Det legges i proposisjonen fram forslag til lovendringer som
har som hovedformål å styrke ivaretakelsen av
pasientrettigheter innen det psykiske helsevernet.
Det redegjøres innledningsvis for særskilte
hensyn bak lovgivningen innen psykisk helsevern. Det framholdes
bl.a. at i begrepet rettssikkerhet ligger at borgeren skal være
beskyttet mot overgrep og vilkårlighet fra myndighetenes
side, at vedkommende skal ha mulighet til å forutberegne
sin rettsstilling og forsvare sine rettslige interesser. Jo mer
inngripende vedtak det er tale om, desto sterkere gjør
rettssikkerhetshensynene seg gjeldende. Rettssikkerhetshensyn vil
være helt grunnleggende for utforming av regelverk om bruk
av tvang i det psykiske helsevernet.
Det påpekes at tiltakene i Opptrappingsplanen for psykisk
helse i hovedsak er av faglig, organisatorisk og økonomisk
karakter, mens rettslige virkemidler ikke er særskilt omtalt.
Det uttales at selv om forslagene som fremmes i proposisjonen ikke
er en del av selve Opptrappingsplanen, er verdiene som ligger bak
planen, viktige premisser for lovarbeidet.
Det foretas i proposisjonen en drøfting av menneskerettslige
forpliktelser og anbefalinger, og det understrekes at når
psykisk helsevernloven åpner for bruk av tvang ved tilbakeholdelse
i institusjon, i behandling, eventuell avhenting til behandling
og i skadeavvergende tiltak, er det viktig å forsikre seg
om at vilkårene for tvangsbruk, gjennomføringen
av tvangen, saksbehandlingen og overprøvingsmulighetene er
i samsvar med menneskerettighetene. Som relevante menneskerettslige
forpliktelser trekkes fram Den europeiske menneskerettskonvensjon,
Europarådets konvensjon om forebyggelse av tortur og umenneskelig
eller nedverdigende behandling eller straff, Europarådets
rekommendasjon om beskyttelse av menneskerettigheter og verdighet
til personer med psykisk sykdom, FN-konvensjonen om sivile og politiske
rettigheter, FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og
kulturelle rettigheter, FN-konvensjonen om barns rettigheter og
FNs torturkonvensjon. Gjeldende norsk rett og proposisjonens lovforslag vurderes å være
i samsvar med disse bestemmelsene.
Det redegjøres i proposisjonen for erfaringer med psykisk
helsevernloven som en har hatt etter at den trådte i kraft
1. januar 2001. Det blir redegjort for den statistikk som
finnes over tvangsbruk, de viktigste funn fra Helsetilsynets landsomfattende
tilsyn med henholdsvis barne- og ungdomspsykiatrien og voksenpsykiatrien,
målingen av kvalitet i det psykiske helsevernet basert
på kvalitetsindikatorer, evalueringen av kontrollkommisjonsordningen
og enkelte andre pågående forskningsprosjekter
som er ledd i Norges forskningsråds evaluering av Opptrappingsplanen.
Høringsnotat med forslag til endringer i psykisk helsevernloven
og pasientrettighetsloven ble sendt på høring
i juni 2005 med frist for innspill i september samme år.
Departementet har mottatt 98 høringssvar. 16 av disse hadde
ikke merknader. Et hovedinntrykk er at høringsinstansene
mener det er nødvendig å foreta endringer i psykisk
helsevernloven. Høringsinstansene synes i hovedsak å mene
at endringsforslagene er relevante. Dette gjelder særlig
spørsmålene om forholdet til pasientrettighetsloven
og omredigering og forenkling av lovens kapittel 3 som det gis bred
tilslutning til. Det redegjøres nærmere for høringsinstansenes
syn på videre utvikling av regelverk om tvang på helse-
og sosialområdet, kontrollkommisjonenes overprøvingskompetanse
og spørsmålet om opphevelse av forbudet mot bruk
av mekaniske tvangsmidler overfor barn under 16 år.
Psykisk helsevernloven trådte i kraft samtidig med lov
om pasientrettigheter. Mens pasientrettighetsloven gir generelle
rettigheter som i utgangspunktet gjelder alle pasienter i helsetjenesten,
er psykisk helsevernloven en særlov som bare regulerer
det psykiske helsevernet.
