Et sentralt formål ved utformingen av tvisteloven er å etablere
prosessregler som alt i alt vil gjøre domstolsbehandlingen
av en sivil sak mindre kostbar. Prinsipielt sett er dette et spørsmål
om hvilke muligheter borgerne har for å få fremmet
sin rett. Hvilke kostnader en sak utløser, vil bero på en
rekke faktorer. Særlig sentrale er saksbehandlingsreglene
og sakskostnadsreglene.
Slik departementet ser det, er utformingen av saksbehandlingsreglene
en viktig styringsmekanisme for kostnadsnivået. Departementet
foreslår her en rekke tiltak. Det mest sentrale tiltaket
er forslaget om en mer generell gjennomføring av proporsjonalitetsprinsippet
i tvisteloven. Imidlertid vil ikke proporsjonalitetsprinsippet få den ønskede
virkning på kostnadsnivået uten en aktiv saksstyring
fra rettens side. Departementet foreslår - i likhet med
utvalget - regler om aktiv saksstyring.
Det er kostnadsnivået i de mindre og mellomstore sakene
som er særlig problematisk. Departementet foreslår
et særskilt prosesspor for saker om mindre verdier: småkravprosessen.
Departementet foreslår dessuten - i motsetning til utvalget
- at alle saker om mindre formuesverdier som hovedregel må behandles
i forliksrådet først. En løsning i minnelighet
vil ofte være den beste for partene, og tvisteloven bør legge
til rette for det. I forlengelsen av dette foreslås også regler
om utenrettslig mekling og regler om mekling og rettsmekling i de
alminnelige domstoler.
For private vil adgangen til å reise søksmål
mot staten og fylkeskommunen ved saksøkerens hjemting kunne
bety lavere kostnader. Videre skal åpenbart uholdbare krav
kunne undergis forenklet domsbehandling. Det vises også til
forslagene om innskrenkninger i retten til overprøving.
Kostnadsnivået i sivile saker må dempes. Departementets
generelle utgangspunkt er at domstolene i langt større
grad enn i dag bør ha en viktig rolle i å styre
nivået på sakskostnadene. En parts sakskostnader
bør bare erstattes i den utstrekning de har vært nødvendige.
Proporsjonalitet og rimelighet, sammenholdt med markedsprisen for
advokaters arbeid innen det rettsfelt saken gjelder, må utgjøre
de sentrale momenter ved denne vurderingen.
Tvistemålsutvalget har vurdert om tvisteloven i større
grad enn tvistemålsloven bør regulere forholdet
mellom advokaten og klienten, men er kommet til at den ikke bør
det. Departementet slutter seg til utvalgets hovedstandpunkt.
Tvistemålsloven § 52 åpner
for at en domstol etter begjæring skal fastsette det salær
og den utgiftsdekning en prosessfullmektig kan kreve av sin part. Departementet
er i motsetning til utvalget kommet til at en bør videreføre
denne regelen. At domstolene kan bli bedt om å fastsette
godtgjøringen, harmonerer med formålet om at domstolene
skal kunne påvirke kostnadsnivået. Departementet
er enig i at det etablerte klagesystemet har en viktig kontrollfunksjon. Men
dersom en part skal tvinges til å bringe saken inn for
disiplinærutvalgene/Disiplinærnemnden,
antar departementet at det er mer ressurskrevende enn at retten
direkte kan ta stilling til salærkravet.
Etter tvistemålsloven § 176 annet
ledd skal sakskostnadsoppgaven tjene til "vegledning for retten". Departementet
er i motsetning til utvalget kommet til at retten også skal
ha overprøvingsadgang hvor motparten uttrykkelig godkjenner
sakskostnadsoppgaven. Slik departementet ser det, har det klare
betenkeligheter om retten ikke skal kunne foreta en overprøving
i disse tilfellene.
Det er grunn til å vurdere ulike ordninger for advokaters
salærberegning. Det er to typer ordninger som er særlig
aktuelle, henholdsvis betinget salær ("conditional fee")
og prosentbasert salær ("contingency fee"). Utvalget drøfter
disse spørsmålene. En uheldig side ved slike avtaler
er at advokaten får en økonomisk interesse i utfallet
av saken. Men det erkjennes at prosessutgifter vil kunne bli finansiert,
og det kan gi parten en adgang til domstolsprøving som ellers
kan være avskåret.
