Nytten av en ny lov om forbud mot diskriminering på grunn
av etnisitet, religion mv. vil bero på om loven virker
som et effektivt verktøy for personer som utsettes for
denne type diskriminering. Det vil imidlertid være vanskelig å måle
den samfunnsøkonomiske nytten av et slikt tiltak ved bruk
av tradisjonelle kost-nytteanalyser.
Forebygging av diskriminering i samfunnet, for eksempel på arbeids-,
bolig- og utdanningsfeltet, vil ha stor økonomisk nytteeffekt
for den enkelte. Tiltak for å bedre tilgangen til ulike
samfunnsgoder vil ha positive virkninger for levekårene
til personer med minoritetsbakgrunn, og derved en samfunnsøkonomisk
nytte, selv om det er vanskelig å prissette dette mer eksakt.
Departementet antar at særlig opprettelsen av et eget
håndhevingsapparat vil effektivisere også det eksisterende
vernet mot diskriminering betraktelig. Forslaget antas dermed å få en
samfunnsøkonomisk nytte, også på samfunnsområder
hvor det allerede finnes et diskrimineringsforbud.
Lovforslaget vil ikke føre til endrede økonomiske
konsekvenser på arbeidslivsområdet, ut over den effektiviseringen
av håndhevingen som vil følge av det nye håndhevingsapparatet.
Heller ikke på boligmarkedet vil lovforslaget medføre
vesentlige endringer i rettstilstanden.
For offentlig forvaltning, både stat og kommune, gjelder
det i dag et ulovfestet prinsipp om likebehandling uavhengig av
etnisk eller religiøs tilhørighet. De materielle
forpliktelsene som ligger i lovforslaget eksisterer derfor i all
hovedsak fra før.
Opprettelsen av et nytt håndhevingsapparat som skal
håndheve likestillingsloven, diskrimineringsloven, likebehandlingskapitlene
i arbeidsmiljøloven og diskrimineringsforbudene i boliglovene
(Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda)
vil kreve ressurser. De økonomiske og administrative konsekvensene
av det nye håndhevingsapparatet redegjøres det
for i Ot.prp. nr. 34 (2004-2005) Om lov om Likestillings- og diskrimineringsombudet
og Likestillings- og diskrimineringsnemnda, se kapittel 12.
Departementet antar imidlertid at dette ikke vil medføre
en merbelastning på domstolene av et slikt omfang at det
vil nødvendiggjøre økte ressurser. Det eventuelle økte
tilfanget av saker vil bli dekket innenfor vedtatte rammer.
For næringslivet vil selve hovedtyngden av lovforslaget
bare klargjøre og utdype plikten til å likebehandle.
De materielle reglene til vern mot diskriminering vil bare få betydning
for næringslivet dersom reglene ikke etterleves.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, slutter seg til vurderingene om at den
viktigste samfunnsøkonomiske nytten vil bero på om
loven virker som et effektivt verktøy mot diskriminering.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til behandlingen i
familie-, kultur- og administrasjonskomiteen for vurderinger av
kostnader ved håndhevingsapparatet.
Dette flertallet viser til at aktivitetsplikt
i prinsippet ikke medfører økte kostnader fordi
det kun vil kreve at en i praksis gjør de tiltak som må til
for å oppfylle loven. Kostnadene vil derfor følge
av lovens påbud om ikke-diskriminering og ikke av aktivitetsplikten.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti vil bemerke at aktivitetsplikt og rapporteringsplikt
vil bety økte administrative og økonomiske kostnader.
Dette er ikke utredet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kapittel 1.2.