkter, ser
Justisdepartementet ikke behov for å lovfeste forholdsmessighetsprinsippet
i produktkontrolloven. Direktivets krav om at dette prinsippet skal
gjelde ved myndighetsutøvelsen, følger i dag i
norsk rett både av forpliktelsene etter EØS-avtalen
og av ulovfestet forvaltningsrett.
I høringsnotatet ble det gitt uttrykk for at føre-var-prinsippet
er tilstrekkelig synliggjort i lovens § 6. Departementet
finner at det ikke er kommet frem noe under høringen som
tilsier at det er behov for en endring på dette punktet.
Direktivet medfører forsterkede krav til markedsovervåking
og kontroll. Direktivets krav vil i hovedsak gjelde for Direktoratet
for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB). Totalt sett antas det
at de endringene som foreslås vil innbære økt
arbeidsbyrde for DSB tilsvarende om lag ett årsverk. For
SFT antas det at endringene vil kunne gjennomføres innenfor gjeldende
ressurser.
Samlet sett antas det at endringene vil innebære relativt
små økonomiske og administrative konsekvenser
for næringsaktørene.
Det følger av direktivet at medlemslandene skal påse
at det fastsettes passende sanksjonsregler for overtredelse av de
nasjonale bestemmelsene som gjennomfører direktivets regler.
Lovens sanksjonsregler fremgår av § 12
om straffansvar. I tillegg har loven i § 13 regler
om tvangsmulkt. Hovedregelen i straffebestemmelsen er at både
forsettlig og uaktsom overtredelse av bestemmelsene i loven og forskrifter gitt
med hjemmel i denne kan medføre straff. Etter § 13
gis myndighetene anledning til å ilegge tvangsmulkt for å fremtvinge
oppfyllelse av vilkår, påbud og forbud gitt med
hjemmel i loven.
De endringene som foreslås må i hovedsak anses som
presiseringer og utvidelser av gjeldende krav. Departementet kan
ikke se behovet for annen sanksjonering enn det som følger
av gjeldende rett.
Av hensyn til en adekvat og konsekvent lovgivning, finner departementet
det mest rimelig at skyldkravet for overtredelse av informasjonsplikten
skal være grov uaktsomhet eller forsett.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn Karin Gjul, Anne Helen Rui og Knut Storberget, fra Høyre, lederen Trond Helleland, Linda Cathrine Hofstad og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad, fra Kristelig Folkeparti, Einar Holstad og Finn Kristian Marthinsen, og fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, viser til den fremlagte proposisjonen om endringer i lov 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven), samt Europaparlamentets og Rådets direktiv 2001/95/EF om alminnelig produktsikkerhet.
Komiteen har merket seg at gjeldende produktkontrollov er i samsvar med hovedtrekkene i direktivet. Det er imidlertid nødvendig med visse lovendringer. Blant annet er det behov for en ny formålsbestemmelse, ny samsvarsbestemmelse og ny bestemmelse om produsenters opplysningsplikt.
Komiteen viser til at endringene vil sikre norske næringsaktører og forbrukere tilsvarende rammebetingelser og beskyttelse som i resten av EØS-området.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti noterer seg at gjeldende produktkontrollov er i samsvar med hovedtrekkene i direktivet, men at det opprinnelige direktivet (92/59/EØF) som erstattes oppstiller nye bestemmelser som ikke anses fullt ut dekket av loven, noe som nødvendiggjør enkelte endringer. Spesielt gjelder dette en klarere definisjon av direktivets formål og virkeområde, en samsvarsbestemmelse og nye krav med hensyn til informasjon.
Disse medlemmer har merket seg de foreslåtte endringene, men viser til at mens endringsdirektivet omfatter sikring mot helseskadelige virkninger, omfatter produktkontrolloven både helseskade og miljøforstyrrelse. Disse medlemmer er derfor opptatt av at intensjonen i loven ikke svekkes, og at hensynet til miljøforstyrrelse ivaretas i forhold til alle sider av lovendringene.
Komiteen har merket seg at mens endringsdirektivet
ikke omfatter forbrukertjenester, foreslås endringene
i produktkontrolloven også å gjelde disse. Komiteen støtter
denne tilnærmingen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg
at departementet går inn for å begrense de foreslåtte
lovendringene til kun å omfatte forbrukerprodukter og forbrukertjenester.
