Til Odelstinget
Regjeringen legger i proposisjonen frem forslag til lov om skattefavoriserte
individuelle pensjonsordninger. Det foreslås at alle personer over
18 år skal kunne få fradrag i skattepliktig inntekt for innbetaling
på inntil 15 000 kroner pr. år til individuell pensjonsavtale som
tilfredsstiller nærmere angitte vilkår. Vilkårene for slike avtaler
er utarbeidet på bakgrunn av tilsvarende vilkår i foretakspensjonsloven
og innskuddspensjonsloven. Forslaget følger opp Stortingets vedtak
23. april 2007. Departementets forslag til skattefavorisert individuell
pensjonsordning er utarbeidet på grunnlag av forslaget i Banklovkommisjonens
utredning NOU 2007:17 Individuell pensjonsordning.
Årlige innbetalinger til skattefavorisert individuell pensjonsordning
foreslås begrenset oppad til 15 000 kroner pr. person. Dette svarer
til den foreslåtte øvre grensen på 15 000 kroner for inntektsfradrag
for årlig innbetaling til individuell pensjonsavtale. På samme måte
som den skattemessige behandlingen av IPA-avtaler vil det ikke være
formuesskatt på midler i ordningen, og heller ikke inntektsskatt
på løpende avkastning av midler i ordningen. Når midlene i ordningen
kommer til utbetaling, skal de beskattes som alminnelig inntekt
og personinntekt.
Etter Banklovkommisjonens lovutkast kan kunden velge å inngå
skattefavorisert individuell pensjonsordning som pensjonsforsikringsavtale
eller innskuddspensjonsavtale. Departementet vil benytte begrepet
"pensjonsspareavtale" i stedet for "innskuddspensjonsavtale" for
slike spareavtaler for å unngå eventuelle uklarheter mht. om begrepet
"innskuddspensjonsavtale" gjelder kollektiv eller individuell innskuddspensjonsavtale.
Individuelle pensjonsforsikringsavtaler kan bare tilbys av livsforsikringsselskaper.
Individuelle pensjonsspareavtaler kan i utgangspunktet tilbys av
banker og forvaltningsselskap for verdipapirfond, men livsforsikringsselskap
vil kunne tilby pensjonsspareavtaler som har tilstrekkelig forsikringselement.
Det foreslås at også pensjonskasser og innskuddspensjonsforetak
skal kunne tilby individuell pensjonsordning. De alminnelige virksomhetsreglene
vil gi rammene for hvordan den enkelte type institusjon kan utforme
produktet de ønsker å tilby, herunder hvilke ytelser institusjonen
kan tilby. Videre vil konsesjonen for den enkelte institusjon være
avgjørende for utformingen av det produkt institusjonen kan tilby.
Pensjonsavtalen må etter forslaget gi kunden rett til alderspensjon,
men kan i tillegg omfatte forsikringer som dekker innskuddsfritak
eller premiefritak ved uførhet, rett til uførepensjon eller andre
uføreytelser, etterlattepensjon og barnepensjon. Dersom institusjonen
selv ikke har adgang til å tilby slike forsikringer, kan disse tegnes
særskilt ved avtale med et livsforsikringsselskap. Innskuddsfritak
kan også tegnes ved særskilt avtale med et skadeforsikringsselskap.
I samsvar med det som gjelder i innskuddspensjonsloven og foretakspensjonsloven,
foreslås pensjonsalderen satt til 67 år med mindre høyere pensjonsalder
avtales. For en del stillinger og yrker er det i regelverket for
skattefavoriserte kollektive tjenestepensjonsordninger fastsatt
særaldersgrenser. For å sikre tilsvarende fleksibilitet i de individuelle
pensjonsavtalene, forslås det åpnet for at den samme særaldersgrense
som et medlem har i en tjenestepensjonsordning kan avtales brukt
i den individuelle pensjonsavtalen. Det åpnes også for at det kan
avtales at kunden kan kreve utbetaling av alderspensjon før nådd
pensjonsalder i en del situasjoner. Departementet foreslår videre
regler som gir kunden mulighet til å utsette utbetalingen av alderspensjonen
helt eller delvis ved nådd pensjonsalder.
De foreslåtte reglene gjelder skattefavorisert individuell pensjonsordning,
og regulerer ikke andre spare-, pensjons- eller forsikringsavtaler.
I proposisjonens kapittel 2 redegjøres det for bakgrunnen for
forslaget. Det vises til proposisjonen.
Økonomiske og administrative konsekvenser er omtalt i proposisjonens
kapittel 5. Det vises til proposisjonen.
Proposisjonens kapittel 6 inneholder merknader til de enkelte
bestemmelsene i Regjeringens forslag. Det vises til proposisjonen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Marianne Aasen Agdestein, Alf E. Jakobsen, Torgeir Micaelsen, lederen
Reidar Sandal, Eirin Kristin Sund og Tom Rune Thorvaldsen, fra Fremskrittspartiet,
Gjermund Hagesæter, Ulf Leirstein, Jørund Rytman og Christian Tybring-Gjedde,
fra Høyre, Svein Flåtten, Michael Momyr og Jan Tore Sanner, fra
Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og Morten Drægni, fra
Kristelig Folkeparti, Hans Olav Syversen, fra Senterpartiet, Hilde Grønhovd,
og fra Venstre, Lars Sponheim, viser til at Regjeringens vurderinger
og forslag er nærmere omtalt i denne innstillingen og i Ot.prp.
nr. 50 (2007–2008) Om lov om individuell pensjonsordning.
Komiteen viser ellers til at det
generelt bare er sammendrag av Regjeringens vurderinger og forslag som
er referert under de enkelte punkt. Bakgrunnen for lovforlagene,
gjeldende rett, Banklovkommisjonens forslag, høringsutkast, høringsuttalelser
mv. knyttet til de enkelte vurderingene og forslagene, er nærmere
omtalt i nevnte odelstingsproposisjon.
Komiteen viser for øvrig til sine
merknader nedenfor under de enkelte punkt.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om
at skattefavoriserte individuelle pensjonsavtaler skal kunne tegnes
både som pensjonsspareavtaler og som pensjonsforsikringsavtaler.
Selv om det i lys av den senere tids utvikling i pensjonsmarkedene
er grunn til å anta at de fleste skattefavoriserte individuelle
pensjonsordninger vil bli etablert som pensjonsspareordninger, deler
departementet likevel Banklovkommisjonens vurdering av at kunden bør
ha valgfrihet med hensyn til om en individuell pensjonsavtale skal
etableres som pensjonsspareavtale eller pensjonsforsikringsavtale.
Dette vil etter departementets syn også legge til rette for størst
mulig grad av konkurranse om tegning av avtaler om ny individuell
pensjonsordning. Det vises til forslaget § 1-1. Departementet slutter
seg videre til Banklovkommisjonens forslag om at det gis egne regler
for henholdsvis pensjonsspareavtaler og pensjonsforsikringsavtaler,
se forslaget kapittel 2 og 3.
Skattefavoriserte pensjonsordninger skattlegges etter det såkalte
P-prinsippet, som generelt er en gunstig skattemessig behandling.
P-prinsippet innebærer at det gis fradrag i skattepliktig inntekt
for kostnad og premie til sikring av pensjon. Avkastningen på innestående
midler, enten den er i form av rente eller endret markedsverdi
av underliggende verdipapirer, skattlegges videre først ved utbetaling
fra pensjonsavtalen. For avtaler med en viss opptjeningstid kan en
betydelig del av utbetalingene være finansiert gjennom denne avkastningen.
I tillegg betales det heller ikke formuesskatt på midlene som er
avsatt i ordningen. Disse tre elementene – fradrag i alminnelig
inntekt, utsatt skattlegging av avkastningen på innestående midler
og fritak for formuesskatt – kan anses som gunstig sammenlignet
med eksempelvis sparing i bank mv.
Stortinget har forutsatt at en ny skattefavorisert individuell
pensjonsordning skal ha den samme skattemessige behandling som gjaldt
for individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven (IPA) frem til 12. mai
2006. Inntil denne datoen ble det gitt fradrag i alminnelig inntekt
for innbetalinger til ordningen, og avkastningen ble ikke skattlagt
før den ble utbetalt som en del av utbetalte ytelser etter avtalen.
Hele utbetalingen ble beskattet som pensjon, det vil si at utbetalingen
inngikk i grunnlaget for trygdeavgift og toppskatt. I tillegg var
innestående midler unntatt fra formuesskatt. Retten til inntektsfradrag
for IPA-kontrakter ble opphevet med virkning fra og med 12. mai 2006.
I tilknytning til forslaget om en øvre grense for årlige innbetalinger
til skattefavorisert individuell pensjonsordning og for samlet fradrag
i skattepliktig inntekt for årlig innbetaling til individuell pensjonsordning
som en person vil ha rett til, har høringsinstansene reist to typer
spørsmål. En del høringsinstanser ønsker en høyere grense, herunder
en grense knyttet til folketrygdens grunnbeløp (G), slik at den automatisk
vil bli justert i takt med endringer i G. Noen høringsinstanser
har også pekt på at det ikke bør gjelde en tilsvarende grense for
hvor mye det er adgang til å spare i ordningen. I tillegg har enkelte høringsinstanser
pekt på at det er asymmetri i den skattemessige behandling av innbetalinger
til og utbetalinger fra skattefavoriserte individuelle pensjonsordninger.
Når det gjelder nivået på fradrag i skattepliktig inntekt som
Stortinget har vedtatt, vil departementet peke på følgende: En arbeidstaker
med ca. 300 000 kroner i lønn, som er medlem av en innskuddspensjonsordning
i henhold til minstekravene til en obligatorisk tjenestepensjonsordning
i OTP-loven § 4, vil ha krav på et årlig innskudd på mindre enn
5 000 kroner. En øvre ramme for fradrag i skattepliktig inntekt
for en person på 15 000 kroner årlig vil etter departementet syn
derfor kunne gi et betydelig supplement til den enkeltes alderspensjonssparing.
Departementet finner derfor ikke grunn til å endre den vedtatte
øvre grense for rett til fradrag i skattepliktig inntekt på 15 000
kroner. Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag
om at det innenfor denne rammen også gis rett til fradrag for årlig
vederlag til administrasjon av avtalen, herunder vederlag for forvaltning
av årets innbetaling.
Departementet foreslår å lovfeste at innbetalinger til individuell
pensjonsordning ikke kan trekkes fra i pensjonskapitalen. Dette
vil ha særlig betydning for innskuddspensjonsavtaler. I forslaget
§ 1-4 fremgår det at motregning ikke kan skje i pensjonskapitalen. Ved
å fastsette at innbetalinger ikke kan trekkes fra i pensjonskapitalen
utelukkes i tillegg at institusjonen og kunden for eksempel avtaler
at innbetalinger kan trekkes fra i pensjonskapitalen. Det vises
til forslaget § 1-3 fjerde ledd.
Dersom den øvre ramme for rett til fradrag i skattepliktig inntekt
skulle angis som en andel av G, slik enkelte høringsinstanser foreslår,
ville beregning av premier til pensjonsforsikringsavtaler samt til
tilknyttede forsikringer som innskudds- og premiefritak, uførepensjon,
etterlattepensjon til ektefelle, registrert partner eller samboer
samt barnepensjon etter departementets syn bli komplisert. Uforutsigbarheten
som er knyttet til fremtidig størrelse på G ville dessuten vanskeliggjøre
institusjonenes beregning av kostnader, som skal fremgå av avtalen.
Ny individuell pensjonsordning vil være en skattefavorisert ordning
som, i tråd med det Stortinget har vedtatt, skal skattlegges etter
P-prinsippet. Det vil, som tidligere nevnt, bli gitt en lovfestet
årlig fradragsramme på 15 000 kroner i skattepliktig inntekt. Fradragsrammen
vil imidlertid også omfatte eventuelle tilknyttede forsikringer
som gir rett til uførepensjon, etterlattepensjon til ektefelle,
registrert partner eller samboer og barnepensjon. Det kan ikke foretas innbetalinger
utover det som gir rett til fradrag i skattepliktig inntekt.
Når det gjelder innspill fra enkelte høringsinstanser om den
asymmetriske skattemessige behandlingen av inn- og utbetalinger
i ordningen, legger departementet til grunn at dette er uttrykk
for et ønske om at fradraget for innbetalinger skal gis i personinntekt, og
ikke bare i alminnelig inntekt. Departementet viser til at personinntekten
er et bruttoskattegrunnlag. Av hensyn til sammenhengen i skattesystemet
gis det ikke inntektsfradrag i dette grunnlaget. Et slikt fradrag
i personinntekten vil også kunne medføre redusert pensjonsgivende
inntekt og dermed lavere pensjon fra folketrygden.
Innbetalte midler under den skattefavoriserte ordningen vil være
fritatt for løpende inntektsbeskatning av avkastningen i hele spareperioden,
og alle midlene vil være helt fritatt for formuesskatt. Departementet
slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om en øvre grense for
hvor mye en person årlig kan betale inn til skattefavorisert individuell
pensjonsordning. Etter departementets vurdering bør beløpsgrensen
for innbetaling til individuell pensjonsordning reguleres i lov
om individuell pensjonsordning, mens fradragsgrensen bør reguleres
i skatteloven. Et tilsvarende skille er gjort både i forhold til
foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven Det vises til forslaget
§ 1-3 fjerde ledd og skatteloven § 6-47 første ledd bokstav c.
Når det gjelder innspillet fra Norges Bondelag om at man for
selvstendig næringsdrivende og frilansere bør vurdere en utvidelse
av innskuddsrammen for frivillig skattefavorisert tjenestepensjonsordning etter
innskuddspensjonsloven § 2-3 andre ledd, slik at disse yrkesgruppene
kan etablere én ordning i stedet for to, ville den næringsdrivende
eller frilanseren likevel kunne etablere en individuell ordning
i tillegg til tjenestepensjonsordningen, og på denne måten samlet
spare mer enn det ville være adgang til ellers. Departementet viser
for øvrig til at Banklovkommisjonens forslag til regler om å knytte
en individuell pensjonsspareavtale opp mot en kollektiv ordning, som
departementet har fulgt opp, langt på vei adresserer de spørsmål
Norges Bondelag tar opp.
Departementets forslag fremgår av forslaget § 1-3 fjerde ledd
og skatteloven § 6-47 første ledd bokstav c.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens vurdering av
at en kunde skal kunne tegne visse forsikringer i tilknytning til
individuell pensjonsavtale med rett til fradrag i skattepliktig
inntekt. Departementet viser til forslag til § 1-3 andre og tredje
ledd. Departementet slutter seg videre til Banklovkommisjonens forslag
om at minst en tredjedel av samlet årlig innskudd, premie eller
annet tilskudd skal gå til oppbygging av alderspensjon. Det vises
til forslaget § 1-3 første ledd andre punktum. Når det gjelder merknader
fra enkelte høringsinstanser om at premier til tilknyttede forsikringer
vil kunne overstige denne grensen etter noen tid, antar departementet
at dette er et forhold institusjonene vil måtte ta høyde for ved avtaleinngåelse.
For pensjonsspareavtaler antar departementet videre at dette
til en viss grad vil kunne løses innen rammen av årlig innbetaling
i henhold til betalingsplanen. Forslaget § 2-2 første ledd fastsetter
at betalingsplanen skal angi årlig innbetaling. Sammensetningen
av henholdsvis premie til tilknyttede forsikringer og innskudd vil
dermed kunne variere fra år til år innen rammen for årlig innbetaling
som er fastsatt i betalingsplanen. Videre vil kunden kunne avvike den
årlige innbetaling som er fastsatt i betalingsplanen med inntil
25 pst. hvert år uten å endre betalingsplanen. Premie til slike
forsikringer kan likevel ikke overstige den forholdsmessige andel
av den årlige innbetaling som premien for slike forsikringer kan utgjøre
i henhold til forslaget § 1-3 første ledd andre punktum.
Departementet legger til grunn at i de tilfeller hvor kunden
tegner flerårige forsikringer i tilknytning til individuell pensjonsordning,
vil institusjonen i utarbeidelsen av betalingsplanen påse at premiene til
slike forsikringer over tid ikke overstiger den andel slike forsikringer
kan utgjøre av samlet årlig innbetaling. Det vises til forslaget
§ 2-2 første og andre ledd og den nærmere behandling av betalingsplanen i
proposisjonens pkt. 3.6.4.
Uførepensjon etter foretakspensjonsloven med rett til fripoliseoppbygging
er først og fremst tilpasset kollektive ordninger, og vil trolig
normalt være kostbare forsikringer for enkeltpersoner. For at forslaget om
en adgang til å tegne risikoytelser, et punkt som har fått bred
støtte fra høringsinstansene, skal ha et praktisk formål, slutter
departementet seg til Banklovkommisjonens forslag om at også ettårige
uføreforsikringer som gir rett til ytelser ved uførhet i en fastsatt
periode kan knyttes til skattefavorisert individuell pensjonsordning.
Det vises til forslaget § 1-3 om at avtalen også kan omfatte "andre
uføreytelser".
