Med rettskraft menes at en dom eller en annen rettsavgjørelse
innebærer en endelig løsning av det rettsforhold
som er oppe til avgjørelse. I nær sammenheng med
rettskraftreglene står det ekstraordinære rettsmiddel
gjenopptakelse. Det sentrale lovgivningspolitiske mål ved
utformingen av reglene om rettskraft og gjenåpning er å få en
hensiktsmessig regulering av avgjørelsers endelige og bindende
virkning.
Rettskraftreglene kan lovteknisk utformes på to prinsipielt
forskjellige måter: Den ene er å knesette dem
i en relativ knapp lovtekst. Da vil de mange detaljspørsmålene
som oppstår om rettskraftens rekkevidde, bli henvist til
en videre utvikling i rettspraksis og teori. Alternativet er en
mer detaljert lovregulering, hvor det i en mer kasuistisk form gis
detaljerte regler om rettskraftens rekkevidde. Om dette spørsmålet
uttaler Tvistemålsutvalget følgende:
"Utvalgets foreløpige standpunkt er at man i
det alt vesentlige bør videreføre gjeldende rett
forankret i en nokså knapp lovtekst, og at det er vanskelig å komme
utenom at mange detaljspørsmål knyttet til rettskraftens
rekkevidde fortsatt må henvises til videre utvikling i
rettspraksis og teori. "
Departementet slutter seg i all hovedsak til utvalgets overordnede
standpunkt til lovteknisk løsning for rettskraftreglene.
På enkelte punkter er det likevel grunn til å foreta
visse presiseringer og utbygginger av dagens regelsett.
Når en avgjørelse ikke lenger kan angripes
med ordinære rettsmidler, er avgjørelsen rettskraftig,
jf. tvistemålsloven § 161 første
ledd. Dette betegnes som formell rettskraft.
Tvistemålsutvalget foreslår å videreføre
bestemmelsen i tvistemålsloven § 161
første ledd. Utvalget konkluderer med at de materielle
rettskraftvirkninger fortsatt bør inntre ved utløpet
av de ordinære rettsmiddelfrister. Videre foreslår
utvalget at særregelen for det tilfelle at dommen ikke
kan påankes uten tillatelse, ikke videreføres.
Departementet fremmer forslag i overensstemmelse med utvalgets
forslag.
Når det gjelder hvilke avgjørelser som bør
ha rettskraft, foreslår utvalget ingen endringer i dagens rettstilstand.
Utvalget foreslår en nærmere regulering i tvisteloven
bare når det gjelder rettskraftvirkningene av utenlandske
avgjørelser. Når det gjelder sivile krav om erstatning
eller oppreisning på grunn av en handling som saksøkte
er frifunnet for i en tidligere straffesak, foreslår utvalget
ikke noen begrensninger av fornærmedes rett til å fremme
sitt krav mot den påståtte gjerningsmannen i en
egen sivil sak.
Departementet er enig med utvalget i at det som utgangspunkt
ikke er naturlig å fastsette i tvisteloven hvilke avgjørelser
som har rettskraft, og hva som er rettskraftvirkningene av ulike
avgjørelser. Departementet slutter seg til utvalgets forslag
om at rettsforlik fortsatt bør ha rettskraft. Departementet
er videre enig med utvalget i at rettskraftvirkningene av utenlandske
avgjørelser bør reguleres i loven, og at det ikke
er aktuelt å begrense fornærmedes rett til å fremme
sitt krav mot den påståtte gjerningsmannen i en sivil
sak.
Tvistemålsutvalget foreslår at rettskraftens
positive side - prejudisialfunksjonen - skal fremgå av
en alminnelig bestemmelse om hva det innebærer at dommen
er rettskraftig. I utredningen drøfter utvalget om det
er nødvendig å opprettholde en egen bestemmelse
om negativ rettskraft. Utvalget peker på at samme løsning
langt på vei vil følge ved anvendelse av den alminnelige
regel om rettslig interesse som vilkår for søksmål,
men uttaler videre:
"Selv om det er en sammenheng mellom reglene om negativ
rettskraft og rettslig interesse, er utvalgets standpunkt at negativ
rettskraft bør holdes som egen avvisningsregel. I lovutkastet § 21-13(3)
er det inntatt en negativ rettskraftregel. "
Departementet peker på at man tilsynelatende ville oppnå en
forenkling, iallfall i regelverket, ved å sløyfe
rettskraftens avvisningsfunksjon. Som Tvistemålsutvalget
peker på, ville nok noen søksmål i stedet
bli avvist på grunn av manglende rettslig interesse for
saksøkeren. I andre saker vil prejudisialfunksjonen gjøre
at den nye saken automatisk får samme utfall som den gamle.
