Til Odelstinget
Regjeringen legger i proposisjonen fram forslag til ny lov om
medisinsk og helsefaglig forskning på mennesker, humant biologisk
materiale og helseopplysninger (helseforskningsloven). Lovforslaget
bygger på NOU 2005:1 God forskning - bedre helse.
Formålet med lovforslaget er å fremme god og etisk forsvarlig
forskning. Helse- og omsorgsdepartementet ønsker med lovforslaget
å rydde opp og forenkle regelverket for medisinsk og helsefaglig
forskning samtidig som hensyn til forskningsdeltakere og personvern
ivaretas. Det foreslås at reguleringen samles i én lov, og at forskerne
i hovedsak skal forholde seg til kun én instans i forbindelse med
søknad om forhåndsgodkjenning av forskningsprosjekter. Videre foreslås
det bestemmelser som stiller krav til organiseringen av forskningen
og til åpenhet omkring blant annet forskningsresultater og finansieringsforhold.
Det framholdes at gjeldende regelverk innen medisinsk forskning
er fragmentert og til dels basert på ulovfestede forskningsetiske
prinsipper, og at det i dag er flere instanser som vurderer og gir
eventuelle tillatelser til ett og samme forskningsprosjekt før oppstart.
Det ble i juni 2003 oppnevnt et offentlig utvalg for å gjennomgå
reguleringen av medisinsk forskning som involverer mennesker og
humant biologisk materiale. Utvalget avga sin innstilling til Helse-
og omsorgsdepartementet i desember 2004. Utredningen ble sendt på
høring som NOU 2005:1 med høringsfrist i mai 2005. Det kom om lag
100 høringssvar. Det blir gitt en oversikt over utvalgets vurderinger
og forslag til rettslig regulering av medisinsk og helsefaglig forskning.
Videre redegjøres det for høringsrunden og hovedinntrykket av høringsinstansenes
uttalelser.
Det redegjøres i proposisjonen for begrepene "grunnforskning",
"klinisk forskning" og "epidemiologisk forskning".
Det er i dag flere lover som er relevante for medisinsk og helsefaglig
forskning, og det gis en oversikt over det mest relevante regelverket
slik det framkommer i biobankloven, helseregisterloven, personopplysningsloven,
legemiddelloven, helsepersonelloven, bioteknologiloven, pasientrettighetsloven, transplantasjonsloven,
forskningsetikkloven og menneskerettsloven.
Flere typer internasjonale dokumenter kan være relevante for
Norge og norsk forskning. EØS-avtalen innebærer at Norge vil være
forpliktet til å gjennomføre EU-direktiver som innlemmes i EØS-avtalen. Det
finnes videre flere internasjonale menneskerettighetsdokumenter,
og det redegjøres for EUs personverndirektiv, Europarådets konvensjon
om menneskerettigheter og biomedisin med tilleggsprotokoll om biomedisinsk
forskning, Helsinkideklarasjonen, Vancouverkonvensjonen og internasjonale
etiske retningslinjer for biomedisinsk forskning som involverer
mennesker, utarbeidet av The Council for International Organizations
of Medical Sciences. Videre redegjøres det for relevant rettslig
regulering i Danmark, Sverige og Finland.
Etter departementets syn har gjennomgangen av gjeldende rett
og vurderingen av denne i NOU 2005:1 vist at det er et stort behov
for en opprydning, forenkling og forbedring av lovverket som regulerer medisinsk
og helsefaglig forskning. Departementet mener det vil være en fordel
for medisinske og helsefaglige forskere at en slik opprydning, forenkling
og forbedring foretas gjennom vedtagelsen av én ny lov. Det framholdes
at dermed vil forskerne få et enklere regelverk å forholde seg til,
samtidig som man ivaretar forskningsdeltakernes interesser.
På denne bakgrunn fremmer departementet forslag om en ny lov
om medisinsk og helsefaglig forskning som skal gjelde for forskning
på mennesker, humant biologisk materiale og helseopplysninger.
Departementet foreslår at biobankloven består, men at den kun
skal gjelde for behandlingsbiobanker og diagnostiske biobanker.
Departementet mener at lovens formål bør være å fremme god og
etisk forsvarlig medisinsk og helsefaglig forskning.
Formålsbestemmelsen må etter departementets syn kunne gi veiledning
om hvordan lovens andre bestemmelser er å forstå, som for eksempel
forsvarlighetskravet i § 5. Bestemmelsen vil være en rettesnor for
den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikks
(REKs) skjønn når den skal vurdere godkjenning av et forskningsprosjekt.
Etter departementets syn er det hensiktsmessig å avgrense helseforskningsloven
til å gjelde medisinsk og helsefaglig forskning som involverer mennesker, humant
biologisk materiale og helseopplysninger. På denne måten harmoniseres
forskningsetikklovens og helseforskningslovens virkeområde.
Departementet definerer helsefaglig forskning som "virksomhet
som utføres med vitenskapelig metodikk for å skaffe til veie ny
kunnskap om helse og sykdom".
Departementet er av den oppfatning at utprøvende behandling og
pilotstudier må omfattes av loven, så lenge dette kan sies å være
virksomhet som utføres for å finne ny kunnskap om sykdom og helse.
For medisinsk og helsefaglig forsknings vedkommende mener departementet
at studenters forskningsprosjekter alltid må omfattes. Det framholdes
at ved tvil om et prosjekt eller en virksomhet faller inn under
lovens virkeområde, skal prosjektet forelegges REK, som så må vurdere
dette.
Departementet mener at helseforskningsloven må gjelde for medisinsk
og helsefaglig forskning som finner sted i Norge, uavhengig av hvem
som utfører den og hvilken nasjonalitet vedkommende har. En forskningsansvarlig
som er etablert i utlandet, bør ha en ansvarlig representant etablert
i Norge for å sikre at den forskningsansvarliges forpliktelser etter loven
blir oppfylt. Det framholdes at forskning som finner sted i utlandet
i regi av en forskningsansvarlig som er etablert i Norge, bør være
omfattet av loven.
Når det gjelder helseopplysninger, så er det foreslått at disse
gis tilsvarende virkeområde som helseregisterloven.
Det understrekes at det er av vesentlig betydning for forskningens
kvalitet og troverdighet og for forskningsdeltakernes sikkerhet
at medisinsk og helsefaglig forskning organiseres og utøves forsvarlig. Det
er departementets syn at det er behov for at hovedkravene til organiseringen
av forskningen må lovfestes for å tydeliggjøre både forskerens og
forskningsinstitusjonens ansvar for forsvarlig organisering og
utførelse av forskning. Departementet ser imidlertid at behovet
for å stille betryggende og nødvendige krav til hvordan forskningen
skal utføres, må balanseres opp mot hensynet til forskningens frihet. Departementet
foreslår at det gis hjemmel for å gi forskrift om nærmere krav til
organisering av medisinsk og helsefaglig forskning.
Departementet foreslår derfor at det stilles et generelt forsvarlighetskrav
til medisinsk og helsefaglig forskning på lik linje med det forsvarlighetskravet som
stilles for helsepersonell og for spesialisthelsetjenesten. Kravet
skal gjelde både på individnivå for den enkelte forsker og på systemnivå
for institusjonen forskningen foregår ved. Det foreslås at det i
lovteksten inntas at forskningen skal være basert på respekt for
forskningsdeltakernes menneskerettigheter og menneskeverd.
Det framholdes at det er et sentralt og overordnet prinsipp som
gjelder for all medisinsk og helsefaglig forskning, at forskningsdeltakernes
velferd skal gå foran vitenskapens og samfunnets interesser, og
det foreslås at dette prinsippet inntas i bestemmelsen om forsvarlighet.
I departementets lovforslag legges det opp til at forskning uten
samtykke kan finne sted, i tilfeller der samfunnsinteressen i at
det foretas forskning må sies å være mer tungtveiende enn hensynet
til den enkeltes absolutte personvern.
Departementet foreslår videre å presisere i lovteksten at forsvarlig
medisinsk og helsefaglig forskning må ivareta etiske, medisinske,
helsefaglige, vitenskapelige og personvernmessige forhold.
Departementet foreslår at alle medisinske og helsefaglige forskningsprosjekter
skal skje i regi av en forskningsansvarlig, ha en prosjektleder
og beskrives i en forskningsprotokoll. Videre foreslås det å lovfeste
at forskningsprosjektenes finansieringskilder må framgå.
Departementet foreslår som et ledd i å sikre mer åpenhet omkring
forskningen at REK skal føre en offentlig tilgjengelig systematisk
fortegnelse over innmeldte og avsluttede forskningsprosjekter basert
på opplysninger blant annet i forskningsprotokollen.
Etter departementets vurdering er internkontroll sentralt for
å sikre forsvarlig forskning, og for å fange opp tilfeller av uredelig
forskning. Det foreslås derfor at det spesifiseres i lovteksten
at det skal føres internkontroll tilpasset virksomhetens størrelse,
egenart, aktiviteter og risikoforhold. Det foreslås at departementet
skal kunne gi ytterligere bestemmelser om internkontroll i forskrift.
Departementet mener det må presiseres at enhver som får tilgang
til helseopplysninger og andre personopplysninger som blir behandlet
i et medisinsk eller helsefaglig forskningsprosjekt, skal ha taushetsplikt
om dette. Etter departementets syn må forskernes overholdelse av
taushetsplikten regnes som en del av en forsvarlig gjennomføring
av et prosjekt. Det foreslås at det presiseres i loven at taushetsplikten ikke
er til hinder for å utlevere opplysninger til den de direkte gjelder,
eller når mottaker har rettslig grunnlag for å få opplysningene
utlevert. Departementet mener det bør foreligge en mulighet til
å gi dispensasjon fra taushetsplikten etter helseforskningsloven, og
foreslår at en bestemmelse om dette inntas i kapitlet om helseopplysninger.
Etter departementets syn er ett av de viktigste hensynene bak
lovforslaget forenkling og å unngå dobbeltbehandling med lang saksbehandlingstid
og eventuelle muligheter for motstridende beslutninger som dette
kan medføre. REK foretar som en av flere instanser de fleste av
disse vurderingene allerede i dag. Departementet mener at REK vil
være godt egnet til å ha rollen som eneste forhåndsgodkjenningsinstans
for de aller fleste saker. Det foreslås derfor at REK skal foreta
en alminnelig forskningsetisk vurdering av prosjektet og vurdere
om prosjektet oppfyller de krav som gjelder.
Departementet mener at Statens legemiddelverk skal beholde dagens
rolle og fortsatt vurdere søknader om å få igangsette kliniske utprøvninger
av legemidler til mennesker. I departementets forslag til § 2 tredje
ledd framgår det at det er forskrift om klinisk utprøvning av legemidler
til mennesker som gjelder for legemiddelutprøvninger, og forskrift
om medisinsk utstyr som gjelder for klinisk utprøvning av medisinsk
utstyr. Helseforskningsloven gjelder i slike saker kun utfyllende
så langt den passer.
Departementet foreslår at godkjenning av forskning på biobankmateriale
og dispensasjon fra taushetsplikt i framtiden legges til REK alene.
Departementet er kommet til at bioteknologilovens regulering
av forskning bør videreføres inntil videre.
Etter departementets vurdering må REK få kjennskap til vesentlige
endringer i formål, metode, tidsløp eller organisering og få mulighet
til å bestemme at endringene ikke kan gjennomføres.
Departementet foreslår at det for alle avsluttede prosjekter
skal innsendes et sammendrag av forskningsresultatene til REK.
I tillegg til sluttmelding skal dessuten REK, på et hvilket som
helst tidspunkt, kunne pålegge prosjektleder å avgi årlige eller
ekstraordinære rapporter.
Det redegjøres for gjeldende bestemmelser om samtykke i biobankloven,
helseregisterloven, personopplysningsloven, pasientrettighetsloven,
Europarådets konvensjon om menneskerettigheter og biomedisin og
tilleggsprotokollen om biomedisinsk forskning, Helsinkideklarasjonen
og retningslinjer utarbeidet av The Council for International Organizations
of Medical Sciences (CIOMS).
Departementet foreslår at det skal framgå av helseforskningsloven
at deltakelse i medisinsk og helsefaglig forskning skal baseres
på et fritt, uttrykkelig og informert samtykke med mindre det foreligger
et annet rettsgrunnlag hjemlet i lov eller forskrift. Et klart lovkrav
om samtykke vil etter departementets vurdering styrke forskningsdeltakernes
rettssikkerhet, samtidig som det bidrar til en entydig praksis når
det gjelder hvilke krav som stilles til samtykke i et forskningsprosjekt.
Det framholdes at lovfestingen vil være en kodifisering av allerede
gjeldende dels ulovfestet norsk rett og internasjonale konvensjoner
som Norge er bundet av.
Departementet foreslår en bestemmelse om at samtykket må kunne
dokumenteres og være basert på informasjon om formål, metode, risiko,
ubehag, konsekvenser og annet av betydning for samtykkets gyldighet.
Departementet legger til grunn at forslag til ny helseforskningslov
tilfredsstiller de samtykkekrav som oppstilles i tilleggsprotokoll
til biomedisinkonvensjonen artikkel 14, samtidig som loven åpner
for fleksibilitet med hensyn til hvor spesifikt et samtykke må være.
Departementet foreslår en bestemmelse i tråd med prinsippet i
Helsinkideklarasjonen artikkel 23 som innebærer at dersom forskningsdeltakeren
kan anses å stå i et avhengighetsforhold til den som ber om samtykke,
eller vil kunne føle seg presset til å gi samtykke, skal dette innhentes
av en annen som forskningsdeltakeren ikke har et slikt forhold
til.
Det foreslås at departementet skal kunne gi forskrifter om kravet
til samtykke.
Bredt samtykke vil si at det gis samtykke til deltakelse i forskning
som omfatter ett eller flere overordnede forskningsformål og forskningsfelt.
En lovfesting av bredt samtykke gjør at forskningsdeltakerne ikke
må kontaktes ved enhver mindre endring av et prosjekt eller ved
utvikling av nye analysemetoder. Videre vil et bredt samtykke kunne
omfatte framtidige forskningsprosjekter som faller inn under samme, bredt
definerte forskningsformål.
Departementet foreslår at det åpnes for at forskningsdeltakerne
kan gi et bredt samtykke til forskning som forutsetter bruk av
humant biologisk materiale og helseopplysninger. Slik forskning
forutsettes å ikke innebære noen nevneverdig helserisiko for forskningsdeltakerne.
Departementet mener et bredt samtykke må være begrenset til et nærmere
bestemt og bredt definert forskningsformål eller forskningsfelt.
Departementet foreslår at det skal være anledning for REK til
å stille vilkår for bruken av bredt samtykke. Videre mener departementet
det må være en skjerpet informasjonsplikt ved bredt samtykke.
Departementet mener det er viktig å legge til rette for at tidligere
humant biologisk materiale innsamlet til forskningsformål på lik
linje med helseopplysninger kan komme fellesskapet til gode ved
at det benyttes til forskning.
Departementet foreslår en bestemmelse i tråd med retningslinjen
til CIOMS om at det må innhentes nytt samtykke dersom det oppstår
vesentlige endringer eller forutsetninger i forskningsprosjektet
som antas å ha betydning for deltakerens samtykke. Likeledes må
det innhentes nytt samtykke dersom ny eller endret bruk av tidligere
innsamlet biologisk materiale og helseopplysninger skiller seg vesentlig
fra formålet det opprinnelig er innhentet for.
Departementet foreslår et unntak fra kravet om innhenting av
samtykke ved vesentlige endringer, slik at REK på visse vilkår kan
godkjenne ny eller endret bruk av tidligere innsamlet humant biologisk materiale
og helseopplysninger uten at nytt samtykke innhentes.
Departementet foreslår at som hovedregel skal den som har gitt
samtykke, kunne kreve at det biologiske materialet destrueres, og
at helseopplysningene slettes eller utleveres innen 30 dager. Det
foreslås at adgangen til å kreve destruksjon, sletting eller utlevering
ikke skal gjelde dersom materialet eller opplysningene er anonymisert,
dersom materialet etter bearbeidelse inngår i et annet biologisk
produkt, eller dersom opplysningene allerede er inngått i utførte
analyser. Etter departementets oppfatning er forslaget til slik
lovregulering i tråd med EUs personverndirektiv.
Det foreslås at REK skal kunne tillate utsatt destruksjon av
humant biologisk materiale, videre forskning på materialet og utsatt
sletting eller utlevering av helseopplysninger.
Departementet foreslår at helseforskningsloven skal ha en bestemmelse
som klart definerer ved hvilken aldersgrense barn og ungdom skal
anses som samtykkekompetente, samt en generell bestemmelse om hvilke
vilkår som gjelder når det skal forskes på personer uten samtykkekompetanse,
inkludert barn. Det foreslås at med noen modifikasjoner skal aldersgrensen
som er fastsatt i pasientrettighetsloven, være utgangspunktet. Det
innebærer at ungdom over 16 år kan samtykke til å delta i medisinsk
og helsefaglig forskning uten at foreldrenes samtykke innhentes.
I tråd med pasientrettighetsloven foreslår departementet at det
er tilstrekkelig med foreldrenes samtykke alene for forskning som
inkluderer barn under 12 år, mens barn mellom 12 og 16 år gis en
rett til å uttale seg. Foreldrenes samtykke må foreligge i tillegg.
Departementet foreslår en bestemmelse om at foreldre eller andre
med foreldreansvar må samtykke i tillegg til den mindreårige mellom
16 og 18 år til forskning som innebærer legemsinngrep eller legemiddelutprøving.
