Det har den senere tid vært et stadig økt fokus på vilkårene for arbeidsinnvandring, dvs. adgangen til å ta opphold i Norge på grunnlag av et arbeidstilbud eller ønske om å ta arbeid her. Norske myndigheter står i utgangspunktet fritt til å regulere hvilken arbeidsinnvandring vi skal ha utenfor rammen av EØS-avtalen og EFTA-konvensjonen.

I proposisjonen behandles regelverket for tredjelandsborgere. Regelverket for utlendinger som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen behandles i egen odelstingsproposisjon.

Departementet legger opp til at innvandringen fortsatt skal være regulert og behovsstyrt. Behovet for arbeidskraft vil variere over tid, både med hensyn til art og omfang. Loven bør derfor utformes som et rammeverk, hvor kun hovedprinsippene for arbeidsinnvandringen nedfelles direkte i loven. Den nærmere reguleringen av arbeidsinnvandringen bør skje i forskrift. På denne måten kan regelverket enkelt justeres i takt med endringer i situasjonen på arbeidsmarkedet. Følgende hovedprinsipper foreslås lovfestet:

• Utlendingen må være fylt 18 år.

• Arbeidsinnvandring skal ikke fortrenge ledig innenlandsk arbeidskraft. Departementet har derfor foreslått å lovfeste den ordningen man har i dag i forskriften med arbeidsmarkedsprøving. For sesongarbeidere og faglærte er det i dag et alternativt system med kvoteordninger som fungerer godt og er svært ressursbesparende. Departementet har på denne bakgrunn foreslått å lovfeste systemet med kvoteordninger som et likestilt alternativ til systemet med arbeidsmarkedsprøving.

• Lønns- og arbeidsvilkår skal ikke være dårligere enn etter gjeldende tariffavtale, regulativ eller det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke.

• Det må slik som i dag, foreligge et konkret tilbud om arbeid før det innvilges en tillatelse. Dersom det i fremtiden skulle bli aktuelt å åpne for andre reguleringsformer (poengsystemer mv.), bør spørsmålet forelegges Stortinget på det aktuelle tidspunktet.

• Arbeidstilbudet må som i dag som hovedregel gjelde heltidsarbeid for en arbeidsgiver. Dette vil sikre ordnede arbeidsforhold og at søkeren har et solid inntektsgrunnlag utover det som er nødvendig for å oppfylle det generelle underholdskravet. Utlendingsmyndighetene bør imidlertid ha adgang til å gjøre unntak fra ovennevnte vilkår etter en konkret vurdering av stillingens art.

I proposisjonen fremkommer at tillatelsen ikke vil bli knyttet til et bestemt arbeidssted slik som i dag, men til en bestemt type arbeid. Dette vil styrke utlendingens rettsstilling ved at vedkommende kan skifte arbeidsgiver uten å måtte fremme ny søknad om tillatelse.

Departementet foreslår at visse hovedvilkår for oppholdstillatelsen for tredjelandsborgere som skal yte tjenester, bør fastsettes direkte i loven.

Rekruttering av utlendinger som skal yte tjenester skal ikke skje til fortrengsel for innenlandsk arbeidskraft. Departementet foreslår derfor å lovfeste et hovedprinsipp om at det ved hver enkelt søknad om oppholdstillatelse skal foretas en individuell arbeidsmarkedsvurdering. Departementet foreslår ikke en slik ordning i forhold til individuelle arbeidstakere.

Det foreslås imidlertid at Kongen i forskrift skal kunne fastsette unntak fra kravet til individuell arbeidsmarkedsvurdering for utlendinger som er fagutdannet eller har spesielle kvalifikasjoner.

De øvrige hovedprinsippene som foreslås lovfestet for individuelle arbeidstakere, jf. lovforslaget § 23, foreslås også lovfestet som vilkår for oppholdstillatelse for å yte tjenester, jf. § 24 første ledd.

Oppholdstillatelse for å yte tjenester bør ikke danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse, da det alltid vil være en forutsetning at oppdraget er av tidsbegrenset karakter.

Departementet støtter utvalgets forslag om en egen bestemmelse om oppholdstillatelse for selvstendig næringsdrivende. Departementet legger vekt på at utvalgets forslag vil innebære en forenkling av regelverket. Det vises til departementets lovforslag § 25. Departementet har inntatt en egen hjemmel for forskriftsregulering i § 25 annet ledd.