En person som blir funnet skyldig i en straffbar handling, kan
på bestemte vilkår fradømmes retten til å utøve
ulike rettigheter. Rettighetstapet vil normalt bestå i
tap av stilling vedkommende har på domstiden, tap av retten
til å ha en stilling eller utøve en virksomhet
i fremtiden eller tap av retten til å oppholde seg på et
bestemt sted.
Etter gjeldende rett er rettighetstap etter straffeloven §§ 29-33 å anse
som straff. Straffelovkommisjonen legger ikke opp til å endre
dette.
Departementet antar, i likhet med kommisjonen, at rettighetstap
ofte oppleves som en straff av den reaksjonen retter seg mot. Når
det idømmes et tidsbegrenset rettighetstap for handlinger
og aktiviteter som alle kan foreta, får reaksjonene også et
klart preg av et atferdsregulerende "onde". Departementet mener
derfor at rettighetstap som idømmes etter en generell bestemmelse
i straffeloven, fortsatt bør være straff.
Rettighetstap oppleves ofte som en straff av den reaksjonen
retter seg mot og er betinget av at noen er funnet skyldig i en
straffbar handling. Komiteen er derfor enig med departementet
i at rettighetstap som idømmes etter en generell bestemmelse
i straffeloven, fortsatt bør være å anse
som straff.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, er kjent med at det kan tenkes situasjoner
der det er behov for å frata utilregnelige personer retten
til å utøve bestemte former for virksomhet eller
aktivitet. Så lenge rettighetstapet regnes som straff,
vil imidlertid en bestemmelse om at utilregnelige kan idømmes
rettighetstap, bryte med det grunnleggende prinsippet om at utilregnelige ikke
er straffeansvarlige.
Flertallet vil påpeke at behovet for å kunne ilegge
utilregnelige rettighetstap, er lite. Dette skyldes at det allerede
på flere områder finnes regler om offentlige godkjenningsordninger
mv. som på en tilfredsstillende måte ivaretar
samfunnets beskyttelsesbehov.
En regel om at utilregnelige kan idømmes rettighetstap,
vil etter flertallets mening neppe ha stor praktisk
betydning. Dette skyldes at det ikke vil være adgang til å reagere
med strafferettslige reaksjoner overfor adferd i strid med rettighetstapet.
Flertallet viser for øvrig at besøksforbud
etter straffeprosessloven § 222a kan pålegges
av påtalemyndigheten uavhengig av om vedkommende er strafferettslig
tilregnelig. Et besøksforbud etter straffeprosessloven
gir i realiteten tilsvarende beskyttelse som kontaktforbud i ny
straffelov, jf. § 57.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enig i at rettighetstap skal regnes som straff. Disse medlemmer vil
likevel ikke med det avskjære muligheten til å bruke
dette mot de som er strafferettslig utilregnelige, dersom grunnlaget
er en ellers straffbar handling.
Disse medlemmer mener derfor at rettighetstap
og oppholdsforbud også skal kunne idømmes overfor
personer som er underlagt psykiatrien eller har psykiske problemer
og derfor ikke kan straffes. Disse medlemmer mener
dermed at de som er sinnssyk i gjerningsøyeblikket eller
av andre grunner er dømt til andre reaksjoner enn straff,
også bør kunne få ilagt besøksforbud
og rettighetstap. Det bør derfor være mulig med
en slik reaksjon i de tilfeller hvor man har slått fast
at det har skjedd en ellers straffbar handling.
Den sentrale bestemmelsen om rettighetstap i dagens straffelov
er § 29. Bestemmelsens nr. 1 åpner for å fradømme
lovbryteren en offentlig stilling, mens nr. 2 hjemler fradømmelse
av retten til i fremtiden å ha en stilling eller å utøve
bestemte former for virksomhet. Rettighetstap kan bare idømmes
"[d]en som kjennes skyldig i en straffbar handling".
Rettighetstap etter § 29 "kan" idømmes
når "almene hensyn krever det".