Psykisk helsevernloven § 1-5 regulerer forholdet til
pasientrettighetsloven. I henhold til § 1-5 første punktum
gjelder pasientrettighetsloven "så langt den passer" ved
etablering og gjennomføring av psykisk helsevern. Annet
punktum slår fast at kapittel 4 i pasientrettighetsloven
om samtykke til helsehjelp bare gjelder når det er bestemt
i psykisk helsevernloven. Mens pasientrettighetsloven forutsetter
frivillighet fra pasientens side, omhandler psykisk helsevernloven
både frivillig og tvungent psykisk helsevern. Slik pasientrettighetslovens
bestemmelser om blant annet samtykke og medvirkning lyder i dag,
kan således ikke disse gjelde fullt ut for pasienter i
tvungent psykisk helsevern. Hvis pasientrettighetene ikke overholdes
og pasienten ønsker å påklage dette,
følger klagereglene av pasientrettighetslovens kapittel
7. Psykisk helsevernloven har et eget klagesystem hvor kontrollkommisjonene
står sentralt.
Departementet mener det er grunnlag for å fjerne det
generelle forbeholdet med hensyn til pasientrettighetslovens bestemmelser
i det psykiske helsevernet. Endringsforslaget innebærer
at det må tas stilling til behovet for eventuelle konkrete,
lovfestede unntak fra de generelle pasientrettighetene når
det gjelder pasienter i det psykiske helsevernet.
Generelle bestemmelser om samtykke til helsehjelp er regulert
i pasientrettighetsloven kapittel 4. Som den klare hovedregel er
det pasienten selv som må samtykke til helsehjelp etter
først å ha fått nødvendig informasjon
om egen helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Dersom ikke pasienten
selv kan samtykke på grunn av alder, tiltakets art eller
personlige forutsetninger, er det gitt regler om representert samtykke
i §§ 4-4 til og med 4-8 i pasientrettighetsloven.
Etter gjeldende psykisk helsevernlov § 1-5
begrenses virkeområdet for samtykkebestemmelsene i pasientrettighetsloven
kapittel 4 til bare å gjelde hvor dette er uttrykkelig
nevnt i psykisk helsevernloven. Etter lov om psykisk helsevern § 2-1
fjerde ledd er det den eller de med foreldreansvaret som samtykker til
behandling i det psykiske helsevernet for barn under 16 år.
Dette gjelder også for samtykke til å være undergitt
tvungent psykisk helsevern inntil tre uker. Samtykke fra den eller
de med foreldreansvaret er også hovedregelen etter pasientrettighetsloven §§ 4-3
og 4-4. Barn under 16 år kan imidlertid ha selvstendig
rett til å samtykke dersom det følger av tiltakets art
eller særlige lovbestemmelser.
Departementet finner ikke grunnlag for å videreføre
en mer restriktiv lovgivning i det psykiske helsevernet enn ellers
i helsetjenesten når det gjelder muligheten for barn under
16 år til selv å kunne samtykke til helsehjelp
i enkelte tilfeller, og foreslår at pasientrettighetslovens
regler skal legges til grunn når det gjelder samtykke på vegne
av barn under 16 år. En konsekvens av dette er at barn
under 16 år i enkelte tilfeller vil kunne anses å ha
selvstendig samtykkekompetanse i forhold til et bestemt tiltak.
En annen konsekvens er at barnevernstjenesten kan samtykke til helsehjelp
i det psykiske helsevernet på vegne av barn under 16 år
som barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for. Det foreslås
at barnevernstjenestens adgang til å samtykke til helsehjelp
i pasientrettighetsloven § 4-4 annet ledd utvides
til også å omfatte midlertidige vedtak om omsorgsovertakelse
etter barnevernloven § 4-6 annet ledd.
Bestemmelsene i pasientrettighetsloven §§ 4-5
til 4-8 innebærer at andre personer i varierende utstrekning
kan samtykke på vegne av en person som ikke selv har samtykkekompetanse.
Etter psykisk helsevernloven §§ 2-1 og
2-2 er det gjort omfattende unntak fra pasientrettighetslovens bestemmelser
om representert samtykke i §§ 4-5 til
4-8. Departementet foreslår at det føyes til et
nytt femte ledd i pasientrettighetsloven § 4-3
som innebærer at pasientrettighetslovens representasjonsregler
i kapittel 4 kommer til anvendelse ved undersøkelse og
behandling av psykisk lidelse med mindre pasienten har eller antas å ha
en alvorlig sinnslidelse eller motsetter seg helsehjelpen.
Etter psykisk helsevernloven § 4-1 har institusjoner
i det psykiske helsevernet ansvar for å utarbeide en individuell
plan for pasienten. Tilsvarende bestemmelser foreligger i spesialisthelsetjenesteloven, pasientrettighetsloven,
kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven for pasienter med
behov for langvarige og samordnede tjenester. I prinsippet har alle
pasienter i psykisk helsevern rett til å få utarbeidet
en slik plan, ikke bare de med behov for langvarige og samordnede
tjenester.