Departementet er enig med Tvistemålsutvalget i at det
prinsipielt er uheldig at advokaten får en økonomisk
interesse i utfallet av saken. På den annen side vil slike
avtaler kunne være hensiktsmessig for parter som ellers
ikke ville ha hatt mulighet til å føre sak for
domstolene.
Etter departementets vurdering er eventuelle avtaler om resultatavhengig
salær et forhold mellom advokaten og klienten som det ikke
er hensiktsmessig å regulere i tvisteloven. Om slike resultatavhengige
salæravtaler bør aksepteres og eventuelt reguleres vil
departementet komme tilbake til ved oppfølgingen av NOU
2002:18 Rett til rett.
Det er neppe en dristig antakelse at domstolenes tilbakeholdenhet
er en medvirkende årsak til at sakskostnadsnivået
er stadig økende. Spørsmålet blir dermed
hvordan reglene bør utformes for å legge til rette for
en reell kontroll fra domstolenes side. Det er her to hovedalternativer: Å innføre
et fast takstsystem, eventuelt å innføre en eller
flere fastsatte timepriser, eller i hovedsak å videreføre
dagens regler, men å utbygge og presisere dem slik at domstolene
i sterkere grad kan være en pådriver i forhold
til sakskostnadsnivået.
Utvalget foreslår ikke å innføre et
fast takstsystem. Begrunnelsen er at det vil være
vanskelig å utforme et system som vil virke rettferdig.
Utvalget har også vurdert timesatser i kombinasjon med
et anslag over nødvendig medgått tid. En mulighet
er å legge til grunn timeprisen som anvendes i saker med
fri sakførsel. Utvalget går imidlertid ikke inn
for en slik løsning. Det viser til at satsene for fri sakførsel
iallfall delvis ivaretar andre hensyn, og at de er så lave
at partenes faktiske utgifter i realiteten ikke ville bli dekket.
Bortsett fra småkravprosessen foreslår utvalget på denne
bakgrunn ikke beløpsmessige tak i form av fikserte totalbeløp
eller faste timepriser.
Departementet er enig med utvalget i at det ikke bør
innføres én eller flere faste timepriser ved utmåling
av erstatning for sakskostnader. Departementet slutter seg i hovedsak
til utvalgets vurderinger, men vil tilføye at en fordel
med fast timepris er at det vil bidra til økt forutsigbarhet.
Det fører likevel ikke til klarhet om hva de totale sakskostnadene
vil beløpe seg til. Departementet erkjenner at én
eller flere faste timepriser vil kunne virke dempende på sakskostnadsnivået.
Likefullt er det klare betenkeligheter ved et slikt system ut fra
konkurransemessige hensyn.
Departementet mener at lovforslaget § 20-5
vil gi domstolene et adekvat og tilstrekkelig verktøy til å utøve
sensur av timeprisene. Departementet har også lagt vekt
på at domstolenes sensur av erstatningskrav for sakskostnader
vil ha større sjanse til å slå igjennom
i forholdet mellom advokat og klient når sensuren er basert
på rimelighet, enn når den er basert på veiledende
forhåndsfikserte beløp.
Departementet er enig med utvalget i at fikserte totalbeløp
vil gi et bedre grunnlag for domstolenes prøving og dempe
en stadig øking av kostnadsnivået. På den
annen side er det intet empirisk materiale som gir et forsvarlig
grunnlag for å kunne fastsette realistiske og rimelige
beløp. Departementet mener proporsjonalitetskriteriet vil
utgjøre et bedre virkemiddel, selv om det gir noe mindre
forutsigbarhet. Departementet vil følge utviklingen i de
land som allerede har eller vurderer å innføre
et fast takstsystem. Dersom det viser seg at lovforslaget ikke får
den ønskede effekt på kostnadsnivået
vil departementet vurdere å ta opp igjen spørsmålet
om et fast takstsystem også for allmennprosessen.
Etter gjeldende rett kan en part for alle domstoler føre
sin egen sak. Tvistemålsloven § 88 oppstiller
et snevert unntak for de tilfelle hvor parten ikke på en forståelig
måte kan framstille sin sak. Tvistemålsutvalgets
konklusjon er at det ikke bør innføres noen alminnelig
regel om plikt til å la seg representere ved prosessfullmektig
for domstolene. Imidlertid foreslår utvalget å videreføre
særregelen i tvistemålsloven § 88.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag.
