Hovedregelen i straffegjennomføringsloven går ut
på at innsatte skal ha adgang til å sende og motta postsendinger.
Kriminalomsorgen skal kontrollere postsending til og fra innsatte
i avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå før
den utleveres eller sendes. Kontroll skal også gjennomføres
i fengsler med høyt sikkerhetsnivå, men her kan
kriminalomsorgen unnlate kontroll dersom sikkerhetsmessige grunner
ikke taler mot det. I fengsler med lavere sikkerhetsnivå og i
overgangsfengsler skal kontroll bare skje når det fremstår
som nødvendig av sikkerhetsmessige grunner.
Bestemmelsene om å sende og motta postsendinger gjelder
tilsvarende for elektronisk kommunikasjon med tekst, lyd og bilde.
Kommunikasjon ved bruk av tekstmeldinger, e-post mv. kan derfor
kontrolleres. Den innsatte har altså etter loven, slik
den lyder i dag, en rett til å benytte elektronisk kommunikasjon,
noe som medfører at anstaltene må kontrollere
kommunikasjonen etter reglene i annet ledd. Slik kontroll kan rent
faktisk være vanskelig å gjennomføre
og er under enhver omstendighet meget ressurskrevende.
Etter departementets mening må innsatte akseptere at
adgangen til å bruke elektronisk kommunikasjon blir beskåret
som en konsekvens av frihetsberøvelsen. Hensynet til sikkerhet
og forsvarlig bruk av ressurser taler for å begrense dagens
ordning hvor innsatte har en ubetinget rett til elektronisk kommunikasjon.
Ressurshensyn taler også mot en ubetinget rett til elektronisk
kommunikasjon. Det er nokså åpenbart at det vil
gå med store ressurser til å kontrollere e-post som
innsatte sender og mottar. Denne kontrollen kommer i tillegg til
kontroll av ordinær post og telefaks, og blir særlig
ressurskrevende når vedlegg og linker må kontrolleres.
Departementet har ikke noe ønske om å avskjære de
innsattes tilgang til elektronisk kommunikasjon i større
grad enn nødvendig, og anser at kriminalomsorgen kan tillate
slik kommunikasjon når det etter en konkret vurdering anses
sikkerhetsmessig forsvarlig og ressursmessig overkommelig.
Departementet mener at både hensynet til sikkerhet og
forsvarlig ressursforvaltning best kan ivaretas ved at kriminalomsorgen
etter nærmere bestemmelser kan gi innsatte tillatelse til
elektronisk kommunikasjon med tekst, lyd og bilde, dersom sikkerhetsmessige
grunner eller hensynet til en forsvarlig ressursforvaltning ikke
taler mot det.
Komiteen viser til at
straffegjennomføringsloven § 30 siste
ledd gir innsatte rett til å benytte elektronisk kommunikasjon
med tekst, lyd og bilde i samme utstrekning som de har rett til å sende
og motta postsendinger. Kontroll- og ressurshensyn taler mot at
den elektroniske kommunikasjonen er utformet som en rettighet, og
departementet foreslår en innstramming på dette
punktet. Komiteen støtter departementets
forslag. Komiteen vil samtidig understreke
viktigheten av at innsatte kan ha kontakt med sin familie og sosiale
nettverk også under straffegjennomføringen for å legge
til rette for en kriminalitetsfri tilværelse etter endt
soning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti,
ser at det kan medføre betydelige praktiske og ressursmessige
problemer å skulle kontrollere den enkelte innsattes bruk
av elektroniske hjelpemidler, som e post, Internett og
mobiltelefon, og at bruken i seg selv kan tilrettelegge for nye
kriminelle handlinger gjennom elektronisk kontakt med andre innsatte
eller personer ute i det åpne samfunnet. Flertallet deler
derfor departementets syn på at den innsatte ikke kan gis
fri tilgang til bruk av elektroniske hjelpemidler.
Samtidig mener flertallet at mange
innsatte vil ha nytte av tilgang til elektroniske hjelpemidler både
for å vedlikeholde kontakten med familie og sosialt nettverk
som ledd i tilbakeføringen til samfunnet, og som ledd i å kunne
møte livet etter soningen med et mål om å kunne
forsørge seg selv og sin familie uten tilbakefall etter
endt soning.
Selv om tilgang til elektroniske hjelpemidler i henhold til straffegjennomføringsloven § 30
ikke lenger skal anses som en generell rett, vil flertallet understreke
at den enkelte innsatte skal gis mulighet for en reell, individuell
vurdering med hensyn på hvorvidt, i hvilket omfang, og
på hvilke vilkår, det gis mulighet for bruk av
elektroniske hjelpemidler, og der faren for at den innsatte ved
hjelp av disse hjelpemidlene begår nye kriminelle handlinger
må stå sentralt i vurderingen.
Der det vurderes at faren for dette er liten, må det etter flertallets syn legges vekt på at
bruken av elektroniske virkemidler kan bidra til å gi rehabiliteringen
av den innsatte et verdifullt innhold, både når det
gjelder opprettelse av kontakt med familien og sosialt nettverk,
når det gjelder generell informasjonstilgang om samfunnsutviklingen,
og i rent utdanningsøyemed.
Med de forbeholdene som er tatt med hensyn til faren for tilretteleggelse
for ny kriminalitet ved bruk av elektronisk kommunikasjon, mener flertallet at det innen kriminalomsorgen
skal tilrettelegges ressursmessig også for bruk av elektroniske
hjelpemidler som ledd i selve rehabiliteringsprosessen, slik at den
innsatte etter endt soning er kjent med bruken av slike hjelpemidler,
og kan nyttiggjøre seg disse på linje med den øvrige
befolkningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
påpeke at nødvendig kontroll er viktigere enn
de innsattes behov for tilgang til fri elektronisk kommunikasjon
utenfor soningsinstitusjonene.
Disse medlemmer ber departementet
vurdere å følge opp innspillet fra Ullersmo fengsel
om å totalforby elektronisk kommunikasjon, dersom det skulle
bli behov for et slikt tiltak. Det forutsettes også at
det stilles nødvendige ressurser til rådighet,
slik at de ansatte kan gjennomføre de kontroller de finner nødvendig.
I motsatt fall vil innsatte kunne komme til å ha kontakt
med omverdenen på en måte som kan føre
til negative hendelser i ettertid.
Disse medlemmer ber også departementet om
snarest å få til en avklaring med Samferdselsdepartementet
for å hindre at innsatte ulovlig kommuniserer med personer
utenfor murene ved bruk av mobiltelefon.
Komiteen ønsker å peke
på sikkerheten knyttet til advokaters møte med
sine klienter i fengsel. Komiteen mener
det bør vurderes å innføre tilsvarende
sikkerhetstiltak som finnes i Sverige og Danmark for advokater som
besøker sine klienter i fengsel, og ber derfor Regjeringen
på egnet måte komme tilbake til Stortinget med
en vurdering av dette.