Sammendrag

Stortinget innførte ved vedtakelsen av straffegjennomføringsloven en plikt for kriminalomsorgen til å varsle fornærmede eller dennes etterlatte om tidspunktet for permisjoner, avbrudd i straffegjennomføringen og løslatelse fra fengselsstraff. Varsel skal bare gis dersom det er av betydning for fornærmede eller dennes etterlatte å få slik informasjon. Erfaringer med ordningen har vist at det er behov for å utvide varslingsplikten og utvikle nærmere rutiner for hvordan varslingen skal gjennomføres.

Departementet foreslår å utvide varslingsplikten slik at den også gjelder ved gjennomføring av straff utenfor fengsel, ved frigang, når domfelte unndrar seg gjennomføringen av fengselsstraff, forvaring eller strafferettslige særreaksjoner og ved prøveløslatelse fra forvaring eller strafferettslige særreaksjoner. I tillegg foreslår departementet å utvide varslingsplikten ved permisjoner og straffavbrudd til å omfatte vilkår etter straffegjennomføringsloven, hvis disse direkte gjelder fornærmede eller dennes etterlatte. Ved løslatelse fra fengselsstraff foreslår departementet at fornærmede eller dennes etterlatte varsles om løslatelsesvilkår som direkte gjelder fornærmede eller dennes etterlatte. Kriminalomsorgen får etter forslaget også plikt til å varsle fornærmede eller dennes etterlatte dersom den løslatte endrer bosted i løpet av prøvetiden. Som en konsekvens av forslagene om varsling, foreslår departementet å endre reglene om taushetsplikt i straffegjennomføringsloven.

Etter departementets oppfatning er forslagene et resultat av en avveining mellom fornærmedes og domfeltes interesser. Departementet har lagt vekt på at det ikke skal innføres varslingsregler som er mer inngripende overfor domfelte enn det som er strengt nødvendig for i rimelig grad å ivareta interessene til fornærmede og dennes etterlatte.

Departementet mener at det også bør være plikt til å varsle fornærmede eller dennes etterlatte når domfelte gjennomfører straff utenfor fengsel etter straffegjennomføringsloven. Også i disse tilfellene kan fornærmede eller dennes etterlatte risikere å treffe på domfelte. Det er i denne sammenheng ikke noen prinsipiell forskjell på permisjon, avbrudd, løslatelse og frigang på den ene siden og straffegjennomføring utenfor fengsel på den andre. Dersom det er av betydning for fornærmede i straffesaken eller dennes etterlatte å få kjennskap til tidspunktet for gjennomføring av straff utenfor fengsel, foreslår departementet at kriminalomsorgen skal varsle fornærmede eller etterlatte på forhånd.

Fornærmede eller dennes etterlatte kan også ha behov for varsel om innsatte som unndrar seg gjennomføringen av fengselsstraff, forvaring eller strafferettslige særreaksjoner. Departementet foreslår en regel om dette i straffegjennomføringsloven § 40 nytt siste ledd.

Ved gjennomføring av straff utenfor fengsel foreslår departementet at varselet både omfatter tidspunktet for gjennomføring av straffen og vilkår, dersom vilkårene direkte gjelder fornærmede eller dennes etterlatte.

Etter departementets mening bør varslingsplikten utvides ytterligere slik at kriminalomsorgen også får plikt til å varsle fornærmede eller dennes etterlatte, dersom løslatte endrer bosted i løpet av prøvetiden. Det er ikke uvanlig at domfelte endrer bosted etter løslatelsen. Behov for varsel om bostedsendring kan i mange tilfeller være like stort som varsel om selve løslatelsen. Bestemmelsen er særlig praktisk der det er unnlatt å gi varsel fordi domfelte ble løslatt til en adresse på en annen kant av landet enn der fornærmede eller dennes etterlatte bor.

