I St.meld. nr. 2 (2006-2007) Revidert nasjonalbudsjett varslet
Regjeringen at den ville komme tilbake til Stortinget dersom man
som følge av prosessen med EFTAs overvåkingsorgan
(ESA) anser det riktig å foreta endringer i merverdiavgiftskompensasjonsordningen
for kommunesektoren.
ESA traff 3. mai 2007 vedtak om at kompensasjonsordningen
er i strid med statsstøtteregelverket i EØS-avtalen.
Regjeringen besluttet å ikke reise sak mot ESAs vedtak.
Bakgrunnen for dette er at vedtaket ikke retter seg mot kompensasjonsordningen
som sådan, men kun mot en liten del av dagens kompensasjonsordning
som gir opphav til forskjellsbehandling på merverdiavgiftsunntatte
virksomhetsområder hvor kommunene mot vederlag tilbyr tjenester
i konkurranse med private.
Finansdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet er
av den oppfatning at omfanget av slik kommunal aktivitet i dag er
svært begrenset. Gjennom den klagen som ligger til grunn
for ESAs vedtak er departementet imidlertid kjent med at enkelte
fylkeskommunale skoler mot markedsmessig vederlag tilbyr kurs i
maritim sikkerhetsopplæring i konkurranse med private aktører.
I henhold til begrensingene i dagens kompensasjonsordning er private
aktører som tilbyr slike undervisningstjenester ikke kompensasjonsberettiget.
Det følger av lov 12. desember 2003 nr. 108 om
kompensasjon av merverdiavgift for kommuner, fylkeskommuner mv. (kompensasjonsloven) § 2
første ledd bokstav c at private virksomheter kun er berettiget
til kompensasjon i den utstrekning de utfører lovpålagte
oppgaver på helse-, sosial- eller undervisningsområdet.
Maritim sikkerhetsopplæring er ingen lovpålagt
oppgave for kommunene. Kommunale og fylkeskommunale aktører
er derimot kompensasjonsberettiget på i utgangspunktet
alle virksomhetsområder. En fylkeskommunal skole som ved
siden av sine lovpålagte oppgaver også tilbyr
kurs i maritim sikkerhetsopplæring, er derfor også kompensasjonsberettiget
for inngående merverdiavgift på anskaffelser til
denne del av virksomheten.
Dersom tilbudet av tjenester skjer fra et eget selskap atskilt
fra kommunen eller fylkeskommunen, eksempelvis i egne selskaper
etter aksjeloven eller selskapsloven, skal det kommunale tjenestetilbudet behandles
på lik linje med private virksomheter, jf. kompensasjonsloven § 2
første ledd bokstav c. I slike tilfeller gir kompensasjonsordningen
følgelig ikke opphav til forskjellsbehandling. Etter hva
departementet kjenner til har de fleste kommuner og fylkeskommuner
lagt virksomhet som går på å tilby tjenester
i et marked, til egne selskaper. Dette medvirker også til
at problemet med forskjellsbehandling er begrenset.
Departementet har i brev til ESA 29. juni 2007 orientert
om at det vil bli iverksatt tiltak for å motvirke den forskjellsbehandling
som ordningen gir opphav til. I brevet er det opplyst at et mulig
tiltak kan være å innføre en begrensning
i kompensasjonsloven som avskjærer kommunesektoren fra
rett til kompensasjon på de områdene hvor kommunene
driver slik aktivitet. Av brevet fremgår det at departementet
tar sikte på at et eventuelt lovendringsforslag fremmes
i forbindelse med statsbudsjettet for 2008. En endring kan da tre
i kraft fra 1. januar 2008. I brevet er det videre opplyst
at Finansdepartementet, i samarbeid med Kommunal- og regionaldepartementet,
har iverksatt en prosess med sikte på å få ulovlig
støtte tilbakebetalt. Krav om tilbakebetaling vil rettes
mot de aktuelle fylkeskommunale skolene. Samtidig vil det bli undersøkt
om det finnes andre mottakere av ulovlig støtte.
Som det framgår ovenfor anser ESA at en del av kompensasjonsordningen
rammes av EØS-avtalens forbud mot statsstøtte.
Dette er den delen av ordningen som gir opphav til forskjellsbehandling
på virksomhetsområder som er unntatt merverdiavgiftsplikt og
hvor kommunene mot vederlag tilbyr tjenester i konkurranse med private.
