Til Odelstinget
I proposisjonen legger departementet frem forslag til lov om
pågripelse og overlevering mellom de nordiske stater på grunn av
straffbare forhold (lov om nordisk arrestordre). Lovforslaget vil
innføre et nytt og mer effektivt system for utlevering (overlevering) av
lovbrytere til strafforfølgning og straffullbyrding, og skal avløse
loven fra 1961 om utlevering av lovbrytere til Danmark, Finland,
Island og Sverige, heretter kalt den nordiske utleveringsloven.
Lovforslaget gjennomfører konvensjonen om overlevering for straffbare
forhold mellom de nordiske land (Nordisk arrestordre) som ble undertegnet
av alle de nordiske stater i desember 2005, og som det i proposisjonen bes
om Stortingets samtykke til å ratifisere.
I dag er utlevering mellom de nordiske stater basert på likelydende
lover. Dersom det i Norge oppholder seg en person som i en annen
nordisk stat er siktet, tiltalt eller domfelt for en straffbar handling, kan
denne staten sende en utleveringsbegjæring til den norske påtalemyndigheten.
Begjæringen kan gjelde utlevering til strafforfølgning eller fullbyrding av
dom. Avgjørelse om utlevering kan treffes av påtalemyndigheten hvis
den ettersøkte i rettsmøte har samtykket til utlevering. I andre
tilfeller er det Justisdepartementet som treffer avgjørelsen. Utlevering kan
i prinsippet nektes uten at det er nødvendig å gi noen begrunnelse
for det.
Overleveringsordningen lovforslaget legger opp til, skiller seg
fra dagens utleveringsordning på flere sentrale punkter:
Den tradisjonelle utleveringsbegjæringen
erstattes av en "nordisk arrestordre".
Arrestordren skal etterkommes ved pågripelse og overlevering
av den ettersøkte, med mindre en av nærmere angitte avslagsgrunner
foreligger.
Muligheten til å nekte overlevering av egne statsborgere
for politiske forbrytelser og til å kreve dobbel straffbarhet innsnevres
ytterligere og blir på det nærmeste avskaffet.
Hovedregelen skal være at påtalemyndigheten treffer avgjørelse
om overlevering, også når den ettersøkte ikke samtykker til overlevering.
I disse tilfellene skal spørsmålet om vilkårene for å overlevere
er tilstede avgjøres av retten før påtalemyndigheten treffer avgjørelse.
Justisdepartementet skal bare treffe avgjørelse om overlevering
når det foreligger konkurrerende anmodninger om utlevering eller
overlevering og en eller flere av disse kommer fra en stat utenfor
Norden.
Det innføres meget korte frister for å etterkomme og iverksette
en nordisk arrestordre.
Behovet for en ny utleveringsordning kommer blant annet av at
kriminaliteten i stigende omfang er grenseoverskridende og organisert.
En effektiv bekjempelse av grenseoverskridende kriminalitet i et felles
reisefrihetsområde krever at det ikke settes hindringer for etterforskning
og strafforfølgning i enkelte av statene. Slike stater vil ellers
lett bli et fristed for forbrytere. Den forenklede overleveringsprosedyren
arrestordren innfører, vil derfor være et viktig redskap for strafforfølgning
over statsgrensene.
I kapittel 2 i proposisjonen gis en gjennomgang av gjeldende
rett.
Etter den nordiske utleveringsloven kan norske statsborgere bare
utleveres så framt han eller hun har hatt bopel i den stat som anmoder
om utlevering de siste to år, eller den handling han eller hun kreves
utlevert for, kan medføre høyere straff enn fengsel i fire år. Utlevering
av norske statsborgere kan i utgangspunktet heller ikke skje for
handlinger som i sin helhet er begått på norsk territorium.
I henhold til den nordiske konvensjonen er den klare hovedregel
at man ikke lenger kan nekte overlevering av egne statsborgere.
Når det gjelder overlevering til straffullbyrding, vil det være
adgang til å nekte overlevering dersom fullbyrding skjer i Norge.
Fortalen til den nordiske konvensjonen omhandler forholdet til
de grunnleggende menneskerettigheter. Det fastslås at ingen skal
utleveres/overleveres til et land der det er alvorlig risiko for
at de vil bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig
eller nedverdigende behandling eller straff. Det slås fast at konvensjonen
respekterer de grunnleggende rettigheter slik de er garantert ved
Den europeiske menneskerettskonvensjon.
De nordiske stater har et høyt utviklet rettssystem, og departementet
legger til grunn at utlevering til de nordiske stater ikke kan komme
i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon. Departementet
ser derfor ikke behov for å foreslå at fare for at de overleverte
skal bli utsatt for brudd på fundamentale rettigheter skal fastsettes
som en avslagsgrunn. Dersom en slik situasjon mot formodning skulle
oppstå, vil norske myndigheter uansett ha plikt til å avslå arrestordren.
Den nordiske utleveringsloven inneholder enkelte bestemmelser
om når en utleveringsbegjæring skal avslås. Bl.a. kan utlevering
ikke skje for politiske forbrytelser. Utlevering kan heller ikke
skje dersom det er avsagt dom, vedtatt forelegg eller meddelt påtaleunnlatelse
for det samme forholdet. Det er også visse begrensninger på adgangen
til å utlevere egne statsborgere.
Konvensjonens utgangspunkt er at den iverksettende stat har plikt
til å pågripe og overlevere en person som det er utstedt en gyldig
arrestordre på. Unntak for denne plikten er regulert i konvensjonen.
I høringsnotatet ga departementet uttrykk for at det forelå et
behov for å kunne anvende alle de fakultative avslagsgrunnene. Departementet
foreslo videre at det skulle være obligatorisk å avslå å iverksette
en arrestordre når det var gitt påtaleunnlatelse, en avslagsgrunn
som følger av konvensjonen. En påtaleunnlatelse er en konstatering
av straffskyld, og regnes som en strafferettslig reaksjon som er
til hinder for at saken kan tas opp på ny.
Etter konvensjonen skal en arrestordre avslås dersom lovovertredelsen
som ligger til grunn for arrestordren er omfattet av et amnesti
i Norge, og Norge har myndighet til å strafforfølge lovovertredelsen. Selv
om dette er en situasjon som sjelden vil oppstå i praksis, er avslagsgrunnen
tatt inn i lovforslaget som en obligatorisk avslagsgrunn i tråd
med våre konvensjonsforpliktelser.
Videre skal etter konvensjonen en arrestordre avslås hvis personen
som kreves overlevert, på grunn av sin alder ikke er strafferettslig
ansvarlig i den iverksettende stat. Alle de nordiske statene har
i dag 15 år som den kriminelle lavalder. Bestemmelsen har derfor
ikke praktisk betydning i dag. Departementet vil likevel lovfeste
unntaket i tråd med konvensjonsteksten.
I henhold til den nordiske utleveringsloven kan utlevering heller
ikke skje dersom det i Norge er avsagt dom, vedtatt forelegg eller
meddelt påtaleunnlatelse for den handlingen utleveringen gjelder.
I saker hvor etterforskning er innstilt, kan utlevering bare skje
dersom vilkårene i straffeprosessloven foreligger.
Etter den nordiske konvensjonen vil norske myndigheter ha plikt
til å avslå en arrestordre dersom det foreligger en endelig dom
for de samme handlinger i en nordisk stat eller i en annen EU-medlemsstat.
Det følger videre at man kan nekte å overlevere en person dersom
det foreligger endelig dom fra en tredjestat. En arrestordre kan
avslås også når det er besluttet ikke å innlede rettsforfølgning
i den staten som skal iverksette arrestordren, eller å bringe rettsforfølgningen
til opphør. Videre kan en arrestordre avslås dersom de samme forhold
er endelig avgjort i en annen nordisk stat, og denne avgjørelsen
er til hinder for videre rettsforfølgning.
Etter departementets syn bør en arrestordre avslås dersom det
vil være i strid med Schengenkonvensjonen å strafforfølge personen.
