Til Odelstinget
I proposisjonen fremmer Landbruks- og matdepartementet forslag
til endringer i lov 15. juni 2001 nr. 75 om veterinærer
og annet dyrehelsepersonell. Loven danner det lovmessige grunnlag
for veterinærvirksomhet i Norge.
Det foreslås lovendringer i forbindelse med planlagt
etablering av kommunalt ansvar for å sørge for tilfredsstillende
tilgang på dyrehelsepersonell.
Etter lovens formålsparagraf, § 1
annet ledd, er det i dag staten som har det overordnede ansvaret
for å sikre en landsdekkende dyrehelsetjeneste. Ansvaret omfatter
ikke et konkret ansvar for tjenestetilbud i enkeltområder
utover et ansvar for å etablere og administrere en ordning
med klinisk veterinærvakt. Landbruks- og matdepartementet
er opptatt av at bestemmelser som angår tilgjengelighet
av tjenester for brukerne forvaltes så nær brukerne
som mulig. Dette er også i tråd med et prinsipp
om å legge ansvaret for tjenester til lavest mulig effektivt
nivå. Departementet ønsker at kommunene får
ansvar for å sørge for tilfredsstillende tilgang
på tjenester fra dyrehelsepersonell. For at det skal bli
mulig, må lovens bestemmelse i § 1 annet
ledd om statens ansvar oppheves. Samtidig foreslås det
en ny bestemmelse i § 3 a om kommunens
ansvar.
Bestemmelsene i lovens § 26 om klinisk vakt
regulerer dagens ordning der staten har ansvaret og gir samtidig
bestemmelser for forhandlingene med yrkesorganisasjonene. I praksis
har yrkesorganisasjonene vært Den norske veterinærforening
(DNV), og den kliniske vakten har rettet seg mot landdyr. En velfungerende
klinisk veterinærvakt er i de fleste deler av landet avgjørende
for å sikre at dyreeiere har tilgang til veterinærtjenester
på kveld, natt og i helger. Dette er også viktig
i et dyrehelse- og dyrevelferdsperspektiv. Departementet mener imidlertid
at det ikke er nødvendig eller hensiktsmessig å lovregulere
hvordan denne vaktordningen skal etableres og organiseres, herunder
hva som skal være gjenstand for forhandlinger med yrkesorganisasjonen.
Departementet foreslår derfor at § 26
oppheves.
Svekket økonomisk grunnlag for klinisk veterinærtjeneste
gjør det mindre attraktivt for veterinærer å etablere
seg i flere distrikter. I dag ser vi dette spesielt i områder
på Vestlandet og i Nord-Norge. Dette kan føre
til mindre fokus på forebyggende helsearbeid og dårligere
beredskap mot alvorlige smittsomme dyresykdommer. Manglende tilgang
på kliniske veterinærtjenester kan i neste omgang
gi svekket grunnlag for husdyrhold. For å møte
disse utfordringene, satte Landbruksdepartementet i mars 2004 ned et
utvalg (Sagelvmo-utvalget) som blant annet skulle vurdere hvordan
en for veterinært personell kan bidra med offentlige virkemidler,
slik at tilfredsstillende veterinærdekning kan opprettholdes
i aktuelle områder. Sagelvmo-utvalget avga sin innstilling
i september 2004. I konklusjonen og tilrådningen fra utvalget ble
det bl.a. uttrykt følgende:
"Utvalget mener at de utfordringer en står overfor med
hensyn til å få en tilfredsstillende veterinærdekning
i alle deler av landet best kan løses ved at tilgang på kliniske
veterinærtjenester gjøres til et kommunalt ansvar.
Utvalget tilrår derfor at kommunene gis ansvar for at det
finnes en tilfredsstillende veterinærdekning. Utvalget
mener det i den sammenheng vil være nødvendig
at også det statlige ansvaret for den kliniske veterinærvakten
legges til kommunal sektor."
Departementet har vurdert innstillingen fra Sagelvmo-utvalget
og ønsker å følge opp hovedkonklusjonene
i innstillingen.
