I proposisjonen legger departementet frem forslag til lov om
pågripelse og overlevering mellom de nordiske stater på grunn av
straffbare forhold (lov om nordisk arrestordre). Lovforslaget vil
innføre et nytt og mer effektivt system for utlevering (overlevering) av
lovbrytere til strafforfølgning og straffullbyrding, og skal avløse
loven fra 1961 om utlevering av lovbrytere til Danmark, Finland,
Island og Sverige, heretter kalt den nordiske utleveringsloven.
Lovforslaget gjennomfører konvensjonen om overlevering for straffbare
forhold mellom de nordiske land (Nordisk arrestordre) som ble undertegnet
av alle de nordiske stater i desember 2005, og som det i proposisjonen bes
om Stortingets samtykke til å ratifisere.
I dag er utlevering mellom de nordiske stater basert på likelydende
lover. Dersom det i Norge oppholder seg en person som i en annen
nordisk stat er siktet, tiltalt eller domfelt for en straffbar handling, kan
denne staten sende en utleveringsbegjæring til den norske påtalemyndigheten.
Begjæringen kan gjelde utlevering til strafforfølgning eller fullbyrding av
dom. Avgjørelse om utlevering kan treffes av påtalemyndigheten hvis
den ettersøkte i rettsmøte har samtykket til utlevering. I andre
tilfeller er det Justisdepartementet som treffer avgjørelsen. Utlevering kan
i prinsippet nektes uten at det er nødvendig å gi noen begrunnelse
for det.
Overleveringsordningen lovforslaget legger opp til, skiller seg
fra dagens utleveringsordning på flere sentrale punkter:
Den tradisjonelle utleveringsbegjæringen
erstattes av en "nordisk arrestordre".
Arrestordren skal etterkommes ved pågripelse og overlevering
av den ettersøkte, med mindre en av nærmere angitte avslagsgrunner
foreligger.
Muligheten til å nekte overlevering av egne statsborgere
for politiske forbrytelser og til å kreve dobbel straffbarhet innsnevres
ytterligere og blir på det nærmeste avskaffet.
Hovedregelen skal være at påtalemyndigheten treffer avgjørelse
om overlevering, også når den ettersøkte ikke samtykker til overlevering.
I disse tilfellene skal spørsmålet om vilkårene for å overlevere
er tilstede avgjøres av retten før påtalemyndigheten treffer avgjørelse.
Justisdepartementet skal bare treffe avgjørelse om overlevering
når det foreligger konkurrerende anmodninger om utlevering eller
overlevering og en eller flere av disse kommer fra en stat utenfor
Norden.
Det innføres meget korte frister for å etterkomme og iverksette
en nordisk arrestordre.
Behovet for en ny utleveringsordning kommer blant annet av at
kriminaliteten i stigende omfang er grenseoverskridende og organisert.
En effektiv bekjempelse av grenseoverskridende kriminalitet i et felles
reisefrihetsområde krever at det ikke settes hindringer for etterforskning
og strafforfølgning i enkelte av statene. Slike stater vil ellers
lett bli et fristed for forbrytere. Den forenklede overleveringsprosedyren
arrestordren innfører, vil derfor være et viktig redskap for strafforfølgning
over statsgrensene.
I kapittel 2 i proposisjonen gis en gjennomgang av gjeldende
rett.
Etter den nordiske utleveringsloven kan norske statsborgere bare
utleveres så framt han eller hun har hatt bopel i den stat som anmoder
om utlevering de siste to år, eller den handling han eller hun kreves
utlevert for, kan medføre høyere straff enn fengsel i fire år. Utlevering
av norske statsborgere kan i utgangspunktet heller ikke skje for
handlinger som i sin helhet er begått på norsk territorium.
I henhold til den nordiske konvensjonen er den klare hovedregel
at man ikke lenger kan nekte overlevering av egne statsborgere.
Når det gjelder overlevering til straffullbyrding, vil det være
adgang til å nekte overlevering dersom fullbyrding skjer i Norge.
Fortalen til den nordiske konvensjonen omhandler forholdet til
de grunnleggende menneskerettigheter. Det fastslås at ingen skal
utleveres/overleveres til et land der det er alvorlig risiko for
at de vil bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig
eller nedverdigende behandling eller straff. Det slås fast at konvensjonen
respekterer de grunnleggende rettigheter slik de er garantert ved
Den europeiske menneskerettskonvensjon.