Etter departementets syn kan denne forskjellsbehandlingen mest hensiktsmessig
motvirkes ved å innføre en begrensning i kommunesektorens
rett til kompensasjon. Begrensningen foreslås inntatt som
et nytt punkt i kompensasjonsloven § 4 annet ledd.
Begrensingen vil da fremgå av § 4 annet
ledd nr. 4.
Departementet foreslår at begrensingen knyttes til hele
den krets av kommunale og fylkeskommunale subjekter som er nevnt
i kompensasjonsloven § 2 første ledd
bokstav a og b. I § 2 første ledd bokstav
a nevnes kommuner og fylkeskommuner, mens interkommunale og interfylkeskommunale
sammenslutninger organisert etter kommuneloven eller annen kommunal
særlovgivning for er nevnt i § 2 første ledd
bokstav b. Som redegjort for ovenfor vil et kommunalt eller fylkeskommunalt
tjenestetilbud som eksempelvis er skilt ut som aksjeselskap, også etter gjeldende
rett behandles på lik linje med private virksomheter, jf.
kompensasjonsloven § 2 første ledd bokstav
c. Det er derfor ikke behov for å la slike virksomheter
omfattes av begrensingen.
Begrensingen som foreslås er utformet med utgangspunkt
i EØS-avtalens begrepsapparat. For å omfattes
av forbudet mot statsstøtte må støttemottakeren
være et foretak i EØS-avtalens forstand. Ifølge rettspraksis
innebærer foretaksbegrepet at forbudet kommer til anvendelse
på enhver enhet som driver økonomisk aktivitet.
Med økonomisk aktivitet menes en virksomhet som består
i å tilby varer og tjenester i et marked.
For å bedømme hvorvidt den foreslåtte
begrensningen kommer til anvendelse eller ikke, blir det dermed
avgjørende om den aktuelle mottakeren av merverdiavgiftskompensasjon
driver økonomisk aktivitet. I en del tilfeller vil det
ikke være tvil om en aktivitet drevet av kommunen innebærer økonomisk
aktivitet eller ikke. Utøvelse av offentlig myndighet er eksempelvis
ikke økonomisk aktivitet. Videre vil tjenester som hører
inn under kommunenes kjerneområde, som basis helse- og
sosialtjenester og grunnutdanning, ikke anses som økonomisk
aktivitet. Heller ikke kommunale aktører som alene ivaretar
eksempelvis sosiale eller kulturelle funksjoner, vil anses for å drive økonomisk
aktivitet. Det kan likevel ikke utelukkes at også slike
aktører i enkelte tilfeller kan anses å drive økonomisk
aktivitet. Det vil eksempelvis kunne være tilfelle dersom
kommuner organiserer kurs (kunst, idrett, alternativ helse mv.)
eller reiser i konkurranse med private aktører.
Det kan i enkelte tilfeller være tvil om grensen mellom økonomisk
og ikke-økonomisk aktivitet. Det er i denne forbindelse
også viktig å ta i betraktning at markedsforholdene
kan endre seg over tid. Gjennom EF-domstolens praksis kan det imidlertid
oppsummeres enkelte momenter som anses relevante ved bedømmelsen
av om en tjeneste innebærer økonomisk aktivitet
eller ikke. Det vil for det første være av betydning
om enheten/institusjonen er et offentlig organ med offentligrettslig
myndighet. Som nevnt ovenfor vil offentlige organer med myndighet
av offentligrettslig karakter, typisk falle utenfor statstøttereglene.
Fordi virksomhetsbegrepet er funksjonelt kan imidlertid andre virksomhetsområder
i et organ med offentligrettslig myndighet anses å drive
markedsmessig. Beslektet med forannevnte er spørsmålet
om hva som er formålet med tjenesten. Dersom formålet
er sosialt, kulturelt eller utdannelsesmessig vil dette tale mot
at det dreier seg om økonomisk aktivitet. Hvordan tjenesten
finansieres er også av betydning. Dersom brukeren kun betaler
en begrenset del av kostnadene relatert til tjenesten, vil dette
bidra til å understreke karakteren av ikke-økonomisk
aktivitet. Finansieringsformen kan kaste et lys over og understreke
formålet med tjenesten. En begrenset egenandel for brukerne
viser at tjenesten finansieres solidarisk av samfunnet, noe som
er et typisk kjennetegn for de oppgaver som det offentlige påtar
seg overfor sine borgere.