Staten har i dag et ansvar for å organisere og finansiere
klinisk veterinærvakt på kveld, natt og i helger
og høytider. Dagens vaktordning er basert på en avtale
mellom DNV og Landbruks- og matdepartementet av 8. februar
2006. Et viktig grunnlag for denne avtalen var utvalgsrapporten
"Klinisk veterinærvakt - antall og størrelse på vaktområdene
samt tilpasning av bemanningen i vaktordningen etter behov", som
ble avgitt av et bredt sammensatt utvalg 14. desember 2005.
Ansvar for tiltak mot smittsomme dyresykdommer og oppfølging
av dyrevelferdssaker følger av annet lovverk (matloven
og dyrevernloven). Forvaltning av disse oppgavene omfattes ikke
av den foreslåtte ansvarsoverføringen, og vil
fortsatt bli ivaretatt av Mattilsynet. Veterinærer har
en generell plikt til å rapportere om smittsomme sykdommer
som de kommer over i sitt virke, til Mattilsynet. Muligheten for å få tak
i veterinær er i så måte av betydning
også for den offentlige beredskapen mot alvorlige smittsomme
dyresykdommer.
Forslaget som innebærer en forvaltningsmessig reform,
vil kreve endringer i dyrehelsepersonelloven. Både formålsparagrafen, § 1,
og § 26 om klinisk vakt må endres. Kommunene
kan ikke gis nye plikter uten hjemmel i lov. Det foreslås
derfor en ny paragraf som regulerer kommunens ansvar.
Landbruks- og matdepartementet sendte lovutkastet med tilrettelegging
for kommunalisering av ansvaret for tilgang på dyrehelsepersonell
på høring 15. februar 2006 med høringsfrist
15. mai 2006. Etter anmodning ble høringsfristen
senere forlenget til 31. mai 2006, men høringssvar
ble tatt med helt fram til 23. juni 2006.
Hovedtyngden av kommunene er skeptiske til å overta
en ny forvaltningsoppgave. Mange har pekt på nødvendighet
av sikkerhet knyttet til økonomien ved en eventuell overføring
og behovet for en lovformulering som presiserer nærmere
plikter/kvalitetskrav ved et kommunalt ansvar. En del peker
også på at dagens vaktordning som administreres
av Mattilsynet, fungerer godt, og at det ikke er ønskelig å endre
på dette. KS mener likevel en overføring av ansvaret
for tilgang på tjenester fra dyrehelsepersonell er fornuftig
og i tråd med prinsippet om å legge ansvaret for tjenester
til lavest mulige effektive nivå.
DNV mener at staten skal ha det overordnede ansvar for å sikre
en landsdekkende veterinærtjeneste, men går inn
for at kommunene får ansvar for å sørge for
nødvendig tilgang på veterinærer i kommunen. DNV
er spesielt opptatt av at vaktordningen og forhandlingsinstituttet
knyttet til denne fortsatt skal være lovfestet. På samme
måte som mange andre høringsinstanser er de også opptatt
av at det må sikres tilstrekkelige økonomiske
rammer dersom kommunene skal få dette nye ansvaret.
Svært mange høringsinstanser skriver at det
må foreligge klare kriterier for hvordan kommunene skal definere
hva som regnes som tilfredsstillende tilgang på dyrehelsepersonell.
I nåværende annet ledd i formålsparagrafen
(§ 1) står det at staten har det overordnede
ansvaret for å sikre en landsdekkende dyrehelsetjeneste.
Statens ansvar er i første rekke blitt knyttet til den
landsdekkende kliniske vaktordningen som er regulert i lovens § 26.
Departementets forslag om å oppheve § 1
annet ledd og å fastsette ny § 3 a,
innebærer at statens overordnete ansvar oppheves. Samtidig
gis kommunene et nytt, konkret ansvar for å sørge
for tilfredsstillende tilgang på tjenester fra dyrehelsepersonell.
Kommunene får et utvidet ansvar i forhold til det ansvaret
staten har i dag i og med at det ikke blir omtalt som et overordnet
ansvar. Ansvaret blir direkte ved at det blir knyttet til en plikt
for kommunen til å sørge for tilfredsstillende
tilgang på tjenester fra dyrehelsepersonell. Hvordan kommunene
skal sørge for dette, vil det være opp til de
enkelte kommunene å bestemme. I høringsnotatet
var det også lagt opp til at det vil være kommunen
som må vurdere hva som er en tilfredsstillende tilgang
på tjenester fra dyrehelsepersonell.
