Til Odelstinget
Departementet foreslår å innføre en lovfestet rett til barnehageplass.
Rett til barnehageplass vil være et svært viktig virkemiddel for
å bidra til at Regjeringen når andre overordnede mål i samfunnet.
Begrunnelsen for å innføre en slik rett må ses i lys av barnehagenes
vide samfunnsmessige betydning. Departementet mener at den retten
til barnehageplass som nå foreslås, ivaretar familienes behov i
bred forstand, også barn med særlige behov.
Departementet foreslår å innføre rett til barnehageplass fra
august for alle barn som har fylt ett år innen utgangen av august
det året det søkes om barnehageplass. Kommunen skal ha minimum ett
opptak i året. Barn har rett til et barnehagetilbud i den kommunen
det er bosatt. Retten gjelder et barnehagetilbud i samsvar med barnehageloven
og tilhørende forskrifter. Det tas sikte på at en rett til barnehageplass
skal tre i kraft fra 2009.
Departementet har merket seg den brede støtten til forslaget
om å innføre en lovfestet rett til barnehageplass og er enig i høringsinstansenes
syn om at lovfesting av rett til barnehageplass er en milepæl i
barnehagepolitikken. Departementet foreslår derfor at det innføres
en lovfestet rett til barnehageplass fra 2009.
Departementet har merket seg at de fleste høringsinstansene ikke
har uttalt seg om eller ikke har hatt merknader til innholdet i
retten til barnehageplass. Høringsinstansene som har uttalt seg
om retten til barnehageplass, har i hovedsak hatt merknader til hva
som anses som akseptabel ventetid, herunder antall opptak.
Departementet foreslår å angi tidspunkt for når retten til barnehageplass
gjelder fra. Departementet foreslår at barn som har fylt ett år
senest innen utgangen av august det året det søkes om barnehageplass, skal
etter søknad ha rett til barnehageplass fra august. Departementet
foreslår at kommunen skal ha minimum ett opptak i året.
Departementet foreslo i høringsnotatet at en begrensning i retten
til å gjelde barn i alderen ett til fem år ville være naturlig sett
i forhold til andre velferdsordninger, som retten til foreldrepermisjon
og foreldrepenger i forbindelse med fødsel og adopsjon. Arbeidsmiljøloven
og folketrygdlovens regler om opptjening av foreldrepenger knyttes
mer eller mindre til yrkesaktivitet.
Departementet har merket seg at flertallet av høringsinstansene
ikke har uttalt seg om eller ikke har hatt merknader til at retten
innføres fra fylte ett år.
Flere høringsinstanser argumenterer imidlertid for at retten
må inntre tidligere.
Departementet mener imidlertid at det er fornuftig å innføre
en rett til barnehageplass som er i samsvar med dagens praksis vedrørende
opptak til barnehage, og derfor er en forpliktelse som kommunen
kan håndtere. Dette støttes av flere kommuner som positivt uttrykker
at dette er en forpliktelse de kan håndtere i forhold til antallet
barnehageplasser som ligger i sektoren i dag, og gjeldende regler
om opptak til disse.
Som departementet foreslo i høringsnotatet, er forslaget om rett
til plass fra barnet fyller ett år kun en minimumsforpliktelse for
kommunen. Kommuner som har kapasitet, kan fritt tilby barnehageplass
selv om barnet ikke har fylt ett år. Videre kan kommunen tilby plasser
til barn som fyller ett år i løpet av året dersom det er kapasitet.
Kommunen kan også velge å ha flere eller løpende opptak.
Inntil videre mener departementet at det må være opp til kommunene
å øke ambisjonsnivået utover plikten.
Regjeringen varslet i høringsnotatet sin målsetting om to opptak
i året på sikt for å korte ned ventetiden, og foreslo at opptakene
burde foretas med seks måneders mellomrom. Det ble lagt til grunn
at de fleste kommuner i dag allerede har et opptak i august når
de eldste barna går over i skolen. Målet om to opptak medfører at
kommunene på sikt må innføre et opptak også i februar. De barna
som får rett til plass fra denne måneden, er de som fyller ett år
senest i februar. Dette betyr at barna, ved en eventuell innføring av
to opptak, kan bli maksimalt ett år og fem måneder før de får rett
til plass i barnehage. Departementet har merket seg at flere høringsinstanser
har uttalt seg om dette, og at disse delvis har sterke motforestillinger mot
forslaget om to opptak. Det avgjørende er imidlertid at målet på
sikt er å redusere ventetiden. Hvordan dette best bør gjøres, vil
Regjeringen komme tilbake til.
Barneombudet mener at forslaget om rett til barnehageplass vanskelig
kan gi en forskjellsbehandling som kan sies å være saklig og rimelig
ut fra våre generelle krav om likebehandling av barn, slik kravene framgår
av FNs barnekonvensjon. Departementet har forståelse for at det
framsatte forslag kan føles urettferdig for brukerne. Men etter
departementets vurdering medfører ikke forslaget om rett til barnehageplass
en forskjellsbehandling som ikke er saklig og rimelig i henhold
til FNs barnekonvensjon. Lovgiver må kunne bestemme hvem en rettighet
skal og ikke skal gjelde for. I opplæringslovgivningen har barn rett
til å gå på skole dersom de er født innen et bestemt år. Departementet
foreslår at barn har rett til barnehageplass dersom de er født innenfor
et visst tidsrom og kan vanskelig se at dette er usaklig og urimelig
forskjellsbehandling så lenge alle barn som er født innenfor det
angitte tidsrommet, får rett til barnehageplass. Lovgiver må kunne
sette en grense for hvem en rettighet skal gjelde for. Det er imidlertid ikke
noe i veien for at kommunen kan øke ambisjonsnivået utover den lovfestede
rettigheten.
