Til Odelstinget
Nærings- og handelsdepartementet fremjar med dette forslag til
ny lov om meldeplikt ved nedlegging av næringsverksemd (omstillingslova).
Som eit ledd i den aktive næringspolitikken til regjeringa inneheld
lova forslag til tiltak ved nedlegging av bedrifter. Departementet
ønskjer på denne måten å etablere eit rammeverk som kan gjere det mogleg
for levedyktige bedrifter å drive vidare, og føreslår tiltak som
styresmaktene kan setje i verk for å bidra til dette.
Eit slikt tiltak er å innkalle til drøftingar mellom bedrift,
det offentlege, tilsette og moglege investorer. For å etablere eit
formålstenleg grunnlag for slike drøftingar føreslår departementet
ei lovfesta plikt for bedrifter med 30 tilsette eller fleire til
å melde frå til fylkeskommunen om ei planlagd nedlegging. Forslaget
inneber ingen endringar i den grunnleggjande og etablerte rollefordelinga,
der det er bedriftseigars ansvar å gjere vedtak om forhold knytta
til drift og nedlegging, og der styresmaktene si rolle er å vere
tilretteleggjar for næringsverksemd i Noreg.
For å opne for at dei tilsette kan få høve til å kjøpe bedrifta,
føreslår departementet at ein lovfestar ei drøftingsplikt med dei
tilsette, med sikte på at dei eventuelt kan overta bedrifta.
Nærings- og handelsdepartementet fremjar med dette forslag til
endringar i:
lov 30. juni 1972 nr. 70 om bergverk
lov 3. juli 1914 nr. 5 om erverv av kalkstensforekomster
lov 17. juni 1949 nr. 3 om erverv av kvartsforekomster
lov 28. november 2003 nr. 98 om konsesjon ved erverv av
fast eigedom (konsesjonsloven) mv.
Departementet føreslår at ein fastset lovheimlar i bergverkslova,
kalksteinslova, kvartslova og konsesjonslova om høve til å fastsetje
i forskrift kvalifikasjonskrav for personell som står for drift
av mineralførekomstar, og reglar om godkjenning av tilsvarande kompetanse
for borgarar frå EØS-området. Formålet med forslaget er å bringe
minerallovgivinga i samsvar med EØS-regelverket om gjensidig godkjenning
av yrkeskvalifikasjonar.
Regjeringa driv ein aktiv næringspolitikk, og arbeider mellom
anna med konkrete forslag til korleis ein kan førebyggje og hindre
nedlegging av bedrifter.
Punktet i Soria Moria-erklæringa om "en ny og forsterket ervervslov
innenfor EØS-avtalens rammer" inneber ikkje at den gamle ervervslova
som vart oppheva i 2002, skulle innførast på ny. Å innføre ei ny
ervervslov kan ikkje sameinast med Noregs forpliktingar etter EØS-avtalen.
Regjeringa fremjar i staden forslag om ei lov som, gjennom meldeplikta,
vil fremje omstilling og dialog. Lova vil omfatte alle nedleggingstrua
bedrifter med meir enn 30 tilsette, og ikkje berre dei bedriftene
som har vore gjenstand for eit erverv.
Eit notat vart sendt på høyring 8. desember 2006 med frist 8. mars
2007.
Omstilling og innovasjon skjer kontinuerleg i norske bedrifter.
Då må det leggjast til rette for at ledig arbeidskraft og kapital
kan brukast i nye og meir lønnsame bedrifter. Omstilling er positivt
når resultatet gir meir framtidsretta arbeidsplassar med høgare verdiskaping.
Departementet vil understreke at det først og fremst er bedrifta
sitt eige ansvar både å initiere og handtere omstillingar. Dei tiltaka
som blir føreslått i proposisjonen, inneber såleis ingen endringar i
bedrifta sitt ansvar.
Når bedrifter blir nedlagde, er det viktig å sikre at dei tilsette
blir tekne vare på gjennom gode og inkluderande prosessar. For dei
lokalsamfunna det gjeld, kan bedriftsnedlegging få betydelege negative
konsekvensar. Det er derfor viktig å leggje til rette for at bedrifter
som vil leggje ned verksemda si, i større grad enn i dag bidreg
til lokalsamfunnet for å sikre vellykka omstillingar. Regjeringa
føreslår derfor tiltak som skal sikre at slike prosessar blir gjennomførte
på ein meir systematisk måte, enn kva som er tilfellet i dag.
Det er primært lokale og regionale styresmakter sitt ansvar å
arbeide med omstilling for å motverke og møte akutte krisesituasjonar
lokalt. Sjansen for å få til ei vellykka omstilling er størst dersom
det alt er etablert eit langsiktig utviklings- og nyskapingsarbeid
på lokalt og regionalt nivå før situasjonen kring bedriftsnedlegginga
oppstår. Ein viktig del av ein nasjonal omstillingsstrategi er å
skape brei lokal og regional forankring av gode utviklingsprosessar
i dei aktuelle områda.
For sårbare lokalmiljø kan det vere spesielt viktig å etablere
ein møteplass som inkluderer bedrift, tilsette og styresmaktene,
mellom anna verkemiddelapparatet. Med dette blir det lagt til rette
for at partane på ein god måte kan "snu alle steinar" og finne alternativ
dersom bedrifter som er svært viktige for lokalsamfunnet, er trua
av nedlegging. Meldeplikta og drøftingsmøtene er likevel ikkje meint
å hindre nedlegging eller omstilling når framtidsutsiktene til bedrifta
tilseier at det ikkje er grunnlag for vidare drift i noværande form.
Regjeringa meiner samla sett at forslaget vil bidra til å oppretthalde
og sikre ei god omstillingsevne i norsk økonomi, samtidig som interessene
til dei det vedkjem, blir sikra på ein betre måte enn i dag.
Staten gir i dag økonomisk støtte til lokalt omstillingsarbeid
gjennom dei ordinære distrikts- og regionalpolitiske verkemidla
frå Kommunal- og regionaldepartementet til fylkeskommunane. Fylkeskommunane
har ansvaret for å fordele midlane vidare til kommunar med omstillingsbehov,
og å samarbeide med kommunar og Innovasjon Noreg om innretninga av
omstillingsarbeidet.
Det kan oppstå problemstillingar i samband med bedriftsnedleggingar
som gjer at lokale styresmakter ikkje åleine kan handtere den ekstraordinære
situasjonen. I slike situasjonar kan det vere nødvendig med ein
ekstrainnsats frå statens side. Kriteria som Regjeringa vil leggje
til grunn for når det kan vere aktuelt at staten går inn med ekstraordinære
midlar, går fram av St.meld. nr. 21 (2005-2006) Hjarte for heile landet
- om distrikts- og regionalpolitikken.
Den nordiske modellen er prega av at partane i arbeidslivet i
samarbeid med styresmaktene inngår ein samfunnskontrakt om felles
langsiktige interesser. Modellen er kjenneteikna av eit nært samarbeid mellom
arbeidstakarar og arbeidsgivarar.
Bedrifter kan leggjast ned med reduserte negative konsekvensar
for dei tilsette fordi offentlege velferdsordningar sikrar dei som
mistar jobben økonomisk tryggleik. Dermed tek staten på seg noko
av risikoen knytt til tilsetjingar. Dette gjer det samtidig meir
attraktivt og mindre risikoprega for bedriftene å sysselsetje fleire
personar i oppgangstider, noko som igjen fører til lågare arbeidsløyse
og betre utnytting av ressursane. Regjeringa sitt forslag til omstillingslov
er eit bidrag til å styrkje og vidareutvikle den nordiske modellen.
Det er ein føresetnad at forslag til nye tiltak skal liggje innanfor
rammene for EØS-avtalen. Forslaget til ny omstillingslov er utforma
i samsvar med dette.
Det skal vere likt høve for alle EØS-borgarar til å kjøpe og
selje varer og tenester innanfor heile EØS-området, til å ta arbeid
og til å etablere og drive verksemd og gjere investeringar over
landegrensene. I tillegg er det felles reglar for statsstøtte og
konkurranse. Tiltak som nasjonale styresmakter vil setje i verk
mot nedlegging av bedrifter, må etablerast innanfor desse rammene.
Innføring av ei meldeplikt ved bedriftsnedleggingar er innanfor
rammene av EØS-avtalen. Meldeplikta er grunngitt i allmenne legitime
omsyn og er ikkje diskriminerande. Den gjeld nedleggingar i Noreg uavhengig
av kva nasjonalitet eigaren har. Reguleringa går heller ikkje lenger
enn det som er nødvendig for å oppnå formålet: å få i stand drøftingar
mellom impliserte partar for å søkje andre løysingar enn nedlegging.
Ein kan ta regionale omsyn utan å vere i konflikt med EØS-retten.
