Samfunnsstraff kan bare anvendes overfor handlinger med en strafferamme
på fengsel i inntil 6 år. Dersom lovbryteren var
under 18 år på handlingstidspunktet, kan samfunnsstraff
også anvendes overfor handlinger med en strafferamme på mer
enn 6 år. Samfunnsstraff kan bare idømmes når
lovbryteren samtykker og "hensynet til straffens formål
ikke taler mot en reaksjon i frihet".
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre
vilkårene i gjeldende straffelov. Det eneste endringsforslaget
går ut på at henvisningen til forhøyelse
av maksimumsstraffen "ved gjentakelse", ikke videreføres.
Kommisjonen konkluderer at den øvre strafferammen for hvilke
handlinger som skal kunne sanksjoneres med samfunnsstraff, ikke
bør settes lavere enn i dag.
Departementet slutter seg i det vesentlige til Straffelovkommisjonens
forslag om å videreføre gjeldende vilkår
for idømmelse av samfunnsstraff. På ett viktig
punkt foreslår departementet imidlertid, i motsetning til
kommisjonen, å gå tilbake til ordningen som gjaldt
før straffegjennomføringsloven. Samfunnsstraffens
anvendelsesområde ble da bestemt av den fengselsstraffen
som ellers ville ha blitt idømt i den konkrete saken, og
ikke av den formelle strafferammen.
Det er reist kritikk mot begrensningen i domstolenes skjønnsmyndighet
som følger av kravet om en øvre strafferamme på 6 år.
Departementet er enig i at begrensningen kan få uheldige
konsekvenser i enkeltsaker. Regelen er blant annet til hinder for å reagere
med samfunnsstraff overfor narkotikaforbrytelser etter gjeldende
straffelov § 162 annet ledd. Departementet mener
at samfunnsstraff kan være en velegnet reaksjon i en del
slike saker, særlig hvor det foreligger en rehabiliteringssituasjon.
Etter departementets syn er den fengselsstraff som ellers ville
ha blitt idømt, en mer hensiktsmessig måte å avgrense
anvendelsesområdet på enn strafferammen. Samfunnsstraff
bør som hovedregel kunne idømmes når
det ellers ikke ville ha blitt idømt strengere straff enn
fengsel i 1 år. Dersom sterke grunner taler for det, bør
samfunnsstraff kunne idømmes også i saker hvor
det ellers ville ha blitt idømt en fengselsstraff på mer
enn 1 år. Hovedregelen om at samfunnsstraff bare skal kunne
tre i stedet for en fengselsstraff på inntil 1 år,
bør i enkelte saker også kunne fravikes uten at
det må påvises sterke grunner. Utkastet § 48 annet
ledd åpner for dette hvor straffen ellers ville ha blitt
gjort helt eller delvis betinget.
Samfunnsstraff bør fremdeles bare kunne idømmes
hvor hensynet til straffens formål ikke taler imot en reaksjon
i frihet. Samtidig finner departementet grunn til å understreke
at samfunnsstraffen i større omfang enn samfunnstjenesten,
også skal tre i stedet for betingede fengselsstraffer hvor
det tidligere ble anvendt tilsyn. Det skal være en særlig
aktuell reaksjon i saker med unge lovbrytere.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, er av den oppfatning at det er viktig at
domstolene har fullmakter til å kunne utmåle en
hensiktsmessig straff i det enkelte tilfellet. Flertallet viser
til at dagens anvendelsesområde for samfunnsstraffen, som
går ved seks års strafferamme, i enkelte tilfeller
oppleves noe for snever. Unntaksvis kan det for eksempel være
riktig å reagere med samfunnsstraff ved narkotikaforbrytelser
etter gjeldende straffelov § 162 annet ledd, dersom gjerningspersonen
er i en rehabiliteringssituasjon på domsavsigelsestidspunktet.