Departementet opprettholder forslaget om at retten til barnehageplass
skal gjelde innenfor kommunegrensen. Departementet foreslår en redaksjonell endring
i § 8 andre ledd. Det ble foreslått et nytt tredje ledd i gjeldende
§ 8 som pålegger kommunen å oppfylle retten til barnehageplass.
Departementet foreslår nå istedenfor å endre gjeldende andre ledd første
punktum. Dette innebærer at gjeldende formulering: "Kommunen har
plikt til å sørge for at det finnes et tilstrekkelig antall barnehageplasser
for barn under opplæringspliktig alder" endres til "Kommunen
har plikt til å tilby plass i barnehage til barn under opplæringspliktig
alder som er bosatt i kommunen, jf. § 12a". Departementet
mener at endringen blir enklere å forstå. Dette tydeliggjør også
at man går fra en fase der kommunen hadde plikt til å sørge for
tilstrekkelig antall plasser, til et rettighetssystem der kommunen
har plikt til å tilby plasser til den gruppen som er definert i
ny § 12a. Kommunen har ikke tidligere vært pålagt å ha et bestemt
antall barnehageplasser eller en bestemt dekningsprosent, men måtte
selv fastsette det reelle behovet for barnehageplasser i sin kommune.
Kommunens plikt til å oppfylle retten til barnehageplass pålegger
kommunen nå å sørge for det antall plasser som er nødvendig slik at
retten til barnehageplass for det enkelte barn sikres.
Retten til barnehageplass er kun en minimumsforpliktelse for
kommunen, og er ikke til hinder for at kommunen kan tilby barnehageplass
til barn som ikke har rett til barnehageplass i henhold til § 12a dersom
det er kapasitet.
Departementet har merket seg at om lag 3/4 av høringsinstansene
som har uttalt seg om rett til barnehageplass, støtter at retten
skal gjelde innenfor kommunegrensen.
En innføring av en lovfestet rett til barnehageplass medfører
en forpliktelse til å oppfylle rettigheten. Departementet foreslår
at kommunen skal oppfylle retten til barnehageplass. For å kunne
oppfylle retten til barnehageplass er det nødvendig å avgrense hvem
retten skal gjelde for og hva rettigheten inneholder. Departementet
foreslår å avgrense retten til å gjelde en barnehageplass innenfor
kommunegrensen. En slik avgrensning er nødvendig fordi det er administrativt
vanskelig å oppfylle en forpliktelse uten å vite hvor mange som
til enhver tid kan benytte seg av rettigheten.
Departementet mener at det er en fordel både for kommunen og
brukerne at retten gjelder innenfor kommunegrensen. Ved en slik
avgrensning kan kommunen tilby et godt barnehagetilbud samtidig
som brukerne kan velge mellom forskjellige barnehagetilbud ut fra
ulike kriterier, som for eksempel nærhet til hjemmet, type barnehage
eller pedagogisk profil. Videre vil brukerne få et barnehagetilbud
som ligger innenfor et område som gjør tilbudet reelt tilgjengelig
geografisk.
Dersom en søker ønsker et barnehagetilbud som ikke finnes i kommunen,
er retten til barnehageplass innen kommunegrensen ikke en lovmessig
sperre for interkommunalt samarbeid. Se nærmere nedenfor.
Kommunen skal etter § 8 andre ledd tilpasse utbyggingsmønster
og driftsformer til lokale forhold og behov. Dette må bygges på
kommunens lokalkunnskap. Kommuner med spredt bebyggelse må oppfylle
retten til barnehageplass på en annen måte enn bykommuner med tett
bosetting. Barnehagetilbudet må ha den kvalitet, det innhold og
det omfang som brukerne etterspør og lokale forhold tilsier, innenfor
rammen av regelverket. Departementet forstår kommunenes bekymring,
men mener at kommunen må finne lokale løsninger for barnehagetilbudet og
muligheter for å oppfylle retten til barnehageplass i sin kommune.
Lokale tilpasninger kan således føre til at det kan variere fra
bykommuner til kommuner med spredt bebyggelse hvordan retten til
barnehageplass skal oppfylles.
Høringsinstansene er positive til interkommunalt samarbeid og
mener at barn må få rett til barnehageplass i en annen kommune enn
den de er bosatt i dersom foreldrene ønsker det.
Departementet mener at kommunene må være særlig åpne for interkommunalt
samarbeid, der en søker ønsker barnehageplass med en spesiell pedagogisk
profil som kommunen selv ikke kan tilby. Barnehagene definerer sin
opptakskrets i barnehagens vedtekter, jf. barnehageloven § 7. Opptakskretsen kan
også omfatte barn utenfor kommunegrensen. Dette vil fremdeles være
gjeldende. Departementet mener at det er hensiktsmessig at retten
til barnehageplass gjelder innenfor kommunegrensen. Kommunens plikt
til å gi et barnehagetilbud innen kommunegrensen innebærer ikke
en lovmessig sperre for interkommunalt samarbeid om barnehagetilbud.