I gjeldende rett åpner tvistemålsloven § 44
for at parten kan bruke andre enn advokater som prosessfullmektig.
Men for å drive som prosessfullmektig på ervervsmessig
basis kreves det bestemte kvalifikasjoner. Utvalget går
inn for å opprettholde kravet til formelle kvalifikasjoner
for å drive på ervervsmessig basis som prosessfullmektig.
Departementet viser til Advokatkonkurranseutvalgets flertall som
foreslår en viss oppmykning i forhold til adgangen til å opptre for
domstolene. Departementet vil komme tilbake til dette spørsmålet
ved oppfølgingen av NOU 2002:18.
Det faller utenfor rammen for denne proposisjonen å vurdere
alle tiltak som har vesentlig betydning for partenes reelle kostnader
med å føre sak for domstolene. Tvistemålsutvalget
har likevel vurdert noen av disse reglene. Generelt bemerker utvalget
at gode retthjelpsordninger fortsatt vil være helt nødvendige for
at den "vanlige mann og kvinne" skal få tilgang til domstolene
for å få løst sine rettstvister. Videre
påpeker det betydningen av at mange får dekket
sine sakskostnader gjennom rettshjelpforsikringer. Utvalget ser
klare betenkeligheter ved å la resultatavhengig salær
helt eller delvis erstatte fri sakførsel.
Departementet er enig med utvalget i at gode rettshjelpordninger
er viktig for å sikre reell tilgang til domstolene for
alle deler av befolkningen. Forslaget om å la fri sakførsel
omfatte søkerens ansvar for motpartens sakskostnader og
forslaget om å utvide dekningsområdet i saker
som blir behandlet etter reglene om gruppesøksmål,
vil medføre betydelige ekstrakostnader. Prioriteringen
av slike tiltak bør ses i sammenheng med budsjettsituasjonen
og holdes opp mot andre aktuelle rettshjelptiltak. Departementet har
likevel framhevet de særlige behov som kan melde seg når
det er aktuelt å forfølge krav gjennom gruppesøksmål.
Det er også viktig for tilgangen til domstolene at rettsgebyrene
ikke virker som et hinder for å få løst tvister
der. Hvor høy andel av kostnadene som bør bli dekket
gjennom gebyrene, må vurderes når Stortinget fastsetter
størrelsen på rettsgebyret.
Departementet finner det heller ikke riktig å prioritere
kostnadene med at det offentlige alltid skal dekke utgiftene til
meddommere og sakkyndige når retten har oppnevnt disse
av eget tiltak. I flere viktige sakstyper gjelder allerede i dag
den ordning at det offentlige dekker kostnadene med meddommere.
Departementet foreslår å følge opp
utvalgets forslag om offentlig dekning av utgifter til ledsagere
for vitner som er alvorlig sinnslidende eller betydelig psykisk
utviklingshemmede, og til utgifter med tolking til og fra samisk.
Avtaler mellom advokater og klienter om betinget salær
innebærer en kostnadsreduksjon for disse klientene når
de taper sin sak. For øvrig innebærer slike avtaler
at kostnadene med de tapte søksmålene finansieres
av de klientene som vinner sine saker, men ikke får erstattet
sine sakskostnader, og av klientenes motparter når disse
blir pålagt å erstatte sakskostnadene. Det bør
vises forsiktighet med å la erstatningsansvar for motpartens
sakskostnader omfatte salær som er blitt høye
på grunn av avtale om betinget salær.
Komiteen viser til at departementet
foreslår flere virkemidler for å oppnå en
raskere og billigere prosess. Komiteen mener at man
gjennom å redusere kostnadsrisikoen ved å føre
sak, vil bidra til å øke borgernes reelle tilgang
til domstolene og øke rettssikkerheten. Etter komiteens syn
er forslagene om en mer konsentrert saksbehandling og at saksbehandlingens
omfang tilpasses den betydning tvisten har for partene, viktige
for å dempe kostnadsnivået.