Ved en forglemmelse inneholdt høringsutkastet ikke noe forslag om hjemmel for å varsle fornærmede eller dennes etterlatte når en domfelt prøveløslates fra forvaring eller en strafferettslig særreaksjon. Etter departementets syn vil en varslingsplikt i disse tilfellene ikke være mindre enn ved prøveløslatelse fra ordinær fengselsstraff. Departementet foreslår at varslingsregelen tas inn som et nytt siste punktum i straffegjennomføringsloven § 42 syvende ledd.

Også ved prøveløslatelse fra forvaring eller en strafferettslig særreaksjon bør det gis varsel om fastsatte vilkår som direkte gjelder fornærmede eller dennes etterlatte. Departementet foreslår at varslingsregelen tas inn i straffeloven § 39 g nytt femte ledd.

Komiteens merknader

Komiteen viser til at bestemmelsene i dagens straffegjennomføringslov innebærer at kriminalomsorgen skal varsle fornærmede i straffesaken eller dennes etterlatte på forhånd om tidspunktet for permisjoner, avbrudd i straffegjennomføringen og prøveløslatelse fra fengselsstraff. Komiteen ser at departementet foreslår å utvide denne varslingsplikten slik at den også gjelder ved gjennomføring av straff utenfor fengsel (§ 16), ved frigang (§ 20), når domfelte unndrar seg gjennomføringen av fengselsstraff, forvaring eller strafferettslige særreaksjoner (§ 40) og ved prøveløslatelse fra forvaring eller strafferettslige særreaksjoner (§ 42, jf. straffeloven § 39 g). I tillegg foreslår departementet å utvide varslingsplikten ved permisjoner og straffavbrudd til å omfatte vilkår etter § 36 annet ledd bokstav f) og g), hvis disse direkte gjelder fornærmede eller dennes etterlatte (§ 36). Ved løslatelse fra fengselsstraff foreslår departementet at fornærmede eller dennes etterlatte varsles om løslatelsesvilkår som direkte gjelder fornærmede eller dennes etterlatte (§ 42). Kriminalomsorgen får etter forslaget også plikt til å varsle fornærmede eller dennes etterlatte dersom den løslatte endrer bosted i løpet av prøvetiden (§ 42). Som en konsekvens av forslagene om varsling, foreslår departementet å endre reglene om taushetsplikt i straffegjennomføringsloven § 7 bokstav i). Komiteen viser til viktigheten av også å ivareta hensyn til fornærmede i straffesaker og støtter det framlagte forslaget.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO) i sin høringsuttalelse til det opprinnelige lovutkastet blant annet pekte på at voldsofres opplevelser, reaksjoner og måter å bearbeide krenkelser og overgrep på, er høyst forskjellige. Som en konsekvens av dette kan varsling i noen tilfeller oppleves som viktig og riktig for den fornærmede, mens det i andre tilfeller kan gjøre vondt verre.

Flertallet deler dette synet, og er glad for at departementet i proposisjonen understreker at vilkåret for varsling er at det skal være "av betydning" for fornærmede eller dennes etterlatte å bli varslet. Flertallet vil påpeke at det i proposisjonen er understreket at det er viktig å vurdere nøye om det er av betydning for fornærmede eller dennes etterlatte å få varsel om frigang, prøveløslatelse mv., noe som medfører at det skal være en terskel for varsling som krever at nevnte inngangskriterier er oppfylt.

Flertallet oppfatter at det i begrepet "av betydning" menes at den som varsles har vært så direkte influert av den domfeltes handlinger, at et uforberedt møte med den domfelte må anses som en urimelig belastning man bør gis muligheter for å forberede seg på eller unngå.

Flertallet vil også påpeke at den eller de som omfattes av varslingsplikten, men som ikke ønsker å varsles, skal ha rett til å reservere seg, i tråd med FOs anmerkninger om at varsling for noen i seg selv vil kunne oppleves som belastende. Flertallet forutsetter at det i forbindelse med varsling tilrettelegges for at reservasjonsretten reelt sett kan ivaretas for den fornærmede eller etterlatte før varsling finner sted.