Kommunen skal ved opptak ta hensyn til søkernes ønsker og behov,
jf. barnehageloven § 12. Kommunen plikter imidlertid å oppfylle
retten til barnehageplass innenfor kommunegrensen. Søkere kan således
bare tilbys barnehageplass i en annen kommune dersom foreldrene
ønsker det.
Departementet foreslår, som i høringsnotatet, at retten til barnehageplass
skal gjelde for alle barn som er bosatt i kommunen.
Ved en avgrensning til at retten gjelder innenfor kommunegrensen,
oppstår spørsmålet om hvem som har rett til barnehageplass innen
kommunen. Departementet foreslo i høringsnotatet at barn vil ha
rett til et barnehagetilbud i den kommunen det er bosatt. Departementet
presiserte i høringsnotatet at barnet er bosatt i den kommunen der
det er folkeregistrert.
Nærmere vurderinger viser imidlertid at denne presiseringen er
uheldig fordi enkelte grupper som har behov for barnehageplass,
faller utenfor retten til plass ved en slik avgrensning. Dette gjelder
for eksempel studenter som er folkeregistrert i en kommune og bosatt
i en annen på grunn av studier.
Departementet foreslår derfor at barn skal ha rett til barnehageplass
i den kommunen de er bosatt, uten å stille krav om folkeregistrering.
Med bosatt menes der barnet har bostedsadresse. I praksis vil bostedsadresse
være sammenfallende med folkeregistrert adresse i de fleste tilfeller.
Departementet foreslår at retten skal gjelde en barnehageplass
som er godkjent i henhold til barnehageloven § 10, jf. §§ 1 og 2,
eller § 11. Det er foretatt noen redaksjonelle endringer i forhold
til forslaget som var på høring. Forslaget i høringsnotatet lød "(...)
rett til et barnehagetilbud (...)". Departementet foreslår at bestemmelsen
skal lyde: (...) rett til plass i barnehage (...).
Dette er språklig sett enklere og i samsvar med språkbruken ellers
i loven. I § 13 om prioritet ved opptak brukes formuleringen plass i barnehage. I ny § 12a er det barnehageplass
i den betydningen som er brukt i § 13 som er aktuell, og det er
etter departementets vurdering derfor naturlig å bruke samme formulering.
Mange høringsinstanser er opptatt av at retten må gjelde et kvalitativt
godt barnehagetilbud. Flere høringsinstanser har påpekt at retten
må gjelde et barnehagetilbud som er godkjent i henhold til barnehagelovens
regler. Dette er i samsvar med departementets forslag. I høringsnotatet
foreslo departementet at det gis rett til et godkjent barnehagetilbud,
det vil si et tilbud som gis innenfor barnehagelovens regler og
som er godkjent etter loven. Selv om ordlyden endres til rett til plass i barnehage vil andre bestemmelser
i loven med forskrifter sikre at tilbudet er kvalitativt godt.
Alle ordinære barnehager og familiebarnehager må i dag godkjennes
i henhold til barnehageloven med forskrifter for å drive barnehage.
Departementet mener at det er naturlig at barna gis rett til plass
i en barnehage som er godkjent i henhold til barnehageloven med
forskrifter. Departementet mener at de gjeldende regler bidrar til
likhet i kommunene og bidrar til å sikre kvalitativt gode barnehageplasser.
Noen høringsinstanser har bemerket at barn må ha rett til plass
i ordinær barnehage og at familiebarnehage ikke kan oppfylle retten.
Departementet mener at familiebarnehager som er godkjent i henhold til
barnehageloven § 11, må kunne oppfylle retten på lik linje med en
ordinær barnehage som er godkjent i henhold til barnehageloven § 10,
jf. §§ 1 og 2. Familiebarnehagen er en pedagogisk virksomhet som
veiledes av en førskolelærer, følger rammeplanen og dermed adskiller
seg fra dagmammavirksomhet. Foreldre som primært ikke ønsker plass
i en familiebarnehage, vil ha anledning til å velge bort dette ved søknad
da kommunen i opptaksprosessen skal legge vekt på søkerens ønsker
og behov ved tildeling av barnehageplass.
Noen av høringsinstansene har uttalt seg om omfanget av retten
til barnehageplass. Enkelte høringsinstanser har påpekt at kommunen
i størst mulig grad må sørge for at familiene får det barnehagetilbudet
de søker om. Det er foreldrene som best vet hvor lenge barnet bør
være i barnehagen. Departementet presiserer at retten til barnehageplass
maksimalt omfatter et heltidstilbud. For de familier som har behov
for ytterligere tilbud er det ikke noe til hinder for at kommunen
i samarbeid med foreldrene finner egnede løsninger. Departementet
uttalte i høringsnotatet at målet er at alle familier/barn skal
få det barnehagetilbudet de ønsker og har behov for, og at en begrensning
i retten til kun å gjelde et korttidstilbud vanskelig vil harmonere
med dette målet. I henhold til reglene om samordnet opptak skal
brukernes ønsker og behov tillegges stor vekt ved selve opptaket
av barn, jf. barnehageloven § 12. Videre skal utbyggingsmønster
og driftsformer tilpasses lokale forhold og behov, jf. § 8. Dette
betyr at barnehagetilbudet i den enkelte kommune må ha det omfang
brukerne etterspør og lokale forhold tilsier innenfor rammen av
regelverket. Kommunen bør ha et tilstrekkelig tilbud av heltids-
og deltidsplasser og bør ha åpningstider som er tilpasset brukernes
ønsker og behov. Det betyr at kommunen ikke kan tilby en deltidsplass
til en søker som klart ønsker en heltidsplass, med mindre dette
kun vil gjelde en kort periode, for eksempel mens heltidsplassen opprettes.