Den konkrete straffutmålingen gir etter flertallets mening
et bedre mål på straffverdigheten av en foretatt
handling, enn den formelle strafferammen.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at samfunnsstraff
for eksempel fortsatt ikke skal anvendes som reaksjon ved grove
voldsforbrytelser og i saker angående seksuallovbrudd. Dette
flertallet mener at det vil være i strid med samfunnsstraffens
formål å ilegge denne form for reaksjon i saker
av nevnte type, dette gjelder også i saker med unge gjerningspersoner.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti vil imidlertid presisere at det ikke er ønskelig å foreta
noen radikal omlegging av anvendelsesområdet for samfunnsstraffen
ved vedtakelse av ny straffelov.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ogSosialistisk
Venstreparti er fornøyd med at regjeringspartiene
vil følge sin regjering og utvide samfunnsstraffens virkeområde. Disse
medlemmer mener det kan være ønskelig å gå et
skritt lenger enn hva regjeringspartiene er villige til. Dette forutsetter
imidlertid økte ressurser til Friomsorgen. Friomsorgen
sliter økonomisk allerede i dag, og det er avgjørende
viktig for samfunnsstraffens effekt at det ikke danner seg køer
tilsvarende dagens soningskøer.
Disse medlemmer vil gå inn for at unge
lovbrytere skal kunne få samfunnsstraff også for
grove voldsforbrytelser og for sedelighetsforbrytelser, dersom samfunnsstraffen
gjør det mer sannsynlig at man kan forhindre tilbakefall,
enn dersom man idømmer ubetinget fengselsstraff. Videre
er det viktig å sikre at samfunnsstraffen ikke ender opp
som noe liknende den gamle samfunnstjenesten, men at også behandlingsmuligheter
og annet nødvendig innhold benyttes mer. Friomsorgen må få henvisningsrett.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker å begrense
bruken av samfunnsstraff til kun å gjelde unge førstegangsforbrytere. Disse
medlemmer mener man ikke skal kunne bruke samfunnsstraff
hvor strafferammen er fengsel i mer enn 3 år eller ved
voldssaker, i motsetning til i dag hvor man faktisk kan bruke samfunnsstraff
i tilfeller hvor strafferammen er fengsel i inntil 6 år. Disse
medlemmer har dessverre registrert en del tilfeller hvor
det har blitt idømt samfunnsstraff for til dels grove voldshandlinger,
ran og seksuelt misbruk av barn. Disse medlemmer mener
man ikke skal gi samfunnsstraff ved fysiske overgrep. Dette er en
av grunnene til at disse medlemmer vil stramme inn
anvendelsesområdet.
Disse medlemmer mener det ikke bør kunne
gis samfunnsstraff hvor man har en tidligere straffedom.
Disse medlemmer mener det blir galt å bruke
samfunnsstraff for å sanere soningskøen slik flertallet
i dag gjør. Disse medlemmer mener man da
i realiteten spiller fallitt, og legger opp straffeloven og straffeutmålingen
etter kapasiteten i fengselsvesenet og ikke etter hva som bør
være den riktige straffen. På denne bakgrunn fremmes
følgende forslag:
"Straffeloven § 48
skal lyde:
§ 48. Vilkår for å idømme
samfunnsstraff
Samfunnstraff kan idømmes i stedet for fengselsstraff
når
a) det ellers ikke ville ha blitt idømt
strengere straff enn fengsel i 1 år,
b) handlingen ikke har en strafferamme på mer enn
3 år,
c) hensynet til straffens formål og offer ikke
taler mot en reaksjon i frihet, og aldri for lovbrudd omhandlet
i lovens kapittel 27 og 28, og
d) lovbryteren samtykker og har bosted i Norge.
Straffeloven § 49 skal lyde:
§ 49. Timetall, subsidiær fengselsstraff
og gjennomføringstid
I dom på samfunnsstraff skal retten fastsette
a) et timetall, som skal være fra 110
timer, og hvor 8 timer svarer til fengsel i 1 dag,
b) en subsidiær fengselsstraff, som skal svare
til den fengselsstraff som ville ha blitt idømt uten samfunnsstraff,
og
c) en gjennomføringstid, som normalt skal svare til
den subsidiære fengselsstraffen."
En dom på samfunnsstraff skal inneholde bestemmelser
om subsidiær fengselsstraff. Denne straffen skal svare
til fengselsstraffen som ville ha blitt idømt uten samfunnsstraff.
