Tvistemålsloven har flere sett regler som gjelder prosessituasjoner
som er mer komplekse enn en sak mellom to parter om ett krav. Formålet
med reglene er å etablere en samlet og derved også prosessøkonomisk
behandling av tvister hvor partene har flere krav mot hverandre,
og hvor en eller flere personer har lignende krav mot en eller flere
saksøkte eller på annen måte har rettslig
interesse i sakens utfall.
Objektiv kumulasjon foreligger når saksøkeren
i én og samme sak legger ned påstand om dom for
flere krav eller rettsforhold mot samme saksøkte. Motsøksmål
foreligger når saksøkte på sin side framsetter motkrav
mot saksøkeren med påstand om selvstendig dom
i samme sak. Subjektiv kumulasjon (eller prosessfellesskap) foreligger
når det er flere parter på saksøker-
eller saksøkte siden i én og samme sak. Etter
tvistemålsloven § 98 første
ledd kan retten forene flere saker til felles behandling og eventuelt
felles pådømmelse.
Utvalget foreslår å samle reglene som åpner
for mer komplekse prosessituasjoner, i ett kapittel. Utvalget foreslår å videreføre
gjeldende regler om objektiv kumulasjon - i forenklet form, samt
en utvidelse i adgangen for saksøkeren til i samme sak å fremme
flere krav mot saksøkte: Det skal være tilstrekkelig
at den aktuelle domstolen er verneting for ett av kravene. Forslaget
lemper også på kravet om "samme prosessform" ved
at det skal være tilstrekkelig at kravene kan behandles
av retten hovedsakelig etter de samme saksbehandlingsreglene. Utvalget
foreslår en helt generell adgang for saksøkte
til å fremme krav mot saksøkeren i saken uten
krav til at domstolen også må være rett
verneting for saksøktes krav.
Utvalget foreslår en noe utvidet adgang til subjektiv
kumulasjon og at reglene forenkles i forhold til nåværende
lov. Tilsvarende som for objektiv kumulasjon skal det være
tilstrekkelig at domstolen er rett verneting for krav mot én
av de saksøkte, og det lempes på kravet om samme
prosessform. Utvalget foreslår en generell adgang for tredjeperson
til å tre inn i saken for tingretten når tredjeperson
vil nedlegge selvstendig påstand, eller det krav som fremmes
har så nær sammenheng med det opprinnelige kravet
at det bør behandles i saken.
Utvalget foreslår at reglene om forening av saker videreføres
med visse endringer. Det skal ikke lenger kreves at en av partene
er part i alle saker. Det avgjørende bør heller
være om sakene har slike likhets- og tilknytningspunkter
at de ut fra forsvarlighets- eller hensiktsmessighetsbetraktninger
bør behandles sammen.
Departementet er enig med utvalget i at det er hensiktsmessig
lovsystematikk å samle reglene om kumulasjon, forening
av saker, partshjelp og prosessvarsel i ett kapittel.
Reglene om kumulasjon og forening av saker må videreføres
i ny tvistelov. Det bidrar til en effektiv tvisteløsning
at flere krav mellom de samme parter behandles samtidig, og at ett
søksmål omfatter alle aktuelle parter med likeartede
krav. I tråd med dette bør det gis mulighet til å trekke
inn tredjepersoner også etter saksanlegg, og det bør
være mulighet for tredjepersoner til å tre inn
i saken. Departementet slutter seg til utvalgets forslag til forenkling
av reglene og utvidelse av adgangen til kumulasjon. Departementet
foreslår i likhet med utvalget at krav om obligatorisk
mekling i forliksrådet ikke skal være til hinder
for kumulasjon.
Lovforslaget § 15-3 om tredjepersoners adgang til å tre
inn i saken som part innebærer ingen utvidelse av søksmålsadgangen
for organisasjoner, foreninger og offentlige organ. Inntreden som
part forutsetter søksmålsadgang etter lovforslaget,
med andre ord at organisasjoner mv. kunne reist selvstendig sak
om det som gir grunnlag for inntreden. Departementet anser det ikke
aktuelt å utvide organisasjoners søksmålsadgang
i ankeomgangen til å gjelde direkte representasjon for
et medlem eller en forbruker. Organisasjoner mv. kan i slike tilfeller
eventuelt opptre som partshjelper.
Departementet finner ikke grunn til å innta en egen
bestemmelse om adgang til å overføre saker som
er kumulert eller forent til felles behandling, til gruppesøksmål.
Etter tvistemålsloven § 75, jf. §§ 76-79
kan tredjeperson som har rettslig interesse i at den ene parten vinner,
opptre til støtte for denne parten. Dette kalles hjelpeintervensjon,
og tredjeperson som opptrer til støtte for en av partene,
er hjelpeintervenient. Hjelpeintervenienten er ikke part i saken,
men opptrer i saken og utøver visse rettigheter mer eller
mindre på linje med en part. Loven sondrer mellom ordinære
og sterke hjelpeintervenienter.