Komiteen mener domstolene bør ha en langt mer
sentral rolle med å styre nivået på sakskostnadene
enn de har i dag, og ser at domstolenes tilbakeholdenhet med å sette
ned sakskostnadskrav som fremmes, kan bidra til et høyere
kostnadsnivå. Komiteen slutter seg derfor
til forslaget om å gi domstolene mer effektive redskaper
til å kontrollere og påvirke advokatenes salærkrav,
og vil understreke betydningen av at domstolene benytter disse for å sørge
for et mer rimelig kostnadsnivå.
Komiteen viser videre til departementets oppfølging
av NOU 2002:18 Rett til rett, og ber i den forbindelse om at ytterligere
tiltak for å redusere kostnadsnivået vurderes
særskilt.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser særlig
til lovforslaget § 20-5 tredje ledd om mer detaljerte
og informative sakskostnadsoppgaver og til lovforslaget § 3-8
første ledd om at partene kan be om rettens fastsetting
av prosessfullmektigens godtgjøring. Den siste nevnte bestemmelsen
er gjort unntaksfri, slik at det ikke lenger skal være
anledning til å avtale at regelen ikke skal gjelde.
Flertallet ønsker ikke en ytterligere
segregering av advokatmarkedet. For samfunnet er
det en fordel at høyt kvalifiserte rettshjelpere også tar
på seg saker om hverdagsjuss. Dette er viktig både
for at disse rettsreglene skal få gjennomslag, og for at
de blir avklart og videreutviklet på en best mulig måte. Flertallet vil
understreke at maksimalpriser knyttet til en timesats kan
bidra til at færre selger rettshjelpstjenester for en lavere
timesats. I tillegg mener flertallet at domstolene
blir pålagt merarbeid og at avtalefriheten mellom advokat
og klient begrenses.
Flertallet viser videre til at Justisdepartementet
har til vurdering hvordan Advokatkonkurranseutvalgets innstilling
bør følges opp. Vilkårene for å yte rettshjelp
og være prosessfullmektig vil etter flertallets syn
kunne påvirke prisene. Ulike tiltak for å redusere
prisene på advokattjenester må derfor ses i en
større sammenheng. Flertallet mener det
er naturlig å komme tilbake til problemstillingen Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti reiser om i hvilke saker retten skal
fastsette prosessfullmektigers salær i forbindelse med
en helhetlig vurdering av advokatsalærene i oppfølgingen
av NOU:2004 Rett til rett.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Høyre og Kristelig Folkeparti, vil sterkt anmode Regjeringen
om å fjerne dagens egenandeler på fri rettshjelp
og fri sakførsel, samt gjøre retthjelpstilbudet
mer tilgjengelig. Anvendelsesområdet bør utvides
og en heving av inntektsgrensene bør vurderes hevet ved
budsjettbehandlingen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti mener det er blitt verre å få rett
i Norge. Advokattjenestene er for dyre for mange, og den frie rettshjelpsordningen
er ikke blitt bedre av at Regjeringen og Fremskrittspartiet igjen
har innført egenandeler på fri rettshjelp mot
Arbeiderpartiets og Sosialistisk Venstrepartis stemmer. Vi lever
i en tid som henviser stadig flere saker til løsning i
domstolene. Politikken abdiserer som problemløser på flere
områder. Samtidig er terskelen for folk flest høyere
for å få løsning på sine rettslige
utfordringer. Disse medlemmer mener man ikke kan
sitte stille og se på at mange som har rett, ikke får
rett. Det er blitt vanskeligere å delta i en rettssak om
hvem som skal ha omsorgsansvaret for barnet, hvem som skal bære
ansvaret for mangelen på huset eller hvor mye erstatning
som skal utmåles til den trafikkskadde.
Disse medlemmer viser til Makt- og demokratiutredningen
(NOU 2003:19) hvor det pekes på den tydelige rettsliggjøringen
vi har fått i samfunnet vårt. Maktutrederne peker
på den individualisering som skjer og at politiske partier
ikke lenger mobiliserer sosiale grupper i samme grad som før.
Flere lovbestemte rettigheter, internasjonale konvensjoner og økt
rettsvern for svakere grupper har preget de siste tiårene.
En slik rettighetsfesting har ført med seg at folkevalgte
organers handlingsrom reduseres. Makten er flyttet fra politikere
til dommere. Maktutredningen peker dessuten med rette på at
denne rettsliggjøringen "skaper økt etterspørsel
etter advokattjenester, mens velferds- og omsorgsprofesjonene kommer
i klemme mellom voksende krav og utilstrekkelige budsjetter".
