Til Odelstinget
Regjeringen la 16. januar 2004 frem St.meld. nr. 21
(2003-2004) Styringsforhold på utlendingsfeltet. Bakgrunnen
for meldingen var bl.a. ønsket om bedre overensstemmelse
mellom politiske mål og prioriteringer og praksis i utlendingssaker.
I meldingen drøftes ulike tiltak som kan bidra til mer
samsvar.
Stortingets flertall har gjennom sin behandling av stortingsmeldingen
i hovedsak sluttet seg til Regjeringens forslag, jf. Innst. S. nr.
219 (2003-2004).
I proposisjonen foreslår Kommunal- og regionaldepartementet
endringer i lov 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang
til riket og deres opphold her (utlendingsloven). Endringene gjelder
i første rekke lovfesting av tiltak som departementet foreslår
i St.meld. nr. 21 (2003-2004).
Som nevnt i St.meld. nr. 21 (2003-2004) mener departementet det
er behov for tiltak som kan bidra til å sikre at praksis
i utlendingsforvaltningen er mer i overensstemmelse med politiske
mål og prioriteringer. Det er også ønskelig å innføre
en adgang til kontroll av positive vedtak. Dagens kontroll, som
skjer gjennom klagebehandling og søksmål, gjelder
bare forvaltningens negative vedtak (vedtak til søkerens ugunst).
Endelig er det ønskelig å innføre tiltak
som kan bidra til å sikre likebehandling, og derigjennom styrke
rettssikkerheten for utlendingen.
Spørsmål som gjelder innreise og opphold for
utlendinger står høyt på den politiske
dagsorden. Til tider har det vært et sterkt press på politikerne,
særlig på den ansvarlige statsråden,
for å gripe inn i enkelte utlendingssaker. Dette ble endret
fra 1. januar 2001, ved etableringen av Utlendingsnemnda
og ved at utlendingsloven ble endret slik at departementet ikke lenger
kunne instruere Utlendingsdirektoratet i utlendingssaker. Kommunal-
og regionaldepartementet (tidligere fagdepartement var Justisdepartementet) kan
i dag bare styre praksis i slike saker gjennom endring av regelverket,
med unntak av saker som gjelder utenriks- eller sikkerhetspolitiske
hensyn.
Innvandring kan ha store økonomiske og sosiale konsekvenser
og rører ved viktige samfunnsinteresser, også i
saker der utenriks- og sikkerhetspolitiske hensyn ikke er aktuelle.
Samtidig åpner utlendingsloven for mye bruk av skjønn.
Etter departementets syn viser utviklingen på utlendingsfeltet
i tiden som har gått etter lovendringen at det er behov
for bedre politisk styring med praktiseringen av utlendingsloven. Målet
er å få et bedre samsvar mellom politiske signaler
og prioriteringer og praksis i utlendingssaker.
I innvandrings- og flyktningpolitikken er det ofte nødvendig
med raske tiltak på bakgrunn av dramatiske verdenshendelser
eller omlegging av politikken i land i vårt nærområde. Å endre
loven og/eller forskriften vil ofte være for tidkrevende
i slike situasjoner. I tillegg er det et problem at regelendring
kommer i ettertid og ikke kan rette opp praksis som departementet
finner uheldig i konkrete saker. Lov- og forskriftsbestemmelsene
kan heller ikke være så detaljerte og uttømmende
at de dekker alle slags saker. Det kan blant annet føre
til at regelverket blir svært uoversiktlig, lite fleksibelt
og tungt å praktisere. Å være avhengig
av lov- eller forskriftsendringer vil derfor gjøre det
vanskelig for departementet å få justert praksis
i tråd med de politiske prioriteringene.
Den store utfordringen er hvordan statsråden skal få større
innflytelse på praksis uten å gå tilbake
til situasjonen slik den var før 2001. Det er ikke ønskelig at
departementet skal forestå behandlingen av enkeltsaker,
og det ville være i strid med den forvaltningspolitiske
utviklingen å bringe denne oppgaven tilbake til departementet.
Forslagene om henholdsvis opprettelse av en stornemnd som en
alternativ behandlingsform i UNE, samt at åremålsperioden
for nemndlederne i UNE forlenges til åtte år,
uten mulighet for gjenoppnevning, har sin bakgrunn i en evaluering
av UNE som ble foretatt i perioden oktober 2001-mars 2003 (utført
av konsulentfirmaet rhKnoff i samarbeid med Agenda Utredning og
Utvikling og dr. juris Jan Fridthjof Bernt, på oppdrag
av Kommunal- og regionaldepartementet).
Departementet sendte 23. januar 2004 på høring forslag
til endringer i utlendingsloven.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald
Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen
og Signe Øye, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark,
Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet,
Torbjørn Andersen og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti,
Karin Andersen og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti,
Anita Apelthun Sæle og Ivar Østberg, og fra Senterpartiet,
lederen Magnhild Meltveit Kleppa, mener det er
behov for større grad av styring når det gjelder
praksis i utlendingsforvaltningen og vil påpeke at det
er behov for endringer i lovverket. Komiteen vil
fremheve at målet er å få et bedre samsvar
mellom politiske signaler og prioriteringer og praksis i utlendingssaker.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti, vil gi uttrykk for
at det er en tidkrevende prosess å styre gjennom lov- og
forskriftsverket. Flertallet mener derfor det er
behov for å finne raskere og bedre styringsredskaper. Flertallet er
enig med Regjeringen i at statsråden skal kunne gi en generell
instruks til Utlendingsdirektoratet (UDI), at UDIs positive vedtak
kan bringes inn for Utlendingsnemnda (UNE) til vurdering og at spørsmål
om gyldighet av UNEs positive vedtak kan prøves inn for
domstolene. Flertallet fremhever at statsråden fortsatt
ikke skal ha sanksjonsmuligheter i enkeltsaker. Flertallet er
enig med Regjeringen i at en generell introduksjonsmyndighet er
det mest effektive verktøyet for å sikre at praksisen
er i samsvar med mål og prioriteringer.
Flertallet vil fremholde at det på andre
forvaltningsområder er normalt at departementet kan instruere
førsteinstansen. Rettssikkerheten ivaretas på utlendingsfeltet
særskilt gjennom ordningen med et uavhengig klageorgan.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
i utgangspunktet presisere at Fremskrittspartiet har en annen løsning
på utfordringene som vi finner i både UDI og UNE. Disse medlemmer er
av den oppfatning at alle asylsaker skal behandles under politisk
myndighet i departementet, noe som vil gjøre hele UNE overflødig.
På denne bakgrunn vil disse medlemmer vise
til Fremskrittspartiets merknader og forslag i Budsjett-innst. S.
nr. 5 (2004-2005) og fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge ned Utlendingsnemnda og overføre
ansvaret til departementet."
Disse medlemmer er følgelig svært
kritisk til den utviklingen som har skjedd på asylområdet hvor
statsråden har kunnet skyve ansvaret vekk fra seg selv
og over på administrative organ. Likevel er disse
medlemmer av det syn at enkelte av de foreslåtte
endringene er et steg i riktig retning.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at departementet ikke har benyttet
muligheten til å gi uttømmende forskrifter. Disse
medlemmer mener at styring gjennom forskrifter på en
langt bedre måte enn i dag vil gi klare og etterprøvbare
kriterier for opphold og også sikre stabilitet og forutsigbarhet.
Disse medlemmer viser til at det også kom frem
i evalueringen av Utlendingsnemnda at flere av de ansatte ønsket
en klargjøring i forskrift av sentrale begreper som flyktning,
sterke menneskelige hensyn, innvandringspolitiske hensyn, sterk
tilknytning til riket og vesentlige tvilsspørsmål.
Særlig er det behov for å utdype begrepet "sterke
menneskelige hensyn" i forhold til familiegjenforeningssaker der
praksis etter disse medlemmers oppfatning er altfor streng. Disse
medlemmer savner gode begrunnelser fra Regjeringen for hvorfor
dette ikke er gjort. Det fremstår som et paradoks at Regjeringen
unnlater å bruke forskriftshjemmelen denne Regjeringen
selv har fremmet for Stortinget, og heller ønsker en generell
instruksjonsmyndighet. En forskrift er åpenbart mer robust
og tilgjengelig enn en muntlig instruksjon.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utferdige forskrifter som klargjør
sentrale begreper i utlendingsloven: flyktning, sterke menneskelige
hensyn, innvandringspolitiske hensyn, sterk tilknytning til riket
og vesentlige tvilsspørsmål."
Disse medlemmer mener at departementet i oppfølgingen
av evalueringen av Utlendingsnemnda burde gjennomført flere
endringer i utlendingsforvaltningen. Foruten å lage klargjørende
forskrifter, burde både landinformasjonen og alle avgjørelser
fra Utlendingsnemnda være gjort tilgjengelig. Disse medlemmer mener
videre at evalueringsutvalgets påpekninger burde medført
at forhåndsutsending av sakspapirer allerede var effektuert,
sekretariatet burde fattet vedtak i færre saker, flere
saker burde gått for full nemnd, og man burde ha kommet
lenger i forhold til å sikre partsinnsyn.
Komiteen viser for øvrig til
merknader i Innst. S. nr. 219 (2003-2004) og til vedlagte svarbrev
av 14. mars 2005 til komiteen fra Kommunal- og regionaldepartementet
v/statsråden.
Det vises til det som er sagt i punkt 1.1 ovenfor om behovet
for tiltak som kan bidra til å sikre at praksis i utlendingsforvaltningen
er mer i overensstemmelse med politiske mål og prioriteringer.
I tillegg vil departementet peke på følgende:
Når UDI har fattet et negativt vedtak, vil rettssikkerheten til
søker sikres gjennom at vedkommende kan bringe et avslag
i UDI inn for klagebehandling i UNE. Klageadgangen brukes regelmessig,
og det er ingen utgifter for parten knyttet til klagebehandlingen.
Det er bare der UDI har truffet et negativt vedtak at søker
vil ha interesse i å påklage vedtaket. Når
UDI har truffet et positivt vedtak, er det derimot ingen som har
rett og mulighet til å få en overprøving
av vedtaket. Verken departementet eller UNE har instruksjonsmyndighet
eller rett til omgjøring av eget tiltak. Dette innebærer
at det ikke er noen effektiv kontroll av UDIs positive vedtak, verken
med hensyn til skjønnsmessige spørsmål,
rettsanvendelsen eller vurderingen av faktum. Departementet ønsker å bedre denne
situasjonen.