Bakgrunnen for dette er hensynet til fristen for gjennomføring av
produktsikkerhetsdirektivet i norsk rett og hensynet til å sikre
norske næringsaktører og forbrukere tilsvarende
rammebetingelser og beskyttelse som i resten av EØS-området. Flertallet slutter
seg til forslaget.
Flertallet viser til at produktsikkerhetsdirektivet
har til formål å sikre at produkter som markedsføres
er sikre. Det fremgår av definisjonen av hva som regnes
som "sikre produkter" at direktivet skal ivareta menneskers helse
og sikkerhet. Produktkontrollovens formål er å forebygge
både helseskade og miljøforstyrrelse. Flertallet ønsker
at produktkontrollovens formål skal videreføres
så langt dette er praktisk mulig, jf. merknadene nedenfor
til forslaget om informasjonsplikt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti noterer seg at endringene i loven
gjennomfører Europaparlamentet og rådets direktiv
om alminnelig produktsikkerhet i norsk lov som sikrer norske næringsaktører
og forbrukere den samme sikkerhet ved bruk av produkter og tjenester,
og tilsvarende rammebetingelser og beskyttelse, som i resten av
EØS-området.
Komiteen viser til proposisjonen pkt.
3.2, og har ingen merknader.
Komiteen noterer seg at enkelte av
høringsinstansene er opptatt av at lovens generelle form
til en viss grad går tapt som følge av implementering
av direktivet i loven, samt at uklarheter kan oppstå ved
at loven skal ivareta både helse- og miljøhensyn,
mens direktivet bare har til formål å forebygge
helseskader. Komiteen registrerer at lovforslaget
tar hensyn til disse innvendingene ved inndeling av de forskjellige
formålene i loven i formålsbestemmelsen. På denne
måten klargjøres hvilke formål de øvrige bestemmelsene
skal ivareta.
Komiteen viser til departementets forslag
til kriterier for vurdering av sikkerheten av forbrukerprodukter
og forbrukertjenester i ny produktkontrollov § 3
b. Forslaget har vært kritisert fordi bestemmelsen ikke
gjøres gjeldende for hele lovens anvendelsesområde.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil i den forbindelse
minne om at bestemmelsen følger opp Rådets direktiv
2001/95/EF som kun regulerer produktenes helseskadelige
aspekter – og ikke eventuelle miljøforstyrrelser.
De standarder som forventes harmonisert med mandat fra EU-kommisjonen
og EFTA på dette området vil derfor være
utarbeidet med sikkerhet for liv og helse som formål. Videre
vil harmoniserte standarder i henhold til produktsikkerhetsdirektivet
ikke kunne gjøres gjeldende for helseskade utover direktivets
definisjon av sikkert produkt.
Med dette som bakgrunn mener flertallet at det
ikke er hensiktsmessig at § 3 b også omfatter
miljøforstyrrelser. Det vises for øvrig til merknadene nedenfor
til forslaget om informasjonsplikt.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at departementet
foreslår å lovfeste en informasjonsplikt for produsent
og importør av produkter, og for eier eller leder av virksomhet
som tilbyr forbrukertjenester i § 3 femte ledd. Bestemmelsen
pålegger bestemte grupper å gi informasjon om
et forbrukerprodukts og/eller en forbrukertjenestes sikkerhet.
Informasjonsplikten omfatter ikke produktets/tjenestens
eventuelle miljøforstyrrende virkning.
Flere høringsinstanser har påpekt at det er
uheldig at informasjonsplikten ikke omfatter eventuelle miljøforstyrrende
virkninger, og flertallet har merket seg dette. Flertallet har
imidlertid også merket seg at årsaken til at informasjonsplikten
ikke foreslås å omfatte miljøforstyrrende
virkninger, er at dette reiser en rekke vanskelige spørsmål
som må utredes nærmere.
Flertallet er kjent med at produktkontrolloven §§ 9
og 10 gir enhver rett til å få informasjon fra
offentlige organ, næringsaktører og brukere om
produkters risiko for helseskade og miljøforstyrrelse.
Etter flertallets oppfatning ivaretar disse bestemmelsene
forbrukernes behov for kunnskap et stykke på vei.