Psykisk helsevernloven § 4-1 er den eneste
av de nevnte lovbestemmelsene som gir føringer på hvilken
informasjon som skal innarbeides i planen. Det påpekes
at det kan reises spørsmål ved om psykisk helsevernloven § 4-1
i større grad enn de andre lovbestemmelsene stiller krav
til beskrivelse av behandlingsopplegget ved den aktuelle institusjon.
For en person under frivillig vern kan individuell plan etter
bestemmelsen bare utarbeides med vedkommendes samtykke. For pasienter
under tvungent psykisk helsevern skal det utarbeides slik plan,
men det er viktig av behandlingsmessige grunner å forsøke å få til
et samarbeid med pasienten om den individuelle planen.
Departementet foreslår at plikten til å utarbeide individuell
plan fortsatt skal framgå av psykisk helsevernloven, men
at bestemmelsen for øvrig skal være fullt ut harmonisert
med øvrig lovgivning om individuell plan. Dette innebærer
at det bare er pasienter med behov for langvarige og samordnede
tilbud som skal ha krav på at det utarbeides en slik plan.
Etter gjeldende rett har ikke kontrollkommisjonene noen kontrollfunksjon
i forhold til individuelle planer. Tilsyn med individuelle planer
er en oppgave som ligger til tilsynsmyndighetene. Departementet mener
det bør foretas en formell kontroll av at slik plan foreligger
for dem som fyller vilkårene, og at slik kontroll mest
hensiktsmessig vil kunne ivaretas av kontrollkommisjonene i forbindelse
med den prøving som skal skje tre måneder etter
at det tvungne vernet er etablert. Det foreslås en bestemmelse
om dette i § 3-8 annet ledd.
I psykisk helsevernlovens § 1-3 er det en særskilt regulering
av hvem som er pårørende etter loven. Denne reguleringen
avviker fra det som er ordningen etter pasientrettighetsloven § 1-3,
bokstav b). Etter pasientrettighetslovens definisjon er utgangspunktet at
pasientens pårørende er den eller de pasienten
selv peker ut, og den nærmeste pårørende
er i utgangspunktet den pasienten selv peker ut som nærmest.
Etter departementets vurdering bør respekten for pasientens
personlige integritet og autonomi være utgangspunktet for
reguleringen av pasientens forhold til pårørende
også innen det psykiske helsevernet, og det foreslås
at definisjonen av pårørende og nærmeste
pårørende skal følge § 1-3
i pasientrettighetsloven. Etter departementets syn er det imidlertid
behov for en særbestemmelse når det gjelder pasienter
under tvungent psykisk helsevern, og det foreslås derfor
en særbestemmelse for pasienter under tvungent psykisk
helsevern i pasientrettighetsloven § 1-3 der det heter
at den som i størst utstrekning har varig og løpende
kontakt med pasienten, skal ha tilsvarende rettigheter som pasientens
nærmeste etter pasientrettighetsloven og psykisk helsevernloven,
med mindre særlige grunner taler mot dette.
Etter pasientrettighetslovens § 2-4 har pasienten rett
til fritt sykehusvalg. Inntil en lovendring som trådte
i kraft 1. september 2004, hadde ikke pasienter innen barne-
og ungdomspsykiatrien (BUP) rett til fritt sykehusvalg. Begrunnelsen
for dette var betydningen av et lokalt nettverk og samarbeid innen
BUP.
Det framholdes at det aldri har vært tvil om at pasienter
under frivillig psykisk helsevern har rett til fritt sykehusvalg.
Når det gjelder spørsmålet om pasienter
under tvungent vern har rett til fritt sykehusvalg, har derimot
dette spørsmålet vært gjenstand for diskusjon.
I forbindelse med en klagesak for Sivilombudsmannen foretok Helsedepartementet
en tolking av gjeldende rett ut fra pasientrettighetsloven § 2-4
og psykisk helsevernloven § 1-5. Departementet
kom til at retten til fritt sykehusvalg gjelder "så langt
den passer" for pasienter under tvungent psykisk helsevern. Det
ble imidlertid presisert at i mange tilfeller med tvungent psykisk
helsevern ville det ikke passe å gi pasienten rett til
fritt sykehusvalg.
Departementet foreslår en tilføyelse av et
nytt tredje ledd i pasientrettighetsloven § 2-4
med spesifikke kriterier for nekting av pasientens ønske
om valg av institusjon. Ifølge forslaget vil pasienter
under tvungent psykisk helsevern ha tilsvarende rett til sykehusvalg
som andre pasienter unntatt i tilfeller hvor dette vil være
"uforsvarlig eller i betydelig grad egnet til å svekke
formålet med det tvungne vernet". Det vil etter departementets
vurdering være en forutsetning for å utøve
valgretten at man anses for å ha samtykkekompetanse etter
pasientrettighetsloven kapittel 4 i relasjon til ønsket
om bytte av behandlingssted.
