Barne- og likestillingsdepartementet har lagt fram forslag til
endringer i lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap (ekteskapsloven),
lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova), lov 28. februar
1986 nr. 8 om adopsjon (adopsjonsloven), lov 5. desember 2003 nr.
100 om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven).
Departementet foreslår samtidig at partnerskapsloven blir opphevet,
noe som også medfører konsekvensendringer i annet regelverk.
Regjeringen vil sikre homofiles og lesbiskes rettigheter, støtte
homofile og lesbiske i å leve åpent og aktivt motarbeide diskriminering.
I proposisjonen kapittel 2 gis en kort oversikt over gjeldende
rett. I kapittel 3 gis det en oversikt over internasjonale konvensjoner
som skal sikre retten til å inngå ekteskap og andre relevante konvensjoner.
I kapittel 4 framstilles andre lands rett. I dette kapittel framstilles
utviklingen fra partnerskapslov til felles ekteskapslov i andre
land, og argumentasjonen i Frankrike som ikke har felles ekteskapslov,
i Spania som har felles ekteskapslov og i Sverige der en utredning
foreslår felles ekteskapslov. I tillegg blir det også redegjort
for andre lands rett under de enkelte kapitler i tilknytning til
hovedforslagene.
I kapittel 5 behandles hovedspørsmålet om ekteskapsloven mv.
skal utvides til å omfatte par av samme kjønn.
I kapittel 6 behandles endringer i ekteskapsloven. Ekteskapsloven
forstås slik at den bare gjelder personer av motsatt kjønn. Departementet
foreslår at loven blir endret slik at det framgår klart at loven
også gjelder to personer av samme kjønn. Partnerskapsloven har krav
om at partene må være homofile. Gjeldende ekteskapslov har ikke
et krav om seksuell orientering. Det foreslås at en felles ekteskapslov
ikke stiller krav om seksuell orientering.
Videre foreslår departementet at det åpnes for vigsel av likekjønnede
par innenfor Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn,
men slik at det blir en vigselsrett og ikke en vigselsplikt. Det
blir opp til Kirkemøtet å endre liturgien slik at prester også kan
vie likekjønnede par. Departementet har vurdert om det er mulig
på andre måter å tilrettelegge for prester som ønsker å vie likekjønnede
par, men er kommet til at dette må overlates til kirken. Det samme
vil gjelde andre trossamfunn. Obligatorisk borgerlig vigsel foreslås
ikke.
Gjeldende reservasjonsrett i ekteskapsloven for kirkelige vigslere
og forstandere i trossamfunn foreslås utvidet til også å gjelde
brudefolk av samme kjønn.
Partnerskapsloven har krav om statsborgerskap eller bopel i Norge
for at partnerskap kan inngås. Tilknytningskrav til Norge drøftes
for å unngå såkalt ekteskapsturisme, men foreslås ikke videreført
da dette vil begrense retten til ekteskap.
Partnerskapsloven har en regel om at sak om oppløsning av registrert
partnerskap som er inngått her i landet, alltid kan reises for norsk
domstol. Tilsvarende regel gjelder ikke for ekteskap. Det foreslås
en ny unntaksregel som kan benyttes for å oppløse et ekteskap som
er inngått i Norge.
Kapittel 7 behandler spørsmålet om adopsjon og endringer i adopsjonsloven.
Det foreslås å åpne for at ektepar av samme kjønn kan bli vurdert
som adoptivforeldre på lik linje med ektepar av motsatt kjønn.
Kapittel 8 handler om assistert befruktning og endringer i bioteknologiloven.
Det foreslås at lovens bestemmelser endres slik at det åpnes for
å tilby assistert befruktning til lesbiske par som er gift eller samboere
i ekteskapslignende forhold på lik linje med heterofile par. Det
skal ikke gjøres forskjell på lesbiske og heterofile par når det
gjelder egenbetaling og antall forsøk, samt når det gjelder prioritering
av behandling. Alle par som søker assistert befruktning skal vurderes
og prioriteres etter de samme kriterier.
Som en følge av forslaget om å tilby assistert befruktning ved
hjelp av donorsæd til lesbiske ektefeller og lesbiske par i ekteskapsliknende
forhold, foreslås det i kapittel 9 regler for etablering av foreldreskap
etter barneloven. Det foreslås å bruke betegnelsen medmor på den
av mødrene som ikke føder barnet. Ved assistert befruktning ved
hjelp av donorsæd foreslås det at morens kvinnelige ektefelle automatisk
skal bli medmor fra fødselen av ved at gjeldende farskapspresumsjon
i ekteskap, jf. barneloven § 3, utvides til en foreldreskapspresumpsjon.
Videre foreslås det at morens kvinnelige samboer skal få mulighet
til å erkjenne medmorskap fra fødselen av på lik linje med regelen
om erkjennelse av farskap for samboende heterofile. I begge tilfeller
er det vilkår om at den assisterte befruktningen må ha skjedd innenfor godkjent
helsevesen og at medmoren har samtykket til den assisterte befruktningen.
I kapittel 10 foreslås det at partnerskapsloven oppheves, og
at registrerte partnere kan få sitt partnerskap omgjort til ekteskap.
Registrerte partnere kan sette fram begjæring om omgjøring av partnerskapet
til ekteskap til folkeregistermyndigheten. De som ikke setter fram
slik begjæring, beholder sin status som registrerte partnere. Dette
innebærer at partnerskapslovens regler om rettsvirkninger av partnerskapet
videreføres i overgangsregler, som vil gjelde for alle inngåtte
registrerte partnerskap som ikke er omgjort til ekteskap, eller
oppløst ved skilsmisse eller død.
Internasjonale konsekvenser av felles ekteskapslov er behandlet
i kapittel 11. Problemstillingen her er fortsatt at anerkjennelse
i utlandet vil variere med det enkelte land, slik det er med registrerte
partnerskap, og at likekjønnede par selv bør undersøke forholdene
i det landet de vil flytte til. Det foreslås en utvidelse av anerkjennelsesregelen
i ekteskapsloven § 18 a.
I kapittel 12 omtales ikrafttredelse og overgangsregler, og i
kapittel 13 framkommer det at forslagene ikke vil ha administrative
og økonomiske konsekvenser av betydning.
Ekteskapet er uttrykk for varige kjærlighetsforhold mellom to
mennesker og gir de rettslige rammene rundt familielivet. Ekteskapet
er en juridisk kontrakt basert på gjensidig kjærlighet.
Departementet er etter gjeldende konvensjoner ikke forpliktet
til å åpne ekteskapet for likekjønnede par, men det er nå et sterkt
ønske om å ta det siste steget og likestille parenes samliv.
Moderne samfunn har etter departementets syn et ansvar for å
skape aksept, gi juridisk trygghet og like rettigheter for kjærlighet
mellom par av samme kjønn, slik at loven blir lik for alle.
Departementet foreslår nå å utvide ekteskapet som samlivsform
slik at det også omfatter to av samme kjønn. Det vil etter departementets
vurdering være en positiv endring som innebærer at flere kan få mulighet
til å velge ekteskapet som samlivsform, og departementet ønsker
på denne måte å styrke ekteskapet.
Høringsrunden viser at det er stor motstand mot felles ekteskapslov
innenfor Den norske kirke og andre trossamfunn, og det er tydelig
at det har vært viktig for hver enkelt religiøs institusjon å bli
hørt. De religiøse høringsuttalelsene er tydelige på at de går imot
forslaget om en felles ekteskapslov. Det begrunnes både teologisk,
kulturelt og historisk at ekteskapet skal forbeholdes kvinne og
mann og at homofiles rettigheter heller bør ivaretas ved en egen
lov, eventuelt en egen samlivslov.
Forslaget om å utvide ekteskapet til også å omfatte homofile
par, rører ved mange religiøse personers verdigrunnlag og vekker
sterke følelser. Departementet har forståelse for at dette berører
manges livssyn. For dem som også ser på ekteskapet som en religiøs
handling, innebærer dette en tilleggsdimensjon som departementet
har respekt for. Imidlertid er dette også et verdivalg for de som
er tilhengere av en felles ekteskapslov. Departementet har valgt
å legge avgjørende vekt på at ekteskapet er en sivilrettslig handling.
Departementet vil ikke lenger ha et skille mellom mennesker som
har valgt å være sammen av kjærlighet. Etter departementets vurdering
vil ikke andre begrep dekke likestillingen av kjærligheten like
godt som ekteskap, og det legges avgjørende vekt på kjærlighet og
ikke seksuell orientering.
I Norge kan ekteskap inngås borgerlig, eller innenfor Den norske
kirke eller andre trossamfunn. Fra 2004 kan ekteskap også inngås
innenfor livssynssamfunn. Det er opp til det enkelte par å velge
en borgerlig, religiøs eller humanistisk vigsel.
Departementet vil gi uttrykk for at det er ønskelig at så vel
Den norske kirke som andre trossamfunn etter hvert skal kunne tilby
en vigselsseremoni også for likekjønnede.
Den religiøse siden av vigslene og ekteskapet blander lovgiver
seg således ikke bort i. Etter departementets vurdering er det derfor
ikke nødvendig å kommentere de teologiske argumentene mot felles ekteskapslov.
Høringsrunden viser at også blant biskoper og andre prester er
det ulik oppfatning av dette.
Departementet vil understreke at grunnlaget for ekteskapet vil
være forhold som varig kjærlighet til et annet menneske, et ønske
om å inngå en gjensidig avtale om forpliktelser og omsorg for hverandre
og eventuelle barn, vise dette ovenfor omverdenen og få forholdet
anerkjent av samfunnet. Departementet foreslår en endring av en
institusjon som også har et religiøst innhold. Endringene i ekteskapsloven
mv. endrer imidlertid ikke det religiøse innholdet.
