Til Odelstinget
Fiskeri- og kystdepartementet legger her fram forslag om endring
i lov 17. juni 1966 nr. 19 om forbud mot at utlendinger
driver fiske m.v. i Norges territorialfarvann (fiskeriforbudsloven).
Forslaget bidrar til å fjerne usikkerheten i forhold til
om Norge oppfyller sine forpliktelser som følger av EØS-avtalen
i forhold til regelverket om fri bevegelighet for arbeidstakere
og tjenester.
Etter fiskeriforbudsloven stilles det krav om at minst halvparten
av mannskapet eller lottfiskerne og føreren eller høvedsmannen
på norske fiskebåter enten skal være
norske statsborgere eller være bosatt i Norge.
Lovendringsforslaget går ut på at kravet til
bosted i riket blir opprettholdt og presisert til et kvalifisert
bostedskrav i form av krav om bosted i kystkommune eller nabokommune
til kystkommune for fartøyfører og minst halvparten
av mannskapet. Det gis dispensasjonsadgang for fartøyfører.
Samtidig foreslås det at det alternative kravet om norsk
statsborgerskap ikke opprettholdes. Det foreslås videre
en språklig klargjøring i loven. Departementet
foreslår at endringen i fiskeriforbudsloven skal gjelde
fra 1. januar 2007.
I 2000 fisket den norskregistrerte bomtråleren "Kvitsjøen"
utenfor territorialfarvannet, med nederlandsk kaptein og mannskap
som ikke oppfylte bostedskravet. På dette grunnlag ble
det norske rederiet bøtelagt, men gikk til sak for norske
domstoler med påstand om at fiskeriforbudsloven strider
mot EØS-avtalens regler om fri bevegelighet for arbeidstakere. Saksøker
fikk medhold i byretten, men staten anket og Agder Lagmannsrett
satte byrettens dom til side. Begrunnelsen var at EØS-avtalens
artikkel 126 begrenser det geografiske virkeområdet til
territoriet, som inkluderer landterritoriet og territorialfarvannet.
Rederen anket ikke lagmannsrettens dom, men klaget saken inn
for EFTAs overvåkningsorgan (ESA). ESA har i en grunngitt
uttalelse av 2. april 2004 konkludert med at det norske
nasjonalitets- og bostedskravet strider mot EØS-avtalens
artikkel 28 om fri bevegelighet for arbeidstakere, og artiklene
1 og 4 i rådsdirektiv EØF/1612/68.
ESA ba norske myndigheter innrette seg etter uttalelsen innen en fastsatt
frist.
ESA har vist til at fri bevegelighet for arbeidstakere er en
av de grunnleggende friheter som EØS-avtalen bygger på,
og at nasjonalitetskrav er direkte diskriminering i strid med denne
friheten. Videre mener ESA at EØS-avtalen også er
til hinder for å stille bostedskrav fordi dette er indirekte
diskriminering som ikke er rettferdiggjort.
Når det gjelder EØS-avtalens geografiske virkeområde
ga ESA uttrykk for at man ikke var enig i den tolkning norske myndigheter
legger til grunn. Nasjonalitetskravet er etter ESAs syn i alle tilfelle
ulovlig, da det også gjelder fiske i norsk territorialfarvann.
Det er godkjent i EU at en medlemsstat kan sette som betingelse
for at et fartøy kan fiske på denne statens kvote,
at fartøyet har en reell økonomisk tilknytning
til staten. Norske myndigheter har hevdet at EØS-avtalen
ikke på prinsipielt grunnlag kan utelukke at EFTA-landene
anvender bostedskrav som ledd i sin fiskeripolitikk. ESA har avvist
denne argumentasjonen og hevdet at artikkel 28 også er
til hinder for å stille bostedskrav.
I brev til ESA av 15. februar 2006, viser Norge at et
bostedskrav knyttet til kyststrøk for 50 pst. av mannskapet
reelt sett samsvarer med de krav som man i EU tillater at medlemslandene
anvender innenfor den felles fiskeripolitikken. Utgangspunktet er den
britiske ordningen, som er uttrykkelig godkjent av Kommisjonen,
der Storbritannia riktignok gir eierne av fiskebåter adgang
til å velge mellom flere kriterier for å dokumentere økonomisk
tilhørighet mellom britiske kvoter og britiske kyststrøk.
