Det er viktig å begrense sakstilgangen og forbeholde
domstolsbehandling til tvister som ikke ser ut til å kunne
løses på annen måte. Tvisteloven må i samspill
med annen lovgivning ha virkemidler som på en balansert
måte gir partene incitament til å forsøke
andre passende løsningsalternativer enn domstolene i første
omgang. Et slikt incitament er det i utgangspunktet behov for uavhengig
av tvistens art, omfang og verdi. Når en sak først
er klar for domstolsbehandling, blir det lagt opp til differensiert
behandling ut fra tvistegjenstandens verdi.
Målet er å styre partene til å forsøke å finne
en løsning på egen hånd eller ved bruk
av alternative tvisteløsningsmetoder, i stedet for først å gå til
domstolene. Dette blir gjort i stor utstrekning i dag, men det er
et mål at enda flere saker skal forsøkes løst utenrettslig.
Alternativ tvisteløsning kan defineres som metoder for
løsning av rettstvister på en annen måte
enn ved tradisjonell domstolsbehandling og dom. Alternativ tvisteløsning
kan omfatte tvisteløsningsordninger utenfor domstolssystemet
(utenrettslig) eller inngå som et ledd i behandlingen for
domstolene.
Alternativ tvisteløsning som inkluderer mekling, åpner
i mange tilfeller for å finne løsninger tilpasset partenes
behov og interesser sammenlignet med en dom hvor behandlingen og
avgjørelsen begrenser seg til det som er tvistegjenstand
i saken. For samfunnet betyr alternativ tvisteløsning blant
annet en bedre utnytting av begrensede domstolsressurser.
Tvistemålsutvalget peker på at tvisteloven
må legge til rette for at det skapes et klima og en kultur for
minnelige løsninger, og på ulike måter
tjene som incitament til at tvister kan bli løst på annen
måte enn ved rettergang og dom. Etter utvalgets oppfatning
vil en valgfri adgang til forliksrådsbehandling gjøre
det enklere å tilpasse forliksrådsbehandling til
andre tilbud om alternativ konfliktløsning.
Tvistemålsutvalget har det syn at behovet for behandling
av småkrav ikke forsvarlig kan ivaretas gjennom forliksrådsbehandling.
Utvalget mener at nemndbehandling vil være en fullt tilfredsstillende tvisteløsningsmetode
i en rekke saker og et viktig supplement til avlasting for domstolene.
Utvalget foreslår at behandling i forliksrådet
ikke lenger skal være obligatorisk. Forliksrådet
foreslås videreført som en meklingsinstitusjon
med begrenset domsmyndighet. Utvalgets forslag om valgfri forliksrådsbehandling
vil innebære at forliksrådet ikke i samme grad
som etter gjeldende ordning vil kunne fungere som en buffer mot
tingrettene. Sett i sammenheng med utvalgets forslag til en småkravprosess,
vil forslaget også føre til en øking
av antall saker til tingretten.
Det er et mål at domstolene skal være et reelt
tvisteløsningstilbud for alle. En forutsetning for å nå målsettingen
er at domstolene ikke oversvømmes av saker som kunne og
burde vært løst på annen måte. Det
er derfor departementets oppfatning at domstolsbehandling bør
framstå som siste utvei etter at partene forgjeves har
forsøkt å løse tvisten utenrettslig. Departementet
mener at de fleste rettstvister som faktisk og rettslig ligger slik
an at de kan løses utenrettslig, må finne sin
løsning utenfor de alminnelige domstoler. Departementet
er enig med utvalget i at tvisteloven må legge bedre til
rette for at partene kan se dette som en reell mulighet og foreslår å følge
utvalgets forslag til regler om plikter før sak reises.
Departementet ser positivt på utviklingen av ulike tilbud
om utenrettslig mekling. Når partene etter forslaget pålegges
plikt til å forsøke å løse saken
i minnelighet før sak reises, bør tvisteloven
legge til rette for at partene kan oppfylle plikten ved bruk av forskjellige
alternative tvisteløsningsmetoder - i tillegg til forliksrådet.
Departementet mener at de alternativene som skal gis rettsvirkninger
i tvisteloven, generelt må oppfylle visse minimumskrav
til rettssikkerhet.