Flertallet mener imidlertid det vil være
hensiktsmessig å supplere informasjonsretten med en informasjonsplikt
også for miljøforstyrrelser, og ber departementet
nærmere utrede hvordan dette kan implementeres i produktkontrolloven. Flertallet ber departementet
komme tilbake til Stortinget med et forslag til lovbestemmelse snarest
mulig.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til informasjonsplikten
som lovfester en plikt for tilvirker og importør av produkter,
samt leder av en virksomhet som tilbyr forbrukertjeneste, til aktivt å informere
brukere om risiko for eventuell helseskade produktet eller tjenesten
kan medføre. Informasjonsplikten omfatter ikke lovens andre
formål, nemlig å forebygge mot miljøforstyrrelse.
En av høringsinstansene pekte på at dette kunne
være uheldig ettersom det kan skape tolkningstvil i forhold
til hva som gjelder ved informasjonsplikt om miljøforstyrrende virkninger,
og videre at regelen kan gi inntrykk av en nedprioritering av plikten
til å informere om miljøforstyrrende virkninger.
Departementet viser til at gjennomføringsfristen i direktivet
tilsier at en utredning av en aktiv informasjonsplikt ved miljøforstyrrelser
må avventes.
I sine kommentarer til lovforslaget om lov om miljøinformasjon
uttalte Miljøverndepartementet at "Mer aktive informasjonsplikter
som gjør miljøinformasjon mer direkte tilgjengelig
i de situasjonene der forbrukere og andre gjør sine valg,
bør være en målsetning …". Disse
medlemmer mener at denne målsetningen bør
tilstrebes i lovendringene om informasjonsplikt i loven, og at dette
kan knyttes til når meldeplikten utløses. Disse
medlemmer viser til forslag om endringer i bestemmelsene
om meldeplikten, hvor det vises til at uakseptabel risiko for virkning
som nevnt i § 1 straks skal informeres til tilsynsmyndighetene. Disse
medlemmer understreker at slik virkning inkluderer miljøforstyrrelse, og
mener at slike tilfeller bør utløse aktiv informasjonsplikt
om virkningen til forbrukere av produkter eller tjenester etter
loven. Disse medlemmer ber derfor Regjeringen utrede
muligheten for at informasjonsplikten etter § 3 utvides
til å også omfatte uakseptabel risiko for miljøskade.
Komiteen har ellers ingen merknader,
viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre
slikt
vedtak til lov
om endringer i lov 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter
og forbrukertjenester
(produktkontrolloven)
I
I lov 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter
og forbrukertjenester (produktkontrolloven) gjøres følgende
endringer:
§§ 1 til 3 skal lyde:§ 1 Lovens formål
Denne lov har til formål å:
a)forebygge at produkter
og forbrukertjenester medfører helseskade, herunder sørge
for at forbrukerprodukter og forbrukertjenester er sikre,
b)forebygge at produkter medfører
miljøforstyrrelse, bl.a. i form av forstyrrelse av økosystemer, forurensning,
avfall, støy og lignende,
c)forebygge miljøforstyrrelse
ved å fremme effektiv bruk av energi i produkter.
§ 2 Lovens saklige virkeområde
Denne lov kommer til anvendelse på produksjon, herunder
utprøving, innførsel, omsetning, bruk og annen
behandling av produkt og forbrukertjenester.
Kongen kan ved forskrift eller enkeltvedtak bestemme at
produkt eller forbrukertjeneste helt eller delvis skal være
unntatt fra lovens virkeområde.
§ 2 a Definisjoner
Med produkt menes råvare, hjelpestoff,
halvfabrikat og ferdig vare av ethvert slag.
Med forbruker menes en fysisk person som ikke hovedsakelig
handler som ledd i næringsvirksomhet.
Med forbrukerprodukt menes ethvert produkt som
er beregnet på forbrukere eller som med rimelighet kan
forventes brukt av forbrukere.
Med sikkert forbrukerprodukt menes et forbrukerprodukt
som med utgangspunkt i normale bruksvilkår eller bruksvilkår
som med rimelighet kan forventes, ikke medfører en uakseptabel
risiko for helseskade, som ikke er i samsvar med et høyt
vernenivå for menneskers helse og sikkerhet.