For at det skal kunne være en tilfredsstillende tilgang
på tjenester fra dyrehelsepersonell, må tjenesten også omfatte
en døgnkontinuerlig tilgang på en slik tjeneste.
Departementet legger derfor til grunn at kommunens ansvar for å sikre
døgnkontinuerlig tilgang på tjenester fra dyrehelsepersonell
normalt må ivaretas gjennom en organisert vaktordning.
Av høringsinstansene er det omtrent 50 som er positive
til ansvarsoverføringen eller som har få eller ingen
merknader til forslaget.
Andre høringsinstanser er negative til at staten ikke
skal ha det overordnede ansvaret for å sikre en landsdekkende
dyrehelsetjeneste. En del av de som er positive til at kommunene
får overført oppgaver, ønsker likevel
at staten skal beholde det overordnede ansvaret for å sikre
en landsdekkende veterinærtjeneste.
Mange påpeker at det er mest rasjonelt at staten ved
Mattilsynet administrerer veterinærvakten eller at ansvaret
legges på regionalt nivå. Flere mener at kommunene
ikke har nødvendig kompetanse.
Svært mange er opptatt av hvilke økonomiske midler
som følger med overføringen til kommunene. Høringsinstansene
som støtter forslaget er også bekymret for at
den økonomiske overføringen til kommunene blir
for liten. Flere mener at oppgavene ikke bør overføres
uten at de økonomiske og administrative konsekvensene og
vilkårene for kompensasjon er nærmere utredet.
Forslaget i § 3 a om at kommunene
skal sørge for tilfredsstillende tilgang på tjenester
fra dyrehelsepersonell blir kommentert av svært mange.
De etterlyser nærmere bestemmelser om hva som ligger i
"tilfredsstillende tilgang på tjenester".
Etter departementets syn er det ikke forenlig med overføringen
av ansvar til kommunene at staten skal beholde det overordnede ansvaret
i § 1 annet ledd.
Kommunene vil få et mer direkte ansvar enn det staten
har hatt. Kommunene må ta grep for at det skal være
tilgang på dyrehelsepersonell for sine innbyggere. De må også legge
til rette for det praktiske ved ordningen og finne samarbeidsformer
kommunene imellom. KS vil være en sentral medspiller for
kommunene. Siden behovet for dyrehelsetjenester kan oppstå hele
døgnet, vil det ikke være tilfredsstillende tilgang
på dyrehelsetjenester, hvis det ikke er mulig å få hjelp
til dyr utenom vanlig arbeidstid. En nærmere presisering
av hva som skal anses for tilfredsstillende tilgang på tjenester,
er vanskelig å gi. Flertallet i utvalget som i 2005 utredet
organisering og bemanning av klinisk veterinærvakt, mente
at vaktordningen som hovedregel bør være slik
at 80 pst. av gårdsbruk med husdyr bør kunne nås
innen 100 minutter, forutsatt at veterinæren er klar for
nytt oppdrag. Departementet antar at en slik norm kan være
veiledende også for hva som er tilfredsstillende tjenestetilgang på dagtid.
Departementet finner det ikke mulig å definere et konkret
krav til tjenestetilgang i loven. Her må det bli et skjønn
i den enkelte kommune med utgangspunkt i en veiledende norm.
Gjeldende dyrehelsepersonellov pålegger staten en plikt
til å etablere klinisk vakt for dyrehelsepersonell i alle
deler av landet. Departementet er forpliktet til å inngå avtale
med yrkesorganisasjonene etter forhandlinger om organisering og
gjennomføring av vaktene samt om godtgjøring/tilskudd
for deltakelse. Som hovedregel skal vaktdeltakelse baseres på frivillighet,
men loven gir også anledning til å pålegge
veterinærer å delta i vaktordningen på det
stedet de utfører sin virksomhet dersom en ikke har fått
tilstrekkelig personell til å gå frivillig inn
i vaktordningen.
Departementet foreslår at det ikke lenger lovfestes
en hjemmel til å pålegge veterinærer
plikt til å delta i vaktordningen. I den grad kommunene
vurderer det som nødvendig å sikre at veterinærer
vil delta i en vaktordning, kan dette mer hensiktsmessig løses
ved at dette avtales mellom kommunen og aktuelt personell.
