Bot er den mest brukte straff i Norge. Ved mindre alvorlige lovbrudd
er bot den helt dominerende straffen. Bot kan ilegges den siktede
som en individuelt utmålt reaksjon, enten av domstolen
ved dom eller av påtalemyndigheten ved forelegg. For enkelte
typer av lovbrudd kan bot ilegges i form av forenklet forelegg.
Straffeloven har ingen generelle regler om når bot kan
ilegges som eneste straff. Dette er bestemt i det enkelte straffebud.
I praksis kan bot ilegges som eneste reaksjon for forseelser og
for mange mindre alvorlige forbrytelser.
Straffelovkommisjonen foreslår at bot i utgangspunktet
angis som selvstendig straffalternativ i det enkelte straffebudet
når strafferammen er fengsel i 3 år eller lavere.
For straffebud med en høyere strafferamme foreslår
kommisjonen at bot angis som straffalternativ bare når
straffeverdigheten varierer så mye at det både
kan forekomme handlinger som kan avgjøres ved bot og handlinger
som fortjener over 3 års fengsel.
Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag.
Treårsrammen synes å være det beste normalskjæringspunktet
for når bøter bør kunne ilegges som eneste
straff. Dagens ordning med å angi i det enkelte straffebud
hvorvidt bot kan ilegges, bør videreføres. Departementet
støtter imidlertid forslaget om at det innføres
en uttrykkelig bestemmelse i straffelovens alminnelige del, som
gir veiledning om hvor hjemmelen for å ilegge bøtestraff
er å finne.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, er enig med departementet i at bot som utgangspunkt
bør angis som selvstendig straffalternativ i det enkelte
straffebudet når strafferammen er tre år eller
lavere. Unntaksvis vil det imidlertid kunne være behov
for å fastsette bot som en alternativ reaksjon også for
lovbrudd med en høyere og/eller lavere strafferamme
enn tre år. Flertallet vil ta konkret stilling
til dette i forbindelse med behandlingen av forslag til ny spesiell
del i straffeloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
bot vil kunne være en kostnadseffektiv og enkel reaksjon
i forhold til mindre straffbare forhold. Slik sett er det behov
for å kunne reagere med bøter. Bøtestraff
bør kunne kombineres med andre straffereaksjoner. Disse
medlemmer mener bot selvsagt ikke bør være
eneste reaksjon i forhold til alvorlige saker. Disse medlemmer ønsker
derfor at bot ikke bør være selvstendig straffealternativ
hvor strafferammen er over to år. Disse medlemmer mener
at man spesielt i økonomiske saker bør kunne bruke
bot som et tillegg til fengselsstraff. Dette sammen med inndragning
gjør det mindre økonomisk lukrativt å begå slike
kriminelle handlinger.
Straffeloven § 26a gir en generell hjemmel
for å kombinere fengsel og bot, selv om bot ikke er fastsatt som
straff for lovbruddet. Straffeloven § 28a gir
adgang til å kombinere bot og samfunnsstraff. Paragraf 52
nr. 3 gir en tilsvarende adgang til å kombinere bot og
betinget dom. I dag kan bot og rettighetstap som utgangspunkt bare
kombineres dersom straffebudet gir hjemmel for bot. Det er tvilsomt
om bot og forvaring kan idømmes sammen. For det samme straffbare forhold
kan ikke bot kombineres med påtaleunnlatelse.
Straffelovkommisjonen går inn for å videreføre den
gjeldende adgangen til å kombinere bot med ubetinget og
betinget fengsel og med samfunnsstraff. Dessuten foreslår
kommisjonen at det åpnes for en større adgang
til å kombinere bot og rettighetstap. Straffelovkommisjonen
foreslår videre å åpne for en adgang
til å kombinere bot med betinget påtaleunnlatelse.
Departementet støtter forslaget om å videreføre dagens
adgang til å kombinere bot og andre straffer, samt å åpne
en større adgang for at bot skal kunne kombineres med rettighetstap
selv om bot ikke er nevnt som straffalternativ i straffebudet.
Når en lovbryter har begått flere straffbare
handlinger, kan påtalemyndigheten i dag ilegge forelegg på bot
for ett eller flere forhold og gi påtaleunnlatelse for
andre. Denne adgangen bør videreføres, men departementet
ser ingen grunn til å lovfeste adgangen.
Departementet går ikke inn for å innføre
en adgang til å kombinere bot med påtaleunnlatelse
for det samme straffbare forhold. Etter departementets syn er det
ikke noe stort behov for påtaleunnlatelse som et ekstra
pressmiddel til å betale boten ved siden av den subsidiære
fengselsstraffen.
Departementet viderefører Straffelovkommisjonens forslag
om at bot ikke skal kunne idømmes sammen med forvaring.
Bot kan alltid ilegges sammen med inndragning hvis straffebudet
gir anvisning på bruk av bot. Men adgangen til å beslutte
inndragning gir ikke i seg selv adgang til å ilegge bot
når straffebudet ikke åpner for bruk av bot. En
slik kombinasjonsadgang er det lite behov for.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at det ikke
er nødvendig å ha en særlig hjemmel for
adgangen til å forene bot med fengselsstraff i det enkelte
straffebudet når det finnes en generell regel som gir slik
adgang.