På denne bakgrunn mener departementet at lovgiver kan foreta
de nødvendige endringer i ekteskapsloven mv., slik at ekteskapet
åpnes for likekjønnede par.
Regjeringen vil sikre homofiles og lesbiskes rettigheter, støtte
homofile og lesbiske i å leve åpent, og aktivt motarbeide diskriminering.
Departementet har merket seg at flere av høringsinstansene avviser
at det er diskriminerende og mot likeverd å reservere ekteskapsloven
for heterofile par.
Et alternativ til felles ekteskapslov er å opprettholde og revidere
partnerskapsloven, slik at alle forskjeller i rettsvirkninger mellom
ekteskap og partnerskap blir fjernet.
Departementet mener at en ekteskapsinstitusjon som bare inkluderer
en kvinne og en mann, i realiteten innebærer en forskjellsbehandling.
Departementets utgangspunkt er at en forskjellsbehandling må begrunnes.
Departementet er kjent med at det for mange unge homofile og
lesbiske, uavhengig av bakgrunn, er vanskelig å leve åpent. Det
er etter hvert godt dokumentert at samfunnet ikke har lyktes godt
nok i å bedre levekårene til homofile og lesbiske generelt. Departementet
mener at felles ekteskapslov og likebehandling av homofil kjærlighet
også er en viktig sak i forhold til andre minoriteter, og at arbeidet
for å oppnå større aksept også er svært viktig i disse miljøene.
Ekteskapet kan være med på å gi trygge og velprøvde rammer for
et familieliv. Departementet slutter seg til dette synspunktet.
Det er etter departementets syn ønsket om et varig forpliktende
samliv som er av relevans, da det er dette loven regulerer. Etter departementets
vurdering er homofile par og heterofile par som ønsker å inngå en
gjensidig forpliktende kontrakt med hverandre, sammenlignbare og
likeverdige. Likheten er to mennesker som ønsker et forpliktende
samliv. Med kun en utvidelse av partnerskapsloven vil det fortsatt
være særlig tydelig at homofile særbehandles. Dette ønsker ikke
departementet å bidra til. Departementets syn er at en utvidelse
av partnerskapsloven ikke vil være tilstrekkelig vurdert ut fra
et likebehandlingsperspektiv.
Departementet mener at tiden er moden for en fullstendig likebehandling
av homofile og heterofile par.
Departementet har merket seg at det er forskjellige syn på barneperspektivet.
Både tilhengere og motstandere av en felles ekteskapslov begrunner
sitt syn med barnets beste.
Når det gjelder kunnskap om barn som vokser opp i likekjønnede
parforhold, vises det blant annet til at det er ingen påvist forskjell
mellom barn oppvokst i likekjønnspar og barn som har vokst opp i
heterofile familier. Det er ingen forskjell i barnas evne til å
få eller beholde venner, i psykisk og sosial velbefinnende eller
når det gjelder kjønnsutvikling. Dette betyr at foreldrenes seksuelle
identitet ikke påvirker barnets kjønnsutvikling.
Departementet vurderer det slik at det ikke er behov for mer
forskning for å legge til rette for ekteskap for homofile. Det viktigste
for barn er å vokse opp i trygge og gode omgivelser. Ekteskapet
er den mest stabile rammen rundt barns liv.
Når en ser nærmere på forholdene til barn som vokser opp i likekjønnede
familier med to mødre eller to fedre, mener departementet at det
er viktig at så vel barna som foreldrene opplever at de av samfunnet blir
vurdert som en familie. Det er lagt til grunn at ekteskapet er grunninstitusjonen
i samfunnet. Det er særlig viktig å sikre rettigheter til barn av
lesbiske, "unnfanget" i forholdet.
Departementet mener at likebehandling vil være den beste løsningen
for barna, også ut fra deres omdømme i forhold til andre barn og
voksne. Felles ekteskapslov vil etter departementets vurdering bidra
til å normalisere det å ha en homofil orientering.
Med en innføring av en felles ekteskapslov vil lovgiver gi sterke
signaler om likebehandling, og dette vil igjen kunne påvirke holdninger
i samfunnet for øvrig.
Flere høringsinstanser hevder at forslaget om felles ekteskapslov
vil svekke ekteskapets stilling i samfunnet. Etter departementets
vurdering er det fortsatt vanskelig å forstå argumentene om at ekteskapets stilling
vil svekkes og at det kan virke normoppløsende å gi likekjønnede
par et ekteskap som ramme for sine stabile forpliktende forhold.
Departementet vil også peke på at den bekymring som ble uttalt
i sterke ordelag i debatten om partnerskapsloven for 14 år siden,
er snudd slik at ingen av motstanderne til felles ekteskapslov angriper
partnerskapsloven.
Selv om det skulle vise seg at bare en del av de homofile parene
har et ønske om å inngå ekteskap, er det muligheten for denne gruppen
som er avgjørende, og ikke hvor mange homofile ekteskap som blir
inngått. Det er et spørsmål om å inkludere eller ekskludere en gruppe
som har samme ønsker, samme behov og samme forutsetninger for å
velge ekteskapet som samlivsform. Departementet kan ikke se noen
grunn til at denne gruppen ikke skal likebehandles og heller ikke
se hvilke store konsekvenser dette får for samfunnet.
Med støtte fra de høringsinstansene som er positive til felles
ekteskapslov, vil departementet opprettholde forslaget om en ny
bestemmelse i ekteskapsloven som gjør det helt klart at loven gjelder
to personer av motsatt eller samme kjønn som skal inngå ekteskap
med hverandre. Dette er en helt nødvendig endring for at ekteskapsloven
skal kunne åpne for ekteskap mellom to av samme kjønn. Det vises
her til lovutkastet § 1.
Ekteskapsloven stiller ikke krav til seksuell orientering, slik
partnerskapsloven gjør. Det foreslås nå en felles ekteskapslov som
skal omfatte både heterofile og homofile par, og departementet ser
derfor ikke at det er grunnlag for å stille krav i ekteskapsloven om
seksuell orientering.
Når det gjelder problemstillingen om transkjønnede/transepersoner
i ekteskap/partnerskap som skifter kjønn, vil departementet bemerke
at dette vil bli løst med en felles ekteskapslov. I de tilfellene
paret fortsatt ønsker å være gift med hverandre, vil dette være
fullt mulig etter ekteskapslovens regler.
En innføring av tilknytningskriterier vil hindre at personer
uten – eller med meget svak tilknytning til Norge – inngår ekteskap
her for å omgå egne regler. Vilkår om tilknytning ville bedre sikre
anerkjennelse av ekteskapet slik at det får realitet der partene
bor.
Andre land som tillater ekteskap mellom personer av samme kjønn,
har samsvarende vilkår for å inngå ekteskap uavhengig av om det
er et ekteskap mellom personer med samme eller forskjellig kjønn. Departementet
legger til grunn at en felles ekteskapslov så langt det er mulig
bør ha like regler for likekjønnede og ulikekjønnede par. Utgangspunktet
vil være at de reglene som gjelder i dag for ekteskap mellom personer
av forskjellig kjønn, også skal anvendes på likekjønnede ekteskap.
Departementet er klar over at ekteskap som inngås i Norge, ikke
i alle tilfeller får rettsvirkninger for partene i andre land. Departementet
mener at det er viktig at det gis god informasjon om internasjonale konsekvenser
for borgere uten tilknytning til Norge. I denne forbindelse vil
departementet foreslå at det i rettledningen til prøvingspapirene
for inngåelse av ekteskap, klart må framgå at bare noen land anerkjenner
likekjønnede ekteskap.
En innføring av tilknytningskriterier for alle vil innebære innskrenkninger
i forhold til gjeldende rett for ulikekjønnede par. Departementet
ønsker ikke dette, og partnerskapslovens tilknytningskriterier foreslås
derfor ikke videreført i en felles ekteskapslov.
Regelen i ekteskapsloven § 7 h om kravet til "ekteskapsattest"
vil både for likekjønnede og ulikekjønnede par sette visse begrensninger
for å inngå ekteskap i Norge. Regelen i ekteskapsloven § 7 bokstav
h har videre bestemmelser om unntak fra kravet til dokumentasjon
når særlige grunner taler for det. For å forhindre bigami foreslås
det å endre § 7 h, slik at det i det minste kan kreves dokumentert
sivilstand fra utlandet, selv om det ikke utstedes ekteskapsattest.
Departementet vil se nærmere på praktiseringen av unntakskompetansen,
men vil også her følge likebehandlingsprinsippet.
På samme måte som for ulikekjønnede par er det et ønske fra mange
likekjønnede par om å få inngå ekteskap i kirken, eventuelt i et
trossamfunn. Samfunnets holdning til religiøs velsignelse av likekjønnede
ekteskap er i kraftig endring, også blant medlemmene i statskirken.
Mange homofile er religiøse, og mange er medlemmer i statskirken.
Departementet er kjent med at flere homofile prester lever i registrert
partnerskap.
Samtidig er det mange prester som ønsker at kirken skal åpne
for vigsler av par av samme kjønn og for at ekteskap mellom homofile
skal likestilles med heterofile ekteskap på alle plan. Dette er
også et viktig ledd i arbeidet for fullt ut å likestille ulikekjønnede
og likekjønnede ekteskap.
Høringsrunden viser at det er sterke innvendinger fra kirkelig
hold når det gjelder å åpne for vigsel av homofile par innenfor
Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn.
Av de høringsinstansene som har uttalt at de ønsker å åpne for
kirkelig vigsel, støtter de fleste opp om en vigselsrett og ikke
en vigselsplikt.
Alternativet å gi prester i Den norske kirke en mulighet til
å vie etter det borgerlige vigselsritual, bør etter departementets
vurdering ikke følges opp. Vigsel er en sivilrettslig handling.