Ulike tiltak som kan gi bedre styring og kontroll av UDIs praksis
har vært vurdert og ble drøftet i St.meld. nr.
21 (2003-2004). Som det fremgår der, mener departementet
det er hensiktsmessig å innføre en adgang til å gi
generelle instrukser til UDI, og en adgang til å beslutte
at direktoratets positive vedtak skal vurderes i UNE.
Hovedregelen som følger av utlendingsloven § 38
er at departementet ikke kan instruere om lovtolkning, skjønnsutøvelse
eller avgjørelsen av enkeltsaker. Slike instrukser kan
bare gis der hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske
hensyn gjør seg gjeldende. Videre kan departementet instruere
om prioritering av saker. Det kan for eksempel bes om at saker stilles
i bero, i påvente av lov- eller forskriftsendringer. Hovedregelen
om at departementet ikke kan instruere om lovtolkning, skjønnsutøvelse
eller avgjørelsen av enkeltsaker, gjelder overfor alle
instanser som fatter vedtak etter utlendingsloven.
Departementet foreslår at departementet gis adgang til å gi
UDI generelle instrukser om lovtolkning og skjønnsutøvelse.
Likeledes foreslås adgang for departementet til å gi
generelle instrukser om lovtolkning og skjønnsutøvelse
til politi, utenriksstasjon m.m., når de utøver
myndighet etter utlendingsloven.
I proposisjonen opprettholder departementet forslaget som ble
sendt på høring. Det vises til endringene i utlendingsloven § 38
første og tredje ledd første punktum.
Departementet har merket seg at mange høringsinstanser
mener at praksisendringer på utlendingsfeltet bør
skje gjennom lov- og forskriftsendringer, særlig under
henvisning til at høringer sikrer en demokratisk prosess
med åpenhet og at reglene blir lettere tilgjengelig.
Til dette skal det for det første understrekes at selv
om departementet får generell instruksjonsmyndighet overfor
UDI (samt politiet og utenriksstasjonene), overflødiggjør
ikke dette lov- og forskriftsarbeidet. Når departementet
skal instruere, må det holde seg innenfor rammen av det
storting og regjering har bestemt, dvs. at en instruks må være
i overensstemmelse med lov. Dette vil innebære klare skranker
for hva slags praksisendringer som kan foretas gjennom instruks,
uten samtidig endring av lovgivningen. For det andre vises det til
at det alminnelige forvaltningsrettslige utgangspunkt er at overordnet organ
har instruksjonsmyndighet.
Departementets instrukser kan bidra til å klargjøre
hva som er den nærmere forvaltningspraksis.
Det hevdes av flere høringsinstanser at rettssikkerheten
til den enkelte søker taler mot at departementet skal kunne
gi direktoratet generelle instrukser. Til dette vil departementet
bemerke at ord og uttrykk som innebærer lovbundet skjønn
setter snevrere rammer for departementets muligheter til å instruere
enn der forvaltningen har såkalt fritt skjønn
(eksempelvis "sterke menneskelige hensyn" i utlendingsloven § 8
annet ledd). Dette følger av at departementets instrukser
om lovtolkning og skjønnsutøvelse må ligge
innenfor det som er bestemt ved lov. Når loven overlater
lite skjønnsrom til forvaltningen, vil det være
tilsvarende lite rom for instrukser. Departementet er således
ikke enig i at forslaget er betenkelig ut fra hensynet til rettssikkerhet. Departementet
vil videre påpeke at generelle instrukser vil bidra til å sikre
en mest mulig ensartet forvaltningspraksis. Slike instrukser kan
også gjøre det lettere for søkeren å kontrollere
om forskjellsbehandling har funnet sted.
Departementet mener at feltets internasjonale karakter taler
for en gjeninnføring av instruksjonsmyndigheten. Det kan
ikke instrueres i strid med internasjonale forpliktelser.
Mange høringsinstanser oppfatter forslaget dit hen at
praksisendringer på bakgrunn av instruksjon nærmest
utelukkende vil være politisk begrunnet og vil bli brukt
for å begrense innvandringen. Departementet understreker
at instruksjonsadgangen like gjerne kan brukes til å liberalisere,
som til å stramme inn forvaltningspraksis. Departementet
minner om at det alminnelige utgangspunkt i forvaltningsretten er at
et departement kan instruere underordnede organer, slik at alle
departementsinstrukser på alle forvaltningsområder
i så måte vil være politisk begrunnet.
Til høringsinstansenes innvending om at departementet
ikke besitter direkte kjennskap til enkeltsaker og landforhold,
vil departementet bemerke at i den grad mangelfull landkunnskap
måtte være et problem, antas dette å bli
avhjulpet gjennom etableringen av den nye landkunnskapsenheten (se
punkt 5.3 i St.meld. nr. 21 (2003-2004)). Blant enhetens oppgaver
vil nettopp være å bistå departementet
med landkunnskap. Departementet kan innhente landkunnskap også fra
andre kilder. Når det gjelder manglende kjennskap til enkeltsaker,
vises det til at departementet vil bli løpende underrettet
om en rekke typer saker.
Departementet ser at det kan bli stilt spørsmål ved
UNEs uavhengighet dersom nemndas vedtak er i overensstemmelse med
en gitt instruks, og dette vil selvfølgelig være
uheldig. Departementet har tillit til at nemnda vil skjøtte
sin oppgave som uavhengig forvaltningsorgan på en tilfredsstillende
måte, til tross for at direktoratet blir underlagt politisk
styring.
Departementet har merket seg UDIs og UNEs anbefaling om at instrukser
bør gis som generelle og prinsipielle retningslinjer uten
for stor grad av detaljregulering, og deler dette syn.
Departementet er enig i at instrukser som den store hovedregel
bør gis skriftlig, men ønsker ikke å innta
et slikt absolutt formkrav i loven. Dette betyr at i særskilte
tilfelle kan en instruks bli gitt muntlig, uten at dette rokker
ved instruksens gyldighet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
støtter forslaget om å innføre en adgang
for departementet til å gi generelle instrukser til UDI
om lovtolking og skjønnsutøvelse.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til at da Stortinget vedtok å flytte
klagebehandlingen av enkeltsaker fra departementet til UNE i 2001,
var dette blant annet begrunnet i det store presset stortingspolitikere
og fagstatsråder opplevde. Dette flertallet mener
det er viktig at saksbehandlingen av enkeltsaker fortsatt holdes
utenfor departementet. Samtidig mener dette flertallet det
er viktig å tydeliggjøre det politiske ansvaret.
Det er også viktig at det er samsvar mellom politiske mål
og praktiseringen av utlendingsloven.
Dette flertallet er derfor opptatt av at viktige
rettsprinsipper, demokratiske spilleregler og forutsigbarhet er
viktige elementer i en human flyktning- og asylpolitikk.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti, mener at den foreslåtte
endringen ivaretar disse hensyn. Det vil etter flertallets mening likevel
være en viss fare for at presset mot politiske myndigheter øker
noe som en følge av denne endringen.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
mener at en generell instruksjonsmyndighet vil gjøre det
lettere å gripe inn for å endre praksis der det
er ønskelig. Dette flertallet mener dessuten
at generelle instrukser vil være velegnet for å sikre
mest mulig ensartet forvaltningspraksis, forhindre forskjellsbehandling
og ivareta rettssikkerheten til den enkelte søker.
Dette flertallet viser til at hovedregelen også på andre
forvaltningsområder er at departementet kan instruere førsteinstansen.
Når det gjelder den nærmere utformingen av departementets
forslag, støtter dette flertallet UDIs anbefaling
om at departementet gir retningslinjer som er generelle og prinsipielle
uten for stor grad av detaljregulering.
Dette flertallet er enige i at departementets rett
til å instruere kun er innenfor rammen av det Stortinget
og Regjeringen har bestemt, dvs. at en instruks må være
i overensstemmelse med gjeldende lov.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti, mener at generelle
instrukser normalt skal gis i skriftlig form.
Flertallet vil understreke at instruksjonsadgangen
like gjerne skal brukes til å liberalisere, som til å stramme
inn forvaltningspraksis.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at 14 høringsinstanser,
bl.a. UDI, har påpekt at praksisendringer bør
skje ved lov- og forskriftsendringer. Disse medlemmer mener
det blir framført viktige innvendinger mot Regjeringas
forslag. Hensynet til demokrati og rettstrygghet taler klart for å gå imot å gi
departementet generell instruksjonsmyndighet.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen i sin
begrunnelse argumenterer mot forskrifter fordi det tar tid å lage
dem og at raske endringer i situasjonsbildet gjør det nødvendig
med et raskere redskap. Disse medlemmer mener den
mer omstendelige prosessen er grunnleggende positiv fordi den bidrar
til at motforestillinger mot forskriftsforslaget fremkommer og til
kvalitetssikring av de juridiske formuleringene i forkant av at
forskriften trer i kraft. En instruksjon har ingen slik kvalitetssikring og
kan ha en rekke utilsiktede konsekvenser som først oppdages
i etterkant av at den er begynt å gjelde. Disse
medlemmer vil også understreke at forskrifter,
dersom det er et prekært behov for det, kan tre i kraft
raskere og uten full høringsrunde. Disse medlemmer mener
forskriften om lengeværende barn i mottak, jf. Innst. S.
nr. 210 (2003-2004) er et eksempel på at en forskrift kan
produseres raskt. Forskrifter har også den fordelen at
de vil gjelde både Utlendingsdirektoratets (UDI) og Utlendingsnemndas (UNE)
behandling av saker, mens instruksjoner og lovfortolkninger kun
vil gjelde UDI. Dette vil føre til forskjellsbehandling.
I saker der Regjeringen instruerer UDI til en mer romslig praksis
enn det som har vært gjeldende praksis, vil to like saker
som ligger til behandling i henholdsvis UDI og UNE få forskjellig utfall
- da saken i direktoratet vil få et positivt svar, mens
saken i nemnda, i tråd med UNEs gjeldende praksis, vil
få et negativt svar. Dette er etter disse medlemmers vurdering
ikke holdbart.
Disse medlemmer reagerer også på at
Regjeringen i lovteksten ikke foreslår at instrukser kun kan
gis skriftlig. Det kan ikke være tvil om at dersom det
gis muntlige instrukser, vil dette skape en rettstilstand som vil
være komplett utilgjengelig for allmennheten, noe som dramatisk
vil svekke rettssikkerheten og skape uklarhet omkring selve rettstilstanden.
