Til Odelstinget
Regjeringen mener at hovedutfordringen for kriminalomsorgen er å avvikle
soningskøen og videreutvikle kvaliteten i straffegjennomføringen.
Soningskøen omfatter alle straffereaksjoner som ikke er
påbegynt innen to måneder etter at kriminalomsorgen har
mottatt den rettskraftige dommen, med mindre det er gitt utsettelse
fra politiet. Ved årsskiftet 2006/2007 var soningskøen
for ubetinget fengselsstraff 2 499 dommer, for samfunnsstraff
315 dommer og for bøter 2 933 dommer. En situasjon
med soningskø har flere uheldige virkninger. Mangel på tilstrekkelig varetekts-
og soningskapasitet og knappe ressurser til innhold i soningen forsterker
for det første problemet med gjengangerkriminelle. Soningskøen
svekker dessuten straffens forbyggende virkning. Når straffedømte
eller tiltalte som venter på dom og soning begår
ny kriminalitet, svekkes i tillegg tilliten til straffesystemet
og kriminalpolitikken.
Justisdepartementet har utarbeidet en konkret plan, "Rask reaksjon
- tiltak mot soningskø og for bedre innhold i soningen",
for å avvikle køen i løpet av inneværende
stortingsperiode. Køavviklingsplanen har vært
på høring til et bredt utvalg høringsinstanser. Hovedinntrykket
er at høringsinstansene gir bred støtte til Regjeringens
mål om å få bort soningskøen i
løpet av inneværende stortingsperiode.
Planen inneholder både permanente og midlertidige tiltak.
Regjeringen tar sikte på å avvikle de midlertidige
tiltakene og normalisere kravet til belegg i fengslene straks soningskøen
er fjernet, men vil beholde de øvrige tiltakene for å unngå ny
kødannelse.
De foreslåtte lovendringene vil være tiltak
som gir grunnlag for å avvikle midlertidige tiltak, hindre ny
kødannelse og bedre innholdet i soningen. For Regjeringen
er det viktig med tiltak som bidrar til å øke bruken
av alternative reaksjoner og soningsformer. Dette gjelder ikke minst
for unge lovbrytere. Samfunnsstraff, program mot ruspåvirket
kjøring, narkotikaprogram med domstolskontroll og straffegjennomføring
på institusjon eller utenfor fengsel er eksempler på slike
alternativer. I denne sammenhengen representerer forslaget til et
prøveprosjekt med elektronisk kontroll som straffegjennomføringsform
en nyskapning.
Avslutningsvis i kapittel 1 i proposisjonen gis en samlet oversikt
over Regjeringens forslag for å avvikle
soningskøen.
Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
leiaren Anne Marit Bjørnflaten, Thomas Breen, Ingrid Heggø og Hilde
Magnusson Lydvo, frå Framstegspartiet, Jan Arild
Ellingsen, Solveig Horne og Thore A. Nistad, frå Høgre,
Elisabeth Aspaker og André Oktay Dahl, og frå Sosialistisk
Venstreparti, Kirsti Saxi, viser til proposisjonen.
Komiteen peikar på at soningskø svekkar straffa
si førebyggande verknad. Det må gå kortast mogeleg
tid frå den straffbare handlinga til handsaming i domstolen,
og frå rettskraftig dom og til soning vert gjennomførd.
For ofra vert belastninga redusert når straffesaka vert
raskt avgjort, og for domfelte kan ein rask reaksjon og rask igangsetjing
av soning vera viktig for å få gjort opp for seg
og komma vidare i livet.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, er glad for at Regjeringa
kjem med framlegg som muliggjer avvikling av soningskøen, hindrar
ny kødanning og betrar innhaldet i soninga. Framlegga i
proposisjonen baserar seg på Regjeringa sin plan "Rask
reaksjon - tiltak mot soningskø og for betre innhald i
soninga". Høyringsinstansane gjev brei støtte
til Regjeringa sitt mål om å få bort
soningskøen i løpet av inneverande stortingsperiode.
Fleirtalet viser til at tema om kunnskapsbasert
kriminalomsorg er eit av dei temaene som vert behandla i stortingsmeldinga
om kriminalomsorga som kjem i 2008, og vil poengtere at kriminalomsorga
må og skal vera kunnskapsstyrt og ikkje handlingsstyrt.
Fleirtalet er glad for at soningskøen
er på veg nedover, noko som viser at igangsette tiltak
har gjeve resultat. Fleirtalet er samd i å prioritere
at soningskøen skal bort. Fleirtalet vil
peike på at soningskø svekkar straffa si førebyggande
verknad. Når straffedømde eller tiltalte som ventar
på dom og soning gjer nye kriminelle handlingar, så vert
tilliten til straffesystemet og kriminalpolitikken svekka.
Fleirtalet viser til at framlegget inneheld i
tillegg til lovendringane ei brei drøfting av ulike tiltak som
er og vil bli gjennomført for å avvikle soningskøen.
Blant anna arbeidet med å betra sikkerheita ved fleire
opne fengsel, auka bruken av soning i behandlingsinstitusjonar og
arbeide for å få fleire overføringar
av utanlandske innsette til soning i heimlandet. Dette kjem i tillegg
til opna og planlagde nye opne og lukka fengselsplassar, som for
eksempel Halden med 251 nye plassar som skal stå ferdig
i 2009. I løpet av 2006 -2007 vert det oppretta totalt
316 nye fengselsplassar.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at hensynet til samfunnets sikkerhet
tilsier at det er behov for flere soningsplasser, herunder tilstrekkelig
varetektskapasitet og åpne så vel som lukkede
plasser. Disse medlemmer ser med bekymring på at
Regjeringen satser for lite på lukkede plasser. Disse
medlemmer understreker også i denne sammenhengen
behovet for økt fokus på innholdet i soningen.
Målet er trygg rehabilitering gjennom mer skreddersydde
soningsprogrammer. Disse medlemmer mener at det må stilles
flere og klarere krav i norske fengsler i dag. Individuelle kontrakter
for soningsopplegg som innebærer slusing ut i arbeidslivet
- f.eks. tiltak som stimulerer til én dag i måneden
eller uken eller lignende utenfor murene på en vanlig arbeidsplass. Disse
medlemmer viser til at det arbeidet som skjer i dag er for
lite koordinert. Vellykket rehabilitering innebærer at
den domfelte må sikres tett oppfølging og hjelp
den første tiden etter løslatelsen. Slik kan vi
på sikt også redusere antall arbeidsuføre.
Disse medlemmer er videre opptatt av at justispolitikken
i større grad skal være kunnskapsdrevet, og etterlyser
initiativ fra Regjeringen for å få igangsatt mer
forskning innenfor dette fagfeltet.
Disse medlemmer har merket seg at kapasitetsutvidelser
i den foreliggende proposisjonen synes å være
vektlagt på bekostning av tiltak som gjelder innhold i
soning og konstaterer at lovnadene i Soria Moria-erklæringen
ikke er fulgt opp. Videre reagerer disse medlemmer på at
den vanskelige soningssituasjonen ved Ila fengsel, forvarings- og
sikringsanstalt, ikke er berørt i proposisjonen til tross
for at ansatte har slått alarm om at kapasiteten for forvaringsdømte
i dag er sprengt.
Disse medlemmer mener det er helt nødvendig å se
på alle muligheter for å øke fengselskapasiteten.
Dette kan gjøres gjennom utvidet bruk av elementbygg og
andre midlertidige løsninger. Samtidig bør en
igangsette bygging av nye fengsler, samt åpne for ombygging
og bruk av tidligere militæranlegg til fengsel. Det bør
også åpnes for at private kan bygge fengsel der
dette er hensiktsmessig, for så å leie ut til kriminalomsorgen.
Disse medlemmer er svært bekymret for den
lange soningskøen, og mener at situasjonen er uholdbar. Disse
medlemmer mener dagens situasjon med soningskø har
flere uheldige virkninger, og registrerer at et gjennomgående
trekk ved de foreslåtte lovendringene er at straffegjennomføringen foreslås
flyttet fra fengsel til straffegjennomføring ute i samfunnet.
Disse medlemmer viser til at mangel på tilstrekkelige
varetekts- og soningsplasser forsterker problemet med gjengangerkriminalitet,
og soningskøen svekker straffens forebyggende virkning.
Disse medlemmer er av den oppfatning at en må se
straffesakskjeden som en helhet, slik at tidsforløpet bør
regnes fra anmeldelse mottas til straffefullbyrdelse påbegynnes.
Det hjelper lite om ett ledd i kjeden avvikler sakene raskt hvis
dette fører til opphopninger andre steder. Disse
medlemmer viser til at det derfor er nødvendig å ha
soningskapasitet som hindrer kødannelser. Soningskapasiteten
må tilpasses straffen og straffeutmålingen, ikke
at straffeutmåling og straffen tilpasses soningskapasiteten, slik
Regjeringen her gjør.