Man må likevel regne med en del saker hvor det kan være
uklart hvor langt prejudisialfunksjonen strekker seg. På denne
bakgrunn synes det grunn til å anta at avvisningsfunksjonen
i praksis vil gi den som har vunnet første sak, noe bedre
vern mot en ny prosess. Departementet slutter seg etter dette til
utvalgets vurderinger og forslag.
De objektive grenser for den materielle rettskraft bestemmer
hva som ble rettskraftig avgjort i dommen. Rettskraften omfatter
kun det krav som ble bindende avgjort i saken. Anlegges ny sak om
det samme kravet mellom de samme partene, må saken avvises,
jf. tvistemålsloven § 163 første
ledd.
I forhold til spørsmålet om hva som er rettskraftig avgjort,
foreslår Tvistemålsutvalget at den rettstilstanden
som har festnet seg på grunnlag av tvistemålsloven,
videreføres uten endringer av betydning. Vedrørende
spørsmålet om rettskraftens rekkevidde ved utleverings-
og fravikelsesdommer, anser Tvistemålsutvalget gjeldende
rett for usikker, men mener at de beste grunner taler for å anse
besittelsesspørsmålet for å være
et selvstendig rettsforhold i disse tilfellene, slik at det bakenforliggende
rettighetsforhold ikke blir rettskraftig avgjort. Utvalget foreslår
ikke noen endringer i adgangen til å gå til ny
sak på bakgrunn av etterfølgende rettsfakta.
I spørsmålet om hva som er rettskraftig avgjort, mener
departementet at den rettstilstanden som har etablert seg på grunnlag
av tvistemålsloven § 163 første
ledd, bør videreføres uten endringer av betydning.
Departementet er enig med utvalget i at dette spørsmålet
- som i dag - skal løses ved en totalbedømmelse.
I forhold til spørsmålet om hvor langt rettskraftvirkningene
av utleverings- eller fravikelsesdommer rekker, slutter departementet
seg til utvalgets vurderinger og standpunkt om at det bare er selve
utleverings- eller fravikelsesplikten som blir rettskraftig avgjort.
Departementet er enig i Tvistemålsutvalgets vurderinger
i tilknytning til spørsmålet om avledet rettskraft
for betinget avgjorte rettsforhold og slutter seg til utvalgets
forslag om å ikke foreta noen uttrykkelig lovregulering
av dette. I spørsmålet om hvilken adgang det skal
være til ny sak basert på etterfølgende omstendigheter
(nye rettsfakta), slutter departementet seg til utvalgets vurderinger
og forslag.
Et omstridt spørsmål er hvilken adgang det
er til å få prøvd på ny spørsmål
som er avgjort i en dom, når det etter dommen inntrer nye
forhold som rokker ved forutsetninger som dommen bygger på.
Tre alternative løsninger kan tenkes: Etterfølgende
forutsetningssvikt kan omfattes av reglene om gjenopptakelse, etterfølgende
forutsetningssvikt kan gi adgang til ny sak, eller etterfølgende
forutsetningssvikt gir verken adgang til gjenopptakelse eller ny
sak. I juridisk teori er det alminnelig oppslutning om å søke
veiledning i den alminnelige lære om at rettskraften ikke omfatter
etterfølgende rettsfakta, slik at det ved slike etterfølgende
bristende forutsetninger som her behandles, er anledning til å anlegge
ny sak. Dette standpunktet har imidlertid hatt en svak forankring
i rettspraksis inntil helt nylig. Den foreliggende rettspraksis
er ikke entydig, og avgjørelsene er til dels vanskelige å forene.
Utvalget fremhever at innrettelses-, konsekvens- og harmoniseringshensyn
tilsier at det må stilles strenge krav til grunnlaget for å sette
en rettskraftig dom til side på grunn av bristende forutsetninger.
Utvalget ser et klart behov for en uttrykkelig regulering av vilkårene
for å reise endringssak på dette grunnlag.
