Regjeringa gjer i proposisjonen framlegg om ei allmenn lov om
samvirkeforetak. Lovforslaget svarer i hovudsak til forslaget frå Samvirkelovutvalet,
jf. NOU 2002:6 Lov om samvirkeforetak. Forslaget frå utvalet
har fått brei og solid støtte frå høyringsinstansane.
Eit overordna spørsmål er om det er behov for
ei samvirkelov. Etter Justisdepartementets syn er det ei rekke omsyn
som tilseier at samvirkeforma blir lovregulert. Departementet vil
særleg framheve at ei allmenn samvirkelov kan medverke
til å:
leggje betre til rette for samvirkeorganisering
sikre eigenarten til samvirkeforma
setje samvirkeforma og den sosiale økonomi på dagsordenen
endre haldningar til samvirkeorganisering og gi samvirkeforma
eit statusløft.
Samvirkeforma har fleire særtrekk når det gjeld både
formål, medlemsdeltaking, økonomiforhold og verdigrunnlag.
Formålet med eit samvirkeforetak er ikkje å oppnå størst
mogleg avkasting på investert kapital, men å vareta
medlemmane sine interesser som etterspørjarar eller tilbydarar
av varer eller tenester. Samvirkeformålet blir realisert
ved omsetning mellom foretaket og medlemmane. Samvirkeforma er såleis
basert på aktiv brukardeltaking, ikkje på passiv
kapitalplassering. I tråd med dette skal utdeling av overskot
fordelast på medlemmane etter kor mykje kvar medlem har
omsett med foretaket, og ikkje på grunnlag av kapitalandel.
Vidare er samvirkeforetak demokratiske organisasjonar som byggjer
på eit prinsipp om ope og frivillig medlemskap. Medlemskap
er i utgangspunktet ope for alle, og hovudregelen er at kvar medlem
har ei stemme på årsmøtet.
Det er spørsmål om det bør utformast
ei samvirkelov, eller om ein bør utforme ei lov for dei
store samvirkeforetaka og ei for dei små. Slik Justisdepartementet
ser det, er det mogleg å utforme ei felles lov som er oversiktleg
og lett å lese, og som dekkjer reguleringsbehovet til både
dei små og store foretaka. Departementet har derfor utarbeidd
forslag til éi samvirkelov.
Departementet drøftar spørsmålet om
i kva grad lova bør kunne fråvikast. Departementet
meiner det er viktig å ta vare på og styrke mangfaldet
innan samvirkesektoren. Ei samvirkelov bør derfor ikkje
leggje unødige band på verksemdene. I samsvar
med dette er det ved utforminga av lovforslaget lagt stor vekt på å ikkje
redusere fleksibiliteten til foretaka i større grad enn
det som er nødvendig for å vareta mindretalsinteresser,
tredjepersonsinteresser og eigenarten til samvirkeforma.
Departementet drøftar vidare i kva grad samvirkelova
bør utformast etter mønster av anna selskapslovgiving,
særleg aksjelova. Departementet meiner at det er ein fordel å byggje
på den eksisterande selskapslovgivinga, men understrekar
samtidig at det overordna formålet med lova er å regulere
samvirkeforetaka på ein god måte og å ta
vare på eigenarten til samvirkeforma. Løysingar
i selskapslovene er berre brukt i den grad det ikkje er trekk ved
samvirkeforma som tilseier andre løysingar i samvirkelova.
Ein viktig del av lovarbeidet har vore å utforme ein
rettsleg definisjon av samvirkeforetak. Departementet har til liks
med utvalet lagt vekt på at definisjonen må peike
på særtrekk ved organisasjonsforma, samtidig som
den må gi samvirkeomgrepet ei naturleg ramme. Ein legaldefinisjon
må dessutan vere klar og presis, sidan den vil vere avgjerande
for kva slags samanslutningar som blir omfatta av lova.
Departementet har tatt til orde for reglar som inneber at samvirkeforetak
skal kunne stiftast på ein enkel og billeg måte,
samtidig som interessene til kreditorane blir varetatt i rimeleg
grad.
Departementet drøftar kva slags reglar som skal gjelde
i forholdet mellom medlem og foretak. Lovforslaget styrkar prinsippet
om frivillig og ope medlemskap og kneset prinsippet om at foretaket
må behandle alle medlemmar likt (likskapsprinsippet). Lovforslaget
fastset elles at ein medlemskap i eit samvirkeforetak som utgangspunkt
ikkje kan gå over til ein ny medlem. Departementet har
likevel opna for at foretaket i sine vedtekter kan fastsetje at
medlemskap skal kunne gå over med samtykke frå styret, dagleg
leiar eller andre. Ein medlem kan stengast ute frå foretaket
dersom medlemmen har krenka foretaket ved vesentleg mishald eller
når tungtvegande grunnar elles tilseier utestenging. Departementet
har ikkje gjort framlegg om andre sanksjonar ved mishald frå medlemmen
si side, men dette kan fastsetjast i vedtektene. Mishald frå foretaket
si side kan gi medlemmen rett til å melde seg ut av foretaket
med umiddelbar verknad og medføre visse økonomiske
rettar overfor foretaket. Lovforslaget opnar i tillegg for at ein
medlem kan krevje utløysing ved dom, men terskelen for
dette er høg.
Departementet meiner det er viktig med reglar som sikrar eit
forsvarleg kapitalvern, både av omsyn til kreditorane og
av omsyn til medlemmane. Berebjelken i kapitalvernreglane er etter
lovforslaget eit krav om at foretaket alltid skal ha ein forsvarleg
eigenkapital. Dette kravet er supplert med ei handleplikt for styret
dersom kapitalen blir lågare enn det som er forsvarleg.
Kapitaloppbygginga i samvirkeforetak skjer i dag hovudsakleg
gjennom innskot frå medlemmane, tilbakehalding av årsoverskot,
spareordningar for medlemmane og gjennom ekstern lånekapital.
Departementet har til liks med utvalet kome til at ei lov om samvirkeforetak
ikkje bør opne for ordningar som gjer det enklare å hente
inn ekstern kapital.
Departementet har gjort framlegg om å opne for alternativ
bruk av den delen av årsoverskotet som kan delast ut til
medlemmane på grunnlag av omsetning med foretaket ("etterbetaling").
Midlar som kan delast ut i form av etterbetaling, kan etter forslaget
i staden setjast av til etterbetalingsfond (kollektiv eigenkapital)
eller medlemskapitalkonti (individualisert eigenkapital). Hovudformålet
med ordningane er at medlemmane ikkje skal kjenne seg tvungne til å ta
ut årsoverskotet direkte for å unngå at
det blir ein del av den allmenne eigenkapitalen, som medlemmane ikkje
har tilgang på. På denne måten blir medlemmane
oppmuntra til konsolidering.
Departementet drøftar reglar om organisering og leiing
av samvirkeforetak. Departementet gjer framlegg om reglar som byggjer
på dei tilsvarande reglane i aksjelovgivinga, men det er
gjort enkelte endringar m.a. for å vareta særtrekk
ved samvirkeforma. Nokre av reglane i lovforslaget her skil seg
også frå aksjelovgivinga på grunn av ønske
om å fastsetje ei lov med ei stor grad av vedtektsfridom.
Lovforslaget slår fast hovudregelen om ei stemme for kvar
medlem. Lovforslaget har også reglar om representasjon
for dei tilsette i styret. Vidare gjer departementet framlegg om
eit krav om kjønnsrepresentasjon i styra i samvirkeforetak
som har meir enn 1 000 medlemmar.
Når det gjeld revisjon er hovudspørsmåla
kva slags samvirkeforetak som skal vere revisjonspliktige, og kven
som skal kunne utføre revisjonen. Etter gjeldande rett
har eit samvirkeforetak eller ei økonomisk foreining med
samla driftsinntekter på minst fem millionar kroner revisjonsplikt.
Justisdepartementet kan ikkje sjå at det er behov for å endre
gjeldande reglar om revisjonsplikt for samvirkeforetak.
Departementet drøftar om det er behov for nokre særlege
reglar for samvirkeforetak som inngår i foretaksgrupper.
I samvirkeforhold er det to typar foretaksgrupper som er aktuelle:
føderativt samvirke og konsern. Karakteristisk for eit
føderativt samvirke er at samvirkeforetak på lågare
nivå (primærsamvirke) er medlemmar i eit samvirkeforetak
på høgare nivå (sekundærsamvirket),
som dei i prinsippet eig og styrer. Departementet meiner at reglar
om konsern og føderativt samvirke kan medverke til ei tenleg
organisering og drift av større samvirkeverksemder, til dømes
gjennom reglar som opnar for ein friare kapitalflyt enn det som
elles gjeld. Reglane kan også vere med på å sikre
eigenarten til samvirkeforma, særleg gjennom reguleringa
av føderative samvirke. Departementet meiner vidare at
det bør gjelde sams reglar for føderative samvirke
og konsern så langt det let seg gjere. Det er viktig at
føderativt samvirke og konsern står fram som to
likeverdige alternativ.
Etter Justisdepartementets syn er det behov for å leggje
betre til rette for omorganiseringsprosessar i samvirkeforhold.
Departementet har derfor kome til at samvirkelova bør innehalde
reglar om fusjon, fisjon og omdanning som bygger på eit
prinsipp om kontinuitet i dei rettslege posisjonane til det overdragande
foretaket (kontinuitetsprinsippet).