Regelverk som også har som grunngiving å verne utsette område for
fråflytting, er dermed legitime. Med forslaget til omstillingslov
oppnår vi to ting: Arbeidstakarane sine rettar blir sikra ved bedriftsnedlegging,
og samtidig blir det teke regionale omsyn når ei bedrift legg ned
verksemd med den følgja at fråflytting kan skje.
Økonomiske omsyn blir normalt vurderte som ulovlege etter EØS-retten.
Det eksisterer ulike meldeplikter for bedrifter i andre regelverk.
I arbeidet med dette lovforslaget er det vurdert om det er formålstenleg
og mogleg å koordinere den nye meldeplikta ved nedlegging med desse
andre meldepliktene, for å avgrense omfanget av nye administrative
byrder for næringslivet.
Ei samanlikning mellom konkurranselova og den føreslåtte meldepliktsordninga
ved nedlegging av bedrifter viser at dei situasjonane som utløyser
meldeplikta og formåla bak ordningane, er klart forskjellige. Det
blir derfor ikkje føreslått endringar i konkurranseregelverket.
Ifølgje arbeidsmiljølova § 15-2 skal arbeidsgivar som vurderer
å gå til masseoppseiingar, tidlegast mogleg sende melding til Arbeids-
og velferdsetaten. Ved å koordinere den nye meldepliktsordninga
med prosedyren etter arbeidsmiljølova § 15-2 om masseoppseiing,
kan dei administrative byrdene overfor næringslivet ved innføring
av den nye ordninga reduserast. Departementet føreslår å koordinere
tidspunktet for når bedrifta skal sende meldinga til høvesvis fylkeskommunen
og Arbeids- og velferdsetaten, slik at det berre er behov for éi
melding. Ein formålstenleg og ressurssparande måte å koordinere
meldeplikta på er å opne for elektronisk rapportering. Ein føresetnad
for dette er at det blir lagt til rette for at elektronisk kommunikasjon
kan takast i bruk i full skala.
Ingen andre land har ein generell myndigheitskontroll med eigarskifte
tilsvarande den oppheva ervervslova. Nokre land, inkludert Noreg,
har oppkjøpsreguleringar innanfor enkeltsektorar, som for eksempel
energi- og finansverksemd.
I EU er det gitt ei rekkje direktiv om regulering av arbeidstakarrettar.
Desse er implementerte i norsk rett. Regelverket regulerer forholdet
mellom private partar (arbeidstakar og -givar). Det er mellom anna krav
om informasjon og drøftingar med dei tilsette i samband med verksemdsoverdraging.
For selskap med verksemd over landegrensene er det vidare krav om
etablering av European Works Council der dei tilsette skal vere
representerte. Det er også krav om at dei tilsette skal vere representerte
i dei styrande organa i selskapet i dei nye EU-selskapsformene (europeiske
selskap og europeiske samvirkeføretak).
Den norske ordninga med meldeplikt til Arbeids- og velferdsetaten
(NAV) ved masseoppseiingar er basert på eit EU-direktiv. Tilsvarande
meldeplikt finst derfor i ei rekkje andre land. Den nærmare utforminga
kan likevel variere landa imellom, og det er mellom anna forskjellar
i kva for rolle styresmaktene har i prosessane med oppseiingar av
dei tilsette i ei bedrift.
Departementet føreslo i høyringsnotatet at det blir innført ei
ny meldeplikt ved nedlegging av verksemder. Det vart føreslått at
meldeplikta blir gjord lovbasert og obligatorisk for dei selskapa
som er omfatta av kravet, og at eigar pliktar å sende ei melding om
planlagd nedlegging så tidleg som mogleg og seinast 30 dagar før
nedlegginga blir gjennomført. Departementet føreslo at meldinga
skal sendast til fylkeskommunen der den aktuelle bedrifta ligg.
Formålet med meldepliktsordninga er å redusere dei negative konsekvensane
av ei nedlegging, med sikte på å leggje til rette for at bedrifta
kan drive heile eller delar av verksemda vidare der det er forretningsmessig
grunnlag for det. Samtidig er det viktig at det kjem tydeleg fram
i eit nytt lovverk kva samfunnsansvar eigarane har ved nedlegging
av bedrifta. Departementet uttala i høyringsnotatet at det er behov
for nye "kjørereglar" for å ansvarleggjere dei bedriftene som ikkje
på eige initiativ tek ansvar for dei tilsette og lokalsamfunnet
i ein vanskeleg fase. Kontakten mellom bedrift og styresmakter bør
styrkjast i nedleggingssaker, og denne kontakten bør knytast på
eit tidleg stadium i prosessen. Målet er at dialogen omkring ei
planlagd nedlegging mellom dei berørte skal synleggjere alternativ
til nedlegging.
Høyringsrunden viste at arbeidstakarorganisasjonane er positive
til innføring av meldeplikt. Også eit fleirtal av fylkeskommunane
som har uttala seg, støttar forslaget. Bedriftene sine interesseorganisasjonar
er imot forslaget. Med den støtta forslaget har fått i høyringsrunden,
er det departementet si vurdering at det likevel er riktig å innføre
ei meldeplikt ved nedlegging av bedrifter. Det er viktig for Regjeringa å
få etablert ei obligatorisk ordning som sikrar at det blir sett
i gang ein prosess med sikte på å finne andre løysingar enn nedlegging.
Meldepliktsordninga skal ikkje gjere inngrep i styringsretten
eller den faste drifta til eigaren/føretaket. Men eit samspel i
form av styrkt dialog mellom det offentlege og private kan etter
departementet si vurdering bidra positivt til å sikre både interessene
til kvar enkelt tilsett, men også viktige og breiare samfunnsinteresser.
Departementet er innforstått med at formalisering av prosessen
kan føre til auka ressursbruk hos bedrifter og styresmakter. Formålet
med meldepliktsordninga om å skape dialog med aktørane for om mogleg
å sikre arbeidsplassar, er likevel såpass viktig at departementet
meiner noko auka tidsbruk kan forsvarast.
Den føreslåtte lova har eit formål som ikkje naturleg passar
inn i anna eksisterande lovgiving. Departementet har difor konkludert
med at det mest formålstenlege er at meldepliktsordninga blir fastsett
i ei eiga lov.
Fylkeskommunen har alt i dag ansvar mellom anna for omstillingsarbeidet
i regionen som regionalt ansvarleg for nærings- og distriktspolitikken.
Fylkeskommunen kjenner utfordringane i regionen og har ei brei kontaktflate
mot andre styresmakter, verkemiddelapparat, næringsliv, fagforeiningar
osv. Departementet føreslo ut frå dette at fylkeskommunane skulle
vere mottakarar av meldingane, og i samarbeid med dei andre aktørane
ha det overordna ansvaret for å koordinere arbeidet med å vurdere
alternative løysingar til ei nedlegging. Ved å la fylkeskommunane vere
mottakarar av melding om nedlegging av verksemd får dei òg høve
til å førebu seg på eit eventuelt omstillingsarbeid på eit tidlegare
tidspunkt enn i dag.
Departementet vurderte om ein kunne slå den nye meldeplikta saman
med den eksisterande meldepliktsordninga om masseoppseiingar etter
arbeidsmiljølova. Dette vart ikkje tilrådd i høyringsnotatet. Arbeids-
og velferdsetaten skal vere ein nøytral part i si rolle med å utføre
arbeidsformidling.
Dei fleste av høyringsinstansane har ikkje innvendingar mot departementet
sitt forslag om å la fylkeskommunen vere mottakar av meldinga. Nokre
få høyringsinstansar meiner likevel at meldinga må sendast til bedrifta
sin heimkommune, og enkelte meiner at meldinga må sendast både til
kommunen og fylkeskommunen.
Det er viktig å sjå innføringa av ei ny meldeplikt i eit breitt
perspektiv og i samanheng med omstillingsarbeidet i regionene. Arbeidet
som er knytt til det å følgje opp den nye meldeplikta, og dei eksisterande
oppgåvene til fylkeskommunane, vil utfylle kvarandre. Departementet
meiner dermed at alt etablerte arenaer på fylkeskommunalt nivå kan
utviklast vidare for å behandle saker om nedlegging av bedrifter.
Ved å velje fylkeskommunane som meldingsmottakar blir det heller
ikkje behov for å etablere eit nytt apparat for å handtere meldingane
og oppfølginga av dei. Departementet føreslår derfor at meldinga om
bedriftsnedlegging skal sendast til fylkeskommunen.
I høyringsnotatet vart det gjort greie for behovet for å avgrense
meldeplikta i forhold til kor stor bedrifta var. Ei slik vurdering
må ta utgangspunkt i kva behov dei tilsette har, involverte lokalsamfunn
og til at ei meldepliktsordning ikkje skal vere unødvendig omfattande.