Straffeloven bestemmer at timetallet skal være fra 30 til
420 timer. Som utgangspunkt skal det fastsettes 30 timers samfunnsstraff
for hver måned som utmåles i subsidiær
fengselsstraff. Gjennomføringstiden skal normalt svare
til den subsidiære fengselsstraffen.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre
regelen om subsidiær fengselsstraff uten endringer. Utkastet
inneholder bestemmelser om timetall og gjennomføringstid
som svarer til gjeldende straffelov.
Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om å videreføre
gjeldende regler om subsidiær fengselsstraff, timetall
og gjennomføringstid. Normalt skal det utmåles
30 timers samfunnsstraff for hver måned som utmåles
i subsidiær fengselsstraff. Etter departementets syn bør
man likevel videreføre dagens praksis, hvor det i en del
tilfeller fastsettes et høyere timetall enn antall dager
subsidiær fengselsstraff.
Gjennomføringstiden skal normalt svare til den subsidiære
fengselsstraffen. Men også dette utgangspunktet kan fravikes.
En lengre gjennomføringstid er særlig aktuell
i saker hvor det utmåles en kort subsidiær fengselsstraff,
samt hvor det er behov for at den domfelte står under tilsyn
av kriminalomsorgen i mer enn 1 år.
Komiteen viser til at Høyesterett
høsten 2004 har åpnet for at samfunnsstraff kan
idømmes i saker om fartsovertredelser. I tilsvarende saker
ble det tidligere idømt en kortere ubetinget fengselsstraff.
I saker som dette vil som regel den subsidiære fengselsstraffen
bli satt til mindre enn 20 dager. Det er etter komiteens vurdering
grunn til å tro at man vil få mange slike dommer
i fremtiden.
Dersom domstolene følger hovedregelen i utkast til ny
straffelov § 49 bokstav c eller i dagens straffelov § 29
tredje ledd bokstav c, vil samfunnsstraffens gjennomføringstid
være lik den subsidiære fengselsstraffen. Det
vil etter komiteens mening være svært
vanskelig å gjennomføre og/eller gi samfunnsstraffen
noe meningsfylt innhold innenfor det korte tidsrom som den subsidiære
fengselsstraffen i enkelte saker angir. Et slikt resultat vil kunne
bidra til å redusere befolkningens tillit til samfunnsstraffen
som en hensiktsmessig strafferettslig reaksjon.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, har merket seg at departementets forslag
til ny straffelov § 49 bokstav c gir adgang til å sette
gjennomføringstiden lengre enn den subsidiære
fengselsstraffen, jf. ordet "normalt". Lovteksten vil imidlertid
komme til å gi liten veiledning til dem som ikke anvender
straffeloven til daglig om domstolene i mange tilfeller finner grunn
til å sette gjennomføringstiden lengre enn den
subsidiære fengselsstraffen. Av pedagogiske hensyn mener
derfor flertallet at det vil være klokt å fastslå i
lovteksten at der den subsidiære fengselsstraff er kortere
enn 120 dager, kan det likevel fastsettes en gjennomføringstid
på inntil 120 dager.
Flertallet fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Straffeloven § 49
skal lyde:
§ 49. Timetall, subsidiær
fengselsstraff og gjennomføringstid
I dom på samfunnsstraff skal retten fastsette
a) et timetall som skal være fra 30 til
420 timer,
b) en subsidiær fengselsstraff, som skal svare
til den fengselsstraff som ville ha blitt idømt uten samfunnsstraff,
og
c) en gjennomføringstid, som normalt skal svare til
den subsidiære fengselsstraffen. Er den subsidiære fengselsstraffen
kortere enn 120 dager, kan det likevel fastsettes en gjennomføringstid
på inntil 120 dager.
Ved fastsetting av gjennomføringstid og subsidiær
fengselsstraff, gjelder § 31 tredje ledd annet
og tredje punktum tilsvarende.
Straffeloven av 1902 § 28a tredje
ledd skal lyde:
I dom på samfunnsstraff skal retten fastsette
a) et timetall som skal være fra 30
til 420 timer,
b) en subsidiær fengselsstraff, som skal svare
til den fengselsstraff som ville ha blitt idømt uten samfunnsstraff,
og
c) en gjennomføringstid, som normalt skal svare til
den subsidiære fengselsstraffen. Er den subsidiære fengselsstraffen
kortere enn 120 dager, kan det likevel fastsettes en gjennomføringstid
på inntil 120 dager."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at når det gjelder utmåling, bør 8 timer
samfunnsstraff tilsvare ett fengselsdøgn, jf. fremsatt
forslag ovenfor.
