Komiteen er enig med Regjeringen i at det må vektlegges å opprettholde den etablerte balanse mellom hensynet til opphavsmenns interesser i å ha kontroll over bruk av sine åndsverk og allmennhetens interesse i at flest mulig får tilgang til åndsverk.

Komiteen viser til lov 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven) er en viktig kulturpolitisk lov ved at den fastsetter retts­reg­ler om beskyttelsen og utnyttelsen av litterære, vitenskapelige og kunstneriske verk.

I proposisjonen skriver departementet:

"Sett fra samfunnets side er det viktig at den skapende og utøvende virksomhet på dette området sikres med rettsregler som gjør det mulig for opphavsmenn og nærstående rettighetshavere å ha kontroll med og å kunne kreve vederlag for bruk av deres verk og arbeider. Dette sikrer dem et økonomisk utkomme som stimulerer til fortsatt kreativ innsats på området, noe som er grunnleggende for den videre samfunnsutvikling. På den annen side er det også fra et samfunnsmessig synspunkt viktig at allmennheten på fornuftige vilkår gis adgang til åndsverk. Rettsreglene som sikrer den skapende og kunstneriske innsats må ikke være så rigide at det hindrer at den enkelte bruker av åndsverk skal kunne disponere over dette på en fornuftig måte."

Komiteen deler dette synet.

Komiteen mener at reglene til enhver tid også må ta hensyn til de muligheter ny teknologi gir når det gjelder både lagring, spredning og bruk av åndsverk og annet vernet materiale. I denne sammenheng er det klart at den digitale teknologi gir muligheter for både bruk og misbruk på en helt annen måte enn tidligere. Et åndsverk i digital form er enklere å kopiere i et stort antall eksemplar på kort tid, kopiene blir like bra som originalen - og originalen er dyr å produsere, men billig å kopiere.

Komiteen viser til at denne utviklingen har økt mulighetene for misbruk. Samtidig egner åndsverk seg meget godt både for distribusjon og bruk i digital form. Utviklingen av datanettverk, spesielt Internett, har gjort det mulig å distribuere åndsverk raskt over lange distanser og på tvers av landegrenser. Dette gjør at behovet for internasjonale regler har blitt enda viktigere enn tidligere, selv om det på opphavsrettsområdet helt fra 1886 har vært et utstrakt internasjonalt samarbeid gjennom multinasjonale konvensjoner. Den viktigste av disse er Bern-konvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk fra 1886. Norge tiltrådte konvensjonen i 1896. I lys av den teknologiske utvikling har konvensjonen blitt revidert flere ganger og er i dag tiltrådt av 158 land.

For nærstående rettigheter er Roma-konvensjonen av 1961 om vern av utøvende kunstnere, fonogramprodusenter og kringkastingsselskap den mest sentrale. Norge tiltrådte denne i 1978 og konvensjonen er i dag tiltrådt av 79 land.

Komiteen viser ellers til at de nevnte konvensjonene forplikter i hovedsak det enkelte medlemsland til å behandle åndsverk og arbeider fra andre medlemsland på samme måte som det behandler slike fra eget land. I tillegg fastsetter konvensjonene visse minimumskrav med hensyn til det vern åndsverk og arbeider skal ha i det enkelte medlemsland. I forvaltningen av konvensjonene har Verdensorganisasjonen for intellektuell eiendomsrett - WIPO (World Intellectual Property Organization) en sentral rolle. I regi av WIPO ble det i 1996 forhandlet frem to nye traktater, en om opphavsrett og en om nærstående rettigheter, begge spesielt for å gi internasjonal regulering på området i en digital virkelighet. Innenfor avtaleverket om Verdens handelsorganisasjon (WTO) er det en egen avtale om handelsrelaterte sider ved immaterielle rettigheter (TRIPS-avtalen).

Komiteen viser også til at EU siden 1989 har utvist stor aktivitet på opphavsrettsfeltet, og det er vedtatt en rekke direktiver for å harmonisere reglene innenfor det indre marked. Disse direktivene er gjort til en del av EØS-avtalen og gjelder dermed også for Norge. Den 22. mai 2001 ble det vedtatt et nytt direktiv om harmonisering av visse aspekter av opphavsrett og nærstående rettigheter i informasjonssamfunnet (opphavsrettsdirektivet).