Enkelte høringsinstanser gir uttrykk for at risikodekninger (uførepensjon,
ytelser til etterlatte samt innskuddsfritak ved uførhet) bør være
fradragsberettiget utover den årlige grensen på 15 000 kroner, slik det
er vedtatt at selvstendig næringsdrivende, deltakere i deltakerlignede
selskaper og frilansere skal kunne tegne risikodekninger med rett
til fradrag i skattepliktig inntekt i tilknytning til frivillig
tjenestepensjonsordning. I Ot.prp. nr. 24 (2007–2008) pkt. 3.2.1
uttalte departementet følgende om skattefavoriserte risikodekninger
for selvstendig næringsdrivende, deltakere i deltakerlignede selskap
og frilansere:
"I forbindelse med at Stortinget 26. mai 2005 vedtok at
lovregler om obligatorisk tjenestepensjon skulle innføres og tre
i kraft fra 1. januar 2006, ga Stortinget samtidig uttrykk for at
egen frivillig pensjonsordning for selvstendig næringsdrivende etter lov
24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven)
skulle gis større skattemessig likebehandling med tilsvarende ordning
for arbeidstakere. Dette taler etter departementets vurdering for
at selvstendig næringsdrivende, deltakere i deltakerlignende selskaper
og frilansere bør ha adgang til å tegne risikodekninger (uførepensjon,
ytelser til etterlatte samt innskuddsfritak ved uførhet) med rett
til fradrag i skattepliktig inntekt, slik arbeidsgiver har rett
til fradrag i skattepliktig inntekt for premie for risikodekninger
knyttet til arbeidstakernes tjenestepensjon."
Forslaget om at selvstendig næringsdrivende, deltakere i deltakerlignede
selskaper og frilansere bør ha adgang til å tegne risikodekninger
med rett til fradrag i skattepliktig inntekt er følgelig fremmet med
sikte på å oppnå en større grad av likebehandling med arbeidstakeres
tjenestepensjon. De samme hensyn gjør seg ikke gjeldende her. Det
foreslås som nevnt i § 1-3 første ledd andre punktum at alderspensjon
skal utgjøre mer enn en tredjedel av årlig innbetaling til individuell
pensjonsordning. En løsning hvor premier til risikodekninger kom
i tillegg til innskudd eller premie til alderspensjonssparing ville
således medføre en adgang til en tre ganger høyere årlig innbetaling
til individuell pensjonsordning enn det er adgang til etter Banklovkommisjonens
forslag. Dette ville heller ikke være i tråd med Stortingets vedtak om
en årlig beløpsgrense for skattefavorisert individuell pensjonsordning
på 15 000 kroner. Departementet vil ikke foreslå en slik utvidelse
av rammen for årlige innbetalinger.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om
at kundene skal kunne velge om en individuell pensjonsavtale skal
omfatte innskudds- eller premiefritak ved uførhet. Det vises til
forslaget § 1-3 andre ledd. Departementet foreslår at dette skal gjelde
når avtalen inngås på individuelt grunnlag og når den inngås i tilknytning
til kollektiv tjenestepensjonsordning, jf. forslaget § 4-1 andre
ledd. Denne sistnevnte problemstillingen er nærmere drøftet i proposisjonens
pkt. 3.15.
Det er av betydning for konkurransen i markedet for skattefavoriserte
individuelle pensjonsavtaler at flest mulig institusjoner skal kunne
tilby slike avtaler, og departementet slutter seg derfor til forslaget fra
Banklovkommisjonen om lovendring som åpner for at innskuddspensjonsforetak
skal kunne få konsesjon til å tilby individuelle pensjonsspareavtaler.
Departementet viser til forslaget til endring i forsikringsloven
§ 1-5. Pensjonskasser har etter departementets syn etter gjeldende
rett ikke adgang til å tilby individuelle pensjonsavtaler. Departementet
foreslår derfor endringer i forsikringsloven § 1-4 slik at pensjonskasser
kan få konsesjon til å tilby individuelle pensjonsavtaler til medlemmer
av en kollektiv avtale som pensjonskassen forvalter.
Det vises til forslaget § 1-2 andre og tredje ledd som angir
hvilke typer institusjoner som kan tilby individuelle pensjonsavtaler.
Når det gjelder spørsmålet om hvilken grad av forsikringselement
pensjonsspareavtaler må ha for at et livsforsikringsselskap kan
tilby slike avtaler, drøftet Finansdepartementet i Ot.prp. nr. 74
(2003–2004) kapittel 14 hva som vil være å anse som tilstrekkelig forsikringselement.
Departementet uttalte der på s. 102:
"Etter Finansdepartementets vurdering er det vanskelig
å utlede en helt bestemt grenseoppgang med utgangspunkt i krav til
forsikringselement som angis i EU-direktivet. Om tilbud av et konkret
produkt skal kunne anses som livsforsikringsvirksomhet eller ikke,
vil måtte bero på en konkret vurdering av det enkelte produktet.
Det vil i utgangspunktet være tilsynsmyndighetenes ansvar å foreta
en slik vurdering.
(…)
Som nevnt er
grensegangen her et typisk tilsynsansvar, og Kredittilsynet vil
derfor treffe avgjørelser i de saker som måtte oppstå innenfor dette
feltet. Finansdepartementet viser for øvrig til at det vil kunne fastsettes
nærmere regler i forskrift om hva som skal kunne anses som et tilstrekkelig
forsikringselement. (…)"
Kravet til tilstrekkelig forsikringselement er i dag nedfelt
i forskrift 30. juni 2006 nr. 869 til forsikringsloven (livsforsikring
mv) § 1-2 første ledd. Bestemmelsen lyder:
"Et livsforsikringsselskap har adgang til å overta pensjonsordninger
med innskuddspensjon med tilstrekkelig forsikringselement. Innskuddsfritak
ved uførhet regnes her som tilstrekkelig forsikringselement. Kredittilsynet
avgjør ellers hva som regnes som tilstrekkelig forsikringselement."
Banklovkommisjonen synes å legge til grunn at innskuddspensjonsprodukter
som består av en pensjonsspareavtale i oppsparingsperioden og som
konverteres til en pensjonsforsikringsavtale i utbetalingsperioden,
har tilstrekkelig forsikringselement til at slike avtaler kan tilbys
av livsforsikringsselskap og pensjonskasser med konsesjon til å
drive livsforsikringsvirksomhet.
Departementet viser til at forskriftens § 1-2 første ledd konkret
angir at innskuddsfritak ved uførhet skal anses som tilstrekkelig
forsikringselement, men at Kredittilsynet for øvrig kan avgjøre
hva som skal regnes som tilstrekkelig forsikringselement. Etter
departementets syn må derfor spørsmålet om hvorvidt et innskuddspensjonsprodukt
som består av en individuell pensjonsspareavtale i oppsparingsperioden og
som konverteres til en pensjonsforsikringsavtale i utbetalingsperioden
har tilstrekkelig forsikringselement, avgjøres ved forskriftsendring
eller ved vedtak av Kredittilsynet.
Departementet foreslår visse tekniske endringer i forhold til
Banklovkommisjonens forslag til regler om krav til pensjonsavtalen
og avtalens innhold. Departementet foreslår blant annet at flere
av bestemmelsene i Banklovkommisjonens utkast til § 2-2 (som svarer
til departementets forslag til § 2-2 i proposisjonen), flyttes til
forslaget § 2-1 (§ 2-1 i Banklovkommisjonens utkast), som gis overskriften "Krav
til avtalens innhold". Departementets forslag til § 2-2, som regulerer
innbetalinger mv., gis overskriften "Årlige innbetalinger". Departementet
viser til forslag til §§ 2-1 og 2-2.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om
at pensjonsspareavtaler skal inneholde en innskuddsplan som fastsetter
hvilke årlige innbetalinger kunden skal foreta. Departementet er
enig med Aktuarforeningen i at en angivelse av premie for risikodekninger
i innskuddsplanen vil kunne medføre hyppige endringer i innskuddsplanen.
Departementet oppfatter imidlertid ikke Banklovkommisjonens forslag
dit hen at premie for tilknyttede forsikringer skal angis særskilt
i innskuddsplanen. Dersom innskuddsplanen angir samlede årlige innbetalinger
til skattefavorisert individuell pensjonsspareavtale, det vil si både
innskudd og eventuelt premie til tilknyttede forsikringer, vil kunden
kunne variere sammensetningen av årlig innbetaling til pensjonsspareavtale
innen de krav loven stiller til alderspensjonsoppbygging. Ettersom
det er samlede årlige innbetalinger som skal fastsettes i innskuddsplanen,
foreslår departementet at en i stedet for begrepet "innskuddsplan"
benytter begrepet "betalingsplan". Departementet viser til forslaget
§ 2-2 første og tredje ledd. Adgangen til å endre betalingsplanen
samt variere årlig innbetaling omtales nærmere under pkt. 3.9 i
proposisjonen.
Når det gjelder Aktuarforeningens forståelse av Banklovkommisjonens
utkast til § 2-2 fjerde ledd siste punktum om at "institusjonen
skal sørge for at også avregnede beløp skal tilordnes som avkastning av
alderspensjonskapitalen", vil departementet vise til at bestemmelsen
må leses i sammenheng med resten av bestemmelsen i utkastet § 2-2
fjerde ledd. Bestemmelsen må også ses i sammenheng med den tilsvarende
bestemmelsen i forskrift 30. juni 2006 nr. 870 om innskuddspensjonsordninger
som skal oppfylle minstekravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon
§ 5 tredje ledd.
Departementets forslag til § 2-1 fjerde ledd første punktum fastsetter
at kunden blant annet skal betale et avtalt vederlag for forvaltning
av pensjonskapitalen. Andre punktum angir nærmere hva vederlaget for
forvaltning av alderspensjonskapitalen skal omfatte, og innebærer
at også godtgjørelse som dekkes ved avregning i avkastning på den
forvaltede kapital skal gjøres synlig for kunden. Dette gjelder
uansett om det er institusjonen selv som forestår forvaltningen
eller om institusjonen har valgt å bruke ekstern kapitalforvalter.
Dersom institusjonen allerede har tatt seg betalt for forvaltningen
av alderspensjonskapitalen, følger det av siste punktum at godtgjørelse avregnet
mot avkastningen skal tilføres alderspensjonskapitalen ved at institusjonen
regnskapsfører beløpet som avkastning. Institusjonen kan således ikke
ta mer betalt for forvaltningen av pensjonskapitalen enn det som
er angitt i avtalen. Departementet viser til forslaget § 2-1 fjerde
ledd.
Banklovkommisjonens utkast til § 2-2 femte ledd benytter begrepet
"avkastningsrente" for de tilfeller der institusjonen garanterer
en avkastning som skal oppnås ved forvaltning av pensjonskapitalen.
Departementet vil i den forbindelse nevne at det ikke vil være heldig
å benytte begrepet "garantert rente" eller "grunnlagsrente" om den
avkastning som institusjonen garanterer, slik Aktuarforeningen foreslår,
idet dette er forsikringstekniske begreper. Departementet slutter
seg til Banklovkommisjonens forslag, men foreslår at en i stedet
benytter begrepet "avkastningsgaranti", se forslaget § 2-1 femte
ledd.
Departementet deler FNHs vurdering av at det først og fremst
er gjeldende skatteregler som det vil være relevant for kundene
å få informasjon om, og det er også hva Banklovkommisjonen synes
å legge til grunn i de alminnelige motivene. Departementet antar
imidlertid at det også vil være relevant for kunden å få informasjon
om varslede endringer i skattereglene. Departementet foreslår derfor
regler om at institusjonen, før avtalen inngås, skal gi opplysninger om
gjeldende skatteregler for individuelle pensjonsavtaler, samt varslede
endringer i disse. I tillegg skal institusjonen informere om eventuelle
endringer i skattereglene i løpet av avtaleperioden, se forslaget § 1-6
første ledd.
Departementet slutter seg til merknadene fra Forbrukerombudet
om at det i de tilfeller avtalen omfatter sparing med garantert
avkastning, vil være relevant å opplyse om bl.a. fremtidige ytelser,
men departementet anser det ikke nødvendig å lovfeste dette særskilt.
Departementet viser til at forslaget fra Norges Autoriserte Regnskapsføreres
Forening om at pensjonsytelser skal innrapporteres til skattemyndighetene,
som så skal opplyse om forventet samlet fremtidig pensjon, herunder
pensjon fra folketrygden, ligger utenfor rammen av det som skal
behandles i dette lovforslaget. Departementet viser for øvrig til
arbeidet med å etablere en pensjonsportal som vil gi informasjon
om folketrygd og samordnet offentlig og privat tjenestepensjon,
som NAV omtaler i sine høringsmerknader.
Flere av høringsinstansene mener opplysningene bør kunne tilpasses
pensjonsportalen når denne foreligger. NAV peker på at hjemmelen
til informasjonsplikt bør ta høyde for et eventuelt fremtidig samarbeid
mellom NAV og Norsk Pensjon om en felles pensjonsportal for private
og offentlige pensjonsrettigheter. Departementet foreslår på bakgrunn
av høringsinstansenes merknader at det gis hjemmel til å gi utfyllende
bestemmelser om institusjonenes informasjonsplikt i forskrift. Departementet
slutter seg for øvrig til Banklovkommisjonens forslag til regler
om informasjonsplikt og kontoføring, jf. forslaget §§ 1-6 og 1-7.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag til
regler om pensjonsalder og utbetaling av ytelser for skattefavoriserte
individuelle pensjonsavtaler. Departementet viser til forslaget
§§ 2-4, 2-5 og 2-7 for så vidt gjelder pensjonsspareavtaler, og §§ 3-2
og 3-3 for så vidt gjelder pensjonsforsikringsavtaler. Etter forslaget
skal pensjonsalderen som hovedregel være 67 år, men det kan avtales
at ytelser kan utbetales fra og med 62 år dersom kunden ikke mottar
lønn. Departementet foreslår i § 2-7 første ledd at alderspensjon
skal utbetales fra avtalt pensjonsalder og til fylte 77 år eller
senere. Dersom avtalt pensjonsalder er høyere enn 67 år, skal alderspensjonen
utbetales i minst 10 år. Dette er i samsvar med Banklovkommisjonens
forslag, men bestemmelsen har fått en noe annen utforming. Departementet
slutter seg videre til at det for pensjonsspareavtaler skal utstedes
et pensjonskapitalbevis ved nådd avtalt pensjonsalder. Et pensjonskapitalbevis
vil være tilsvarende de pensjonskapitalbevis som utstedes i en kollektiv
innskuddspensjonsordning, jf. innskuddspensjonsloven § 1-2 bokstav
l. Pensjonskapitalbevis omtales nærmere i pkt. 3.11.3 i proposisjonen.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om
at en kunde som har nådd pensjonsalder og som fremdeles mottar lønn,
vil kunne kreve at pensjonen ikke skal utbetales i den utstrekning vedkommende
mottar lønn, se forslaget § 2-7 tredje ledd og § 3-3 tredje ledd.
Beregnet personinntekt fra næringsvirksomhet og godtgjørelse til
deltaker for arbeidsinnsats i deltakerliknet selskap sidestilles
med lønn i denne sammenheng.
Departementet vil, i tilknytning til Aktuarforeningens merknad,
vise til at begrepet "alderspensjon" tradisjonelt omfatter ytelser
både etter innskuddsbaserte og ytelsesbaserte pensjonsordninger,
og begrepet benyttes også i lovforslaget både for alderspensjonsytelser
etter pensjonsspareavtale og pensjonsforsikringsavtale. Det er etter
departementets syn ikke nødvendig å gi en nærmere presisering av
begrepet "alderspensjon" i lovforslaget. Til NAVs merknad, jf. proposisjonen
pkt. 3.8.3 s 24, vil departementet vise til at lovforslaget tar
utgangspunkt i gjeldende regler i folketrygden, og vil eventuelt
måtte tilpasses nye uføreytelser i den grad NOU 2007:4 Ny uførestønad
og ny alderspensjon til uføre følges opp med konkrete lovregler.
I de tilfeller hvor kunden har avtalt særaldersgrense, men ikke
lenger oppfyller vilkårene for særaldersgrensen eller opphører å
være medlem av tjenestepensjonsordningen, har Banklovkommisjonen foreslått
at ny pensjonsalder skal fastsettes. På bakgrunn av Aktuarforeningens
merknad, foreslår departementet en plikt for kunden til å informere
institusjonen dersom kunden ikke lenger oppfyller vilkårene for
særaldersgrensen. Departementet foreslår videre å lovfeste at ny
pensjonsalder i så fall skal fastsettes etter hovedregelen i forslaget
§ 2-5 første ledd. Det vises til forslaget § 2-5 andre ledd.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om
at kunden skal kunne endre betalingsplanen. Departementet slutter
seg videre til Banklovkommisjonens forslag om at kunden skal kunne
variere årlig innskudd med inntil 25 pst. (høyere eller lavere beløp)
i forhold til det beløp som er fastsatt i betalingsplanen, uten
at dette krever endring av planen. Denne variasjonen må imidlertid
skje innen rammen for årlig innbetaling til skattefavorisert individuell
pensjonsordning. Departementet slutter seg også til Banklovkommisjonens
forslag om at kunden ved melding til institusjonen skal kunne la være
å betale innskudd i henhold til betalingsplanen i en angitt periode,
uten at betalingsplanen endres. Det vises til forslaget § 2-2 andre
ledd.
Departementet vil understreke at premie til ettårige og flerårige
forsikringer må innbetales årlig dersom ikke forsikringsdekningen
skal opphøre. For flerårige forsikringer vil unnlatelse av å betale
premie føre til at forsikringsavtalen avbrytes, jf. forsikringsavtalelovens
regler om dette. Adgangen til helt eller delvis å unnlate å foreta
årlig innbetaling gjelder derfor ikke for premie til tilknyttede
forsikringer som er flerårige. Departementet foreslår på denne bakgrunn
å lovfeste at dersom kunden endrer eller unnlater å foreta innbetaling
i henhold til andre ledd, skal det likevel betales premier til flerårige
tilknyttede forsikringer som nevnt i § 1-3 andre og tredje ledd.