Flertallet registrerer Datatilsynets anmerkninger om at varslingsplikten står i motstrid til taushetsplikten, og at varsling dermed må være underlagt klare premisser for samtidig å ivareta den domfeltes personvern. Flertallet vil påpeke at det i proposisjonen er understreket at varsling innebærer kunngjøring om frigang, men ikke informasjon med relasjon til domfeltes straffegjennomføring. Flertallet mener at dette er en viktig presisering som i vesentlig grad bidrar til å ivareta personvernet til den domfelte, med unntak for selve opplysningen om tidsrommet for frigang.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil også understreke at bestemmelsen som gjelder varsel til fornærmede dersom den straffedømte endrer bosted i løpet av prøvetiden, primært er ment brukt i de tilfellene der den fornærmede ikke tidligere har blitt varslet. Bestemmelsen skal ikke brukes til at den fornærmede til enhver tid skal være oppdatert på den straffedømtes bosted.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil understreke viktigheten av gode varslingsrutiner, slik at de som har vært offer og pårørende for en kriminell handling føler at de blir ivaretatt på en forsvarlig måte, dersom den dømtes straffegjennomføring endres. Det samme gjelder ved frigang og fremstillinger. Terskelen for å informere ofrene skal være lav slik at disse i størst mulig grad skal kunne unngå å møte en gjerningsmann ved en tilfeldighet.

Disse medlemmer vil dog understreke at slik informasjon bare bør gis dersom ofrene og pårørende faktisk ønsker dette. I motsatt fall kan et slikt varsel virke mot sin hensikt og føre til mer utrygghet og dårligere livskvalitet. I den grad det må utøves et skjønn i slike saker skal skjønnet komme i ofrenes og de pårørendes favør.

Disse medlemmer vil også ta opp et annet forhold som kan være av betydning for ofre for kriminalitet. Det gjelder ofrene og deres pårørendes adgang til å påklage en permisjon eller frigang. I dag har man en informasjonsplikt men ingen klageplikt. Dette er, etter disse medlemmers syn, ikke fullgodt når det gjelder å balansere rettferdighetsfølelsen mellom ofre og gjerningspersoner.

Disse medlemmer vil derfor be Regjeringen vurdere å innføre en ordning hvor man gir ofre eller deres pårørende adgang til å påklage permisjoner og annen type frigang fra soningsinstitusjon. Disse medlemmer ser for seg at dette vil være spesielt viktig i saker hvor barn har vært ofre og saker hvor noen er dømt for grov kvinnevold. I slike tilfeller antar disse medlemmer at en slik klageadgang vil være med på å sikre at disse menneskene føler at samfunnet tar deres situasjon mer på alvor enn hva tilfellet er i dag.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener at det må vurderes hvorvidt fornærmede skal ha en uttalerett i forbindelse med vurderingen av permisjon eller frigang. Disse medlemmer imøteser at Regjeringen vurderer dette i forbindelse med den varslede oppfølgning av NOU 2006:10 om fornærmede i straffeprosessen - nytt perspektiv og nye rettigheter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser videre til at hensynet til fornærmede også taler for at fornærmede blir varslet ved permisjoner mv. for dem som etter strafferetten er dømt til særreaksjonen tvungen psykisk behandling. Disse medlemmer viser til at enkelte av disse har begått tildels svært alvorlige handlinger som vold og drap. Det vil derfor være et tilsvarende behov for fornærmede å bli varslet i slike saker.

På denne bakgrunn fremmer komiteens medlemmer fra Høyre følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en vurdering av om fornærmede bør gis en uttalerett i forbindelse med permisjoner eller frigang."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremlegge lovforslag som sikrer at fornærmede også varsles ved permisjoner, frigang og utskrivelse av dem som etter strafferettslige regler er dømt til overføring til tvungen psykisk behandling."