I en dom på samfunnsstraff kan det etter gjeldende rett
settes vilkår om at den domfelte i gjennomføringstiden
skal overholde bestemmelser gitt av kriminalomsorgen om bosted,
oppholdssted, arbeid, opplæring eller behandling. Retten
har også anledning til å forby samkvem med bestemte
personer. Kriminalomsorgen har imidlertid kompetanse til på bestemte vilkår å forby
den domfelte å bruke berusende eller bedøvende
midler.
Straffelovkommisjonen foreslår ingen endringer i reglene
om adgangen til å fastsette vilkår for samfunnsstraff.
Departementet slutter seg til kommisjonens forslag.
Komiteen er enig i at gjeldende regler
om adgangen til å sette vilkår for samfunnsstraff
bør videreføres.
Etter gjeldende rett kan bøtestraff idømmes
ved siden av samfunnsstraff. I særlige tilfeller kan det
reageres med en ubetinget fengselsstraff på inntil 30 dager
ved siden av samfunnsstraffen. At rettighetstap kan idømmes
ved siden av samfunnsstraff, følger i dag av straffeloven § 16
nr. 1.
Reglene om forening av samfunnsstraff med andre straffer videreføres
i Straffelovkommisjonens utkast.
Departementet tiltrer Straffelovkommisjonens forslag til bestemmelser
om forening av samfunnsstraff med andre straffer. Etter departementets
syn kan det å kombinere samfunnsstraff med fengsel inntil
30 dager være hensiktsmessig i saker som gjelder flere
straffbare forhold, hvorav noen av allmennpreventive grunner "alltid"
gir ubetinget frihetsstraff. Departementet deler kommisjonens oppfatning
om at det ikke er behov for en uttrykkelig regel om at det ved utmålingen
av samfunnsstraff, skal tas hensyn til en eventuell bøtestraff.
Komiteen støtter departementets
vurderinger og forslag og har ikke ytterligere merknader.
Etter gjeldende straffelov skal den domfelte gjøres
nærmere kjent med hva dommen går ut på.
Han skal også orienteres om konsekvensene av brudd på bestemmelsene
gitt i eller i medhold av straffegjennomføringsloven, samt
av å begå en ny straffbar handling før
utløpet av gjennomføringstiden.
Straffelovkommisjonen viser til at bestemmelsene i gjeldende
straffelov § 28a syvende ledd er av prosessuell
art. De foreslås derfor innarbeidet i straffeprosessloven.
Departementet støtter Straffelovkommisjonens forslag
om å flytte innholdet i gjeldende straffelov § 28a
syvende ledd til straffeprosessloven § 43a. Departementet
er enig i at det bør inntas en egen bestemmelse i straffeprosessloven
om at påtalemyndigheten, dersom kriminalomsorgen ikke er
til stede når dommen blir avsagt, straks skal orientere
kriminalomsorgen om dommen.
Komiteen støtter departementets
vurderinger og forslag og har ikke ytterligere merknader.
Ved brudd på forutsetningene for en dom på samfunnsstraff
kan retten på bestemte vilkår beslutte hel eller
delvis fullbyrding av den subsidiære fengselsstraffen.
Kriminalomsorgen skal ved første gangs brudd innkalle til
en såkalt innskjerpingssamtale. Bare dersom den domfelte
begår nye vilkårsbrudd etter at det er avholdt
innskjerpingssamtale eller det er fastsatt nye vilkår,
gir § 58 annet ledd anvisning på at saken
bør bringes inn for retten med begjæring om hel
eller delvis fullbyrding av den subsidiære fengselsstraffen.
Dersom det fremsettes begjæring om fullbyrding av den
subsidiære fengselsstraffen og retten kommer til at vilkårsbrudd
er sannsynliggjort, skal den ta omgjøringsbegjæringen
til følge. Retten har ingen skjønnsmessig kompetanse
til ikke å beslutte omgjøring. En omgjøringskjennelse
kan gå ut på hel eller delvis fullbyrding av den
subsidiære fengselsstraffen. Er deler av samfunnsstraffen
allerede gjennomført, skal det tas hensyn til dette ved
omgjøringen.