Komiteen støtter departementets
forslag om å videreføre dagens adgang til å kombinere
bot og andre straffer. Komiteen er også enig
i at det bør være en større adgang for
at bot skal kunne kombineres med rettighetstap selv om bot ikke
nevnes som et straffalternativ i det aktuelle straffebudet. For øvrig slutter komiteen seg
til de vurderinger og anbefalinger som fremkommer av proposisjonen
kap. 23.3.
Straffeloven § 27 har en generell bestemmelse om
utmåling av bøter. Ved siden av det straffbare
forhold, bør det tas særlig hensyn til lovbryterens
"formuesforhold og til hva han etter sine livsforhold antas å kunne
utrede". Straffeloven har ingen grenser for hvor stor eller liten
en bot kan være.
Etter et dagbotsystem blir ikke boten fastsatt til ett bestemt
beløp, men til et antall like store dagbøter. Antallet
dager blir bestemt av hvor grov den straffbare handlingen er. Størrelsen
av den enkelte dagbot blir fastsatt på grunnlag av den
skyldiges økonomiske evne.
I delutredning I ga kommisjonen uttrykk for tvil om et dagbotsystem
burde innføres i Norge, og den neste kommisjonen valgte å foreslå at
dagens ordning ble beholdt.
Departementet finner ikke tilstrekkelig grunn til å foreslå en
innføring av et dagbotsystem, og tiltrer i all hovedsak
kommisjonens begrunnelse. Departementet foreslår som kommisjonen
i stedet en tydeligere presisering i loven av forhold som har betydning for
vurderingen av lovbryterens økonomiske evne.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre
en bestemmelse om hvilke momenter det skal legges vekt på ved
utmåling av bot. Kommisjonen foreslår ingen realitetsendringer
i forhold til gjeldende rett. Kommisjonens forslag innebærer
at det går klarere frem at man ved utmåling av
bot skal legge vekt på alminnelige straffutmålingsmomenter.
Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om å tydeliggjøre
momentene som har betydning for utmålingen av boten. Departementet
går inn for at det også bør presiseres
at lovbryterens gjeldsbyrde har betydning. På den annen
side finner departementet det tilstrekkelig å si i loven
at momenter knyttet til lovbryterens økonomiske forhold,
skal ha vekt når botens størrelse blir fastsatt.
Straffelovkommisjonen foreslår å si at disse momentene
skal ha "vesentlig vekt", men dette kan etter departementets mening
føre til at momentene blir overbetont i forhold til andre
straffutmålingsmomenter, som lovbruddets grovhet og lovbryterens
skyld.
Blir det fastsatt bot sammen med andre reaksjoner - fengsel,
inndragning, rettighetstap - vil også dette ha betydning
for botens størrelse.
Et dagbotsystem vil antakelig være mer tungvint å praktisere
enn dagens ordning med utmåling av bøter. Dagbotsystemet
skiller dessuten ikke alltid mellom forholdets straffverdighet og
gjerningspersonens økonomi. Etter komiteens mening
bør det derfor ikke innføres et dagbotsystem i
Norge.
Det sentrale ved ileggelse av bot som strafferettslig reaksjon
er at bøtene blir tilstrekkelig nyanserte. Komiteen mener
at dette kan oppnås på andre måter enn
gjennom innføring av et dagbotsystem og støtter
departementets forslag om en tydeligere presisering i loven av forhold
som har betydning for vurderingen av lovbryterens økonomiske
evne.
Når en fysisk person straffes med bot, skal det samtidig
utmåles en subsidiær fengselsstraff som den botlagte
skal sone hvis boten ikke blir betalt. Først etter at inndrivelse
forgjeves er forsøkt, er det adgang til å fullbyrde
den subsidiære fengselsstraffen. Det følger av
påtaleinstruksen at frihetsstraffen skal nedsettes forholdsvis
hvis den botlagte har betalt en del av boten.
Straffelovkommisjonen foreslår at det ikke lenger skal
fastsettes subsidiær fengselsstraff ved ilegging av bot.
Kommisjonen foreslår i stedet en ordning hvor retten, etter
at inndriving av boten har vist seg umulig, tar stilling til om
subsidiær fengselsstraff skal fastsettes og eventuelt hvor
stor den skal være. Retten kan etter forslaget bare idømme
fengselsstraff dersom den botlagte har betalingsevne eller allmenne hensyn
tilsier det.
I delutredning V foreslo kommisjonen også å oppheve
regelen i straffeloven § 28 første ledd
om økt maksimum for den subsidiære fengselsstraffen hvor
flere forhold pådømmes under ett. Maksimum heves
i disse tilfellene fra 90 dager til 4 1/2 måned. Kommisjonen
mente at 90 dager gir tilstrekkelig fleksibilitet. Kommisjonen opprettholder
synspunktet også i delutredning VII, men med 120 dager
som maksimum for den subsidiære fengselsstraffen uansett.