Departementet ser videre nødvendigheten av å unngå videreføring
av en tilnærmet vetorett for DNV i forhandlinger både
om organisering/bemanning av vaktordningen og godtgjøring
for deltakelse, ved overføring av ansvar til kommunene.
Kommunene må få størst mulig fleksibilitet
for å kunne tilpasse ordningene til lokale forhold. Når
det ikke lenger er en lovbestemmelse som gir anledning til å pålegge
vaktplikt, bortfaller også de argumentene som talte for
lovfesting av forhandlinger om organisering og godtgjøring
for vaktdeltakelsen.
Fornyings- og administrasjonsdepartementet omtaler at de har
vært blant pådriverne for å få endret lovstrukturen
knyttet til § 26 i nåværende
lov.
Akademikerne finner det uforenelig med vanlig praksis i arbeidslivet
at veterinærenes yrkesorganisasjon fratas den lovfestede
retten til å avtale med offentlig myndighet i en viktig
og samfunnsnyttig del av virksomheten som deltagelse i vaktordningen
er.
DNV mener at avvikling av den sentrale forhandlingsretten vil
medføre uforutsigbarhet for praktiserende veterinærer
i landet og vil gå utover rekruttering av veterinærer
til distriktene. De hevder at avvikling av forhandlingsretten vil
føre til betydelig dyrere veterinærtjeneste i
utkantområder. De foreslår å videreføre
forhandlingsbestemmelser hvis kommunene får overført
ansvar.
KS uttaler:
"KS mener at - ikke minst - for de kommunene som har svak
tilgang på veterinærer vil det være nødvendig å videreføre
en form for avtalebasert ordning. KS vil kunne forestå slike
forhandlinger på vegne av kommunene, og har allerede en
begynnende dialog om dette med Veterinærforeningen (DNV)."
Departementet ønsker ikke en videreføring av gjeldende
regler for vaktordning. Ved at kommunene skal sørge for
en tilfredsstillende tilgang på tjenester fra dyrehelsepersonell,
vil de også få et ansvar for at det er mulig å få tak
i veterinær utenom vanlig arbeidstid. Etter departementets
vurdering bør kommunene og deres organisasjon stå fritt
i forhold til hvordan de rent praktisk legger opp dette. KS påpeker
at det vil være nødvendig å videreføre
en form for avtalebasert ordning om vakt, noe som er mer økonomisk for
kommunesektoren i forhold til at hver enkelt kommune skal forhandle.
Departementet er enig i denne vurdering og ser at det er besparelser
i felles ordninger. Lovregulering er ikke nødvendig som grunnlag
for avtaler mellom partene på dette området.
Det har vært vurdert om det kan bli spesielt vanskelig å få til
gode ordninger under en eventuell ny forhandlingssituasjon når
det ikke lenger er noen mulighet for å kunne pålegge
dyrehelsepersonell å delta i en vaktordning. Etter departementets
syn har dette elementet hatt liten betydning. Pliktbestemmelsen ble
aldri brukt, og den kunne i tilfelle bare brukes overfor dem som
ikke hadde gyldig forfall. At fremtidig vaktordninger i kommunal
regi blir basert helt på frivillighet, må etter
departementets syn være det beste.
Etter departementets vurdering vil det videre ikke være
i tråd med opphevelsen av de foregående ledd i § 26
hvis en ny vaktordning skal forskriftsreguleres. Partene bør
stå fritt og kunne avtale de ordningene de ser seg best
tjent med fremover.
De økonomiske og administrative kostnadene for kommunene
av det nye lovpålagte ansvaret er knyttet til følgende
elementer:
1. Finansiering av klinisk veterinærvakt.
2. Finansiering av tiltak for å sikre tilgang på tjenester
på dagtid.
3. Administrative oppgaver og kostnader knyttet til punktene
1 og 2.
Landbruks- og matdepartementet inngikk i februar 2006 en ny avtale
med DNV om organisering av og godtgjøring for klinisk veterinærvakt.
Etter denne avtalen er årskostnaden for klinisk veterinærvakt
om lag 88,6 mill. kroner. Ved etablering av et kommunalt ansvar
for å finansiere klinisk veterinærvakt, vil bevilgningen
bli overført fra statsbudsjettet (kap. 1115 post 70) til
kommunene. Dette vil bli nærmere omtalt i St.prp. nr. 1
(2007-2008).