Når videre strafforfølging i Norge er i strid med denne bestemmelsen,
bør en person heller ikke overleveres. I tråd med dette vil departementet
foreslå at en nordisk arrestordre skal avslås dersom det i Norge
foreligger en rettskraftig dom (enten denne er fellende eller frifinnende),
dersom det er vedtatt forelegg og dersom det er meddelt påtaleunnlatelse
for det samme forholdet. Når den ettersøkte er dømt eller har vedtatt
et forelegg, skal arrestordren bare avslås dersom reaksjonen er
fullbyrdet, er under fullbyrdelse eller ikke lenger kan fullbyrdes.
Når den ettersøkte er gitt påtaleunnlatelse, skal arrestordren ikke
avslås dersom det foreligger forhold som gjør at forfølgningen kan
tas opp på ny.
Departementet foreslår også at en arrestordre skal avslås dersom
det foreligger en godkjent avtale i konfliktråd i den samme saken,
eller dersom det foreligger rettskraftig dom på overføring til tvungent
psykisk helsevern eller tvungen omsorg.
Også det at forfølgningen av et straffbart forhold er innstilt,
vil etter gjeldende rett i utgangspunktet avskjære videre strafforfølgning.
Dette gjelder imidlertid ikke absolutt. Dersom innstillingen er
henlagt pga. bevisets stilling, er det mulig å gjenåpne strafforfølgningen
dersom det senere oppdages nye bevis av vekt. Dersom saken er innstilt
fordi en nødvendig påtalebegjæring eller annen forutsetning for
å fremme saken mangler, kan saken tas opp på nytt dersom denne feilen
blir avhjulpet. Departementet foreslår at en arrestordre skal avslås
dersom strafforfølgning for det samme forholdet i Norge er innstilt,
med mindre det foreligger forhold som gjør at forfølgningen kan tas
opp igjen i Norge.
Schengenkonvensjonen fastsetter forbud mot ny strafforfølgning
for samme forhold når saken er endelig avsluttet i en annen Schengenstat.
Dersom det er truffet en avgjørelse som endelig avslutter en straffesak
i en annen Schengenstat, vil det dermed ikke være anledning til
å strafforfølge personen, verken i Norge eller i en annen nordisk
stat. Heller ikke i disse tilfellene bør personen overleveres.
I tråd med konvensjonen om nordisk arrestordre foreslår departementet
at en nordisk arrestordre skal avslås hvis det foreligger endelig
dom eller annen avgjørelse som avskjærer videre strafforfølgning
for det samme forhold i en annen nordisk stat, en EU-medlemsstat
eller en stat som er tilsluttet Schengensamarbeidet. I tilfelle
domfellelse gjelder dette bare dersom dommen er fullbyrdet, under
fullbyrding eller den ikke lenger kan fullbyrdes.
Når det gjelder endelige dommer fra stater som ikke er med i
Schengensamarbeidet, foreslår departementet at det gis adgang til
å avslå en arrestordre. I vurderingen av om arrestordren skal avslås,
bør det blant annet legges vekt på straffens lengde og om hvorvidt
straffen er gjennomført.
Den grensekryssende kriminalitet er økende, og stadig oftere
vil et strafferettslig forhold ha tilknytningspunkter til flere
stater. Det er også en rekke lovbrudd hvor statene har ekstrateritoriell
jurisdiksjon. Det vil derfor være en rekke tilfeller hvor to eller
flere nordiske stater vil ha jurisdiksjon i den samme saken.
Det følger av konvensjonen at det er adgang til å avslå å iverksette
en arrestordre når den ettersøkte allerede rettsforfølges for det
samme forholdet i den iverksettende stat.
Det vil ofte være et hensiktsmessighetsspørsmål hvor en sak som
kan rettsforfølges både i Norge og i en annet nordisk stat, faktisk
skal rettsforfølges. Dette vil bero blant annet på hvor langt saken
er kommet, i hvilken stat bevismateriale er lettest tilgjengelig,
i hvilken stat eventuelle vitner befinner seg, om saken er en del
av et større sakskompleks som rettsforfølges i én av statene, og
hensynet til den ettersøkte selv. Spørsmålet løses etter departementets
syn best av påtalemyndigheten i det enkelte tilfellet. Departementet foreslår
på denne bakgrunn at avslagsgrunnen gjøres fakultativ. I praksis
vil slike saker vanligvis kunne løses ved at de kompetente myndigheter
i den stat som har utstedt en arrestordre og den iverksettende stat avtaler
i hvilken stat strafforfølgningen mest effektivt kan gjennomføres.
Etter gjeldende nordisk utleveringslov er hovedregelen at norsk
statsborger ikke kan utleveres for handlinger som i sin helhet er
begått her i riket.
Konvensjonen åpner for at man kan avslå å iverksette en arrestordre
dersom forholdet som ligger til grunn for arrestordren, etter den
iverksettende stats lovgivning er begått helt eller delvis på denne
statens territorium, og forholdet ikke utgjør en lovovertredelse
etter den iverksettende stats lovgivning.
På grunn av de store likhetstrekkene mellom de nordiske statenes
straffelovgivning, er unntaket lite praktisk. Departementet foreslår
likevel å lovfeste en adgang – som en sikkerhetsventil – til å nekte
å etterkomme en arrestordre i disse tilfellene.
I henhold til konvensjonen kan en arrestordre avslås dersom den
er utstedt med henblikk på fullbyrding av straff eller annen frihetsberøvende
reaksjon i tilfeller der den ettersøkte er norsk statsborger eller har
bopel eller opphold i Norge. Forutsetningen er at den iverksettende
stat selv forplikter seg til å fullbyrde dommen.
Hvor det er mest hensiktsmessig at en person soner sin straff,
vil variere. Den dømtes bosted vil ha betydning, og også hvor den
dømtes familie har bosted.
Hvorvidt en arrestordre skal avslås på dette grunnlaget, må avgjøres
i det enkelte tilfellet ut fra en skjønnsmessig vurdering. Departementet
foreslår derfor at avslagsgrunnen skal være fakultativ.
Det følger av konvensjonen at den iverksettende stat kan kreve
at den ettersøkte blir tilbakeført til soning dersom han eller hun
er statsborger av eller bosatt i den iverksettende stat. Som for
avslagsgrunnen ved fullbyrding er også her formålet å legge til
rette for at en soning eller annen reaksjonsfullbyrding skal kunne
foregå der det er mest hensiktsmessig.
Departementet foreslår at det tas inn en bestemmelse om betinget
overlevering i tråd med konvensjonen.
Spesialitetsprinsippet innebærer at en person ikke kan strafforfølges
for straffbare forhold som er begått før det forhold som lå til
grunn for at en person ble utlevert eller overlevert. Det følger
av den nordiske utleveringsloven at en norsk statsborger ikke skal kunne
strafforfølges eller straff fullbyrdes mot ham for noen annen før
utleveringen begått straffbar handling med mindre enten departementet
gir samtykke, han selv gir samtykke i rettsmøte, han har unnlatt
å forlate det land han er utlevert til enda han i 1 måned uhindret
har kunnet forlate det, eller han frivillig er vendt tilbake etter
først å ha forlatt landet. Det følger videre at ved politiske forgåelser
gjelder reglene også for personer som ikke er norske statsborgere.
En person kan heller ikke utleveres videre til en tredje stat uten
at departementet samtykker.
I den nordiske konvensjonen er spesialitetsprinsippet modifisert
og adgangen til å strafforfølge for straffbare forhold begått før
overleveringen er dermed utvidet. Hovedregelen er at en person kan
strafforfølges for en handling som er begått forut for overleveringen.
Dette gjelder også for norske statsborgere. Dersom et krav om overlevering
for den aktuelle forbrytelse skulle vært avslått fordi det foreligger
en obligatorisk avslagsgrunn, kunne vært avslått fordi det foreligger
en fakultativ avslagsgrunn, eller personen er overlevert fra Island
og det straffbare forhold anses som en politisk forbrytelse, kan
i utgangspunktet strafforfølgning likevel ikke skje.
Krav til utforming og innhold av en nordisk arrestordre er regulert
i konvensjonen. En arrestordre skal innholde opplysninger om den
ettersøktes identitet og nasjonalitet, opplysninger om den myndighet som
har utstedt arrestordren, angivelse av grunnlaget for arrestordren,
angivelse av det straffbare forholdet samt gjerningsbeskrivelse.
Dersom det skal overleveres til straffullbyrding, skal det opplyses
hvilken straff vedkommende er blitt idømt.