Departementet mener at utgangspunktet bør være at
utenrettslige alternativer bør ha forankring i lov for å bli
gitt rettsvirkninger i forhold til tvisteloven. Når det
gjelder nemnder som er opprettet etter initiativ fra bransjeorganisasjoner
mv., foreslår departementet likevel at en realitetsbehandling
av tvisten i en slik nemnd skal kunne frita for behandling i forliksrådet.
Et viktig spørsmål i denne sammenhengen er
om avgjørelser i utenrettslige tvisteløsningsnemnder
bør ha rettskraft- og tvangskraftvirkninger. Også dette bør
etter departementets mening vurderes konkret for den enkelte nemnd
som det er aktuelt for. Departementet stiller seg ikke prinsipielt
avvisende til at avgjørelsene fra flere utenrettslige tvisteløsningsnemnder
gis retts- og tvangskraftsvirkninger dersom de ikke bringes inn
for prøving i domstolene.
Departementet foreslår, i motsetning til utvalget, å videreføre
utgangspunktet om plikt til forliksrådsmekling i sivile
saker. Departementet mener en slik forsterket meklingsplikt er nødvendig
for å sikre en mulighet for rask og billig tvisteløsning
og for å opprettholde forliksrådet som buffer
mot tingretten. Det siste blir særlig aktuelt ved innføringen
av småkravprosess. Ved å tvinge partene til forliksrådet
før småkravprosess er det større mulighet
for at saken blir forlikt eller endelig avgjort der enn ved valgfri
mekling. Departementet legger likevel til grunn at småkravprosessen
vil føre til økt mengde små saker til tingretten.
Utvalget drøfter om og hvordan det er mulig gjennom
regler i tvisteloven å legge til rette for et klima og
en kultur for minnelige løsninger. Utvalget finner det
naturlig å gi et regelsett om utenrettslig mekling i tvisteloven
for å markere at utenrettslig mekling er et regulært
behandlingsledd når det først er blitt en tvist.
Andre viktige elementer er etter utvalgets mening at partene før
sak reises, plikter å fremme og grunngi sine krav overfor
motparten og klarlegge de faktiske forhold, medregnet å opplyse om
viktige bevis de er kjent med. I tillegg kommer en plikt til å forsøke å løse
saken i minnelighet.
Departementet er enig i at tvisteloven må legge til rette
for at tvister i større utstrekning enn i dag løses i
minnelighet før saken bringes inn for domstolene, og slutter
seg i hovedsak til utvalgets forslag. Departementet mener at en
synliggjøring ved lovfesting av en plikt til å varsle
motparten, klarlegge krav og grunnlaget for kravet, opplyse om viktige
bevis og forsøke å løse saken utenrettslig,
vil øke bevisstheten om utenrettslig løsning og
bidra til at flere saker blir løst uten at saken bringes
inn for domstolene.
Utvalget drøfter ikke om de foreslåtte pliktene skal
være vilkår for å reise sak for tingretten,
prosessforutsetninger. Departementet er enig med utvalget i at konsekvenser
for rett og plikt til sakskostnader vil være en tilstrekkelig
effektiv sanksjon for manglende etterlevelse. Formålet
med forslaget tilsier ikke at saken skal avvises dersom pliktene
ikke er oppfylt. Departementet understreker at det er en forutsetning
for oppfyllelse av forslagets hensikt, spesielt i forhold til selvprosederende
parter, at Domstoladministrasjonen eller tingrett og forliksråd
legger opp til lett tilgjengelig og god informasjon om hva partene
må gjøre før sak reises.
Behandlingen i forliksrådet skal være et så lite ressurskrevende
tvisteløsningsalternativ at departementet ikke finner grunn
til å oppstille mer formaliserte krav forut for forliksklage.
Det bør likevel gjelde et krav om varsel til motparten
før saksanlegg om at det er aktuelt å reise sak
for forliksrådet, hvilket krav det gjelder, og grunnlaget
for det. Gjennomført forliksrådsbehandling vil
på sin side oppfylle alle eller deler av pliktene i lovforslaget
kapittel 5 før saksanlegg for tingretten.
Departementet kan ikke se at det er grunn til å gjøre
generelt unntak fra pliktene i saker om gyldigheten av forvaltningsvedtak.
I saker om administrative tvangsvedtak etter lovforslaget kapittel
36 vil de alminnelige plikter før sak reises, ha lite for
seg og være tyngende for den som reglene skal beskytte.