Ny teknologi gir på opphavsrettsområdet nye muligheter, men også store utfordringer for både rettighetshavere, brukere og lovgiver.

Om forretningsmessige endringer

Komiteen viser til at åndsverk og arbeider enkelt tilbys i digital form, og er av denne grunn særlig sårbare for ulovlig kopiering og distribusjon. Digital teknologi muliggjør rimelig og rask distribusjon til mange mottakere. Når dette skjer uten rettighetshavernes samtykke, kan det gi store økonomiske tap for rettighetshavere. Til nå er det særlig innenfor musikkindustrien dette har vært et problem. Nedlasting til privat bruk av musikkfiler som er lagt ut ulovlig er ikke uvanlig.

Komiteen er i hovedsak enig i departementets syn om at på tross av den hurtige teknologiske utvikling, har det ikke vært behov for å introdusere nye begreper i åndsverkloven for å tilpasse loven til de nye utnyttelsesformer. Eksempelvis har etter åndsverkloven § 2 opphavsmannen til et verk enerett til å fremstille eksemplar av verket og å gjøre dette tilgjengelig for allmennheten. Tilgjengeliggjøring for allmennheten omfatter etter gjeldende norsk rett bl.a. offentlig fremføring, kringkasting og tilgjengeliggjøring på forespørsel i nettverk. Tilgjengeliggjøringsbegrepet har vist seg å være fleksibelt og har kunnet ta opp i seg nye former for verksformidling.

Komiteen mener det er klart at lovgivning, selv der denne samordnes internasjonalt, ikke kan løse alle de utfordringer kunstnerne og innholdsindustrien står overfor som følge av ny teknologi. Både når det gjelder utvikling av kopisperrer og informasjon om rettighetsforhold, er det i stor grad opp til bransjen selv å finne løsninger innenfor det regelverk som vedtas. Likeledes når det gjelder å komme frem til avtaler for digital levering av verk og arbeider som prismessig er interessant for forbrukerne.

Komiteen merker seg at Regjeringen har redegjort for hvordan DRM kan være en utfordring for konkurransemyndighetene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at også førsteamanuensis Espen Andersen (Handelshøyskolen BI) i brev til komiteen diskuterer de forretningsmessige konsekvenser av den nye teknologien og Regjeringens forslag til ny åndsverklov. Disse medlemmer sier seg enige med førsteamanuensis Andersen når han "argumenterer for at den utvidete beskyttelse av tekniske kopisperrer, slik den nye åndsverksloven legger opp til i den foreslåtte § 53 a, ikke er i artistenes, kundenes eller samfunnets interesse".

Disse medlemmer merker seg videre:

"Ut fra en analyse av bransjen i Norge, lignende teknologiske nyvinninger i andre markeder, og betraktninger rundt bransjeutviklingen i andre land vil jeg hevde følgende:

• Platesalget i Norge har sunket noe de siste årene, men det skyldes i hovedsak konkurranse fra andre underholdningsprodukter og -medier, ikke piratkopiering.

• Platebransjen i Norge består av store utenlandske firma som selger utenlandsk musikk inn i et marked med liten konkurranse. Bransjen er ikke i krise, verken nå eller i fremtiden, og trenger ikke særskilte beskyttelsestiltak.

• Kopisperrer og DRM-teknologi vil ikke hjelpe bransjen, bare utsette en nødvendig restrukturering for å gå over til ny teknologi.

• Overgangen til ny teknologi - musikkdistribusjon på Internett - er spesielt vanskelig for de eksisterende plateselskapene, fordi de ikke kan oppgi sitt gammeldagse og fremdeles lønnsomme distribusjonssystem. Dette dilemmaet er velkjent innen teknologi- og økonomisk forskning, under betegnelsen "disruptive technology". Dette har skjedd i mange bransjer tidligere.

• Den nye teknologien vil føre til at nye firma kommer inn, at noen av de gamle firmaene klarer overgangen til det nye markedet, og at andre vil gå under. Fordi den nye teknologien er mer effektiv og gir kundene et bedre tilbud, blir markedet større, men med mindre inntjening pr. enhet. Kundene får mer musikk, artistene tjener mer, samfunnet nyter godt av en akselerert kunstnerisk utvikling. De eneste som tjener mindre, er mellommennene."