Disse medlemmer mener også at det er
av avgjørende betydning at kriminalomsorgen kan stille et
tilstrekkelig antall varetektsplasser til disposisjon til enhver
tid. Slik disse medlemmer ser det, vil det medføre
unødvendig og uheldig ressursbruk i politiet når
varetektsinnsatte på grunn av plassmangel blir plassert
i et fengsel med stor avstand fra det politidistrikt der den aktuelle
sak etterforskes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
også at Regjeringens satsing på etablering av
nye fengselsplasser er for dårlig. Regjeringens løsning
er dessverre heller å gi stadig mer ekstraordinær
strafferabatt. I 2006 tilsvarte den ekstraordinære strafferabatten
ca. 150 års fengsel. Slik "snillisme" vil ikke disse
medlemmer være med på.
I proposisjonenes kapittel 2 redegjøres det for bakgrunnen
for forslagene herunder høringsrunden.
Den langsiktige prognosen fra Kriminalomsorgens utdanningssenter
(KRUS) indikerer at fengselsplassbehovet øker markant i årene
frem til 2012. Dette skyldes at det de tre siste årene
har vært et svært høyt antall utmålte
fengselsdøgn. Departementet understreker at det knytter
seg usikkerhet til beregningene av prognosene.
Departementet redegjør i proposisjonen for tiltakene
i høringsnotatet som er knyttet til sonings- og varetektsplasser,
og for de strukturelle tiltakene.
Justisdepartementet gjør i høringsnotatet det
klart at kriminalomsorgen har nådd grensen for hvor mange
fengselsdommer som kan gjennomføres innenfor dagens ressursrammer.
Fengslene har de siste årene hatt en gjennomgående
høy kapasitetsutnyttelse. Kapasitetsutnyttelsen har ligget
høyt over det forventede målkravet fra departementet
på 94 pst.
Det sterke presset på fengselsplasser gjør
at Justisdepartementet løpende utreder ulike alternativer for å øke
plasskapasiteten i de områdene der behovet er størst.
I høringsnotatet fremgår det at utfordringene
er størst i vest og i østlandsområdet.
Det er derfor vedtatt å tilføre disse områdene økt
fengselskapasitet ved å etablere 150 midlertidige plasser
i Bergen (Bjørgvin fengsel) og Nord-Odal (Bruvoll fengsel). Justisdepartementet
planlegger dessuten ytterligere utvidelser, men frem til Halden
fengsel i 2009 er ferdig vil det ikke bli bygget nye, større
fengsler.
Justisdepartementets forslag om å øke plasskapasiteten
i fengslene har bred støtte, og departementet vil arbeide
videre med å utrede ulike alternativer som kan øke
sonings- og varetektskapasiteten. Forslaget om å utvide
satsingen på vedlikehold får gjennomgående
bred støtte av høringsinstansene, og departementet
fastholder derfor forslaget.
I tillegg til å etablere flere fengselsplasser, vurderer
Justisdepartementet i høringsnotatet strukturelle grep
for å redusere soningskøen, redusere presset på varetektsplasser
og etablere varige tiltak som gjør det mulig å reagere
raskt og begrense risikoen for ny soningskø.
Etter gjeldende rett er det politiet som har ansvaret for å sette
i verk fullbyrdingen av straff og andre reaksjoner. Det er også politiet
som i dag har ansvaret for å innkalle domfelte til soning.
Politiet fastsetter tilsigelsesfristen som er den tiden domfelte
får til å innrette seg på å møte
til soning. Tiden fra mottatt innkalling og frem til fremmøtetidspunktet
varierer i dag mellom de ulike politidistriktene. I enkelte distrikter
innkaller politiet domfelte med minimum 14 dagers varsel, mens i
andre distrikter varsler politiet domfelte minimum 3-4 uker i forveien.
Departementet går inn for å standardisere tilsigelsesfristen
og at fristen normalt settes til tre uker, men slik at fristen kan
fravikes etter nærmere fastsatte kriterier. Dette kan i
enkelte tilfeller føre til at tilsigelsesfristen også settes
lavere enn tre uker slik enkelte politidistrikter praktiserer i
dag, men ikke kortere enn 14 dager. For kriminalomsorgen vil en
slik standardisering både ivareta hensyn til kriminalomsorgens
behov for plassutnyttelse og domfeltes behov for å tilrettelegge
soningen med tanke på blant annet arbeidsgiver og familie.
Ordningen med dublering er hjemlet i straffegjennomføringsloven
hvor det blant annet heter at innsatte skal være i enerom
om natten hvis ikke helsemessige forhold eller plassmangel er til
hinder for det. I brev til kriminalomsorgsregionene i oktober 2002
besluttet Kriminalomsorgens sentrale forvaltning å utvide
bruken av dublering i enmannsceller. Kriminalomsorgens sentrale
forvaltning stilte som vilkår at dubleringen var sikkerhetsmessig
og helsemessig forsvarlig.
Departementet foreslår å øke dublering
i enmannsceller. Tiltaket forventes å tilsvare inntil 20 fengselsplasser.
Departementet mener ordningen med dublering kan forsvares som et
ekstraordinært og midlertidig tiltak i arbeidet med å avvikle
soningskøen. Vilkåret er at dubleringen foregår
i forsvarlige former innenfor de rammene Stortingets ombudsmann
for forvaltningen trekker opp.
Stortinget vedtok i 2005 endringer i straffeloven som åpner
for en treårig prøveordning med narkotikaprogram
med domstolskontroll. Istedenfor å dømme rusmiddelmisbrukeren
til fengsel, kan retten nå dømme rusmiddelmisbrukeren
til betinget fengsel med vilkår om å gjennomgå et
individuelt tilpasset rehabiliteringsopplegg. I første
omgang skal programmet prøves ut i to bykommuner.
Flere grunner kan tale for å utvide narkotikaprogrammet
til flere prøvesteder. Departementet mener imidlertid at
det ikke er riktig å ta stilling til en slik utvidelse
før erfaringsgrunnlaget er større. Prøveprosjektet
legger opp til en forskningsbasert evaluering der både
prosess- og resultatevaluering vektlegges. Evalueringen skal gi
en anbefaling om programmet bør avsluttes etter tre år,
eller om det bør videreføres. Etter en samlet
vurdering går departementet inn for å avvente
anbefalingene før ordningen med narkotikaprogram eventuelt
utvides til nye prøvesteder.
Etter gjeldende rett kan kriminalomsorgen beslutte at domfelte
helt eller delvis skal gjennomføre fengselsstraffen ved
heldøgnsopphold i institusjon. Overføring etter § 12
kan skje på ethvert tidspunkt i straffegjennomføringen.
Selv om hovedregelen er at straffen skal være påbegynt
i fengsel, kan det gjøres unntak slik at hele straffen
gjennomføres i institusjon. Det må foreligge tungtveiende
grunner for dette.
Justisdepartementet mener at det vil være mulig å øke
antallet døgn i § 12-institusjon med
ca. 23 000 soningsdøgn eller 63 plasser. Forslaget
om å øke antallet overføringer etter
straffegjennomføringsloven § 12 har bred
støtte, og Justisdepartementet ønsker derfor å utvide
dette tiltaket. Det er etter departementets syn ikke behov for lovendring
for å øke overføringer etter denne bestemmelsen.
Etter gjeldende rett er utgangspunktet at norske dommer sones
i Norge. Det er imidlertid muligheter for å overføre
soningen til et annet land.
Departementet vil arbeide for å videreutvikle det internasjonale
avtaleverket om soningsoverføringer. Kriminalomsorgen vil
samtidig intensivere arbeidet med soningsoverføring innenfor
gjeldende regelverk. Videre satser departementet på å effektivisere
mulighetene for soningsoverføring og har satt i gang et
arbeid for å følge opp dette. Ett av virkemidlene
er å etablere et tettere samarbeid med utlendingsmyndighetene.
Det følger av straffegjennomføringsloven at
dersom "særlige grunner" taler for det, kan kriminalomsorgen
løslate domfelte kort tid før løslatelse
ellers skulle skjedd. Slik fremskutt løslatelse kan bare
benyttes dersom øvrige vilkår for løslatelse
på prøve er oppfylt. Det skal dermed ikke besluttes
fremskutt løslatelse dersom omstendighetene etter en totalvurdering
gjør det utilrådelig. Det skal særlig
legges vekt på domfeltes atferd under gjennomføringen
av straffen, og om det er grunn til å anta at domfelte
vil begå nye straffbare handlinger i prøveperioden.
Det er argumenter som taler for å utvide adgangen til å fremskyte
løslatelsen i den ekstraordinære situasjonen som
foreligger med lang soningskø, men det er også tunge
argumenter mot en slik ordning. Etter en samlet vurdering går
departementet ikke inn for å utvide adgangen til å bruke
fremskutt løslatelse på det nåværende
tidspunkt.
Benådningsinstituttet er hjemlet i Grunnloven § 20
og er en sikkerhetsventil i det strafferettslige reaksjonssystemet.
Terskelen for å få innvilget benådning
ligger høyt. Benådningsvurderingen skal ikke være
noen overprøving av domstolens avgjørelse. For å få benådning,
må det foreligge ekstraordinære omstendigheter
som har inntruffet etter domstidspunktet, eller særlige
omstendigheter som retten ikke kjente til. Konsekvensen av benådning
for fengselsstraff er normalt at den ubetingede delen av straffen omgjøres
til betinget, med en prøvetid på to år.