Det kan være vanskelig å tallfeste de økonomiske konsekvensene
av et nytt lovbestemt ansvar for kommunene til å sørge
for tilfredsstillende tilgang på tjenester fra dyrehelsepersonell.
Etter dialog med KS legger Landbruks- og matdepartementet til grunn
at det må tilføres om lag 12,5 mill. kroner for
denne oppgaven. En tar sikte på å fordele midlene
til om lag den fjerdedelen av landets kommuner som har lavest dyretall.
Administrasjon av vaktordningen vil med dagens inndeling av vaktområdene
kreve betydelig grad av interkommunalt samarbeid. Departementet
legger til grunn at det også etter ansvarsoverføring
til kommunene, vil være nødvendig å videreføre
en form for avtalebasert ordning for klinisk veterinærvakt.
Etter dialog med KS legger Landbruks- og matdepartementet til
grunn at kommunenes administrative kostnader vil utgjøre
om lag 4,5 mill. kroner. Samtidig fritas Mattilsynet for kostnader
knyttet til administrasjon av vaktordningen, tilsvarende om lag
1 mill. kroner. Netto økning av administrative kostnader
utgjør dermed om lag 3,5 mill. kroner.
De samlede merkostnadene ved etablering av et kommunalt ansvar
for å sikre tilfredsstillende tilgang på tjenester
fra dyrehelsepersonell er etter dette beregnet til å utgjøre
om lag 16 mill. kroner. Det vil i St.prp. nr. 1 (2007-2008) bli
lagt opp til å kompensere kommunenes kostnader i tråd
med ovenstående.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigrun Eng, Steinar Gullvåg, Sigvald Oppebøen Hansen, Arne L. Haugen og Gorm Kjernli, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland Asmyhr, Kåre Fostervold og Øyvind Korsberg, fra Høyre, Torbjørn Hansen og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Sosialistisk Venstreparti, Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn, fra Senterpartiet, lederen Ola Borten Moe, og fra Venstre, Leif Helge Kongshaug, viser til forslag fremmet i Ot.prp. nr. 68 (2006-2007) Lov om endringer i lov av 15. juni 2001 nr. 75 om veterinærer og annet dyrehelsepersonell om en overføring av ansvaret for veterinærdekning fra stat til kommune. Komiteen viser til behovet for en god tjeneste over hele landet for å sikre dyrevelferd og dyrehelse.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener Regjeringens forslag på en god måte sikrer dette ved at det blir et kommunalt ansvar å sørge for tilfredsstillende tjenester fra dyrehelsepersonell.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, finner grunn til å bemerke at bakgrunnen for å overføre ansvaret for veterinærer og annet dyrehelsepersonell fra staten til kommunene er en målsetting om sørge for bedre veterinærtjeneste over hele landet.
Dette flertallet minner om at statens ansvar for veterinærtjenester har vært på et overordnet plan, og ikke et direkte ansvar for å sørge for det konkrete tjenestetilbudet i de enkelte områder av landet. Staten har kun hatt et overordnet ansvar for å etablere og administrere en ordning med klinisk veterinærvakt. Kommunene får nå det helhetlige ansvaret for veterinærtjenesten, noe som etter dette flertallets mening gir rom for ulike tilnærmingsmåter for kommunene, og er godt tilpasset det øvrige ansvar kommunene har for landbrukstjenestene på lokalt nivå.
For å understreke at lovendringen fortsatt innebærer et offentlig ansvar forveterinærvakt, foreslår dette flertallet som nytt annet ledd til lovforslagets § 3 a:
"Ny § 3 a annet ledd skal lyde:
Kommunene har ansvar for å organisere en klinisk veterinærvakt utenom ordinær arbeidstid."
Dette flertallet legger til grunn at Mattilsynet tar ansvaret for god dialog og kommunikasjon mellom dem og veterinærene. Dette flertallet anser dette som spesielt viktig i forhold til å ivareta smitteberedskap og dyrevelferd på en så god måte som mulig.
Dette flertallet er for øvrig enig med Regjeringen i at bestemmelser som angår tilgjengelighet av tjenester for brukerne best forvaltes så nær brukerne som mulig. Kommunene har, etter dette flertallets oppfatning, gode forutsetninger for å finne gode og praktiske løsninger på tvers av kommunegrenser, og dette vil etter dette flertallets syn også komme denne tjenesten til gode.