Departementet drøftar kva slags reglar som bør gjelde
ved oppløysing og avvikling av samvirkeforetak. Eit sentralt
spørsmål er her om lova bør opne for at
nettoformuen ved oppløysing heilt eller delvis skal tilfalle
medlemmane. Utgangspunktet i lova vil vere at gjenverande midlar
skal gå til samvirkeformål eller allmennyttige
formål. Departementet har m.a. lagt vekt på at
eit forbod mot å fordele nettoformuen på medlemmane
vil innebere eit inngrep i vedtektsfridomen etter gjeldande rett.
Departementet har også lagt vekt på at utdelingar
til medlemmane skal skje i samsvar med samvirkeprinsippa, dvs. etter
omsetning. Departementet har i tråd med dette gjort framlegg
om at ein bør tillate at nettoformuen ved oppløysing
blir fordelt på medlemmane, men berre dersom dette skjer
på grunnlag av deira omsetning med foretaket dei siste
fem åra, eventuelt eit anna tidsrom som ikkje kan vere
under eitt år. Ei slik ordning må ha heimel i vedtektene.
Når det gjeld iverksetjings- og overgangsreglar, går
departementet utfrå at ein del eksisterande samvirkeforetak
kan ha behov for ei forholdsvis lang overgangsperiode. Det er derfor
gjort framlegg om ein generell overgangsperiode på fem år
rekna frå iverksetjinga. Ønskjer eit foretak å bli
regulert av lova på eit tidlegare tidspunkt, kan årsmøtet
vedta dette med fleirtal som for vedtektsendring. For foretak som
blir stifta etter at lova er sett i verk, vil lova gjelde fullt
utfrå stiftinga.
Departementet tar òg opp konkurransepolitiske og næringspolitiske
spørsmål. Eit hovudtema er forholdet mellom allmenn
selskapsrettsleg lovregulering på den eine sida, og konkurranselovgiving
og sektorspesifikk næringslovgiving på den andre
sida. Etter Justisdepartementets syn må den overordna målsetjinga
med ei samvirkelov vere den same som for dei andre selskapslovene: å leggje
best mogleg til rette for dei som ønskjer å organisere
seg på denne måten og å sikre eigenarten
til denne organisasjonsforma. Samtidig må ein på forsvarleg
vis vareta interessene til kreditorar, tilsette, minoritetsmedlemmar og
andre med rettar i foretaket. Konkurransepolitiske og særlege
næringspolitiske målsetjingar kan også vere
relevante ved utforminga av ei samvirkelov, men slike omsyn er sekundære.
Denne typen omsyn er først og fremst relevante når
valet står mellom to løysingar som utfrå samvirkerettslege
omsyn har like gode grunnar for seg. Utgangspunktet bør
i slike tilfelle vere at ein i samvirkelova vel den løysinga
som verkar mest konkurransefremjande, eller som er best i samsvar
med særlege, næringspolitiske målsetjingar.
I kapittel 2 gjer departementet ein oversikt over bakgrunnen
for lovforslaget.
Samvirkelovutvalet har i utgreiinga gjort ei brei drøfting
av spørsmålet om det er behov for ei samvirkelov.
Utvalet gir uttrykk for at ei lov om samvirkeforetak er nødvendig
for å sikre eksistensen til og den vidare utviklinga av
samvirkeforma.
Dette lovarbeidet representerer det femte forsøket på ei
allmenn samvirkelov i Noreg. Ei hovudårsak til at tidlegare
lovgivingsforsøk ikkje har lykkast, er at samvirkesektoren
har vore imot lovregulering.
Justisdepartementet meiner det er eit klart behov for ei allmenn
samvirkelov. Departementet kan i all hovudsak slutte seg til Samvirkelovutvalets
drøfting og merknadene frå mange av høyringsinstansane. Høyringa
har vist at ønsket om ei allmenn samvirkelov er sterkt
både hos instansar innanfor og utanfor samvirket. Dette
er i seg sjølv eit moment som talar for at Noreg no bør
få si første allmenne samvirkelov.
Det blir i proposisjonen gjort nærmare greie for forskjellige
omsyn som tilseier lovregulering.
Samvirkelovutvalet har i utgreiinga drøfta nokre lovtekniske
spørsmål. Utvalet har drøfta om det bør gjelde
forskjellige reglar for ulike typar av samvirkeforetak, i kva grad
lova skal kunne fråvikast, og i kva grad ei samvirkelov
skal utformast etter mønster av eksisterande selskapslovgiving.
Det første spørsmålet er om det bør
utformast to samvirkelover, ei for dei store samvirkeforetaka og
ei for dei små. Departementet meiner det bør utformast ei
samla lov.
Når det gjeld spørsmålet om i kva
grad lova bør kunne fråvikast, kan departementet
i stor grad slutte seg til det lovutvalet og høyringsinstansane
har uttalt. Departementet meiner det er viktig å ta vare
på og styrke mangfaldet innan samvirkesektoren. Ei samvirkelov
bør derfor ikkje leggje unødige band på verksemdene.
I samsvar med dette er det ved utforminga av lovforslaget lagt stor
vekt på å ikkje redusere fleksibiliteten til foretaka
i større grad enn det som er nødvendig for å vareta
mindretalsinteresser, tredjepersonsinteresser og eigenarten til
samvirkeforma.
Justisdepartementet er samd med Samvirkelovutvalet og høyringsinstansane
i at samvirkelova bør utformast etter mønster
av anna selskapslovgiving, særleg aksjelova. Departementet
vil samtidig gi uttrykk for at den overordna målsetjinga
med ei samvirkelov er å regulere samvirkeforetaka på ein
god måte og å ta vare på eigenarten til
samvirkeforma. Løysingar i selskapslovene er berre brukt
i den grad det ikkje er trekk ved samvirkeforma som tilseier andre
løysingar i samvirkelova. På ein del punkt skil derfor
lovforslaget seg klart frå det som gjeld i aksjeselskapsforhold,
men den systematiske oppbygginga av forslaget er mykje den same
som i aksjelova.
Samvirkelovutvalet viser til at legaldefinisjonen av samvirkeforetak
har ein todelt funksjon: For det første skal definisjonen
fastsetje verkeområdet til lova. For det andre skal den
tene som ei fellesnemning på samanslutningar som fell inn
under lova.
Departementet er samd med utvalet i at samvirkedefinisjonen i
aksjelova ikkje er heilt tilfredsstillande og derfor ikkje
bør førast vidare i ei allmenn samvirkelov. Det
er behov for ein klarare og meir utførleg definisjon, som
i større grad peiker på det karakteristiske ved
samvirkeforma. Departementet meiner at legaldefinisjonen av samvirkeforetak
bør innehalde fem hovudelement:
eit krav om at det må vere
ei samanslutning
eit krav om økonomisk hovudformål
eit krav om omsetning mellom medlem og foretak
eit krav om fordeling av avkasting etter omsetning/bruk
ei avgrensing av deltakaransvaret.
Justisdepartementet støttar forslaget frå Samvirkelovutvalet
om at lova ikkje berre skal gjelde for samvirkeselskap, men også for økonomiske
foreiningar som utøvar kooperativ verksemd. Departementet viser
særleg til at dette gir ein klarare og romslegare definisjon
enn om ein nyttar selskapsomgrepet som avgrensingskriterium.
Justisdepartementet er samd med Samvirkelovutvalet i at spørsmålet
om i kva grad eit samvirkeforetak skal kunne omsetje med andre enn
medlemmane, bør vurderast på grunnlag av legaldefinisjonen
av samvirkeforetak. Departementet meiner at hovudlinjene etter gjeldande
rett bør vidareførast, likevel slik at ein bør
opne for omsetning med ikkje-medlemmar i noko større grad
enn i dag. Departementet legg særleg vekt på at
samvirke skal vere ei samanslutningsform som i prinsippet skal kunne
nyttast innanfor store delar av nærings- og samfunnslivet,
noko som tilseier at ein ikkje legg for sterke band på høvet
til å omsetje med ikkje-medlemmar.
Etter gjeldande rett blir det stilt krav om at ein vesentleg
del av omsetninga til samvirkeforetaket må skje med medlemmane.
I praksis har det vist seg at ein ved vurderinga også trekk
inn andre moment enn medlemmane sin del av omsetninga. For å signalisere at
det ikkje er tale om ei reint kvantitativ vurdering, meiner Justisdepartementet
at det avgjerande bør vere om ein rimeleg del av omsetninga
skjer med medlemmane. Dette er i samsvar med det Samvirkelovutvalet
har tatt til orde for.
Det har i praksis vist seg å vere behov for å organisere
kooperativ verksemd innanfor nye strukturar, til dømes
ved å skilje den økonomiske verksemda frå medlemsverksemda.
Justisdepartementet meiner at lova bør gi foretaka ein
viss handlefridom på dette punktet. På den måten
kan ein leggje til rette for effektiv og rasjonell drift innanfor
ramma av ein demokratisk oppbygd organisasjon. Lova bør
derfor innehalde visse unntak frå omsetningskriteriet for
samvirkeforetak som inngår i konsern eller føderative samvirke.
Departementet er samtidig opptatt av at den samla verksemda har
eit kooperativt preg. Det er grenser for kor langt ein kan fjerne
seg frå omsetningskriteriet utan at samanslutninga misser
sin status som samvirkeforetak. Spørsmålet blir
dermed kva slags unntak frå omsetningskriteriet som bør
aksepterast.