I diskusjoner rundt nedbygging av soningskøen dukker
det erfaringsmessig alltid opp spørsmål knyttet
til benådning. Enkelte mener at benådning bør
benyttes for å fjerne de eldste korte dommene fra soningskøen.
Justisdepartementet har derfor gjennomgått de eldste dommene
for å vise hvilken effekt en økt bruk av benådning
kan gi. En gjennomgang per 21. november 2006 viser at 31
dommer på inntil 120 dager fremstår som aktuelle
ved en eventuell utvidelse av benådningspraksis. Det er
40 domfelte som er aktuelle dersom domslengden økes til
6 måneder. Departementet vil også peke på at
en midlertidig endring av praksis kan slå uheldig ut med
tanke på likhetshensyn og da særlig i de periodene
hvor tiltaket innføres og avvikles. På bakgrunn
av dette går departementet ikke inn for å endre
gjeldende benådningspraksis.
Når en fysisk person straffes med bot, skal det etter
gjeldende rett samtidig utmåles en subsidiær fengselsstraff
som den botlagte skal sone hvis boten ikke blir betalt.
Definisjonen på soningskø for subsidiær
soning av bøter er den samme som for ubetinget fengselsstraff.
Det vil si at rettskraftige dommer for subsidiær soning
av bøter som ikke er iverksatt innen to måneder
etter at de er mottatt av kriminalomsorgen, telles med i soningskøen.
Subsidiær soning av bøter kan gjennomføres
på to ulike måter, enten ved at domfelte soner
straffen i sammenheng med annen ubetinget fengselsstraff, eller
ved at domfelte blir innkalt til soning av den subsidiære
straffen.
Departementet mener at all soning av bøter bør søkes
gjennomført i fengsel med lavere sikkerhetsnivå.
Bare unntaksvis skal kapasiteten i lukket fengsel brukes til subsidiær
avsoning av bøter. Dette tiltaket vil innebære
en tydelig reduksjon av presset på lukkede fengselsplasser,
men kan medføre at køen for bøter stiger
ytterligere fremover. Det antas imidlertid at etablering av midlertidige
fengsler for avvikling av soningskøen for ubetinget fengselsstraff
også kan medføre en økning i antallet
bøtlagte som kalles inn til soning. Departementet mener
forslaget vil bidra til reduksjon av presset på lukkede
fengselsplasser.
Det er iverksatt en rekke midlertidige tiltak for å fjerne
soningskøene. Departementet gjennomgår disse tiltakene
i proposisjonen.
De midlertidige tiltakene gir en samlet effekt som tilsvarer
ca. 518 fengselsplasser. I tillegg kommer at det er besluttet å utvide
Bruvoll fengsel med ti midlertidige plasser og Ullersmo fengsel
med ti plasser i 2007.
Justisdepartementet mener at de midlertidige og varige kapasitetsutvidende
tiltak som nå er planlagt, sammen med de øvrige
tiltak og lovendringer som foreslås, er tilstrekkelige
til å fjerne soningskøene.
Når soningskøene er fjernet, vil Regjeringen
normalisere straffegjennomføringen og driften i kriminalomsorgen.
Dette innebærer at Justisdepartementet gradvis vil:
Fjerne ordningen med fremskutt løslatelse
som soningskøtiltak.
Fjerne ordningen med dublering av enmannsceller.
Redusere kravet til kapasitetsutnyttelsen i fengslene til
90 pst.
Avvikle midlertidige fengselsplasser.
En nedtrapping av de midlertidige tiltakene må skje
gradvis, slik at den reelle effekten blir synliggjort, og eventuelt
at nye erstattende tiltak blir iverksatt. Dette medfører
at noen av de midlertidige tiltakene bør fjernes før
soningskøen er helt borte. Det er imidlertid sannsynlig
at noen av de midlertidige tiltakene ikke kan avvikles før
tidligst ved ferdigstillelsen av nytt fengsel i Halden i 2009.
Komiteen er samd i Regjeringa sitt
klåre mål om å avvikle soningskøen,
normalisere drifta i kriminalomsorga og auke kvaliteten på straffegjennomføringa.
I denne ambisjonen ligg det planar om å redusere kapasitetsutnyttinga
i fengsla frå dagens 96-98 pst. til 90 pst. og fjerne midlertidige
tiltak som framskoten lauslating og dublering. Dette er viktige
tiltak for å betra arbeidsmiljøet i kriminalomsorga
og balansera forholdet mellom oppgåver og ressursar. Viss vi
skal kunne nå denne målsetjinga, er det viktig å fokusera
på tiltak som gir varige og fleksible løysingar på utfordringane
i kriminalomsorga. Eit sentralt tiltak her er som nemnt bygging
av fleire fengselsplassar. For å få nok fagpersonell
så er det viktig og riktig med den auka innsatsen som er
kommen på KRUS med to ekstra klasser i 2006 og ein ytterlegare
auke med to ekstra klassar i 2007.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, er samd med Regjeringa i at
det ikkje er nok med ei einsidig utbygging av kapasitet gjennom
fengselsplassar, men at det er naudsynt med fleksible løysingar
der kriminalomsorga ved enkle grep kan justere produksjonskapasiteten
i takt med behovet.
Fleirtalet meiner at vi oppnår fleksible
løysingar i kriminalomsorga ved å etablera eller
auke bruken av straffegjennomføringsformer som elektronisk
kontroll, samfunnsstraff, § 12-soning og § 16-soning.
Dette gjev moglegheit til å møta eventuelle svingingar
i kapasitetsbehovet i framtida utan å måtte opprette
eller eventuelt avvikle fengselsplassar.
Fleirtalet er glad for den auken i kapasitet som
er igangsett og som er planlagde både av permanente og
mellombelse tiltak. Det er og bra at det er sett i verk tiltak for å betra
sikkerheita ved fleire fengsel, og at det er iverksett ekstraordinært
vedlikehald ved Ullersmo fengsel. Tiltaka for å betra sikkerheita ved
Hof og Ilseng medfører at fleire innsette kan kallast inn
til direkte soning ved desse fengsla som begge er fengsel med legre
tryggingsnivå (opne fengsel). Ein annan konsekvens er at
færre innsette ved desse fengsla må overførast
til anna fengsel med høgt tryggingsnivå (lukka
fengsel) ved disiplinærbrot.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er enige i at det er viktig med fleksible
løsninger i kriminalomsorgen for å kunne justere
produksjonskapasiteten i takt med behovet. Disse medlemmer mener
imidlertid at bygging av flere lukkede soningsplasser vil bidra
betraktelig til en slik fleksibilitet da det er enklere, billigere
og sikrere for samfunnet å innføre mildere regimer
ved lukkede fengsler dersom det ikke lengre er behov for like mange
lukkede plasser enn omvendt, dvs. å gjøre åpne
plasser om til lukkede plasser. Dette vil også sikre behovet
for varetektsplasser som kan være vanskelig å forutberegne. Disse
medlemmer viser til at lukkede fengsler bygges på en
helt annen måte enn åpne anstalter og at det i
praksis vil være svært ressurs- og tidkrevende å omgjøre
allerede åpne plasser til lukkede plasser.
Komiteen ser òg på det
som fornuftig at normal tilsigelsesfrist vert sett til tre veker,
men at det kan finne sted avvik etter nærmare reglar.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
i utgangspunktet Regjeringens forslag til frister når det
gjelder innkalling. Disse medlemmer vil likevel oppfordre
til at det ved fastsettelse av tilsigelsesfristen tas hensyn til
personer som har ventet lenge på innkalling til soning, og
der det kan ha stor betydning for vedkommendes familie- og arbeidsmessige
situasjon at det gis nødvendig frist før soningen
starter. Særlig i tilfeller der den dømte selv
bidrar til å finne alternative soningsløsninger,
bør kriminalomsorgen ta slike hensyn.
Komiteen er samd med Regjeringa i at
vi skal avvente ei evaluering av prosjekta i Bergen og Oslo før
ei eventuell utvida bruk av narkotikaprogram med domstolskontroll.
Komiteen viser til at regjeringen Bondevik
II innførde ei prøveordning med inngåing
av forpliktande avtale om soning i behandlingsinstitusjon for domfelte
som hadde gjort seg skuldig i mindre brotsverk som vinningsbrotsverk
m.m. og som var rusmiddelavhengige. Komiteen er nøgd
med at Regjeringa følgjer opp dette viktige arbeidet for å gje rusmiddelavhengige
ein ny sjanse til eit betre liv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre understreker at forutsetningen for dette
har vært at de blir overført til den subsidiære
straffen, ubetinget fengsel mv. ved brudd på denne avtalen
om å la seg behandle.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er positive til Regjeringens forslag om å videreutvikle
det internasjonale avtaleverket om soningsoverføringer. Disse
medlemmer viser i den forbindelse til at det er viktig at det
etableres et tett samarbeid med utlendingsmyndighetene, politi og
kriminalomsorgen.
Disse medlemmer mener derfor at Regjeringen ved
behandling av ny utlendingslov bør vurdere å innføre
samme praksis som i Sverige, der en får utvisningsvedtaket
sammen med dommen.
Disse medlemmer er i tillegg bekymret over at
ordninga med såkalt 7/12 soningstid fungerer dårlig.
