Til Odelstinget
I proposisjonen legg Kultur- og kyrkjedepartementet fram forslag
til endringar i lov 13. juni 1997 nr. 53 (medieeierskapsloven).
§ 10 i lova gjeld nasjonale eigarskapsgrenser
og presiserer vilkåret om monaleg eigarposisjon. Bokstav a,
b og c i paragrafen inneheld reglar om eigarskapskonsentrasjon innan
dagspresse, fjernsyn og radio. Reglane slår fast at ein
aktør normalt har ein monaleg eigarposisjon når
han eller ho har 40 prosent eller meir av marknadsdelane innanfor
ein av desse mediesektorane.
Grensene i lova gjeld berre tilfelle der ein dominerande aktør
veks gjennom å erverve andre medieføretak. Lova
gir ikkje grunnlag for å gripe inn dersom ein aktør
får høgare marknadsdelar gjennom nyetableringar,
gjennom auka oppslutning om eigne medieverksemder (organisk vekst),
eller dersom andre aktørar forsvinn.
Dei nasjonale grensene for eigarskapskonsentrasjon er eit sentralt
verkemiddel for å fremje lovas formål om å fremje
ytringsfridomen, dei reelle høvene folk har til å ytre
seg, og eit allsidig medietilbod. Grensene skal m.a. sikre at vi
her i landet har ein eigarstruktur på feltet som tåler
innslag av nye eigarar. Dersom ein skulle tillate høg eigarkonsentrasjon,
vil det i praksis ikkje vere mogeleg å reversere utviklinga
i ettertid. Framlegget til lovendring er såleis ikkje eit
uttrykk for mistillit til dei noverande medieeigarane i Noreg. Framlegget
må sjåast i samanheng med den potensielle påverknadskrafta
media har.
Dagens grense på 40 prosent opnar for at ein stor aktør
kan få stor dominans i mediemarknaden og i annonsemarknaden.
Dette kan på sikt underminere posisjonen til andre aktørar.
Ein mediemarknad med ein så dominerande aktør
gjer det også mindre truleg at det vil vekse fram andre
eigarmiljø i Noreg. Dette gjeld både nasjonalt
og regionalt. Ei slik utvikling vil både føre
til at ytrings- og informasjonsfridomen reelt blir svekka, og at
dynamikken i mediemarknaden blir mindre. Ei grense på 40
prosent vil vidare innebere at ein permanent sementerer ein situasjon
der det ikkje er likevekt mellom aktørane.
Regelverket i dei europeiske landa departementet har oversikt
over, viser at ei grense på 1/3 ligg på gjennomsnittsnivå.
Eit stort og dominerande mediekonsern vil vere eit meir interessant
oppkjøpsobjekt for utanlandske mediekonsern enn eit selskap
som er ein del av ein mediemarknad med mangfald og konkurranse.
Difor er det viktig at reguleringa av medieeigarskap har eit langsiktig
perspektiv, der ein tek omsyn til at mediemarknaden stadig blir
meir internasjonal, og at eigarskapen i store mediekonsern raskt
kan endre seg.
Kultur- og kyrkjedepartementet kan ikkje sjå at høyringsinstansane
har framført så vektige argument at det er grunnlag
for å endre framlegget frå høyringsrunden.
Departementet gjer såleis framlegg om at lova blir endra,
slik at den øvre grensa for nasjonalt eigarskap blir redusert
frå 40 prosent til 1/3.
Departementet gjer også framlegg om at dersom det skjer
erverv som gir nokon ein nasjonal eigardel på meir enn
1/3 før lova trer i kraft, skal fristen for inngrep
etter § 9 i lova gjelde frå det tidspunkt lova trer
i kraft. I praksis inneber dette at dersom nokon gjennom erverv
får kontroll over meir enn 1/3 av den nasjonale
mediemarknaden før lova trer i kraft, kan Medietilsynet
gripe inn.
Dersom vilkåra for inngrep er oppfylte, har Medietilsynet
etter § 9 i lova valet mellom å forby
eit erverv, å påby avhending av eigardelar, eller å tillate ervervet
på visse vilkår. Lovteksten og forarbeida gir i
dag ikkje noko klårt svar på om tilsynet kan nedleggje
forbod også etter at ervervet er gjennomført.
Departementet meiner at fleire grunnar talar for å tolke lova
slik at Medietilsynet har høve til dette.
Medieeigarskapslova § 13 tredje ledd gir Medietilsynet
heimel til å gi einkvar "stående pålegg
om å sende melding om eventuelle erverv av aksjer eller andeler
i foretak".