Dette flertallet vil peke på at det er særlig viktig at kommunene sikres økonomi til å ivareta de nye oppgavene på en god måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener Regjeringens forslag ikke på en god måte godtgjør at dette vil sikres med forslaget om et kommunalt ansvar for veterinærtjenester.
Disse medlemmer viser til at den eksisterende ordningen med et statlig ansvar for veterinær vaktordning over hele landet forvaltet av Mattilsynet er en god og forutsigbar ordning. Disse medlemmer mener det vil være uheldig å gjennomføre en reform med så mange usikkerhetsmomenter som det er knyttet til kommunalisert veterinærordning. Disse medlemmer vil også påpeke at man ikke har noen god ordning for å forvalte videre den fagkunnskap som Mattilsynet besitter etter ha forvaltet den gjeldende ordningen.
Disse medlemmer viser til de mange usikkerhetsmomenter som er knyttet til den nye kommunale veterinærordningen som også fremkommer i flere av høringssvarene i saksfremlegget. Disse medlemmer vil påpeke de usikre økonomiske forholdene rundt ordningen der nå lokal økonomi vil kunne være utslagsgivende for kvaliteten på tjenestene. Disse medlemmer mener det er uholdbart at det nå blir opp til den enkelte kommune å avgjøre hva som skal regnes som en tilfredsstillende tilgang på veterinærtjenester, noe som vil gi lokale forskjeller når det gjelder dyrevelferden.
Disse medlemmer viser til at den nye ansvarsorganiseringen vil medføre mer administrasjon. Det legges også til grunn at det er mer ressurskrevende å administrere klinisk veterinærvakt når oppgaven fordeles på alle landets kommuner. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at omorganisering vil medføre at en større del av ressursene nå vil medgå til administrasjon og at det vil gi færre ressurser til å sikre gode veterinærtjenester.
Disse medlemmer viser til at forslaget ikke inneholder noen beskrivelse av hva som blir situasjonen i de tilfeller der kommunen ikke er stand til å levere tjenester som er kvalitetsmessig holdbare. Disse medlemmer mener dette er betenkelig og er egnet til å skape usikkerhet med hensyn til dyrevelferden lokalt.
Disse medlemmer viser til at dagens organisering av veterinærtjenesten forvaltet av Mattilsynet sikrer et velfungerende tilbud over hele landet som det ikke er grunn til å endre med en mer usikker kommunal modell.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag.
"Stortinget ber Regjeringen å videreføre dagens organisering av veterinærtjenester."
Medlemene i komiteen frå Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre syner til at det er lite økonomisk attraktivt for veterinærar å etablera seg i enkelte distrikt. Dette kan gå utover førebyggande helsearbeid og gje dårlegare beredskap mot dyresjukdomar, noko som kan skapa problem for husdyrhald og landbruksverksemd.
Desse medlemene syner til at Regjeringa sitt framlegg til løysing er i tråd med Sagelvmo-utvalet sin konklusjon om at kommunane bør får ansvaret for at det fins ei tilfredsstillande veterinærdekning og at den kliniske veterinærvakta også vert lagt til kommunal sektor. Ei slik ordning vil vera i samsvar med prinsippet om å legga ansvaret for tenester til lågast mogleg nivå. Desse medlemene legg også vekt på at prinsippet om overføring til kommunane vert støtta av mellom anna Den norske veterinærforening og Kommunenes Sentralforbund.
Desse medlemene stør difor Regjeringa sitt framlegg.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Stortinget ber Regjeringen å videreføre dagens organisering av veterinærtjenester.
Komiteens tilråding fremmes av komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak til lov
om endringer i lov 15. juni 2001 nr. 75 om veterinærer og annet dyrehelsepersonell
I
I lov 15. juni 2001 nr. 75 om veterinærer og annet dyrehelsepersonell gjøres følgende endringer:
§ 1 annet ledd oppheves.
Ny § 3 a skal lyde:
§ 3 a Kommunens ansvar
Kommunene skal sørge for tilfredsstillende tilgang på tjenester fra dyrehelsepersonell.
Kommunene har ansvar for å organisere en klinisk veterinærvakt utenom ordinær arbeidstid.
