Til Odelstinget
Det legges i proposisjonen fram forslag til lovendringer som
har som hovedformål å styrke ivaretakelsen av
pasientrettigheter innen det psykiske helsevernet.
Det redegjøres innledningsvis for særskilte
hensyn bak lovgivningen innen psykisk helsevern. Det framholdes
bl.a. at i begrepet rettssikkerhet ligger at borgeren skal være
beskyttet mot overgrep og vilkårlighet fra myndighetenes
side, at vedkommende skal ha mulighet til å forutberegne
sin rettsstilling og forsvare sine rettslige interesser. Jo mer
inngripende vedtak det er tale om, desto sterkere gjør
rettssikkerhetshensynene seg gjeldende. Rettssikkerhetshensyn vil
være helt grunnleggende for utforming av regelverk om bruk
av tvang i det psykiske helsevernet.
Det påpekes at tiltakene i Opptrappingsplanen for psykisk
helse i hovedsak er av faglig, organisatorisk og økonomisk
karakter, mens rettslige virkemidler ikke er særskilt omtalt.
Det uttales at selv om forslagene som fremmes i proposisjonen ikke
er en del av selve Opptrappingsplanen, er verdiene som ligger bak
planen, viktige premisser for lovarbeidet.
Det foretas i proposisjonen en drøfting av menneskerettslige
forpliktelser og anbefalinger, og det understrekes at når
psykisk helsevernloven åpner for bruk av tvang ved tilbakeholdelse
i institusjon, i behandling, eventuell avhenting til behandling
og i skadeavvergende tiltak, er det viktig å forsikre seg
om at vilkårene for tvangsbruk, gjennomføringen
av tvangen, saksbehandlingen og overprøvingsmulighetene er
i samsvar med menneskerettighetene. Som relevante menneskerettslige
forpliktelser trekkes fram Den europeiske menneskerettskonvensjon,
Europarådets konvensjon om forebyggelse av tortur og umenneskelig
eller nedverdigende behandling eller straff, Europarådets
rekommendasjon om beskyttelse av menneskerettigheter og verdighet
til personer med psykisk sykdom, FN-konvensjonen om sivile og politiske
rettigheter, FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og
kulturelle rettigheter, FN-konvensjonen om barns rettigheter og
FNs torturkonvensjon. Gjeldende norsk rett og proposisjonens lovforslag vurderes å være
i samsvar med disse bestemmelsene.
Det redegjøres i proposisjonen for erfaringer med psykisk
helsevernloven som en har hatt etter at den trådte i kraft
1. januar 2001. Det blir redegjort for den statistikk som
finnes over tvangsbruk, de viktigste funn fra Helsetilsynets landsomfattende
tilsyn med henholdsvis barne- og ungdomspsykiatrien og voksenpsykiatrien,
målingen av kvalitet i det psykiske helsevernet basert
på kvalitetsindikatorer, evalueringen av kontrollkommisjonsordningen
og enkelte andre pågående forskningsprosjekter
som er ledd i Norges forskningsråds evaluering av Opptrappingsplanen.
Høringsnotat med forslag til endringer i psykisk helsevernloven
og pasientrettighetsloven ble sendt på høring
i juni 2005 med frist for innspill i september samme år.
Departementet har mottatt 98 høringssvar. 16 av disse hadde
ikke merknader. Et hovedinntrykk er at høringsinstansene
mener det er nødvendig å foreta endringer i psykisk
helsevernloven. Høringsinstansene synes i hovedsak å mene
at endringsforslagene er relevante. Dette gjelder særlig
spørsmålene om forholdet til pasientrettighetsloven
og omredigering og forenkling av lovens kapittel 3 som det gis bred
tilslutning til. Det redegjøres nærmere for høringsinstansenes
syn på videre utvikling av regelverk om tvang på helse-
og sosialområdet, kontrollkommisjonenes overprøvingskompetanse
og spørsmålet om opphevelse av forbudet mot bruk
av mekaniske tvangsmidler overfor barn under 16 år.
Psykisk helsevernloven trådte i kraft samtidig med lov
om pasientrettigheter. Mens pasientrettighetsloven gir generelle
rettigheter som i utgangspunktet gjelder alle pasienter i helsetjenesten,
er psykisk helsevernloven en særlov som bare regulerer
det psykiske helsevernet.
Psykisk helsevernloven § 1-5 regulerer forholdet til
pasientrettighetsloven. I henhold til § 1-5 første punktum
gjelder pasientrettighetsloven "så langt den passer" ved
etablering og gjennomføring av psykisk helsevern. Annet
punktum slår fast at kapittel 4 i pasientrettighetsloven
om samtykke til helsehjelp bare gjelder når det er bestemt
i psykisk helsevernloven. Mens pasientrettighetsloven forutsetter
frivillighet fra pasientens side, omhandler psykisk helsevernloven
både frivillig og tvungent psykisk helsevern. Slik pasientrettighetslovens
bestemmelser om blant annet samtykke og medvirkning lyder i dag,
kan således ikke disse gjelde fullt ut for pasienter i
tvungent psykisk helsevern. Hvis pasientrettighetene ikke overholdes
og pasienten ønsker å påklage dette,
følger klagereglene av pasientrettighetslovens kapittel
7. Psykisk helsevernloven har et eget klagesystem hvor kontrollkommisjonene
står sentralt.
Departementet mener det er grunnlag for å fjerne det
generelle forbeholdet med hensyn til pasientrettighetslovens bestemmelser
i det psykiske helsevernet. Endringsforslaget innebærer
at det må tas stilling til behovet for eventuelle konkrete,
lovfestede unntak fra de generelle pasientrettighetene når
det gjelder pasienter i det psykiske helsevernet.
Generelle bestemmelser om samtykke til helsehjelp er regulert
i pasientrettighetsloven kapittel 4. Som den klare hovedregel er
det pasienten selv som må samtykke til helsehjelp etter
først å ha fått nødvendig informasjon
om egen helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Dersom ikke pasienten
selv kan samtykke på grunn av alder, tiltakets art eller
personlige forutsetninger, er det gitt regler om representert samtykke
i §§ 4-4 til og med 4-8 i pasientrettighetsloven.
Etter gjeldende psykisk helsevernlov § 1-5
begrenses virkeområdet for samtykkebestemmelsene i pasientrettighetsloven
kapittel 4 til bare å gjelde hvor dette er uttrykkelig
nevnt i psykisk helsevernloven. Etter lov om psykisk helsevern § 2-1
fjerde ledd er det den eller de med foreldreansvaret som samtykker til
behandling i det psykiske helsevernet for barn under 16 år.
Dette gjelder også for samtykke til å være undergitt
tvungent psykisk helsevern inntil tre uker. Samtykke fra den eller
de med foreldreansvaret er også hovedregelen etter pasientrettighetsloven §§ 4-3
og 4-4. Barn under 16 år kan imidlertid ha selvstendig
rett til å samtykke dersom det følger av tiltakets art
eller særlige lovbestemmelser.
Departementet finner ikke grunnlag for å videreføre
en mer restriktiv lovgivning i det psykiske helsevernet enn ellers
i helsetjenesten når det gjelder muligheten for barn under
16 år til selv å kunne samtykke til helsehjelp
i enkelte tilfeller, og foreslår at pasientrettighetslovens
regler skal legges til grunn når det gjelder samtykke på vegne
av barn under 16 år. En konsekvens av dette er at barn
under 16 år i enkelte tilfeller vil kunne anses å ha
selvstendig samtykkekompetanse i forhold til et bestemt tiltak.
En annen konsekvens er at barnevernstjenesten kan samtykke til helsehjelp
i det psykiske helsevernet på vegne av barn under 16 år
som barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for. Det foreslås
at barnevernstjenestens adgang til å samtykke til helsehjelp
i pasientrettighetsloven § 4-4 annet ledd utvides
til også å omfatte midlertidige vedtak om omsorgsovertakelse
etter barnevernloven § 4-6 annet ledd.
Bestemmelsene i pasientrettighetsloven §§ 4-5
til 4-8 innebærer at andre personer i varierende utstrekning
kan samtykke på vegne av en person som ikke selv har samtykkekompetanse.
Etter psykisk helsevernloven §§ 2-1 og
2-2 er det gjort omfattende unntak fra pasientrettighetslovens bestemmelser
om representert samtykke i §§ 4-5 til
4-8. Departementet foreslår at det føyes til et
nytt femte ledd i pasientrettighetsloven § 4-3
som innebærer at pasientrettighetslovens representasjonsregler
i kapittel 4 kommer til anvendelse ved undersøkelse og
behandling av psykisk lidelse med mindre pasienten har eller antas å ha
en alvorlig sinnslidelse eller motsetter seg helsehjelpen.
Etter psykisk helsevernloven § 4-1 har institusjoner
i det psykiske helsevernet ansvar for å utarbeide en individuell
plan for pasienten. Tilsvarende bestemmelser foreligger i spesialisthelsetjenesteloven, pasientrettighetsloven,
kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven for pasienter med
behov for langvarige og samordnede tjenester. I prinsippet har alle
pasienter i psykisk helsevern rett til å få utarbeidet
en slik plan, ikke bare de med behov for langvarige og samordnede
tjenester.
Psykisk helsevernloven § 4-1 er den eneste
av de nevnte lovbestemmelsene som gir føringer på hvilken
informasjon som skal innarbeides i planen. Det påpekes
at det kan reises spørsmål ved om psykisk helsevernloven § 4-1
i større grad enn de andre lovbestemmelsene stiller krav
til beskrivelse av behandlingsopplegget ved den aktuelle institusjon.
For en person under frivillig vern kan individuell plan etter
bestemmelsen bare utarbeides med vedkommendes samtykke. For pasienter
under tvungent psykisk helsevern skal det utarbeides slik plan,
men det er viktig av behandlingsmessige grunner å forsøke å få til
et samarbeid med pasienten om den individuelle planen.