Sparebankforeningen peker på at det kan oppstå konflikt med kravet
om at minst en tredjedel av årets innbetaling skal benyttes til
oppbygging av alderspensjon, i de tilfelle hvor kunden helt eller
delvis unnlater å innbetale innskudd i en angitt periode, men hvor
premie til risikodekninger innbetales. Departementet viser til at
forslaget om at det skal foretas innbetaling av premie til flerårige
forsikringer i de tilfeller kunden helt eller delvis unnlater å
innbetale til den individuelle pensjonsordningen i en angitt periode, innebærer
et unntak fra hovedregelen § 1-3 første ledd andre punktum om at
alderspensjonssparing skal utgjøre minst en tredjedel av årlig innbetaling. Det
er likevel viktig at det ikke gis anledning til å fravike hensynet
bak loven om at alderspensjon skal være hovedytelsen. Departementet
foreslår derfor å lovfeste at premier som innbetales til tilknyttede
forsikringer i henhold til § 2-2 tredje ledd første punktum likevel
ikke kan overstige det beløp som det ville ha vært anledning til
å betale inn til slike premier dersom årlig innbetaling ble foretatt
i henhold til betalingsplanen, jf. § 1-3 første ledd om at minst
en tredjedel av årlig innbetaling skal gå til alderspensjonssparing.
Departementet viser til forslaget § 2-2 tredje ledd andre punktum.
Det vises for øvrig til proposisjonens pkt. 3.4.4, hvor forholdet
mellom tilknyttede forsikringer og innskudd eller premie behandles
nærmere.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens vurdering av
at det skal være adgang til endring av individuelle skattefavoriserte
pensjonsforsikringsavtaler, og at det ved endring av avtalen skal skje
en omregning av pensjonsytelsene som kan ta hensyn til endret risiko.
Aktuarforeningen foreslår at det fastsettes at selskapene skal ha
plikt til å ta hensyn til endret risiko ved omberegning av pensjonsytelsene.
Banklovkommisjonen har ikke uttalt seg om institusjonenes adgang
til å ta et seleksjonsfradrag ved endret risiko, men synes å legge
til grunn at reglene om omregning av skattefavoriserte individuelle
pensjonsordninger bør bygge på gjeldende regler om omregning for
IPA-kontrakter. Departementet foreslår derfor at reglene om omregning
i lov om individuell pensjonsordning i større grad tilpasses gjeldende
regler for omregning av IPA-kontrakter.
I overgangsreglene som ble gitt i forbindelse med avviklingen
av IPA-ordningen ble det presisert at selskapene kan beregne et
fradrag i forsikringstekniske avsetninger som står i forhold til
endring i risiko ved omregning, jf. forskrift 26. mars 1999 nr.
14 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven § 6-47-31. I
tråd med høringsmerknadene fra FNH foreslår departementet å lovfeste
at selskapene ved omregning av en skattefavorisert individuell pensjonsforsikringsavtale
har adgang til å ta et fradrag i forsikringstekniske avsetninger
som står i forhold til endring av risiko, se forslaget § 3-9. Det
følger også av overgangsreglene for IPA-kontrakter at selskapet
før utbetaling av innestående midler på en IPA-kontrakt må informere
rettighetshaver skriftlig dersom det ved endring vil ta et seleksjonsfradrag
i de forsikringstekniske avsetningene, og videre om grunnlaget for
fradraget. Selskapet skal eventuelt også opplyse om innestående
verdi og størrelsen på fradraget før rettighetshaver kan ta endelig
standpunkt til om retten til utbetaling skal benyttes.
Departementet foreslår regler i § 3-9 som svarer til reglene
om seleksjonsfradrag i nevnte forskrift § 6-47-31 om utbetaling
av innestående midler i en IPA-kontrakt.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens vurdering av
at dersom kunden stanser innbetaling til en skattefavorisert individuell
pensjonsspareavtale uten å varsle selskapet, skal ordningen anses som
avsluttet. Dette tilsvarer reglene som gjelder for pensjonsforsikringsavtaler
i henhold til forsikringsavtaleloven. Departementet slutter seg
videre til Banklovkommisjonens vurdering av at det bør utstedes
pensjonskapitalbevis og pensjonsbevis dersom henholdsvis en individuell
pensjonsspareavtale eller pensjonsforsikringsavtale avsluttes. Utstedelse
av slike bevis vil etter departementets syn ikke være i konflikt
med premissene i utredningsmandatet om å finne løsninger for å slå
sammen og således redusere eksisterende avtaleforhold.
Etter departementets syn vil det være i kundens interesse å motta
et dokument som eksplisitt angir kundens rettigheter, og som etter
sin form også gir kunden lettere tilgjengelig informasjon om sine
rettigheter. I tråd med det som er anført av enkelte av høringsinstansene
legger departementet til grunn at utstedelse av et slikt bevis vil
kunne medføre visse kostnader. Det er etter departementets syn likevel ikke
grunn til å tro at de kostnader institusjonene har ved å utstede
et bevis vil være uforholdsmessige sett i forhold til kundens nytte
av og ønske om å få et bevis for opptjente rettigheter, idet den
informasjon som skal fremgå av slike bevis vil være opplysninger som
skal innehas av institusjonene.
Når det gjelder Aktuarforeningens merknader om at det bør tilstrebes
en ensartet begrepsbruk, vil departementet vise til at det knytter
seg en del særlige regler til begrepet "fripolise". Fripolise utstedes
til medlemmer som fratrer en kollektiv ytelsesbasert pensjonsordning.
Etter forskrift til forsikringsloven § 5-2 skal det bl.a. knyttes
administrasjonsreserve til en fripolise. For å unngå en begrepsbruk
som kan gi opphav til misforståelser, vil departementet følge Banklovkommisjonens
forslag om å bruke begrepet "pensjonsbevis" for pensjonsrettigheter
som utspringer av individuelle pensjonsforsikringsavtaler som reguleres
i denne lovens kapittel 3.
Ved opphør av en individuell pensjonsspareavtale skal det utstedes
pensjonskapitalbevis etter reglene i innskuddspensjonsloven § 6-2.
Det vises til forslaget § 2-3 for individuelle pensjonsspareavtaler
og § 3-1 fjerde ledd for individuelle pensjonsforsikringsavtaler.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag til
regler om sammenslåing av pensjonskapitalbevis med rett til straks
begynnende alderspensjon, med annet pensjonskapitalbevis. Det vises til
forslaget § 2-6 andre ledd. Departementet slutter seg også til Banklovkommisjonens
forslag til regler om adgang til å benytte pensjonskapitalbevis
som engangspremie for tillegg til alderspensjonsytelse i en pensjonsforsikringsavtale
eller i en fripolise. Departementet viser til forslaget § 2-6 tredje
ledd.
Etter foretakspensjonslovens regler om sammenslåing av fripoliser
vil det ikke være adgang til å fravike de regler som gjelder for
utbetalingsperiode, og i praksis må da lengste utbetalingsperiode
velges. Banklovkommisjonens forslag om at kunden ved sammenslåing
av en individuell pensjonsavtale med fripolise med ulike utbetalingsperioder
skal kunne velge den korteste utbetalingsperioden for disse, vil kunne
legge til rette for økt grad av sammenslåing, men innebærer samtidig
at kunden vil kunne omgå reglene om utbetalingsperiode i den kollektive
ordningen som fripolisen bygger på.
Departementet mener det er uheldig dersom man på denne måten
åpner for en omgåelse av regelverket til en kollektiv pensjonsordning,
som ellers ville vært ufravikelig for det enkelte medlem. Departementet foreslår
derfor at ved sammenslåing skal lengste utbetalingsperiode legges
til grunn. Det vises til forslaget § 3-10.
Etter det ovenstående vil utgangspunktet være at vilkårene i
den kollektive tjenestepensjonsordningen som fripolisen løper ut
fra, videreføres i den nye sammenslåtte avtalen, idet pensjonsordningens
regler ikke kan fravikes av det enkelte medlem. I den utstrekning
rettsforholdet under fripolisen ikke vil måtte videreføres, legger
departementet til grunn at innholdet av den nye sammenslåtte avtalen
vil måtte fastsettes ved avtale mellom kunden og institusjonen. For
eksempel gjelder dette kostnader for de sammenslåtte avtalene. Kostnader
ved administrasjon av fripoliser vil dekkes av administrasjonsreserve
tilordnet fripolisen, og i tillegg kan selskapene betinge seg en andel
av overskuddet på avkastningsresultatet som angitt i selskapets
vedtekter, jf. forsikringsloven § 9-12.
Departementet legger til grunn at tariffer og kostnader for den
sammenslåtte avtalen vil måtte fastsettes ved avtale for den skattefavoriserte
individuelle pensjonsordningen, og legger videre til grunn at selskapet
etter forsikringsloven § 9-3 må operere med en egen tariff for individuell
avtale som er slått sammen med fripolise. Departementet foreslår
også at det gis hjemmel til å gi utfyllende bestemmelser om sammenslåing
i forskrift. Det vises til forslaget § 3-10 tredje ledd.
Spørsmålet om sammenslåing av risikoytelser med rett til fripoliseopptjening
som er knyttet til en fripolise, vil etter departementets syn måtte
løses med utgangspunkt i reglene om sammenslåing av fripoliser i
foretakspensjonsloven § 4-15 samt utfyllende bestemmelser gitt i
forskrift 1. desember 2000 nr. 1212 til foretakspensjonsloven.
Når det gjelder spørsmålet om eiendomsrett til etterlatteytelser,
legger departementet til grunn at premiereserven til etterlattedekninger
knyttet til fripolisen eller den individuelle pensjonsavtalen skal
tilordnes kunden/innehaveren av fripolisen så lenge etterlattedekningen
ikke er aktualisert, og at potensielle etterlatte ikke har noen
"eiendomsrett" til premiereserve før forsikringstilfellet er inntruffet.
Spørsmålet om eventuelt seleksjonsfradrag ved endret risiko er
omtalt i pkt. 3.10 i proposisjonen om omregning, og selskapets plikt
til å informere kunden om grunnlaget for et eventuelt fradrag og
i tilfelle størrelsen på et slikt fradrag mv., gjelder også her.
Når det gjelder innspillet fra Silver om sammenslåing av fripolise
og pensjonskapitalbevis fra kollektiv ordning som skal forvaltes
som pensjonsforsikring, ville dette trolig måtte løses ved endringer
i innskuddspensjonsloven. Problemstillingen ligger imidlertid utenfor
rammene for dette lovforslaget.
Når det gjelder sammenslåing av fripolise og individuell pensjonsforsikringsavtale
og de spørsmål som oppstår om sammenslåing når kunden blir medlem
av en ytelsesbasert tjenestepensjonsordning som har regler om medregning,
legger departementet til grunn at dette er en mindre aktuell problemstilling. Både
FNH og Silver gir uttrykk for at det i dag er relativt sjelden at
foretakspensjonsordninger har regler om medregning av opptjente
rettigheter i tidligere tjenestepensjonsordning.
Departementet legger til grunn at i tilfelle kunden blir medlem
av en ny tjenestepensjonsordning som har regler om medregning, og
fripolisen er slått sammen med en individuell pensjonsordning som
er avsluttet, vil de samlede midlene i den sammenslåtte avtalen
knyttet til fripolisen kunne inngå. Lengden av tjenestetiden som
medregnes, beregnes etter foretakspensjonsloven § 4-12 ut fra den
samlede premiereserve som overføres.
Departementet legger derimot til grunn at når en fripolise er
slått sammen med en individuell pensjonsforsikringsavtale som fremdeles
løper, må spørsmålet om medregning løses etter nærmere avtale mellom
kunden og den nye arbeidsgiveren.
Departementet slutter seg til forslaget fra Banklovkommisjonen
om at skattefavoriserte individuelle pensjonsordninger kan flyttes
til annen institusjon med en oppsigelsesfrist på én måned. Det vises
til forslaget § 1-5. Dette vil sikre lettest mulig gjennomføring
av flyttingen og vil videre legge forholdene til rette for konkurranse
mellom tilbydere av skattefavorisert individuell pensjonsordning.
Departementet slutter seg også til vurderingene fra Aktuarforeningen
og FNH om at en oppsigelsesfrist på én måned vil kunne være for
kort i de tilfeller der selskapet det flyttes til skal foreta helsevurdering av
kunden, og denne ikke foreligger innen oppsigelsesfristens utløp.
Dette er det tatt hensyn til i forslaget § 1-5 om at i de tilfeller
den pensjonsinnretning kontrakten flyttes til, skal legge til grunn
ny helseprøving av forsikrede, kan oppgjørsfristen forskyves med
den tid utover én måned som det tar for mottakende pensjonsinnretning
å gjennomføre helseprøvingen. Forslaget om én måneds oppsigelsesfrist
innebærer at man fraviker forsikringsloven § 11-5, som forsikringsloven
§ 11-13 viser til i helhet. Departementet vil presisere at regler
om flyttegebyr som er gitt i medhold av § 11-5 skal gjelde også
ved flytting av individuell pensjonsordning. Etter forskrift 30. juni 2006
nr. 869 til forsikringsloven § 11-3 kan flyttegebyret ikke settes
høyere enn 200 kroner.
Når det gjelder merknadene fra Kredittilsynet og FNH om at en
kunde kan unngå omregning ved å kreve sammenslåing av to eller flere
fripoliser samtidig med flytting, vil departementet vise til at
sammenslåing og flytting er to selvstendige disposisjoner. Dette gjenspeiles
også i ordlyden i § 3-10: "…herunder i tilfelle etter flytting,
[kan kunden] kreve sammenslåing av pensjonsforsikringsavtalen og
fripolisen med tilhørende midler." Det følger av ordlyden i forslaget § 3-10
at § 3-9 gjelder tilsvarende ved den omregningen som skal skje ved
sammenslåing. Etter flyttingen vil således den institusjon som foretar
sammenslåingen kunne ta hensyn til endret risiko gjennom omregning
slik det følger av forslaget § 3-9.
Ved flytting skal premiereserve for opptjente rettigheter, beregnet
etter beregningsgrunnlaget til avgivende pensjonsinnretning, overføres
til mottakende pensjonsinnretning. Forsikringsloven § 11-14 sjette ledd
andre punktum gir avgivende selskap rett til å kreve at det beregnes
et såkalt seleksjonsfradrag ved overføring av midler knyttet til
individuell pensjonsavtale i de tilfeller den nye pensjonsinnretningen
legger til grunn ny helseprøving av den forsikrede. Adgangen til
å kreve et seleksjonsfradrag forutsetter at selskapet har tatt forbehold
om slikt fradrag i forsikringsvilkårene. Seleksjonsfradrag innebærer
at avgivende selskap beregner et fradrag i premiereserven i de tilfeller
hvor premiereserven ikke står i forhold til den risiko som faller
bort, slik at overføringen vil påføre avgivende selskap et tap.
I forbindelse med flytting kunne avgivende selskap tidligere
kreve at det ble fremlagt legeattest av den forsikrede. Et flertall
i Banklovkommisjonen foreslo i NOU 2003:11 å oppheve den generelle
adgangen for avgivende pensjonsinnretning til å kreve seleksjonsfradrag,
jf. NOU 2003:11 s. 161. Flertallet begrunnet dette blant annet i
at selskapenes adgang til å ta et seleksjonsfradrag representerte
en rettsusikkerhet for den forsikrede, og videre at seleksjonsfradrag
ville kunne motvirke flytting, noe som ville virke uheldig i forhold
til ryddig markedskonkurranse. Flertallet viste til at et vesentlig
motiv ved seleksjonsfradrag syntes å være å motvirke at den person som
flytter sin forsikring oppnår høyere ytelser i mottakende selskap
enn forsikringen ga i avgivende selskap.
I Ot.prp. nr. 11 (2003–2004) fremmet departementet forslag om
at seleksjonsfradrag bare kunne kreves dersom den pensjonsinnretningen
kontrakten flyttes til, legger til grunn ny helseprøving av forsikrede.
Forslaget ble vedtatt og følger nå av forsikringsloven § 11-14
sjette ledd. Det følger også av forsikringsloven § 11-1 andre ledd
at flyttereglene gjelder flytting til tilsvarende kontrakt. Kredittilsynet
og FNH hevdet at det etter de nye reglene om flytting og seleksjonsfradrag
vil kunne oppstå spekulasjonsrettet flytting og omdanning av individuelle
kontrakter med opplevelsesforsikring. På grunnlag av dette vurderte
departementet det som hensiktsmessig å presisere begrepet "tilsvarende
kontrakt", og sendte et forslag til forskrift på høring høsten 2004.
Høringsinstansene var delt i synet på forslaget. FNH, Kredittilsynet
og Aktuarforeningen var skeptiske til departementets forslag og
mente at forskriften ikke løser det grunnleggende problemet med
skjevseleksjon og helsemotivert flytting. Som følge av dette ble
forskriften ikke fastsatt.
Departementet viser til at det ved flytting til tilsvarende kontrakt
ikke samtidig skal kunne skje en omdanning til nye ytelser, og selskapets
ansvar for den forsikredes liv og helse skal ikke endres vesentlig.
En eventuell omdanning i forbindelse med flytting skal foretas i
henhold til ellers gjeldende regler, jf. forsikringsloven § 11-1
fjerde ledd.
