Gjennom EØS-avtalen er Noreg forplikta til å implementere direktiv
om gjensidig godkjenning av yrkeskvalifikasjonar innanfor EØS-området.
Dette gjeld Europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/36/EF om godkjenning
av yrkeskvalifikasjonar. Formålet med direktivet er å fjerne hinder
for fri flytting av personar og tenester mellom medlemsstatane,
ved at borgarane i medlemsstatane skal kunne utøve yrket sitt i
ein annan medlemsstat enn der dei har tileigna seg dei faglege kvalifikasjonane
sine.
I gjeldande minerallovgiving er det ikkje fastsett lovkrav om
kvalifikasjonar for å drive bergverksdrift, men det blir stilt kvalifikasjonskrav
i konsesjonar for enkelte typar drift. Direktivkrava er derfor tekne
inn i konsesjonar fordi reguleringa av drifta og nødvendige kvalifikasjonar
for drivarane går fram i sjølve konsesjonen. Det blir fastsett i
konsesjonsvilkåra at godkjenning av kvalifikasjonar frå utanlandske
søkjarar skal skje i samsvar med krav i direktivet.
Overfor norske styresmakter har EFTAs overvakingsorgan (ESA)
gitt uttrykk for at implementering av yrkeskvalifikasjonsdirektiva
på mineralsektoren må skje i lov og forskrift. Departementet føreslår
derfor at det nye direktivet blir implementert ved endringar i minerallovgivinga.
Mineralnæringa er ei typisk distriktsnæring, og spesielt i kystområda
er det mange bedrifter. Industrien har rundt 4 700 tilsette fordelte
på 670 bedrifter. Det vart i 2006 selt til saman ca. 75 millionar
tonn mineralske produkt av forskjellige slag til ein samla verdi
av ca. 9,1 mrd. kroner. Næringa eksporterte for til saman 5,6 mrd.
kroner i 2006. Noreg har store mineralske ressursar, og ein reknar
med at mineralnæringa har eit betydeleg vekstpotensial. Det er to
hovuddriftsmetodar for å ta ut mineralske førekomstar - dagbrotsdrift
og underjordsdrift.
Den norske minerallovgivinga har først og fremst reglar om leiting
etter og utnytting av mineralførekomstar. Eit hovudskilje i lovgivinga
er skiljet mellom mutbare og ikkje-mutbare mineral.
Reglar om dei mutbare minerala er samla i lov 30. juni 1972 nr.
70 om bergverk (bergverksloven) og i lov 14. desember 1917 nr. 16
om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eigedom mv. (industrikonsesjonsloven).
Mutbare mineral er definerte i bergverkslova § 1 og omfattar metall
med eigenvekt høgare enn 5 og malmar av slike metall, metalla titan og
arsen og malmar av desse, magnetkis og svovelkis. Bergverkslova
slår fast at myr- og sjømalm og alluvialt gull ikkje er mutbare.
For dei ikkje-mutbare minerala er det inga felles lov. Dei ikkje-mutbare
minerala kalk og kvarts er regulerte i eigne lover, høvesvis lov
3. juli 1914 nr. 5 om erverv av kalkstensforekomster (kalksteinsloven) og
lov 17. juni 1949 nr. 3 om erverv av kvartsforekomster (kvartsloven).
I tillegg gjeld lov 21. mars 1952 nr. 1 om avståing av grunn mv.
til drift av ikkje mutbare mineralske forekomster (avståingsloven).
Lov 28. november 2003 nr. 98 om konsesjon ved erverv av fast
eiendom (konsesjonsloven) mv. gjeld for dei ikkje-mutbare minerala
som ikkje er omfatta av kalksteinslova eller kvartslova, så sant
det ligg føre eit erverv av fast eigedom som er konsesjonspliktig
etter konsesjonslova.