Med forbrukertjenester menes tjenester som tilbys
fysiske personer hovedsakelig utenfor næringsvirksomhet.
Med sikker forbrukertjeneste menes en tjeneste som
med utgangspunkt i normale vilkår for gjennomføring
eller vilkår for gjennomføring som med rimelighet
kan forventes, ikke medfører en uakseptabel risiko for
helseskade, som ikke er i samsvar med et høyt vernenivå for
menneskers helse og sikkerhet.
Med harmonisert standard menes europeisk standard
som er utarbeidet i overensstemmelse med mandat fra EU-kommisjonen
og EFTA, og som er offentliggjort i EF-tidende og i EØS-tillegget
til disse.
§ 3 Aktsomhetsplikt m.v.
Den som produserer, innfører,
omsetter, bruker eller på annen måte behandler
produkt som kan medføre virkning som nevnt i § 1,
skal vise aktsomhet og treffe rimelige tiltak for å forebygge
og begrense slik virkning.
Den som eier eller leder virksomhet som tilbyr forbrukertjenester,
eller utfører arbeid i slik virksomhet, skal vise aktsomhet
og treffe rimelige tiltak for å forebygge at forbrukertjenesten
medfører helseskade. Mottaker av forbrukertjeneste
skal vise aktsomhet ved benyttelse av tjenesten.
Den som produserer eller innfører
produkt plikter å skaffe seg slik kunnskap som er nødvendig
for å vurdere om det kan medføre virkning som
nevnt i § 1.
Den som eier eller leder virksomhet som tilbyr forbrukertjenester,
plikter å skaffe seg slik kunnskap som er nødvendig
for å kunne vurdere faren for helseskade.
Personer som nevnt i tredje og fjerde ledd plikter å gi
bruker av forbrukerprodukt og mottaker av en forbrukertjeneste tilstrekkelig
og relevant informasjon slik at disse settes i stand til å vurdere
sikkerheten ved disse og eventuelt sikre seg mot fare, med mindre
dette klart fremgår uten slik informasjon. Informasjonen
skal være tydelig, lett tilgjengelig og tilpasset brukerens
og mottakerens behov. Slike opplysninger medfører ikke
fritak fra lovens øvrige krav.
Denne paragraf gjelder ikke for et produkts energieffektivitet.
Ny § 3 b skal lyde:§ 3 b Kriterier for vurdering av sikkerheten
ved
forbrukerprodukter og forbrukertjenester
Dersom annet ikke følger av fjerde ledd,
skal forbrukerprodukter anses å være sikre, jf. § 2
a fjerde ledd, når de er i overensstemmelse med nasjonal standard
som oppfyller kravene i harmonisert standard.
Dersom harmonisert standard som nevnt i første ledd
ikke foreligger, eller der denne ikke er dekkende for det aktuelle
produkt, skal produktets sikkerhet vurderes ved særlig å ta
hensyn til:
a)Nasjonale standarder
som ikke er nevnt i første ledd.
b)Kommisjonsrekommandasjoner
som angir retningslinjer for produktsikkerhetsvurderingen.
c)Regler for god praksis for
produktsikkerhet som gjelder på det aktuelle området.
d)Det gjeldende tekniske utviklingsnivå.
e)Det sikkerhetsnivå som
med rimelighet kan forventes av brukeren.
Første og annet ledd gjelder tilsvarende
ved vurdering av om forbrukertjenester anses å være
sikre, jf. § 2 a sjette ledd.
Bestemmelsene i denne paragraf er ikke til hinder
for at det fattes vedtak etter §§ 4, 6 og 6 a
i tilfeller der det viser seg at forbrukerproduktet eller forbrukertjenesten,
til tross for overensstemmelse med kriteriene oppstilt i første
og annet ledd, ikke er sikker.
§ 4 første ledd skal lyde:
Når det finnes påkrevet for å forebygge at
produkt medfører virkning som nevnt i § 1,
kan Kongen treffe vedtak om:
a) produksjon, innførsel,
omsetning, merking, bruk og annen behandling av produkt,
b) retur- og panteordninger, gjenvinning og avfallsbehandling
m.v. av produkt,
c) hvordan produkt skal være innrettet eller sammensatt,
og maksimalgrenser for støy og utslipp av forurensende
stoffer fra produkt,
d) at produkt ikke kan produseres, innføres
eller omsettes uten godkjenning,
e) forbud mot produksjon, innførsel,
omsetning og bruk av produkt.