Videre kan en søker som ønsker en deltidsplass ikke tilbys en heltidsplass.
Departementet ønsker ikke å lovfeste en rett til heltidsplass i
barnehage, da dette kan medføre at søkere som ønsker en deltidsplass
kun får tilbud om en heltidsplass og må betale for dette.
Flere organisasjoner har vært opptatt av at foreldre må ha rett
til barnehageplass i barnehage med ønsket religiøs eller pedagogisk
profil. I høringsnotatet foreslo departementet at foreldrene må
kunne søke om plass i en barnehage med et alternativt religiøst eller
pedagogisk innhold og kunne få et tilbud tilpasset deres behov,
dersom det finnes. Departementet uttalte videre at det så langt
som mulig bør tas hensyn til foreldrenes ønske om plass i en bestemt
barnehage. Reglene om samordnet opptak vil bidra til dette. Søkere
som ønsker plass i en barnehage med spesiell pedagogisk eller religiøs
profil, bør søke plass i en slik barnehage. Dette forutsetter imidlertid
at kommunen har barnehager som tilbyr dette, eller at interkommunale
avtaler kan oppfylle ønsket. Dersom tilbudet ikke finnes og søkerne
ønsker et slikt tilbud, bør kommunen legge til rette for at slike
barnehager kan etableres i kommunen.
Departementet mener at barn med nedsatt funksjonsevne skal ha
samme rett til barnehageplass som funksjonsfriske barn. Kommunen
kan gjennom tilskuddsordningen til barn med nedsatt funksjonsevne i
barnehage bruke midler til forskjellige tiltak for å bedre de funksjonsnedsattes
hverdag i barnehage.
Departementet foreslår å videreføre reglene om samordnet opptak
uendret.
Departementet mener at argumentene som ble framsatt da ordningen
om samordnet opptak ble innført, fortsatt gjelder. Departementet
mener derfor at det er hensiktsmessig å videreføre reglene om samordnet
opptak uendret da inntrykket er at reglene fungerer godt i de fleste
tilfeller.
Formålet med samordnet opptaksprosess er å sikre et godt og rettferdig
opptakssystem som ivaretar hensynet til mangfold og lokal tilpasning.
Kommunene har i dag gjennomgående gode rutiner for å samordne
opptak i kommunen. I tråd med kommunal frihet bør kommunene selv
ha ansvaret for å samordne opptaket i kommunen på best mulig måte.
Ikke-kommunale barnehager har plikt til å delta i samordningen.
Videre er kommunen avhengig av de ikke-kommunale barnehagene for
å oppfylle retten til barnehageplass og for å kunne gi et tilbud
i samsvar med brukernes ønsker og behov. Å gi et barnehagetilbud
i samsvar med brukerens ønsker og behov, er et felles ønske for
de ikke-kommunale og kommunale barnehagene. Departementet mener
at dagens samordnede opptaksprosess bidrar til å tjene søkerne på best
mulig måte.
Barnehagens vedtekter definerer barnehagens opptakskrets. Det
er viktig at den enkelte barnehage får gi prioritet til barn i egen
opptakskrets. Ved samordnet opptak skal det tas hensyn til dette.
Departementet ønsker ikke å gjøre endringer i en opptaksprosess
som fungerer godt og har tro på at kommunene og de ikke-kommunale
barnehagene sammen vil finne løsninger som gjør det mulig å oppfylle
retten til barnehageplass og gi søkerne et tilbud i samsvar med
deres ønsker og behov.
Departementet har ikke omtalt konsekvensene av å takke nei til
et tilbud om plass i barnehage i høringsnotatet. Departementet har
imidlertid trukket opp grensene for hva retten skal omfatte. Formålet med
retten er at en søker skal motta et barnehagetilbud innenfor de
rammer som retten gjelder. Innholdet i retten framgår av forslaget
til § 12a og styres av barnehageloven §§ 8 og 12 og forskrift om
saksbehandlingsregler ved opptak i barnehage § 6. Kommunen har oppfylt
retten til barnehageplass for søkere som har fått barnehageplass
i samsvar med sitt første eller andre ønske eller i samsvar med
§ 12a. Søkere som takker nei til et slikt tilbud, vil ikke ha rett
til å motta et nytt tilbud fra kommunen, da kommunen ved dette tilbudet
har oppfylt retten til barnehageplass. Søkere som ikke får sitt
første ønske oppfylt, har imidlertid rett til å bli satt på søkerliste
ved denne barnehagen, jf. forskriften § 3 andre ledd. Retten til
å bli satt på søkerliste gjelder uavhengig av om søker har akseptert
den tilbudte barnehageplassen eller ikke. Søkere som takker nei
til et barnehagetilbud i samsvar med § 12a, kan måtte vente til
neste opptak før de på nytt får tilbud om barnehageplass. Søkere som
ikke har mottatt et tilbud om barnehageplass i samsvar med § 12a,
har rett til å takke nei til tilbudet og motta et nytt tilbud fra
kommunen da kommunen i dette tilfellet ikke har oppfylt retten til
barnehageplass.