Departementet foreslår at plikten til å utarbeide individuell
plan fortsatt skal framgå av psykisk helsevernloven, men
at bestemmelsen for øvrig skal være fullt ut harmonisert
med øvrig lovgivning om individuell plan. Dette innebærer
at det bare er pasienter med behov for langvarige og samordnede
tilbud som skal ha krav på at det utarbeides en slik plan.
Etter gjeldende rett har ikke kontrollkommisjonene noen kontrollfunksjon
i forhold til individuelle planer. Tilsyn med individuelle planer
er en oppgave som ligger til tilsynsmyndighetene. Departementet mener
det bør foretas en formell kontroll av at slik plan foreligger
for dem som fyller vilkårene, og at slik kontroll mest
hensiktsmessig vil kunne ivaretas av kontrollkommisjonene i forbindelse
med den prøving som skal skje tre måneder etter
at det tvungne vernet er etablert. Det foreslås en bestemmelse
om dette i § 3-8 annet ledd.
I psykisk helsevernlovens § 1-3 er det en særskilt regulering
av hvem som er pårørende etter loven. Denne reguleringen
avviker fra det som er ordningen etter pasientrettighetsloven § 1-3,
bokstav b). Etter pasientrettighetslovens definisjon er utgangspunktet at
pasientens pårørende er den eller de pasienten
selv peker ut, og den nærmeste pårørende
er i utgangspunktet den pasienten selv peker ut som nærmest.
Etter departementets vurdering bør respekten for pasientens
personlige integritet og autonomi være utgangspunktet for
reguleringen av pasientens forhold til pårørende
også innen det psykiske helsevernet, og det foreslås
at definisjonen av pårørende og nærmeste
pårørende skal følge § 1-3
i pasientrettighetsloven. Etter departementets syn er det imidlertid
behov for en særbestemmelse når det gjelder pasienter
under tvungent psykisk helsevern, og det foreslås derfor
en særbestemmelse for pasienter under tvungent psykisk
helsevern i pasientrettighetsloven § 1-3 der det heter
at den som i størst utstrekning har varig og løpende
kontakt med pasienten, skal ha tilsvarende rettigheter som pasientens
nærmeste etter pasientrettighetsloven og psykisk helsevernloven,
med mindre særlige grunner taler mot dette.
Etter pasientrettighetslovens § 2-4 har pasienten rett
til fritt sykehusvalg. Inntil en lovendring som trådte
i kraft 1. september 2004, hadde ikke pasienter innen barne-
og ungdomspsykiatrien (BUP) rett til fritt sykehusvalg. Begrunnelsen
for dette var betydningen av et lokalt nettverk og samarbeid innen
BUP.
Det framholdes at det aldri har vært tvil om at pasienter
under frivillig psykisk helsevern har rett til fritt sykehusvalg.
Når det gjelder spørsmålet om pasienter
under tvungent vern har rett til fritt sykehusvalg, har derimot
dette spørsmålet vært gjenstand for diskusjon.
I forbindelse med en klagesak for Sivilombudsmannen foretok Helsedepartementet
en tolking av gjeldende rett ut fra pasientrettighetsloven § 2-4
og psykisk helsevernloven § 1-5. Departementet
kom til at retten til fritt sykehusvalg gjelder "så langt
den passer" for pasienter under tvungent psykisk helsevern. Det
ble imidlertid presisert at i mange tilfeller med tvungent psykisk
helsevern ville det ikke passe å gi pasienten rett til
fritt sykehusvalg.
Departementet foreslår en tilføyelse av et
nytt tredje ledd i pasientrettighetsloven § 2-4
med spesifikke kriterier for nekting av pasientens ønske
om valg av institusjon. Ifølge forslaget vil pasienter
under tvungent psykisk helsevern ha tilsvarende rett til sykehusvalg
som andre pasienter unntatt i tilfeller hvor dette vil være
"uforsvarlig eller i betydelig grad egnet til å svekke
formålet med det tvungne vernet". Det vil etter departementets
vurdering være en forutsetning for å utøve
valgretten at man anses for å ha samtykkekompetanse etter
pasientrettighetsloven kapittel 4 i relasjon til ønsket
om bytte av behandlingssted.
I det psykiske helsevernet gjennomføres det til en viss
grad institusjonsopphold som har hjemmel i annen lovgivning, for
eksempel barnevernloven, sosialtjenesteloven eller straffeprosessloven.
Når et institusjonsopphold gjennomføres i det
psykiske helsevernet etter vedtak med hjemmel i annen lov, aktualiseres
spørsmålet om hvilke regler som gjelder for denne
gjennomføringen. I psykisk helsevernloven finnes det i
dag ingen bestemmelse om lovens virkeområde. Det vises
til at ulikheter i regelverkene skaper uklarhet og forskjellsbehandling,
og at innholdsmessig samsvarende bestemmelser ikke har samme ordlyd.
Det foreslås en ny bestemmelse i § 1-1a
om virkeområde der det framgår at psykisk helsevernloven kapittel
4, unntatt §§ 4-4, 4-5 annet ledd, 4-7a
annet ledd, 4-9 og 4-10, gjelder for opphold i institusjon i det
psykiske helsevernet som skjer i medhold av annen lov.
Etter psykisk helsevernloven § 1-2 annet ledd
er tvungent psykisk helsevern definert som "slik undersøkelse,
behandling, pleie og omsorg som nevnt i første ledd uten
at vedkommende har samtykket". I første ledd presiseres
hva som menes med begrepet "psykisk helsevern".
Det framholdes at bestemmelsen slik den lyder i dag, kan virke
misvisende når det gjelder psykisk helsevern for barn og
unge under 16 år, idet psykisk helsevern til disse er basert
på foreldresamtykke. Det foreslås en endring av
definisjonsbestemmelsen som innebærer at det anses som
tvungent psykisk helsevern når det ikke foreligger samtykke
etter bestemmelsene i pasientrettighetsloven kapittel 4. Det foreslås
også endringer av definisjonsbestemmelsene som både
klargjør og skiller fra hverandre begrepene tvungen observasjon
og tvungent psykisk helsevern.
Etter psykisk helsevernloven § 1-4 er den faglig ansvarlige
for å treffe vedtak "vedkommende overlege". Det er gitt
nærmere bestemmelser og unntak i forskrift om den faglig
ansvarlige for vedtak i det psykiske helsevernet. Forskriftsteksten §§ 3
og 4 åpner for at lege som er spesialist i psykiatri eller
barne- og ungdomspsykiatri, og spesialist i klinisk psykologi med
fordypningsområde klinisk voksenpsykologi eller klinisk
barne- og ungdompsykologi, kan være faglig ansvarlig for
vedtak.
Det framholdes at når § 1-4 i dag
knytter begrepet faglig ansvarlig til en overordnet stilling - "vedkommende
overlege" - kan dette misforstås til at det dreier seg
om en regulering av et ledelsesmessig spørsmål.
Departementet mener at fordi det dreier seg om et kvalifikasjonskrav,
er det mer hensiktsmessig å bruke begrepet "lege med relevant
spesialistgodkjenning" i stedet for "overlege".
Det foreslås en endring i § 1-4 som
etter departementets vurdering er en presisering av gjeldende rettstilstand.
Dette innebærer at det i lovens ordlyd stilles et særskilt
kompetansekrav, og at de nærmere bestemmelsene gis i forskrift
som tidligere. Det uttales at hvilken spesialitet eller videreutdanning
som skal kreves ved ulike institusjoner, bør fastsettes
nærmere i forskrift i tråd med gjeldende rett.
Dersom en pasient på mellom 12 og 16 år bringer spørsmålet
om etablering av psykisk helsevern inn for kontrollkommisjonen,
jf §§ 2-1 fjerde ledd eller 2-2 femte
ledd, gis ikke vedkommende dekning av rettshjelp uten behovsprøving.
Departementet ser at institusjonsplassering på grunnlag
av foreldresamtykke i en del tilfeller kan oppleves som tvungent
psykisk helsevern for den det gjelder, og framholder at det i slike
situasjoner er en viktig rettssikkerhetsgaranti å få juridisk
bistand utover det kontrollkommisjonen kan bidra med av generell
informasjon. Departementet foreslår en tilføyelse
i § 1-7 tredje ledd som gir rett til dekning av
advokatutgifter også i slike saker.
Departementet foreslår at det nedfelles et eget kapittel
om samtykke i psykisk helsevernloven. Som overskrift på kapittelet
foreslås "Særlige samtykkebestemmelser" for å markere
at det her er tale om særbestemmelser i forhold til de
generelle reglene som følger av pasientrettighetsloven.
Selv om etablering av psykisk helsevern for barn under 16 år
skjer på grunnlag av foreldresamtykke, er barn mellom 12
og 16 år gitt adgang til å bringe spørsmål
om etablering av psykisk helsevern inn for kontrollkommisjonen,
jf. §§ 2-1 fjerde ledd og 2-2 femte ledd.
Det uttales at slik bestemmelsen lyder i dag, kan det synes uklart
hvor langt den rekker.
Etter departementets vurdering vil det være naturlig
at kontrollkommisjonen tar stilling til om pasientens nektelse bør
respekteres ut fra en helhetsvurdering av pasientens tilstand og
alder, pasientens grunner for å nekte, samt behandlingens
planlagte varighet og intensitet. I vurderingen vil det videre etter
departementets syn være naturlig å se hen til
vilkårene for etablering av tvungent psykisk helsevern.
Departementet foreslår at adgangen til å bringe spørsmålet
om etablering av psykisk helsevern inn for kontrollkommisjonen videreføres
i ny § 2-1 annet ledd. Etter departementets vurdering
må det legges til grunn at overprøvingsadgangen
i gjeldende lov §§ 2-1 fjerde ledd og
2-2 femte ledd er begrenset til tilfeller med døgnopphold
i institusjon. Departementet foreslår en presisering av
dette i § 2-1 annet ledd.