Dersom prestene i Den norske kirke ikke bruker kirkelig liturgi,
vil dette bare bli en annen form for borgerlig vigsel.
Departementet legger avgjørende vekt på uttalelsen fra Bispemøtet,
der flertallet minner om at prester i Den norske kirke kun kan forrette
seremonier, herunder ekteskapsinngåelse etter liturgi fastsatt av
Kirkemøtet. Dette innebærer at en ordning der prester benytter borgerlig
vigselsritual, også forutsetter at Kirkemøtet gir sin tilslutning,
noe Bispemøtets flertall ikke kan tilrå. Bispemøtets mindretall
mener spørsmålet må utredes nærmere, og at vedtak i kirkelige organer
vil være av avgjørende betydning. Slik departementet forstår innspillene,
kan en ikke bygge på at den enkelte prest har frihet til å velge
å foreta en vigsel etter borgerlig vigselsritual uten tilslutning
fra Kirkemøtet.
Selv om det er stor motstand mot vigsel av likekjønnede par innenfor
Den norske kirke og de fleste andre trossamfunn, viser dissenser
flere steder at dette er holdninger som er i endring. Departementet
mener at disse tegnene til endring må påvirkes mest mulig positivt,
og er derfor kommet til at den beste løsningen er at det åpnes for
en vigselsrett slik at det blir opp til Kirkemøtet å endre liturgien
for vigsel.
Departementet har merket seg innspillene om obligatorisk borgerlig
vigsel, men fastholder standpunktet i høringsnotatet om at det ikke
foreslås obligatorisk borgerlig vigsel. Det er fortsatt slik at
nesten halvparten av alle ekteskap inngås i kirken. Spørsmålet om
obligatorisk borgelig vigsel må ses uavhengig av spørsmålet om en
felles ekteskapslov, og departementet har derfor ikke gjort en ytterligere
vurdering av dette spørsmålet.
Når det gjelder forslaget om at det bør vurderes om retten til
å vie bør gis virksomheter heller enn yrkesgrupper/stillingskategorier,
mener departementet at dette bør vurderes i en annen sammenheng
enn i dette lovarbeidet.
Spørsmålet om reservasjonsrett ble tatt opp i forbindelse med
behandlingen av partnerskapsloven. Det var da et spørsmål om reservasjonsrett
for notarius publicus. Det ble slått fast at registrering av partnerskap
er en forvaltningsoppgave som ikke har en slik karakter at det var
grunn til å gi noen spesiell reservasjonsrett for dem som skal utføre
registreringen. I praksis har problemstillingen som oftest blitt
løst ved intern saksfordeling. Dette blir annerledes når det gjelder
kirkelig vigsel eller vigsel i annet trossamfunn.
Ettersom det ikke blir foreslått obligatorisk borgerlig vigsel,
vurderer departementet det slik at en åpning for vigsel av likekjønnede
par i kirke-, tros- og livssynssamfunn kan stille enkelte prester/forstandere
eller liknende i en vanskelig situasjon. For enkelte vil deres religiøse
syn ikke være forenlig med å foreta vigsel av likekjønnede par.
Selv om vigsel er en forvaltningsoppgave også for religiøse vigslere, bør
det etter departementets syn respekteres at en prest eller forstander
ut fra sin religiøse overbevisning ikke kan vie et likekjønnet par.
For å ikke gjøre det for vanskelig for vigslerne eller for likekjønnede par,
foreslår departementet derfor at reservasjonsadgangen utvides til
også å gjelde dersom brudefolkene er av samme kjønn.
Det vises til lovutkastets § 13 annet ledd.
Partnerskapsloven har en regel om at sak om oppløsning av registrert
partnerskap som er inngått her i landet, alltid kan reises for norsk
domstol. Det er ikke tilsvarende regel i ekteskapsloven. Det kan
være behov for en slik regel dersom et likekjønnet ektepar flytter
og de ikke kan få oppløst ekteskapet i det landet de bor.
I høringsnotatet foreslo departementet en utvidelse av ekteskapsloven
§ 30 b slik at ektefeller som ikke kan få oppløst et ekteskap eller
registrert partnerskap der ektefellene bor, kan få det oppløst i
Norge (nødkompetanse). For at en slik bestemmelse skal kunne komme
til anvendelse, ble det foreslått at det stilles vilkår om at ekteskapet
eller det registrerte partnerskapet er inngått i Norge.
Etter departementets vurdering er det behov for å videreføre
bestemmelsen fra partnerskapsloven. Departementet mener en slik
bestemmelse er viktig og nødvendig, fordi det ellers ikke vil være
mulig, eller svært vanskelig, å få oppløst ekteskapet for likekjønnede
ektefeller dersom paret er bosatt i utlandet.
Samtidig er det også med hensyn til denne bestemmelsen et ønske
om like regler for ulikekjønnede og likekjønnede ekteskap. Bestemmelsen
vil være aktuell der et par har inngått et ekteskap, men senere bosetter
seg i et annet land. Dersom en ektefelle ønsker å oppløse ekteskapet,
må dette kunne gjøres i Norge, selv om saksøker ikke er norsk statsborger
eller bor i Norge. Departementet vil også framheve at forslaget
vil medføre en forbedring når det gjelder gjeldende regler om jurisdiksjon
i ekteskapssaker. Det vises her til lovutkastet § 30 b ny bokstav f.
Departementet har registrert at det under høringen har kommet
til uttrykk svært ulike syn på forslaget som åpner adgang for at
likekjønnede ektepar skal kunne bli vurdert som adoptivforeldre.
Departementet er likevel av den oppfatning at det ikke har kommet
fram nye og vesentlige argumenter i høringsrunden som tilsier at
forslaget ikke bør opprettholdes. Departementet mener fortsatt det
er en naturlig konsekvens av innføring av felles ekteskapslov, at det
samtidig åpnes for at likekjønnede ektepar får adgang til å søke
om adopsjon. Å åpne for en adopsjonsadgang for likekjønnede ektepar
er etter departementets mening også en naturlig videreføring av den
samfunnsutvikling som har funnet sted. Departementet viser blant
annet til at det i 2002 ble innført adgang til stebarnsadopsjon
i registrert partnerskap. Departementet legger til grunn at begrepet
"ektefelle" i adopsjonsloven etter forslaget om ny felles ekteskapslov
vil inkludere likekjønnede ektepar.
En adopsjonsadgang for likekjønnede ektepar handler først og
fremst om at homofile par gis en mulighet til å bli vurdert som
adoptivforeldre på lik linje med heterofile par, og ikke om å innføre
en rett til å adoptere. Hensynet til barnets beste er et grunnleggende
vilkår i gjeldende adopsjonslov og skal fortsatt være det avgjørende
hensynet ved behandlingen av adopsjonssøknaden. Det skal derfor
alltid måtte foretas en konkret vurdering av opplysningene i den
enkelte sak, ut fra hva som er til barnets beste. Departementet
legger også etter høringen til grunn at forslaget som vil åpne for
en generell adopsjonsadgang for homofile ektepar, er forenlig med
FNs barnekonvensjon.
Mange barn vokser allerede i dag opp i familier der omsorgspersonene
er likekjønnede. Disse barna har behov for trygge juridiske rammer
rundt oppveksten i familien sin. Ved adopsjonen vil adoptivforeldrene
tre inn i de forpliktelser og det ansvar foreldre har etter blant
annet barneloven.
Adgangen til stebarnsadopsjon i registrert partnerskap gir i
dag barn som vokser opp i homofile familier, et godt stykke på vei
tilgang til den juridiske beskyttelse en adopsjon innebærer. Denne
ordningen vil imidlertid ikke være aktuell for alle barn som vokser
opp hos likekjønnede par. Barn som bor i fosterhjem der fosterforeldrene
er likekjønnede, vil for eksempel kunne ha samme behov for den juridiske
sikkerheten som en adopsjon innebærer, som barn hos fosterforeldre
av motsatt kjønn. Tilsvarende vil for eksempel også gjelde der barnet
og søkerne har en særlig tilknytning til hverandre fordi foreldreansvaret er
overtatt av søkerne etter foreldres dødsfall. Etter departementets
mening er det derfor naturlig å åpne opp for en adopsjonsadgang
for likekjønnede ektepar på lik linje med heterofile ektepar, i
tilfeller der barnet allerede bor sammen med adoptivsøkerne og har søkerne
som sine faktiske omsorgspersoner.
Departementet opprettholder forslaget om å åpne for en adopsjonsadgang
for likekjønnede ektepar også i tilfeller der barnet ikke allerede
har søkerne som sine faktiske omsorgspersoner. Hensynet til barnets
beste tilsier at adoptivbarnet skal ha tilgang til de adoptivforeldre
som er best egnet i det enkelte tilfellet.
Når det gjelder den kunnskap vi i dag har om barn som vokser
opp hos par som er likekjønnede, viser departementet til at da svenskene
endret sitt regelverk slik at registrerte partnere i Sverige fikk
en generell adopsjonsadgang, ble lovendringene vedtatt bl.a. på
bakgrunn av en omfattende gjennomgang av forskning på området.
Departementet slutter seg også til de høringsinstansene som peker
på at det ikke er framkommet forhold som tilsier at homofile par
ikke skulle ha de samme mulighetene som heterofile par når det gjelder
å adoptere barn. Departementet legger i denne forbindelse vekt på
at forskningen viser at det først og fremst er kvaliteten på relasjonene
mellom barn og foreldre som er avgjørende for barnet og dets utvikling,
og ikke om barnet vokser opp med foreldre av motsatt kjønn.