Det vil kunne tenkes eksempler på at en kunde som har en kontrakt
som gir rett til livsvarige ytelser og som får reduserte leveutsikter
flytter sin kontrakt, og at kunden og mottakende selskap avtaler
at kontrakten til kundens fordel skal endres til tidsbegrensede
ytelser etter at kontrakten er flyttet og forsikringstekniske reserver
er overført til mottakende selskap. Departementet ser at slike tilfeller
vil kunne innebære en spekulasjon mot avgivende selskap, men understreker
at slik spekulasjon vil være en ren omgåelse av loven. Det er etter
departementets oppfatning et tilsynsansvar å påse at slik omgåelse
ikke skjer. Etter departementets syn er det ikke grunnlag for å
foreslå en oppheving av forsikringsloven § 11-14 sjette ledd andre
punktum. Det er etter departementets vurdering for øvrig sannsynlig
at de fleste skattefavoriserte individuelle pensjonsordninger vil være
pensjonsspareordninger. I så fall vil problemstillinger knyttet
til seleksjonsfradrag ved flytting av skattefavoriserte individuelle
pensjonsordninger heller ikke få nevneverdig praktisk betydning.
Flere høringsinstanser mener at adgang til å oppnevne begunstiget
til ordningen vil gjøre produktet mer attraktivt. Det er ikke adgang
til å oppnevne begunstiget i de lovene som regulerer skattefavoriserte kollektive
ordninger. Ved utarbeidelsen av foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven
ble spørsmålet om adgang til fritt å oppnevne begunstiget vurdert,
og avvist. Dette tilsier i utgangspunktet en tilsvarende løsning
for skattefavoriserte individuelle pensjonsordninger.
Departementet vil vise til at Banklovkommisjonens (flertallets)
utkast til regler vedrørende pensjon til fraskilt ektefelle vil
være i tråd med ekteskapsloven § 86, som regulerer henholdsvis en
fraskilt ektefelles rett til ektefellepensjon fra annen pensjonsordning
enn folketrygden og § 87, som fastsetter regler om fordeling av
etterlattepensjon mellom fraskilt ektefelle og ny ektefelle i de
tilfeller avdøde var gift på nytt. Kunden vil i de fleste tilfeller
bruke en andel av løpende inntekt til individuell pensjonsordning.
Utbetaling av etterlattepensjon til fraskilt ektefelle vil derved
også ha karakter av en utsatt deling av verdier som ligger i individuelle
pensjonsordninger, jf. også utvalgets begrunnelse for regelen om
fraskilt ektefelles rett til etterlattepensjon i foretakspensjonsloven § 7-3,
jf. NOU 1998:1 Utkast til lov om foretakspensjon pkt. 6.6.2.
Departementet deler ikke Banklovkommisjonens mindretalls standpunkt
om at det bør kunne oppnevnes en begunstiget etter en skattefavorisert
individuell pensjonsordning for å kunne oppnå en annen fordeling
av pensjonsmidlene enn det som følger av arvelovens regler om fordeling
til arvinger og ekteskapslovens regler om fraskilt ektefelles rett
til etterlattepensjon. Reglene om skattefavoriserte individuelle
pensjonsordninger bør etter departementets vurdering tilpasses gjeldende
regler om fordeling av midler til fraskilt ektefelle og arvinger
i de lovene som regulerer dette.
I den forbindelse vil departementet for øvrig vise til Forbrukerombudets
uttalelse om at arvelovens pliktdelsregler for livsarvinger, og
i noen grad reglene om minstearv for ektefelle, kan gi løsninger
som i en del tilfeller ikke er i samsvar med arvelaters ønske, og
at det derfor bør være anledning for kunden til å ivareta dem som
kunden mener er viktig å sikre økonomisk. Forbrukerombudet viser
videre til at mange må tegne livsforsikring dersom man ønsker en
annen fordeling av formue enn det arveloven legger opp til, og mener
det er uheldig om en så økonomisk sett betydelig avtale som en individuell
pensjonsspareavtale ikke skal kunne dekke et slikt behov.
I avgjørelsen inntatt i Retstidende 2003 s. 92, som Forbrukerombudet
viser til, tok Høyesterett stilling til om en sparekonto i tilknytning
til en dødsrisikoforsikring var å anse som et kontoinnskudd som skulle
gå inn i avdødes dødsbo og fordeles mellom arvingene, eller en forsikringssum
som tilfaller en avdød forsikringstakers ektefelle etter forsikringsavtaleloven
(FAL) § 15-1 andre ledd. Flertallet kom til at dette var å anse
som en del av forsikringen og at utbetalingen skulle skje i henhold
til forsikringsavtaleloven § 15-1. Flertallet uttalte at i den grad
reglene om begunstigelse innebærer en uønsket rettstilstand, vil
det være en oppgave for lovgiveren å foreta de nødvendige lovendringer.
Mindretallet uttalte derimot at det å
"unnta sparesaldoen fra fordeling etter arvelovens regler,
gir en arvelater en betydelig større adgang til, å fordele formuen
ved sin død etter eget forgodtbefinnende... For mange kan dette
bety at alt av likvide midler kan settes inn der [på sparekontoen], og
en kan selv bestemme hvem som skal få pengene. De øvrige midler
i dødsboet fordeles på vanlig måte. Mitt syn er ikke begrunnet i
at jeg tror på noen stor fare for at folk så ofte søker å komme
utenom arvelovens regler. Men jeg ser det slik at faren for omgåelser
er større i vår tid enn tidligere. Mange familier oppløses, foreldre
stifter nye forhold med nye barnekull. Kontakten til den første
familien kan svekkes, og det kan være nærliggende å sikre den nye
familien. Det er godt mulig at en kunne diskutere om en person i
større grad skulle kunne rå over formuens fordeling etter sin død.
Men jeg er i mot at en omgåelse skal kunne skje bare med bakgrunn
i et produkt lansert av et forsikringsselskap, der nettopp ordningen
med begunstigelse er fremtredende. Selve sparingen kan jo forsikringstakeren
ellers like gjerne foreta i en bank."
Etter departementets syn kan den begrunnelse Høyesteretts flertall
la til grunn i avgjørelsen som det er vist til ikke tas til inntekt
for at det bør være adgang til å oppnevne begunstiget til skattefavorisert
individuell pensjonsordning, da dette ligger utenfor flertallets
resonnement. Derimot er mindretallets begrunnelse etter departementets
vurdering et argument for at det ikke skal være adgang til å oppnevne
begunstiget for denne formen for skattefavorisert sparing. Mindretallet
viser til at omgåelse av arvelovens regler ikke bør skje med bakgrunn
i et produkt lansert av et forsikringsselskap der ordningen med
begunstigelse er fremtredende.
Departementet slutter seg til den oppfatning Høyesteretts mindretall
her gir uttrykk for. En endring i lovfastsatte regler om fordeling
av arv, midler opptjent gjennom ekteskap mv. bør eventuelt foretas ved
å endre de aktuelle lovene (arveloven og ekteskapsloven), og ikke
ved at det åpnes for å etablere pensjonsordning med adgang til å
omgå lovfastsatte fordelingsregler. Dette gjelder i enda større
grad når det som her er snakk om en skattefavorisert pensjonsordning.
Pensjonslovgivningens regler om fordeling av pensjonskapitalen ved
kundens død gir enkle regler som ved forsikringstakerens død sikrer
etterlatteytelser til kundens barn og ektefelle.
Departementet ser det som viktig at en her følger flertallet
i Banklovkommisjonens løsning om at det ikke skal være adgang til
å oppnevne begunstiget etter skattefavorisert individuell pensjonsavtale.
Dette er som nevnt også det som gjelder i de lovene som regulerer
de skattefavoriserte kollektive ordningene. Det vises til forslaget
§§ 2-8, 3-7 og 3-8.
Departementet antar, i likhet med Banklovkommisjonen, at adgang
til blant annet felles administrasjon (avtaleslutning, kontoutskrift,
kommunikasjon mellom kunde og institusjonen etc.), og sammenslåing
av midlene i utbetalingsperioden vil kunne gi rasjonaliseringsgevinster
for ordningen, og foreslår en generell adgang til å kunne koble
en individuell pensjonsspareavtale til en kollektiv tjenestepensjonsordning,
jf. forslaget § 4-1 første ledd. Forutsetningen for at en individuell
pensjonsspareavtale skal kunne knyttes til en kollektiv tjenestepensjonsordning,
er at institusjonen som den kollektive tjenestepensjonsordningen
er tegnet i, også har adgang til å tilby individuelle pensjonsspareavtaler,
i samsvar med virksomhetsreglene og konsesjonen.
Departementet antar at det ikke er nødvendig å sette lovkrav
om at kapitalen knyttet til den individuelle pensjonsordningen må
forvaltes sammen med kapitalen som er knyttet til den kollektive
tjenestepensjonsordningen for å oppnå rasjonaliseringsgevinster.
Den individuelle pensjonsordningen skal ikke være en del av den
kollektive pensjonsordningens midler. Midlene i den kollektive ordningen
reguleres av foretakspensjonsloven eller innskuddspensjonsloven.
Departementet antar at det vil kunne oppnås rasjonaliseringsgevinster
dersom pensjonskapital knyttet til pensjonsspareavtalen kan forvaltes av
institusjonen på samme måte som den kapital som er knyttet til tjenestepensjonsordningen,
og foreslår en adgang til dette, jf. forslaget § 4-2. I praksis
vil dette for individuelle pensjonsspareavtaler som knyttes til
foretakspensjonsordninger eller kommunale pensjonsordninger trolig
gjøres ved å plassere alle individualkundene i en egen underportefølje
i kollektivporteføljen, og da "gjenbruke" vilkårene for investeringsmuligheter
som er lagt til grunn for kollektivkundene. Departementet legger
til grunn at det nettopp er her vesentlige rasjonaliseringsgevinster
kan hentes ut.
Departementet slutter seg videre til Banklovkommisjonens forslag
om bruk av alderspensjonskapitalen, herunder adgangen til at samlet
pensjonskapital undergis felles forvaltning i utbetalingsperioden,
jf. forslaget § 4-3. Departementet slutter seg også til at kunden
skal ha en individuell flytterett knyttet til pensjonskapitalen
i pensjonsspareavtalen selv om denne er inngått i tilknytning til
en kollektiv ordning. Dette følger av reglene i forslaget § 1-5,
jf. § 4-1 tredje ledd. Hvis den kollektive tjenestepensjonsordningen
skal flyttes, innebærer dette imidlertid at pensjonsspareavtalen
ikke følger med på en slik flytting med mindre kunden selv krever
det i samsvar med reglene i forslaget § 1-5, jf. § 4-4 første ledd.
Departementet merker seg at Konkurransetilsynet i utgangspunktet
er positiv til at det åpnes for å koble en individuell pensjonsordning
til kollektiv tjenestepensjonsordning fordi dette vil kunne gi samordningsgevinster,
selv om Konkurransetilsynet også påpeker at kravet om at individuelle
pensjonsspareavtaler som knyttes til en kollektiv innskuddspensjonsordning
skal omfatte forsikring av innskuddsfritak ved uførhet, kan begrense
etableringsmulighetene.
Departementet viser til at det på tilbudssiden legges opp til
at alle aktører som i dag kan tilby kollektive avtaler skal kunne
tilby individuelle avtaler, likevel slik at pensjonskasser bare
kan tilby individuelle avtaler til medlemmer av en kollektiv ordning.
Dersom en stor andel av de individuelle avtalene kobles opp mot
kollektive avtaler, kunne man tenke seg at konkurransen i markedet
for skattefavoriserte individuelle pensjonsordninger begrenses tilsvarende,
slik Konkurransetilsynet peker på. På en annen side vil en adgang
til slik kobling kunne bidra til en økt kostnadseffektivitet i forvaltningen
av pensjonsavtaler og rasjonell distribusjon av kontoutskrifter
og utbetalinger knyttet til slike tjenester, til fordel for både
tilbyder og etterspørrer.
Hvis konkurransen i pensjonsmarkedet hovedsakelig skjer ved tegning
av kollektive avtaler, kunne dette føre til høyere priser i markedet
for individuelle pensjonsordninger, idet arbeidsgiveren som tegner den
kollektive avtalen ikke vil ha incentiv til å velge pensjonsordning
ut fra prisene for individuelle avtaler. Kunden står imidlertid
fritt til å velge om han skal slå sammen ordningen med kollektiv
avtale.
Dersom pensjonsinnretningene skulle kreve for høye vederlag for
administrasjonskostnader, er det etter departementets syn grunn
til å anta at dette vil kunne føre til at kundene velger å tegne
individuelle avtaler hos en annen leverandør uten at det skjer en sammenkobling
til den kollektive avtalen. Uansett forekomst av sammenkobling med
kollektive avtaler, vil det likevel eksistere et eget, og kanskje
ikke så ubetydelig marked for individuelle pensjonsordninger, idet
det vil være en betydelig andel yrkesaktive som ikke omfattes av
kollektive tjenestepensjonsordninger, slik som selvstendig næringsdrivende,
frilansere mv.
Når det gjelder markedet for kollektive tjenestepensjonsordninger,
legger departementet til grunn at arbeidsgiver vil velge best mulig
produkt ut fra en samlet vurdering av kostnader og avkastning. Videre vil
regler om produktpakkeforbud til en viss grad kunne forhindre konkurranseskadelig
atferd hos tilbyderne. Etter departementets vurdering er det grunn til
å tro at forholdene ligger til rette for en sunn og åpen priskonkurranse
mellom tilbydere av pensjonsløsninger.
For at en individuell pensjonsspareavtale skal kunne kobles mot
en tjenestepensjonsordning etter innskuddspensjonsloven, kreves
det i Banklovkommisjonens forslag at avtalen skal omfatte forsikring av
innskuddsfritak ved uførhet for blant annet å oppnå parallellitet
med det krav til innskudds- og premiefritak ved uførhet som følger
av lov om obligatorisk tjenestepensjon.
Departementet antar at det ikke er nødvendig å sette lovkrav
om at den individuelle pensjonsordningen må omfatte forsikring av
innskuddsfritak ved uførhet når hovedpoenget med koblingen er å
oppnå rasjonaliseringsgevinster. Dette bør være frivillig og kunden
bør selv kunne bestemme om hun eller han ønsker å tegne slik forsikring,
uansett om den individuelle spareavtalen kobles til en kollektiv
tjenestepensjonsordning etter innskuddspensjonsloven eller foretakspensjonsloven.
Departementet antar i likhet med Banklovkommisjonen at en kunde
lett kan gå ut fra at retten til alderspensjon i den kollektive
tjenestepensjonsordningen og den individuelle pensjonsspareavtalen
vil stå i samme stilling ved uførhet. Det legges derfor inn en opplysningsplikt
for pensjonsleverandøren om å informere om forskjell i risikodekninger
hvis kunden ikke velger forsikring av innskuddsfritak ved uførhet, jf.
forslaget § 4-1 andre ledd. I forsikring av innskuddsfritak ved
uførhet kan forsikringsselskapet ta forbehold som nevnt i forsikringsavtaleloven
§ 19-10 første punktum, med mindre selskapet har foretatt helsevurdering
før avtaleinngåelsen.
Det er foretatt noen tekniske justeringer av ordlyden i lovteksten
i kapittel 4 om hvilke regler individuelle pensjonsspareavtaler
som knyttes til kollektiv tjenestepensjonsordning skal følge. Det
vises til forslaget § 4-1 tredje ledd som gir forslaget kapittel
1 og 2 tilsvarende anvendelse for disse individuelle pensjonsspareavtalene.
Dette innebærer at individuelle pensjonsspareavtaler som knyttes
til kollektiv tjenestepensjonsordning, er underlagt samme regler
som individuelle pensjonsspareavtaler som ikke er tilknyttet en
kollektiv avtale. Dette gjelder med mindre annet følger av forslaget
§§ 4-2 til 4-4. Pensjonskapitalbevis fra individuelle pensjonsspareavtaler
som omfattes av forslagets kapittel 4, skal for eksempel følge reglene
i forslaget § 2-6.
Komiteen viser til at
departementet med hensyn til nivået på inntektsfradrag for årlige
innbetalinger til skattefavorisert pensjonsordning, har fulgt opp Stortingets
vedtak av 23. april 2007 og foreslått en ramme på 15 000 kroner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser i denne sammenheng til at med innføringen av obligatorisk
tjenestepensjon i 2006, fikk arbeidsgivere plikt til å opprette pensjonsordning
for sine ansatte.
Flertallet vil peke på at en individuell
pensjonsordning med adgang til årlig innbetaling på inntil 15 000
kroner, vil kunne gi et betydelig tillegg til den enkeltes alderspensjonssparing.
Etter flertallets syn må grensen for
inntektsfradraget sees i forhold til hvor mye det er rimelig å anta
folk flest vil ønske å sette av til fremtidig pensjon gjennom å
spare i en individuell ordning. En for høy grense for hvor mye premie
som kan gi inntektsfradrag, vil kunne forårsake at det i for stor
grad legges til rette for skattefavorisering av personer som har
mulighet til å omplassere formue til skattefavorisert individuell
pensjonsordning. Flertallet slutter
seg til at grensen for inntektsfradraget bør settes slik at mange
får adgang til å utnytte skattefavoriseringen fullt ut.
Flertallet viser til at departementet
har foreslått en maksimumsgrense for årlige innbetalinger som svarer
til den øvre grensen for inntektsfradrag. Flertallet slutter
seg til at grensene bør være sammenfallende, dette blant annet for
å unngå uklarhet og skattemessig forskjellig behandling av midler
i samme ordning.