Etter departementets vurdering kan det gjøres flere
endringer for at regelverket skal bli mer oversiktlig uten å foreta
materielle endringer. I tillegg ser departementet også behov
for å foreta endringer i formalkrav som ikke medfører
noen rettssikkerhetsmessig gevinst for pasienten. På denne
bakgrunn foreslår departementet å oppheve gjeldende
kapittel 3 og erstatte det med et nytt. De viktigste materielle
endringene som foreslås, er avskaffelse av et absolutt
krav om innleggelsesbegjæring (tutorordningen) og lovfesting
av offentlig myndighets varslings- og bistandsplikt. Det foreslås
også å lovfeste et snevert unntak fra forbudet
mot overføring fra frivillig til tvungent psykisk helsevern
(konverteringsforbudet) som finnes i gjeldende lov § 2-3,
og samtidig flytte bestemmelsen til ny § 3-4.
Det følger av psykisk helsevernloven §§ 3-5
og 3-8 at begjæring fra offentlig myndighet eller pasientens
nærmeste er et vilkår for tvungen legeundersøkelse,
videre undersøkelse (observasjon) og etablering av tvungent
psykisk helsevern. Dette blir kalt tutorordningen.
Verken den svenske eller danske loven har et system som tilsvarer
den norske tutorordningen. Etter finsk rett stilles det ikke krav
til at tvangsinnleggelse må være initiert av verken
lege eller av andre utenfor institusjonen.
Det påpekes at dersom tutorordningen skal ha noen rettssikkerhetsmessig
verdi, er det en forutsetning at den som fremmer begjæringen,
kjenner pasienten, enten det er nærmeste pårørende,
kommunelegen, sosialtjenesten, politiet eller fengselsmyndighetene
som er tutor. Departementet har grunn til å tro at dette
ofte ikke er tilfeller i dagens situasjon.
Etter departementets vurdering ligger den vesentlige rettssikkerhetsgarantien
for pasienten i kravet om at det skal foretas to uavhengige legeundersøkelser
før det kan etableres tvungen observasjon eller tvungent
psykisk helsevern.
Departementet foreslår at tutorbegjæring ikke lenger
stilles som et absolutt vilkår for tvungen observasjon
og tvungent psykisk helsevern. Etter departementets oppfatning bør
det i stedet lovfestes en generell varslings- og bistandsplikt for
offentlig myndighet, jf. lovforslaget § 3-6.
Etter lov om psykisk helsevern § 2-3 oppstilles det
et forbud mot overføring av pasient under frivillig psykisk
helsevern til tvungent vern, det såkalte konverteringsforbudet.
Konverteringsforbudet innebærer at en pasient som er til
frivillig behandling, når som helst kan be om at vernet
opphører, og at institusjonen da har en forpliktelse til å skrive
ut pasienten. En pasient som er innlagt til frivillig psykisk helsevern,
vil kunne holdes tilbake mot sin vilje dersom vedkommende i en akutt
nødrettssituasjon vil være til fare for eget eller
andres liv eller helse. Før man holder pasienten tilbake
med tvang ut fra nødrettslige betraktninger, skal alle
andre alternativer ha blitt vurdert.
Verken Danmark, Sverige eller Finland har forbud mot overføring
fra frivillig til tvunget psykisk helsevern i sin lovgivning.
Forbudet mot overføring fra frivillig til tvungent vern
bør etter departementets syn beholdes som den klare hovedregel.
Det framholdes at det er viktig at pasienter ikke lar være å oppsøke
det psykiske helsevernet for å få hjelp av frykt
for å bli tvangsinnlagt, men at det likevel har vist seg
at konverteringsforbudet kan få svært uheldige
utslag for pasienten i enkelte unntakssituasjoner i form av utskrivninger
som kan innebære en fare for pasienten selv eller andre, samt
svekket rettssikkerhet for pasienten.
Etter departementets syn er det behov for å foreta en
lovendring hvor forbudet videreføres, samtidig som det
gis kriterier for noen få unntakssituasjoner. Departementets
forslag innebærer at unntaksbestemmelsen bare skal gjelde
situasjoner hvor konsekvensen av en utskrivning vil være
at pasienten på grunn av sinnslidelsen utgjør
en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv
og helse.
Etter departementets vurdering vil det være viktig at
kontrollkommisjonene fører kontroll med praktiseringen
av forbudet og unntak fra dette. Det foreslås derfor at
kontrollkommisjonene i forbindelse med dokumentkontrollen etter § 3-8
første ledd skal forelegges særskilt redegjørelse
dersom det er gjort unntak fra forbudet mot overføring.
I henhold til psykisk helsevernloven § 3-1
kan tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon
brukes hvor dette er et bedre alternativ for pasienten. Lovens krav
er at slikt vern skal gjennomføres mens pasienten har opphold
på "egen bopel".
Departementet foreslår at kravet til at pasienten bor
på egen bopel tas ut av lovteksten, jf. lovforslaget § 3-5.
Det foreslås videre at det presiseres i lovens ordlyd at
det ved vurderingen av om tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold
i institusjon skal etableres, også skal tas tilbørlig
hensyn til pårørende som pasienten bor sammen
med.
Dersom en person er undersøkt av lege, og det fortsatt
er tvil om vilkårene for tvungent psykisk helsevern foreligger,
kan det treffes vedtak om tvungen videre undersøkelse,
også kalt observasjon, dersom pasienten motsetter seg slik
undersøkelse. Etter gjeldende rett er det også vilkår
om at det må foreligge en begjæring om observasjon,
og at frivillighet må være forsøkt eller
vurdert som åpenbart formålsløst. I forbindelse
med forrige lovrevisjon ble lengste tillatte observasjonstid kortet
ned fra tre uker til 10 dager.
Departementet foreslår at det lovfestes en unntaksbestemmelse
i § 3-2. Etter forslaget skal det kunne gis forlengelse
av observasjonstiden på inntil 10 dager dersom det anses
strengt nødvendig av hensyn til pasientens tilstand. Det
foreslås at kontrollkommisjonens leder må samtykke
til en slik utvidelse, som må gis før den ordinære
tidsfristen har utløpt.
Faglig ansvarlig har til enhver tid plikt til å vurdere
om vilkårene for tvungent psykisk helsevern er til stede.
Dersom vilkårene ikke er til stede, skal vedkommende treffe
vedtak om at pasienten skrives ut. Pasienten eller hans eller hennes
nærmeste eller eventuelt den myndighet som har begjært
tvungent psykisk helsevern, kan påklage den faglig ansvarliges
vedtak. Etter gjeldende rett skal klagen gis oppsettende virkning.
Etter forvaltningsloven § 42 vil kontrollkommisjonen
som klageorgan kunne beslutte at vedtak skal ha oppsettende virkning,
men da etter en skjønnsmessig vurdering.
Etter departementets vurdering gir forvaltningsloven § 42
en tilstrekkelig adgang til å gi vedtaket oppsettende virkning
i de tilfeller hvor dette framstår som nødvendig.
Det framholdes at sakene ofte vil ha hastekarakter, og at det derfor
er grunn til at kontrollkommisjonens leder skal kunne ta denne beslutningen
alene. Departementet foreslår en lovfesting av at kontrollkommisjonens
leder kan beslutte utsatt iverksetting i § 3-7
fjerde ledd.
I psykisk helsevernloven § 3-12 er det lovfestet en
rett for pasienten til å uttale seg før det treffes
vedtak etter lovens kapittel 3.
Departementet mener det er grunn til å foreta en presisering
av at opplysningene skal nedtegnes og vektlegges i forbindelse med
vedtaket, jf. forslaget til nytt annet ledd i § 3-9.
Videre mener departementet uttaleretten bør synliggjøres
som et eget punkt i vilkårene for henholdsvis tvungen observasjon
og tvungent psykisk helsevern jf. §§ 3-2
og 3-3 i lovforslaget.
I psykisk helsevernloven § 3-11 er det på visse vilkår
lovfestet en klageadgang til Sosial- og helsedirektoratet på kontrollkommisjonens
vedtak om ikke å innlegge en person som søkes
overført fra annen institusjon eller anstalt.
Bestemmelsen har ikke vært benyttet etter at loven trådte
i kraft 1. januar 2001, og departementet foreslår
at den oppheves.
Etter psykisk helsevernloven § 4-3 kan en pasient som
lider av sterk uro eller som har utagerende adferd, holdes helt
eller delvis atskilt fra medpasienter og personell som ikke deltar
i undersøkelse og behandling av og omsorg for pasienten.
Dersom tiltaket opprettholdes ut over 48 timer, skal det treffes
vedtak. Dersom det ikke er truffet nytt vedtak etter tre uker, bortfaller
vedtaket.
Etter departementets vurdering tilsier hensynet til pasientens
rettssikkerhet at så inngripende tiltak som skjerming kan
være, ikke bør kunne gjennomføres så lenge
som 48 timer før det treffes vedtak. Det foreslås at
det som utgangspunkt skal treffes vedtak dersom skjermingen opprettholdes
over 24 timer. Dersom pasienten plasseres i skjermet enhet eller
liknende som innebærer en betydelig endring av vedkommendes
omgivelser eller bevegelsesfrihet, skal det etter forslaget treffes
vedtak når skjerming opprettholdes over 12 timer. Det foreslås
også at fristen for å treffe nytt skjermingsvedtak
senkes fra tre til to uker. Departementet foreslår at tiltaket
gjøres avhengig av at vedkommende har en psykisk tilstand
eller utagerende atferd som gjør skjerming nødvendig.
Det grunnleggende utgangspunkt for all medisinsk og psykiatrisk
behandling er pasientens informerte samtykke. Også for
behandling av spiseforstyrrelser er den klare hovedregel at behandling
ikke kan skje uten at pasienten er gitt tilstrekkelig informasjon
og har gitt sin aksept.
Det drøftes om alvorlige tilfeller av spiseforstyrrelser
kan falle inn under hovedvilkåret for tvungent psykisk
helsevern, "alvorlig sinnslidelse", i § 3-3. Det
framholdes at verken bulimi eller anoreksi vanligvis er en alvorlig
sinnslidelse i lovens forstand, men at i enkelte tilfeller kan pasientens
kroppsoppfatning, selvbilde og/eller virkelighetsoppfatning være
så fordreid at vilkåret vil kunne være
oppfylt. Tvungen tilbakeholdelse etter de aktuelle bestemmelser
i psykisk helsevernloven vil derfor kun være aktuelt for
en begrenset gruppe av pasienter med spiseforstyrrelser.