Departementet legger også vekt på at det vil kunne gi uheldige
signaler til de barna som allerede lever i familier der omsorgspersonene
er likekjønnede, dersom en adopsjonsadgang kun begrenses til de
tilfellene der barnet allerede bor sammen med eller har en særlig
tilknytning til søkerne. Departementet er derfor enig med de høringsinstansene
som mener at hensynet til disse barna også taler for at familier
med likekjønnede omsorgspersoner likestilles fullt ut med familier
der omsorgspersonene er heterofile.
Selv om det i dag ikke finnes opprinnelsesland Norge samarbeider
med som tar imot søknader om utenlandsadopsjon fra homofile par,
mener departementet det vil være riktig å åpne muligheten for utenlandsadopsjon
for likekjønnede ektepar i intern norsk rett, for å gi et klart
uttrykk for vår holdning til dette spørsmålet. Etter departementets
oppfatning vil også opprinnelseslandenes holdning kunne endres.
Departementet legger vekt på at flere land, herunder Sverige, har
åpnet opp for en slik adgang.
Departementet er etter høringen fortsatt av den oppfatning at
Haagkonvensjonen ikke hindrer innføring av en generell adopsjonsadgang
for likekjønnede ektepar. Barnets opprinnelsesland har imidlertid det
avgjørende ordet når det gjelder hvilke søkere de ønsker å ta imot
og eventuelt tildele barn med sikte på adopsjon. Flere land som
er tilsluttet Haagkonvensjonen, har allerede innført en adopsjonsadgang
for homofile par. Departementet kan heller ikke se at en generell
adopsjonsadgang til likekjønnede ektepar på generelt grunnlag skulle
svekke tilliten til det norske adopsjonssystemet, eller norske søkere
i særdeleshet.
Den europeiske konvensjonen av 1967 om adopsjon av barn utarbeidet
av Europarådet har som formål å skape større rettsenhet blant de
europeiske landene på adopsjonsområdet. Konvensjonen tillater at et
barn adopteres av to personer som er gift med hverandre, ved samtidig
eller etterfølgende adopsjon, eller av en person. Departementet
legger fortsatt til grunn at begrepet "ekteskap" i konvensjonen
forutsetter ekteskap mellom to av ulikt kjønn, og viser blant annet
til at Sverige fant å måtte si opp konvensjonen da de i 2003 innførte
en generell adgang til adopsjon for registrerte partnere. Europarådskonvensjonen
av 1967 er for tiden under revisjon. Departementet vil derfor foreløpig
avvente den endelige avgjørelsen av om man skal si opp 1967-konvensjonen.
Siden det per i dag ikke foreligger samarbeidsland som tar imot
søknader om adopsjon fra likekjønnede par, reiser spørsmålet seg
om likekjønnede ektepar skal kunne kreve å få sin søknad om forhåndssamtykke
til adopsjon av barn fra utlandet utredet av kommunen og behandlet
av adopsjonsmyndigheten.
Bestemmelsen om krav til forhåndssamtykke er nedfelt for å sikre
barnets interesser, herunder at det får et trygt, varig og godt
hjem. Utstedelsen av forhåndssamtykke er således et viktig element
i den kontroll myndighetene fører med utenlandsadopsjonene. Det
forutsettes at adopsjonsmyndigheten ved behandling av søknad om
forhåndssamtykke vurderer hvordan formidlingen i den enkelte sak
skal foregå. Det er derfor stilt krav om at søkerne skal bekrefte hvilket
land barnet skal adopteres fra og hvordan adopsjonen skal formidles,
før et vedtak om forhåndssamtykke kan treffes. Hovedregelen er at
utenlandsadopsjonene formidles gjennom en av de tre godkjente norske
adopsjonsorganisasjonene. Vanligvis er det derfor adopsjonsorganisasjonene
som gir søkerne formidlingsbekreftelse. Adopsjonsorganisasjonene
har i utgangspunktet en plikt til å formidle adopsjon til søkere
med forhåndssamtykke. Denne plikten gjelder likevel ikke dersom
utenlandske myndigheter ikke finner å kunne tildele søkerne barn. Kan
ikke slik bekreftelse gis, vil søknaden om forhåndssamtykke heller
ikke kunne innvilges.
Hensikten med kommunens utredning er å bistå adopsjonsmyndigheten
i å opplyse søknaden om forhåndssamtykke. Når det er åpenbart at
en formidlingsbekreftelse fra adopsjonsorganisasjonene ikke kan
innhentes, vil det, som også flere av høringsinstansene påpeker,
være ressurssløsende og lite hensiktsmessig å igangsette utredningsarbeidet
av søkerne i kommunen. Departementet forutsetter derfor at en utredning
av søkerne i kommunen ikke bør igangsettes. Tilsvarende må gjelde
der et likekjønnet ektepar søker om forhåndssamtykke utenom godkjent adopsjonsorganisasjon,
jf. adopsjonslovens § 16 f annet ledd.
Når det gjelder adopsjonsformidling av barn bosatt her i landet,
jf. adopsjonsloven § 16 c (samtykkeadopsjonene), legger departementet
derimot til grunn at søkerne vil kunne kreve å bli utredet av kommunen på
samme måte som ulikekjønnede par. I disse tilfellene blir ikke søkerne
gitt et forhåndssamtykke slik ordningen er ved utenlandsadopsjon.
Søkere som er utredet av kommunen med tanke på adopsjon, blir derimot
registrert i et sentralt register over adoptivsøkere. Det forutsettes
imidlertid at barnets biologiske foreldres ønsker om valg av adoptivhjem
skal tillegges vekt så langt dette er forenlig med hensynet til barnets
beste, også ved innføring av en generell adopsjonsadgang til likekjønnede
ektepar. Dette kan ha betydning for om biologiske foreldre vil samtykke i
det konkrete tilfellet, og det kan ha betydning for tilliten til
adopsjonssystemet generelt.
Selv om departementet har et ønske om mest mulige like vilkår
for likekjønnede og ulikekjønnede ektepar, har departementet kommet
til at unntaket i adopsjonsloven § 5 a om etterfølgende stebarnsadopsjon
i registrert partnerskap der barnet er et adoptivbarn som opprinnelig
kommer fra et land som ikke tillater slik adopsjon, fortsatt bør
gjelde. Flere argumenter taler for dette. Det stemmer best overens
med utgangspunktet om at internasjonalt adopsjonssamarbeid er basert
på gjensidig respekt for hverandres systemer og lovgivning. Videre
er dette nødvendig for at det samarbeid som har utviklet seg over
tid mellom opprinnelsesland og mottakerland, kan fortsette og fremdeles
være bygget på tillit.
På bakgrunn av forslaget vil det være behov for å foreta en endring
i adopsjonsloven § 5 a slik at det framgår at unntaket om å ta hensyn
til opprinnelseslandets syn, nå også vil gjelde for ektefeller av
samme kjønn.
Innføring av en generell adopsjonsadgang for homofile reiser
også særlige spørsmål om anerkjennelse i utlandet av en slik adopsjon
gjennomført her i landet. Departementet legger også etter høringen
til grunn at en generell adopsjonsadgang for likekjønnede ektepar
trolig vil innebære få internasjonale konsekvenser. Departementet
viser blant annet til at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
i sin høringsuttalelse forutsetter at det uansett vil bli tale om
svært få saker.
Formålet med å foreslå endringer i ekteskapsloven er å åpne for
ekteskap mellom to av samme kjønn, med samme rettigheter som ekteskap
mellom to av motsatt kjønn. Som en konsekvens av dette ble det i
høringsnotatet foreslått å endre bioteknologiloven, slik at sæddonasjon
og assistert befruktning også kan tilbys lesbiske par som er gift
eller er samboer i ekteskapslignende forhold.
Utgangspunktet for assistert befruktning i dagens bioteknologilov
er at kvinnen eller mannen er befruktningsudyktig. Det forutsettes
at paret består av en kvinne og en mann, og det stilles krav til
samlivsform. Paret skal være gift eller samboere i ekteskapsliknende
forhold. Gjeldende retts krav om befruktningsudyktighet eller uforklarlig
befruktningsudyktighet henspeiler på medisinsk infertilitet. Det
at man ikke kan få barn med sin partner etter naturmetoden på grunn
av at paret har samme kjønn, kan etter bioteknologiloven ikke anses
å være medisinsk begrunnet.
Flere høringsinstanser har fremholdt at lesbiske, som ikke kan
få barn etter naturmetoden, ikke har noen rett til å bli foreldre.
Departementet vil understreke at ingen har noen rett til å bli foreldre.
Heller ikke etter dagens bioteknologilov gir man heterofile noen
rett til å få barn. Hensikten med å endre bioteknologiloven er kun
å gi lesbiske en rett til å bli vurdert for assistert befruktning
på samme måte som heterofile par. Paret vil måtte oppfylle lovens
krav for å få tilbud om assistert befruktning på lik linje med par av
ulikt kjønn.
Hvorvidt man skal likestille medisinske årsaker med andre grunner
til at et par ikke kan få barn på vanlig måte, er et spørsmål i
den forbindelse. Dette har flere av høringsinstansene fremhevet.
Et sentralt argument for å tillate assistert befruktning til lesbiske par
er at dette vil føre til likebehandling, og dermed likestilling,
mellom heterofile og homofile par som lever i stabile parforhold.
Tilbud om assistert befruktning til lesbiske par er tilgjengelig
flere steder i utlandet. Slik situasjonen er i dag, kan kvinner
benytte seg av et slikt tilbud, som blant annet er tilgjengelig
i våre naboland. Departementet ser det som en fordel å kunne tilby
assistert befruktning til lesbiske par i Norge, fordi assistert
befruktning i Norge innebærer at barna får rett til å få informasjon
om sin biologiske far (donor) når barnet blir 18 år.
Departementet viser også til at det er like viktig hvordan paret
fyller sine roller som omsorgspersoner for barnet som hvilket kjønn
omsorgspersonene har.