Mindreårige mellom 12 og 16 år skal selv kunne treffe beslutning
om samtykke til forskning på helseopplysninger dersom barnet av grunner
som bør respekteres, ikke ønsker at opplysningene gjøres kjent for
foreldrene eller andre med foreldreansvar.
Det foreslås at det stilles vilkår både for når barn og andre
personer uten samtykkekompetanse kan inkluderes i forskningsprosjekter,
i tråd med det som følger av tilleggsprotokollen om biomedisinsk
forskning.
Det framholdes at personer med redusert eller manglende samtykkekompetanse
også må kunne inkluderes i forskning, slik at medisinsk og helsefaglig forskning
også kan komme demente, psykisk utviklingshemmede, personer i kliniske
nødssituasjoner og andre uten samtykkekompetanse til gode. Departementet
foreslår at dagens regulering av slik forskning videreføres i helseforskningsloven.
Departementet mener at pasientrettighetslovens bestemmelser skal
legges til grunn når det skal avgjøres hvem som regnes for ikke
å ha samtykkekompetanse. Det følger av pasientrettighetsloven § 4-7
at pasienter som er umyndiggjorte, selv skal samtykke til helsehjelp,
i så stor utstrekning som mulig. Dersom dette ikke er mulig, kan
vergen samtykke på vegne av den umyndiggjorte. Departementet foreslår at
dette skal gjelde tilsvarende ved medisinsk og helsefaglig forskning.
Departementet foreslår i § 17 at nærmeste pårørende etter pasientrettighetsloven
§ 1-3 b kan samtykke til medisinsk og helsefaglig forskning for
myndige personer uten samtykkekompetanse.
Det foreslås at det stilles like vilkår for når voksne uten samtykkekompetanse
kan inkluderes i forskning, som for barn.
Departementet foreslår å videreføre biobanklovens bestemmelse
om forskning i kliniske nødssituasjoner i helseforskningsloven.
Til tross for at det ikke er praktisk mulig å innhente samtykke
ved forskning på humant biologisk materiale som er anonymisert,
mener departementet at det av hensyn til et helhetlig og klart regelverk også
bør framgå av loven.
For forskning på materiale som tas ut fra døde personer, foreslås
det at transplantasjonslovens vilkår må være oppfylt før forskning
kan finne sted.
Departementet foreslår at forskning på mennesker bare kan finne
sted dersom det ikke finnes alternative metoder som er tilnærmet
like effektive. Før forskning på mennesker gjennomføres, skal det
gjøres en grundig vurdering av risiko og belastning for deltakerne.
Forskningen skal stanses dersom det viser seg at risikoen er større
enn mulige fordeler, eller man allerede har oppnådd de tilstrekkelige
resultater.
Videre foreslås en bestemmelse om at forskning bare kan kombineres
med behandling dersom forskningen antas å ha helsefremmende verdi
for pasienten, og at fordelen, risikoen, belastningen og effektiviteten
ved en ny metode skal prøves mot de beste metoder av forebygging,
diagnostikk og behandling som til enhver tid er tilgjengelige, med
mindre særlig tungtveiende hensyn tilsier noe annet.
Departementet foreslår en egen bestemmelse om meldeplikt ved
uønskede medisinske hendelser.
Departementet foreslår også en bestemmelse om at prosjektleder
plikter å informere deltakere ved skader, bivirkninger og lignende.
Samtidig skal prosjektleder plikte å gjøre deltakerne kjent med
adgangen til å søke erstatning hos Norsk Pasientskadeerstatning,
eventuelt om andre aktuelle forsikringsordninger.
Departementet foreslår et forbud mot kommersiell utnytting av
forskningsdeltakere, humant biologisk materiale og helseopplysninger
i tråd med forbudet mot kommersiell utnytting av menneskekroppen og
dens deler i transplantasjonsloven § 10 a og biomedisinkonvensjonen
artikkel 21. Det framholdes at hensikten med bestemmelsen primært
er å tydeliggjøre at forskningsdeltakere, humant biologisk materiale
og helseopplysninger som sådan ikke er en kommersiell handelsvare,
men fellesgoder som skal komme samfunnet til gode gjennom medisinsk
og helsefaglig forskning. Departementet mener at forbudet i bestemmelsen
også bør omfatte honorering som kan friste deltakere til å være
med på forskningsprosjekter vedkommende ellers ikke ville ha vært
med på, på grunn av prosjektets innhold.
Departementet mener at det er forskningsansvarlig, det vil i
praksis si en forskningsinstitusjon, som skal ha disposisjonsrett
til materialet og opplysninger som er innsamlet i forbindelse med
et forskningsprosjekt. Det framholdes at det at en forskningsdeltaker samtykker
til avgivelse av humant biologisk materiale og helseopplysninger
til forskning, må anses som en overføring av en disposisjonsrett
til materialet og opplysningene, og ikke en overføring av eiendomsretten.
En forskningsbiobank defineres i lovforslaget som en samling
humant biologisk materiale som anvendes i et forskningsprosjekt
eller skal anvendes til forskning. Departementet foreslår at REK
skal være eneste instans for å godkjenne opprettelse av forskningsbiobanker.
For å sikre at det føres kontroll med måten forskningsbiobanker
drives på, foreslår departementet at biobankloven § 7 om ansvarshavende
videreføres i helseforskningsloven. Departementet foreslår også
å videreføre bestemmelsen om oppbevaring fra biobankloven § 9 om
at materialet i forskningsbiobanker skal oppbevares forsvarlig og
i samsvar med regelverk gitt i lov eller i medhold av lov, og at
oppbevaring skal skje med respekt for giveren av materialet. Videre
foreslås det å presisere i lovteksten at dette også skal gjelde
behandling av materialet i biobanken.
Det foreslås at humant biologisk materiale ikke skal kunne utleveres
i forsikringsøyemed, til arbeidsgiver, påtalemyndighet eller domstol,
selv om den materialet stammer fra, samtykker til det. Etter forslaget
skal Kongen i forskrift kunne gi regler om at det kan gjøres unntak
fra forbudet om å levere ut humant biologisk materiale til påtalemyndighet
eller domstol.
Det foreslås en tilsvarende forskriftshjemmel for behandlingsbiobanker
i biobankloven § 15.
Departementet viser til at det i dag er det adgang til å forske
på helseopplysninger som er innsamlet i helsetjenesten uten å innhente
samtykke, og mener det er viktig at den nye helseforskningsloven
ikke innskrenker de muligheter som allerede finnes i dagens lovverk.
Det framholdes videre at likebehandling av helseopplysninger og
humant biologisk materiale er et viktig hensyn bak lovforslaget.
For å oppnå dette mener departementet at helseforskningsloven må
åpne for at humant biologisk materiale innsamlet i helsetjenesten,
på lik linje med helseopplysninger, kan benyttes til forskning uten
at samtykke innhentes. Departementet mener at personvernhensyn kan ivaretas
ved at det oppstilles strenge vilkår for når forskning kan finne
sted uten samtykke. Videre foreslår departementet at det presiseres
i lovteksten at det bare kan gis tillatelse dersom forskningen er
nødvendig for å utføre en oppgave av allmenn interesse og samfunnets
interesse i at forskningen finner sted klart overstiger ulempene
det kan medføre for den enkelte. REK skal videre ha adgang til å
sette vilkår for bruken av opplysningene og materialet. Departementet foreslår
at det opprettes et register der de som ønsker det, kan reservere
seg mot at biologisk materiale fra dem skal brukes til forskning.
Lovforslaget krever at det på forhånd er gitt generell informasjon
om at biologisk materiale i visse tilfeller kan benyttes til forskning
og at det er adgang til å reservere seg. Departementet foreslår
at Folkehelseinstituttet får i oppdrag å føre et norsk reservasjonsregister.
Det framholdes at stadig utstrakt internasjonalt forskningssamarbeid
tilsier at det er behov for regler om utførsel og innførsel av humant
biologisk materiale. Departementet er av den oppfatning at lovforslagets
krav til samtykke (jf. lovforslagets kapittel 4) og behandling av
helseopplysninger (jf. lovforslagets kapittel 7) må være oppfylt
for at slik utførsel eller innførsel skal kunne finne sted. Det
foreslås en forskriftshjemmel der departementet kan gi bestemmelser
om unntak fra dette.
Departementet mener det må føres kontroll med opphør og nedleggelse
av biobanker, slik det gjøres etter biobankloven i dag, og foreslår
en bestemmelse om at forskningsansvarlig skal søke REK om tillatelse
ved opphør, nedleggelse eller overtakelse av forskningsbiobank.
Det foreslås videre en hjemmel for departementet til å gi forskrift
med bestemmelser om at REK kan bestemme at humant biologisk materiale
i visse tilfeller skal kunne overdras til andre forskningsansvarlige
i stedet for å destrueres.
Departementet foreslår en bestemmelse som åpner for andres tilgang
til innsamlet humant biologisk materiale som oppbevares i forskningsbiobanker. Det
skal etter forslaget være opp til den enkelte forskningsansvarlige
hvorvidt det skal gis tilgang til andre, men et avslag må være begrunnet
i reelle behov for ikke å gi tilgang. Departementet foreslår at
det skal være en klageadgang ved avslag. Det er den REK som har
godkjent opprettingen av forskningsbiobanken, som skal være klageorgan,
og komiteens vedtak kan ikke påklages videre.
Departementet foreslår at helseforskningsloven benytter de samme
begrepene for de ulike typer helseopplysninger som følger av dagens
regelverk i helseregisterloven og personopplysningsloven for de ulike
typer helseopplysninger.
Departementet foreslår at helseforskningsloven kapittel 7 fastslår
en hovedregel for behandling av helseopplysninger i medisinsk og
helsefaglig forskning. Regelen fastslår at slik behandling skal
ha uttrykkelig angitt formål. Helseopplysningene skal være relevante
og nødvendige for å nå forskningsprosjektets formål. Graden av personidentifikasjon
for helseopplysninger skal ikke være større enn nødvendig for å
nå formålene.
Det foreslås å lovfeste at helseopplysninger som er innsamlet
til forskningsformål, ikke skal kunne utleveres til forsikringsselskaper,
arbeidsgiver, påtalemyndighet eller domstol, og at den opplysningene stammer
fra, heller ikke har anledning til å samtykke til at forsikringsselskaper,
arbeidsgiver, påtalemyndighet eller domstol skal gis tilgang til
disse. Departementet foreslår at Kongen i forskrift kan gi regler om
at det kan gjøres unntak fra forbudet om å levere ut helseopplysninger
til påtalemyndighet eller domstol.
Departementet foreslår at det i helseforskningsloven gis hjemmel
til både å gi dispensasjon fra taushetsplikt i likhet med den adgangen
som gis i helsepersonelloven § 29, og å gi tillatelse for å kunne
forske på opplysninger som er innsamlet i helsetjenesten.
Det foreslås i lovforslaget at REK i visse tilfeller skal kunne
tillate forskning på biologisk materiale og helseopplysninger uten
samtykke fra den materialet og opplysningene stammer fra.
Etter departementets syn vil vurderingen av om det kan gis dispensasjon
fra taushetsplikten, være en del av vurderingen av om det skal gis
tillatelse til å bruke opplysninger innsamlet i helsetjenesten uten
at den som ga fra seg opplysningene blir bedt om å samtykke til
slik forskning. Det foreslås derfor en samlet bestemmelse som hjemler
både tillatelse til å benytte opplysninger uten samtykke, og som
gir dispensasjon fra taushetsplikten for forskeren som sitter på
opplysningene. Departementet foreslår å overføre til REK den kompetansen
Sosial- og helsedirektoratet har til å gi dispensasjon fra taushetsplikten
etter helsepersonelloven § 29. Forslaget innebærer at det bare skal kunne
gis dispensasjon fra taushetsplikten for forskningsformål dersom
forskningen er nødvendig for å utføre en oppgave av allmenn interesse
og samfunnets interesse i at forskningen finner sted klart overstiger
ulempene det kan medføre for den enkelte.
Departementet foreslår en bestemmelse hvor prosjektleder av eget
tiltak skal rette uriktige opplysninger, oppdatere foreldede opplysninger
og supplere ufullstendige opplysninger. Endringene skal gjøres på
en slik måte at endringene kan spores. Fullstendig sletting av opplysningene
kan bare skje der dette kreves av den opplysningene har virkning
for, og dette ikke får avgjørende innvirkning på forskningsresultatenes
validitet eller representativitet.
Det foreslås en bestemmelse om overføring av helseopplysninger
mellom Norge og land utenfor EØS-området. Når det gjelder personidentifiserbare helseopplysninger
som er samlet inn i Norge, mener departementet at overføring til
land utenfor EØS bare kan finne sted dersom det har blitt gitt informasjon om
at opplysningene kan overføres til land utenfor EØS, og at vedkommende
enten ikke har reservert seg mot dette, eller eksplisitt samtykket
til at dette kan gjøres.
Departementet er opptatt av det materialet norske forskere benytter
seg av må være innhentet på etisk forsvarlig vis, og foreslår derfor
at helseopplysninger ikke kan overføres til Norge uten at man har
forsikret seg om at disse er blitt innsamlet og behandlet forsvarlig.
Det foreslås en forskriftshjemmel der departementet kan gi bestemmelser
om bruk av helseopplysninger fra utlandet til forskning i Norge.
Departementet ønsker å tydeliggjøre i loven at hovedregelen når
det gjelder behandling av helseopplysninger, er at opplysningene
ikke skal lagres lenger enn det som er nødvendig.
Departementet foreslår at forskningsansvarlig og prosjektleder
får et ansvar for å sørge for åpenhet rundt forskningen. Det påpekes
at dette vil bringe norsk rett i samsvar med kravene i tilleggsprotokollen
til biomedisinsk forskning. Det foreslås at prosjektleder skal plikte
å sende inn til REK sluttmelding som skal sikre at både positive
og negative funn framgår på en objektiv og etterrettelig måte.
Departementet ser at formidling og offentliggjøring kan komme
i konflikt med kommersielle interesser og patenteringsprosesser
mv. og foreslår derfor bestemmelser om utsatt offentlighet for å
ivareta interessene til den forskningsansvarlige og til den som finansierer
forskningen.
Det understrekes at forskningsdeltakernes rett til innsyn må
sikres, og forslaget til bestemmelse om innsyn bygger på helseregisterlovens
bestemmelser om innsyn og om unntak fra retten til innsyn.
Det foreslås tilsvarende saksbehandlingsfrist for innsynsbegjæringer
som i helseregisterloven og også tilsvarende regler om allmennhetens
rett til innsyn, om unntak fra denne retten, samt om saksbehandlingsfrister.
Departementet foreslår at REK skal føre oversikt over alle pågående
og avsluttede forskningsprosjekter.
Departementet foreslår at tilsyn skal føres av de instanser som
fører tilsyn i dag. Dette innebærer at Statens legemiddelverk fortsatt
skal føre tilsyn med kliniske utprøvninger av legemidler, og at
Datatilsynet skal føre tilsyn med behandling av helseopplysninger
etter reglene i lovforslaget. Reglene i lovforslaget er søkt harmonisert
med reglene i personopplysningsloven og helseregisterloven.
Når det gjelder forskningsbiobanker og forskning utført av helsepersonell,
er det Statens helsetilsyn som fører tilsyn i dag. Departementet
antar at det vil være få forskningsprosjekter som ikke faller inn
under et av de ovennevnte tilsynsorganers ansvarsområder, men foreslår
å gi Statens helsetilsyn en hjemmel til å føre tilsyn med medisinsk
og helsefaglig forskning generelt – også ved universiteter, høyskoler
og andre forskningsinstitusjoner.
For at tilsynsmyndighetene skal kunne oppfylle sine tilsynsoppgaver,
foreslår departementet at det lovfestes en opplysningsplikt til
tilsynsmyndighetene. Dette er en videreføring av gjeldende rett
i personopplysningsloven. Videre bør det etter departementets syn
understrekes at tilsynsmyndighetene har taushetsplikt om den informasjon
og de opplysninger de måtte få kjennskap til.
Det er departementets vurdering at pasientskadeloven supplert
med alminnelige erstatningsrettslige regler gir tilfredsstillende
dekning for forsøk på mennesker.
Når det gjelder forskning på helseopplysninger og biologisk materiale,
er det henholdsvis helseregisterloven og biobankloven som regulerer
dette i dag. Departementet foreslår å videreføre disse bestemmelsene
i lovforslaget.
Det foreslås en bestemmelse om at Statens helsetilsyn skal kunne
gi pålegg eller stanse et forskningsprosjekt eller en forskningsbiobank,
og at tvangsmulkt skal kunne gis. Departementet foreslår også å videreføre
reglene om adgang til å gi pålegg og tvangsmulkt i helseregisterloven,
slik at de også vil gjelde for medisinsk og helsefaglig forskning
som faller inn under forslaget til helseforskningslov.
Departementet mener grov eller forsettlig overtredelse av enhver
av lovens bestemmelser skal kunne straffesanskjoneres.
REK har anslått samlet utgift til nye oppgaver til 15 mill. kroner
(2,5 mill. kroner per komité). Det anslås at 1 mill. kroner kan
dekkes av flytting av budsjettmidler fra Sosial- og helsedirektoratet.
Flytting av midler fra Statens legemiddelverk og Datatilsynet er
etter departementets vurdering ikke aktuelt, da endring av saksgangen
for kliniske utprøvinger og behandling av helseopplysninger ikke
vil medføre nevneverdig innsparing for disse.
Det uttales at loven vil effektivisere forvaltningen og redusere
forskningsadministrasjonen, og at reformen dermed innebærer både
en kvalitativ og en kvantitativ styrking av helseforskningen. Departementet
anslår at den foreslåtte styrkingen vil frigjøre minst tilsvarende
beløp på forskningsinstitusjonenes budsjetter, slik at forskningsmiljøene
vil kunne ta ut gevinsten av reformen.