Departementet er samd med Samvirkelovutvalet i at eit samvirkeforetak
skal kunne leggje den økonomiske verksemda til eit selskap
som foretaket eig åleine eller saman med andre samvirkeforetak.
Departementet er også samd i at den økonomiske
verksemda bør kunne leggjast til eit sekundærsamvirke eller
til eit dotterselskap av sekundærsamvirket.
Til liks med utvalet er departementet skeptisk til å gjere
ytterlegare unntak frå omsetningskriteriet. I utgangspunktet
bør ein til dømes ikkje opne for at medlemmane
av eit primærsamvirke berre kontraherer med eit tertiærsamvirke
eller eit selskap som fleire sekundærsamvirke eig i fellesskap.
Departementet ser likevel ikkje bort frå at det i framtida
kan oppstå eit reelt behov for denne typen konstruksjonar.
Av den grunn har departementet valt å følgje opp
forslaget frå Samvirkelovutvalet om at Kongen i særlege tilfelle
kan gjere meir vidtgåande unntak frå omsetningskriteriet
enn dei som følgjer uttrykkeleg av lova. Føresetnaden
for å treffe slikt vedtak må vere at foretaksgruppa
samla sett byggjer på samvirkeprinsippa, noko som m.a.
inneber at dei samvirkeforetaka som inngår i strukturen,
fordelar overskot etter omsetning/bruk.
I forhold til andre organisasjonsformer gir ikkje samvirkedefinisjonen
i seg sjølv ei tilstrekkeleg klar avgrensing. Departementet
meiner derfor at lova bør innehalde enkelte uttrykkelege
unntak for visse foretak. Departementet er samd med utvalet i at
lova bør innehalde unntak for aksjeselskap, allmennaksjeselskap,
bustadbyggjelag, burettslag og gjensidige forsikringsselskap.
Det er her tale om samanslutningar som allereie er underlagt selskapsrettsleg
lovregulering som har vist seg å fungere tilfredsstillande
i praksis.
I utgreiinga drøftar Samvirkelovutvalet kva slags reglar
som skal gjelde for stifting av samvirkeforetak.
Justisdepartementet kan i det vesentlege slutte seg til Samvirkelovutvalets
forslag til reglar om stifting av samvirkeforetak. Departementet
er samd med utvalet i at formålet med reglane m.a. er:
å leggje til rette for at
stifting av samvirkeforetak skal kunne skje på ein enkel
og billeg måte,
å skape klarleik omkring stiftingsprosessen, og
å gi foretaka eit incitament til å registrere
seg i Foretaksregisteret.
I tillegg vil departementet tilføye at eit formål med
reglane er å vareta kreditorinteresser i rimeleg grad.
Eit sentralt spørsmål er om lova bør
stille krav om at det må liggje føre ein viss
minste innskotskapital ved stiftinga. Departementet meiner at omsynet
til kreditorane isolert sett kan tale for at det skal gjelde eit
krav om minste innskotskapital også for samvirkeforetak.
På den andre sida legg departementet vekt på at
ei av dei overordna målsetjingane med dette lovarbeidet,
er å leggje til rette for samvirkeorganisering. Eit krav
om minstekapital tilsvarande det som gjeld for aksjeselskap vil
kunne motverke etableringa av nye samvirkeforetak. Departementet
viser i samband med dette til at det etter gjeldande rett ikkje
er krav om minstekapital, utan at det ser ut til å ha skapt nemnande
problem i praksis. Vidare legg departementet vekt på at
det i proposisjonen her blir foreslått reglar som vil innebere
eit styrka kreditorvern både i samband med stiftinga og
under den løpande drifta. Departementet har etter dette
kome til at lova ikkje bør stille krav om minste innskotskapital
ved stiftinga.
Det neste spørsmålet er om lova bør
stille krav om at stiftarane skal utarbeide ein opningsbalanse. Etter
gjeldande rett er det ikkje eit slikt krav ved stifting av samvirkeforetak.
Etter aksjelova og allmennaksjelova gjeld det derimot eit absolutt
krav om utarbeiding av opningsbalanse. Utvalet har foreslått
eit meir avgrensa krav til opningsbalanse for samvirkeforetak, nemleg
at slik balanse berre skal utarbeidast dersom ein eller fleire av
stiftarane skal gjere opp innskotsskyldnaden med andre eigedelar
enn pengar (tingsinnskot).
Departementet meiner at lova bør stille krav om at stiftarane
utarbeider ein opningsbalanse, men at dette berre skal gjelde når
ein eller fleire av stiftarane skal gjere tingsinnskot. Dersom foretaket
berre skal stiftast med kontantinnskot, er det etter departementet
sitt syn ikkje behov for å utarbeide opningsbalanse. Ingen
av høyringsinstansane har heller gitt uttrykk for at det
er behov for å utarbeide opningsbalanse i desse tilfella.
Departementet er samd i forslaget frå utvalet om at
ei samvirkeforetak må stiftast av minst to personar, og
at foretaket alltid må ha minst to medlemmar. Dette er
i samsvar med gjeldande rett.
I følgje forslaget kan medlemmane i samvirkeforetak
vere både fysiske og juridiske personar. Dei juridiske
personane kan vere både private og offentlege (stat, fylkeskommune,
kommune og andre offentlege verksemder). Slik departementet ser
det, er det viktig at samvirkeforma ikkje berre står opa
for fysiske personar og private samanslutningar, men også for
offentlege organ. Etter forslaget er det ingenting i vegen for at
eitt og same foretak har både fysiske og juridiske personar
i medlemsmassen.
Sjølv om lovforslaget ikkje inneheld eit krav om minstekapital,
ser departementet det som viktig at medlemmane faktisk skyt inn
den kapitalen dei har teikna. Både omsynet til kreditorane
og til kvar einskild medlem tilseier at det blir gitt reglar som
medverkar til at innskotsskyldnadene blir gjort opp. Departementet
er klar over at eit krav om at innskota skal vere stadfesta, fører
til at stiftingsprosessen blir noko dyrare. Departementet har likevel
kome til at alle samvirkeforetak skal vere omfatta av eit krav om at
eventuelle innskot er stadfesta av revisor eller finansinstitusjon.
Dersom nødvendig stadfesting ikkje ligg føre,
skal registrering i Foretaksregisteret nektast.
Departementet foreslår at vedtektene skal innehalde
opplysingar om korleis årsoverskotet skal fordelast. Etter
forslaget frå utvalet skulle vedtektene berre opplyse om
foretaket har høve til å foreta etterbetaling.
Departementet ser det som ein fordel om medlemmane i samband med
stiftinga også tek stilling til om årsoverskotet
skal kunne fordelast på andre tillatne måtar,
til dømes overførast til etterbetalingsfond.
Samvirkelovutvalet drøftar sentrale spørsmål knytt
til medlemskap i samvirkeforetak. Utvalet drøftar først
spørsmålet om kva slags reglar som skal gjelde
ved innmelding, og då særleg i kva grad eit samvirkeforetak
skal kunne avslå søknader om medlemskap.
Justisdepartementet meiner at samvirkeprinsippet om ope medlemskap
bør kome klart til uttrykk i lova. Prinsippet er berar
av grunnleggjande verdiar som likeverd og ikkje-diskriminering og
gir samvirkeforma eit inkluderande preg.
Departementet er samd med utvalet i at medlemskap berre skal
kunne nektast dersom det er sakleg grunn for det. Samvirkelovutvalet
har i utgreiinga gjort utførleg greie for det nærmare
innhaldet i kravet til sakleg grunn. Departementet sluttar seg til
dei presiseringane utvalet har gjort.
Etter departementet sitt syn er det behov for ein regel som seier
at ein søknad om medlemskap skal reknast for godkjent,
dersom søkjaren ikkje har fått melding om utfallet
av søknaden innan ein nærmare fastsett frist.
Dette er naudsynt for at prinsippet om ope medlemskap ikkje skal
kunne undergravast. Utvalet har foreslått ein frist på to
månader. Departementet meiner at ein frist på to
månader varetek interessene til søkjaren og til
foretaket på ein rimeleg måte. Det må i
vedtektene kunne fastsetjast ein kortare frist. Derimot tilseier
omsynet til søkjaren at foretaka ikkje kan stå fritt
til å fastsetje lengre fristar.
Samvirkelovutvalet har gitt ei oversikt over medlemsrettar og
medlemsplikter i samvirkeforetak. Utvalet har samtidig presisert
når rettane og pliktene oppstår og fell bort.
Oversikta over rettar og plikter er meint å ha eit pedagogisk
formål. Departementet støttar forslaget frå utvalet,
men har valt å gjere ei mindre endring.
Departementet ønskjer å opne for at to eller
fleire medlemmar skal kunne ha ein medlemskap saman. Sjølv
om det er fleire som eig medlemskapen i fellesskap, kan dei likevel
berre gi ei stemme på årsmøtet. På same
måte bør det vere dersom ein medlemskap til dømes
er knytt til eit gardsbruk. Ein medlemskap bør berre gi
grunnlag for ei stemme på årsmøtet, uavhengig
av kor mange som driv garden.
Etter gjeldande rett kan samvirkeforetaka gå forholdsvis
langt i retning av å avgrense høvet til utmelding.
For enkelte typar foretak er det ikkje uvanleg med bindingstider
på tre og fem år. Ei rekke foretak har utmeldingsfristar
på eitt år, og fleire sekundærsamvirke
har fristar på to år.