Straffelovkommisjonen går i det vesentlige inn for å videreføre
dagens regler. På noen punkter foreslår kommisjonen
imidlertid endringer i forhold til gjeldende rett. Kommisjonen legger
opp til en fullstendig likestilling av offentlige og private stillinger med
hensyn til reglene om rettighetstap. Kommisjonen går inn
for at rettighetstap skal kunne begrenses til forbud mot å utøve
visse funksjoner som ligger til stillingen eller virksomheten, eller
til påbud om å utøve virksomheten på bestemte
vilkår. Det foreslås en noe mer vidtrekkende omgåelsesregel
enn den som i dag finnes i straffeloven § 29.
Som kommisjonen mener departementet at det er hensiktsmessig å operere
med like vilkår for tap av stilling og tap av retten til
for fremtiden å ha en stilling eller utøve en
virksomhet.
Etter departementets syn bør virkeområdet for den
alminnelige hjemmelen for rettighetstap utvides noe. I lovutkastet
legges det derfor opp til at et rettighetstap også skal
kunne knytte seg til retten til å utøve en "aktivitet"
i fremtiden. Dette er nytt i forhold til kommisjonens forslag. Forslaget åpner
for å forby former for atferd som det ikke er naturlig å karakterisere
som en "virksomhet" eller "beskjeftigelse" og som derfor ikke kan
forbys etter gjeldende straffelov.
Departementet slutter seg til at adgangen til å ilegge
rettighetstapet fortsatt bør være skjønnsmessig.
Vilkårene bør være at allmenne hensyn
tilsier en slik reaksjon og at lovbryterens straffbare handling viser
at han "er uskikket til eller kan misbruke" stillingen, virksomheten
eller aktiviteten. De foreslåtte endringene tar ikke sikte
på en generell heving eller senking av dagens terskel for å reagere
med rettighetstap.
Departementet mener at det ikke er grunn til å opprettholde
et formelt skille mellom offentlige og private stillinger. Departementet
kan ikke se at det uten videre vil være i strid med ytringsfrihetens
prinsipper om for eksempel en redaktør fradømmes
sin stilling.
Departementet tiltrer Straffelovkommisjonens forslag om at rettighetstap
skal kunne begrenses til forbud mot å utøve visse
funksjoner som ligger til stillingen eller virksomheten, eller til
påbud om å utøve virksomheten eller aktiviteten
på bestemte vilkår.
Departementet tiltrer kommisjonens forslag om en noe mer vidtrekkende
omgåelsesregel. Den som er fratatt retten til å utøve
en virksomhet, skal derfor heller ikke kunne forestå slik
virksomhet for andre eller la andre forestå slik virksomhet
for seg.
Departementet går inn for at rettighetstap ikke skal
kunne ilegges som eneste straff for en handling med en minstestraff
på 1 år eller mer, slik tilfellet er etter gjeldende
rett for rettighetstap som er hovedstraff.
Komiteen er enig med departementet
i at dagens regler om rettighetstap langt på vei er tilfredsstillende,
men at det er behov for visse endringer. Det er for eksempel hensiktsmessig å operere
med like vilkår for tap av stilling og tap av for fremtiden å ha en
stilling eller utøve en virksomhet. Dagens skille mellom
offentlige og private stillinger bør videre oppheves. Komiteen tiltrer
for øvrig de vurderinger og forslag som følger
av proposisjonens pkt. 24.3.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
positive til å utvide bruken av rettighetstap, herunder
retten til å ha en stilling eller utøve virksomhet
eller aktivitet.
Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet
blant annet flere ganger har fremmet forslag om at sexdømte
skal miste retten til å undervise barn mv.
Etter straffeloven § 33 kan den som har begått
en straffbar handling, ved dom forbys å oppholde seg i bestemte
områder. Slikt forbud kan nedlegges hvis den straffbare
handlingen viser at vedkommendes opphold i de aktuelle områdene
kan være til særlig fare eller plage for andre.
Bestemmelsen tar særlig sikte på å beskytte
de fornærmede i kvinnemishandlings- og familievoldssaker.