Disse medlemmer mener arbeidet med å få flere
overføringer av utenlandske innsatte til soning i hjemlandet
må gis høyere prioritet fordi dette vil frigjøre
særlig lukkede plasser som det er behov for.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
i denne sammenheng til at stortingsrepresentant Elisabeth Aspaker
den 18. september 2006 stilte spørsmål
til justisministeren om dette forholdet.
Disse medlemmer har merket seg justisministerens
svar om at det var under etablering et prosjekt for å arbeide
videre med spørsmål knyttet til overføring
av domfelte med sikte på flere og mer effektive overføringsavtaler.
Justisministeren uttalte videre:
"Regjeringen er åpen for å inngå flere
bilaterale avtaler og særlig overfor stater hvor ratifikasjon
av allerede eksisterende konvensjoner ikke er hensiktsmessig.
Vi ønsker
også et mer forpliktende samarbeid med EU på dette
området. Vi følger nøye utviklingen med
hensyn til nye samarbeidsavtaler på dette feltet.
På denne
bakgrunn vil kriminalomsorgen intensivere arbeidet med soningsoverføring
innenfor gjeldende regelverk. Det er en målsetting at flere
utenlandske innsatte kan overføres til fortsatt soning
i hjemlandet og at dette kan skje på et tidlig tidspunkt i
soningen."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har med bakgrunn i dette forventninger
til at Regjeringen aktivt vil følge opp spørsmål
vedrørende overføring av straffedømte i
relevante internasjonale fora.
Komiteen er samd med Regjeringa i at
vi ikkje skal utvide adgangen til bruk av framskoten lauslating.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Høgre og Sosialistisk Venstreparti, mener dette
tiltaket bør fjernast når soningskøen
er borte.
Komiteen er også oppteken
av at det bør skje ei endring vedrørande bøtesoning. Komiteen er samd
i at lukka fengselsplassar ikkje bør nyttast i slike høve,
og ber og om at departementet kjem attende til Stortinget på eigna
måte med ei utgreiing vedrørande bøtesoning
der det subsidiert også kan vera samfunnsstraff og ikkje
berre fengselsstraff.
Komiteen vil peike på at mangel
på kapasitet forsterkar problemet med gjengangerkriminelle.
I tillegg til soningskøproblematikken vil komiteen understreke
at det er særs viktig å vidareutvikle kvaliteten
i straffegjennomføringa. Vi må ha ein kriminalomsorg
som til ei kvar tid kan ta seg av dei straffedømde. Innhaldet
i soninga har betydning for om innsette får attendefall
til kriminalitet eller ikkje. Komiteen er derfor
svært nøgd med at alle fengsla med tre unnatak
er på plass når det gjeld undervisning. Dei resterande
tre fengsla vil vera på plass i løpet av 2007.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er bekymret for at det nå har
kommet signaler om at arbeidet med individuelle planer ikke følges
like godt opp i alle fengsler.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å evaluere hvorvidt ordningen
med individuelle planer i soningen fungerer som forutsatt og fremlegge
den evalueringen med eventuelle forslag til nødvendige
tiltak for Stortinget senest høsten 2008."
Disse medlemmer mener det heller ikke er tilfredsstillende
at Ila fengsel ikke har fått tilført nødvendige
ressurser for å kunne gi alle forvaringsdømte tilbud
om programmer, noe som kan være avgjørende i forhold
til vellykket rehabilitering og endring av uønsket atferd,
og da særlig for gruppen forvaringsdømte. Disse
medlemmer er redd for at dersom det ikke bevilges nødvendige
ressurser i forhold til slik programvirksomhet, kan innsatte i ytterste
konsekvens bli løslatt uten at det er gjennomført
forsvarlig rehabilitering.
Disse medlemmer ser likevel positivt på at soningskøen
er på vei nedover, men setter spørsmålstegn
ved at det satses så lite på lukkede soningsplasser
sammenliknet med åpne soningsplasser. Disse medlemmer frykter
dette kan føre til et uheldig press på de lukkede
soningsplassene med det resultat at innsatte overføres
for tidlig til åpne plasser som har andre rutiner for permisjoner,
kontroll og dårligere forutsetninger for å forebygge
rømninger. Disse medlemmer viser til at
Regjeringen i denne sammenhengen har et ansvar for å ta
tilstrekkelig hensyn til samfunnets øvrige sikkerhet.
Komiteens medlemmer fra Høyre er opptatt
av at det skal være tilstrekkelig kvalitet i soningen for å bygge
en best mulig plattform for et kriminalitetsfritt liv etter soning. Disse
medlemmer viser videre til sine merknader til St.prp. nr.
1 (2006-2007) og til budsjettbehandlingen høsten 2006,
der Høyre foreslo betydelig økte bevilgninger til
undervisning i fengslene, uten at dette fikk støtte fra
regjeringspartiene.
Disse medlemmer viser videre til at alle innsatte
har krav på en individuell soningsplan for å bidra
til bedre rehabilitering og mer systematisk oppfølging
under soning.
Disse medlemmer er opptatt av at kriminalomsorgen
lærer av de positive erfaringene etter et forsøk
med mentorordning som sikrer den domfelte et fast holdepunkt og
støtte i hverdagen under og i den avgjørende fasen
etter løslatelse fra soning. Disse medlemmer vil
understreke at økt bruk av samfunnsstraff krever økt
innsats fra kriminalomsorgen i form av tettere oppfølging
av den enkelte domfelte. Særlig når det gjelder
de yngste lovbryterne er det viktig å ha en variert meny
av tiltak som åpner for fleksible og best mulig tilpassede
soningsforhold. Disse medlemmer viser også til
at man i Danmark har innført ordninger der domfelte i passende alder
og når det er forsvarlig kan sone deler av straffen som
beboer i et frivillig studentkollektiv. Rekrutteringen til kollektivene
skjer på frivillig basis og ved hjelp av økonomiske
incentiver som redusert husleie mv. mot at disse studentene forplikter
seg til å bidra aktivt til rehabiliteringen av og til at
den domfelte kan bygge et nytt og sunnere nettverk for den som skal
tilbake til samfunnet.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn
slikt forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere etablering av et prøveprosjekt
med frivillig studentkollektiv (jf. Danmark) som legger til rette
for at bokollektivet blir arena for rehabilitering av lovbrytere
i passende alder og som følger et utdanningstilbud på dagtid."
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det alt er nedsett
eit utval som ser på problemstillinga med psykisk sjuke
som gjer kriminelle handlingar, og vil avvente utvalet si utgreiing.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er videre bekymret for at psykiatriske
sykehus som har overtatt omsorgen for psykisk syke som har begått
alvorlig kriminalitet, i for liten grad legger vekt på hensynet
til sikkerheten for samfunnet rundt når de legger sine
daglige rutiner, innvilger permisjoner mv. Selv om pasientens beste
skal ha hovedfokus under behandlingen, må det i all slik
behandling og i vurderingen av permisjoner mv. også legges
tilstrekkelig vekt på den handlingen som er begått
og risikoen for at det kan skje igjen ved å gi for tidlig
adgang til frigang uten ledsager.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
i denne sammenheng også til interpellasjon fremmet av representanten
Elisabeth Aspaker fra Høyre den 25. april 2006
om tiltak for å ha et tilbud og/eller tilstrekkelig
reaksjon overfor psykisk syke som begår mindre kriminalitet
og som er for syke til å sone i fengsel, men for friske
til å bli tvangsbehandlet i psykiatrien. Disse medlemmer vil
påpeke at det rett forut for behandlingen av interpellasjonen
ble nedsatt et utvalg som skulle se på problemstillingen
og konkludere i 2008.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ser det som hensiktsmessig at det samtidig
eller i forlengelsen av dette blir vurdert en modell der kriminalomsorgen,
i de tilfellene hvor det er blitt begått alvorlig kriminelle handlinger,
skal ha hovedansvaret for den ytre sikkerhet, innvilgelse av permisjoner
mv. mens psykiatrien i slike tilfeller blir en mer integrert del
av kriminalomsorgen med sin kunnskap og helhetlige behandlingsopplegg. Disse
medlemmer mener dette vil være rolleavklarende
fordi psykiatrien vil være fri i sin rolle som omsorgs-
og behandlingsgiver og den pedagogikken som ligger til grunn for
dette, uten samtidig å ha en straffeutførende
funksjon som normalt tilligger kriminalomsorgen.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere og om nødvendig
fremlegge forslag om en ordning for psykisk psyke som begår
alvorlig kriminalitet, der kriminalomsorgen har hovedansvaret for
den ytre sikkerheten, permisjonsordninger mv. og psykiatrien innenfor disse
rammene har hovedansvaret for behandling og omsorg."
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at ein alt er i
gang med evaluering av forvaringsordninga.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er blitt gjort kjent med at det kan sitte
5-10 forvaringsdømte i kø i andre lukkede fengsler,
og uten at den domfelte får den tiltenkte oppfølging
slik Ila er bestemt å skulle gi. Dette skaper en uholdbar
situasjon for så vel innsatte som ansatte som ikke har
den nødvendige kompetansen som kreves i forhold til forvaringsdømte.