Utvalget finner ikke grunn til å beholde ordningen med
sterk hjelpeintervensjon. Utvalgets forslag innebærer at
det ikke vil være mulig å tre inn som part i ankeomgangen,
slik en hjelpeintervenient har mulighet til. Utvalget foreslår å beholde
ordningen med vanlig hjelpeintervensjon. Utvalget foreslår å endre
betegnelsen på det som etter tvistemålsloven kalles
hjelpeintervensjon, til "partshjelp".
Utvalget har vurdert om det bør åpnes for en
generell adgang til partshjelp ut fra prejudikatsinteressen, men
kommer til at det vil føre for langt.
Departementet er enig i at betegnelsen "partshjelp" bedre tilkjennegir
innholdet i ordningen med hjelpeintervensjon og slutter seg til
forslaget om ny betegnelse. Departementet foreslår i likhet
med utvalget ikke å videreføre ordningen med sterk
hjelpeintervensjon.
Departementet er enig med utvalget i at ordningen med vanlig
hjelpeintervensjon bør videreføres. I likhet med
utvalget finner departementet ikke grunn til å åpne
for partshjelp ut fra prejudikatsinteressen i sin alminnelighet.
Denne adgangen bør være forbeholdt organisasjoner,
herunder foreninger, og offentlige organer i tråd med gjeldende
rett. Departementet er som utgangspunkt enig i at adgangen for offentlige organer
til å opptre som partshjelper bør være
begrenset til organer med "oppgave å fremme særskilte interesser".
Gjeldende rett har ingen ordning som gir tredjepersoner adgang
til å opptre som "amicus curiae" ("rettens venn") med innlegg
til retten for å belyse spørsmål som
retten har til behandling i en sak uavhengig av tredjepersonens
interesse i et bestemt saksutfall. Departementet mener at en regel
om adgang til å opptre som "rettens venn" kan være
et nyttig tilskudd i vår prosessordning hvis den kan utformes uten
at praktiseringen vil komplisere saksbehandlingen vesentlig. Dette
kan oppnås om regelen begrenses til å gi adgang
til å inngi skriftlig innlegg ved prosesskriv til belysning
av allmenne interesser som synes aktuelle i saken. En slik adgang
bør trolig begrenses til organisasjoner - herunder foreninger
- innenfor rammen av deres formål, samt offentlige organer innenfor
deres respektive ansvarsområder.
Tvistemålstvalget foreslår noen endringer i
adgangen til oppdeling av forhandlingene og pådømmelsen
i forhold til gjeldende rett. Utvalget foreslår for det
første en helt generell adgang til oppdeling av forhandlingene.
Retten skal kunne bestemme at forhandlingene foreløpig
skal begrenses til ett eller noen av flere krav eller til ett eller
flere tvistepunkter for et krav. For det annet foreslår
utvalget at retten kan pådømme særskilt
ett eller noen av flere krav som er fremmet i saken. Utvalget foreslår
også en generell adgang til særskilt avgjørelse
om en del av et krav. Utvalget foreslår imidlertid at det
i enkelte tilfeller, hvor det er klart hensiktsmessig og begge parter
samtykker, skal være adgang til særskilt avgjørelse
av enkelte påstandsgrunnlag, selv om disse ikke leder til en
avgjørelse av et krav.
Departementet er enig med utvalget i at adgangen til å dele
forhandling og pådømmelse bør utvides.
En forutsetning for å dele forhandlingen og pådømmelsen
er at saken kan avvikles mer effektivt enn ellers. I denne forbindelse
bør retten også legge vekt på prosessøkonomiske
hensyn i vid forstand. Departementet er på denne bakgrunn
ikke enig med Advokatforeningen i at ankefristen først
skal starte når hele saken er avgjort. Et formål
med oppdelingsadgangen er nettopp å legge til rette for
at deler av saken kan bli avgjort på et tidligere tidspunkt
enn andre sider av saken.
Hvorvidt det bør være adgang til å pådømme
påstandsgrunnlag særskilt, kan avhenge av hvordan man
avveier målet om en materielt riktig avgjørelse mot
målet om en rask og billig saksbehandling. Departementet
vil imidlertid understreke at denne avveiningen bare får
betydning der saken pådømmes av flere dommere.
Er dommerne i en sak som pådømmes med flere dommere,
enige om et særskilt påstandsgrunnlag, er det
ingen risiko for at det endelige saksutfallet vil bli påvirket
av en særskilt pådømmelse av ett av påstandsgrunnlagene.