§ 4 a første ledd bokstav b) skal
lyde:
b) produksjon og omsetning
av produkt;
§ 5 annet og tredje ledd skal lyde:
Kongen kan kreve at den som produserer eller innfører
produkt fremlegger representativ prøve av produktet eller
iverksetter undersøkelser som finnes nødvendig
for å vurdere et produkts egenskaper og virkninger. Kostnadene
ved undersøkelser som nevnt i første
punktum bæres av vedkommende produsent eller
importør, med mindre Kongen bestemmer at kostnadene helt
eller delvis skal dekkes av det offentlige.
Kongen kan selv iverksette slike undersøkelser, og
kan når det finnes rimelig pålegge produsent eller importør å bære
kostnadene ved undersøkelsen. Kostnadene er tvangsgrunnlag
for utlegg.
Ny § 5 a skal lyde:§ 5 a Oppbevaring av dokumenter for sporing
av forbrukerprodukter
Enhver som distribuerer forbrukerprodukter skal ha
tilgjengelig opplysninger som er nødvendig for å kunne
spesifisere og spore produktenes opprinnelse. Opplysningene skal
holdes tilgjengelig for kontroll i 5 år fra utgangen av
det året de mottas.
§ 6 første ledd første
punktum skal lyde:
Kongen kan når særlige grunner foreligger
nedlegge midlertidig forbud mot produksjon, innførsel, omsetning,
bruk eller annen behandling av produkt, eller mot å tilby
forbrukertjeneste, inntil tilstrekkelige opplysninger er fremlagt
i overensstemmelse med § 5.
§ 6 a annet ledd skal lyde:
Vedtak kan gå ut på at det gis pålegg
til den som produserer, innfører, bearbeider,
omsetter, bruker eller på annen måte behandler
produkt om å treffe tiltak, alene eller i samarbeid, for å redusere
risikoen ved produktet, herunder:
a) Offentliggjøre advarselsinformasjon
e.l. til distributør eller brukere av produktet.
b) Tilbakekalle produktet fra brukere eller distributører.
c) Uskadeliggjøre produktet.
§ 6 a fjerde ledd første punktum
skal lyde:
Det kan videre treffes vedtak om forbud mot eksport av
produkter og forbrukertjenester som utgjør en
uakseptabel risiko som nevnt i første ledd.
§ 6 b skal lyde:§ 6 b Meldeplikt
Produsent, importør eller distributør
som vet eller burde vite at produkt vedkommende har
gjort tilgjengelig for bruker utgjør en uakseptabel risiko
for virkning som nevnt i § 1, skal straks
informere tilsynsmyndighetene om dette.
Ved melding av forbrukerprodukter som ikke er sikre,
skal informasjonen til tilsynsmyndighetene også inneholde
opplysninger om de tiltak som er iverksatt for å forhindre
at produktet medfører en uakseptabel risiko for forbruker.
Kongen kan gi nærmere regler om krav
til meldeplikten og om når det kan gjøres unntak
fra denne.
Meldeplikten etter første og annet ledd
gjelder tilsvarende for den som eier eller leder virksomhet som
tilbyr forbrukertjenester og som vet eller burde vite at denne utgjør
en uakseptabel risiko for helseskade.
Tittel på § 10 skal lyde:§ 10 Rett til informasjon om produkter fra produsent, importør,
bearbeider, omsetter eller bruker av produkt§ 10 første ledd bokstav e) skal lyde:
e) hvem som er produsent eller
importør av produktet.
§ 10 annet ledd skal lyde:
Informasjon etter første ledd kan kreves fra produsent, importør,
bearbeider, omsetter eller bruker av produktet.
§ 10 sjuende ledd skal lyde:
Produsent, importør, bearbeider
og omsetter av produkter skal gi informasjon som omfattes av denne paragrafen,
til etterfølgende salgsledd.
II
Loven trer i kraft fra det tidspunkt Kongen fastsetter.
Oslo, i justiskomiteen, den 15. mars 2005
Trond Helleland |
Inga Marte Thorkildsen |
leder |
ordfører |