Det er etter disse medlemmers mening god grunn
til å se kritisk på en slik rettsliggjøring,
og i større grad søke å plassere samfunnsansvar
politisk og ikke rettslig. Når menneskelige og kulturelle
krav i større grad blir rettskrav, er det dessuten et paradoks at
rettshjelpen blir mindre tilgjengelig.
Disse medlemmer er på denne bakgrunn sterkt
bekymret for de utgifter folk pådrar seg ved å engasjere
nødvendig advokatbistand. Noen advokaters timepris og fakturering
har vanskeliggjort at mennesker som har rett, faktisk får
sin rett. Dette sammenholdt med at advokatene nærmest utøver
et rettshjelpsmonopol, taler for at kostnadene må ned. En
kobling av at man øker den frie rettshjelpssatsen noe,
og setter maksimal timepris til det samme for utvalgte saker, ville
kunne være en mulig løsning. Mange advokater driver
i dag virksomhet basert på de offentliges rettshjelpssatser
innunder ordningen om fri rettshjelp, og endog også med
begrensninger i hvor mange timer som kan faktureres (stykkpris). Dette
kan fint praktiseres på andre områder. Disse medlemmer ønsker
derfor å fremme forslag om slik maksimalpris på timesalæret
til advokater på et utvalg saker av sosial art som de fleste
av oss kan risikere å havne i.
Etter disse medlemmers oppfatning bør domstolene
dessuten i det samme utvalg av forbrukermessige saker (barnefordeling,
samvær, forbrukersaker, hus- og hjemsaker, forsikring og
noen rettighetssaker) få som oppgave å fastsette
salær til begge parter.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Tvisteloven § 3-8
nytt tredje ledd skal lyde:
(3) Retten skal fastsette prosessfullmektigenes salær
a) i sak etter barneloven,
b) i sak som behandles etter kapittel 36, i sak som har
vært behandlet av Trygderetten, og i sak om ytelser etter
sosialtjenesteloven,
c) i sak om individuelle arbeidsforhold,
d) i sak om erstatning til en part selv etter lov om skadeserstatning §§ 3-1
til 3-5 eller lov om yrkesskadeforsikring,
e) i sak om forsikringsutbetaling til en part selv, unntatt
avtaler om skadeforsikring der den sikrede hovedsakelig er sikret
som ledd i sin næringsvirksomhet,
f) i sak med en forbruker om varer og tjenester til forbrukeren,
og
g) i sak knyttet til bolig, boligeiendom eller boligtomt
for en part personlig.
Ved fastsetting av salær etter dette ledd kan
det ikke legges til grunn en høyere timesats enn den som gjelder
for betaling av fri sakførsel. For øvrig får første
ledd annet punktum anvendelse. Prosessfullmektigen kan ikke motta
mer i salær enn retten har fastsatt. Retten skal unnlate å fastsette
salær etter dette ledd for de deler av saken som ikke omfattes
av oppregningen i første punktum.
Tvisteloven § 20-5 første
ledd nytt tredje punktum skal lyde:
Erstatning for salærutgifter kan ikke settes høyere
enn rettens fastsetting etter § 3-8.
Lovforslagets § 20-5 første
ledd tredje punktum blir fjerde punktum."
Disse medlemmer viser til at når retten uoppfordret
skal fastsette salær i de oppregnede sakstypene
vil ikke annen godtgjøring omfattes, for eksempel prosessfullmektigens
utgifter til reise og opphold. Retten skal fastsette salæret
for alle prosessfullmektigene i disse sakene. Det gjelder også når
det etter bokstav b eller f er bare den ene partens situasjon som
har utløst anvendelse av bestemmelsen.
Oppregningen av sakstyper i tredje ledd er delvis overlappende,
men ingen alternativer overlapper hverandre fullstendig.
Kjerneområdet for bokstav c vil være
saker om arbeidstakers rettigheter og plikter etter arbeidsmiljøloven,
for eksempel stillingsvernsaker, saker som vedrører arbeidstid,
midlertidige ansettelser, prøvetid eller virksomhetsoverdragelse
mv. Bokstav c er imidlertid ikke begrenset til saker etter
arbeidsmiljøloven. For eksempel vil saker knyttet til lønnsgaranti, feriepenger
eller permitteringer omfattes. Bokstav c er knyttet til
individuelle arbeidsforhold, slik at saker som behandles av Arbeidsretten
faller utenom.