Domfelte kan i dag unnlate å møte til soning
uten fare for straff. Den som under gjennomføringen av fengselsstraff,
forvaring eller strafferettslig særreaksjon unnviker eller
rømmer, kan imidlertid etter straffegjennomføringsloven
straffes med bøter eller fengsel inntil seks måneder.
For at kriminalomsorgen skal utnytte kapasiteten i fengslene
fullt ut, er det viktig at domfelte faktisk møter til soning.
Høringsnotatet viser til at nesten 20 pst. av de innkalte
i 2005 unnlot å møte. Tall fra 2002-2004 viser
tilsvarende tendens. Justisdepartementet vurderer derfor å endre
straffeloven slik at det blir straffbart å ikke møte
til soning. Forslaget er begrunnet ut fra hensynet til en mer effektiv
kapasitetsutnyttelse og til at kriminaliseringen i noen grad vil redusere
unødig ressursbruk for politiet. Ifølge høringsnotatet
vil en slik lovbestemmelse også harmonisere med regelen
i straffegjennomføringsloven om at det er straffbart å unndra
seg soning etter at straffen er iverksatt.
Høringsinstansene mener det er viktig at domfelte møter
til soning etter innkalling, men er delt i synet på hvilke
sanksjoner kriminalomsorgen bør ha adgang til å benytte
dersom domfelte uteblir. Etter departementets syn er straff nødvendig
for å oppnå den ønskede atferdsstyringen
fordi uteblivelsen motvirker en effektiv straffegjennomføring.
At så vidt mange domfelte unnlater å møte
til soning medfører at det er vanskelig for fengslene å planlegge
kapasitetsutnyttelsen. Videre er det uheldig at politiet må bruke ressurser
på å pågripe domfelte som i utgangspunktet skal
møte frivillig.
Etter en samlet vurdering går departementet inn for å gjøre
det straffbart ikke å møte til soning. Justisdepartementet
mener at bestemmelsen bør plasseres sammen med regelen
om unndragelse av straffegjennomføringen i straffegjennomføringsloven,
at medvirkning bør straffes og at domstolene bør
ha adgang til å utmåle straff under det alminnelige
minimum i straffeloven.
Komiteen er glad for at det nå vert
foreslege å gjera det straffbart å ikkje møte
til soning. Dette vil gjera det lettare for fengsla å planlegge
kapasitetsutnyttinga, og for at politiet skal sleppe å bruke
ressursar på å pågripe domfelte som i
utgangspunktet skal møte fram frivillig.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise
til at Høyre har etterspurt en slik lovregel ved flere
anledninger og forutsetter at den nye bestemmelsen kan komme på plass
og tre i kraft så raskt som mulig.
Straffegjennomføringsloven § 16 åpner
for at kriminalomsorgen kan overføre innsatte til fortsatt straffegjennomføring
utenfor fengsel, i praksis i egen bolig. Ordningen benyttes i liten
grad, og Justisdepartementet antar dette skyldes at vilkårene
er for strenge og dessuten at soningsformen er svært ressurskrevende
for kriminalomsorgen. Justisdepartementet mener det er mulig å øke
antallet § 16-sonere betydelig ved å endre
vilkårene.
Straffegjennomføringsloven § 16 gir
kriminalomsorgen adgang til å overføre innsatte
til gjennomføring av straffen utenfor fengsel på særlige
vilkår, når halvdelen av straffetiden er utholdt.
Overføringen skal anses nødvendig og hensiktsmessig
for å fremme en fortsatt særlig positiv utvikling
med sikte på å motvirke ny kriminalitet. Domfelte
blir formelt overført til denne gjennomføringsformen
og ikke løslatt på prøve. Overføring
skal, som ved overføringer til fengsel med lavere sikkerhetsnivå og
overgangsbolig, ikke besluttes når hensynet til en sikkerhetsmessig
forsvarlig gjennomføring taler mot det, eller når overføring
kan stride mot formålet med straffen. Det er et krav at
innsatte har hatt en "særlig positiv utvikling" under gjennomføringen,
og at overføringen sikrer en fortsatt særlig positiv
utvikling. Det er ikke nok at innsatte har innrettet seg etter rutiner,
utvist en god oppførsel eller ikke har fått reaksjoner
etter straffegjennomføringsloven. Overføring skal
ikke være en belønning for god oppførsel.
Det kreves at vedkommende i handling har anstrengt seg for å gjøre
noe med sin livssituasjon, ved å delta i program eller
andre tiltak som spesielt er rettet mot at vedkommende kan endre
atferd og livsførsel med sikte på et lovlydig liv.
Departementet støtter forslaget i høringsnotatet om å fjerne
vilkåret "nødvendig" for å gjøre
ordningen med straff utenfor fengsel mer tilgjengelig og er enig
i at denne begrensningen bidrar til at ordningen sjelden blir brukt.
Høringsinstansene gir bred støtte til dette forslaget.
Departementet antar at endringen kan øke antallet overføringer
og at økningen tilsvarer mellom 36 og 72 fengselsplasser.
Komiteen viser til at straffegjennomføringslova § 16
første ledd opnar for at kriminalomsorga kan overføre
domfelte til framleis straffegjennomføring utanfor fengsel
med særlige vilkår når halvdelen av straffa
er gjennomførd. Vilkåra har fram til no vore veldig
strenge og derfor vert denne ordninga nytta i liten grad i dag.
Komiteen er svært nøgd med at
Regjeringa foreslår naudsynte justeringar i lova som bidreg
til å auke bruken av overføringar etter § 16
første ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ser imidlertid behov for at loven også har
med en presisering av ivaretakelse av sikkerheten til samfunnet
rundt og foreslår følgende endring i forslaget
om ny ordlyd i straffegjennomføringsloven § 16:
"Straffegjennomføringsloven § 16 første
ledd første punktum skal lyde:
Dersom det anses forsvarlig ut fra hensynet til sikkerheten til
familien og samfunnet rundt og er hensiktsmessig for å sikre
en fortsatt særlig positiv utvikling og motvirke ny kriminalitet,
kan kriminalomsorgen overføre domfelte til gjennomføring
av straffen utenfor fengsel med særlige vilkår
når halvdelen av straffetiden er gjennomført."
Norge har ikke tatt i bruk elektronisk kontroll som ledd i strafferettspleien,
verken som alternativ reaksjonsform, som straffegjennomføringsform
eller som varetektssurrogat. Rettsområdet er derfor ikke lovregulert.
Justisdepartementet er i høringsnotatet av den klare
oppfatning at man bør satse på å innføre
elektronisk overvåking som en straffegjennomføringsform
og ikke som en ny straffereaksjon. Det er svært viktig
at man ser dette forslaget både i sammenheng med de øvrige
forslagene som blir fremmet i forbindelse med arbeidet med kønedbygging,
og med den generelle utviklingen som har vært i kriminalomsorgen.
Tanken om en progresjonsrettet soning som innebærer en
gradvis utslusing av den domfelte mot en stadig mer normalisert
tilværelse, er her helt sentral. En ordning hvor elektronisk
overvåking innføres som gjennomføringsform
vil legge til rette for dette. Bruk av elektronisk overvåking
kan etter Justisdepartementets vurdering i høringsnotatet
også være aktuelt som varetektssurrogat.
Det sentrale spørsmålet er om Justisdepartementet
skal sette i verk en prøveordning med elektronisk kontroll
slik som foreslått i høringsnotatet. Regjeringen
har som overordnet mål å øke bruk av
alternativer til fengsel forutsatt at alternativene er formålstjenlige
og ikke strider mot samfunnets behov for trygghet. Elektronisk kontroll
som straffegjennomføringsform og som surrogat for varetektsfengsling, kan
være slike alternativer hvis de tekniske løsningene
er tilfredsstillende.
Et klart flertall av høringsinstansene støtter
departementets forslag, men enkelte som blant andre riksadvokaten,
er skeptiske eller går mot forslaget. Hovedinnvendingen
er at hjemmet ikke bør gjøres til soningssted
og at ordningen kan føre til sosial forskjellsbehandling.
Høringsinstansene fra påtalemyndigheten mener
dessuten at formålet med varetektsfengslingen ikke kan
sikres ved "hjemmefengsling" med elektronisk kontroll.
I forbindelse med kønedbygging er det viktig å utvikle
og etablere ordninger med stor grad av fleksibilitet. Elektronisk
kontroll gir muligheter for en helt annen fleksibilitet enn fengselsinstitusjoner.
Utstyret og dermed kapasiteten kan flyttes dit det er behov, og det
er samtidig enkelt å utvide kapasiteten gjennom innkjøp
av flere kontrollsett.
Etter departementets syn taler også andre tungtveiende
grunner enn kønedbygging for å innføre straffegjennomføring
med elektronisk kontroll. Blant annet kan en slik ordning være
positiv for å etablere et forbedret progresjonssystem ut
av fengsel og øke muligheten for å opprettholde
sosiale relasjoner til samfunnet under straffegjennomføringen.
I tillegg kan straffegjennomføring med elektronisk kontroll være
et godt tilbud til spesielt unge lovbrytere og førstegangssonere
blant annet for å motvirke mulig skadelige virkninger av
et fengselsopphold.