I det psykiske helsevernet gjennomføres det til en viss
grad institusjonsopphold som har hjemmel i annen lovgivning, for
eksempel barnevernloven, sosialtjenesteloven eller straffeprosessloven.
Når et institusjonsopphold gjennomføres i det
psykiske helsevernet etter vedtak med hjemmel i annen lov, aktualiseres
spørsmålet om hvilke regler som gjelder for denne
gjennomføringen. I psykisk helsevernloven finnes det i
dag ingen bestemmelse om lovens virkeområde. Det vises
til at ulikheter i regelverkene skaper uklarhet og forskjellsbehandling,
og at innholdsmessig samsvarende bestemmelser ikke har samme ordlyd.
Det foreslås en ny bestemmelse i § 1-1a
om virkeområde der det framgår at psykisk helsevernloven kapittel
4, unntatt §§ 4-4, 4-5 annet ledd, 4-7a
annet ledd, 4-9 og 4-10, gjelder for opphold i institusjon i det
psykiske helsevernet som skjer i medhold av annen lov.
Etter psykisk helsevernloven § 1-2 annet ledd
er tvungent psykisk helsevern definert som "slik undersøkelse,
behandling, pleie og omsorg som nevnt i første ledd uten
at vedkommende har samtykket". I første ledd presiseres
hva som menes med begrepet "psykisk helsevern".
Det framholdes at bestemmelsen slik den lyder i dag, kan virke
misvisende når det gjelder psykisk helsevern for barn og
unge under 16 år, idet psykisk helsevern til disse er basert
på foreldresamtykke. Det foreslås en endring av
definisjonsbestemmelsen som innebærer at det anses som
tvungent psykisk helsevern når det ikke foreligger samtykke
etter bestemmelsene i pasientrettighetsloven kapittel 4. Det foreslås
også endringer av definisjonsbestemmelsene som både
klargjør og skiller fra hverandre begrepene tvungen observasjon
og tvungent psykisk helsevern.
Etter psykisk helsevernloven § 1-4 er den faglig ansvarlige
for å treffe vedtak "vedkommende overlege". Det er gitt
nærmere bestemmelser og unntak i forskrift om den faglig
ansvarlige for vedtak i det psykiske helsevernet. Forskriftsteksten §§ 3
og 4 åpner for at lege som er spesialist i psykiatri eller
barne- og ungdomspsykiatri, og spesialist i klinisk psykologi med
fordypningsområde klinisk voksenpsykologi eller klinisk
barne- og ungdompsykologi, kan være faglig ansvarlig for
vedtak.
Det framholdes at når § 1-4 i dag
knytter begrepet faglig ansvarlig til en overordnet stilling - "vedkommende
overlege" - kan dette misforstås til at det dreier seg
om en regulering av et ledelsesmessig spørsmål.
Departementet mener at fordi det dreier seg om et kvalifikasjonskrav,
er det mer hensiktsmessig å bruke begrepet "lege med relevant
spesialistgodkjenning" i stedet for "overlege".
Det foreslås en endring i § 1-4 som
etter departementets vurdering er en presisering av gjeldende rettstilstand.
Dette innebærer at det i lovens ordlyd stilles et særskilt
kompetansekrav, og at de nærmere bestemmelsene gis i forskrift
som tidligere. Det uttales at hvilken spesialitet eller videreutdanning
som skal kreves ved ulike institusjoner, bør fastsettes
nærmere i forskrift i tråd med gjeldende rett.
Dersom en pasient på mellom 12 og 16 år bringer spørsmålet
om etablering av psykisk helsevern inn for kontrollkommisjonen,
jf §§ 2-1 fjerde ledd eller 2-2 femte
ledd, gis ikke vedkommende dekning av rettshjelp uten behovsprøving.
Departementet ser at institusjonsplassering på grunnlag
av foreldresamtykke i en del tilfeller kan oppleves som tvungent
psykisk helsevern for den det gjelder, og framholder at det i slike
situasjoner er en viktig rettssikkerhetsgaranti å få juridisk
bistand utover det kontrollkommisjonen kan bidra med av generell
informasjon. Departementet foreslår en tilføyelse
i § 1-7 tredje ledd som gir rett til dekning av
advokatutgifter også i slike saker.
Departementet foreslår at det nedfelles et eget kapittel
om samtykke i psykisk helsevernloven. Som overskrift på kapittelet
foreslås "Særlige samtykkebestemmelser" for å markere
at det her er tale om særbestemmelser i forhold til de
generelle reglene som følger av pasientrettighetsloven.