Henvisningen i bokstav d til lov om skadeserstatning
får anvendelse uten hensyn til ansvarsgrunnlaget. Det gjelder
også når grunnlaget framgår av annen
lov, se for eksempel lov om produktansvar § 2-5. Bokstav d
og e gjelder bare erstatning til en part selv. Det vil si at skadelidte
eller etterlatte må være part, slik at sak som
bare gjelder forholdet mellom en erstatningsansvarlig og en annen
ansvarlig, for eksempel et forsikringsselskap, vil falle utenfor.
Bokstav f vil gjelde på alle stadier i et forbrukerkontraktsforhold,
blant annet spørsmål om stiftelse og gjensidighetsvirkninger.
Bokstav g skal ikke bare gjelde når en av partene er
eier av bolig eller boligtomt, men også når det
er anført at en part har overdradd eller skal få overdradd bolig
eller tomt til bolig til partens personlige bruk. Bestemmelsen vil
blant annet kunne få anvendelse på nabotvister,
sak om servitutter, tomtefeste, husleieforhold og overdragelse av
boliger.
Timesatsen i tredje ledd annet punktum er angitt eksklusive merverdiavgift.
Henvisningen i tredje punktum til første ledd annet punktum
innebærer at hver parts prosessfullmektig må vurderes
individuelt, slik at det kan bli betydelige forskjeller på fastsatte salær
i samme sak. Den ene av prosessfullmektigene kan for eksempel ha
hatt vesentlig mer omfattende arbeid med å undersøke
sakens faktiske sider, eller den ene parten kan ha hatt prinsipiell
interesse i utfallet, slik at det var grunn til å få prosessfullmektigen til å gjøre
et særlig grundig arbeid.
Disse medlemmer påpeker at det ikke er
gitt særskilte regler om saksbehandlingen for rettens fastsetting
av salær etter tredje ledd. I mange saker, først og
fremst når det er avholdt muntlig forhandling, vil partene
normalt ha inngitt kostnadsoppgave med opplysning om hvor store
salærutgifter som kreves erstattet, jf. § 20-5
fjerde og sjette ledd, som setter vilkår om innlevering
av slik oppgave for å få erstattet sakskostnader
av motparten. Om det ikke er krevd erstatning for sakskostnader,
kan det på grunn av den forestående fastsetting
av salær etter tredje ledd være gitt opplysning
om hvor mye en prosessfullmektig vil kreve av sin klient. Om motparten
eller prosessfullmektigens klient i rettsmøte har gjort
innvendinger mot kravet om erstatning eller salær, har
prosessfullmektigen hatt anledning til å uttale seg om
rimeligheten av størrelsen på salæret.
Det er da ikke nødvendig med ytterligere saksbehandling
før retten treffer avgjørelse etter tredje ledd.
Det samme gjelder om det fra part eller prosessfullmektig ikke er
framkommet noe om salærets størrelse, og retten
har gjort parten oppmerksom på sin kompetanse etter tredje
ledd. Om retten i andre situasjoner vil redusere det salær
som er oppgitt, må prosessfullmektigen få anledning
til å uttale seg. Det følger av det alminnelige
prinsipp om kontradiksjon. Når det er krevd erstatning
for sakskostnader, følger uttaleretten uttrykkelig av § 20-5 femte
ledd annet punktum. At prosessfullmektigens salærkrav uttrykkelig
er blitt godtatt av parten, eller at motparten ikke har gjort innvendinger,
er ikke til hinder for at retten ved fastsettingen etter tredje
ledd kan redusere salæret.
På samme måte som avgjørelser etter
første ledd vil overprøving av salærfastsettingen
etter tredje ledd bare kunne bli overprøvd særskilt
etter den generelle regelen i § 29-3 tredje ledd.
Det er ikke de samme begrensninger i overprøvingsadgangen
som gjelder når avgjørelse om erstatning av sakskostnader
blir anket, jf. § 20-9. At denne overprøvingsadgangen
kan være videre, kan føre til at ankeinstansen
kan redusere det salærbeløp som skal erstattes
en part i henhold til reglene i kapittel 20, uten at det
kan få virkning for partens plikt til å betale
prosessfullmektigen det salær retten har fastsatt i henhold
til tredje ledd.