Departementet foreslår at § 13 om rett til prioritet ved opptak
i barnehage videreføres uendret. Gjeldende § 13 har ingen nedre
aldersgrense for hvilke barn som har rett til prioritet. Denne retten
videreføres.
Når det gjelder spørsmålet om en lovfestet rett til et barnehagetilbud
tilpasset samiske barns språk og kultur og at dette bør gjelde i
alle kommuner, mener departementet at det ikke vil være mulig å
lovfeste en rett til et samisk barnehagetilbud. Det følger av gjeldende
barnehagelov § 8 tredje ledd at kommunen har ansvaret for at barnehagetilbudet
til samiske barn i samiske distrikt bygger på samisk språk og kultur. Videre
skal det i øvrige kommuner legges til rette for at samiske barn
kan sikre og utvikle sitt språk. Departementet mener at samenes
rettigheter blir tilstrekkelig ivaretatt gjennom gjeldende bestemmelser.
Departementet har merket seg at noen høringsinstanser har uttalt
seg om hvorvidt det er behov for et nasjonalt organ for foreldremedvirkning
(foreldreutvalg for barnehagen). Departementet viser til at foreldrenes
rolle i barnehagen er ivaretatt i reglene om foreldreråd og samarbeidsutvalg,
jf. barnehageloven § 4.
Direktiv 2005/36/EF om godkjennelse av yrkeskvalifikasjoner ble
vedtatt av Europaparlamentet og Rådet 7. september 2005 og trådte
i kraft i medlemslandene 20. oktober 2007. Direktivet har til hensikt
å reformere ordningen med godkjenning av yrkeskvalifikasjoner.
I gjeldende barnehagelov §§ 17 og 18 heter det at departementet
gir nærmere forskrifter om "(...) godkjenning av utenlandske utdanninger".
Denne forskriftshjemmelen foreslås endret til at "Departementet
gir nærmere forskrifter om (...) godkjenning av yrkeskvalifikasjoner
fra utlandet." Forslaget fremmes for å få barnehagelovens
ordlyd i samsvar med direktiv 2005/36/EF om godkjennelse av yrkeskvalifikasjoner.
Forslaget innebærer ingen materielle endringer.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Gunn Karin Gjul, Britt Hildeng, Espen Johnsen og Tove Karoline
Knutsen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth,
fra Høyre, Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, May Hansen,
fra Kristelig Folkeparti, lederen May-Helen Molvær Grimstad, fra Senterpartiet,
Trond Lode, og fra Venstre, Audun Rødningsby, gir sin tilslutning
til forslaget om å lovfeste rett til barnehageplass.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener innføring av rett til barnehageplass er en historisk viktig
milepæl i norsk barnehagepolitikk. En slik rett er viktig fordi den
svarer på norske barnefamiliers behov for trygge rammer rundt omsorg
og opplæring for barna, i en tid der mange barn har to yrkesaktive
foreldre og/eller lever sammen med bare en av foreldrene mesteparten av
eller hele tiden.
Komiteen vil understreke
at en offensiv politikk for å sikre et best mulig barnehagetilbud
for alle som ønsker det, imøtekommer et stort antall norske foreldre
som ønsker at barna skal gå i barnehagen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener Regjeringens barnehagepolitikk bidrar til å gi familier som
ønsker at deres barn skal gå i barnehage, et godt tilbud og til likestilling
i samfunnet.
Flertallet merker seg at retten til
barnehageplass skal gjelde fra august for alle barn som har fylt ett
år innen utgangen av august det året det søkes om barnehageplass,
og at kommunen skal ha minimum ett opptak i året. Dette vil føre
til at det blir fastsatt en maksimal ventetid for barnehageplass
og en økt forutsigbarhet for foreldre som søker plass. Det vil også sikre
at ventetiden på plass ikke blir urimelig lang. Flertallet mener
også det er viktig at barnet, ifølge lovforslaget, har rett til
et barnehagetilbud i den kommunen det er bosatt, men at dette ikke
innebærer en lovmessig sperre for interkommunalt samarbeid om barnehagetilbud.
Flertallet gir kvaliteten og innholdet
i barnehagen høy prioritet. Flertallet viser
i den forbindelse til de to tiltaksplanene; Strategi for rekruttering av
førskolelærere til barnehagen (2007–2011) og Kompetanse i barnehagen
– Strategi for kompetanseutvikling i barnehagesektoren (2007–2010).
Det vil benyttes om lag 66 mill. kroner til tiltak i forbindelse med
disse strategiene i 2008. I 2006 ble det lagt inn friske midler
til totalt 80 nye studieplasser til førskolelærerutdanningen. I
2008 er kapasiteten i førskolelærerutdanningen økt med 125 studieplasser
i forhold til 2007. Regjeringen vil fortsette arbeidet med å øke rekrutteringen
av fagpersonell og dermed øke kvaliteten i barnehagen.