Dersom vilkårsbruddet består i at det er begått
en ny straffbar handling i gjennomføringstiden kan retten,
om påtalemyndigheten begjærer det, beslutte hel eller
delvis fullbyrdelse av den subsidiære fengselsstraffen.
En kjennelse om hel eller delvis omgjøring må være
avsagt innen utløpet av gjennomføringstiden.
I straffeloven § 28b er det bestemt at reglene
om forsvarer, pågripelse og varetektsfengsel i straffeprosessloven § 100
og kapittel 14 gjelder tilsvarende i omgjøringssaker etter
brudd på forutsetningene for en dom på samfunnsstraff.
Straffelovkommisjonens forslag svarer i hovedsak til gjeldende
straffelov § 28b. På noen punkter foreslår
kommisjonen likevel endringer. Kriminalomsorgen er gitt en viss
skjønnsmyndighet når den avgjør om fullbyrding
skal begjæres, og Straffelovkommisjonen finner det uheldig
at retten uten videre er henvist til å ta kriminalomsorgens
begjæring til følge.
Kommisjonen foreslår å gjeninnføre
det tidligere kravet om at vilkårsbrudd må være
alvorlige for å lede til fullbyrding av den subsidiære
fengselsstraffen. Straffelovkommisjonen foreslår på den
annen side ikke å gjeninnføre et krav om "gjentatt"
vilkårsbrudd for omgjøring.
Gjeldende straffelov § 28b annet ledd fanger
etter ordlyden ikke opp straffbare handlinger som begås
etter domsavsigelsen, men før gjennomføringen blir
påbegynt. Kommisjonen foreslår derfor at ordene "i
gjennomføringstiden" erstattes med "før utløpet
av gjennomføringstiden"
Kommisjonen foreslår å lovfeste en frist på 3
måneder, regnet fra utløpet av gjennomføringstiden,
for å kreve fullbyrding av den subsidiære fengselsstraffen
ved brudd på vilkårene for samfunnstjeneste. Straffeloven
krever nå at selve omgjøringskjennelsen må være
avsagt innen utløpet av gjennomføringstiden.
Retten til offentlig forsvarer bør etter kommisjonens
oppfatning være den samme som ved brudd på særvilkår
i dom på betinget fengsel.
Departementet slutter seg i det vesentlige til Straffelovkommisjonens
forslag til regler om omgjøring ved vilkårsbrudd.
Departementet er imidlertid ikke enig i at man bør gjeninnføre
en regel om at vilkårsbrudd som ikke består i
at det er begått en ny straffbar handling, må være
alvorlige for å lede til omgjøring. Dersom det igjen
gjøres til et vilkår for omgjøring at
den domfelte "alvorlig" har brutt forutsetningene for samfunnsstraffen,
kan dette bli oppfattet som et signal om en generell heving av terskelen
for å reagere mot vilkårsbrudd. Departementet ønsker
ikke å sende ut et slikt signal.
Samtidig ser departementet behovet for å etablere en
ordning som innebærer at domstolene ikke tvinges til uprøvet å legge
kriminalomsorgens skjønn til grunn for sin avgjørelse.
For å unngå at bagatellmessige vilkårsbrudd
skal kunne resultere i omgjøring, samt for å sikre
domstolene en reell prøvelsesrett i omgjøringssaker,
foreslår departementet at det innføres en regel
om at retten "kan" beslutte hel eller delvis omgjøring
ved alle former for vilkårsbrudd.
Straffbare handlinger som begås etter domsavsigelsen,
men før gjerningspersonens første møte
med kriminalomsorgen, kan i dag ikke lede til omgjøring av
en dom på samfunnsstraff. Regelen fremstår som lite
rimelig, og den er neppe tilsiktet fra lovgivernes side. Departementet
stiller seg derfor bak Straffelovkommisjonens forslag om å erstatte
ordene "i gjennomføringstiden" i dagens lov med "før
utløpet av gjennomføringstiden".
Kommisjonen foreslår videre å endre regelen
om at en avgjørelse om omgjøring må være
avsagt før utløpet av gjennomføringstiden.
Departementet slutter seg også til dette endringsforslaget.