Samtidig skal den kunne reknast som proporsjonal etter EØS-retten,
det vil seie at ein ikkje går lenger enn det som er nødvendig for
å oppnå formålet.
I høyringsnotatet la departementet fram to alternative grenser,
30 og 50 tilsette, og bad høyringsinstansane vurdere dette. Ut frå
bedriftsstrukturen i Noreg er det få bedrifter med fleire enn 50
tilsette, og dei er normalt lokaliserte i sentrale strøk. Ei bedrift
på 30 tilsette vil i mange tilfelle måtte reknast som ei hjørnesteinsbedrift.
Ved eit innslagspunkt på 30 tilsette vil belastninga for bedrifter
i sentrale strøk vere marginal, mens gevinsten i distrikta vil vere
positiv. Departementet meiner etter ei totalvurdering at innslagspunktet
bør setjast til 30 tilsette. Dette sikrar både lokalsamfunnet og
kvar enkelt tilsette best, samtidig som ein opprettheld bedriftene
sin sjanse til å omstille seg. Innslagspunkt på 30 tilsette er òg
i tråd med fråsegner frå dei fleste høyringsinstansane.
LO meiner at innslagspunktet bør vere ti tilsette. Dette vil
etter departementet si oppfatning føre til auka administrativ og
økonomisk ressursbruk både for bedriftene og det offentlege, i ein
grad som ikkje kan forsvarast i forhold til behovet og formålet
med meldepliktsordninga. Enkelte av høyringsinstansane har òg teke
til orde for ei differensiering av innslagspunktet, avhengig av
om bedrifta er lokalisert innanfor eller utanfor det distriktspolitiske
verkemiddelområdet. Generelt er det etter departementet si oppfatning
uheldig med ulike (plikt-)reglar avhengig av lokalisering. Eit ensarta
og konsistent system for heile landet inneber at alle blir behandla
likt, og vil vere ei løysing som totalt sett best sikrar formålet
med lova.
I ein nedbemanningssituasjon har eigaren ikkje "gitt opp" verksemda.
I desse tilfella er det derfor ikkje på same måte formålstenleg
å vurdere alternativ drift i tråd med verkemidla det blir lagt opp
til i meldepliktsordninga. Etter departementet si vurdering bør
nedbemanning generelt ikkje takast med, fordi det vanskeleg kan
sameinast med formålet bak lovforslaget. Målsetjinga med arbeidet
er at det skal leggjast til rette for omstilling, og at ein skal
finne alternative løysingar for bedrifta, noko som ofte er vanskeleg
å sameine med at (delar av) verksemda skal drivast vidare etter
ei nedbemanning. Dei verkemidla som det blir lagt opp til ved nedlegging,
er dermed ikkje aktuelle ved nedbemanning.
Nedbemanning blir dekt av arbeidsmiljølova gjennom eit alt etablert
regelverk for å sikre at ein tek omsyn til dei tilsette som blir
oppsagde. Ei nedbemanning med over 90 prosent av arbeidstakarane
bør likevel reknast som nedlegging. Ei nedbemanning av dette omfanget
vil i realiteten ha like store konsekvensar for lokalmiljø og arbeidstakarar
som ei nedlegging. Lovforslaget § 2 første ledd presiserer denne grensa.
Spørsmålet om avgrensing mot flytting vart òg teke opp i høyringsrunden.
Departementet er einig med høyringsinstansane i at flytting innanfor
same by, tettstad, kommune og fylke ikkje bør utløyse meldeplikt.
Meldeplikt kan vere uheldig i forhold til drøftingane for å finne
moglege alternative løysingar når både staden der verksemda vert
flytta frå og staden ho vert flytta til, ligg innanfor same fylke.
Då vil det vere vanskeleg for fylkeskommunen å prioritere det eine
området framfor det andre. Departementet ønskjer ikkje å setje fylkeskommunen
i en slik vanskeleg situasjon.
Når det gjeld tilfelle der bedrifta blir nedlagd, og der dei
tilsette blir tilbydde ny stilling i føretaket eller anna føretak
i same konsern, er det departementet si vurdering at meldeplikta
skal gjelde i desse tilfella når det "nye" føretaket er lokalisert
utanfor fylkeskommunen. Omsynet til dei tilsette og verknadene for
lokalsamfunnet, som fråflytting og høve til å halde oppe busetjingsmønsteret,
gjer seg gjeldande i like stor grad i desse tilfella som ved ei
planlagd nedlegging der dei tilsette ikkje får tilbod om ny stilling.
Meldeplikta skal berre gjelde for føretak som er registreringspliktige
i Føretaksregisteret. Store offentlege verksemder fell dermed utanfor.
Ved eventuell flytting av denne typen verksemder er styresmaktene
uansett involverte gjennom ein langvarig prosess i forkant, og meldeplikt
blir dermed rekna som unødvendig.
Talet på tilsette er knytt opp til tilsetjing i bedrifta, ikkje
i føretaket. Departementet har valt å bruke same definisjon av bedrift
som Statistisk sentralbyrå (SSB): "ei lokal avgrensa eining som
hovudsakleg driv verksemd i ei bestemt næringsgruppe". Meldeplikta
kan derfor gjelde sjølv om det ikkje blir planlagt å leggje ned
heile føretaket og den juridiske personen si verksemd. Det er tilstrekkeleg
at planane omfatter ei "bedrift".
Når det gjeld konkurs- og akkordtilfelle, er høyringsinstansane
samstemde og einige med departementet i at dei ikkje bør omfattast
av meldeplikta.
I høyringsnotatet vart det føreslått at bedriftseigar har plikt
på seg til å sende melding om planlagd nedlegging så tidleg som
mogleg, og seinast 30 dagar før nedlegginga blir gjennomført. Når
tidspunkt for innsending av meldinga blir fastsett, må også anna relevant
regelverk vurderast. Det kan vere ei motsetning mellom desse reglane
og kravet om at meldinga skal sendast så tidleg som mogleg. Sjølv
om det blir innført ei ny ordning om melding til fylkeskommunen
ved nedlegging, er det ikkje meininga å endre dei krava som ligg
på føretak etter andre føresegner.
Kravet om at melding ved planlagd nedlegging skal sendast så
tidleg som mogleg, inneber at meldinga uansett aldri skal sendast
seinare enn når melding om masseoppseiing blir sendt til Arbeids-
og velferdsetaten.
I dei tilfella der verksemda eller bedrifta er pliktig til å
sende melding i samsvar med reglar som følgjer av særlov, som for
eksempel børs- og verdipapirhandellova, meiner departementet på
same måte som høyringsinstansane at meldeplikt ikkje bør gjelde
før plikta til å sende melding etter den aktuelle særlova har inntrådd.
Det kan eventuelt føre til at melding etter omstillingslova vil
innebere brot på plikta etter vedkomande særlov, og derfor gjeld
prinsippet om at spesiallov går framfor ei generell lov.
Departementet føreslår at meldinga må sendast seinast på det
tidspunktet det skal sendast melding om masseoppseiing etter arbeidsmiljølova
§ 15-2. Desse meldingane tek sikte på same situasjon, og det vil
dermed vere ein naturleg sistefrist for å sende inn meldinga.
Departementet uttala i høyringsnotatet at innhaldet i meldinga
må gi tilstrekkeleg informasjon til at ein kan vurdere om det er
grunn til å gå vidare med saka. Eventuelle opplysningar utover dette
skal bedrifta gi dersom fylkeskommunen ber om det, og opplysningane
må avgrensast til relevant og nødvendig tilleggsinformasjon. Styresmaktene
si nytte av den informasjonen som blir gitt, bør vegast opp mot den
belastninga det er for verksemdene å gi frå seg informasjonen.
Berre eit fåtal av høyringsinstansane har uttala seg om dette
spørsmålet.
NHO peikar spesielt på at det må givast klare føringar i lova
eller forarbeida om kva detaljgrad som skal krevjast. I tillegg
skriv NHO at lovteksten klart bør seie kva som skal til for at bedrifta
blir pålagd informasjonsplikt utover minimumskrava, og kva for konkret
informasjon som då skal givast. NHO tek òg opp spørsmålet om kva
for konsekvensar det får for saksbehandlingstida på 30 dagar om
ein må gi tilleggsinformasjon.
Departementet deler synspunkta frå NHO, og føreslår at meldinga
skal innehalde bedrifta/verksemda sitt namn, organisasjonsnummer,
talet på årsverk, talet på tilsette, næringskode og ei kort beskriving
av kva verksemda driv med. I tillegg må meldinga innehalde ei kort
beskriving av kva som er bakgrunnen for planane om nedlegging, og
ei kort utgreiing/beskriving av den interne prosessen. Meldinga
bør òg innehalde eigars vurderingar når det gjeld moglegheitene
for vidare drift. Det må vere tilstrekkeleg substansielt innhald
i meldinga til at fylkeskommunen har eit reelt grunnlag for sine
vurderingar, og til å leggje grunnlaget for drøftingane.