Justisdepartementet meiner at det er behov for å styrke
prinsippet om frivillig medlemskap ved å innskrenke vedtektsfridomen
på dette punktet. Det er særleg to grunnar til
det: Den eine er omsynet til den medlemmen som ønskjer å tre
ut. Den andre er konkurransemessige omsyn, og då særleg
omsynet til effektiv ressursutnytting. Det er samtidig på det
reine at ein rett til å melde seg ut når medlemen
sjølv ønskjer det, ikkje kan vere absolutt. I
visse tilfelle vil ein vilkårslaus rett til å tre
ut kunne ramme foretaket og dei gjenverande medlemmane urimeleg
hardt.
Etter forslaget frå utvalet kan ein eventuell umeldingsfrist
ikkje vere lengre enn tre månader i eit primærsamvirke.
Lovforslaget frå utvalet stiller vidare krav om at det
må liggje føre "tungtveiende, saklige grunner"
for at foretaket skal kunne fastsetje ytterlegare skrankar for utmeldingsadgangen
(til dømes bindingstider). Trass dei innvendingane som
har kome, meiner departementet at lovforslaget i tilstrekkeleg grad
varetek omsynet til foretaka og til dei gjenverande medlemmane.
Departementet vil presisere at utgangspunktet etter lovforslaget
er at vedtektene ikkje kan innehalde føresegner om at utmelding
berre kan skje ein gong i året, typisk ved utløpet
av rekneskapsåret. Slike vedtektsføresegner føreset
at det ligg føre "tungtvegande, saklege grunnar". Det inneber
at det berre er foretak som har eit reelt behov for det, som kan
ha slike føresegner. Av omsyn til planlegging av verksemda kan
det i enkelte foretak vere nødvendig med vedtekter som
seier at utmelding berre kan skje ein gong i året. Lovforslaget
opnar for at det kan vedtektsfestast at utmelding berre kan skje
ein gong i året, dersom dette er nødvendig utfrå planleggingsomsyn.
Det neste spørsmålet er kva slags reglar som
skal gjelde for det økonomiske oppgjeret ved utmelding. Det
er her to hovudspørsmål. For det første
er det spørsmål om medlemmane skal ha eit absolutt
krav på å få tilbakebetalt andelsinnskotet
ved utmelding, eller om ein i vedtektene skal kunne fastsetje at
medlemmane ikkje skal ha ein slik rett. For det andre er det spørsmål
om ein i vedtektene skal kunne fastsetje at medlemmar som trer ut,
skal ha krav på ein andel av nettoformuen til foretaket.
Departementet meiner at utgangspunktet i lova bør vere
at ein medlem skal ha krav på å få tilbakebetalt
eit eventuelt andelsinnskot ved utmelding. Etter ei nærmare
vurdering har departementet kome til at det også for framtida
bør vere mogleg å vedtektsfeste at medlemmane
ikkje skal ha ein slik rett. Eit absolutt krav om tilbakebetaling
vil i enkelte tilfelle vere yttarst problematisk. Særleg
gjeld dette i tilfelle der andelsinnskota i det alt vesentlege har
karakter av tingsinnskot, til dømes i eit veglag. Tilbakebetalingskrav kan
i slike tilfelle undergrave heile verksemda. Departementet legg
også vekt på at det i vedtektspraksis er vanleg
at medlemmar som trer ut, ikkje har krav på å få tilbakebetalt
andelsinnskotet. Dette kan tyde på at det er eit praktisk
behov for slike vedtektsføresegner.
Spørsmålet blir vidare om ein i vedtektene
skal kunne fastsetje at medlemmar som melder seg ut, skal ha krav
på ein andel i nettoformuen til foretaket. Departementet
er samd med utvalet i at hovudregelen etter forslaget bør
vere at medlemmane ikkje har krav på ein andel av nettoformuen
ved utmelding.
Spørsmålet blir vidare om denne typen vedtektsføresegner
likevel bør aksepterast i arbeidssamvirke, slik utvalet
har foreslått.
Etter departementet sitt syn er det særleg tre omsyn
som kan tale for at arbeidssamvirke skal kunne vedtektsfeste at
medlemmane ved utmelding skal ha krav på ein andel av nettoformuen
i foretaket. For det første kan ein slik regel vere eigna
til å fremje entreprenørskap og sysselsetjing.
For det andre skil mange arbeidssamvirke seg frå andre
samvirke ved at dei er meir lukka og har ein meir privat karakter.
For det tredje er arbeidssamvirka kjenneteikna ved at andelsinnskota
gjerne er større enn i andre typar samvirkeforetak.
Departementet legg vekt på at ein unntaksregel for arbeidssamvirke
vil vere godt i samsvar med ei av målsetjingane med ei
samvirkelov, nemleg å leggje betre til rette for samvirkeorganisering.
Ved å opne for vedtekter som gir medlemmane i arbeidssamvirke krav
på ein formuesandel ved utmelding, kan ein stimulere til
ein type samvirkeorganisering som ikkje er så utbreidd
i Noreg i dag. Departementet ønskjer på denne
bakgrunn å følgje opp forslaget frå utvalet
om ein særregel for arbeidssamvirke.
Etter gjeldande rett er hovudregelen at personlege medlemskap
i samvirkeforetak ikkje kan avhendast. For eigardelar
i aksjeselskap, allmennaksjeselskap og ansvarlege selskap er hovudregelen
den motsette. På dette punktet er det såleis ein
viktig skilnad mellom samvirkeforetak og andre personforetak på den
eine sida, og kapitalselskap på den andre. Departementet
meiner at desse grunnleggjande skilnadene mellom samvirkeforetaka
og kapitalforetaka bør reflekterast i forslaget til reglar
om overgang av medlemskap. I samsvar med dette ønskjer
departementet å vidareføre regelen om at personlege
medlemskap i samvirkeforetak som utgangspunkt ikkje kan omsetjast.
Departementet meiner samtidig at det - som i dag - bør
vere ein viss vedtektsfridom på området. Det er eit
stort mangfald av samvirkeforetak, og kvart einskild foretak bør
ha ein viss fridom til sjølv å fastsetje den ordninga
som høver best for den verksemda foretaket driv. Vedtektsfridomen
bør likevel ikkje vere absolutt. Slik departementet ser
det, bør det ikkje vere mogleg å gjere medlemskap
i samvirkeforetak fritt omsetjelege. I eit samvirkeforetak er det
viktig at foretaket til ei kvar tid kan føre kontroll med
kven som er medlemmar. På denne måten kan ein
unngå interessekonfliktar mellom aktive medlemmar som ønskjer
best moglege omsetningsvilkår, og passive medlemmar som ønskjer
størst mogleg avkasting på investert kapital.
Ei nokolunde homogen medlemsmasse vil i mange tilfelle vere ein
føresetnad for eit velfungerande samvirke. Ein eventuell
overgang av ein medlemskap må derfor gjerast avhengig av
at styret samtykkar.
Departementet vil understreke at utgangspunktet etter lovforslaget
er at personlege medlemskap ikkje skal kunne pantsetjast. Pantsetjing
kan berre skje i foretak som har gjort medlemskapane omsetjelege, og
skrankane for avhendingsadgangen vil gjelde også for pantsetjingsadgangen.
Dette inneber eit krav om at styret i foretaket må gi samtykke
både i samband med pantsetjinga og i samband med ein eventuell
tvangsrealisasjon. Vedtektene kan innehalde ytterlegare innskrenkingar
i høvet til å pantsetje, til dømes at
pantsetjing ikkje skal kunne skje trass i at medlemskapane kan avhendast.
Justisdepartementet støttar Samvirkelovutvalets forslag
til regulering av situasjonen der ein medlem gjer seg skyldig i
mishald overfor foretaket. Departementet er samd i at lova bør
innehalde reglar om utestenging, då dette er ein sanksjon
som i prinsippet kan vere aktuell i alle samvirkeforetak. Departementet
meiner samtidig at foretaka bør ha ein viss fridom til å vedtektsfeste
andre sanksjonar utfrå kva som er tenleg i kvart einskild
foretak.
Utestenging er ein vidtgåande reaksjon som kan få alvorlege
følgjer for den det gjeld. Dette tilseier at vilkåra
for utestenging bør vere strenge. I samsvar med det utvalet
har foreslått, bør det vere krav om vesentleg
mishald eller at andre tungtvegande grunnar tilseier utestenging.
Slik departementet ser det, er det behov for presise føresegner
om verknaden av at ein medlem ikkje omset med foretaket. Departementet
foreslår derfor at vedtektene kan fastsetje at utestenging
skal kunne skje dersom ein medlem ikkje omset med foretaket i ein
periode på minst eitt år. Fordelen med slik vedtektsregulering
er at ein slepp å gjere konkrete vurderingar av om passiviteten
i kvart einskild tilfelle representerer eit vesentleg mishald eller
ein tungtvegande grunn for utestenging.
Departementet støttar hovudtrekka i utvalet sitt forslag
til reglar om saksbehandling i utestengingssaker. Ein medlem som
er stengt ute, kan bringe saka inn for årsmøtet.
Medlemmen kan også bringe saka inn for domstolane etter
dei allmenne reglane i tvistelova. Det er ikkje naudsynt å bringe
saka inn for årsmøtet først. Dersom årsmøtet
har gjort vedtak i ei sak om utestenging, kan ein medlem reise søksmål med
påstand om at vedtaket er ugyldig.
