I skattelovgivningen reguleres internprisingsspørsmålene
først og fremst av skatteloven § 13-1, supplert
med skattelovens alminnelige regler om tilordning av inntekter og
utgifter og den ulovfestede omgåelsesnormen. Skatteloven § 13-1
nedfeller armlengdeprinsippet som et bærende prinsipp i
norsk skattelovgivning. Der framgår at skattyters inntekt eller
formue kan justeres for skatteformål når inntekten
eller formuen er redusert som følge av interessefellesskap
med annen person, selskap eller innretning. Skatteloven § 13-1
har et helt generelt virkeområde. Den omfatter alle skattytere
som er i interessefellesskap med et annet skattesubjekt.
Tre vilkår må alle være oppfylt for
at inntekten eller formuen skal kunne justeres etter skatteloven § 13-1.
Vilkårene framgår av bestemmelsens første ledd.
Det må for det første foreligge en reduksjon av inntekt
eller formue. For det annet må det foreligge et interessefellesskap
mellom skattyteren og en annen person, selskap eller innretning.
Og for det tredje må inntekten eller formuen være
redusert på grunn av dette interessefellesskapet. Det gjelder
altså et krav til årsakssammenheng mellom interessefellesskapet og
inntekts- eller formuesreduksjonen. Rettsvirkningen av at vilkårene
er oppfylt, er at inntekten eller formuen kan fastsettes ved skjønn.
Interessefellesskap kan etableres på flere måter. Skatteloven § 13-1
oppstiller ingen spesielle tilknytningskrav, men lar dette stå åpent.
Interessefellesskapet mellom partene kan være direkte eller
indirekte. Det vanligste er at interessefellesskap etableres gjennom
eierskap eller ved at partene er underlagt felles kontroll. Det
typiske er at partene inngår i samme konsern. Men også andre
tilknytningsforhold, for eksempel i form av leverandør-
eller kreditorposisjon, kan i spesielle tilfelle oppfylle lovens
krav til interessefellesskap.
I praksis er det kravet til inntekts- eller formuesreduksjon
som står i forgrunnen i saker om internprising. Når
medkontrahenten er hjemmehørende i utlandet, oppstiller
skatteloven § 13-1 annet ledd et noe svakere beviskrav
til at inntekten eller formuen er redusert.
Det er nær sammenheng mellom vilkåret om at inntekten
eller formuen er redusert, og den skjønnsutøvelsen
som skal foretas dersom vilkåret er oppfylt. Begge vurderingene
forutsetter at det foretas en sammenligning mellom prisen eller
vilkårene i den aktuelle kontrollerte transaksjonen og
prisen eller vilkårene som ville vært avtalt mellom
uavhengige parter i en tilsvarende transaksjon under samme vilkår
(armlengdeprisen eller -vilkårene). Armlengdeprisen eller
-vilkårene vil på den ene siden være
den "standard" som prisen eller vilkårene i den kontrollerte
transaksjonen skal måles mot for å avgjøre
om det foreligger en reduksjon av skattyterens inntekt eller formue.
Armlengdeprisen eller -vilkårene vil samtidig også være
retningsgivende for skjønnet, jf. at det i skatteloven § 13-1
tredje ledd er bestemt at inntekten eller formuen skal settes "som
om interessefellesskapet ikke hadde foreligget". Verken i skatteloven
eller i forskrift er det gitt nærmere regler om hvordan
armlengdeprisen eller -vilkårene skal fastlegges. Men det
ligger implisitt i regelen om å bruke armlengdepris eller
-vilkår som standard og rettesnor for skjønnsutøvelsen,
at det må foretas en sammenligning med faktiske sammenlignbare
transaksjoner som kan gjenfinnes under lignende markedsforhold.
For visse interessefellesskap er armlengdeprinsippet også nedfelt
i skatteavtalene som Norge har inngått med andre land.
Det gjelder ved interessefellesskap mellom foretak hjemmehørende
i land som er omfattet av skatteavtalen, de såkalte flernasjonale foretak.
Norge har inngått skatteavtale med ca. 80 land, herunder
alle våre viktigste handelspartnere. Alle skatteavtalene
Norge er part i, og som er inngått etter 1963, inneholder
en bestemmelse som er lik eller vesentlig lik artikkel 9 punkt 1
i OECDs mønsterskatteavtale ("Foretak med fast tilknytning
til hverandre"). Av mønsterskatteavtalen artikkel 9 punkt
1 følger at økonomisk samkvem mellom nærstående foretak
for skatteformål skal baseres på armlengdeprinsippet,
og bestemmelsen tillater justering av fortjenesten når
dette ikke er tilfellet. Bestemmelsen i OECDs mønsterskatteavtale
artikkel 9 punkt 1 er noe annerledes formulert enn skatteloven § 13-1,
men vilkårene for inntektskorreksjon er også der
knyttet til kriteriene inntektsreduksjon, interessefellesskap og årsakssammenheng.
Bestemmelser i skatteavtalene blir (forhånds)inkorporert
i norsk lov ved lov av 28. juli 1949 nr. 15, og har trinnhøyde
som norsk lov.
Også i tilfeller der skattavtalen får anvendelse,
er det imidlertid skatteloven § 13-1 som utgjør
det rettslige grunnlaget for en eventuell inntektsforhøyelse
på grunn av internprisregulering. Dette følger
av at skatteavtalene ikke hjemler beskatningsadgang. Ved selve armlengdevurderingen
er Norge likevel i slike tilfeller folkerettslig forpliktet til å anvende
de prinsippene som kan utledes av skatteavtalens bestemmelse. Det
kan imidlertid legges til grunn at skatteavtalene i så henseende
ikke oppstiller skranker av vesentlig betydning for anvendelsen
av skatteloven § 13-1.
Komiteen tar dette til orientering.