Tvangsbehandling av alvorlige spiseforstyrrelser i form av tvangsernæring
blir drøftet. Etter departementets vurdering vil alvorlighetskriteriet
sette en grense for en del tilfeller av tvangsernæring
som behandlingsform. Dette innebærer at det ikke vil være lovlig
om det ikke nedfelles særskilte unntak i loven. I Danmark
er det gitt en særskilt hjemmel for tvangsernæring.
I Sverige finnes det ingen særskilt hjemmel for tvangsernæring,
men regelverket er ikke til hinder for at tvangsernæring
kan gjennomføres også utenfor nødrettssituasjonene.
Departementet foreslår et særskilt unntak fra
forbudet mot alvorlige inngrep i § 4-4 annet ledd
bokstav b, dog slik at tvangsernæring må framstå som
et strengt nødvendig behandlingsalternativ for å være
lovlig.
Etter psykisk helsevernloven § 3-1 er det et
vilkår for institusjonsopphold under tvungent psykisk helsevern
at det gis ved institusjon godkjent for dette formålet.
Departementet foreslår at det tas inn et unntak i ny § 3-5
annet ledd fra kravet om at tvungent psykisk helsevern skal gis
ved opphold i institusjon godkjent for døgnopphold dersom
midlertidig opphold i annen institusjon er nødvendig av
hensyn til faglig forsvarlig helsehjelp. I slike tilfeller skal
den godkjente institusjonen likevel ha et overordnet ansvar for
det tvungne psykiske helsevernet for pasienten.
Det finnes i dag ingen lov- eller forskriftshjemmel etter psykisk
helsevernloven for urinprøvetaking av pasienter i det psykiske
helsevernet. Slik hjemmel finnes derimot etter reglene i sosialtjenesteloven
kapittel 6 vedrørende rusmiddelmisbrukere og for institusjoner
hvor barn plasseres etter barnevernloven §§ 4-24
og 4-26.
Departementet mener at det er behov for lovfesting som gir institusjonen
adgang til å gjennomføre urinprøvetaking
på nærmere vilkår, jf. forslag til § 4-7
a. Det foreslås en adgang til å be om samtykke
til urinprøvetaking. Denne adgangen gjelder i prinsippet
både pasienter under tvungent og frivillig psykisk helsevern.
Det foreslås også en adgang til å treffe vedtak
om urinprøvetaking for pasienter under tvungen observasjon
eller tvungent psykisk helsevern. Det skal være et vilkår
at det faktisk foreligger mistanke om rusmiddelmisbruk, og det foreslås
at nærmere prosedyrer kan reguleres i forskrift.
Etter gjeldende rett er ulike former for tvangsmidler i akutte
nødssituasjoner uttømmende regulert i psykisk
helsevernloven § 4-8. Fastholding er ikke listet
opp blant tvangsmidlene. Derimot følger det av lovforarbeidene
at fastholding ikke er ansett som så inngripende at det
regnes som tvangsmiddel.
Etter departementets vurdering bør ikke enhver holding
i omsorgs- eller grensesettingssituasjoner lovreguleres. Holding
vil i mange tilfeller ikke anses som et tvangstiltak, men som en
naturlig del av omsorgen. Det vil være en glidende overgang
mot situasjoner hvor elementet av tvang blir mer framtredende på grunn
av pasientens motstand eller graden av inngripen.
Departementet mener imidlertid at tilfeller hvor fastholding
brukes for å få kontroll over en situasjon ved
bruk av fysisk makt, og hvor pasienten gjør motstand, bør
lovreguleres. Det foreslås at fastholding reguleres som
tvangsmiddel i § 4-8 annet ledd bokstav d. Dette
innebærer at fastholding av pasienten hvor vedkommende
motsetter seg dette, bare kan benyttes i situasjoner hvor dette
er uomgjengelig nødvendig, og tiltaket skal bare brukes
hvor lempeligere midler har vist seg å være åpenbart
forgjeves eller utilstrekkelige.
Etter psykisk helsevernloven § 4-8 er vedtakskompetansen
i forhold til tvangsmidler lagt til lege, med mindre umiddelbar
kontakt med lege ikke er mulig.
Det foreslås at vedtakskompetansen i forbindelse med
vedtak om bruk av tvangsmidler flyttes fra lege til faglig ansvarlig,
og at det kan gis nærmere bestemmelse om unntak fra dette
i forskrift.
Etter § 4-10 er pasienter under tvungent psykisk helsevern
gitt rett til å klage på vedtak om overføring til
opphold i eller til andre tiltak under ansvar av en annen institusjon
enn for den institusjonen etableringsvedtaket gjelder. Tilsvarende
bestemmelse er gitt i § 5-4 for personer som er
dømt til tvungent psykisk helsevern.
Departementet har kommet til at både pasientens rettssikkerhet
og hensynet til institusjonenes planlegging vil være best
tjent med at klagefristen reduseres fra tre uker, som i dag følger
av forvaltningsloven § 29 første ledd,
til en særskilt frist på én uke. For
de tilfeller hvor pasientens tilstand tilsier at overføring ikke
kan vente, beholdes unntaket som følger av § 4-10
i gjeldende lov.
Etter departementets vurdering vil særlig overføring
mellom ulike former for tvang, det vil si med og uten døgnopphold
i institusjon, være av en slik karakter at klagerett er
viktig. Videre vil klageretten også ha betydning dersom
overføringen innebærer et brudd med nettverk eller
pårørende på grunn av geografiske avstander.
Departementet mener på denne bakgrunn at den avgrensning
som følger av pasientrettighetsloven § 2-4
annet ledd om sykehusvalg, bør legges til grunn også i
spørsmålet om hvor langt klageretten på overføring
gjelder.
Det framholdes at foreliggende forslag til lovendringer har et
betydelig omfang, men at det likevel i hovedsak er en videreføring
av gjeldende rett. Etter departementets vurdering tilsier dette
at opplæringsbehovet må ivaretas innenfor gjeldende økonomiske rammer.
Det foreslås større grad av vedtaksfesting
med hensyn til skjerming. Dette vil innebære noe merarbeid
for institusjonene. På den annen side er det foreslått
forenklinger som kan antas å frigjøre noe tid, blant
annet forslag til å oppheve det absolutte krav om tutorbegjæring.
Forslaget til dekning av advokatutgifter i forbindelse med prøving
av spørsmål om undersøkelse eller behandling
i institusjon med døgnopphold for barn mellom 12 og 16 år
vil innebære ubetydelig økte utgifter for rettshjelpsordningen.
Utover dette antas ikke forslagene samlet sett å innebære økonomiske
eller administrative konsekvenser av betydning.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jorodd
Asphjell, Jan Bøhler, Sonja Mandt-Bartholsen, Gunn Olsen
og Dag Ole Teigen, fra Fremskrittspartiet, Jan-Henrik Fredriksen, Vigdis
Giltun og lederen Harald T. Nesvik, fra Høyre, Inge Lønning
og Sonja Irene Sjøli, fra Sosialistisk Venstreparti, Inga
Marte Thorkildsen, fra Kristelig Folkeparti, Laila Dåvøy,
fra Senterpartiet, Rune J. Skjælaaen, og fra Venstre, Gunvald
Ludvigsen, mener det er viktig å styrke ivaretakelsen
av pasientrettigheter innen det psykiske helsevernet og er enig
i at rettssikkerhet skal være grunnleggende for utformingen av
regelverket og bruken av tvang i det psykiske helsevernet. Det skal
være i samsvar med menneskerettslige forpliktelser. Ut
fra dette skal frivillighet, samarbeid og brukermedvirkning stå sentralt
i behandlingen av pasienter med psykiske lidelser. Komiteen ser
behovet for og viktigheten av å gjennomføre lovforbedringer
parallelt med opptrappingsplanen for psykisk helse.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, mener bruk av tvang og restriktive tiltak skal
begrenses og kontrolleres gjennom lovfesting.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
ikke legitimere bruk av tvang og restriktive tiltak gjennom lov. Disse
medlemmer mener at tvang og restriktive tiltak skal begrenses
til nødverge.
Disse medlemmer mener at en bedre ville ha kunnet
forhindre unødig og ulovlig bruk av makt og tvang ved å fremme
forslag om en rettighetslov for disse gruppene; en rettighetslov
som etter disse medlemmers mening må ta
utgangspunkt i et samfunnssyn og et menneskesyn der alle er like
verdifulle, der mennesker med avvikende atferd gis respekt, og der
retten til et meningsfylt liv på egne premisser også for
disse sterkt presiseres. En rettighetslov må, slik disse
medlemmer ser det, ikke tillate bruk av makt og tvang som
såkalt atferdsendrende behandlingsterapi.
Det bør etter disse medlemmers mening ikke
tillates noen annen form for maktbruk overfor psykisk syke enn det
som generelt gjelder i samfunnet hvor maktutøvelse kun
kan benyttes som nødrett og nødverge. Disse
medlemmer er selvfølgelig oppmerksom på at
enkelte med sterk selvskadende atferd og voldelig atferd må kunne
hjelpes, men dette skal være en omsorgsrett og ikke en
lovhjemmel for bruk av tvang og makt.
En rettighetslov vil etter disse medlemmers syn
i utgangspunktet ikke virke stigmatiserende på gruppen
psykisk syke, men tvert om virke positivt både for de psykisk
syke selv, deres familie og pårørende. I en rettighetslov
mener også disse medlemmer at nettopp familie
og pårørende må få større
medbestemmelsesrett og myndighet i forhold til forslag om bruk av
makt som et omsorgstiltak.