Når det gjeld teieplikta, bør deltakarane kunne påleggjast teieplikt
i meldepliktsperioden. På den andre sida bør det normalt vere offentleg
informasjon at det er sendt melding til fylkeskommunen.
Dersom fylkeskommunen, etter å ha motteke meldinga, ser behov
for å vurdere den aktuelle nedlegginga nærmare, er den normale prosedyren
å kalle inn til eit møte med sikte på å finne alternative løysingar.
Dersom det ikkje kan synleggjerast at det finst andre alternativ
enn den planlagde nedlegginga, skal fylkeskommunen så tidleg som
mogleg gi føretaket beskjed om at behandlinga av meldinga er avslutta. Det
er heller ikkje nødvendig å kalle inn til møte dersom det ut ifrå
meldinga synest klart for fylkeskommunen at det ikkje er aktuelt
med vidare drift. Behandling av saka kan i så fall avsluttast. Departementet
si vurdering er at ein, for å kunne tilpasse prosessen best mogleg
til kvar enkelt konkret sak, må vere varsam med å føreslå detaljerte
obligatoriske prosedyrar for behandling av meldinga.
Departementet har ikkje fått nokre reaksjonar på dei obligatoriske
deltakarane på møteplassen som vart føreslått. Ein held dermed fast
ved at desse bør vere bedriftsleiinga/eigarane, lokale styresmakter (kommunen),
tilsetterepresentantar, Innovasjon Noreg og NAV. I konkrete saker
kan det vere formålstenleg å trekkje inn andre fagmiljø.
Regjeringa legg til grunn at bedriftseigarar som legg ned verksemda,
skal ta ansvar for tilsette det vedkjem, og lokalsamfunnet, slik
at negative konsekvensar blir reduserte. Derfor føreslår departementet at
det i drøftingane med fylkeskommunen og andre involverte på møteplassen
blir innført ei plikt for bedrifta til å drøfte kompensasjons- og
omstillingsmoglegheiter overfor dei tilsette og moglege næringspolitiske
tiltak som bedrifta kan bidra med overfor lokalsamfunnet. Slike
drøftingar skal vere obligatoriske under fylkeskommunens behandling
av nedleggingsmeldinga.
Departementet viser vidare til LO sitt innspel om arbeidstakarplan.
Sentrale element i ein arbeidstakarplan vil etter forslaget falle
inn under § 5, og det er departementet si vurdering at det ikkje
er formålstenleg å lovfeste eit krav om arbeidstakarplanar.
Det blir vurdert som lite formålstenleg å setje i verk eigne
finansielle støtteordningar for bedrifter som blir trua av nedlegging.
Derimot bør moglegheitene innanfor dei eksisterande finansieringsordningane
vurderast i kvart enkelt tilfelle, også for bedrifter som kan bli
lagde ned, men som har potensial for vidare drift.
I høyringsnotatet føreslo departementet at ein meldepliktsperiode
på inntil 30 dagar må vere tilstrekkeleg. I dei fleste situasjonar
er dette tilstrekkeleg til å få i stand reelle prosessar slik at
partane har høve til å vurdere og bestemme eventuelle alternative løysingar
til nedlegging. Ein periode på 30 dagar bør heller ikkje medføre
betydelege negative konsekvensar i forhold til interne prosessar
i føretaket.
Ut frå høyringsfråsegnene legg departementet til grunn at ein
meldepliktsperiode på 30 dagar er akseptabel, og at det gjer det
mogleg å få ei rask avklaring i kvart enkelt tilfelle, samtidig
som det kan gi ein realistisk sjanse til å vurdere om det ligg føre
reelle alternativ til vidare drift, eller andre omstillingsmoglegheiter.
Dette krev at meldinga er fullstendig med omsyn til informasjon
som skal sendast inn. Fylkeskommunen må derfor så raskt som mogleg
kontrollere at innhaldet i meldinga dekkjer informasjonskravet etter
lova, og gi tilbakemelding til innsendar om eventuelle manglar.
Innhenting av slik tilleggsinformasjon inneber ikkje at 30-dagarsperioden
kan forlengjast.
Departementet registrerer NHO og NAVO sine fråsegn om at fylkeskommunane
ikkje bør ha høve til å forlengje meldepliktsperioden. Departementet
er ueinig i dette, og meiner at det bør vere ei opning for at fylkeskommunen
kan utvide perioden med inntil ytterlegare 30 dagar når det ligg
føre særlege grunnar. Høvet til eventuelt å forlengje perioden skal
berre brukast reint unntaksvis, og dersom det kjem fram informasjon
som gjer det sannsynleg at det finst reelle alternativ til nedlegging.
Dersom det er grunnlag for å bruke høvet til å forlengje perioden,
må fylkeskommunen konkret oppgje kva som er grunnen til det. Departementet
finn ikkje grunnlag for å innføre ei aktivitetsplikt. Passivitet
frå møtedeltakarane kan etter departementet sitt syn ikkje grunngi
eller vere grunnlag for å forlengje perioden.
Departementet føreslår på denne bakgrunnen at meldepliktsperioden
blir sett til 30 dagar, med høve til forlenging i ytterlegare 30
dagar.
For å hindre at bedrifta gjer disposisjonar som inneber ei reell
nedlegging, føreslo departementet i høyringsnotatet å fastsetje
reglar om råderettsband i perioden mens meldinga er til behandling
i fylkeskommunen. Ein føreslo vidare at råderettsbanda må utformast
slik at dei ikkje går på tvers av eigars rett til å omstrukturere
verksemda si. Proporsjonalitet mellom mål og middel må vere ei rettesnor
for utforminga av ei slik føresegn, slik at ho òg er innanfor EØS-rettens
rammer.
Berre to av høyringsinstansane har konkrete merknader til dette
spørsmålet. Både NAVO og NHO meiner som departementet at eventuelle
råderettsband må avgrensast til det som er heilt nødvendig.
Det er viktig at stoda er mest mogleg føreseieleg for verksemder
dette vedkjem, og derfor bør det gå fram av lova kva for typar disposisjonar
som skal kunne gjerast i meldepliktsperioden. Departementet føreslår
derfor at bedrifta skal kunne gjere faktiske og rettslege disposisjonar
knytte til fast drift. Andre disposisjonar blir omfatta av råderettsbanda.
Råderettsbanda skal likevel ikkje frita eller hindre eigar og styret
i å følgje krav etter anna regelverk. Departementet føreslår vidare
at råderettsbanda skal gjelde heile meldepliktsperioden. Tilsvarande
inngrepsfristar med avgrensingar i bedriftene sitt høve til å seie
opp tilsette gjeld alt i arbeidsmiljølova § 15-2.
Omsynet til fleksibilitet tilseier at det blir lovfesta høve
til å dispensere frå råderettsbanda. Myndigheita til å gi dispensasjon
bør etter departementet si vurdering liggje hos fylkeskommunen.
Fylkeskommunen skal òg ha høve til å gi dispensasjon frå råderettsbanda
sjølv om det framleis er ein dialog om alternative løysingar til
ei nedlegging.
Departementet la til grunn i høyringsnotatet at straffesanksjonar
ikkje er formålstenleg som sanksjonsmiddel ved brot på dei føreslåtte
reglane om meldeplikt og råderettsband i omstillingslova. Administrative
sanksjonar som lovbrotsgebyr og tvangsmulkt vart føreslått som ein
meir formålstenleg reaksjon. Departementet føreslo i høyringsnotatet
å gi fylkeskommunen ansvaret for å fastsetje administrative sanksjonar.
NHO legg i sitt høringssvar vekt på at eventuelle sanksjonar
knytte til brot på meldeplikta må stå i forhold til kor alvorleg
lovbrotet er, og ikkje kan knytast til anna enn klare og føreseielege
føresegner. NHO er skeptisk til at det er fylkeskommunen som skal
sanksjonere, særleg på grunn av manglande sanksjonserfaring/kompetanse
elles.
For å sikre at lova blir etterlevd og effektivisere måten ho
blir handheva på, er det etter departementet si meining nødvendig
å gi reglar om sanksjonar. Administrative sanksjonar som tvangsmulkt
og lovbrotsgebyr er eit vanleg brukt verkemiddel i denne typen regelverk,
og blir ikkje unikt for omstillingslova. Departementet føreslår
derfor at det i loven blir innført heimel til å gjere vedtak om
lovbrotsgebyr og/eller tvangsmulkt. Høve til ein viss fleksibilitet
gjer det mogleg å tilpasse reaksjonen betre til kva type lovbrot
det er snakk om, og kor alvorleg det er.