Straffelovkommisjonen går inn for å videreføre straffeloven § 33,
likevel slik at bestemmelsene om varighet, endring og oppheving
av oppholdsforbud foreslås skilt ut i en egen generell
bestemmelse.
Departementet foreslår at bestemmelsen om oppholdsforbud
i dagens straffelov erstattes av en mer vidtrekkende bestemmelse
om kontaktforbud. Foruten navneendringen innebærer departementets
forslag justeringer av vilkårene for å gripe inn
med denne formen for rettighetstap. Den viktigste endringen består
likevel i at den foreslåtte bestemmelsen om kontaktforbud åpner
for å forby flere former for truende og plagsom atferd
enn gjeldende straffelov § 33.
Formålet med den nye bestemmelsen er å beskytte
fornærmede og andre berørte, særlig i
saker som involverer vold eller seksuallovbrudd, mot alle former
for uønsket oppmerksomhet fra gjerningspersonen. Straffeloven § 33 åpner
bare for å forby fysisk opphold på bestemte steder.
Ofte vil det eksistere et beskyttelsesbehov som går ut
over dette, for eksempel hvor det er grunn til å frykte
truende eller plagsomme brev, telefoner, tekstmeldinger via mobiltelefon
eller e-poster fra gjerningspersonen. Etter departementets syn bør
domstolene gis anledning til å sette en stopper også for
slike former for uønsket oppmerksomhet, og ikke bare fysiske
tilnærmelser. Departementet går inn for at også kontaktforbud
skal kunne begrenses på nærmere angitte vilkår.
Departementet foreslår at også vilkårene
for å ilegge kontaktforbud endres noe i forhold til gjeldende
straffelov. Forslaget går ut på at kontaktforbud skal
kunne ilegges når det er "grunn til å tro" at
lovbryteren ellers vil begå en straffbar handling overfor en
annen person, forfølge en annen person, eller på annet
vis krenke en annens fred.
Departementets forslag åpner for at lovbryteren også skal
kunne forbys å oppholde seg i sitt eget hjem. Slike forbud
er særlig inngripende og skal derfor bare kunne ilegges
når det er "nærliggende fare for" at lovbryteren
ellers vil begå en ny straffbar handling overfor den fornærmede
eller andre. Heller ikke kontaktforbud skal kunne ilegges for en
periode på mer enn 1 år.
Saker som gjelder kontaktforbud som knytter seg til lovbryterens
eget hjem, vil normalt være av så stor betydning
for de berørte at både den forbudet retter seg
mot og den det skal beskytte, bør gis rett til advokatbistand.
Departementet foreslår derfor å endre straffeprosessloven §§ 100b
og 107a. Endringene går ut på at bestemmelsene
om rett til forsvarer og bistandsadvokat i saker om besøksforbud
i eget hjem, kommer tilsvarende til anvendelse i saker om kontaktforbud
i eget hjem.
Overtredelse av kontaktforbud er straffbart. Etter departementets
syn bør den fornærmede i saker om overtredelse
av kontaktforbud ha rett til bistandsadvokat, uten hensyn til om
kontaktforbudet knytter seg til eget hjem.
Komiteen har merket seg at departementet foreslår å erstatte
dagens bestemmelse om oppholdsforbud med en mer vidtrekkende bestemmelse
om kontaktforbud i den nye straffeloven. Ordning med kontaktforbud åpner
for å forby flere former for truende og plagsom adferd
enn det som er mulig etter gjeldende rett. Det vil for eksempel
kunne være behov for beskyttelse i tilfeller hvor det er
grunn til å frykte truende eller plagsomme brev, telefoner, SMS-meldinger
eller e-poster. Bestemmelsen om kontaktforbud muliggjør
slik beskyttelse. Etter komiteens mening bør
domstolene gis anledning til å sette en stopper også for
denne type uønsket oppmerksomhet, og ikke bare ha anledning
til å stoppe uønskede fysiske tilnærmelser.