Når det gjelder bestemmelsen i lov om psykisk helsevern § 1-5
om at pasientrettighetsloven bare skal gjelde så langt
det passer, støtter komiteen forslaget om å fjerne
denne bestemmelsen, og i stedet ha konkrete lovfestede unntak fra
de generelle pasientrettighetene når det gjelder tvungent
psykisk helsevern.
Pasienten selv må samtykke til helsehjelp.
I tilfeller hvor avvik fra denne hovedregelen er nødvendig,
bør pasientrettighetslovens regler legges til grunn når
det gjelder samtykke på vegne av barn under 16 år.
Når det gjelder endringer om utvidet kompetanse for
barnevernet til å gi samtykke til helsehjelp i det psykiske
helsevernet på vegne av barn under 16 år som er
under barnevernets omsorg etter vedtak om omsorgsovertakelse, støtter komiteen dette.
Komiteen ber departementet se på behovet
for ytterligere presisering av hva som ligger i begrepet samtykkekompetanse
og retningslinjer for vurderingen, slik flere av høringsinstansene
har sett behovet for.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det kan oppstå problem med at barnevernet ikke alltid
opptrer objektivt, og det er derfor viktig at klageinstansene må være
kritiske i sin vurdering av om vedtaket er til beste for barnet.
Individuelt tilpasset og koordinert behandlingstilbud
ivaretas gjennom individuell plan, nedfelt i flere helse- og sosiallover. Komiteen er
enig i at det etter lov om psykisk helsevern § 4-1
kun skal være pasienter med behov for langvarige og samordnede tilbud
som skal ha krav på utarbeidelse av individuell plan. En
lik praktisering av individuell plan uavhengig av hvilken lov den
er hjemlet i, bør tilstrebes.
Komiteen ser behovet for en formell kontroll av
at en slik plan foreligger, og støtter forslaget om at kontrollkommisjonene,
i forbindelse med den prøving som skal skje tre måneder
etter at det tvungne vernet er etablert, skal vareta dette. I en
individuell plan for pasienter under tvungent psykisk helsevern vil
plikten til å kontinuerlig vurdere andre behandlingsalternativer
være fremtredende. I forbindelse med utskriving vil målrettede
og koordinerte tiltak være av stor betydning.
Når det gjelder pasientens valg av pårørende, støtter komiteens
flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk
Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
forslaget om at også pasienter innenfor psykisk helsevern
fritt skal kunne velge hvem de vil ha som pårørende,
slik det er etter pasientrettighetsloven, men med en særbestemmelse
når pasienten er under tvungent psykisk helsevern. Flertallet ber
departementet legge vekt på bedre ivaretakelse av pårørende
til pasienter innen psykisk helsevern.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at lovens paragraf er god nok slik den står
i dag. Disse medlemmer er bekymret over at "den som
i størst utstrekning har hatt varig og løpende
kontakt med pasienten" skal likestilles med pårørende. Disse medlemmer er
av den oppfatning av at dette vil innebære en svekkelse
av pårørendes rettigheter, samt legge et stort
ansvar over på ansatte i helsevesenet. Disse medlemmer vil
på denne bakgrunn stemme mot proposisjonens forslag til
endring av § 1-3 i psykisk helsevernloven og § 1-3
første ledd bokstav b i pasientrettighetsloven.
Komiteen støtter tilføyelse
av et nytt tredje ledd i pasientrettighetsloven § 2-4
med spesifikke kriterier for nekting av pasientens ønske
om valg av institusjon, der fritt sykehusvalg skal gjelde med mindre
dette vil være uforsvarlig eller i betydelig grad egnet
til å svekke formålet med det tvungne vernet.
Likebehandling og klart regelverk bør tilstrebes
i det psykiske helsevernet. Komiteen støtter
forslag til ny bestemmelse i § 1-1a om virkeområde
der det fremgår at psykisk helsevernloven kapittel 4, unntatt §§4-4,
4-5 annet ledd, 4-7a annet ledd, 4-9 og 4-10 skal legges til grunn
for opphold i institusjon i det psykiske helsevernet som skjer med
hjemmel i annen lov.
Komiteen støtter en presisering
av definisjonsbestemmelsen av tvungent psykisk helsevern, § 1-2,
siden psykisk helsevern til barn og unge under 16 år ikke
er basert på regler for tvungent psykisk helsevern, men
foreldresamtykke. En klargjøring av begrepene tvungen observasjon
og tvungent psykisk helsevern støttes også.
Komiteen støtter forslaget
i § 1-4 om at det skal være lege med
relevant spesialistgodkjenning eller klinisk psykolog med relevant
fordypningsområde som skal være faglig ansvarlig
for vedtak.
Komiteen støtter forslaget
om advokatbistand til barn mellom 12 og 16 år som bringer
spørsmålet om etablering av psykisk helsevern
inn for kontrollkommisjonen, jf. § 1-7 tredje
ledd, og ser dette som en viktig styrking av pasientenes rettssikkerhet.
Komiteen støtter forslaget
til nytt kapittel 2 om særlige samtykkebestemmelser.
Komiteen er positiv til endringer som
ivaretar forenkling og systematisering.
Når det gjelder kriterier for innleggelse
relatert til legeundersøkelse i § 3-1
og kravet om to legeundersøkelser i §§ 3-2
og 3-3, mener komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre at tvungent psykisk helsevern også kan
etableres av psykologer. Disse medlemmer mener forslaget
vil øke pasientens rettssikkerhet. Det vil i enkelte situasjoner
være hensiktsmessig at også undersøkelser
som en psykolog gjør, kan resultere i tvungent psykisk
helsevern. Dette bør så langt som mulig gjøres
i samråd med pasientens fastlege/behandlende lege.
Psykologer vil i større grad kunne medvirke til at frivillig
psykisk helsevern har vært forsøkt, sammenliknet
med mulighetene en legevaktslege, som sannsynligvis står
for 50 prosent av tvangsinnleggelsene, har til å først
forsøke dette. Få av disse kjenner pasienten fra
før. Behovet en pasient har for å også bli
vurdert for eventuell somatisk sykdom som årsak eller medvirkning
til psykisk lidelse, vil bli ivaretatt gjennom undersøkelse
av lege når pasienten kommer til institusjon. En lovendring
som lar psykologer etablere tvungent psykisk helsevern, vil være
i tråd med Stortingets tidligere merknad i forhold til
lov om helsepersonell, der det i Innst. O. nr. 58 (1998-1999) står
at "en psykolog er kvalifisert til å treffe avgjørelser
i psykologfaglige spørsmål og til å behandle
psykiske lidelser på selvstendig grunnlag". I denne forbindelse
vises det til gjeldende psykisk helsevernlov § 6-2. Disse
medlemmer mener § 6-2 bør endres
slik at lege og psykolog sidestilles når det gjelder sammensetning
av kontrollkommisjonen.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med
forslag til endringer i lov om psykisk helsevern §§ 3-1,
3-2 og 3-3 slik at psykologer med relevant praksis og videreutdanning
på linje med leger gis adgang til å etablere tvungent
psykisk helsevern, og § 6-2 slik at psykolog med
relevant praksis og videreutdanning sidestilles med lege som medlem av
kontrollkommisjonen."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet viser til at Regjeringen i
St.prp. nr. 1 (2005-2006) varslet at det pågår
et arbeid med vurdering av psykologers henvisningsrett. En lovendring
som lar psykologer etablere tvungent psykisk helsevern, vil være
i tråd med merknad i Innst. O. nr. 58 (1998-1999) der det
står at "en psykolog er kvalifisert til å treffe
avgjørelser i psykologfaglige spørsmål
og til å behandle psykiske lidelser på selvstendig grunnlag".
Disse medlemmer ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget på en
egnet måte når vurderingen er gjort.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet finner
det viktig å understreke at det kun er medisineren som
har en tilstrekkelig faglig og allsidig bakgrunn for å ta
det totale ansvaret for behandling av syke mennesker så vel
innen somatikken som innen psykiatrien. Et slikt standpunkt mener disse
medlemmer ikke er i strid med at det enkelte autoriserte
helsepersonell har et selvstendig ansvar for å yte en forsvarlig
helsetjeneste på sitt faglige nivå.
I forhold til § 3-3 punkt 3. a)
viser komiteen til innspill i høringen fra
Mental Helse Norge om at behandlingskriteriet som grunnlag for vedtak
om tvungent psykisk helsevern må bort. Komiteen mener dette
er et svært viktig innspill fra pasienthold, og mener departementet
i større grad bør gå inn i problemstillingene
knyttet til eventuelt å oppheve behandlingskriteriet i
forbindelse med vedtak om tvang. Det vises til at Psykologforeningen
i sin høringsuttalelse mener det bør utarbeides
en NOU blant annet med tanke på vurdering av om behandlingskriteriet
kan fjernes.
Komiteen er opptatt av at brukermedvirkning i
større grad må ivaretas i psykiatrien. Komiteen viser
til Mental Helses innspill til komiteen og anser det som viktig å lytte
til deres erfaringer når det gjelder tvangsbruk og brukermedvirkning. Komiteen ønsker
en grundigere vurdering av behovet for behandlingskriteriet i loven,
blant annet sett i lys av de ulike erfaringene som er gjort med
bruk av tvang, variasjonene som allerede eksisterer i Norge, samt
erfaringer fra sammenliknbare land.
Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, ber departementet vurdere
praktiseringen av bestemmelsene om tvungent psykisk helsevern og
gi Stortinget en orientering om saken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er viktig at ansvarlig lege alltid foretar en risikovurdering
av pasientene før de skrives ut fra sykehus. Tilbakeholdelse
eller overføring til tvungen behandling skal kun skje dersom
pasienten på grunn av sinnslidelsen utgjør en fare
for eget eller andres liv. Risikovurderingen skal alltid dokumenteres
av faglig ansvarlig. Disse medlemmer er bekymret
for at mange blir skrevet ut fra sykehusene for tidlig, og at dette
har ført til alvorlige og tragiske hendelser.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"I lov 2. juli 1999
nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern
skal § 3-3 første ledd 3. b) lyde:
b) utgjør en mulig fare for eget eller
andres liv eller helse."