Utvalget konkluderer for det første med at det ikke
bør foretas en nærmere regulering av adgangen til
ny sak i de alminnelige prosessbestemmelser om rettskraft. Dersom
adgangen til revisjon av dommer på grunn av endrede faktiske
forutsetninger skal løses ved prosessuelle virkemidler,
er det en bedre løsning å gjøre dette
gjennom reglene om gjenåpning enn ved egne rettskraftregler.
Som et alternativ eller supplement til regler om gjenåpning
kan en gi nye materielle revisjonsregler på de mest aktuelle
rettsområdene.
Utvalget uttrykker sterk tvil om hvilken løsning som
bør foretrekkes. Utvalget konkluderer under tvil med at
det ikke vil fremme et forslag til en generell regel om gjenåpning
på grunn av etterfølgende omstendigheter. Utvalget
påpeker at det er en vesentlig premiss for utvalgets standpunkt
at det finnes andre måter å løse disse
problemstillingene på. Konklusjonen er at det bør
gis materielle revisjonsregler for virkningen av bristende faktiske
forutsetninger på de mest aktuelle rettsområdene.
Departementet er enig med utvalget i at rettstilstanden om spørsmålet
er uklar. Hovedspørsmålet er om det bør åpnes
for ny prøving dersom det viser seg at rettens prognoser
om framtiden slår feil. Et benektende svar bør
få uttrykk gjennom rettskraftreglene. Med et bekreftende
svar kan ny prøving tenkes å skje på to
måter: enten ved gjenåpning eller ved å tillate ny
sak.
Departementet deler langt på vei utvalgets vurderinger
og konklusjon i forhold til en regulering gjennom gjenåpningsreglene.
I likhet med utvalget mener departementet at det taler tungt mot
en generell gjenåpningsregel at den vil innebære
en prinsipiell utvidelse av gjenåpningsinstituttet og kunne
medføre utilsiktede resultater. Departementet går
på denne bakgrunn inn for at reglene om gjenåpning
ikke brukes til å sikre adgang til ny prøving
ved etterfølgende bristende forutsetninger.
På den annen side går departementet heller
ikke inn for en generell regulering av adgangen til ny sak i rettskraftreglene.
En slik regulering vil bli for generell og gi liten veiledning.
Vurderingen av spørsmålet om ny prøving
ved etterfølgende bristende forutsetninger bør
etter departementets syn variere med hvilken sakstype det gjelder,
og med hva slags forhold som har endret seg. Departementet foreslår
på denne bakgrunn en kombinert løsning med hovedvekt
på materielle revisjonsregler for de mest aktuelle sakstyper,
supplert med en begrenset regulering av særskilte typetilfeller
av etterfølgende bristende forutsetninger i rettskraftreglene.
Spørsmålet er videre på hvilke rettsområder
det bør gis materielle revisjonsregler. Departementet mener
det er viktigst med avklaring om erstatning for framtidige utgifter
som følge av personskade, erstatning for tap i framtidig
erverv og menerstatning. Her vil det bare bli fremmet forslag om
revisjon av slike personskadeerstatninger.
Tvistemålsutvalget har utformet lovskisser til tilføyelser
i skadeerstatningsloven. Utvalgets lovskisser har den danske lov
om erstatningsansvar § 11 som forbilde.
Departementet har vurdert å utforme forslaget i tråd
med de endringer som er gjort i Danmark, men er blitt stående
ved å knytte nye omstendigheter til "skadelidtes helse".
Den danske regelen vil ikke kunne fungere på samme måte
i Norge. Med de gjeldende norske skjønnsmessige utmålingsregler
ville den gi adgang til å ta opp saken på nytt
i en rekke tilfeller der den etter de standardiserte erstatningsutmålingsreglene
i Danmark ikke åpner for det. Departementet vil imidlertid
eventuelt overveie å komme tilbake til spørsmålet
i samband med oppfølgingen av NOU 1994:20 Personskadererstatning,
der også nye standardiserte erstatningsregler vil bli vurdert.
Departementet viser til at det ikke gjør seg gjeldende
slike velferdshensyn ved skade og ulempe på fast eiendom
som ved personskade, og vil derfor ikke foreslå noen generelle
regler om endring av erstatning for skade og ulempe på fast
eiendom.
Slik departementet ser det, er det behov for en mer begrenset
regel om rettskraftvirkningene ved visse særskilte typer
forutsetningssvikt. Departementet sikter her til de tilfeller hvor
dommen bygger på en forutsetning om en bestemt avgjørelse
i en annen rettssak eller av en annen offentlig myndighet. Det bærende
hensyn bak en slik begrenset regulering av rettskraftvirkningene
er at det offentliges forskjellige organer bør identifiseres
med hverandre. Den begrensningen som foreslås, bør
gjelde både avvisningsfunksjonen og prejudisialfunksjonen.