Det er etter komiteens mening behov for en ytterligere
styrking av fornærmedes rettsstilling særlig i
saker som gjelder voldshandlinger og/eller seksuallovbrudd.
Den nye bestemmelsen om kontaktforbud åpner etter komiteens mening
for en mer effektiv beskyttelse av fornærmede og andre.
Komiteen forventer at kontaktforbud vurderes og
ilegges i flere saker enn hva tilfellet i dag er med bestemmelsen
om oppholdsforbud. Komiteen ber domstolene være
spesielt oppmerksomme på barns behov.
Et kontaktforbud kan knytte seg til en persons eget hjem. Komiteen viser
til at et slikt forbud normalt vil være av stor betydning
både for den forbudet retter seg mot og den det skal beskytte.
På denne bakgrunn støtter komiteen forslagene
til endring i straffeprosessloven §§ 100b
og 107a.
Komiteen mener at offeret skal ha rett til å bli varslet
og til å uttale seg når en ordning med kontaktforbud
opphører. Komiteen ber departementet innta
nødvendige bestemmelser i påtaleinstruksen for å sikre
dette.
Komiteen synes det er positivt at departementet
foreslår en egen bestemmelse om kontaktforbud.
Komiteen synes videre det er positivt at man i forhold
til oppholdsforbud i eget hjem skal kunne tilkjennes bistandsadvokat.
Etter komiteens mening taler gode grunner for
at domstolen skal ha en selvstendig plikt til å vurdere
oppholdsforbud i en rekke saker, for eksempel i saker som gjelder
vold i nære relasjoner og i saker som gjelder seksuallovbrudd. Komiteen ber
departementet vurdere å lovfeste en slik plikt i straffeprosessloven
og melde tilbake til Stortinget på egnet måte.
Straffeloven § 30 inneholder bestemmelser om tap
av retten til å gjøre tjeneste i rikets krigsmakt (verneretten),
mens § 31 hjemler tap av stemmeretten. Lovbryteren
kan fradømmes verneretten når det på grunn
av hans straffbare opptreden "må antas at det vil være
i strid med forsvarets interesser om han gjør tjeneste".
Den som dømmes for forbrytelser som nevnt i straffelovens
kapittel 8, 9 eller 10 (blant annet landssvik og valgfusk), kan
fradømmes stemmeretten ved offentlige valg. Slikt rettighetstap
kan bare idømmes når allmenne hensyn krever det,
og bare for en tid av inntil 10 år.
Straffelovkommisjonen foreslår ingen egen regel om tap
av verneretten i straffeloven. Kommisjonen gir uttrykk for at tiden
nå er moden for å oppheve hjemmelen for tap av
stemmeretten. Ifølge kommisjonen har bestemmelsen neppe
særlig preventiv effekt ved siden av straffetruslene som
uansett vil gjelde for de aktuelle overtredelsene.
Departementet foreslår ikke å innta en bestemmelse
om tap av verneretten i den nye straffeloven. I praksis har det
vist seg at behovet for en alminnelig bestemmelse om tap av verneretten
er høyst begrenset, ved siden av den mer spesialtilpassede
hjemmelen i militær straffelov.
Departementet kan heller ikke se at det er behov for å innta
en egen bestemmelse om tap av stemmeretten i den nye straffeloven.
Behovet er ikke stort nok til å begrunne videreføring
av en egen paragraf om tap av stemmeretten. Departementet har også lagt en
viss vekt på at Grunnloven § 53 fremdeles
hjemler tap av stemmeretten for den som uten regjeringens samtykke
går i en fremmed makts tjeneste.
Komiteen er enig med departementet
i at bestemmelser om tap av verneretten og tap av stemmeretten ikke
bør videreføres i ny straffelov. Komiteen tiltrer
den begrunnelse som gis for dette i proposisjonen.
Et rettighetstap skal enten gjelde for en periode av inntil 5 år
eller for alltid. Både den domfelte og påtalemyndigheten
kan be om at tingretten ved kjennelse opphever forbudet før
tiden.