Flertallet viser til at midler som
står i ordningen er bundet frem til pensjonsalder, og unntatt fra formuesskatt
og løpende skatt på avkastning. Dersom det skulle være en høy eller
ingen maksimumsgrense på årlige innbetalinger, ville ordningen etter flertallets vurdering, i for stor grad
åpne for å unngå formuesskatt. Flertallet vil
peke på at en høy eller ingen grense for hvor mye som kan settes
inn i ordningen, vil kunne medføre at kunder i for stor grad låser
inn midler, som de ikke får ut igjen før pensjonsalder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at Norge
har høyere offentlig finansformue enn andre europeiske land. Det
stiller Norge i en gunstig posisjon i forhold til å finansiere fremtidens
pensjonsforpliktelser. På den andre siden er Norge blant de land
i Europa hvor familiene og enkeltpersoner sparer minst. Staten sparer mye,
mens private sparer lite. Det skaper ubalanse mellom offentlig og
privat sektor, og det betyr at den enkelte av oss i stor grad overlater
til staten å sikre vår valgfrihet og trygghet i alderdommen. I 2007
var husholdningenes sparing negativ. Disse
medlemmer mener at det er et mål å motivere flere til å spare
mer privat.
Disse medlemmer viser til at sparing,
og særlig pensjonssparing, er en langsiktig forpliktelse. Det er
derfor særlig viktig at staten sikrer forutsigbarhet i rammebetingelsene
for privat sparing. Det vakte meget sterke reaksjoner da regjeringen
Stoltenberg II i Revidert nasjonalbudsjett for 2006 og i Nasjonalbudsjettet
for 2007 foreslo å avvikle all sparestimulans for individuell pensjonssparing,
individuell og kollektiv livrente. Mange opplevde det som et avtalebrudd
fra staten.
Disse medlemmer viser til at det
var over 800 000 individuelle IPA- og livrenteavtaler og at det til
sammen ble innbetalt nesten 8 mrd. kroner til slike ordninger i
2005. Over halvparten av de som benyttet IPA til privat pensjonssparing,
tjente under 400 000 kroner. Dette viser at de private pensjonsordningene ble
benyttet av folk med helt vanlige lønninger, og at de hadde et stort
omfang.
Disse medlemmer mener det var særlig oppsiktsvekkende
at regjeringen Stoltenberg II valgte å kutte ut ordningene på toppen
av en høykonjunktur hvor det private forbruket var meget høyt. Dersom
vedtakene hadde stått fast, kunne milliarder av kroner blitt frigjort
og bidratt til å øke presset i økonomien ytterligere.
Disse medlemmer konstaterer at regjeringen
Stoltenberg II meget motvillig måtte akseptere gjeninnføring av
en skattestimulert privat pensjonsordning. Denne er beskjeden, men
vil danne et godt grunnlag for utvidelse på et senere tidspunkt.
Komiteen viser for øvrig
til sine merknader under pkt. 3.2.
Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at det er behov
for presisering av de pensjonsrettslige spørsmålene som oppstår
for eksisterende IPA-kontrakter, og at det videre kan være behov
for regler om avslutning av eksisterende IPA-kontrakter.
Hensikten med regelen som gir kundene rett til å inngå ny forsikringsavtale
uten ny helsevurdering har vært, og er, å sikre at avviklingen av
skattefavoriseringen av IPA og innføring av ny skattefavorisert
individuell pensjonsordning ikke begrenser kundenes mulighet til
å videreføre et individuelt skattefavorisert forsikringsforhold.
Uten en slik rett ville kunder som i tiden etter inngåelse av sin
opprinnelige IPA-kontrakt har fått svekket sin helsetilstand, ikke
kunne få ny forsikring, eventuelt være henvist til dårligere vilkår.
Kunden skal kunne velge å gå direkte fra en individuell pensjonsavtale
etter skatteloven til et nytt regelverk for skattebegunstiget pensjonsforsikring, eller
til en ikke skattebegunstiget individuell livrente (tosporet system)
uten ny helsevurdering. Denne adgangen kan bare benyttes én gang,
og ved evt. senere endringer kan institusjonen kreve ny helsevurdering.
Departementet er enig i at en lang overgangsperiode kan være
uheldig for livselskapene, fordi det gir kundene en lang periode
hvor de kan "spekulere" overfor selskapet ved helsemessig forverring.
Dette vil være kunder som etter at overgangsreglene ble fastsatt
stoppet innbetalingene, som blir syke i mellomtiden, og som vil
se muligheten til å kunne gjenoppta forsikringen uten å gi nye helseopplysninger. Den
gangen forskrift om overgangsregler ble fastsatt, var det anslått
at regelverket for ny skattefavorisert individuell ordning skulle
komme på plass omtrent samtidig med omlegging av folketrygden, dvs.
i 2009. Dette var grunnen til at overgangsperioden ble satt til
31. desember 2010. Behovet for så lang overgangsperiode bør nå vurderes
i forhold til at ny individuell skattefavorisert pensjonsordning
forventes å komme på plass i løpet av 2008.
Overgangsreglene, inkludert rettighetene for kunder, ble som
nevnt fastsatt i forskrift 2. februar 2007 og kommunisert til markedet
blant annet med pressemelding fra Finansdepartementet av samme dato.
En nedkorting av overgangsperioden fra 31. desember 2010, slik den
nevnte forskrift fastsetter, til 31. desember 2008, slik Banklovkommisjonens
foreslår, innebærer at forsikringskunder i denne perioden ikke får
tegnet ny forsikring, eller får dårligere vilkår fordi de må fremlegge
helseerklæring selv om de etter de någjeldende overgangsreglene
skulle hatt en slik rett. Det vil være kunder som får helsetilstanden
forverret i perioden fra og med den frist en ny kortere frist blir
vedtatt, og til utløpet av den nåværende fristen (31. desember 2010),
som vil bli rammet av en slik nedkorting av overgangsordningen.
Før forskriftsendringene i februar 2007 forelå det ingen mulighet
for IPA-kunder til å inngå ny forsikringsavtale på samme vilkår
og uten ny helsevurdering som avvek fra seksmånedersregelen i forsikringsavtaleloven.
Med forskriftsendringen 2. februar 2007 ble det gitt overgangsregler
som i praksis kan virke som en opsjon på å inngå ny forsikringsavtale fram
til 31. desember 2010 uten ny helsevurdering. Dette vil kunne representere
en økonomisk fordel for forsikringstakere som ved en ny helseundersøkelse enten
ikke ville få forsikringsdekning eller få økt premie. Retten forsikringstaker
har etter forskriften vil få økonomisk betydning i de tilfeller
der forsikringstakere har fått eller får sin helsetilstand redusert
i den kritiske perioden, sett i forhold til situasjonen som forelå
ved helseundersøkelsen da eksisterende forsikringsavtale ble inngått.
Dersom en slik reduksjon påvises, vil det være tale om en rett til
et økonomisk gode for forsikringstakeren. Dette vil korrespondere med
en økonomisk ulempe for forsikringsselskapene.
Gjennom det rettslige regimet som ble skapt i 2007, med frist
til 31. desember 2010 for å inngå ny avtale uten å måtte avgi ny
helseerklæring, er det grunn til å tro at kundene har opparbeidet
seg en berettiget forventning om en fordel med økonomisk verdi,
og dette vil kunne anses som et gode som er rettslig beskyttet etter
uskreven intern norsk rett og Grunnloven (Grl.) § 97. Det vil i
hvert fall være i samsvar med sentrale formål med Grl. § 97 å anse dette
som et rettslig gode som må vurderes i forhold til tilbakevirkningsforbudet
i bestemmelsen (innrettingshensyn, hensynet til forutberegnelighet).
Det vil også være beskyttet etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon,
første tilleggsprotokoll (EMK P1) artikkel 1 (som gir en viss rettslig
beskyttelse for "eiendom" – et begrep som ifølge domstolspraksis kan
innbefatte ikke-realiserte økonomiske forventninger).
En lov- eller forskriftsendring som i 2008 reduserer fristen
betraktelig, vil ut fra dette resonnementet dermed også kunne representere
en tilbakevirkning fordi den griper inn i og reduserer verdien av
en berettiget forventning med økonomisk verdi. Dermed kommer det
vern mot tilbakevirkende lovgivning som uttrykkes i Grl. § 97 og
EMK P1 artikkel 1 til anvendelse, og en må vurdere om denne tilbakevirkningen
også vil være rettsstridig.
At en regelendring griper inn i eksisterende rettsgoder, innebærer
ikke uten videre at regelendringen er rettsstridig. En lov – eller
forskriftsbestemmelse – med konsekvenser for etablerte rettsgoder
vil være rettsstridig såfremt den overskrider grensene som settes
i Grl. § 97 og EMK P1 artikkel 1. Det skal etter bestemmelsene og
rettspraksis en god del til for at slik lovgivning anses rettsstridig.
Av særlig interesse er to høyesterettsavgjørelser fra 1996 (de såkalte Borthen-
og Thunheim-dommene, publisert i Rt. 1996 side 1415 og Rt. 1996
side 1440). Avgjørelsene er fattet av Høyesterett i plenum, og Høyesterett
gikk nokså langt i å gi generelle føringer på tolkningen av Grunnloven
§ 97.
I Borthen-dommen (som ble avsagt først av de to dommene, og som
retten i Thunheim-saken sluttet seg til) uttalte Høyesterett at
Grunnloven § 97 "med dens generelle ordlyd … stiller … opp et forbud,
som vel kan gis et mer presist innhold på spesielle rettsområder,
men som ellers, blant annet på det rettsområdet vi her er på, må
anses for å rette seg mot særlig urimelig eller urettferdig tilbakevirkning"
(Retstidende (Rt.) 1996 s. 1415, på s. 1426). Det samme vil etter
departementets vurdering være den rettslige normen som en endring
om fristreduksjon må vurderes etter: Får fristendringen konsekvenser
som kan anses som "særlig urimelig eller urettferdig tilbakevirkning"?
Et sentralt forhold til støtte for et syn om at regelendringen
ikke vil være rettsstridig er bl.a. at forsikringskundene ble gitt
en ikke ubetydelig fordel ved å forlenge fristen langt utover den
frist som følger av forsikringsavtaleloven. Den forventning som
ble skapt i 2007 var således, kan en hevde, ekstraordinær, og svært
til ulempe for forsikringsselskapene.
I forbindelse med at timeplanen for nye regler nå er endret,
legger departementet vekt på å få en bedre balanse mellom forsikringstakers
rettigheter og institusjonenes plikter. Gjennom den nye individuelle ordningen
vil alle kunder som pr. 12. mai 2006 hadde en IPA-avtale gis retten
til å inngå ny skattebegunstiget individuell avtale med virkning
f.o.m. inntektsåret 2008. Dette gjelder også kunder som fra og
med denne datoen sluttet å innbetale premie, avsluttet sin IPA-kontrakt
eller benyttet seg av gjenkjøpsretten.
Departementet ser ingen gode grunner for at forsikringskunder
som har ønske om å fortsette sitt forsikringsforhold, venter til
31. desember 2010 for å benytte seg av denne retten. Departementet
slutter seg derfor til Banklovkommisjonen forslag om fristreduksjon.
Departementet mener likevel at forsikringskundene bør få god tid
på seg til å tilpasse seg den nye ordningen, og foreslår at fristen
settes til 30. juni 2009, jf. forslaget § 5-3 første ledd tredje punktum.
Retten til å inngå ny forsikringsavtale uten nye helseopplysinger
gjelder ikke dersom avtalen opphørte før 12. mai 2006, jf. forslaget
§ 5-3 andre punktum. Opphørsreglene følger av forsikringsavtaleloven.
Etter departementets oppfatning må lovforslaget, i likhet med
Finansdepartementets skattelovforskrift § 6-47-32, forstås slik
at retten til å inngå ny forsikringsavtale uten nye helseopplysinger
ikke forutsetter løpende premieinnbetaling. Det må antas at mange
har stoppet innbetalingene på sine IPA-kontrakter etter at skattereglene
ble endret 12. mai 2006, i påvente av overgangsregler. Det kan da
virke urimelig å anta at det er tilsiktet at forsikringstaker må
fortsette å betale inn på IPA-kontrakten for å opprettholde retten
til å inngå en ny kontrakt, når dette vil innebære dobbeltbeskatning
av de midlene som innbetales fra og med 12. mai 2006 (midler som
innbetales fra og med 12. mai 2006 på en IPA-kontrakt gir ikke rett til
fradrag i inntekt, samtidig som utbetalingene i sin helhet er skattepliktig
som alminnelig inntekt og personinntekt). Det kan derfor anføres
at det har formodningen mot seg at en i overgangsreglene i skattelovforskriften,
som ble fastsatt 2. februar 2007, ikke har ment å inkludere denne
gruppen.
Departementet følger derfor ikke opp Banklovkommisjonens utkast
til § 5-3 andre og tredje ledd. For å opprettholde dekning på risikoytelser
i en slik mellomperiode må det imidlertid betales premie for slike
ytelser. Dette betyr at en løpende risikodekning på samme nivå forutsetter
at det er betalt premie for å opprettholde dekningen.
Forslaget § 5-3 andre ledd fastsetter at det ikke kan innbetales
premie eller innskudd til en individuell pensjonsavtale etter skatteloven
(IPA) etter 31. desember 2008. Dette betyr at individuell pensjonsavtale
etter skatteloven (IPA) avvikles etter 31. desember 2008.
Den foreslåtte tidsfristen i § 5-3 første ledd skal gjelde tilsvarende
for avtale om fortsettelsesforsikringer etter foretakspensjonsloven
§ 4-9 og Finansdepartementets skattelovforskrift § 6-47-41, jf.
utkastet § 5-1 fjerde ledd. Slik ny avtale kan bare inngås som individuell
livrente etter skatteloven § 5-41 med tilhørende forskrift.
Etter gjeldende rett er det adgang til å få samlet verdi av innestående
midler knyttet til eksisterende IPA-kontrakter utbetalt, dersom
disse midlene etter kontoutskrift 31. desember 2006 ikke utgjorde
mer enn 1,5 ganger folketrygdens grunnbeløp (G). Departementet ser
det som hensiktsmessig at denne adgangen videreføres. Dette gjelder
både kontrakter hvor avtalen før 12. mai 2006 forutsatte innbetaling
av premie, og avtaler som ikke forutsatte innbetaling 12. mai 2006
eller senere.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om
at retten til å kreve midler knyttet til eksisterende IPA-kontrakter
utbetalt, herunder også tidsfristen frem til 31. desember 2010,
jf. overgangsreglene i skattelovforskriften, videreføres, jf. forslaget
§ 5-1 tredje ledd.
Det ble i Ot.prp. nr. 1 (2006–2007) avsnitt 5.3.1.1 (ii) uttalt
at det av skattetekniske hensyn foreslås at en eksisterende IPA-kontrakt
avsluttes med hensyn til nye innbetalinger, og at det utstedes en
fripolise slik at det kan skilles mellom to skatteregimer. Dette ble
derimot ikke gjennomført i skattelovforskriften (FSFIN) som følge
av at Stortingets finanskomité ikke sluttet seg til forslaget til
overgangsregler i nevnte odelstingsproposisjon. Flertallet i Stortingets finanskomité
uttalte blant annet følgende i Innst. O. nr. 10 (2006–2007):
"Retten til å spare i IPA-polisar og individuelle og kollektive
livrenter blir vidareførte utan skattefordelar i 2007."
Banklovkommisjonen synes å legge til grunn at det ikke har vært
adgang til å innbetale på eksisterende IPA-kontrakter etter 31. desember
2006. Banklov-kommisjonen har likevel lagt til grunn at det kan
ha vært foretatt innbetalinger for 2007 og 2008, og foreslår derfor
regler om at slike innbetalinger skal regnes som melding om inngåelse
av ny avtale, med mindre kunden innen 31. desember 2008 underretter institusjonen
om at den individuelle pensjonsavtalen skal avbrytes.
Departementet har hele tiden lagt til grunn at de eksisterende
overgangsreglene åpner for fortsatt innbetaling på de opprinnelige
IPA-kontraktene, jf. uttalelsene fra finanskomiteen. Slike innbetalinger
vil imidlertid ikke gi skattemessig fradrag. Ut fra en slik tolkning
vil Banklovkommisjonens forslag til regler om at innbetalinger etter
31. desember 2006 skal anses som melding om inngåelse av ny avtale,
innebære en relativt lang faktisk tilbakevirkning. På bakgrunn av
den usikkerheten mange kunder har hatt med manglende og til dels
uriktig informasjon fra forsikringsselskapene, anser departementet
en slik tilbakevirkning som lite rimelig overfor kundene.
Det er i utgangspunktet ingen skattemessige forhold som tilsier
at en må forby innbetaling på eksisterende IPA-kontrakter etter
et visst tidspunkt. Etter opphevelsen av retten til inntektsfradrag
med virkning fra og med 12. mai 2006, vil imidlertid slike innbetalinger
ikke være fradragsberettiget. Etter gjeldende skatteregler vil likevel
utbetalingene fra en IPA-kontrakt i sin helhet inngå i grunnlaget
for alminnelig inntekt og personinntekt. Når det ikke gis fradrag
for innbetalingene, innebærer en slik løsning dobbeltbeskatning.
Effekten av dobbeltbeskatningen oppveier fordelen ved at de innestående
midlene unntas fra formuesskatt. Departementet vil likevel ut fra hensynet
til å ha én oversiktlig skattefavorisert individuell pensjonsordning
som er harmonisert med de kollektive skattefavoriserte pensjonsordningené foreslå
et forbud som nevnt.
For å unngå den tilbakevirkningen Banklovkommisjonens forslag
innebærer, mener departementet at skjæringstidspunktet for når det
ikke lenger kan innbetales på eksisterende kontrakter bør settes
til 31. desember 2008, jf. forslaget § 5-3 andre ledd. Det kan med
dette ikke lenger innbetales premie eller innskudd etter 31. desember
2008 til en individuell pensjonsavtale etter skatteloven (IPA),
og reglene og opprettelse og innbetaling av premie til IPA-kontrakter
avvikles som følge av dette. Et slikt tidspunkt gir etter departementets
syn skattyter en reell mulighet til å avgjøre om vedkommende vil
benytte seg av adgangen til å opprette en individuell pensjonsavtale
etter lovforslaget og eventuelt la pensjonskapitalen fra IPA slås
sammen med den nye individuelle skattefavoriserte avtalen. Dersom
kunden i stedet velger å gå over til en ikke skattefavorisert individuell
livrente, vil pensjonskapital fra en slik avtale ikke kunne slås sammen
med en ny ordning etter lovforslaget.