Flertallet er glad for at full barnehagedekning er
Regjeringens hovedprioritering for 2008 på barnehagefeltet. Samtidig
med at full barnehagedekning gjennomføres skal høy kvalitet og lav
pris i sektoren prioriteres. Flertallet viser
til at 90 pst. av kommunene var i mål med full barnehagedekning
i 2007. Ved årsskiftet var det 3 916 barn som hadde søkt om plass
ved hovedopptaket, som ikke hadde plass. Det var 249 479 barn som
gikk i barnehage ved årets slutt. Ventelistene er lengst i fem bykommuner:
77 pst. av barna som sto på venteliste ved årsskiftet er bosatt
enten i Oslo, Bergen, Bærum, Sandnes eller Ålesund. Disse fem kommunene
har alle ventelister med mer enn 250 barn, med Oslo og Bergen i
en særstilling. Innføringen av rett til barnehageplass gjør at disse
kommunene må øke innsatsen for å oppfylle retten.
Flertallet viser til at Regjeringen
har styrket barnehagesektoren økonomisk og gjort kommunene bedre
i stand til å oppfylle sine forpliktelser. Fra 2006 til 2008 er
barnehagesektoren i nasjonalbudsjettet (kap. 231) styrket med om
lag 7 mrd. kroner. Flertallet er stolt
av Regjeringens satsing på barnehager og barnehageutbygging og har
stor tro på at målet om at alle skal få tilbud om plass, er innen
rekkevidde.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre legger til grunn at
loven om rett til barnehageplass ikke trer i kraft før full barnehagedekning
er nådd og viser i den forbindelse til Innst. S. nr. 164 (2006–2007)
hvor det heter:
"Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Framstegspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er
samd i at når ein har nådd fram til målet om full barnehagedekning,
skal det innførast ein rett til barnehageplass.
Komiteens
medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke
at det er en forutsetning at arbeidet med å skaffe full barnehagedekning
ikke skal gå på bekostning av barnehagens kvalitet, og påpeker at
arbeidet med å styrke barnehagens kvalitative innhold trappes opp.
Disse
medlemmer mener kommunen har plikt til å dekke etterspørselen etter
barnehager. Spørsmålet om en eventuell rett på foreldrenes hånd
må vurderes i overgangen til full barnehagedekning".
Disse medlemmer viser til at det
dermed var et samlet storting som gikk inn for at det skulle være
full barnehagedekning før innføring av lovfestet rett.
Disse medlemmer er imidlertid bekymret for
kvaliteten og innholdet i barnehagetilbudet og vil understreke at
en lovfestet rett til barnehageplass må følges av en offensiv satsing
på både rekruttering av førskolelærere og kompetanseheving av personalet.
I dag mangler vi allerede 4 000 førskolelærere, og tallet er økende
i takt med utbyggingen av nye barnehager.
Disse medlemmer vil også understreke
betydningen av at barnehagen skal ha høy kvalitet med kvalifisert
personale. Allerede i dag har vi en stor mangel på førskolelærere,
noe som svekker tilbudet barnehagene skal gi.
Disse medlemmer er opptatt av at
barn som går i private barnehager skal få et like godt tilbud som de
som går i kommunale barnehager. Disse medlemmer mener
at vi derfor må ha et finansieringssystem som sikrer reell økonomisk
likebehandling av offentlige og private barnehager.
Disse medlemmer mener det er viktig
at kommunene sørger for et mangfold i barnehagetilbudet, både når
det gjelder eierskap, pedagogisk og verdimessig profil og åpningstider.
Disse medlemmer viser til at det
har vært en massiv utbygging av barnehager for å sikre barnehageplass
til alle som ønsker det. I større byer og tettsteder har det vært
særlig krevende å bygge ut plasser i takt med den tilflytting av
småbarnsfamilier og den høye fødselsrate som har preget disse stedene.
Særlig gjelder dette byene Oslo og Bergen. Tilgang på tomter og
tomtekostnadene varierer sterkt i vårt land. Oslo og Bergen er blant
de kommuner som har hatt store utfordringer med å skaffe egnede
byggetomter. Det har også vært en stor utfordring å skaffe byggherrer
som har kunnet gjennomføre byggeprosjekter under sterkt tidspress
i en tid med mangel på arbeidskraft. Siden Regjeringen har bevilget
tilskudd til hver ny barnhageplass med samme beløp uansett hvor
i landet barnehagen blir bygget, har Oslo kommune selv måttet bidra
økonomisk for hver plass som har vært bygget for å nå målet om full
barnehagedekning.
Disse medlemmer viser til at når
først retten til barnehageplass blir innført, er det urimelig at
rett til plass, slik det er skissert i Regjeringens opplegg, ikke
sikres fra barnet fyller ett år. Retten til barnehageplass må sees
i sammenheng med Regjeringens politikk om avvikling av kontantstøtten
og i lys av de foreldrepermisjonsordninger vi har i dag. Flere vil med
Regjeringens forslag, være avhengig av når barnet er født på året,
oppleve at de verken blir tilbudt barnehageplass eller har stønadsordninger
som gjør at de kan betale for andre omsorgsløsninger eller selv ta
ut ulønnet permisjon i påvente av plass.