Departementet føreslår vidare i lovutkastet at departementet
får høve til å fastsetje nærmare reglar om berekning av lovbrotsgebyret
og tvangsmulkta i forskrift, og at fylkeskommunen får myndigheit
til å fastsetje lovbrotsgebyr og tvangsmulkt. Fylkeskommunen har
ansvaret for meldepliktsordninga og er dermed den nærmaste til å
oppdage eventuelle brot på lovverket. Forskriftene vil sette rammer
for fylkeskommunane sitt skjønn. Det er berre ved alvorlege hendingar
det skal vere mogleg å ileggje gebyr/mulkt. Departementet føreslår
at det skal vere opp til forvaltninga å vurdere om det skal føre
til sanksjonar eller ikkje når ei bedrift ikkje oppfyller meldeplikta. Fylkeskommunen
kan òg velje å fastsetje i pålegget at den som ikkje har etterlevd
meldepliktsordninga, får lovbrotsgebyr eller tvangsmulkt utan nærmare vedtak.
Omfanget av handhevinga av tvangsmulkt eller lovbrotsgebyr eller
storleiken på mulkta/gebyret bør ikkje påverkast av inntektsnivået
til fylkeskommunen. Departementet føreslår derfor at gebyra og mulkta
går til statskassen. Vedtak om tvangsmulkt og vedtak om lovbrotsgebyr
skal vere tvangsgrunnlag for utlegg, i tråd med andre lovreguleringar
om lovbrotsgebyr og tvangsmulkt. Departementet føreslår òg at fylkeskommunen
bør kunne gi avkall på eller redusere ei pålagd tvangmulkt eller
lovbrotsgebyr.
Pålegg om lovbrotsgebyr eller tvangsmulkt er enkeltvedtak som
kan påklagast etter klagereglane i forvaltningslova.
I høyringsnotatet føreslår departementet å lovfeste i arbeidsmiljølova
ei tilsvarande føresegn som § 9-5 tredje ledd i Hovudavtalen mellom
LO og NHO.
Departementet viser til at arbeidsmiljølova alt har fleire føresegner
som generelt pålegg plikt til informasjon og drøfting om verksemdsnedlegging. Men
føresegnene gir ikkje nokon uttrykkjeleg rett og plikt til å drøfte
overtaking av verksemda, slik mellom anna føresegna i Hovudavtalen
mellom LO og NHO gjer. Føresegna sikrar at spørsmålet om vidare drift
generelt, og spørsmålet om dei tilsette kan overta spesielt, blir
sett på dagsordenen i ein nedleggingssituasjon. Departementet meiner
på denne bakgrunnen at det er formålstenleg å lovfeste ei slik føresegn om
drøftingsplikt i arbeidsmiljølova.
Høyringsinstansane har i all hovudsak stilt seg positive til
å lovfeste drøftingsplikta i Hovudavtalen, og då slik at ei lovfesting
bør knytast til eksisterande drøftingsreglar i arbeidsmiljølova.
Departementet meiner at ei lovfesting bør knytast opp mot føresegna om
drøfting i samband med masseoppseiing i arbeidsmiljølova § 15-2
og ikkje i tilknyting til kap. 8, som først gjeld i verksemder med
meir enn 50 tilsette. Ei eventuell overtaking kan vere meir realistisk
i mindre verksemder fordi det ofte er ein samanheng mellom storleiken
på verksemda og dei ressursane som er nødvendige for å kunne overta
verksemda.
Departementet ser at manglande statlege støtte- og lånegarantiar
ved eit eventuelt oppkjøp frå dei tilsette si side i mange tilfelle
vil avgrense sjansen for at dei tilsette faktisk kan overta verksemda.
Ei lovfesting kan likevel bidra positivt ved at det forpliktar arbeidsgivar
til å gjennomføre ein reell dialog med dei tillitsvalde for dei
tilsette, noko som kan føre til at alle alternativ for vidare drift
blir grundig vurderte.
På denne bakgrunnen føreslår departementet at drøftingsplikta
i Hovudavtalen blir lovfesta i arbeidsmiljølova § 15-2. Den føreslåtte
drøftingsplikta, der det opnast for at dei tilsette kan overta drifta,
vil vere særleg praktisk i dei tilfella det f.eks. er ein filial
som vurderast nedlagd. For å sikre at drøftingane også vert gjennomførte
i desse tilfella, føreslår departementet at drøftingsplikta knyttast
til nedlegging av "virksomhet eller selvstendig del av denne".
Det var 368 bedrifter med meir enn 30 tilsette som hadde 100
prosent nedgang i sysselsette frå 2003 til 2004. Truleg er dei representative
også for dagens situasjon. Nedlegging på grunn av konkurs er ikkje omfatta
av meldeplikta. Fråtrekt desse ville 328 av SSBs identifiserte bedrifter
vere omfatta av meldeplikta. Dette estimatet er brukt for å anslå
dei økonomiske konsekvensane av å innføre meldepliktsordninga med
ei grense på 30 tilsette.
Departementet har gjort nærmare berekningar og kome til at det
kan ta tre til fem dagsverk å utforme ei melding. Ein legg til grunn
at om lag 70 pst. av meldepliktige nedleggingar vil bli gjenstand
for ein "enkel" behandlingsprosess ved ei grense på 30 tilsette.
Forventa årlege kostnader for bedriftene er ca. 12 mill. kroner
ved ei grense på 30 tilsette.
Det blir vidare lagt til grunn at to dagsverk vil vere fylkeskommunens
ressursbruk ved ein slik prosess. På denne bakgrunnen reknar ein
at kostnaden for fylkeskommunen ved behandling av ei melding i ein
enkel prosess er 12 800 kroner. Når dei ulike føresetnadene nemnd
i proposisjonen blir lagde til grunn, reknar ein med at forventa
årlege kostnader for fylkeskommunane blir dryge 4 mill. kroner ved
ei grense på 30 tilsette.
Dei samfunnsøkonomiske gevinstane av å innføre den føreslåtte
meldeplikta knyter seg primært til at det blir større openheit i
omstillingsprosessar.
Ved at planlagde bedriftsnedleggingar må meldast til styresmaktene,
vil ei rekkje aktørar få tidlegare og betre informasjon om omstillingsutfordringar.
Offentlege meldingar etter den føreslåtte omstillingslova kan
bidra til å forenkle informasjonstilgang for potensielle investorar.
Ei utviding av dagens drøftingsplikt kan få visse økonomiske
konsekvensar ved at ein nedleggingsprosess kan bli noko forseinka.
Men departementet viser til at det alt i dag er eit krav om at arbeidsgivar som
vurderer å gå til masseoppseiing, så tidleg som mogleg skal innleie
drøftingar med dei tilsette.
Gjennom EØS-avtalen er Noreg forplikta til å implementere direktiv
om gjensidig godkjenning av yrkeskvalifikasjonar innanfor EØS-området.
Dette gjeld Europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/36/EF om godkjenning
av yrkeskvalifikasjonar. Formålet med direktivet er å fjerne hinder
for fri flytting av personar og tenester mellom medlemsstatane,
ved at borgarane i medlemsstatane skal kunne utøve yrket sitt i
ein annan medlemsstat enn der dei har tileigna seg dei faglege kvalifikasjonane
sine.
I gjeldande minerallovgiving er det ikkje fastsett lovkrav om
kvalifikasjonar for å drive bergverksdrift, men det blir stilt kvalifikasjonskrav
i konsesjonar for enkelte typar drift. Direktivkrava er derfor tekne
inn i konsesjonar fordi reguleringa av drifta og nødvendige kvalifikasjonar
for drivarane går fram i sjølve konsesjonen. Det blir fastsett i
konsesjonsvilkåra at godkjenning av kvalifikasjonar frå utanlandske
søkjarar skal skje i samsvar med krav i direktivet.
Overfor norske styresmakter har EFTAs overvakingsorgan (ESA)
gitt uttrykk for at implementering av yrkeskvalifikasjonsdirektiva
på mineralsektoren må skje i lov og forskrift. Departementet føreslår
derfor at det nye direktivet blir implementert ved endringar i minerallovgivinga.
Mineralnæringa er ei typisk distriktsnæring, og spesielt i kystområda
er det mange bedrifter. Industrien har rundt 4 700 tilsette fordelte
på 670 bedrifter. Det vart i 2006 selt til saman ca. 75 millionar
tonn mineralske produkt av forskjellige slag til ein samla verdi
av ca. 9,1 mrd. kroner. Næringa eksporterte for til saman 5,6 mrd.
kroner i 2006. Noreg har store mineralske ressursar, og ein reknar
med at mineralnæringa har eit betydeleg vekstpotensial. Det er to
hovuddriftsmetodar for å ta ut mineralske førekomstar - dagbrotsdrift
og underjordsdrift.