De nordiske stater har et høyt utviklet rettssystem, og departementet
legger til grunn at utlevering til de nordiske stater ikke kan komme
i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon. Departementet
ser derfor ikke behov for å foreslå at fare for at de overleverte
skal bli utsatt for brudd på fundamentale rettigheter skal fastsettes
som en avslagsgrunn. Dersom en slik situasjon mot formodning skulle
oppstå, vil norske myndigheter uansett ha plikt til å avslå arrestordren.
Den nordiske utleveringsloven inneholder enkelte bestemmelser
om når en utleveringsbegjæring skal avslås. Bl.a. kan utlevering
ikke skje for politiske forbrytelser. Utlevering kan heller ikke
skje dersom det er avsagt dom, vedtatt forelegg eller meddelt påtaleunnlatelse
for det samme forholdet. Det er også visse begrensninger på adgangen
til å utlevere egne statsborgere.
Konvensjonens utgangspunkt er at den iverksettende stat har plikt
til å pågripe og overlevere en person som det er utstedt en gyldig
arrestordre på. Unntak for denne plikten er regulert i konvensjonen.
I høringsnotatet ga departementet uttrykk for at det forelå et
behov for å kunne anvende alle de fakultative avslagsgrunnene. Departementet
foreslo videre at det skulle være obligatorisk å avslå å iverksette
en arrestordre når det var gitt påtaleunnlatelse, en avslagsgrunn
som følger av konvensjonen. En påtaleunnlatelse er en konstatering
av straffskyld, og regnes som en strafferettslig reaksjon som er
til hinder for at saken kan tas opp på ny.
Etter konvensjonen skal en arrestordre avslås dersom lovovertredelsen
som ligger til grunn for arrestordren er omfattet av et amnesti
i Norge, og Norge har myndighet til å strafforfølge lovovertredelsen. Selv
om dette er en situasjon som sjelden vil oppstå i praksis, er avslagsgrunnen
tatt inn i lovforslaget som en obligatorisk avslagsgrunn i tråd
med våre konvensjonsforpliktelser.
Videre skal etter konvensjonen en arrestordre avslås hvis personen
som kreves overlevert, på grunn av sin alder ikke er strafferettslig
ansvarlig i den iverksettende stat. Alle de nordiske statene har
i dag 15 år som den kriminelle lavalder. Bestemmelsen har derfor
ikke praktisk betydning i dag. Departementet vil likevel lovfeste
unntaket i tråd med konvensjonsteksten.
I henhold til den nordiske utleveringsloven kan utlevering heller
ikke skje dersom det i Norge er avsagt dom, vedtatt forelegg eller
meddelt påtaleunnlatelse for den handlingen utleveringen gjelder.
I saker hvor etterforskning er innstilt, kan utlevering bare skje
dersom vilkårene i straffeprosessloven foreligger.
Etter den nordiske konvensjonen vil norske myndigheter ha plikt
til å avslå en arrestordre dersom det foreligger en endelig dom
for de samme handlinger i en nordisk stat eller i en annen EU-medlemsstat.
Det følger videre at man kan nekte å overlevere en person dersom
det foreligger endelig dom fra en tredjestat. En arrestordre kan
avslås også når det er besluttet ikke å innlede rettsforfølgning
i den staten som skal iverksette arrestordren, eller å bringe rettsforfølgningen
til opphør. Videre kan en arrestordre avslås dersom de samme forhold
er endelig avgjort i en annen nordisk stat, og denne avgjørelsen
er til hinder for videre rettsforfølgning.
Etter departementets syn bør en arrestordre avslås dersom det
vil være i strid med Schengenkonvensjonen å strafforfølge personen.
Når videre strafforfølging i Norge er i strid med denne bestemmelsen,
bør en person heller ikke overleveres. I tråd med dette vil departementet
foreslå at en nordisk arrestordre skal avslås dersom det i Norge
foreligger en rettskraftig dom (enten denne er fellende eller frifinnende),
dersom det er vedtatt forelegg og dersom det er meddelt påtaleunnlatelse
for det samme forholdet. Når den ettersøkte er dømt eller har vedtatt
et forelegg, skal arrestordren bare avslås dersom reaksjonen er
fullbyrdet, er under fullbyrdelse eller ikke lenger kan fullbyrdes.
Når den ettersøkte er gitt påtaleunnlatelse, skal arrestordren ikke
avslås dersom det foreligger forhold som gjør at forfølgningen kan
tas opp på ny.