Mangelfulle opplysninger i arrestordren er ikke en avslagsgrunn.
Om arrestordren ikke inneholder de foreskrevne opplysninger, må
mottakerstaten kontakte den staten som har utstedt arrestordren,
for å få utfyllende opplysninger. Utgangspunktet for tidsfristene
konvensjonen fastsetter for avgjørelse om overlevering, må imidlertid
knyttes til det tidspunktet mottakerstaten har mottatt de nødvendige
opplysningene.
Konvensjonens bestemmelser er foreslått gjennomført i lovens
§ 2.
Den nordiske utleveringsloven bygger på direkte kommunikasjon
mellom de nasjonale påtalemyndigheter ved oversendelse av utleveringsbegjæringer. Som
hovedregel skal begjæringene sendes riksadvokaten, men er den ettersøktes
oppholdssted kjent, kan begjæringen sendes direkte til den stedlige
statsadvokat eller politimester. Etter konvensjonen skal en nordisk
arrestordre kommuniseres mellom de myndigheter statene har utpekt
som utstedende og iverksettende rettshåndhevende myndigheter. I
praksis vil det som i dag si politi eller påtalemyndighet. De enkelte
stater står imidlertid fritt til å peke ut hvilke rettshåndhevende
myndigheter som skal være kompetente til å motta en arrestordre.
I høringsnotatet foreslo departementet at gjeldende kompetansefordeling
ble opprettholdt, dvs. at andre nordiske stater skulle sende arrestordre
til riksadvokaten, eller til statsadvokat eller politimester når den
ettersøktes oppholdssted er kjent.
Departementet er enig med riksadvokatens synspunkter om at en
nordisk arrestordre skal sendes den stedlige politimester v/kjent
oppholdssted og ellers sendes KRIPOS, og går inn for å utforme lovteksten i
overensstemmelse med riksadvokatens forslag. Denne løsningen har
støtte i målsettingen om en rask og enkel overleveringsprosedyre.
En hovedmålsetting i konvensjonen er å legge til rette for at
overlevering skal kunne skje så raskt som mulig. Det er derfor lagt
til rette for minst mulig byråkratiske ordninger.
Det framgår videre at en nordisk arrestordre skal behandles og
iverksettes som hastesak. Dersom den ettersøkte samtykker til overlevering,
bør beslutningen treffes senest tre dager etter at samtykket er
gitt. I andre tilfeller bør det treffes endelig avgjørelse om fullbyrding
innen 30 dager etter pågripelsen av den ettersøkte. Avgjørelsen
skal iverksettes så snart som mulig etter at den er truffet, og
overlevering skal skje senest 5 dager etter at den endelige avgjørelsen
om overlevering er truffet.
Departementet ønsker å legge opp til prosedyrer og rutiner som
medfører at fristene i konvensjonen kan overholdes i de aller fleste
tilfeller. I tillegg foreslås konkrete frister. I flertallet av
sakene vil antakelig overlevering kunne skje godt innenfor maksimumsfristene.
En oversittelse av fristene får imidlertid ingen rettsvirkninger.
Etter den nordiske utleveringsloven skal påtalemyndigheten straks
etter at en utleveringsbegjæring er mottatt, sette i gang undersøkelse
for å bringe på det rene om vilkårene for utlevering er til stede.
Samtidig skal det oppnevnes forsvarer for den ettersøkte. Ved behandlingen
av utleveringsbegjæringen har den ettersøkte de rettigheter som
følger av straffeprosessloven.
Etter den nordiske utleveringsloven kan det anvendes tvangsmidler
i samme utstrekning som i saker angående lovbrudd av tilsvarende
art som forfølges i Norge. Vurderingen av om tvangsmidler kan anvendes,
skjer dermed på grunnlag av straffeprosesslovens bestemmelser. Ved
avgjørelse av om vilkårene er til stede, kan retten legge til grunn
rettsavgjørelsen som følger med begjæringen, uten ytterligere prøving.
Med mindre retten bestemmer noe annet, skal dens beslutning om å
anvende tvangsmidler gjelde til begjæringen om utlevering er avgjort
og utlevering i tilfelle er satt i verk. Beslutning om fengsling
skal som hovedregel likevel ikke gjelde i mer enn tre uker.
Konvensjonen regulerer den ettersøktes rettigheter. Ved pågripelse
skal han eller hun informeres om den nordiske arrestordren og dens
innhold og om muligheten til å gi samtykke til overlevering.
Konvensjonen regulerer bruk av tvangsmidler i påvente av en beslutning
om overlevering av den ettersøkte. Som etter den nordiske utleveringsloven § 12,
kan varetektsfengsling og andre tvangsmidler anvendes i samsvar
med nasjonale regler.
I høringsnotatet foreslo departementet at den ettersøkte skulle
framstilles for varetektsfengsling innen 24 timer dersom det var
nødvendig å beholde den pågrepne. Begrunnelsen for å forkorte fristen
for framstilling for varetektsfengsling var ønsket om å sikre en
raskest mulig behandling og gjennomføring av overleveringen.
På bakgrunn av synspunktene fra høringsrunden har departementet
endret standpunkt, og går inn for at den ordinære fremstillingsfristen
i straffeprosessloven bør gjelde også i overleveringssaker.
I dette punktet behandles spørsmålet om hvilken myndighet som
skal avgjøre om lovens vilkår for å etterkomme en nordisk arrestordre
er oppfylt, og hvilken myndighet som skal treffe den endelige avgjørelsen
av om arrestordren skal etterkommes eller ikke. Det må skilles mellom
tilfellene der (i) den ettersøkte samtykker, (ii) vedkommende ikke
samtykker, (iii) det foreligger konkurrerende arrestordre eller
utleveringsbegjæringer om samme person og (iv) den ettersøkte tidligere
er utlevert fra en stat utenfor Norden.
Etter den nordiske utleveringsloven kan påtalemyndigheten som
hovedregel treffe avgjørelse om utlevering når den ettersøkte har
samtykket til utlevering i rettsmøte. I disse tilfellene prøver
ikke retten om lovens vilkår for å etterkomme utleveringsbegjæringen
er oppfylt.
Konvensjonen fastsetter i artikkel 11 at den ettersøkte kan samtykke
til overlevering. Det følger at statene skal iverksette de nødvendige
tiltak for at samtykket innhentes på en slik måte at det framgår
at vedkommende har avgitt det frivillig, med full kjennskap til
følgene. Med henblikk på dette har den ettersøkte rett til juridisk
bistand.
Departementet viderefører forslaget i høringsnotatet om at påtalemyndigheten
kan treffe avgjørelse i slike saker uten å gå veien om domstolen.
Samtykket vil etter lovforslaget kunne gis også til rettsforfølgning
for andre straffbare forhold begått forut for overleveringen. Saken
skal bare bringes inn for retten for prøvelse av om lovens vilkår
er oppfylt hvis samtykket trekkes tilbake. Forslaget ivaretar konvensjonens
målsetting om en rask og enkel overleveringsprosedyre basert på
gjensidig anerkjennelse av rettslige beslutninger, og legger til
rette for at konvensjonens frister kan overholdes.
Etter departementets syn bør hovedprinsippene for hvordan et
samtykke skal gis, framgå av lovteksten. Nærmere bestemmelser kan
fastsettes i forskrift eller i retningslinjer.
Samtykke til utlevering har hittil måttet avgis i rettsmøte for
å være gyldig. Departementet anser det nå som tilstrekkelig at samtykke
gis til påtalemyndigheten. Adgangen til å avslå en arrestordre er
snevrere enn adgangen til å avslå en utleveringsbegjæring etter
dagens regler, og det foreligger dessuten mindre rom for skjønn.
For å skape notoritet bør et samtykke likevel avgis skriftlig. Det
bør også gjøres klart at den ettersøkte skal ha fått informasjon
om rettsvirkningene av et samtykke. Samtykket skal videre foreligge ved
overlevering. Dersom samtykket trekkes tilbake før overlevering
er gjennomført, må saken sendes til tingretten som avgjør om vilkårene
for overlevering er til stede.
Etter den nordiske utleveringsloven skal departementet alltid
treffe avgjørelse om utlevering når den ettersøkte ikke samtykker
til utlevering. Retten skal imidlertid også i disse sakene avgjøre
om lovens vilkår for utlevering er oppfylt.