§ 26 oppheves.
II
Loven gjelder fra 1. januar 2008.
Jeg viser til Næringskomiteens brev datert 29. oktober
2007 og kan gi følgende svar på spørsmålene:
Spørsmålet er forelagt Mattilsynet som i e-post av
30. oktober 2007, har svart slik:
"Mattilsynet var representert i utvalget oppnevnt av
Landbruksdepartementet 29/03/2004,"Tiltak for å styrke
klinisk veterinærtjeneste i næringssvake strøk".
Utvalget mente at de utfordringer en står ovenfor med hensyn
til å få en tilfredsstillende veterinærdekning
i alle deler av landet best kunne løses ved at tilgang
på kliniske veterinærtjenester gjøres
til et kommunalt ansvar. Spørsmålet om veterinærvakt lå utenfor
mandatet, men utvalget oppfattet en ansvarsoverføring til
kommunene av denne vakten, som en naturlig konsekvens av utvalgets
forslag med hensyn til det generelle ansvar for kliniske veterinærtjenester.
I
forbindelse med Mattilsynets deltagelse i utvalget ble spørsmålet
diskutert med Mattilsynets regionkontorer som støttet den
konklusjonen utvalget kom frem til."
Den viktigste konsekvensen av lovforslaget for Mattilsynet, er
at Mattilsynet ikke lenger vil ha ansvaret for å organisere
klinisk veterinærvakt og utbetale vaktgodtgjøring.
Mattilsynet har for øvrig ikke oppgaver eller ansvar knyttet
til veterinærdekning. Mattilsynet har imidlertid i en overgangsperiode
etter etableringen gitt enkelte medarbeidere permisjon fra deler
av stillingen eller andre individuelle løsninger, der innlemmelse
av distriktsveterinærstillinger i Mattilsynet har gitt
problemer med tjenestetilgang i klinisk veterinærpraksis.
Det er opprettet dialog mellom ES og Mattilsynet for å legge
til rette for at den erfaringen og kunnskapen Mattilsynet har om
vaktordningen, blir overført til KS og kommunene på en
god måte.
Gjennom lovendringsforslaget foreslås å etablere et
konkret ansvar for å sørge for tilfredsstillende
tilgang på tjenester fra dyrehelsepersonell. Dette er en ny
lovbestemmelse som gir nye administrative kostnader.
I tillegg overføres det administrative ansvaret for klinisk
veterinærvakt fra staten ved Mattilsynet til kommunene.
Det er lagt til grunn at det vil være mer ressurskrevende å administrere
klinisk veterinærvakt når oppgaven fordeles på landets
kommuner.
I budsjettforslaget for 2008 er Mattilsynets budsjett foreslått
redusert med l mill. kroner som følge av at Mattilsynet
fritas for arbeidet med å organisere klinisk veterinærvakt
og utbetale vaktgodtgjøring. Det er lagt opp til at de
administrative kostnadene for den nye modellen, inkludert det nye
ansvaret for generell tjenestetilgang, vil være drøyt
4,5 mill. kroner.
Departementet mener at det er så store geografiske variasjoner
mellom kommunene at det er vanskelig å gi en generell norm
for tjenestetilbudet i alle kommuner.
I visse områder kan reiseavstandene være så store og
dyreholdet så spredt, til dels både på fastlandet
og på øyer, at det må aksepteres relativt
lange reiseavstander/lang "responstid" til enkeltbrukere.
Landsdekkende normer basert på det som må aksepteres
i visse områder, ville ha blitt oppfattet som for dårlig
i andre deler av landet Eksempelvis viste en kartlegging av reiseavstander
på vakt i 29 vaktområder våren 2007 at
en vesentlig andel av områdene har gjennomsnittlige reiseavstander
under 20 km.
Reiseavstander og "responstid" i alle landets vaktområder
ble gjennomgått av et utvalg som leverte sin innstilling
i desember 2005. Departementet har på grunnlag av denne
gjennomgangen gitt en veiledende minimumsnorm for hva som må kunne
kreves for å si at tjenestetilgangen er tilfredsstillende
(minst 80 % skal kunne nås innen 100 minutter).
Målet med den lovendringen som foreslås, er å styrke
tilgangen på dyrehelsetjenester (veterinærtjenester)
i områder med svakt næringsgrunnlag for slike
tjenester, d.v.s. å redusere de store lokale variasjonene
vi ser i dag med hensyn til tilgang på veterinærtjenester.