Departementet mener at da bør retten ha mulighet til å treffe
en særskilt avgjørelse om påstandsgrunnlaget.
Adgangen til særskilt avgjørelse bør
også omfatte spørsmålet om lovvalg. Dersom
partene er enige om å få pådømt
et påstandsgrunnlag særskilt, bør det
også være adgang for retten til det slik utvalget
foreslår.
Tvistemålsutvalget foreslår å legge
til rette for en samtidig avgjørelse av krav om midlertidig
sikring og det underliggende krav - hovedkravet - når dette tidsmessig
er mulig og ikke andre tungtveiende hensyn taler mot det. Utvalget
foreslår å ta inn nye bestemmelser om dette i
tvangsfullbyrdelsesloven.
Departementet er enig i utvalgets hovedtanke om at hovedkravet
bør kunne trekkes inn og pådømmes samtidig
med sikringskravet når det er praktisk mulig og forsvarlig.
For domstolene samlet sett og for partene vil ordningen innebære
en mer effektiv saksavvikling. Departementet går derfor
inn for å følge opp utvalgets forslag, jf. lovforslaget § 32-9.
En helt generell adgang til å få pådømt
hovedkravet i samband med en avgjørelse om midlertidig
forføyning kunne bli misbrukt, blant annet til å omgå krav
om forliksmegling og til saksforberedelsen. Departementet er derfor
enig i de vilkår for samtidig pådømmelse
som utvalget foreslår. Dette vil blant annet innebære
at det normalt ikke skjer noen samtidig og særlig hurtig
pådømmelse dersom begjæringen om midlertidig
forføyning blir forkastet fordi retten finner at det ikke
foreligger noen sikringsgrunn. En annen forutsetning er at det ikke
er nødvendig med annen saksforberedelse enn forføyningssaken
gir, og at retten finner det forsvarlig med samtidig pådømmelse.
Lovforslaget § 32-9 fjerde ledd, om videreføring som
egen sak for det tilfellet at hovedkravet likevel ikke blir pådømt
samtidig, innebærer ikke at saken da skal gis prioritert
behandling. Tanken er at det ikke skal være nødvendig å starte
saken helt på nytt. Det er hensiktsmessig og prosessøkonomisk
at det arbeidet som allerede er lagt ned i saksforberedelsen, kan videreføres
når hovedkravet skal behandles i egen sak etter tvistelovens øvrige
bestemmelser.
Under avviklingen av den enkelte sak kan det inntreffe en irregulær
utvikling som gjør at den videre behandlingen forsinkes
eller stopper opp. Tvisteloven må ha regler som sikrer
sakens framdrift i disse tilfellene, slik at en part ikke kan trenere
behandlingen og hindre pådømmelse. Departementet
foreslår å samle reglene om styring av sakes framdrift
ved slik irregulær utvikling i lovforslaget kapittel 16.
Tvistemålsutvalget peker på at grensen mellom utsettelse
og omberammelse etter dagens regler er uskarp og foreslår
at regler om utsettelse av behandlingen ikke blir videreført
som eget institutt. Utvalget foreslår en noe videre adgang
til å stanse en sak enn etter dagens regler. For situasjoner
som i dag medfører at behandlingen av en sak utsettes,
blir konsekvensen av forslaget at et rettsmøte omberammes,
eller at partene får en fristforlengelse eller eventuelt
en ny frist.
Departementet slutter seg i hovedsak til utvalgets forslag, men
foreslår en annen lovsystematikk enn utvalget.
Utvalget foreslår å videreføre tvistemålslovens regler
om retting av mangelfulle prosesshandlinger. Utvalget foreslår
at det i loven bør benyttes et uaktsomhetskriterium for å angi
de subjektive vilkår.
Når det gjelder unnlatte prosesshandlinger foreslår
utvalget et nytt felles rettsmiddel - "oppfriskning" - mot de prosessuelle
forsømmelser som leder til at saken avsluttes, enten ved
avvisning av et rettergangsskritt eller ved realitetsavgjørelse
i form av uteblivelsesdom. Oppfriskning vil etter utvalgets forslag være
avhengig av at parten hadde gyldig forfall og ikke kan bebreides
for å ha unnlatt å søke om fristforlengelse
eller omberammelse. Utvalget foreslår at oppfriskning skal
kunne begjæres før forsømmelsen har ledet
til avvisning eller uteblivelsesdom, samt i ettertid som et rettsmiddel
mot kjennelse om avvisning eller uteblivelsesdom som er avsagt uten
at retten har tatt standpunkt til spørsmålet om
oppfriskning.