Fiskeriene er ikke en del av EØS-avtalen. Når
det gjelder spørsmålet om bostedskravet er berettiget,
må det spesielt vises til at unntaket i EØS-avtalen
for eierskap i fiskeflåten i seg selv ikke ivaretar hensynet til økonomisk
tilknytning, og at Norge har samme behov som Storbritannia for å stille
krav som sikrer dette. Dersom man skulle kopiere det britiske systemet, og
innføre ytterligere restriksjoner for å gi valgmuligheter
i forhold til landingssted, forsyninger e.l., ville dette tilsi
betydelige endringer av dagens fiskeripolitikk, uten at slike restriksjoner
kunne begrunnes i hensynet til EØS-avtalen.
I lys av ESAs grunngitte uttalelse av 2. april 2004 har
Fiskeri- og kystdepartementet foretatt en konkret vurdering av hvorvidt
dagens norske lovgivning er i samsvar med dagens fiskeripolitiske
målsettinger. Sentralt i denne gjennomgangen har vært
vurderingen av om det fremdeles er noen grunn til å særbehandle
nordmenn som er bosatt i utlandet, jf. at nasjonalitetskrav prinsipielt
anses som en direkte diskriminering. I tillegg har man også sett
på om en fiskeripolitisk målsetting som går
ut på at de norske fiskeressursene først og fremst
skal komme kystbefolkningen til gode, samsvarer med et landsdekkende bostedskrav
i Norge.
Fiskeripolitisk er det liten grunn til å favorisere utenlandsboende
nordmenn. Tvert imot harmonerer dagens lovgivning på dette
punkt dårlig i forhold til det fiskeripolitiske mål å sikre
tilhørighet mellom norske fiskeressurser og kystbefolkningen,
som ivaretas av bostedskravet. Bostedskravet derimot, er et fiskeripolitisk
virkemiddel som er nødvendig for å sikre at de
nasjonale marine ressurser skal komme kystbefolkningen til gode.
Fiskeri- og kystdepartementet sendte brev til ESA, datert 20. desember
2005. Her ble det orientert om at Regjeringen vil fremme et forslag
for Stortinget hvor kravet til norsk statsborgerskap oppheves, og
bostedskravet blir modifisert til et krav om bosted i kystkommune
eller nabokommune til kystkommune for minst halvparten av mannskapet.
Det har vært kontakt mellom Norge og ESA i ettertid, og
ESA har fått skriftlig den rettslige og faktiske argumentasjonen
som etter norsk syn gjør at forslaget som ble fremmet i
brevet av 20. desember 2005 også burde være
tilfredsstillende ut fra ESAs prinsipielle syn.
Forslaget om endring av fiskeriforbudsloven ble sendt på høring
28. april 2006.
Følgende instanser har avgitt realitetsuttalelse innen
fristen som var satt til 26. mai 2006:
Fiskeri- og havbruksnæringens Landsforening
Forsvarsdepartementet
Fiskebåtredernes Forbund
Nærings- og handelsdepartementet
Norges Kystfiskarlag.
Norges Kystfiskarlag og Fiskebåtredernes Forbund hadde
innvendinger mot departementets forslag.
Norges Kystfiskarlag påpeker at det ikke bør
rokkes ved prinsippet om at det som hovedregel skal være
norsk mannskap om bord i de norske fiskefartøyene, og viser
videre til at det er viktig å håndheve et bostedskrav
strengt. Departementet viser til at kravet om at minst halvparten
av mannskapet skal være folkeregistrert i kystkommune eller
tilgrensende kommune ivaretar hensynet til at kystkommunenes tilknytning
til ressursene i havet avspeiles gjennom tilsetting av kommunenes
befolkning som mannskap på fiskefartøyer.
Et bostedskrav i kystkommuner eller nabokommuner til kystkommuner
som skal gjelde for "minst halvparten av mannskapet og lottfiskerne
samt fartøyføreren", vil i praksis innebære
et yrkesforbud for fartøyførere som er bosatt
i innlandskommunene som ikke inkluderes av bostedskravet. Fartøyførers
situasjon må derfor vurderes særlig, herunder
hvorvidt det skal etableres dispensasjonsadgang for et kvalifisert bostedskrav
for fartøyførere.
Dersom fartøyfører sammenfaller med eier, er bostedskravet
ikke relevant, idet kravet til statsborgerskap for eier gjør
seg gjeldende.