Etter departementets vurdering må adgangen til ny sak
i slike tilfelle forutsette at det etterfølgende forvaltningsvedtaket
eller rettsavgjørelsen treffes innen en viss tid. Departementet
foreslår her en tidsramme på ti år.
Det forekommer ikke sjelden at en saksøkt gjør gjeldende
et motkrav til forsvar mot det hovedkrav som saksøkeren
krever dom for. For det tilfelle at innsigelsen fører fram,
bestemmer tvistemålsloven § 163 annet
ledd at motkravet er rettskraftig avgjort så langt det
er brukt til motregning. For et eventuelt overskytende beløp
står partene fritt til å reise ny sak. Utvalget
foreslår at særbestemmelsen i tvistemålsloven § 163
annet ledd ikke blir videreført. Utvalget ser dette i sammenheng
med at forslaget til regler om kumulasjon vil gi saksøkte
en helt fri adgang til å kreve dom for motkrav.
Departementet er blitt stående ved å følge
utvalgets forslag. Dersom noen av partene ønsker rettskraftig
avgjørelse av motkravet, vil de etter lovforslaget alltid
kunne gjøre det. Har de latt det være, skaper det
klarest linjer at motkravet ikke er rettskraftig avgjort.
Hovedregelen er at en avgjørelse som har rettskraftvirkninger
bare er bindende for partene i saken. Det er den formelle partsstilling
som er avgjørende, og ikke hvem som reelt har interesse
i saken. Fra hovedregelen er det ingen unntak i forhold til rettskraftens
negative funksjon (avvisningsfunksjonen). Imidlertid er det enkelte
unntak fra denne hovedregelen når det gjelder rettskraftens
positive funksjon (prejudisialfunksjonen). For det første
må det gjøres unntak for avgjørelser
som gjennom særlige rettsregler er fastsatt å "virke
for og mot alle" eller skal være bindende for bestemte
tredjepersoner. Slike avgjørelser har utvidet rettskraft.
For det annet må det gjøres unntak for avledet
subjektiv rettskraft.
Utvalget foreslår å videreføre dagens
hovedregel om at dommen bare er bindende for partene i saken, og å la
denne regelen komme direkte til uttrykk i loven.
Utvalget foreslår å gi en generell regel om
avledet rettskraft som de mange enkeltanvendelsene av avtalesynspunktet
kan forankres i. Utvalgets forslag kodifiserer og viderefører
gjeldende rett som i det vesentlige er ulovfestet.
Utvalget drøfter spørsmålet om det
er behov for en nærmere regulering av rettskraftens subjektive rekkevidde
ved søksmål fra representative organisasjoner
og ved søksmål om kollektive rettigheter. I forhold
til foreningssøksmål finner utvalget at det ikke
er særlig behov for en særregel. Om de tilfeller hvor
saken er ført av en organisasjon eller enkeltperson som
anses tilstrekkelig representativ for gruppen av rettighetshavere,
uttaler utvalget:
"Dette ville bli en form for gruppesøksmål
med utvidet rettskraftvirkning. Utvalget anser spørsmålet for å være
vanskelig, men heller foreløpig til at behovet for en kollektiv
løsning ikke bør dekkes ved hjelp av rettskraftreglene."
Departementet er i all hovedsak enig i utvalgets vurderinger.
Hovedregelen om at avgjørelsen bare er bindende for partene,
bør komme klart til uttrykk i loven. Departementet ser
det også som en klar fordel med en sammenfattende regel
om avledet rettskraft slik Tvistemålsutvalget foreslår.
Departementet er åpen for at en avgjørelse
kan ha utvidet rettskraft i noe større utstrekning enn
etter gjeldende rett. Departementet er imidlertid enig med Tvistemålsutvalget
i at det er vanskelig å utforme generelle regler om dette,
og mener at utviklingen må overlates til teori og praksis
eller til regulering i spesiallovgivningen.
Departementet følger etter dette opp utvalgets forslag
til regler om rettskraftens subjektive grenser.
En rettskraftig avgjørelse vil kun i svært
begrenset grad kunne kreves overprøvd. Gjenopptakelse er en
sikkerhetsventil, hvor hovedbegrunnelsen er å forhindre
særlig støtende utslag av rettskraftvirkningene av
domstolers avgjørelser.