Departementet foreslår også at en arrestordre skal avslås dersom
det foreligger en godkjent avtale i konfliktråd i den samme saken,
eller dersom det foreligger rettskraftig dom på overføring til tvungent
psykisk helsevern eller tvungen omsorg.
Også det at forfølgningen av et straffbart forhold er innstilt,
vil etter gjeldende rett i utgangspunktet avskjære videre strafforfølgning.
Dette gjelder imidlertid ikke absolutt. Dersom innstillingen er
henlagt pga. bevisets stilling, er det mulig å gjenåpne strafforfølgningen
dersom det senere oppdages nye bevis av vekt. Dersom saken er innstilt
fordi en nødvendig påtalebegjæring eller annen forutsetning for
å fremme saken mangler, kan saken tas opp på nytt dersom denne feilen
blir avhjulpet. Departementet foreslår at en arrestordre skal avslås
dersom strafforfølgning for det samme forholdet i Norge er innstilt,
med mindre det foreligger forhold som gjør at forfølgningen kan tas
opp igjen i Norge.
Schengenkonvensjonen fastsetter forbud mot ny strafforfølgning
for samme forhold når saken er endelig avsluttet i en annen Schengenstat.
Dersom det er truffet en avgjørelse som endelig avslutter en straffesak
i en annen Schengenstat, vil det dermed ikke være anledning til
å strafforfølge personen, verken i Norge eller i en annen nordisk
stat. Heller ikke i disse tilfellene bør personen overleveres.
I tråd med konvensjonen om nordisk arrestordre foreslår departementet
at en nordisk arrestordre skal avslås hvis det foreligger endelig
dom eller annen avgjørelse som avskjærer videre strafforfølgning
for det samme forhold i en annen nordisk stat, en EU-medlemsstat
eller en stat som er tilsluttet Schengensamarbeidet. I tilfelle
domfellelse gjelder dette bare dersom dommen er fullbyrdet, under
fullbyrding eller den ikke lenger kan fullbyrdes.
Når det gjelder endelige dommer fra stater som ikke er med i
Schengensamarbeidet, foreslår departementet at det gis adgang til
å avslå en arrestordre. I vurderingen av om arrestordren skal avslås,
bør det blant annet legges vekt på straffens lengde og om hvorvidt
straffen er gjennomført.
Den grensekryssende kriminalitet er økende, og stadig oftere
vil et strafferettslig forhold ha tilknytningspunkter til flere
stater. Det er også en rekke lovbrudd hvor statene har ekstrateritoriell
jurisdiksjon. Det vil derfor være en rekke tilfeller hvor to eller
flere nordiske stater vil ha jurisdiksjon i den samme saken.
Det følger av konvensjonen at det er adgang til å avslå å iverksette
en arrestordre når den ettersøkte allerede rettsforfølges for det
samme forholdet i den iverksettende stat.
Det vil ofte være et hensiktsmessighetsspørsmål hvor en sak som
kan rettsforfølges både i Norge og i en annet nordisk stat, faktisk
skal rettsforfølges. Dette vil bero blant annet på hvor langt saken
er kommet, i hvilken stat bevismateriale er lettest tilgjengelig,
i hvilken stat eventuelle vitner befinner seg, om saken er en del
av et større sakskompleks som rettsforfølges i én av statene, og
hensynet til den ettersøkte selv. Spørsmålet løses etter departementets
syn best av påtalemyndigheten i det enkelte tilfellet. Departementet foreslår
på denne bakgrunn at avslagsgrunnen gjøres fakultativ. I praksis
vil slike saker vanligvis kunne løses ved at de kompetente myndigheter
i den stat som har utstedt en arrestordre og den iverksettende stat avtaler
i hvilken stat strafforfølgningen mest effektivt kan gjennomføres.
Etter gjeldende nordisk utleveringslov er hovedregelen at norsk
statsborger ikke kan utleveres for handlinger som i sin helhet er
begått her i riket.
Konvensjonen åpner for at man kan avslå å iverksette en arrestordre
dersom forholdet som ligger til grunn for arrestordren, etter den
iverksettende stats lovgivning er begått helt eller delvis på denne
statens territorium, og forholdet ikke utgjør en lovovertredelse
etter den iverksettende stats lovgivning.
På grunn av de store likhetstrekkene mellom de nordiske statenes
straffelovgivning, er unntaket lite praktisk. Departementet foreslår
likevel å lovfeste en adgang – som en sikkerhetsventil – til å nekte
å etterkomme en arrestordre i disse tilfellene.