Selv om etablering av psykisk helsevern for barn under 16 år
skjer på grunnlag av foreldresamtykke, er barn mellom 12
og 16 år gitt adgang til å bringe spørsmål
om etablering av psykisk helsevern inn for kontrollkommisjonen,
jf. §§ 2-1 fjerde ledd og 2-2 femte ledd.
Det uttales at slik bestemmelsen lyder i dag, kan det synes uklart
hvor langt den rekker.
Etter departementets vurdering vil det være naturlig
at kontrollkommisjonen tar stilling til om pasientens nektelse bør
respekteres ut fra en helhetsvurdering av pasientens tilstand og
alder, pasientens grunner for å nekte, samt behandlingens
planlagte varighet og intensitet. I vurderingen vil det videre etter
departementets syn være naturlig å se hen til
vilkårene for etablering av tvungent psykisk helsevern.
Departementet foreslår at adgangen til å bringe spørsmålet
om etablering av psykisk helsevern inn for kontrollkommisjonen videreføres
i ny § 2-1 annet ledd. Etter departementets vurdering
må det legges til grunn at overprøvingsadgangen
i gjeldende lov §§ 2-1 fjerde ledd og
2-2 femte ledd er begrenset til tilfeller med døgnopphold
i institusjon. Departementet foreslår en presisering av
dette i § 2-1 annet ledd.
Etter departementets vurdering kan det gjøres flere
endringer for at regelverket skal bli mer oversiktlig uten å foreta
materielle endringer. I tillegg ser departementet også behov
for å foreta endringer i formalkrav som ikke medfører
noen rettssikkerhetsmessig gevinst for pasienten. På denne
bakgrunn foreslår departementet å oppheve gjeldende
kapittel 3 og erstatte det med et nytt. De viktigste materielle
endringene som foreslås, er avskaffelse av et absolutt
krav om innleggelsesbegjæring (tutorordningen) og lovfesting
av offentlig myndighets varslings- og bistandsplikt. Det foreslås
også å lovfeste et snevert unntak fra forbudet
mot overføring fra frivillig til tvungent psykisk helsevern
(konverteringsforbudet) som finnes i gjeldende lov § 2-3,
og samtidig flytte bestemmelsen til ny § 3-4.
Det følger av psykisk helsevernloven §§ 3-5
og 3-8 at begjæring fra offentlig myndighet eller pasientens
nærmeste er et vilkår for tvungen legeundersøkelse,
videre undersøkelse (observasjon) og etablering av tvungent
psykisk helsevern. Dette blir kalt tutorordningen.
Verken den svenske eller danske loven har et system som tilsvarer
den norske tutorordningen. Etter finsk rett stilles det ikke krav
til at tvangsinnleggelse må være initiert av verken
lege eller av andre utenfor institusjonen.
Det påpekes at dersom tutorordningen skal ha noen rettssikkerhetsmessig
verdi, er det en forutsetning at den som fremmer begjæringen,
kjenner pasienten, enten det er nærmeste pårørende,
kommunelegen, sosialtjenesten, politiet eller fengselsmyndighetene
som er tutor. Departementet har grunn til å tro at dette
ofte ikke er tilfeller i dagens situasjon.
Etter departementets vurdering ligger den vesentlige rettssikkerhetsgarantien
for pasienten i kravet om at det skal foretas to uavhengige legeundersøkelser
før det kan etableres tvungen observasjon eller tvungent
psykisk helsevern.
Departementet foreslår at tutorbegjæring ikke lenger
stilles som et absolutt vilkår for tvungen observasjon
og tvungent psykisk helsevern. Etter departementets oppfatning bør
det i stedet lovfestes en generell varslings- og bistandsplikt for
offentlig myndighet, jf. lovforslaget § 3-6.
Etter lov om psykisk helsevern § 2-3 oppstilles det
et forbud mot overføring av pasient under frivillig psykisk
helsevern til tvungent vern, det såkalte konverteringsforbudet.
Konverteringsforbudet innebærer at en pasient som er til
frivillig behandling, når som helst kan be om at vernet
opphører, og at institusjonen da har en forpliktelse til å skrive
ut pasienten. En pasient som er innlagt til frivillig psykisk helsevern,
vil kunne holdes tilbake mot sin vilje dersom vedkommende i en akutt
nødrettssituasjon vil være til fare for eget eller
andres liv eller helse. Før man holder pasienten tilbake
med tvang ut fra nødrettslige betraktninger, skal alle
andre alternativer ha blitt vurdert.
Verken Danmark, Sverige eller Finland har forbud mot overføring
fra frivillig til tvunget psykisk helsevern i sin lovgivning.