Komiteen viser til en undersøkelse
foretatt av Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri
Helseregion Øst og Helseregion Sør som viser at
det er mangel på bruk av strukturerte instrumenter for
vurdering av volds- og suicidrisiko i forbindelse med utskrivning.
Det er viktig å bedre gjennomføringen av og kvaliteten
på disse vurderingene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, viser til at Rundskriv 17/2004 tar
opp dette som et av punktene i en sjekkliste som skal gjennomgås
før utskrivning. På bakgrunn av undersøkelsen
har direktoratet i tillegg igangsatt et arbeid med rundskriv om
innholdet i en slik vurdering, for å bidra til å heve
kvaliteten på vurderingene. Flertallet viser
videre til at det pågår et viktig opplæringsarbeid
av ansatte i akuttpsykiatrien i regi av regionale kompetansesentra.
Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til
departementets forslag om en snever adgang til overføring
fra frivillig til tvungent psykisk helsevern, jf. lov om psykisk
helsevern § 2-3. Flertallet mener
det er avgjørende at pasienten har tillit til behandlingsinstansen.
Pasientens frykt for bruk av tvang kan forhindre enkelte i å søke
frivillig behandling. Det er derfor nødvendig at unntaket
fra konverteringsforbudet praktiseres restriktivt.
Komiteen støtter forslagene
til endringer i kapittel 4.
Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, understreker
at bruk av tvang er et alvorlig, integritetskrenkende tiltak. Det
er et klart mål å begrense bruk av tvang i psykisk helsevern
så langt som mulig. Flertallet vil understreke
at alle relevante frivillige tiltak skal forsøkes før
tvang vurderes benyttet. Behandlingstilbudet til pasienter med spiseforstyrrelser
må styrkes for å sikre at frivillig
behandling blir et reelt alternativ til tvangsernæring.
Manglende faglig konsensus i forhold til behandling av personer
med spiseforstyrrelser kan etter flertallets vurdering
føre til ulik praktisering av tvangsbestemmelsene overfor
disse pasientene. Flertallet ber derfor Helse- og
omsorgsdepartementet sørge for at det utarbeides faglige
retningslinjer for behandlingen, og at praktiseringen av bestemmelsen
om tvangsernæring blir evaluert.
Forslag fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til endringer i lov om psykisk helsevern §§ 3-1, 3-2 og 3-3 slik at psykologer med relevant praksis og videreutdanning på linje med leger gis adgang til å etablere tvungent psykisk helsevern, og § 6-2 slik at psykolog med relevant praksis og videreutdanning sidestilles med lege som medlem av kontrollkommisjonen.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 2
I lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skal § 3-3 første ledd 3. b) lyde:
Komiteens tilråding fremmes av en enstemmig komité med unntak av § 1-3 og § 3-3 første ledd 3. b) i lov om psykisk helsevern og § 1-3 første ledd b) i lov om pasientrettigheter som fremmes av Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre.
Komiteen viser til proposisjonen og merknadene og rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak til lov
om endringer i psykisk helsevernloven og pasientrettighetsloven m.v.
I
I lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern gjøres følgende endringer:
Ny § 1-1 a skal lyde:§ 1-1 a Virkeområde
Bestemmelsene i loven her gjelder for undersøkelse og behandling i det psykiske helsevernet, samt for forutgående undersøkelse med sikte på etablering av tvungent psykisk helsevern.
Dersom en institusjon i det psykiske helsevernet er ansvarlig for et opphold som skjer i medhold av en annen lov, gjelder bestemmelsene i kapittel 4 med unntak av §§ 4-4, 4-5 annet ledd, 4-7 a annet ledd, 4-9 og 4-10 for gjennomføringen av oppholdet.
§ 1-2 nytt annet ledd skal lyde:
Med tvungen observasjon menes slik undersøkelse, pleie og omsorg som nevnt i første ledd, med sikte på å klarlegge om vilkårene for tvungent psykisk helsevern foreligger uten at det er gitt samtykke etter bestemmelsene i pasientrettighetsloven kapittel 4.
Nåværende annet ledd blir nytt tredje ledd og skal lyde:
Med tvungent psykisk helsevern menes slik undersøkelse, behandling, pleie og omsorg som nevnt i første ledd uten at det er gitt samtykke etter bestemmelsene i pasientrettighetsloven kapittel 4.
§ 1-3 skal lyde:§ 1-3 Offentlig myndighet
Med offentlig myndighet forstås i loven her kommunelegen eller dennes stedfortreder, sosialtjenesten, politiet eller kriminalomsorgen.
Kongen kan gi forskrifter om hvem som skal anses som offentlig myndighet, samt om utøvelsen av deres kompetanse etter loven her.
§ 1-4 første ledd skal lyde:
Den faglig ansvarlige for å treffe vedtak samt beslutte nærmere angitte tiltak etter loven her, skal være lege med relevant spesialistgodkjenning eller klinisk psykolog med relevant praksis og videreutdanning som fastsatt i forskrift.
§ 1-5 skal lyde:§ 1-5 Forholdet til pasientrettighetsloven
Ved etablering og gjennomføring av psykisk helsevern gjelder pasientrettighetsloven.
§ 1- 7 tredje ledd skal lyde:
Ved saker om tvungen observasjon, etablering, opprettholdelse eller opphør av tvungent psykisk helsevern, saker om overføringer, som nevnt i §§ 2-1 annet ledd og 2-2 fjerde ledd, har pasienten rett til advokat etter lov av 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp.
Ny overskrift til kapittel 2 skal lyde:
Kapittel 2. Særlige samtykkebestemmelser
§ 2-1 skal lyde:§ 2-1 Hovedregelen om samtykke
Psykisk helsevern ytes på bakgrunn av samtykke etter bestemmelsene i pasientrettighetsloven, med mindre annet følger av loven her.
Ved undersøkelse eller behandling med opphold i institusjon for barn som har fylt 12 år og ikke selv er enig i tiltaket, skal spørsmålet om etablering av psykisk helsevern bringes inn for kontrollkommisjonen.
§ 2-2 skal lyde:§ 2-2 Samtykke til å være undergitt reglene om tvungent psykisk helsevern i § 3-5
Person som søker psykisk helsevern kan, etter at den faglig ansvarlige har begjært det, samtykke i å være undergitt reglene etter § 3-5 i inntil tre uker fra etableringen av vernet. Samtykket innebærer ikke samtykke til anvendelse av § 4-4 eller § 4-5 annet ledd.
For barn under 16 år kreves slikt samtykke etter bestemmelsene i pasientrettighetsloven § 4-4.
Grunnen til begjæringen om slikt samtykke og selve samtykket skal nedtegnes i et dokument som undertegnes av pasienten og den faglig ansvarlige. Gjelder det personer som på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemning åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter, undertegner den faglig ansvarlige og den som eventuelt handler på pasientens vegne, med de begrensninger som følger av pasientrettighetsloven § 4-3. Gjelder det barn under 16 år, undertegner den faglig ansvarlige og den eller de som samtykker på vegne av barnet.
Den faglig ansvarliges beslutning om å kreve samtykke, kan bringes inn for kontrollkommisjonen av pasienten, den nærmeste pårørende eller den som handler på pasientens vegne. Gjelder beslutningen barn som har fylt 12 år, og barnet selv ikke er enig i tiltaket, skal beslutningen bringes inn for kontrollkommisjonen.
§ 2-3 oppheves. Kapittel 3 skal lyde:
Kapittel 3. Etablering og opphør av tvungent psykisk helsevern
§ 3-1 Legeundersøkelse
Tvungent psykisk helsevern kan ikke etableres uten at en lege personlig har undersøkt vedkommende for å bringe på det rene om lovens vilkår for slikt vern er oppfylt. Legen som foretar undersøkelsen, skal gi skriftlig uttalelse.
Foreligger behov for legeundersøkelse som nevnt i første ledd, men vedkommende unndrar seg slik undersøkelse, kan kommunelegen etter eget tiltak eller etter begjæring fra annen offentlig myndighet eller fra vedkommendes nærmeste pårørende, vedta at det skal foretas en slik legeundersøkelse. Om nødvendig kan vedkommende avhentes og undersøkes med tvang.
Kommunelegens vedtak om tvungen undersøkelse skal straks nedtegnes skriftlig. Vedtaket kan påklages til fylkesmannen uten oppsettende virkning.
Kongen gir forskrifter om delegering av kommunelegens myndighet.
§ 3-2 Vedtak om tvungen observasjon
På bakgrunn av opplysninger fra legeundersøkelsen etter § 3-1, foretar den faglig ansvarlige en vurdering av om de følgende vilkårene for tvungen observasjon er oppfylt:
1. Frivillig psykisk helsevern har vært forsøkt, uten at dette har ført fram, eller det er åpenbart formålsløst å forsøke dette.
2. Pasienten er undersøkt av to leger, hvorav én skal være uavhengig av den ansvarlige institusjon, jf. § 3-1.
3. Det er overveiende sannsynlig at pasienten fyller vilkårene for tvungent psykisk helsevern etter § 3-3.
4. Institusjonen er faglig og materielt i stand til å tilby pasienten tilfredsstillende behandling og omsorg og er godkjent i henhold til § 3-5.
5. Pasienten er gitt anledning til å uttale seg, jf. § 3-9.
6. Selv om lovens vilkår ellers er oppfylt, kan tvungen observasjon bare finne sted hvor dette etter en helhetsvurdering framtrer som den klart beste løsning for vedkommende, med mindre han eller hun utgjør en nærliggende og alvorlig fare for andres liv eller helse. Ved vurderingen skal det legges særlig vekt på hvor stor belastning det tvangsmessige inngrepet vil medføre for vedkommende.
Den faglig ansvarlige treffer vedtak på grunnlag av foreliggende opplysninger og egen personlig undersøkelse av pasienten. Den faglig ansvarliges vedtak og grunnlaget for det skal straks nedtegnes.