I henhold til konvensjonen kan en arrestordre avslås dersom den
er utstedt med henblikk på fullbyrding av straff eller annen frihetsberøvende
reaksjon i tilfeller der den ettersøkte er norsk statsborger eller har
bopel eller opphold i Norge. Forutsetningen er at den iverksettende
stat selv forplikter seg til å fullbyrde dommen.
Hvor det er mest hensiktsmessig at en person soner sin straff,
vil variere. Den dømtes bosted vil ha betydning, og også hvor den
dømtes familie har bosted.
Hvorvidt en arrestordre skal avslås på dette grunnlaget, må avgjøres
i det enkelte tilfellet ut fra en skjønnsmessig vurdering. Departementet
foreslår derfor at avslagsgrunnen skal være fakultativ.
Det følger av konvensjonen at den iverksettende stat kan kreve
at den ettersøkte blir tilbakeført til soning dersom han eller hun
er statsborger av eller bosatt i den iverksettende stat. Som for
avslagsgrunnen ved fullbyrding er også her formålet å legge til
rette for at en soning eller annen reaksjonsfullbyrding skal kunne
foregå der det er mest hensiktsmessig.
Departementet foreslår at det tas inn en bestemmelse om betinget
overlevering i tråd med konvensjonen.
Spesialitetsprinsippet innebærer at en person ikke kan strafforfølges
for straffbare forhold som er begått før det forhold som lå til
grunn for at en person ble utlevert eller overlevert. Det følger
av den nordiske utleveringsloven at en norsk statsborger ikke skal kunne
strafforfølges eller straff fullbyrdes mot ham for noen annen før
utleveringen begått straffbar handling med mindre enten departementet
gir samtykke, han selv gir samtykke i rettsmøte, han har unnlatt
å forlate det land han er utlevert til enda han i 1 måned uhindret
har kunnet forlate det, eller han frivillig er vendt tilbake etter
først å ha forlatt landet. Det følger videre at ved politiske forgåelser
gjelder reglene også for personer som ikke er norske statsborgere.
En person kan heller ikke utleveres videre til en tredje stat uten
at departementet samtykker.
I den nordiske konvensjonen er spesialitetsprinsippet modifisert
og adgangen til å strafforfølge for straffbare forhold begått før
overleveringen er dermed utvidet. Hovedregelen er at en person kan
strafforfølges for en handling som er begått forut for overleveringen.
Dette gjelder også for norske statsborgere. Dersom et krav om overlevering
for den aktuelle forbrytelse skulle vært avslått fordi det foreligger
en obligatorisk avslagsgrunn, kunne vært avslått fordi det foreligger
en fakultativ avslagsgrunn, eller personen er overlevert fra Island
og det straffbare forhold anses som en politisk forbrytelse, kan
i utgangspunktet strafforfølgning likevel ikke skje.
Krav til utforming og innhold av en nordisk arrestordre er regulert
i konvensjonen. En arrestordre skal innholde opplysninger om den
ettersøktes identitet og nasjonalitet, opplysninger om den myndighet som
har utstedt arrestordren, angivelse av grunnlaget for arrestordren,
angivelse av det straffbare forholdet samt gjerningsbeskrivelse.
Dersom det skal overleveres til straffullbyrding, skal det opplyses
hvilken straff vedkommende er blitt idømt.
Mangelfulle opplysninger i arrestordren er ikke en avslagsgrunn.
Om arrestordren ikke inneholder de foreskrevne opplysninger, må
mottakerstaten kontakte den staten som har utstedt arrestordren,
for å få utfyllende opplysninger. Utgangspunktet for tidsfristene
konvensjonen fastsetter for avgjørelse om overlevering, må imidlertid
knyttes til det tidspunktet mottakerstaten har mottatt de nødvendige
opplysningene.
Konvensjonens bestemmelser er foreslått gjennomført i lovens
§ 2.
Den nordiske utleveringsloven bygger på direkte kommunikasjon
mellom de nasjonale påtalemyndigheter ved oversendelse av utleveringsbegjæringer. Som
hovedregel skal begjæringene sendes riksadvokaten, men er den ettersøktes
oppholdssted kjent, kan begjæringen sendes direkte til den stedlige
statsadvokat eller politimester. Etter konvensjonen skal en nordisk
arrestordre kommuniseres mellom de myndigheter statene har utpekt
som utstedende og iverksettende rettshåndhevende myndigheter. I
praksis vil det som i dag si politi eller påtalemyndighet. De enkelte
stater står imidlertid fritt til å peke ut hvilke rettshåndhevende
myndigheter som skal være kompetente til å motta en arrestordre.