Disse medlemmer mener at kommunene må
foreta løpende opptak hele året, og at foreldre skal være sikret
plass hvis barnet har fylt ett år og de har søkt senest fire måneder
før de trenger plass. En slik forutsigbar ordning vil sikre at barnet
får barnehageplass når begge foreldrene skal tilbake i arbeid.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag
om ny lovtekst i barnehagelovens § 12a:
"I lov 17. juni 2005 nr. 64 om barnehager (barnehageloven) skal
Ny § 12a lyde:
§ 12a Rett til plass i barnehage
Barn har rett til barnehageplass fra fylte ett år. For å være
sikret plass, må søknad om barnehageplass fremmes senest fire måneder
før plassen skal benyttes. Kommunen er pliktig til å skaffe slik
plass innen utløpet av denne perioden."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet slutter
seg i prinsippet til forslag om lov om rett til barnehageplass,
men frykter at denne rettighet lett kan bli et slag i luften. Dette
syn er tuftet på en rekke forhold ved Regjeringens barnehagepolitikk.
Denne politikken har fjernet seg stadig mer fra barnehageavtalen
som i sin tid ble fremforhandlet av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet – og de løfter Regjeringen
har gitt med hensyn til barnehager.
Disse medlemmer har merket seg at
Regjeringen i revidert statsbudsjett forsøker å gi inntrykk av at
full barnehagedekning er innen rekkevidde. Fakta er at full dekning
er utsatt i hvert fall til 2009 – to år etter løftet fra Sosialistisk
Venstrepartis leder Kristin Halvorsen. I revidert statsbudsjett
oppjusterer Regjeringen anslaget for nye barnehageplasser i 2008,
fra 7 700 til 18 000. Disse medlemmer mener
en slik oppjustering kan ansees som nærmest virkelighetsfjern. Da
det i fjor ble bygget 4 700 færre plasser enn anslått, er det svært
spesielt å late som om utbyggingstakten vil øke dramatisk i år.
Disse medlemmer merker seg at i revidert statsbudsjett
økes tilskuddet til nye plasser i midlertidige barnehagelokaler
opp til 20 000 kroner. Disse medlemmer mener
Regjeringen ville gjøre klokt i å ta inn over seg at det ikke er
tilfeldige økninger i måltall og pengestøtte som skaper nye plasser,
men forutsigbare og likeverdige rammevilkår som sørger for utbygging.
Uten forutsigbarhet blir det få nye plasser – fordi private utbyggere
vil føle stor usikkerhet ved å satse i markedet. Denne usikkerheten
blir større når Regjeringen bryter barnehageforliket idet den foreslår
at kommuner skal kunne nekte å finansiere nye private barnehager
etter 2011.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til behandling av forslag til finansieringsordning for barnehagesektoren,
Ot. prp. nr. 57 (2007-208) Om lov om endringer i barnehageloven
(finansiering av ikke-kommunale barnehager). Flertallet understreker
også i den forbindelse viktigheten av at det arbeides for en økonomisk
likeverdig behandling mellom offentlige og private barnehager.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser her til at Regjeringen 9. mai
2008 la frem et forslag i statsråd om at de offentlige barnehagetilskuddene
fra 1. januar 2011 skal samles i de kommunale rammeoverføringene (Ot.prp.
nr. 57 (2007–2008). Samtidig skal plikten til å finansiere nye private
barnehager bortfalle. Dermed åpnes det opp for en mulig forskjellsbehandling
mellom private og offentlige barnehager.
Disse medlemmer vil fremholde sitt
syn om at det ville vært en mer fornuftig rekkefølge å først sikre
full barnehagedekning, før en innfører maksimumspris og en eventuell
lovfestet rettighet til barnehageplass. Disse
medlemmer vil derfor ytterligere understreke at det må være
et premiss for ikrafttredelse av en lovfesting av retten til barnehageplass at
man har full barnehagedekning.
Disse medlemmer vil understreke at
så lenge det er mangel på barnehageplasser, vil lovfesting av en
slik rett ikke være reell for svært mange foreldre – særlig i pressområdene
i byene – slik at man i realiteten vil sitte igjen med en symbolsk
lovbestemmelse, dersom loven trer i kraft før vi har full barnehagedekning.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre vil også vise til de store utfordringene
barnehagesektoren står overfor bl.a. i forhold til rekruttering
av førskolelærere og kompetanseheving. Barnehagen skal være et pedagogisk
tilbud til barn og ikke et oppbevaringssted. Dette krever mange
nok og kompetente førskolelærere. Etter disse
medlemmers mening burde Regjeringen vært langt mer offensiv
med hensyn til disse utfordringene.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre:
I lov 17. juni 2005 nr. 64 om barnehager (barnehageloven) skal
Ny § 12a lyde:
§ 12a Rett til plass i barnehage
Barn har rett til barnehageplass fra fylte ett år. For å være
sikret plass, må søknad om barnehageplass fremmes senest fire måneder
før plassen skal benyttes. Kommunen er pliktig til å skaffe slik
plass innen utløpet av denne perioden.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og til sine merknader og
rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i barnehageloven
(rett til plass i barnehage)
I
I lov 17. juni 2005 nr. 64 om barnehager gjøres følgende
endringer:
§ 8 annet ledd skal lyde:
Kommunen har plikt til å tilby plass i barnehage til
barn under opplæringspliktig alder som er bosatt
i kommunen, jf. § 12a. Utbyggingsmønster og driftsformer
skal tilpasses lokale forhold og behov.