Konvensjonen angir ikke hvilken myndighet som skal treffe avgjørelse
om overlevering.
I høringsnotatet foreslo departementet at spørsmålet om overlevering
skulle bringes inn for tingretten når den ettersøkte ikke samtykket
til overlevering overfor påtalemyndigheten. Tingretten skulle ta
stilling både til om vilkårene for overlevering er oppfylt, og om
arrestordren skulle etterkommes. Det ble videre foreslått at overleveringsspørsmålet
om mulig skulle behandles i rettsmøtet om varetektsfengsling.
Departementet går som i høringsnotatet inn for at domstolen skal
avgjøre om lovens vilkår for å etterkomme arrestordren er oppfylt
i de tilfellene den ettersøkte ikke samtykker til overlevering.
Det samme skal gjelde i de tilfellene samtykket trekkes tilbake.
Kommer domstolen til at vilkårene for overlevering er oppfylt,
skal saken sendes påtalemyndigheten for avgjørelse.
Som følge av at departementet går inn for at det er påtalemyndigheten
– og ikke domstolen – som skal treffe den endelige avgjørelsen om
overlevering, foreslås det at påtalemyndighetens vedtak skal kunne påklages
i samsvar med straffeprosessloven § 59 a. Det kan bl.a. klages over
påtalemyndighetens skjønn ved bruk av de fakultative avslagsgrunnene.
Det kan imidlertid ikke klages over at vilkårene for overlevering
ikke er tilstede. Av hensyn til en rask avvikling av saken er tidsfristene
i § 59 a innskjerpet. Klagen skal ha oppsettende virkning.
Etter gjeldende rett skal Justisdepartementet treffe avgjørelse
om utlevering når det foreligger konkurrerende utleveringsbegjæringer.
Dette gjelder uavhengig av om den ettersøkte samtykker til utlevering
eller ikke, og uavhengig av om begjæringene kommer fra nordiske
stater eller stater utenfor Norden. Også i slike saker er utgangspunktet
at domstolen avgjør om lovens vilkår for utlevering er oppfylt.
Konvensjonen skiller mellom tilfellene der det foreligger konkurrerende
nordiske arrestordre og tilfellene der det i tillegg til en nordisk
arrestordre foreligger en anmodning om utlevering fra en stat utenfor Norden
om samme person. I det første tilfellet gjelder konvensjonens hovedregel
om at avgjørelsen må treffes av en rettshåndhevende myndighet. I
det andre tilfellet gjelder ikke denne begrensningen. Foreligger
det konkurrerende begjæringer og en eller flere av disse er fra
en stat utenfor Norden, står man etter konvensjonen fritt til å
velge hvilken myndighet som skal avgjøre hvilken begjæring som skal
etterkommes. Det innebærer at avgjørelse som i dag vil kunne treffes
av Justisdepartementet. Bestemmelsene påvirker ikke de nordiske
staters forpliktelser i henhold til statuttene for den internasjonale
straffedomstol eller i henhold til andre internasjonale domstoler
for forbrytelser mot internasjonal humanitær rett.
I høringsnotatet gikk departementet inn for at domstolen skal
treffe avgjørelse om overlevering/utlevering både når det foreligger
konkurrerende nordiske arrestordre og når det i tillegg til en nordisk
arrestordre foreligger en utleveringsbegjæring fra en stat utenfor
Norden.
Departementet slutter seg til riksadvokatens vurderinger, og
går inn for at Justisdepartementet skal treffe avgjørelse i saker
der det i tillegg til en nordisk arrestordre foreligger en utleveringsbegjæring
fra en stat utenfor Norden. Denne løsningen er også valgt i de øvrige
nordiske staters implementering av konvensjonen. Når det gjelder
konkurrerende nordiske arrestordre, skal avgjørelsen treffes av
påtalemyndigheten i tråd med hovedregelen ellers.
Når den ettersøkte tidligere er utlevert fra en stat utenfor
Norden, kan det ligge visse begrensninger i adgangen til å overlevere
personen for et straffbart forhold som er begått før utleveringen.
I de fleste saker om utlevering fra stater utenfor Norden vil det være
en betingelse for utleveringen at personen ikke utleveres eller
overleveres videre for slike forhold uten denne statens samtykke.
Det følger av konvensjonen at slike begrensninger skal respekteres.
Etter departementets syn bør henvendelser om slikt samtykke fremdeles
sendes gjennom departementet, enten direkte mellom justisdepartementene
i de enkelte stater eller gjennom diplomatiske kanaler. Når det
er snakk om å overlevere en person som tidligere er utlevert fra
en stat utenfor Norden for et forhold som er begått forut for utleveringen,
vil derfor saken måtte sendes til Justisdepartementet som vil besørge
innhenting av samtykke.
Departementet ser ingen grunn til å fravike hovedregelen om at
det er påtalemyndigheten som treffer avgjørelse om overlevering
i disse tilfellene. Når samtykke er mottatt, skal derfor saken sendes
tilbake til påtalemyndigheten for avgjørelse.
Etter den nordiske utleveringsloven skal en beslutning om utlevering
settes i verk så snart råd er. Konvensjonen fastsetter at en avgjørelse
om overlevering skal iverksettes snarest mulig på en dato som avtales
mellom de berørte myndigheter, og som hovedregel senest 5 dager
etter at endelig avgjørelse om overlevering foreligger. I høringsnotatet
ble det i lovutkastet foreslått en tilsvarende bestemmelse.
Etter den nordiske utleveringsloven og konvensjonen kan den staten
som treffer avgjørelse om utlevering eller overlevering, utsette
overleveringen eller midlertidig overlevere den ettersøkte når vedkommende
er under rettsforfølgning eller soner en dom i denne staten. Tilsvarende
bestemmelser ble foreslått i høringsnotatet.
Ingen høringsinstanser har hatt merknader til høringsnotatets
bestemmelser om iverksettingen av avgjørelse om overlevering. Departementet
viderefører på denne bakgrunn utkastet i høringsnotatet.
Etter den nordiske utleveringsloven kan det besluttes at gjenstander
som er beslaglagt under saken i Norge, skal overgis til den myndighet
som har begjært utleveringen. Konvensjonen pålegger den staten som
den ettersøkte overleveres fra, på eget initiativ, eller etter anmodning
fra den som utstedte arrestordren, å beslaglegge og overlevere gjenstander
som antas å være påkrevd som bevismateriale, eller som den ettersøkte
har ervervet som et resultat av lovovertredelsen. Bestemmelsen skal
ikke forstås å oppstille en særlig aktivitets- eller undersøkelsesplikt
for politiet, og den gjelder med de begrensninger som måtte følge
av nasjonal rett.
I høringsnotatet ba departementet om høringsinstansenes syn på
om beslagsplikten også burde omfatte ting som kunne bli gjenstand
for utvidet inndragning.
Hensynet til gjensidig anerkjennelse tilsier etter departementets
oppfatning at beslagsplikten bør utvides noe sammenliknet med konvensjonen,
blant annet ved også å omfatte tredjemannsinndragning og utvidet
inndragning. I den grad det i en overleveringssak ville vært adgang
til å foreta inndragningen i den staten som har utstedt arrestordren,
og denne staten ønsker det, er det etter departementets syn i tråd
med konvensjonens grunntanke å oppstille en beslagsplikt også i
slike tilfeller. Departementet foreslår derfor at gjenstander som
omfattes av straffelovens bestemmelser, skal kunne beslaglegges
og overleveres.
Etter konvensjonen artikkel 1 og den nordiske utleveringsloven,
kan norske myndigheter utstede en arrestordre eller utleveringsbegjæring
til en annen nordisk stat på samme vilkår som en annen nordisk stat
kan utstede en arrestordre til Norge. Høringsnotatet foreslo det
samme i lovutkastet.
Utleveringsbegjæringen eller arrestordren kan utstedes med tanke
på å strafforfølge den ettersøkte i Norge for en handling som kan
medføre fengselsstraff, eller for å fullbyrde en fengselsdom mot
ham.