Etter forslaget frå Samvirkelovutvalet kan vesentleg
mishald frå foretaket si side gi ein medlem rett til å tre
ut av foretaket med umiddelbar verknad og gi medlemmen visse økonomiske
rettar overfor foretaket (m.a. krav på tilbakebetaling
av andelsinnskotet). Paragrafen gir også medlemmen
eit visst høve til å krevje utløysing
ved dom.
Justisdepartementet støttar forslaget frå utvalet på dette
punktet og forslår ei tilsvarande føresegn i lovforslaget.
Etter departementet sitt syn inneber forslaget ei rimeleg balansering
av omsynet til den krenka medlemmen på den eine sida og
omsynet til foretaket og dei gjenverande medlemmane på den
andre sida.
Til liks med utvalet meiner departementet at lova ikkje bør
innehalde ein regel som gir ein krenka medlem rett til å krevje
foretaket oppløyst ved dom.
Justisdepartementet støttar forslaget frå utvalet om
at alle samvirkeforetak skal ha eit offentleg tilgjengeleg medlemsregister.
Departementet meiner at det er behov for å presisere
i lovteksten at medlemmane skal førast inn i alfabetisk
orden eller på annan oversiktleg måte. På denne
måten får ein markert at innføring i
alfabetisk orden er eit slags utgangspunkt etter lova, samtidig som
det kjem klart fram at innføring også kan skje
på andre oversiktlege måtar. I foretak med fleire
hundre eller fleire tusen medlemmar vil kravet om oversiktleg registrering
vanskeleg kunne oppfyllast på annan måte enn gjennom
registrering i alfabetisk orden.
Når det gjeld spørsmålet om retten
til innsyn i medlemsregisteret, er Justisdepartementets prinsipielle
haldning at det bør vere full openheit om eigarforholda
i norsk næringsliv. I samsvar med dette går departementet
inn for at medlemsregisteret skal vere tilgjengeleg for alle.
Det blir foreslått at medlemsregisteret skal vere tilgjengeleg
hos foretaket. Den som ønskjer det, kan dermed få innsyn
ved å møte opp hos foretaket. Foretaket må som
eigar av registeret kunne motsetje seg at det blir tatt bilete av
registeret, eller at det blir skanna.
I utgreiinga drøftar utvalet spørsmål
som gjeld finansiering av samvirkeforetak. Eit hovudtema er korleis
ein skal dekkje kapitalbehovet til slike verksemder. Utvalet viser
til at den kollektive eigenkapitalen utgjer størstedelen
av kapitalbasen i norske samvirkeforetak. Det blir også vist
til at kapitaloppbygginga i hovudsak skjer gjennom innskot frå medlemmane, tilbakehalding
av årsoverskot, spareordningar for medlemmane og gjennom
ekstern lånekapital.
Reglane om økonomiforhold i samvirkeforetak har hovudsakleg
tre formål: Dei skal vareta dei økonomiske interessene
til medlemmane, dei skal gi kreditorane eit forsvarleg vern, og
dei skal - til liks med andre reglar i lova - sikre eigenarten til
samvirkeforma.
Eit hovudspørsmål er korleis lova best kan
medverke til å dekkje finansieringsbehovet til samvirkeforetaka.
Meir konkret er det eit spørsmål om det er mogleg å etablere
mekanismar i lova som kan medverke til tilstrekkeleg kapitaltilførsel
og konsolidering.
Etter Justisdepartementets syn kan det vere tenleg å skilje
mellom tre former for finansiering: sjølvfinansiering,
ekstern finansiering og finansiering gjennom foretaksgrupper. Med
sjølvfinansiering siktar ein til finansiering frå medlemmane
i foretaket, anten i form av direkte tilskot eller lån,
eller ved tilbakehalding av driftsoverskot. Ekstern finansiering dekker
at andre enn medlemmane tilfører kapital gjennom lån
eller investeringar. Finansiering gjennom foretaksgrupper inneber
at det blir etablert foretak (til dømes heileigde aksjeselskap),
som skal medverke til kapitaltilførsel i samvirkeforetaket
(morforetaket).
Etter Justisdepartementets syn bør sjølvfinansiering
i kombinasjon med ekstern lånekapital vere dei primære
finansieringskjeldene i samvirkeforetak. Til liks med utvalet legg
departementet til grunn at andelsinnskot, konsolidering av årsoverskot,
spareordningar, låneinnskot og ekstern lånekapital
normalt vil vere eigna til å dekkje kapitalbehovet til
foretaka. Det er likevel god grunn til å vurdere om dei
eksisterande finansieringskjeldene bør vidareutviklast eller
supplerast med nye kapitalinstrument. Sjølv om dagens ordningar
i hovudsak fungerer tilfredsstillande, er det ikkje gitt at dei
er optimale, eller at dei vil vere tilstrekkelege til å møte
framtidige kapitalbehov. Dessutan kan det også i dag vere
situasjonar der dei tilgjengelege finansieringskjeldene ikkje kan
syte for tilstrekkeleg kapitaltilførsel, eventuelt at den
kapitalen som trengs, blir uforholdsmessig dyr. Dette kan til dømes
vere tilfelle dersom eit foretak må gjere større
investeringar i samband med ekspansjon eller vidareutvikling av
verksemda.
Når det gjeld spareinnskot i samvirkeforetak, meiner
departementet at dette også i framtida bør regulerast
i banklovgivinga og ikkje i samvirkelova.
Departementet drøftar først om lova bør
leggje til rette for ordningar som kan styrke sjølvfinansieringa ved å oppmuntre
til konsolidering. Utvalet har her foreslått to ordningar:
etterbetalingsfond og medlemskapitalkonti. Etter
forslaget er etterbetalingsfondet ein del av den kollektive kapitalen
i foretaket, medan medlemskapitalkonti er meint å vere
ei form for individualisert kapital. Begge ordningane har eit konsolideringsformål,
idet dei skal motverke at medlemmane kjenner seg tvungne til å ta
ut årsoverskotet kvart år for å unngå at
dei elles misser rådvelde over midlane. Ordninga med medlemskapitalkonti
styrkar dessutan eigarposisjonen til medlemmane og kan dermed medverke
til auka engasjement og større vilje til å tilføre
foretaket kapital.
Departementet ønskjer å følgje opp
forslaget om å leggje til rette for ei ordning med etterbetalingsfond.
Eit slikt fond kan for det første vere med på å dekkje
konsolideringsbehovet i samvirkeforetak. For det andre vil eit slikt
fond opne for ei meir fleksibel kapitalforvalting.
Departementet ønskjer også å følgje
opp forslaget til reglar om medlemskapitalkonti. Ved å introdusere
ei form for individualisert eigenkapital blir foretaka utstyrt med
eit ekstra kapitalinstrument. Samtidig blir dei økonomiske
rettane til medlemmane utvida. Ordninga kan ha ein gunstig effekt
med tanke på både kapitaltilførsel og
konsolidering. Til liks med ordninga med etterbetalingsfond inneber
ordninga ei meir fleksibel kapitalforvalting i samvirkeforetak.
Ei ordning med medlemskapitalkonti også vere gunstig i
eit konkurranserettsleg perspektiv.
Samvirkelovutvalet har drøfta ulike former for kapitalvern
og gjort ei nærmare vurdering av kva slags kapitalvernreglar
som bør gjelde for samvirkeforetak.
Justisdepartementet kan i hovudsak slutte seg til utvalet sine
vurderingar. Departementet er såleis samd med utvalet i
at eit forsvarleg kapitalvern er viktig både av omsyn til
foretakskreditorane og av omsyn til foretaket og medlemmane. Vidare
er departementet samd i at eit krav om forsvarleg eigenkapital bør
vere berebjelken i kapitalvernsystemet, og at styret bør
ha ei handleplikt dersom kapitalen blir lågare enn det
som er forsvarleg.
Departementet er vidare med utvalet i at det ikkje bør
stillast krav om tvungne fondsavsetningar e.l. Dei omsyna som talte
for at ein i aksjeselskapsforhold avskaffa ordninga med lovpliktig
reservefond, talar også for at ein ikkje bør innføre
ei slik ordning for samvirkeforetak. Departementet vil særleg
framheve at omsynet til økonomisk effektivitet tilseier
at det ikkje blir gitt reglar som legg sterke bindingar på disponeringa
av årsoverskot og eventuelle fondsmidlar.
Utvalet drøftar i utgreiinga kva slags reglar som skal
gjelde for organisering og leiing av samvirkeforetak. Utvalet har
tatt utgangspunkt i reglane i aksjelova og allmennaksjelova, men
har på ein del punkt gjort framlegg om andre reglar for
samvirkeforetak.
Justisdepartementet kan i hovudsak slutte seg til dei synspunkta
Samvirkelovutvalet har gitt uttrykk for når det gjeld organisatoriske
spørsmål. Departementet ser det som ein fordel
at lovforslaget på dette punktet blir utforma etter mønster
av aksjelovgivinga, samtidig som det blir gjort enkelte tilpassingar
for samvirkeforetak.
Retten til å møte i årsmøtet
er ein grunnleggjande medlemsrett. Retten bør etter Justisdepartementets syn
kome klart til uttrykk i lova.
Departementet meiner det bør vere mogleg å bruke
fullmektigar eller rådgivarar på årsmøtet
utan særskilt heimel i vedtektene. Departementet vil peike
på at demokratiomsyn tilseier at medlemmar som er avskorne
frå å møte, kan la seg representere ved
ein fullmektig på årsmøtet. Foretak som
ikkje ønskjer å ha ei ordning med fullmektigar
eller rådgivarar på årsmøtet,
kan fråvike lova i vedtektene.