Når det gjelder synet på den naturgitte, reproduserende enheten
av kvinne og mann, viser departementet til at det er nødvendig å
ta innover seg at samfunnets og teknologiens utvikling vil kunne
medføre at det også innenfor det naturgitte er rom for utvikling.
Hva som til enhver tid er "naturlig" har sterke variasjoner og
forandrer seg over tid.
Et viktig moment i vurderingen av hvorvidt det skal åpnes for
assistert befruktning til lesbiske par, er spørsmålet om hvordan
det er for et barn å vokse opp hos et likekjønnspar. Dersom det
offentlige gjennom assistert befruktning skal bidra til at det settes
barn til verden, har det samtidig et større ansvar for at barnets utgangspunkt
med sikte på oppvekstvilkår blir gode. Dette gjøres også i dag,
gjennom bioteknologilovens bestemmelse om at en lege, etter en medisinsk
og psykososial vurdering av paret, skal avgjøre om paret kan få
tilbud om assistert befruktning. I vurderingen skal det legges vekt
på parets omsorgsevne og hensynet til barnets beste.
Departementet har merket seg at det er delte meninger blant høringsinstansene
om hva som er den beste løsningen i så henseende. På den ene siden
legger en del høringsinstanser vekt på at det beste for et barn
vil være å vokse opp med en mor og en far. På den annen side fremholder
flere høringsinstanser at lesbiske par er like gode foreldre og
omsorgspersoner som heterofile par er, og at en lovendring vil kunne fjerne
uønsket stigmatisering av de barna som vokser opp hos likekjønnspar.
For å belyse disse spørsmålene knyttet til hensynet til barnet,
fikk departementet forut for høringsnotatet gjennomført en kunnskapsoversikt
over den forskning som er foretatt om barn som vokser opp hos likekjønnspar.
Gjennom den foretatte kunnskapsoversikten er det ikke funnet
studier som avdekker særlige avvik mellom heterofile og homofile
par, verken når det gjelder parets oppfatning av foreldrerollen
eller barnets oppvekstvilkår.
Det fremkommer heller ingen forskjell når det gjelder barnas
evne til å få eller beholde venner, deres psykiske og sosiale velbefinnende
eller deres kjønnsutvikling.
Flere høringsinstanser fremholder at konsekvensene for barn som
vokser opp hos likekjønnspar må utredes nærmere.
Departementet er av den oppfatning av at det må være vel så viktig
hvordan foreldrene fyller rollen som omsorgspersoner som hvilket
kjønn de har. Slik departementet ser det, vil samfunnet – i tillegg
til foreldrene – som helhet ha et stort ansvar for at barn som vokser
opp hos likekjønnspar, får en like god og trygg oppvekst som barn
hos foreldre av hvert kjønn. Dersom samfunnet og den enkelte aksepterer
likekjønnede par og deres rettigheter på linje med heterofile par,
mener departementet at en ny familiekonstellasjon ikke vil skape
spesielle problemer for barna. Slik departementet ser det, vil eventuelt
folks syn på to kvinner som et foreldrepar kunne være mer utfordrende
enn fraværet av barnets biologiske far. Det vil derfor være viktig
med holdningsskapende arbeid på dette området.
Departementet understreker at det vil være svært viktig med god
informasjon og rådgivning i forbindelse med en eventuell søknad
om assistert befruktning.
Departementet foreslår at det i merknad til § 2-5 presiseres
hvor viktig det er med åpenhet overfor barnet om hvordan det har
blitt til. Departementet foreslår å formulere merknaden slik at
dette gjelder for alle par, uavhengig om de er likekjønnede eller
ulikekjønnede.
Når det gjelder ressurser til et organisert psykologisk eller
sosiologisk rådgivnings- eller informasjonstilbud vedrørende sæddonasjon,
viser departementet til at det følger allerede av § 2-5 at parene
skal få informasjon. Departementet kan ikke se at det skal være
mer ressurskrevende å gi veiledning til ulikekjønnede par enn til
likekjønnede par, og gjør derfor ingen endring fra forslaget i høringsnotatet
i så henseende.
Departementet vurderer kun mulighetene for assistert befruktning
med de metoder som er tillatt etter gjeldende lov og godkjent av
Sosial- og helsedirektoratet. Følgelig er det kun assistert befruktning
med donorsæd som er aktuelt i dag. Eggdonasjon og bruk av surrogatmor
er ikke tillatt etter dagens bioteknologilov, noe som medfører at
to menn ikke kan bli vurdert for assistert befruktning. Departementet
vurderer ikke å endre bioteknologilovens regler for hvilke metoder
for assistert befruktning som skal være tillatt i forbindelse med
arbeidet med felles ekteskapslov. Dette er spørsmål som Helse- og
omsorgsdepartementet eventuelt vil komme tilbake til i en senere
revidering av bioteknologiloven.
Videre er det i denne sammenheng ikke naturlig å gå inn på spørsmål
om assistert befruktning til enslige, fordi formålet med dette lovforslaget
er å sørge for like rettigheter for heterofile og homofile par i forbindelse
med ekteskap. I forbindelse med evaluering av bioteknologiloven
vil det også være naturlig å se på regelverket knyttet til assistert
befruktning.
Det er følgelig kun tilbud om assistert befruktning til to kvinner
som tas opp i dette lovforslaget. Mest aktuelt vil inseminasjon
med donorsæd være, da den kvinnen i paret som skal bli gravid, i
utgangspunktet ikke har et fertilitetsproblem medisinsk sett. I
sjeldne tilfeller kan det tenkes at kvinnen har behov for befruktning
utenfor kroppen. I vurderingen av om assistert befruktning bør tilbys
likekjønnede par, kan ikke departementet se at det er grunn til
å vurdere disse to metodene forskjellig.
Når det gjelder spørsmålet om en sædgiver skal kunne reservere
seg mot at sæden blir anvendt til lesbiske par, og eventuelt om
det også skal være anledning til å bestemme at donasjonen bare skal
brukes til lesbiske, bemerker departementet at en er innforstått med
at enkelte donorer kan ha spesielle preferanser med hensyn til mottaker
av det donerte materialet. Det er likevel ikke ønskelig å gjøre
det mulig for donor å reservere seg med hensyn til enkelte mottakere på
grunn av deres parforhold så lenge paret oppfyller lovens vilkår
for assistert befruktning. En slik reservasjonsrett vil, slik departementet
ser det, bære preg av diskriminering på grunnlag av seksuell tilhørighet.
Erfaringer fra Sverige viser at det ikke ble noen merkbar reduksjon
av antall sædgivere etter at det ble åpnet for assistert befruktning
til lesbiske.
Departementet er imidlertid klar over at det allerede i dag er
vanskelig å rekruttere nok sædgivere til at vi kan ha et godt utvalg
og mulighet til å reservere sæd med tanke på søsken. Ved å åpne
for assistert befruktning til lesbiske vil trolig etterspørselen
etter donorsæd øke, noe som vil kunne bli en utfordring for våre
to donorsædbanker. Det pågår et arbeid for å rekruttere flere sædgivere.
Når det gjelder de donorer som allerede har gitt sæd, uttaler
departementet at nåværende sædgivere donerer under den implisitte
forutsetningen av at sæden blir brukt etter bioteknologilovens gjeldende
bestemmelser. Av hensyn til dette vil kun sæd fra donasjoner foretatt
etter at lovendringen trer i kraft, kunne gis til lesbiske par.
Proposisjonen tar opp om assistert befruktning til lesbiske skal
være et helsetilbud i regi av det offentlige på lik linje med tilbudet
til heterofile. Slik departementet ser det, vil det være en uheldig
forskjellsbehandling dersom lesbiske kvinner ikke skulle få tilbud
i det offentlige helsevesen, men være henvist til private klinikker
og full egenbetaling. Så lenge assistert befruktning er et tilbud
i det offentlige, mener departementet at man ikke kan forskjellsbehandle
de parene som søker assistert befruktning.
Dersom paret oppfyller lovens krav, skal følgelig reglene om
tre forsøk og egenbetaling også gjelde for lesbiske par. Ved prioritering
av behandling skal det heller ikke gjøres forskjell på lesbiske
og heterofile par. Alle par som søker assistert befruktning, skal vurderes
og prioriteres etter de samme kriterier.
Departementet fremholdt i høringsnotatet at det finner det urimelig
å skulle vurdere en form for reservasjonsrett for helsepersonell
som utfører behandlingen.
Departementet kan ikke se at helsepersonells eventuelle ønske
om reservasjon kan gå foran kvinners adgang til å få behandling
så sant de oppfyller lovens vilkår for assistert befruktning, og
vil ikke foreslå en reservasjonsrett for helsepersonell.
Ved innføring av en felles ekteskapslov bør det av hensyn til
barnet, til biologisk mor og hennes kvinnelige ektefelle framgå
direkte av barneloven hvordan et juridisk foreldreskap skal fastsettes.
I dag må det foretas en stebarnsadopsjon hvis den sosiale forelderen
også skal bli juridisk forelder til barnet. Samboere har ikke adgang
til stebarnsadopsjon.
Av hensyn til barnet legger departementet her fram forslag om
at foreldreskapet skal følge direkte av barneloven. Dette vil gi
barnet trygge juridiske rammer fra fødselen av. Det vil blant annet
innebære at barnet får arverett og mors ektefelle (den sosiale forelderen)
vil få foreldreansvar og underholdsplikt overfor barnet.
Regelen om at den fødende kvinnen er å anse som barnets mor,
anses å være rotfestet i den alminnelige rettsbevissthet i Norge.
Departementet foreslår derfor ingen endring i hvem som skal anses
som barnets mor.