I høringsnotatet ble det ikke presisert hvilken straffeprosessuell
status den ettersøkte må ha for at norske myndigheter kan be om
å få vedkommende overlevert til strafforfølgning her. Etter lovgivningen i
de andre nordiske statene er kravet at den ettersøkte er mistenkt,
siktet eller tiltalt for handlingen.
Begrepet mistenkt har ingen presis betydning i norsk straffeprosess.
Departementet foreslår i stedet at den som med skjellig grunn kan
mistenkes for en straffbar handling, skal kunne kreves overlevert.
Konvensjonen fastsetter at dersom den som overleveres blir ilagt
straff, skal det gjøres fradrag i straffen for eventuell frihetsberøvelse
den ettersøkte har vært undergitt i den staten vedkommende ble overlevert
fra. I høringsnotatet ble det foreslått en bestemmelse om varetektsfradrag
ved overlevering til fullbyrding av dom. Ingen høringsinstanser
har hatt merknader til utkastet. Departementet foreslår at bestemmelsen
utformes slik at det framgår at tilsvarende varetektsfradrag også
skal gis i de tilfellene der den ettersøkte blir ilagt straff i
Norge. Den nærmere utmålingen av varetektsfradraget følger reglene
i straffeprosessloven.
Konvensjonen regulerer overlevering til/fra Island. Island gis
en utvidet adgang til å avslå en arrestordre som gjelder overlevering
av en islandsk statsborger til en annen nordisk stat. I høringsnotatet
foreslo departementet at det ikke skulle gis særregler for overlevering
til Island. Ingen av høringsinstansene har kommentert dette, og
departementet opprettholder standpunkt.
Konvensjonen ble undertegnet 15. desember 2005 med forbehold
om Stortingets samtykke. Stortingets samtykke er nødvendig da gjennomføring
av konvensjonen krever lovendring, jf. Grunnloven § 26 andre ledd.
Konvensjonen anses også som en sak av særlig viktighet.
Departementet anbefaler at Stortinget gir sitt samtykke til ratifikasjon
av konvensjonen.
Lovforslaget legger opp til en forenklet administrativ prosedyre
for overlevering av lovbrytere. Dette vil føre til mindre arbeid
for både påtalemyndigheten, domstolene og departementet, og kan
dermed gi en viss innsparingseffekt for disse organene. For øvrig
antar departementet at lovforslaget ikke får økonomiske og administrative
konsekvenser.
Komiteens utkast til innstilling ble 22. mai 2008 oversendt utenrikskomiteen
til uttalelse. Utenrikskomiteen opplyste 28. mai 2008 at den ikke
hadde merknader utover at hvert parti slutter seg til sin motsvarende
fraksjons merknader. Kristelig Folkepartis, Senterpartiets og Venstres
representanter i utenrikskomiteen slutter seg til flertallets merknader
i justiskomiteen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen
Anne Marit Bjørnflaten, Thomas Breen, Ingrid Heggø og Hilde Magnusson
Lydvo, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen, Solveig Horne
og Thore A. Nistad, fra Høyre, Elisabeth Aspaker og André Oktay
Dahl, og fra Sosialistisk Venstreparti, Akhtar Chaudhry,
viser til at økt internasjonalisering og økt mobilitet fører til
at politi og rettsapparat må forholde seg til en kriminalitet som
i økende grad blir grenseovergripende. Organiserte kriminelle nettverk
som opererer i flere land stiller kriminalitetsbekjempelsen overfor
nye utfordringer. En effektiv bekjempelse av grenseoverskridende
kriminalitet i et felles reisefrihetsområde krever at det ikke settes
grenser for etterforskning og strafforfølgning i enkelte av statene.
Ellers vil slike stater lett bli et fristed for forbrytere og kriminelle nettverk.
På denne bakgrunn er komiteen tilfreds med at den
tradisjonelle utleveringsbegjæringen mellom de nordiske land erstattes
av en "nordisk arrestordre" og viser til at Stortinget, ved behandlingen
av St.meld. nr. 42 (2005-2006) påpekte viktigheten av å se på mulighetene
for et tettere nordisk politi- og påtalemessig samarbeid. Nordisk
arrestordre vil forenkle og effektivisere strafforfølgning over
statsgrensene.
Komiteen viser til at konvensjonen om nordisk
arrestordre er en videreutvikling av det nordiske lovsamarbeidet
som førte til likelydende nordiske utleveringslover, og bygger også
på den europeiske unions råds rammebeslutning om den europeiske
arrestordre om prosedyrene for overlevering mellom medlemsstatene
(13. juni 2002, 2002/584/RIA). Konvensjonen pålegger de nordiske
statene å avskaffe det nåværende utleveringssystemet, og å innføre
et overleveringssystem basert på gjensidig anerkjennelse. Dette
medfører at den staten som mottar en arrestordre, skal pågripe og
overlevere den ettersøkte til den staten som har utstedt arrestordren,
med mindre det foreligger spesielle grunner til å avslå. Videre
vil muligheten til å nekte overlevering av egne statsborgere innsnevres,
og blir på det nærmeste avskaffet. Det innføres korte frister for
å etterkomme og iverksette en nordisk arrestordre. Ved samtykke
fra vedkommende skal avgjørelsen treffes innen tre dager. Arrestordrene
skal sendes direkte mellom utpekte myndigheter (påtalemyndigheten
i Norge). Domstolene skal i utgangspunktet bare bringes inn der
den ettersøkte ikke samtykker til overlevering. Komiteen viser
til at Justisdepartementet bare skal treffe avgjørelse om overlevering
når det foreligger konkurrerende anmodninger om utlevering eller
overlevering, og en eller flere av disse kommer fra en stat utenfor
Norden.
Komiteen har merket seg at samtlige høringsinstanser
var positive til at det nåværende utleveringssystemet erstattes
med overlevering på bakgrunn av en nordisk arrestordre.
Siden de nordiske rettssystemene er preget av relativ
stor rettsenhet og straffebudene er beskrevet stort sett likt, forutsetter komiteens
flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk
Venstreparti, at avskaffelsen av muligheten til å nekte
overlevering for forbrytelser som ikke er straffbare i den iverksettende stat,
har liten betydning i praksis. Flertallet understreker
at også forskjeller i lovverket vil ivaretas gjennom lov om nordisk
arrestordre. Et eksempel på dette er at den seksuelle lavalder er
15 år i Danmark og på Island, mens den er 16 år i Norge. Danmark
og Island vil dermed være forpliktet til å overlevere en person
til Norge dersom denne har hatt seksuell omgang med en 15-åring
i Norge.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at man nå i all hovedsak avskaffer muligheten til å nekte overlevering
for forbrytelser som ikke er straffbare i den iverksettende stat.
Det er likevel slik i henhold til konvensjonens artikkel 5 at et
land kan avslå å fullbyrde en nordisk arrestordre dersom en handling
er begått på dette lands territorium og forholdet ikke utgjør en
lovovertredelse i dette landet. Tilsvarende bestemmelse er tatt
inn i det foreliggende lovforslaget slik at Norge kan nekte utlevering
på et slikt grunnlag. Etter disse medlemmers mening
bør Norge på prinsipielt grunnlag heller ikke kreve en nordmann
utlevert dersom forholdet er begått på et annet nordisk lands territorium
og ikke utgjør en lovovertredelse etter dette landets lovgivning.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"§ 17 første ledd nytt tredje punktum skal lyde:
Påtalemyndigheten skal ikke kreve noen utlevert dersom forholdet
er begått på et annet nordisk lands territorium, og det ikke utgjør
en lovovertredelse etter dette lands lovgivning."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, merker seg at konsekvensen
av synspunktene i Fremskrittspartiets merknad kan være at en norsk
statsborger som begår en handling i et av de andre nordiske landene,
som er straffbar etter norsk lov, kan slippe unna straffansvar. Flertallet mener at
man ikke kategorisk bør utelukke mulighetene for overlevering, men
at dette må vurderes i hvert enkelt tilfelle.
Komiteen forutsetter også at utlevering
til de nordiske stater ikke kommer i strid med den europeiske menneskerettighetskonvensjon,
og viser til at de nordiske statene har et høyt utviklet rettssystem. Dersom
en slik situasjon mot formodning skulle oppstå, viser komiteen til
at norske myndigheter uansett vil ha en plikt til å avslå arrestordren,
jf. menneskerettsloven § 3.