Den norske minerallovgivinga har først og fremst reglar om leiting
etter og utnytting av mineralførekomstar. Eit hovudskilje i lovgivinga
er skiljet mellom mutbare og ikkje-mutbare mineral.
Reglar om dei mutbare minerala er samla i lov 30. juni 1972 nr.
70 om bergverk (bergverksloven) og i lov 14. desember 1917 nr. 16
om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eigedom mv. (industrikonsesjonsloven).
Mutbare mineral er definerte i bergverkslova § 1 og omfattar metall
med eigenvekt høgare enn 5 og malmar av slike metall, metalla titan og
arsen og malmar av desse, magnetkis og svovelkis. Bergverkslova
slår fast at myr- og sjømalm og alluvialt gull ikkje er mutbare.
For dei ikkje-mutbare minerala er det inga felles lov. Dei ikkje-mutbare
minerala kalk og kvarts er regulerte i eigne lover, høvesvis lov
3. juli 1914 nr. 5 om erverv av kalkstensforekomster (kalksteinsloven) og
lov 17. juni 1949 nr. 3 om erverv av kvartsforekomster (kvartsloven).
I tillegg gjeld lov 21. mars 1952 nr. 1 om avståing av grunn mv.
til drift av ikkje mutbare mineralske forekomster (avståingsloven).
Lov 28. november 2003 nr. 98 om konsesjon ved erverv av fast
eiendom (konsesjonsloven) mv. gjeld for dei ikkje-mutbare minerala
som ikkje er omfatta av kalksteinslova eller kvartslova, så sant
det ligg føre eit erverv av fast eigedom som er konsesjonspliktig
etter konsesjonslova.
Det kan ikkje setjast i gang regelmessig bergverksdrift på mutbare
mineral som er omfatta av bergverkslova, utan driftskonsesjon. Hovudføresetnaden
for å få konsesjon er at allmenne omsyn ikkje talar imot det. Nærings-
og handelsdepartementet, som gir driftskonsesjonar, har ei rekkje
standardvilkår i konsesjonane. Etter industrikonsesjonslova § 13 andre
ledd nr. 3 skal drifta føregå på bergmessig måte. Departementet
stiller eit slikt vilkår, kombinert med krav om driftsplan over
området. Det er Bergvesenet som står ansvarleg for å følgje opp
driftsplanane og kontrollere at drifta skjer på ein bergmessig forsvarleg
måte.
Det blir stilt regelmessig krav om at den som skal vere ansvarshavande
for drifta, må ha relevant utdanning. I utgangspunktet blir det
kravd at vedkomande er bergingeniør eller tilsvarande.
For kalksteinsførekomster blir det kravd konsesjon dersom det
totale uttaket frå ein eller fleire førekomstar innanfor same kommune
går over 100 000 tonn. Det er inga tilsvarande nedre grense for
når det blir kravd konsesjon ved erverv av kvartsførekomstar. Både
kalksteinlova og kvartslova har krav om konsesjon for leveranseavtalar
på kalkstein og kvarts, dersom avtalen omfattar eit tidsrom på meir
enn to år. Konsesjon kan givast når ikkje allmenne omsyn talar imot.
Myndigheita til å innvilge konsesjon etter kalksteinslova og kvartslova
er delegert til Bergvesenet med Bergmeisteren for Svalbard.
For dagbrotsdrift stiller Bergvesenet vilkår om at den som skal
vere ansvarshavande, har ingeniørutdanning eller liknande eller
utdanning frå tidlegare Statens bergskole. Ved underjordsdrift blir
det stilt krav om at ansvarshavande har bergingeniøreksamen eller
tilsvarande. Dette kan for eksempel vere sivilingeniøreksamen, men
der vedkomande i tillegg har praktisk erfaring med bergverksdrift.
Dei ikkje-mutbare minerala som ikkje er omfatta av kalksteinslova
eller kvartslova, dvs. andre ikkje-mutbare mineral og kalksteinsførekomstar
under 100 000 tonn, er ikkje regulerte i spesiallover. Erverv av
førekomstar med slike mineral kan likevel omfattast av lov 28. november
2003 nr. 98 om konsesjon ved erverv av fast eigedom (konsesjonsloven)
mv., som regulerer erverv av rettar i fast eigedom. Erverv som er
konsesjonspliktige etter industrikonsesjonslova, kalksteinslova
eller kvartslova, blir ikkje regulerte av konsesjonslova.
Etter konsesjonslova § 11 kan det i kvart enkelt tilfelle stillast
vilkår som blir rekna som nødvendige for å fremje formålet med lova.
Vilkåra tilsvarer langt på veg dei vilkåra som blir sette i konsesjonar gitt
etter industrikonsesjonslova, kalksteinslova og kvartslova. Dette
omfattar også krav til utdanning for dei som er ansvarlege for drifta.
Parlaments- og rådsdirektiv 2005/36/EF om godkjenning av yrkeskvalifikasjonar
erstattar dei tidlegare yrkeskvalifikasjonsdirektiva, mellom anna
direktiv 89/48/ EØF og 92/51/EØF som no er oppheva.
Etter det nye yrkeskvalifikasjonsdirektivet er systemet slik:
Der utøving av ei regulert verksemd ("regulated profession") i vertsstaten
krev at søkjaren har bestemte faglege kvalifikasjonar ("professional qualifications"),
må vertsstaten tillate søkjarar frå andre EØS-statar å utøve den
aktuelle verksemda, dersom dei dokumenterer yrkeskvalifikasjonar
som dei som er nemnde i direktivet artikkel 13 nr. 1 eller 2 frå ein
annan EØS-stat. Ein føresetnad for at det nye direktivet skal gjelde
for ansvarshavande for drift av mineralførekomstar i Noreg, er at
slik verksemd er ei regulert verksemd etter direktivet, og at søkjar
må ha profesjonelle kvalifikasjonar etter direktivet for å utøve
verksemda.
Nærings- og handelsdepartementet har vurdert forholdet mellom
reglane om kvalifikasjonskrav som blir stilte i driftskonsesjonar
etter minerallovgivinga, og etableringsreglane i parlaments- og
rådsdirektiv 2005/36/EF.
Noreg har i gjeldande minerallovgiving ingen lovkrav om kvalifikasjonar
for drivarar, men det blir stilt krav i konsesjonar om visse kvalifikasjonar
for enkelte typar drift, som f.eks. underjordsdrift. Departementet
ser det slik at dei kvalifikasjonskrava som blir stilte til dei
som skal vere ansvarshavande i konsesjonar som regulerer drift av
mineralførekomster, utgjer profesjonelle kvalifikasjonskrav. Departementet
legg etter dette til grunn at Noreg må godkjenne bergingeniørutdanning
og tilsvarande kvalifikasjonar frå andre EØS-statar etter det nye
yrkeskvalifikasjonsdirektivet. Dette inneber at EØS-borgarar som dokumenterer
yrkeskvalifikasjonar frå ein annan EØS-stat i samsvar med artikkel
13 i direktivet, skal likestillast med personar med yrkeskvalifikasjonar frå
Noreg når det gjelder kvalifikasjonskrav som blir stilte for å vere
ansvarshavande i konsesjonar som regulerer drift av mineralførekomstar.
Nærings- og handelsdepartementet har vurdert om reglane bør takast
inn i dei ulike minerallovene eller fastsetjast i forskrift. Det
er i alle høve nødvendig å ha lovheimel til å kunne lage forskrifter.
Departementet meiner det er mest formålstenleg at dei nærmare
reglane blir fastsette i forskrift, og viser til at krav til yrkeskvalifikasjonar
er tekniske reglar som naturleg høyrer heime i forskrift. Vidare
talar ønsket om oversiktlege og rettsteknisk enkle lovtekstar for
ei slik løysing. Kvalifikasjonskrav ved drift av mineralske førekomstar
blir regulerte i konsesjonar som er gitt med heimel i fire ulike
lover. For at det skal bli mest mogleg brukarvennleg, bør dei konkrete
krava i yrkeskvalifikasjonsdirektivet bli fastsette i ei felles
forskrift i staden for i kvar lov. For å regulere korleis ein skal
gjennomføre direktivet i norsk rett på mineralsektoren føreslår
departementet derfor nye forskriftsheimlar i dei ulike minerallovene.
Ved utarbeiding av forskrifta (forskriftene) vil departementet
sikre at krava i direktiv 2005/36/EF blir gjennomførte i norsk rett
i samsvar med direktivet. Kvalifikasjonskrava for å bli godkjend
som ansvarshavande ved drift av mineralførekomstar skal gå klart
fram av forskriftene. Kvalifikasjonane til kvar enkelt søkjar skal
vurderast uavhengig av nasjonalitet og i samsvar med direktivkrava.