Tvistemålsutvalget uttaler blant annet følgende:
"Skal domstolene fylle sin funksjon som konfliktløser,
er det nødvendig at konflikter også virkelig blir
løst en gang for alle. En vid adgang til å ta
saken opp igjen, ville undergrave hele idéen med rettskraft som
nødvendig egenskap ved domstolsavgjørelser.
Vilkårene
for gjenåpning av en endelig avsluttet sak må derfor
fortsatt være snevre og i alminnelighet forbeholdt unntakstilfeller
hvor det ville vært støtende om det ikke var en
mulighet for overprøving.
[...]
Slik
utvalget ser det, må vilkårene for gjenåpning fortsatt
bero på en avveining mellom slike status quo-hensyn som
begrunner rettskraftreglene, og hensynet til den part som er blitt
skadelidende ved en uriktig dom. Innrettelseshensynet får
normalt større vekt jo lengre tid som går."
Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger og utgangspunkter
her.
Tvistemålsloven anvender begrepet "gjenoptagelse". Tvistemålsutvalget
foreslår å erstatte "gjenopptakelse" med "gjenåpning".
"Gjenåpning" er en bedre betegnelse og gir riktigere assosiasjoner
til å åpne en lukket og avsluttet sak.
Departementet fremmer forslag i overensstemmelse med utvalgets
forslag. Spørsmålet om å endre betegnelsen
i straffeprosessloven vil departementet komme tilbake til sammen
med andre endringer som tvisteloven gir foranledning til.
Etter tvistemålsloven skal begjæring om gjenopptakelse
avgjøres av den samme domstol som har avsagt den avgjørelse
som angripes. Dersom saken er behandlet fullt ut i flere instanser,
skal begjæringen settes fram for den rett som har dømt
i øverste instans. Utvalget konkluderer med at gjenåpning
bør skje ved en sideordnet domstol.
Departementet er enig med utvalget i at gjenåpningsbegjæringene
i sivile saker ikke bør behandles av et sentralisert (forvaltnings)organ.
Departementet slutter seg også til utvalgets vurderinger
og konklusjon når det gjelder alternativet å legge
gjenåpningsbegjæringer til en overordnet domstol.
Departementet er enig med utvalget i at den bærende begrunnelse for
at en sideordnet domstol - og ikke som nå den samme domstol
- skal behandle gjenåpningsbegjæringen, er å motvirke
mistanke om at den som tar stilling til begjæringen, bevisst
eller ubevisst lar kollegiale hensyn eller hensynet til domstolenes
prestisje påvirke avgjørelsen. På denne
bakgrunn fremmer departementet forslag i overensstemmelse med utvalgets
forslag.
Gjenopptakelse kan anvendes mot rettskraftige dommer. Etter tvistemålsloven § 415
kan kjennelser som innebærer en avslutning av saken eller
en selvstendig del av den, gjenopptas.
Utvalget foreslår at anvendelsesområdet for
gjenåpning i hovedsak bør være det samme
som for gjenopptakelse etter tvistemålsloven §§ 405
og 415. Utvalget foreslår at en begjæring om gjenåpning
bare skal kunne rettes mot den avgjørelse som endelig har avsluttet
domstolenes behandling av saken eller en selvstendig del av den.
Utvalget foreslår - som nå - at prosessledende
avgjørelser ikke bør kunne gjenåpnes.
Utvalget ser heller ingen grunn til å beholde dagens særregel
om gjenopptakelse av alle avgjørelser som Høyesteretts kjæremålsutvalg
treffer. Heller ikke midlertidige avgjørelser bør
kunne angripes ved gjenåpning. Utvalget foreslår
at det åpnes for gjenåpning av avgjørelser som
forkaster en begjæring om oppfriskning.
Departementet fremmer forslag i samsvar med utvalgets forslag.
Hva som kan danne grunnlag for gjenopptakelse (gjenopptakelsesgrunn),
følger av tvistemålsloven §§ 405-407.
Skjematisk kan grunnlagene deles i to hovedkategorier; nye opplysninger
om faktiske forhold og ulike former for rettergangsfeil. En særlig
bestemmelse gir adgang til gjenopptakelse hvor en avgjørelse
er i strid med den forståelse av folkeretten som er lagt
til grunn av en internasjonal domstol eller FNs menneskerettskomité,
eller at saksbehandlingen som ligger til grunn for avgjørelsen
har vært traktatstridig.