Departementet mener at elektronisk kontroll kan benyttes når
unge lovbrytere bor i egen bolig eller foreldrenes bolig dersom
foreldrene samtykker. Departementet mener også at elektronisk
kontroll kan være aktuelt i foreldrehjem eller i fosterhjem
for unge under 18 år dersom ungdommen, foreldre eller fosterforeldre
samtykker og har kapasitet til å gjennomføre opplegget.
Justisdepartementet ønsker å opprettholde den foreslåtte
målgruppen og foreslår å lovfeste at
elektronisk kontroll både skal være en alternativ
soningsform den siste delen av straffegjennomføringen før prøveløslatelse,
og en alternativ soningform for kortere fengselsstraffer. Justisdepartementet
foreslår derfor å lovfeste at elektronisk kontroll
i forbindelse med utslusing fra fengsel, kan benyttes når
innsatte har mindre enn fire måneder igjen til forventet
prøveløslatelse. Når det gjelder domfelte
som kan søke å fullbyrde hele straffen med elektronisk
kontroll, foreslår departementet å lovfeste at
den idømte fengselsstraffen kan være opp til fire
måneder.
Justisdepartementet foreslår videre å lovfeste
at kriminalomsorgen bare kan benytte elektronisk kontroll dersom
det er "hensiktsmessig for å sikre en positiv utvikling
og motvirke ny kriminalitet". Det er viktig at elektronisk kontroll
benyttes i de sakene der man faktisk mener at dette vil gi bedre
mulighet for rehabilitering. Elektronisk kontroll skal ikke begrunnes
i enklere eller lettere soning.
Etter straffegjennomføringsloven § 6
er utgangspunktet at det er lokalt nivå, det enkelte fengsel
eller friomsorgskontor i kriminalomsorgen, som treffer de fleste
avgjørelsene etter straffegjennomføringsloven. Justisdepartementet
foreslo i høringsnotatet at myndigheten til å innvilge
straffegjennomføring med elektronisk kontroll skulle legges
til regionalt nivå. Dette forslaget opprettholdes. Justisdepartementet mener
for øvrig at det regionale ansvaret bør begrenses
til å innvilge denne typen straffegjennomføring. Beslutningsmyndigheten
under selve gjennomføringen, herunder beslutning om eventuelt å tilbakeføre domfelte
til fengsel, bør ligge på lokalt nivå.
Etter straffegjennomføringsloven er det en aktivitetsplikt
for innsatte som soner ubetinget fengselsstraff. Det samme gjelder
for ulike soningsvarianter som finnes i dag, og i stor grad også for
samfunnsstraffen. Hovedregelen for elektronisk kontroll må derfor
også være at vedkommende på dagtid skal være
aktivisert i et minimum antall timer per uke. Dette kan innebære
arbeid, skolegang, studier, behandling, kursvirksomhet, programvirksomhet
og liknende.
Den som gjennomfører straff med elektronisk kontroll,
fullbyrder ubetinget fengselsstraff, og det skal etableres et kontrollregime
som ivaretar nettopp dette. Kontrollen må være
så omfattende at uregelmessigheter blir oppdaget og nødvendige
restriktive beslutninger gjennomført døgnet rundt
alle dager i uken.
Under gjennomføringen av elektronisk kontroll må det
gjelde et totalforbud mot inntak av rusmidler i enhver form. Det
er en forutsetning at domfelte er villig til å informere
kriminalomsorgen om inntak av legale medisiner som kan gi utslag
under testing.
Brudd på gjennomføringen må håndteres
effektivt, om nødvendig med rask innsettelse i fengsel/arrest.
Det er viktig at det er klart for alle involverte hvilke uregelmessigheter
som skal regnes som formelle brudd på gjennomføringen.
Justisdepartementet har ennå ikke utredet hvilken type
teknologi som bør benyttes.
Etter en samlet vurdering mener departementet at erfaringene
fra andre land som det er naturlig å sammenlikne seg med,
er så lovende at departementet går inn for en
prøveordning med elektronisk kontroll som straffegjennomføringsform.
Etter departementets syn vil dette representere en nyvinning i straffegjennomføringen
og en modernisering av kriminalomsorgen. Hvis Stortinget slutter
seg til forslaget, vil departementet nærmere regulere målgruppe,
innhold og gjennomføringen av prøveordningen i
forskrift og regelverket forøvrig.
Evaluering vil være et sentralt ledd i kvalitetssikringen
av prøveordningen med elektronisk kontroll før
ordningen eventuelt innføres permanent. Departementet legger
derfor opp til en forskningsbasert evaluering der både
prosess- og resultatevaluering vektlegges.
Høringsinstansene har vist størst skepsis mot
forslaget om å benytte ordningen med elektronisk kontroll
som surrogat for varetektsfengsling. Varetektsfengsling er i første
rekke et redskap for påtalemyndigheten i forbindelse med
etterforskingen. Høringsinstansene fra påtalemyndigheten
peker på at formålet med varetektsfengslingen
ikke kan sikres ved "hjemmefengsling" med elektronisk kontroll.
Etter å ha vurdert saken på ny, går departementet
ikke inn for å fremme forslag om å innføre
en ordning med elektronisk kontroll av varetektssurrogat nå.
Departementet har særlig lagt vekt på at en slik
ordning bør ses i sammenheng med forslaget om kontaktforbud med
elektronisk merking som nylig har vært på høring.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, ser på det å opne
for straffegjennomføring med elektronisk kontroll som ei
viktig lovendring i proposisjonen. Erfaringane frå andre land
er såpass lovande at vi her går inn for ei prøveordning
som vert forankra i straffegjennomføringslova § 16.
Ordninga vil gjelde dommar på opptil fire månadar
som i sin heilskap kan gjennomførast med elektronisk kontroll,
og innsette som har fire månadar att til forventa prøvelauslating.
Dette inneber at den domfelte sonar i eigen heim med kontroll av
ein elektronisk sendar festa til beinet eller handa. Dei som gjennomfører
straff med elektronisk kontroll vil som hovudregel vera i aktivitet
gjennom arbeid, skule, behandling eller liknande eit antall timar
kvar veke og elles være pålagt å tilbringe
tida i eigen heim. Ved hjelp av elektroniske hjelpemiddel vil kriminalomsorga
kontrollere gjennomføringa gjennom avtalar og uanmelde
heimebesøk, ruskontrollar, arbeidsplasskontrollar og pålagde
oppmøtar hjå kriminalomsorga. Fleirtalet vil
understeke at det er viktig med ei grundig evaluering av denne prøveordninga, og
at denne evalueringa vil vera eit sentralt ledd i kvalitetssikringa
av ordninga før ein eventuelt gjer ordninga permanent. Fleirtalet vil
peike på at det må føreligge samtykke
frå andre familiemedlemmar, så dette vil ikkje
vera eit alternativ for dei som for eksempel er dømde for
vold i heimen.
Fleirtalet er samd med Regjeringa i at bruk av elektronisk
kontroll ved varetekt ikkje skal fremjast nå.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at innføring av straffegjennomføring
med elektronisk kontroll er en liberalisering som ikke kan aksepteres. Disse medlemmer ser
flere betenkeligheter med å gjøre en families
bolig om til en soningplass og er av den oppfatning at hjemmet ikke
skal være et fengsel. Disse medlemmer mener
soning i hjemmet vil stride mot folks rettsoppfatning. Særlig
ofre for kriminalitet vil kunne finne det vanskelig å akseptere
en soningsform som innebærer at den domfelte får
oppholde seg i sitt hjemmemiljø under soning. Et annet viktig
argument mot innføring av elektronisk overvåkning,
er at det fort kan føre til sosiale forskjeller og klassejustis. Disse
medlemmer vil gå imot Regjeringens forslag om å innføre
denne straffegjennomføringsformen, som en erstatning for
soning i fengsel, og støtter ikke forslaget til straffegjennomføringsloven § 16
nytt annet ledd.
Disse medlemmer vil dessuten vise til at det fremlagte
forslaget fra Regjeringen bryter med et sentralt prinsipp i norsk
rettsvesen der det er opp til domstolene å ta beslutning
om straffealternativ, og at Regjeringen har omgått dette
prinsipp ved å definere soning med elektronisk kontroll
som en soningsform, som det tilligger kriminalomsorgen å vurdere
bruken av. Disse medlemmer er overrasket over at
Regjeringen ikke vil skille mellom de tilfeller der soning med elektronisk
kontroll kan være hovedstraffen ved dommer inntil 4 mnd.
og der soning med elektronisk kontroll benyttes som et ledd i rehabiliteringen
og utslusing mot slutten av en lengre dom. Disse medlemmer forutsetter
at ordningen med soning med elektronisk kontroll ikke tas i bruk
før teknologien er utprøvd og samfunnets sikkerhet
blir ivaretatt samt at kriminalomsorgen sikres tilstrekkelige ressurser
til å følge opp personer med slike soningsvilkår.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
en form for overvåkning til hjelp for kriminalomsorgen
i forhold til personer som soner ordninger i fengsel. Disse
medlemmer vil åpne for at kriminalomsorgen kan
ta i bruk GPS-elektronisk overvåkning for kontroll av de
som er dømt for grov kriminalitet, vold og sedelighetsforbrytelser,
samt gjengangere. Disse medlemmer viser til at man
har et ansvar for å hindre at ny kriminalitet begås
av personer under soning.