Departementet antar at det er hensiktsmessig med felles regler
om varigheten av og retten til ny prøving av rettighetstap.
Etter departementets syn bør et rettighetstap, om det gjøres
tidsbegrenset, ikke vare i mer enn 5 år. Departementets
forslag åpner for at det i særlige tilfeller skal
kunne reageres med rettighetstap på ubestemt tid. Etter
utkastet skal rettighetstap bare ilegges på ubestemt tid
når "særlige grunner" tilsier det. Departementet
tar ikke sikte på å heve terskelen for å gripe
inn med rettighetstap på ubestemt tid. Verv som medlem
av kommunestyre, fylkesting eller Stortinget, bør bare
kunne fratas for valgperioden.
Departementet foreslår at kontaktforbud også skal
kunne utformes slik at lovbryteren forbys å oppholde seg
i sitt eget hjem. I disse sakene bør det gjelde særlig
strenge regler om forbudets varighet, et forbud mot opphold i eget
hjem bør aldri kunne idømmes for mer enn 1 år.
Departementet er enig i at det bør åpnes for å få prøvet
rettighetstapet på ny etter at en viss tid er gått. En
slik adgang bør etter departementets syn også stå åpen
i saker hvor det er reagert med et langvarig tidsbegrenset rettighetstap.
Etter departementets utkast skal ny prøving kunne skje
etter at 3 år er gått. Dersom resultatet av den
rettslige prøvingen blir at rettighetstapet opprettholdes
helt eller delvis, kan ny begjæring ikke fremsettes før
det er gått nye 3 år.
Det er etter komiteens oppfatning hensiktsmessig
med felles regler om varigheten av og retten til ny prøving
av rettighetstapet uavhengig av om tapet gjelder stilling, virksomhet
eller aktivitet, eller om det gjelder kontaktforbud.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser for øvrig til de vurderinger
og forslag som følger av proposisjonens pkt. 24.6, og slutter
seg til disse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener man må ha et
langt større fokus på den oppholdsforbudet eller
rettighetstapet er satt til å beskytte.
Disse medlemmer mener derfor det må stilles
store krav til prosessen i forhold til når oppholdsforbud
eventuelt skal opphøre, eller om man skal fornye et oppholdsforbud. Disse
medlemmer mener det skal være slik at den som forbudet ønsker å beskytte
skal få uttale seg i saken, og at dette avgjøres i
domstolen etter at både fornærmede (den oppholdsforbudet
er ilagt for å beskytte) og den som er ilagt oppholdsforbud
har fått uttalt seg.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme lovendringsforslag som sikrer
at den som et oppholdsforbud er satt til å beskytte blir
hørt når det er snakk om å oppheve eller
forlenge et oppholdsforbud."
Etter gjeldende rett kan det verken reageres med rettighetstap
eller annen straff overfor utilregnelige. Straffelovkommisjonen
går ikke inn for en generell regel om at det skal være
anledning til å reagere med rettighetstap overfor utilregnelige,
men opprettholder forslag om en fakultativ straffritaksregel for
personer med alvorlige psykiske lidelser, men som ikke er utilregnelige.
Så lenge rettighetstap regnes som straff, vil en regel
om at utilregnelige kan idømmes rettighetstap, bryte med
den grunnleggende regelen om at utilregnelige ikke er straffansvarlige.
Departementet er etter dette kommet til at det ikke er ønskelig å gå videre med
forslaget om å åpne for rettighetstap overfor
utilregnelige.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at rettighetstap regnes som straff.