Disse medlemmer vil derfor gå imot de foreslåtte
endringer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
positive til at Regjeringen nå legger opp til at departementet
får muligheten til å gi generelle instrukser til
UDI, da dette medfører at politikerne igjen får
større innflytelse på UDIs behandling av saker. Disse
medlemmer vil videre understreke at Fremskrittspartiet i
2001 gikk imot at politikeren skulle miste innflytelse i enkeltsaker,
og at partiet i mange sammenhenger har fremhevet at vi ønsker
denne innflytelsen tilbake. På denne bakgrunn vil disse
medlemmer fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med
konkrete forslag om at Regjeringen skal få videre generell
instruksjonsrett i forhold til behandling av utlendingssaker i UDI."
Det foreslås at departementet skal gis adgang til å bringe
et positivt vedtak fattet i UDI inn for ny vurdering i UNE.
Det vil kunne forekomme tilfeller der en adgang til å gi
generelle instrukser ikke vil være tilstrekkelig for departementets ønske
om styring og kontroll av UDIs praksis. Ved generelle instrukser
kan man ikke gi en uttømmende beskrivelse av alle tenkelige
forhold, og man har ingen sikkerhet for at retningslinjene alltid
vil bli oppfattet slik departementet ønsker. Det kan også fattes
uheldige enkeltvedtak på områder der departementet
ikke har gitt retningslinjer. Spørsmålet blir
om departementet skal ha muligheten til å iverksette kontroll
av enkeltvedtak i særskilte tilfeller. Det understrekes
at enkeltsaker kan få betydning for liknende saker.
I dag er det slik at når UDI har truffet et positivt vedtak,
er det ingen som har rett eller mulighet til å få en
overprøving av vedtaket. Dette fører til at direktoratets
positive vedtak aldri blir gjenstand for noen kontroll. Negative
vedtak kan påklages av søkeren, og dette gjøres
regelmessig. Departementet ønsker å innføre
en ordning der også positive vedtak kan vurderes på ny
av klageinstansen. Departementet kjenner ikke til tilsvarende ordninger
fra andre forvaltningsområder.
Beslutningen om at vedtaket skal vurderes på ny, treffes
av departementet. Av hensyn både til søkeren og
UNE som skal behandle saken, bør det kreves at beslutningen
inneholder en kortfattet begrunnelse. Det er ikke hensiktsmessig
at departementets beslutning om ny vurdering kan påklages.
Det vises til at ny prøving i Utlendingsnemnda bør
skje raskt, og til at beslutningen ikke vil være et enkeltvedtak.
Søkeren må få anledning til å kommentere
anførslene i departementets beslutning om at saken skal vurderes
på ny. Fordi departementet bør involveres minst
mulig i behandlingen av saken i UNE, bør eventuelle innsigelser
fra søkeren ikke vurderes av departementet, men av UNE.
Der departementet velger å bringe et positivt vedtak
inn for ny vurdering i UNE, mener departementet det er rimelig at
det gis rett til fritt rettsråd uten behovsprøving.
For å kunne beslutte at et positivt vedtak skal vurderes
i UNE, må departementet bli kjent med de vedtak det kan
være av interesse å få vurdert på ny.
Dette krever god informasjonsflyt mellom UDI og departementet, samt
at det gis mer systematisk informasjon enn i dag. Departementet
mener det er hensiktsmessig at UDI selv, ut fra gitte retningslinjer,
vurderer hvilke positive vedtak som bør forelegges departementet.
UDI må vurdere eventuell foreleggelse samtidig som direktoratet
treffer vedtak. Det understrekes at departementet etter eget initiativ
også kan peke ut saker det vil ha seg forelagt.
Adgangen til å bringe positive vedtak inn for ny vurdering
i UNE, er ment å brukes unntaksvis.
Departementet finner det naturlig at saker som departementet
bestemmer at UNE skal vurdere etter denne modellen, skal behandles
i stornemnd, jf. punkt 7 nedenfor om stornemnd.
Departementet foreslår at det tilføyes et nytt
fjerde ledd i utlendingsloven § 38.
Departementet foreslår også en bestemmelse
i utlendingsloven § 42 om at utlendingen i slike
saker skal ha rett til fri rettshjelp.
Når departementet bringer et positivt vedtak fattet
i UDI inn for overprøving i UNE, vil vedtaket like fullt
være rettskraftig, inntil det eventuelt blir kjent ugyldig.
I nemnda vil det bli avgitt prinsipputtalelser, og som beskrevet
i høringsbrevet vil disse være uten virkning for
den aktuelle saken, med mindre vedtaket settes til side som ugyldig.
I hvilken grad et vedtak kan settes til side som ugyldig av UNE,
beror på alminnelige forvaltningsrettslige regler. Departementet
antar at ugyldighet bare vil bli konstatert i rene unntakstilfeller.
En utlending som får sitt vedtak brakt inn for UNE etter
den foreslåtte ordningen, kan i prinsippet forutberegne
sin rettsstilling i samme grad som tidligere. Forskjellen er at
UNE får kompetanse til å konstatere ugyldighet,
noe nemnda ikke har i dag.
Departementet har merket seg at flere av høringsinstansene
mener det bør settes en frist for adgangen til å bringe
et positivt vedtak inn for overprøving i UNE. Departementet
er enig i dette og mener at en frist på fire måneder
representerer en rimelig avveining mellom hensynet til utlendingen
på den ene siden, og på den andre siden behovet
for å finne praktiske prosedyrer for adgangen til å bringe
UDIs positive vedtak inn for UNE.
Departementets forslag innebærer i seg selv ikke noen
endring eller innstramning i forvaltningspraksis. Der nemnda er
uenig i UDIs positive vedtak, vil den imidlertid avgi en prinsipputtalelse
som normalt vil lede til at UDIs praksis i eventuelle fremtidige
tilsvarende saker innskjerpes. Dette blir for øvrig på samme
måte som UNE i dag gjennom sin omgjøring av klagesaker
bevirker at UDI endrer sin praksis til fordel for utlendingen.
Et viktig formål med departementets forslag er å sikre
likebehandling i utlendingsforvaltningen, gjennom nemndas prinsipputtalelse
eller vedtak. Likebehandling er et viktig rettssikkerhetshensyn,
og rettssikkerheten vil etter departementets oppfatning derfor styrkes
ved forslaget. Departementets forslag om å kunne bringe
positive vedtak inn for UNE, der UNE bare kan sette vedtaket til
side dersom det viser seg å være ugyldig, er mindre
vidtrekkende enn det som følger av forvaltningsloven § 35.
Departementet har merket seg at UNE mener at dersom nemnda kommer
til at det positive vedtaket er ugyldig, bør det alltid
være UDI som treffer nytt vedtak. Departementet har vurdert
synspunktet og slutter seg til det. Departementet har i denne sammenheng
lagt avgjørende vekt på hensynet til søkeren,
som med UNEs forslag vil være sikret toinstansbehandling
dersom det nye vedtaket blir negativt.
Departementet er enig i at forslaget kan lede til større
press på politisk ledelse i departementet, og at det åpner
for større grad av politisk styring og kontroll enn dagens
ordning. Samtidig vil forslaget innebære en atskillig mindre
grad av politisk inngripen enn hva som følger av den alminnelige
forvaltningsrett og som gjelder på de fleste forvaltningsområder.
Departementet er kommet til at høringsbrevets formulering
om at nemnda "skal" avgi en uttalelse om sakens prinsipielle sier,
bør endres til at nemnda "kan" avgi en slik uttalelse.
En prinsipputtalelse skal i utgangspunktet gis, men unntak kan tenkes
f.eks. der nemnda ikke har noe å bemerke til førsteinstansens
vedtak, eller eventuelt slutter seg til departementets merknader
i overprøvingsbeslutningen.
Endelig foreslår departementet nå en endring
i lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp, slik at retten for
utlendingen til fritt rettsråd der departementet bringer
UDIs positive vedtak inn for UNE, fremgår av denne loven.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
er kjent med at departementet ikke har adgang til å iverksette kontroll
av enkeltvedtak i særskilte tilfeller. Flertallet støtter
at departementet skal kunne bringe positive vedtak inn for overprøving
i UNE. Flertallet vil presisere at ny vurdering ikke
vil få tilbakevirkende kraft for gyldig vedtak, men vil
være retningsgivende for fremtidig praksis. Vedtak gjort
av UDI vil derfor være rettskraftig inntil det eventuelt blir
kjent ugyldig. Flertallet er enig i at et ugyldig vedtak
skal behandles om igjen av UDI. Søkeren vil da være
sikret en toinstansbehandling dersom det nye vedtaket blir negativt.
Av hensyn til både utlendingen og saksbehandlingen støtter flertallet at
det settes en frist på fire måneder for adgangen
til å bringe et positivt vedtak i UDI inn for overprøving
i UNE.
Flertallet er enig med høringsinstansene
i at forslaget kan lede til større press på politisk
nivå, og at det åpner for større grad
av politisk styring og kontroll enn dagens ordning.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener denne form for enkeltsaksstyring
ikke er heldig. Regelverket bør endres politisk gjennom
forskrifter, ikke gjennom en kontinuerlig anking av enkeltsaker. Det
vil utvilsomt komme til å bli et press på politisk handling
i enkeltsaker, noe som fremstår som svært urimelig
overfor den det gjelder. Man kan forestille seg hvordan det hadde
vært om det hadde vært mulig for justisministeren å gå inn
og anke en enkelt straffesak. Disse medlemmer viser
til at det kun er ved ugyldighet at saken vil bli omgjort for den
enkelte søker som har fått innvilget opphold. Disse medlemmer mener
det fremstår som uklart hva som skal til for at Utlendingsnemnda
skal kunne erklære et vedtak for ugyldig. Det vil under
alle omstendigheter fremstå som svært belastende
for den enkelte som har fått innvilget opphold, om vedkommende
deretter skulle miste slik tillatelse. Skulle det i noen sammenheng
fremkomme at et vedtak er ugyldig, har Utlendingsdirektoratet allerede
i dag muligheten til å trekke tilbake innvilgede tillatelser.