Som en konsekvens av forslaget om å tilby assistert befruktning
til lesbiske ektefeller, ble det i høringsnotatet foreslått regler
for etablering av foreldreskap for lesbiske ektefeller. Flertallet
av høringsinstansene som har uttalt seg eksplisitt til dette forslaget,
om etablering av foreldreskap, er positive. Departementet foreslår
at forslaget opprettholdes. Det legges avgjørende vekt på barnets
behov for trygge juridiske rammer og likestillingen av barn.
Det ble i høringsnotatet foreslått at medmorskapet skulle fastsettes
etter modell av gjeldende pater est-regel i barneloven § 3. Formålet
med rettslig regulering av foreldreskap er ikke å sikre overensstemmelse
med biologiske forhold, men å sikre barna trygge juridiske rammer.
I henhold til barneloven § 5 har det offentlige i dag et selvstendig
ansvar for at det blir fastsatt hvem som er far til et barn. Etter
lovforslaget vil det offentlig også ha et ansvar for å få fastsatt
hvem som er medmor til barnet i de tilfeller det er aktuelt.
Det er ulike grader av automatikk i måten farskapet fastsettes
på for heterofile. Pater est-regelen krever i utgangspunktet ingen
medvirkning fra noen av partene: farskapet følger direkte av ekteskapet.
Også ved assistert befruktning blir kvinnens ektemann uten videre
ansett som barnets far. Men skulle det bli rettssak om farskapet
i det sistnevnte tilfellet, kan ektemannen bare dømmes til far hvis
han har gitt samtykke til befruktningen, jf. barneloven § 9. Han
har altså ikke plikt til å stå som far til et barn født etter assistert
befruktning uten at han har vært enig i en slik behandlingsform.
Hensynet til medmor og hensynet til barnet taler for å innføre
samme regel for foreldreskap ved assistert befruktning til lesbiske
ektepar som den som gjelder for heterofile ektepar som får barn
ved assistert befruktning. Det vil være til fordel for barnet om loven
har en foreldreskapsregel som medfører at den som er gift med barnets
mor, blir medmor uten videre som følge av ekteskapet. Medmorskapet
kan være på plass fra barnet blir født, og en unngår den usikkerheten
som ligger i at en stebarnsadopsjon gjøres til gjenstand for en
skjønnsmessig vurdering fra myndighetenes side. En sikrer også barnet
i de tilfeller der biologisk mor dør under eller like etter fødselen.
Medmor må likevel ha en mulighet til å fralegge seg foreldreskap
til et barn hvor hun har vært uvitende om eller negativ til den
assisterte befruktningen. Et krav om samtykke for at hun skal kunne
dømmes til mor, vil løse dette problemet. For å unngå konflikt både
i tiden rundt svangerskap og fødsel og senere i barnets oppvekst,
vil det også være ønskelig at assistert befruktning skjer med samtykke.
Med en slik regel oppnår man at disse barna likestilles med andre barn
i måten foreldreskapet fastsettes på, og medmor får følgelig alle
rettigheter som en far som er gift med barnets mor har.
På denne bakgrunn og ut fra hensynet til partene og likestillingshensyn
vil departementet opprettholde forslaget om at foreldreskap for
lesbiske ektefeller skal fastsettes på samme måte som for heterofile
ektepar. Gjeldende farskapspresumpsjon utvides til en foreldreskapspresumpsjon.
I høringsnotatet ble det foreslått å bruke betegnelsen medmor.
De fleste høringsinstansene støtter bruken av denne betegnelsen,
men departementet merker seg at noen instanser mener at forslaget
undergraver farsbegrepet. I den forbindelse vil departementet gjøre
oppmerksom på at det kun skal være mulig å fastsette medmorskap
hvor et barn er unnfanget etter assistert befruktning ved hjelp
av donorsæd. I andre tilfeller vil ikke hun som moren er gift med, kunne
bli medmor i kraft av barneloven.
Siden medmor er et nytt begrep, har departementet kommet til
at det kan være hensiktsmessig å innta en definisjon av medmor.
En slik definisjon foreslås inntatt i en ny bestemmelse § 4 a i
barneloven.
Som det framgår av proposisjonen, vil det kun åpnes for assistert
befruktning med de metoder som er tillatt etter gjeldende lov og
godkjent av Sosial- og helsedirektoratet. Følgelig er det kun assistert
befruktning med donorsæd som er aktuelt. Eggdonasjon og bruk av
surrogatmor er ikke tillatt etter bioteknologiloven i dag, noe som
medfører at to menn ikke kan bli vurdert for assistert befruktning.
Regjeringen vil sette ned et utvalg som skal se nærmere på dette.
I høringsnotatet ble det foreslått at reglene om foreldreskap
kun skulle gjelde lesbiske ektefeller. Det ble vist til at høringsnotatet
kun gjaldt ekteskap, og departementet fant derfor ikke grunn til
å drøfte samboeres forhold tilsvarende.
Departementet har merket seg at enkelte høringsinstanser ønsker
at det også skal fastsettes regler for foreldreskap for lesbiske
par i ekteskapsliknende forhold som får assistert befruktning. Det
argumenteres med at siden det foreslås å tilby assistert befruktning til
lesbiske samboere, bør foreldreskap for disse også reguleres i barneloven.
Hvis ikke vil barn av lesbiske samboere bli stilt svakere enn barn
av heterofile samboere, siden mannen der vil bli tilkjent farskapet
etter reglene i barneloven. Likebehandling av homofile og heterofile
par blir også brukt som argument.
Etter en fornyet vurdering har departementet kommet til at lesbiske
par i ekteskapsliknende forhold som får assistert befruktning ved
hjelp av donærsæd, også bør få fastsatt foreldreskap etter reglene
i barneloven fra fødselen av.
Departementet har lagt avgjørende vekt på barnets behov for trygge
juridiske rammer og likebehandling av barnegrupper. I tillegg er
det vektlagt at viktige høringsinstanser har ønsket dette. Hensynet til
likebehandling av homofile og heterofile samboere er et annet argument
som veier tungt. Dette medfører at barn unnfanget ved assistert
befruktning vil få rettigheter overfor sin mors kvinnelige samboer, og
den kvinnelige samboeren vil ha plikter overfor barnet. Barn av
lesbiske samboere som får assistert befruktning, vil da bli stilt
likt med barn av heterofile samboere hvor farskapet blir fastsatt
etter reglene i barneloven.
På denne bakgrunn foreslår departementet å endre barneloven
slik at en kvinnelig samboer skal få mulighet til å erkjenne medmorskap
fra fødselen av, på lik linje med regelen om erkjennelse av farskap
for samboende heterofile. Forslaget følges opp ved en endring av
barneloven § 4 som omhandler erkjennelse av farskap.
En forutsetning for assistert befruktning i dag er at kvinnen
er gift eller samboer med en mann i ekteskapsliknende forhold, jf.
bioteknologiloven § 2-2. Det samme kravet til ekteskapsliknende
forhold vil gjelde når det foreslås i kapittel 8 å åpne for å tilby
assistert befruktning ved hjelp av donorsæd til lesbiske samboere.
For å bli ansett som samboer etter barneloven § 4 tredje ledd
er det tilstrekkelig at partene er folkeregistrert på samme adresse
eller erklærer i melding til Folkeregisteret at de bor sammen. Tilsvarende
vil bli lagt til grunn ved vurdering av samboerskap etter bioteknologiloven.
Det er ikke nødvendig å foreta en prøving av samboerskapets stabilitet.
Vilkåret for å etablere morskap etter barneloven i disse tilfellene
vil uansett være at det foreligger samtykke til behandling. En partner
i et registrert partnerskap vil med dette forslaget kunne bli foreldre
i kraft av å være samboer.
Departementet har merket seg forslag i høringsrunden om at både
likekjønnede og ulikekjønnede par bør erkjenne foreldreskapet. Dette
ble beskrevet i høringsnotatet, men ikke foreslått.
Spørsmålet om opphevelse av presumpsjonsregelen (pater est-regelen)
ble diskutert av Barnelovutvalget i 1977, hvor det ble foreslått
at alle fedre skulle erkjenne farskapet for å likestille barnegrupper
født i ulike familieformer. Dette ble av mange høringsinstanser
ansett som en svært dramatisk endring som blant annet ville føre
til mye usikkerhet og konflikt i mange ekteskap. Man vurderte det
også slik at det ville kunne undergrave ekteskapet som institusjon. På
bakgrunn av den omfattende motstanden valgte departementet den gang
å beholde pater est-regelen. Departementet ønsker ikke å endre rettstilstanden
nå. Et eventuelt forslag om endring på dette området vil kreve en
grundigere utredning først.
I høringsnotatet foreslo departementet at medmorskap etter barneloven
kun skal fastsettes dersom den assisterte befruktningen er foretatt
i godkjent helsevesen i Norge eller i utlandet og det foreligger
samtykke fra medmor.
Formålet med å kreve at den assisterte befruktningen skal foretas
i godkjent helseinstitusjon i Norge eller utlandet for at medmorskap
skal kunne fastsettes etter barneloven, er å sikre at inseminasjonen skjer
i kontrollerte former. Der barnet er unnfanget i kontrollerte former
ved assistert befruktning innenfor helsevesenet, vil tilblivelsesmåten
være trygg og ikke noe motargument mot å innføre en medmor-regel. Ved
en klinikk er donoren sjekket grundig for å sikre at f.eks. seksuelt
overførbare sykdommer ikke foreligger, og sæden har vært frosset
i minst seks måneder mens donoren har tatt gjentatte sykdomstester. Donorenes
medisinske bakgrunn er også undersøkt.
En innføring av en rett til assistert befruktning slik det er
foreslått i proposisjonen, vil gi lesbiske kvinner mulighet til
å få hjelp av teknologien som finnes i det norske helsevesenet.