Utvalget foreslår en alminnelig regel om at gjenåpning
ikke skal finne sted dersom det må antas at en gjenåpning
av saken ikke vil lede til en endring av betydning for parten. Utvalget
foreslår at det som nedre grense for gjenåpning
på grunn av rettergangsfeil kreves at det er en rimelig
mulighet for at forholdet har hatt betydning. Videre foreslår
utvalget som en alminnelig begrensning i adgangen til gjenåpning
at det må være tale om nye omstendigheter. Utvalget foreslår
også at forhold som parten burde ha gjort gjeldende under
sakens ordinære behandling, eller ved anke eller begjæring
om oppfriskning, ikke bør gi adgang til gjenåpning.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om hvilket tidspunkt
man bør ha for øye ved utformingen av vilkårene
for gjenåpning. Tvisteloven bør legge vekten på en
vurdering av utsiktene til at begjæringen vil medføre
realitetsendring av betydning ut fra forholdene på det
tidspunktet begjæringen settes fram. Departementet er enig
i at ikke hvilken som helst endring bør åpne for
gjenåpning.
Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag om hvilken
sannsynlighetsgrad som må foreligge i forhold til rettergangsfeilens
betydning for avgjørelsens innhold, og videreføring
av reglene om at gjenåpning er avskåret hvis forholdet
har eller burde ha vært påberopt under saken.
Utvalget foreslår i det vesentligste en videreføring
av gjeldende rett om hvilke saksbehandlingsfeil eller andre feil
ved rettergangen som kan begrunne gjenåpning.
Etter praksis oppstilles det et krav om rimelig sannsynlighetsovervekt
når det ved prøvingen av begjæringen
tas stilling til om det er begått en straffbar handling.
Utvalget foreslår å bruke som kriterium skjellig
grunn til mistanke om straffbar handling, slik at vurderingen forankres
i et tema som er velkjent i straffeprosessen. Utvalget foreslår å videreføre
begrensningen om at et straffbart forhold som vedkommende er frifunnet
for, ikke skal kunne påberopes som grunnlag for gjenåpning.
Etter gjeldende rett vil det ikke gi grunnlag for gjenopptakelse
i sivile saker at dommen er basert på feil rettsanvendelse.
Etter straffeprosessloven § 392 kan imidlertid
en straffesak gjenopptas til gunst for domfelte "når Høyesterett
har fraveket en lovtolking som den tidligere har lagt til grunn,
og som dommen bygger på." Tvistemålsutvalget har
vurdert en tilsvarende regel for sivile saker, men konkluderer med
at en slik regel ikke bør innføres. Det foreslås å videreføre
dagens regler om brudd på folkerettlige regler som grunn
for gjenåpning.
Departementet er enig med utvalget i at en ved reglene om gjenåpning
på grunn av feil i rettergangen i hovedsak bør
videreføre gjeldende rett. Utvalget foreslår som
nevnt å bruke kriteriet "skjellig grunn til mistanke" i
forhold til hvilken grad av sannsynlighet som kreves, når
det anføres at en straffbar handling er begått.
Forslaget innebærer en viss oppmyking i forhold til gjeldende
rett, der det kreves rimelig sannsynlighetsovervekt. Departementet
er enig i at det her er et behov for en viss justering av kravet
til sannsynlighet. Departementet går inn for at det i disse
tilfellene er tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for at det
er begått en straffbar handling når dette anføres som
grunnlag for gjenåpning, og at utvalgets forslag følges
opp.
For øvrig fremmer departementet forslag i samsvar med
utvalgets forslag.
Den mest praktiske gjenopptakelsesgrunnen er nye opplysninger
om faktiske forhold. Som fremholdt må reglene ses i sammenheng
med rettskraftreglene. Disse regelsettene må etter
departementets vurdering tilpasses hverandre, slik at de totalt
sett gir en hensiktmessig regulering av rettsavgjørelsers
bindende virkning.
Utvalget finner det klart at det ikke er grunn til å innskrenke
adgangen til gjenåpning på grunn av nye opplysninger
i forhold til gjeldende rett. Adgangen til gjenåpning på grunnlag
av opplysninger om faktiske forhold som forelå som en realitet
da saken ble avgjort, bør utvides noe. Utvalgets forslag
om utvidelse av lengstefristen til ti år innebærer
dermed en utvidelse.