Disse medlemmer fremmer derfor forslag om at det
innføres en prøveordning med bruk av GPS-elektronisk
overvåkning som et hjelpemiddel for kriminalomsorgen og
politiet i forhold til personer som er ute på prøve.
I første omgang bør dette gjelde gjengangere og
personer som har begått alvorlig kriminalitet.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innføre en prøveordning
med bruk av GPS-elektronisk overvåkning som et hjelpemiddel
for kriminalomsorgen og politiet i forhold til personer som er ute
på prøve. I første omgang bør
dette gjelde gjengangere og personer som har begått alvorlig
kriminalitet."
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til høringsuttalelsen fra påtalemyndigheten og
vil gå imot en ordning med elektronisk kontroll ved varetekt.
Vilkårene ved varetektsfengsling skal være strenge
og de hensynene som legges til grunn ved vurdering av varetekt,
bør etter disse medlemmers oppfatning i
seg selv gjøre soning med elektronisk kontroll i eget hjem
uaktuell.
Samfunnsstraffen er en hovedstraff på lik linje med
fengsel og bøter og er en fellesbetegnelse på straff
som gjennomføres ute i samfunnet og som i varierende grad
virker frihetsbegrensende. Straffen kan gå ut på samfunnsnyttig
tjeneste, program, individuelle samtaler, behandling, mekling i
konfliktråd eller andre tiltak som er egnet til å motvirke
ny kriminalitet. Samfunnsstraff kan idømmes istedenfor
eller sammen med fengselsstraff.
I høringsnotatet går Justisdepartementet inn
for å øke samfunnsstraffen og skisserer tre alternative
løsninger for hvordan dette kan gjøres. Justisdepartementet
konkluderer ikke i høringsnotatet, men ber om høringsinstansenes
syn på hvilken lovgivningsmodell som bør velges.
Departementet foreslår etter høringsrunden å endre
den ubetingede delen til seks måneder og vilkåret "særlige
grunner" til "hensiktsmessig" for å øke domstolenes
mulighet for å kombinere ubetinget fengselsstraff med samfunnsstraff.
Flertallet av høringsinstansene støtter forslaget,
men flere peker på usikkerheten rundt effekten av tiltaket.
Forslaget åpner for at domstolen utmåler en
ubetinget fengselsstraff i kombinasjon med samfunnsstraff, og hvor
domfelte må sone den ubetingede fengselsstraffen. Rehabiliteringshensyn
taler imidlertid sterkt for at domfelte gjennomfører fengselsstraffen
før samfunnsstraffen. Etter departementets syn bør
dette forskriftsfestes. Departementet er dessuten enig med riksadvokaten
i at det vil være vanskelig å anføre
rehabiliteringshensyn for samfunnsstraffdelen av dommen hvis domfelte
skal sone inntil seks måneder i fengsel og går
isteden inn for å øke begrensingen på 30
dager ubetinget fengsel til 60 dager. Justisdepartementet mener
at utvidelsen til 60 dager vil føre til at samfunnsstraff
i større grad idømmes i saker som ligger i grenseland
mellom ubetinget fengselsstraff og samfunnsstraff etter dagens praksis. Dette
vil etter departementets syn føre til at det avsies flere
samfunnsstraffdommer.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, er samd med Regjeringa i å endra reglane
for deldom i straffelova § 28 a for å auke domstolane
sine moglegheiter for å kombinera ubetinga fengselsstraff
med samfunnsstraff.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
negative til Regjeringens forslag om økt bruk av samfunnsstraff.
Slik situasjonen er i dag, har det oppstått kø også for
samfunnsstraffdommer. Disse medlemmer mener denne
regjeringen har klart å overfokusere på bruk av
samfunnstraff, slik at vi i dag har fått etablert en ny
soningskø. Prioriteringen må nå være å få bort
soningskøen for samfunnsstraff, ikke å utvide
ordningen. Disse medlemmer er derfor negative til
Regjeringens forslag som bygger på en forutsetning om at det
skal fullbyrdes mer samfunnsstraff og mindre fengselsstraff, og
viser også til at flere høringsinstanser peker
på usikkerheten rundt effekten av tiltaket. Det vises også til
merknader i Innst. O. nr. 72 (2004-2005) til ny straffelov.
Disse medlemmer vil derfor gå imot Regjeringens
forslag om økt bruk av samfunnsstraff, og fremmer følgende
forslag:
"Straffeloven § 28 a sjette ledd bokstav
b bortfaller."
Promilleprogrammet ble etablert som en prøveordning
i fem fylker i 1996 og ble etter en gradvis utvidelse landsdekkende
fra 2003. Antall dommer er mer enn fordoblet etter at programmet
ble landsdekkende. Ved kongelig resolusjon 16. desember 2005 ble
prøveordningen med promilleprogram forlenget i ytterligere
to år frem til 31. desember 2007. Formålet med
promilleprogrammet er blant annet å motvirke promillekjøring,
skape et tryggere trafikkmiljø og minske antallet ulykker.
Innholdet i programmet består av 20-30 timers undervisning,
individuelle samtaler, kontroll og kartlegging av behandlingsbehov. Oppfølgingen
varer i 1 år.
Departementet er enig i arbeidsgruppens forslag om å videreføre
ordningen med promilleprogram som vilkår i en betinget
dom. Siden promilleprogram skal være et alternativ til
ubetinget fengsel, vil betinget fengsel med vilkår gi større
fleksibilitet og bedre mulighet for oppfølging enn samfunnsstraff
hvor gjennomføringstiden er mer begrenset. Forslaget får bred
støtte fra høringsinstansene.
Justisdepartementet ønsker å utvide ordningen med
promilleprogram til også å omfatte personer som
kjører påvirket av andre rusmidler enn alkohol. Departementet
foreslår derfor nødvendige lovendringer for å utvide
anvendelsesområdet for promilleprogrammet. Endringene bygger
dels på forslagene i høringsnotatet dels på forslagene
fra en arbeidsgruppe som Justisdepartementet opprettet i mai 2004,
og som fikk i oppdrag å vurdere den fremtidige organiseringen
av promilleprogrammet.
Det andre hovedspørsmålet er om det bør
være et vilkår for å gjennomføre
et program mot ruspåvirket kjøring at domfelte
har problem med alkohol eller annet berusende eller bedøvende
middel. Etter dagens ordning må domfelte ha et alkoholproblem.
Justisdepartementet mener det i loven fortsatt er behov for et
vilkår som er egnet til å fange opp hvilke persongrupper
som kan være aktuelle for programmet. Departementet går
derfor inn for å beholde nåværende vilkår,
men slik at terminologien tilpasses forslaget om å utvide
programmet. Justisdepartementet ser at forslaget i høringsnotatet,
"alkoholproblem eller problem med andre rusmidler", kan skape usikkerhet.
Av hensyn til sammenhengen i regelverket foreslår Justisdepartementet
i stedet å bruke terminologien i vegtrafikkloven for å avgrense
programmet:
"Program mot ruspåvirket kjøring for
personer som er dømt for overtredelse av vegtrafikkloven § 31 jf. § 22
første ledd og som har problem med alkohol eller annet
berusende eller bedøvende middel."
Den inneværende prøveperioden utløper 31. desember
2007. Da det synes å være bred enighet om at ordningen
med promilleprogram bør videreføres, går
departementet inn for at ordningen lovfestes som en permanent ordning.
Dette gjelder også forslaget om å utvide målgruppen
for promilleprogrammet til andre typer rusmidler enn alkohol.
Komiteen er samd med Regjeringa i at
ordninga med promilleprogram skal gjerast permanent og bli utvida
til også å gjelda personar som er dømd
for å ha brote vegtrafikklova § 31 og
som har problem med alkohol eller anna rusande eller bedøvande
middel. Promilleprogrammet vert no eit program mot ruspåverka
køyring, ikkje berre alkohol.
Den sentrale problemstillingen er om den kommunikasjonskontrollen
straffegjennomføringsloven og tilhørende forskrifter
legger opp til overfor advokater som ikke er den innsattes forsvarer,
er forenlig med Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK).
Regler om kommunikasjonskontroll overfor fengselsinnsatte finnes
i straffegjennomføringsloven når det gjelder kontroll
av postgang, kontroll av besøk og kontroll av telefonsamtaler.
Nærmere regler om kommunikasjonskontroll i avdeling med
særlig høyt sikkerhetsnivå er gitt i
forskrift.
Stortingets ombudsmann for forvaltningen har stilt spørsmål
om de delene av reglene i straffegjennomføringsloven og
tilhørende forskrifter som gjelder avdeling med særlig
høyt sikkerhetsnivå, er i samsvar med EMK. Kriminalomsorgens
sentrale forvaltning anmodet Justisdepartementets lovavdeling om å vurdere
dette spørsmålet. Lovavdelingen kom til at reglene
i straffegjennomføringsloven §§ 30-32 med
tilhørende forskrifter ikke er forenlig med eller står
i et tvilsomt forhold til EMK artikkel 8, slik denne er tolket av
Den europeiske menneskerettsdomstol når det gjelder kontroll
av kommunikasjon med advokater som ikke er offentlige forsvarere.