Tvungen observasjon kan ikke vare ut over 10 dager fra undersøkelsens begynnelse uten pasientens samtykke. Dersom pasientens tilstand tilsier at det er strengt nødvendig, kan fristen forlenges inntil 10 dager etter samtykke fra kontrollkommisjonens leder. Overføring til tvungent psykisk helsevern kan skje før eller ved utløpet av denne fristen, dersom vilkårene for slikt vern er til stede.
Pasienten, samt hans eller hennes nærmeste pårørende og eventuelt den myndighet som har framsatt begjæring etter § 3-6, kan påklage vedtak etter annet ledd til kontrollkommisjonen.
§ 3-3 Vedtak om tvungent psykisk helsevern
På bakgrunn av opplysninger fra legeundersøkelsen etter § 3-1 og eventuell tvungen observasjon etter § 3-2, foretar den faglig ansvarlige en vurdering av om de følgende vilkårene for tvungent psykisk helsevern er oppfylt:
1. Frivillig psykisk helsevern har vært forsøkt, uten at dette har ført fram, eller det er åpenbart formålsløst å forsøke dette.
2. Pasienten er undersøkt av to leger, hvorav én skal være uavhengig av den ansvarlige institusjon, jf. § 3-1.
3. Pasientenhar en alvorlig sinnslidelse og etablering av tvungent psykisk helsevern er nødvendig for å hindre at vedkommende på grunn av sinnslidelsen enten
a. får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert, eller det er stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær framtid får sin tilstand vesentlig forverret, eller
b. utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse.
4. Institusjonen er faglig og materielt i stand til å tilby pasienten tilfredsstillende behandling og omsorg og er godkjent i henhold til § 3-5.
5. Pasienten er gitt anledning til å uttale seg, jf. § 3-9.
6. Selv om lovens vilkår ellers er oppfylt, kan tvungent psykisk helsevern bare finne sted hvor dette etter en helhetsvurdering framtrer som den klart beste løsning for vedkommende, med mindre han eller hun utgjør en nærliggende og alvorlig fare for andres liv eller helse. Ved vurderingen skal det legges særlig vekt på hvor stor belastning det tvangsmessige inngrepet vil medføre for vedkommende.
Den faglig ansvarlige treffer vedtak på grunnlag av foreliggende opplysninger og egen personlig undersøkelse av pasienten. Den faglig ansvarliges vedtak og grunnlaget for det skal straks nedtegnes.
Pasienten, samt hans eller hennes nærmeste pårørende og eventuelt den myndighet som har framsatt begjæring etter § 3-6, kan påklage vedtak etter denne bestemmelsen til kontrollkommisjonen. Pasienten kan påklage vedtak om etablering av tvungent psykisk helsevern i inntil 3 måneder etter at vernet er opphørt.
§ 3-4 Forbud mot overføring fra frivillig til tvungent psykisk helsevern
Den som er under psykisk helsevern etter eget samtykke, kan ikke overføres til tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern mens det frivillige vernet pågår.
Forbudet i første ledd gjelder likevel ikke hvor utskrivning innebærer at pasienten utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse. I forbindelse med kontroll etter § 3-8 første ledd skal kontrollkommisjonen ved skriftlig redegjørelse gjøres særskilt oppmerksom på at det er truffet en beslutning om overføring.
§ 3-5 Hva tvungen observasjon og tvungent psykisk helsevern kan omfatte
Tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern kan gis ved døgnopphold i institusjon som er godkjent for disse formålene. Pasienten kan holdes tilbake mot sin vilje og hentes tilbake ved unnvikelse, om nødvendig med tvang.
Dersom det er nødvendig av hensyn til forsvarlig helsehjelp, kan tvungent psykisk helsevern gis ved midlertidig døgnopphold i institusjon som ikke er godkjent etter første ledd. Den godkjente institusjonen skal i slike tilfeller være ansvarlig for det tvungne vernet.
Tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern kan også skje uten døgnopphold i institusjon hvor dette er et bedre alternativ for pasienten. Ved vurderingen skal det også tas tilbørlig hensyn til pårørende som pasienten bor sammen med. Tvungen observasjon og tvungent psykisk helsevern kan da bare omfatte pålegg overfor pasienten om frammøte til undersøkelse (tvungen observasjon) eller behandling (tvungent psykisk helsevern). Pasienten kan om nødvendig avhentes. Dersom det er nødvendig kan avhentingen gjennomføres med tvang.
Tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold kan bare skje under ansvar av en institusjon som er godkjent for den aktuelle behandlingsformen.
Kongen i statsråd gir forskrifter om tvungen observasjon og tvungent psykisk helsevern med og uten døgnopphold i institusjon.
§ 3-6 Varslings- og bistandsplikt for offentlig myndighet
Offentlig myndighet skal ved varsling av helsetjenesten og ved nødvendig bistand som beskrevet i loven her, bidra til at personer som må antas å fylle vilkårene for tvungent psykisk helsevern, og som ikke selv søker behandling, blir undersøkt av lege. Om nødvendig skal det fremmes begjæring om tvungen undersøkelse, tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern.
Offentlig myndighet skal gi nødvendig bistand for å få vedkommende til tvungen undersøkelse eller tvungen observasjon eller bringe vedkommende under tvungent psykisk helsevern. Offentlig myndighet skal også gi nødvendig bistand i forbindelse med avhenting eller tilbakehenting etter bestemmelsene i loven her. Offentlig myndighet kan om nødvendig anvende tvang.
Kongen kan gi forskrift om innholdet i offentlige myndigheters plikter etter første og annet ledd.
§ 3-7 Vedtak om opphør av tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern
Ingen kan beholdes under tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern etter § 3-5 uten at vilkårenei § 3-2 første ledd eller § 3-3 første ledd fremdeles er oppfylt.
Den faglig ansvarlige vurderer om tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern skal opprettholdes, og treffer vedtak om opphør av vernet dersom vedkommende finner at de krav og vilkår som nevnt i første ledd ikke lenger er tilstede.
Pasienten, samtdennesnærmeste pårørende, kan når som helst be om at tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern opphører. Den faglig ansvarlige treffer vedtak i saken.
Pasienten eller vedkommendes nærmeste pårørende eller eventuelt den myndighet som har begjært tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern, kan påklage den faglig ansvarliges vedtak etter annet og tredje ledd til kontrollkommisjonen. Pasienten kan påklage vedtak om opprettholdelse av tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern i inntil 3 måneder etter at vernet er opphørt. Dersom klage fremsettes, kan kontrollkommisjonens leder beslutte utsatt iverksetting av vedtak som nevnt i annet ledd inntil klagesaken er avgjort.
§ 3-8 Etterprøving uten klage samt opphør og forlengelse av tvungent psykisk helsevern
Når noen blir undergitt tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern, skal underretning sendes kontrollkommisjonen sammen med kopi av underlagsdokumentene. Kontrollkommisjonen skal så snart som mulig forvisse seg om at riktig framgangsmåte er fulgt og at vedtaket bygger på en vurdering av vilkårene i §§ 3-2 eller 3-3.
Dersom det ikke klages over etableringen av tvungent psykisk helsevern, skal likevel kontrollkommisjonen, når det har gått tre måneder etter vedtaket, av eget tiltak vurdere om det er behov for tvungent vern og kontrollere at det foreligger en individuell plan for pasienten, jf. § 4-1.
Tvungent psykisk helsevern opphører etter ett år hvis ikke kontrollkommisjonen samtykker i at vernet forlenges. Kommisjonen kan samtykke i forlengelse av vernet med inntil ett år av gangen, regnet fra årsdagen for etableringen.
§ 3-9 Rett til å uttale seg
Før vedtak fattes etter dette kapittel, skal den person saken direkte gjelder, gis anledning til å uttale seg. Retten til å uttale seg gjelder blant annet spørsmålet om etablering av tvungen observasjon og tvungent psykisk helsevern, samt hvilken institusjon som skal ha ansvaret for det tvungne vernet. Også vedkommendes nærmeste pårørende og offentlig myndighet som er direkte engasjert i saken, har rett til å uttale seg.
Opplysningene etter første ledd skal nedtegnes og ligge til grunn for vedtaket. Det skal legges særlig vekt på uttalelser om tidligere erfaring med bruk av tvang.
§ 3-10 Forskrifter om tvungent psykisk helsevern
Kongen kan gi nærmere forskrifter om hvordan etablering av tvungen observasjonog tvungent psykisk helsevern gjennomføres.
Kongen i statsråd kan dessuten gi forskrifter om godkjenning av institusjoner som kan anvende eller være ansvarlige for tvungen observasjon og tvungent psykisk helsevern etter § 3-5 og om de nærmere vilkårene for slik godkjenning.
§ 4-1 skal lyde:§ 4-1 Individuell plan
Institusjonen skal utarbeide en individuell plan for pasienter med behov for langvarige og koordinerte tilbud. Institusjonen skal samarbeide med andre tjenesteytere om planen for å bidra til et helhetlig tilbud for pasientene.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om hvilke pasientgrupper plikten omfatter, og om planens innhold.
§ 4-3 første og annet ledd skal lyde:§ 4-3 Skjerming
Dersom en pasients psykiske tilstand eller utagerende adferd under oppholdet gjør skjerming nødvendig, kan den faglig ansvarlige bestemme at pasienten av behandlingsmessige grunner eller av hensyn til andre pasienter skal holdes helt eller delvis atskilt fra medpasienter og fra personell som ikke deltar i undersøkelse og behandling av og omsorg for pasienten.
Det treffes vedtak dersom skjerming opprettholdes ut over 24 timer. Dersom pasienten overføres til skjermet enhet eller liknende som innebærer en betydelig endring av vedkommendes omgivelser eller bevegelsesfrihet, skal det treffes vedtak dersom skjerming opprettholdes ut over 12 timer. Vedtak om skjerming skal nedtegnes uten ugrunnet opphold. Vedtak kan bare treffes for inntil to uker om gangen.
§ 4-3 nåværende annet og tredje ledd blir nytt tredje og fjerde ledd.§ 4-4 første og annet ledd skal lyde:
Pasient under tvungent psykisk helsevern kan uten eget samtykke undergis slik undersøkelse og behandling som klart er i overensstemmelse med faglig anerkjent psykiatrisk metode og forsvarlig klinisk praksis.