Det kan ikkje setjast i gang regelmessig bergverksdrift på mutbare
mineral som er omfatta av bergverkslova, utan driftskonsesjon. Hovudføresetnaden
for å få konsesjon er at allmenne omsyn ikkje talar imot det. Nærings-
og handelsdepartementet, som gir driftskonsesjonar, har ei rekkje
standardvilkår i konsesjonane. Etter industrikonsesjonslova § 13 andre
ledd nr. 3 skal drifta føregå på bergmessig måte. Departementet
stiller eit slikt vilkår, kombinert med krav om driftsplan over
området. Det er Bergvesenet som står ansvarleg for å følgje opp
driftsplanane og kontrollere at drifta skjer på ein bergmessig forsvarleg
måte.
Det blir stilt regelmessig krav om at den som skal vere ansvarshavande
for drifta, må ha relevant utdanning. I utgangspunktet blir det
kravd at vedkomande er bergingeniør eller tilsvarande.
For kalksteinsførekomster blir det kravd konsesjon dersom det
totale uttaket frå ein eller fleire førekomstar innanfor same kommune
går over 100 000 tonn. Det er inga tilsvarande nedre grense for
når det blir kravd konsesjon ved erverv av kvartsførekomstar. Både
kalksteinlova og kvartslova har krav om konsesjon for leveranseavtalar
på kalkstein og kvarts, dersom avtalen omfattar eit tidsrom på meir
enn to år. Konsesjon kan givast når ikkje allmenne omsyn talar imot.
Myndigheita til å innvilge konsesjon etter kalksteinslova og kvartslova
er delegert til Bergvesenet med Bergmeisteren for Svalbard.
For dagbrotsdrift stiller Bergvesenet vilkår om at den som skal
vere ansvarshavande, har ingeniørutdanning eller liknande eller
utdanning frå tidlegare Statens bergskole. Ved underjordsdrift blir
det stilt krav om at ansvarshavande har bergingeniøreksamen eller
tilsvarande. Dette kan for eksempel vere sivilingeniøreksamen, men
der vedkomande i tillegg har praktisk erfaring med bergverksdrift.
Dei ikkje-mutbare minerala som ikkje er omfatta av kalksteinslova
eller kvartslova, dvs. andre ikkje-mutbare mineral og kalksteinsførekomstar
under 100 000 tonn, er ikkje regulerte i spesiallover. Erverv av
førekomstar med slike mineral kan likevel omfattast av lov 28. november
2003 nr. 98 om konsesjon ved erverv av fast eigedom (konsesjonsloven)
mv., som regulerer erverv av rettar i fast eigedom. Erverv som er
konsesjonspliktige etter industrikonsesjonslova, kalksteinslova
eller kvartslova, blir ikkje regulerte av konsesjonslova.
Etter konsesjonslova § 11 kan det i kvart enkelt tilfelle stillast
vilkår som blir rekna som nødvendige for å fremje formålet med lova.
Vilkåra tilsvarer langt på veg dei vilkåra som blir sette i konsesjonar gitt
etter industrikonsesjonslova, kalksteinslova og kvartslova. Dette
omfattar også krav til utdanning for dei som er ansvarlege for drifta.
Parlaments- og rådsdirektiv 2005/36/EF om godkjenning av yrkeskvalifikasjonar
erstattar dei tidlegare yrkeskvalifikasjonsdirektiva, mellom anna
direktiv 89/48/ EØF og 92/51/EØF som no er oppheva.
Etter det nye yrkeskvalifikasjonsdirektivet er systemet slik:
Der utøving av ei regulert verksemd ("regulated profession") i vertsstaten
krev at søkjaren har bestemte faglege kvalifikasjonar ("professional qualifications"),
må vertsstaten tillate søkjarar frå andre EØS-statar å utøve den
aktuelle verksemda, dersom dei dokumenterer yrkeskvalifikasjonar
som dei som er nemnde i direktivet artikkel 13 nr. 1 eller 2 frå ein
annan EØS-stat. Ein føresetnad for at det nye direktivet skal gjelde
for ansvarshavande for drift av mineralførekomstar i Noreg, er at
slik verksemd er ei regulert verksemd etter direktivet, og at søkjar
må ha profesjonelle kvalifikasjonar etter direktivet for å utøve
verksemda.