Eksempler på økonomisk aktivitet i en kommune eller
fylkeskommune vil være renhold eller vaktmestertjenester
som tilbys i markedet. Det samme gjelder omsetning av tjenester
som går ut på håndtering av spesialavfall.
Omsetning av slike tjenester er imidlertid merverdiavgiftspliktige.
Ettersom tilbydere av slike tjenester har fradragsrett for inngående
avgift, omfattes disse ikke av den generelle kompensasjonsordningen,
jf. kompensasjonsloven § 4 annet ledd nr. 1. Den
begrensningen som departementet foreslår i kommunesektorens
rett til kompensasjon, vil som nevnt ikke få anvendelse
på økonomisk aktivitet på virksomhetsområder
som er merverdiavgiftspliktige.
Den foreslåtte begrensningen får heller ikke
anvendelse på økonomisk aktivitet innenfor et
område hvor kommunen har et lovpålagt ansvar.
Dette gjelder eksempelvis på undervisningsområdet,
hvor kommunen har et lovpålagt ansvar for grunnskoleundervisning,
og på helseområdet, hvor kommunen har et lovpålagt
ansvar for blant annet helsesøstertjenester og hjemmesykepleie.
Slik det er redegjort for innledningsvis, ytes også kompensasjon
til private virksomheter som produserer helse-, sosial- eller undervisningstjenester
som kommunen eller fylkeskommunen er pålagt ved lov å utføre.
På virksomhetsområder hvor kommunen og fylkeskommunen
har et slikt lovpålagt ansvar, gir kompensasjonsordningen dermed
ikke opphav til forskjellsbehandling. Det er følgelig heller
ikke foreslått noen begrensning i kommunesektorens rett
til kompensasjon på disse områdene.
Etter dette vil et eksempel på virksomhet som omfattes
av begrensningen være en fylkeskommunal skole som mot vederlag
tilbyr maritim sikkerhetsopplæring i markedet. Dette dreier
seg om en merverdiavgiftsunntatt undervisningstjeneste som ikke
er en lovpålagt oppgave for fylkeskommunen å tilby.
På dette området blir den fylkeskommunale skolen
dermed likestilt med private aktører som tilbyr samme form
for ikke-lovpålagt undervisning.
En kommune som tilbyr lån til unge i etableringsfasen
og en kommune som bruker sin fast ansatte lege til å tilby
bedriftshelsetjenester i markedet, kan være andre eksempler
på merverdiavgiftsunntatt kommunal aktivitet som vil kunne
omfattes av begrensingen. Det samme gjelder en kommune som tilbyr
formidling av helse- og sosialtjenester i markedet.
Forbudet mot statsstøtte i EØS-avtalen får
bare anvendelse dersom støtten vrir eller truer med å vri konkurransen.
Underforstått ligger en slik begrensning også i
begrepet økonomisk aktivitet. Det er kun i forbindelse
med virksomhet som består i å tilby varer og tjenester
i et marked at støtte til et foretak kan vri eller true
med å vri konkurransen. For å klargjøre dette
er det i den begrensningen som foreslås i kommunesektorens
rett til kompensasjon likevel tatt inn som et vilkår at
begrensingen bare gjelder dersom den aktuelle virksomheten kan være
i konkurranse med virksomhet som ikke er kompensasjonsberettiget.
Vilkåret om at virksomheten "kan" være i konkurranse
med virksomhet som ikke er kompensasjonsberettiget, gjør
at det ikke må foreligge faktisk konkurranse med andre
aktører. Den foreslåtte begrensningen i kompensasjonsordningen
vil altså gjelde både der det foreligger faktisk
konkurranse mellom kommunale og private tilbydere og der det er åpnet
for konkurranse uten at private tilbydere rent faktisk har etablert
seg. På områder der det offentlige har besluttet
at bare kommunen skal tilby de aktuelle tjenestene, det vil si der
det ikke er tilrettelagt for konkurranse, antar departementet at
tjenestene gjennomgående vil være mer preget av
solidaritet enn markedsmessige betingelser. Det foreligger da som
vist over ingen økonomisk aktivitet og dermed heller ingen
vridning av konkurransen i et marked. Selv om det skulle forekomme
at kommunen tilbyr de aktuelle tjenestene på markedsmessige
betingelser uten at det er åpnet for konkurranse på det
aktuelle området, antar departementet at det ikke foreligger
noen potensiell konkurransevridning i strid med statsstøtteforbudet.