Uten at pasienten har samtykket kan det ikke gjennomføres undersøkelse og behandling som innebærer et alvorlig inngrep, likevel med følgende unntak:
a. Pasienten kan behandles med legemidler uten eget samtykke. Slik legemiddelbehandling kan bare gjennomføres med preparater som er registrert her i landet og med vanlig brukte doser. Legemiddelbehandling kan bare gjennomføres med legemidler som har en gunstig virkning som klart oppveier ulempene ved eventuelle bivirkninger.
b. Som ledd i behandling av pasient med alvorlig spiseforstyrrelse, kan det gis ernæring uten eget samtykke såfremt dette fremstår som et strengt nødvendig behandlingsalternativ.
Ny § 4-7 a skal lyde:§ 4-7 a Urinprøve
Ved mistanke om at en pasient misbruker rusmidler, kan pasienten etter begjæring fra den faglig ansvarlige gi samtykke til at det kan tas urinprøver for å avdekke rusmiddelmisbruk i forbindelse med et behandlingsforløp. Slik begjæring kan bare fremsettes dersom dette fremstår som strengt nødvendig av hensyn til helsehjelpen. Begrunnelsen for begjæringen om slikt samtykke og selve samtykket skal nedtegnes i et dokument som undertegnes av pasienten og den faglig ansvarlige.
Ved mistanke om at en pasient under tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern misbruker rusmidler, kan den faglig ansvarlige treffe vedtak om at det kan tas urinprøver for å avdekke rusmiddelmisbruk i forbindelse med et behandlingsforløp. Slikt vedtak kan bare treffes såfremt dette fremstår som strengt nødvendig av hensyn til helsehjelpen. Vedtaket kan påklages av pasienten eller av pasientens nærmeste pårørende til kontrollkommisjonen.
Kongen kan gi nærmere forskrifter om gjennomføring av urinprøvetaking, herunder gjennomføring i det psykiske helsevernet av slike vedtak truffet med hjemmel i annen lov.
§ 4-8 annet ledd skal lyde:
Som tvangsmiddel kan anvendes:
a. mekaniske tvangsmidler som hindrer pasientens bevegelsesfrihet, herunder belter og remmer samt skadeforebyggende spesialklær.
b. kortvarig anbringelse bak låst eller stengt dør uten personale til stede.
c. enkeltstående bruk av korttidsvirkende legemidler i beroligende eller bedøvende hensikt.
d. kortvarig fastholding
§ 4-8 femte ledd skal lyde:
Tvangsmiddel kan bare benyttes etter vedtak av den faglig ansvarlige, dersom ikke annet er fastsatt i forskrift. Vedtaket skal nedtegnes uten opphold. Vedtaket kan påklages til kontrollkommisjonen av pasienten eller hans eller hennes nærmeste pårørende.
§ 4-9 første ledd skal lyde:§ 4-9 Kontrollundersøkelser
Når pasient er under tvungent psykisk helsevern, skal den faglig ansvarlige sørge for at det minst en gang hver tredje måned ved undersøkelse vurderes om vilkårene for vernet etter § 3-3 fremdeles er til stede. Vurderingene skal nedtegnes i journalen.
Ny § 4-10 skal lyde:§ 4-10 Overføring uten samtykke
Den faglig ansvarlige kan treffe vedtak om overføring av en pasient under tvungent psykisk helsevern til opphold i eller andre tiltak under ansvar av institusjon som nevnt i § 3-5. Det treffes likevel ikke vedtak ved overføring mellom ulike former for døgnopphold innen samme institusjon.
Overføringsvedtaket kan påklages til kontrollkommisjonen innen en uke av pasienten eller vedkommendes nærmeste pårørende. Kontrollkommisjonen prøver om vedtaket ut fra hensynet til pasienten, plasseringsalternativer og forholdene ellers fremstår som urimelig.
Vedtak om overføring settes ikke i verk før klagefristen er ute eller klagesaken er avgjort, med mindre umiddelbar overføring er strengt nødvendig eller det er klart at vedtaket ikke vil bli påklaget.
§ 5-1 første ledd skal lyde:
Ved dom på overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 39 gjelder bestemmelsene i loven her så langt de passer, med unntak av §§ 3-1 til 3-4 og §§ 3-7 til 3-9.
§ 5-4 første ledd skal lyde:
Etter at tre ukers døgnopphold i institusjon etter § 5-3 er gjennomført, kan alle vedtak om overføring til opphold i eller til andre tiltak under ansvar av institusjon som nevnt i § 3-5, påklages til kontrollkommisjonen. Kontrollkommisjonen prøver om vedtaket ut fra hensynet til den domfelte, plasseringsalternativer og forholdene ellers fremstår som urimelig. Vedtakene meddeles de klageberettigede, som er den domfelte selv, hans eller hennes nærmeste pårørende samt påtalemyndigheten.
§ 6-4 første ledd skal lyde:
Før kontrollkommisjonen avgjør sak om tvungen observasjon, etablering, opprettholdelse eller opphør av tvungent psykisk helsevern, samt sak om overføring, skal pasienten eller den som handler på hans eller hennes vegne, gis adgang til å uttale seg.
§ 7-1 skal lyde:
Kontrollkommisjonens vedtak i sak om tvungen observasjon, etablering eller opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern etter §§ 3-2, 3-3 og 3-7, kan av pasienten eller vedkommendes nærmeste pårørende bringes inn for retten etter reglene i lov av 13. august 1915 om rettergangsmåten for tvistemål kapittel 33. Det samme gjelder kontrollkommisjonens vedtak om overføring til døgnopphold i institusjon, jf. §§ 4-10 og 5-4.
I følgende bestemmelser skal uttrykket «nærmeste» endres til «nærmeste pårørende»:§ 1-8, § 4-3 nytt tredje ledd, § 4-4 syvende ledd, § 4-5 femte ledd, § 4-6 første og tredje ledd, § 4-7 annet ledd og § 6-1 annet ledd
II
I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter gjøres følgende endringer:
§ 1-3 første ledd bokstav b skal lyde:
b) pasientens pårørende: den pasienten oppgir som pårørende og nærmeste pårørende. Dersom pasienten er ute av stand til å oppgi pårørende, skal nærmeste pårørende være den som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten, likevel slik at det tas utgangspunkt i følgende rekkefølge: ektefelle, registrert partner, personer som lever i ekteskapslignende eller partnerskapslignende samboerskap med pasienten, myndige barn, foreldre eller andre med foreldreansvaret, myndige søsken, besteforeldre, andre familiemedlemmer som står pasienten nær, verge eller hjelpeverge. Ved tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern har den som i størst utstrekning har hatt varig og løpende kontakt med pasienten tilsvarende rettigheter som den nærmeste pårørende etter psykisk helsevernloven og loven her, dersom ikke særlige grunner taler mot dette.
§ 2-4 nytt tredje ledd skal lyde:
For pasienter under tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern etter psykisk helsevernloven kapittel 3, gjelder ikke retten etter første ledd dersom dette vil være uforsvarlig eller i betydelig grad er egnet til å svekke formålet med det tvungne vernet.
§ 2-4 nåværende tredje ledd blir nytt fjerde ledd.§ 4-3 nytt femte ledd skal lyde:
Undersøkelse og behandling av psykiske lidelser hos personer som mangler samtykkekompetanse etter annet ledd og som har eller antas å ha en alvorlig sinnslidelse eller motsetter seg helsehjelpen, kan bare skje med hjemmel i psykisk helsevernloven kapittel 3.
§ 4-4 annet ledd skal lyde:
Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barn under 16 år etter barnevernloven § 4-6 annet ledd, § 4-8 eller § 4-12, har barneverntjenesten rett til å samtykke til helsehjelp.
III
Endringer i andre lover:
1. I lov 22. mai 1902 nr. 10 almindelig borgerlig straffelov gjøres følgende endring:§ 39 b annet ledd skal lyde:
Den domfelte, dennes nærmeste pårørende eller den faglig ansvarlige ved den institusjonen som har behandlingsansvaret for den domfelte, kan begjære opphør av reaksjonen. Hvem som er den domfeltes nærmeste pårørende, avgjøres etter pasientrettighetsloven § 1-3 første ledd bokstav b. Påtalemyndigheten fremmer saken for tingretten, som avgjør den ved dom. Behandlingen av saken skal påskyndes.
2. I lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. gjøres følgende endring:§ 8-3 annet ledd skal lyde:
Privat forpleining som tvungent psykisk helsevern kan bare videreføres for den enkelte pasient dersom vilkårene etter § 3-3 i lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av tvungent psykisk helsevern (psykisk helsevernloven) er oppfylt.
3. I lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff gjøres følgende endring:§ 65 annet ledd skal lyde:
Den domfelte, hans nærmeste pårørende og den faglig ansvarlige ved den institusjon som har behandlingsansvaret for den domfelte, kan begjære opphør av reaksjonen. Hvem som er den domfeltes nærmeste pårørende, avgjøres etter pasientrettighetsloven § 1-3 første ledd bokstav b. Påtalemyndigheten fremmer saken for tingretten, som treffer avgjørelsen ved dom. Behandlingen av saken skal påskyndes.
4. I lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister § 37-3 nr. 15 gjøres følgende endring:
I nr. 15 skal endringen av lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern § 7-1 første punktum lyde:
Kontrollkommisjonens vedtak i sak om tvungen observasjon, etablering eller opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern etter §§ 3-2, 3-3 og 3-7, kan av pasienten eller vedkommendes nærmeste pårørende bringes inn for tingretten etter reglene i tvisteloven kapittel 36.
IV
Loven gjelder fra det tidspunkt Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelsene i loven skal tre i kraft til forskjellig tid.
Oslo, i helse- og omsorgskomiteen, den 1. juni 2006
Harald T. Nesvik |
Laila Dåvøy |
leder |
ordfører |