Utvalget mener også at de materielle vilkårene bør
lempes noe. Det foreslås som nytt kriterium at avgjørelsen
"høyst sannsynlig" ville blitt en annen, og ikke slik som
etter gjeldende rett at de nye opplysningene nødvendigvis
må lede til en endring.
Departementet fremmer forslag i samsvar med utvalgets forslag.
Adgangen til gjenopptakelse er underlagt nærmere tidsfrister.
Begjæringen må fremsettes innen tre måneder
etter at parten fikk vite om gjenopptakelsesgrunnen. Det er en lengstefrist
på fem år fra dommen ble avsagt, men ti år
for de tilfeller hvor en part ikke møtte ved behandlingen
og hadde gyldig forfall.
Tvistemålsutvalget foreslår å videreføre
ordningen med to sett frister som tvistemålsloven opererer med.
Fristen på tre måneder for å fremsette
begjæringen er foreslått forlenget til seks måneder.
Uaktsomhet foreslås likestilt med positiv kunnskap. Utvalget foreslår
videre at den alminnelige lengstefristen forlenges til ti år.
Departementet fremmer forslag i samsvar med utvalgets forslag.
Tvistemålsloven oppstiller nærmere krav til
gjenopptakelsesbegjæringens form og innhold. Det første trinnet
i behandlingen av begjæringen er en foreløpig prøving.
Dersom retten kommer til at det er åpenbart at den påberopte
gjenopptakelsesgrunn ikke kan føre fram, skal begjæringen
forkastes. Ellers skal retten henvise saken til ny behandling eller
foreløpig beslutte bevisopptak.
Etter Tvistemålsutvalgets vurdering er tvistemålslovens
behandlingsregler ikke spesielt hensiktsmessige. Det er for lite
fleksibelt at begjæringen må henvises til full
hovedforhandling med mindre det er åpenbart at den må avvises
eller forkastes. Utvalget uttaler:
"Etter utvalgets oppfatning er det en bedre løsning
at man i den utstrekning det er mulig avgjør begjæringen
om gjenåpning særskilt, før man i tilfelle behandler
gjenåpningssaken."
Utvalget foreslår at dersom saken gjenåpnes,
skal de alminnelige reglene for sakstypen få anvendelse. Det
bør også være adgang til felles behandling
av begjæringen om gjenåpning og det materielle
krav som er tvistegjenstand.
For begjæringer om gjenåpning av avgjørelser ved
Høyesterett foreslås enkelte særregler
om adgang til å henvise saken helt eller delvis til lagmannsretten.
Det er behov for en adgang til å kunne avvise eller
forkaste begjæringer om gjenåpning uten ytterligere
behandling, jf. NOU § 13-9. Bestemmelsen forutsettes
reservert for de tilfellene hvor det er klart at det ikke er behov
for ytterligere opplysninger.
Departementet fremmer forslag i samsvar med utvalgets forslag.
Komiteen støtter departementets
vurdering av at det som hovedregel ikke bør være
adgang til flere søksmål om de samme spørsmål
mellom de samme parter. Komiteen vil understreke
at kun nye bevis eller rettsfakta vil kunne gi adgang til ny sak,
og slutter seg til departementets vurderinger.
Komiteen slutter seg til departementets syn på spørsmålet
om det bør åpnes for ny prøving når
det viser seg at rettens prognoser om fremtiden slår feil. Reglene
om gjenåpning bør ikke brukes til å sikre
adgang til ny prøving, og rettskraftreglene bør
heller ikke omfatte en generell regulering av denne adgangen. Komiteen er
enig i at det i stedet bør gis materielle revisjonsregler
for de mest aktuelle sakstyper, supplert med en begrenset regulering
av særskilte typetilfeller i rettskraftreglene.
Komiteen slutter seg til at begrepet gjenopptakelse
i loven erstattes med gjenåpning. Komiteen er
også enig i at en sideordnet domstol bør behandle begjæringer
om gjenåpning. Det vil motvirke en mistanke om at avgjørelsen
vil bli påvirket av domstolens eller nære kollegers
prestisje. Komiteen er videre enig med departementet
i at det ved avgjørelsen om gjenåpning bør
legges vekt på utsiktene til at begjæringen vil
medføre realitetsendring av betydning for parten. Fristene
for gjenåpning bør forlenges i samsvar med departementets
forslag.