Komiteen viser også til at etter artikkel 4. nr. 3
i konvensjonen, skal en arrestordre avslås hvis personen som kreves
overlevert, på grunn av sin alder ikke er strafferettslig ansvarlig
i den iverksettende stat. Siden alle de nordiske landene i dag har
15 år som den kriminelle lavalder, har bestemmelsen ikke noen praktisk
betydning, men komiteen er tilfreds med at unntaket
likevel lovfestes.
Komiteen vil gjøre oppmerksom på at det ved en
inkurie er vist til feil lov i det nye lovforslagets § 23 annet
ledd tredje punktum. Dette foreslås rettet opp, samtidig som det
presiseres at den gamle loven fortsatt skal gjelde for utleveringsbegjæringer
mottatt før den nye loven trer i kraft.
Videre vil komiteen vise til at etter forslag
i Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) ble utleveringsloven § 9 tilføyd et
nytt annet punktum. Ved en inkurie ble det ikke presisert at det
gjeldende annet punktum skulle bli nytt tredje punktum. Resultatet
ble at det som var annet punktum, utilsiktet ble opphevet. Komiteen foreslår
at dette rettes opp her.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
§ 17 første ledd nytt tredje punktum skal lyde:
Påtalemyndigheten skal ikke kreve noen utlevert dersom forholdet
er begått på et annet nordisk lands territorium, og det ikke utgjør
en lovovertredelse etter dette lands lovgivning.
Komiteen har for øvrig ingen merknader,
viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om pågripelse og overlevering mellom de nordiske stater på
grunn av straffbare forhold
(lov om nordisk arrestordre)
Kapittel 1. Alminnelige bestemmelser
§ 1 Definisjon av nordisk arrestordre
En nordisk arrestordre er en avgjørelse truffet av en nordisk
stat om å be en annen nordisk stat pågripe og overlevere en ettersøkt
person til
a) strafforfølgning for forhold som i den staten
som har utstedt arrestordren, kan medføre frihetsstraff eller en
annen frihetsberøvende reaksjon, eller
b) fullbyrding av reaksjon som nevnt i bokstav a.
§ 2 Krav til utforming av en nordisk arrestordre
En arrestordre skal være skrevet på norsk, svensk, dansk
eller engelsk og den skal inneholde den ettersøktes personalia og
statsborgerskap,
a) navn, adresse, telefon- og faksnummer og e-postadresse
til den som har utstedt arrestordren,
b) om det foreligger en rettskraftig dom, en pågripelsesbeslutning
eller en annen avgjørelse med samme rettskraft,
c) lovovertredelsens karakter med en henvisning til straffebestemmelser
som antas å ramme handlingen,
d) en beskrivelse av under hvilke omstendigheter lovovertredelsen
er begått, herunder tidspunkt, sted og omfang av den ettersøktes
deltakelse,
e) den idømte straff eller den strafferamme som er fastsatt
for lovovertredelsen i den staten som har utstedt arrestordren,
og
f) så vidt mulig andre følger av lovovertredelsen.
Som en nordisk arrestordre regnes også en europeisk arrestordre
utstedt etter Den europeiske unions råds rammebeslutning 13. juni
2002 om den europeiske arrestordre og prosedyrene for overlevering mellom
medlemsstatene.
Er den ettersøkte registrert i Schengen informasjonssystem,
skal registreringen regnes som en nordisk arrestordre dersom den
inneholder opplysninger som nevnt i første ledd.
§ 3 Forholdet til straffeprosessloven
Så fremt ikke annet er bestemt i denne lov, gjelder straffeprosesslovens
regler så langt de passer.
Kapittel 2. Vilkår for å iverksette en nordisk
arrestordre
§ 4 Plikten til å iverksette en arrestordre
Arrestordren skal etterkommes og iverksettes hvis ikke
det foreligger en avslagsgrunn etter § 5 eller § 6.
Gjelder arrestordren flere straffbare forhold, skal den
etterkommes og iverksettes selv om vilkårene bare er oppfylt for
ett av forholdene. Dersom det foreligger en obligatorisk avslagsgrunn
for ett eller flere forhold, jf. § 5, skal det settes vilkår om
at den ettersøkte ikke kan strafforfølges for disse forholdene.
Dersom det foreligger en fakultativ avslagsgrunn, jf. § 6, kan det
settes et slikt vilkår.
§ 5 Obligatoriske avslagsgrunner
En arrestordre skal avslås dersom:
a) det er gitt amnesti for det samme forholdet
i Norge,
b) den ettersøkte på grunn av sin alder ikke kan gjøres
strafferettslig ansvarlig for forholdet i Norge,
c) det i Norge foreligger rettskraftig dom for det samme
forholdet, og straffen i tilfelle domfellelse er fullbyrdet, under
fullbyrding eller ikke lenger kan fullbyrdes,
d) det i Norge foreligger rettskraftig dom for det samme
forholdet på overføring til tvungent psykisk helsevern eller tvungen
omsorg, og dommen er fullbyrdet, under fullbyrding eller ikke lenger kan
fullbyrdes,
e) det i Norge foreligger rettskraftig forelegg for det samme
forholdet, og forelegget er fullbyrdet, under fullbyrding eller
ikke lenger kan fullbyrdes,
f) det i Norge foreligger godkjent avtale fra mekling i
konfliktråd for det samme forholdet, og avtalen ikke er vesentlig
misligholdt,
g) rettsforfølgning for det samme forholdet i Norge er innstilt,
med mindre det foreligger forhold som nevnt i straffeprosessloven
§ 74 første, femte eller sjette ledd,
h) det i Norge er meddelt påtaleunnlatelse for det samme
forholdet, med mindre det foreligger forhold som nevnt i straffeprosessloven
§ 74 andre, tredje, fjerde eller sjette ledd, eller
i) den kompetente myndighet har kjennskap til at det i en
stat som er tilknyttet Schengensamarbeidet, foreligger en rettskraftig
dom eller en annen endelig avgjørelse som avskjærer videre strafforfølgning
for det samme forholdet, og, dersom det er ilagt en reaksjon, at
denne reaksjonen er fullbyrdet, under fullbyrding eller ikke lenger
kan fullbyrdes.
§ 6 Fakultative avslagsgrunner
En arrestordre kan avslås dersom:
a) det er igangsatt strafforfølgning mot den ettersøkte
i Norge av det forholdet arrestordren gjelder,
b) forholdet er begått helt eller delvis i Norge, herunder
på Svalbard, Jan Mayen eller i de norske bilandene, eller øvrige
områder underlagt norsk jurisdiksjon, og forholdet ikke er straffbart
etter norsk lovgivning,
c) påtalemyndigheten har kjennskap til at det i en stat
som ikke er tilknyttet Schengensamarbeidet, foreligger rettskraftig
dom for det samme forholdet, og straffen i tilfelle domfellelse
er fullbyrdet, under fullbyrding eller ikke lenger kan fullbyrdes etter
denne statens regler, eller
d) arrestordren gjelder fullbyrding av dom, og den ettersøkte
er bosatt eller oppholder seg i Norge, eller er norsk statsborger,
og norske myndigheter forplikter seg til å fullbyrde dommen.
Den ettersøkte skal få anledning til å uttale seg før en
arrestordre avslås på grunnlag av et forhold som er nevnt i bokstav
a til d. Før en arrestordre avslås etter bokstav d, skal også kriminalomsorgen
gis anledning til å uttale seg.
§ 7 Betinget overlevering
Dersom en arrestordre gjelder overlevering til strafforfølgning,
og den ettersøkte er norsk statsborger eller bosatt i Norge, kan
det settes som vilkår for overleveringen at vedkommende sendes tilbake
for å sone en eventuell dom her.
Den ettersøkte og kriminalomsorgen skal få anledning til
å uttale seg før det settes et slikt vilkår.
§ 8 Vilkår for overlevering. Spesialitetsprinsippet
Det skal settes som vilkår for overleveringen at vedkommende
ikke skal utleveres eller overleveres til en stat utenfor Norden
for et forhold begått forut for overleveringen, med mindre
a) den ettersøkte samtykker,
b) den ettersøkte har unnlatt å forlate riket, enda han i
45 dager har hatt mulighet dette,
c) den ettersøkte frivillig er vendt tilbake til riket etter
først å ha forlatt det, eller
d) departementet samtykker til utleveringen eller overleveringen.