Departementet foreslår i tråd med dette at institusjoner som
har inngått individuell pensjonsavtale etter skatteloven (IPA),
skal utstede pensjonskapitalbevis eller forsikringsbevis i henhold
til kontoutskriften pr. 31. desember 2008, jf. forslaget § 5-2.
Kunden kan be om at det utstedes bevis i henhold til kontoutskrift
før denne datoen når avtalen er avsluttet før 31. desember 2008.
Banklovkommisjonen foreslår blant annet adgang til:
at pensjonskapitalbevis utgått fra
en IPA-spareavtale kan slås sammen med et annet pensjonskapitalbevis
ved rett til straks begynnende alderspensjon,
at pensjonskapitalbevis utgått fra en IPA-spareavtale, i
tilfelle av flytting og med samtykke fra forsikringsselskapet, kan
benyttes som engangspremie for tillegg til alderspensjonsytelsen
i henhold til fripolise utgått fra en ytelsesbasert tjenestepensjonsordning,
sammenslåing av forsikringsbevis utgått fra en IPA-forsikringsavtale
med fripolise utgått fra en ytelsesbasert tjenestepensjonsordning,
at kunde som inngår ny avtale om individuell pensjonsspareavtale
kan kreve at pensjonskapital i henhold til pensjonskapitalbevis
utgått fra en IPA slås sammen med og inngår i den nye pensjonsspareavtalen,
og
at kunde som inngår ny avtale om individuell pensjonsforsikringsavtale
kan kreve at pensjonskapital i henhold til forsikringsbevis utgått
fra en IPA slås sammen med og inngår i den nye pensjonsforsikringsavtalen.
Departementet slutter seg i hovedsak til dette, men har foretatt
noen tekniske justeringer av ordlyden i lovteksten, jf. forslaget
§§ 5-4, 5-5 og 5-6. Adgangen til at pensjonskapitalbevis utgått
fra en IPA-spareavtale kan benyttes som engangspremie for tillegg
til alderspensjonsytelsen i henhold til fripolise utgått fra en
ytelsesbasert tjenestepensjonsordning foreslås imidlertid kun å
gjelde i de tilfeller det er forsikringsteknisk gjennomførbart,
og er ikke noe kunden kan kreve.
I sitt utkast til § 5-5 andre ledd foreslår Banklovkommisjonen
at en kunde med samtykke fra forsikringsselskapet som har utstedt
forsikringsbevis utgått fra en IPA, kan kreve at midler knyttet
til rettigheter etter forsikringsbeviset kan slås sammen med pensjonsspareavtale.
Etter departementets vurdering skal midler knyttet til forsikringsrettigheter
ikke kunne overføres til pensjonsspareavtaler. Midler fra vanlige forsikringsdekninger
uten skattebegunstigelse skal heller ikke kunne overføres til skattebegunstigede pensjonsordninger.
På denne bakgrunn følger ikke departementet opp Banklovkommisjonens
utkast til § 5-5 andre ledd.
Blant annet flere medieoppslag etter at departementet fastsatte
overgangsregler for IPA-kontrakter i skattelovforskriften 2. februar
2007, kan tyde på at tilbyderne av slike kontrakter har hatt ulik
tolkning og praksis i forhold til selve omleggingen av regelverket
for skattebegunstigelse av IPA-kontrakter. Departementet legger
vekt på at institusjonene informerer om at fortsatt innbetaling
på tidligere IPA-kontrakter medfører dobbeltbeskatning, da innbetalinger ikke
vil være fradragsberettiget samtidig som utbetalingene i sin helhet
være skattepliktig som alminnelig inntekt og personinntekt.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om
at kunder med eksisterende IPA-kontrakter skal informeres om de
frister og rettigheter som følger av de nye reglene, og at fristen
for institusjonene å gi slik informasjon settes til tre måneder
etter ikrafttredelse av lov om individuell pensjonsordning, jf.
forslaget § 5-7.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
slutter seg til Regjeringens forslag til lov om individuell pensjonsordning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til merknader
og forslag fra en samlet opposisjon i forbindelse med budsjettbehandlingen
høsten 2007 om forbedringer i reglene om individuell pensjonssparing. Disse medlemmer mener at Regjeringens
forslag om skattefradrag for individuell pensjonssparing i denne
proposisjonen bør forbedres. Det er viktig å stimulere privat sparing
til egen pensjon ved siden av folketrygdens ordninger og pensjon
i arbeidsforhold, og disse medlemmer vil
derfor gå inn for at det årlige sparebeløp som gir skattefradrag
blir økt til 40 000 kroner.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"I lov om individuell pensjonsordning skal følgende paragraf
lyde:
§ 1-3 (4):
Samlet årlig innbetaling av innskudd, premie og vederlag for
administrasjon av pensjonsavtalen, herunder vederlag for forvaltning
av årets innskudd og premie, kan for hver person ikke overstige
40 000 kroner. Innbetaling som nevnt i første punktum kan ikke trekkes
av pensjonskapital.
Disse medlemmer vil også understreke
viktigheten av at det samtidig kan innføres en symmetrisk beskatning
av innskuddene i spareordningen og av utbetalingen av pensjonen,
og fremmer på den bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til forbedret
ordning for individuell pensjonssparing slik at skattenivået på
skattefritakene ved innskudd i ordningen og nivået på beskatningen
av utbetalingene av pensjonen blir symmetriske"
Disse medlemmer har videre merket
seg at Regjeringen i lovforslaget har fratatt sparerne den valgfrihet
som ligger i, innenfor visse rammer, å velge hvem som skal ha pensjonskapitalen
ved dødsfall når det gjelder skattefavoriserte pensjonssparingsordninger. Disse medlemmer har merket seg at et
stort mindretall i Banklovkommisjonen ønsket at kundene som tidligere
skulle få bestemme over hvem som skal motta pensjonskapitalen ved
et eventuelt dødsfall. Dette ble også støttet av en rekke høringsinstanser
med Forbrukerombudet i spissen. Disse medlemmer fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
"I lov om individuell pensjonsordning skal følgende paragrafer
lyde:
I
§ 2-8 annet ledd:
(2) Ved kundens død skal pensjonskapital som forvaltes i pensjonsspareavtale,
benyttes til pensjon til navngitt begunstiget, jf. forsikringsavtaleloven § 15-2
og §§ 3-7 og 3-8 i loven her. Dersom pensjonsspareavtalen ikke inneholder
navngitt begunstiget skal pensjonskapitalen utbetales til dødsboet.
Det samme gjelder pensjonskapital i henhold til pensjonskapitalbevis
utstedt etter § 2-5 første eller annet ledd som forvaltes i spareavtale
i henhold til § 2-6 første ledd.
§ 4-1 tredje ledd:
(3) Reglene i kapittel 1 og 2 gjelder tilsvarende for individuell
pensjonsspareavtale som er tilknyttet en kollektiv tjenestepensjonsordning
med mindre annet følger av §§ 4-2 til 4-5.
Ny § 4-5:
§ 4-5 Anvendelse av pensjonskapital ved
kundens død
(1) Ved kundens død skal pensjonskapital som forvaltes i individuell
pensjonsspareavtale, benyttes til barnepensjon eller i tilfelle
til etterlattepensjon til ektefelle, registrert partner eller samboer
etter reglene i innskuddspensjonsloven § 7-4. Det samme gjelder
pensjonskapital i henhold til pensjonskapitalbevis utstedt etter
§ 2-5 første eller annet ledd som forvaltes i spareavtale i henhold
til § 2-6 første ledd.
Disse medlemmer vil også
stemme imot § 2-8 tredje ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
skattefradragsbeløpet ideelt sett burde følge lønns- og prisutviklingen. Disse medlemmer mener man i fremtiden
burde vurdere å knytte skattefradragsbeløpet opp mot for eksempel folketrygdens
grunnbeløp (G).
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre:
Forslag 1
I lov om individuell pensjonsordning skal følgende paragrafer
lyde:
I
§ 1-3 (4):
Samlet årlig innbetaling av innskudd, premie og vederlag for
administrasjon av pensjonsavtalen, herunder vederlag for forvaltning
av årets innskudd og premie, kan for hver person ikke overstige
40 000 kroner. Innbetaling som nevnt i første punktum kan ikke trekkes
av pensjonskapital
§ 2-8 annet ledd:
(2) Ved kundens død skal pensjonskapital som forvaltes i pensjonsspareavtale,
benyttes til pensjon til navngitt begunstiget, jf. forsikringsavtaleloven § 15-2
og §§ 3-7 og 3-8 i loven her. Dersom pensjonsspareavtalen ikke inneholder
navngitt begunstiget skal pensjonskapitalen utbetales til dødsboet.
Det samme gjelder pensjonskapital i henhold til pensjonskapitalbevis
utstedt etter § 2-5 første eller annet ledd som forvaltes i spareavtale
i henhold til § 2-6 første ledd.
§ 4-1 tredje ledd:
(3) Reglene i kapittel 1 og 2 gjelder tilsvarende for individuell
pensjonsspareavtale som er tilknyttet en kollektiv tjenestepensjonsordning
med mindre annet følger av §§ 4-2 til 4-5.
Ny § 4-5 skal lyde:
§ 4-5 Anvendelse av pensjonskapital ved
kundens død
(1) Ved kundens død skal pensjonskapital som forvaltes i individuell
pensjonsspareavtale, benyttes til barnepensjon eller i tilfelle
til etterlattepensjon til ektefelle, registrert partner eller samboer
etter reglene i innskuddspensjonsloven § 7-4. Det samme gjelder
pensjonskapital i henhold til pensjonskapitalbevis utstedt etter
§ 2-5 første eller annet ledd som forvaltes i spareavtale i henhold
til § 2-6 første ledd.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til forbedret ordning
for individuell pensjonssparing slik at skattenivået på skattefritakene
ved innskudd i ordningen og nivået på beskatningen av utbetalingene
av pensjonen blir symmetriske.
Komiteen viser til proposisjonen
og til det som står foran, og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om individuell pensjonsordning
Kapittel 1. Alminnelige bestemmelser
§ 1-1 Virkeområde mv.
(1) Loven gjelder avtaler om individuell pensjonsspareavtale
og individuell pensjonsforsikringsavtale (pensjonsavtale) som inngås
mellom en pensjonsinnretning (institusjonen) og en person (kunden).
Som pensjonsspareavtale regnes også avtale med tilknyttet forsikringselement,
herunder kapitaliseringsprodukter hvor retten til ytelser ikke faller bort
ved kundens død.
(2) Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler til utfylling
og gjennomføring av bestemmelsene i loven her.
§ 1-2 Hvem som kan inngå pensjonsavtaler
(1) Pensjonsavtale kan inngås av personer som har fylt
18 år.
(2) Pensjonsavtale kan inngås med institusjon som har tillatelse
fra norske myndigheter til å drive virksomhet her i riket som bank,
livsforsikringsselskap, pensjonsforetak eller forvaltningsselskap
for verdipapirfond, med mindre annet følger av bestemmelse gitt
i eller i medhold av lov.
(3) Pensjonsavtale kan også inngås med kredittinstitusjon,
livsforsikringsselskap, pensjonsforetak eller forvaltningsselskap
for verdipapirfond som er hjemmehørende i annen stat innenfor Det
europeiske økonomiske samarbeidsområdet, og som har adgang til å
drive tilsvarende virksomhet som nevnt i annet ledd her i riket.
§ 1-3 Krav til pensjonsytelser mv.
(1) Pensjonsavtalen skal gi kunden rett til alderspensjon
i samsvar med bestemmelsene i loven her. Minst en tredjedel av samlet
årlig innskudd, premier og vederlag for administrasjon av avtalen,
herunder vederlag for forvaltning av årets innskudd og premie, skal
benyttes til oppbygging av alderspensjon.
(2) Pensjonsavtalen kan, i tillegg til alderspensjon, omfatte
forsikringer som gir rett til innskuddsfritak eller premiefritak
i samsvar med uføregraden når uføregraden er minst 20 prosent.
(3) Pensjonsavtalen kan også omfatte forsikringer som gir
rett til uførepensjon eller andre uføreytelser, etterlattepensjon
og barnepensjon for så vidt retten til slike ytelser ikke er i strid
med bestemmelsene i loven her.
(4) Samlet årlig innbetaling av innskudd, premie og vederlag
for administrasjon av pensjonsavtalen, herunder vederlag for forvaltning
av årets innskudd og premie, kan for hver person ikke overstige
15 000 kroner. Innbetaling som nevnt i første punktum kan ikke trekkes
av pensjonskapital.
§ 1-4 Pensjonskapitalen
(1) En kundes pensjonskapital omfatter de midler som til
enhver tid er knyttet til en pensjonsavtale som følge av innbetalinger
av innskudd eller premie fra kunden, samt den avkastning institusjonen
har tilført pensjonskapitalen. Alderspensjonskapitalen omfatter midler
knyttet til kundens rett til alderspensjon.
(2) Pensjonskapital knyttet til pensjonsavtale kan ikke
utbetales av institusjonen på annen måte enn som årlige pensjonsytelser,
med mindre annet følger av bestemmelser gitt i eller i medhold av
loven her.
(3) Pensjonskapitalen og retten til utbetaling av ytelser
etter en pensjonsavtale kan ikke overdras eller pantsettes av kunden
eller på annen måte benyttes til dekning av kundens kreditorer.
Kundens rettigheter etter pensjonsavtalen kan heller ikke gjenkjøpes
av institusjonen.
(4) Motregning kan ikke skje i midler som inngår i pensjonskapitalen.
Ved utbetaling av ytelser kan det likevel foretas motregning med
krav som utspringer av pensjonsavtalen (konnekse krav).
§ 1-5 Flytterett
(1) Kunden kan flytte pensjonsavtalen med tilhørende midler
til en annen institusjon, jf. forsikringsloven § 11-1. Flytting
av individuelle pensjonsavtaler etter denne lov skal skje etter
forsikringsloven § 11-13 og § 11-14 sjette ledd, likevel slik at
avtalen kan sies opp med én måneds varsel. Dersom den pensjonsinnretningen
kontrakten flyttes til skal foreta ny helseprøving av kunden, kan
oppgjørsfristen etter forsikringsloven § 11-6 likevel forskyves
med den tid utover en måned som det tar før endelig helseprøving
foreligger.
§ 1-6 Institusjonens informasjonsplikt
(1) Før pensjonsavtalen inngås, skal institusjonen skriftlig
gi kunden opplysninger om binding av pensjonskapitalen i avtaleperioden
og om hvilke pensjonsytelser avtalen omfatter, samt om reglene for
utbetaling av ytelser. Før avtalen inngås, skal institusjonen også
opplyse om relevante skatteregler, samt informere om eventuelle
endringer i disse skattereglene i løpet av avtaleperioden. Institusjonen
skal også gi kunden opplysninger etter § 4-1 annet ledd og § 5-7
annet ledd.
(2) Institusjonen skal hvert år gi kunden kontoutskrift
med informasjon som angitt i § 1-7 første ledd. Kontoutskriften
skal vedlegges oppdatert informasjon over utviklingen av alderspensjonskapitalen
og pensjonsytelsene under ulike innskudds- og premienivåer og beregningsforutsetninger,
inkludert informasjon om usikkerheten i beregningsforutsetningene.
(3) Opplysningene som nevnt i første og annet ledd skal
gis på norsk, men kan gis på annet språk hvis kunden ber om dette.
(4) Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om institusjonens
informasjonsplikt.
§ 1-7 Kontoføring
(1) Institusjonen skal føre konto for hver pensjonsavtale.
Kontoen skal for hvert år minst angi
a) årets innskudd eller premie,
b) årets vederlag for dekning av henholdsvis risiko, administrasjon
av pensjonsavtalen og forvaltning av pensjonskapitalen, samt vederlag
som er avregnet i avkastning av forvaltning av tidligere opptjent
pensjonskapital,
c) årets avkastning av pensjonskapitalen, herunder avkastning
som er benyttet til å dekke avregnet vederlag for forvaltning av
tidligere opptjent pensjonskapital,
d) årets avkastning, herunder overskudd, tilordnet pensjonskapitalen,
e) alderspensjonskapital opptjent i løpet av året og samlet
alderspensjonskapital ved utgangen av året, og
f) pensjonskapital knyttet til uføre-, etterlatte- og barnepensjoner.
(2) Kontoutskriften skal være utsendt innen tre måneder
etter utløpet av året. For pensjonsforsikringsavtaler med rett
til overskudd er fristen fem måneder.
§ 1-8 Ligningsforhold
(1) Det skal fremgå av avtalevilkårene, kvitteringer for
innbetalt innskudd, premie og vederlag som nevnt i § 1-3 og meldinger
til ligningsmyndighetene at dokumentene gjelder pensjonsavtale etter
loven her.
(2) Institusjonen er ansvarlig for at opplysninger som
fremgår av dokumenter som nevnt i første ledd er riktige.
§ 1-9 Tilsyn
(1) Kredittilsynet fører tilsyn med pensjonsordninger etter
loven her.
(2) Finner Kredittilsynet at en pensjonsordning er eller
forvaltes i strid med lov eller forskrift, kan Kredittilsynet pålegge
institusjonen å rette på forholdet innen en fastsatt frist.