En regel om at utilregnelige kan idømmes rettighetstap,
vil derfor bryte med det grunnleggende prinsipp om at utilregnelige
ikke er straffansvarlige. I de fleste tilfeller hvor det kunne ha vært
aktuelt å reagere med rettighetstap overfor utilregnelige,
finnes det allerede sivilrettslige regler som på en tilfredsstillende
måte ivaretar samfunnets behov for beskyttelse. Dersom
det påvises behov for ytterligere lovgivning på området,
mener flertallet at dette må besvares gjennom
endringer i spesiallovgivningen. På denne bakgrunn støtter flertallet departementets
anbefaling om å ikke gjøre straffelovens bestemmelser
om rettighetstap anvendelige for utilregnelige lovbrytere.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til sine merknader om strafferettslige
reaksjoner overfor utilregnelige, i innstillingens kap. 23.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
som tidligere nevnt at rettighetstap og oppholdsforbud også skal
kunne idømmes overfor personer som er underlagt psykiatrien
eller har psykiske problemer og derfor ikke kan straffes. Disse
medlemmer mener dermed at de som er sinnssyk i gjerningsøyeblikket
eller av andre grunner er dømt til andre reaksjoner enn
straff, også bør kunne få ilagt besøksforbud
og rettighetstap. Det bør derfor være mulig med
slike reaksjoner i de tilfeller hvor man har slått fast
at det har skjedd en ellers straffbar handling.
Etter gjeldende rett er rettighetstap etter straffeloven § 29
en hovedstraff. Rettighetstap etter gjeldende straffelov §§ 30,
31 og 33 er tilleggsstraffer som bare idømmes i kombinasjon
med en hovedstraff.
Straffelovkommisjonen foreslår å oppheve skillet
mellom hovedstraffer og tilleggsstraffer. Ut over at rettighetstap
skal kunne ilegges alene, legges det opp til at rettighetstap skal
kunne kombineres med fengselsstraff, samfunnsstraff, bot og forvaring.
Departementet støtter kommisjonens forslag til regler
om forening av rettighetstap med andre straffer. Departementet slutter
seg også til forslaget om ikke å videreføre
et formelt skille mellom hovedstraffer og tilleggsstraffer. Forslaget
innebærer en viss utvidelse av adgangen til alene å idømme
de former for rettighetstap som i dag er å anse som tilleggsstraffer. Departementet
støtter en slik utvidelse, men går likevel inn
for en noe mindre vidtrekkende endring enn den Straffelovkommisjonen
foreslår.
Fordi bestemmelsene om tap av verneretten og stemmeretten foreslås
opphevet, blir den praktiske konsekvensen av opphevingen at domstolene
for fremtiden kan anvende kontaktforbud som eneste straff for en
straffbar handling. Departementet antar likevel at det ikke ofte
vil være aktuelt å ilegge kontaktforbud alene.
På ett punkt avviker departementets forslag fra Straffelovkommisjonens,
for så vidt gjelder adgangen til å idømme
rettighetstap som eneste reaksjon. Regelen i gjeldende straffelov § 15
tredje ledd om at rettighetstap ikke kan idømmes som eneste
straff for handlinger med en minstestraff på 1 år
eller mer, foreslås ikke videreført av Straffelovkommisjonen. Departementet ønsker å beholde
regelen. I saker som gjelder straffbare forhold med en minstestraff
på 1 år eller mer, mener departementet derfor
at rettighetstap også rent formelt bør være
avskåret som eneste straff. I andre saker vil det etter
departementets forslag være anledning til å reagere
med rettighetstap som eneste straff.
Komiteen støtter departementets
vurderinger og forslag og har ikke ytterligere merknader.
Etter gjeldende rett er det ikke adgang til å ilegge rettighetstap
ved forelegg.
I delutredning I gir Straffelovkommisjonen uttrykk for at rettighetstap
er en så alvorlig reaksjon at det ikke bør kunne
vedtas ved forelegg. Kommisjonen som avga delutredning V, så annerledes
på dette spørsmålet. Straffelovkommisjonen
mener at rettighetstap som har svært inngripende konsekvenser
for den det gjelder, bør være gjenstand for domstolsbehandling.
Det er derfor gjort enkelte unntak fra foreleggsordningen som foreslås.
Tap av stilling er et inngrep av en slik betydning for den enkelte
at kommisjonen mener forelegg ikke bør kunne benyttes. Kommisjonen
mener at heller ikke tap av retten til å drive næringsvirksomhet
bør kunne fratas ved vedtakelse av forelegg. Etter kommisjonens
oppfatning bør også rettighetstap for en lengre
periode enn 3 år unntas fra foreleggsordningen.