I høringsnotatet foreslo departementet at gjeldende kompetansefordeling
ble opprettholdt, dvs. at andre nordiske stater skulle sende arrestordre
til riksadvokaten, eller til statsadvokat eller politimester når den
ettersøktes oppholdssted er kjent.
Departementet er enig med riksadvokatens synspunkter om at en
nordisk arrestordre skal sendes den stedlige politimester v/kjent
oppholdssted og ellers sendes KRIPOS, og går inn for å utforme lovteksten i
overensstemmelse med riksadvokatens forslag. Denne løsningen har
støtte i målsettingen om en rask og enkel overleveringsprosedyre.
En hovedmålsetting i konvensjonen er å legge til rette for at
overlevering skal kunne skje så raskt som mulig. Det er derfor lagt
til rette for minst mulig byråkratiske ordninger.
Det framgår videre at en nordisk arrestordre skal behandles og
iverksettes som hastesak. Dersom den ettersøkte samtykker til overlevering,
bør beslutningen treffes senest tre dager etter at samtykket er
gitt. I andre tilfeller bør det treffes endelig avgjørelse om fullbyrding
innen 30 dager etter pågripelsen av den ettersøkte. Avgjørelsen
skal iverksettes så snart som mulig etter at den er truffet, og
overlevering skal skje senest 5 dager etter at den endelige avgjørelsen
om overlevering er truffet.
Departementet ønsker å legge opp til prosedyrer og rutiner som
medfører at fristene i konvensjonen kan overholdes i de aller fleste
tilfeller. I tillegg foreslås konkrete frister. I flertallet av
sakene vil antakelig overlevering kunne skje godt innenfor maksimumsfristene.
En oversittelse av fristene får imidlertid ingen rettsvirkninger.
Etter den nordiske utleveringsloven skal påtalemyndigheten straks
etter at en utleveringsbegjæring er mottatt, sette i gang undersøkelse
for å bringe på det rene om vilkårene for utlevering er til stede.
Samtidig skal det oppnevnes forsvarer for den ettersøkte. Ved behandlingen
av utleveringsbegjæringen har den ettersøkte de rettigheter som
følger av straffeprosessloven.
Etter den nordiske utleveringsloven kan det anvendes tvangsmidler
i samme utstrekning som i saker angående lovbrudd av tilsvarende
art som forfølges i Norge. Vurderingen av om tvangsmidler kan anvendes,
skjer dermed på grunnlag av straffeprosesslovens bestemmelser. Ved
avgjørelse av om vilkårene er til stede, kan retten legge til grunn
rettsavgjørelsen som følger med begjæringen, uten ytterligere prøving.
Med mindre retten bestemmer noe annet, skal dens beslutning om å
anvende tvangsmidler gjelde til begjæringen om utlevering er avgjort
og utlevering i tilfelle er satt i verk. Beslutning om fengsling
skal som hovedregel likevel ikke gjelde i mer enn tre uker.
Konvensjonen regulerer den ettersøktes rettigheter. Ved pågripelse
skal han eller hun informeres om den nordiske arrestordren og dens
innhold og om muligheten til å gi samtykke til overlevering.
Konvensjonen regulerer bruk av tvangsmidler i påvente av en beslutning
om overlevering av den ettersøkte. Som etter den nordiske utleveringsloven § 12,
kan varetektsfengsling og andre tvangsmidler anvendes i samsvar
med nasjonale regler.
I høringsnotatet foreslo departementet at den ettersøkte skulle
framstilles for varetektsfengsling innen 24 timer dersom det var
nødvendig å beholde den pågrepne. Begrunnelsen for å forkorte fristen
for framstilling for varetektsfengsling var ønsket om å sikre en
raskest mulig behandling og gjennomføring av overleveringen.
På bakgrunn av synspunktene fra høringsrunden har departementet
endret standpunkt, og går inn for at den ordinære fremstillingsfristen
i straffeprosessloven bør gjelde også i overleveringssaker.
I dette punktet behandles spørsmålet om hvilken myndighet som
skal avgjøre om lovens vilkår for å etterkomme en nordisk arrestordre
er oppfylt, og hvilken myndighet som skal treffe den endelige avgjørelsen
av om arrestordren skal etterkommes eller ikke. Det må skilles mellom
tilfellene der (i) den ettersøkte samtykker, (ii) vedkommende ikke
samtykker, (iii) det foreligger konkurrerende arrestordre eller
utleveringsbegjæringer om samme person og (iv) den ettersøkte tidligere
er utlevert fra en stat utenfor Norden.