(3) Bestemmelsene i foretakspensjonsloven § 2-7 fjerde
og femte ledd gjelder tilsvarende så langt de passer.
Kapittel 2. Individuelle pensjonsspareavtaler
§ 2-1 Pensjonsspareavtalen
(1) Pensjonsspareavtalen skal inngås skriftlig. Før avtalen
inngås, skal institusjonen gi kunden relevante eksempler på ulike
innskuddsnivåer og antatt alderspensjonskapital ved nådd pensjonsalder,
inkludert informasjon om usikkerheten i beregningsforutsetningene.
(2) Pensjonsspareavtalen skal angi hvilke pensjonsytelser
som omfattes av pensjonsordningen og vilkårene for utbetaling, samt
hvilke regler som skal gjelde for adgangen for kunden og institusjonen
til å endre, flytte eller si opp avtalen i avtaleperioden.
(3) Dersom institusjonen ikke skal tilby forsikringer som
omfattes av pensjonsordningen i henhold til § 1-3 annet og tredje
ledd, skal det i pensjonsspareavtalen også angis hvilken institusjon
som skal overta slik forsikring.
(4) Pensjonsspareavtalen skal også fastsette vederlaget
til institusjonen for administrasjon av avtalen, herunder vederlag
for forvaltning av alderspensjonskapitalen samt i tilfelle vederlag
for administrasjon av forsikring som er tilknyttet avtalen. Fastsatt vederlag
for forvaltning av alderspensjonskapitalen omfatter også den godtgjørelse
for kapitalforvaltning hos institusjonen eller annen kapitalforvalter,
herunder tegningsprovisjoner, som avregnes mot avkastningen ved
forvaltning av alderspensjonskapitalen, herunder midler plassert
direkte eller indirekte i andeler i verdipapirfond eller annen investeringsportefølje.
Institusjonen skal sørge for at også avregnede beløp blir tilordnet
som avkastning av alderspensjonskapitalen.
(5) Pensjonsspareavtalen skal angi om institusjonen garanterer
en avkastning som skal oppnås ved forvaltningen av alderspensjonskapitalen,
og i tilfelle størrelsen på avkastningsgarantien. Avkastning tilordnes
alderspensjonskapitalen selv om den overstiger oppgitt rentesats.
(6) Dersom pensjonskapitalen skal forvaltes i egen investeringsportefølje,
skal pensjonsspareavtalen angi sammensetningen av porteføljen, kundens rett
til å endre sammensetningen og vilkårene for slik endring. For avtale
med særskilt avkastningsgaranti fra institusjonen skal garantien
og vederlaget for denne angis.
(7) Institusjonen kan ikke kreve eget gebyr for inngåelsen
av pensjonsspareavtalen, med mindre dette er særskilt avtalt med
den enkelte kunde.
§ 2-2 Årlige innbetalinger
(1) Avtalen skal inneholde en betalingsplan som fastsetter
hvilke årlige innbetalinger kunden skal foreta.
(2) Kunden kan endre betalingsplanen ved melding til institusjonen.
Uten å endre betalingsplanen kan kunden for det enkelte år foreta
innbetaling til individuell pensjonsordning som er 25 prosent høyere eller
lavere enn det som følger av betalingsplanen, likevel slik at grensen
for årlig innbetaling i § 1-3 fjerde ledd ikke overskrides. Kunden
kan også gi institusjonen melding om at innbetaling etter betalingsplanen
helt eller delvis ikke vil bli foretatt for en angitt periode.
(3) Dersom kunden endrer eller unnlater å foreta betaling
i henhold til annet ledd, skal kunden likevel betale premier til
forsikringer som nevnt i § 1-3 annet og tredje ledd som er flerårige.
Premier til slike forsikringer kan ikke overstige samlede premier
som det ville ha vært anledning til å betale dersom årlig innbetaling
ble foretatt i henhold til betalingsplanen.
§ 2-3 Pensjonsspareavtalen avbrytes av kunden
(1) Kunden kan når som helst avbryte pensjonsspareavtalen
ved melding til institusjonen. Har kunden ikke foretatt innbetaling
og institusjonen etter forfall har sendt kunden et varsel med krav
om innbetaling, skal pensjonsspareavtalen anses avbrutt av kunden
tre måneder fra den dato varselet ble sendt, med mindre kunden foretar
innbetaling innen utløpet av samme tremånedersperiode. Dette gjelder
likevel ikke hvis kunden har gitt institusjonen melding som nevnt
i § 2-2 annet ledd tredje punktum. Ved avbrudd av pensjonsspareavtalen
skal institusjonen utstede pensjonskapitalbevis etter reglene i
innskuddspensjonsloven § 6-2. Pensjonskapitalbeviset skal angi hvilke
vederlag som kunden skal betale etter at pensjonsspareavtalen er
avbrutt.
(2) Alderspensjonskapitalen i henhold til pensjonskapitalbevis
som nevnt i første ledd kan overføres til en annen pensjonsspareavtale
som kunden har, og inngå i alderspensjonskapitalen knyttet til denne avtalen,
forutsatt at avtalene forvaltes av samme institusjon.
(3) Avbrudd av pensjonsspareavtalen medfører også avbrudd
av forsikringer som er omfattet av avtalen. For øvrig gjelder forsikringsavtalelovens
regler om avbrudd av forsikringsavtale og manglende premiebetaling.
§ 2-4 Pensjonsalder
(1) Pensjonsalderen er 67 år. Det kan avtales en høyere
pensjonsalder.
(2) For kunde som er medlem av en lovregulert offentlig
eller privat tjenestepensjonsordning, kan det avtales samme pensjonsalder
som kundens pensjonsalder i tjenestepensjonsordningen. Dersom kunden
ikke lenger oppfyller vilkårene for den avtalte pensjonsalderen
eller opphører å være medlem av tjenestepensjonsordningen, gjelder
første ledd. Kunden skal uten ugrunnet opphold informere institusjonen dersom
kunden ikke lenger oppfyller vilkårene for den avtalte pensjonsalderen.
(3) Bestemmelsene i paragrafen her er ikke til hinder for
at den avtalte pensjonsalderen senere endres innenfor rammen av
paragrafen her.
§ 2-5 Pensjonskapitalbevis
(1) Når kunden har nådd pensjonsalderen, skal institusjonen
utstede pensjonskapitalbevis med rett til straks begynnende alderspensjon.
Kunden kan likevel kreve at slikt pensjonskapitalbevis utstedes
på det tidspunkt kunden har rett til alderspensjon fra folketrygden.
(2) Det kan avtales at kunden kan kreve at slikt pensjonskapitalbevis
utstedes før fastsatt pensjonsalder dersom kunden ikke mottar lønn,
likevel ikke tidligere enn fra fylte 62 år. I så fall kan det også
avtales at pensjonsytelsen skal settes ned ved fylte 67 år, men ikke
med mer enn 50 prosent.
(3) Har kunden rett til uføreytelser fra folketrygden,
men ikke rett til uføreytelser etter pensjonsavtalen som nevnt i
§ 3-6, kan kunden kreve at institusjonen utsteder pensjonskapitalbevis
med rett til straks begynnende pensjon som omfatter pensjonskapitalen på
utstedelsestidspunktet. Pensjonskapitalbeviset skal forvaltes i
henhold til egen spareavtale. Årlig ytelse fastsettes i samsvar
med uføregraden og etter § 2-7 første ledd tredje punktum og femte
ledd så langt de passer, og utbetales så lenge kunden har rett til
uføreytelser fra folketrygden. Gjenværende pensjonskapital utbetales
etter reglene om alderspensjon.
§ 2-6 Bruk av pensjonskapitalbevis
(1) I utbetalingsperioden skal pensjonskapitalbevis utstedt
etter § 2-5 første eller annet ledd forvaltes i egen spareavtale,
med mindre kunden velger å konvertere pensjonskapitalbeviset til
pensjonsforsikringsavtale i samsvar med bestemmelsene i kapittel 3,
eller annet følger av annet eller tredje ledd.
(2) Pensjonskapitalbevis med rett til straks begynnende
alderspensjon kan slås sammen med annet pensjonskapitalbevis som
gir kunden rett til utbetaling av alderspensjon, forutsatt at avtalene
forvaltes av samme institusjon. Ved sammenslåing skal institusjonen
utstede nytt pensjonskapitalbevis for samlet alderspensjonskapital
som i utbetalingsperioden forvaltes i samsvar med bestemmelsene
i første ledd. Første og annet punktum gjelder ikke pensjonskapitalbevis
utstedt etter innskuddspensjonsloven § 7-2 som skal konverteres
til pensjonsforsikring i utbetalingsperioden.
(3) Dersom institusjonen samtykker kan kunden benytte pensjonskapitalbevis
utstedt etter § 2-5 første eller annet ledd som engangspremie for
tillegg til alderspensjonsytelsen i henhold til pensjonsforsikringsavtale
som er inngått ved konvertering av pensjonskapitalbevis etter innskuddspensjonsloven
§ 7-3 første ledd bokstav b. Tilsvarende gjelder for kunde som ønsker
å benytte pensjonskapitalbevis som engangspremie for tillegg til
alderspensjonsytelser i henhold til fripolise som er utgått fra
ytelsesbasert tjenestepensjonsordning etter foretakspensjonsloven.
§ 2-7 Størrelsen av pensjonsytelsene.
Utbetalingsperiode
(1) Dersom pensjonskapitalen skal forvaltes i henhold til
spareavtale, skal alderspensjonen utbetales i et fastsatt antall
år fra avtalt pensjonsalder og til fylte 77 år eller senere. Dersom
avtalt pensjonsalder er høyere enn 67 år, skal alderspensjonen utbetales
i minst 10 år. Det kan avtales at pensjonsytelsen skal settes ned
etter 10 år fra avtalt pensjonsalder eller senere.
(2) Alderspensjonen i et enkelt år fastsettes med sikte
på at den ikke skal utgjøre en større andel av pensjonskapitalen
enn den andelen det aktuelle året utgjør av den gjenværende utbetalingsperioden.
Ved fastsettelsen av årlig pensjonsytelse kan det tas hensyn til
avtale om nedsettelse av pensjonsytelsen som nevnt i første ledd
og § 2-5 annet ledd, samt forhold som nevnt i tredje og fjerde ledd
i paragrafen her.
(3) Kunde som fortsatt mottar lønn etter nådd pensjonsalder,
kan kreve at alderspensjon ikke skal utbetales i den utstrekning
kunden mottar lønn. Ikke utbetalt alderspensjon blir værende i pensjonskapitalen.
(4) Kunden kan kreve at utbetalingen av alderspensjonen
skal utsettes. Kunden kan også kreve at den årlige pensjonsytelsen
i den første delen av utbetalingsperioden og for et bestemt antall
år bare skal utgjøre en mindre del av pensjonsytelsen beregnet etter
annet ledd. Ikke utbetalt alderspensjon blir værende i pensjonskapitalen.
(5) Dersom årlig pensjonsytelse blir mindre enn 20 prosent
av folketrygdens grunnbeløp (G), kan ytelsesperioden settes ned
til det antall hele år som vil gi årlig pensjonsytelse på om lag
20 prosent av grunnbeløpet.
(6) Avtalt tidspunkt for opphør, utbetaling eller nedsettelse
av alderspensjonen kan senere endres innenfor rammen av paragrafen
her.
§ 2-8 Ved kundens død
(1) Retten til alderspensjonskapitalen faller ikke bort
ved kundens død.
(2) Ved kundens død skal pensjonskapital som forvaltes
i pensjonsspareavtale, benyttes til barnepensjon eller i tilfelle
til etterlattepensjon til ektefelle, registrert partner eller samboer
etter reglene i innskuddspensjonsloven § 7-4. Det samme gjelder
pensjonskapital i henhold til pensjonskapitalbevis utstedt etter
§ 2-5 første eller annet ledd som forvaltes i spareavtale i henhold
til § 2-6 første ledd.
(3) Pensjonskapital som ikke benyttes til ytelser etter
annet ledd, utbetales som et engangsbeløp til dødsboet.
§ 2-9 Innskuddsfritak ved uførhet
(1) Dersom avtalen omfatter forsikring som gir rett til
innskuddsfritak ved uførhet, har kunde som blir ufør med en uføregrad
på minst 20 prosent rett til innskuddsfritak i samsvar med uføregraden.
Uføregraden beregnes etter foretakspensjonsloven § 6-2.
(2) Innskuddsfritaket løper så lenge uføregraden er minst
20 prosent, men ikke lenger enn frem til kunden får rett til utbetaling
av alderspensjon.
§ 2-10 Tilknyttede forsikringer
(1) Dersom avtalen omfatter forsikring som gir rett til
uførepensjon eller andre uføreytelser, etterlattepensjon til ektefelle,
registrert partner eller samboer eller barnepensjon, gjelder §§ 3-6
til 3-8 tilsvarende.
Kapittel 3. Individuelle pensjonsforsikringsavtaler
§ 3-1 Pensjonsforsikringsavtale
(1) Pensjonsforsikringsavtale inngås i samsvar med og er
undergitt reglene i forsikringsavtaleloven Del B for så vidt annet
ikke følger av loven her. Institusjonen kan ikke kreve eget gebyr
for inngåelsen av pensjonsforsikringsavtalen, med mindre dette er
særskilt avtalt med den enkelte kunde.
(2) Pensjonsforsikringsavtalen skal angi hvilke ytelser
som omfattes og vilkårene for utbetaling, samt hvilke premier og
vederlag for tjenester kunden skal betale.
(3) Skal pensjonskapitalen forvaltes i særskilt investeringsportefølje,
gjelder § 2-1 sjette ledd tilsvarende.
(4) Dersom pensjonsforsikringsavtalen opphører før kunden
har nådd pensjonsalder, skal institusjonen utstede et pensjonsbevis.
Pensjonsbeviset skal angi kundens rett til opptjent pensjon og tilhørende
pensjonskapital på opphørstidspunktet, samt de vederlag for tjenester
som kunden skal betale etter opphørstidspunktet.
§ 3-2 Pensjonsalder
(1) Pensjonsalderen er 67 år. Det kan avtales en høyere
pensjonsalder.
(2) For kunde som er medlem av lovregulert offentlig eller
privat tjenestepensjonsordning, kan det avtales samme pensjonsalder
som kundens pensjonsalder i tjenestepensjonsordningen. Dersom kunden ikke
lenger oppfyller vilkårene for den avtalte pensjonsalderen eller
opphører å være medlem av tjenestepensjonsordningen, gjelder første
ledd. Kunden skal uten ugrunnet opphold informere institusjonen dersom
kunden ikke lenger oppfyller vilkårene for den avtalte pensjonsalderen.
(3) Bestemmelsene i paragrafen her er ikke til hinder for
at den avtalte pensjonsalderen senere endres innen rammen av paragrafen
her.
§ 3-3 Alderspensjon
(1) Retten til alderspensjon med tilhørende premiereserve
faller bort ved kundens død.
(2) Alderspensjon skal ytes fra avtalt pensjonsalder. Kunden
kan likevel kreve at alderspensjonen skal ubetales fra det tidspunkt
kunden har rett til alderspensjon fra folketrygden. Det kan avtales
at alderspensjon skal utbetales før avtalt pensjonsalder dersom
kunden ikke mottar lønn, likevel ikke tidligere enn fra fylte 62
år. I så fall kan det også avtales at pensjonsytelsen skal settes
ned ved fylte 67 år, men ikke med mer enn 50 prosent.
(3) Kunde som fortsatt mottar lønn etter nådd pensjonsalder,
kan kreve at alderspensjon ikke skal utbetales i den utstrekning
kunden mottar lønn. Ikke utbetalt alderspensjon blir værende i pensjonskapitalen
(premiereserven).
(4) Kunden kan kreve at alderspensjon skal utbetales først
fra et fastsatt tidspunkt etter at kunden har rett til pensjon.
Kunden kan også kreve at den årlige pensjonsytelsen i den første
delen av utbetalingsperioden og for et bestemt antall år bare skal
utgjøre en mindre del av pensjonsytelsen. Ikke utbetalt alderspensjon
blir værende i pensjonskapitalen (premiereserven).
(5) Utbetalingen av alderspensjon skal skje så lenge kunden
lever. Det kan likevel avtales at utbetalingen av alderspensjon
skal opphøre ved fylte 77 år eller senere, men ikke i noe tilfelle
før alderspensjon har vært utbetalt i 10 år. Det kan avtales at
pensjonsytelsen skal settes ned etter 10 år fra avtalt pensjonsalder
eller senere.
(6) Dersom årlig pensjonsytelse blir mindre enn 20 prosent
av folketrygdens grunnbeløp (G), kan ytelsesperioden kortes ned
til det antall hele år som vil gi årlig pensjonsytelse på om lag
20 prosent av grunnbeløpet.
(7) Avtalt tidspunkt for opphør, utbetaling eller nedsettelse
av alderspensjonen kan senere endres innenfor rammen av paragrafen
her. Reglene for omregning i § 3-9 får da anvendelse.
§ 3-4 Alderspensjon uten ytelsesgaranti
(1) Dersom pensjonsforsikringsavtalen fastsetter at pensjonskapitalen
skal forvaltes i en egen investeringsportefølje eller at størrelsen
på pensjonsytelsene ikke er garantert av institusjonen, skal alderspensjonen
i et enkelt år fastsettes med sikte på at den ikke skal utgjøre
en større andel av premiereserven enn den andelen det aktuelle året
utgjør av den gjenværende utbetalingsperioden. Ved fastsettelsen
av årlig pensjonsytelse kan det tas hensyn til avtale om nedsettelse
av pensjonsytelsen som nevnt i § 3-3 annet og femte ledd, samt forhold
som nevnt i § 3-3 tredje og fjerde ledd.