Disse medlemmer går med bakgrunn i dette imot
forslagene om å gi departementet myndighet til å bringe
positive vedtak i Utlendingsdirektoratet inn for Utlendingsnemnda.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet primært har alternative forslag
og løsninger, men vil subsidiært støtte
at departementet får mulighet til å bringe UDIs
positive vedtak inn for UNE. UDI behandler over 60 000
saker hvert år, og det er naivt å tro at feil
ikke forekommer. Dette vil etter disse medlemmers syn
også kunne føre til at UDI blir mer restriktiv
i forhold til godkjennelse av søknader som ligger på kanten
av regelverket.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, støtter forslaget om fri rettshjelp, slik
at utlendingen får rett til fritt rettsråd i de
saker der departementet bringer UDIs positive vedtak inn for UNE.
Det er etter departementets syn et udekket kontrollbehov når
det gjelder UNEs positive vedtak. Dersom en søknad avslås
i UNE, kan søkeren bringe saken inn for domstolene. For
avslag vil det således være en part med interesse
i å reise søksmål som har rett og mulighet
til å få en overprøving av vedtaket. Ved
positive vedtak fra UNE er det derimot ingen motpart med søksmålskompetanse.
Dette innebærer at det i dag ikke er noen kontroll med
UNEs positive vedtak, verken med hensyn til skjønnsmessige
spørsmål eller rettsanvendelsen.
Hovedregelen som følger av utlendingsloven § 38
er at departementet ikke kan instruere om lovtolkning, skjønnsutøvelse
eller avgjørelsen av enkeltsaker. Slike instrukser kan
bare gis der hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske
hensyn gjør seg gjeldende. Videre kan departementet instruere
om prioritering av saker. Det kan for eksempel bes om at saker stilles
i bero, i påvente av lov- eller forskriftsendringer.
Så vidt departementet har kunnet bringe på det rene,
er det svært uvanlig at et departement er gitt adgang til å omgjøre
et nemndvedtak av eget tiltak. Argumentene mot å gi departementet
instruksjonsmyndighet overfor UNE, gjelder også i forhold
til en omgjøringsadgang. En omgjøringsadgang for
departementet vil kunne bryte med intensjonene bak etableringen
av nemnda, og en slik løsning er derfor ikke ønskelig.
Videre vil en omgjøringsadgang, avhengig av hvor omfattende
den blir, kunne skape usikkerhet for utlendingen som har fått
et positivt vedtak i UNE.
16 høringsinstanser har kommentert ett eller flere av
de ulike tiltakene for styring som ble skissert i departementets
høringsbrev. Langt de fleste knytter sine kommentarer til
domstolsprøving. Av de instansene som har uttalt seg om
andre styringstiltak enn domstolsprøving, er det ingen
som går inn for noen av disse.
Departementet foreslår at det innføres en adgang for
departementet til å bringe UNEs positive vedtak inn for
domstolsprøving, jf. forslag til utlendingsloven § 38a
sjette ledd.
Departementet ønsker ikke å innføre
en adgang til å gripe inn i UNEs praksis gjennom instruksjon.
I høringsbrevet av 23. januar 2004 uttalte
departementet at det hadde foretatt en avveining av de ulike hensyn
som gjør seg gjeldende. På den ene siden finner
man behovet for juridisk kontroll og ønsket om en praksis
i overensstemmelse med politiske mål og prioriteringer.
På den andre siden står hensynet til UNEs uavhengighet,
allmennhetens tillit til organet og hensynet til utlendingen som
har fått et positivt vedtak i UNE. Det fremgikk av høringsbrevet
at et mulig tiltak da kunne være at departementet ble gitt adgang
til å bringe UNEs positive vedtak inn for domstolsprøving.
Argumentene som ellers kan anføres mot å la
departementet gripe inn i UNEs praksis, gjelder ikke på samme
måte for domstolsprøving. Retten foretar en nøytral
overprøving av de sidene ved saken som den kan overprøve,
og det er vanskelig å se at en slik ordning kan rokke ved
UNEs uavhengighet og integritet.
Videre vil domstolens prøvingsadgang være begrenset
til prøving av vedtakets gyldighet. Retten vil ikke kunne
prøve hvorvidt vedtaket er hensiktsmessig, dvs. om vedtaket
fremstår som en fornuftig avveining av ulike hensyn. Denne
vurderingen hører inn under forvaltningens frie skjønn.
Dersom retten kommer til at vedtaket er ugyldig, vil den måtte
nøye seg med å underkjenne det. Nytt vedtak i
saken må treffes av utlendingsforvaltningen. Selv om domstolen
har satt det positive vedtaket til side, vil det kunne skje at forvaltningen
treffer et nytt positivt vedtak, på et annet grunnlag.
Det er i første rekke i forhold til de positive vedtakene
at det kan være behov for å gi departementet en
adgang til domstolsprøving. Disse vedtakene blir i dag
ikke brakt inn for domstolene og er dermed heller aldri gjenstand
for denne type kontroll. Saken stiller seg annerledes når
det gjelder UNEs negative vedtak. Her er det en part som har interesse
av å bringe saken inn for domstolene, og dette gjøres
i en rekke saker hvert år.
Også de ulike hensyn som kan ligge bak ønsket om
domstolsprøving, kan tale for en begrensning som nevnt.
For utlendingen vil i første rekke hensynet til rettssikkerhet
stå sentralt. Det kan imidlertid argumenteres for at dette
hensynet er tilstrekkelig ivaretatt gjennom dagens klageordning
med UNE som et uavhengig klageorgan. Det er gjort en rekke grep
for å sikre en korrekt og forsvarlig saksbehandling. For
departementet vil det imidlertid kunne gjøre seg gjeldende
samfunnsmessige hensyn som tilsier at et vedtak bør bringes
inn for retten. Slike hensyn antas i første rekke å knytte
seg til positive vedtak. På denne bakgrunn anses det at
en adgang for departementet til å bringe et vedtak inn
for domstolene, bør begrenses til å gjelde UNEs
positive vedtak.
En ordning med domstolsprøving av positive vedtak ville
etter alt å dømme bare bli benyttet helt unntaksvis.
Departementet ser det som naturlig at også et søksmål
som det offentlige anlegger etter utlendingsloven, om gyldigheten
av UNEs vedtak, reises mot den private part.
Fristen for myndighetene til å reise søksmål
om gyldigheten av et vedtak i UNE settes til fire måneder,
på grunn av de vitale interesser som ofte vil gjøre seg
gjeldende for utlendingen.
Dersom staten først velger å gå til
det skritt å bringe et positivt vedtak fra UNE inn for
retten fordi man mener vedtaket er ugyldig, antas det å være
enda mindre grunnlag for noe forlik. På denne bakgrunn uttalte
departementet at det i disse tilfellene ikke bør foretas
forliksmekling etter tvistemålsloven.
En adgang for departementet til å bringe UNEs vedtak
inn for domstolsprøving, forutsetter at departementet er
kjent med de vedtak som er fattet og som det kan være av
interesse å få overprøvd. Departementet
mener at det for disse tilfellene er mest hensiktsmessig at UDI,
ut fra retningslinjer som gis av departementet, varsler departementet
om positive vedtak i UNE som direktoratet mener bør vurderes brakt
inn for retten.
Retten vil bare kunne vurdere hvorvidt vedtaket er gyldig. Den
vil ikke kunne overprøve forvaltningens skjønnsutøvelse
(det frie skjønn). Det er på denne bakgrunn vanskelig å se
at domstolsprøving av de positive vedtakene kan rokke ved
UNEs uavhengighet. Det vises i denne sammenheng også til
at retten i dag i mange utlendingssaker foretar en vurdering av gyldigheten
av UNEs negative vedtak, uten at departementet
kan se at det har vært reist innvendinger om at dette er
problematisk i forhold til UNEs uavhengighet. Endelig viser departementet
til at UNE selv mener at en slik ordning ikke er problematisk for UNEs
uavhengighet.
Langvarig opphold i riket i påvente av resultatet av
domstolsbehandlingen, vil kunne gjøre det lettere for utlendingen å få opphold
i Norge på dette grunnlaget. I forbindelse med oppfølgingen
av forslaget til ny utlendingslov, jf. NOU 2004:20 Ny utlendingslov, vil
departementet vurdere om det er behov for lov- eller forskriftsregulering
eller instruks for å sikre at dette forholdet vil bli vurdert
på ny, etter domstolsbehandlingen.
Departementet foreslår at det i utlendingsloven § 42
inntas en bestemmelse om at utlendingen har rett til fri sakførsel
i saker der et positivt nemndvedtak skal prøves for domstolen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
er enig med Regjeringen i at det er et udekket kontrollbehov når
det gjelder positive vedtak i UNE. Dersom en søknad avslås
i UNE, kan søker bringe saken inn for domstolene. Ved positive
vedtak i UNE er det derimot ingen kontrollmulighet. Flertallet støtter
derfor forslaget om å innføre adgang for departementet til å bringe
UNEs positive vedtak inn for domstolsprøving.
Flertallet støtter også forslaget
om at søker i slike tilfeller har rett til fri saksførsel.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet primært har alternative forslag
og løsninger, men vil subsidiært støtte
at departementet kan anke vedtak som UNE har fattet, slik at ikke
kun de negative vedtakene kan bli anket. Dette vil etter disse
medlemmers syn medføre at UNE vil få en
bedre og mer balansert behandling av ankesakene, da man vet at både
negative eller positive vedtak kan gjennomgåes og kontrolleres.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet er uenige i at det er behov for departementet
for å bringe positive vedtak fra Utlendingsnemnda inn for
domstolene med samme begrunnelse som når det gjelder å bringe
positive vedtak fra Utlendingsdirektoratet inn for Utlendingsnemnda.
Er Regjeringen uenig med hvordan lov- og forskriftsverk slår
ut, er det full anledning til å foreta endringer i forskriftene
eller fremme lovendringer for Stortinget. Disse medlemmer mener
en domstolsbehandling i tillegg vil føre til urimelig usikkerhet
for den enkelte med innvilget status.
Disse medlemmer vil derfor gå imot lovendringen.
I medhold av utlendingsloven § 38 første
og tredje ledd kan departementet instruere politiet, utenriksstasjon
og UDI om lovtolkning, skjønnsutøvelse og utfall
når det gjelder saker som vedrører hensynet til rikets
sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn. Der UDI avslår
i en slik sak, kan vedtaket på vanlig måte påklages
til UNE. Departementet har imidlertid samme instruksjonsmyndighet
overfor nemnda som overfor direktoratet i disse sakene. Det har
hittil vært få saker som vedrører slike
hensyn.