Strafforfølgning eller straffullbyrding kan innledes mot
en person som er overlevert fra Norge for et forhold som er begått
forut for overleveringen, med mindre
a) det foreligger forhold som nevnt i § 5, eller
b) forholdet er begått helt eller delvis i Norge, jf. § 6 bokstav
b, og påtalemyndigheten ikke samtykker.
Kapittel 3. Behandlingen av en nordisk
arrestordre
§ 9 Oversendelse til påtalemyndigheten
En arrestordre skal sendes politimesteren på stedet den
ettersøkte oppholder seg. Er oppholdsstedet ukjent, skal arrestordren
sendes Kripos.
Ved feilsending skal den som mottar arrestordren, straks
sende den videre til kompetent påtalemyndighet og underrette den
som har utstedt arrestordren.
§ 10 Pågripelse, varetektsfengsling og annen bruk
av tvangsmidler
Den ettersøkte skal pågripes snarest mulig hvis det ikke
er åpenbart at overlevering må avslås etter § 5 eller vil bli avslått
etter § 6. Ved pågripelsen skal den ettersøkte informeres om arrestordren
og om muligheten til å samtykke til overlevering og en eventuell
strafforfølgning for andre forhold og hvilke rettsfølger et slikt
samtykke har. Det skal oppnevnes forsvarer.
Vil påtalemyndigheten beholde den pågrepne i mer enn 3
dager for å gjennomføre overleveringen, skal vedkommende snarest
mulig og senest den tredje dagen etter pågripelsen fremstilles for
tingretten med begjæring om fengsling. Fengsling kan besluttes dersom
vilkårene i straffeprosessloven §§ 171 eller 172, jf. § 170 a, er
til stede. Tingretten skal i vurderingen av om fengsling skal besluttes
legge til grunn opplysningene i arrestordren, med mindre de åpenbart
er uriktige. Beslutter retten fengsling, skal det settes en tidsfrist
som ikke må overstige 2 uker. Den kan forlenges med inntil 2 uker
av gangen. Dersom det foreligger en konkurrerende anmodning om utlevering,
jf. § 14 andre ledd, eller den som kreves overlevert tidligere er
utlevert fra en stat utenfor Norden, gjelder ikke fristene i fjerde
og femte punktum.
Andre straffeprosessuelle tvangsmidler kan anvendes i samme
utstrekning som i saker om tilsvarende lovbrudd her i riket. Andre
ledd tredje punktum gjelder tilsvarende.
§ 11 Immunitet og privilegier
Dersom den ettersøkte har immunitet eller et privilegium
med hensyn til rettsforfølgning eller fullbyrding i Norge, skal
påtalemyndigheten straks anmode angjeldende myndighet om å oppheve
immuniteten eller privilegiet.
§ 12 Overlevering av ettersøkte som tidligere er
overlevert/utlevert til Norge
Den som er overlevert til Norge på grunn av en nordisk
arrestordre, kan overleveres videre til en annen nordisk stat på
grunn av en nordisk arrestordre som gjelder et straffbart forhold
vedkommende har begått forut for overleveringen til Norge.
Dersom den ettersøkte er overlevert fra Island, skal videreoverlevering
ikke skje uten samtykke fra de kompetente islandske myndigheter
når den ettersøkte er islandsk statsborger eller handlingen vedkommende
kreves overlevert for utgjør en politisk forbrytelse.
Dersom den ettersøkte er utlevert til Norge fra en stat
utenfor Norden, skal vedkommende ikke overleveres i strid med vilkår
som er satt for utleveringen.
Den kompetente myndighet skal sørge for at det straks blir
sendt en anmodning til angjeldende stat for å anmode om samtykke
til overleveringen.
§ 13 Avgjørelse om overlevering
Avgjørelse av om arrestordren skal etterkommes eller ikke,
treffes av påtalemyndigheten.
Gir den ettersøkte samtykke til overlevering, skal avgjørelsen
treffes straks og senest tre dager etter at samtykket er gitt. Den
ettersøkte kan også samtykke til rettsforfølgning for andre lovovertredelser
som er begått forut for overleveringen. Et samtykke skal avgis skriftlig
etter at den ettersøkte har blitt orientert om virkningen av at
samtykke gis. Et samtykke kan tilbakekalles, likevel slik at samtykke
etter andre punktum bare kan kalles tilbake dersom samtykke til overlevering
kalles tilbake.
Dersom påtalemyndigheten vil etterkomme arrestordren, og
den ettersøkte ikke samtykker til overlevering, eller trekker samtykket
tilbake før overleveringen er gjennomført, sendes saken straks til
tingretten. Tingretten avgjør ved kjennelse om vilkårene for overlevering
er oppfylt. Spørsmålet skal om mulig behandles i rettsmøtet om varetektsfengsling.
Opplysningene i arrestordren skal legges til grunn for avgjørelsen,
med mindre de åpenbart er uriktige. Kjennelsen kan ankes etter reglene
i straffeprosessloven kapittel 26. Fristen for anke er likevel tre
dager. Anke har oppsettende virkning. Rettskraftig avgjørelse skal
om mulig foreligge senest 30 dager etter pågripelsen av den ettersøkte.
Den rettskraftige avgjørelsen sendes straks til påtalemyndigheten,
som innen tre dager treffer avgjørelse om arrestordren skal etterkommes
eller ikke.
Frister som nevnt i andre og tredje ledd begynner ikke
å løpe før påtalemyndigheten har mottatt tilstrekkelige opplysninger
til å treffe avgjørelsen. Dersom den ettersøkte har immunitet eller
privilegium i Norge for den straffbare handling arrestordren gjelder,
begynner ikke fristen å løpe før immuniteten eller privilegiet er
opphevet. Dersom det foreligger forhold som nevnt i § 12 andre og
tredje ledd, begynner fristen ikke å løpe før angjeldende stat har
gitt samtykke.
Dersom fristene i særlige tilfeller ikke kan overholdes,
skal påtalemyndigheten straks underrette den som har utstedt arrestordren
om dette.
Den ettersøkte kan påklage påtalemyndighetens vedtak. Spørsmålet
om vilkårene for overlevering er til stede kan ikke påklages. Straffeprosessloven § 59 a
gjelder tilsvarende. Fristen for å klage er likevel tre dager, og
klagen har oppsettende virkning. Klageinstansen treffer avgjørelse
straks og senest tre dager etter å ha mottatt klagen.
Når endelig avgjørelse om overlevering foreligger, skal
påtalemyndigheten straks underrette den som har utstedt arrestordren.
Departementet kan gi forskrifter om samtykke.
§ 14 Avgjørelse om overlevering når det foreligger konkurrerende
anmodninger
Dersom det foreligger flere nordiske arrestordre som gjelder
samme person, skal påtalemyndigheten treffe avgjørelse om hvilken
arrestordre som skal etterkommes.
Dersom det i tillegg til en eller flere nordiske arrestordre
foreligger en utleveringsbegjæring fra en stat utenfor Norden, treffes
avgjørelsen av departementet.
I vurderingen av hvilken arrestordre eller utleveringsbegjæring
som skal etterkommes, skal det bl.a. legges vekt på stedet for og
grovheten av de straffbare handlinger, når de konkurrerende arrestordrene/utleveringsbegjæringene
er utstedt, og om de gjelder strafforfølgning eller fullbyrding
av dom.
§ 15 Frist for overlevering
Den ettersøkte skal overleveres snarest mulig og senest
fem dager etter at det foreligger en endelig avgjørelse om overlevering.
Gjør særlige omstendigheter det umulig å overlevere den ettersøkte
innenfor denne fristen, skal påtalemyndigheten straks kontakte den
som har utstedt arrestordren for å avtale en ny frist.
Overlevering kan utsettes dersom det foreligger tungtveiende
humanitære grunner.
§ 16 Utsatt og midlertidig overlevering på grunn
av strafforfølgning i Norge
Overlevering kan utsettes for å strafforfølge den ettersøkte
i Norge for et annet straffbart forhold. Det samme gjelder dersom
den ettersøkte skal fullbyrde en dom for et annet straffbart forhold.