Merverdiavgiftskompensasjon vil da fortsatt kunne gis med mindre
den aktuelle kommunale virksomheten er skilt ut som et eget selskap
som også i dag er unntatt fra kompensasjonsordningen.
Slik det følger av foranstående, gir kompensasjonsordningen
bare opphav til forskjellsbehandling dersom kommunale aktører
tilbyr tjenester i konkurranse med virksomheter som ikke er kompensasjonsberettiget.
Det er også redegjort for at private virksomheter er kompensasjonsberettiget
i den grad de utfører lovpålagte oppgaver innen
helse, sosial og undervisning, jf. kompensasjonsloven § 2
første ledd bokstav c. På disse virksomhetsområdene
foreslås det dermed ikke noen begrensning i kommunesektorens
rett til kompensasjon - behovet for en begrensing gjelder kun der
hvor kommunale aktører tilbyr unntatte tjenester i konkurranse
med virksomheter som ikke er kompensasjonsberettiget. For klarhets skyld
er det tatt inn i forslaget at begrensingen bare gjelder i disse
tilfellene. Den foreslåtte begrensingen vil følgelig
ikke gjelde dersom en kommune driver økonomisk virksomhet
i konkurranse med en annen kommune eller med en privat virksomhet
som er kompensasjonsberettiget.
Dette forslaget vil medføre at kommunesektoren ikke
lenger kan fremme kompensasjonskrav knyttet til økonomisk
aktivitet som drives i konkurranse med aktører som ikke
er kompensasjonsberettiget. Kommuner og fylkeskommuner som er involvert
i slik virksomhet må dermed trekke et skille mellom hva som
er kompensasjonsberettiget og ikke. Som det framgår ovenfor
vil det i denne forbindelse kunne oppstå enkelte avgrensningsspørsmål,
eksempelvis i tilknytning til hva som anses som økonomisk
aktivitet. Endringen kan også medføre at kommuners
og fylkeskommuners regnskapssystemer må spesifisere enkelte
tjenesteanskaffelser med flere poster i regnskapet. Ettersom kommunesektoren
bare i begrenset grad driver slik økonomisk aktivitet,
antas likevel at den administrative belastningen for de kompensasjonsberettigede
er av mindre betydning. Begrensningen vil heller ikke innebære
noen endringer i skatteetatens systemer.
Som nevnt innledningsvis har Finansdepartementet, i samarbeid
med Kommunal- og regionaldepartementet, iverksatt en prosess med
sikte på å få ulovlig støtte
tilbakebetalt. Både for skatteetaten og mottakerne av ulovlig
støtte vil dette innebære et visst merarbeid.
Ettersom det bare er i begrenset grad at kommunesektoren driver
aktivitet av den type som rammes av begrensingen antas den administrative belastningen å bli
av mindre betydning for de kompensasjonsberettigede. Ifølge
foreløpige beregninger fra Kommunal- og regionaldepartementet
anslås det totale omfanget av kompensasjonsbeløp
som skal tilbakebetales til om lag 20 mill. kroner. Det er da tatt hensyn
til de beløp som ikke trenger å tilbakebetales i
henhold til reglene for bagatellmessig støtte. Beløpet
vil bli motsvart av en tilsvarende økning i skjønnsrammen
for 2008.
Kommunal- og regionaldepartementet har på usikkert grunnlag
beregnet at den foreslåtte begrensingen vil redusere berettiget
kompensasjon for kommunesektoren samlet med opp mot 10 mill. kroner. Kommunal-
og regionaldepartementet antar at i fylkeskommunene er det kursvirksomhet
som i første rekke vil berøres av begrensingen.
Når det gjelder kommunene antas det at aktiviteten bare
vil berøres i meget beskjedent omfang.
Omsetning og utleie av fast eiendom er som hovedregel ikke merverdiavgiftspliktig.
På området for fast eiendom medfører
den generelle kompensasjonsordningen derfor særlige problemstillinger.