Etter utvalsforslaget kan berre foretak med meir enn 200 medlemmar
ha ei ordning med utsendingar på årsmøtet.
Etter departementet sitt syn kan denne grensa setjast til 100 medlemmar
utan at ein i for stor grad grip inn i den retten kvar einskild
medlem i utgangspunktet har til å møte i årsmøtet.
Vidare meiner departementet at landsdekkande samvirkeforetak bør kunne
ha eit representativt samansett årsmøte, sjølv om
talet på medlemmar er under 100.
Departementet vil opne for at ein utsending kan ha fleire stemmer
på årsmøtet. Samtidig ser departementet
det som viktig at fordelinga av stemmer på utsendingane
er i samsvar med samvirkeprinsippa. Departementet foreslår
derfor at dei reglane som gjeld for fordeling av stemmer på medlemmar
i primærsamvirke og sekundærsamvirke, skal gjelde
tilsvarande ved fordeling av stemmer på utsendingar. Innanfor
ramma av desse reglane må kvart einskild foretak velje
den løysinga som høver best.
Departementet kan i hovudsak slutte seg til dei reglane om vedtakskrav
som utvalet har foreslått. Departementet er samd i at endringar
i vedtektene som utgangspunkt skal krevje to tredjedelar av dei stemmene
som er gitt.
Departementet er samd med utvalet i at styret skal vere eit obligatorisk
organ i alle samvirkeforetak. Styret har ansvar for forvaltinga
av foretaket og skal syte for ei forsvarleg organisering av verksemda. Styret
skal også føre tilsyn med den daglege leiinga og
verksemda i laget elles.
Når det gjeld krav til samansetjinga av styret, sluttar
departementet seg til forslaget frå utvalet om at styret
skal ha minst tre medlemmar, dersom ikkje vedtektene seier at det
berre skal vere to. Departementet meiner at berre myndige personar
bør kunne vere styremedlemmar i samvirkeforetak.
Justisdepartementet ser det som viktig at tilsette i samvirkeforetak
får ein lovfastsett rett til å vere representert
i styret på lik linje med tilsette i andre typar foretak.
Ein slik lovfesta representasjonsrett inneber ei styrking og vidareutvikling
av bedriftsdemokratiet innanfor samvirkesektoren.
Dersom det er ønskjeleg eller nødvendig med
eit nytt styre, tilseier demokratiomsyn at dette blir valt på vanleg
måte. Departementet har i den samanhengen foreslått
ein særleg regel om at vedtektene i eit primærsamvirke
kan fastsetje at styret i sekundærsamvirket skal kunne
kalle inn til ekstraordinært årsmøte.
På denne måten kan eit sekundærsamvirke
initiere val av nytt styre i tilfelle der det eksisterande styret
ikkje treff nødvendige tiltak for å bøte
på situasjonen.
Departementet har vurdert om dagleg leiar bør vere eit
obligatorisk organ i større samvirkeforetak, men har kome
til at det ikkje er tilstrekkeleg behov for ein tvingande regel
på dette punktet. Departementet har kome til at det bør
vere opp til foretaka sjølve å ta stilling til
om det er ønskjeleg å tilsette ein dagleg leiar.
Etter forslaget frå utvalet er representantskap og kontrollkomité frivillige
organ i samvirkeforetak. Ingen av høyringsinstansane har
gått imot forslaget.
Departementet foreslår som utvalet at det skal være
opp til det enkelte foretak om det ønskjer å ha representantskap
og kontrollkomité. Dersom vedtektene fastset at foretaket
skal ha slike organ, vil reglane i lovforslaget gjelde med tvingande
verknad. Føresetnaden er at det ikkje reelt er tale om
ein annan type organ enn det lova regulerer.
Lovforslaget er ikkje til hinder for at eit samvirkeforetak har
andre frivillige organ enn representantskap og kontrollkomité,
til dømes valkomitéar og saksførebuande
organ. Slike organ kan ikkje tildelast mynde som etter lova skal
liggje hos årsmøte, styret eller dagleg leiar.
Utgreiinga frå Samvirkelovutvalet inneheldt inga drøfting
av spørsmålet om det bør stillast krav
til kjønnsrepresentasjon i samvirkestyra. I 2003 vart det gitt
reglar om likestilling i styra i statsaksjeselskap, statsforetak,
allmennaksjeselskap o.a. I høyringsbrev gjorde Justisdepartementet
framlegg om tilsvarande reglar for samvirkeforetak, bustadbyggjelag
og gjensidige forsikringsselskap med meir enn 1 000 medlemmar.
Reglane om kjønnsrepresentasjon i allmennaksjeselskap
i allmennaksjelova vart sette i verk 1. januar 2006. På bakgrunn
av at fleira av dei omsyna som talte for innføringa av
eit slikt krav for allmennaksjeselskapa, gjer seg tilsvarande gjeldande for
enkelte samvirkeforetak, meiner departementet til liks med fleirtalet
av høyringsinstansane at samvirkelova bør innehalde
eit krav om kjønnsrepresentasjon. Slik departementet ser
det, vil eit krav om kjønnsrepresentasjon i samvirkeforetak
kunne ha positive bedriftsøkonomiske verknader.
Departementet drøftar i høyringsnotatet kva
slags samvirkeforetak som i tilfelle skal vere omfatta av eit krav
om kjønnsrepresentasjon. Høyringa har styrka Justisdepartementet
i synet på at kravet om kjønnsrepresentasjon i
utgangspunktet berre bør gjelde for samvirkeforetak som
utfrå omfanget av verksemda og spreiinga av medlemsinteressene
kan samanliknast med allmennaksjeselskap.
Etter Justisdepartementet si oppfatning bør kravet om
kjønnsrepresentasjon i alle fall omfatte primærsamvirke
med meir enn 1000 medlemmar. Meir tvilsamt er det om det i tillegg
bør innførast særreglar for sekundærsamvirke
slik at kravet til kjønnsrepresentasjon også vil
kunne gjelde for dei. Høyringsinstansane er delte i synet
på dette spørsmålet. Justisdepartementet
har kome til at det ikkje bør innførast særreglar
for sekundærsamvirke.
Justisdepartementet gjer framlegg om å innføre eit
lovfastsett krav om kjønnsrepresentasjon i styra til bustadbyggjelag
med meir enn 1 000 andelseigarar. Departementet kan ikkje
sjå at det ligg føre tungtvegande omsyn som talar
for at bustadbyggjelaga blir sett i ei anna stilling enn andre samvirkeforetak
av tilsvarande storleik. Forslaget har støtte frå alle
dei høyringsinstansane som er positive til at det blir
innført krav til kjønnsrepresentasjon i samvirkeforetak. Forslaget
inneber at dei fleste bustadbyggjelaga vil bli omfatta av ordninga.
Når det gjeld burettslaga, foreslår departementet ikkje å innføre
eit tilsvarande krav. Slik departementet ser det, er burettslaga
av ein slik privat karakter at det er lite naturleg å underleggje
dei eit krav om kjønnsrepresentasjon.
Justisdepartementet meiner òg det bør gjelde
eit krav til kjønnsrepresentasjon for gjensidige forsikringsselskap
på same måte som for samvirkeforetaka.
Høyringa gir brei og solid støtte til at kravet
om kjønnsrepresentasjon i styret i samvirkeforetak bør
ta utgangspunkt i same prosentkrav som i likestillingslova, det
vil seie krav om 40 pst. kjønnsrepresentasjon. Justisdepartementet
legg også vekt på at den same grada av kjønnsrepresentasjon
gjeld for allmennaksjeselskap og visse statseigde foretak.
På bakgrunn av Samvirkelovutvalet sitt forslag til føresegner
om rett for dei tilsette til å velje styremedlemmar, drøftar
departementet korleis forholdet mellom reglar om tilsetterepresentasjon
og reglar om kjønnsrepresentasjon bør regulerast.
Justisdepartementet følgjer opp forslaget i høyringsnotatet
og gjer framlegg om separate reglar om kjønnsrepresentasjon
for høvesvis dei styremedlemmane som blir valde av og mellom
dei tilsette, og for dei eigarvalde ("ordinære") styremedlemmane.
Departementet foreslår vidare eit unntak frå kravet
om kjønnsrepresentasjon for tilsetterepresentantane i styret
tilsvarande det ein har i allmennaksjelova.
På bakgrunn av at samvirkeforma har enkelte særtrekk,
er det eit spørsmål om det bør opnast
for unntak frå kravet om kjønnsrepresentasjon
også for dei medlemsvalde styrerepresentantane.
Høyringsrunden har styrka Justisdepartementet i synet
på at lova bør innehalde unntak for samvirkeforetak
med svært skeiv kjønnsfordeling i medlemsmassen.
Departementet har merka seg at eit stort fleirtal av høyringsinstansane
støttar forslaget om ei unntaksføresegn for samvirkeforetak
der eitt av kjønna utgjer mindre enn 5 pst. av medlemmane.
Departementet foreslår ein slik regel.
Justisdepartementet meiner at reglane om kontroll og handheving
av reglane om kjønnsrepresentasjon bør vere dei
same som for allmennaksjeselskap. Dette inneber at kontrollen vil
finne stad gjennom Foretaksregisterets generelle legalitetskontroll
etter loven, og at brot på reglane kan føre til
tvangsoppløysing av foretaket. Departementet legg vidare
til grunn at brot på reglane også kan føre
til tvangsoppløysing av gjensidige selskap.