Departementet foreslår at Kongen i statsråd
skal være klageorgan i saker som vedrører rikets
sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn, jf. forslag til § 38
tredje ledd.
Kongen i statsråd er den høyeste klageinstansen
i forvaltningen. Det har lenge vært tradisjon at Kongen i
statsråd er klageinstans for vedtak truffet av departementene.
Departementets forslag innebærer at Kongen i statsråd
skal overprøve vedtak som ikke er fattet av et departement,
men av et direktorat (eventuelt av politi eller utenriksstasjon).
Det er særlig to forhold som taler for å la
Kongen i statsråd være klageinstans for saker
som vedrører rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn:
Det første forholdet er viktigheten av å ha
en reell klagebehandling. Det er et grunnleggende prinsipp i norsk
forvaltningsrett å ha en toinstansbehandling av saker.
Dette blir ivaretatt med dagens klageordning for utlendingssaker.
Det er imidlertid viktig at klagebehandlingen av slike saker er
mest mulig reell. Dagens klageordning, der departementet kan instruere både
førsteinstansen og klageinstansen i saker som vedrører
rikets sikkerhet og utenrikspolitiske hensyn, kan medføre
tvil om klagebehandlingen er reell. Ved å la Kongen i statsråd
være klageinstans for disse sakene, vil man bedre denne
situasjonen. Departementet vil fungere som sekretariat for Kongen
i statsråd ved klagebehandlingen.
Det andre forholdet er den karakter disse sakene har. I motsetning
til andre utlendingssaker vil sakene normalt ha en utpreget utenriks-
eller sikkerhetspolitisk karakter. Kongen i statsråd vil
derfor være mer egnet til å overprøve
denne type saker enn Utlendingsnemnda (eventuelt Utlendingsdirektoratet,
der politi eller utenriksstasjon er førsteinstans).
Enkelte høringsinstanser er skeptiske til realiteten
i klagebehandling når Kongen i statsråd er klageinstans,
og departementet sekretariat. Departementet vil til dette bemerke
at forslaget vil innebære en langt mer reell klagebehandling
enn dagens ordning der departementet har instruksjonsmyndighet over
så vel UDI som UNE i saker som vedrører rikets
sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn. Selv om departementet
foreslås å fungere som sekretariat for Kongen
i statsråd, vil det være Kongen i statsråd
som fatter selve vedtaket på selvstendig grunnlag.
Departementet foreslår at Kongen i statsråd
skal være klageinstans i saker som vedrører rikets
sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn, men bare i de tilfeller
der departementet har anvendt sin instruksjonsmyndighet. Saker hvor
instruksjonsmyndigheten ikke har vært benyttet, vil oftest
ikke være av særlig større interesse,
og av den grunn uegnet til å bringes inn for Kongen i statsråd.
Komiteen støtter forslaget
om at Kongen i statsråd er klageinstans i saker som gjelder
sikkerhetspolitiske eller utenrikspolitiske hensyn der departementet
har benyttet sin instruksjonsmyndighet. Komiteen vil
påpeke at departementet i dag kan instruere UDI i slike
saker, og at negative saker kan klages til UNE. Komiteen viser
til at det er naturlig at det er Kongen i statsråd som
blir klageinstans i stedet for UNE. Dette for å få en
mest mulig reell toinstansbehandling. Komiteen viser
videre til at departementet også i dag instruerer UNE i
slike saker.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
egentlig ikke et stort behov for at Kongen i statsråd etableres
som klageorgan for de saker hvor departementet har benyttet sin
instruksjonsrett. Likevel er disse medlemmer av den oppfatning
at en slik praksis antageligvis vil bli benyttet svært
sjelden og at det ikke finnes nevneverdige problemer med dette. Disse
medlemmer vil derfor under tvil støtte dette forslaget.
Komiteen viser til Dokument nr. 8:47
(2003-2004) om særregler for rikets sikkerhet og til komiteens
innstilling i saken.
Som nevnt i St.meld. nr. 21 (2003-2004), finner departementet
det hensiktsmessig å opprette en stornemnd som en alternativ
behandlingsform i Utlendingsnemnda. Hensikten med en slik opprettelse
er å sikre større grad av lik praksis og likebehandling
i utlendingsforvaltningen enn dagens ordning.
Departementets forslag har sin bakgrunn i at Utlendingsdirektoratet
og Utlendingsnemnda på enkelte områder har noe
ulik praksis. Også internt i nemnda har ulik praksis vært
et problem. Til tross for behov og ønsker eksisterer det
i utlendingsforvaltningen i dag ikke en ordning som kan sikre lik
praksis i de ulike instansene, og dermed likebehandling. For å få til
dette er det ønskelig at det på ett nivå i
utlendingsforvaltningen fattes vedtak i enkeltsaker som kan være
presedensskapende, dvs. retningsgivende for behandling av tilsvarende
saker senere.
Det eksisterende Koordineringsutvalget har ikke denne presedensskapende
funksjonen, da det må betraktes som et rent rådgivende
organ som skal overvåke praksisen i nemnda. Ifølge
UNE-evalueringen er ikke dette en tilfredsstillende ordning. Mangelen på en
presedensskapende instans fører ifølge evalueringen
bl.a. til fare for inkonsekvente og gale avgjørelser. På denne
bakgrunn anbefales det i evalueringen at en stornemnd opprettes
og at vedtakene stornemnda fatter, skal ha presedensskapende virkning. Det
anbefales også at koordineringsutvalget legges ned.
Så langt departementet kjenner til, er det bare Sverige
blant de land det er naturlig å sammenlikne seg med, som
har en ordning med stornemnd.
Departementet foreslår opprettelse av en stornemnd,
jf. forslag til utlendingsloven § 38b nytt annet
ledd. Departementet mener at en stornemnd vil bidra til lik praksis
og likebehandling i større grad enn dagens ordning. Det
vil bli mulig å behandle prinsipielle saker i forkant,
mens koordineringsutvalget i dag må vente på en
opphopning av saker før sakstypen kan vurderes.
For å hindre utvikling av ulik praksis, er det viktig at
den presedensskapende virkningen gjelder både overfor UDI
og UNE. Departementet vil presisere at praksis etablert gjennom stornemndsbehandling
ikke kan ha en absolutt tvingende virkning. Praksis vil være én
relevant rettskilde saksbehandlere må forholde seg til,
i tillegg til andre rettskilder. I denne sammenheng vil også stornemndsvedtakets
alder være av betydning. Man skal likevel ikke undervurdere
den rettsskapende virkningen stornemndas vedtak kan ha.
Stornemnda skal ikke overprøve vedtak som allerede er
fattet i UNE, men treffe førstegangs nemndvedtak.
Oppgavene til stornemnda skal være å behandle UDIs
vedtak når de er av prinsipiell karakter eller særlig
betydningsfulle av andre grunner. Departementet vil oppstille kriterier
gjennom forskrift eller instruks om saksbehandling. Det er et spørsmål
om stornemnda også skal ha anledning til å komme
med rådgivende uttalelser til UDI før direktoratet
fatter vedtak. Dette ville imidlertid etter departementets syn føre
til uryddige forhold forvaltningsrettslig sett. Der UDIs vedtak
senere blir påklaget til UNE, kan en slik rådgivende
funksjon for stornemnda medføre at det ikke blir en reell
saksbehandling i to instanser.
Samtidig anser departementet at koordineringsutvalget bør
legges ned. Behovet for utvalget vil bli vesentlig redusert ved
opprettelsen av stornemnd.
Departementet foreslår ingen endringer når
det gjelder direktørens adgang til å gi interne
generelle retningslinjer iht. utlendingsforskriften § 135
annet ledd. Ikke alle spørsmål vil bli avklart
gjennom stornemndsvedtak, og etter departementets syn vil det fortsatt
være behov for slike retningslinjer for å sikre en
mest mulig enhetlig praksis i nemnda.
I praksis kan det oppstå konflikt mellom stornemndas
prinsipputtalelser og vedtak, og de generelle instrukser som departementet
gir UDI (eventuelt politiet og utenriksstasjonene). Departementets
syn er at UDI (eventuelt politiet og utenriksstasjonene) i et slikt
tilfelle må følge departementets instrukser. Departementet
vil imidlertid ikke ha adgang til å instruere UNE pga.
hensynet til UNEs uavhengighet. Det kan derfor være aktuelt å lov-
eller forskriftsfeste instruksen, dersom departementet ikke er enig
i stornemndas vedtak. Departementet kan eventuelt i kombinasjon
med dette kreve at behandlingen av den aktuelle sakstypen blir stilt
i bero.
Departementet mener at Kommunal- og regionaldepartementet, UDI
og nemndledere i UNE skal kunne be om å få en
sak behandlet i stornemnda. Dette har sammenheng med at stornemndsvedtakene
skal danne presedens for UNE og UDI, og ønsket om å styrke
styringsmulighetene for departementet.
Når det gjelder spørsmålet om hvem
som skal avgjøre hvilke saker som skal behandles i stornemnd, skrev
departementet i høringsbrevet at kompetansen for eksempel
kan legges til den som til enhver tid er stornemndsleder. Alternativt
kan en tenke seg at stornemnda selv beslutter dette. Avgjørelsen
vil imidlertid måtte treffes på grunnlag av forskrift
eller instruks fra departementet om hva slags saker som skal behandles
i stornemnd.
I dag er det et lekmannsinnslag i nemndmøtene, der lekmennene
er i flertall. Departementet finner det naturlig å videreføre
dette prinsippet ved etableringen av stornemnd. Hensynet til demokrati
og nemndas tillit utad taler for dette. For å sikre juridisk
korrekte vedtak er det viktig at stornemnda også består av
flere nemndledere. Departementet foreslår en sammensetning
av fire lekmenn og tre nemndledere, hvorav en er stornemndleder.
Med en slik sammensetning vil det være lite sannsynlig
at stornemnda fatter juridisk feilaktige vedtak.
På bakgrunn av den relativt enstemmige oppfatningen
blant høringsinstansene, hensynet til UNEs tillit utad
og hensynet til likebehandling av nemndledere, er departementet
kommet til at det bør være en rullerende ordning
for nemndlederne og at vervet som stornemndsleder bør gå på omgang
blant disse.
Når det gjelder lekmenn, mener departementet derimot
at disse uansett bør sitte på fast basis i en
lengre periode for å sikre kontinuitet og kompetanse.