Dersom en kommune selv fører opp et bygg, vil merverdiavgiften
på byggekostnadene være kompensasjonsberettiget.
En privat byggherre som ønsker å leie ut et bygg
til kommunen ville uten særregler imidlertid verken være
kompensasjonsberettiget eller ha fradragsrett for inngående
merverdiavgift.
Kommunenes rett til kompensasjon ved oppføring av eget
bygg kan føre til at kommunene vil ha en avgiftsmessig
fordel av å eie fast eiendom fremfor å leie denne
av andre. For å motvirke dette ble det fra 1. januar
2004 foretatt en endring i forskrift 6. juni 2001 om frivillig
registrering av utleier av bygg eller anlegg til bruk i virksomhet
som er registrert etter merverdiavgiftsloven (forskrift nr. 117)
ved at den frivillige registreringsordningen også omfatter
utleie til kommuner og fylkeskommuner, selv om lokalene ikke brukes
til avgiftspliktig virksomhet. Ved frivillig registrering etter
forskrift nr. 117 oppnår utleier fradragsrett for inngående
merverdiavgift på alle varer og tjenester til bruk i den
registrerte utleievirksomheten. På denne måten
får utleieren nøytralisert merverdiavgiften på kostnadene
ved oppføring og drift av bygget. Motstykket til fradragsretten
er at den registrerte utleieren må beregne utgående
merverdiavgift av leievederlaget. En kommunal leietaker kan etter
gjeldende regelverk få kompensert merverdiavgiften på leievederlaget.
Den begrensingen departementet foreslår i kommunesektorens
rett til kompensasjon får også følger for
den frivillige registreringsordningen. Slik det framgår
ovenfor vil kommunale aktører som omfattes av den foreslåtte
begrensingen ikke være berettiget til kompensasjon for
merverdiavgift på anskaffelser til denne virksomheten.
Begrensingen fører til at den frivillige registreringsordningen
ikke lenger vil omfatte utleie til slik virksomhet. Departementet
vil justere ordlyden i forskrift nr. 117 slik at dette klart framkommer.
Den foreslåtte begrensningen vil ikke få noen
følger for kommunale aktører som driver ikke-økonomisk
aktivitet i leide lokaler, eksempelvis sykehjemsvirksomhet eller
barnehage. Utvidelsen av forskrift nr. 117 i 2004 hadde som nevnt
til formål å motvirke at kommunene fikk en oppfordring
til å føre opp bygg selv framfor å leie
disse av andre. Hvor det drives ikke-økonomisk aktivitet
i leide lokaler, vil en kommunal aktør dermed ha mulighet
til å få merverdiavgiften nøytralisert
gjennom forskrift nr. 117. På dette området vil
det ikke foreslås noen endringer.
I Ot.prp. nr. 61 (2006-2007) Om endringar i skatte- og avgiftslovgivinga
mv. ble det varslet at departementet ville vurdere behovet for enkelte
justeringer av kompensasjonsloven, herunder i bestemmelsen om foreldelse
og om justering av kompensasjonskrav. Som følge av at gjeldende
regelverk om renter etter merverdiavgiftsloven oppheves i forbindelse med
at skattebetalingsloven trer i kraft, er det i tillegg nødvendig å endre
rentebestemmelsen i kompensasjonsloven.
Renter skal etter kompensasjonsloven § 15 siste ledd
beregnes etter de rentesatser som framgår av forskrift
23. desember 1974 nr. 9 (forskrift nr. 65) om betaling
av avgift og beregning og betaling av renter og rentegodtgjørelse
etter merverdiavgiftsloven. Forskriften er gitt med hjemmel i merverdiavgiftsloven §§ 35-38.
For merverdiavgiften trer skattebetalingsloven i kraft 1. januar
2008. I denne forbindelse oppheves de nevnte bestemmelsene i merverdiavgiftsloven
samt forskrift nr. 65. Ved ikrafttredelsen av skattebetalingsloven
vil rentesatsen for merverdiavgiftskrav følge av skattebetalingsloven § 11-6.
Skattebetalingsloven omfatter imidlertid ikke merverdiavgiftskompensasjonskrav.
Det er derfor påkrevd med en ny bestemmelse om rentesats
i kompensasjonsloven.
