Søk
Søk i saker og publikasjoner fra Stortinget og regjeringen og redaksjonelle artikler tilbake til 1996. For historiske saker, se eget søk.
Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.
Utvalget legger til grunn at EMK artikkel 13 og SP artikkel 2 tredje ledd er oppfylt dersom retten tar stilling til spørsmålet om konvensjonsstrid i forbindelse med et erstatnings- eller ugyldighetssøksmål. Er det tatt stilling til spørsmålet om konvensjonsstrid i domspremissene, er dette tilstrekkelig. Dersom saksforholdet er slik at erstatnings- eller ugyldighetssøksmål er uegnet, antar utvalget at det i utgangspunktet er adgang til å få fastsettelsesdom for konvensjonsstrid.
Utvalgets standpunkt er at det ikke er hensiktsmessig å bygge på en minimumsoppfyllelse av konvensjonene i forbindelse med ugyldighets- eller erstatningssøksmålene. Det framheves at det framstår som lite konsekvent og unødig formelt å stenge for at spørsmålet om konvensjonsstrid også avgjøres i domsslutningen der det i tillegg er krevd dom for ugyldighet eller erstatning.
Departementet er enig med utvalget i at konvensjonene ikke nødvendigvis stiller krav om domstolsprøving, og at de heller ikke setter krav om at det skal være mulig å få særskilt dom for menneskerettsstrid, dersom dette kan bli fastslått på annen måte.
Departementet anser det klart at det ikke bør åpnes for et nytt selvstendig søksmål om hvorvidt domstolenes behandling oppfylte menneskerettskonvensjonenes krav, heller ikke der domstolene selv har unnlatt å ta stilling til det menneskerettslige spørsmålet. Når det foreligger rettskraftig dom i en sak, må spørsmålet om domstolsbehandlingen er i strid med en bestemmelse i en menneskerettskonvensjon, eventuelt avgjøres ved en klage til konvensjonsorganet.
På den annen side forekommer det tilfeller hvor det ikke finnes noe annet rettsmiddel til å få prøvd menneskerettsstrid enn søksmål for domstolene. Departementet anser det som utvalget klart at det må være adgang til å få fremmet et slikt søksmål når den aktuelle menneskerettskonvensjon stiller krav om et effektivt rettsmiddel. Departementet er enig med utvalget i at dette hensiktsmessig kan oppnås innenfor rammen av den alminnelige regel om søksmålsbetingelsene i lovforslaget.
Departementet mener videre at det ikke bør stilles noe krav om at forholdet til den aktuelle menneskerettskonvensjon kommer til uttrykk i domsslutningen selv, så lenge det blir tatt stilling til det i domsgrunnene. Departementet har vurdert om det bør innføres en silingsordning tilsvarende den som gjelder ved klage til EMD. Slik departementet ser det, er det verken ønskelig eller formålstjenlig at det innføres en slik silingsordning ved denne type søksmål. Departementet ser det heller ikke ønskelig eller nødvendig å oppstille særskilte frister for søksmål basert på at et forhold er i strid med en bestemmelse i en menneskerettskonvensjon.