Etter en avveining av de ulike hensyn er departementet kommet
til at høringsinstansenes innvendinger bør etterkommes
og de humanitære organisasjoners representasjon i stornemnda økes
til to nemndmedlemmer. Dette innebærer at stornemnda vil
få en noe snevrere sammensetning enn etter høringsbrevets
forslag, ved at ikke alle medlemsgrupper vil være representert
i hvert nemndmøte. Departementet har imidlertid her valgt å legge
avgjørende vekt på at stornemndvedtakene skal
ha stor legitimitet. Dette antas best sikret ved en styrket representasjon
fra organisasjonenes side.
Spørsmålet gjelder om utlendingen skal ha krav på fri
rettshjelp i saker for stornemnda der UDI ikke har truffet positivt
vedtak, og der utlendingen heller ikke har krav på fri
rettshjelp etter dagens regler. Etter en avveining av de ulike hensyn
som gjør seg gjeldende, er departementet av den oppfatning
at det ikke er behov for et slikt utvidet rettshjelpstilbud. Departementet
har her særlig lagt vekt på at det er vanskelig å se
at det forhold at saken behandles i stornemnd i seg selv skulle
tilsi at fri rettshjelp må gis, og at en stornemndsbehandling
normalt vil innebære en særskilt trygg behandlingsform.
Departementet er av den oppfatning at adgangen til personlig
fremmøte i utgangspunktet bør være like stor
i stornemnda som i de ordinære nemndmøtene, jf.
utlendingsloven § 38b fjerde ledd og utlendingsforskriften § 142.
Dette innebærer at klager som hovedregel skal gis slik
adgang i asylsaker, og at klager i andre saker kan gis adgang til
det. Departementet har i sin vurdering lagt vekt på at
stornemndas vedtak og prinsipputtalelser skal ha den nødvendige
tillit utad. Det er også lagt vekt på at stornemndas
avgjørelser skal være retningsgivende for senere
saksbehandling, og at det da kan fortone seg som noe paradoksalt dersom
det her tilsynelatende skal være en snevrere adgang til å få saken
opplyst gjennom søkerens personlige fremmøte,
sammenlignet med det som gjelder for ordinære nemndmøter.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
følger opp forslaget fra evalueringsutvalget om å opprette
en stornemnd. Komiteen støtter dette forslaget
fordi det vil sikre større grad av lik praksis og likebehandling
i utlendingsforvaltningen enn det vi har i dag. Stornemndas oppgave
skal være å behandle UDIs vedtak når
de er av prinsipiell karakter eller er særlig betydningsfulle
av andre grunner.
Komiteen viser videre til at en i dag ikke har noen
ordning som sikrer lik behandling i UDI og UNE. Det kan føre
til ulik praksis og feil avgjørelser som rammer søkere. Komiteen mener
en stornemnd vil sikre lik behandling ved at vedtak i stornemnda
skal skape presedens. Stornemndas funksjon vil i første
rekke være å justere og presisere praksis, og
kommer som et tillegg til andre måter å utvikle praksis
på.
Komiteen viser til at stornemnda ikke skal overprøve
vedtak som allerede er fattet i UNE, men treffe førstegangsnemndvedtak.
Behandling i stornemnd skal komme i stedet for, og ikke i tillegg
til andre behandlingsformer. Komiteen er enig i at dette
er viktig i forhold til effektivitet og ryddighet.
Komiteen støtter at koordineringsutvalget
legges ned når stornemnda etableres.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, er enig med departementet i at hensynet
til demokratiet og nemndas tillit utad taler for at lekmennene skal
være i flertall i stornemnda. Flertallet støtter
forslaget om at nemnda skal være sammensatt av fire lekmenn
og tre nemndledere, hvorav en er stornemndleder.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til Innst.
S. nr. 219 (2003-2004) der dette flertallet gikk
inn for at to av de sju medlemmene i stornemnda skal oppnevnes fra
humanitære organisasjoner. Likeledes gikk dette
flertallet inn for at direktøren i UNE ikke skal
være leder av stornemnda. Dette flertallet har
merket seg at Regjeringen nå støtter disse forslagene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
i utgangspunktet også positivt innstilt til å erstatte
koordineringsutvalget med en stornemnd, men er skeptiske til den
betydelige innflytelse et slikt organ vil ha spesielt med tanke
på uklarheten rundt sammensetningen av organet. Disse
medlemmer er redd for at et slikt organ, med medlemmer som
er oppnevnt for fire til åtte år med "feil" sammensetning
kan bidra til å liberalisere innvandringspraksisen . Samtidig
vil disse medlemmer påpeke at det er en
klar forutsetning at stornemnden opererer innenfor de rammer som
departementet til enhver tid setter, og departementets avgjørelser
vil derfor til enhver tid være gjeldende overordnede retningslinjer
for utlendingsforvaltningen.
På denne bakgrunn vil disse medlemmer foreslå at
de frivillige organisasjonene beholder et nemndmedlem, mens nemnden
utvides til ni personer hvor de tre største opposisjonspartiene
også blir representert.
"I lov 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang
til riket og deres opphold her (utlendingsloven) gjøres
følgende endring:
§ 38b annet ledd første
til fjerde punktum skal lyde:
Ved behandling av saker i stornemnd deltar tre nemndledere
og seks medlemmer. To av medlemmene trekkes ut blant dem som er
oppnevnt etter forslag fra Kommunal- og regionaldepartementet, Utenriksdepartementet
og Norges Juristforbund. Ett medlem trekkes ut blant dem som er
oppnevnt etter forslag fra humanitære organisasjoner. De øvrige
tre medlemmene trekkes ut blant dem som er oppnevnt etter forslag
fra de tre største opposisjonspartiene som er representert
i Stortinget.
Fjerde til sjette punktum blir femte til sjuende punktum."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
saker som kommer opp i stornemnd, i stor grad vil være
prinsippsaker der det finnes få tidligere saker å skjele
til praksis i. Flertallet mener det derfor er behov
for å gi fritt rettsråd, ut over det som gis i
dag, til den enkelte som får saken behandlet for stornemnd. Flertallet fremmer
derfor følgende forslag:
"I lov 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang
til riket og deres opphold her (utlendingsloven) gjøres
følgende endringer:
"§ 42 fjerde ledd første
punktum skal lyde:
I sak som nevnt i § 38
fjerde ledd og § 38b andre ledd har utlendingen
rett til fritt rettsråd uten behovsprøving."
Flertallet har merket seg at Utlendingsnemnda
i sin høringsuttalelse har ment at det bare skal åpnes
for fremmøte når det kan ha betydning for saken. Flertallet registrerer
med undring at Utlendingsnemnda på denne måten
ytterligere vil innskrenke muligheten for personlig fremmøte
for nemnd, i og med at mulighet for personlig fremmøte
som hovedregel skal gis når saken behandles for full nemnd. Flertallet støtter
Regjeringens forslag om at slik adgang skal gis i asylsaker og at
det også kan gis i andre saker. Flertallet mener
imidlertid at det bør gis anledning til slikt fremmøte
i større utstrekning enn i dag.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti støtter forslaget i proposisjonen om
fritt rettsråd og fremmer følgende forslag:
"I lov 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers
adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) gjøres
følgende endring:
§ 42 fjerde ledd
første punktum skal lyde:
I sak som nevnt i § 38 fjerde ledd har
utlendingen rett til fritt rettsråd uten behovsprøving."
I rapporten om evalueringen av UNE foreslås det å omgjøre
nemndlederstillingene fra åremålsstillinger til
faste stillinger. I rapporten pekes det på at nemndlederne
er helt sentrale aktører, både på grunn av
sitt lederverv, sin faglige kompetanse og erfaringsgrunnlag, og
på grunn av fullmakten i loven til å avgjøre
hvilke saker som skal nemndbehandles og hvilke som skal avgjøres
av nemndleder selv. I rapporten heter det at det anses som "avgjørende
viktig at det ikke kan reises spørsmål om Regjeringen
ved [...] gjenoppnevning av nemndlederne legger
vekt på andre hensyn enn rent faglige kvalifikasjoner,
for eksempel vedkommendes generelle innstilling når det gjelder
praktisering av utlendingsloven, eller om vedkommende i en tidligere
periode har vist stor eller liten vilje til å avlaste nemndapparatet
ved å avgjøre mange saker selv". I rapporten vises
det videre til at åremålstilsetting av dommere
anses som meget betenkelig av hensyn til dommernes uavhengighet.
Det pekes også på at fagdommerne i Trygderetten
er utnevnt som faste medlemmer, likeledes nemndlederne i fylkesnemndene
for sosiale saker.
Åremålsperioden er seks år for direktøren
og fire år for nemndlederne. Gjenoppnevning kan foretas
for én periode.
Departementet foreslår at åremålsperioden
for nemndlederne i UNE forlenges til åtte år,
uten mulighet for gjenoppnevning.
Departementet mener det er viktig for UNEs tillit og uavhengighet
at dagens ordning med adgang til gjenoppnevning etter fire år
bortfaller. Det vil da ikke kunne oppstå mistanke om at
tilsettingsmyndigheten ved tilsetting av nye nemndledere, benytter
anledningen til å bli kvitt nemndledere fordi de ikke utøver
en ønskelig praksis. Heller ikke noen av høringsinstansene
har tatt til orde for å beholde dagens ordning.
Departementet legger avgjørende vekt på hensynet
til fornyelse av nemndledere, som vil sikres gjennom åremål.
Departementet mener dette vil gi allmennheten større tillit
til UNE enn en ordning der nemndlederne har faste stillinger. Samtidig
er en åremålsperiode på åtte år
så vidt lenge at hensynet til erfaring og kontinuitet ivaretas
i rimelig grad.
På denne bakgrunn foreslår departementet endringer
i § 38a annet og tredje ledd.
Komiteen støtter forslaget
i proposisjonen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener imidlertid det kan være behov for en breiere gjennomgang
av tilsetningsforholdene for nemndledere i UNE. Dommere får
fast tilsetting så det ikke kan stilles spørsmål
ved deres uavhengighet, mens nemndledere i Utlendingsnemnda etter
lovendringen vil bli sittende i 8 år.
Et annet flertall, komiteens medlemmer fra
Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at dette kan gi sterk avgang av nemndledere på slutten
av en åremålsperiode fordi folk søker
seg vekk. Det er også grunn til å vurdere det
svenske systemet med dommere i permisjon som nemndledere.