At Statens helsetilsyn vil få utvidet sitt tilsynsområde noe,
vil kunne medføre visse mindre økonomiske og administrative konsekvenser.
Det vil videre påløpe noen utgifter knyttet til etableringen av
et register for personer som ønsker å reservere seg mot at forskning
skal finne sted på deres biologiske materiale innsamlet i helsetjenesten
uten at de får muligheten til å samtykke.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Jan Bøhler, Sonja Mandt-Bartholsen, Gunn Olsen
og Dag Ole Teigen, fra Fremskrittspartiet, Per Egil Evensen, Jan-Henrik
Fredriksen og lederen Harald T. Nesvik, fra Høyre, Inge Lønning
og Sonja Irene Sjøli, fra Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar
Ballo, fra Kristelig Folkeparti, Laila Dåvøy, fra Senterpartiet,
Rune J. Skjælaaen, og fra Venstre, Gunvald Ludvigsen, viser
til at Regjeringen fremmer forslag om ny helseforskningslov, og
at lovens formål er å fremme god og etisk forsvarlig medisinsk og
helsefaglig forskning.
Komiteen viser til at det først og
fremst er ønsket om å beskytte mennesker mot fysisk og psykisk skade,
samt integritetskrenkelser for øvrig, som nødvendiggjør rettslig
regulering av medisinsk og helsefaglig forskning. Ved misbruk kan
integritetskrenkelser forekomme også på andre måter enn i tilfeller der
forskere har direkte kontakt med mennesker. Komiteen støtter
derfor at loven skal gjelde for all medisinsk og helsefaglig forskning
som omfatter mennesker, humant biologisk materiale og helseopplysninger.
Etter komiteens oppfatning vil helseforskningsloven
bidra til å sikre at forskningen holder høy kvalitet, og forenkle
forskernes arbeid ved at regelverket for medisinsk og helsefaglig
forskning samles slik at forskerne får én lov å ta utgangspunkt
i.
Komiteen har merket seg at det ikke
er inntatt noen konkrete bestemmelser om informasjonssikkerhet i
helseforskningsloven. Komiteen vil foreslå
at det klart framgår av helseforskningsloven at personopplysningsloven
gjelder utfyllende. Bestemmelsen vil først og fremt være aktuell
for å sikre informasjonssikkerheten ved forskning på helseopplysninger. Komiteen mener at en generell henvisning
til personopplysningsloven er mest formålstjenelig for å sikre at
helseforskningsloven er i overensstemmelse med EUs personverndirektiv
(1995/46/EF).
Komiteen fremmer følgende forslag:
"I lov om medisinsk og helsefaglig forskning (helseforskningsloven)
skal § 2 tredje ledd første punktum lyde:
I den utstrekning ikke annet følger av denne loven, gjelder personopplysningsloven
med forskrifter som utfyllende bestemmelser.
Proposisjonens forslag til første, annet og tredje punktum blir
annet, tredje og fjerde punktum."
Komiteen peker på at medisinsk og
helsefaglig forskning kan ha mange etiske dilemmaer som er viktig
å belyse når en ny lov skal behandles. Komiteen vil
peke på at historien har gitt oss mange eksempler på problematisk
forskning. Personvernmessige hensyn og menneskerettighetsaspekter
vil derfor alltid være viktig å få frem i en offentlig diskusjon rundt
medisinsk og helsefaglig forskning. Samtidig er det grunn til å
understreke det positive aspektet ved økt kunnskapsoppbygging mellom
sammenhenger innenfor helse- og sosialforskning. Hva som er nyttig,
vil imidlertid alltid være gjenstand for en relativ vurdering knyttet
til den tidsperiode og kulturkrets man lever i.
Det er derfor viktig at de råd og komiteer som tar beslutninger
om hva slags forskning som er innenfor norsk lov og i tråd med etiske,
medisinske og menneskerettslige hensyn, er bredt sammensatt og innehar kompetanse
bl.a. på jus, medisin og etikk. Med dette lovforslaget er de regionale
medisinske rådene tillagt nye oppgaver som det vil ta tid å bygge
opp kompetanse til å løse. Utfordringen for de medisinske rådene
(REK) er at det kreves spesialisert juridisk kompetanse på menneskerettigheter
for å kunne ta gode beslutninger, som de per i dag ikke besitter.
Komiteen har merket seg at REK med
lovforslaget er pålagt nye oppgaver, samtidig som de har fått eneansvar
for å foreta en del vurderinger som det tidligere var flere instanser
som foretok. Dette er et stort ansvar. REK må for hvert enkelt prosjekt
foreta en bred forskningsetisk vurdering samtidig som lovens vilkår
må prøves. Komiteen viser til at REK er
gitt adgang til å stille vilkår. Denne adgangen må benyttes aktivt
for å sikre blant annet deltakernes personvern. I tillegg må REK,
sammen med Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin (NEM),
se medisinske og helsefaglige forskningsprosjekter i sammenheng,
for eksempel når det gjelder personvern eller andre etiske spørsmål.
NEM vil også få et særlig ansvar for å sikre ensartet praksis mellom
de ulike regionale komiteene.
Komiteen forutsetter at de regionale
etiske komiteene tilføres tilstrekkelige ressurser til å opparbeide
seg nødvendig kompetanse og kapasitet for å utføre de oppgaver de
pålegges gjennom forslaget.
Komiteen vil peke på at forskning
kan ha både gode og uheldige konsekvenser. Forskning flytter grenser
og kan ofte reise etiske problemstillinger som det er viktig at
forskeren og samfunnet for øvrig tar alvorlig. Komiteen presiserer
at forskerne her har et eget etisk ansvar. Komiteen vil
arbeide for en tung vektlegging av etikk i alle ledd av utdanningsløpet,
ikke minst på høyere nivå ved universiteter og høyskoler.
Komiteen vil påpeke at det er eksempler
på svært omdiskuterte prosjekter, som Midiaprosjektet ved Folkehelseinstituttet,
som er gjennomført i strid med norsk lov. Det hviler derfor et stort
ansvar på politikere om å sette seg inn i hva slags etiske og samfunnsmessige
konsekvenser denne forskningen kan ha.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre vil videre peke på at flere enkeltelementer
i forslag til ny lov om helseforskning er av en slik karakter at
det er vanskelig å forutse utfallet ved en eventuell vurdering av EFTA-domstolen
eller Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Det synes som om
deler av forslaget ikke er tilstrekkelig klart i forhold til Den
europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 8 om privatlivets
fred og EUs personverndirektiv 95/46/EF.
De nordiske landene har et forholdsvis likt lovverk og lik forståelse
av menneskerettighetene. Derfor vil andre lands beslutninger og
avgjørelser være av stor betydning for en tilsvarende dom i Norge.
Islandsk høyesterett avsa 27. november 2003 (No 151/2003) en dom
der den islandske helsedatabasen ble funnet ukonstitusjonell. Dette
hadde blant annet grunnlag i at "anonyme" opplysninger ikke ble
ansett å være tilstrekkelig sikret fordi loven manglet bestemmelse
om hvordan anonymiteten skulle ivaretas. Det presiseres i dommen
at å fjerne navn og fødselsnumre ikke er godt nok. Det fremstår
som naturlig å ta hensyn til premissene i den islandske dommen,
da mange av de samme aspektene gjør seg gjeldende også i dette forslaget.
Av EUs personverndirektiv (95/46/EF artikkel 8 nr. 4) følger
at den enkelte medlemsstat kun kan vedta lover som tillater behandling
av sensitiv informasjon, herunder helseopplysninger, hvis loven
har passende beskyttelse ("suitable safeguards") av personvernet.
Islandsk høyesterett henviser også til personverndirektivet.
Disse medlemmer vil derfor foreslå
flere endringer i det foreliggende lovforslaget for å sikre bedre
ivaretakelse av personvernet i helseforskning.
Komiteen viser til at
området for Datatilsynets myndighet følger i utgangspunktet av personopplysningsloven
§ 42. Det fremgår av personopplysningsloven § 42 tredje ledd nr.
3 at Datatilsynet skal kontrollere at lover og forskrifter som gjelder
for behandling av personopplysninger, blir fulgt, og at feil eller mangler
blir rettet. Videre følger det av personopplysningsloven § 42 tredje
ledd nr. 7 at Datatilsynet etter henvendelse eller av eget tiltak
skal gi uttalelse i spørsmål om behandling av personopplysninger. Komiteen antar at dette også vil være
viktige oppgaver for Datatilsynet ved forskningsprosjekter som blir
regulert av helseforskningsloven.
Komiteen legger til grunn at Datatilsynet
fortsatt vil ha fortolkningsansvar for reglene om bruken (behandlingen)
av helseopplysninger, og at kjerneområdet for Datatilsynets tilsynsvirksomhet
vil dreie seg om personvern knyttet til informasjonssikkerhet, jf.
utfyllende bestemmelser i personopplysningsloven.
Tilsyn med de mer helsefaglige og medisinskfaglige
spørsmål vil, slik komiteen ser det,
være et spørsmål som hører til Helsetilsynets tilsynsområde. På
enkelte områder – for eksempel når det gjelder en forskningsdeltakers
integritetsvern, rett til informasjon og konfidensialitet – kan
det sies å være et kompletterende tilsynsansvar. Komiteen finner
det naturlig at Statens helsetilsyn og Datatilsynet samarbeider
om tilsynet der det er spørsmål om kompletterende tilsynsansvar.
Komiteen mener at loven
i utgangspunktet bør ha det samme geografiske virkeområde som lov
om behandling av etikk og redelighet i forskning (forskningsetikkloven).
Komiteen mener at helseforskningsloven
ikke bør ha et virkeområde som er for snevert, slik at man kan unndra
seg myndighetsregulering ved å legge forskningen til land med mangelfull
regulering. Komiteen støtter at helseforskningsloven
gjelder forskning på norsk territorium eller når forskningen skjer
i regi av en forskningsansvarlig som er etablert i Norge.
Komiteen viser til at forskning på
helseopplysninger i EØS-området er underlagt EUs personverndirektiv.
Det må derfor forutsettes at der forskningsansvarlig er etablert
i en stat innenfor EØS-området, vil helseopplysninger bli behandlet
i tråd med direktivet. Komiteen støtter
derfor at loven ikke gjelder for bruk av helseopplysninger når den
forskningsansvarlige er etablert i en annen stat i EØS-området,
eller når den forskningsansvarlige er etablert i en stat utenfor
EØS-området og institusjonen ikke benytter hjelpemidler i Norge
til mer enn ren overføring av helseopplysninger.
Komiteen viser til at loven ikke
skal tolkes slik at ethvert samarbeid med utlandet tilsier at norske
regler skal gjelde for forskningen som primært har tilknytning til
andre land. Ved store multinasjonale forskningsprosjekter kan det
være naturlig å anse den delen av prosjektet som den forskningsansvarlige
er ansvarlig for, som et eget prosjekt. Komiteen mener
at loven legger til rette for et effektivt samarbeid på tvers av
landegrenser, samtidig som den ivaretar forskningsdeltakerne på
en forsvarlig måte.
Komiteen støtter at det
stilles overordnede krav til hvordan forskere og institusjoner skal
utøve og organisere helseforskning. Komiteen viser
i denne sammenheng til lovens forsvarlighetskrav, der det blant
annet slås fast at forskningen skal være basert på respekt for forskningsdeltakernes
menneskerettigheter og menneskeverd.
Komiteen slutter seg videre til at
forventningene til forskningens organisering klargjøres i loven, og
støtter at loven stiller krav om at medisinsk og helsefaglig forskning
organiseres med en forskningsansvarlig og en prosjektleder, og at
det stilles krav om forskningsprotokoll der finansieringskilder
må framgå.
Komiteen presiserer at hovedelementene
i kravet om forsvarlighet er at forskeren eller institusjonen der
forskningen foregår, ikke skal gå inn i situasjoner de ikke er kvalifisert
for å håndtere. Kravet til forsvarlig organisering og utøvelse av
forskningen vil gjelde på alle stadier, ved planlegging, gjennomføring
og avslutning av prosjektet.
Komiteen understreker at det er et
sentralt og overordnet prinsipp som gjelder for all medisinsk og helsefaglig
forskning, at hensynet til forskningsdeltakerens velferd og integritet
skal gå foran vitenskapens og samfunnets interesser.
Komiteen viser til bestemmelsen i
lovforslagets § 5 annet ledd og påpeker at også hensynet til vern
av den enkeltes integritet må veie tyngre enn hensynet til vitenskapens
og samfunnets interesser. Komiteen mener
dette må fremgå eksplisitt av loven og fremmer derfor følgende forslag:
"I lov om medisinsk og helsefaglig forskning (helseforskningsloven)
skal § 5 annet ledd annet punktum lyde:
Hensynet til deltakernes velferd og integritet skal gå foran
vitenskapens og samfunnets interesser."
Komiteen vil påpeke at § 5 om forsvarlighet må
oppfattes som retningsgivende for hele loven.
Komiteen viser til at
den forskningsansvarlige skal ha det overordnede ansvaret for prosjektet
på systemnivå, mens prosjektlederen skal ha det daglige ansvar for
prosjektet.
Komiteen merker seg at begrepet forskningsansvarlig
er nytt i forhold til gjeldende rett og vil kunne bidra til å sikre
at norsk medisinsk og helsefaglig forskning foregår i regi av forskningsansvarlige
som er organisert for og har kapasitet til å ivareta slik forskningsaktivitet,
samt bidra til å bevisstgjøre og klargjøre ansvarsforholdene både
for forskeren selv og for institusjonen forskeren er tilknyttet.
Dersom flere institusjoner deltar i et prosjekt, må det klargjøres
hvilken institusjon som er forskningsansvarlig.
Komiteen viser til at kravet om at
forskningen skal organiseres med en forskningsansvarlig, ikke vil flytte
ansvaret for forskningen bort fra den enkelte forsker, da forsvarlighetskravet
skal gjelde både for institusjonen og for den enkelte forsker.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enig med enkelte av høringsinstansene (NTNU, Regional komité for
medisinsk forskningsetikk Midt-Norge og Kunnskapsdepartementet)
og er kritiske til krav om for stor grad av detaljering i forskningsprotokollen
og mener dette kommer i strid med bestemmelser om akademisk og organisatorisk
frihet. Disse medlemmer støtter Regjeringens
forslag, men understreker at det ved utforming av forskrifter ikke
må gis for sterke krav om detaljering i forskningsprotokollen.
Komiteen understreker
at forbudet mot kommersiell utnyttelse av forskningsdeltakere innebærer at
man ikke kan selge kroppen sin eller deler av kroppen sin til forskningsformål. Komiteen viser til at hensikten med bestemmelsen
er at utsikten til vederlag ikke skal "tvinge" en person til å samtykke
til deltakelse i et forskningsprosjekt personen egentlig ikke ønsker
å delta i. Komiteen mener at bestemmelsen ikke
er til hinder for at forskningsdeltakeren gis en rimelig kompensasjon
for sine utgifter, tidsbruk eller lignende i forbindelse med undersøkelse
eller avgivelse av biologisk materiale eller helseopplysninger.
Komiteen vil presisere at bestemmelsen
omfatter humant biologisk materiale som sådant. Bestemmelsen er
ikke til hinder for næringsvirksomhet og kommersiell utnytting av
forskningsresultater, humant biologisk materiale eller helseopplysninger som
har blitt bearbeidet eller har gjennomgått en tilvirkningsprosess.
Dette innebærer at forbudet ikke rammer næringsvirksomhet basert
på bearbeiding av forskningsresultater, humant biologisk materiale
eller helseopplysninger. For at materialet skal sies å ha gjennomgått
en tilvirkningsprosess må det inngå i eller være bearbeidet til
et produkt. Forbudet er heller ikke til hinder for å ta seg betalt
for de utgifter man har hatt i forbindelse med innsamling og systematisering
av helseopplysninger og humant biologisk materiale ved overføring
til andre institusjoner eller selskaper. Virksomheter som tilvirker
det biologiske materialet ("som sådant"), kan etter bearbeidelsen
utnytte materialet kommersielt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet legger
vekt på at høringsinstansene i hovedsak er enig med Comprehensive
Cancer Center-rådet ved Rikshospitalet-Radiumhospitalet som viser
til at det i dag er et helt legalt marked for omsetning av humant
biologisk materiale, særlig blodprodukter. Disse
medlemmer støtter forbudet, men mener det må inngå merknader
i forskriftene som ikke fører til at lovlig omsetning av nødvendig
materiale for forskningen blir eliminert.
Komiteen merker seg at
det i dag er flere instanser som vurderer ett og samme forskningsprosjekt
før oppstart, at det til dels foretas overlappende vurderinger og
at instansene kan komme med motstridende svar på om prosjektet bør
godkjennes eller tilrådes.
Komiteen støtter forslaget om å forenkle
kravene til forhåndsgodkjenning ved at REK skal få rollen som eneste
instans for godkjenning før oppstart (prinsippet om "én postkasse"),
med unntak av visse særområder der dagens ordning med krav om forhåndsgodkjenning
fra andre instanser opprettholdes.
Komiteen understreker at en viktig
hensikt med departementets forslag om å legge all godkjenningsmyndighet
til REK er forenkling samt å unngå lang saksbehandlingstid og motstridende
beslutninger.