Slike pålegg kan gjelde for opptil tre år om
gongen. Det har vore reist spørsmål om regelen
opnar for gjentekne fornyingar av meldeplikta, eller om grensa på tre år
inneber at meldeplikta berre skal nyttast i særskilte høve.
Føremålet med meldeplikta er å sikre at
tilsynet får dei opplysningane dei treng for å kunne vurdere
om vilkåra for inngrep er til stades. Departementet meiner
difor at Medietilsynet må kunne fornye meldeplikta etter § 13
tredje ledd så lenge den aktuelle eigaren/aktøren
ligg i nærleiken av eigarskapsgrensene i lova.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn
Karin Gjul, Knut Werner Hansen, Britt Hildeng og Espen Johnsen,
fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra
Høyre, Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti,
May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, lederen May-Helen Molvær
Grimstad, fra Senterpartiet, Erling Sande, og fra Venstre, Trine
Skei Grande, viser til at Stortinget i dette fremlegget
kun er invitert til å treffe vedtak om de bestemmelser
i Medieeierskapsloven som omfatter det nasjonale taket for eierskap
i norske medier. Komiteen vil peke på at
dette spørsmålet har vært gjenstand for
debatt i en årrekke, og under vekslende regjeringer. Komiteen viser
i denne sammenheng til Stortingets behandling av dagens lov (Ot.prp.
nr. 81 (2003-2004), jf. Innst. O. nr. 13 (2004-2005)), samt behandlingen
av Mediemeldingen (St.meld. nr. 57 (2000-2001), jf. Innst. S. nr.
142 (2001-2002)), der dette spørsmålet også er
grundig behandlet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil vise til
Innst. O. nr. 13 (2004-2005) hvor disse partier gikk imot å heve grensen
for nasjonalt eierskap i mediene til 40 prosent.
Flertallet mener hensynet til lovens formål om å fremme
ytringsfrihet, de reelle ytringsmuligheter og et allsidig medietilbud
best blir sikret ved et nasjonalt eierskap som ikke overstiger 1/3.
Flertallet mener at dagens grense på 40
prosent åpner for at en stor aktør kan få for
stor dominans i mediemarkedet og i annonsemarkedet. Dette kan på sikt
underminere posisjoner til andre aktører. Et mediemarked
med en så dominerende aktør gjør det
også mindre trolig at det vil vokse fram andre eiermiljø i
Norge. Dette gjelder både nasjonalt og regionalt. En slik
utvikling vil både føre til at ytrings- og informasjonsfriheten
reelt blir svekket, og at dynamikken i mediemarkedet blir mindre.
Flertallet vil peke på at utregninger
som Medietilsynet har gjennomført, viser at grensen på 40 prosent
teoretisk sett åpner for at ett og samme konsern kan få kontroll
i åtte av de ti største avisene i landet dersom
en tar utgangspunkt i dagens opplagstall.
Flertallet vil vise til en rapport fra Europarådet
(Report on Media Diversity in Europe) som fastslår at et
viktig fellestrekk i europeisk regulering av eierskap i mediene
er grensen på 1/3 nasjonal eierskapskonsentrasjon.
Denne grensen bygger på en allment akseptert oppfatning
av hvor stor eierkonsentrasjon en kan akseptere av hensyn til ytrings-
og informasjonsfriheten.
Flertallet deler Regjeringens syn på at
et stort og dominerende mediekonsern vil være et mer interessant
oppkjøpsobjekt for utenlandske mediekonsern enn et selskap
som er en del av et mediemarked med mangfold og konkurranse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker
seg at regjeringen Bondevik II i Sem-erklæringen fremhevet
at man ville arbeide for størst mulig etableringsfrihet
i medienæringen for å sikre mangfold og konkurranse
i mediene, samt at overvåkingen av konkurransen i mediesektoren
burde overlates til Konkurransetilsynet. Dette syn har Fremskrittspartiet
støttet i foregående behandlinger av saken. Imidlertid
ble ikke disse intensjonene fra Sem-erklæringen fulgt opp
i forslaget til endringer i medieeierskapsloven som regjeringen
Bondevik II fremmet. Det ble kun foretatt en økning av
terskel for nasjonalt eierskap for et medium til 40 prosent, samtidig
som lovens terskel i enkelte tilfeller i praksis ble senket gjennom
regulering av krysseierskap og multimedieeierskap.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at Stortinget vedtok en ny konkurranselov
(Innst. O. nr. 50 (2003-2004)) som innførte forbud mot
konkurransebegrensende samarbeid og utilbørlig utnyttelse
av markedsmakt. Forbudene dekker all næringsvirksomhet,
også i mediesektoren. Virkemidlene i gjeldende medieeierskapsloven
er av samme type som dem som er vedtatt i konkurranseloven.