Tilfeller der fartøyfører ikke sammenfaller
med eier krever egen vurdering. Departementet mener her det fremdeles
bør være krav om at fartøyfører
skal være bosatt i Norge. Dette først og fremst
for å ivareta tilknytningen mellom ressursene og den norske
befolkning, men også tatt i betraktning hensynet til utdanningsnivå og
-krav, og myndighetsutøvelse om bord som høyeste
ansvarlig i henhold til norsk lovgivning, herunder ansvar og strafferettslig
ansvar. Det samme gjelder den nære sammenhengen det er mellom
fartøyførers rettslige og sedvanemessige stilling
som ansvarlig for den direkte driften av fiskefartøyer
på vegne av eieren.
En eventuell opphevelse av bostedskravet i fiskeriforbudsloven
kombinert med bortfall av statsborgerskapskravet, vil dessuten kunne
medføre noen utfordringer i relasjon til sjømilitære
myndigheters kontroll med fremmed ferdsel i norske farvann. Forholdet
til rikets sikkerhet tilsier derfor at det fremdeles bør
være krav om at fartøyfører skal være
bosatt i Norge.
Gitt ansvaret det innebærer å føre
fartøyet i ofte vanskelige farvann og under vanskelige
værforhold, taler også dette for krav til førere
av norske fiskefartøyer som sikrer at disse har førstehåndskjennskap
til norske forhold.
Fiskebåtredernes Forbund er ikke enig med departementet
i at det fremdeles bør være krav til at fartøyfører
skal være bosatt i Norge. Fiskebåtredernes Forbund
kan ikke se at det er en trussel mot den ønskede tilknytning
mellom ressurser og kystbefolkning at skipper kan bo i EØS-land.
Videre vises det til at tilknytningen ivaretas gjennom bostedskravet for
mannskapet, og til kravene i deltakerloven om at norske fiskefartøyer
må være eid av personer bosatt i Norge. Departementet
viser til begrunnelsen over, og opprettholder forslaget om krav
om bosted i Norge også for fartøyfører.
Man vil videre kunne ivareta hensynet til fartøyførere
fra andre kommuner i Norge ved en dispensasjonsordning.
Lovendringen vil ikke ha store økonomiske og administrative
konsekvenser i forhold til dagens ordning, bortsett fra at stikkontroll
av bosted vil måtte innebære spesifisering av
bostedskommune.
I den grad forslaget vil gi distriktmessige konsekvenser vil
det være en styrking av tilknytningen mellom nasjonale
marine ressurser og kystbefolkningen, som følge av at halvparten
av mannskapet må være bosatt i kystkommune eller
nabokommune til kystkommune. Samme forhold vil styrke tilknytning mellom
ressursene og samisk befolkning langs kysten.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunvor
Eldegard, Sigrun Eng, Steinar Gullvåg, Arne L. Haugen og
Lise Wiik, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland Asmyhr, Kåre Fostervold
og Øyvind Korsberg, fra Høyre, Torbjørn
Hansen og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Sosialistisk
Venstreparti, Aud Herbjørg Kvalvik, fra Kristelig Folkeparti,
Ingebrigt S. Sørfonn, fra Senterpartiet, lederen Lars Peder
Brekk, og fra Venstre, Leif Helge Kongshaug, viser til ESAs
behandling av den såkalte "Kvitsjøen"-saken som
er den direkte foranledningen til Regjeringens forslag til endringer
i lov av 17. juni 1966 nr. 19 om forbud mot at utlendinger driver
fiske m.v. i Norges territorialfarvann. ESA mener at nasjonalitetskravet
virker diskriminerende og dermed i strid med EØS-avtalen.
Komiteen viser også til brev fra Fiskeri-
og kystdepartementet av 25. oktober, 7. november
og 28. november 2006 (vedlagt).
Komiteen er tilfreds med at Regjeringen oppdaterer
gjeldende lovverk i forhold til EØS-avtalen. Endringsforslaget
innebærer at det ikke lenger stilles nasjonalitetskrav
til de som skal være mannskap på norske fiskefartøy.
Derimot opprettholdes krav om bosted i Norge. Minst halvparten av
mannskapet skal ha bosted i en norsk kystkommune eller nabokommune
til en kystkommune. Det gis adgang til å dispensere fra
bostedskravet i særlige tilfeller.
Det er bred enighet om at fiskeressursene først og fremst
skal komme kystbefolkningen til gode. Komiteen mener
kravet om bosted, slik Regjeringen foreslår, ivaretar våre
fiskeripolitiske målsettinger. Bostedskravet bidrar også til å sikre
norske mannskapers rettigheter i fisket. Det bidrar også til å sikre
norske lønns- og arbeidsvilkår for mannskap og
fiskere.