Komiteen har merket seg at det ikke
er inntatt noen bestemmelse om klageadgang dersom et prosjekt blir
godkjent, men at det kun er klageadgang dersom et prosjekt blir
avslått. Dette kan være aktuelt der REK for eksempel godkjenner
et forskningsprosjekt og samtidig gir tillatelse til å innhente
helseopplysninger fra helsetjenesten uten samtykke fra den enkelte
pasient. Pasienten bør da kunne få påklage et slikt vedtak. Det
presiseres at det kun er personer med rettslig klageinteresse som
skal kunne påklage et slikt vedtak.
Komiteen fremmer derfor følgende
forslag:
"I lov om medisinsk og helsefaglig forskning (helseforskningsloven)
skal § 10 tredje ledd lyde:
Vedtak vedrørende forhåndsgodkjenning kan påklages til Den nasjonale
forskningsetiske komité for medisin og helsefag, jf. lov 30. juni
2006 nr. 56 om behandling av etikk og redelighet i forskning § 4."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
Regjeringens forslag, men mener det burde vært innført en annen
klageinstans enn det som framgår av lovforslaget, slik at et avslag eller
mangel på godkjenning fra REK kan ankes til for eksempel direktorat
eller departement.
Komiteen viser til at
det klare utgangspunktet for medisinsk behandling og forskning er
at dette skal baseres på et fritt og informert samtykke, og merker
seg at selv om dette utgangspunktet er lovfestet i en rekke lover
samt i internasjonale konvensjoner Norge er forpliktet av, finnes
det ingen generell regel om samtykke til medisinsk og helsefaglig forskning
i dagens regelverk. Komiteen støtter forslaget
om å lovfeste samtykke som hovedregel.
Komiteen legger til grunn at lovforslagets § 14
tredje ledd forutsetter at deltakere som har avgitt bredt samtykke
har krav på jevnlig informasjon om prosjektet. Slik informasjon
kan gis på internettsider, i aviser, tidsskrifter og ved såkalte
nyhetsbrev. Ikke alle forskningsdeltakere har tilgang til Internett,
og det kan derfor være aktuelt å utarbeide nyhetsbrev som sendes
til deltakerne ved jevne mellomrom. Dette betyr at måten informasjonen
gis på, blant annet må tilpasses etter forskningsdeltakernes alder
og forskningens karakter.
Den jevnlige informasjonen må inkludere relevant informasjon
om forskningsprosjektet, formål og metoder, forventede og uventede
resultater av forskningen (positive som negative), risiko, ulemper
og ubehag, retten til å trekke seg fra studien uten negative konsekvenser
for helsetjenestetilbudet, prosjektets varighet, betydningen for
deltakerne selv eller for den gruppe de tilhører, forskerens institusjonstilhørighet,
finansieringskilder og kommersiell utnytting, mulige interessekonflikter,
forsikringer m.m.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, støtter at det åpnes for at forskningsdeltakerne kan
gi et bredt samtykke til forskning som forutsetter bruk av humant
biologisk materiale og helseopplysninger. Slik forskning forutsettes
å ikke innebære noen nevneverdig helserisiko for forskningsdeltakerne
og vil være begrenset til et nærmere bestemt og bredt definert forskningsformål
eller forskningsfelt. Flertallet viser
til at bredt samtykke gir mulighet til å samtykke til å bidra for
eksempel til kreftforskning generelt, i stedet for å måtte samtykke
til hvert enkelt prosjekt.
Flertallet støtter videre at det
skal være anledning for REK til å stille vilkår for bruken av bredt samtykke,
og at deltakere som har avgitt bredt samtykke, har krav på jevnlig
informasjon om prosjektet.
Flertallet mener at ved ny eller
endret bruk av innsamlet humant biologisk materiale eller helseopplysninger
(jf. § 15) skal dette bare kunne skje dersom slik forskning er av
vesentlig interesse for samfunnet og hensynet til deltakernes velferd
og integritet er ivaretatt.
Flertallet fremmer følgende forslag:
"I lov om medisinsk og helsefaglig forskning (helseforskningsloven)
skal § 15 annet ledd annet punktum lyde:
Dette kan bare skje dersom slik forskning er av vesentlig interesse
for samfunnet og hensynet til deltakernes velferd og integritet
er ivaretatt."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre har merket seg innvendinger til deler
av forslaget fra flere svært kompetente fagmiljøer og organisasjoner.
For eksempel har Bioteknologinemnda antydet at deler av forslaget
kan være i strid med internasjonale konvensjoner om personvern.
Disse medlemmer viser til statsråd
Brustads brev til helse- og omsorgskomiteen, datert 5. februar d.å.,
og mener brevet ikke avklarer dette på en god nok måte. Unntaksbestemmelsene
i lovforslaget er så vidt omfattende at den enkeltes rettigheter
kan synes svekket som en følge av dette.
Disse medlemmer mener det er grunn
til å ta på alvor innvendingene som er kommet vedrørende samtykkebestemmelsene
samt retten til tilbaketrekning av samtykke til bruk av biologisk
materiale, Disse medlemmer vil i den
forbindelse vise til LHLs høringsnotat datert 28. januar 2008:
"Vi frykter at bruken av bredt samtykke vil svekke deltakernes
rettssikkerhet da oversikten over hva man samtykker til kan bli
dårlig. Selv om det i innhentingen av bredt samtykke skal informeres
om framtidige prosjekter og planer vil naturlig nok detaljeringsgraden
i informasjonen være mindre enn når det innhentes samtykke til hvert
enkelt forskningsprosjekt. Det kommer også frem av forslag til § 13
at det ikke er krav om at samtykke skal bygge på spesifikk informasjon
om et konkret forskningsprosjekt når det gis bredt samtykke."
Disse medlemmer mener det vil være
nærmest umulig for en forskningsdeltaker å forstå rekkevidden og
konsekvensen av det brede samtykket når vedkommende ikke vil bli
gitt informasjon om hvilke prosjekter som det kan tenkes at opplysningene
skal kunne brukes i. Disse medlemmer kan
ikke se at ovennevnte brev fra statsråd Sylvia Brustad klargjør
dette punkt. Tvert om skriver statsråden i sitt brev at:
"Bruk av helseopplysninger som er innsamlet i helsetjenesten
til forskning (…) uten samtykke fra den opplysningene kan knyttes
til, kan bare skje dersom slik forskning er nødvendig for å utføre
en oppgave av allmenn interesse, og samfunnets interesse i at forskningen
finner sted klart overstiger ulempene det kan medføre for den enkelte."
Disse medlemmer kan ikke se at denne
formuleringen ivaretar den enkeltes personvern og integritet på
en tilstrekkelig måte. Hvem som skal avgjøre samfunnets nytte versus
den enkeltes ulempe, diskuteres heller ikke. Disse
medlemmer vil videre vise til at forslaget til § 15 åpner
for endret bruk av tidligere innsamlet materiale dersom det er "vanskelig"
å innhente samtykke. Legeforeningen har i brev til helse- og omsorgskomiteen,
datert 21. februar 2008, kritisert dette, blant annet fordi begrepet
"vanskelig" er et uklart juridisk begrep, og fordi rekkevidden er
uklar. Disse medlemmer er enig med Legeforeningen
i at det her, som i øvrige bestemmelser med unntak fra krav om samtykke,
bør oppstilles prosedyrer for å informere berørte med klageadgang,
og mer entydige kriterier.
Disse medlemmer fremmer på bakgrunn
av dette følgende forslag:
"I lov om medisinsk og helsefaglig forskning (helseforskningsloven)
skal § 15 annet ledd første og annet punktum lyde:
Dersom det er umulig å innhente nytt samtykke, kan den regionale
komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk godkjenne
ny eller endret bruk av tidligere innsamlet humant biologisk materiale
eller helseopplysninger uten at nytt samtykke innhentes. Dette kan
bare skje dersom forskningen er av svært vesentlig interesse for
samfunnet, og det ikke innebærer noen risiko for krenkelse av den
enkeltes integritet eller personvern.
§ 16 fjerde ledd skal lyde:
Dersom det er helt nødvendig for å utføre forskning av vesentlig
samfunnsmessig betydning, kan den regionale komiteen for medisinsk
og helsefaglig forskningsetikk tillate fortsatt forskning på materialet eller
utsatt destruksjon, sletting eller utlevering til forskningsprosjektet
er gjennomført. Dette kan bare skje dersom forskningen ikke representerer
noen form for krenkelse av den enkeltes integritet eller personvern."
Komiteen mener at kriteriene
for innhenting av pasientopplysninger uten samtykke i tillegg til samfunnets
nytteverdi skal inneholde krav til opplysningenes karakter og en
vurdering av risikoen for integritetskrenking. Komiteen vil
understreke at selv om den enkelte regionale forskningsetiske komité
skal avgjøre hvorvidt samtykkekravet kan settes til side, vil det
over tid være viktig å evaluere praksis i de ulike komiteene, slik
at like tilfeller behandles likt ut fra en felles forståelse av
lovverket. Komiteen vil understreke
at departementet skal evaluere denne utviklingen og melde tilbake
til Stortinget på egnet måte.
Komiteen mener at barns medbestemmelsesrett
er viktig. Barns rett til å være med på å ta avgjørelser om personlige
forhold er nedfelt både i barneloven § 31 og i barnekonvensjonen
artikkel 12 nummer 1. Komiteen mener
at barn bør gis en økende grad av medbestemmelsesrett etter hvert
som de blir eldre.
Komiteen mener at barnet bør sikres
konfidensialitet for opplysninger om seg selv, også overfor foreldrene
og andre med foreldreansvar, dersom de ønsker det, og særskilte
hensyn ikke taler imot det. Komiteen mener
at foreldrene eller andre med foreldreansvar ikke uten videre bør
ha krav på å få innsyn i hvilke opplysninger barnet oppgir. I en
ungdomsundersøkelse om for eksempel alkohol eller kjærlighetsliv
skal foreldrene informeres om at barnet blir spurt om å delta, og
også samtykke til barnets deltakelse, mens barnet selv skal kunne
gi opplysningene til forskeren i konfidensialitet. Komiteen mener
imidlertid at det skal være en forutsetning for barnets deltakelse
at foreldrene eller andre med foreldreansvar også samtykker i barnets
deltakelse.
Komiteen understreker at de regionale
forskningsetiske komiteene som ledd i vurderingen av informasjon
til pårørende til barn mellom 12 og 16 år må se hen til om forskningen
kan gi resultater som bør tilbakeføres til det enkelte barn, og
som foreldrene også bør få informasjon om. I tilfeller der det er grunn
til å tro at barnet selv vil trenge bistand for å greie å bearbeide
informasjonen, bør det også kreves uttrykkelig samtykke fra foreldrene
eller andre med foreldreansvar for å sikre oppfølging overfor barnet når
informasjonen er gitt. Dette vil for eksempel gjelde ved forskning
på alvorlige diagnoser.
Selv om komiteen mener at personer
med foreldreansvar skal være informert og gi sitt samtykke til forskning
overfor barn mellom 12 og 16 år, ser komiteen at
det i svært spesielle tilfeller kan forekomme at pårørende har egeninteresse
av at det ikke forskes på forhold relatert til deres barn, i strid
med barnets egne interesser. Et eksempel på dette kan være forskning
på volds- eller overgrepsproblematikk i nære relasjoner. Komiteen vil be om at departementet ser
særskilt på denne problemstillingen og håndteringen av samtykke
fra pårørende i disse tilfellene.
Komiteen fremmer følgende forslag:
"I lov om medisinsk og helsefaglig forskning (helseforskningsloven)
skal § 17 fjerde ledd annet punktum lyde:
Dersom barn mellom 12 og 16 år av grunner som bør respekteres,
ikke ønsker at foreldrene, andre med foreldreansvar eller barnevernstjenesten
gjøres kjent med opplysninger om barnet, skal dette ivaretas.
Proposisjonens forslag til femte ledd utgår, og proposisjonens
forslag til sjette og syvende ledd blir femte og sjette ledd."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet fremmer følgende
forslag:
"I lov om medisinsk og helsefaglig forskning (helseforskningsloven)
skal § 17 syvende ledd lyde:
Departementet kan i forskrift bestemme at for spesielle typer
forskningsprosjekter kan barn mellom 12 og 16 år selv samtykke til
forskning på helseopplysninger. Departementet kan i forskrift gi
nærmere regler om kravene til et slikt samtykke."
Disse medlemmer vil framholde at
forskriftshjemmelen begrenses til å gjelde de spesielle situasjonene
hvor viktig forskning på barn ikke kan gjennomføres fordi foreldrene
ikke ønsker å samtykke til forskningen. Det er derfor nødvendig
med en forskriftshjemmel slik at det unntaksvis kan åpnes for å
fravike kravet om samtykke fra foreldrene eller andre med foreldreansvar.
Dette kan for eksempel være situasjoner hvor foreldrene har egeninteresse
av at det ikke forskes på forhold relatert til deres barn, og det
kan være aktuelt for forskning om vold eller overgrepsproblematikk.
I henhold til prinsippet om økende medbestemmelsesrett for barn
kan det også vurderes å gi unntak for helt enkle røykeundersøkelser
o.l.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre er uenige i forslaget til § 17 hvor
forskerne gis adgang til å innhente samtykke fra barn fra 12-års
alder uten at foreldrene eller foresatte har samtykket, og heller
ikke kjenner til forskningsdeltakelsen. Disse
medlemmer frykter at barnets beste, samt behov for rettssikkerhet,
ikke vil kunne bli ivaretatt på god nok måte med en slik bestemmelse.
Det er for eksempel grunn til å sette spørsmålstegn ved hvordan
man ser for seg at barnet skal kunne bli informert om resultatene
ved forskningen. Når foreldre/foresatte ikke skal samtykke, og i
enkelte tilfeller ikke engang bli informert, er det grunn til å
tro at foreldre/foresatte heller ikke vil være til stede når barnet
får tilbakemelding om resultatene. Disse medlemmer registrerer også
at odelstingsproposisjonen samt det nevnte brev fra statsråd Brustad
oppgir at årsaken til forslaget er følgende:
"… strenge samtykkekrav kan føre til at det forskes lite
på visse pasientgrupper, noe som kan føre til at denne pasientgruppen
blir lidende forskningsmessig."
Videre skriver statsråden følgende:
"Anvendelsesområdet fra unntaksregelen i § 17 femte ledd
er de tilfeller der informasjon og samtykke innbærer at foreldrene
må gjøres kjent med opplysninger barnet "av
grunner som bør respekteres ikke ønsker skal gjøres kjent for foreldrene". Et
eksempel på et slikt tilfelle kan være innsamling av sensitive,
personlige opplysninger i en ungdomsundersøkelse."
Disse medlemmer tolker første avnitt
gjengitt over dit hen at dette dreier seg om forskning på sjeldne
og/eller kompliserte og alvorlige diagnoser. I så fall er det grunn
til å stille spørsmål ved forsvarligheten av at foreldre/foresatte
ikke deltar i prosessen. Deretter brukes ungdomsundersøkelser som
et eksempel. Disse medlemmer kan ikke
seg hva en ungdomsundersøkelse og forskning på enkelte pasientgrupper
har med hverandre å gjøre. Disse medlemmer antar
at de fleste foreldre/foresatte respekterer tenåringens behov for
privatliv i forbindelse med deltakelse i ungdomsundersøkelser der
for eksempel vennskap og kjærlighetsliv skal undersøkes. Forskning
på alvorlige diagnoser som angår liv og helse, befinner seg etter disse medlemmers oppfatning i en helt
annen kategori.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
vil vise til at forskning på barn uten foreldres samtykke og informasjon
nå er utvidet kraftig også på andre samfunnsområder. For eksempel
foreslås det i forslaget til ny barnehagelov at barna skal kunne
kartlegges og registreres uten at foreldre verken får vite om det
eller får anledning til å reservere seg mot det. I tillegg gjennomføres
det et stort kartleggingsprosjekt i skolen, i regi av NTNU, hvor
foreldre og elever heller ikke får informasjon eller anledning til
å reservere seg. Flertallet mener det
er grunn til å se denne aktiviteten i en større sammenheng og vurdere
behovet for og ønskeligheten av at barn og ungdom utsettes for en
så massiv kartlegging, registrering og forskning uten at foreldre/foresatte
får informasjon og mulighet til å reservere seg.
Flertallet frykter at summen av samfunnets inngripen
i den private sfære på sikt vil kunne gjøre det vanskeligere å rekruttere
deltakere til forskning fordi selve tilliten til at den enkeltes
personlige integritet blir ivaretatt på en god nok måte, vil kunne
bli redusert. Flertallet mener det må
være en grunnleggende demokratisk rettighet også å kunne takke nei
til å delta i forskning. Flertallet mener
det bør gjelde en reservasjonsrett også ved bruk av helseopplysninger
i forskning.
Komiteen støtter at det
skal presiseres at en forskningsdeltaker har rett til å trekke tilbake
sitt samtykke, slik det følger av § 16. Komiteen understreker
at dette er en sentral rettighet for forskningsdeltakeren. Dersom
samtykket trekkes tilbake, må forskningen på vedkommendes opplysninger
og biologisk materiale opphøre. Tilbaketrekningen av samtykket innebærer
altså at forskeren for fremtiden ikke kan forske videre på helseopplysninger
eller biologisk materiale fra dem som har trukket samtykket tilbake.