Etter den nordiske utleveringsloven kan påtalemyndigheten som
hovedregel treffe avgjørelse om utlevering når den ettersøkte har
samtykket til utlevering i rettsmøte. I disse tilfellene prøver
ikke retten om lovens vilkår for å etterkomme utleveringsbegjæringen
er oppfylt.
Konvensjonen fastsetter i artikkel 11 at den ettersøkte kan samtykke
til overlevering. Det følger at statene skal iverksette de nødvendige
tiltak for at samtykket innhentes på en slik måte at det framgår
at vedkommende har avgitt det frivillig, med full kjennskap til
følgene. Med henblikk på dette har den ettersøkte rett til juridisk
bistand.
Departementet viderefører forslaget i høringsnotatet om at påtalemyndigheten
kan treffe avgjørelse i slike saker uten å gå veien om domstolen.
Samtykket vil etter lovforslaget kunne gis også til rettsforfølgning
for andre straffbare forhold begått forut for overleveringen. Saken
skal bare bringes inn for retten for prøvelse av om lovens vilkår
er oppfylt hvis samtykket trekkes tilbake. Forslaget ivaretar konvensjonens
målsetting om en rask og enkel overleveringsprosedyre basert på
gjensidig anerkjennelse av rettslige beslutninger, og legger til
rette for at konvensjonens frister kan overholdes.
Etter departementets syn bør hovedprinsippene for hvordan et
samtykke skal gis, framgå av lovteksten. Nærmere bestemmelser kan
fastsettes i forskrift eller i retningslinjer.
Samtykke til utlevering har hittil måttet avgis i rettsmøte for
å være gyldig. Departementet anser det nå som tilstrekkelig at samtykke
gis til påtalemyndigheten. Adgangen til å avslå en arrestordre er
snevrere enn adgangen til å avslå en utleveringsbegjæring etter
dagens regler, og det foreligger dessuten mindre rom for skjønn.
For å skape notoritet bør et samtykke likevel avgis skriftlig. Det
bør også gjøres klart at den ettersøkte skal ha fått informasjon
om rettsvirkningene av et samtykke. Samtykket skal videre foreligge ved
overlevering. Dersom samtykket trekkes tilbake før overlevering
er gjennomført, må saken sendes til tingretten som avgjør om vilkårene
for overlevering er til stede.
Etter den nordiske utleveringsloven skal departementet alltid
treffe avgjørelse om utlevering når den ettersøkte ikke samtykker
til utlevering. Retten skal imidlertid også i disse sakene avgjøre
om lovens vilkår for utlevering er oppfylt.
Konvensjonen angir ikke hvilken myndighet som skal treffe avgjørelse
om overlevering.
I høringsnotatet foreslo departementet at spørsmålet om overlevering
skulle bringes inn for tingretten når den ettersøkte ikke samtykket
til overlevering overfor påtalemyndigheten. Tingretten skulle ta
stilling både til om vilkårene for overlevering er oppfylt, og om
arrestordren skulle etterkommes. Det ble videre foreslått at overleveringsspørsmålet
om mulig skulle behandles i rettsmøtet om varetektsfengsling.
Departementet går som i høringsnotatet inn for at domstolen skal
avgjøre om lovens vilkår for å etterkomme arrestordren er oppfylt
i de tilfellene den ettersøkte ikke samtykker til overlevering.
Det samme skal gjelde i de tilfellene samtykket trekkes tilbake.
Kommer domstolen til at vilkårene for overlevering er oppfylt,
skal saken sendes påtalemyndigheten for avgjørelse.
Som følge av at departementet går inn for at det er påtalemyndigheten
– og ikke domstolen – som skal treffe den endelige avgjørelsen om
overlevering, foreslås det at påtalemyndighetens vedtak skal kunne påklages
i samsvar med straffeprosessloven § 59 a. Det kan bl.a. klages over
påtalemyndighetens skjønn ved bruk av de fakultative avslagsgrunnene.
Det kan imidlertid ikke klages over at vilkårene for overlevering
ikke er tilstede. Av hensyn til en rask avvikling av saken er tidsfristene
i § 59 a innskjerpet. Klagen skal ha oppsettende virkning.