Justisdepartementet gjer vidare framlegg om ei ny føresegn
i foretaksregisterlova om at registeret også skal innehalde
opplysingar om kva kjønn styremedlemmane har. Forslaget
er i tråd med det som gjeld for allmennaksjeselskapa.
Iverksetjinga av ei ordning med kjønnsrepresentasjon
i samvirkeforetak, bustadbyggjelag og gjensidige forsikringsselskap
må etter Justisdepartementets syn sjåast i samanheng
med iverksetjinga av dei andre føresegnene i samvirkelova.
For samvirkeforetak som blir omfatta av samvirkelova, foreslår
departementet ingen særskilte overgangsreglar når
det gjeld reglane om kjønnsrepresentasjon. På bakgrunn
av høyringsrunden og forslaget om at Foretaksregisteret skal
innehalde opplysingar om foretaket er omfatta av krav til kjønnsrepresentasjon
i styret, meiner departementet vidare at det ikkje er behov for
ei eiga iverksetjingsføresegn for dei foreslåtte
reglane i foretaksregisterlova.
Etter Justisdepartementet sitt syn er det naturleg at bustadbyggjelaga
og dei gjensidige forsikringsselskapa blir underlagt same overgangsreglar
som allmennaksjeselskapa. For bustadbyggjelag og gjensidige selskap
som blir registrerte etter at reglane blir sette i verk, inneber
det at krava til kjønnsrepresentasjon skal vere oppfylte
frå registreringa. For foretak som er registrerte før
iverksetjinga av lova, vil det etter forslaget vere ein overgangsperiode
på to år frå iverksetjinga før
foretaket må oppfylle krava til kjønnsrepresentasjon
i styret.
Utvalet gir ein presentasjon av dei revisjonsreglane
som gjeld for samvirkeforetak. Fleirtalet i utvalet har foreslått
at alle samvirkeforetak som fell inn under samvirkelova, skal vere
revisjonspliktige. Kravet om at revisjonen blir utført
av ein statsautorisert eller registrert revisor, skal likevel berre
gjelde for foretak som er revisjonspliktige etter revisorlova.
Justisdepartementet kan ikkje sjå at det er behov for å endre
gjeldande reglar om revisjonsplikt for samvirkeforetak. Departementet
finn heller ikkje grunn til å fråvike regelen
i revisorlova om at årsrekneskapen til revisjonspliktige
foretak skal reviderast av minst éin registrert eller statsautorisert
revisor. Dette er spørsmål som vart vurdert i
samband med utarbeidinga av revisorlova, og departementet kan ikkje
sjå at det ligg føre tilstrekkeleg tungtvegande grunnar
til å endre reglane slik fleirtalet i utvalet har gjort
framlegg om.
Departementet har vidare kome til at ein ikkje bør opne
for at lovpålagt revisjon blir utført av personar utan
revisorfagleg kompetanse. Samtidig meiner departementet at det vil
føre for langt om ein skal stille krav om at årsrekneskapen
til alle samvirkeforetak blir revidert av registrerte eller statsautoriserte
revisorar. Departementet viser i den samanhengen til at dei fleste
samvirkeforetak er små foretak som utøvar avgrensa økonomisk
verksemd. I slike foretak vil revisjonsbehovet normalt vere forholdsvis
lite, og kostnadene og meirarbeidet knytt til revisjonen vil ikkje stå i
forhold til det ein oppnår i form av auka kontroll med
verksemdene.
I utgreiinga drøftar utvalet kva slags reglar som skal
gjelde for samvirkeforetak som inngår i foretaksgrupper.
I samvirkeforhold er det to typar foretaksgrupper som er aktuelle:
føderativt samvirke og konsern.
Justisdepartementet støttar Samvirkelovutvalets forslag
til reglar om konsern og føderative samvirke og delar dei
vurderingane som ligg til grunn for forslaget. Departementet har
merka seg at det er stor grad av semje mellom høyringsinstansane
på dette punktet. Definisjonen av føderativt samvirke
og konsern er tatt inn i lovforslaget.
Konsernreglane er velkjende frå selskapslovgivinga.
Omsynet til nøytralitet mellom dei forskjellige samanslutningsformene
tilseier at også samvirkelova får slike reglar.
Dette har også ei lovteknisk side: Lovreglane om dei forskjellige
samanslutningsformene bør vere like, dersom ikkje det er
særtrekk ved formene som tilseier forskjellig regulering.
Eit særleg spørsmål er om eit samvirkeforetak skal
kunne vere dotterforetak i eit konsern. Departementet er her samd
med utvalet og høyringsinstansane i at ein slik konstruksjon
er prinsipielt uheldig.
Spørsmålet blir vidare om samvirkeforetak som inngår
i føderative samvirke, skal kunne yte konserntilskot med
skattefrådrag for givar og skatteplikt for mottakar. Samvirkelovutvalet
har foreslått at slike foretak skal ha høve til å yte
konserntilskot etter reglar som tilsvarer dei som gjeld
for konsernselskap. Grunngivinga er at dei reglane som skal lette
kapitalflyten i konsern, også bør gjelde for føderative
samvirke utfrå ein likskapstankegang.
Justisdepartementet har kome til at samvirkeforetak som inngår
i føderative samvirke, skal kunne yte konserntilskot med
skattefrådrag for givar og skatteplikt for mottakar. Konserntilskot
må ytast innanfor dei rammene som følgjer av samvirkelova.
Utvalet har drøfta om ei lov om samvirkeforetak bør
innehalde reglar om fusjon, fisjon og omdanning og korleis desse
reglane i tilfelle bør utformast.
Justisdepartementet meiner at det er behov for reglar
om fusjon, fisjon og omdanning i samvirkeforhold. Departementet
kan i det vesentlege slutte seg til dei vurderingane utvalet har
gjort på dette punktet. Departementet legg særleg
vekt på at lovregulering av dei nemnde transaksjonstypane
kan lette gjennomføringa av omorganiseringsprosessar.
Ved å gi eigne lovreglar om fusjon, fisjon og omdanning
kan ein på den eine sida vareta fleirtalet si interesse
i å gjennomføre omorganiseringa på ein
smidig måte, og på den andre sida sikre eit forsvarleg vern
for minoritetsmedlemmane, kreditorane og dei tilsette. Den ulovfesta
samvirkeretten har ikkje eigne reglar om desse transaksjonane, og
ein må falle tilbake på reglar om oppløysing
og nystifting som ikkje tek tilstrekkeleg omsyn til at det er tale
om restrukturering av ei igangverande verksemd. Lovregulering kan
her gi skreddarsydde løysingar som balanserer dei ulike
interessene på ein god måte.
Vedtakskravet ved fusjon og fisjon må sjåast
i lys av dei reglane som gjeld for ulike typar vedtektsendringar.
Utgangspunktet er at vedtak om fusjon og fisjon blir gjort med fleirtal
som for vedtektsendring. Dersom fusjonen eller fisjonen inneber
at medlemmane av det overdragande eller det overtakande foretaket
får krav på ein større andel av dei gjenverande midlane
ved oppløysing, bør det gjelde eit særleg strengt
vedtakskrav.
Til liks med utvalet meiner departementet at samvirkeforetaket
ved omdanninga må ha ein eigenkapital som minst svarer
til den aksjekapitalen som selskapet skal ha som aksjeselskap eller
allmennaksjeselskap. Lovteksten er på dette punktet utforma
på same måte som omdanningsføresegna
i aksjelova. Kravet om forsvarleg eigenkapital i aksjelova og allmennaksjelova
kan etter omstenda føre til at det ikkje er tilstrekkeleg
at samvirkeforetaket har ein eigenkapital som tilfredsstiller minstekravet
i aksjelova og allmennaksjelova.
Departementet er vidare samd med utvalet i at vedtakskravet ved
omdanning bør harmonere med dei tilsvarande reglane for
fusjon og fisjon. Det inneber at det bør gjelde eit skjerpa
vedtakskrav i tilfelle der ei omdanning medfører at medlemmane
i samvirkeforetak får tilgang på ein større
del av nettoformuen i foretaket. På bakgrunn av innspela
frå høyringa har departementet gjort nokre endringar
i reglane om meldeplikt overfor Foretaksregisteret med tanke på tilfelle
der omdanningsvedtaket må godkjennast av Stiftelsestilsynet.
Utgreiinga inneheld ei drøfting av kva slags reglar
som skal gjelde ved oppløysing og avvikling av samvirkeforetak.
Utvalet skisserer tre hovudproblemstillingar i denne samanhengen:
1) Når kan eller skal eit samvirkeforetak oppløysast?
2) Korleis skal avviklinga skje? 3) Korleis skal nettoformuen fordelast?
Til liks med utvalet meiner departementet at lova bør
innehalde reglar om oppløysing etter vedtak av årsmøtet
(frivillig oppløysing) og etter orskurd frå tingretten
(tvangsoppløysing). Departementet er samd med utvalet i
at lova ikkje bør innehalde ein regel som gir ein krenka
medlem rett til å krevje foretaket oppløyst ved
dom.
Slik Justisdepartementet ser det, bør lova opne for
at nettoformuen ved oppløysing blir fordelt på medlemmane.