Forbudet mot overføring fra frivillig til tvungent vern
bør etter departementets syn beholdes som den klare hovedregel.
Det framholdes at det er viktig at pasienter ikke lar være å oppsøke
det psykiske helsevernet for å få hjelp av frykt
for å bli tvangsinnlagt, men at det likevel har vist seg
at konverteringsforbudet kan få svært uheldige
utslag for pasienten i enkelte unntakssituasjoner i form av utskrivninger
som kan innebære en fare for pasienten selv eller andre, samt
svekket rettssikkerhet for pasienten.
Etter departementets syn er det behov for å foreta en
lovendring hvor forbudet videreføres, samtidig som det
gis kriterier for noen få unntakssituasjoner. Departementets
forslag innebærer at unntaksbestemmelsen bare skal gjelde
situasjoner hvor konsekvensen av en utskrivning vil være
at pasienten på grunn av sinnslidelsen utgjør
en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv
og helse.
Etter departementets vurdering vil det være viktig at
kontrollkommisjonene fører kontroll med praktiseringen
av forbudet og unntak fra dette. Det foreslås derfor at
kontrollkommisjonene i forbindelse med dokumentkontrollen etter § 3-8
første ledd skal forelegges særskilt redegjørelse
dersom det er gjort unntak fra forbudet mot overføring.
I henhold til psykisk helsevernloven § 3-1
kan tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon
brukes hvor dette er et bedre alternativ for pasienten. Lovens krav
er at slikt vern skal gjennomføres mens pasienten har opphold
på "egen bopel".
Departementet foreslår at kravet til at pasienten bor
på egen bopel tas ut av lovteksten, jf. lovforslaget § 3-5.
Det foreslås videre at det presiseres i lovens ordlyd at
det ved vurderingen av om tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold
i institusjon skal etableres, også skal tas tilbørlig
hensyn til pårørende som pasienten bor sammen
med.
Dersom en person er undersøkt av lege, og det fortsatt
er tvil om vilkårene for tvungent psykisk helsevern foreligger,
kan det treffes vedtak om tvungen videre undersøkelse,
også kalt observasjon, dersom pasienten motsetter seg slik
undersøkelse. Etter gjeldende rett er det også vilkår
om at det må foreligge en begjæring om observasjon,
og at frivillighet må være forsøkt eller
vurdert som åpenbart formålsløst. I forbindelse
med forrige lovrevisjon ble lengste tillatte observasjonstid kortet
ned fra tre uker til 10 dager.
Departementet foreslår at det lovfestes en unntaksbestemmelse
i § 3-2. Etter forslaget skal det kunne gis forlengelse
av observasjonstiden på inntil 10 dager dersom det anses
strengt nødvendig av hensyn til pasientens tilstand. Det
foreslås at kontrollkommisjonens leder må samtykke
til en slik utvidelse, som må gis før den ordinære
tidsfristen har utløpt.
Faglig ansvarlig har til enhver tid plikt til å vurdere
om vilkårene for tvungent psykisk helsevern er til stede.
Dersom vilkårene ikke er til stede, skal vedkommende treffe
vedtak om at pasienten skrives ut. Pasienten eller hans eller hennes
nærmeste eller eventuelt den myndighet som har begjært
tvungent psykisk helsevern, kan påklage den faglig ansvarliges
vedtak. Etter gjeldende rett skal klagen gis oppsettende virkning.
Etter forvaltningsloven § 42 vil kontrollkommisjonen
som klageorgan kunne beslutte at vedtak skal ha oppsettende virkning,
men da etter en skjønnsmessig vurdering.
Etter departementets vurdering gir forvaltningsloven § 42
en tilstrekkelig adgang til å gi vedtaket oppsettende virkning
i de tilfeller hvor dette framstår som nødvendig.
Det framholdes at sakene ofte vil ha hastekarakter, og at det derfor
er grunn til at kontrollkommisjonens leder skal kunne ta denne beslutningen
alene. Departementet foreslår en lovfesting av at kontrollkommisjonens
leder kan beslutte utsatt iverksetting i § 3-7
fjerde ledd.
I psykisk helsevernloven § 3-12 er det lovfestet en
rett for pasienten til å uttale seg før det treffes
vedtak etter lovens kapittel 3.
Departementet mener det er grunn til å foreta en presisering
av at opplysningene skal nedtegnes og vektlegges i forbindelse med
vedtaket, jf. forslaget til nytt annet ledd i § 3-9.
Videre mener departementet uttaleretten bør synliggjøres
som et eget punkt i vilkårene for henholdsvis tvungen observasjon
og tvungent psykisk helsevern jf. §§ 3-2
og 3-3 i lovforslaget.