Etter gjeldende rett skal Justisdepartementet treffe avgjørelse
om utlevering når det foreligger konkurrerende utleveringsbegjæringer.
Dette gjelder uavhengig av om den ettersøkte samtykker til utlevering
eller ikke, og uavhengig av om begjæringene kommer fra nordiske
stater eller stater utenfor Norden. Også i slike saker er utgangspunktet
at domstolen avgjør om lovens vilkår for utlevering er oppfylt.
Konvensjonen skiller mellom tilfellene der det foreligger konkurrerende
nordiske arrestordre og tilfellene der det i tillegg til en nordisk
arrestordre foreligger en anmodning om utlevering fra en stat utenfor Norden
om samme person. I det første tilfellet gjelder konvensjonens hovedregel
om at avgjørelsen må treffes av en rettshåndhevende myndighet. I
det andre tilfellet gjelder ikke denne begrensningen. Foreligger
det konkurrerende begjæringer og en eller flere av disse er fra
en stat utenfor Norden, står man etter konvensjonen fritt til å
velge hvilken myndighet som skal avgjøre hvilken begjæring som skal
etterkommes. Det innebærer at avgjørelse som i dag vil kunne treffes
av Justisdepartementet. Bestemmelsene påvirker ikke de nordiske
staters forpliktelser i henhold til statuttene for den internasjonale
straffedomstol eller i henhold til andre internasjonale domstoler
for forbrytelser mot internasjonal humanitær rett.
I høringsnotatet gikk departementet inn for at domstolen skal
treffe avgjørelse om overlevering/utlevering både når det foreligger
konkurrerende nordiske arrestordre og når det i tillegg til en nordisk
arrestordre foreligger en utleveringsbegjæring fra en stat utenfor
Norden.
Departementet slutter seg til riksadvokatens vurderinger, og
går inn for at Justisdepartementet skal treffe avgjørelse i saker
der det i tillegg til en nordisk arrestordre foreligger en utleveringsbegjæring
fra en stat utenfor Norden. Denne løsningen er også valgt i de øvrige
nordiske staters implementering av konvensjonen. Når det gjelder
konkurrerende nordiske arrestordre, skal avgjørelsen treffes av
påtalemyndigheten i tråd med hovedregelen ellers.
Når den ettersøkte tidligere er utlevert fra en stat utenfor
Norden, kan det ligge visse begrensninger i adgangen til å overlevere
personen for et straffbart forhold som er begått før utleveringen.
I de fleste saker om utlevering fra stater utenfor Norden vil det være
en betingelse for utleveringen at personen ikke utleveres eller
overleveres videre for slike forhold uten denne statens samtykke.
Det følger av konvensjonen at slike begrensninger skal respekteres.
Etter departementets syn bør henvendelser om slikt samtykke fremdeles
sendes gjennom departementet, enten direkte mellom justisdepartementene
i de enkelte stater eller gjennom diplomatiske kanaler. Når det
er snakk om å overlevere en person som tidligere er utlevert fra
en stat utenfor Norden for et forhold som er begått forut for utleveringen,
vil derfor saken måtte sendes til Justisdepartementet som vil besørge
innhenting av samtykke.
Departementet ser ingen grunn til å fravike hovedregelen om at
det er påtalemyndigheten som treffer avgjørelse om overlevering
i disse tilfellene. Når samtykke er mottatt, skal derfor saken sendes
tilbake til påtalemyndigheten for avgjørelse.
Etter den nordiske utleveringsloven skal en beslutning om utlevering
settes i verk så snart råd er. Konvensjonen fastsetter at en avgjørelse
om overlevering skal iverksettes snarest mulig på en dato som avtales
mellom de berørte myndigheter, og som hovedregel senest 5 dager
etter at endelig avgjørelse om overlevering foreligger. I høringsnotatet
ble det i lovutkastet foreslått en tilsvarende bestemmelse.
Etter den nordiske utleveringsloven og konvensjonen kan den staten
som treffer avgjørelse om utlevering eller overlevering, utsette
overleveringen eller midlertidig overlevere den ettersøkte når vedkommende
er under rettsforfølgning eller soner en dom i denne staten. Tilsvarende
bestemmelser ble foreslått i høringsnotatet.
Ingen høringsinstanser har hatt merknader til høringsnotatets
bestemmelser om iverksettingen av avgjørelse om overlevering. Departementet
viderefører på denne bakgrunn utkastet i høringsnotatet.