Nærings- og handelsdepartementet har vurdert forholdet mellom
reglane om kvalifikasjonskrav som blir stilte i driftskonsesjonar
etter minerallovgivinga, og etableringsreglane i parlaments- og
rådsdirektiv 2005/36/EF.
Noreg har i gjeldande minerallovgiving ingen lovkrav om kvalifikasjonar
for drivarar, men det blir stilt krav i konsesjonar om visse kvalifikasjonar
for enkelte typar drift, som f.eks. underjordsdrift. Departementet
ser det slik at dei kvalifikasjonskrava som blir stilte til dei
som skal vere ansvarshavande i konsesjonar som regulerer drift av
mineralførekomster, utgjer profesjonelle kvalifikasjonskrav. Departementet
legg etter dette til grunn at Noreg må godkjenne bergingeniørutdanning
og tilsvarande kvalifikasjonar frå andre EØS-statar etter det nye
yrkeskvalifikasjonsdirektivet. Dette inneber at EØS-borgarar som dokumenterer
yrkeskvalifikasjonar frå ein annan EØS-stat i samsvar med artikkel
13 i direktivet, skal likestillast med personar med yrkeskvalifikasjonar frå
Noreg når det gjelder kvalifikasjonskrav som blir stilte for å vere
ansvarshavande i konsesjonar som regulerer drift av mineralførekomstar.
Nærings- og handelsdepartementet har vurdert om reglane bør takast
inn i dei ulike minerallovene eller fastsetjast i forskrift. Det
er i alle høve nødvendig å ha lovheimel til å kunne lage forskrifter.
Departementet meiner det er mest formålstenleg at dei nærmare
reglane blir fastsette i forskrift, og viser til at krav til yrkeskvalifikasjonar
er tekniske reglar som naturleg høyrer heime i forskrift. Vidare
talar ønsket om oversiktlege og rettsteknisk enkle lovtekstar for
ei slik løysing. Kvalifikasjonskrav ved drift av mineralske førekomstar
blir regulerte i konsesjonar som er gitt med heimel i fire ulike
lover. For at det skal bli mest mogleg brukarvennleg, bør dei konkrete
krava i yrkeskvalifikasjonsdirektivet bli fastsette i ei felles
forskrift i staden for i kvar lov. For å regulere korleis ein skal
gjennomføre direktivet i norsk rett på mineralsektoren føreslår
departementet derfor nye forskriftsheimlar i dei ulike minerallovene.
Ved utarbeiding av forskrifta (forskriftene) vil departementet
sikre at krava i direktiv 2005/36/EF blir gjennomførte i norsk rett
i samsvar med direktivet. Kvalifikasjonskrava for å bli godkjend
som ansvarshavande ved drift av mineralførekomstar skal gå klart
fram av forskriftene. Kvalifikasjonane til kvar enkelt søkjar skal
vurderast uavhengig av nasjonalitet og i samsvar med direktivkrava.
Det vil bli lagt vekt på å få fram rettane til kvar enkelt borgar
på ein klar, tydeleg og brukarvennleg måte slik at arbeidssøkjande
frå EØS-land skal kunne vurdere si rettsstilling på førehand. Departementet
vil sende utkast til forskrift ut til høyring i tråd med gjeldande reglar,
før reglane blir fastsette.
Departementet kan ikkje sjå at forslaget til nye forskriftsheimlar
i minerallovgivinga vil få nemneverdige økonomiske eller administrative
konsekvensar verken for det offentlege eller private. Forslaget inneber
at den praksis som i dag er gjennomført i konsesjonar ved drift
av mineralske førekomstar, blir lovfesta. Ein reknar derfor med
at lovforslaga ikkje fører til meirarbeid for styresmaktene. Spesielt
for utanlandske søkjarar er det klargjerande at kvalifikasjonskrav
på mineralsektoren og krav til gjensidig godkjenning av yrkeskvalifikasjonar
frå andre EØS-statar blir regulerte i lov og forskrift.