Dersom instruksjonsmyndigheten skal være et effektivt
styringsmiddel, vil det kreve en styrking av så vel direktoratet
som departementet, fordi det vil forutsette at man har god kunnskap
og informasjon om praksis og mulige praksisendringer.
Forslaget om at departementet skal kunne bestemme at et positivt
vedtak truffet av Utlendingsdirektoratet skal vurderes på nytt
i UNE, er en ordning som bare skal brukes unntaksvis. Det vil ikke
føre til noen særlig økning i saksmengden
i UNE.
Dersom adgangen til å få en slik vurdering
skal være et effektivt styringsmiddel, vil det kreve en
styrking av så vel direktoratet som departementet.
Som tidligere nevnt legger departementet til grunn at vurdering
av UDIs positive vedtak vil skje i stornemnd. Forslaget antas ikke å medføre
nevneverdige ekstra utgifter i Utlendingsnemnda utover utgifter
ved behandling i stornemnd. Omleggingen antas å omfatte
ca. 10-15 saker årlig.
I tillegg vil det påløpe utgifter ved at utlendingen gis
fritt rettsråd uten behovsprøving. Forutsatt at
ordningen omfatter 10-15 saker årlig, vil utgiftene beløpe
seg til 50 000-75 000 kroner.
Det er vanskelig å forutsi nøyaktig hvor mange saker
som vil bli brakt inn for retten på bakgrunn av ordningen,
men domstolsprøving av én sak i året
i gjennomsnitt kan synes som et realistisk anslag. Kostnadene antas
ikke å bli vesentlige.
Videre vil det påløpe utgifter til opphold
i mottak der utlendingen er asylsøker, kostnadene beregnes
til om lag 100 000 kroner pr. år.
Forslaget om Kongen i statsråd som klageinstans antas
ikke å få økonomiske eller administrative
konsekvenser av betydning.
Det antas at den skisserte stornemndsordningen ikke vil medføre
særlig store økonomiske eller administrative konsekvenser.
Merutgiftene i forbindelse med opprettelse av stornemnd anslås
til 0,7 mill. kroner. Innsparingen ved oppløsning av Koordineringsutvalget
er da trukket fra. I tillegg vil sekretariatet i UNE få noe
merarbeid, bl.a. med å spre informasjon om stornemndas
praksis. Det kan derfor bli behov for noe økte ressurser
i nemnda.
Forslaget om å forlenge åremålet for
nemndlederstillingene til åtte år, uten mulighet
for gjenoppnevning, antas ikke å få økonomiske
eller administrative konsekvenser av betydning.
Komiteen tar redegjørelsen
i proposisjonen til orientering.
Forslag fra Høyre og Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
I lov 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) gjøres følgende endring:
§ 42 fjerde ledd første punktum skal lyde:
I sak som nevnt i § 38 fjerde ledd har utlendingen rett til fritt rettsråd uten behovsprøving.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen utferdige forskrifter som klargjør sentrale begreper i utlendingsloven: flyktning, sterke menneskelige hensyn, innvandringspolitiske hensyn, sterk tilknytning til riket og vesentlige tvilsspørsmål.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen legge ned Utlendingsnemnda og overføre ansvaret til departementet.
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med konkrete forslag om at Regjeringen skal få videre generell instruksjonsrett i forhold til behandling av utlendingssaker i UDI.
Forslag 5
I lov 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) gjøres følgende endring:
§ 38b annet ledd første til fjerde punktum skal lyde:
Ved behandling av saker i stornemnd deltar tre nemndledere og seks medlemmer. To av medlemmene trekkes ut blant dem som er oppnevnt etter forslag fra Kommunal- og regionaldepartementet, Utenriksdepartementet og Norges Juristforbund. Ett medlem trekkes ut blant dem som er oppnevnt etter forslag fra humanitære organisasjoner. De øvrige tre medlemmene trekkes ut blant dem som er oppnevnt etter forslag fra de tre største opposisjonspartiene som er representert i Stortinget.
Fjerde til sjette punktum blir femte til sjuende punktum.
Komiteen har ellers ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i utlendingsloven m.m. (styringsforhold på utlendingsfeltet)
I
I lov 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) gjøres følgende endringer:
§ 38 skal lyde:
§ 38. Instruksjonsmyndighet og overprøving av vedtak
Departementet kan ikke instruere om avgjørelsen av enkeltsaker. Departementet kan heller ikke instruere Utlendingsnemnda om lovtolking eller skjønnsutøvelse. Departementet kan instruere om prioritering av saker.
Vedtak truffet av politiet eller utenriksstasjon kan påklages til Utlendingsdirektoratet. Vedtak truffet av Utlendingsdirektoratet kan påklages til Utlendingsnemnda.
For å ivareta hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn kan departementet instruere uavhengig av begrensningene i første ledd. Kongen i statsråd er klageinstans i saker som omfattes av slike instrukser om lovtolking, skjønnsutøvelse eller avgjørelsen av enkeltsaker.
Departementet kan beslutte at vedtak truffet av Utlendingsdirektoratet til gunst for utlendingen, skal overprøves av Utlendingsnemnda. Beslutningen skal treffes senest fire måneder etter at vedtaket ble truffet, være skriftlig og grunngis. Forvaltningsloven kapittel IV til VI om saksforberedelse, vedtak og klage gjelder ikke for slik beslutning.
Kommer Utlendingsnemnda i en sak etter fjerde ledd til at Utlendingsdirektoratets vedtak er ugyldig, skal den oppheve vedtaket og sende saken tilbake til direktoratet for hel eller delvis ny behandling. Gyldige vedtak kan ikke oppheves eller endres, men nemnda kan avgi en uttalelse om sakens prinsipielle sider.
Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler om saksforberedelse og Utlendingsnemndas kompetanse i saker etter fjerde ledd.
§ 38a skal lyde:
§ 38a. Utlendingsnemnda.
Utlendingsnemnda avgjør som et uavhengig organ de saker som er lagt til den i § 38 annet og fjerde ledd.
Utlendingsnemnda ledes av en direktør som må fylle kravene til dommere. Direktøren beskikkes på åremål av Kongen i statsråd for seks år. Gjenoppnevning kan foretas for én periode.
Nemnda skal videre ha nemndledere som må fylle kravene til dommere. De beskikkes på åremål av Kongen i statsråd for åtte år. Gjenoppnevning kan ikke foretas.
Nemnda skal ha nemndmedlemmer oppnevnt av Kongen i statsråd etter forslag fra Kommunal- og regionaldepartementet, Utenriksdepartementet, Norges Juristforbund og humanitære organisasjoner. De oppnevnes for fire år. Gjenoppnevning kan foretas en gang. Vervet er frivillig. Suppleringer i løpet av perioden foretas av departementet etter forslag fra de samme instansene. Departementet kan løse et nemndmedlem fra vervet dersom medlemmet ikke har overholdt sin taushetsplikt, grovt har krenket andre plikter som følger av vervet eller selv ber om det. Kongen kan gi nærmere regler ved forskrift.
Nemndas møter foregår for lukkede dører. Enhver som deltar ved behandlingen av sak for nemnda, har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13e. Overtredelse straffes etter straffeloven § 121.
Når Utlendingsnemnda har truffet vedtak etter loven her til gunst for utlendingen, kan departementet ved søksmål få prøvet gyldigheten av vedtaket. Søksmål må være reist innen fire måneder etter at vedtaket ble truffet. Søksmål reises mot utlendingen. Megling i forliksrådet foretas ikke.
Ved søksmål mot staten om lovmessigheten av Utlendingsnemndas vedtak etter loven her eller om erstatning som følge av slike vedtak, opptrer staten ved Utlendingsnemnda. Ved søksmål mot staten om lovmessigheten av Justisdepartementets vedtak truffet etter loven her før 1. januar 2001, opptrer staten ved Utlendingsnemnda. Ved søksmål mot staten om lovmessigheten av Utlendingsdirektoratets vedtak truffet etter loven her etter 1. januar 2001 eller om erstatning som følge av slike vedtak, opptrer staten ved Utlendingsdirektoratet.
§ 38b skal lyde:
§ 38b. Behandlingsformer mv. i Utlendingsnemnda
I den enkelte sak deltar en nemndleder og to medlemmer, jfr. likevel annet og tredje ledd. Det ene medlemmet trekkes ut blant dem som er oppnevnt etter forslag fra Kommunal- og regionaldepartementet, Utenriksdepartementet og Norges Juristforbund. Det andre medlemmet trekkes ut blant dem som er oppnevnt etter forslag fra humanitære organisasjoner. Den enkelte nemnd kan behandle flere saker.
Ved behandling av saker i stornemnd deltar tre nemndledere og fire medlemmer. To av medlemmene trekkes ut blant dem som er oppnevnt etter forslag fra Kommunal- og regionaldepartementet, Utenriksdepartementet og Norges Juristforbund. De andre to trekkes ut blant dem som er oppnevnt etter forslag fra humanitære organisasjoner. Nemndlederne deltar i, og en av dem leder, stornemnda i henhold til fastsatt ordning. Medlemmene og varamedlemmer oppnevnes av departementet for fire år. Kongen kan gi regler om hvilke saker som skal behandles i stornemnd, og om myndighet til å avgjøre hvorvidt en sak som er brakt inn for behandling i stornemnda, skal antas til behandling.
Saker som ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål, kan avgjøres av en leder alene. I slike saker kan nemnda også delegere vedtaksmyndighet til sekretariatet. Saker som kan avgjøres av en leder alene, er bl.a. klager der vilkårene for å omgjøre Utlendingsdirektoratets vedtak åpenbart må anses å foreligge, og klager som må anses grunnløse.
Nemnda bestemmer selv behandlingsformen, med unntak av saker som behandles etter annet ledd. Saker som behandles etter første eller annet ledd, avgjøres ved flertallsvedtak.
Utlendingen kan gis adgang til å møte personlig og uttale seg i sak som behandles etter første eller annet ledd. I asylsaker skal slik adgang som hovedregel gis. Utlendingens advokat eller en annen representant for utlendingen kan møte sammen med utlendingen. Også andre kan gis adgang til å møte og avgi uttalelse.
Forvaltningsloven kapittel IV til VI om saksforberedelse, vedtak og klage gjelder ikke for beslutninger om behandlingsform og personlig fremmøte.
Kongen kan gi regler om nemndas arbeidsform og om den nærmere behandlingen av sakene.