Kravet om bosted i en kystkommune eller nabokommune til kystkommune,
kan i praksis føre til et yrkesforbud for førere
av fartøy som er bosatt i en kommune som ligger utenfor
bostedskravet. Dette gjelder ikke for mannskap som omfattes av 50-prosentregelen. Komiteen er
derfor enig i at det gis en dispensasjonsadgang som kan fange opp
uheldige utslag av bostedskravet.
Komiteen mener at det kan få uheldige
og urimelige utslag at dispensasjonsadgangen fra bostedskravet kun
omfatter de 40 kommunene som ikke omfattes av bostedskravet. Lovendringen
innebærer at nordmenn bosatt i utlandet ikke kan være
fartøyførere, det kan heller ikke søkes
dispensasjon om det. Bakgrunnen for å utvide dispensasjonsadgangen
er at noen få norske fartøyførere er
fast bosatt utenfor Norge, og at det i visse tilfeller har vist
seg vanskelig å rekruttere kvalifiserte fartøyførere
i Norge, særlig for spesialisert fiske.
Komiteen vil utvide dispensasjonsadgangen til
også å omfatte fartøyførere
bosatt i EØS-området, og færøyværinger
og grønlendere, i tilfeller der det er vanskelig å rekruttere
kvalifisert fartøyfører i Norge. På den
bakgrunn fremmes følgende forslag:
"§ 3 andre ledd andre punktum skal lyde:
Det kan etter søknad gis dispensasjon fra bostedskravet
i første punktum for fartøyførere med
bosted annet sted i Norge, i øvrig EØS-område,
eller i de deler av Norden som ikke er omfattet av EØS."
Komiteen har for øvrig ingen
merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endring i lov 17. juni 1966 nr. 19 om forbud mot at utlendinger
driver fiske m.v. i
Norges territorialfarvann
I
I lov 17. juni 1966 nr. 19 om forbud mot at utlendinger
driver fiske m.v. i Norges territorialfarvann skal § 3
første og andre ledd lyde:
Det er forbudt for den som ikke
er norsk statsborger eller likestilt med norsk statsborger (jf. § 2), å drive
fiske eller fangst i territorialfarvannet. Til fiske eller fangst
i territorialfarvannet er det forbudt å nytte fartøy
eller redskap som ikke er norsk (jf. § 2).
Ved fiske og fangst i territorialfarvannet må minst
halvparten av mannskapet og lottfiskerne samt fartøyføreren
være bosatt i en kystkommune eller i en nabokommune til
en kystkommune. Det kan etter søknad gis dispensasjon fra
bostedskravet i første punktum for fartøyførere
med bosted annet sted i Norge, i øvrig EØS-område,
eller i de deler av Norden som ikke er omfattet av EØS.
II
Loven gjelder fra 1. januar
2007.
Det vises til Næringskomiteens brev av 19. oktober
d.å. med spørsmål om hvorvidt en dispensasjonsordning
for norske fiskeskippere vil gjelde for skippere bosatt i utlandet,
og en vurdering av rettsstillingen til fartøyførere
som er bosatt i utlandet.
Fiskeri- og kystdepartementet har ved utarbeidelse av Ot.prp.
nr. 99 (2005-2006) Om lov om endring i lov 17. juni 1966
nr. 19 om forbud mot at utlendinger driver fiske m.v. i Norges territorialfarvann
foretatt en vurdering av hvorvidt dagens norske lovgivning er i
samsvar med dagens fiskeripolitiske målsettinger. Som et
ledd i denne gjennomgangen har man sett på om det innenfor
gjeldende fiskeripolitiske målsettinger er mulig å gjøre
endringer som imøtekommer de krav som følger av
EØS-avtalen. Sentralt i denne gjennomgangen har vært
vurderingen av om nordmenn som er bosatt i utlandet kan særbehandles, jf.
at nasjonalitetskrav prinsipielt anses som en direkte diskriminering.
Det vises her til at ESA har pekt på at nordmenn iht. dagens
lovgivning kan bo hvor som helst i verden, uten noe krav til geografisk
tilhørighet, underforstått at formålet
med norsk lovgivning kun skulle være å favorisere
norske borgere.