Medmorskap i barneloven vil ikke omfatte barn som blir til ved inseminasjon
utenfor et kontrollert helsevesen. Foreldreskap må i disse tilfellene
fastsettes ved stebarnsadopsjon. Dette kan imidlertid kun skje hvis
partene er gift eller registrerte partnere.
Departementet ser at kravet om at den assisterte befruktningen
må ha skjedd på en godkjent klinikk kan stille de barn som blir
til i privat regi(for eksempel et par som bestiller donorsæd over
nettet), i en dårligere posisjon juridisk. Hensikten med å stille krav
om at den assisterte befruktningen skal skje i kontrollerte former,
er å forhindre at kvinner benytter seg av den mer risikable formen
for inseminasjon. Departementet legger til grunn at par som ønsker
seg barn, vil følge den fremgangsmåten som myndighetene nå legger
opp til. Departementet vil i samråd med helsemyndighetene legge
opp til at potensielle foreldre av samme kjønn skal få god informasjon
om hva som må gjøres for å oppfylle barnelovens vilkår.
Det kan være praktiske problemer å skille fra hverandre de barna
som skal få medmorskap fastsatt etter barneloven og de som ikke
får det. For barn født etter assistert befruktning i kontrollerte
former, foreslo departementet i høringsnotatet at dette løses ved en
bekreftelse fra klinikken, som sendes Folkeregisteret sammen med
fødselsmeldingen. Departementet foreslår at det gis en forskriftshjemmel
for å kunne gi nærmere regler om fremgangsmåten for å fastsette medmorskap.
Etter departementets vurdering må Folkeregisteret avgjøre om
vilkårene for å regne morens ektefelle som medmor er til stede.
I de tilfeller hvor registrerende myndighet ikke finner å kunne
registrere medmorskapet på bakgrunn av de tilsendte bekreftelser, vil
det være mulig å påklage dette til Skattedirektoratet.
For at en virksomhet skal kunne drive med assistert befruktning
i Norge, må det foreligge godkjennelse fra Sosial- og helsedirektoratet.
Alle offentlige og private virksomheter i Norge som har slik godkjennelse,
må anses for å fylle vilkåret som foreslås innført i barneloven
§ 4 om å være "godkjent helsestell".
Departementet er kjent med at norske kvinner i dag reiser til
utlandet, og hovedsakelig til andre nordiske land, for å få utført
assistert befruktning. Departementet foreslo i høringsnotatet at
medmorskap etter barneloven også skulle fastsettes hvor den assisterte
befruktningen er foretatt av godkjent helsevesen i utlandet. Dette
er naturlig, siden heterofile par som får utført assistert befruktning
i utlandet, også får fastsatt farskap etter barneloven.
Når det gjelder hvilke klinikker i utlandet som skal anses som
"godkjent helsestell" etter barneloven, er dette mer komplisert.
I utlandet finnes mange forskjellige typer klinikker av varierende
kvalitet.
Når det gjelder Europa, antar departementet at et minstekrav
for at en klinikk skal anses som "godkjent helsestell" etter barneloven
må være at kravene i EUs direktiv 2004/32/EF, som blant annet regulerer
assistert befruktning, er oppfylt.
I Norge ble sædgivers anonymitet opphevet 1. januar 2005. Hvorvidt
sædgiver er identifiserbar, varierer fra land til land. Det kan
stilles spørsmål ved om hvorvidt klinikker i land som ikke har opphevet sædgivers
anonymitet, også skal anses for å være "godkjent helsestell" etter
barneloven. Av hensyn til å gi barn trygge juridiske rammer fra
fødselen av mener departementet at også klinikker i disse land bør anses
som "godkjent helsestell". Dette til tross for at barna i disse
tilfellene ikke kan få kjennskap til sitt biologiske opphav.
Etter departementets vurdering er det domstolene som må endre
et medmorskap fastsatt etter assistert befruktning.
Departementet antar at endring av medmorskap ikke vil være særlig
praktisk. Dersom sak kommer opp, vil i så fall reglene i kapittel
4 i barneloven, domstolloven og tvisteloven komme til anvendelse. De
reglene som omhandler far og farskap i kapittel 4, skal gjelde tilsvarende
for medmor og medmorskap, jf. forslag til ny § 4 a i barneloven.
Foreldreskapet vil ha de samme rettslige virkningene enten det
er fastsatt gjennom barneloven på bakgrunn av assistert befruktning
eller adopsjon. De rettsvirkningene som følger umiddelbart av foreldreskapet,
er gjensidig arverett for barn og forelder etter arveloven og underholdsplikt
etter barneloven kapittel 8. Felles foreldreansvar følger av barneloven
hvis foreldrene er gift eller samboere. Det fortsetter å være felles
etter samlivsbrudd hvis ikke annet blir bestemt i avtale eller av
retten. Fast bosted har barnet hos begge så lenge foreldrene bor
sammen. Bor de ikke sammen, må det tas stilling til hvor barnet
skal bo fast og hvor mye samvær barnet skal ha med den forelder
det ikke bor fast sammen med. Underholdsbidrag må også fastsettes.
Det er barnelovens kapitler 5 til 8 som omhandler rettsvirkningene.
En del rettigheter og plikter er knyttet til det å være far til
et barn. Noen av disse rettighetene fremgår av barneloven, men også
av andre lover, for eksempel folketrygdloven og arveloven. De samme
rettigheter og forpliktelser skal gjelde for medmor. Departementet
har vurdert om alle de aktuelle lover skal endres eller om det skal
lages en ny regel i barneloven. Å endre alle de aktuelle lover vil
ha en klar opplysningsverdi og gjøre reglene lettere tilgjengelige. Det
er imidlertid en fare for at noen lover blir uteglemt. Departementet
har derfor kommet til at det er mest hensiktsmessig å lage en ny
regel i barneloven. Det vil også være mest hensiktsmessig i forbindelse med
senere lovendringer. Forslaget følges opp ved at det foreslås en
ny bestemmelse i barneloven § 4 a. En slik bestemmelse gjør det
overflødig å foreta en rekke endringer i barneloven som opprinnelig
ble foreslått i høringsnotatet.
For å følge opp forslaget om medmorskap må det foretas flere
følgeendringer i barneloven. Dette gjelder barneloven §§ 1 a, 3,
4, 8, 39, 63, 81 og 85. Selv om grunntanken i barneloven er en mor
og en far, vil det ikke være behov for omfattende endringer av reglene
for å tilpasse dem til likekjønnede foreldre. I og med at ekteskapsloven
gjøres felles, vil ordet gifte omfatte begge familieformer. Det
vil si at når det i barneloven benyttes betegnelsen "gifte", for
eksempel i barneloven §§ 34 og 35, vil dette omfatte begge familieformer.
Foreldreansvar etter dødsfall behandles i §§ 38 og 63. Disse omtaler
"den eine av foreldra" og "den attlevande av foreldra", som er kjønnsnøytrale
bestemmelser, og endring er ikke nødvendig. Hvis det er barnets
mor som dør, vil medmor være "den attlevande" som får foreldreansvaret
etter § 38 første eller annet ledd. Rettssak om dette kan det bare
bli hvis hun og moren ikke bor sammen. I så fall skal medmors ønske
om foreldreansvaret tillegges vekt etter § 63 annet ledd tredje
punktum. Hvis de bor sammen, har de felles foreldreansvar, og ingen kan
reise sak om medmors foreldreansvar etter § 63.
Etter gjeldende rett vil det etter stebarnsadopsjon være slik
at mors eller fars likekjønnede partner kan få foreldreansvar som
den gjenlevende etter dødsfall. En likekjønnet partner som ikke
har adoptert barnet, kan reise sak etter § 63 om å få foreldreansvaret,
jf. § 38 fjerde ledd.
Ved å likestille heterofile og homofile par som foreslått når
det gjelder adopsjon og assistert befruktning, vil det være inkonsekvent
om muligheten til å få foreldreansvar etter dødsfall etter barneloven
§ 63 skal forbeholdes samboende mann og kvinne. Det foreslås derfor
at barneloven skal endres slik at to gifte eller to samboende kvinner
eller menn skal kunne få foreldreansvaret sammen. Denne foreslåtte
endringen er ikke en direkte følge av felles ekteskapslov, men som
en følge av at par av samme kjønn kan få assistert befruktning eller
adoptere sammen. Departementet kan ikke se at det har betydning
om paret er av motsatt eller samme kjønn. Departementet kan heller
ikke se at det er problematisk i gitte tilfeller å overføre foreldreansvar
for barn fra et heterofilt par til et homofilt par.
Dersom et barn mister sine foreldre, vil en homofil onkel som
er gift eller samboer og har en særlig nær relasjon til barnet,
kunne henvende seg til retten og be om at paret får foreldreansvaret
sammen for barnet. Dette vil også gjelde for registrerte partnere.
Barnelovens øvrige bestemmelser om foreldreansvar, bosted, samvær,
flytting og utenlandsreiser, bidrag m.m. trenger ikke endres, da
alle disse er kjønnsnøytrale ved at de hele veien bruker ordet "foreldra".
Ved innføring av en felles ekteskapslov vil det etter departementets
vurdering ikke være behov for, og heller ikke hensiktsmessig, å
opprettholde partnerskapsloven, som gir nærmest sammenfallende rettsvirkninger
med ekteskapsloven, parallelt. Dette innebærer at likekjønnede og
ulikekjønnede heretter vil kunne velge mellom de samme alternative
samlivsformer: ugift samliv eller ekteskap.
På denne bakgrunn ønsker departementet å opprettholde forslaget
om å oppheve partnerskapsloven. Det framgår av høringen at de som
støtter forslagene til endringer i ekteskapsloven også er enig i
dette.