Dette gjelder også ved bredt samtykke.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
registrerer forslaget til § 16 der det slås fast at den regionale
komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk kan tillate fortsatt
forskning på materialet og utsatt destruksjon, sletting eller utlevering
til forskningsprosjektet er gjennomført, og at forskningsdeltakeres
eventuelle ønske om utlevering eller destruksjon følgelig må vike,
dersom eksempelvis særlig sterke forskningshensyn tilsier det.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at det
i lovforslaget er tatt inn en snever unntaksbestemmelse fra forbudet
mot fortsatt forskning. I disse tilfellene må det søkes REK om godkjenning,
og REK må ta stilling til spørsmålet. Det kan også stilles vilkår
for bruken.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, understreker at unntaksbestemmelsen skal praktiseres
strengt. Vilkåret er at det må være særlig sterke samfunns- eller
forskningshensyn som tilsier et slikt unntak. Det er REK som skal
vurdere om fortsatt forskning skal kunne tillates i det enkelte
tilfellet. Det er altså ikke forskeren selv som skal vurdere om disse
særlige hensynene gjør seg gjeldende. REK kan også stille vilkår
for bruken, som for eksempel at materialet ikke inneholder forskningsdeltakerens
navn eller fødselsnummer, eller at materialet slettes/destrueres
etter én prøvetakning.
Flertallet viser til at det i uttrykket
"særlig sterke samfunns- eller forskningshensyn" ligger et krav
om at det må foretas en interesseavveining, der de hensyn som taler
for fortsatt forskning, må veie vesentlig tyngre enn hensynet til
forskningsdeltakeren for at unntaket skal komme til anvendelse.
"Særlig sterke" gir anvisning på en streng vurdering, der interesseovervekten
må være stor til fordel for samfunns- eller forskningshensyn.
Videre presiserer flertallet at § 5
også gjelder. Dette innebærer at fortsatt forskning ikke kan tillates dersom
REK kommer til at det vil gå på bekostning av forskningsdeltakerens
velferd. Interesseavveiningen har altså en nedre grense, som er
absolutt. Der utsatt forskning går på bekostning av forskningsdeltakerens
velferd og integritet, kan ikke REK tillate slik forskning. I tilfeller
der forskningsdeltakeren viser en særlig grad av bekymring eller
lignende som kan sies å gå utover hans velferd, vil selv ikke den
sterkeste samfunnsinteresse kunne tillate et unntak. Men også i
tilfeller der ulempen for forskningsdeltakeren må sies å være svært
liten, vil REK ikke kunne gi tillatelse til fortsatt forskning med
mindre samfunnets interesse i at forskningen utføres klart overstiger
ulempene det kan medføre for den enkelte. Dersom samfunns- eller
forskningshensynene ikke er "særlig sterke", kan ikke fortsatt forskning
tillates, til tross for at forskningsdeltakeren selv ikke kan sies
å ha stor ulempe av en slik fortsatt forskning.
Til tross for at den alt overveiende hovedregel er at det skal
innhentes samtykke fra forskningsdeltakerne før et forskningsprosjekt
igangsettes, har departementet foreslått en adgang for REK til å
tillate forskning uten samtykke i særlige tilfeller, og på gitte vilkår.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at det
er åpnet for i enkelte tilfeller å unnta fra samtykkekravet for
ny og endret bruk, jf. § 15. Dette gjelder tilfeller der samtykke
til forskning allerede er innhentet, men der forskeren finner at
prosjektet må endres slik at opplysningene eller materialet skal
brukes på en måte som skiller seg vesentlig fra det opprinnelige
samtykket. Tilsvarende er det unntaksvis åpnet for å forske på humant biologisk
materiale og helseopplysninger fra helsetjenesten uten samtykke,
jf. §§ 28 og 35. Dette gjelder tilfeller der samtykke er innhentet
i forbindelse med diagnostisering og behandling, og der pasienten ikke
har blitt bedt om å samtykke til forskning.
I slike tilfeller åpner lovforslaget for at REK, etter en konkret
vurdering av om lovens vilkår er oppfylt og etter en helhetsvurdering
av forskningsprosjektets etiske sider, kan gi tillatelse til forskning
uten samtykke.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, ser at dersom det blir forsket mest på de
friske og ressurssterke, kan dette bidra til økt sosial ulikhet i
helse. Det kan også gi et galt bilde av hvor gode helsetjenestene
i Norge er.
Flertallet understreker at det er
svært viktig med god medisinsk og helsefaglig forskning. Flertallet ser at det kan være behov
for forskning uten samtykke for eksempel når det gjelder forskning
på kvalitet av akuttbehandling ved tilstander med høy dødelighet.
Et annet eksempel kan være forskning på behandlingskvalitet ved
hjerteinfarkt og hjerneslag. Kvaliteten på behandlingen må sikres
ved å ha opplysninger om alle pasientgrupper, også de aller sykeste
og de som dør under behandling.
Flertallet viser til at Norge er
langt fremme på kreftforskning, og at dette for en stor del er muliggjort
ved Kreftregisteret og en rekke spesialregistre under Kreftregisteret,
som er et personidentifiserbart register som ikke er samtykkebasert. Flertallet ser at registeret har muliggjort
meget viktig forskning, og at vi i Norge etter hvert er i ferd med
å bruke den kunnskapen vi har fått fra forskning på data fra dette registeret
for å bedre kreftomsorgen.
Flertallet har merket seg at flere
høringsinstanser har bekymret seg for at deltakernes personvern
svekkes med lovforslaget, og for at bestemmelsene om unntak fra
samtykkekravet er så omfattende at hovedregelen om samtykke uthules.
Flertallet peker i den forbindelse
på at det i lovforslaget er tatt inn en rekke bestemmelser som beskytter
forskningsdeltakerne og sikrer deres interesser. Krav om samtykke
er ett av disse viktige og grunnleggende tiltakene. Det er derfor
kravet til samtykke fra forskningsdeltakerne er den helt overveiende
hovedregel i lovforslaget. Flertallet peker imidlertid
på at det er mange andre tiltak i lovforslaget som også er viktige
for å ivareta forskningsdeltakernes interesser. Det at en forskningsdeltaker
har samtykket, vil ikke i seg selv være tilstrekkelig for å sikre
dennes personvern. Likeså viktig er kravet til forsvarlig forskning,
herunder krav om sikkerhetstiltak, og bestemmelser om at forskeren
ikke skal ha navn og fødselsnummer hvis ikke dette er nødvendig. Det
vises i den forbindelse til lovforslagets bestemmelser om forsvarlighetskrav,
jf. § 5, krav om forskningsansvarlig og ansvarlig prosjektleder,
jf. § 6, taushetsplikt for forskeren, jf. § 7, samt krav om forhåndsgodkjenning
av REK der REK også har adgang til å stille vilkår, jf. §§ 9 og
10. Videre er de sentrale prinsippene for medisinsk og helsefaglig
forskning som følger av personopplysningsloven og helseregisterloven,
nedfelt direkte i kapittel 7 i lovforslaget. Det gjelder for eksempel
prinsippet om at behandling av helseopplysninger i medisinsk og
helsefaglig forskning skal ha uttrykkelig angitte formål, og at
det bare skal behandles opplysninger som er relevante og nødvendige
for å nå forskningsprosjektets formål. I dette ligger det altså
en begrensning i hvilke opplysninger som forskeren skal få. Det
er videre presisert at graden av personidentifikasjon ikke skal
være større enn nødvendig. Det er kun få tilfeller der forskeren vil
trenge navn og fødselsnummer på en forskningsdeltaker. I de aller
fleste tilfeller vil opplysningene kunne anonymiseres, pseudonymiseres
eller avidentifiseres. Dette er sentrale temaer ved REKs vurdering
av konkrete forskningsprosjekter i § 33. Personopplysningsloven
gjelder utfyllende for helseforskningsloven.
Videre er det gitt innsynsrett for forskningsdeltakeren og for
allmennheten, jf. lovforslagets kapittel 8, og det er gitt en særlig
beskyttelse av sårbare grupper som barn og personer uten samtykkekompetanse, jf.
§§ 18 og 19. Det følger også av lovforslaget et krav om sikkerhetstiltak
slik som brannmur. Dette følger av kravet til forsvarlig forskning,
jf. § 5, samt av at personopplysningsloven gjelder utfyllende. På bakgrunn
av dette mener flertallet at personvernet
til forskningsdeltakerne er godt ivaretatt.
De ovennevnte tiltakene ivaretar etter flertallets syn
forskningsdeltakernes interesser og personvern på en god måte. Slik flertallet ser det, ivaretar også tiltakene
de krav til passende beskyttelse – "suitable safeguards" – av personvernet
som oppstilles i EUs personverndirektiv (95/46/EF artikkel 8 nummer
4).
Flertallet vil framholde at dersom
man har konkrete holdepunkter for å tro at forskningsdeltakeren
ville ha stilt seg negativ til forskning på materialet eller opplysningene,
vil dette være et moment som taler for at ulempene for deltakeren
ved at forskningen utføres, vil være store. Dette kan for eksempel være
der deltakeren har takket nei til å delta i et prosjekt eller har
takket ja til et spesifikt prosjekt, men nei til å avgi et bredt
samtykke som ville omfattet den nye eller endrede bruken det søkes
om. Der skal man da ikke kunne gå videre med forskningsprosjektet uten
nytt samtykke.
Komiteen vil understreke
at ved ny eller endret bruk av innsamlet humant biologisk materiale
eller helseopplysninger må nytt samtykke etter § 13 innhentes dersom
endringene antas å ha betydning for deltakernes samtykke.
Komiteen ser imidlertid at det kan
oppstå spesielle situasjoner knyttet til innhenting av nytt samtykke,
for eksempel fordi den aktuelle forsøkspersonen er død, eller ikke
er mulig å oppspore. Komiteen mener
at dette ikke må være til hinder for at forskning skal kunne finne
sted på vedkommendes humane biologiske materiale eller helseopplysninger,
og ser dermed behov for en unntaksbestemmelse som også hjemler forskning
i slike tilfeller.
Komiteen vil understreke at hovedkravet
må være at det skal foreligge samtykke fra forskningsdeltakere.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre viser til forslaget til § 27 om at Kongen
i forskrift kan bestemme at utlevering av biologisk materiale til
påtalemyndighet og domstol kan skje. Disse
medlemmer mener at dette representerer en prinsipielt svært
viktig avveining mellom samfunnsmessige og personvernmessige hensyn. Disse medlemmer mener derfor at vilkårene
for utlevering av slike opplysninger bør fastsettes i en demokratisk
prosess, og at myndigheten til å fastsette disse derfor må tillegges
Stortinget og ikke departementet. Rettssikerhetshensyn tilsier også
at vilkårene bør gis i lovs form og ikke i forskrift. Disse medlemmer vil derfor fremme følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremlegge forslag til vilkår for
utlevering av humant biologisk materiale fra forskningsbiobanker
til påtalemyndigheten."
Disse medlemmer vil stemme mot proposisjonens
forslag til § 27 tredje og fjerde ledd.
Disse medlemmer mener at adgangen
til forskning uten pasientens samtykke er for vidtrekkende, og at
dette strider mot pasientens rett til selvbestemmelse. Disse medlemmer kan derfor ikke støtte
§ 28 slik det er formulert i lovforslaget.
Disse medlemmer viser til merknadene
under pkt. 2.6 og mener at lovforslagets § 35 innebærer en for vid
adgang til å gjøre unntak fra kravet om samtykke fra forskningsdeltakerne.
Forslag til bestemmelser i §§ 14, 15, 16, 28 og 35 innebærer, slik disse medlemmer ser det, en vesentlig
uthuling av hovedregelen om pasientens samtykke og en vesentlig
krenkelse av den enkeltes rett til selvbestemmelse. Forslaget til
bestemmelser i § 35 innebærer også en vid adgang til utveksling
av personsensitiv informasjon som i seg selv representerer en krenkelse av
personvernet. Disse medlemmer kan derfor ikke
støtte § 35 slik det er formulert i lovforslaget.
Komiteen viser til at
flere grupper, deriblant barn, har redusert eller manglende samtykkekompetanse,
og at dette har medført at det i mindre grad har blitt forsket på
disse gruppene. Komiteen understreker
at manglende forskning på barn, psykisk syke, demenssyke og andre
som ikke kan gi samtykke, kan føre til mindre kunnskap om behandling
av disse gruppene, slik at sosiale forskjeller kan oppstå. Komiteen støtter derfor at forskning
på mindreårige og personer uten samtykkekompetanse reguleres i helseforskningsloven,
og at det åpnes for forskning på bestemte vilkår.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til Nylenna-utvalgets
forslag om en grense på 18 år når det gjelder spørsmålet om når barn
eller ungdom skal anses å være kompetente til å samtykke til deltakelse
i medisinsk og helsefaglig forskning. Utvalget begrunner dette med
at det må stilles strengere krav til samtykkekompetanse ved forskning
enn ved helsehjelp. De fleste høringsinstansene som har uttalt seg
til spørsmålet, mener imidlertid at det skal være en 16-års grense. Disse medlemmer fremmer derfor ikke alternativt
forslag på dette punkt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
bemerke at Fremskrittspartiet har ønsket en aldersgrense for samtykkekompetanse på
18 år ved behandling av bl.a. pasientrettighetsloven.
Komiteen støtter videre
lovforslagets øvrige bestemmelse om samtykke, herunder at det blant
annet innføres bestemmelser i loven som gir mulighet for utsatt
samtykke i kliniske nødssituasjoner, og unntak fra samtykkekravet
ved forskning på humant biologisk materiale som er anonymisert,
og der det følgelig ikke er mulig å innhente samtykke. Komiteen viser videre til at i tilfeller
av forskning i kliniske nødssituasjoner klargjøres pasientens rettigheter ved
at vedkommende eller dennes nærmeste pårørende så snart som mulig
skal gis informasjon om forskningen, og at samtykke er en forutsetning
for videre forskning.
Komiteen viser til at
et sentralt og overordnet prinsipp for all medisinsk og helsefaglig
forskning er at forskningsdeltakerens velferd skal gå foran vitenskapens
og samfunnets interesser. Komiteen støtter
forslaget om en generell bestemmelse hvor de prinsipper som gjelder
for medisinsk og helsefaglig forskning som involverer mennesker,
framgår.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener at REK bare skal kunne bestemme at
humant biologisk materiale innsamlet i helsetjenesten som ledd i
diagnostisering og behandling kan eller skal brukes til forskningsformål
uten innhenting av pasientens samtykke dersom slik forskning er
av vesentlig interesse for samfunnet og hensynet til deltakernes
velferd og integritet er ivaretatt (jf. § 28).
Flertallet fremmer følgende forslag:
"I lov om medisinsk og helsefaglig forskning (helseforskningsloven)
skal § 28 første ledd annet punktum lyde:
Dette kan bare skje dersom slik forskning er av vesentlig interesse
for samfunnet og hensynet til deltakernes velferd og integritet
er ivaretatt."
Et annet flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at etter gjeldende rett skal den enkelte som hovedregel
samtykke aktivt til forskning på helseopplysninger, herunder på vevsprøver,
jf. personopplysningslovens § 8 første ledd og § 9a. I forslaget
til § 28 foreslås det å innføre et såkalt "passivt samtykke" til
forskning på biologisk materiale samlet inn i forbindelse med diagnostisering
og behandling. Pasienten skal i stedet gis anledning til å reservere
seg mot slik forskning. Dette har flere betenkeligheter knyttet
til seg: Det er uklart hvem som skal informere pasienten, når dette
eventuelt skal skje, og hvilken informasjon man har krav på. Skal
man reservere seg i forbindelse med prøvetagningen i forbindelse
med at vevet overføres til forskningsformål, eller i forbindelse
med at vevet benyttes i konkrete forskningsprosjekter?
Det skal gis god informasjon om reservasjonsretten. Dersom helsepersonell/forsker
ikke oppfyller informasjonsplikten overfor en pasient, vil vedkommende
bli inkludert i forskningen. Det vil dermed være pasienten som rammes
ved manglende etterlevelse av informasjonsplikten.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre mener det er uklart om det planlegges
et sentralt reservasjonsregister for all forskning, eller om man
skal reservere seg mot deltagelse i konkrete prosjekter, slik at
det foreligger mange små reservasjonsregistre. Hvem som skal være
ansvarlige for reservasjonsregisteret/registrene, og hva det/de
skal benyttes til, er uklart.
Disse medlemmer mener det er uheldig
at det er de som skal reservere seg mot forskning, som må akseptere
å bli registrert i et eget register. Det å være registrert her kan
oppleves belastende; man ønsker ikke å fremstå som en person som
ikke bidrar til fellesskapet. Dette kan virke hemmende på den enkeltes
frivillighet. Det skal bemerkes at det i dag sjelden gis tillatelse
til å behandle såkalte frafallsdata, dvs. opplysninger om hvem som
ikke deltar i forskning. Disse er uansett begrenset til å gjelde
frafallsdata i konkrete forskningsprosjekter og kan benyttes til svært
snevre formål.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil understreke
at den eneste hensikten med registreringen må være å ivareta den
enkeltes reservasjonsrett. Dette innebærer at registreringen ikke
kan gjøres til gjenstand for forskning.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre viser til at § 27 i lovforslaget blant
annet omhandler krav til oppbevaring og behandling av sensitivt
materiale. Bestemmelsen bruker ordet "forsvarlig" og "med respekt",
men inneholder ikke bestemmelser om at opplysningene skal krypteres.
Et samlet Nylenna-utvalg gikk inn for skjult identitet ved lagring
i registre.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"I lov om medisinsk og helsefaglig forskning (helseforskningsloven)
skal § 27 første ledd tredje punktum lyde:
Direkte personidentifiserende kjennetegn skal lagres kryptert
i registrene."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at det foreslås i proposisjonen
en hovedregel for bruk av helseopplysninger i forskning som sier
at helseopplysninger brukt i forskning som hovedregel skal anonymiseres
eller ikke ha større grad av personidentifikasjon enn det som er
nødvendig for å nå formålet. Videre foreslås det at REK kan tillate
slik bruk av helseopplysninger dersom det er nødvendig og forsvarlig.