Etter den nordiske utleveringsloven kan det besluttes at gjenstander
som er beslaglagt under saken i Norge, skal overgis til den myndighet
som har begjært utleveringen. Konvensjonen pålegger den staten som
den ettersøkte overleveres fra, på eget initiativ, eller etter anmodning
fra den som utstedte arrestordren, å beslaglegge og overlevere gjenstander
som antas å være påkrevd som bevismateriale, eller som den ettersøkte
har ervervet som et resultat av lovovertredelsen. Bestemmelsen skal
ikke forstås å oppstille en særlig aktivitets- eller undersøkelsesplikt
for politiet, og den gjelder med de begrensninger som måtte følge
av nasjonal rett.
I høringsnotatet ba departementet om høringsinstansenes syn på
om beslagsplikten også burde omfatte ting som kunne bli gjenstand
for utvidet inndragning.
Hensynet til gjensidig anerkjennelse tilsier etter departementets
oppfatning at beslagsplikten bør utvides noe sammenliknet med konvensjonen,
blant annet ved også å omfatte tredjemannsinndragning og utvidet
inndragning. I den grad det i en overleveringssak ville vært adgang
til å foreta inndragningen i den staten som har utstedt arrestordren,
og denne staten ønsker det, er det etter departementets syn i tråd
med konvensjonens grunntanke å oppstille en beslagsplikt også i
slike tilfeller. Departementet foreslår derfor at gjenstander som
omfattes av straffelovens bestemmelser, skal kunne beslaglegges
og overleveres.
Etter konvensjonen artikkel 1 og den nordiske utleveringsloven,
kan norske myndigheter utstede en arrestordre eller utleveringsbegjæring
til en annen nordisk stat på samme vilkår som en annen nordisk stat
kan utstede en arrestordre til Norge. Høringsnotatet foreslo det
samme i lovutkastet.
Utleveringsbegjæringen eller arrestordren kan utstedes med tanke
på å strafforfølge den ettersøkte i Norge for en handling som kan
medføre fengselsstraff, eller for å fullbyrde en fengselsdom mot
ham.
I høringsnotatet ble det ikke presisert hvilken straffeprosessuell
status den ettersøkte må ha for at norske myndigheter kan be om
å få vedkommende overlevert til strafforfølgning her. Etter lovgivningen i
de andre nordiske statene er kravet at den ettersøkte er mistenkt,
siktet eller tiltalt for handlingen.
Begrepet mistenkt har ingen presis betydning i norsk straffeprosess.
Departementet foreslår i stedet at den som med skjellig grunn kan
mistenkes for en straffbar handling, skal kunne kreves overlevert.
Konvensjonen fastsetter at dersom den som overleveres blir ilagt
straff, skal det gjøres fradrag i straffen for eventuell frihetsberøvelse
den ettersøkte har vært undergitt i den staten vedkommende ble overlevert
fra. I høringsnotatet ble det foreslått en bestemmelse om varetektsfradrag
ved overlevering til fullbyrding av dom. Ingen høringsinstanser
har hatt merknader til utkastet. Departementet foreslår at bestemmelsen
utformes slik at det framgår at tilsvarende varetektsfradrag også
skal gis i de tilfellene der den ettersøkte blir ilagt straff i
Norge. Den nærmere utmålingen av varetektsfradraget følger reglene
i straffeprosessloven.
Konvensjonen regulerer overlevering til/fra Island. Island gis
en utvidet adgang til å avslå en arrestordre som gjelder overlevering
av en islandsk statsborger til en annen nordisk stat. I høringsnotatet
foreslo departementet at det ikke skulle gis særregler for overlevering
til Island. Ingen av høringsinstansene har kommentert dette, og
departementet opprettholder standpunkt.
Konvensjonen ble undertegnet 15. desember 2005 med forbehold
om Stortingets samtykke. Stortingets samtykke er nødvendig da gjennomføring
av konvensjonen krever lovendring, jf. Grunnloven § 26 andre ledd.
Konvensjonen anses også som en sak av særlig viktighet.
Departementet anbefaler at Stortinget gir sitt samtykke til ratifikasjon
av konvensjonen.
Lovforslaget legger opp til en forenklet administrativ prosedyre
for overlevering av lovbrytere. Dette vil føre til mindre arbeid
for både påtalemyndigheten, domstolene og departementet, og kan
dermed gi en viss innsparingseffekt for disse organene. For øvrig
antar departementet at lovforslaget ikke får økonomiske og administrative
konsekvenser.