Departementet ser ikkje grunn til å innskrenke vedtektsfridomen
på dette punktet. Føresetnaden må vere
at nettoformuen blir fordelt på medlemmane i samsvar med
samvirkeprinsippa, dvs. etter omsetning med foretaket. Det må dessutan
stillast krav om vedtektsheimel for at dei gjenverande midlane heilt
eller delvis skal kunne fordelast på medlemmane. I mangel
av vedtektsregulering bør utgangspunktet for primærsamvirke
vere at gjenverande midlar skal gå til samvirkeformål
eller allmennyttige formål. Ved opphøyr av sekundærsamvirke
bør utgangspunktet derimot vere at midlane blir fordelt på primærsamvirka,
slik at desse kan bruke midlane i den vidare drifta.
Departementet har i lovforslaget gjort framlegg om at Kongen
kan gripe inn mot ei føreståande tvangsoppløysing
dersom vesentlege samfunnsmessige omsyn tilseier det. Etter departementet
sitt syn bør samvirkelova her innehalde same regel om aksjelovene.
Utvalsforslaget inneheld reglar om erstatningsansvar for medlemmar
og tillitsvalde i foretaket. Reguleringa er svært avgrensa
samanlikna med den tilsvarande reguleringa i aksjelova og allmennaksjelova
og bustadbyggjelagslova. Utvalsforslaget har berre ei føresegn
om ansvarsgrunnlag og ei føresegn om lemping. Forslaget
har m.a. ikkje reglar om framgangsmåten for fremjing av
krav når foretaket er påført tap, reglar
om ansvarsfritak og reglar om forholdet mellom foretaket sitt krav
og konkurrerande krav frå medlemmar, kreditorar eller andre.
Justisdepartementet meiner at det er behov for ei meir utførleg
regulering av erstatningsspørsmålet, dels for å oppnå innhaldsmessig
gode løysingar, dels for å fjerne den rettsuvissa
som elles kan oppstå. Departementet har derfor foreslått
reglar om erstatning m.m. som er utforma etter mønster
av dei tilsvarande reglane i bustadbyggjelagslova, aksjelova og
allmennaksjelova.
Både aksjelova, allmennaksjelova og bustadbyggjelagslova
inneheld nokre rettargangsreglar. Justisdepartementet meiner det
er behov for tilsvarande reglar for samvirkeforetak og
har derfor gjort framlegg om dette.
Samvirkelovutvalet har foreslått at lova skal gjelde
frå den tid Kongen fastset. Justisdepartementet støttar
Samvirkelovutvalets forslag til overgangsføresegn. Samvirkeforetaka
har vore underlagd ulovfesta samvirkerett i over 150 år.
Det er då naturleg at dei eksisterande foretaka får
god tid på seg til å tilpasse seg eit nytt regelregime.
Sjølv om lovforslaget byggjer på dei same prinsippa
som den ulovfesta samvirkeretten, vil foretaka ha behov for å gjere
vedtektsendringar i større eller mindre grad. Departementet
ser det som viktig at foretaka får nok tid til å tilpasse
seg den nye lova. Samtidig meiner departementet at foretak som ønskjer å bli
omfatta av lova før femårsperioden er ute, må ha
høve til det. Til liks med utvalet gjer derfor departementet
framlegg om at foretaka skal kunne bli omfatta av lova på eit
tidlegare tidspunkt.
Departementet ønskjer ikkje å opne for fritt
omsetjelege medlemskap. Forbodet mot å gjere medlemskapane
fritt omsetjelege bør ikkje kunne omgåast ved å utferde
fritt omsetjelege andelar. Ein må her forstå lovforslaget
slik at ein eventuell andel er uløyseleg knytt til medlemskapen.
På bakgrunn av høyringa har departementet likevel
valt å utforme ein overgangsregel på dette punktet
for foretak som har omsetjelege andelar når lova blir sett
i verk. Departementet legg særleg vekt på at situasjonen
kan bli vanskeleg og konfliktfylt dersom eit foretak som har omsetjelege
andelar, skal gå over til eit system utan andelar eller
til eit system der eventuelle andelar er uløyseleg knytte
til dei einskilde medlemskapane.
Utvalet gjer greie for spareordningar i samvirkeforetak. Det
blir først gitt ein presentasjon av eksisterande spareordningar
og av rettstilstanden på området.
Etter Justisdepartementets syn er det grunn til å skilje
mellom tre spørsmål: 1) Bør samvirkeforetak ha
høve til å ta imot spareinnskot frå medlemmane? 2)
På kva slags vilkår skal foretaka i tilfelle kunne
utøve innskotsverksemd? 3) Bør eventuelle reglar
plasserast i samvirkelova eller i banklovgivinga?
Når det gjeld det første spørsmålet,
kan departementet i det vesentlege slutte seg til dei vurderingane utvalet
har gjort. Departementet har også merka seg at ingen av
høyringsinstansane har gått inn for at samvirkeforetaka
skal vere heilt avskorne frå å ta imot spareinnskot
frå medlemmane. Departementet legg stor vekt på at
ordninga med spareinnskot er ei viktig finansieringskjelde for mange
samvirkeforetak. Samvirkeforetak bør etter dette ha høve
til å ta imot innskot frå medlemmane også i
framtida.
Uavhengig av skyldnadene etter EØS-avtalen ser Justisdepartementet
det som ein fordel at innskotsordningane til samvirkeforetaka blir
nærmare regulert, ikkje minst av omsyn til innskytarane/medlemmane.
Det siste spørsmålet er om reglane bør
plasserast i samvirkelova eller i banklovgivinga. Departementet støttar
forslaget frå utvalet om å plassere reglane i banklovgivinga.
Sjølv om spareinnskot er ei viktig finansieringskjelde
for mange samvirkeforetak, er det tale om ei type verksemd som elles
er regulert i banklovgivinga.
Samvirkelovutvalet drøftar i utgreiinga om verkeområdet
for samvirkeforma bør utvidast eller innskrenkast. Under
drøftinga av om verkeområdet bør innskrenkast
gir utvalet uttrykk for at det må liggje føre
tungtvegande grunnar dersom samvirkeforma skal utelukkast frå visse
delar av nærings- og samfunnslivet. Utvalet drøftar
særskilt om det for framtida skal vere høve til å skipe
nye kredittforeiningar. Bakgrunnen er Banklovkommisjonens forslag
om at det ikkje lenger skal vere høve til å skipe
slike foreiningar.
Justisdepartementet kan i det vesentlege slutte seg til det prinsipielle
grunnlaget for dei vurderingane utvalet har gjort av spørsmålet
om det skal vere høve til å skipe nye kredittforeiningar.
Dette er likevel eit spørsmål der soliditetsmessige,
tilsynsmessige og konkurransemessige omsyn må vurderast
nærmare. Denne vurderinga vil bli gjort som ledd i Finansdepartementets
oppfølging av utgreiingane frå Banklovkommisjonen.
Det same gjeld spørsmålet om ein bør
opne for organisering av bankar som samvirkeforetak.
Sparebankane har ei organisasjonsform med visse samvirkeelement.
Denne forma har lang tradisjon i Noreg. Det må vurderast
særskilt om det i tillegg bør opnast for organisering
av bankar som samvirkeforetak. Dette blir følgt opp i Finansdepartementet.
Utvalet drøftar om det er behov for eit eige rådgivande
tvisteløysingsorgan som kan treffe vedtak i rettstvistar
mellom samvirkeforetak og medlemmar.
Justisdepartementet er samd med utvalet i at det ikkje er behov
for lovreglar om eit særleg tvisteløysingsorgan
i samvirkeforhold. Opprettinga av eit slikt organ bør i
tilfelle skje på initiativ frå samvirkeorganisasjonane
ut frå ei vurdering av det praktiske behovet for eit tvisteløysingsorgan.
Enkelte høyringsinstansar har i sine høyringsfråsegner
primært konsentrert seg om konkurransepolitiske og næringspolitiske
spørsmål. På bakgrunn av høyringa
har Justisdepartementet funne grunn til å omtale desse
spørsmåla nærmare.
Dei konkurransepolitiske og næringspolitiske merknadene
som har kome i samband med høyringa, gir grunn til å reise
eit meir grunnleggjande spørsmål om forholdet
mellom selskapslovgiving på den eine sida, og konkurranselovgiving
og sektorspesifikk næringslovgiving på den andre.
Meir presist er det eit spørsmål om i kva grad
ein ved utforminga av den allmenne selskapslovgivinga skal leggje
vekt på konkurransepolitiske målsetjingar eller
næringspolitiske utfordringar innanfor enkeltsektorar.
Det visast til proposisjonen for nærmare drøfting
av desse spørsmåla.
Justisdepartementets seier i sin konklusjon at forslaget til
samvirkelov er konkurransemessig gunstig samanlikna med situasjonen
etter gjeldande rett. Ei rekke av reglane i forslaget vil venteleg
ha ein gunstig konkurransemessig effekt. Lovforslaget er likevel
ikkje primært grunngitt i konkurransemessige omsyn. Denne
typen omsyn bør i første rekke varetakast i konkurranselovgivinga
og eventuelt også i den sektorspesifikke næringslovgivinga.
I den samanhengen nemner departementet at det ikkje er ein del av
omsynet bak samvirkelova å avgrense næringspolitiske
eller konkurranserettslege verkemiddel av omsyn til samvirket sin
eigenart.
Departementet gjer i kapittel 17 greie for dei økonomiske
og administrative konsekvensane av lovforslaget. Konsekvensane for
både private og for det offentlege blir drøfta.
Det blir gjort særskilt greie for dei konkurransemessige
konsekvensane av lovforslaget. Analysen viser at lovforslaget kan
ha fleire gunstige konkurransemessige effektar og at det ikkje vil ha
nokon nemnande negative effektar.