Tilfredsstillende tilgang på veterinærtjenester
er vesentlig for landbruket, dyrehelsen og dyrevelferden. Stadig
flere områder av landet opplever at det er lite attraktivt
for veterinærer å etablere praksis, spesielt gjelder
dette store deler av Nord-Norge, deler av kyst- og øysamfunn
i Midt-Norge og på Vestlandet, samt deler av Telemark og Østerdalen.
Lovendringsforslaget møter denne utfordringen gjennom
en ny, lovbestemmelse om plikt til å sørge for
tilfredsstillende tilgang på tjenester. Ut fra ønsket om å plassere
ansvaret for tjenestetilbudet så nær brukerne
som mulig, er det foreslått at denne plikten legges til
kommunene. Landbruks- og matdepartementet (LMD) har i St.prp. nr.
l (2007-2008) som oppfølging av lovforslaget, foreslått
tilførsel av "friske midler" til arbeidet med å sikre
veterinærdekning. Om lag 12 mill. kroner er foreslått
brukt av kommunene til stimuleringstiltak for å sikre tilgang
på veterinærtjenester på dagtid. I tillegg
legges det opp til videreføring av vaktordningen på dagens
nivå.
Det vises til svar på spørsmålet om
hvorfor det ikke er fastsatt klare kvalitetskrav for den nye ordningen.
Det er ikke foreslått særskilte sanksjonsbestemmelser
knyttet til kommunenes plikt etter lovforslaget. Departementet har
imidlertid stor tiltro til at kommunene vil ivareta ansvaret på en
god måte.
Ved at ansvaret legges til kommunene, åpnes for kreativitet
i kommunene for å utnytte personellets kompetanse til beste
for lokalsamfunnet, også på andre områder
enn ordinær veterinærpraksis. Gjennom forslaget
om en øremerket bevilgning økes sikkerheten for
at avsatte midler blir brukt i henhold til intensjonen. Det vil
bli ført ordinær kontroll med at midlene blir
brukt på en måte som er i samsvar med offentlig
tilskuddsforvaltning.
Målet med lovendringen og budsjettforslaget for 2008,
er å styrke tilgangen på veterinærtjenester
på dagtid, noe som vil være positivt både
for dyrehelse og dyrevelferd. Det legges videre opp til videreføring av
klinisk veterinærvakt på dagens nivå gjennom øremerkede
midler.
Et viktig element i sykdomsberedskapen er at alle veterinærer
har en varslingsplikt til Mattilsynet om mistanker om alvorlige
smittsomme dyresykdommer. Det arbeides også med sikte på forbedret
varsling om alvorlige tilfeller av vanskjøtsel/dyremishandling.
Det er nyttig med god kontakt mellom Mattilsynet og de praktiserende
veterinærene. Slik kontakt kan etableres og videreføres
uavhengig av hvem som tar seg av vaktlister og betaler ut vaktgodtgjøring
for klinisk veterinærvakt. Mattilsynet vil fortsatt ha
mulighet til å gi en praktiserende veterinær offentlig myndighet
for et kortere eller lengre tidsrom - enten etter avtale med den
enkelte veterinæren, eller i krisesituasjoner etter pålegg
hjemlet i dyrehelsepersonelloven.
Målet med lovendringsforslaget og budsjettforslaget
for 2008 er å styrke veterinærdekningen i områder
som er næringssvake for slike tjenester. De aller fleste
steder vil næringsgrunnlaget for klinisk veterinærpraksis
kombinert med vaktordningen være tilstrekkelig. I en del
områder der markedet for veterinærtjenester er
for dårlig, vil lovforslaget føre til at det blir
satt inn særskilte tiltak for å bedre tjenestetilgangen.
Departementet har på grunnlag av store variasjoner, både
geografisk og med hensyn til dyretetthet, ikke funnet det hensiktsmessig å foreslå en lovfestet
norm for tjenestetilbudet. Se også svar på spørsmålet
om det er akseptabelt med store lokale variasjoner.
Oslo, i næringskomiteen, den 27. november 2007
Ola Borten Moe |
Hans Frode Kielland Asmyhr |
leder |
ordfører |