Utvalget foreslår en helt ny ordning med fristforelegg
i lovutkastet. Fristforelegg skal være et pålegg
fra retten til en part om å foreta en prosesshandling,
under trussel om uteblivelsesvirkning hvis fristen oversittes. Når
det gjelder frister som ikke er preklusive, foreslår utvalget
at retten ved kjennelse skal kunne nekte prosesshandlingen utført
hvis et rettsmøte må utsettes eller saken vil
bli vesentlig forsinket.
Utvalget mener rettsmidlene har en unødvendig stor grenseflate
og foreslår at det er gjenåpningsinstituttet som
primært skal regulere adgangen til å ta saken
opp igjen av grunner som partene først er blitt oppmerksom
på etter utløpet av ankefristen. Utvalget foreslår
at fristen for oppfriskning skal være én måned
fra forsømmelsen ble begått eller fra forkynnelse av
eventuell uteblivelsesavgjørelse. Utvalget foreslår at
forhold som burde vært påberopt ved begjæring om
oppfriskning, skal stenge for senere gjenåpning.
Departementet slutter seg til Tvistemålsutvalgets forslag
om retting av mangelfull prosesshandling.
Departementet slutter seg også til utvalgets forslag
til regler om virkningene av fristoversitting og møtefravær
og om å etablere ett felles rettsmiddel mot forsømmelser.
Departementet er også enig med utvalget i å innføre
fellesbetegnelse på de forsømmelser som etter
loven skal ha som virkning at saken avvises, og de som leder til
realitetsdom basert på saksøkerens påstandsgrunnlag.
Betegnelsen uteblivelse er lite naturlig etter dagens språkbruk.
Departementet foreslår derfor "fravær" som fellesbetegnelse for
møtefravær og fristoversitting.
Oppfriskning kan etter lovforslaget begjæres både
før og etter at det er avsagt fraværsavgjørelse. Departementet
er enig med utvalget i at det ikke skal være en ubetinget
rett å få oppfriskning mot fraværsavgjørelse,
som etter gjeldende rett. Etter departementets syn er det ikke betenkelig å overlate
til rettens skjønn å avgjøre om det skal
gis oppfriskning, og departementet slutter seg til det foreslåtte
vilkåret om at det vil være urimelig å nekte
parten videre behandling av saken. En begjæring om oppfriskning
som ikke tas til følge, kan overprøves fullt ut
ved anke.
Departementet er enig med utvalget i at regelen i tvistemålsloven § 349
om at den uteblitte uansett grunn må betale idømte
sakskostnader i uteblivelsesdommen, ikke videreføres, og
at de alminnelige sakskostnadsreglene bør få anvendelse
også ved oppfriskning. Departementet slutter seg også til
utvalgets drøftelse og forslag når det gjelder
tilpasninger mellom reglene om oppfriskning og gjenåpning.
Departementet er enig med utvalget i at retten i noen tilfeller
skal kunne bestemme at forsømmelse av en enkelt prosesshandling
skal ha fraværsvirkning etter loven. Vilkåret
er at det må være av vesentlig betydning at prosesshandlingen
blir foretatt. Reglene om fristforelegg blir et nødvendig
supplement til bevisvurderingsregelen, som ikke er noen fullgod
løsning.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at retten
kan nekte en unnlatt prosesshandling foretatt selv om den ikke utgjør
fravær i saken.
Departementet foreslår at bestemmelsene om midlertidig
sikring i tvangsfullbyrdelsesloven flyttes til tvisteloven som kapittel
32 til 34. Selv om reglene om midlertidig sikring i dag finnes i
tvangsfullbyrdelsesloven, er midlertidig sikring noe annet enn tvangsfullbyrdelse.
Sammenhengen mellom krav om midlertidig sikring og sivilt søksmål
blir forsterket ved forslaget om samtidig pådømmelse
av hovedkravet. Det er denne sammenheng som etter departementets
syn tilsier at reglene om midlertidig sikring bør plasseres
i tvisteloven.
Komiteen støtter departementets
forslag til forenkling av reglene om utvidelse av adgangen til subjektiv
og objektiv kumulasjon samt forening av saker. Komiteen er
også enig i at ordningen med sterk hjelpeintervensjon bør
oppheves. Dette fordi adgangen til å tre inn som part etter § 15-3
vil dekke tredjeparts behov for å delta i saken. Videre
støtter komiteen ordningen med "rettens
venn" ("amicus curiae") som det legges til rette for i § 15-8,
og forslaget om at adgangen til å dele forhandling og pådømmelse
utvides.
Etter komiteens mening bør hovedkravet
kunne trekkes inn og pådømmes samtidig med sikringskravet
når det er praktisk mulig og forsvarlig. Dette vil innebære
en effektiv saksavvikling både for domstolene og for partene. Komiteen slutter
seg for øvrig til forslagene i proposisjonens kapittel
20.