Departementet finner det hensiktsmessig at det fortsatt benyttes
tilsvarende rentesats som for merverdiavgiftskrav. For utbetaling
av kompensasjonskrav etter kompensasjonsloven § 9
medfører dette at rentesatsen skal tilsvare satsen fastsatt
i medhold av lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved
forsinket betaling m.m. § 3 første ledd
første punktum. For tilbakebetaling av for mye utbetalt
kompensasjon etter kompensasjonsloven § 11 vil
rentesatsen tilsvare den pengepolitiske styringsrenten slik denne
er fastsatt av Norges Bank pr. 1. januar det aktuelle året
tillagt ett prosentpoeng.
Det vises til forslag til nytt siste ledd i kompenasjonsloven § 15.
Kompensasjonsloven § 10 omhandler foreldelse av
kompensasjonskrav. Dette er en særskilt regel om foreldelse
i forhold til lov 18. mai 1979 om foreldelse av fordringer
(foreldelsesloven). For å gjøre bestemmelsen klarere
foreslår departementet enkelte endringer.
Departementet foreslår for det første at det
for andre enn kommuner og fylkeskommuner innføres en felles
regel om når kompensasjonskrav foreldes. Kompensasjonsloven § 10
har i dag tre ulike regler om når kompensasjonskrav foreldes.
Denne bestemmelsen må ses i sammenheng med kompensasjonsloven § 6
tredje ledd og fjerde ledd, samt § 7. Kompensasjonsloven § 6
tredje ledd angir terminene for fremsettelse av kompensasjonskrav.
Utgangspunktet er at oppgave skal fremsettes periodevis, hver periode
omfatter to kalendermåneder. Andre enn kommuner og fylkeskommuner
kan imidlertid velge å fremsette krav som omfatter ett
kalenderår på oppgaven for sjette periode. Kompensasjonsloven § 6
fjerde ledd angir i hvilken termin et kompensasjonskrav skal medtas,
mens § 7 angir når en oppgave må være kommet
fram til fylkesskattekontoret for å være rettidig.
For kommuner og fylkeskommuner, jf. kompensasjonsloven § 2
første ledd bokstav a, er regelen at kravet foreldes dersom
det ikke er framsatt på oppgaven for neste periode, jf.
kompensasjonsloven § 10 tredje ledd. For andre
kompensasjonsberettigede enn kommuner og fylkeskommuner avhenger
foreldelsen imidlertid av hvilken lengde som er valgt på oppgaveterminen.
For de som velger å fremme årsoppgave, foreldes
kravet to kalenderår etter utløpet av det året kravet
oppsto, jf. kompensasjonsloven § 10 annet ledd.
For de som velger å fremsette kompensasjonskrav periodevis,
foreldes kravet ett kalenderår etter utløpet av
det året kravet oppstod, jf. kompensasjonsloven § 10
første ledd.
For andre kompensasjonsberettigede enn kommuner og fylkeskommuner
er det etter departementets vurdering hensiktsmessig å innføre
en felles regel om når kompensasjonskrav foreldes, dvs.
at foreldelsesfristen skal være den samme uavhengig av om
det leveres oppgave annenhver måned eller for ett år
ad gangen. Etter departementets oppfatning vil en felles regel gjøre
regelverket enklere å praktisere. Departementet foreslår
derfor at for både de som fremsetter oppgave annenhver
måned og for de som fremsetter årsoppgave, gjøres
foreldelsesfristen sammenfallende med fristen for å sende
inn oppgave for sjette periode.
For en privat kompensasjonsberettiget virksomhet, som har en
anskaffelse i 2007 og som fremsetter kompensasjonsoppgave periodevis,
vil foreldelsesfristen etter dagens regelverk utløpe ved
utgangen av 2008. Etter departementets forslag vil foreldelsen inntre
10. februar 2009. Dette er fristen for å sende inn
oppgave for sjette periode for det påfølgende år (dvs.
2008). For en privat kompensasjonsberettiget virksomhet som velger å fremsette årsoppgave,
og som har en anskaffelse i 2007, vil foreldelsesfristen etter dagens
regelverk utløpe ved utgangen av 2009. Etter forslaget
vil foreldelsesfristen utløpe 10. februar 2009.
Dette er igjen fristen for å sende inn oppgave for sjette
periode for det påfølgende år (dvs. 2008).