Departementet stiller seg bak kommisjonens forslag om å åpne
for ileggelse av enkelte former for rettighetstap ved forelegg.
Departementet tiltrer begrunnelsen som er gitt for forslaget, og
deler også kommisjonens oppfatning om hvilke grenser som
bør gjelde for adgangen til å ilegge rettighetstap
ved forelegg.
Departementet har vurdert om også rettighetstap i form
av tap av retten til å oppholde seg i eget hjem bør
unntas fra foreleggsordningen. Departementet er imidlertid kommet
til at også slikt rettighetstap bør kunne vedtas
ved forelegg, selv om rettighetstapet kan fremstå som inngripende
for den det retter seg mot.
Komiteen er enig med departementet i at det bør åpnes
for at enkelte former for rettighetstap kan ilegges ved forelegg,
og tiltrer de vurderinger og forslag som fremkommer av proposisjonens
pkt. 24.9.
Rettighetstap kan idømmes selv om det ikke er påstått
fra påtalemyndighetens side. Dersom gjerningspersonen kjennes
skyldig i bestemte seksuallovbrudd som involverer barn, plikter
retten av eget tiltak å vurdere om rettighetstap etter § 29
skal idømmes. Dette følger av straffeloven § 207.
Straffelovkommisjonen foreslår ikke å videreføre
regelen som i dag er nedfelt i straffeloven § 207.
I den grad rettighetstap ikke påstås og vurderes
i saker hvor dette burde ha skjedd, bør problemet etter
kommisjonens syn løses ved at overordnet påtalemyndighet
innskjerper praksis. Behovet for lovregulering oppstår
først hvis rettighetstapet skal være obligatorisk.
Fordi en ordning med automatisk rettighetstap vil kunne føre
til urimelige resultater, går kommisjonen imidlertid ikke
inn for en slik lovendring.
Straffeloven § 207 ble vedtatt så sent
som ved lov 11. august 2000 nr. 76. Departementet kan ikke
se at det siden lovvedtaket har skjedd endringer som setter spørsmålet
om plikt for retten til å vurdere spørsmålet
om rettighetstap ved domfellelse for seksuelle overgrep mot barn
i en annen stilling og mener derfor at domstolene fortsatt bør
ha en slik plikt.
Etter departementets syn bør det fortsatt være opp
til rettens skjønn å bestemme om rettighetstap bør
idømmes eller ikke i hver enkelt sak. En regel om automatisk
rettighetstap i bestemte saker kunne lett ha resultert i svært
urimelige enkeltavgjørelser. Departementet finner heller
ikke å kunne anbefale en bestemmelse om at domstolene som
hovedregel skal beslutte rettighetstap i saker som involverer seksuelle overgrep
mot barn.
Seksuelle overgrep mot barn er en særlig alvorlig form
for kriminalitet, og det er maktpåliggende å forebygge
at nye overgrep skjer. Etter komiteens oppfatning
er det derfor særlig viktig å vurdere rettighetstap
i saker vedrørende seksuelle overgrep mot barn. Som et
ledd i forebyggingen av seksuelle overgrep mot barn skal rettighetstap
alltid vurderes i saker av denne type, jf. straffeloven § 207.
En slik plikt stiller ikke minst krav til at påtalemyndigheten
forbereder saken med sikte på dette. Komiteen viser
for øvrig til departementets vurderinger i proposisjonens pkt.
24.10, og har ikke ytterligere merknader.
Det er særlig viktig at straffeloven utformes
slik at den blir forståelig også for dem som ikke
arbeider med strafferett til daglig. Det kan derfor være
hensiktsmessig å innta bestemmelser om at rettighetstap er
en mulig strafferettslig reaksjon også i lovens spesielle
del. Komiteen vil ta konkret stilling til hvilken
lovteknisk løsning som er best når forslag til
ny spesiell del i straffeloven kommer til behandling.