Departementet går derfor inn for at disse sakene unntas fra
pliktene før sak reises. Når det gjelder andre
forvaltningsvedtak, mener departementet at unntak eventuelt bør
fastsettes i særlovgivningen.
Skatte- og avgiftssakene er en sakstype som på visse
måter kan stå i en særstilling. Det er
likevel langt fra uvanlig at også skatte- og avgiftssaker
ender i utenrettslig forlik. Departementet ser derfor et potensial
for flere forlik forut for saksanlegg også i skatte- og
avgiftssakene og antar for sin del at søksmålsfristen
på seks måneder er tilstrekkelig til å gjennomføre
pliktene.
Når en sak er meklet i forliksrådet eller har
vært behandlet i en tvisteløsningsnemnd, vil det
vesentligste av pliktene om varsel og opplysning om krav, grunnlag
og viktige bevis normalt være oppfylt. Selv om kravet er
behandlet i forliksrådet kan det være grunnlag
og innsigelser partene ikke har påberopt, og bevis som
ikke har kommet fram, og som burde ha vært opplyst før
saksanlegg. Dette bør kunne få konsekvenser for
sakskostnadsavgjørelsen selv om saken har vært
behandlet i forliksrådet eller tvisteløsningsnemnd.
Forslaget til ny tvistelov er utformet mest mulig teknologinøytralt.
Det tilsier at lovens skriftlighetskrav i utgangspunktet kan oppfylles
både i papirbasert og elektronisk dokument. Særlig
privatpersoner har en forventning om at viktige meldinger som utløser
en handlingsplikt eller andre rettsvirkninger, kommer som brev i
vanlig post. Det er derfor et utgangspunkt at elektronisk kommunikasjon
bør være avtalt mellom partene. Departementet
mener de samme hensyn gjør seg gjeldende for skriftlighetskravet i
lovforslaget om varsel om søksmål og foreslår
derfor et tilsvarende formkrav for varsel til private parter. Det
bør gjøres unntak for forhold der partene har en
løpende forretningsforbindelse hvor elektronisk kommunikasjon
er den vanlige skriftlige kommunikasjonsformen, og når
det foreligger samtykke fra den private parten.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at partene
skal ha en gjensidig plikt til å medvirke til at saken
blir fullstendig og riktig opplyst også før sak reises.
Departementet har tro på at en plikt med konsekvenser for
sakskostnadene vil skjerpe partene, slik at nødvendige
avklaringer kommer på et langt tidligere tidspunkt i saken.
Plikten til å opplyse om bevis før saksanlegg
må gjelde med de begrensninger som følger av reglene
om bevisforbud og bevisfritak. Departementet er enig i at dette
bør synliggjøres i lovteksten.
Departementet slutter seg til utvalgsflertallet om ikke å åpne
for at det ved forskrift kan gis særlige regler om avklaring
på spesielle saksområder.
I likhet med utvalget mener departementet at tvisteloven bør
ha en bestemmelse som pålegger partene å forsøke å løse
tvisten før domstolene involveres. Forslaget innebærer
imidlertid ingen plikt til å sette fram forlikstilbud eller
til å akseptere et dårlig tilbud. Det er ikke
alle saker hvor det er rimelig å inngå forlik.
Departementet er enig i at ordlyden bør reflektere dette
bedre.
Komiteen mener det er et sentralt mål
at lovgivningen motiverer parter til å løse tvister
utenom de alminnelige domstolene. Samtidig må lovverket sikre
at alle som ønsker det, har tilgang til domstolene for å prøve
sin rett.
Komiteen mener en lovfesting av plikter før sak
reises, blant annet plikt til å varsle motparten, klarlegge
krav og opplyse om viktige bevis, vil bidra til å motivere
og synliggjøre mulighetene for utenrettslig løsning.
Komiteen ser at en lovfestet plikt for partene til å forsøke å løse
tvisten før saksanlegg, både gir en bedre utnyttelse
av domstolsressurser og kan gi lavere kostnader for partene. Gjennom
forliksrådsmekling, forslaget om utenrettslig mekling og
muligheten for å bringe saken inn for en utenrettslig nemnd
vil partene etter komiteens oppfatning ha gode muligheter
til å løse tvisten utenfor domstolene.