Etter departementets utkast skal det være tilstrekkelig
om en begjæring om omgjøring er brakt inn for
retten innen tre måneder etter utløpet av gjennomføringstiden.
Etter departementets oppfatning er det også grunn til å følge
opp kommisjonens forslag om utvidet rett til forsvarer ved vilkårsbrudd.
Etter departementets forslag skal den domfelte alltid få oppnevnt forsvarer
hvor kravet om fullbyrding knytter seg til en frihetsstraff på mer
enn 6 måneder. Men retten bør likevel kunne unnlate å oppnevne
forsvarer dersom den på grunnlag av sakens art og forholdene
ellers finner det ubetenkelig at han er uten forsvarer. Knytter
omgjøringsbegjæringen seg til en subsidiær
fengselsstraff på inntil 6 måneder, skal forsvarer
fremdeles bare oppnevnes når særlige grunner taler
for det. Etter departementets syn bør den domfelte også ha rett
til forsvarer ved pågripelse og varetektsfengsling med
sikte på omgjøring.
I saker hvor den domfelte har begått nye straffbare
handlinger før utløpet av gjennomføringstiden,
og retten avsier særskilt dom for de nye forholdene, kan det
derfor være praktisk umulig å få gjennomført
den resterende delen av samfunnsstraffen innenfor den ofte korte
perioden som gjenstår av den opprinnelige gjennomføringstiden.
Departementet foreslår at retten i alle saker hvor den
subsidiære fengselsstraffen ikke omgjøres i sin
helhet, gis kompetanse til å forlenge gjennomføringstiden
med inntil 6 måneder.
Departementet foreslår at straffegjennomføringsloven § 59
annet ledd tilføyes et nytt annet punktum. Forslaget innebærer
at gjennomføringstiden, når påtalemyndigheten
beslutter å bringe en sak inn for retten, avbrytes automatisk
fra det tidspunktet begjæringen oversendes retten.
Departementet foreslår at også omgjøringsbegjæringer
avgjøres ved dom. Ved dette oppnås at både
omgjøringsavgjørelsen og en eventuell særskilt dom
kan angripes ved anke.
Komiteen har merket seg at Straffelovkommisjonen
foreslår å gjeninnføre et krav om alvorlig brudd
på vilkårene om samfunnsstraff for fullbyrding av
den subsidiære fengselsstraffen. Etter komiteens mening
er det nødvendig å reagere strengt og konsekvent
på vilkårsbrudd. Dersom man ikke reagerer på vilkårsbrudd,
vil det kunne redusere befolkningens tiltro til samfunnsstraffen
som en hensiktsmessig strafferettslig reaksjon. Dette vil også kunne
ha en negativ effekt på samfunnsstraffens individual- og generalpreventive
funksjon.
Komiteen er enig med departementet i at det er
behov for å utvide retten til forsvarer i saker som gjelder
brudd på vilkårene for samfunnsstraff, og støtter
de konkrete endringsforslag slik de fremkommer av proposisjonen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, mener retten imidlertid ikke bør
være bundet til å beslutte omgjøring
ved bagatellmessige vilkårsbrudd eller hvor den av andre årsaker
mener at omgjøring fremstår som lite rimelig eller
uhensiktsmessig. Flertallet støtter derfor
departementets forslag om at retten "kan" beslutte hel eller delvis
omgjøring ved alle former for vilkårsbrudd. Rettssikkerhetsbetraktninger
tilsier at forvaltningsavgjørelser med så vidt
inngripende konsekvenser for den det gjelder, ikke bør
fattes uten at domstolene gis en viss adgang til å prøve
forvaltningens skjønn. Flertallet vil i
denne forbindelse påpeke at formålet med endringen
ikke er å heve terskelen for omgjøring etter brudd,
men snarere å flytte den endelige avgjørelsesmyndigheten
fra forvaltningen til domstolene.
Flertallet slutter seg for øvrig til
de vurderinger og forslag som fremkommer i proposisjonens kap. 22.7,
og har ikke ytterligere merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det bør være vid adgang til å sette vilkår
ved samfunnsstraffen. Brudd på slike vilkår bør
føre til at straffen automatisk omgjøres til ubetinget
fengselsstraff og sones umiddelbart. Det må dog tas høyde
for de helt unnskyldelige brudd som følge av "force majeure."