Den norske fiskeripolitikken har som en av sine hovedmålsettinger å sikre
at de nasjonale marine ressurser kommer kystbefolkningen i Norge
til gode. Dette kommer også til uttrykk gjennom deltakerlovens
formålsbestemmelse, jf. lov 26. mars 1999 nr. 15
om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven),
jf. § 1. Fiskeripolitisk er det derfor liten grunn til å favorisere
utenlandsboende nordmenn. Tvert imot, harmonerer dagens lovgivning
på dette punkt dårlig i forhold til det fiskeripolitiske
mål å sikre tilhørighet mellom norske
fiskeressurser og kystbefolkningen. I Ot.prp. nr. 99 (2005-2006)
foreslås det at nasjonalitetskravet skal erstattes av et
krav om tilhørighet mellom kystdistrikt og arbeid i fiskerisektoren, konkretisert
som et krav om bosted i kystkommune (bostedskrav). Et slikt kvalifisert
bostedskrav er et fiskeripolitisk virkemiddel som vil kunne sikre
at de nasjonale marine ressurser skal komme kystbefolkningen til
gode.
Forslaget i Ot.prp. nr. 99 (2005-2006) om at fartøyførere
på fiskefartøyer skal være bosatt i kystkommune
eller nabokommune til kystkommune, får bare selvstendig
betydning når fartøyfører ikke er eier
av fiskefartøyet. For fartøyfører som
også er fartøyeier, vil bostedskravet presumptivt
være oppfylt gjennom kravene som stilles for tildeling
av ervervstillatelse i lov 26. mars 1999 nr. 15 om retten
til å delta i fiske og fangst (deltakerloven) § 4
jf. § 6.
For fartøyfører som ikke eier fiskefartøyet,
innebærer forslaget konkret at fartøyfører
må være bosatt i kystkommune eller i nabokommunen
til en kystkommune. Det oppstilles adgang til å gi dispensasjon for
fartøyførere som er bosatt i innlandskommune,
se forslaget til endring i lov 17. juni 1966 nr. 19 om
forbud mot at utlendinger driver fiske m.v. i Norges territorialfarvann § 3
andre ledd. Dispensasjonsadgangen vil ikke omfatte nordmenn som
er bosatt i utlandet, slik ordlyden i forslaget er formulert.
Dersom bostedskravet for fartøyførere ikke
opprettholdes, vil hovedregelen i lov 17. juni 1966 nr.
19 om forbud mot at utlendinger driver fiske m.v. i Norges territorialfarvann § 3
første ledd gjelde for fartøyførere.
Denne bestemmelsen oppstiller et nasjonalitetskrav som vilkår
for å fiske i territorialfarvannet, og det er som nevnt
dette nasjonalitetskravet som kan være i strid med EØS-avtalens
regler om fri bevegelighet for arbeidstakere, som igjen er bakgrunnen
for forslaget om å innføre et bostedskrav.
Det vises til brev av 3. november vedrørende ovennevnte,
med spørsmål om muligheten for å utvide
dispensasjonsadgangen. Fra ulike hold har det fremkommet ønske
om dette. Begrunnelsen er dels at noen få norske fartøyførere
er fast bosatt utenfor Norge, og dels at det i visse tilfeller har
vist seg vanskelig å rekruttere kvalifiserte fartøyførere
i Norge, særlig for spesialisert fiske.
Dispensasjonsadgangen kan enkelt utvides til også å omfatte
EØS-området, ved at § 3, andre
ledd, andre punktum endres til følgende:
"Det kan etter søknad gis dispensasjon
fra bostedskravet i første punktum for fartøyførere
med bosted annet sted i Norge eller i øvrig EØS-område."
Det gjøres for ordens skyld oppmerksom på denne
formuleringen ikke dekker de delene av Norden som er utenfor EØS-området
(Grønland og Færøyene). Færøyske
skippere bosatt på Færøyene har ikke rettigheter
etter EØS-reglene om fri bevegelighet for personer, til
tross for dansk statsborgerskap. Dette skyldes at Færøyene
er ikke en del av EU, og det er ikke inngått noen særlig
avtale med EU i forhold til reglene om fri bevegelighet. Har den
danske statsborger fra Færøyene (færøyværingen)
derimot fast bopel i Danmark, er vedkommende omfattet av EU-reglene.
For danske statsborgere fast bosatt på Grønland, stiller
saken seg annerledes, idet det ikke gjelder noe tilsvarende krav
om avtale med EU for at disse skal ha fri bevegelighet i EØS.
Når det gjelder Svalbard, som er holdt utenfor EØS,
vil personer bosatt der falle inn under "bosted i Norge".