§ 3-5 Premiefritak ved uførhet
(1) Dersom pensjonsforsikringsavtalen omfatter forsikring
som gir rett til premiefritak ved uførhet, har kunde som blir ufør
med en uføregrad på minst 20 prosent rett til premiefritak i samsvar
med uføregraden. Uføregraden beregnes etter foretakspensjonsloven
§ 6-2.
(2) Premiefritaket løper så lenge uføregraden er minst
20 prosent, men ikke lenger enn frem til kunden får rett til utbetaling
av alderspensjon.
§ 3-6 Uføreytelser
(1) Dersom pensjonsforsikringsavtalen omfatter forsikring
som gir rett til uførepensjon, har kunden rett til uførepensjon
etter avtalen i samsvar med uføregraden til enhver tid. Avtalt uføregrad
for rett til uførepensjon kan ikke settes lavere enn 20 prosent
eller høyere enn 50 prosent. Uføregraden beregnes etter foretakspensjonsloven
§ 6-2.
(2) Uførepensjonen skal tilsvare den alderspensjonen kunden
ville ha rett til ved nådd pensjonsalder, eller en fastsatt årlig
ytelse. Retten til uførepensjon opphører i alle tilfelle når kunden
får rett til alderspensjon.
(3) En pensjonsforsikringsavtale som ikke omfatter forsikring
som gir rett til uførepensjon, kan i stedet omfatte årlig forsikring
av risiko for uførhet med rett til utbetaling av årlige uføreytelser
for et avtalt antall år.
§ 3-7 Ektefelle-, partner- og samboerpensjon
(1) Pensjonsforsikringsavtalen kan omfatte forsikring som
gir rett til etterlattepensjon til ektefelle, registrert partner
eller samboer. Etterlattepensjonen kan fastsettes som en del av
kundens alderspensjon eller som en fastsatt årlig ytelse.
(2) Ektefelle-, partner- og samboerpensjon løper fra kundens
død og til den etterlattes død. Det kan avtales at ektefelle-, partner
og samboerpensjon skal opphøre når pensjon er utbetalt i 10 år,
men ikke i noe tilfelle før den etterlatte har fylt 77 år. § 3-3
sjette ledd gjelder tilsvarende.
(3) Med samboer forstås her
a) person som kunden har felles bolig og felles
barn med,
b) person som kunden lever sammen med i ekteskaps- eller
partnerskapslignende forhold når det godtgjøres at forholdet har
bestått uavbrutt i de siste fem år før kundens død, og det ikke
forelå forhold som ville hindre at lovlig ekteskap eller registrert
partnerskap ble inngått.
§ 3-8 Barnepensjon
(1) Pensjonsforsikringsavtalen kan gi rett til barnepensjon
til barn, herunder stebarn og fosterbarn, under 21 år som kunden
ved sin død pliktet å forsørge eller forsørget.
(2) Avtalen skal inneholde bestemmelser om størrelsen eller
beregningen av årlig barnepensjon.
(3) Barnepensjonen utbetales fra kundens død og opphører
ved barnets død, likevel senest når barnet fyller 21 år. § 3-3 sjette
ledd gjelder tilsvarende.
(4) Det kan avtales at barnepensjon bare skal utbetales
i et fastsatt antall år.
§ 3-9 Forsikringsteknisk omregning av
pensjonsytelser
(1) Dersom pensjonsalderen, tidspunktet for utbetaling,
størrelsen av pensjonsytelsen, utbetalingsperioden eller opphørstidspunktet
endres, skal alderspensjonsytelsen omregnes på forsikringsteknisk grunnlag
ut fra beregningsgrunnlaget på endringstidspunktet.
(2) Ved omregning etter første ledd kan institusjonen beregne
et fradrag i de forsikringstekniske avsetningene som står i forhold
til endring i risiko. Som grunnlag for beregningen kan institusjonen
kreve at kunden fremlegger legeerklæring. Dersom institusjonen vil
kreve slikt fradrag skal den informere kunden skriftlig om dette
og om grunnlaget for fradraget. Før kunden tar endelig standpunkt
til om endringer som nevnt i første ledd skal gjennomføres, skal
institusjonen opplyse kunden skriftlig om innestående verdi ved
omberegningen og om hvor stort fradragsbeløpet vil være.
§ 3-10 Sammenslåing med fripolise
(1) Kunde med fripolise som er utgått fra ytelsesbasert
tjenestepensjonsordning kan kreve at pensjonsforsikringsavtalen
slås sammen med fripolisen med tilhørende midler, forutsatt at avtalene
forvaltes av samme institusjon.
(2) Ved sammenslåing etter første ledd skal institusjonen
omregne alderspensjonen på grunnlag av premiereservene for alderspensjonen
på omregningstidspunktet. Har pensjonsforsikringsavtalen og fripolisen
ulike utbetalingsperioder, skal det legges til grunn at alderspensjonen
minst skal løpe inntil fylte 77 år, og ikke i noe tilfelle skal
opphøre før utløpet av den lengste av utbetalingsperiodene. § 3-9
gjelder tilsvarende.
(3) Kongen kan ved forskrift fastsette nærmere regler om
sammenslåing og omregning etter denne bestemmelsen.
Kapittel 4. Individuell pensjonsspareavtale
knyttet til kollektiv tjenestepensjonsordning
§ 4-1 Individuell pensjonsspareavtale
tilknyttet kollektiv tjenestepensjonsordning
(1) Medlem av en kollektiv tjenestepensjonsordning kan
ved avtale med pensjonsinstitusjonen inngå individuell pensjonsspareavtale
etter denne loven som knyttes til den kollektive tjenestepensjonsordningen.
Som kollektiv tjenestepensjonsordning regnes her pensjonsordning
etter innskuddspensjonsloven eller foretakspensjonsloven, samt kommunale pensjonsordninger
som omfattes av forsikringsloven kapittel 10.
(2) Individuell pensjonsspareavtale etter denne loven som
er knyttet til kollektiv tjenestepensjonsordning, kan omfatte rett
til forsikring av innskuddsfritak ved uførhet som nevnt i § 1-3
annet ledd hvis kunden ønsker slik forsikring. Dersom kunden ikke velger
forsikring av innskuddsfritak ved uførhet, skal institusjonen opplyse
om forskjell i risikodekninger mellom den individuelle pensjonsspareavtalen
og den kollektive tjenestepensjonsordningen.
(3) Reglene i kapittel 1 og 2 gjelder tilsvarende for individuell
pensjonsspareavtale som er tilknyttet en kollektiv tjenestepensjonsordning,
med mindre annet følger av §§ 4-2 til 4-4.
§ 4-2 Kapitalforvaltning. Egen pensjonskonto
(1) Pensjonskapital knyttet til individuell pensjonsspareavtale
kan forvaltes på samme måte som den kapital som er knyttet til den
kollektive tjenestepensjonsordningen. Kunden skal dekke vederlaget for
administrasjon av den individuelle pensjonsordningen som er tilknyttet
en kollektiv tjenestepensjonsordning, herunder forholdsmessig vederlag
for forvaltning av pensjonskapitalen, med mindre det er avtalt at
slikt vederlag helt eller delvis skal belastes den kollektive tjenestepensjonsordningen.
(2) Institusjonen skal føre særskilt konto for midler knyttet
til hver individuell pensjonsspareavtale. Kontoutskrift etter § 1-7
kan tas med som en del av oppgaven over opptjent pensjon som institusjonen hvert
år skal sende til medlemmene av den kollektive tjenestepensjonsordningen.
§ 4-3 Utbetaling av alderspensjonskapitalen
(1) Alderspensjon utgått fra pensjonskapitalbevis knyttet
til en individuell pensjonsspareavtale kan utbetales sammen med
alderspensjon utgått fra en kollektiv tjenestepensjonsordning, når
disse forvaltes av samme institusjon.
§ 4-4 Flytting
(1) Ved flytting av kollektiv tjenestepensjonsordning etter
reglene i forsikringsloven kapittel 11, gjelder forsikringsloven
§ 11-11 tilsvarende i forhold til individuelle pensjonsspareavtaler
knyttet til den kollektive tjenestepensjonsordningen. Institusjonen skal,
når den får melding om at den kollektive tjenestepensjonsordningen
skal flyttes, gi skriftlig melding til innehaver av den individuelle
pensjonsspareavtalen.
Kapittel 5. Særlige regler for individuelle
pensjonsavtaler etter skatteloven (IPA)
§ 5-1 Virkeområde
(1) Bestemmelsene i dette kapitlet gjelder individuelle
pensjonsavtaler som omfattes av forskrift 19. november 1999 nr.
1158 til utfylling og gjennomføring av skatteloven mv. av 26. mars
1999 nr. 14 (Finansdepartementets skattelovforskrift) § 6-47 (IPA), og
hvor avtalen før 12. mai 2006 forutsatte innbetaling av premie 12.
mai 2006 eller senere.
(2) Forsikringsbevis og pensjonskapitalbevis utstedt etter
§ 5-2 reguleres av bestemmelsene om IPA i Finansdepartementets skattelovforskrift
når annet ikke følger av §§ 5-3 til 5-6.
(3) Bestemmelsene i dette kapitlet begrenser ikke en kundes
rett til å kreve utbetaling etter Finansdepartementets skattelovforskrift
§ 6-47-31.
(4) Tidsfristen i § 5-3 første ledd gjelder tilsvarende
for avtale om fortsettelsesforsikringer etter foretakspensjonsloven
§ 4-9 og Finansdepartementets skattelovforskrift § 6-47-41.
§ 5-2 Utstedelse av forsikringsbevis
og pensjonskapitalbevis
(1) Institusjon som har inngått individuell pensjonsavtale
etter skatteloven (IPA), skal utstede pensjonskapitalbevis etter
§ 2-3 første ledd, eller forsikringsbevis tilsvarende reglene i
§ 3-1 fjerde ledd om pensjonsbevis, i henhold til kontoutskrift
senest pr. 31. desember 2008.
(2) Bestemmelsene i første ledd gjelder tilsvarende for
forsikringer (risikodekninger) knyttet til individuell pensjonsspareavtale
etter skatteloven (IPA). Kunden kan kreve at institusjonen utsteder
pensjonskapitalbevis som sikrer kunden den samlede verdien av pensjonsspareavtalen
med tilknyttede forsikringer, med mindre det er oppnevnt endelig
begunstiget som nevnt i forsikringsavtaleloven § 15-2 annet ledd for
den tilknyttede forsikringen. I så fall gjelder § 3-9 tilsvarende.
§ 5-3 Rett til å inngå ny avtale
(1) Kunde med individuell pensjonsforsikringsavtale som
nevnt i § 5-1 første ledd, har rett til å inngå ny forsikringsavtale
på tilsvarende vilkår og med rett til samme ytelser som den individuelle
pensjonsforsikringsavtalen etter skatteloven (IPA), med den institusjonen
som forvalter avtalen, uten å gi nye helseopplysninger. Retten etter
første punktum gjelder ikke dersom avtalen opphørte før 12. mai
2006. Kunde som vil benytte retten til å inngå ny forsikringsavtale
etter første punktum, må gi institusjonen skriftlig melding om dette
innen 30. juni 2009. Gebyr ved etablering av ny avtale kan ikke
settes høyere enn maksimalt tillatt gebyr ved flytting av den opprinnelige avtalen.
(2) Det kan ikke innbetales premie eller innskudd til en
individuell pensjonsavtale etter skatteloven (IPA) etter 31. desember
2008.
§ 5-4 Sammenslåing av henholdsvis pensjonskapitalbevis
og forsikringsbevis
(1) Pensjonskapitalbevis utstedt etter § 5-2 første ledd
kan benyttes av kunden etter § 2-6 annet ledd. Har kunden fripolise
utgått fra ytelsesbasert tjenestepensjonsordning etter foretakspensjonsloven,
kan pensjonskapitalen som følger av pensjonskapitalbeviset benyttes
som engangspremie til alderspensjon etter fripolisen, forutsatt
at institusjonen som forvalter fripolisen samtykker.
(2) Kunden kan kreve at forsikringsbevis utstedt etter
§ 5-2 første ledd, slås sammen med fripolise utgått fra ytelsesbasert
tjenestepensjonsordning som nevnt i første ledd. § 3-10 gjelder
tilsvarende.
§ 5-5 Sammenslåing av pensjonskapitalbevis (IPA) med
individuell pensjonsspareavtale
(1) Kunde som har inngått individuell pensjonsspareavtale
etter denne loven, kan kreve at pensjonskapital knyttet til pensjonskapitalbevis
etter § 5-2 slås sammen med og inngår i pensjonskapitalen til den
individuelle pensjonsspareavtalen, forutsatt at avtalene forvaltes
av samme institusjon.
§ 5-6 Sammenslåing av forsikringsbevis (IPA) med individuell
pensjonsforsikringsavtale
(1) Kunde som har inngått individuell pensjonsforsikringsavtale
etter denne loven, kan kreve at pensjonskapital knyttet til forsikringsbevis
utstedt etter § 5-2 slås sammen med og inngår i pensjonskapitalen til
den individuelle pensjonsforsikringsavtalen, forutsatt at avtalene
forvaltes av samme institusjon.
(2) Opptjent pensjon etter sammenslåingen etter første
ledd beregnes etter beregningsgrunnlaget for den individuelle pensjonsforsikringsavtalen.
Bestemmelsene om omregning i § 3-9 gjelder i tilfelle tilsvarende.
(3) Sammenslåing etter første ledd kan ikke foretas dersom
det for rettighetene etter forsikringsbeviset er oppnevnt endelig
begunstiget som nevnt i forsikringsavtaleloven § 15-2 annet ledd.
§ 5-7 Institusjonenes informasjonsplikt
(1) Innen tre måneder etter at denne lov er trådt i kraft,
skal institusjonen gi kunde med individuelle pensjonsavtaler som
omfattes av § 5-1, opplysninger om:
a) kundens rett til å kreve utbetaling etter Finansdepartementets
skattelovforskrift § 6-47-31,
b) kundens rett til pensjonskapitalbevis og forsikringsbevis
etter § 5-2,
c) kundens rett til å inngå ny avtale etter § 5-3 og skattereglene
for en slik avtale, og
d) at rettigheter etter individuelle pensjonsavtaler i visse
tilfeller kan slås sammen med andre individuelle pensjonsrettigheter
som kunden måtte ha, jf. §§ 5-4 til 5-6.
(2) Dersom kunden inngår ny avtale etter § 5-3, skal institusjonen
opplyse om relevante skatteregler.
Kapittel 6. Ikrafttreden. Overgangsregler.
Endringer i andre lover
§ 6-1 Ikrafttreden. Overgangsregler
(1) Loven trer i kraft straks. § 6-2 nr. 2 og 3 trer likevel
først i kraft 31. desember 2008.
(2) Kongen kan fastsette overgangsregler.
§ 6-2 Endringer i andre lover
Fra den tid loven trer i kraft gjøres følgende endringer
i andre lover:
1. Lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og
inntekt (skatteloven) endres slik:
§ 6-47 første ledd ny bokstav c skal
lyde:
c. premie, innskudd og kostnader knyttet
til administrasjon av individuell pensjonsavtale etter lov xxx om
individuell pensjonsordning, herunder kostnader til forvaltning
av årets premie eller innskudd til individuell pensjonsavtale. Samlet fradrag
kan ikke overstige 15 000 kroner.
Nåværende bokstav c, d og e blir d, e og f.
2. I lov 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon (foretakspensjonsloven)
skal § 4-7 første ledd tredje punktum lyde:
Er opptjent premiereserve knyttet
til alderspensjon mindre enn 50 prosent av folketrygdens grunnbeløp,
har medlemmet likevel bare rett til at premiereserven blir overført
til annen foretakspensjonsordning eller individuell pensjonsavtale
etter lov xxx om individuell pensjonsordning.
3. I lov 24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon
i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven) skal § 6-3 første ledd
lyde:
Kontohaveren har rett til å få
pensjonskapital i henhold til pensjonskapitalbevis overført til
alderspensjonskonto i annen institusjon som nevnt i § 2-2, til annen
innskuddspensjonsordning eller til individuell pensjonsavtale
etter lov xxx om individuell pensjonsordning.
4. I lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper,
pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsloven) gjøres
følgende endringer:
§ 1-4 første ledd nytt annet punktum
skal lyde:
Pensjonskasser kan også tilby pensjonsordninger
etter lov xxx om individuell pensjonsordning til medlemmer av en
kollektiv pensjonsordning som pensjonskassen forvalter.
§ 1-5 første punktum skal lyde:
Innskuddspensjonsforetak kan bare overta kollektive pensjonsordninger og
pensjonsordninger etter lov xxx om individuell pensjonsordning uten
forsikringselement.
§ 8-1 skal lyde:
§ 8-1.Innskuddspensjonsforetak
Et innskuddspensjonsforetak er et aksjeselskap med virksomhet
basert på kollektiv innskuddspensjon uten forsikringselement. Virksomheten
kan også omfatte individuelle pensjonsavtaler uten forsikringselement,
herunder pensjonsavtaler i samsvar med lov xxx om individuell pensjonsordning.
Virksomheten kan omfatte virksomhet som naturlig
henger sammen med virksomhet som nevnt i første ledd (tilknyttet
virksomhet). Som tilknyttet virksomhet regnes utstedelse av pensjonskapitalbevis
i henhold til reglene i innskuddspensjonsloven eller lov om individuell
pensjonsordning samt inngåelse av fortsatt pensjonsspareavtale etter
reglene i innskuddspensjonsloven.
Oslo, i finanskomiteen, den 5. juni 2008
Reidar Sandal |
Alf E. Jakobsen |
leder |
ordfører |