Disse medlemmer frykter at gjeldende regelverk
for medieeierskap med de foreslåtte endringer ikke vil
føre til mangfold og konkurranse, men stagnasjon og forvitring.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til Innst.
S. nr. 142 (2001-2002) hvor komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet,
gikk inn for å lovfeste Redaktørplakaten og Innst.
S. nr. 270 (2003-2004), hvor kontroll- og konstitusjonskomiteen
bad Regjeringen fremme forslag om lovfesting av prinsippene i Redaktørplakaten.
Flertallet vil vise til at Regjeringen er i full gang
med arbeidet med å lovfeste Redaktørplakaten. Flertallet mener
derfor det er unødvendig at dette forslaget fremmes av
Stortinget nå.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til
at et viktig tiltak for bevaring av mangfold i mediene er en styrking
av prinsippene i Redaktørplakaten. Disse medlemmer viser
også til at Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité i
Innst. S. nr. 270 (2003-2004) bad Regjeringen utarbeide og fremme
for Stortinget et lovforslag om lovfesting av prinsippene i Redaktørplakaten.
Dette vil være et effektivt og fremtidsrettet rettslig
vern av den redaksjonelle frihet, også i forhold til utenlandsk
eide mediebedrifter i Norge, der andre tradisjoner enn de norske
kan prege eierskapet. Videre vil det heller ikke svekke de økonomiske
mulighetene for fortsatt norsk eierskap og kontroll i mediebransjen.
Komiteens medlem fra Høyre tar
som utgangspunkt at en kombinasjon av lovfesting av Redaktørplakaten
og de reguleringer som vil følge av en aktiv bruk av konkurranseloven,
vil være tilstrekkelige virkemidler for å opprettholde
et spredt eierskap til mediene i vårt land. Dette
medlem stiller seg derfor bak forslag om lovfesting av Redaktørplakaten
og opphevelse av regelverket for eierskap. Dette medlem vil
imidlertid subsidiært gå inn på de merknader
og forslag som går inn for å endre dagens regler
i liberal retning når det gjelder krysseierskap og regionale
begrensninger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet legger
til grunn at hensynene til mediemangfold og ytringsfrihet bedre
ivaretas gjennom lovfesting av prinsippene i Redaktørplakaten
og en regulering av samarbeid og strukturendringer i mediesektoren
på lik linje med andre sektorer. Dette gjør det
unødvendig å opprettholde en egen medieeierskapslov.
Det er vanskelig å se behovet for at to ulike lovverk og
forvaltningsorgan skal kunne gripe inn mot samme transaksjoner og
samarbeid med samme type virkemiddel. Dette er ikke god bruk av
samfunnets ressurser.
Disse medlemmer viser til at konkurransemyndighetene
har lang erfaring med arbeid i forhold til ulike sektorer, inklusive
mediesektoren, og er godt rustet for oppfølging av samarbeid
og strukturendringer i mediesektoren. Disse medlemmer mener derfor
at denne delen av Medietilsynet blir overflødig.
Disse medlemmer mener at det ikke er behov for
nasjonale eierskapsbegrensninger ut over det som Konkurransetilsynet
setter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre foreslår:
"Stortinget ber Regjeringen legge frem sak om lovfesting av Redaktørplakaten."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge frem sak om avvikling av egne
regler og eget tilsyn for eierskap i media. Disse oppgaver og funksjoner
legges inn under Konkurransetilsynet og konkurranseloven."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre mener det er nødvendig å følge
utviklingen innenfor medieområdet nøye. Den teknologiske
utviklingen og endringer i publikums mediebruk stiller store krav
til omstilling og markedstilpasning i mediebedriftene. Utviklingen
innenfor radio, tv, Internett og mobile tjenester fordrer aktører
med stor økonomisk bæreevne og høy faglig
kompetanse dersom kravene til mangfold og kvalitet skal tilfredsstilles.
Behovet for utøvelse av dynamiske eierskap er en naturlig
del av dette.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre mener
derfor det er viktig å gi nødvendig rom for utvikling
også på eierskapssiden. Disse medlemmer mener
dagens lov med et tak på 40 prosent gir slikt rom og at
ingen erfaringer så langt tilsier at det er behov for lavere
terskler. Disse medlemmer vil derfor stemme mot Regjeringens forslag.