Dersom man ønsker muligheten for å kunne dispensere
også for færøyværinger og grønlendinger,
vil andre punktum kunne endres til følgende:
"Det kan etter søknad gis dispensasjon
fra bostedskravet i første punktum for fartøyførere
med bosted annet sted i Norge, i øvrig EØS-område,
eller i de deler av Norden som ikke er omfattet av EØS."
Det vises til brev av 24. november d.å. vedrørende
ovennevnte.
Brevet av 7. november er svar på Næringskomitéens
brev av 3. november, med spørsmål om
muligheten for å utvide dispensasjonsadgangen for fartøyfører.
Det innebærer ikke forslag om endring i det opprinnelige
forslag. Imidlertid inneholder det opprinnelige forslaget absolutte
restriksjoner som rammer norske fartøyførere som
av familiemessige eller andre grunner ønsker å bo
i utlandet. Dette gjelder også når flyttingen
er av kortere varighet. Forslaget er også til hinder for
at man etter en konkret vurdering kan ansette utenlandsk fartøyfører
der dette anses sterkt ønskelig og ubetenkelig, med mindre
fører har bosted i Norge. Ved utarbeidelsen av forslag
til ulike opsjoner la Fiskeri- og kystministeren til grunn at Komiteen ønsket å foreta
en egen vurdering av disse restriksjonene.
Som det er redegjort for i Ot.prp. nr. 99 (2005-2006), har dagens
norske nasjonalitets- og bostedskrav vært til vurdering
i ESA. I en rådgivende uttalelse konkluderte ESA med at
nasjonalitetskravet, som bare gir norske statsborgere bosatt i utlandet
et fortrinn, var direkte diskriminerende og således i strid med
EØS-avtalen. Bostedskravet, som er en alternativ måte å oppfylle
lovens krav på, skiller ikke mellom norske og utenlandske
statsborgere. Imidlertid mente ESA i den grunngitte uttalelse at
bostedskravet var indirekte diskriminerende, fordi det var lettere
for norske borgere å oppfylle det, enn for utlendinger. Etter
en ny runde, har ESA underhånden akseptert et bostedskrav
som går ut på at minst halvparten av mannskapet
må være bosatt i kystkommune eller nabokommune
til kystkommune.
Et absolutt bostedskrav i Norge for fartøyfører reiser
i utgangspunktet samme EØS-rettslige problemstillinger
som et bostedskrav for mannskap. Bestemmelsen om fartøyfører
har ikke vært tatt opp direkte med ESA, men fremgikk av
den kopi av høringsbrev som ESA fikk oversendt under den
alminnelig høringen. ESA har ikke kommet med bemerkninger
til utkastet. Selv om dette ikke kan tas som noe formell bedømmelse
av bostedskravet for fartøyførere, er det likevel
grunn til å anta at ESA aksepterer at bestemmelsen er begrunnet
i hensyn som er anerkjent under EØS-avtalen. Imidlertid
har Frostating lagmannsrett i dom av 21. september d.å.
kommet til at det foreliggende forslaget om bostedskrav for fartøyfører
strider mot EØS-avtalen. Saken er nå anket til Høyesterett.
Ankegrunnlaget går dels på de EØS-rettslige
vurderinger som lagmannsretten har foretatt, men hovedgrunnlaget
er at Frostating lagmannsrett feilaktig har gått ut fra
at færøyværinger er omfattet av EØS-avtalens
bestemmelser om fri bevegelighet for arbeidstakere.
Regjeringen mener at forslaget i Ot.prp. nr. 99 (2005-2006) er
i samsvar med EØS-avtalen. Likevel illustrerer dommen i
Frostating lagmannsrett at dette standpunktet vil være
omstridt, både rettslig og fiskeripolitisk. I denne forbindelse
bør særlig nevnes at det for fartøyførere
vil gjelde et absolutt bostedskrav, mens det for øvrig
mannskap er mulig for inntil halvparten av mannskapet å bo
utenfor Norge. En utvidet dispensasjonsadgang i forhold til det
opprinnelige forslaget gir ikke rederiene noe krav på kunne
ansette fartøyfører bosatt i utlandet, men mulighet
for å søke dispensasjon. I denne situasjon gis
norske myndigheter økt handlingsrom ved søknadsvurdering.
Oslo, i næringskomiteen, den 30. november 2006
Lars Peder Brekk |
Steinar Gullvåg |
leder |
ordfører |