Nødvendigheten av slik bruk skal begrunnes særskilt i søknaden.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre viser til § 32 i lovforslaget og bestemmelsen
om hovedregelen for behandling av helseopplysninger. I første ledd tredje
punktum heter det: "Graden av personidentifikasjon for helseopplysninger
skal ikke være større enn nødvendig for å nå formålene." Det er
ikke krav om kryptering. Disse medlemme fremmer
derfor følgende forslag:
"I lov om medisinsk og helsefaglig forskning (helseforskningsloven)
skal § 32 første ledd fjerde punktum lyde:
Direkte personidentifiserende kjennetegn skal lagres kryptert
i registrene."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener at REK bare skal kunne bestemme at helseopplysninger
kan eller skal gis fra helsepersonell til bruk i forskning uten
hinder av taushetsplikt dersom slik forskning er av vesentlig interesse
for samfunnet og hensynet til deltakernes velferd og integritet
er ivaretatt. Det samme skal gjelde for opplysninger innsamlet i
helsetjenesten (jf. § 35).
Flertallet fremmer følgende forslag:
"I lov om medisinsk og helsefaglig forskning (helseforskningsloven)
skal § 35 første ledd tredje punktum lyde:
Dette kan bare skje dersom slik forskning er av vesentlig interesse
for samfunnet og hensynet til deltakernes velferd og integritet
er ivaretatt."
Komiteen mener at det
må være mulig å etterkontrollere forskningsprosjekter etter at de
er sluttført. Komiteen vil derfor foreslå
at det i § 38 tas inn et annet punktum i første ledd som fastslår
at den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk
kan sette krav til oppbevaring av dokumenter som er nødvendig for
etterkontroll av forskningsprosjektet. I vurderingen av hvor lenge opplysningene
bør oppbevares av hensyn til etterkontroll, har komiteen sett
hen til EU-direktiv 2005/28/EF artikkel 17 (regulerer klinisk utprøving av
legemidler til mennesker) som krever at vesentlige dokumenter i
et klinisk forsøk skal oppbevares i minst fem år etter ferdiggjøring.
Komiteen antar at det i enkelte tilfelle
kan være grunn til oppbevaring av dokumenter lenger enn i fem år,
og vil foreslå at REK kan bestemme dette. Det bør da kunne stilles
vilkår til slik oppbevaring. Et aktuelt vilkår vil være at alle
person- og helseopplysninger skal avidentifiseres.
Komiteen fremmer følgende forslag:
"I lov om medisinsk og helsefaglig forskning (helseforskningsloven)
skal § 38 første og annet ledd lyde:
Opplysninger skal ikke oppbevares lenger enn det som er nødvendig
for å gjennomføre prosjektet. Den regionale komiteen for medisinsk
og helsefaglig forskningsetikk kan bestemme at dokumenter som er nødvendig
for etterkontroll av prosjektet, skal oppbevares i fem år etter
at sluttmelding er sendt komiteen. Hvis opplysninger ikke deretter
skal oppbevares i henhold til arkivloven eller annen lovgivning,
skal de anonymiseres eller slettes.
Den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk
kan bestemme at opplysningene skal oppbevares i lenger tid enn det
som følger av første ledd. Til slikt vedtak kan knyttes vilkår."
Komiteen mener åpenhet
og innsyn er viktige verdier i helseforskningslovgivningen. Komiteen støtter at forskningsdeltakere
og allmennheten gis innsynsrett, at det opprettes et offentlig register
over forskningsprosjekter og hvem som finansierer dem, og at både
positive og negative funn må framgå av registeret.
Komiteen støtter videre at det innføres
mulighet til å søke om utsatt offentliggjøring der dette er nødvendig
for å beskytte legitime patentrettslige eller konkurransemessige
interesser eller av hensyn til et løpende forskningsarbeid.
Komiteen merker seg at
Statens helsetilsyn får hjemmel for å føre tilsyn med all medisinsk
og helsefaglig forskning, også utenfor helseforetak og der forskningen
ikke utføres av helsepersonell. Komiteen merker
seg videre at Datatilsynet og Legemiddelverket skal føre tilsyn
på de områdene de har ansvar for i dag.
Komiteen viser til at flere høringsinstanser
har uttrykt bekymring for hvorvidt REK, når de blir forvaltningsorganer,
fortsatt vil veilede forskerne slik de gjør i dag. Komiteen understreker
derfor at REK fortsatt skal veilede forskerne, og viser til at i
denne sammenheng vil forvaltningsloven § 11 (veiledningsplikt) gjelde.
Komiteen vil understreke
betydningen av at samfunnet har tillit til at forskerne behandler
personsensitive data på en slik måte at personvernet ivaretas. Dette
er også viktig for rekruttering av forskningsdeltakere til forskning. Komiteen vil understreke hele befolkningens
behov for personvern, uavhengig av kjønn, alder, helse eller økonomi.
Samtidig vil mennesker med redusert helse og formidlingsevne være
særlig sårbare, fordi de i mindre grad vil kunne ivareta sine interesser.
Dette gjelder for barn og unge, men også generelt for mennesker
som av helsemessige eller sosiale årsaker har reduserte muligheter til
selv å ivareta sitt personvern. I den forbindelse viser komiteen til at Personvernkommisjonen
skal ta for seg den sårbare stillingen personvernet har i møte med
den teknologiske utviklingen, og komme med forslag som kan bidra
til å styrke enkeltmenneskets integritet og rett til privatliv. Komiteen har spesielt merket seg at det
følger av Personvernkommisjonens mandat at når det gjelder utfordringer
for personvernet, så bør man ha særlig oppmerksomhet på barn og
unge.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gjennomgå personopplysningsloven
med tanke på forskning på barn og unge og vurdere om personopplysningsloven
sikrer barns rettigheter i tilstrekkelig grad med hensyn til forskning
og oppbevaring av personsensitive opplysninger."
Komiteens medlem fra Venstre viser til
at Datatilsynet har påpekt noen uklarheter knyttet til lovforslaget,
eksempelvis at i lovforslaget nevnes Personvernnemnda i § 52 annet
ledd:
"Avgjørelser som Datatilsynet fatter i medhold av denne
bestemmelsen kan påklages til Personvernnemnda."
Dette medlem mener det bør fremkomme
av bestemmelsen at Personvernnemnda også er klageorgan etter § 53
om tvangsmulkt (følger kun indirekte av § 53 annet ledd). Videre
bør opplysningsplikten overfor nemnda være den samme som overfor
Datatilsynet (§ 48). Dette er en forutsetning for god klagebehandling
(jf. personopplysningsloven § 44). Personvernnemnda som klageorgan
bør også nevnes i § 49 om tilsynsmyndighetenes taushetsplikt.
Dette medlem viser til at det drives
mye forskning på master- og doktorgradsnivå i skjæringspunktet
mellom helse-, velferds- og samfunnsforskning. Mer og mer av denne
forskningen utføres i klasserom, noe som stiller store krav til
etikk, personvernmessige hensyn og menneskerettigheter. Deler av
denne forskningen utføres ved hjelp av intervjuer og skjemaer utdelt
i klasserom. Det finnes eksempler på at spørsmål vedrørende incest
og overgrep stilles til barn i klassesituasjon. Spørsmålet blir
da hva slags lit kan man feste til svarene hvor klassekamerater
kan kikke over skulderen på barna? Hvis overgrep avdekkes, hva slags
oppfølging får barna i etterkant? Og hvordan blir så personvernsensitive
opplysninger oppbevart og brukt? Med de muligheter informasjonsteknologi
gir i dag for spredning, stiller dette store krav til dem som utfører
denne forskningen.
På dette grunnlag fremmer dette medlem følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gjennomgå forskningsetiske regler
for master- og doktorgradsnivå med utgangspunkt i forskning på barn
og unge innenfor skjæringspunktet helse- og sosialforskning og komme
tilbake til Stortinget på egnet måte."
Komiteen viser til at
loven får visse økonomiske konsekvenser, da det forutsettes en styrking
av REK ettersom komiteens ansvarsområde utvides. Komiteen forutsetter
at budsjettspørsmålene behandles i den vanlige budsjettprosessen.
Komiteen vil videre påpeke at Statens
helsetilsyn vil få et noe utvidet tilsynsområde, og at dette medfører
visse økonomiske og administrative konsekvenser. Komiteen legger
til grunn at tilsynet også i dag bruker noen ressurser på tilsyn
med helseforskning som en del av sitt alminnelige tilsynsansvar
for helsetjenesten og helsepersonell. Komiteen legger videre
til grunn at budsjettspørsmålet blir behandlet nærmere i den ordinære
budsjettprosessen.
Forslag fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 1
I lov om medisinsk og helsefaglig forskning (helseforskningsloven) skal § 17 syvende ledd lyde:
Departementet kan i forskrift bestemme at for spesielle typer forskningsprosjekter kan barn mellom 12 og 16 år selv samtykke til forskning på helseopplysninger. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om kravene til et slikt samtykke.
Forslag fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre:
Forslag 2
I lov om medisinsk og helsefaglig forskning (helseforskningsloven) skal § 15 annet ledd første og annet punktum lyde:
Dersom det er umulig å innhente nytt samtykke, kan den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk godkjenne ny eller endret bruk av tidligere innsamlet humant biologisk materiale eller helseopplysninger uten at nytt samtykke innhentes. Dette kan bare skje dersom forskningen er av svært vesentlig interesse for samfunnet, og det ikke innebærer noen risiko for krenkelse av den enkeltes integritet eller personvern.
Forslag 3
I lov om medisinsk og helsefaglig forskning (helseforskningsloven) skal § 16 fjerde ledd lyde:
Dersom det er helt nødvendig for å utføre forskning av vesentlig samfunnsmessig betydning, kan den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk tillate fortsatt forskning på materialet eller utsatt destruksjon, sletting eller utlevering til forskningsprosjektet er gjennomført. Dette kan bare skje dersom forskningen ikke representerer noen form for krenkelse av den enkeltes integritet eller personvern.
Forslag 4
I lov om medisinsk og helsefaglig forskning (helseforskningsloven) skal § 27 første ledd tredje punktum lyde:
Direkte personidentifiserende kjennetegn skal lagres kryptert i registrene.
§ 32 første ledd fjerde punktum skal lyde:
Direkte personidentifiserende kjennetegn skal lagres kryptert i registrene.
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen fremlegge forslag til vilkår for utlevering av humant biologisk materiale fra forskningsbiobanker til påtalemyndigheten.
Forslag fra Venstre:
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen gjennomgå forskningsetiske regler for master- og doktorgradsnivå med utgangspunkt i forskning på barn og unge innenfor skjæringspunktet helse- og sosialforskning og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.
Komiteens tilråding fremmes av en samlet komité med unntak av
forslagene til § 15 annet ledd første og annet punktum, § 16 fjerde
ledd og § 27 tredje og fjerde ledd som fremmes av Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet.
Komiteen viser til proposisjonen
og merknadene og rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak:
A
Vedtak til lov
om medisinsk og helsefaglig forskning
(helseforskningsloven)
Kapittel 1 Lovens formål og virkeområde
§ 1 Formål
Lovens formål er å fremme god og etisk forsvarlig medisinsk
og helsefaglig forskning.
§ 2 Lovens saklige virkeområde
Loven gjelder for medisinsk og helsefaglig forskning på
mennesker, humant biologisk materiale eller helseopplysninger. Slik
forskning omfatter også pilotstudier og utprøvende behandling.
Loven gjelder ikke for etablering av helseregistre.
I den utstrekning ikke annet følger av denne loven, gjelder
personopplysningsloven med forskrifter som utfyllende bestemmelser.
For klinisk utprøvning av legemidler på mennesker gjelder legemiddelloven §
3 med forskrifter. For klinisk utprøvning av medisinsk utstyr gjelder
lov om medisinsk utstyr med forskrifter. Loven her gjelder utfyllende
så langt den passer.
Departementet kan i forskrift gi bestemmeler om lovens
anvendelse for særskilte områder innenfor medisinsk og helsefagelig
forskning.
§ 3 Lovens geografiske virkeområde
Loven gjelder forskning på norsk territorium eller når
forskningen skjer i regi av en forskningsansvarlig som er etablert
i Norge.
Loven gjelder ikke for bruk av helseopplysninger når den
forskningsansvarlige er etablert i en annen stat i EØS-området.
Loven gjelder heller ikke for bruk av helseopplysninger når den
forskningsansvarlige er etablert i en stat utenfor EØS-området og
institusjonen ikke benytter hjelpemidler i Norge til mer enn ren
overføring av helseopplysninger.
Kongen kan i forskrift bestemme i hvilken utstrekning loven
kommer til anvendelse på Svalbard og Jan Mayen.
§ 4 Definisjoner
I denne loven forstås med:
a) medisinsk og helsefaglig forskning: virksomhet som
utføres med vitenskapelig metodikk for å skaffe til veie ny kunnskap
om helse og sykdom,
b) humant biologisk materiale: organer, deler av organer,
celler og vev og bestanddeler av slikt materiale fra levende og
døde mennesker,
c) forskningsbiobank: en samling humant biologisk materiale
som anvendes i et forskningsprosjekt eller skal anvendes til forskning,
d) helseopplysninger: taushetsbelagte opplysninger i henhold
til helsepersonelloven § 21 og andre opplysninger og vurderinger
om helseforhold eller som er av betydning for helseforhold, som
kan knyttes til en enkeltperson,
e) forskningsansvarlig: institusjon eller en annen juridisk
eller fysisk person som har det overordnede ansvaret for forskningsprosjektet,
og som har de nødvendige forutsetningene for å kunne oppfylle den
forskningsansvarliges plikter etter denne loven,
f) prosjektleder: en fysisk person med ansvar for den daglige
driften av forskningsprosjektet, og som har de nødvendige forskningskvalifikasjonene
og erfaringer for å kunne oppfylle prosjektlederens plikter etter
denne loven.
Kapittel 2 Krav til organisering og utøvelse av medisinsk
og helsefaglig forskning
§ 5 Forsvarlighet
Medisinsk og helsefaglig forskning skal organiseres og
utøves forsvarlig.
Forskningen skal være basert på respekt for forskningsdeltakernes
menneskerettigheter og menneskeverd. Hensynet til deltakernes velferd
og integritet skal gå foran vitenskapens og samfunnets interesser.
Medisinsk og helsefaglig forskning skal vareta etiske,
medisinske, helsefaglige, vitenskapelige og personvernmessige forhold.
§ 6 Hovedkrav til organisering av forskning
Medisinsk og helsefaglig forskning skal organiseres med
en forskningsansvarlig og en prosjektleder og beskrives i en forskningsprotokoll.
Finansieringskilder må fremgå av protokollen.
Det skal føres internkontroll tilpasset virksomhetens størrelse,
egenart, aktiviteter og risikoforhold.
Departementet kan gi forskrift med nærmere krav til organisering
av medisinsk og helsefaglig forskning, krav til forskningsprotokollen
og til internkontroll, samt gi bestemmelser om prosjektleders og
forskningsansvarliges plikter.
§ 7 Taushetsplikt
Enhver som får tilgang til helseopplysninger og andre personopplysninger
som blir behandlet i et forskningsprosjekt skal hindre at andre
får adgang eller kjennskap til opplysningene.
Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger
gjøres kjent for den som de direkte gjelder eller utleveres når
mottaker har rettslig grunnlag for å få opplysningene utlevert,
jf. § 13.
§ 8 Kommersiell utnyttelse
Kommersiell utnyttelse av forskningsdeltakere, humant biologisk
materiale og helseopplysninger som sådan er forbudt.
Kapittel 3 Søknad og meldeplikt til den regionale komiteen
for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk
§ 9 Krav om forhåndsgodkjenning
Forskningsprosjektet må være forhåndsgodkjent av den regionale
komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk, jf. lov 30.
juni 2006 nr. 56 om behandling av etikk og redelighet i forskning
§ 4.
§ 10 Søknad om forhåndsgodkjenning
Søknad om forhåndsgodkjenning av et forskningsprosjekt
skal sammen med forskningsprotokollen sendes til den regionale komiteen
for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk.
Den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk
skal foreta en alminnelig forskningsetisk vurdering av prosjektet,
og vurdere om prosjektet oppfyller kravene stilt i denne loven eller
i medhold av denne loven. Den regionale komiteen for medisinsk og
helsefaglig forskningsetikk kan sette vilkår for godkjenning.
Vedtak vedrørende forhåndsgodkjenning kan påklages til
Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag, jf.
lov 30. juni 2006 nr. 56 om behandling av etikk og redelighet i
forskning § 4.
Departementet kan gi forskrifter om krav til søknaden,
om saksbehandlingsfrister for den regionale komiteen for medisinsk
og helsefaglig forskningsetikk, og om de nærmere vilkårene for
forhåndsgodkjenning.
§ 11 Søknad om å foreta vesentlige endringer av forskningsprosjektet
Dersom prosjektleder ønsker å foreta vesentlige endringer
i forskningsprosjektets formål, metode, tidsløp eller organisering,
skal søknad sendes til den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk
som har gitt forhåndsgodkjenning. Søknaden skal beskrive hvilke
endringer som ønskes foretatt og begrunnelsen for disse.
Den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk
avgjør om søknaden skal innvilges. Dersom endringene av prosjektet
er så store at det må anses å være et helt nytt prosjekt, kan den
regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk
bestemme at det må søkes om forhåndsgodkjenning etter § 9, jf. § 10,
på nytt.
Departementet kan gi forskrifter om krav til saksbehandlingen
og om saksbehandlingsfrister.