I kompensasjonsloven § 10 foreslår
departementet videre en presisering av hva som er utgangspunktet
for foreldelsesfristen. I dag fremgår det av andre setning
i § 10 første og andre ledd at fristens
utgangspunkt er "fra utgangen av det kalenderår som kompensasjonskravet
oppsto". I forarbeidene til kompensasjonsloven ble det lagt til
grunn at med "kompensasjonskravet oppsto" menes tidspunktet for
den faktiske kostnaden/anskaffelsen. Begrepet kan imidlertid også forstå slik
at det er det tidspunkt pengekravet oppstår, det vil si
på det tidspunkt oppgaven er mottatt og akseptert av avgiftsmyndighetene.
Ettersom begrepet er egnet til tolkingstvil, foreslår departementet
at det presiseres i loven av foreldelsesfristen regnes fra den dato
kompensasjonsbeløpet er eller skulle vært registrert
i regnskapssystemet i henhold til bestemmelsene i kompensasjonsloven § 6
fjerde ledd, jf. forslag til nytt § 10 tredje
ledd.
Departementet foreslår også en presisering
av når foreldelsesfristen etter kompensasjonsloven avbrytes.
I dag angir ikke kompensasjonsloven hva som avbryter foreldelsesfristen.
Til sammenligning avbrytes foreldelsen etter foreldelsesloven § 15
når det tas rettslige skritt m.m. Det foreslås
derfor en uttømmende regulering i et nytt siste ledd i
kompensasjonsloven § 10 av når foreldelsesfristen
etter kompensasjonsloven avbrytes. Forslaget innebærer
at foreldelsesfristen avbrytes ved å sende inn en kompensasjonsoppgave
etter loven. Med en slik bestemmelse unngås tvil om hvorvidt
et krav som er fremmet, men ikke utbetalt, er foreldet. I tillegg
unngås prosesser reist utelukkende for å avbryte
foreldelsesfristen, etter en analog anvendelse av foreldelseslovens
bestemmelser om avbrytelse av foreldelsesfrist. De ovennevnte forslagene
gjør det hensiktsmessig også å foreslå visse
strukturelle endringer i kompensasjonsloven § 10.
Bestemmelsens første og annet ledd foreslås opphevet
og erstattet med et nytt første ledd om en felles foreldelsesfrist
for andre kompensasjonsberettigede enn kommuner og fylkeskommuner.
Nåværende tredje ledd blir nytt annet ledd. I
tillegg foreslås et nytt siste ledd.
Etter kompensasjonsloven § 16 skal det foretas justering
av kompensert merverdiavgift ved visse endringer av bruken eller
ved overdragelse av bygg, anlegg eller annen fast eiendom. I Ot.prp.
nr. 61 (2006-2007) Om endringar i skatte- og avgiftslovgivinga mv.
kapittel 7, ble det varslet at departementet ville vurdere behovet
for endringer i denne bestemmelsen.
Stortinget vedtok 12. juni 2007 endringer i merverdiavgiftslovens
bestemmelser om uttaksmerverdiavgift, herunder regler om justering
av inngående merverdiavgift. Endringene trer i kraft 1. januar 2008.
Justeringsbestemmelsene skal reguleres nærmere i forskrift.
Departementet mener derfor det vil være hensiktsmessig å se
på justeringsbestemmelsene i kompensasjonsloven i sammenheng
med tilsvarende bestemmelser i merverdiavgiftsloven. En vurdering
av justeringsbestemmelsen i kompensasjonsloven vil derfor bli tatt
med i arbeidet med forskriftsfesting av justeringsbestemmelsene
i merverdiavgiftsloven.
Departementet legger til grunn at forslagene vil ha ubetydelige økonomiske
og administrative konsekvenser.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til endringer i lov om kompensasjon av merverdiavgift for
kommuner, fylkeskommuner m.v.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til representantforslag Dokument nr. 8:84 (2006-2007) om å utrede
konsekvensene av å la kommunale virksomheter omfattes av
de ordinære merverdiavgiftsregelverket. Forslaget behandles
parallelt med statsbudsjettet. Disse medlemmer mener
dagens ordning har uheldige konsekvenser for private aktører
som tilbyr samme tjenester som kommunene, som dermed blir utsatt
for forskjellsbehandling som ordningen gir opphav til.