Det vil bli lagt vekt på å få fram rettane til kvar enkelt borgar
på ein klar, tydeleg og brukarvennleg måte slik at arbeidssøkjande
frå EØS-land skal kunne vurdere si rettsstilling på førehand. Departementet
vil sende utkast til forskrift ut til høyring i tråd med gjeldande reglar,
før reglane blir fastsette.
Departementet kan ikkje sjå at forslaget til nye forskriftsheimlar
i minerallovgivinga vil få nemneverdige økonomiske eller administrative
konsekvensar verken for det offentlege eller private. Forslaget inneber
at den praksis som i dag er gjennomført i konsesjonar ved drift
av mineralske førekomstar, blir lovfesta. Ein reknar derfor med
at lovforslaga ikkje fører til meirarbeid for styresmaktene. Spesielt
for utanlandske søkjarar er det klargjerande at kvalifikasjonskrav
på mineralsektoren og krav til gjensidig godkjenning av yrkeskvalifikasjonar
frå andre EØS-statar blir regulerte i lov og forskrift.
Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Gunvor Eldegard, Sigrun Eng, Steinar Gullvåg, Sigvald Oppebøen Hansen og Arne L. Haugen, frå Framstegspartiet, Hans Frode Kielland Asmyhr, Kåre Fostervold og Øyvind Korsberg, frå Høgre, Rolf Jarle Brøske og Torbjørn Hansen, frå Sosialistisk Venstreparti, Inge Ryan, frå Kristeleg Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn, frå Senterpartiet, leiaren Ola Borten Moe, og frå Venstre, Leif Helge Kongshaug, viser til proposisjonen, med framlegg om ny lov om meldeplikt ved nedlegging (omstillingslova) og endringar i minerallovgivinga.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at den nye omstillingslova skal redusere negative konsekvensar av bedriftsnedlegging for lokalsamfunnet og den enkelte tilsette.
Fleirtalet viser til at den nye omstillingslova inneheld tiltak ved nedlegging av bedrifter. Ved planar om nedlegging av verksemder med fleire enn 30 tilsette, blir det innført ei obligatorisk meldeplikt til fylkeskommunen, noko fleirtalet støtter. Fleirtalet viser til at to alternative grenser for talet på tilsette har vore vurdert, men at dei fleste høyringsinstansane i departementshøyringa meiner at 30 tilsette eller meir vil vere det rette innslagspunktet.
Fleirtalet viser til at meldepliktsperioden er sett til 30 dagar, noko som inneber at eit eventuelt vedtak om å leggje ned bedrifta ikkje kan fattast før minst 30 dagar etter at fylkeskommunen har mottatt meldinga. I denne perioden vil det gå føre seg ein prosess som involverer eigarar, leiing, tilsette og styresmakter. Målet er å vurdere om det er mogleg med vidare drift, eventuelt med nye eigarar, eller andre omstillingstiltak.
Fleirtalet viser til at ei meldepliktsordning vil styrke kontakten og skapa ein ny arena for samarbeid mellom næringsliv og styresmakter, noko som tek vare på omsynet til dei tilsette og lokalsamfunnet.
Fleirtalet viser til at dei tilsette sin innverknad på prosessen blir styrka gjennom ein ny føresegn i arbeidsmiljøloven som gir bedriftseigarar plikt til å gå inn i drøftingar med dei tilsette om overtaking av verksemda, og støtter dette.
Tiltak som dette er eit nytt ledd i den aktive næringspolitikken, og fleirtalet er nøgd med at det gjennom lova blir etablert eit rammeverk som kan gjere det mogleg for levedyktige bedrifter å drive vidare.
Fleirtalet strekar under at informasjon til dei tilsette/tillitsvalde må ivaretakast på ein tilfredsstillande måte også ved eigarskifte, slik at dei kan få ein mulegheit til å koma i dialog med dei nye eigarane på eit tidleg tidspunkt, og slik kunne påverke utviklinga i verksemda.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at lovforslaget (omstillingslova) er Regjeringens forsøk på å innfri alle de valgkampløftene som regjeringspartiene ga i valgkampen i 2005, om å gjeninnføre en ny og sterkere ervervslov.
Disse medlemmer registrerer at lovforslaget ikke innfrir disse valgkampløftene, og deler synet til enkelte høringsinstanser som mener at lovforslaget ikke vil ivareta intensjonene om å bevare lønnsomme arbeidsplasser som er truet av bedriftsnedleggelser.
Disse medlemmer kan ikke se at det er godtgjort at en plikt til å melde fra om en nedleggelse til fylkeskommunen vil kunne bidra til at man i større grad enn i dag får videre drift ved nedleggingstruede bedrifter, eller færre negative konsekvenser for tilsatte og lokalsamfunnet.
Disse medlemmer minner om at det i tråd med den nordiske modellen også i dag er anledning til prosesser mellom bedrift, ansatte, lokalsamfunn og det offentlige, og at slik dialog er vanlig i de tilfeller det ligger til rette for dette. Disse medlemmer mener derfor at loven er unødvendig, og er også bekymret for at loven kan få negative virkninger.
Disse medlemmer understreker at styresmaktene må legge til rette for best mulige rammevilkår for bedrifter og arbeidere. Gode, generelle rammevilkår for næringslivet er det beste virkemiddelet for å sikre sysselsetting og verdiskaping i bedriftene.
Disse medlemmer har vanskelig for å se at Regjeringens forslag til lov om meldeplikt ved nedlegging av næringsvirksomhet vil medvirke til å forbedre de generelle rammevilkårene for næringslivet og dermed trygge bedrifter og arbeidsplasser. Tvert imot vil forslaget etter alt å dømme først og fremst påføre bedriftene ekstrakostnader og virke mot intensjonen om å trygge arbeidsplassene rundt om i landet. Disse medlemmer understreker at slike ekstrakostnader er særlig tunge å bære for små og mellomstore bedrifter.
Disse medlemmer støtter Regjeringens egen argumentasjon mot LOs krav om at innslagspunktet for når loven skal virke, skal være bedrifter med 10 ansatte:
"Dette vil etter departementet si oppfatning føre til auka administrativ og økonomisk ressursbruk både for bedriftene og det offentlege i ein grad som ikkje kan forsvarast i forhold til behovet og formålet med ordninga."
Den samme argumentasjon kan etter disse medlemmers syn føres mot hele lovforslaget.
Disse medlemmer merker seg at tall fra offentlige registre antyder at antallet meldinger kan bli ca. 300 årlig. Kostnadene for bedriftene er stipulert til 12 mill. kroner årlig, og kostnadene for fylkeskommunene er stipulert til 4 mill. kroner årlig. Disse medlemmer frykter at loven vil medføre forsinkelser i det som er naturlige og nødvendige omstillinger.
Disse medlemmer ønsker, i stedet for å pålegge bedriftene unødige ekstrakostnader, å legge til rette for at enkeltmennesket og den enkelte virksomhet kan få slippe kreativiteten og skaperkraften løs. Vi må satse på gründere og entreprenører. Det må bli mindre unødig regelverk og regulering, snarere enn mer.
Disse medlemmer går på denne bakgrunn imot forslaget til lov om meldeplikt ved nedlegging av næringsvirksomhet.
Disse medlemmer mener at dersom loven blir vedtatt, er det viktig at den gjøres mer målrettet. Nedleggelse av bedrifter er en del av den kontinuerlige omstillingen av næringslivet, og det er bred enighet om at omstilling er nødvendig. Loven bør derfor gjøre unntak fra meldeplikten for eiere av bedrifter som kan godtgjøre at det ikke finnes noe alternativ til nedleggelse. Slik godtgjørelse kan skje overfor fylkeskommunen i samarbeid med de ansatte. Ordningen bør generelt praktiseres på en smidig måte og i størst mulig grad unngå bruk av gebyr og lignende. Dermed kan en i større grad unngå å påføre bedriftene unødvendige kostnader som svekker verdiskapingen og grunnlaget for arbeidsplassene.
Disse medlemmer mener også at det er viktig at rådighetsforbudet ikke er til hinder for at det inngås salgsavtaler med forbehold om nedleggelse som en forutsetning for gjennomføring av salget.
Komiteen viser til at endringane i minerallovgivinga skal bringe minerallovgivinga i samsvar med EØS-regelverket om gjensidig godkjenning av yrkeskvalifikasjonar.
Komiteen sluttar seg til dei føreslegne endringane i minerallovgivinga, som gjennomfører yrkeskvalifikasjonsdirektivet i EØS på mineralsektoren.
Komiteens tilråding A vert fremma av medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet.
Komiteens tilråding B vert fremma av ein samla komité.
Komiteen har elles ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjere følgjande
vedtak til lover:
A.
Vedtak til lov
om meldeplikt ved nedlegging av næringsverksemd (omstillingslova)
§ 1 Formålet med lova
Lova skal leggje til rette for ein prosess der ein vurderer tiltak for vidare drift og andre tiltak som reduserer dei negative konsekvensane for dei tilsette og for lokalsamfunnet når det er på tale å leggje ned ei bedrift.