Dette gjelder følgende punkter:
åpning av post til og fra
advokater uten at det foreligger konkret mistanke om at sendingen inneholder
ulovlige objekter
gjennomlesning av post til og fra advokater uten at det
foreligger særlige omstendigheter som gir myndighetene
rimelig grunn til å tro at advokatprivilegiet misbrukes
og at brevets innhold kan skade fengselets sikkerhet, andres sikkerhet
eller er straffbart på annen måte
avlytting av telefonsamtaler mellom innsatte og dennes advokat
avlytting av samtaler under besøk av advokat.
Det var videre Lovavdelingens oppfatning at selv om dette særlig
berører regelverket for avdeling med særlig høyt
sikkerhetsnivå, er det grunn til å endre de generelle
reglene som også gjelder fengsel med høyt sikkerhetsnivå og
fengsel med lavere sikkerhetsnivå for å klargjøre
at kommunikasjon med advokater nyter særlig beskyttelse.
Justisdepartementet legger Lovavdelingens tolkningsforståelse
til grunn og foreslår at "offentlig forsvarer" byttes ut
med "advokat" i de aktuelle bestemmelsene i straffegjennomføringsloven § 30
sjette ledd, § 31 sjette ledd og § 32
sjette ledd slik at reglene om kommunikasjonskontroll skal være
i godt samsvar med EMK.
Komiteen vil peike på at framlegget
om kommunikasjonskontroll ikkje er eit køtiltak, men gjeld naudsynt
endring i straffegjennomføringslova for å få denne
lova i samsvar med Den europeiske menneskerettskonvensjonen.
Framlegget er teke med her av praktiske årsaker.
De administrative og økonomiske konsekvensene av arbeidet
med å fjerne køene vil bl.a. avhenge av fremtidig
behov for fengselsplasser.
Det vil bli lagt opp til at endringene i straffegjennomføringsloven
mv. ikke settes i kraft før det er budsjettmessig dekning
for tiltakene. Tiltak som har økonomiske konsekvenser,
men som ikke krever lovendring, vil Regjeringen eventuelt komme
tilbake til i de årlige budsjettforslagene.
Samlet sett anslås de foreslåtte tiltakene å ha
en positiv samfunnsøkonomisk effekt. Det er gitt en nærmere
vurdering av de samfunnsøkonomiske konsekvensene i proposisjonen.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 1
Straffegjennomføringsloven § 16 første ledd første punktum skal lyde:
Dersom det anses forsvarlig ut fra hensynet til sikkerheten til familien og samfunnet rundt og er hensiktsmessig for å sikre en fortsatt særlig positiv utvikling og motvirke ny kriminalitet, kan kriminalomsorgen overføre domfelte til gjennomføring av straffen utenfor fengsel med særlige vilkår når halvdelen av straffetiden er gjennomført.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen om å evaluere hvorvidt ordningen med individuelle planer i soningen fungerer som forutsatt og fremlegge den evalueringen med eventuelle forslag til nødvendige tiltak for Stortinget senest høsten 2008.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen vurdere og om nødvendig fremlegge forslag om en ordning for psykisk psyke som begår alvorlig kriminalitet, der kriminalomsorgen har hovedansvaret for den ytre sikkerheten, permisjonsordninger mv. og psykiatrien innenfor disse rammene har hovedansvaret for behandling og omsorg.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 4
Straffeloven § 28 a sjette ledd bokstav b bortfaller.
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen innføre en prøveordning med bruk av GPS-elektronisk overvåkning som et hjelpemiddel for kriminalomsorgen og politiet i forhold til personer som er ute på prøve. I første omgang bør dette gjelde gjengangere og personer som har begått alvorlig kriminalitet.
Forslag fra Høyre:
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen vurdere etablering av et prøveprosjekt med frivillig studentkollektiv (jf. Danmark) som legger til rette for at bokollektivet blir arena for rehabilitering av lovbrytere i passende alder og som følger et utdanningstilbud på dagtid.
Komiteen har for øvrig ingen merknader,
viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i straffegjennomføringsloven mv.
(tiltak for å avvikle soningskøen og bedre innholdet
i soningen mv.)
I
I straffeloven 22. mai 1902 nr. 10 gjøres
følgende endringer:
§ 28 a sjette ledd bokstav
b skal lyde:
ubetinget fengselsstraff på inntil 60 dager
når særlige grunner tilsier det.
§ 53 nr. 3 bokstav e skal lyde:
at den domfelte, dersom han samtykker, gjennomfører
narkotikaprogram med domstolskontroll, jf. nr. 6, eller program
mot ruspåvirket kjøring for personer som er dømt
for overtredelse av vegtrafikkloven § 31, jf. § 22
første ledd, og som har problem med alkohol eller annet
berusende eller bedøvende middel. Straffeprosessloven § 461
gjelder tilsvarende.
§ 53 nr. 6 skal lyde:
Kongen kan gi nærmere regler om gjennomføringen
av vilkårene. Kongen kan som en prøveordning bestemme
at det skal etableres narkotikaprogram med domstolskontroll for
rusmiddelmisbrukere som er dømt for narkotikarelatert kriminalitet.
Kongen gir nærmere bestemmelser om programmet,
herunder hvem det skal gjelde for, innholdet
i og gjennomføringen av det. Kriminalomsorgen
har ansvaret for å følge opp domfelte som gjennomfører narkotikaprogram
med domstolskontroll eller program mot ruspåvirket kjøring.
II
I vegtrafikkloven 18. juni 1965 nr. 4 gjøres
følgende endringer:
§ 31 annet ledd bokstav
d siste punktum oppheves.§ 31 tredje ledd fjerde punktum oppheves.§ 31 nytt fjerde ledd skal lyde:
Den som ellers ville ha blitt idømt bot
og ubetinget fengsel for overtredelse av § 22 første
ledd, kan i stedet idømmes bot og betinget fengsel med
vilkår om program mot ruspåvirket kjøring
som nevnt i straffeloven § 53 nr. 3 bokstav e.
Nåværende fjerde til syvende ledd
blir nye femte til åttende ledd.
III
I straffegjennomføringsloven 18. mai 2001
nr. 21 gjøres følgende endringer:
§ 6 annet ledd første
punktum skal lyde:
Regionalt nivå treffer avgjørelse i alle
saker etter § 11, §16
annet ledd, § 37 fjerde ledd og syvende ledd
tredje punktum, § 38 tredje og fjerde ledd, § 44 annet
ledd og § 58 annet ledd.
§ 16 første ledd første
punktum skal lyde:
Dersom det er hensiktsmessig for å sikre
en fortsatt særlig positiv utvikling og motvirke ny kriminalitet,
kan kriminalomsorgen overføre domfelte til gjennomføring
av straffen utenfor fengsel med særlige vilkår
når halvdelen av straffetiden er gjennomført.
§ 16 nytt annet ledd skal lyde:
Dersom den idømte fengselsstraff eller
resterende tid frem til forventet prøveløslatelse
er inntil 4 måneder, og det er hensiktsmessig for å sikre
en positiv utvikling og motvirke ny kriminalitet, kan straffen gjennomføres
utenfor fengsel når det settes vilkår om at domfelte
skal være undergitt elektronisk kontroll. Første
ledd annet punktum gjelder tilsvarende.
Nåværende annet til femte ledd
blir nye tredje til sjette ledd.§ 30 sjette ledd skal lyde:
Postsending til eller fra advokat og
offentlig myndighetsrepresentant, herunder diplomatisk eller konsulær
representant, kan undersøkes etter § 27 tredje
ledd. Kontroll ved gjennomlesning skal ikke finne sted. Sendingen
skal alltid åpnes i nærvær av innsatte.
§ 31 sjette ledd skal lyde:
Advokat og offentlig myndighetsrepresentant, herunder
diplomatisk eller konsulær representant, kan undersøkes
etter § 27 annet til femte ledd. Kontroll under besøket
ved at samtale overhøres skal ikke finne sted.
§ 32 sjette ledd skal lyde:
Telefonsamtale til og fra advokat og
offentlig myndighetsrepresentant, herunder diplomatisk eller konsulær
representant kan undersøkes etter § 27 sjette
ledd før samtalen påbegynnes. Samtalen kan ikke avlyttes
eller tas opp på bånd.
§ 40 nytt syvende ledd skal lyde:
Den som forsettlig eller grovt uaktsomt unnlater å etterkomme
pålegg som nevnt i straffeprosessloven § 461 første
ledd, eller medvirker til dette, straffes med bøter eller
fengsel inntil 3 måneder. Fengselsstraff under 14 dager
kan idømmes.
Nåværende syvende ledd blir nytt åttende
ledd.
IV
I straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 gjøres
følgende endringer:
§ 37 bokstav f skal lyde:
gjennomføre narkotikaprogram med domstolskontroll
eller program mot ruspåvirket kjøring dersom domfelte
samtykker,
§ 51 bokstav a skal lyde:
ubetinget fengselsstraff på inntil 60 dager
når særlige grunner tilsier det, jf. § 32
første ledd bokstav a,
V
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette
i kraft de enkelte bestemmelsene til ulik tid.
Oslo, i justiskomiteen, den 31. mai 2007
Anne Marit Bjørnflaten |
Ingrid Heggø |
leder |
ordfører |