§ 42 fjerde ledd skal lyde:
I sak som nevnt i § 38 fjerde ledd og § 38b andre ledd har utlendingen rett til fritt rettsråd uten behovsprøving. I sak som nevnt i § 38a sjette ledd har utlending rett til fri sakførsel.
Nåværende fjerde ledd blir nytt femte ledd.
II
I lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp gjøres følgende endringer:
§ 13 første ledd første punktum skal lyde:
I saker etter utlendingsloven har utlending rett til fritt rettsråd uten behovsprøving som bestemt i utlendingsloven § 42 tredje ledd og fjerde ledd første punktum.
§ 19 nr. 4 skal lyde:
4. for utlending i tilfeller som nevnt i lov 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her § 42 første ledd og fjerde ledd annet punktum.
III
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelsene i loven trer i kraft til forskjellig tid.
Jeg viser til brev av 1. mars 2005 fra stortingsrepresentant
Magnhild Meltveit Kleppa vedrørende Ot.prp. nr. 31 (2004-2005)
Om lov om endringer i utlendingsloven m.m. (styringsforhold på utlendingsfeltet).
I brevet bes det om en oversikt over hvilke forslag til endringer
i UNEs virksomhet som ble fremmet av evalueringsutvalget. Utvalgets
forslag er samlet på s. 13-14 i evalueringsrapporten:
Vi stiller oss ganske kritisk til enkelte trekk ved det lov-
og regelverket som regulerer UNEs virksomhet, og vi finner særlig
at noen av de saksbehandlingsrutinene som er etablert ved interne
retningslinjer er problematiske. Våre viktigste kritiske
merknader og anbefalinger er disse:
Vi er prinsipielt betenkt over at
sekretariatet er gitt vedtaksfullmakt i "åpenbare" saker,
og anbefaler at avgjørelser alltid skal treffes av nemndleder
eller i nemndmøte.
Vi ser det som maktpåliggende at UNE legger om sin
praksis når det gjelder partsinnsyn og uttalerett. Klager
og advokat må få innsyn i interne bakgrunnsnotater
om landsituasjonen og annet dokumentasjons- og faktamateriale sekretariatet bygger
sine anbefalinger eller merknader på.
Landrådgiver har ingen legitim funksjon i nemndmøtet
etter at klager og advokat har forlatt møtet, og bør
forlate møtet samtidig med dem. Det er formelt ikke noe
i veien for at saksbehandler kan bistå med råd
uten klager og advokat til stede, så sant det ikke bringes
inn nye faktaopplysninger. Pga de legitimitetsproblemer dette skaper,
kan det imidlertid være fordelaktig å la klager
og advokat få lytte til saksbehandlers oppsummering, kanskje
også til eventuell etterfølgende dialog mellom
nemndleder/medlemmer på den ene side og saksbehandler
på den annen.
Forsvarlig saksforberedelse krever etter vår oppfatning
at nemndmedlemmene får oversendt kopier av saksdokumentene
før oppmøte.
Både utenfor og innenfor UNE opplever mange at
UNE opptrer lite konsistent og har bidratt lite til å klargjøre
praksis og gjeldende rett. Vi påpekte dette i delrapporten
fra januar 2002, og ser det som svært problematisk at situasjonen
langt på vei er den samme et år etter, selv om
UNE har gjennomført en lang rekke tiltak for å sikre
likebehandling. UNE arbeider under vanskelige rammebetingelser,
og det er nødvendig å revurdere de mekanismer
som finnes for etablering av en konsistent praksis. Vi anbefaler
at det etableres en ordning der presedenssaker behandles av en stornemnd,
til erstatning for dagens ordning med et koordineringsutvalg. Det
er videre behov for en tydeliggjøring av sentrale begreper
i lov- og forskriftsverk.
Blant våre øvrige vurderinger og forslag vil
vi fremheve de følgende:
Vi ser det som uheldig at uttrykket
"domstollignende forvaltningsorgan" benyttes om Utlendingsnemnda.
Det gir opphav til forventninger UNE ikke lever opp til og kritikk
UNE ikke har fortjent. "Uavhengig klagenemnd" eller "... klageorgan"
bør foretrekkes.
Vi har nøye vurdert et forslag om å legge
om nemndmøtebehandlingen til en formalisert partsprosess,
der UDI prosederer sitt avslag med klageren som motpart. Vi fraråder
dette, først og fremst fordi en ordning med partsprosess
snarere vil svekke enn styrke klagernes rettssikkerhet. En slik
ordning vil ganske sikkert også føre til lengre saksbehandlingstid
og bli kostbar.
Nemndlederne bør gis anledning til å fordype
seg gjennom tilknytning til én av UNEs seksjoner for seks
måneder ad gangen.
Landrådgiverne i UDI og UNE bør overføres
til en felles uavhengig enhet.
Departementet bør vurdere å nøye
seg med kvartalsvis fremfor månedlig rapportering fra UNE. Styringsdialogen
bør betone også andre temaer enn produktivitetstall.
Utvalget foreslår også på s. 106-107
i rapporten å endre funksjonstiden for nemndledere, eventuelt å omgjøre åremålsstillingene
til faste stillinger. Forslaget er fulgt opp i Ot.prp. nr. 31 (2004-2005),
se kapittel 8.5 s. 52-53, hvor det foreslås at åremålsperioden for
nemndledere forlenges til åtte år, uten mulighet for
gjenoppnevning.
I brevet bes det videre om en begrunnelse for hvorfor departementet
ikke følger opp alle forslagene. I det følgende
gis det kommentarer til de forslagene i rapporten som p.t. ikke
fullt ut er gjennomført:
Ad 1. Forslaget om å frata sekretariatet vedtaksmyndighet
i åpenbare saker, slik at alle vedtak skal treffes av nemndleder
eller i nemndmøte, er grundig vurdert. Jeg har imidlertid
konkludert med at forslaget ikke bør følges opp.
Grunnen til dette er at tiltaket vil være svært
ressurskrevende å gjennomføre. En konsekvens av
dette vil være at saksbehandlingstiden øker, noe
jeg anser som svært uheldig. For øvrig viser jeg
til at evalueringsutvalget ikke fant grunn til å tro at
saker som burde vært behandlet i nemndmøter ble avgjort
på lavere nivå.
Ad 2. Det er satt i gang prosesser for å følge
opp dette tiltaket. Jeg viser til vedlagte brev av 7. februar 2005
fra UNE, s. 3-5 om "Status vedrørende offentlighet/partsinnsyn".
Som det fremgår av brevet har en arbeidsgruppe levert en
rapport og et tilleggsnotat om offentlighet/partsinnsyn
i landinformasjon. Forslagene i rapporten og notatet er nå til
behandling i UDI og UNE. Når det gjelder partsinnsyn utover
landinformasjon, er det nedsatt en arbeidsgruppe som har frist til
1. april 2005 med å levere rapport.
Ad 3. Forslaget er grundig vurdert i Utlendingsnemnda. Når
det gjelder landrådgiverne, deltar de i nemndmøtene
i varierende grad. I enkelte tilfeller deltar landrådgiver
under nemndmøtet slik at det kan stilles spørsmål
til ham/henne mens klager og advokat er til stede. Landrådgiver
deltar ikke i rådslagningen eller avgjørelsen
av saken. Det kan imidlertid oppstå behov for tilleggsopplysninger
fra landrådgiver under rådslagningen. Utlendingsnemnda
anser det derfor som viktig at landrådgiver er disponibel for
nemndmøtet også etter at klager og advokat har forlatt
møtet. Landrådgiver vil da kunne innkalles for å opplyse
saken ytterligere ved behov. Utlendingsnemnda anser denne ordningen
som viktig for å sikre at nemndas vedtak blir best mulig
opplyst, og viser til at nemnda - i likhet med andre forvaltningsorganer
- må kunne bruke forvaltningens egen kompetanse (her: landrådgiverne)
under hele saksbehandlingen. Ut fra de samme betraktningene har
Utlendingsnemnda også valgt å videreføre
ordningen med at saksbehandler blir igjen i nemndmøtet
etter at klager og advokat har gått, for å oppsummere
saken for nemndmedlemmene. Det vises til at evalueringen fremholder
at det formelt ikke er noe i veien for en slik ordning. Saksbehandler
deltar ikke i rådslagningen eller avgjørelsen
av saken.
Ad 4. Det er satt i gang prosesser for å følge
opp dette tiltaket. Jeg viser til vedlagte brev av 7. februar 2005
fra UNE, s. 1-3 om "Nemndmedlemmers saksforberedelse". Som det fremgår
av brevet er det allerede gjort mye for å bedre nemndmedlemmenes
saksforberedelse, blant annet utvidelse av forberedelsestiden, utsendelse
av landinfoark på forhånd, tilgang til PC og Internett,
reduksjon av antall saker per nemndsamling osv. Det anses fortsatt
som problematisk i forhold til personvernet å sende ut
saksdokumentene på forhånd. Dette vil i så fall
kreve relativt store ressurser for anonymisering og avidentifisering av
dokumentene. Det er planlagt et møte mellom NOAS og UNE
etter første kvartal 2005 for å oppsummere erfaringene
basert på den løpende evalueringen nemndmedlemmene
nå foretar av bl.a. spørsmålet om forberedelsestid.
Ad 5. Forslaget om at presedenssaker behandles av en stornemnd
følges opp i Ot.prp. nr. 31 (2004-2005). Når det
gjelder merknaden om at det er behov for en tydeliggjøring
av sentrale begreper i lov- og forskriftsverk, viser jeg til arbeidet
som pågår med en ny utlendingslov. Utlendingslovutvalget
har levert en bred innstilling (NOU 2004: 20), hvor de drøfter
flere av de skjønnsmessige begrepene grundig. Dette arbeidet
vil bli fulgt opp med den nye utlendingsloven. I tillegg arbeider
Kommunal- og regionaldepartementet løpende med å forbedre
regelverket. I denne forbindelse kan nevnes at det er satt i gang
arbeid med noen forskriftsendringer som vil bidra til å klargjøre
blant annet hva som skal anses som "uforholdsmessig" i utvisningssaker.
De øvrige forslagene i evalueringsrapporten er fulgt
opp.
Vedlagt følger alle realitetsuttalelsene til høringsutkastet
av 23. januar 2004. (Ikke inntatt i innstillingen).
Oslo, i kommunalkomiteen, den 17. mars 2005
Magnhild Meltveit Kleppa |
Kari Lise Holmberg |
leder |
ordfører |