Departementet ser betenkelighetene ved dagens ordning som kan
gi bøtestraffen preg av gjeldsfengsel og bidra til sosial
diskriminering. Departementet er derfor enig med Straffelovkommisjonen
i at soning av den subsidiære fengselsstraffen bør
begrenses til tilfeller hvor lovbryteren har betalingsevne, men
likevel unnlater å betale boten eller der allmenne hensyn
tilsier det.
Etter departementets syn vil kommisjonens forslag føre
til merarbeid først og fremst for domstolene, men også for
politiet. Forslaget vil sannsynligvis føre til at en forholdsvis
stor andel av de bøtekrav som det i dag anmodes om soning
for, må bringes inn for retten. Departementet er på denne
bakgrunn skeptisk til kommisjonens forslag om domstolsbehandling.
Departementet går etter dette inn for å opprettholde
gjeldende rett med visse modifikasjoner i retning av Straffelovkommisjonens
forslag.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at
det fortsatt skal fastsettes en obligatorisk subsidiær
fengselsstraff, men straffen bør bare kunne fullbyrdes dersom
boten kan betales eller allmenne hensyn taler for det. Avgjørelsen
om fullbyrding av den subsidiære fengselsstraffen bør
etter departementets syn fortsatt ligge hos påtalemyndigheten.
Forslaget hindrer at botlagte uten betalingsevne innkalles til soning, samtidig
som man tar hensyn til både påtalemyndighetens
og domstolenes kapasitet. Forslaget innebærer også at
oppfyllingspresset fortsatt opprettholdes.
Det har vært omtvistet etter hvilke prinsipper den subsidiære
fengselsstraffen skal utmåles. To hovedsyn har preget den
juridiske teori; "straffutmålingsprinsippet" og "betalingspressprinsippet".
Etter departementets syn er formålet med den subsidiære straffen
først og fremst å gi den siktede et tilstrekkelig
motiv til å betale boten. Fengselsstraffens lengde bør
derfor avpasses etter botens størrelse i tråd
med betalingspressprinsippet.
Det er vanskelig å slå fast hva som i dag er
forholdet mellom botens størrelse og lengden av fengselsstraffen.
Etter departementets syn bør forholdstallet 1: 2 mellom
boten og den subsidiære fengselsstraffen være
et naturlig utgangspunkt for vurderingen ("1:2" vil si at 1000 kroner
i bot gir to dager subsidiært fengsel). Ved spesielt høye
bøtestraffer bør utgangspunktet modereres. Det
kan også tenkes tilfeller hvor den subsidiære
fengselsstraffen bør være høyere enn
forholdstallet 1: 2 tilsier. Dette kan for eksempel være
aktuelt overfor en tilbakefallsforbryter som gjentatte ganger unnlater å betale
bøter som han blir ilagt.
Når det gjelder nedsettelse av fengselsstraffen ved
delbetaling før påbegynt soning, støtter
departementet kommisjonens forslag om å ha den samme regel
uansett om delbetalingen skjer før eller etter påbegynt
soning.
Departementet støtter kommisjonen i forslaget om en
maksimallengde for den subsidiære fengselsstraffen på 120
dager, som også skal gjelde ved kumulasjon.
Dersom man unnlater å angi subsidiær
fengselsstraff når bot velges som primær strafferettslig
reaksjon, vil det trolig gjøre inndrivelsen vanskeligere. Videre
vil en slik løsning bidra til betydelig merarbeid for domstolene,
og også for politiet. Det er i dag et betydelig behov for å ytterligere
effektivisere straffesakskjeden. Man bør derfor ikke innføre
ordninger som bidrar til en uhensiktsmessig byråkratisering. Komiteen mener
på denne bakgrunn at det fortsatt bør fastsettes
en subsidiær fengselsstraff ved ilegging av bot.
Komiteen er imidlertid enig med departementet
i at soning av den subsidiære fengselsstraffen bør begrenses
til tilfeller hvor lovbryteren har betalingsevne, men likevel unnlater å betale
boten, eller der allmenne hensyn tilsier at den subsidiære
fengselsstraffen bør sones.
Komiteen har med bekymring merket seg at undersøkelsen
Domstolenes utmåling av straff - en undersøkelse
av rettspraksis i 2002 foretatt av Ragnhild Hennum, viser at det
mangler en enhetlig praksis i domstolene for utmåling av
subsidiær fengselsstraff. Dette gjelder også i
saker der domstolene idømmer bot. Komiteen mener
det er nødvendig å utforme en nærmere
veiledning om nivået ved utmåling av subsidiær
fengselsstraff. Dette for å sikre en likeverdig reaksjon
på tilnærmet like lovbrudd.
Formålet med den subsidiære straffen bør
etter komiteens mening først og fremst være å gi
den siktede et tilstrekkelig motiv til å betale boten.
Fengselsstraffens lengde bør derfor avpasses etter botens størrelse
i tråd med betalingspressprinsippet. Komiteen støtter
departementets forslag om at det bør innføres
et forholdstall 1:2 mellom boten og den subsidiære fengselsstraffen.
Ved spesielt høye bøtestraffer bør dette
utgangspunktet kunne modereres noe.