§ 12 Sluttmelding og rapporter
Prosjektleder skal sende sluttmelding til den regionale
komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk når forskningsprosjektet
avsluttes. I sluttmeldingen skal resultatene presenteres på en objektiv og
etterrettelig måte, som sikrer at både positive og negative funn
fremgår.
Den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk
kan stille krav til innholdet i sluttmeldingen.
Den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk
kan pålegge prosjektleder å avgi årlige eller ekstraordinære rapporter
dersom komiteen finner dette nødvendig.
Kapittel 4 Samtykke
§ 13 Hovedregel om samtykke
Det kreves samtykke fra deltakere i medisinsk og helsefaglig
forskning, med mindre annet følger av lov.
Samtykket skal være informert, frivillig, uttrykkelig og
dokumenterbart. Samtykket skal bygge på spesifikk informasjon om
et konkret forskningsprosjekt med mindre det er adgang til å avgi
et bredt samtykke, jf. § 14.
Dersom forskningsdeltakeren kan anses å være i et slikt
avhengighetsforhold til den som ber om samtykke, at forskningsdeltakeren
vil kunne føle seg presset til å gi samtykke, skal det informerte
samtykket innhentes av en annen som forskningsdeltakeren ikke har
slikt forhold til.
Departementet kan gi forskrifter om krav til samtykke.
§ 14 Bredt samtykke
Forskningsdeltakere kan samtykke etter § 13 til at humant
biologisk materiale og helseopplysninger brukes til nærmere bestemte,
bredt definerte forskningsformål.
Den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk
kan sette vilkår for bruk av bredt samtykke og kan pålegge prosjektleder
å innhente nytt samtykke dersom komiteen finner det nødvendig.
Deltakere som har avgitt bredt samtykke har krav på jevnlig
informasjon om prosjektet.
§ 15 Ny eller endret bruk av innsamlet humant
biologisk materiale eller helseopplysninger
Ved vesentlige endringer i forskningsprosjektet må det
innhentes nytt samtykke etter § 13 dersom endringene antas å ha
betydning for deltakerens samtykke.
Dersom det er vanskelig å innhente nytt samtykke, kan den
regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk
godkjenne ny eller endret bruk av tidligere innsamlet humant biologisk
materiale eller helseopplysninger uten at nytt samtykke innhentes.
Dette kan bare skje dersom slik forskning er av vesentlig interesse
for samfunnet og hensynet til deltakernes velferd og integritet
er ivaretatt. Den regionale komité for medisinsk og helsefaglig
forskningsetikk kan sette vilkår for bruken.
§ 16 Tilbaketrekking av samtykke
Et samtykke til å delta i et forskningsprosjekt kan når
som helst trekkes tilbake.
Ved tilbaketrekking av samtykke må forskningen på vedkommendes
biologiske materiale eller helseopplysninger opphøre. Den som har
trukket sitt samtykke tilbake, kan kreve at det biologiske materialet destrueres
og at helseopplysningene slettes eller utleveres innen 30 dager.
Adgangen til å kreve destruksjon, sletting eller utlevering
etter andre ledd gjelder ikke dersom materialet eller opplysningene
er anonymisert, dersom materialet etter bearbeidelse inngår i et
annet biologisk produkt, eller dersom opplysningene allerede er inngått
i utførte analyser.
Dersom særlig sterke samfunns- eller forskningshensyn
tilsier det, kan den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig
forskningsetikk tillate fortsatt forskning på materialet og utsatt
destruksjon, sletting eller utlevering til forskningsprosjektet
er gjennomført.
§ 17 Hvem som har samtykkekompetanse
Rett til å samtykke til deltakelse i medisinsk og helsefaglig
forskning har:
a) myndige personer
b) mindreårige etter fylte 16 år, med mindre annet følger
av særlige lovbestemmelser eller av tiltakets art.
Samtykkekompetanse etter første ledd kan bortfalle i situasjoner
som vist til i pasientrettighetsloven § 4-3 andre ledd.
Foreldre eller andre med foreldreansvar må samtykke til
forskning med mindreårige mellom 16 og 18 år som innebærer legemsinngrep
eller legemiddelutprøving.
For samtykke til forskning som inkluderer deltakere under
16 år, gjelder samtykkebestemmelsene i pasientrettighetsloven §
4-4 tilsvarende. Dersom barn mellom 12 og 16 år av grunner som bør
respekteres, ikke ønsker at foreldrene, andre med foreldreansvar
eller barnevernstjenesten gjøres kjent med opplysninger om barnet,
skal dette ivaretas.
For personer uten samtykkekompetanse etter pasientrettighetsloven
§ 4-3 andre ledd skal nærmeste pårørende etter pasientrettighetsloven
§ 1-3 bokstav b samtykke.
For personer som er umyndiggjorte etter lov 28. november
1898 om umyndiggjørelse gjelder pasientrettighetsloven § 4-7 tilsvarende.
§ 18 Vilkår for forskning
som inkluderer personer uten samtykkekompetanse
Forskning som inkluderer mindreårige og personer uten samtykkekompetanse
etter pasientrettighetsloven § 4-3 kan bare finne sted dersom
a) eventuell risiko eller ulempe for personen
er ubetydelig,
b) personen selv ikke motsetter seg det, og
c) det er grunn til å anta at resultatene av forskningen
kan være til nytte for den aktuelle personen eller for andre personer
med samme aldersspesifikke lidelse, sykdom, skade eller tilstand.
For mindreårige kreves det at tilsvarende forskning ikke
kan gjennomføres på personer som ikke er mindreårige.
For personer uten samtykkekompetanse kreves det at det
ikke er grunn til å tro at vedkommende ville motsatt seg deltakelse
i forskningsprosjektet hvis vedkommende hadde hatt samtykkekompetanse,
og at tilsvarende forskning ikke kan gjennomføres på personer med
samtykkekompetanse.
§ 19 Samtykke til forskning
i kliniske nødssituasjoner
I kliniske nødssituasjoner der pasienten ikke er i stand
til å avgi samtykke, og der det er umulig å innhente samtykke fra
vedkommendes nærmeste pårørende, kan forskning bare skje dersom
a) eventuell risiko eller ulempe for personen
er ubetydelig,
b) personen selv ikke motsetter seg det, og det ikke er
grunn for forskere eller øvrig personell til å tro at vedkommende
ville ha motsatt seg dette dersom vedkommende hadde hatt samtykkekompetanse,
c) det bare er mulig å utføre forskningen i kliniske nødssituasjoner,
og
d) forskningen utvilsomt er berettiget på grunn av utsikten
til resultater med stor forebyggende, diagnostisk eller terapeutisk
verdi.
Vedkommende eller dennes nærmeste pårørende skal så snart
som mulig gis informasjon om forskningen. Samtykke etter § 13, jf.
§ 17, er en forutsetning for videre forskning og skal innhentes
så snart som mulig.
§ 20 Anonymisert humant biologisk
materiale og helseopplysninger
Samtykke kreves ikke ved bruk av anonymisert humant biologisk
materiale og anonyme opplysninger. For innhenting av materiale og
opplysninger som senere skal anonymiseres, kreves det samtykke etter
kapitlet her.
§ 21 Forskning på humant biologisk materiale fra
avdøde
For forskning på biologisk materiale som tas ut fra avdøde
gjelder bestemmelsene i lov 9. februar 1973 nr. 6 om transplantasjon,
sykehusobduksjon og avgivelse av lik m.m. og forskrifter gitt i
medhold av loven tilsvarende.
Kapittel 5 Forskning som involverer mennesker
§ 22 Alminnelige bestemmelser om forskning på mennesker
Forskning på mennesker kan bare finne sted dersom det ikke
finnes alternative metoder som er tilnærmet like effektive.
Før forskning på mennesker gjennomføres skal det gjøres
en grundig vurdering av risiko og belastning for deltakerne. Disse
må stå i forhold til påregnelige fordeler for forskningsdeltakeren
selv eller for andre mennesker.
Forskningen skal stanses dersom det viser seg at risikoen
er større enn mulige fordeler, eller dersom det foreligger tilstrekkelige
holdepunkter for positive og fordelaktige resultater.
Forskning kan bare kombineres med behandling dersom forskningen
antas å ha helsefremmende verdi for forskningsdeltakeren. Fordelene,
risikoene, belastningene og effektiviteten ved en ny metode skal prøves
mot de beste metodene av forebygging, diagnostikk og behandling
som til enhver tid er tilgjengelige, med mindre særlig tungtveiende
hensyn tilsier det.
§ 23 Meldeplikt ved uønskede medisinske hendelser
Prosjektlederen skal omgående gi skriftlig melding til
tilsynsmyndighetene om alvorlige samt uønskede og uventede medisinske
hendelser som antas å ha sammenheng med forskningen.
Prosjektlederen, andre forskere og annet personell skal
av eget tiltak gi tilsynsmyndighetene informasjon om forhold som
kan medføre fare for forskningsdeltakernes sikkerhet. Ved unaturlig
dødsfall skal politiet varsles omgående.
§ 24 Informasjonsplikt til deltaker ved skader og
lignende
Prosjektlederen skal omgående informere forskningsdeltakerne
dersom de har blitt påført skade, eller det har oppstått komplikasjoner
som følge av forskningsprosjektet.
Prosjektlederen skal samtidig gjøre forskningsdeltakeren
kjent med adgangen til å søke erstatning hos Norsk Pasientskadeerstatning
og andre forsikringsordninger.
Kapittel 6 Forskningsbiobanker og forskning som involverer
humant biologisk
materiale
§ 25 Opprettelse av forskningsbiobanker
En forskningsbiobank kan bare opprettes etter å ha blitt
godkjent av den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig
forskningsetikk.
Forskningsbiobanker som opprettes i forbindelse med innsamling,
oppbevaring og bruk av humant biologisk materiale som en del av
et forskningsprosjekt, skal beskrives i prosjektets forskningsprotokoll.
Forskningsbiobanker som opprettes i forbindelse med innsamling
og oppbevaring av humant biologisk materiale uten tilknytning til
et konkret forskningsprosjekt, må godkjennes av den regionale komiteen for
medisinsk og helsefaglig forskningsetikk. Det samme gjelder forskningsbiobanker
som skal brukes til lagring og ny bruk av humant biologisk materiale, når
det opprinnelige formålet for et forskningsprosjekt er oppfylt.
Departementet kan i forskrift gi bestemmelser om hva søknader
om opprettelse av forskningsbiobanker skal inneholde.
Departementet kan i forskrift gi bestemmelser om opprettelse
og annen behandling av humant biologisk materiale i biobanker som
er tilknyttet helseregistre etter helseregisterloven §§ 7 og 8.
§ 26 Ansvarshavende
Hver forskningsbiobank skal ha en ansvarshavende person
med medisinsk eller biologisk utdanning av høyere grad. Den forskningsansvarlige
skal utpeke ansvarshavende.
Departementet kan i forskrift bestemme at enkelte forskningsbiobanker
i tillegg til ansvarshavende person skal ha et styre og nærmere
regler.
Ansvarshavende, forskningsansvarlig og styret skal sørge
for at forskningsbiobanken opprettes og forvaltes i samsvar med
denne og annen lov.
§ 27 Krav til oppbevaring og behandling
Materiale i forskningsbiobanker skal oppbevares og behandles
forsvarlig. Oppbevaring og behandling skal skje med respekt for
giveren av materialet.
Humant biologisk materiale fra forskningsbiobanker kan
ikke utleveres i forsikringsøyemed, til arbeidsgiver, til påtalemyndighet
eller til domstol, selv om den materialet stammer fra samtykker
til det.
Kongen kan i forskrift bestemme at utlevering av humant
biologisk materiale til påtalemyndighet eller domstol helt unntaksvis
kan skje dersom svært tungtveiende private eller offentlige interesser
gjør dette rettmessig.
Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om hvordan
humant biologisk materiale i en forskningsbiobank skal oppbevares
og behandles.
§ 28 Adgang til bruk av biologisk materiale som er innsamlet
i helsetjenesten til forskning
Den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk
kan bestemme at humant biologisk materiale innsamlet i helsetjenesten
som ledd i diagnostisering og behandling, kan eller skal brukes til
forskningsformål uten innhenting av pasientens samtykke. Dette kan
bare skje dersom slik forskning er av vesentlig interesse for samfunnet
og hensynet til deltakernes velferd og integritet er ivaretatt.
Den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk
kan sette vilkår for bruken.
Pasienten skal på forhånd ha blitt informert om at humant
biologisk materiale i visse tilfeller kan benyttes til forskning
og må ha fått adgang til å reservere seg mot forskning på humant
biologisk materiale.
Det skal opprettes et elektronisk register med oversikt
over de pasientene som har reservert seg mot at deres biologiske
materiale benyttes til forskning.
§ 29 Overføring av humant biologisk materiale til
og fra utlandet
Humant biologisk materiale fra en forskningsbiobank kan
bare sendes ut av landet eller tas inn i landet etter godkjenning
fra den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk,
og det kan godtgjøres at kravene til samtykke i kapittel 4 og kravene
til behandling av helseopplysninger i kapittel 7 er oppfylt.
Departementet kan i forskrift gjøre unntak fra kravet om
godkjenning for overføring av biobankmateriale som er ledd i alminnelig
internasjonalt samarbeid.
Departementet kan i forskrift stille vilkår for innsendelse
og utsendelse av humant biologisk materiale, og om bruk av materiale
fra utlandet til forskning i Norge.
§ 30 Opphør, nedleggelse eller overtakelse av
forskningsbiobank
Forskningsansvarlig skal søke den regionale komiteen for
medisinsk og helsefaglig forskningsetikk om tillatelse til opphør,
nedleggelse eller overtakelse av forskningsbiobank. Den regionale
komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk må godkjenne
prosedyren ved en eventuell destruksjon.
Departementet kan i forskrift gi bestemmelser om at humant
biologisk materiale i visse tilfeller skal kunne overdras til andre
forskningsansvarlige i stedet for å destrueres.
§ 31 Andres tilgang til materialet i en forskningsbiobank
Den forskningsansvarlige skal gi andre forskere tilgang
til humant biologisk materiale i virksomhetens forskningsbiobanker,
med mindre den forskningsansvarlige selv har behov for materialet
eller andre særlige grunner gjør seg gjeldende. Før utleveringen
av materiale kan finne sted, må de nødvendige godkjenningene etter
kapittel 3 foreligge.
Ved vurderingen av om det foreligger særlige grunner etter
første ledd, skal det legges vekt på forskningens kvalitet og relevans
i forhold til formålet med forskningsbiobanken. Det må legges vekt
på lovpålagte plikter om oppbevaring og behandling av materialet,
hensynet til materialets giver og den forskningsansvarliges behov
for materialet.
Dersom den ansvarlige for forskningsbiobanken avslår anmodningen
om tilgang, kan avgjørelsen påklages til den regionale komiteen
for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk som har godkjent opprettingen
av forskningsbiobanken. Komiteens vedtak kan ikke påklages.
Kapittel 7 Forskning på helseopplysninger
§ 32 Hovedregel for behandling av
helseopplysninger
Behandling av helseopplysninger i medisinsk og helsefaglig
forskning skal ha uttrykkelig angitte formål. Helseopplysningene
skal være relevante og nødvendige for å nå forskningsprosjektets
formål. Graden av personidentifikasjon for helseopplysninger skal
ikke være større enn nødvendig for å nå formålene.
Helseopplysninger kan ikke anvendes til formål som er uforenlig
med det opprinnelige formålet uten at forskningsdeltakeren samtykker,
med mindre annet følger av lov.
Helseopplysninger kan ikke utleveres i forsikringsøyemed,
til arbeidsgiver, til påtalemyndighet eller til domstol, selv om
den opplysningene stammer fra samtykker til det.
Kongen kan i forskrift bestemme at utlevering av helseopplysninger
til påtalemyndighet eller domstol helt unntaksvis kan skje dersom
svært tungtveiende private eller offentlige interesser gjør dette
rettmessig.
§ 33 Krav til behandlingsgrunnlag og forhåndsgodkjenning
Forskningsprosjekter skal ha et behandlingsgrunnlag. Forhåndsgodkjenning
fra den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk
etter kapittel 3 er nødvendig og tilstrekkelig behandlingsgrunnlag
for helseopplysninger i medisinsk og helsefaglig forskning.
Behandling av helseopplysninger fra helseregistre etter
helseregisterloven §§ 7 og 8 krever ikke tillatelser etter første
ledd, med mindre annet følger av forskriftene til registrene.
§ 34 Behandling av helseopplysninger
Helseopplysninger kan behandles, sammenstilles og utleveres
i tråd med forskningsprosjektets formål, eventuelle samtykker, behandlingsgrunnlaget
etter § 33 og i samsvar med forskningsprotokollen.
Den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk
kan ved godkjenningen etter kapittel 3 nekte slik sammenstilling
og utlevering dersom denne finnes å være medisinsk eller etisk uforsvarlig.
Sammenstilling og utlevering av helseopplysninger kan skje
til databehandlingsansvarlige eller forskningsansvarlige som har
særskilt behandlingsgrunnlag for å motta og behandle opplysningene. Slikt
behandlingsgrunnlag kan være konsesjon eller hjemmel i lov eller
forskrift.
§ 35 Adgang til bruk av helseopplysninger som er innsamlet
i helsetjenesten til forskning
Den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk
kan bestemme at helseopplysninger kan eller skal gis fra helsepersonell
til bruk i forskning, og at det kan skje uten hinder av taushetsplikt.