Disse medlemmer vil også peke på at
det foreliggende regelverket fremstår som en helhet der de
forskjellige begrensningene er avpasset i forhold til hverandre. Disse
medlemmer mener dette burde vært sterkere vektlagt
i proposisjonen, og at det fremlagte forslag i mangel av en helhetlig
vurdering fremstår som fragmentarisk. Disse medlemmer mener
at den foreslåtte innstramning, med en terskel for nasjonalt
eierskap på 1/3, vil være uforholdsmessig
sterk i lys av at begrensningene i loven for øvrig ikke
lempes.
På bakgrunn av høringene i saken mener disse medlemmer det
er grunn til å reise spørsmål om hvorvidt
reglene rettet mot regionalt nivå, og krysseierskap, fungerer
på en hensiktsmessig måte, også ut fra
uttalte målsetting om å ha minst tre store eiergrupperinger
i vårt land, og å opprettholde et bredt norsk eierskap
til norske medier.
Disse medlemmer mener dagens regelverk setter
norske aktører i et uheldig konkurranseforhold i forhold
til utenlandske aktører i situasjoner der det er snakk
om store eierskifter i Norge. Disse medlemmer ser
dette som uheldig ut fra ønske om sterke norske medieeiere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre fremsetter i lys av dette følgende
forslag:
"Regjeringens forslag til endringer i lov av 13. juni
1997 nr. 53 om eierskap i medier, avvises."
Komiteens medlem fra Venstre fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gjennomgå regelverket for
medieeierskap, med særlig sikte på en revurdering
av reglene om krysseierskap og regionale eierskapsbegrensninger,
og komme tilbake til Stortinget med en sak om dette."
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til at kontroll over nyhetsformidlingen gir stor potensiell påvirkningskraft
over opinionen. Ved regulering av eierkonsentrasjon i media må hensynet
til ressurstilgang for den enkelte redaksjon veies opp mot konsekvensen
av kontroll over nyhetsformidlingen. Demokratihensyn tilsier at
denne påvirkningskraften ikke bør være
konsentrert hos én eller noen få aktører.
Det er ulike grunner til å ha nasjonale eierskapsgrenser
på både 40 prosent og 1/3, men etter
en totalvurdering vil dette medlem støtte
Regjeringens forslag til endringer i medieeierskapsloven.
Dette medlem vil understreke at selv om redaktøren
er fri og uavhengig, er han eller hun ansatt av et styre hvor eierinteressene
er godt representert. Det betyr med andre ord at eier har en indirekte
påvirkningsmulighet på den redaksjonelle profilen. Dette
medlem vil peke på at et differensiert eierskap,
sammen med en lovfesting av Redaktørplakaten, bidrar til å sikre
mediemangfold og styrke de demokratiske beslutningsprosessene i
samfunnet.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen legge frem sak om lovfesting av Redaktørplakaten.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og
Venstre:
Forslag 2
Regjeringens forslag til endringer i lov av 13. juni
1997 nr. 53 om eierskap i medier, avvises.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen legge frem sak om avvikling av egne
regler og eget tilsyn for eierskap i media. Disse oppgaver og funksjoner
legges inn under Konkurransetilsynet og konkurranseloven.
Forslag fra Venstre:
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen gjennomgå regelverket for
medieeierskap, med særlig sikte på en revurdering
av reglene om krysseierskap og regionale eierskapsbegrensninger,
og komme tilbake til Stortinget med en sak om dette.
Komiteen viser til sine merknader og til proposisjonen
og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringar i lov 13. juni 1997 nr. 53 om eierskap i medier
(medieeierskapsloven)
I
I lov 13. juni 1997 nr. 53 om eierskap i medier (medieeierskapsloven)
skal § 10 bokstav a, b og c lyde:
Betydelig eierstilling i mediemarkedet
nasjonalt anses normalt å foreligge
a) ved kontroll av en andel på 1/3 eller
mer av det samlede dagsopplaget for dagspressen,
b) ved kontroll av en andel på 1/3
eller mer av de samlede seertall for fjernsyn,
c) ved kontroll av en andel på 1/3
eller mer av de samlede lyttertallene for radio.
II
1. Lova gjeld frå den
tid Kongen fastset.
2. For erverv av eigardelar som fører til monaleg eigarstilling
etter medieeierskapsloven § 10 bokstav a, b eller c, og
som det vert inngått endeleg avtale om før lova
her vert sett i verk, startar fristen for inngrep etter medieeierskapsloven § 9
når lova her vert sett i verk.
Oslo, i familie- og kulturkomiteen,den 23. mai 2006
May-Helen Molvær Grimstad |
Olemic Thommessen |
leder |
ordfører |