§ 2 Verkeområde
Lova gjeld når det er planar om å leggje ned ei bedrift der det har arbeidd 30 tilsette eller fleire i dei siste 12 månadene, eller når det er planar om å seie opp meir enn ni tidelar av dei tilsette som arbeider i ei slik bedrift.
Lova gjeld ikkje dersom bedrifta skal flytte innanfor den same fylkeskommunen eller dersom bedrifta vert handsama etter lov 8. juni 1984 nr. 58 om gjeldsforhandling og konkurs.
Departementet kan i forskrift gje utfyllande reglar om når lova skal gjelde.
§ 3 Plikt til å sende inn melding til fylkeskommunen
Eigaren av ei bedrift som er omfatta av § 2, skal sende melding til fylkeskommunen der bedrifta ligg, om planane om nedlegging.
Meldinga skal innehalde:
a) talet på tilsette som arbeider ved bedrifta
b) informasjon om verksemda ved bedrifta
c) ei vurdering av konsekvensane for dei tilsette og lokalsamfunnet om bedrifta vert lagd ned
d) bakgrunnen for planane om nedlegging
e) informasjon om kva vurderingar eigaren eller andre har gjort om alternativ verksemd for bedrifta
f) ei vurdering av kva som må til for at verksemda i bedrifta kan halde fram
g) informasjon om det har vore forhandlingar med dei tilsette om nedlegginga
Meldinga skal også innehalde annan informasjon som er nødvendig for at drøftingane etter § 5 kan ta til. Fylkeskommunen kan be eigaren om meir informasjon i tillegg til eller til utdjuping av informasjonen som er gitt etter andre ledd.
§ 4 Endeleg avgjerd om nedlegging
Bedrifta kan ikkje treffe endeleg avgjerd om nedlegging før 30 dagar etter at fylkeskommunen har fått meldinga etter § 3. Dersom det er aktuelle alternativ til å legge ned bedrifta, kan fylkeskommunen i særlege tilfelle forlengje denne perioden med inntil 30 dagar.
§ 5 Behandling av meldinga
Når fylkeskommunen har mottatt melding etter § 3, skal den så snart som mogleg kalle inn representantar for eigaren, leiinga og dei tilsette i bedrifta, kommunen, Innovasjon Noreg og Arbeids- og velferdsetaten til drøftingsmøte. Fylkeskommunen kan også kalle inn andre til møtet.
Fylkeskommunen skal saman med deltakarane kartleggje og vurdere tiltak for vidare drift eller andre alternativ til å legge ned bedrifta. I drøftingane skal ein alltid vurdere kompensasjons- og omstillingsmoglegheiter for dei tilsette og moglege tiltak for lokalsamfunnet.
Dersom det er heilt klart at drøftingane ikkje vil føre fram, skal fylkeskommunen så snart som mogleg melde frå til alle deltakarane om at drøftinga er avslutta, sjølv om perioden etter § 4 første ledd ikkje er omme.
Alle som deltek i behandlinga av meldingar etter denne lova, skal ha teieplikt etter reglane i forvaltningslova §§ 13 til 13 e.
§ 6 Råderettsband
Etter at det er sendt melding etter § 3 til fylkeskommunen og fram til drøftingane er avslutta etter § 5 eller perioden på 30 dagar etter § 4 er omme, kan eigaren ikkje gjere rettslege eller faktiske disposisjonar som vesentleg svekkjer verdien av bedrifta.
Fylkeskommunen kan gjere unnatak frå denne føresegna i kvart enkelt tilfelle.
§ 7 Tvangsmulkt
Dersom den ansvarlege ikkje oppfyller pliktene etter §§ 3, 4 og 6 eller forskrift eller enkeltvedtak som er fastsett i medhald av desse føresegnene, kan fylkeskommunen påleggje den ansvarlege ei tvangsmulkt.
Tvangsmulkta kan vere laupande eller eit eingongsbeløp. Skal mulkta vere laupande, kan fylkeskommunen bestemme at mulkta skal betalast frå ei veke etter vedtaket om å påleggje tvangsmulkt, eller frå ein særskilt frist som er satt for å rette forholdet, om forholdet ikkje er retta innan fristen. Skal mulkta vere eit eingongsbeløp, kan fylkeskommunen fastsetje at mulkta skal betalast når ein særskilt frist som er sett for å rette forholdet er omme, og forholdet ikkje er retta innan fristen.
Tvangsmulkta går til statskassen og er tvangsgrunnlag for utlegg.
Fylkeskommunen kan i særlege tilfelle redusere eller gje opp tvangsmulkta.
Kongen kan i forskrift fastsetje nærmare føresegner om påleggjing av tvangsmulkt, herunder om vilkår for tvangsmulkt og om storleiken på tvangsmulkta og renter ved forseinka betaling.
§ 8 Lovbrotsgebyr
Fylkeskommunen kan ved brot på § 4 påleggje eit lovbrotsgebyr til staten. Kongen gir i forskrift føresegner om storleiken på gebyret.
Lovbrotsgebyrer vert pålagt den som etter § 3 har plikt til å sende melding til fylkeskommunen. Kongen kan gi reglar om auka gebyr ved gjentekne brot på pliktene. Fylkeskommunen kan i særlege tilfelle gje opp kravet om lovbrotsgebyr.
Pålagt lovbrotsgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg.
Kongen kan gi nærmare reglar om gjennomføringa av føresegnen i denne paragrafen, herunder om inndrivinga og om betalingsfrist. Det kan fastsetjast at det skal betalast renter av ilagt lovbrotsgebyr.
§ 9 Iverksetjing
Lova gjeld frå den tid Kongen fastset.
§ 10 Endringar i andre lover
Frå den tida lova blir sett i verk, blir det gjort følgjande endringar i andre lover:
1. I
lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljølova) blir det gjort følgjande endringar:
§ 15-2 andre ledd skal lyde:
(2) Arbeidsgiver som vurderer å gå til masseoppsigelser, skal så tidlig som mulig innlede drøftinger med arbeidstakernes tillitsvalgte med sikte på å komme fram til en avtale for å unngå masseoppsigelser eller for å redusere antall oppsagte. Vurderer arbeidsgiver å legge ned virksomheten eller en selvstendig del av denne, og nedleggelsen innebærer en masseoppsigelse, skal også muligheten for videre drift drøftes, herunder om mulighetene for de ansattes overtakelse av virksomheten. Dersom oppsigelser ikke kan unngås, skal de uheldige sidene ved dem søkes redusert. Drøftingene skal omfatte mulige sosiale tiltak med sikte på blant annet støtte til omplassering eller omskolering av de oppsagte. Arbeidstakernes tillitsvalgte kan la seg bistå av sakkyndige. Arbeidsgiver har plikt til å innlede drøftinger selv om de planlagte oppsigelsene skyldes andre enn arbeidsgiver og som har beslutningsmyndighet overfor denne, f.eks. en konsernledelse.
B.
Vedtak til lov
om endringar i minerallovgivinga
I
I lov 30. juni 1972 nr. 70 om bergverk skal ny § 51 a lyde:
§ 51 a Kvalifikasjonskrav
Departementet kan i forskrift fastsette krav til faglige kvalifikasjoner hos personell som forestår drift av mineralforekomster etter denne lov, samt regler om godkjenning av tilsvarende kompetanse for borgere fra EØS-området.
II
I lov 3. juli 1914 nr. 5 om erverv av kalkstensforekomster skal § 4 nytt fjerde ledd lyde:
Departementet kan i forskrift fastsette krav til faglige kvalifikasjoner hos personell som forestår drift av kalkstensforekomster etter denne lov, samt regler om godkjenning av tilsvarende kompetanse for borgere fra EØS-området.
III
I lov 17. juni 1949 nr. 3 om erverv av kvartsforekomster skal § 4 nytt fjerde ledd lyde:
Departementet kan i forskrift fastsette krav til faglige kvalifikasjoner hos personell som forestår drift av kvartsforekomster etter denne lov, samt regler om godkjenning av tilsvarende kompetanse for borgere fra EØS-området.
IV
I lov 28. november 2003 nr. 98 om konsesjon ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) mv. skal § 14 nytt andre ledd lyde:
Departementet kan i forskrift fastsette krav til faglige kvalifikasjoner hos personell som forestår drift av mineralforekomster etter denne lov, samt regler om godkjenning av tilsvarende kompetanse for borgere fra EØS-området.
V
Endringa gjeld frå den tid Kongen fastset.
Oslo, i næringskomiteen, den 13. mars 2008
Ola Borten Moe |
Sigvald Oppebøen Hansen |
leiar |
ordførar |