Det samme gjelder opplysninger innsamlet i helsetjenesten. Dette
kan bare skje dersom slik forskning er av vesentlig interesse for
samfunnet og hensynet til deltakernes velferd og integritet er ivaretatt. Den
regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk
kan sette vilkår for bruken. Reglene om taushetsplikt etter § 7
gjelder tilsvarende for den som mottar opplysningene.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om
bruk av taushetsbelagte opplysninger i forskning.
§ 36 Retting av helseopplysninger mv.
Prosjektleder skal av eget tiltak rette uriktige opplysninger,
oppdatere foreldede opplysninger og supplere ufullstendige opplysninger.
Uriktige og foreldede opplysninger skal slettes eller endres
på en måte som gjør at endringen kan spores. Fullstendig sletting
av uriktige og foreldede opplysninger kan bare skje dersom det blir
krevd av noen som opplysningene kan få direkte innvirkning på, og
slettingen ikke får avgjørende innvirkning på forskningsresultatenes
validitet eller representativitet.
Krav om sletting avgjøres av prosjektlederen. Om sletting
nektes, kan avgjørelsen klages inn for den regionale komiteen for
medisinsk og helsefaglig forskningsetikk.
§ 37 Overføring av opplysninger til og fra land utenfor
EØS-området
Personidentifiserbare helseopplysninger som blir behandlet
som del av et forskningsprosjekt kan bare overføres mellom Norge
og et land utenfor EØS-området dersom
a) den utenlandske databehandlingsansvarlige skriftlig
forsikrer overfor den forskningsansvarlige at behandlingen har skjedd
eller vil skje i samsvar med direktiv 95/46/EF, og
b) det er gitt samtykke til dette fra den opplysningen gjelder,
eller
c) den registrerte ikke har reservert seg, og det har blitt
gitt informasjon om at opplysningene vil bli overført til et land
utenfor EØS.
Helseopplysninger som er avidentifiserte eller pseudonyme,
kan overføres til land utenfor EØS dersom kopling til personidentifikasjoner
ikke kan skje så lenge opplysningene befinner seg i vedkommende land.
Departementet kan gi forskrift om bruk av helseopplysninger
fra utlandet til forskning i Norge.
§ 38 Forbud mot lagring av unødvendige
helseopplysninger
Opplysninger skal ikke oppbevares lenger enn det som er
nødvendig for å gjennomføre prosjektet. Den regionale komiteen for
medisinsk og helsefaglig forskningsetikk kan bestemme at dokumenter
som er nødvendig for etterkontroll av prosjektet, skal oppbevares
i fem år etter at sluttmelding er sendt komiteen. Hvis opplysninger
ikke deretter skal oppbevares i henhold til arkivloven eller annen
lovgivning, skal de anonymiseres eller slettes.
Den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk
kan bestemme at opplysningene skal oppbevares i lenger tid enn det
som følger av første ledd. Til slikt vedtak kan knyttes vilkår.
Departementet kan gi forskrift
om oppbevaring av opplysninger etter at forskningsprosjektet er
gjennomført.
Kapittel 8 Åpenhet og innsyn i forskningen
§ 39 Åpenhet
Den forskningsansvarlige og prosjektlederen skal sørge
for åpenhet rundt forskningen.
§ 40 Rett til innsyn for forskningsdeltakere
Forskningsdeltakeren har rett til innsyn i personidentifiserbare
og pseudonyme helseopplysninger om seg selv, samt sikkerhetstiltakene
ved behandlingen av helseopplysningene så langt innsyn ikke svekker
sikkerheten.
Opplysningene det gis innsyn i, skal presenteres på en
måte som er tilpasset den enkeltes evner og behov. Forskningsdeltakeren
kan kreve at prosjektlederen utdyper opplysningene som nevnt i første
ledd i den grad dette er nødvendig for at forskningsdeltakeren skal
kunne vareta egne interesser.
§ 41 Allmennhetens rett til innsyn
Enhver skal ved henvendelse til den regionale komiteen
for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk få vite hvilke forskningsprosjekter
etter denne loven som en forskningsansvarlig eller prosjektleder er
eller har vært involvert i, samt formålet med prosjektet.
§ 42 Unntak fra innsyn
Retten til innsyn etter §§ 40 og 41 omfatter ikke opplysninger
som
a) om de ble kjent, ville kunne skade rikets sikkerhet,
landets forsvar eller forholdet til fremmede makter eller internasjonale
organisasjoner,
b) det er påkrevd å hemmeligholde av hensyn til forebygging,
etterforskning, avsløring og rettslig forfølging av straffbare handlinger,
c) det må anses utilrådelig at den forskningsdeltakeren
får kjennskap til, av hensyn til vedkommendes helse eller forholdet
til personer som står vedkommende nær,
d) er underlagt taushetsplikt,
e) utelukkende finnes i tekst som er utarbeidet for den
interne saksforberedelse og som heller ikke er utlevert til andre,
eller
f) det vil være i strid med åpenbare og grunnleggende private
eller offentlige interesser å informere om, herunder hensynet til
forskningsdeltakeren selv.
Opplysninger som forskningsdeltakeren nektes innsyn i etter
første ledd bokstav c, har en representant for forskningsdeltakeren
rett til innsyn i, med mindre representanten anses uskikket for
dette. En lege eller advokat kan ikke nektes innsyn, med mindre
særlige grunner taler for dette.
Når innsyn nektes i medhold av første eller andre ledd,
må dette begrunnes skriftlig med presis henvisning til unntakshjemmelen.
Avslag på krav om innsyn og informasjon kan påklages den
regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk.
§ 43 Frist for innsyn
Prosjektlederen skal svare på henvendelser om innsyn etter
§§ 40 og 41 uten ugrunnet opphold og senest innen 30 dager fra den
dagen henvendelsen kom inn.
Dersom særlige forhold gjør det umulig å svare på henvendelsen
innen 30 dager, kan gjennomføringen utsettes inntil det er mulig
å gi svar. Prosjektleder skal i så fall gi et foreløpig svar med
opplysninger om grunnen til forsinkelsen og sannsynlig tidspunkt
for når svar kan gis.
§ 44 Offentlig fortegnelse over forskningsprosjekter og
forskningsbiobanker
Den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk
skal føre en systematisk fortegnelse over innmeldte og avsluttede
forskningsprosjekter basert på opplysninger i søknad og sluttmelding,
jf. §§ 10, 11 og 12. Registrene skal være offentlig tilgjengelige.
Den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk
skal melde alle forskningsbiobanker inn til Biobankregisteret ved
Folkehelseinstituttet.
§ 45 Utsatt offentliggjøring
Den forskningsansvarlige og prosjektlederen kan søke den
regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk
om utsatt offentliggjøring der dette er nødvendig for å beskytte
legitime patentrettslige eller konkurransemessige interesser, eller
av hensyn til et løpende forskningsarbeid. Det må opplyses om fra
hvilket tidspunkt offentliggjøring kan skje.
Den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk
kan bestemme at sensitive opplysninger om et prosjekt ikke skal
inngå i registeret etter § 44 eller ikke kunne kreves innsyn i etter §§ 40
og 41 for et klart avgrenset tidsrom, dersom offentlighet kan skade
vesentlige private eller offentlige interesser. Komiteen skal i
så fall samtidig med avslaget på krav om innsyn, gi opplysning om
fra hvilket tidspunkt innsyn kan bli gitt. Bare i særlige tilfeller
kan tidsrommet forlenges.
Kapittel 9 Tilsyn
§ 46 Statens helsetilsyns myndighet
Statens helsetilsyn fører tilsyn med medisinsk og helsefaglig
forskning og forvaltningen av forskningsbiobanker.
§ 47 Datatilsynets myndighet
Datatilsynet fører tilsyn med bruken av helseopplysninger
etter denne loven.
§ 48 Opplysningsplikt til tilsynsmyndighetene
Den forskningsansvarlige, prosjektlederen og annet personell
som er involvert i et forskningsprosjekt, skal gi tilsynsmyndighetene
adgang til virksomhetens lokaler, og uten hinder av taushetsplikten
gi og gjøre tilgjengelig for tilsynsmyndighetene alle opplysninger,
dokumenter, materiale og lignende som anses påkrevd for utøvelsen
av tilsyn med medisinsk og helsefaglig forskning.
§ 49 Tilsynsmyndighetenes taushetsplikt
Tilsynsmyndighetene og andre som utfører tjeneste for tilsynsmyndighetene,
har taushetsplikt etter § 7. Taushetsplikten omfatter også opplysninger
om sikkerhetstiltak.
Kapittel 10 Erstatning, pålegg, straff m.m.
§ 50 Erstatning
For skade på mennesker som oppstår under medisinske forsøk,
gjelder pasientskadelovens regler tilsvarende.
Den forskningsansvarlige skal erstatte skade som er oppstått
som følge av at humant biologisk materiale eller helseopplysninger
er behandlet i strid med bestemmelser i eller i medhold av loven,
med mindre det godtgjøres at skaden ikke skyldes feil eller forsømmelse
på den forskningsansvarliges side.
Erstatningen skal svare til det økonomiske tapet som den
skadelidte er påført som følge av den ulovlige behandlingen av det
humant biologiske materialet eller helseopplysningene. Den databehandlingsansvarlige
kan også pålegges å betale slik erstatning for skade av ikke-økonomisk
art (oppreisning) som synes rimelig.
For private forskningsansvarlige skal det ved forsikring
stilles sikkerhet for det økonomiske ansvar som kan oppstå etter
andre og tredje ledd.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om plikten til forsikring.
§ 51 Statens helsetilsyns adgang til å gi pålegg
om retting og stansning mv.
Dersom forskningsprosjekter eller forskningsbiobanker drives
på en måte som kan ha skadelige følger for forskningsdeltakere eller
andre, eller på annen måte er uheldig eller uforsvarlig, kan Statens
helsetilsyn gi pålegg om å rette på forholdene. Dersom Statens helsetilsyn
finner det nødvendig, kan det gis pålegg om stansning av forskningsprosjektet
eller nedleggelse av forskningsbiobanken. Departementet kan overta
den videre driften.
Reglene om klage og omgjøring i forvaltningsloven kapittel
VI får tilsvarende anvendelse på pålegg etter første ledd. Klagen
skal gis oppsettende virkning, hvis ikke Statens helsetilsyn bestemmer
at vedtaket skal iverksettes straks.
Når Statens helsetilsyn har gitt et pålegg, skal øvrige
tilsynsmyndigheter informeres om dette såfremt forskningsprosjektet
også faller inn under deres tilsynsområde.
§ 52 Datatilsynets adgang til å gi pålegg om retting
og stansning mv.
Datatilsynet kan gi pålegg om at behandling av helseopplysninger
i strid med bestemmelser i eller i medhold av denne loven skal opphøre,
eller stille vilkår som må oppfylles for at behandlingen av helseopplysningene
skal være i samsvar med loven.
Avgjørelser som Datatilsynet fatter i medhold av denne
bestemmelsen kan påklages til Personvernnemnda.
Når Datatilsynet har gitt et pålegg, skal Statens helsetilsyn
informeres om dette.
§ 53 Tvangsmulkt
Statens helsetilsyn og Datatilsynet kan fastsette en løpende
tvangsmulkt for hver dag, uke eller måned som går etter utløpet
av den fristen som er satt for oppfylling av pålegget etter §§ 50
eller 51, inntil pålegget er oppfylt. Tvangsmulkt kan også fastsettes som
engangsmulkt. Statens helsetilsyn og Datatilsynet kan frafalle
påløpt tvangsmulkt.
Tvangsmulkten løper ikke før klagefristen er ute. Hvis
vedtaket påklages, løper ikke tvangsmulkt før klageinstansen har
bestemt det.
Skyldige bidrag til dekning av utgiftene er tvangsgrunnlag
for utlegg.
§ 54 Straff
Med bøter eller fengsel inntil ett år eller begge deler
straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt overtrer eller
medvirker til overtredelse av bestemmelser i loven eller bestemmelser
gitt i medhold av den.
Ved særdeles skjerpende omstendigheter kan fengsel inntil
tre år idømmes. Ved avgjørelsen av om det foreligger særdeles skjerpende
omstendigheter skal det blant annet legges vekt på faren for stor
skade eller ulempe for forskningsdeltakeren, den tilsiktede vinningen
ved overtredelsen, overtredelsens varighet og omfang, utvist skyld,
og om vedkommende tidligere er straffet for å ha overtrådt tilsvarende
bestemmelser.
Kapittel 11 Sluttbestemmelser
§ 55. Ikrafttredelse og overgangsregler
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen
kan bestemme at de enkelte bestemmelsene i loven skal tre i kraft
til forskjellig tid.
Kongen kan gi overgangsregler i forskrift.
§ 56 Endringer i andre lover
1. I lov 21. februar 2003 nr. 12 om biobanker (biobankloven)
gjøres følgende endringer:
Lovens navn skal endres til:
Lov 21. februar 2003 nr. 12 om behandlingsbiobanker
(behandlingsbiobankloven)
§ 1 andre ledd skal lyde:
Loven skal legge til rette for at materialet i biobanken
kan benyttes til helsemessige formål, herunder diagnostikk, behandlingog undervisning
på en etisk forsvarlig måte.
§ 2 andre ledd oppheves. Nåværende tredje og fjerde
ledd blir nytt andre og tredje ledd.
§ 2 tredje ledd skal lyde:
Med giver forstås i denne loven en person som avgir biologisk
materiale til en diagnostisk biobank eller behandlingsbiobank.
§ 3 tredje ledd skal lyde:
Biologisk materiale som uttas i forbindelse med undersøkelse,
diagnostikk og behandling, og som destrueres etter kort tid, omfattes
ikke av loven.
§ 3 nytt fjerde ledd skal lyde:
Loven gjelder ikke for humant biologisk materiale
og helse- og personopplysninger utledet av humant biologisk materiale
som anvendes eller skal anvendes i forskning. For innsamling, oppbevaring,
behandling og destruksjon av humant biologisk materiale og opplysninger
i forskningssammenheng gjelder helseforskningsloven.
§ 4 oppheves.
§ 5 første ledd skal lyde:
Biobanker som opprettes i forbindelse med diagnostikk
og behandling skal meldes til departementet. Meldingen
må sendes departementet innen 2 måneder etter at biobanken ble opprettet. Meldingen skal
inneholde opplysninger om
1.formålet med opprettelsen,
2. hva slags materiale den skal inneholde og hvordan
materialet innhentes,
3. hvilke og hvor mange personer materialet er
innhentet eller skal innhentes fra,
4. hvordan samtykke skal innhentes og hvilken informasjon
som gis i forkant,
5. biobankens varighet og hva som skal skje med materialet
ved opphør av biobanken,
6. hvilke sikkerhetstiltak som er knyttet til biobankvirksomheten,
7. hvem som er ansvarshavende etter § 7 og databehandlingsansvarlig
eller behandlingsansvarlig etter helseregisterloven og personopplysningsloven
og
8. finansiering av biobanken og hvorvidt materialet i
biobanken kan gi opphav til økonomisk vinning.
§ 5 andre ledd skal lyde:
Dersom materiale fra en biobank opprettet for diagnostikk
og behandling skal brukes til forskning, gjelder bestemmelsene
i helseforskningsloven.
§ 10 fjerde ledd oppheves.
§ 12 oppheves.
§ 13 første ledd skal lyde:
Ved endret, utvidet eller ny bruk av tidligere innsamlet
materiale i en biobank opprettet for diagnostikk og behandling,
skal nytt frivillig, uttrykkelig og informert samtykke innhentes
med mindre annet følger av lov om medisinsk og helsefaglig forskning.
§ 13 andre til fjerde ledd oppheves.
§ 14 første ledd skal lyde:
Den som har avgitt samtykke etter §§ 11 og 13, kan
til enhver tid tilbakekalle slikt samtykke.
§ 14 andre ledd andre punktum oppheves.
§ 15 første ledd første punktum skal lyde:
Dersom det foreligger samtykke fra materialets giver i
tråd med §§ 11 og 13, kan andre gis tilgang til det
biologiske materialet i biobanken eller nærmere bestemte deler av
materialet.
§ 15 tredje ledd oppheves.
§ 15 nytt siste ledd skal lyde:
Kongen kan i forskrift bestemme at utlevering
av humant biologisk materiale til påtalemyndighet eller domstol
helt unntaksvis kan skje dersom svært tungtveiende private eller
offentlige interesser gjør dette rettmessig.
§ 18 første ledd første punktum skal lyde:
Departementet kan gi pålegg eller stanse videre drift av
biobanker som drives i strid med denne loven eller der hvor driften
går ut over det som er meldt til departementet etter §
5.
2. I lov 18. mai 2001 nr. 24 om helseregistre og behandling
av helseopplysninger (helseregisterloven) gjøres følgende endringer:
§ 3 nytt fjerde ledd skal lyde:
Loven gjelder ikke for behandling av helseopplysninger
som reguleres av helseforskningsloven.
§ 5 første ledd skal lyde:
Helseopplysninger kan bare behandles elektronisk når dette
er tillatt etter personopplysningsloven §§ 9 og 33, helseforskningsloven eller
følger av lov og behandlingen ikke er forbudt ved annet særskilt rettsgrunnlag.
Det samme gjelder annen behandling av helseopplysninger, dersom
opplysningene inngår eller skal inngå i et helseregister.
B
Stortinget ber Regjeringen gjennomgå personopplysningsloven med
tanke på forskning på barn og unge og vurdere om personopplysningsloven
sikrer barns rettigheter i tilstrekkelig grad med hensyn til forskning
og oppbevaring av personsensitive opplysninger.
Oslo, i helse- og omsorgskomiteen, den 20. mai 2008
Harald T. Nesvik |
Dag Ole Teigen |
leder |
ordfører |