I stedet for å utsette overleveringen kan overlevering
gjøres midlertidig på vilkår som avtales skriftlig mellom påtalemyndigheten
og den som har utstedt arrestordren.
Dersom den ettersøkte er frihetsberøvet, skal kriminalomsorgen
gis anledning til å uttale seg før det treffes avgjørelse etter
første ledd andre punktum og andre ledd.
Kapittel 4. Overlevering til Norge
§ 17 Utstedelse av en nordisk arrestordre
Påtalemyndigheten kan utstede en arrestordre til en annen
nordisk stat til strafforfølgning dersom den ettersøkte med skjellig
grunn kan mistenkes for å ha begått en straffbar handling som kan
medføre fengsel. Påtalemyndigheten kan utstede en arrestordre til straffullbyrding
dersom det foreligger rettskraftig dom på fengsel eller annen frihetsberøvelse.
Arrestordren skal utformes i samsvar med § 2 og sendes
den myndigheten som etter vedkommende stats lovgivning er kompetent
til å motta en arrestordre.
§ 18 Varetektsfradrag
Når en ettersøkt overleveres til fullbyrding av dom her
i riket, skal det gjøres fradrag i straffen for den tiden han eller
hun i anledning av saken har vært berøvet friheten i den iverksettende
stat. Det samme gjelder når den ettersøkte blir overlevert til strafforfølgning,
dersom den ettersøkte blir idømt fengselsstraff her i riket på grunnlag
av det straffbare forholdet arrestordren gjelder.
§ 19 Strafforfølgning for andre straffbare forhold
Den som overleveres til Norge, kan strafforfølges, og straff
kan fyllbyrdes mot vedkommende for straffbare forhold begått forut
for overleveringen med mindre
a) det i den stat som overleverte vedkommende foreligger
forhold som nevnt i § 5 bokstav a til h eller det foreligger forhold
som nevnt i § 5 bokstav i,
b) vedkommende er overlevert fra Island, forholdet gjelder
en politisk forbrytelse og Island ikke samtykker til strafforfølgning,
eller
c) forholdet er begått helt eller delvis på territoriet til
den stat som overleverte vedkommende, eller et sted som likestilles
med dette, og forholdet ikke er straffbart etter denne statens lovgivning, med
mindre denne staten samtykker til strafforfølgning.
Selv om vilkårene i første ledd bokstav b og c ikke er
oppfylt, kan den som overleveres til Norge, strafforfølges på grunn
av tidligere straffbare forhold når
a) vedkommende har unnlatt å forlate riket, enda han
i 45 dager har hatt mulighet dette,
b) vedkommende har vendt frivillig tilbake til riket etter
først å ha forlatt det, eller
c) vedkommende før eller etter overleveringen har samtykket
til strafforfølgning for andre forhold.
§ 20 Videre utlevering av personer som er overlevert til
Norge fra annen nordisk stat
Videre utlevering kan bare skje hvis
a) den ettersøkte samtykker,
b) den ettersøkte har unnlatt å forlate riket, enda han i
45 dager har hatt mulighet dette,
c) den ettersøkte frivillig er vendt tilbake til riket etter
først å ha forlatt det, eller
d) den staten som overleverte den ettersøkte til Norge,
samtykker til videre utlevering.
Avgjørelse om videre utlevering til en stat utenfor Norden
treffes av departementet etter bestemmelsene i utleveringsloven.
Kapittel 5. Andre bestemmelser i forbindelse med overlevering
§ 21 Beslag og overlevering av ting
Påtalemyndigheten skal beslaglegge og overlevere ting som
antas å ha betydning som bevis i den saken arrestordren gjelder,
eller som er utbytte av dette straffbare forholdet. Det samme gjelder
andre ting og utbytte som kan inndras etter straffeloven §§ 34 til
37 b, så fremt den staten som har utstedt arrestordren begjærer
det, og det ville vært adgang til inndragningen etter lovgivningen
i den staten som har utstedt arrestordren.
Plikten i første ledd gjelder selv om den ettersøkte er
død eller forsvunnet.
Påtalemyndigheten kan holde tilbake eller midlertidig overlevere
ting som nevnt i første ledd når de antas å ha betydning som bevis
i pågående strafforfølgning her i riket.
Overleveringen får ingen betydning for eksisterende rettigheter
i tingene. Det kan stilles vilkår for overleveringen hvis det er
nødvendig for å beskytte slike rettigheter.
§ 22 Transitt
Den som overleveres fra Sverige, Danmark, Finland eller
Island til en av disse statene, kan uten særskilt samtykke føres
over norsk territorium.
Kapittel 6. Avsluttende bestemmelser
§ 23 Ikrafttredelse m.m.
Stortinget samtykker i at konvensjon 15. desember 2005
om overlevering for straffbare forhold mellom de nordiske land (nordisk
arrestordre) ratifiseres.
Loven trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer.
Kongen kan bestemme at loven kan tre i kraft mellom enkelte av de
nordiske stater. Fra samme tidspunkt oppheves lov 3. mars 1961 nr.
1 om utlevering av lovbrytere til Danmark, Finland, Island og Sverige.
Loven gjelder for arrestordre mottatt etter at loven har
trådt i kraft. Utleveringsbegjæringer mottatt før loven har trådt
i kraft, behandles etter lov 3. mars 1961 nr. 1 om utlevering av
lovbrytere til Danmark, Finland, Island og Sverige.
§ 24 Endringer i andre lover
Fra den tid Kongen bestemmer, gjøres følgende endringer
i annen lovgivning:
1. I lov 15. november 1963 om fullbyrding av nordiske
dommer på straff m.v. skal § 6 lyde:
Reglene i lov om nordisk
arrestordre § 8 gjelder tilsvarende for domfelte som i
medhold av bestemmelsen i denne lovs § 5 overføres til Danmark,
Finland, Island eller Sverige for å utholde frihetsstraff der.
2. I lov 5. juni 1970 nr. 35 om utlevering for å
få iverksatt vedtak om frihetsinngrep truffet av myndighet i annet
nordisk land gjøres følgende endringer:
§ 1 andre ledd skal lyde:
Loven gjelder ikke avgjørelse i samband med strafforfølgning,
jf. lov om nordisk arrestordre.
§ 9 første ledd nytt andre punktum skal lyde:
Om adgangen til å strafforfølge den utleverte
og til å fullbyrde straff for forhold som er begått før utleveringen,
samt til å utlevere vedkommende videre til en tredje stat for et
slikt forhold, gjelder lov om nordisk arrestordre § 8.
Nåværende første ledd andre punktum og andre til fjerde
ledd oppheves.
3. I lov 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering av lovbrytere
m.v. gjøres følgende endringer:
§ 9 nytt tredje punktum skal lyde:
Med hensyn til avbrytelse av foreldelsesfristen
er det den anmodende stats bestemmelser som kommer til anvendelse
dersom utleveringsbegjæringen er fremmet av en stat som deltar i
Schengensamarbeidet.
§ 18 nr. 2 skal lyde:
I tilfelle som nevnt i § 11 andre ledd
innhentes uttalelse fra kriminalomsorgen før
avgjørelse treffes, såframt den det gjelder soner straff eller er
anbrakt i anstalt.
§ 21 nr. 2 første punktum skal lyde:
Samtykke kan bare gis når handlingen kunne ha begrunnet
utlevering etter denne lov.
§ 21 nr. 2 nytt tredje punktum skal lyde:
Dersom saken tidligere ikke har vært prøvd for retten,
skal den tingretten hvor den ettersøkte sist oppholdt seg, avgjøre
spørsmålet.
Nåværende tredje punktum blir nytt fjerde punktum.
§ 22 andre punktum oppheves.
§ 24 nytt fjerde ledd skal lyde:
Endringen i utleveringsloven § 9 trer i kraft straks.
§ 24 nr. 3 tredje punktum skal lyde:
Ved begjæring fra Danmark, Finland, Island eller Sverige
gjelder heller ikke første punktum første alternativ.
§ 25 nr. 3 fjerde punktum skal lyde:
Første punktum gjelder ikke for begjæringer fra Danmark,
Finland, Island eller Sverige.
Oslo, i justiskomiteen, den 3. juni 2008
Anne Marit Bjørnflaten |
leder og ordfører |