I psykisk helsevernloven § 3-11 er det på visse vilkår
lovfestet en klageadgang til Sosial- og helsedirektoratet på kontrollkommisjonens
vedtak om ikke å innlegge en person som søkes
overført fra annen institusjon eller anstalt.
Bestemmelsen har ikke vært benyttet etter at loven trådte
i kraft 1. januar 2001, og departementet foreslår
at den oppheves.
Etter psykisk helsevernloven § 4-3 kan en pasient som
lider av sterk uro eller som har utagerende adferd, holdes helt
eller delvis atskilt fra medpasienter og personell som ikke deltar
i undersøkelse og behandling av og omsorg for pasienten.
Dersom tiltaket opprettholdes ut over 48 timer, skal det treffes
vedtak. Dersom det ikke er truffet nytt vedtak etter tre uker, bortfaller
vedtaket.
Etter departementets vurdering tilsier hensynet til pasientens
rettssikkerhet at så inngripende tiltak som skjerming kan
være, ikke bør kunne gjennomføres så lenge
som 48 timer før det treffes vedtak. Det foreslås at
det som utgangspunkt skal treffes vedtak dersom skjermingen opprettholdes
over 24 timer. Dersom pasienten plasseres i skjermet enhet eller
liknende som innebærer en betydelig endring av vedkommendes
omgivelser eller bevegelsesfrihet, skal det etter forslaget treffes
vedtak når skjerming opprettholdes over 12 timer. Det foreslås
også at fristen for å treffe nytt skjermingsvedtak
senkes fra tre til to uker. Departementet foreslår at tiltaket
gjøres avhengig av at vedkommende har en psykisk tilstand
eller utagerende atferd som gjør skjerming nødvendig.
Det grunnleggende utgangspunkt for all medisinsk og psykiatrisk
behandling er pasientens informerte samtykke. Også for
behandling av spiseforstyrrelser er den klare hovedregel at behandling
ikke kan skje uten at pasienten er gitt tilstrekkelig informasjon
og har gitt sin aksept.
Det drøftes om alvorlige tilfeller av spiseforstyrrelser
kan falle inn under hovedvilkåret for tvungent psykisk
helsevern, "alvorlig sinnslidelse", i § 3-3. Det
framholdes at verken bulimi eller anoreksi vanligvis er en alvorlig
sinnslidelse i lovens forstand, men at i enkelte tilfeller kan pasientens
kroppsoppfatning, selvbilde og/eller virkelighetsoppfatning være
så fordreid at vilkåret vil kunne være
oppfylt. Tvungen tilbakeholdelse etter de aktuelle bestemmelser
i psykisk helsevernloven vil derfor kun være aktuelt for
en begrenset gruppe av pasienter med spiseforstyrrelser.
Tvangsbehandling av alvorlige spiseforstyrrelser i form av tvangsernæring
blir drøftet. Etter departementets vurdering vil alvorlighetskriteriet
sette en grense for en del tilfeller av tvangsernæring
som behandlingsform. Dette innebærer at det ikke vil være lovlig
om det ikke nedfelles særskilte unntak i loven. I Danmark
er det gitt en særskilt hjemmel for tvangsernæring.
I Sverige finnes det ingen særskilt hjemmel for tvangsernæring,
men regelverket er ikke til hinder for at tvangsernæring
kan gjennomføres også utenfor nødrettssituasjonene.
Departementet foreslår et særskilt unntak fra
forbudet mot alvorlige inngrep i § 4-4 annet ledd
bokstav b, dog slik at tvangsernæring må framstå som
et strengt nødvendig behandlingsalternativ for å være
lovlig.
Etter psykisk helsevernloven § 3-1 er det et
vilkår for institusjonsopphold under tvungent psykisk helsevern
at det gis ved institusjon godkjent for dette formålet.
Departementet foreslår at det tas inn et unntak i ny § 3-5
annet ledd fra kravet om at tvungent psykisk helsevern skal gis
ved opphold i institusjon godkjent for døgnopphold dersom
midlertidig opphold i annen institusjon er nødvendig av
hensyn til faglig forsvarlig helsehjelp. I slike tilfeller skal
den godkjente institusjonen likevel ha et overordnet ansvar for
det tvungne psykiske helsevernet for pasienten.
Det finnes i dag ingen lov- eller forskriftshjemmel etter psykisk
helsevernloven for urinprøvetaking av pasienter i det psykiske
helsevernet. Slik hjemmel finnes derimot etter reglene i sosialtjenesteloven
kapittel 6 vedrørende rusmiddelmisbrukere og for institusjoner
hvor barn plasseres etter barnevernloven §§ 4-24
og 4-26.