Ny § 12a skal lyde:
§ 12a Rett til plass i barnehage
Barn som fyller ett år senest innen utgangen av august
det året det søkes om barnehageplass, har etter søknad rett til
å få plass i barnehage fra august i samsvar med denne loven med
forskrifter.
Barnet har rett til plass i barnehage i den kommunen
der det er bosatt.
Kommunen skal ha minimum ett opptak i året. Søknadsfrist
til opptaket fastsettes av kommunen.
§ 17 fjerde ledd skal lyde:
Departementet gir nærmere forskrifter om dispensasjon fra
utdanningskravet og om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner
fra utlandet.
§ 18 fjerde ledd skal lyde:
Departementet gir forskrifter om dispensasjon, om godkjenning
av yrkeskvalifikasjoner fra utlandet og om unntak fra
utdanningskravet for personale som arbeider i barnehagen på nattid.
II
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette
i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.
Eg viser til brev frå Familie- og kulturkomiteen av 23. mai d.å.
1.
Departementet vil i 2008 følgje utviklinga i barnehagedekninga
tett gjennom å kartlegge utbygginga og å følgje opp dei aktuelle
kommunane gjennom fylkesmennene. Målet er framleis at alle som ønskjer barnehageplass
skal få tilbod om det. Frå 2009 er det foreslått innført ein lovfesta
rett til plass for barn som har fylt eitt år innan august. Dette
er en minimumsforplikting som kommunane må oppfylje. Retten til plass
vil først gjelde frå opptaket i august 2009. Eg trur da at kommunane
vil ha tilstrekkeleg dekning. Sjølv om det skulle vise seg at nokre
få kommunar da gjenstår kan vi ikkje la desse hindre at barn skal
få rett til barnehageplass.
Eg vil minne om at kommunane har hatt plikt til å sørgje for
tilstrekkeleg med barnehageplassar sidan 2003. Regjeringa har lagt
budsjettmessig til rette for at kommunane skal kunne byggje det
som trengs av plassar til å kunne oppfylje retten til barnehageplass.
2.
Eg har merka meg at foreløpige KOSTRA-tall for 2007 viser at
kommunane har økt bruken av frie midlar til drift av barnehagar
med 700 mill. kroner sidan 2003. Frå 2006 til 2007 har det vært
ei auke på 600 mill. kroner. Eg vil understreka at staten har følgd
opp barnehageløftet med store løyvingar sidan 2003. Frå 2003 til
2008 gjekk løyvingane på barnehageområdet opp frå i underkant av
8 mrd. kroner til over 21 mrd. kroner. Kommunanes relative del av barnehagefinansieringa
har dermed blitt redusert betydeleg sidan 2003.
Eit viktig omsyn ved utforminga av retningslinjene for skjønnsmiddelordninga
var at den ikkje skulle gi insentiv til kostnadsauke i sektoren.
Ordninga er difor utforma som ein kompensasjonsordning og ikkje
ein refusjonsordning. For nye barnehageplassar etablert etter 2003
er kommunane kompensert ut frå eit gjennomsnittleg berekna meirbehov.
Det betyr at kommunanes meirutgifter knytt til rein aktivitetsvekst
er finansiert totalt sett, men at den enkelte kommune kan kome noko
ulikt ut avhengig av kostnadsnivå. Staten har og kompensert kommunane
for meirutgiftene ved innføring av og reduksjon i maksimalprisen
og kommunal plikt til økonomisk likeverdig behandling av alle godkjente
barnehagar.
Statlege tilskott og kommunale midlar til drift av barnehagar
vert årleg justert for forventa pris- og kostnadsvekst i kommunesektoren.
I ein sektor i størrelsesorden 25 mrd. kroner vil avvik frå den
forventa faktoren gi store utslag. Høgare kostnadsvekst enn forventa
i 2007 kan bidra til å forklare auka i kommunanes eigenfinansiering.
Auka lønn for førskolelærarane kan til dømes vere ei av årsakene
til at kostnadsveksten har vorte høgare enn forventa.
Skjønnsmidlar for nye plasser vert tildelt ut frå nasjonale gjennomsnittssatsar
som er basert på siste tilgjengelege kostnadstal. På sikt vil desse
satsane fange opp endringar i kostnadsbildet generelt. Vidare er
det slik at tilskottspostar på statsbudsjettet som går til kommunane,
blir løyva med forventa pris- og kostnadsvekst i kommunesektoren.
Dersom reell pris- og kostnadsvekst viser seg å være ulik den forventa,
blir dette ikkje justert i etterkant. Dette gjeld for alle sektorar,
ikkje berre barnehagesektoren.
Eg meinar at kommunane samla sett har blitt kompensert for meirutgiftene
dei har hatt som følgje av innføringa av maksimalpris og plikt til
økonomisk likeverdig behandling av offentlege og private barnehagar.
Vidare er det gitt kompensasjon for meirutgifter ved drift av nye
barnehageplassar basert på de siste tilgjengelege kostnadstala,
justert for forventa pris- og kostnadsvekst i kommunesektoren. Kommunane har
i tillegg blitt kompensert gjennom årlege prisjusteringar av rammetilskottet.
Oslo, i familie- og kulturkomiteen, den 5. juni 2008
May-Helen Molvær Grimstad |
Trond Lode |
leder |
ordfører |