I proposisjonen legg Kultur- og kyrkjedepartementet fram forslag
til endringar i lov 13. juni 1997 nr. 53 (medieeierskapsloven).
§ 10 i lova gjeld nasjonale eigarskapsgrenser
og presiserer vilkåret om monaleg eigarposisjon. Bokstav a,
b og c i paragrafen inneheld reglar om eigarskapskonsentrasjon innan
dagspresse, fjernsyn og radio. Reglane slår fast at ein
aktør normalt har ein monaleg eigarposisjon når
han eller ho har 40 prosent eller meir av marknadsdelane innanfor
ein av desse mediesektorane.
Grensene i lova gjeld berre tilfelle der ein dominerande aktør
veks gjennom å erverve andre medieføretak. Lova
gir ikkje grunnlag for å gripe inn dersom ein aktør
får høgare marknadsdelar gjennom nyetableringar,
gjennom auka oppslutning om eigne medieverksemder (organisk vekst),
eller dersom andre aktørar forsvinn.
Dei nasjonale grensene for eigarskapskonsentrasjon er eit sentralt
verkemiddel for å fremje lovas formål om å fremje
ytringsfridomen, dei reelle høvene folk har til å ytre
seg, og eit allsidig medietilbod. Grensene skal m.a. sikre at vi
her i landet har ein eigarstruktur på feltet som tåler
innslag av nye eigarar. Dersom ein skulle tillate høg eigarkonsentrasjon,
vil det i praksis ikkje vere mogeleg å reversere utviklinga
i ettertid. Framlegget til lovendring er såleis ikkje eit
uttrykk for mistillit til dei noverande medieeigarane i Noreg. Framlegget
må sjåast i samanheng med den potensielle påverknadskrafta
media har.
Dagens grense på 40 prosent opnar for at ein stor aktør
kan få stor dominans i mediemarknaden og i annonsemarknaden.
Dette kan på sikt underminere posisjonen til andre aktørar.
Ein mediemarknad med ein så dominerande aktør
gjer det også mindre truleg at det vil vekse fram andre
eigarmiljø i Noreg. Dette gjeld både nasjonalt
og regionalt. Ei slik utvikling vil både føre
til at ytrings- og informasjonsfridomen reelt blir svekka, og at
dynamikken i mediemarknaden blir mindre. Ei grense på 40
prosent vil vidare innebere at ein permanent sementerer ein situasjon
der det ikkje er likevekt mellom aktørane.
Regelverket i dei europeiske landa departementet har oversikt
over, viser at ei grense på 1/3 ligg på gjennomsnittsnivå.
Eit stort og dominerande mediekonsern vil vere eit meir interessant
oppkjøpsobjekt for utanlandske mediekonsern enn eit selskap
som er ein del av ein mediemarknad med mangfald og konkurranse.
Difor er det viktig at reguleringa av medieeigarskap har eit langsiktig
perspektiv, der ein tek omsyn til at mediemarknaden stadig blir
meir internasjonal, og at eigarskapen i store mediekonsern raskt
kan endre seg.
Kultur- og kyrkjedepartementet kan ikkje sjå at høyringsinstansane
har framført så vektige argument at det er grunnlag
for å endre framlegget frå høyringsrunden.
Departementet gjer såleis framlegg om at lova blir endra,
slik at den øvre grensa for nasjonalt eigarskap blir redusert
frå 40 prosent til 1/3.
Departementet gjer også framlegg om at dersom det skjer
erverv som gir nokon ein nasjonal eigardel på meir enn
1/3 før lova trer i kraft, skal fristen for inngrep
etter § 9 i lova gjelde frå det tidspunkt lova trer
i kraft. I praksis inneber dette at dersom nokon gjennom erverv
får kontroll over meir enn 1/3 av den nasjonale
mediemarknaden før lova trer i kraft, kan Medietilsynet
gripe inn.
Dersom vilkåra for inngrep er oppfylte, har Medietilsynet
etter § 9 i lova valet mellom å forby
eit erverv, å påby avhending av eigardelar, eller å tillate ervervet
på visse vilkår. Lovteksten og forarbeida gir i
dag ikkje noko klårt svar på om tilsynet kan nedleggje
forbod også etter at ervervet er gjennomført.
Departementet meiner at fleire grunnar talar for å tolke lova
slik at Medietilsynet har høve til dette.
Medieeigarskapslova § 13 tredje ledd gir Medietilsynet
heimel til å gi einkvar "stående pålegg
om å sende melding om eventuelle erverv av aksjer eller andeler
i foretak".
Slike pålegg kan gjelde for opptil tre år om
gongen. Det har vore reist spørsmål om regelen
opnar for gjentekne fornyingar av meldeplikta, eller om grensa på tre år
inneber at meldeplikta berre skal nyttast i særskilte høve.
Føremålet med meldeplikta er å sikre at
tilsynet får dei opplysningane dei treng for å kunne vurdere
om vilkåra for inngrep er til stades. Departementet meiner
difor at Medietilsynet må kunne fornye meldeplikta etter § 13
tredje ledd så lenge den aktuelle eigaren/aktøren
ligg i nærleiken av eigarskapsgrensene i lova.