Departementet mener at det er behov for lovfesting som gir institusjonen
adgang til å gjennomføre urinprøvetaking
på nærmere vilkår, jf. forslag til § 4-7
a. Det foreslås en adgang til å be om samtykke
til urinprøvetaking. Denne adgangen gjelder i prinsippet
både pasienter under tvungent og frivillig psykisk helsevern.
Det foreslås også en adgang til å treffe vedtak
om urinprøvetaking for pasienter under tvungen observasjon
eller tvungent psykisk helsevern. Det skal være et vilkår
at det faktisk foreligger mistanke om rusmiddelmisbruk, og det foreslås
at nærmere prosedyrer kan reguleres i forskrift.
Etter gjeldende rett er ulike former for tvangsmidler i akutte
nødssituasjoner uttømmende regulert i psykisk
helsevernloven § 4-8. Fastholding er ikke listet
opp blant tvangsmidlene. Derimot følger det av lovforarbeidene
at fastholding ikke er ansett som så inngripende at det
regnes som tvangsmiddel.
Etter departementets vurdering bør ikke enhver holding
i omsorgs- eller grensesettingssituasjoner lovreguleres. Holding
vil i mange tilfeller ikke anses som et tvangstiltak, men som en
naturlig del av omsorgen. Det vil være en glidende overgang
mot situasjoner hvor elementet av tvang blir mer framtredende på grunn
av pasientens motstand eller graden av inngripen.
Departementet mener imidlertid at tilfeller hvor fastholding
brukes for å få kontroll over en situasjon ved
bruk av fysisk makt, og hvor pasienten gjør motstand, bør
lovreguleres. Det foreslås at fastholding reguleres som
tvangsmiddel i § 4-8 annet ledd bokstav d. Dette
innebærer at fastholding av pasienten hvor vedkommende
motsetter seg dette, bare kan benyttes i situasjoner hvor dette
er uomgjengelig nødvendig, og tiltaket skal bare brukes
hvor lempeligere midler har vist seg å være åpenbart
forgjeves eller utilstrekkelige.
Etter psykisk helsevernloven § 4-8 er vedtakskompetansen
i forhold til tvangsmidler lagt til lege, med mindre umiddelbar
kontakt med lege ikke er mulig.
Det foreslås at vedtakskompetansen i forbindelse med
vedtak om bruk av tvangsmidler flyttes fra lege til faglig ansvarlig,
og at det kan gis nærmere bestemmelse om unntak fra dette
i forskrift.
Etter § 4-10 er pasienter under tvungent psykisk helsevern
gitt rett til å klage på vedtak om overføring til
opphold i eller til andre tiltak under ansvar av en annen institusjon
enn for den institusjonen etableringsvedtaket gjelder. Tilsvarende
bestemmelse er gitt i § 5-4 for personer som er
dømt til tvungent psykisk helsevern.
Departementet har kommet til at både pasientens rettssikkerhet
og hensynet til institusjonenes planlegging vil være best
tjent med at klagefristen reduseres fra tre uker, som i dag følger
av forvaltningsloven § 29 første ledd,
til en særskilt frist på én uke. For
de tilfeller hvor pasientens tilstand tilsier at overføring ikke
kan vente, beholdes unntaket som følger av § 4-10
i gjeldende lov.
Etter departementets vurdering vil særlig overføring
mellom ulike former for tvang, det vil si med og uten døgnopphold
i institusjon, være av en slik karakter at klagerett er
viktig. Videre vil klageretten også ha betydning dersom
overføringen innebærer et brudd med nettverk eller
pårørende på grunn av geografiske avstander.
Departementet mener på denne bakgrunn at den avgrensning
som følger av pasientrettighetsloven § 2-4
annet ledd om sykehusvalg, bør legges til grunn også i
spørsmålet om hvor langt klageretten på overføring
gjelder.
Det framholdes at foreliggende forslag til lovendringer har et
betydelig omfang, men at det likevel i hovedsak er en videreføring
av gjeldende rett. Etter departementets vurdering tilsier dette
at opplæringsbehovet må ivaretas innenfor gjeldende økonomiske rammer.
Det foreslås større grad av vedtaksfesting
med hensyn til skjerming. Dette vil innebære noe merarbeid
for institusjonene. På den annen side er det foreslått
forenklinger som kan antas å frigjøre noe tid, blant
annet forslag til å oppheve det absolutte krav om tutorbegjæring.
Forslaget til dekning av advokatutgifter i forbindelse med prøving
av spørsmål om undersøkelse eller behandling
i institusjon med døgnopphold for barn mellom 12 og 16 år
vil innebære ubetydelig økte utgifter for rettshjelpsordningen.
Utover dette antas ikke forslagene samlet sett å innebære økonomiske
eller administrative konsekvenser av betydning.