Departementet har videre vurdert om ekteskapslovens regler skal
gjelde automatisk for alle dem som har inngått registrert partnerskap,
eller om det skal gjelde en særlig overgangsordning som gir registrerte partnere
en adgang til å velge mellom å la partnerskapet bli omgjort til
ekteskap, eller fortsatt beholde status som registrerte partnere.
En adgang for registrerte partnere til å velge mellom en omgjøring
til ekteskap eller status quo, vil innebære at partnerskapslovens
regler om rettsvirkninger av partnerskapet fortsatt må gjelde som
overgangsregler. En slik overgangsordning vil måtte gjelde inntil
alle registrerte partnere enten har fått omgjort partnerskapet til
ekteskap, eller til alle registrerte partnerskap er oppløst ved
skilsmisse eller død. Det samme vil gjelde for annet regelverk som
viser til partnerskapslovens regler, eller andre regler som gir partnere
rettigheter eller plikter som for eksempel adopsjonsloven § 5 a.
Det understrekes i denne forbindelse at uansett løsning vil ingen
miste rettigheter de har fått som følge av partnerskapet, for eksempel vil
en stebarnsadopsjon som er gjennomført mens partene var registrerte
partnere, fortsatt ha samme status selv om partnerskapsloven oppheves,
og uavhengig av om partnerskapet omgjøres til ekteskap eller ikke.
I utgangspunktet kan hensynet til likebehandling tale imot å
opprettholde en særordning med partnerskap. Den foreslåtte likebehandlingen
innebærer bare rettigheter for registrerte partnere. Det må antas
at en omgjøring til ekteskap heller ikke vil innebære begrensninger
når det gjelder mulighetene for anerkjennelse av forholdet i utlandet.
De land som i dag anerkjenner registrert partnerskap, vil antakelig
også anerkjenne ekteskap mellom likekjønnede som registrert partnerskap.
Departementet mener at partene må få bestemme selv om de ønsker
sivilstand gift. Et partnerskap er i utgangspunktet ikke det samme
som et ekteskap, og bare registrerte partnerskap der begge ønsker
det, bør bli omgjort til ekteskap.
Etter departementets oppfatning kan myndighetene ikke tvinge
noen til å ha status som ektefeller der de ikke har et ønske om
dette. Dette er nedfelt både i ekteskapsloven og i internasjonale
konvensjoner. Samtykke til ekteskap må også gjelde for de som har inngått
partnerskap, selv om rettsvirkningene langt på vei er de samme.
Status som registret partner må derfor opprettholdes.
Registrerte partnere vil før lovendringene trer i kraft, bli
informert om muligheten for endring av sivilstand. Partnere som
ønsker at partnerskapet skal gjelde som et ekteskap, må sette fram
en begjæring om dette overfor folkeregistermyndigheten. De som ikke
i fellesskap setter fram en slik begjæring om omgjøring, må få beholde
sin status som registrerte partnere, og dette må framgå av overgangsregler.
Departementet foreslår at det fremmes overgangsregler slik at
et partnerskap som er registrert her i landet og ikke er oppløst,
skal gjelde som et ekteskap dersom partene samtykker.
Innføring av likekjønnede ekteskap reiser spørsmål om hvor langt
et ekteskap mellom to personer av samme kjønn vil bli anerkjent
i utlandet.
Hovedregelen er at statusavgjørelser (for eksempel ekteskapsinngåelse)
anerkjennes i andre land. Grunnlaget for dette er at det samsvarer
med partenes forventninger at de beholder sin sivile status (gift, skilt,
barn, foreldre osv.) uavhengig av hvor de oppholder seg. Det vil
være svært upraktisk å anses som gift i et land og ugift i et annet
land.
I land hvor det er åpnet opp for likekjønnede ekteskap, vil utgangspunktet
være at likekjønnede ekteskap som eksempelvis er inngått i Norge,
anerkjennes. Hvilke rettsvirkninger et ekteskap inngått i Norge
vil ha i et annet land, blir et spørsmål om anerkjennelseslandets
internasjonale privatrett.
I en del land kan to personer av samme kjønn inngå registrert
partnerskap eller en lignende ordning. Det varierer hvor langt rettsvirkningene
samsvarer med rettsvirkningene av et ekteskap. Utgangspunktet vil
i slike tilfeller være at likekjønnet ekteskap inngått i Norge anerkjennes
som et registrert partnerskap i et slikt land.
Den tredje kategorien er de landene som verken aksepterer likekjønnede
ekteskap eller registrerte partnerskap. I disse landene vil utgangspunktet
være at ekteskapet som sådan ikke anerkjennes. Det innebærer at
partene anses som ugift. Selv om et land ikke har regler om registrert
partnerskap eller likekjønnede ekteskap, kan det imidlertid tenkes
at det knyttes visse rettsvirkninger til det å være samboende.
Det vil videre bli spørsmål om hvilke utenlandske rettsinstitutt
som kan anerkjennes som ekteskap etter norsk rett.
Dersom det i norsk rett åpnes opp for ekteskap mellom personer
av samme kjønn, vil hovedregelen naturlig nok være at et likekjønnet
ekteskap inngått i et annet land må anerkjennes fullt ut i Norge.
I høringsnotatet ble det foreslått en utvidelse av ekteskapslovens
nye regel om anerkjennelse av ekteskap inngått i utlandet, ekteskapsloven
§ 18 a, slik at andre samlivsformer som i hovedsak har samme rettsvirkninger
som et ekteskap i det aktuelle landet, har samme rettsvirkninger
som et ekteskap i Norge.
Hovedregelen i norsk internasjonal privatrett er at et ekteskap
anerkjennes dersom det er gyldig stiftet etter inngåelseslandets
rett. Partnerskapsloven § 2 slår fast at ekteskapsloven § 18 a får
tilsvarende anvendelse ved anerkjennelse av partnerskap.
Det framgår av proposisjonen at selv om partnerskapsloven foreslås
opphevet, vil rettsvirkningene videreføres som overgangsregler for
de som ikke ønsker at partnerskapet skal omgjøres til ekteskap.
Det vil følge av overgangsreglene at ekteskapsloven § 18 a også
videreføres for registrert partnerskap.
Dersom partene har inngått et registrert partnerskap i utlandet,
kan det bli spørsmål om hvordan dette skal anerkjennes i Norge.
Forutsatt at partnerskapsloven oppheves slik det her foreslås, blir
spørsmålet om partnerskapet kan anerkjennes som et ekteskap, slik
at utenlandske partnerskap gis samme status som norske partnerskap
får ved en opphevelse av partnerskapsloven.
Departementet vil foreslå at den nye anerkjennelsesregelen i
ekteskapsloven § 18 a utvides. Dette innebærer at partnerskap som
inngås i utlandet etter ikrafttredelsen av endringsloven, fortsatt
vil anerkjennes som partnerskap her i landet, med mindre partnere
i fellesskap framsetter en begjæring om omgjøring av partnerskapet
til ekteskap etter reglene om dette.
Departementet vil foreslå at det gis en forskriftshjemmel i ekteskapsloven
§ 18 a, slik at det er mulig å regulere nærmere i hvilke tilfeller
en regulert samlivsform i utlandet vurderes å ha samme rettsvirkninger
som ekteskap i inngåelseslandet og følgelig kunne bli anerkjent
som et ekteskap i Norge.
Det er også mulig å gi lovregler, eksempelvis vedrørende rettsvalget.
Så langt dagens regler bygger på sedvanerett, for eksempel spørsmål
vedrørende rettsvalget for familieformuerettslige spørsmål, er det
etter departementets vurdering ikke hensiktsmessig å lovfeste eventuelle
unntak/særregler for likekjønnede ekteskap. Dersom slike særregler
skal lovfestes, forutsetter det en lovfesting av hovedreglene. I
denne sammenhengen kan det nevnes at spørsmål om innføring av en
norsk lov om internasjonal privatrett på familie- og arverettens
område er til utredning under Justisdepartementet.
Spørsmålet her er hvilken betydning forslaget om å utvide ekteskapsloven
til også å omfatte likekjønnede par har i forhold til Norges konvensjonsforpliktelser.
Når det gjelder den rent terminologiske endringen fra registrerte
partnerskap til ekteskap, kan dette ikke sees å innebære noen endring
i forhold til eksisterende konvensjonsforpliktelser. Grunnen er
at når det i ulike konvensjoner nevnes begrepet "ektefelle", henspeiler
dette på ektefellebegrepet på den tid konvensjonen ble utarbeidet.
Likekjønnede ektefeller omfattes derfor ikke av konvensjoner som knytter
rettsvirkninger til sivil status som ektefeller.
En ny revidert adopsjonskonvensjon skal avløse Den europeiske
konvensjonen av 1967 om adopsjon av barn. Departementet legger til
grunn at det med det første blir nærmere klarlagt når den nye konvensjonen
vil tre i kraft. Departementet vil derfor foreløpig avvente den
endelige avgjørelsen av om man skal si opp 1967-konvensjonen.
Departementet legger til grunn at registrerte partnere må få
god informasjon om de nye reglene og om mulighetene for å begjære
omgjøring av partnerskapet til ekteskap.
Departementet foreslår at lovendringene trer i kraft fra den
tid Kongen bestemmer, og Kongen kan fastsette at de enkelte bestemmelser
kan tre i kraft til forskjellig tidspunkt.
Partnere som ikke i fellesskap setter fram en begjæring om omgjøring
av partnerskapet til ekteskap, beholder sin status som registrerte
partnere. Dette innebærer at de nødvendige bestemmelsene om partnerskap
og om rettsvirkninger av partnerskapet må videreføres i overgangsregler.
Overgangsreglene vil gjelde for alle inngåtte registrerte partnerskap
som ikke er oppløst ved skilsmisse eller død. Dette følges opp ved
en ny bestemmelses i ekteskapsloven § 95.